APECALYPSO

Vilfredo Pareto er navnet på en kis som filosoferte mye rundt “det liminale” og alle uttrykk som sier noe med Pareto, for eksempel Pareto-prinsippet eller Pareto-optimalitet, er oppkalt etter ham. Et generelt prinsipp innenfor systemteori sier at jo flere ting systemet er designet for å gjøre, jo dårligere vil det være til å gjøre hver enkelt ting på detaljnivå. Tenk på det man kaller Leatherman Tools – generisk kjent som multifunksjonsverktøy – som har både kniv, sag, skrujern, tang og det ene med det andre. Selv om det går an å skjære, sage, skru og klype med en Leatherman så vil man likevel være bedre rustet til å gjøre jobben hvis man har en kasse med dedikerte verktøy til hver sin spesialoppgave. Dette er et prinsipp som i sin teoretiske form inngår i Pareto-systemet. Jo flere ting greia er ment å skulle løse, jo dårligere vil greia være til å løse dem hver især. Det samme gjelder forsåvidt for mennesker. For eksempel er det vi kaller en fagidiot noen som er jævlig dyktig på ett isolert spesialområde, men inkompetent i forhold til alt annet. De fleste har møtt noen. De som “kan alt” er sjelden særlig dyktige innenfor noen av de fagområdene de tilsynelatende behersker. På engelsk finnes et ordtak som beskriver dette: Jack of all trades, master of none. De mangler den dype kunnskapen som følger av spesialisering.

Dette mønsteret er en “fundamental sannhet” innenfor systemteori, enten vi snakker om levende organismer, teoretiske forklaringsmodeller, verktøy eller maskinvare designet for problemløsning. Generelt sett kan vi si at jo flere ting greia går inn for å beherske, jo større må den være, enten i sin direkte fysiske manifestasjon eller i sin abstrakte kapasitet. Dette har sin pris. Optimal brukervennlighet er jo en grenseverdi som ikke kan tøyes hvor langt som helst uten at innretningen blir klunkete, klønete og upraktisk. Den tidligere nevnte Leatherman Tool er en helt grei ting å ha i lomma hvis man bare skal improvisere en praktisk løsning “inntil videre” – eventuelt en Swiss Army Knife – men ingen seriøse håndverkere vil trekke frem noe sånt hvis jobben handler om å løsne på hundre skruer. Da vil det bli mye banning underveis. Det vi skal frem til her og nå er imidlertid vanskeligheten med å skape en generell kunstig intelligens, eller en maskin som “kan alt” om du vil. Pareto-prinsippene dikterer at den må være usannsynlig stor og kraftkrevende. Allerede nå har vi en situasjon hvor “datasentere” bruker mere strøm enn en middels småby bare på å opprettholde det vi kaller “skyen”. Et sted hvor folk lagrer dokumenter og andre minnekrevende elementer, for å spare kapasitet på sin egen hjemmemaskin.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvis man ser på den børsnoterte verdien av amerikanske selskaper vil man legge merke til at det er tekno-gigantene som bærer hele indeksverdien. Alle satser på at verdien av Nvidia, Apple, Google, Microsoft, Tesla, Meta og så videre kommer til å “stige for alltid” — noe som er selve definisjonskravet til en børsboble. Dette er rett og slett fysisk umulig. Noe er nødt til å briste et eller annet sted og så snart dette lappeteppet av idioti begynner å rakne så vil det sannsynligvis gå veldig fort. Jeg vet ikke hva slags posisjoner det norske oljefondet sitter med, men de bør etter min mening begynne å trekke seg ut av bobla før hele mannskiten går til helvete. Varselklokkene ringer. For øyeblikket virker det som om “halve verden” er helt hypnotisert av kunstig intelligens og alle mulighetene det går an å fantasere om, men de som følger med på informasjonsverdien av stoff på nettet må ha oppdaget at kunstig intelligens undergraver økonomien til såvel presse som forskning og andre saklig orienterte tiltak, fordi disse tjenestene “skrubber nettet” for informasjon og reproduserer det som “slurvearbeid” med tvilsom sannhetsverdi. Disse maskinene kan jo ikke tenke i den forstand og de er fullstendig blottet for kritisk sans, de kan bare gjette hva som skal/bør være neste ord i en språklig sekvens. Hvis du spør dem om noe du har veldig god greie på vil du oppdage at de lyver og fantaserer – selv om dette ikke teknisk sett er hva de gjør – men hvis du ikke vet noe om saken på forhånd så ser maskinene imponerende kunnskapsrike ut.

Vi avslutter med litt fransk elektro-prog fra en helt annen tid.

