APECALYPSO

Referanse: Halvparten av alle unge menn i Norge støtter Trump.

Jappetiden var en periode i norsk næringsliv og samfunnsliv som varte omtrent fra 1983 til november 1987. Navnet kommer fra den engelske forkortelsen «YAP» – «Young Aspiring Professional», eller «Yuppie» – «Young Urban Professional» eller «Young Upwardly-Mobile Professional». Det var en stor fremvekst av ambisiøse, dynamiske og individualistiske mennesker, med holdninger som mer enn tidligere handlet om personlig gevinst – kjent som japper. Denne nye arbeidskulturen stammet både fra Nord-Amerika og Europa, hvor man i et historisk perspektiv har sett lignende tendenser. I Norge er jappetiden sammenlignet med jobbetiden under første verdenskrig. Store verdier ble generert på kort tid, og den samlede velstanden økte i takt med vekstutviklingen i verdipapirer.

(Wikipedia)

Menneskeheten har i svært lang tid hatt alle mulige slags navn for “ambisiøse unge menn” som er utålmodige etter noe, la oss si å “komme igang” med voksenlivets festival av fristende fornøyelser, slik man ser det mens man ennå ikke vet noenting om noe. Alt man har er det man hører — og fantasiene om alt man selv kan gjøre og være med på. Opplegget er hvor gammelt som helst. Det klør i hormonene. Hva er problemet? Med bare ett ord: Kritikkløshet. Jeg fylte selv 20 år i 1983 så du kan si jeg befant meg i primærgruppen av ivrige unge menn som ville ha “noe nytt” i forhold til et stivt regime av gamle menn i østblokkdresser som luktet av rulletobakk og brunt brennevin. Tror du Norge i dag er treigt? Prøv 1983. Det var treigt det. Til å begynne med var det ingen som hadde hørt om ordet japp. Ikke engang målgruppen. Men så var det noen som begynte å abonnere på magasinet Symbol – grovt sett en pornografisk publikasjon som handlet om fine og dyre ting det går an å få kjøpt – hvor det sto skrevet noe om Young Aspiring Professionals, som er fullstendig rasjonelt å sammenligne seg med når man selv er tyve år og tenker at man skal inn i forretningslivet.

Jeg befant meg ved den tiden i en krets av unge rovdyr. Selv vil jeg bruke ordet kjeltring men andre inisterer på mindre profilerte begrep, som for eksempel “forretningsmann” (som i utgangspunktet jo kan bety hva som helst), eller til og med investor, selv om ingen av oss hadde noe å investere ut over vår egen diffuse lyst til å erobre den voksne verden. Det var et spørsmål om identitet. Selv er jeg ikke særlig nøye med denslags, men det betyr veldig mye for mange andre. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Mitt problem er at jeg klarer rett og slett ikke å ta ting like alvorlig og personlig som er vanlig der ute. Dette er en fordel i forhold til fleksibilitet, kreativitet og så videre, men det er en sosial ulempe. For eksempel er dette med å finne samhold i angsten et fenomen som er utilgjengelig for meg. Jeg kan bare studere det utenfra. Jeg blir jo ikke redd så jeg slipper ikke inn i de reddes fagforening. Jeg begynner bare å le når det er meningen at man skal krympe seg i frykt. Hvorfor er det slik? Det vet jeg ikke. Komisk er det uansett. Jeg har nesten de perfekte personegenskapene for å være en operatør i markedet. Men så kommer de eldgamle gudene ære og samvittighet inn i bildet. Hvem har bruk for sånt? Ihvertfall ikke de som prøver å etablere seg som bløffmaker og gjøgler innenfor den nye forbrukerøkonomien (som de sa i året 1983, før ordet “jappetid” etablerte seg i pressen).

Saken er at jeg har visst hvem Donald Trump er siden dette året. Han var en oppblåst klovn allerede da og det har ikke blitt noe bedre siden. Du vet. En bløffmaker. Vi kalte det filming på den tiden, faktisk ikke ulikt hvordan folk sier at de filmer i fotball, når de kaster seg overende og skriker på gult kort bare noen såvidt kommer borti dem. Vi kan også kalle det å spille på sitt publikum, eller at de gjør seg til, om du vil. Hva sier proffene? De utnytter mediesituasjonen og bruker “det offentlige spillerommet” til sin fordel. Det er aldri noe bra tegn at en forretningsmann holder høy profil i media. Det er ikke formålsrasjonell fokus hvis forretninger virkelig er det de først og fremst driver med. Det ligner for mye på politikk. De søker en annen form for makt enn det gode forretningsmessige resultater kan bringe dem. Diskresjon er ikke nødvendigvis noe man behøver hele tiden – man skulle nærmest si at det er en fordel om man aldri behøver det – men hvis det likevel dukker opp en hårete situasjon hvor man blir nødt til å “operere i gråsonen” så er det definitivt ingen fordel å ha en masse journalisters generelle oppmerksomhet. Da kan man jo ikke jobbe i fred. Når man hele tiden må ta hensyn til hvordan ting “ser ut” får man et helt annet spillteoretisk optimum enn hvis man kan operere under diskresjon. Enten man lever av å være skuespiller og kjendis eller ikke må man uansett ta alle de samme hensyn som slike er nødt til for å etablere og vedlikeholde et visst rom av “privatlivets fred” i et miljø preget av fotografer på jakt etter gode bilder de kan selge til pressen. Det blir litt schizofrent. På den ene siden er man avhengig av å “holde navnet varmt” mens på den andre siden ønsker man jo å være i fred noen ganger.

Det foran nevnte magasinet Symbol var selvsagt amerikansk og tok for seg alskens leketøy som går an å kjøpe hvis man har penger nok. Yacht, privatfly, klokke med gull og diamanter. Den typen ting. Det lukter forsåvidt Trump lang vei av hele greia men jeg kan likevel ikke kavere for at det var i Symbol artikkelen sto. Det var uansett noe om Donald Trump som noen ville vise frem. Noe med en glamorøs eiendomsmegler i New York som skjønner seg på fest og forbruk, men alt jeg klarte å tenke var for en fælslig mannfitte. Jeg liker ikke sånne typer. Er det nå vi skal begynne å snakke om maskuline dyder? Den artikkelen i NRK på nett som jeg har linket ovenfor nevner “maskuline verdier” som åpenhet, handlekraft og pågangsmot. Det høres ikke maskulint ut for meg, bare generelt. Kvinner behøver jo også disse egenskapene, uten at de særlig ofte setter pris på å bli kalt “maskuline” av den grunn. Og hva betyr egentlig giftig maskulinitet? Selv holder jeg meg med de klassisk filosofiske æresbegrepene blant menn: Praktisk fornuft, mot, besindighet og generøsitet — mens det giftige i denne sammenheng er å forstå som degenerative perversjoner av de filosofiske dyder. Du vet. Trangen til å fremstå som tøff i trynet, en som alltid har full kontroll; en stort skrytende sjarmør, tryllekunstner, vismann og jeg vet ikke hva. Verdensmester i alle ting er han uansett. Jeg vet ikke hvorfor noen ser sånne ting i folk og jeg forstår enda mindre hvorfor noen ønsker å gå ut med så høy kølleføring. Man låser jo seg selv i en ikke særlig forsvarlig posisjon. Det er mye klokere å bevege seg litt forsiktig i det økonomiske landskapet og ellers holde kjeft. For meg ser det ut til at mange ser på Trump som noe slags håp. En som vil rugge litt på båten og skape noe nytt, eller i det minste kassere alt det gamle som holder de unge og dynamiske nede. Aspirerende unge profesjonister krever jo et stort operasjonsrom.

Ved et tidspunkt hadde jeg et ganske intenst opplegg gående med NAV. Jeg ble jo sykemeldt etter at “noe klikket” i ene skulderen min. Spesialisten jeg ble henvist til sa at jeg egentlig har litt flaks med tidspunktet, fordi de opererer ikke sånt lenger. Resultatene er ikke gode. Operasjonen er dyr og pasienten ender uansett som ufør. Han var en positiv lege. En realist. Vi hadde god kommunikasjon, forsåvidt, men det samme kan jeg ikke si om NAV. De kaller det et “hjelpeapparat” men det er naivt å tro at det er deg de prøver å hjelpe. De jobber for noen eller noe annet. Skal vi si “systemet”? Saken er at uførhet ikke er noen praktisk tilstand for NAV, det er en kategori. Nærmest en medlemsklubb som forutsetter at man går gjennom visse opptaksritualer. Papirer, attester, utprøvinger og det ene med det andre. Jeg antar de har en sjekkliste hvor man haker av på punktene etterhvert som pasienten kommer seg gjennom labyrinten. Det hele er i grunnen et ganske fornedrende opplegg, sannsynligvis designet slik med vilje. Man regner jo ikke med at folk er ærlige. Det virker som om inngangsholdningen er at pasienten sannsynligvis simulerer. Eventuelt at de er hysterisk. Jeg ser ikke helt hvordan “arbeidsutprøving” eventuelt skulle bevise noe fra eller til hvis det er simulering man mistenker, fordi en som lyver om det ene vil jo også lyve om det andre; mens en som konsekvent er sannferdig på et vanemessig grunnlag og er vant til at alle andre også er sånn, vil ta litt anstøt av NAV. Tror du jeg er en idiot? Det oppleves som lite gunstig å bli presset til å gjøre noe man ikke kan gjøre – på et rent teknisk medisinsk grunnlag – for å bevise at man ikke kan. En stabel røntgenbilder og legeattester er ikke nok. Det kan jo finnes restarbeidsevne et eller annet sted der inne. Uansett, NAV er som de er — og hvis man ikke allerede visste dette vil man lære det raskt nok. De hadde et utfyllingsskjema ved et tidspunkt ganske tidlig i prosessen hvor det var en rubrikk for “funksjonshemninger”. Der skrev jeg ordene ære og samvittighet. De spurte meg hva jeg mente. Jeg sa dette er handicap i dagens verden. Hvis man vil ha fremgang bør man lyve, bløffe og svike folk alt ettersom hva som passer der og da. Prinsipper er kostbare husdyr. Sånn sett burde de fattigste blant oss være de mest jævlige, mens vi faktisk observerer det motsatte. Sadismen hos de lavpriviligerte er på nivå med prompehumor og Charlie Chaplin i forhold til den kalde kynismen man finner hos de som virkelig har ting på stell.

Artikkelen som NRK på nett har publisert – i form av en kronikk – nevner klima og solidaritet som “idealistiske” tema hos politikere. Dette får meg til å tenke at han forstår ikke hva ordet idealisme betyr. Det ligger i sakens natur at uvitenhet kan aldri være selvbevisst. Det går ikke an å vite at man er en idiot — for da har jo trollet fått sol på seg sånn at det sprekker, blir til stein eller noe. Livløst blir det uansett. Trollet mister sin makt i sola — eller altså når man våkner. Alle jeg kjenner har ved ett eller flere tidspunkt tenkt “det der var ganske dumt” om noe de selv har gjort, eller trodd på. Det er nok best at jeg skjerper meg en hel del på dette området. Du vet. Selvkritikk. Man har det ikke før man tar det. Det er ikke nødvendig å gå ut på balkongen og forkynne for hele nabolaget at man har “kommet på bedre tanker” om noe, men man bør ta til etterretning at dette er noe som skjer. Ikke alt som ligner på gode idèer i den entusiastiske fasen viser seg å holde mål som dette også når man skal gjennomføre dem. Alle vet dette. Det er en allmenmenneskelig livserfaring. Noen ganger må man bare avslutte prosjektet og komme seg ut mens leken ennå er god. Andre ganger rekker man imidlertid ikke det før “himmelen åpner seg og Guds straffende ild regner ned over de fordømte” — gjerne ved det at man driter på draget på noe slags både pinlig og kostbart vis. Og alle ler av deg. Dette er hva det koster å være kar. Du vet. Når folk bemerker tørt fra sidelinjen at det koster å være kar, og så ler alle enda litt til. Dette er angstens fellesskap og jeg har ikke adgang, fordi jeg mangler strengt tatt evnen til å glede meg over andres ulykke. På et rent generelt grunnlag – la oss kalle det prinsipielt – synes jeg likevel det er en ubra ting. Det er aldri bra at ting går på trynet for folk, selv om de på alle måter kanskje har fortjent dette. Det er jo et ustabilt element. Noe som er ute av kontroll og som kan spinne avgårde i mange slags retninger, hvorav et antall er sterkt uønskede. Det er ikke sentimentalt. Jeg synes ikke synd på dem eller noe sånt, jeg bare anerkjenner at folk som er ute av likevekt noen ganger skaper problemer.

