Riksspråket spansk er historisk sett basert på den nord- og sentralspanske dialekten kastiljansk, som har fortrengt andre språk- og dialektgrupper. Det regnes i dag som morsmål for nær 73 prosent av befolkningen. I de autonome regionene Catalonia (Cataluña, Catalunya), Galicia og Baskerland (Euskadi, País Vasco) er henholdsvis språkene katalansk, aranesisk, galicisk og baskisk offisielle skrift- og undervisningsspråk i tillegg til spansk.
(Store norske leksikon)
Når det kommer til fremmedspråk synes jeg at engelsken min er “rimelig god” i den forstand at det nesten aldri skjer at jeg ikke forstår hva de sier, selv om dialekten kan være ganske eksotisk – type Sør-London, Skottland med flere – og jeg har egentlig bare opplevd engelsken de snakker i Glasgow som noe henimot ubegripelig. Til mitt forsvar må det sies at ikke engang andre briter skjønner denne dialekten. Du kan liksom høre at det er en slags engelsk, men der stanser det. Jeg er nødt til å be dem om vennligst å snakke sakte og tydelig, ellers går dette ingen steder. En interessant kuriositet er at det lokale språket – i likhet med de lokale innbyggerne – kalles Glaswegian, som ligner på Norwegian fordi opprinnelig kommer det fra stedsnavnet Galloway (som er strukturelt likt Norway) og det var først kalt Gallowegian, men så kom forfatteren Walter Scott med sin roman Rob Roy i året 1817 og der brukte han ordet Glaswegian, som så senere har festet seg i dagligtalen fordi det liksom ruller lettere av tungen enn det teknisk mer korrekte alternativet Glasgowian. Men nok om det. Saken er at engelsken min for det meste fungerer på et nesten “innfødt” nivå. Det samme kan vi dessverre ikke si om verken tysken, fransken eller spansken min. Jeg er beste fall på et lite barns nivå.
Hva angår norsken min så opplever jeg den som “tilfredsstillende” Det hender jeg må “lete etter ord” men vanligvis ikke. Ordforrådet dekker de fleste behov jeg måtte ha og formuleringene går på skinner. Vi kaller dette flytende språk — og engelsken min henger ikke særlig langt etter, selv om det i utgangspunktet er et fremmedspråk. Da jeg var i USA trodde mange at jeg var britisk, fordi jeg snakker “oxforddialekt” (også kjent som queen’s english) og bruker snobbete ord (som også på norsk), men ingen brite har noensinne trodd at jeg var britisk. Der gjettet de på sørafrikaner. Herregud. Folk fra Sør-Afrika har jo en slags “britisk” vending i engelsken sin og det er faktisk ikke så mange av dem som reiser på besøk til Storbritannia, så jeg kan se poenget, men det grenser oppimot å være en fornærmelse. Kall det fordommer, men det er jo slik at sørafrikanere – ihvertfall de hvite – som en hovedregel er dårlige mennesker. Kall det miljøskader. Folk blir preget av både historiske og dagsaktuelle sosiale forhold der de bor — og Sør-Afrika har et betydelig antall skjeletter i skapet sitt. Uansett hva slags type du selv er så vil du jo bli preget av stereotypene der du bor. Hva er for eksempel “typisk norsk”? Jeg beskriver ofte meg selv som “typisk norsk” både av utseende og i atferd, men det er selvsagt litt ullent hva eksakt dette betyr. Likevel vet jo alle at det betyr noe annet enn “typisk svensk” eller “typisk dansk”.
Spansken min har blitt mange størrelsesordener bedre siden jeg flyttet til Spania – Viva El Bierzo! – men jeg kommer for eksempel aldri til å uttale ordet chorizo med lespelyd. Det virker ikke naturlig. Jeg er jo ikke lespisk. Søramerikanere har heller ikke denne sære s-lyden som dukker opp her og der uten at jeg skjønner helt hva mønsteret er. Derfor er det like greit å la være. Selv synes jeg at jeg kløner fælt med språket, men folk er jo hjelpsomme så det ordner seg som regel. Jeg kom meg gjennom hele den byråkratiske prosessen med å registrere seg som “fastboende utlending” og som alle sier: Det spanske byråkratiet er faen ingen spøk. Jeg kan med andre ord si meg fornøyd med akkurat den bøygen. Når det kommer til vanlig hverdagsbruk så funker det greit nok, men jeg vil ikke klare meg bra i noen filosofisk diskusjon. Sannsynligvis er jeg på språklig nivå med en 5-6-åring som i tillegg kanskje har noen lærevansker. Jeg vet ikke. Det er håpløst langt igjen til jeg snakker like bra spansk som engelsk. Kanskje vil det aldri skje. Saken er at jeg har følt meg selvsikker i forhold til engelsk språk i over førti år, mens spansk er noe jeg begynte å lære først nå nylig. Faktisk var det noe jeg bestemte meg for å begynne med under nedstengningsperioden på grunn av pandemien i 2020. Du vet. Jeg fikk som så mange andre litt mer fritid enn jeg hadde sett for meg. Å lære et nytt språk er jo ikke det dummeste du kan gjøre når du likevel sitter der og glor i veggen. Det var sannsynligvis mange som utviklet nye hobbyer det året.
Men nå setter jeg strek, med litt tungrock fra Sverige.