Ifølge Wikipedia er definisjonen av småby “et bebodd område med bykarakter” som selvsagt fremfører spørsmålet til hva man mener med bykarakter. Hva med for eksempel Elverum? Selve stedet Elverum er jo mye større enn de delene som har bykarakter, men jeg tror folk betrakter det som en by likevel. I henhold til den samme standarden er stedet der jeg bor også en by, eventuelt en småby. (Denne distinksjonen er klarere på engelsk, hvor man skiller mellom village og town, mens norsk er mer diffust.) Uansett, nærmeste nabo-småby til Villafranca del Bierzo heter Cacabelos, et navn man må stusse litt ved hvis man kan fransk. Caca er jo det folkelige ordet for ekskrement. Hvordan har Cacabelos egentlig fått et slikt navn? Hvis man legger hodet på skakke og myser litt på det så kan jo ordet bety “de vakre bæsjene”. Er det noe slags glemt historisk opplegg mellom Villafranca – som betyr den franske landsbyen – og Cacabelos? Jeg setter saken på vent inntil jeg har flere data. Poenget her og nå er at Cacabelos er marginalt mer “bymessig” enn Villafranca. Det føles mer urbant når man kjører gjennom hovedgaten. Stedet er også litt større. 5000 mot 3000. Men det er ikke på langt nær like mye “antikk kultur” i Cacabelos. Stedet føles ikke like “middelaldersk” som Villafranca.

For mange år siden kjøpte jeg en CD som heter Gearwhore. Poenget den gangen var at jeg tenkte jeg bør ha minst èn innspilling med techno — og navnet på bandet (?) er såpass edgy at de har sannsynligvis satset på en rocka estetikk, og det hadde de. Jeg spiller den noen ganger når jeg er ute og kjører bil. Så her er spørsmålet: Er det bare meg eller var techno mye mer “industrielt” og eksperimentelt før i tiden? Saken er at jeg klarer meg fint med sånt som ble laget før år 2000, mange takk. De hadde åpenbart ikke like bra teknisk utstyr på 90-tallet, men det de manglet på utstyrssiden tok de igjen med kreativ innsats. Musikken fremstår – samtidig – som både mye hardere og mer dansevennlig enn mesteparten av det drøvet som utgis nå. Men når det er sagt så har jeg strengt tatt ikke noe greie på techno. Jeg foretrekker jo i det store og hele “gitarbasert musikk” og jeg er skeptisk til alt for mye fiksfakseri med effekter og computerstyring. Likevel har jeg alltid vært mer synth-liberal enn en rocker bør være – ifølge de som har greie på denslags – men hva kan jeg si? Min første darlig innenfor sjangeren elektronisk musikk var jo legendene Kraftwerk sent på 70-tallet, som jeg vil påstå at alle, og jeg mener alle, som senere begynte med synth-pop og denslags var påvirket av. De som påstår noe annet lyver.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er et kontroversielt spørsmål om musikk bør være “dansevennlig” og min posisjon er “verken ja eller nei”, eventuelt begge deler, men her tilkommer spørsmålet om hva man egentlig mener med dans. Hvis musikken har en rytme som går i kroppen og gjør at du nikker på hodet, tramper med foten, eller hva som helst annet, så vil jeg kalle det dansing. Ikke “estetisk dans” slik som de profesjonelle driver med, men det er definitivt en reaksjon på den musikalske stimulansen som ikke kan forklares på noen annen måte. Man får lyst til å bevege på kroppen. På dette grunnlaget stiller jeg meg litt skeptisk til alt hatet som disco i sin tid ble utsatt for (man bør nesten være av en viss alder for å huske hvordan det var, fordi det gir liten mening i ettertid). Det minner litt om hvordan såkalt konservative mennesker i vår tid forholder seg til noe de kaller woke men som ingen av dem egentlig kan definere. De vet bare at det er noe de hater. Selv synes jeg det er komisk, men jeg er jo en jævel. Jeg blir ikke redd. For det er jo slik det fungerer, ikke sant? Før man klarer å mobilisere noe særlig hat må man ha noe å være redd for — og helst noe man ikke vet noe særlig om. Du vet. Noe fremmed, som ikke hører hjemme i “din verden”. Disco var uansett en 70-talls greie, selv om det til en viss grad ble fremført også inn i det neste tiåret, men da som “elektronisk maskinmusikk” både i estetikk og i teknisk utførelse. Lyden av 80-tallet handler om Yamaha DX7 og “gated reverb” i trommemiksen (noe Phil Collins oppfant ved et uhell og som folk kan søke opp på egen hånd hvis de er interessert). Folk danser den dag i dag, men det er ikke særlig mange mennesker igjen på produksjonssiden. Alt handler om datamaskiner nå, med programmer og opptak som backer opp en eller annen stjerne som synger og sparker høyt med bena. “Musiker” har nesten blitt et glemt yrke.