Solidaritet handler strengt tatt bare om å forstå, anerkjenne og oppføre seg i henhold til det at vi er alle bare mennesker, så slapp av i all din stramme ringmuskulatur og innse at ting blir aldri sånn som man hadde tenkt. Livet er en prosess. Du er aldri alene, uansett hva du måtte føle om saken. Alt folk gjør har ringvirkninger gjennom hele resten av samfunnet og mesteparten består av konsekvenser som ikke var forutsigbare på forhånd. Du vet. Nesten som været. De kan bare si noe om det som er veldig nært i tid, eller altså ting man kan observere på satelittbilder og sånt. Neste uke er vanskelig å si noe om. Det blir strengt tatt bare gjetning, basert i historisk statistisk sannsynlighetsmateriale. Solidaritet kan virke som en abstrakt ting å snakke om, men det er like konkret som begrepet “lønnsomhet”. Det er noe man ønsker å oppmuntre til i samfunnet hvis man er politiker. Ta vare på deg selv og ta vare på hverandre. Dette er hva samfunnsbygging handler om. Flokkdynamikk er ikke noe man enkelt kan studere hvis man selv befinner seg i flokken. Hvert individ justerer seg jo bare i forhold til sine nærmeste sidemenn, mens fra avstand ser man typisk disse digre fuglesvermene som beveger seg lik amorfe skygger på himmelen, hithen og dithen alt ettersom. Solidaritet er en tilpasningsmekanisme, ikke noe luftig ideal som man “bare snakker om”. Og klima? Herregud. Ideal? Jeg antar at hvis man er dum nok så fremstår det som “idealisme” når det snakkes om klima og miljøhensyn, men det er faktisk nødvendigheter, gitt at man ellers foretrekker å leve. Jeg vil faktisk si at fremført tro på oljeindustri, plastproduksjon, betongbasert bygningsteknikk og så videre er mer å betrakte som idealisme enn det motsatte – altså en planmessig nedbygging av disse virkeområdene – som handler om pragmatisk fornuft. Hvis noe forgifter drikkevannet spiller det jo liten rolle hvor “lønnsomt” det ellers måtte være. Vi må bare ha det bort. Hvorfor er dette omstridt? Uansett hva man måtte ønske i dette livet så er ikke Donald Trump svaret på noe. Han kan bli valgt til president i USA. Sånn ser det ut. Hvis han blir valgt er dette vel fortjent for amerikanerne, men jeg ønsker ikke noe så galt for resten av oss, eller engang for amerikanerne når jeg skal være ærlig heller enn vittig. Da er i så fall vårt beste håp at Trumps ondskap skal tempereres av hans inkompetanse. Fordi han Donald Trump er en tvers igjennom ond mann. De som ikke forstår dette forstår ikke hvordan virkeligheten virker. De styres av håp og fantasier i sine mentale disposisjoner. Hva er ondskapens innslagspunkt i dette bildet? La oss si det handler om hvorfor folk søker makt. Hva har de tenkt å gjøre? Hva slags kapasitet har de tidligere vist at de har? Hva slags fremtid har de selv som individ og menneske? Ifølge det jeg leste i den kronikken på NRK.no som er linket overfor stiller halvparten av alle unge norske menn seg solidarisk med en galning som ikke har noen fremtid. Lykke til.

Jeg fikk et hefte i postkassen. Forsiden er avbildet ovenfor. Jeg tror alle har fått det. Alt er vel og bra, bortsett fra dette med bidrag. Greia er litt klønete formulert. Egenberedskap kan vanskelig tolkes som at man “bidrar” med noe — annet enn å passe på seg selv, noe som burde være en jævla selvfølge. Takk for at du ikke ringer nødtelefonen og ber om hjelp. Man kunne med fordel sakset bort hele dette moffepjattet med at man bidrar til Norges beredkap og holdt seg til saken, som er råd om egenberedskap. Punktum. Ta vare på deg selv så slipper noen andre å gjøre det. En bedre tittel kunne vært noe sånt som “gode råd i en krisesituasjon” eller noe. De fleste kommer uansett til å tenke pandemi ennå en stund. Det er jo den eneste seriøse beredskapssituasjonen de har opplevd.

Det komiske er at tidligere i dag sto jeg og betraktet spiskammerset. Det bør være mulig å holde det gående i minst en måned på det forrådet jeg har. Tørrvarer, boksemat og den typen ting. Da har jeg ikke engang regnet inn det som ligger i fryseboksen. Der er det jo også noen saker. Hvis strømmen blir borte lenge om vinteren kan man bare ta det utendørs, mens det som er tørket holder seg i årevis uansett hva den påstemplede datoen sier. Ved skal jeg ha nok av. Alternative lyskilder har jeg nok av. Dessuten har jeg primus og det ene med det andre. Dette skal nok ordne seg. Det nærmeste vi kommer noen Valenciasituasjon i Norge var uværet Hans i fjor. Flere av “elvebyene” opplevde noen ganske hårete dager mens det sto på som verst, foruten selvsagt måneder med rydding etterpå. Det er forsåvidt geografisk umulig at jeg selv skal havne i noen flom slik jeg bor i landskapet, men riksveien ble jo stengt. Det er et problem.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hvor aktuelle er beredskapsrådene? Kommunen sendte ut tekstmelding her i sommer om at de skulle gjøre noe med vannledningene som kunne gi misfarging og “smak” på vannet i noen dager etterpå, så man ble anbefalt å tappe seg noen dagers forbruk før det angitte datoen. Jeg hadde ikke noen egnet beholder så jeg endte med å kjøpe et par av de der femlitersdunkene som de har på alle supermarkedene. Det samme hadde åpenbart mange andre tenkt for det var nesten tomt. Uansett ordnet det seg. Det gikk ikke engang an å se noen særlig forskjell på vannet. Kanskje det var litt gult en stund hvis man skakket på hodet og myste på et glass som man holdt opp mot lyset, men jeg hadde sett for meg noe mye verre. Ikke smakte det noe heller. Herregud. Dette ville jeg ikke engang ha lagt merke til hvis ingen hadde sagt noe. Jeg antar greia handler om at kommunen må ta høyde for alt sånt som folk kan ha selv den minste lille grunn til å ringe inn og klage på. Vi har ting under kontroll. Hva er galt med folk? Har de alltid vært sånn?

Jeg vil på ingen måte karakterisere meg selv som en prepper, selv om jeg er forberedt på det meste blant de “normale” tingene som handler om at strømmen går, nettet er nede, butikken er ikke åpen og denslags. På matvaresiden bør jeg som sagt klare å stå han av i en måned, mens resten er comme ci comme ca uansett. Av gammel vane fyller jeg tanken på bilen lenge før den er halvtom så hvis det handler om å “komme seg unna” har jeg omtrent tusen kilometer liggende inne der. Verktøy har jeg ellers mildt sagt mer enn nok av. Hva kan gå galt? Sikkert noe, men det får vi bare ta som det kommer. Jeg har jo ellers ingen grunn til å anta at force majeure er noe sannsynlig alternativ i dagens Norge. Hva skulle det eventuelt være? Krig? Ikke uten at man ser det komme ihvertfall mange dager i forveien. Storm og kuldebølge er de eneste tingene jeg ser på kort sikt. Ingen av dem vil komme overraskende på noen i dette distriktet. Folk vet hvordan ting skal håndteres. Hvor ille kan en snøstorm bli? Vi har sikkert mye interessant i vente sånn sett med for eksempel brå snøfall på over meteren og denslags, men selv det klarer de å ta unna rundt her. Dette er traktorens rike. Mer snø betyr bare mer bra betalt arbeid for de som kjører på oppdrag. Ingen klager.

For å holde oss i den engelske sonen: Ikke er jeg prepper, men jeg er ingen whinger heller. Det vil si en sånn som støtt skal klage og sutre. Karen-mentalitet kaller de det i USA. Du vet. Når folk er misfornøyd og ikke sjenert for å si ifra. Jeg vil snakke med sjefen din. Den typen ting. De kommer uansett ikke til å få viljen sin – reglene er de samme for alle – men før de godtar dette skal alt annet prøves ut. Hva kan man gjøre? Dramaet må bare få spille seg ut. Idioter er ikke bare en del av nesten alles jobb – på noen slags direkte eller indirekte måte – det er også et av livets fakta som menneske. Det er ikke noe man kan gjøre. Du kan ikke kurere dem. Alt du kan gjøre er å flekke tenner i et nokså hyggelig smil og ønske dem god tur videre, eller hva nå greia er. Det beste er uansett å bare få dem ekspedert videre på sin vei. Så kan de gå et annet sted og vifte med rompa si. Den dramatiske karakteren amerikanerne kaller Karen prøver jo å engasjere folk til en omgang med emosjonell gjørmebryting på det “personlige” planet, men de smarte sier bare nei takk. For meg er du bare just another kunde. Litt vanskeligere enn de andre, men fortsatt bare en del av jobben. Noe personlig engasjement blir ikke aktuelt. Du vil ikke bli påtenkt eller snakket om senere i kveld, for å si det slik. Da skal det bli temmelig ille. Er ikke dette hva vi i gamle dager kalte barnslig atferd? Det ligner jo på den typiske taktikken til unger i trassalderen. De skriker og geberder seg helt til de får det som de vil. Hvorfor har ikke Karen sluttet med dette? Sannsynligvis fordi det virker. Om man bare oppfører seg dramatisk og kleint nok vil jo de fleste omtrent betale deg ut av sin egen lomme bare for å bli kvitt deg. Herregud sånt spetakkel. Voksne mennesker med barnslige utpressingstaktikker. Nesten ingen har lyst til å hjelpe dem, strengt tatt, men alle har lyst til å bli kvitt dem. Da går det som det går.

Idunn er en av åsynjene, gudinnene, i den norrøn mytologien. Hun vokter et skrin med livgivende epler som alle æsene, gudene, er avhengige av for å oppnå evig ungdom og evig liv. Hun forbindes også med fruktbarhet. Idunn er gift med Brage som er kjent for sin skaldkunst. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Noen får bare ikke nok adjektiver. Alle setninger må dekoreres til en sånn grad at hele meningen går tapt. Jeg leste noe som inneholdt formuleringen unge menn under 50, som forvirret meg litt. Hvorfor sier de ikke bare menn under 50, hva handler den ekstra spesifikasjonen unge om? Er det hvordan de føler seg? Hvordan de ser ut? Hvordan andre oppfatter dem? Jeg forstår ikke. Medisinsk sett er jo alle menn under 50 “unge” i en relativ forstand. Jeg mener, du ville ha stusset hvis du hørte om noen som døde av alderdomssvekkelse i an alder av 48 — og tenke at enten er det snakk om sykdom eller så må de ha hatt noe slags jævlig hardt liv. Forutsatt at helsa ellers er “normal” pleier jo de fleste å komme seg til alderen 70 og vel så det før de begynner å opparbeide noe seriøst hjelpebehov i hjemmet og den typen ting.

Fra norsk forhistorie henter vi fortellingen om Idun og eplene. Jeg mistenker at begrepet “gammel” ikke nødvendigvis henviser til noe tall, men til vedkommendes sunnhetstilstand i mer generell forstand, si for eksempel hvordan vi vet at lite frukt og grønnsaker i kostholdet nesten helt sikkert vil medføre visse mangelsykdommer over tid, sammenholdt med det faktum at epler fra gammelt av var et generisk navn for enhver type frukt av en viss størrelse og beskaffenhet. De navn vi fortsatt bruker om dem viser dette. Ordet appelsin har for eksempel blitt dannet fra “kina-eple”. Det vi finner i myten om Iduns epler er altså praktiske kostholdsråd. An apple a day keeps the doctor away. Som alle vet finner vi menn rundt alderen femti av alle fasonger og i alle slags generelle helsetilstander. De mest usunne blant oss pleier jo å begynne å merke det omtrent her, mens de som har fulgt et fornuftig vedlikeholdsregime kan være ganske spreke.

