APECALYPSO

Altså, det er jo slik at jeg er trent i klassisk fransk kjøkken, ikke sant. Derfor kaller jeg hele stykker av kyllingbryst med sitt franske navn supremes, men det forekommer nesten aldri at jeg helsteker dem. Hva jeg typisk velger å gjøre er som regel å tynnskjære dem, før jeg panerer dem i en blanding av hvetemel og krydder, noen ganger også deretter vendt om i et pisket egg og til sist rullet inn i brødsmuler, før de til sist skal stekes gyllenbrune på ganske høy varme. Det kommer an på hva jeg gidder den dagen. Men de må minimum vendes i mel og krydder. Noen slags råskinnmetode blir ikke aktuelt. Det skal være kulturelt korrekt, hvis ikke kan det faen meg være det samme med hele mannskiten. Da tar jeg heller en brødskive med gulost, liksom. Herregud. Er det noe jeg virkelig ikke tåler så er det å skuffe meg selv.

Sånt er imidlertid ikke noe problem for de fleste, så langt jeg er i stand til å se. De har jo ikke denne “dobbeltheten” i sin egen natur som gjør at de vokter over seg selv og er kjappe på avtrekkeren når det kommer til nådeløs selvkritikk. Bør jeg misunne dem? Det vet jeg ikke noe om. Jeg har aldri prøvd å være noen andre enn meg selv og har forsåvidt ingen interesse av det heller. Vi er alle nødt til å leve med den naturen vi ble tildelt ved fødselen, eller hvordan der der virker. Poenget er uansett at folk er forskjellige. Noen stiller høye krav til seg selv, andre gjør ikke. Jeg vet ikke om det er riktig å karakterisere “de andre” som mer fri enn meg selv bare fordi de verken har standarder eller selvdisiplin. Som regel ser jeg dem som undermennesker. Halvaper. Hva er greia? Den eneste grunnen til at de kan overleve som fri på den måten er at andre betaler prisen for dem. Sannsynligvis er de lykkelig uvitende – som småbarn – om hvor sjanseløse de ville ha vært i en verden hvor ingen vokter over dem og beskytter dem. Dette er komisk, men det er også tragisk.

Mange snakker om en film fra 2006 som heter Idiocracy. Jeg så den da den var ny og syntes den gangen at den hadde sine artige øyeblikk, men i det store og hele var det ingen bra film. Alt for “amerikansk” hvis du skjønner hva jeg mener. Uansett, det folk sier er at da filmen var ny ble den betraktet som overdreven. Ti år senere ble den imidlertid sett som ganske realistisk — mens nå i dag virker opplegget som best case scenario. Har folk virkelig blitt dummere etter år 2000 og i så fall hvorfor? Det mest nærliggende svaret er selvsagt internett. Du vet. Det å “sette bort” store deler av ens egen tankevirksomhet til en automat som gjør det enkelt å finne nærmest hva som helst slags informasjon om alt i hele verden. Men ikke engang det er nok, virker det som, fordi nå skal jo alle ha sin egen HAL 9000 i form av “kunstig intelligens” som kan alt, ser alt, vet alt — og har svaret klart omtrent før du rekker å spørre maskinen om noe. Uansett hvor man går nå for tiden ser man folk som sitter og tukler med telefonen sin. De stirrer på skjermen, mens grimasene de lager og spasmene i kroppen mer generelt antyder at det foregår noe emosjonelt med dem. For en stund siden så jeg en dokumentar om folk som har innledet romantiske forhold til sin chatbot på det grunnlaget at “de føler seg så inderlig sett og forstått” selv om det bare er en maskin som er programmert til å skamrose dem og sørge for at de bruker så mye tid som mulig online.

For mine øyne ser det ut som om vi allerede lever i en dystopi av typen “Matrix” — og det blir ikke bedre med tiden. Jeg har aldri hatt lyst på noen smart telefon men det virker som alle tror at alle andre har en av de der innretningene, fordi forrige gang jeg åpnet en bankkonto – som var nå nylig i den spanske banken BBVA – begynte de straks å forklare for meg hvordan jeg skulle “laste ned appen” og så videre, helt til jeg stanset dem ved å si at jeg har ikke den typen telefon og jeg har heller ingen planer om å skaffe meg en av dem. Da blir det vanskelig for deg å henge med i utviklingen, er det mange som kommenterer. Men jeg bare trekker på skuldrene. Jeg skal nok alltids klare meg. Jeg ble jo “ferdig formet” som voksenindivid før det engang var vanlig å ha internettoppkoblet hjemmecomputer. Dinosaur er det sikkert mange som tenker om sånt, men det får de bare gjøre. Saken er at jeg er veldig skeptisk til denne utviklingen. Enhver symbiotisk forening av menneske og maskin er hva vi kallet et kybernetisk system, selv om det “bare” er en type elektroverktøy eller noe, som handler om å få noe gjort, som for eksempel å borre et hull i veggen. Sannheten om alt sånt er at bruk av “moderne verktøy” er bare et tidsbesparende fenomen. De fikk til å lage hull i stein for ti tusen år siden også. Det finnes ingen håndverkesjobb av det slaget man typisk gjør med “avansert verktøy” som ikke kan gjøres minst like bra med enkel og manuell redskap. Problemet er bare at den manuelle løsningen tar idiotisk mye lengre tid, så det kommer i konflikt med oppgavens lønnsomhetsstruktur. Du vet. Vi har det jo veldig travelt i den moderne verden.