Til sist en låt fra “Speak & Spell” av Depeche Mode, som jeg kjøpte på LP i 1981 og senere spilte ihjel.

Her er enda et spesielt servicetilbud til de som følger denne spalten:

Dette er en video – ganske lang – som jeg anbefaler alle å se, gitt at de forstår engelsk. Temaet er kort fortalt “komediens død” i en tid dominert av teknokratiske ambisjoner og kunstig intelligens, men det er ingen tung avhandling, det er en ganske lettbeint og ikke minst komisk fortelling om hva som skjer med folk når de føler at de må “komme seg bort herfra” men de har ingen steder å gå. Det er ellers vanskelig å beskrive stilen her. Se og døm selv:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen ganger virker det mest passende å starte søndagen med en ekskursjon langs det som heter Carretera Autonomico LE-713, som på norsk tilsvarer en fylkesvei. Og da snakker vi åpenbart om Castilla y León – den største “autonome regionen” i Spania – som er best sammenlignet med Innlandet Fylke i Norge. Et solid bevis for dette er at lokalfjernsynet har et fast program som heter Traktoren min og jeg. I kid you not. Uansett, det er stort sett bare vinmarker å se langs denne veien, som er såpass trang og svingete at det passer dårlig å ha det travelt. I anledning av sesongen har de såvidt begynt med litt innhøsting av vindruer her og der også, slik at det er mye traktor å se. Dessuten den vanlige strømmen av fotgjengere på vei mot Santiago de Compostela. Kort sagt, det lønner seg å holde øynene på veien og være forberedt på det meste. Jeg liker denne ruta, særlig når været er “kjølig” som nå, med bare tyve grader der ute.

Det var ikke bare for sightseeing. Jeg hadde et ærend. Det ligger en søndagsåpen butikk i Ponferrada, som er omtrent to mil å kjøre, og dit måtte jeg jo for å kjøpe dagsferskt brød pluss noen ingredienser til middagsprosjektet. Det blir poteter, sjampinjong og baconterninger stekt i panne, med en hurtigmikset grønnsakssalsa dominert av tomat, løk, hvitløk og syltet paprika, krydret med “Padrone” peppers og cilantro. Det blir sikkert bra. Faktisk er jeg helt sikker på at det blir bra fordi jeg vet jo hva jeg driver med, men det er ennå litt tidlig å begynne med den prosessen, så for øyeblikket har jeg en lett lunsj med noen selleristilker og hummus. Det er omtrent så nærme “snacks og godterier” som jeg vil bevege meg nå i dag. Hvor sunt det er kan sikkert diskuteres, men det er ihvertfall ikke direkte usunt. Poenget er uansett at det teller som “godis”. Den sprø og “knasete” sellerien passer godt sammen med den kremete hummusen, som har et lite “sting” av chili oppå toppen av de ristede cumin-frøene. Hvor gammel er denne oppfinnelsen? Hummus er jo arabisk for kikk-erter (som på spansk heter garbanzos) og et raskt nettsøk sier at den tidligste kjente oppskriften er fra Syria på 1300-tallet, men jeg vil vedde nesten hva som helst på at hummus er mye eldre enn dette. Når det er sagt så spiller det jo liten rolle hva jeg tror, eller hva som “virker sannsynlig”. Spørsmålet er hva som kan bevises.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette området – Villafranca del Bierzo og vei nummer LE-713 herfra til Ponferrada – tilhører hva vi trygt kan kalle “det umoderne Spania”. Her finner du ingen hippe steder. Det meste ser temmelig gammelt og slitent ut. Det er ikke lagt til rette for turisme, bortsett fra sånt som er tilknyttet Camino de Santiago, og du finner ingen “store underholdningssentre” eller nattklubber og den typen ting. Jeg ser nesten aldri biler med noe annet enn spanske skilter. Ikke desto mindre har mange funnet veien til Ponferrada gjennom tiden løp, særlig på grunn av den nesten helt intakte tempelridderborgen som ligger plantet midt i byen. Som alle vet var jo formålsparagrafen til denne ordenen å “beskytte pilgrimer” og Camino de Santiago hadde vært etablert i mange hundre år før tempelridderne dukket opp. De har et litt blandet rykte mange andre steder men her i distriktet er de populære den dag i dag. Derfor kan man se diverse symboler tilknyttet ordenen på noen ganske uventede steder, selvsagt forutsatt at man er godt nok orientert om opplegget til å gjenkjenne symbolikken. Det er ellers ikke særlig mange nybygg å se i dette strøket — men det er ingen mangel på “middelalderske” strukturer. Nå har jeg selvsagt ikke vært overalt i Spania og sjekket ut ting med mine egne øyne, men jeg hører folk si at El Bierzo er noe for seg selv. Dette var et inntrykk jeg dannet lenge før jeg flyttet hit, men ut fra hva jeg har sett virker det så langt som en rimelig påstand. Alle land har vel forsåvidt slike “kulturelle lommer” med egenartet fremtoning. I våre dager er det enkelt å komme seg hit men historisk sett har dette vært et uveisomt og vanskelig tilgjengelig dalstrøk, som har satt sitt preg.