Noe folk kan eldes tildels sjokkerende raskt av er rusmisbruk. Både stoffene i seg selv og den livsstilen opplegget typisk trekker med seg kan tære hardt på kropp og sinn. En som har en betydelig uvane sånn sett eldes sikkert tre-fire ganger så raskt som alle andre rundt seg, noe som er tildels godt synlig. Sikkert også godt merkbart for individet på fordøyelse, diverse diffuse smerter her og der, det ene med det andre, saken er uansett at dette er veldig lite bra for folk. Alt sånt som sliter i urimelig grad har jo mye å si. Mye tungt fysisk arbeid i ungdommen vil for eksempel nesten alltid medføre “giktplager” når man blir eldre. Jeg merker det selv. Jeg pleide jo aldri å spare på kruttet, men nå har vi kommet til det punktet at mange typer arbeidsoperasjoner er rett og slett uaktuelt å engang prøve på. Som for eksempel å ligge på kne og legge fliser. Ikke faen om det er noe jeg noensinne skal gjøre igjen. Jeg betaler heller noen andre hvis jeg synes jeg behøver å få noe flislagt. Jeg føler meg jo ikke sikker på at jeg ville klart å reise meg opp uten knirk og smerter etter en time, eller om jeg ville klare å reise meg opp ved egen hjelp i det hele tatt, faktisk. Sånt er ikke bra.

Skjebnens ironi er ofte slik at når man endelig skjønner hvordan noe skal gjøres så har man mistet lysten til å gjøre det, evnen til å gjennomføre oppgaven, eller begge deler. Dette er sannsynligvis hovedårsaken til at så mange gamle menn er såpass ivrige med å dele ut gratis gode råd til alle og enhver. De kan jo se hvordan de selv ville ha gjort ting i en mer logisk opplagt verden. Først er man sterk men dum. Siden blir man smart men svak. Dette gir sikkert en slags likevekt i det store bildet, men det oppleves som litt “urettferdig” på individnivå. Jeg skulle gjerne vært fjortis og visst det jeg vet nå. Om dette sier jeg bare Gud forby. Jeg var ille nok som jeg var, men hvis dagens utgave av meg skulle befolket kroppen til en tenåring ville vi uten tvil ha snakket om et monster. Jeg ville vært sjefen der på stedet i løpet av fjorten dager ved hjelp av helt elementære manipulasjonsteknikker. Deretter kan vi begynne å legge opp strategi. Plan og budsjett. Herregud, jeg har jo femti år på meg, minst. Easy peasy. På den annen side dikterer realismen at sekstiåringer ikke bør fantasere for mye om ting som ligger bortenfor horisonten av tyve år. Det finnes sikkert mange relativt spreke åttiåringer, men dette er ikke hovedregelen. Man har ikke all verdens tid på seg, så man må tenke annerledes enn de unge.

Alder er ikke bare et tall, men det er dette også. De fleste følger uansett mer nøye med på tallet enn de innrømmer. Bør man for eksempel fortsette å feire fødselsdager etter det store femtiårskalaset? Man har jo ikke lenger noe å tjene på å bli eldre. Folk har ikke mer respekt for de på 60 enn de på 50. Det er snarere litt sånn at respekten er på avtagende kurs ettersom huden din blir matt og rynkete mens kjøttfylden i armer og ben henfaller i retning av fenalår. Det fysiske snakker til underbevisstheten med et annet språk enn det vi bruker når vi “tar hensyn”. Når man kan se – det er fette åpenbart – at noen er i en fysisk skrøpelig tilstand så vil man helt ubevisst legge mindre vekt på hva de sier og mener. Deres tid som “aktiv spiller” i livet er jo snart over. Fremtiden deres er ikke lang og åpen. Det går an å se slutten. De har ikke lenger den formen for myndighet som kommer automatisk med det å ha en sterk og kapabel kropp. Alle rundt deg kan jo føle på et instinktivt nivå at det vil ikke være noe stort problem å overmanne deg fysisk dersom dette skulle bli nødvendig. Vi er alltid først og fremst dyr slik sett. Selvsagt tar vi hensyn, viser omsorg og alt det der, men vi forholder oss annerledes til de som ikke fremstår som “spillere” i den store konkurransen om parringsrettigheter og annen eiendom.

Hva gjør en pensjonist? Jeg har i utgangspunktet ingen forestillinger, men jeg antar at “hva fanden de vil” er et ganske nærliggende svar for mange. Man har lov til å jobbe litt deltid uten at dette går ut over pensjonen, men selv dette oppfattes vel mest som en “hobby”, eller altså noe de liker å drive med mer fordi det er trivelig enn fordi det er nødvendig. Om de heller vil kjøpe en bobil, starte en YouTube-konto og legge ut på den typen eventyr som filmes og legges ut på nettet så er dette også mulig. Man kan til og med starte et rockeorkester om man vil. Selvsagt vil det være begrensninger betinget av økonomi, helse og andre ressurser, men så lenge man ellers er fornuftig i forhold til dette kan man operere fritt i det spillerommet man har. Hele idèen med en pensjon er jo å fjerne behovet for å skaffe penger hver dag og den aggressive mentaliteten dette trekker med seg. Slapp av og nyt resten av livet. Dette er ikke din verden lenger. Yngre folk har overtatt all makten. Jamen de vet jo ikke hvordan ting skal gjøres. Er det så? Det er det strengt tatt aldri noen som har gjort. De bare gjør seg til og later som de skjønner mer enn de gjør. Eller de klamrer seg fast til et opplegg som har fungert helt fint for dem i førti-femti år. Er det noen som fornekter sin egen alder? Jeg snakket med en kis her om dagen som brukte ordstillingen “når vi blir gamle” (om seg og kjerringa). Jeg så på ham litt. Hei mann du er jo like gammel som meg. Hva mener du med “når vi blir gamle”? Det var litt forbløffende. Så vidt jeg er i stand til å se så vil jo det man ikke rekker å gjøre mens man er i sekstiårene ihvertfall ikke bli mer aktuelt over det neste tiåret. Venting er en uheldig strategi i vår aldersgruppe. Selv gjør jeg det bare hvis dette er mest formålsrasjonelt og ressurseffektivt – og selv da bare innenfor en ganske kort tidshorisont – ellers ikke. Man må jo få ting gjort. Dette er viktig i enhver alder, men det er liksom den eneste realismen som teller blant de som har oppnådd “senioralder”. Hvor mye fremtid tror du at du har? Det er jo slik at mens de yngste føler at livet er veldig “dag for dag” så er det slik blant de eldste. En dag er alt dette over,. Da kjem ørna og tæk oss. Men i mellomtiden spiser vi epler og køler ellers på som best vi kan.

Sublim betyr opphøyet, av en høyere orden. Det sublime innebærer erfaringen av en transcendent storhet, som makt, heroisme eller utbredelse i rom og tid, og overskrider vår normale evne til å bedømme eller gripe. I dag blir sublim ofte forstått som synonym til skjønn, mens tidligere tenkere har skilt skarpt mellom de to.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Estetiske kategorier er et litt halvinteressant studiefelt. Hva mener folk når de bruker ordet vakker? Hva betyr det at noe er stygt? Det er ikke urimelig å avskrive alt sånt som “subjektiv synsing” men det er ikke særlig smart heller. Det er fristende å si at det kommer an på hvem som snakker og hva de prøver å komme frem til: Hvor viktig er dette temaet? Det er liksom litt mer utfordrende når konseptet skjønnhet blir brukt på en måte som utfordrer vanetenkningen. Vi kan for eksempel nevne Charles Baudelaire og hans “ondskapens blomster”, eller forsåvidt enhver annen litterat som befant seg i den såkalt satanistiske delen av fransk romantikk. De er giganter den dag i dag. Hvilket bringer oss til den gotiske tradisjon, som faktisk er mye yngre enn folk tror. La oss begynne med navnet. Hvem er goterne? Svaret handler ikke om folk og taksonomi, men om fantasi. Det er derfor ikke noe poeng i å nevne verken Göteborg eller Gotland, men heller se på hva konseptet “gotisk” betydde for opplysningstidens nyhumanister. De idealiserte jo antikken og betraktet “den mørke middelalder” som en stor ulykke som ble påført menneskeheten i hovedsak av tyske barbarer. Du vet. Da Roma falt og det ene med det andre.

Det finnes strengt tatt ingen regler for hvordan man skal stykke opp historien i epoker og tidsaldre, men det finnes visse konvensjoner som man kanskje bør holde seg inne med hvis man ønsker å bli forstått, eller for den saks skyld bli tatt seriøst. Selv mener jeg det er fornuftig å si at middelalderen endte med Svartedauen. Europa ble jo ikke desimert – som teknisk sett betyr å ta ut hver tiende person – men faktisk mer eller mindre halvert så langt som folketall angår. Det må ha vært skrekkelig på en måte som er bortimot ufattelig, eller sublimt om du vil. Vi har ikke noe annet vi kan sammenligne med. Den andre verdenskrig er den mest horrible blant de kollektive menneskelige erfaringer i nær fortid, med den vesentlige forskjell at folk stort sett forsto hva som skjedde da. Det var heller ikke noe i nærheten av like mange døde. Folk mistet ikke kontinuiteten i hele virkelighetsoppfatningen sin selv om verden ble lagt i ruiner. Forskjellen på året 1930 og året 1970 er ikke så stor at vi må snakke om to helt ulike verdener. Selvsagt var det mange lokale forandringer av stor betydning for akkurat det stedet, men i et globalt perspektiv fortsatte verden mer eller mindre som før etter de nødvendige maktpolitiske rokadene. Postmodernisme kom på banen som en mer oppdatert form for modernisme – fritatt fra den gamle “fremtidsentusiasmen” – men ellers er vel de fleste enige om at det er bedre å se på det tyvende århundre som en helhetlig blokk enn å etablere noe skille av typen “før og etter verdenskrigen” når det kommer til studiet av kunst, antropologi, filosofi og de kulturelle forholdene sett i stor skala.

Hva betyr tro? Selv skiller jeg mellom nødvendig tro, overtro og vantro. Det “nødvendige” er relativt, men det betyr hva enn som er “nødvendig å tro” på individnivå for å få det eksistensielle regnestykket om livsmening til å gå opp. Alle har noe, men ikke alle har det samme. Overtro er akkurat hva ordet sier: Mer tro enn hva som er nødvendig. Det er best å sammenligne det med overvekt, fordi både vekt og tro ut over et passe måteholdent magemål medfører alskens plager. Når det blir ille nok kaller vi det paranoide vrangforestillinger. Vantro er den mest interessante kategorien, som har stor varians, men det betyr i hovedsak å innta en revolusjonær holdning til det eksisterende paradigmet. Man tror på “noe helt annet”, men dette andre kan ikke leve i fred med det lokale samfunnets “tradisjonelle” idègrunnlag. Derfor utfordrer det de lokale makthaverne, som helt eller delvis baserer posisjonen sin på lojalitet mot “det gamle systemet”. Tro og vantro blir således en slags dialektisk oscillerende mekanisme for ufred innenfor dette emneområdet, mens overtro er strengt tatt et synkretistisk opplegg. De tror på hva som helst. New Age og den typen fenomener har jo tatt til seg og fordøyd det meste av alle fortidens mest fantasifulle påfunn innenfor det metafysiske markedet. Overtro er noe åpent, men når vi “betrakter ting med vantro” er det ikke fordi vi ikke tror det vi ser, men fordi vi ikke ønsker å tro det vi ser.

