Man blir sannsynligvis litt forherdet av å vokse opp i dystopiske tider. Selv begynte jeg på barneskolen i året 1969, altså mens Den kalde krigen var på sitt mest forblåste — og på grunn av visse familiære forhold tilknyttet forsvaret og denslags skjedde barneskoleårene mine på et sted ikke langt fra grensen til Sovjetunionen (som det het den gangen). Ingen hadde noen illusjoner om hva som ville skje dersom “russerne kom”. Motstandsevnen var beregnet til noen timer. Det ble også sagt at dette var noe som kunne hende når som helst, så det er bare å forberede seg på døden. Vi barna bare sto der med store øyne og lyttet vekselvis til historier om tyskerne som nettopp hadde dratt sin vei og russerne som sto klar til å komme. Det ble sagt at vi var heldige som fikk vokse opp i en rolig periode mellom andre og tredje verdenskrig. Sånn var realitetene den gangen. Det var – som det folkelige uttrykket sier – ingen kjære mor.
Slik skikken er blant mennesker med bakgrunn fra Finnmark så hadde jeg en tidlig seksuell debut, noe som medførte at jeg betraktet meg som litt av en verdensmann på dette området på den tiden folk begynte å snakke om AIDS. Du vet. Er det ikke det ene så er det noe annet. Den kalde krigen var det store angstobjektet gjennom alle skoleårene mine og ved den tiden når de fleste av mine jevnaldrende begynte å etablere seg som selvstendige seksuelle skapninger kom de gudfader meg trekkende med en dødbringende kjønnssykdom. Ingen visste noe om AIDS på den tiden – det skjedde i året 1983 – da forskere ved Institut Pasteur i Frankrike lyktes i å isolere det viruset som i 1986 fikk navnet HIV, som har festet seg ute i opinionen, men som først ble kalt HTLV3. Det er litt håpløst å forklare hvordan ting føltes den gangen midt på 80-tallet da det var etter måten vanlig å sitte og gjøre opp seksuelt regnskap som gruppearbeid mellom et antall personer som hadde “mulige forbindelser” på grunn av hvem som hadde ligget med hvem og i hvilken rekkefølge.
Som alle vet kom aldri russerne og AIDS var ikke på langt nær så smittsomt som folk først antok, slik at de fleste som hadde anlagt engstelig neglebiting som hverdagslig vane fikk på noe slags vis hanglet seg gjennom de verste epokene og kommet seg ut på den andre siden, mer eller mindre tidsnok til å oppdage det tidlige internettet. Hvor står vi i dag? Det seneste på den apokalyptiske fronten er kunstig intelligens som av “årsaker” kan utvikle nykker til en slik grad at de kommer til å utrydde menneskeheten. Samtidig jobber klimaforandringene tålmodig i bakgrunnen og presenterer stadig nye og fantastiske produkter, så som hetebølger og idiotisk store nedbørsmengder. Livet går videre. Som kynikerne sier så er det eneste helt idiotsikre vi kan vite i en verden som er i konstant forandring at vi kommer til å dø. Sånn er reglene. Du vet aldri eksakt når døden kommer for å hente deg – selv om vi kan snakke om mer og mindre sannsynlige ting – men det er helt sikkert at dette vil skje noen gang. For Norges vedkommende er det mest statistisk vanlig at folk blir gamle og kreperer på grunn av noen slags alvorlig sykdom som den alderdomssvekkede kroppen deres ikke kan hanskes med, som i prinsippet ligner litt på prognosen for AIDS-pasienter på 80-tallet, men kanskje KI vil fremstille drapsroboter som kommer og tar dem først. Hvem vet. Vi kan i grunnen ikke gjøre noe annet enn å bare forholde oss rolige overfor dommedagsprofeter og panikkmeglere, fortsette med de vanlige tingene i livet og gjøre så godt vi kan med det vi har, så får det ellers gå som det går.
Vi setter strek der, med en sang av og med noen trønderske musikere fra gamle dager.