Jeg har idiotisk mye verktøy. Også sånt som brukes til matlaging. Før jeg flyttet til Spania solgte jeg – eller ga bort – mer enn nitti prosent av alt som fylte både verksted, lager, garasje og uthus. Likevel er det jeg har igjen mer verktøy enn de fleste engang kan navnet på. Du kan si at på det viset er jeg godt forberedt på de fleste oppkommende situasjoner som er normale i et hus, pluss en god del av det unormale. Det fyller noen verktøyskasser som jeg foreløpig har satt nede i garasjen. Tilsammen en stabel som i hulmål utgjør omtrent to kubikkmeter. Og som i garasjen så også ute på kjøkkenet. Hvorfor har jeg en østerskniv? Jeg har ikke noe svar. Det bare er sånn. Jeg er forberedt på å håndtere østers. Saken er at den ble en gang innkjøpt og siden har jeg bare beholdt den. Totalt sett har jeg sikkert minst tredve kniver. Jeg har ikke noen mening om hvorfor. Det bare er sånn. Man kunne drevet en normal restaurant med alt det jævla utstyret.

Verktøy er imidlertid ikke alt jeg har som er “overdrevet”. Jeg har også mediaprodukter av typen CD og DVD. Ihvertfall er det mer enn tusen sammenlagt, sannsynligvis nærmere det dobbelte. Jeg behøver hyller. De hyllene jeg hadde i Norge var håndlaget av meg selv og ikke flyttbare. Og selv om de hadde vært flyttbare var det ikke plass til dem i bilen. Det var en veldig tight operasjon på et lavt budsjett. Derfor ble det som det ble. Mesteparten av alt jeg eide ble solgt, gitt bort eller kastet. Fullstendig uten sentimentalitet eller nåde. Likevel har jeg altså flere “ting” enn de fleste. Ihvertfall de fleste som opplever seg selv som flyttbare. Hvis man sitter fast på et sted – uansett av hvilken grunn – er det jo ingenting som stanser folk fra å hamstre alle mulige slags dustete saker og ting inntil de slipper opp for ledig lagringsplass. De skal jo uansett ikke noe sted. De sitter fast der de er. Her skal du leve og her skal du dø, som de sier i bibelen. Eller kanskje det var en annen bok. Hvem vet. Det finnes jo så mange bøker. Jeg har fortsatt omtrent hundre av dem.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Buddhister sier at hvis du eier flere ting enn hva du kan enkelt bære med deg så er det tingene som eier deg. Det betyr ikke like mye for meg nå som det en gang gjorde å ha en fet stereo. Ikke desto mindre har jeg dette. Komponentene heter Pioneer, Technics, Sony, Dantax og Electro-Voice. Jeg kan spille veldig mye høyere enn hva naboene kommer til å finne seg i, men jeg bruker sant å si ikke stereoen særlig mye. Jeg har jo multimedia-utstyr på dataen og surround-sound i fjernsynet. Det blir alltids nok lyd. Bilder på veggen har jeg også. Både Monet, Chagall, Matisse, Picasso, Van Gogh og Munch. Riktignok ikke originaler, men likevel “reproduksjoner av høy klasse” som man sier. Dessuten diverse plakater og religiøse ikoner. Pluss at jeg har pyntegjenstander overalt. Du vet. Små skulpturer, fine glassarbeider, keramikk og den typen ting. Jeg kan ikke redegjøre for hvorfor. Det bare er sånn. Lamper, lysestaker, boller og beger. Og alt dette er ting jeg “sparte på” da jeg flyttet. Mesteparten av alt jeg eide ble jo dumpet og etterlatt i Norge. Noe fikk jeg betaling for men mye gikk også til den veldedige bruktbutikken. Alle møblene ble åpenbart etterlatt. Både ottomaner og Chesterfields. Du vet. Små antikke bord og det ene med det andre. Pluss mye som jeg hadde laget selv. Sånn er livet. Du kan ingenting ta med deg dit du går. Jeg kaller meg materialist men det er av ideologiske årsaker. Ikke fordi jeg forelsker meg i “ting”.