Religion er – slik vi definerer det i dagens samfunn – strengt tatt bare et politisk program for strukturering av fenomenet tro, men i henhold til noens materielle preferanser. Religion støtter seg nokså tungt på teaterets virkemidler og en typisk sammenkomst for noe slags trosformål ligner ikke så rent lite på postmoderne istallasjon og performancekunst. Lyd og lys er kontrollerte og alle bevegelser er koreograferte. Opplegget er åpenbart vinklet inn mot det sosiale feltet. Du vet. Tilhørighet, fellesskap og så videre. I hedensk tid var tanken at hvis man ville møte Gud så måtte man gå på fjellet. Høyt opp. Så måtte man vente, alene og redd, uten å vite noe om hva som kom til å skje, om noe. Jeg mener, seriøst. Hvorfor skal Gud være interessert i deg? Du har jo fått så mange gaver. Bruk dem. Ikke mas. Noe av det mest komiske med alle disse svært religiøse typene er hvor liten tillit de har til Guds oversikt og kompetanse. De synes liksom at de må blande seg borti alt mulig. Du vet. Mene noe om skaperverkets beskaffenhet. Gjerne klage på at det ikke er bra nok. Det er for varmt. Det er for kaldt. Sjefen er jævlig. Myggen plager meg. Og hele tiden er det noe som klør eller blør, som ikke slutter før man dør. Halleluja. Snart er det jul. Folk vet ikke helt hva de feirer, men gøy er det uansett.

Den gotiske estetikken i dagens verden handler om stilvalg i forhold til mote, musikk og et litt kronglete og oppstyltet opplegg for sosial omgang med sjangerkolleger. I den grad noen tiltaler deg som Ærede Venn er vedkommende helt klart på den gotiske bølgen. Særlig når de ellers ligner på Lestat the Vampire, går med spaserstokk og monokkel, røyker pipe og sipper brunt brennevin fra digre krystallvaser av noen glass, selvsagt med svarte stearinlys på bordet, i et – skal vi kalle det et hus? – som selveste Dracula kunne ha trivdes i. Musikalsk sett har åpenbart Joy Division og annet minimalistisk synth-plonk en høy stjerne, men også “symfonisk svartmetall” og den typen ting fremkaller det korrekt gotisk vinklede velbehaget, som skal være vagt beslektet med effekten av Valium. Du vet. Flytsonen. Hvordan lokaliserer man den? Og – gitt at man har klart å lokalisere den – hvordan kommer man seg dit? Prinsipielt sett er alle ute etter det samme. De vil finne noe som “får alle brikker til å falle på plass” for dem. En tilstand, eventuelt et kvantum kunnskap, en innsikt, svaret på en gåte man ikke engang har hørt, eller hva det nå enn er man ser for seg, poenget er ikke så mye fantasien som “det metafysiske savnet” som motiverer slik fantasering. Folk går på leting i rusens verden, i kunsten, eller kanskje i noen slags livsfarlige påfunn som gir det rette rushet, eller hvorfor ikke i religionen.

Mote er et litt interessant fenomen; forstått som klesstil, hårsveis, ascessorier, sminkepolitikk og så videre; som i helhet resulterer i et “uttrykk” som også tjener som noen slags eksistensiell ytring om hva slags menneske man er. Je suis un produit. Vi gjenkjenner de gotiske typene på at de helst vil bo i en slottsruin og leve bare av rødvin eller noe, mens de vandrer gjennom gangene og resiterer berømte vers av Byron og Shelley, men inntil dette kan la seg arrangere har de en tendens til å se “normale” ut i hverdagen og på jobb, men stile seg ganske drastisk opp med diverse spesialeffekter når de drar på sine heksesabbats eller hva de nå kaller det. Magic The Gathering. Jeg vet ikke hvor intens denne greia er i Norge men – av alle steder – det er temmelig stort i Japan. I en verden som inneholder furries er det imidlertid begrenset hvor snåle ting kan bli på hitsiden av organiserte seksualavvik. Goterne er jo bare veldig teatralske. Med mindre man henger seg opp i estetikken deres på noe slags religiøst grunnlag gjør de jo ellers ikke noe som er sensasjonelt. De bare kler seg ut, snakker rart og liker det dramatiske, for ikke å si det sublime. Sånt finnes i tusen varianter, hver med sine egne regler for hva som går. For goterne virker det ikke som det egentlig går an å få det pompøst nok — som en alt for nedlesset og oppsminket tragisk italiensk opera hvor alle dør i siste akt. Se bare på videoen.

Bildet ovenfor kunne godt fungert som coverfoto for en film kalt Zombie Apocalypse 4 med undertittelel The Flood Zone eller noe. Man ser en – typisk for slike filmer – sammensatt gruppe av individer som vandrer gjennom restene av det som en gang var noens verden mens de speider vaktomt fra side til side. Men bildet er fra Valencia for to dager siden. Det har jo oppstått en “situasjon” der etter at et helt årsforbruk av regn falt på bare åtte timer. De materielle ødeleggelsene er på en absurd skala og dødstallene er foreløpig ukjente, men “minst to hundre” virker som et rimelig anslag. De er forsåvidt vant til intense høststormer i regionen, men ingen har sett noe slikt før. Hundreårsflom? Tusenårsflom? Der er sånne ord man hører etterpå, men klimaforskere bare trekker på skuldrene. Det er sånn ting blir når temperaturen øker. Alt blir mye mer intenst. Mer dramatisk. Villere, våtere og på alle måter verre. Dette har vi visst lenge.

Grovt sett har Spania middelhavsklima i sør, atlanterhavsklima i nord, og i midten ligger høysletten La Mancha. Jeg vet ikke mye om meteorologi, men jeg innbiller meg at denne konfigurasjonen genererer mye interessant vær selv under det som pleide å være normale forhold. La oss si før år 2000. Tallet er jo en veldig beleilig delestrek for så mye. Selv befant jeg meg faktisk i Spania da kalenderen skiftet tusentall. Jeg bodde i Castelldefels, en “strandby” like sør for Barcelona, og jeg husker at ved et tidspunkt var det et helvetes uvær som blant annet la svære skogområder i Sør-Frankrike helt flate. Alle som kunne svinge en motorsag og hadde litt ledig tid ble hyret inn for å rydde opp i mannskiten. Bildene på diverse nyhetssendinger så helt uvirkelige ut. Noe senere kjørte jeg gjennom området, men da var oppryddingsjobben for det meste over. Greia er så vidt jeg har skjønt at kaldere luft fra nord møter varmere luft fra sør for å avvikle dramaet sitt der på himmelen. Der er tildels mye skriking og store fakter. Sånt skjer i denne regionen, men nå skjer det på en veldig insisterende måte. Noen har tuklet med volumknappen sånn at nå spiller dette anlegget drithøyt. Man må holde seg for ørene og da er det ikke noe gøy lenger. Festen har begynt å gjøre vondt.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hva virker motiverende – og i hvilken retning – når man er midt i en prosess med å flytte til Spania? Jeg hadde uansett ingen planer om å havne i Sør-Spania – blant annet på grunn av den ustabile vannsituasjonen, men også fordi det blir så fette varmt der om sommeren at det er ulevelig for sånne som meg – fordi jeg er jo definitivt en atlanterhavsmann. Det er det som er mitt Mare Nostrum. Jeg har aldri vært særlig begeistret for Middelhavet. Eller rettere sagt, den typen klima fungerer bare for meg om vinteren. Du vet. Helvete er et varmt sted. Kulda kan man jo kle seg mot, fyre i peisen og det ene med det andre, men når det er hetebølge må man bare søke dekning på et noenlunde kjølig sted så godt man kan, mens man passer på å få i seg nok vann. Det er blant annet derfor de har så mange hus med opptil meteren tykke vegger av adobe – og bare ganske få, små vinduer – i Spanias sørlige regioner. Det isolerer mot varmen. Tanken er mer å bygge en kunstig grotte enn et “hus” i sin egentlige forstand. Når varmen står på som verst må man jo bare gjemme seg på et halvmørkt sted som sola ikke kan nå. Hele opplegget med siesta har tradisjonelt sett handlet om at det er totalt galimatias å jobbe utendørs under døgnets varmeste timer så man kan like så godt ta en lang lunch og få seg litt søvn etterpå sånn at man er sprek før kvelden kommer, for da blir det “middag” – la cena – klokka ti eller deromkring. Du vet. Godt og vel etter solnedgang. Så sitter man siden og pjaller utover natten. Typisk spansk atferd.

Nordområdene i Spania – Galicia, Asturias, Cantabria, Baskerland – er ganske dramatisk forskjellig fra det folk i Norge typisk assosierer med Eviva España, som har en tendens til å kretse rundt sørområdene, særlig Alicante, Benidorm og der. Eventuelt Kanariøyene, som også er en sterk kandidat til tittelen “nordmenns mest spanske preferanse”. Mange drar til Madrid – som ligger så å si pang smakk midt i landet og har alt man kan forlange fra en storby – men nesten ingen vanker langs nordkysten. Det eneste unntaket som umiddelbart faller meg inn er kulturbyen Bilbao, som er nesten like hipp som Barcelona sånn sett. Dessuten er det jo alltid en antall mennesker som vil oppleve den gamle pilgrimsleden Camino de Santiago som foregår i nord. De bruker vel et par uker på å spasere fra øst til vest, gjennom et antall alternative ruter som er lagt opp for dem. En god del av husene som ligger ute for salg i regionen reklamerer med at de “ligger langs Camino de Santiago” og egner seg for å bygge pilgrimshotell eller noe. Det har imidlertid ikke jeg tenkt å gjøre. Herregud. Det verste jeg vet er sånne steder som har stort gjennomtrekk av diverse folk med diverse motiver. Jeg ser etter et sted hvor “tiden står stille” — som definitivt er et fordelaktig arrangement i min alder.

Hva som skjer videre i Valencia og områdene rundt er uklart. Foreløpig må vi vel snakke om en sjokktilstand. Mange ble tatt av vannmassene, men enda mange flere har mistet alt de hadde. Huset med alt sitt innhold og alle eiendeler — og det skjedde brått, på bare noen få timer. “De som gikk for å flytte bilen og aldri kom tilbake” er en egen kategori som det snakkes mye om. Vannet steg så raskt at det er snarere regelen enn unntaket at folk ble fanget der de befant seg da regnet kom, særlig i sine egne hus, hvor vannet sto opp til andre etasje før de visste ordet av det. Mange ble fanget i bilen som så siden ble tatt av vannet og slengt rundt som en annen barkebåt. De finner lik i mange henslengte biler. Hva skal man tenke? Livets siste minutter kan jo være ganske skrekkelige for ganske mange. Dette ser ut som en “Katrina” klasse av katastrofe, som helt sikkert vil medføre et drastisk prisfall på eiendommer i regionen La Valenciana, uten at jeg kan si det frister. Jeg har aldri vært glad i å plassere meg på steder hvor man kan komme i veien for store vannmasser, vulkanske utbrudd og den typen ting. Det er for eksempel fullstendig fette uaktuelt å noensinne bosette seg i et område som ligger rett nedenfor en stor demning. Jeg har ikke så stor tro på menneskenes evne til å bygge solide strukturer. Herregud. Og fjellsider hvor det er realistisk å anta at det kan gå ras? Glem det. Hvem plasserer seg i veien for “naturens raseri” hvis det kan unngås?