Heldigvis er det vanlig i Spania å selge kyllingfilet som allerede er ferdig tynnskåret. De er ikke svære på “kjøttstykker” her i landet. Dette passer meg veldig bra, for det er jo ikke jeg heller. Jeg opplever det som intenst frastøtende å se folk som jafser løs på en diger biff, en hel kylling og den typen ting. Hva er de? Neandertalere? Herregud. Folk spiser alt for mye kjøtt. Det er ikke bra for helsa deres og det er enda mye verre for miljøet. Jeg er på ingen måte noen vegetarianer men det må da for fanden finnes noen slags mellomting. Si for eksempel at 80-90 prosent av kostholdet er basert i bønner, ris, nøtter, bær og grønnsaker — mens det lille proteinbehovet som mennesker legitimt har fint kan dekkes av en ganske beskjeden mengde kjøtt og fisk. Ikke bare er folk flest evneveike troll, de spiser også alskens vemmelig søppel. Men sånn har ting vært lenge. Siden lenge før internett ble en greie. Det virker som om mange ikke forstår forskjellen mellom frihet og luksus. Eller et normalt sunt kosthold og dekadent fråtseri, om du vil. Imidlertid kan vi anføre på den positive siden av ting at stadig flere begynner å forstå at store forandringer i den alminnelige menneskelige livsstil er nødvendig hvis vi overhodet skal overleve som art. Det går rett og slett ikke an å “løfte alle ut av fattigdom” dersom dette betyr at de skal leve et luksusliv med et hovedsaklig kjøttbasert kosthold. Hvis man for eksempel tenker at det er rimelig å spise kylling bare èn gang hver uke så betyr dette likevel at man på en eller annen måte må skaffe femti kyllinger i året. Hvordan ser du for deg at det skal foregå? Hvem skal stå for oppdrett, slakting og klargjøring for videre behandling av varen på det vanlige kjøkkenet? Og hvor mye plast ser du for deg at denne prosessen skal bruke? Det ser ikke ut for meg som om smarttelefoner bidrar til å øke bevisstheten hos mennesker verken i dybden eller i bredden. Men det er sikkert ikke så viktig. Selv har jeg jo kommet så langt at jeg har omtrent dobbelt så mye fortid som fremtid — og jeg har på mange måter “mistet gløden” i forhold til det meste av alt jeg syntes var viktig før i tiden. Og sånn går dagene.

Her er enda en hitsang fra året 1970.

Verden er stor, men ikke uendelig stor. Jeg vil starte med å betrakte det som en selvfølge at norske mennesker anser det som aktuelt å bo i Norge. Ikke alle mennesker i verden – men ganske mange – synes det samme. De fleste synes det er for kaldt, mens andre synes det er for dyrt. Selv blant de som ikke har noe valg – FN kvoteflyktninger og den typen ting – er ikke Norge det de fleste håper mest på. Er dette krenkende? Det kommer an på hvor følsom man er. Selv driter jeg for det meste i hva folk “synes” om ting. Det raker jo ikke meg. Men under en objektiv horisont virker det fornuftig nok at folk foretrekker å bo permanent på steder som ikke er fullt så “barske” som Norge. Det er et fint sted å være om sommeren, men vinteren? Herregud. Den er for “spesielt interesserte”, eventuelt sånne som ikke vet om at noe annet finnes. Ser du den? De mest tiltrekkende strøk i verden er jo såkalt tempererte soner, som for eksempel Frankrike og andre land som ligger på den samme relative breddegrad — nord eller sør for ekvator. Gullhårsonen er et uttrykk som dekker steder hvor det er “ikke for varmt, ikke for kaldt, men akkurat passe for å leve normalt”. Åpenbart er det mest “befolkningstrykk” mot slike steder som ligger innenfor Gullhårsonen. Det er der de fleste helst vil bo, hvis de selv får velge.

Nå er det jo selvsagt mye annet enn vær og klima som avgjør om et sted er tiltrekkende. På toppen av hylla finner vi for eksempel “økonomiske muligheter”. Går det an å få en bra jobb på stedet? Hvis svaret er nei spiller det mindre rolle hvor fint vær de har. Da blir det et sted hvor man godt kan reise på ferie, men der man skal bo permanent må det jo gå an å skaffe seg en fornuftig inntekt. Det er blant annet derfor det er så tynt befolket på “landsbygda” i Spania. Været er fint og boligene er billige, men det er fette umulig å finne en jobb der. Ergo flytter folk til byene. Dette åpner visse muligheter for utenlandske pensjonister – i likhet med meg selv – som ikke behøver å finne en jobb der på stedet. Det finnes et sett med restriksjoner på hvor man har lov til å flytte som norsk pensjonist, men jeg har aldri satt meg inn i dette fordi jeg har aldri betraktet det som aktuelt å bosette meg utenfor EU-sonen. Jeg kjenner forsåvidt mange som har reist til Thailand, men ikke faen om jeg vil flytte til Asia. Det er bare ikke aktuelt. Jeg funderte litt på Colombia en stund, fordi det er et land jeg kjenner litt og allerede har mange forbindelser til, men da kommer vi til enda et viktig element: Er det et trygt sted å være over langen? Jeg vil si nei. Colombia er ikke spesielt farlig for turister som kommer og går, men det blir noe helt annet hvis du bosetter deg der på en sånn måte at folk legger merke til at nå bor det en “rik gringo” i gata deres.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi kan si det er tragisk at verden har så mange fattige land fulle av tildels desperate mennesker, men sånn er det og ikke er det min jævla jobb å rydde opp i dette problemet. I en norsk kontekst er jeg på ingen måte rik men i øynene til fattige mennesker i den tredje verden befinner du deg ihvertfall i “den øvre middelklasse” hvis du har en stabilt bra inntekt, som i praksis betyr at du ikke behøver å stresse med penger. Du har råd til alt det nødvendige pluss enda litt mer. Jeg sier ikke at banditter nødvendigvis vil betrakte deg som et aktuelt mål i Colombia, men jeg sier at du kan aldri være sikker på at dette ikke kommer til å skje. Ergo befinner du deg konstant i en risikosone. Det kan bli aktuelt med høyt gjerde, piggtråd, væpnede vaktselskaper og den typen ting. Sånn vil jeg ikke leve hvis det kan unngås — og det kan det jo. Jeg behøver ikke å utsette meg for slike ting. Jeg kan holde meg i Europa, hvor ting relativt sett er under kontroll. Jeg mener, noen slags galskap kan jo fortsatt skje, men det er ikke sannsynlig. Eller ihvertfall mindre sannsynlig enn i Latin-Amerika, hvor de har en helt egen økonomi basert på å rane og kidnappe turister og fastboende utlendinger. Det eneste Spania har til felles med Latin-Amerika er språket. Bortsett fra dette sier ryktene at Spania er “den spansktalende verdens Tyskland”, altså et sted hvor ting er under kontroll, alle funksjonene virker som de skal og det er enkelt å skaffe seg en godt betalt jobb. Ikke helt sånn som man typisk betrakter Spania sett fra Norge, men det gir definitivt mening i og for seg selv.