Jeg har hørst setningen i overskriften mange ganger. Jeffrey Epstein didn’t kill himself. Folk har nevnt det helt utenfor all sammenheng, bare som en slengbemerkning under intervjuer og samtaler om helt andre ting, etter alt å dømme fordi saken ser jo ikke bra ut. Det er noe i nærheten av et generelt “folkekrav” i USA at en god del flere opplysninger om hva som egentlig foregikk med denne karakteren må offentliggjøres. Hvor fikk han alle pengene sine fra? Hvem var på besøk hos ham og hvorfor? Vi kan grovt sett si at det bør gjøres bokettersyn av regnskapene hans Epstein og at “gjestelisten” må fremkomme. Noe må de uansett presentere fordi det virker ikke som om folk har tenkt å glemme denne greia med det første. Diverse uformell “privatetterforskning” foregår til en grad og med en intensitet som minner om gode gamle 9/11, i den forstand at “markedet oversvømmes av stoff” som jo i seg selv er et mistenkelig fenomen. Alle vet hvordan dette fungerer. Kan du ikke få folk til å slutte og mase så er det nest beste å flomme dem helt ned med usaklige data.

Om min egen naivitet er det å si at jeg alltid trodde setningen i overskriften handlet om at noen andre tok livet av ham, men det foreligger faktisk en helt annen konspirasjonsteori også: Ingen tok livet av Jeffrey Epstein. Han ble evakuert og erstattet med noen andres døde kropp som “noen skaffet” på noe slags vis. Javel? Hvem, hva, hvorfor og hvordan? Hva er historien her? For meg personlig er det ikke interessant om han er levende eller død. Det jeg ikke forstår er hvordan han finansierte den utsvevende livsførselen sin. Det finnes jo ingen “papirspor” etter den virksomheten han angivelig drev som finansiell rådgiver, fondsforvalter og den typen ting. Det går av forskjellige årsaker ikke an å holde på med enorme pengetransaksjoner uten å sette noen form for offentlig tilgjengelige spor etter seg. Følgelig er det rimelig å anta at dette var en løgn. Pengene kom fra “et annet sted”. Var han narkohandler? Det virker heller ikke som noen rimelig teori gitt at han i så fall måtte ha hatt en helt annen omgangskrets, dessuten både bevæpnede vakter og det ene med det andre. Det er jo ganske harde forhold i narkobransjen. For det første er “konkurransen” ugrei å forholde seg til og for det andre så er narko tross alt en fysisk vare som behøver et distribusjonsnettverk — som alskens myndigheter til enhver tid spaner på og prøver å kartlegge. For det tredje så er ikke bransjen akkurat kjent for å rekruttere åndseliten. Noen ville ha snakket.

Det de fleste spekulerer i er at Epstein drev med kompromat – kompromitterende materiale – som han samlet inn under alle de ville festene som han organiserte og brukte til å legge press på diverse rike og mektige individer. I så fall jobbet han for en eller flere “hemmelige tjenester”. Dette virker ikke direkte usannsynlig, gitt at alle eiendommene hans visstnok hadde all mulig slags overvåkning og opptaksutstyr rigget til i enhver krik og krok. Og folk gjør jo dumme ting når de er i festlige lag med mye alkohol og mange “seksuelle fristelser”, som selvsagt er en helt annen type problem hvis noen har filmet deg mens du gjorde noe du senere vil angre på. Folk har jo en tendens til å bekymre seg for “sitt gode navn og rykte” kanskje noe mer enn de bekymrer seg for rett og galt. Alle har et bristepunkt slik sett. Hvis det de blir bedt om å si eller gjøre ikke er alt for storjævlig så virker det sikkert enklere å bare “spille på lag” enn å ta noen konfrontasjon eller skandale. Dette må være den eldste metoden vi vet om. Finn ut hva slags “mørke hemmeligheter” folk bærer på og bruk denne informasjonen til å få gjennomslag for idèene og prosjektene dine. Man venner seg jo fort nok til å befinne seg i noens lomme slik sett. Kanskje man til og med kan snu det til sin egen fordel over tid. Du vet. Den ene hånden vasker den andre, som folk sier. Opplegget behøver jo ikke å være direkte uvennlig. Kommer sannheten om Epstein noensinne til å bli offentlig kjent? Det tviler jeg på. Det virker mest sannsynlig at det vil fremkomme et stort antall konkurrerende “legender” som gjensidig utelukker hverandre. Saken vil “koke bort i kålen” og etter en stund vil folk gå lei av hele greia. Det dukker jo alltid opp nye saker og nye skandaler som krever at folk flytter oppmerksomheten sin mer i retning av “nåtid”. Hvor lenge gidder de å bry seg om sånne gamle greier, som jo bare blir eldre og eldre? Knut Hamsun pleide å si at om hundre år er allting glemt, men det er ikke sikkert at det behøves fullt så lang tid som det.