Det er temmelig kjedsommelig å gjenta i eininga at vi må gjennomføre en drastisk omlegging av hele menneskehetens materielle kultur hvis vi skal være fortsatt levedyktige som art — og det bør helst skje litt faderlig fort. Det aller viktigste er at energiforbruket må ned over hele linja. Grønn energi er en illusjon, eller rettere sagt, en mindre direkte skadelig form for energibruk, men det er ikke desto mindre en fremføring av tanken om å “beherske naturen”. Grove tvangsmidler er nødvendig ved dette tidspunkt, fordi dette kommer definitivt ikke til å skje “av seg selv”. Da tenker jeg på sånt som å øke literprisen på fossilt drivstoff med minst hundre kroner, smelle et par hundre prosent skatt på toppen av alle produkter som på noe vis benytter plast, totalforby betong og den typen ting. Strømkvote er veien å gå. En ganske lav en, for en ganske lav pris, men så følger perverse priser hvis man går høyere, uansett av hvilken grunn. Få flest mulig over på et – tungt subsidiert – program for selvstendig produksjon av den nødvendige husholdningsstrømmen via solceller. Bygg ned komforten for alle typer veitrafikk, samtidig som man dumper kollektivprisene ned mot null. Gi offentlig støtte til de som ønsker å etablere lokal matvareproduksjon, aktiviteter som gjør bygdene attraktive som tilflyttingssteder for barnefamilier og den typen ting. Vi må uansett finne en ny slags balanse i en type “landsbyøkonomi” som ligner litt på middelalderens, bare at vi har bedre teknologi. Færre byer og mer spredt befolkningsstruktur, med fokus på lokal matvareforsyning. På den juridiske siden må vi så snart som mulig avskaffe prinsippet om “deleierskap med begrenset ansvarsrett” — i praksis aksjeselskapet som organisasjonsform. Noen må alltid stå til ansvar for alt et firma gjør, med all sin eiendom og alt hva det ellers måtte innebære, for eksempel strafferettslig. Forøvrig må hele konseptet med “fortjeneste” fjernes totalt. Det skal ikke gå an å “tjene penger”. Dette er jo selve ondets rot. Alt det gale folk gjør for penger. Vi kan velge en styrt avvikling av mannskiten – en perestroika om du vil – eller vi kan vente til Valenciaflom er noe vi ser minst en gang i uka et eller annet sted i verden. Valget er – inntil videre – fritt. Lykke til.

Min aller første engelsktime på barneskolen foregikk på Finnmarksvidda i året 1971. Vi fikk utdelt en lesebok hvor det var noe med this is Sam, he is a negro og en av guttene i klassen sa they are niggers, som læreren reagerte på med å si noe sånn som neimen huff, sånt må man ikke si og det var enden på hele episoden. Var det rasisme? Jeg vil si det var bare et barn som resiterte noe han hadde hørt hjemme, sett på fjernsynet eller noe. Hvem vet. Det fantes ingen negere i Finnmark på 70-tallet. En gang i året 1973 kom det et tivoli som hadde med seg en svart mann. Jobben hans var å fly rundt i et leopardmønstret lendeklede, hoppe, vifte med armene, rulle med øynene, hyle og knurre. Du vet. Sånn som negere gjør. Skremmende var det ihvertfall. Ingen hadde sett noe sånt før. Ungene prøvde å spionere på ham når han måtte gå bak sirkusteltet for å pisse, for å se om pikken hans var svart også.

Dette med samer var litt her og der. Man kan jo i utgangspunktet ikke se om noen er same eller ikke. Man var nødt til å vite hvem de var, kjenne familien og det ene med det andre, men selv da var det såpass mye frem og tilbake med dadja inngifte og sånt at grenseoppgangen ofte var høyst uklar. Noen var samer når det passet best sånn, men ellers ikke. Jeg vet fortsatt ikke hva “samisk identitet” betyr. Jeg vet ikke engang hva “norsk identitet” betyr for den saks skyld, men jeg antar at det er noe med språket. Selv kaller jeg meg bare norsk hvis jeg er i utlandet. Her i Norge bryr folk seg typisk mest om hvilket distrikt man kommer fra, hva slags dialekt man snakker og den typen ting, som betyr lite til ingenting for utlendinger. Som han filosofen en gang sa: Jo mer like to mennesker er, desto mer utålelige blir de siste gjenværende forskjellene mellom dem. Og som jeg sier: Der hvor man finner to mennesker finner man også minst tre innbyrdes motstridende meninger. Mennesker er svært aggressive og kranglete skapninger. Dette er normalt. Jeg tror ikke dette bare er et individuelt karaktertrekk som noen har og andre ikke har. Jeg tror det er instinktivt. La oss si det som Nietzsche kalte viljen til makt. Ønsket om å leve og bevege seg, ut ifra de forutsetningene man har.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Rasisme krever kontekst. Alle kan være en drittsekk som er fæl mot alle andre på en ikke diskriminerende måte, men når man har valgt ut en gruppe av “undermennesker” som man konsekvent forholder seg til på en i beste fall nedlatende måte, men i verste fall med vold og overgrep, blir ting straks annerledes. Det har blitt et program. En fantasi hvor det ene settet med personegenskaper står i motsetning til det andre mot en antatt bakgrunn av “blodets mysterier” og arvesynd, eventuelt kulturell overlegenhet. Hvorfor har man en konflikt med den man står overfor? Som småbarn er det definitivt noe man har arvet. Man hører jo hva de voksne snakker om og hva slags følelser de legger i det. Var den langvarige “fornorskingspolitikken” overfor samer rasisme? Nei. Det var utjevningspolitikk. “Integrering” kaller de det nå om dagen. Siden kan vi snakke om kløning og lite hensiksmessig fremferd i praksis, men det blir strengt tatt en helt annen debatt. På den tiden da disse samegreiene foregikk så var jo ikke de norske myndighetene noe greiere mot “sine egne” – altså dadjaene, eller “den hvite mann” – men behandlet egentlig alle like autoritært og ugreit. Du skal. Den typen ting. På den samme tid var også vold og overgrep relativt sett mye vanligere blant befolkningen. Å få bank var ikke like skandaløst som det er nå. Folk bare trakk på skuldrene. De regnet med at “du hadde sikkert provosert noen”.

Gjennom etterkrigstiden og frem mot 80-tallet var myndighetene mer brutale, tvangsmessige og autoritære. Som man rimeligvis må forvente reflekterte dette seg i motsvarende atferd blant “barna” — det vil si folket. Standardene i forhold til vold og tvang var helt annerledes. Nå i dag snakker vel ingen om å gi barna “ris på blanke messingen” men dette var et aktuelt alternativ mens jeg vokste opp. Det skjedde med mange. Det å få bank var et familiært konsept helt fra man var liten. Slåssing i skolegården skjedde hver dag. På den annen side var det en nesten ufattelig skam å gå konkurs. Folk begikk selvmord på grunn av sånt. Mens nå er det bare noe man forholder seg “teknisk” til, ut ifra hva som er lønnsomt. Vi har fått bedre moral på voldssiden, men dårligere på den økonomiske. Grensene har flyttet seg. Er det en “privatsak” om folk banker opp barna sine? Jeg ser ikke noen som argumenterer sånn lenger, men det var en vanlig holdning for femti år siden. Ingen som legger ned jobben og går hjem fordi de ikke klarer å forholde seg til at de har fått kvinnelig sjef blir tatt alvorlig i 2024 – de vil bare bli ledd av – mens sånt ble betraktet som bekymringsverdig den gangen. Der ser du hvordan det går. Hva er normalt? Folk stimler ikke lenger sammen for å se med sine egne øyne noe så ufattelig som en kvinnelig lastebilsjåfør. Har vi egentlig noe som er “rene mannsyrker” lenger? Jeg tror ikke det. Jeg tror heller ikke folk opplever dette som dramatisk. Klarer de å gjøre jobben? Javel, men så er det vel greit, uansett hva de ellers måtte være “på privaten”.

Når det gjelder afrikanere jeg har møtt så har jeg lagt merke til at de har vesentlig mye mer beef med hverandre – det finnes ingen enhetlig “svart” opinion – enn hva de har til “vesten” og enda mindre “den hvite mann” som gruppe. Det er det vanlige opplegget. Man hater alltid de nærmeste mest. Du vet. Nabobygda. Den andre siden av familien. Til og med sine egne søsken når det blir galt nok, la oss si som i visse kriger om arverekkefølge som har skjedd gjennom historien. De som er “fremmede” er jo først og fremst fjerne fra den virkeligheten som man definerer seg selv inn i. Det finnes i utgangspunktet ingen grunn til å “starte noe” med en vilt fremmed person, mens man til enhver tid kjenner mange som man har noe gående med. Sånn fungerer det for alle. Hvorfor skal man hate noen man ikke engang kjenner? Man vet jo ingenting om dem. De kan like så gjerne være en potensiell alliert som en motstander i livets spill. Det kommer jo an på hva slags type de er og interessene deres forøvrig. Rasisme må vel som fenomen forutsette at man begynner med å rasebetegne seg selv. Gjerne som den korrekte rasen her i bygda. Norsk identitet og det ene med det andre. Er det ikke noe etnisk? For meg handler det bare om språk. Jeg oppfatter folk som “norske” hvis de snakker flytende norsk, har gått på skolen her, deltar i samfunnet og i det hele tatt. Det vanlige. Jeg klarer ikke engang å ta rasemaset alvorlig. Folk er individer. Det er jo for fanden vanklokt å bedømme dem som personer på noe annet grunnlag enn deres egen høyst personlige og ellers presumptivt sett frivillige oppførsel i stort og smått.

Kan du noen samevitser? Det regnes som nokså dårlig smak nå i dag å livnære seg på “rasevitser” og den typen ting hvor poenget er at man er inneforstått med en særlig type holdning overfor den gruppen man vitser med. Hva kaller man en same som bare gjetter? En tippelapp. Hva kaller man en same som er inkontinent? En skvettlapp. Hva ville samejenta ha på brullupsnatta? Det som står på lappen. Hæ hæ. Du skal høre mye. Synes du dette er gøy? Selv tenker jeg at det må være et nokså spesielt publikum for at man skal kunne “ha dem med seg” som standup komiker gjennom en lang rekke med samevitser, uten at noen av dem begynner å kaste ting på deg. Det er for ufint. They are niggers. Man kan ikke holde på sånn. Ikke bare viser komikeren sine egne dårlige holdninger, de fornærmer også publikum gjennom å anta at folk kommer til å synes dette er morsomt. Hvorfor skal man være disrespektfull overfor andre folkegrupper enn den man selv oppfatter seg som medlem av? For eksempel skjønner jo alle som har vært utsatt for kolonialisme at det ikke er alle medlemmene av den statsmakten de peker på som sto bak mishandlingen og utplyndringen, og enda mindre alle – om noen – av de nålevende. Barbados tok for eksempel et etter måten drastisk skritt for et par år siden, og Jamaica flekker også litt tenner mot britene. De liker dårlig den historien de er nødt til å fortelle barna sine. De skulle gjerne hatt noe mer eller bedre å si om “Storbritannia” men de har bare det de har. Snakke sant bør jo alle gjøre. Er samer en utsatt gruppe i dagens Norge? Det er ikke noe bra formulert spørsmål. Språk og selvstendig folkekunst er utsatt. Tradisjonshåndverk og den typen ting. Men hvis man spiller kortene sine riktig kan man som for eksempel joikende rockesame oppnå å bli noen slags nasjonal maskot i Norge. Alt handler jo om profilering i nettets tidsalder. Selvsagt litt om talent også, men først og fremst det at man lar seg definere som et kult kulturprodukt som det er gøy å heie på. Forøvrig er det å si at jeg vet ikke selv om noen “rockesamer” men jeg har de barndomsminnene jeg har. Jeg husker alt. Jeg vet ikke hvem personen på illustrasjonsbildet er. Der er bare et av bildene Google hadde under søkeordet “rockesame” — men ut ifra kofta er han fra Karasjok. Ellers vet jeg ikke noe.

Noen ganger leser jeg ting som “bør kritiseres” på grunnlag av ordvalg, faktafeil og annet. Jobben er ikke velgjort. Jeg kunne påpekt både det ene og det andre, men hva gjør jeg? Det ender nesten alltid med at jeg tenker nei. Det er ikke noe poeng å kommentere. Det må i så fall bare være hvis det er et konkret tema som ikke er til å misforstå. Hvor finner man doble fustasjopphengsforkoblinger? Den typen ting. Når svaret handler om topologiske koordinater, ellers ender det bare med “tolkning” som typisk går i retning av å “føle seg angrepet”. Selv tigger jeg mest om den typen kommentarer som går på skriveflopp, skranglete grammatikk, eller – Gud forby – faktafeil. Uansett, som alle kan se er illustrasjonen ovenfor en detalj fra Alteret i Gent – det er en by i Belgia – ferdigstilt av Jan van Eyck i året 1432. Han var en jævel på å male smått. Filigransarbeidet går i retning av det utrolige, for ikke å si umulige. Herregud. Hvem maler sånn? Ikke bare skal du ha falkeblikk for å overhodet se hva du driver med, du må også være mer stø på hånden enn hva de fleste får til. Men verket står der som fullgodt bevis i seg selv. Jobben ble gjort. Det er en ytring i mange dimensjoner.