Den store tingen for meg er at det går ikke lenger an å bo i Storbritannia; hvor jeg allerede har bodd, kjenner kulturen og de andre forholdene, og snakker språket flytende. Engelsken min er veldig mye bedre enn spansken, fransken og tysken. Derom hersker det ingen tvil. Hvis ting var mer ordnede der borte kunne jeg jo for eksempel ha bosatt meg et eller annet sted langs sørkysten av England eller Wales og hatt en etter måten like komfortabel pensjonisttilværelse som i Spania, men etter Brexit har ting blitt veldig kinkige der borte. Forholdene har hardnet til. Samfunnet deres er i ferd med å bli helt ødelagt av generell vanskjøtsel og det virker ikke som om noen har tenkt å gjøre det som er nødvendig for å få landet på beina igjen. Det er ubegripelig for meg hva som foregår med Labour-regjeringen under Keir Starmer. Det er jo ingen stor forskjell mellom politikken deres og den som ble ført under Toryene (og diverse statsministre som kom og gikk), slik at de gir forsåvidt fra seg initiativet til noen slags mer ekstrem politisk bevegelse, selv om det ennå er uvisst om britene vil svinge til høyre – og velge Nigel Farage og nazibevegelsen hans – eller til venstre, som vel i praksis betyr en allianse mellom Zack Polansky og Jeremy Corbyn. Hva som ihvertfall er definitivt fette sikkert er at Labour har kastet fra seg alt det initiativet de hadde da de ble valgt “med et overveldende flertall” av velgere som var drit lei av Toryene og all deres innstrammingspolitikk (“austerity”). Hva er det de driver med? Det virker som om alle britiske politikere som man med noe rimelighet kan kalle “mainstream” er blindt fokusert på å beskytte profittmarginene til et lite mindretall av rike mennesker og internasjonale selskaper, foran alle behov som resten av befolkningen – altså det demokratiske velgergrunnlaget, om du vil – nærmest skriker desperat etter. Det er ikke engang spennende hva som kommer til å skje i Storbritannia, det er bare deprimerende forutsigbart. Og det går ikke an å si at de ikke ble advart heller. Brexit means Brexit. Indeed.

Det er ofte litt avstand mellom hvor folk ønsker å bo og hvor de kan bo. For eksempel er ikke flyktninger og et stort antall migranter noe bra tegn. Hvis man ikke liker sånt bør man la være å støtte politikk som produserer flere migranter, som på det praktiske plan handler om utviklingshjelp og global fattigdomsbekjempelse i stedet for hensynsløs ressursutnyttelse og økonomisk krigføring rettet mot den tredje verden. Saken er banalt åpenbar. Nesten ingen ønsker å flykte fra sitt eget hjem for å finne seg til rette i en tilværelse i et fremmed land hvor de er hatet og fryktet av lokalbefolkningen. Ser du den? Det er en stor kognitiv dissonans mellom det å støtte for eksempel Israels folkemord og samtidig forlange at det må bli færre flyktninger i verden. Store deler av “den vestlige verden” har blitt et menneskelighetens konkursbo, fylt av nazister og andre evneveike tåper som marsjerer rundt i gatene og skriker ut sitt hat og sin angst. De forstår åpenbart ikke for eksempel sammenhengen mellom krigene i Irak og Afghanistan på 2000-tallet og den enorme strømmen av flyktninger som prøver å unnslippe ringvirkningene av disse politiske ugjerningene. I stedet for å legge ned en jobb på å løse saken velger politikere av alle former og farger å heller selge billige følelser til mentalt tilbakestående følelsesmennesker, eller en alminnelig velger i vesten om du vil. Hva stemmer folk på? Og hvorfor stemmer de slik? Det kan ikke jeg svare på, eller rettere sagt, ingen ønsker å høre det svaret jeg har å komme med. Det gjenstår å se hvordan norske velgere har bestemt at de neste fire årene skal arte seg, men jeg ser ingen grunn til å være optimistisk. På den annen side ser jeg ingen grunn til stor pessimisme heller, fordi det spiller i den praktiske verden ingen stor rolle hvem som danner regjering i Norge, så lenge det ikke er de verste tullingene. Hvor stor vil skammen bli? Det vet vi i morgen. Mange har allerede stemt, men til de som ennå ikke har: Gå og gjør din plikt.

Noen hadde skrevet noe om “repareres og repeteres” som minte meg på en gang i 1987 da jeg satt sammen med den daværende manageren for Jokke & Valentinerne – Håvard Hansteen, foruten selve bandet og noen andre – ved et bord på utestedet Waterfront i Oslo. Spørsmålet var hva den andre plata hans Joachim skulle hete. Den første het som alle vet “Alt kan repareres” mens det var noen av oss som insisterte på at den andre burde hete “Alt kan repeteres” – fordi det er jo strengt tatt ikke særlig stor variasjon i musikken deres, alt ligger i tekstene – men det endte med at de kalte den “Et hundeliv”. Og siden gikk det noen år før “repetisjonen” kom på banen.

Her er et sted du kan begynne hvis du liker å grave i skandaler, konspirasjoner og “den skjulte historien” om vår verden og hvordan ting ble som de ble. Det finnes mange episoder i denne serien både før og etter den som er linket opp her, men dette er som sagt et bra sted å begynne for å forstå hva du egentlig står overfor.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det ligger i sakens natur at hvis du vet hva noe er så er det ikke uidentifisert. Problemet er bare at ordet vet ofte gjør en så tung jobb i den setningen at det dør av overanstrengelse. Fordi det å ha en “teori” betyr jo ikke at man vet hva denne tingen er. Vi kaller dem typisk for uidentifiserte flyvende objekter nettopp fordi vi ikke har noen slags peiling på hva det er, noe som i sin tur betyr at det kan være “hva som helst” — inkludert den forsvinnende lite sannsynlige muligheten for at de er noen slags alternativ livsform sine interstellare kjøretøy. Det finnes et segment av publikum som liker denne fantasien. De har svære opplegg som liksom skal “forklare” hvordan utenomjordiske livsformer ikke bare eksisterer men de reiser også jevnlig mellom stjernene på noen slags oppdrag. Selvsagt bare evneveikt jåss, men folk liker å tro på sånt.