Uansett hva folk ellers måtte mene om USAs president Donald Trump så er det ikke til å benekte at han “krever mye plass” i verdens oppmerksomhetsøkonomi. Er det noe navn som nevnes oftere? Det vet jeg ikke noe om, men i likhet med sikkert mange andre opplever jeg ham som plagsom slik sett. Det er liksom ikke måte på hva som kommer fra den kanten døgnet rundt og uten stans. Nå er jo selvsagt den amerikanske presidenten en “viktig person” uansett hvem det måtte være, men med Trump sklir det langt over i det absurde nesten hver dag. Det er for eksempel vanskelig å bli klok på om han egentlig forstår hvordan toll fungerer. Det er jo til syvende og sist de som kjøper varene som betaler tollen, det vil si de amerikanske forbrukerne. Eksportørene betaler ingenting. Alt de merker er at ting blir mer “tungsolgte” på grunn av en prisøkning de ikke kontrollerer. Hvordan går det an å ikke forstå dette?

For eksempel har Norge en politikk med opptil 250% toll på ost fra Frankrike og andre EØS-land, som fører til at folk må betale 3-400 kroner kiloen for Roquefort og den typen ting, men dette opplegget handler om å beskytte norske osteprodusenters forretningsinteresser. Det er ikke for å straffe Frankrike. Norsk tollpolitikk er veldig selektiv sånn sett og er særlig rettet mot importvarer som ellers ville kunne utkonkurrere våre egne landbruksprodukter, noe som er uheldig innenfor en sikkerhetspolitisk horisont. Man kan mene hva man vil om saken, men argumentene er fornuftige. De har ikke bare kastet terning om saken, trukket på skuldrene og bestemt seg for at de og de landene skal få så og så mye toll på alle sine varer. Det amerikanske opplegget under Trump virker – hva skal man si – noe mer vilkårlig. Du vet. Det vi kaller innfallsmetoden. Hva er planen? Det er vanskelig å tenke annet enn at Trump vet faen ikke hva han driver med. Og det er jo ikke bra når han har såpass mye makt. Det hele er en temmelig deprimerende situasjon.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Samtidig går Trump til fullt frontalangrep på alle institusjonene i det amerikanske samfunnet, som for eksempel The Fed, altså sentralbanken — men det er bare ett av sikkert mange hundre eksempler på skadeverk som det vil ta mange tiår å rette opp igjen, i den grad det overhodet går an. Et svekket USA er sikkert bra for noen, men det er ikke bra at ting skjer så fort og såpass “over stokk og stein” uten at det virker som om det er voksne mennesker tilstede når beslutningene tas. Som alle med mer enn 20 watt hjernekraft kan se: Dette kommer ikke til å ende bra. At det kommer til å gå til helvete er en opplagt sak, men det er mindre klart eksakt hva som vil skje når, hvor og hvordan, samt hvilke ringvirkninger det vil få. Det føles nærmest litt useriøst å snakke om denne mannen med såpass seriøse ord, men hva skal man gjøre? Han er jo totalt utenfor enhver fornuftskontroll. Alt handler om “sjefens følelser” i en administrasjon som ligner mest på organisert kriminalitet — eller mafia, om du vil. Alle er livredde for “bossen” og sniker seg forsiktig rundt i korridorene, når de ikke sitter forsamlet rundt et bord og skamroser Trump så jævlig for hans “geniale ledelse” at en smartere person ville trodd at de kødder med ham. Men sånn er det der borte nå om dagen. Dette har blitt normalisert av både presse og publikum.

Språk har ingen regler, selv om de fortalte oss dette på skolen, haket av for “feil” og den typen ting. Det eneste vi har som ligner en regel er prinsippet om forståelse. Dette bygger på konvensjoner. Eller en felles inneforståelse for hva språket betyr, om du vil. Det går an å ha et “ukonvensjonelt” språk, men da risikerer man å ikke bli forstått av de man henvender seg til. Likevel foretrekker de fleste som liker å lese bøker at forfattere skal være litt interessante på denne måten. Du vet. Tøye grensene litt. Være litt ukonvensjonell, men ikke så mye at det blir ubegripelig.

