Nylig så jeg en kort dokumentar på YouTube om skuespilleren Jared Leto, som jeg i utgangspunktet ikke visste noe om, men vi kan trygt si at jeg satt igjen med et dårlig inntrykk. Nå var jo rimeligvis denne kortfilmen ikke ment som reklame for kisen heller da, men jeg synes ikke – i henhold til min egen mening og dømmekraft – at jeg er noen lettpåvirkelig person, eller for den saks skyld noen emosjonell værhane som blir forferdet over all ondskapen i verden. Hvor sannsynlig er det at en hvilken som helst tilfeldig “mann på gata” som du underkaster et dybdestudium vil vise seg å være noen som har evnen til å voldta, drepe og det som verre er? Svaret er noe ganske nært hundre prosent. Mennesker er ganske enkelt ikke gode skapninger — men verst er de som gjør seg til og utgir seg for å ha gode hensikter. Du behøver ikke å studere særlig mye historie før du legger merke til dette mønsteret: De verste ugjerningene vi vet om blir alltid begått av sånne som “mener det godt”, har et uselvisk vesen, ønsker å skape en bedre verden og den typen ting. Normale mennesker er jo typisk selvopptatte egoister som føler skepsis i forhold til å gjøre noe for andre uten verken takk eller lønn.
Åpenbart er det slik at folk gjør aldri alle ting de kan gjøre – teknisk sett og “i teorien” – fordi de enten skjønner at det er forskjell på rett og galt eller de ser for seg at konsekvensene av det de eventuelt kunne ha gjort ikke vil være bra for dem. Det finnes også en “tredje mulighet” som vi kan kalle øyeblikksforvirring. Det er dette som ligger bak alle de gangene når vi i etterkant ser for oss at vi kunne, skulle og burde ha sagt eller gjort noe helt annet enn det som faktisk skjedde, men det er for sent å gjøre tingen om igjen. Sånt er ofte eitrende irriterende – vi kaller det etterpåklokskap – men vi finner trøst i å tenke at neste gang skal det bli en annen dans. Neste gang skal jeg være raskere ute med det smarte svaret eller den kloke handlingen. Du vet. Det som snur situasjonen til min fordel og gjør meg til en “vinner”. Det vil si en som har grunn til å juble og feire resulatet av sin egen innsats heller enn å gremme seg over at ting kunne gått så mye bedre enn de gjorde. Den menneskelige psykologien er et underlig tivoli av tildels sterkt selvmotsigende energier. Det er helt alminnelig å frykte andre mennesker fordi man vet – på en ubevisst måte – hva slags uhyrlig jævelskap man selv er i stand til å begå under de rette (eller gale) omstendighetene, så man antar at alle andre er likedan. Dette er hva Carl Jung kaller projeksjon av skyggen og det handler i praksis om å “eksportere sin egen ondskap” og plassere den på noen ytre omstendigheter, personer eller folkegrupper — tradisjonelt kalt å konstruere en syndebukk som tar på seg all skyld for alt det onde og som siden ofres til de gudene man tror på, slik at man selv skal få syndenes forlatelse, frelsens sødme og gå fri og frank videre i livet.
Folk reagerer typisk svært negativt på seksualforbrytelser – inkludert ikke minst den fengselsbefolkningen slike forbrytere er nødt til å sone i selskap med – slik at det er “ganske alminnelig” å frike totalt ut så snart noen har blitt funnet skyldig hinsides rimelig tvil. Da er det akkurat som om de skal få for alt det alle andre kan ha gjort også, inkludert ikke minst alt det man selv kanskje kunne ha gjort hvis omstendighetene hadde hentet ut noen mørkere sjelsevner i situasjoner man har gjennomlevd. Er det sant at alle menn kunne blitt voldtektsforbrytere? Neppe. Eller rettere sagt, da måtte de vel ha vært fulle av noe slags dop – ofte alkohol – som nedsetter dømmekraften og fremkaller svarte hull i hukommelsen. De som noen gang har våknet med en vilt fremmed person sovende ved siden av seg vet til en viss grad hva dette handler om. Jeg mener, hva eksakt er det som forhindrer et bekvemt flertall av den mannlige befolkningen fra å noensinne begå noen overgrep? Er det bare flaks? Er det tilfeldighetenes spill? Skyldes det hemninger og seksuell sjenanse? For jeg tror ikke på den forklaringen som påstår det kommer av “respekt for kvinner”. Jeg er ved dette tidspunkt hva man kaller en godt voksen mann. Jeg har vært litt rundt i verden og sett mange ting. Truffet mange mennesker. Etter hva jeg har observert så er det lite “respekt for kvinner” blant menn. Det er bare noe de sier fordi de tror at dette er de magiske kodeordene som vil slippe dem forbi trusestrikken. Altså et simpelt sjekketriks, om du vil. Falskheten antar noen ganger psykopatiske dimensjoner, men alle vet likevel at enhver skapning som har en penis også har en penisfokusert psykologi.
Seksuelle jegere og samlere vandrer blant oss, på jakt etter trofèer de kan dekorere veggene med i sitt private mentale skjulested. Minnene fra et liv på jakt etter noe de aldri finner. Kanskje også noen hemmeligheter. Det er vanligere enn de fleste vil innrømme å lyste etter “tilfeldig sex” med noen de bare møter og neppe noensinne kommer til å se igjen, men ikke desto mindre ønsker nesten alle å stå i et “fast forhold” som gir dem emosjonell stabilitet og trygghetsfølelse. Den der andre greia er bare et uttrykk for trangen til litt “fart og spenning” i en hverdag som drar seg mot det kjedsommelige oftere enn det ideellt sett burde gjøre. Du vet. Slå ut håret. Trampe litt med rockefoten. Kjenne at man lever. Poenget med de fleste tilfeller av utroskap er nesten aldri at man har lyst til å bryte ut av det faste forholdet man står i, men heller noe som ligner trangen til beruselse og risikoatferd. Her er en litt interessant påstand: De som har det i seg til å begå utroskap har det også i seg å begå voldtekt. Dette gjelder enten de er menn, kvinner eller noe helt annet. Teknisk sett er jo sviket mot den faste partneren en slags form for “invers voldtekt” fordi – i den grad partneren senere finner ut hva som har skjedd – at det utsetter dem for emosjonelle traumer de ikke selv har noen skyld i. Da må de enten oppløse forholdet eller “ta et oppgjør på kammerset”. Uansett blir det å jobbe seg gjennom følelsene som kommer i kjølvannet av det som har skjedd, uten noen garanti for at det vil “gå bra”. Slik sett kan vi altså klassifisere utroskap som “avstandsvoldtekt” og fastslå at selv om tilgivelse er èn av mange mulige reaksjoner, så er det ikke sikkert at dette er gjennomførbart. Kanskje vil den partneren man har sveket aldri kunne finne tilbake til den tillitsfølelsen som var en vesentlig del av forholdet.
Vi avslutter med en pianospillende mann som synger om skyld og uskyld.