Som håndverker er det evige spørsmålet hvor nøye man behøver å være. I den ene enden har vi innretninger som den store partikkelaksellratoren – Large Hadron Collider – ved CERN-instituttet i Sveits, som må være fullstendig fette presis, innenfor en tusendels millimeter per kilometer, noe som ikke er menneskelig mulig å få til hvis man ikke bruker ekstreme presisjonsinstrumenter til å styre retningen i prosessen. For å ta et beslektet eksempel: Noen skrev noe hvor de oppga “lysets hastighet” (i et vakuum) – også kalt celeritas, matematisk symbol C – som 300.000 kilometer i sekundet, noe som er presist nok for historiefortelling rundt leirbålet, men hvis man mener å være nøyaktig for argumentative formål bør man bruke Google, som oppgir tallet 299.792.458 meter i sekundet (flytt kommaet tre plasser hvis du heller vil ha kilometer), som gir et avvik på 207.542 meter for hvert sekund som går, så kan du jo selv regne ut hvor langt ute i kålåkeren man er etter et par timer, for ikke å si et år. Hvis man for eksempel skal navigere og bruker tallet 300.000 kilometer i sekundet vil man jo for hvert sekund som går i konsekvens være drøyt 200 kilometer ute av kurs. Følgelig er det ikke godt å si hvor man havner, men det er definitivt ikke der man hadde tenkt seg. Tilsvarende er det dårlig hjelp å ha en kraftfull rifle som “går rett” over en kilometer hvis man ikke er temmelig stø på siktehånda.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Folk tenker forskjellig. Dette er jeg inneforstått med. Men jeg tenker som en håndverker og jeg tror ikke jeg ville klart å endre på dette selv om jeg hadde ønsket det, hvilket jeg på ingen måte gjør. Vi har tegningen, vi har arbeidsprosessen og vi har resultatet. Dette er de essensielle elementene i alle typer operasjoner. For at opplegget skal være lønnsomt må man både handle formålsrasjonelt og ressurseffektivt. Man kan ikke bruke for mye tid på å kåle med “presisjon” men legge seg på en linje som er “god nok” i realismens verden. Innenfor byggfagene har vi industristandarder som definerer alt sånt. Så og så mange millimeter slinger godtas i henhold til hva greia er. Hva er dens funksjon? Et pipeløp behøver for eksempel ikke å være nazirett for å gjøre det den er ment å gjøre, nemlig å transportere røyken opp og ut av huset, mens en benkeplate hvor det er vanskelig å få kjevlet til å ligge stille er dritirriterende å forholde seg til. Eller hva med den typen baderomsgulv hvor det alltid danner seg en vannpytt der hvor flisleggeren slurvet? Herregud. Jobben til en håndverker er å gjøre tingen andvendbar innenfor en praktisk horisont først og fremst. Siden kan man pynte. Det estetiske ender imidlertid med å bli en slags fornærmelse hvis det ikke også er korrekt utført i henhold til sin funksjon. Det virker jo så bortkastet når noe er pent men også udugelig. Det er ikke den typen kosmisk humor som man ler mest og best av. Eventuelt kan man tillate seg noen sadistiske spasmer av hånflir hver gang folk velger det vakre fremfor det dugelige. Prioriteringene deres dømmer dem til å bli ulykkelig, skuffet og/eller misfornøyd. Du vet. Firkanta dasstopp og den typen ting, som kanskje ser snasent ut men som ikke passer til rumpa. Og sånt skal man liksom leve med?

Disse tekstene jeg skriver er ikke så mye jeg som ytrer meg om “noe jeg mener” som konstruksjoner jeg lager fordi dette er underholdende for meg. Jeg kunne også ha spikket gubber, sånn som Emil i Lønneberget, men jeg har en greie med språk som bare er hobby. Det har ingen kommersielle eller praktiske applikasjoner ut over å være “interessant”. Det har jo forlengst gått penger i de formelle håndverksfagene jeg praktiserer, slik at jeg helt vanemessig formaterer dem ut ifra slike hensyn både som prosjekt og jobb – det dukker liksom alltid opp en vinkling som handler om hva det koster, hvordan det best kan gjøres i praksis, og så videre, når jeg ser på noe bygningsmessig – mens det jeg skriver svever fritt, uten å ta noen andre hensyn enn at teksten i seg selv må fungere. Jeg er svært nøye med noen ting, mens jeg slurver – tildels med vilje – med andre ting (fordi dette skaper en litt spennende dissonans). Faktafeil er for eksempel en grov synd. Alle tall jeg oppgir må være dobbeltsjekket opptil flere ganger, hvis ikke er det bedre å si sånt som “på 1400-tallet” eller eventuelt “under renessansen” istedet. Det er også viktig at “grunnspråket” er formelt korrekt, fordi bare da kan jeg slippe unna med å tøye reglene, finne opp nye ord og den typen ting. En tekst blir jo fort ubegripelig hvis den både er grammatikalsk slurvete og “eksotisk” i ordvalget. Da har vi en firkanta dasstopp igjen. Det blir rett og slett ukomfortabelt for leseren. “Brukergrensesnittet” mellom idè og ferdig form er ikke tilpasset normal menneskelig anatomi, psykologi og daglig bevegelsesmønster.

Når det kommer til debatt forstår jeg ærlig talt ikke hva fanden som er galt med de som tror man kan “vinne” en debatt og derfor går helhjertet inn for dette, fordi de identifiserer seg som “vinner” eller whatever. Kjedsommelig er det uansett. Etter min mening må det være med øks og det må være liv og død på ramme alvor hvis jeg skal gidde å slåss. Gjesp. Ordene er bare en lek for meg. Ingen konkurranse. Jeg driter i hva folk tenker og tror. Det er ikke mitt problem. Jeg lever i en verden av handlinger hvor den generelle idèen er å tilpasse seg det terrenget man ferdes i på rasjonelt vis, ut ifra hva situasjonen krever der og da, men uten å miste retningssansen i forhold til hvor man har tenkt seg over langen. Det pleier ikke å ha så mye å si fra eller til hva folk sier. Mye er bare meningsløst abbelgabbel – sånn som det jeg skriver – eller noe de holder på med for moro skyld, sosial hygge og det ene med det andre, mens man bør definitivt holde blikket festet på hva de gjør. Hvordan de posisjonerer seg i landskapet. Alle har en strategi, enten den er bevisst eller ubevisst. På et generelt grunnlag oppfordrer jeg folk til å studere litt spillteori og bayesiansk statistisk metode. Det hjelper hvis man ønsker å få orden på tankene sine og litt systematikk inn i livet forøvrig. La oss si at de fungerer som vater, snor, blyant og tommestokk i en byggsituasjon. Når man har vent seg til å bruke disse teknologiene er det vanskelig å forstå hvordan det går an å få noe gjort uten dem, ihvertfall på noen rimelig nøyaktig måte. Filosofi er tenkefag på den samme måten som det mureren gjør er byggfag. Alt kan gjøres med varierende grader av nøyaktighet. For eksempel er den typen varder som turister noen ganger bygger i fjellheimen en form for murverk som kan vurderes i henhold til fagmessige standarder (selv om det sannsynligvis bare er murere som gjør sånt, på en refleksmessig måte). Dette er pent håndverk. Men for det meste ser ikke folk særlig nøye på tingen etter at de har konstatert at det er “en typisk turistvarde”. Og hvis de tenker noe så er det sannsynligvis at det ville vært bedre med færre men bedre utførte varder.

Før det fantes noen antropologisk vitenskap i moderne forstand, ble ordet antropologi brukt av filosofer om de sidene ved deres tenkning som vedrørte mennesket og menneskelige forhold. Først på 1800-tallet tok antropologien gradvis form som et eget akademisk fagområde.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hver gang ordet mening kan erstattes med ordet følelse er det nettopp dette vi bør gjøre. Hvorfor? Det å “ha en mening” er egentlig borderline sinnssykt. Det går an å ha et syn eller en oppfatning, men ordet “mening” betyr noe annet. Anta at du mentalt sett befinner deg i et landskap av informasjon. Hvor enn du befinner deg er din posisjon, som medfører at du har en innfallsvinkel i forhold til hva det går an å oppfatte fra denne posisjonen, men hvis du beveger deg i landskapet vil du endre syn. Fordi da befinner du deg jo i en annen posisjon med en annen innfallsvinkel. Sånn fungerer naturen. Men en mening er noe annet. Det er bagasje. Jo flere “meninger” man har jo mer bagasje må man flytte for å endre posisjon i landskapet av informasjon. Konsekvensen er at man ender med å stå fast. Her har jeg tenkt å dø. Utviklingen stanser opp for denne vedkommende. Meninger hjelper lite når det er handlekraft man behøver.

La oss kalle meninger for rasjonaliserte følelser. De er i utgangspunktet verken her eller der. Det er bare noe man har hengt seg opp i. Noe man har sett i landskapet har fremkalt en følelse som man ønsker å bevare, så man slår seg til der på stedet inntil videre. Og sånn går dagene. Fordi man hele tiden befinner seg i den samme informasjonstekniske posisjon er det null sjanse for å endre syn på saken. Meningen blir bare sterkere. Man ser jo hele tiden det samme, eller man har mistet sin mentale bevegelighet, om du vil. Man føler seg “sikker i sin sak”. Sånt kan bli ganske intenst, særlig når man føler seg utfordret. Bla bla, det ene med det andre, dette opplegget er først og fremst komisk. Vi kaller disse typene idioter, men vi kan godt kalle dem noe annet. De “hellig overbeviste” blant oss er uansett ganske skumle typer. Bare det at man ovehodet er i stand til å føle seg så sikker på noe er et sikkert tegn på at man er evneveik. Jeg mener, det er selvsagt bare bra hvis man er fullstendig fette sikker på at man er sammen med den rette partneren og den typen ting, at man for eksempel har gjort det rette valget av bosted, jobb og så videre, men alt dette er idiosynkrasier. Man kan ikke bruke denne evnen i forhold til objektivt saksmateriale. Det er misbruk.

Bjørnar sier til Henriette: Du er den vakreste kvinnen i hele verden. Henriette vet at dette ikke er sant. Hva gjør hun? En kritisk leser vil umiddelbart se at vi behøver mye mer kontekst for å spå om hvordan Henriette vil reagere. En litt mer brå personlighetstype vil allerede ha laget sin egen kontekst som de tolker denne mikrohistorien inn i, gjerne basert i noe de “mener”. La oss si at Bjørnar og Henriette har vært gift i femti år og hver dag har han sagt det samme. I det aller minste er hun vant til å høre det, selv om hun ikke tror på det. Ikke på noen objektiv måte. Og hun har ikke engang lyst til å stille i noen missekonkurranse for å se hva “markedet” mener. Hun bare aksepterer at Bjørnar sitter fast i denne posisjonen. Om han virkelig mener det eller om han bare synes det er noe han må si utgjør ingen praktisk forskjell. Det har forlengst gått rituale i saken. Han sier det samme. Hun gjør det samme. Smiler og sier “tøys på deg” eller noe slikt. Og sånn går dagene. Menneskelivet er rett og slett ikke langt nok til at begrepet sannhet har noen mening for oss. Det meste av alt som betyr noe for oss befinner seg på handlingsplanet. Et praktisk fungerende opplegg for å administrere livets hverdager er mange lysår mer viktig enn det å danne en god forståelse av verden rundt seg.