Forståelse for språk er vesensforskjellig fra tallforståelse. Matematikk er logisk og forutsigbart mens språk er kreativt og fraktalt. Man bruker forskjellige deler av hjernen for å beherske språk og matematikk. Av denne grunn alene vil det neppe noensinne bli mulig å konstruere en “språksmart” datamaskin — mens vi på den annen side kan utføre hvor mange strikt matematiske operasjoner som helst hvis maskinen er kraftig nok. De kalles jo computere, som i gamle dager var navnet på et yrke, nemlig folk som tilbrakte arbeidsdagen sin med å utføre regneoperasjoner med penn og papir, for eksempel i forbindelse med regnskapsføring. Man kan ha en “følelse for språk” som ligner på det å være musikalsk, men hvis man skal legge sammen tall i en kollonne hjelper det lite å være kreativt leken. Det blir enten korrekt eller ukorrekt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På engelsk snakkes det om AI slop, som jeg er litt usikker på hvordan vi skal oversette, men “slurv” er jo et ord. Mye stoff på nettet blir kalt AI slop – altså KI-slurv – fordi det er ikke bra arbeid uansett hvordan vi måler denslags. Poenget med å bruke for eksempel ChatGPT er jo å “spare tid” eller noe. Slippe å gjøre jobben — eller også slippe å betale noen for å få jobben gjort. Det finnes ikke noe yrke som heter computer lenger fordi alt sånt er forlengst automatisert langt hinsides noen menneskelig kapasitet for å “gjøre matematikk raskt”. Jeg vet ikke hvor eksakt vi befinner oss i løypa nå, men yrket “illustratør” kan også henge i en tynn tråd for tiden. Jeg mener, hva er det enkleste? Å betale noen for å lage en illustrasjonstegning til en oppdiktet historie om noe, eller å bestille en KI-generert illustrasjon? Det virker opplagt hvor dette bærer hen. I ethvert tilfelle hvor det er bra nok med noe slags slurv har menneskene mistet jobben. Imidlertid er det vanskelig å sette fingeren på eksakt hva kvalitet betyr i en kreativ sammenheng. Du vet. “Skapende kunst”. Hva betyr det? Hvordan oppstår det? Det ligger i sakens natur at det uforutsigbare ikke lar seg automatisere.

Slik jeg ser det er begrepet “kunstig intelligens” misvisende. Maskinen er jo ikke intelligent i noen konvensjonell forstand. Den kan bare gjøre “slavearbeid” basert i allerede eksisterende parametre. Eller mye matematikk jævlig raskt, om du vil. En datamaskin av vanlig hjemmetype kan “matematisere” raskere enn tusen mann med penn og papir uten at dette er et tegn på at maskinen er intelligent. Ingen blir imponert over sånt lenger. Jøss for en talentfull maskin. Vi tar det som en selvfølgelighet. Jeg er litt usikker på hva de ser for seg med såkalt AGI – Artificial General Intelligence – som visstnok skal medføre at maskinen “tenker selv” fordi filosofisk/psykologisk sett har jo ikke maskiner noe selv. De er ikke skapninger som oss. De har ingen “egenvilje” som er basert i organisk-biologiske drifter. De verken spiser eller sover. Slik sett har de ingen livsutfordringer, fordi de er åpenbart ikke levende. Imidlertid kan jo folk innbille seg litt av hvert. Det går an å fritt fantasere om nesten hva som helst. Alle vet dette. Følgelig kan folk “menneskeliggjøre” en maskin, gi den et navn, inngå et slags personlig forhold med den og det ene med det andre. Da balanserer man i så fall langs grensen til galskap, men det er ikke vanskelig å se for seg noe sånt heller. Har det ikke vært noen filmer om temaet?

Folk har av og til noen pussige reaksjoner når jeg forteller dem at jeg ikke spiser sukker og søte saker. Altså ingen kake, sjokolade og den typen ting. Imidlertid er jeg ikke helt konsekvent. For eksempel bruker jeg noen ganger sukker i mat, som smaksforsterker og/eller “krydder” men ikke mer enn at en kilospose med sukker typisk varer i et par-tre år. Det er forøvrig vanlig i Spania å ha sukker i kaffen og folk synes åpenbart det er rart at jeg ikke gjør dette. Men saken er jo at når man har vent seg av med sukker så er det ikke noe godt engang. Det smaker alt for intenst. Cafè con leche (med melk) er da søtt nok i seg selv? Tanken på å helle noen teskjeer sukker oppi der også er bare frastøtende.

