Det finnes en kis som kaller seg Clavicular og greia hans er skjønnhet, nærmere bestemt sin egen. Nå er jo verden full av “vakre menn” som nyter sitt eget speilbilde mer enn alt annet, men Clavicular har tatt dette til neste nivå av ekstreme tiltak som antas å være skjønnhetsfremmende. Det som har gjort ham berømt – slik tidens medievirkelighet fungerer – er å sitte og småbanke seg selv i ansiktet med en hammer. Tanken er lett knusing av beinstrukturen rundt kinnben og hakespiss slik at forbruskningen som følger vil bidra til et mer kantete og “mandig utseende”. Hva gjør man ikke for å få seg et maskulint image? Om det virker vet jeg ikke noe om men opplegget er såpass koko at det får noe heroisk over seg, ihvertfall på TikTok, Instagram eller hvor det måtte være at han holder sitt hoff. Hvis du vil vite noe mer om denne underlige karakteren kan du søke på nettet — vårt poeng her og nå er at jeg så en video på YouTube hvor det var tale om Claviculars reise til landet Israel. Dette var ikke uproblematisk. Fra tidligere var han jo kjent blant annet for å ha vanket sammen med Andrew Tate og sånne typer, som av vanskelig identifiserbare årsaker lar seg filme mens de er på byen og skriker Heil Hitler med utstrakt høyrearm og forskjellige andre ting som man ikke umiddelbart assosierer med Israel.
Mitt inntrykk er at det finnes noen slags generasjonskløft der. Den gamle garden av israelere er svært lite begeistret for alt sånt som handler om Nazi-Tyskland, mens de yngre virker mer “pragmatiske” i den forstand at de bryr seg ikke om den historiske ballasten, de ser bare på om det finnes noen politisk støtte eller sympati som de kan bruke på noe vis. Om de siden har private følelser i forhold til pappenheimernes nazisympatier så viser de dem ihvertfall ikke. Det handler kun om det som bidrar til å styrke Israels stilling innenfor “propagandakrigen” — hvor de i disse tider sliter med sitt omdømme selv i USA, hvor de tradisjonelt har stått svært sterkt. Folkemordet i Gaza har jo mildt sagt blitt lagt merke til over hele verden. Hendelsen vil garantert bli husket – og omtalt i fremtidens historiebøker – som noe av det mest umenneskelig stygge som har skjedd på denne siden av den andre verdenskrig. Du vet. Folk skygger unna sånt. De vil ikke assosieres med Israels mål og metoder noe mer enn de føler at merkelappen nazist er noe som kler dem. Det blir for ekstremt. Det er ikke noe gøy lenger. Israel har krysset en grense som det ikke leder noen vei tilbake fra. Det går ikke an å prate seg forbi og bortforklare tusenvis av timer med fjernsynsbilder og annen dokumentasjon som èntydig viser israelsk vilje til å begå folkemord mot den palestinske sivilbefolkningen, foruten all mulig annen slags urett og grove overgrep.
Generelt sett er det min oppfatning at du befinner deg i en nedadgående spiral når du ikke lenger bryr deg om hva slags venner du samler opp – du bare tar det som er å få – og hvordan dette selskapet blir oppfattet ute i den større verden. Om folk “ikke sier noe” akkurat der og da så tenker de jo likevel sitt. Dette kan du være bra fette sikker på. Dessuten snakkes det om deg bak din rygg. Sånn fungerer tingene. Folk kan godt smile til deg og “gjøre gode miner til slett spill” mens de snur på femøringen så snart du har forlatt rommet og slår over til å snakke nedsettende om deg, i en prosess som over langen består i å “bygge ned forholdet” og fremmedgjøre deg. Det finnes ingenting du kan gjøre med dette. Kursen har allerede blitt stukket ut og dine gamle venner er i ferd med å markere avstand til den du har blitt. Tap av aktelse er en prosess som følger et ganske forutsigbart mønster og det kan ta hvor lang tid som helst, litt avhengig av hva slags risiko det innebærer å markere avstand til deg og opplegget ditt. For eksempel ser vi i disse dager mye smisking og nussing rettet mot Donald Trump og USA, men så snart de samme menneskene befinner seg utenfor hørevidde så blir det typisk baksnakking og latterliggjøring. Amerikanerne er jo farlige på en måte som er ganske unik i verden, men samtidig er de også gjenstand for mye hat og forakt. Det som en gang var “gamle venner” utvikler seg i retning av å bli nye fiender, som åpenbart har utviklet helt nye idèer om hvor skapet skal stå (og hva det skal inneholde).
Vi avslutter med en vuggevise som noen koselige polske visesangere spiller på sin gitar.
