En influenser er en opinionsleder og/eller innholdsprodusent. Ordet brukes særlig om personer som ytrer seg offentlig i sosiale medier for å påvirke beslutninger, holdninger og handlinger hos sine følgere. Ved å benytte troverdigheten til influensere, kan en markedsfører effektivt påvirke målgruppene sine. Relasjonen mellom influenseren og følgerne består ofte av respekt og tillit.
(Store norske leksikon)
Ærlig talt så har jeg verken interesse, anelse eller mening om hvordan “de andre” oppfatter meg, enten vi snakker om her på bloggen eller det generelle livet i den fysiske virkeligheten der ute. Herregud. Det er jo ikke min sak. Folk kan tenke hva de vil. Det er samme for meg om de liker, misliker eller ignorerer meg. Jeg kommer uansett til å fortsette med mine greier, på min egen måte og i mitt eget tempo, sannsynligvis frem til jeg kreperer av sykdom, drap, ulykke eller noe annet som har dødbringende makt. Sånn er det med den saken. Slik sett er jeg forutsigbar i “metodikk” men kanskje ikke alltid i temavalg. Om jeg skal gjette så tipper jeg at en håndfull lesere ser på bloggen min som interessant men tidvis litt skremmende — fordi jeg kjører bevisst på en linje som kan kalles sakprosaens svar på skrekkfilm. Hva kan jeg si? Det er dette som føles riktig og naturlig for meg. Dette er en sjangermessig lek med språk og lite annet.
Skulle jeg ytre et ønske om hvordan “de andre” bør skrive så vil jeg etterlyse bedre korrekturlesning. Stavefeil og slurv er ikke bare uskjønt, det trekker også ned respekten for vedkommende skribent. Men dette er forsåvidt noe du vil få høre hvor enn du snur deg blant “sånne som skriver”: Det går rett og slett ikke an å få for mye korrekturlesning. Alle er ute etter hverandre og kritikken sitter løst, som den bør. Det er ikke nok før du har funnet og korrigert alle feil — inkludert tegnsetting, semiologisk konsistens, ortografi, økonomisk bruk av avsnitt og det ene med det andre. Tekst er håndverk og faller derfor innunder de samme idealistiske ambisjonene om “perfeksjonell tilnærming” som alle andre håndverk der ute. Det finnes produksjonsarbeidere som kanskje heller burde kalles montører enn håndverkere, men de blir ikke respektert blant fagfolk (selv om de som driver med penger er glad i dem). Den ytterste mestringsfølelse blant håndverkere handler om organisk intelligens. Eller OI om du vil (som også er en musikksjanger). Det er noe som inntreffer når øynene, hjernen og hendene samarbeider knirkefritt om å fremstille vakre resultater. Hva mer kan du forlange?
Ut fra hva jeg kan observere så konkluderer jeg med at influensere er i hovedsak lite annet enn bløffmakere. Eller i den grad de kan tas på alvor så driver de med målrettet politisk påvirkning av opinionen på vegne av et parti eller noen annen slags organisasjon, inkludert de som driver propagandaarbeid på vegne av fremmede makter (som sannsynligvis er kriminelt men likevel svært alminnelig). Et komisk element akkurat her er alle de hundrevis av millioner med penger som ble investert av stormaktenes spioner i den hensikt å “fremme deres sak” i etterkrigstiden. Internettet har gjort at dette i praksis er blitt nærmest gratis i forhold, fordi en gjennomsnittlig “influenser” selger seg for et par tusenlapper. Noen av disse typene er imidlertid mer som et tobeint ukeblad, enten vi snakker om Hjemmet, Det Nye, Vi Menn eller Kvinner & Klær. Eller for den saks skyld: KriminalJournalen. Hva skal man tenke om sånt? Minst mulig er det fornuftige svaret, men i den grad man må mene noe så bør man helst le av dem. Særlig de som driver med reklame for alskens unyttig fjas av typen pyntegjenstander, souvenirer, “hurtigmoter” og den typen ting som folk ofte bare kaster i søpla uten noen nærmere omtanke. Det er jo skadeverk. De deltar i kjeden av folk som jobber aktivt for å gjøre vår verden til et styggere, dummere og i ytterste konskvens ondere sted — selv om ingen av kjedens mange små ledd hver især gjør noe storgalt. De bare traller og suller i sin egen lille verden, fullstendig blottet for bevissthet om årsak og virkning innenfor saksområdene klimaproblematikk, miljøforurensning og erosjon av de sosiale mekanismene i samfunnet. Deres eneste moralske posisjon er at “det er ikke ulovlig” og “noen kommer uansett til å gjøre det så hvorfor ikke jeg”. Dermed har de dannet rasjonell plattform og kan gjøre gale ting med god samvittighet.
Kanskje vil noen si at jeg er en influenser i noen slags språkmessig forstand, fordi jeg er litt sånn der vakthund for det norske språket, med lav toleranseterskel for slurv og tøys. Jeg har forsåvidt ikke noe imot dette. Vi som skriver driver jo med kunst så det er ikke egentlig noe poeng at det skal være “forståelig” men det er viktig at det “uttrykker noe” som har påvirkningskraft overfor leseren. Altså i praksis at teksten skal fremkalle følelser. Om disse siden er positive eller negative er ikke noe relevant poeng, fordi kunstverkenes målbarhet ligger i deres tyngde. Enten vi snakker om tekst, skulptur, musikk, maleri, dans eller hva det skal være. Hvis det ikke “treffer deg” så har ikke arbeidet oppfylt sin funksjon. Kunst er kommunikasjon og det mediet den aktuelle kunstneren jobber i er å definere som et transportmiddel for informasjon av en ganske spesifikk karakter. Vi kan kalle det en syntetisk opplevelse. Noe organisk som skjer med observatøren når de forholder seg til kunstverket. Hvorom allting er, dette er imidlertid “en høyere dimensjon” som ligger utenfor rammene til den konvensjonelle definisjonen av hva en influenser er og driver med. Jeg havnet en gang i en halvinteressant diskusjon om hvem som kan kalle seg filosof og hvorfor. Min posisjon er at man er født sånn. Det er en legning. Det er jo ikke slik at man blir lykkelig av å “filosofere” — men de som er født med denne legningen har ikke noe valg. Naturen deres påbyr denne atferden. Det er nødvendig for dem å stille spørsmål ved alle ting — til en slik grad at hele virkelighetsbildet vrenges, løser seg opp, og blir til et kaleidoskop av surrealistisk ubegripelighet. Siden handler jobben om å plukke opp disse bitene og lime dem sammen igjen på en måte som “føles sann” på et personlig plan. Kanskje vi kan kalle det å forene det subjektive med det objektive i en total verdensopplevelse.
Siste strek setter vi med litt trivelig britisk tungrock fra året 2015.