Av alle varer som brukes i store mengder over hele verden står sukker i en særstilling. Man skulle kanskje ikke tro det, men det er en moderne oppfinnelse — som henger nøye sammen med kolonitid, slaveri og alt det der. Sjekk ut historien selv. Det finnes et antall bøker om saken. Sukker er hinsides enhver sammenligning det ondeste landbruksproduktet vi kjenner til, ikke bare i historisk forstand – på grunn av brutaliteten og utnyttelsen – men også på grunn av forurensning og helsemessige konsekvenser. Sukker har ingen nyttige applikasjoner. Vi bruker det bare fordi det smaker søtt, og vår art har åpenbart noen slags innebygget biologisk trang til å oppleve søtsmak.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det dyrkes og forbrukes idiotiske mengder sukker hvert år. For eksempel spiser vi over tyve kilo sukker per person per år i Norge, noe som er “midt på treet” (tilsvarende tall for Storbritannia, Sveits og Tyskland er mer enn tredve kilo). Det er en ganske drøy mengde, synes du ikke? Sånt er selvsagt ikke bra for helsa. Imidlertid er det så mye penger i jævelskapen at lobbygrupper har klart å flytte oppmerksomheten over på fett i stedet for sukker som den fremste pådriveren for fedme av epidemiske proporsjoner i befolkningen. Visse politikere og andre har prøvd å ta tak i saken gjennom mange år, men sukkerlobbyen er for mektig. Dessuten er jo folk regelrett “narkomant” avhengige av sukker og søtsaker. De føler et sug etter mer og mer av varen. Og hva kan vi observere? De sier at de “har kontroll over forbruket” og behøver verken hjelp eller avvenning. Du vet. Det ordner seg. Det er ikke så farlig. Dessuten er det jo så godt.

Vi sitter fortsatt fast i året 1979.

Hvilke er de viktige tingene i livet? Jeg antar dette er et relativt spørsmål, men vi kan i det minste fastslå at folk vil typisk begynne å bli ganske utålmodige etter et par dager uten mat. Og hvis de ikke får vann vil de ikke overleve særlig lenge. Teknisk sett kan man – gitt at man ellers er i god form – overleve i mange uker uten mat, men hvis man ikke får vann blir det ikke mange dagene. Du vet. Litt sånn væravhengig. Kroppen består jo for det meste av vann. Mer enn halvparten av et menneskes kroppsvekt, hvis jeg ikke husker helt feil. Vi lærte jo om dette på ungdomsskolen. Husker du noe fra den tiden? Jeg møter forbløffende mange som sier de ikke husker noe fra den tiden, men jeg vet ikke om de lyver – om de så å si har fortrengt minene sine – eller om den mentale harddisken deres virkelig er så fragmentert at de ikke kan sette ting sammen og uttrykke dem med normalt menneskespråk. Hva er det normale i denne saken?

Jeg begynte på barneskolen i 1969 og gikk ut av gymnaset i 1981. Følgelig er det rimelig å si at jeg tilbrakte 70-tallet med å gå på skolen, med ett års margin i begge ender. For noen år siden jobbet jeg sammen med en jypling som sa at hvis du kan huske 70-tallet så er du gammel. Det var et såpass morsomt “statement” at jeg fniser av det ennå. Imidlertid synes jeg litt synd på de som aldri fikk med seg noen tidsalder når det ikke fantes mobiltelefoner og internett. Hva betyr dette for hjernefunksjonen deres? Jeg kan huske at det var omtrent dødsstraff for å bli tatt med en lommekalkulator når vi hadde matteprøver, men dette er visstnok helt normalt ustyr nå. De driver åpenbart med høyere matematikk så de behøver ikke å kunne vanlig aritmetikk lenger. Ganging, deling, brøk og alt det der. Maskinen tar seg av detaljene. Er dette bra? Det vet jeg ikke noe om, men hvis jeg skal gjette så vil jeg si nei. Etter min mening er det alltid bedre hvis man vet hva som foregår “bak kulissene” av såvel de vanlige matematiske operasjonene som hva ordene egentlig betyr.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En kis på fjernsynet sa en gang at “menneskene blir smartere og smartere” men jeg opplever det motsatte. Det er jo ikke nødvendigvis smart å være så avhengig av diverse kunstige hjelpemidler at man ikke klarer å fungere uten dem. Men hva vet jeg? Jeg er jo bare en gammel dinosaur. Alle mine idèer og all min moral er eldgammel. Jeg ville fungert bedre for ti tusen år siden enn jeg gjør nå, med all kunstig intelligens og annet sånt som skal bringe frelse, for ikke å si evig ungdom, skjønnhet og udødelighet. Har menneskene forandret seg? Har vi – eller de andre – oppnådd et høyere trinn på evolusjonsstigen? Det er vanskelig å si noe om, men jeg synes kanskje at folk er mer pysete nå enn noe jeg kan huske fra tidligere i livet. Du vet. Følsomme og spinkle. Men de har i det minste fint hår og staselige klær. Dessuten er de flinke til å stå på måter som tar seg bra ut på fotografier. Det er jo noe. Ikke noe jeg føler at jeg har bruk for – jeg er jo stygg uansett hvilken vinkel man ser meg fra – men sikkert viktig i en tidsalder når alle har kamera og tar bilder av hverandre.

Musikalsk sett befinner vi oss fortsatt i 1979.