Helt siden på 60-tallet har det vært en parallell greie hvor tingen kalles uidentifisert luft-fenomen, basert i at vi kan jo strengt tatt ikke si med sikkerhet at det er et “objekt”. Det kan også være en hallusinasjon av typen “fata morgana” som oppstår på grunn av lokale forskjeller i trykk og temperatur som menneskets øyne velger å tolke som “noe” selv om det i objektiv forstand dreier seg om “ingenting”. Dessuten finnes det hvor mange muligheter som helst for at det observerte fenomenet kan skyldes elektrisitet, eksotiske partikler, stråling eller hva har du innenfor den mindre vanlige fysikken. Det vi imidlertid kan si med rimelig sikkerhet er at det er aldri fremmede skapninger. Dette er den minst sannsynlige av alle de relativt alminnelige forklaringene av UFO eller ULF. Hvorfor er det slik? Det er perverst men litt fascinerende hvordan mennesker projiserer sin egen evneveike uvitenhet over på omgivelsene og attpåtil forlanger respekt for dette tøyset.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tidlig i måneden juli 2025 oppdaget astronomene kometen 3I/Atlas og de følger fortsatt med på objektet. Det kommer jo ikke så mange muligheter til å analysere sammensetning og beskaffenhet av interstellare objekter, det vil si ting som kommer fra utenfor vårt eget solsystem. Tallet 3 i navnet 3I/Atlas betyr jo at dette er den tredje av slike identifiserte greier som passerer gjennom “vårt kosmiske nærområde”. (De andre to var henholdsvis Oumuamua i 2017 og Borisov i 2019.) Som du sikkert allerede skjønner så finnes det en kontingent av troende mennesker som vil at dette skal være farkoster eller “droner” som har blitt sendt ut på speideroppdrag av fremmede skapninger med intelligens, teknologi og det ene med det andre. Du vet. Noen som er som oss. For eksempel finnes det en forhenværende vitenskapsmann – som nå har blitt science fiction-forfatter – ved navn Avi Loeb som tjener store penger på å skrive bøker for disse idiotene. Du kan si at Avi Loeb er til astronomien hva Graham Hancock – en dypt uhelberedelig ond mann – er til arkeologien. De lever av å snylte på sinnssykdommen til et segment av publikum som strengt tatt behøver psykiatrisk behandling.

Her er saken: Det mange kaller intelligens er en mental egenskap som jeg foretrekker å kalle manipulativ grådighet. Det er jo for eksempel ikke intelligent å bygge strukturer som forsøpler og ødelegger både naturen og kulturen, men folk gjør det likevel, fordi de er grådige — og de bruker enhver tilgjengelig manipulasjonsteknikk for å få gjennomslag for sitt begjær. Mennesker er fulle av lallende stupide fantasier om “vår egentlige natur” men de nekter å akseptere at vi er det foreløpinge sluttproduktet av en mange millioner år lang utviklingshistorie som opportunistiske åtseletere, som i denne sammenhengen – med klartekt – betyr at vi har den typen psykologi man kan forvente å finne hos slike skapninger. Når vi “ser muligheter” så utgår denne impulsen fra en posisjon av grådighet. Det har ikke noe med intelligens å gjøre. Og på toppen av det hele så har vi ganske distinkte kannibalistiske tendenser, som riktignok ikke vanligvis er antropofage (det vil si menneskeetende), men viljen til å utnytte og mishandle andre individer av vår egen art er typisk menneskelig. Det følger av dette at når vi tror at vi lager kunstig intelligens så lager vi i virkeligheten kunstig manipulativ grådighet, et slags trollspeil av våre egne verste sider som til og med de som lager mannskiten forstår er en livsfarlig ting å gjøre.

Det går selvsagt an å se ting fra mange forskjellige slags innfallsvinkler. Imidlertid foretrekker jeg usentimental realisme i den grad det finnes noe alternativ. Hvilke datapunkter har vi og hva slags rimelig inferens kan vi trekke ut av dem? Når alt kommer til alt spiller det jo liten rolle hva vi tenker og sier. Det er hva vi faktisk gjør som skaper den virkeligheten vi har å leve i. Hvorfor nekter folk for eksempel å akseptere at det finnes “menneskeskapte klimaendringer” til tross for det svært overveldende bevismaterialet som ligger til grunn for dette observerbare fenomenet? Sannsynligvis fordi de ønsker å tro noe helt annet. Modernisme har bare eksistert i omtrent 500 år ved dette tidspunkt, men denne galskapen sitter så dypt og er så fysisk ødeleggende at jeg tviler på om vi klarer å overleve som art i mer enn toppen hundre år til. Premisset for modernisme er at menneskene er “jordas vaktmestere” som har fått til oppdrag å passe på både planter, dyr og mineraler som finnes i vår livsverden; samt å utvinne, omdanne og manipulere disse ressursene slik vi synes er best. Problemet er bare at vi – mennskeslekten – for det meste er fette evneveike idioter. Sånn er det bare. Vi skjønner typisk ingenting mens vi tror vi forstår alt. Dermed går det som det går. Alt for mange har alt for mye “interesse” investert i det modernistiske prosjektet til at det bare kan avvikles på kort varsel, til tross for at opplegget er i ferd med å drepe oss alle sammen. Det er ikke realistisk at menneskene skal slutte med teknologi og vende tilbake til “det primitive” til tross for at dette er den eneste sjansen vi har. Alt for mange er alt for “manipulativt grådige” til at noe slikt skifte noensinne vil skje, annet enn eventuelt som en naturlig konsekvens av en altomfattende og globalt ødeleggende utryddelseskrig.

Tallene er selvsagt ikke ferdig telt før året er slutt, men det virker ikke som Spania skal komme over den magiske grensa på 100 millioner turister i 2025 heller — mens Frankrike ligger rimelig fjellstøtt like over dette tallet. Prognosen sier at det vil lande på omtrent 98 millioner i år, som ikke desto mindre er en 5-6% økning fra i fjor. Frankrike og Spania ligger i en kategori for seg selv langt hinsides alle andre turistland, som er ganske interessant. USA kommer sannsynligvis til å falle av endel på grunn av alskens “vanskeligheter” som folk opplever med å reise dit som turister nå, mens et land som Tyrkia kan notere seg for en kraftig økning. Ellers er disse tabellene omtrent som man kan forvente. Turistøkonomien fortsetter å være blant de viktigste næringene blant alle de landene som er kjent for å ha satset på dette feltet.

Noe kontroversielt som foregår akkurat nå er “no mercy” innstillingen til bebyggelse i strandsonen, selv om bygningene ble oppført på en tid da dette ikke var strengt forbudt, som det har vært i Spania siden 1988. Diverse “rekkehus” fra en annen tid skal nå rives og sporene etter dem fjernes helt. Mange av dem har lagt seg i en juridisk strid som i beste fall vil kjøpe dem litt tid, men de kommer uansett til å tape etter at alle ankemuligheter er utmattet. Loven er krystallklar, de har bare ikke vært så Einar Beinhard med greia før nå i de senere årene. Verst er dette for diverse hoteller og høyhus som har blitt bygget – ulovlig – helt nede i vannkanten og som selv er nødt til å bære kostnadene med å fjerne mannskiten. De har formodentlig et høyt advokatbudsjett for tiden. Hva skal man tenke om dette? Kjipt for de som rammes av opplegget men bra for alle andre, særlig de som før hadde beliggenhet som “annen rekke” i forhold til strandsonen.