Bloggmessig sett kunne jeg ha satset på sjangeren “små historier fra mitt eget liv” og illustrert det med selfies, men for det første tar jeg ikke meg selv særlig høytidelig og for det andre så er jeg ingen interessant person sånn sett. Men det mest utslagsgivende må likevel være at jeg har skrevet på eksakt den samme måten – bare at jeg har blitt flinkere med språk og komposisjon etterhvert – i femti år. Samlebetegnelsen er essays. Ordet betyr egentlig “forsøk” eller “testing” av et konsept, en idè, en fortelling, eller hva som helst annet som det går an å gjøre med en tekst. Et utkast kan vi kanskje si, selv om det finnes mange essays som må regnes som “ferdige produkter” innenfor sin egen sammenheng, sånn som i journalistikken, hvor alt er slutt når det går i trykken enten man føler seg ferdig med stykket eller ikke. For øyeblikket er denne bloggen veldig undergrunn. Hva har jeg? Fra ti til femti lesere? Det varierer. Jeg gjør jo ingenting for å bli populær, verken i stil og temavalg eller på markedsføringssiden. Husker du hvordan det var å skrive stil på skolen? Tror du meg hvis jeg sier at jeg har alltid hatt toppkarakter i denne øvelsen? Det spiller ingen rolle hva du tror. Sånn er det. Jeg har ingen bedre forklaring på fenomenet enn at det er enkelt for meg å sjonglere med språk og konsepter, på den samme måten som det er enkelt for noen å trikse med tall og utføre matematiske kunststykker.

Filosofisk sett er meninger den billigste driten man kan få tak i der ute. Gode råd er dyre, mens meninger er noe man får slengt mot seg fra alle kanter, gratis og insisterende som en kjønnssykdom. Jeg la merke til at Gryxen-awards skal avholdes igjen — og jeg er fortsatt traumatisert etter å ha blitt nominert som “meningsblogger” i fjor. Herregud. Jeg har ikke fått noen verre fornærmelse på minst tyve år. Meninger? Jeg? Jeg er filosof. Jeg selger ikke pølse. Man kaller da ikke en møbelsnekker “årets produsent av fyringsved” heller. Årets kødd ville jeg ha akseptert uten å nøle – som et tegn på at noen forstår noe – men at jeg flyr rundt og sprer “meninger” er bare et ondsinnet rykte satt ut av sadister. I det minste er jeg ikke årets reklamemann. Jeg verken jobber for eller representerer noen andre interesser enn mine egne. Hva visse andre bloggere angår så synes jeg i det minste de fortjener en solid månedslønn for alt påvirkningsarbeidet de gjør – tilsynelatende gratis – for diverse andre stater enn Norge. Sånt pleide å være dyrt som faen før i tiden. Anders Lange fikk for eksempel “noen hundre tusen kroner” (beløpet er omstridt) fra regimet i Sør-Afrika til hjelp og støtte da han stilte med “Anders Langes Parti” (senere Fremskrittspartiet) til stortingsvalget i 1973. Han takket for hjelpen ved å inistere på at Norges skepsis mot Sør-Afrika er “et forræderi mot den hvite rasen”. Jeg vet ikke hvor mye det hjalp, men Vorster – daværende president i Sør-Afrika – var visstnok svært fornøyd med at ALP klarte å vinne fem prosent oppslutning og få inn to representanter. Man fikk ikke vanligvis så mye for pengene når man kjøpte seg agenter i fremmede land. Vanligvis startet de bare en avis, drev litt foreningsarbeid og den typen ting. Du vet. Arrangementer med kulturell fremsyning og allsang. Herregud det var mye sånt på 70-tallet.

Går det an å være regimemotstander i Norge? Hvordan ville det i så fall arte seg? Vi har jo faktisk noe som heter “rikets sikkerhet” — og her bør vi sannsynligvis stanse opp ved ordet rike. Hva betyr det? De sier verken land, stat, nasjon eller noe annet ord som man kanskje kunne ha brukt; de sier rike. Det henviser selvsagt til §1 i grunnloven: Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Så “rikets sikkerhet” faller altså helt tilbake på grunnlovens første ord. Siden følger så vidt jeg husker noe slags teknisk abbelgabbel om monarkens formelle stilling, men selve poenget i paragrafen er allerede avlevert. Hvis man jobber mot noen av de opplistede egenskapene ved Norge så jobber man også mot rikets sikkerhet, noe som teknisk sett er tillatt så lenge man holder det på argumentasjonsnivået, men så snart man begynner å organisere noe sammen med noen havner man på et juridisk skråplan og bør forvente overvåkning. Det er noen ganske tynnveggede grenser innenfor spionasjefaget. Plutselig kan man havne på den kriminelle siden uten engang å “mene noe med det” slik man selv opplever det fra sitt subjektive ståsted. Jeg ville bare hjelpe. Før i tiden ble man anbefalt å bringe et vitne til alle møter – uansett nominell årsak – med representanter for en fremmed statsmakt. Du vet jo aldri hva som kommer til å bli sagt eller gjort. Senere kan den andre på sin side kanskje ha noe å tjene på å lyve om møtets natur, noe som blir vanskeligere hvis du har et vitne. Men nå? Det meste sånt har flyttet seg over på nettet. Alt er ute av kontroll. Folk hater den til enhver tid sittende regjeringen – jeg snakker ikke bare om Norge nå – til en sånn grad at de er villige til å begå landssvik og andre relative “utenkeligheter” bare for å ramme dem. Ofte uten engang å skjønne hva de driver med. De føler jo så sterkt at de “har rett” — så derfor virker det logisk for dem at de må “ha lov” også.

Selv vil jeg hevde at jeg aldri egentlig snakker om politikk. Jeg snakker om moral. Det er i all hovedsak to svært ulike ting mesteparten av tiden. Men jeg snakker ikke om moral på noen moralistisk måte. Jeg driter jo i folks private tusk, fusk, snusk og generelt svimle atferd sånn sett. Mine interesser går mest i retning av moral som spillebrikke innenfor det større filosofiske virkeområdet vi kaller etikken. Hva slags kjøreregler er det rimelig å etablere i samfunnet og hvordan begrunner vi dem? Den typen spørsmål. Det handler ikke om “meninger”. Det handler om tilpasning. Jeg har lagt merke til argumentet om at Norges medlemskap i EØS er en forbrytelse mot prinsippene som fremkommer i grunnlovens §1, men jeg oppfatter dette som useriøst. Sammenlign med deg selv. Du oppgir jo verken din uavhengighet, selvstendighet eller noe som helst annet selv om du melder deg inn i nabolagets velforening, møter opp til dugnad og den typen ting. Jeg antar at hvis man er kverulant nok så vil argumentet flyte, men de fleste vil se på dette som noe helt annet. Det ligner mer på å “involvere seg” med det som foregår i nærområdet, etablere kommunikasjon med naboene og så videre. Det handler om felles nytte – kanskje noen ganger til og med hygge – på et praktisk og egentlig ganske banalt plan. Alle har jo noen interesser. Alle ønsker å bli hørt. Er du en sånn som skriker meninger fra balkongen din eller er du en sånn som går ut og plukker opp et hageredskap? Selv bor jeg sånn til at det er ikke engang snakk om noe nabolag i den forstand – det er ganske langt å gå til nærmeste nabo selv om jeg kan se noen hus fra tunet – langt mindre noen velforening. Noen jeg var på kaffebesøk hos i går sa at det er uforholdsmessig mange uføre i denne bygda. Boligpriser? foreslo jeg. Det virker uansett mer nærliggende å tro at noen vil starte en uvelforening i dette distriktet. En sorgens avkrok. Et boligfelt som ligger noen kilometer unna kalles for eksempel på folkemunne bare Trygdemoen. Men husene er ganske billige. Noen jobb kan man jo ikke regne med å få heromkring, så de eneste som flytter hit må være “økonomisk uavhengige” på et annet grunnlag. Sånn er automatikken i de sosiale sorteringsmekanismene.

Når jeg ikke snakker om moral er innfallsvinkelen min som regel antropologi, men på en “eldre” måte enn “vitenskapen om mennesket som biologisk og sosial skapning”. La oss si filosofien om mennesket som metafysisk fenomen. Hvordan oppstår sånt? Hvis alt er meningsløst, hvorfor føler man noen ganger at ting gir mening? Hva skjuler seg bak språket? Hvor kommer bevisstheten fra? Slike ting. Vi kaller det de eldste spørsmålene. Det handler om “den menneskelige tilstand” sett som en ferdig formet syntese av alle våre egenskaper. Og det handler ikke om å finne svar, men om å formulere bedre spørsmål. Vi minner – igjen – om Einsteins berømte ord: Man skal respektere de som søker sannheten, men passe seg for de som har funnet den. Vise mennesker forstår jo at “selveste sannheten” er en admin type kategori av informasjon som vi ikke har adgang til. Alt vi har er evnen til å fastslå om noe er sant eller usant i forhold til noe annet. Var du tilstede på adressen X klokken tolv forrige torsdag? Folk som stiller sånne spørsmål vet som regel allerede hva svaret er. Nå handler det bare om å etablere at du er en løgner. Dermed kan de på dette grunnlag avvise alt annet du har å komme med. Hvis du lyver om noe så banalt, hva annet – og mye viktigere – lyver du også om? Jeg kan ikke understreke sterkt nok og ofte nok hvor viktig det er – også for ens egen mentale helse – å alltid snakke sant. Med dette mener jeg ikke å gi alle mennesker mye mer detaljinformasjon om alle dine personlige affærer enn hva de behøver, enn si ønsker, men at du ikke fraviker sakens kjente fakta når det virkelig gjelder. Du vet. Når du får et direkte spørsmål. Da gjelder det å snakke sant. Hvis begrepet sannhetens øyeblikk har noen generell mening, så betegner det alle de små øyeblikkene når man har valget mellom å si noe sant eller usant. Det bygger seg opp etterhvert. Tro ikke noe annet. Alle løgnere og skrytepaver jeg har kjent gjennom mange år har invariabelt endt opp som patetiske gamlinger som går der og mumler misfornøyd om hvor jævlig alt har blitt.

Jean Anthelme Brillat-Savarin (1755-1826) var en fransk forfatter, advokat og politiker, berømt som et nytelsesmenneske og som gastronom. Sammen med sin kollega Grimod grunnla han sjangeren med gastronomiske essayer. Et kjent sitat fra ham er: «Fortell meg hva du spiser og jeg skal fortelle deg hvem du er.» Han har skrevet en berømt bok om gastronomi, Physiologie du Goût (Smakens fysiologi) som ble publisert anonymt i desember, 1825, to måneder før hans død.

(Wikipedia)

La oss begynne med å si noe om det norske språket. Dobbelt konsonant styrer for kort vokal. Tenk “hoppeord” i forhold til “slepeord” i selve lyden de lager når man uttaler dem. Slik sett er hat et slepeord, mens hatt er et hoppeord. Forskjellen består i den korte vokalen, foruten naturligvis at de betyr to helt forskjellige ting. Det jeg skal frem til er ordet hot. Det er svensk og betyr “trussel”. Etter min mening bør folk derfor skrive hott på norsk når de mener å si at maten er sterk, hvor truende dette enn måtte være for de som ikke liker krydder. Er vi enige så langt? Kjempefint. Da fortsetter vi med å si at selve begrepet chili con carne er like løst som det norske konseptet “lapskaus”. Mye rart kan gå nedi den gryta før folk protesterer. Dette er ikke ekte lapskaus. På spansk betyr det bare “chili med kjøtt” som jo er ganske uspesifikt. Riktignok krever selve navnet at man har minst de to ingrediensene, men resten er opp til eventyrlysten.

