Hvilke er de uerstattelige tingene i livet? La oss begynne med å si tid. Du vet. Tikk takk. Tiden går sakte men grundig og den kommer aldri tilbake. Likevel er det ganske mange som går rundt og hevder at tid er penger. Hvis du tenker deg om er jo dette et nærmest blasfemisk utsagn. Penger er i seg selv ingenting; bare et opplegg for å organisere kjøp og salg av varer og tjenester. Grunnen til at pengene virker er fordi alle vil alltid ha mer av dem. Penger er etterspurt. Det går an å omsette nesten hva som helst til penger — og hvis “prisen er riktig” er nesten alle ting til salgs. Sånn fungerer verden, om du liker det eller ei. Eller kanskje vi heller skal si at slik fungerer kulturen. Det går jo an å se for seg situasjoner man kan havne i hvor penger ikke har noen verdi fordi det går ikke an å bruke dem til noe. Ingen av folkene rundt deg etterspør penger. Unormalt, men ikke umulig.
Grovt sett finnes det 80 milliarder kroner i såkalte sentralbankpenger i Norge, hvorav halvparten er kontanter. Derimot finnes det oppimot 3000 milliarder kroner i kontopenger, det vil si valuta som ikke er utstedt av sentralbanken men som foreligger i form av abstrakte tall tilknyttet gjeld og verdisetting. Slik er systemet i de fleste normale nasjonaløkonomier. Disse abstrakte pengene blir “plassert” i for eksempel fast eiendom, salgbare gjenstander eller verdipapirer. Hvis du ønsker å vite mer kan du lese deg opp på Norges Bank sin hjemmeside, hvor opplegget er forklart på forståelig vis. Her og nå skal vi imidlertid bare snakke om bok. Altså det å ha penger på bok, eller kreditt om du vil. Det er et system som virker bare fordi folk tror på det, eller vi kan eventuelt si at det handler om et “avtaleverk” av samme type som loven, det vil si at man er tilknyttet greia gjennom “fødselsrett” enten man ønsker dette eller ikke. I praksis er det jo slik at pengene vil virke etter sin hensikt for deg og alle andre uansett hva du måtte mene om opplegget, ihvertfall så lenge de som er ansatt for å administrere nasjonaløkonomien gjør en rimelig god jobb. Det går jo an å føkke det opp.
Innenfor det vi kaller den vestlige verden finnes det ingen helligere bok enn pengeboken. Den har alt å si for hva slags liv vi kan skape innenfor disse samfunnstypenes rammer. Vil du ha et sted å bo? Da må du skaffe penger. Ønsker du å få deg noe å spise? Da må du betale for maten. Det går selvsagt an å fantasere om en livsstil hvor man ikke behøver en inntekt, eller ihvertfall at man har et “redusert pengebehov” – altså at man har en lavbudsjetts livsstil sterkt preget av egen innsats, for eksempel hjemmedyrking av mat – men i praksis er det grenser for hvor realistisk dette er. Jeg vet ikke om det finnes noen “selvbergingsbruk” i Norge i 2026, men jeg tviler. Det skal i så fall være jævlig strevsomt. Hvis et moderne samfunn er som en kropp, så utgjør pengene det kardiovaskulære sirkulasjonssystemet. Altså blodet, for å forklare det veldig kort. (Det er fristende å ta en tur ut i den metaforiske kålåkeren for å snakke om blodtrykk og hjertesykdommer, men jeg skal for en gangs skyld holde meg i skinnet. Imidlertid skal jeg nevne blodsugere og parasitter.) Et spørsmål de fleste er nødt til å konfrontere i livet er hvor mye penger de egentlig behøver. Finnes det et balansepunkt? Jeg mener, det er jo temmelig sjelden å møte noen som ikke kunne hatt bruk for mere penger, uansett hvor mye de allerede har. Så kan vi siden filosofere litt rundt den statistiske sammenhengen mellom rikdom og klimaproblematikk.
Vi avslutter med litt australsk folkemusikk om “meningen med livet”.