Ellers knytter det seg litt spenning til hva slags høststormer Spania vil se i år, etter den rekordvarme sommeren. Her hvor jeg bor – i Castilla y León – forventes det ingen dramatikk, men langs middelhavskysten kan det bli ganske hårete på grunn av hvor varmt vannet har vært i sommer. Det snakkes en del om saken. Folk forventer “noe som ligner” på ulykken som rammet Valencia-regionen i slutten av oktober i fjor og som foreløpig har kostet noe i overkant av 11 milliarder euro å rydde opp i. Men det gjenstår selvsagt å se. Er ikke livet spennende, dere? Om det ikke er fette psykotisk skogbrann i den nye 40 graders sommeren, så er det gurglende katastrofal drukningsflom når nedbørsesongen setter inn. Sånn er opplegget med klimaforandringer. Værmønsteret blir ikke nødvendigvis endret i og for seg selv, men alt vær blir mye mer intenst og dramatisk. Som absolutt ingen ble overrasket over observerer vi nå at forsikringspremiene stiger. Riktignok har de et system i Spania som begrenser hvor dyrt og urimelig det kan bli, men du vet hvordan dette funker. En tusenlapp her og en tusenlapp der igjennom året. Det blir fort penger av sånt. Når prisene samtidig stiger merker man snart skvisen.

Selv har jeg enda noen formelle oppgaver som gjenstår i forhold til byråkratiet, men ellers er det jo enkelt å finne seg til rette på dette stedet. Foreløpig har jeg ikke helt “fått tak i” strømprisene, men regner med at om noen måneder så har jeg dannet en følelse for hvordan de fungerer. Så langt virker det faktisk vesentlig billigere enn i Norge, men dette kan være noen slags forbigående hallusinasjon. Kanskje de skrur opp prisene når det blir kaldt? Det vet jeg ikke ennå. Folk sier at alt har blitt mye dyrere i år, men jeg er jo vant til norske priser så det skal litt til for å imponere meg. Husholdningen går inntil videre på et lavere budsjett enn jeg er vant til, samtidig som matvarene i sin alminnelighet er mye bedre. Følgelig er det lite å klage på akkurat der. Det eneste jeg opplever som “vanskelig” for tiden er å forstå hva faen spanjolene sier når de snakker fort, noe nesten alle sammen gjør helt til jeg ber dem å gå ned til omtrent halv fart. Det er ikke korrekt å si at jeg har “landet” fullstendig ennå – jeg har jo bare bodd her i snart to måneder – men jeg har så langt ikke registrert noen utpregede tilpasningsvansker. Det normale er normalt, for å si det slik. Folk i Spania er for det meste greie å ha med å gjøre og “den spanske stilen” er enkel å forholde seg til. Kort fortalt, vi holder stø kurs videre med hverdagene.

Vi runder av med litt svartmetall fra Venezuela.

Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er for folks mentale og fysiske helse at de spiser skikkelig mat, men hvis de virkelig vil leve av det avskyelige søppelet de serverer på gatekjøkken og den typen ting så er det ingenting jeg kan si eller gjøre med det. Du vet at hele “matvareindustrien” er full av kreftfremkallende giftstoffer, ikke sant? Hvis du spør dem – noen av disse bedriftene og folka som jobber for dem – så vil de alltid svare at “det er ikke ulovlig”. Det er det beste de har å komme med. De vet at de ødelegger folks helse, men de gir faen. De vil bare ha pengene. Alle de deilige pengene. Sånn fungerer det for de fleste. Har de først fått smaken på penger så må alle andre hensyn vike. Du og din egen fortjeneste er alt som betyr noe. Penger er den verste form for narkomani. Folk som blir hekta på spillet om penger mister absolutt alle hemninger de en gang eventuelt kanskje hadde. Men du er allerede klar over dette, ikke sant?

Det er hva det er. Den parlamentariske folkeforsamlingen som vedtar lover er jo ikke immun mot korrupsjon. De tenker på sin egen karrière. Du vet. Det som lønner seg i forhold til å danne strategiske vennskap. Folk som kan hjelpe deg. Du må tenke på fremtiden din. Tenk på fortjenesten. Verden er jo allerede så sinnssyk og kriminell at det ikke gjør noe fra eller til om du ser en annen vei mens noen gjør noe galt. Ta imot pengene og hold kjeft. Det er hva alt handler om. Det er ikke vanskelig. Det er ikke farlig. Alle gjør det likevel, så hvis ikke du vil ta imot pengene så vil sikkert noen andre steppe opp og ta ansvar for at korrupsjonskarusellen holder seg snurrende. Sånn fungerer forretningslivet. Enten du er med eller mot så kommer ting til å gå sin gang. The show must go on. Men du var allerede klar over dette, ikke sant?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ondskapen i denne verden ligner ikke en stor og farlig bjørn. Den er ikke et snerrende monster som vil overfalle deg og rive kroppen din istykker. Ondskapen er et skremt lite ekorn som fyker brennkvikt opp og ned langs grenene av sjelens plantevekst. Onde mennesker er først og fremst redde. Først og fremst redde for at de ikke skal få sin rettmessige del av kaka. Ondskap er FOMO. Fear Of Missing Out. Angsten for å bli ledd av. Skrekken for å bli etterlatt alene på et ukjent sted. Frykten for å bli oppdaget og avslørt. Du vet. Skammen. Fornedrelsen. Sannheten om hva du er. Fordi du vet at du er villig til å gjøre denne handelen, ikke sant? Du vil jo ha alle fordelene og de fine tingene. Sånn er det med den saken. Ondskapen er ikke sterk, modig og pågående. Ondskapen er engstelig, unnvikende og ynkelig. Svakhetens øyeblikk er hva det handler om. Det kommer og går så raskt at du nesten ikke merker hva som skjer — og snart blir det en vane. Slik er mekanikken. Hjulene snurrer og klikker seg inn i en ny konfigurasjon. Først er det en ganske liten ting. Siden blir det noe større. Har du først kommet inn i maskineriet så kommer du ikke enkelt ut igjen. Sic transit gloria mundi.

Spørsmålsstillingen har alt å si hvis man prøver å lokke folk til å si sannheten om sitt eget liv. Nesten alle lyver om hvor bra de har det – av ulike årsaker – mens “et demokratisk flertall” overvurderer sine egne evner på det groveste. Senere stiller de seg uforstående til hvorfor de opplever så mange vanskeligheter. Det er forbløffende vanlig at folk er skeptiske til andres evne til å ta kloke beslutninger, men selv har de full kontroll. Hvis alle tenker dette, hva er det da som egentlig foregår med dem? Det vi skal frem til er samfunnets juridiske grunnlag. Hva slags type lover behøver vi og hvordan skal vi gå frem for å lage dem? Mye er selvinnlysende og handler om hva som er kulturell sedvane og sosiale normer blant mennesker, mens andre lover er mer “tekniske” og ikke umiddelbart begripelige for alle — men vi må likevel ha dem fordi de markerer grensene for hva man kan gjøre og ikke gjøre. Du vet. Hva som er “innenfor”.