Over tid har det blitt sånn i Norge at hvis man bestiller chili con carne på et serveringssted så forventer man en gryterett preget av kjøttdeig, bønner og “diverse annet” i en tomatbasert saus servert med ris. Det skal ha en distinkt “meksikansk smak” men det behøver ikke nødvendigvis være særlig hott. Gitt at man ellers gjør matlagingen fagmessig og ikke kåler til med amatørtabber så skal det mye til for at folk klager på en chili con carne. Det er jo ikke haute cuisine, det er enkel og mettende bondemat. Folk krever ikke typisk noe mer enn at det skal “fungere” innenfor disse rammebetingelsene. Det må smake helt greit og det må være mettende. Det er selvsagt fint hvis det smaker “bedre enn til vanlig” men det er ikke noe man forventer. Samme som lapskaus. Folk som bestiller lapskaus forventer ikke noe herremåltid, men det må likevel leve opp til de faglige standardene som gjelder. Man godtar jo ikke hva som helst. Kokken må kunne jobben sin og levere skikkelig vare som står i et rimelig forhold til prisen de forlanger. Men når alt ellers er greit ender vi på diskusjonen om det “egentlig” skal være bønner i en chili con carne. Det virker som om alle synes det. Så da så. Selv har jeg ingen mening, annet enn at jeg også pleier å bruke mye bønner og den typen næringsartikler.

Mange har prøvd seg på skjematiske oppsett for hvordan man arrangerer smakselementer, litt som hvordan det finnes visse fargekart som er arrangert på en logisk måte, slik at hvis man mikser det og det så ender man slik og sånn på fargekartet, og så videre. Lagde ikke Goethe en sånn greie en gang? Det er ikke viktig. Saken er at når vi snakker om smak er det vanlig å bruke salt, surt, søtt og bittert som nøkkelord. Dessuten har umami tilkommet i nyere tid. Det betyr en “buljong” type smak, som sitter “i midten av smaksregisteret” og som i hovedsak er det folk mener med “fylde”. Hvis retten er svak på umami vil den smake “tynt”, uansett hva annet man gjør med den. Krydder gjør ingen forskjell. Det gir bare “aroma” uten å gripe inn i selve smaksbildets fundament. Uansett er tanken at man skal kunne “komponere” en symfoni av smak i hodet på forhånd hvis man er inneforstått med prinsippene i “smakskartet”. Eventuelt “koreografere” hvis man liker tanken på dansende smakselementer. Sånn sett blir det vel teknisk sett mer for kjøkkensjefen enn for kokken, eller hvem som enn bestemmer menyen der på stedet. Kokken skal jo i utgangspunktet bare følge oppskriften. Men hvis kokken også er kjøkkensjefen – slik det noen ganger fungerer hjemme – vil de uansett ubevisst henfalle til et sånt opplegg, bare at de kaller det erfaring. De har prøvd seg frem over tid og landet på noe som funker for dem, uten at de nødvendigvis er i stand til å “forklare” hva de gjør og ikke gjør for å lykkes.

Det mest profesjonelle noen som ellers ikke har noen trening kan gjøre i forhold til mat og matlaging er å bare lete opp en bra oppskrift og følge den. Ikke avvik verken i mengde eller sammensetning av ingrediensene, med mindre vi snakker om en matematisk halvering av alt, eller noe tilsvarende. Ikke bytt om på rekkefølgen av ting heller, bare følg oppskriften så nøye du kan. Senere vil du finne ut om du lærte noe. For det hjelper jo ikke hva annet man lyktes med hvis det ikke smaker bra. Dette er alltid oppgave nummer èn. Den viktigste av dem alle. Selv har jeg holdt på og tukle med mat i mer enn førti år så det skulle da bare mangle om jeg ikke hadde blitt flink til noe. Herregud. Saken er at jeg har gående en gryte med chili con carne akkurat nå, mens jeg skriver (og venter på at ting skal putre seg ferdig), som inneholder lite kjøtt, men likevel nok til å – på en sleip advokat type måte – forsvare det språklige begrepet “med kjøtt”. Mengdemessig sett er det imidlertid mer bønner, poteter, gulrot, løk og så videre. Du vet. Gryterett. Og alt svever på en sky av tomater. Jeg er faktisk ganske flink til dette. Det lukter veldig forførerisk. Jeg vet hva jeg driver med. Ingen ville protestert og sagt at “dette er ikke ekte chili con carne” selv om det er vanskelig å finne kjøttet. (Kan man kalle julegreia for “mandelgrøt”?) Smaken er overbevisende nok. Poenget med det lille kjøttet jeg bruker – sammen med sprøstekt løk – er å bygge en bastion av umami i sentrum av hele smaksbildet. Siden har jeg i hele dag gått og spekulert på om ikke hott bør være en del av det fundamentale smaksbildet, og ikke bare en “spesialeffekt” sånn som nå. Altså at man baker det hotte inn i selve rettens struktur på samme måte som man håndterer de andre elementærsmakene. Hva ville Brillat-Savarin ha sagt? Jeg er nokså sikker på at han ville ha støttet meg. Dessuten ville han ha likt dette.

Antifascistisk aksjon er en gruppe med militante antifascister, som har som oppgitte mål «å knuse alle former for fascisme». Organisasjonene forsøker å samle dem som er villig til å gå aller fremst i konfrontasjoner med høyreekstremister. AFA oppstod som motsvar til den nazistiske bevegelsen i Tyskland på 1930-tallet. I Norge ble Antifascistisk Aksjon stiftet i 1994 i Oslo og var knyttet til Blitz-miljøet. Senere dannet det seg også lokallag i andre byer og tettsteder. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Donald Trump sier han er det motsatte av en nazist.

Ser man iskaldt logisk på saken så snakker Trump til en forandring sant nå. Han er definitivt det motsatte av en ryddig, planmessig og godt organisert “nazibevegelse” som jobber for å oppnå politisk makt – eller en konspirasjonsteori om du vil – og i en større historisk kontekst vil han uten tvil bli husket som en som vekket flere Antifa typer til politisk bevissthet enn fascister. Han har da også ved flere anledninger nevnt Antifa som “terrorister” uten at jeg ved noe tidspunkt har hatt selv det minste fnugg av mistanke om at han vet hva han prater om. Bevegelsen Antifascistische Aktion ble først formelt stiftet i Tyskland i 1932, og noe mindre seremonielt nedlagt i 1933, etter at Hitler kom til makten. Antifa er strengt tatt bare et allment tilgjengelig “politisk varemerke” nå – på linje med å kalle seg “anarkist” eller noe – de har ikke kontor, nettside, medlemsregister og den typen ting. Alt som forener bevegelsen er “motstand mot fascister” uten noe ytterligere krav til identifikasjon og prosedyre. Sånn sett er det en spøkelsesforening. En hemmelighet. Hvem er de? Ingen vet. Fordi det er ikke noen organisasjon i den forstand. Hvem som helst kan kalle seg Antifa.

Akkurat som forrige gang kommer fascister til makten fordi folk ikke forstår hva slags politisk kraft de representerer. Det er ikke viktig hva de kaller seg. Man gjenkjenner dem på hva de gjør. Det er klart at hvis de kaller seg for eksempel Hvit Makt, Arisk Motstand eller noe sånt, så er de jo nærmest karikaturer av seg selv. De er ute av skapet og “ber om det” til en sånn grad at det er nesten like greit å bare la dem holde på å drikke øl og hanemarsjere rundt i bakgården. Det er ikke sånne typer som er de politisk farlige — selv om de selvsagt er farlige nok for enhver offergruppe som de går etter. De er jo strengt tatt bare gatepøbel som får et kick ut av å trakassere, mobbe og ellers forgripe seg overfor alle de hater, som er et ymist utvalg av kategorier. I tillegg har vi det jeg kaller nazibloggere som – enten de forstår det eller ikke – jobber for å normalisere hat av utsatte grupper, på en måte som vi vet kommer til å resultere i vold. Vi vet bare ikke noen detaljer om når, hvor, hvem og hvordan. De jobber for å påvirke folks følelser. Du vet. Skremme dem med alskens jåss om hvordan Europa er i ferd med å bli islamisert og den typen ting. De fremmedkulturelle kommer! Det er patetisk, men det er også farlig. Normale mennesker har ikke noe godt utviklet politisk gangsyn. De stemmer ikke rasjonelt, ut ifra hva som er deres beste egeninteresse på kort og lang sikt. De stemmer med håpet sitt, ikke med kunnskapen. Her er en gåte: Gitt at man vet hvordan politikere bløffer og lyver uten blygsel, hva slags alternativ bør man satse på? Dette er hva vi kaller en spillteoretisk problemstilling. Hva slags optimum finnes?

Man kan forholde seg til retorikk, personlig stil og typiske temavalg. Selv om de eventuelt bare lyver om alt de sier, så viser dette likevel noe om hvordan de er med “orden og oppførsel”. Hva slags standarder de jobber med. Den typen ting. Hvis de snakker om innvandrere, hvordan snakker de om dem? Hva slags ord velger de når de snakker om økonomien? Hvordan oppfører de seg rundt andre? Virker det som om de stort sett forstår hvor de er og hva de driver med? Klager de mye over sin egen situasjon og alt de er nødt til å utholde? Er dette mennesker man med hånden på hjertet vil bruke ord som voksen og ansvarlig om? Ville du lånt dem penger uten å nøle? Ville du hatt dem i nabolaget ditt? Er de seriøse typer? Alt sånt kan man bedømme på en rimelig objektiv måte gjennom å observere hvordan de “fremfører seg selv” over noe tid, som i prinsippet er de samme standardene alle vanligvis bruker som grunnlag for respekt mellom hverandre. La meg bare si det slik at hvis de fusker med reiseregninger og jukser med eksamenspapirer så er de ikke seriøse. Jeg har også et problem med sånne som driver med aksjer og/eller på andre måter er “personlig engasjert” i noen del av det private næringslivet. Hvis noe ligner på fusk, snusk og korrupsjon på bakrommet, så er det politisk kryptonitt selv om det de gjør eventuelt måtte være “lovlig som faen”. Jeg mener, folk vet jo selv hva de har gjort og ikke gjort. Hvis de har noe “tvilsomt” i livet sitt som det ikke er gjort opp regning for allerede, så må de påregne at dette kommer på bordet hvis de – eller ektefellen – havner i en politisk maktposisjon. Fordi alle de kløktigste gravejournalistene i landet vil jo snu enhver stein i jakten på “siste nytt” om vedkommende. Sånn fungerer det.

Demokrati er en grisete affære som selv på en god dag preges av tvilsom hestehandel på bakrommet og det som verre er, foruten brå posisjonsmessige hamskifter med hvor de står i viktige saker som kanskje er årsaken til at man stemte på dem i første omgang, men sånn er det. Vi kan ikke gi slipp på det viktigste prinsippet av dem alle: Det går an å bli kvitt en regjering man er sterkt misfornøyd med i et demokrati. De er også klar over dette. Det er grenser for hvor langt de kan virre bort fra sine fineste lovnader under valgkampen hvis de har tenkt å overleve fireårsperioden sin. Hvor mange syndebukker går det på ett kvantum av troverdighet? En toppleder kan i høyden bruke dette “slippe å havne i fengsen” Monopolkortet to-tre ganger før noen kremter og stiller spørsmål ved vedkommendes vurderingsevne. De har jo selv tatt med seg denne skandaløse personen på laget. Sjekket de ikke referansene deres? Og hva med alle de andre? Er de også skurker? Nei dette ser lite fint ut, det må jeg si. Og så er skravla i gang. Full offentlig oppvask i pressen, preget av stundens opphisselse. Sånt ser vi gang etter gang, uansett om det er de rødgrønne eller de blåbrune som sitter med makten der og da. Noen synes dette er gøy. Andre vet ikke helt. Burde ikke voksne folk egentlig oppføre seg litt mer voksent? Vi ansetter ikke politikere fordi vi behøver sjamaner som skal lede folket til sin skjebne og storhet, men fordi vi vil ha kompetente bokholdere, regnskapsfolk og administratorer som kan ta hånd om butikken på en forsvarlig måte. De skal først og fremst drifte staten med alt hva det innebærer. Det sier seg selv at visse personegenskaper egner seg dårligere enn andre til dette formålet. Man kan for eksempel ikke være noen “ego type”. De jobber jo på vegne av andre, faktisk alle andre i samfunnet, før de jobber for seg selv. Du vet. Selv om kattemor er veldig tørst så lar hun alltid ungene drikke først, som den gamle barnesangen sier. Sånn er det nødt til å være. Derfor kan vi ikke ha fascister.