Det er vanligvis fornuftig å holde seg “godt innenfor” hvis man er i tvil om hvor grensene går. Alle skjønner dette. Derfor bør vi reflektere over dette med å balansere langs kanten. Hvorfor opererer folk i faresonen? Noen gjør det fordi de er emosjonelt perverse. De får et kick ut av å bøye, tøye og bryte loven. Dette er den psykiatriske delen av skalaen. De er få men veldig flamboyante. De får uforholdsmessig mye oppmerksomher fordi de beste historiene handler jo om fantasifull kriminalitet. Vi liker ikke det skitne og det banale. Men de fleste “småforbrytere” gjør det av fornuftige årsaker, altså for penger, makt og andre fordeler. Dette er den forretningsmessige jungelgeriljaen av den typen som derfor med noe regelmessighet behøver advokat. Mesteparten av det vi kaller nærlingslivet jobber ut ifra en kriminell etikk, det vi si at de henfaller automatisk til argumentet om hva som er lovlig (i juridisk forstand) heller enn hva som er riktig (i moralsk forstand). Frimarked er en ideologisk fantasi om mennesket som rasjonell aktør, men alle som vet noe om mennesker vet jo at vi er irrasjonelle skapninger. Vi drives ofte av helt andre motiver enn hva som er “bra for oss”.

Det finnes en verden vi ønsker å se, men dette er nesten aldri den virkelige verden. Likevel er det svært vanlig ute blant folk å fatte beslutninger basert i deres ønskeverden. På forskjellig vis og i varierende grad er folk fulle av protest overfor den virkelige verden. Det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Vi kan se positivt på saken og si at de drømmer om en bedre verden, men vi kan også betrakte det negativt og kalle dem idioter. Virkeligheten er hva den er. Hvis kartet og terrenget ikke stemmer med hverandre så er det aldri terrengets skyld — og hvis du har et dårlig kart gir det ingen mening å følge det videre etter å ha oppdaget at terrenget går sine egne veier. Såpass bør alle skjønne. Problemet er bare at folk ofte har et romantisk “ønske om å tro” som kan være mange ganger sterkere enn realitetssansen deres. Her kommer ironi inn i bildet, fordi selv om man skulle ønske at folk tok bedre vare på seg selv – og hverandre – så kan ikke samfunnet satse på at “ting vil ordne seg”. Det er nødvendig å lage lover som minsker sannsynligheten for at folk vil gjøre skade på seg selv og andre med alle de gale påfunnene sine. Det er derfor ordet frihet aldri er noe realistisk politisk tema, ihvertfall ikke i Norge, hvor folk flest har et sett med godt ivaretatte rettigheter og privilegier. Kontoen er allerede makset ut.

Jeg har selv svært liten sans for anarkister. Det er nødvendig å ha en sterk stat med et kompetent byråkrati. Det er også nødvendig å ha lover og streng regulering av “markedet”. Når det er sagt så er jeg ingen kommunist heller. Det er en dårlig idè å etablere et opplegg med offentlig mikroadministrasjon av alle små forhold i menneskelivet. Vi behøver å ha en romslig arena for “private tiltak” og alskens idiosynkratisk virkelyst som individer måtte ha — og den må være bygget på det prinsipp at folk kommer til å bøye, tøye og bryte loven; hver dag, til alle døgnets tider, alle dager, året rundt. Sånn er virkeligheten. Strafferett er dessverre et nødvendig virkemiddel hvis man ønsker et fredelig samfunn. Se på nyhetene. Det er alltid en lang liste med straffbare forhold som har skjedd i løpet av det siste døgnet. Selvsagt er det nødvendig å ha patruljerende politi, etterforskere og det ene med det andre. Hvorfor skulle meningene være delte om den saken? Vi behøver imidlertid en sterk arbeidsrett mangedobbelt så mye som vi behøver en sterk strafferett. Sjansene for at man skal bli utsatt for en forbrytelse er jo hundrevis av ganger så stor i arbeidslivet som i privatlivet. Hvor tror du det finnes flest psykopater som vil føkke deg over og stikke av med pengene dine? Du svarer korrekt hvis du tipper at det er blant de som typisk henfaller til ordstillingen “det er ikke ulovlig”. En normalt “hederlig” kjeltring vet jo at de bryter loven. Det er en del av risikobildet i bransjen. De protesterer ikke mot loven. De forsvarer seg ikke hvis de blir tatt på fersken. De gjør ikke motstand hvis de blir arrestert. De bare forholder seg rolig og avventer sakens gang. Dette er realisme i praksis, mens de forretningsmessig orienterte lovbryterne “føler at de bør ha lov” og kan typisk bli både høyrøstede og truende hvis de blir tatt på fersken. Og noen ganger påstår de at de har blitt usatt for en konspirasjon.

Grovt sett er høyresiden av politikken fokusert på strafferett mens venstresiden er mer orientert mot arbeidsrett. Det er i utgangspunktet ingen motsetning her, men uhederlige politikere klarer likevel å etablere frontlinjer i folks fantasi, sånn at publikum får et urealistisk bilde av “hva som er farlig” via alskens fantasifull skremselspropaganda. Nå er vi tilbake ved prinsippet om at folk sjelden er rasjonelle skapninger. De velger ikke det alternativet som er “best for dem” ut ifra en strengt objektiv og materiell helhetsvurdering, men det alternativet som “føles riktig” på noe slags sentimentalt plan. Dette siste er imidlertid ikke realistisk. Uten at vi behøver å bli spesifikke vil jeg tippe de fleste forstår at det finnes folk de ikke går bra sammen med. Det finnes “umulige” mennesker. Ikke at de nødvendigvis er umulige for hele verden og alle andre, men de er “umulige for deg”. Det fungerer bare ikke. Så hva gjør du? Du holder naturligvis avstand — og når dette ikke er mulig så bruker du minst mulig tid og krefter på sånt som du ikke liker. Gjør alle transaksjoner korte og saklige. Stemmer det? Det stemmer for meg, men jeg tror ikke mitt opplegg er det mest vanlige. Jeg synes jeg kan observere – ute blant såkalt vanlige mennesker – en tendens til å være urimelig sterkt fokusert på forhold man ikke liker. Noen snakker knapt om andre ting. Du vet. Skattetrykk, innvandrere, trafikkreglene, været. Alltid skal det klages. Hvordan stemmer disse ved politiske valg? Mitt inntrykk er at de fleste av høyresidens velgere er noen jævla sutrete pyser. Hva er greia? Hvis du ser et problem som ikke enkelt kan omskapes til en jobb det er mulig å gjøre så ser du ikke noe realistisk problem. Prøv å få kontroll på angsten din. Du vet. Ta deg en drink. Spis valium. Hva vet jeg? Bare hold kjeft med all denne gråten fordi den går folk på nervene. Det forekommer aldri at en jobb blir bedre gjort fordi folk gråter mens de holder på.

Det er sannsynligvis håpløst å diskutere noe som helst med meg overhodet, men det er ekstra vanskelig å diskutere kunstuttrykk og kulturens rolle i de menneskelige enkeltindividenes dannelsesforløp. Jeg mener, i utgangspunktet ser jeg jo på folk som homo erectus – altså det mange kaller “halvaper” – bare med fjongere klær. Jeg forventer ikke at de skal kunne mange ord. Bare nok til å stønne frem hva de begjærer — men senere samme dag skifter de antagelig mening og da skal alt plutselig handle om hvor redde de er. Du vet. Typisk menneskelig. De er generelt sett upålitelige, evneveike og fjollete. Snåle små dyr som ikke tåler særlig mye før gråten kommer. Det er komisk, men det er også tragisk. Jeg er jo selv en av dem. Altså en av de som klarer å “se det for seg” men som ikke nødvendigvis har kraft til å gjøre det. Sånn er livet. Absurd og uforståelig, inntil det plutselig tar slutt. Bare kunst kan si noe meningsfullt om den menneskelige tilstand.

Her er greia: Noen ganger leser jeg filmanmeldelser, særlig av det vi kaller klassikere. Ofte angrer jeg på dette. Likevel fortsetter jeg å gjøre det. Er dette masochisme? Vi strekker jo ofte opplegget hans Leopold von Sacher-Masoch litt for langt, fordi han selv var nokså klar på at for ham var dette en seksuell ting, men senere har “masochisme” blitt brukt som forklarende ord på enhver form for “oppsøking av lidelse” som man strengt tatt ikke behøver å utsette seg for. Hvorfor skal man vel gjøre noe man ikke liker mer enn èn gang? Den naturlige læringsprosessen handler jo ideellt sett om at når man brenner seg, så passer man fingrene sine i lignende situasjoner deretter. Ihvertfall så langt som snusfornuften kan forklare noe. Jeg husker en kis for mange år siden som var drit redd for skrekkfilmer, men likevel måtte han på død og liv gå på kino for å se dem. Ganske nevrotisk det der. Hvis tingen plager deg sånn, kan du ikke bare la være? Som jeg pleier å si: Det går ikke an å forstå mennesker. Hvorfor oppsøker vi ting som plager oss? Det gir ingen mening.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Poenget her og nå er uansett at jeg har et helt jævla bibliotek av filmer på DVD. Et cinematek, om du vil. For eksempel har jeg alle filmene til Stanley Kubrick, David Lynch, Pedro Almodovar og Jean-Pierre Melville. Hvis vi nevner en film som Fryktens lønn av Henri Clouzot – fra 1953 – så har jeg sikkert sett den mer enn ti ganger, men har ikke noe imot å se den enda en gang, eller til og med enda ti ganger til. Den er jo så bra. Det samme kan vi si om visse filmer av Federico Fellini, Ingemar Bergman, Pier Paolo Pasolini og Sam Peckinpah. Og hvorfor skal jeg ikke se Tatt av vinden enda en gang? Eller Lawrence of Arabia? Spør du meg så er kvalitetsmålet på enhver film om man har lyst til å se den om igjen. Jeg klarer ikke å forholde meg til folk som sier “den har jeg allerede sett” og regner med at dette forklarer hele greia. Det er jo for fanden bare en fordel om du allerede har sett filmen før – gjerne mange ganger – fordi da er du bedre forberedt når “det skjer noe” på skjermen, eller for den saks skyld når det ikke skjer noe. Man legger jo merke til noe nytt hver gang. For meg ligner det på forholdet jeg har til musikk: De bra tingene vil jeg høre flere ganger.

Det er litt interessant at nesten alle kinofile mennesker har en tendens til å danne enighet rundt klassikerne. Alle synes for eksempel at Sykkeltyvene av Vittorio De Sica fra 1948 er bortimot så bra som det går an for en film å bli, slik at de sitter mer enn gjerne og ser den enda en gang, helst på stort lerret. Det er vanskelig å forklare eksakt hvorfor. Hva er det med Stalker av Andrej Tarkovskij som gjør at bare det å snakke om den gir meg lyst til å hente den frem og se den en gang til? Jeg har jo møtt folk som knapt orker å se den bare èn gang og som etterpå klager over at de “ikke skjønte noe av filmen”. Herregud. Hva er det du skjønner av noe som helst da? Det er noe psykologisk som foregår her. Kanskje noe som har med “personlig komfortsone” å gjøre? Selv føler jeg jo at jeg aldri forstår noe av noe som helst i denne verden, fordi alt er så gåtefullt og tvetydig. Sånn har det alltid vært. Jeg mener, det finnes jo alltid mer. Ting du ikke vet. Ting du ikke oppfattet første gang du så noe. For meg er det ærlig talt litt uhyggelig med sånne som tror de forstår verden og andre mennesker. Det er noe psykopatisk med det. Ta for eksempel en film som Gå og se av Elem Klimov (1985) som jeg så første gang da den var ny — og siden har jeg sett den sikkert femti ganger. Nok til at jeg kan gjenfortelle hele forløpet ganske eksakt, men jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å se den flere ganger. Om og om igjen. Filmen er jo et formidabelt mesterverk som folk bare må “gå og se” for å overhodet fatte. Jeg vil ikke skrive noen anmeldelse av den filmen, fordi det er jeg ikke kompetent til, selv om jeg er rimelig flink til å skrive. Du må jo se filmen. Med åpne øyne.

Vi avslutter med en – til tematikken relevant – musikalsk klassiker fra året 1980.

En gang traff jeg en person som hadde motivet som er avbildet ovenfor på en t-skjorte, men de visste ikke annet om det enn at “det ser kult ut”. Jeg vet ikke. Kanskje litt småfrekt eller noe? Det er uansett umulig for meg å se på den berømte gjeipen uten å tenke på Rolling Stones. Det skjer automatisk. Sånn sett er det et veldig sterkt varemerke. Første gang logoen ble brukt var i 1971, på innercoveret til albumet Sticky Fingers, etter at designeren John Pasche året i forveien hadde fått til oppdrag av Mick Jagger å skape “noe som minner om hindugudinnen Kali sin utstrakte tunge” fordi bandet ville ha noe som markerte deres anti-autoritære livssyn. Siden den gangen har gjeipen vært på alle deres album.

Om Rolling Stones er det ellers å si at de visstnok er aktive ennå. De som fortsatt lever, får vi vel legge til. De er jo hvor gamle som helst nå, men synger og spiller fortsatt. Hva skal man tenke om sånt? Jeg husker at folk allerede på 80-tallet mumlet noe om at tiden hadde løpt fra dette bandet. At de er for gamle til å være troverdige rockere. Men hva annet kan de gjøre? Det er jo definitivt for sent for dem å “slutte mens leken er god”, så hvilke alternativer gjenstår? Jeg forventer vel ikke at de skal gi ut noe nytt og banebrytende lenger – og jeg har absolutt ikke lyst til å se dem spille konsert – men det kunne kanskje vært artig hvis de ga ut en køddeplate hvor de gjør narr av diverse andre artister på noe slags vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er sjelden noen vits i å spørre folk om hva som er deres favorittalbum med Rolling Stones – mine er tidligere nevnte Sticky Fingers, Exile On Main Street og Some Girls, altså bare 70-tallsperioden deres – men enkelte kan i det minste navnet på noen av de største slagerne fra 60-tallet. Du vet. Satisfaction, Jumping Jack Flash, Paint It Black og så videre. Egentlig har jeg aldri skjønt hvorfor så mange sier at de hater Rolling Stones. Hva er greia? Litt overeksponering på den kommersielle siden er jo ikke så rart når de har solgt så perverst mange plater – og neppe noe de selv noensinne har hatt full kontroll over heller – men jeg vet ikke om de er noe bra eksempel på “the establishment”, kampen mot utnyttelse av artister og den typen ting. De ble jo verdensstjerner så å si øyeblikkelig, det vil si tidlig på 60-tallet, og siden har de ikke hatt noe særlig valg i dette spørsmålet. De har åpenbart fortsatt ikke noe valg. Det er bare å stå på så lenge det går.

Som alle vet finnes det bare èn tilstand av kosmisk orden – maksimal entropi, energilikevekt, eller varmedød – men et uendelig antall tilstander av uorden, eller som vi også kan kalle det; potensiale. Som en enkel modell kan vi bruke en dør. I sin mest ordnede form er døren lukket. Dette er en “avsluttet tilstand”. En dør kan ikke bli mer lukket. Imidlertid finnes det et uendelig antall tilstander av “åpen dør”. Dører kan være mer eller mindre åpne. Enhver endring i åpenhet medfører en endring i systemets informasjonslikevekt. Henger du med? Universet fungerer jo på samme måte.

Hvis et menneske har “et lukket sinn” befinner de seg i en informasjonsmessig likevektstilstand. Eller nirvana, om du vil. Å være levende betyr å eksistere i en kaostilstand. Døden er en ordnet tilstand, mens livet handler om dynamisk uorden og en stadig omskiftelig, gjensidig interaktiv relasjon til verden. Enten man forstår dette eller ikke så er man i forandring til enhver tid så lenge man er levende. Paradoksalt nok er denne forandringsprosessen livets eneste konstant. Det eneste du kan være helt fette sikker på. Følgelig er mental fleksibilitet et tegn på intelligens, mens “absolutte idèer” er et tegn på det motsatte. Det å føle seg helt sikker på noe er med andre ord et rimelig sikkert tegn på at man er idiot.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her er greia: Mennesker tar alltid feil. Det forekommer rett og slett aldri at folk “har rett”. Det går ikke an. Det beste vi kan få til er å være “rimelig godt synkronisert” med naturprosessene — som generelt sett alltid er irreversible. Det går ikke an å angre seg etterpå. Du får bare èn sjanse. Slik fungerer universet. Det er, uansett hva du tror, ikke et tegn på intelligens hvis du sier jamen fordi alt som ligner på “en ny sjanse” er bare illusjonen om en situasjon med lignende parametre som oppstår på grunn av din manglende evne til å forstå statistisk mekanikk. Strengt tatt vet jo alle dette, fordi det er innbakt i det kjente uttrykket “gjort er gjort og spist er spist”. Henger du med? Filosofisk fatalisme handler ikke om “skjebnetro” men om erkjennelsen av universets fundamentale entropi. Karmaloven handler ikke om at “alle vil få lønn som fortjent” men om at enhver handling man foretar vil endre din relasjon til verden på en irreversibel måte. Det vi gjør i dag skaper det handlingsrommet vi har å forholde oss til i morgen. Karma er “å møte seg selv i døra” mens klokskap er evnen til å forutse sannsynligheten for at man selv kommer til å gjøre ting man kritiserer eller erklærer seg som motstander av.

Jeg har ingen mening om hvordan folk bør stemme ved valget på mandag. Hva de stemmer vil jo være en funksjon av hva slags mennesker de er, det vil si sannsynligvis evneveike ånsinger som faen ikke verken kan noe eller vet noe om noe som helst, men de har “mange følelser”. Så da går det som det går. Jeg vet ikke om komisk er det rette ordet for hva som foregår i USA for tiden, men alle som har målbar hjerneaktivitet kan se at ting er i ferd med å gå til helvete på en stor og gjennomgripende måte. Er det bra om USA kollapser og forsvinner fra verdenspolitikken? Tja. Det er sikkert “bra for noen” men det er usikkert hvor ting i så fall bærer hen. Amerikanerne valgte Donald Trump som president, så det blir ikke korrekt å snakke om at han tilraner seg diktatorisk makt. Alle visste jo allerede hva slags type han er. En sosiopatisk narcissist med “varig svekkede sjelsevner”. Det er ikke overraskende at en sånn person oppfører seg antisosialt. Det er hva man bør forvente. Finnes det fortsatt mennesker i Norge som synes Trump er en grepa kar som bør gis makt? Ha det i hodet når du stemmer ved valget. Det er jo ikke alle som tåler å havne i maktstillinger. Har de tidligere vist dårlige evner til selvbeherskelse? Har de tidligere uttalt seg på flåsete og flippete måter om alvorlige saker? Det er generelt sett aldri noen god idè å gi ansvar til andre enn de som over tid har vist konsekvent evne til ansvarlighet. Det er alt.

Til sist enda mer musikk fra året 1979.