Hvor mye penger behøver du?

Jeg kjenner en kis som ikke behøver penger — eller for å være helt eksakt, han behøver ikke mere penger enn det lille han har, fordi han bor langt uti huttaheita og – ifølge ham selv – høster mesteparten av alt han behøver fra skogen. Det er litt brysomt å komme seg dit hvis du skal på besøk. En time å gå fra nærmeste saklige parkeringsplass, hvis du skjønner hva jeg mener, og kødden har ikke innlagt strøm eller noe. Bare noen solceller for å lade mobilen og drifte en radio. Det går an å leve slik men det er for spesielt interesserte. Kisen er jo i jævlig god form da. Det skal han ha. Jeg antar det er en naturlig årsaksfølge av å drive og traske rundt mellom fiskevann og fuglefjell uten en bekymring i verden. Folk spør typisk om han ikke føler seg ensom der ute, men han bare trekker på skuldrene og ber dem definere “ensom”.

Noen hadde laget en video på YouTube rundt temaet hvor mye penger man behøver for å være lykkelig fra land til land, hvor jeg antar poenget var litt alminnelig amerikansk masochisme. Jeg vet ikke. Jeg har ikke sett videoen. Overskriften er nok for meg. Det er ikke et interessant tema fordi jeg driter jo strengt tatt i hva folk mener om sånt. Det er ikke min sak hva de behøver og ikke behøver. Hvorfor skal jeg bry meg om sånt? Jeg vet jo allerede at dette koker ned til individuell varians, basert i alskens esoteriske årsaker som de neppe engang greier å forklare for seg selv. Jeg mener, hva eksakt er det som driver noen som allerede har hundrevis av millioner penger til å ville grafse til seg enda mer? Det gir jo faen ingen mening. Begrepet nok er åpenbart svært relativt. På den ene siden har du en fussete eneboer langt til skogs og på den andre siden en mangemillionær som overhodet ikke klarer å styre grådigheten sin.

Om galskap er det å si at det kan være en kombinasjon av sterk fantasi og svak disiplin. Hodet bykser avsted som ville foler om våren, hyperengasjert i all slags dusteri som dukker opp langs veien, mens hjertet ikke klarer å moderere all denne entusiatiske energien — så det blir bare å fokusere på å holde idioten i live. Hvor sitter senteret for viljestyrke? Det kan sikkert diskuteres, men jeg kaller det hjertet — uten at jeg dermed mener selve organet, altså blodpumpa. Det er ikke bevisstheten som styrer. Alle vet dette, såfremt de overhodet har en bevissthet. Vi kan også kalle det magen, men det er definitivt ikke hodet som bestemmer. Så hva betyr dette når folk ikke har noe hjerte? Du vet. Sånne som er hjerteløse. Du kan sikkert komme på opptil flere eksempler hvis du tenker deg litt om. Som en hovedregel er det fordi angsten har tatt dem. De er paralysert av frykt og har bare et svart hull av “emosjonelle behov” der hvor hjertet skulle vært — og sikkert en gang også var, før de ble knekt og ødelagt. Hvorfor er det så mye galskap i verden? Tja, si det.

 

Vi avslutter med litt klassisk hardrock fra Skottland.

Ekspedisjon til Afrikas indre

Det ble sagt om Gaius Calpetanus Rantius Quirinalis Valerius Festus at han var en mann med mange navn. Dette er ikke fullt så åpenbart som det ser ut til – alle kan jo telle hvor mange navn han står oppført med ovenfor – fordi det å ha mange navn hadde en spesiell betydning i Roma. Det handler om familie, slektskap og allianser. Visse navn åpner dører mens andre lukker dem igjen, litt avhengig av tidens politiske omstendigheter. Om Festus – vi kaller ham bare det – er det ellers å si at han “albuet seg frem i verden” i det berømte året med fire keisere – den første av dem var Nero og den siste var Vitellius – som vi andre kaller år 69. Festus befant seg ved dette tidspunkt i Numidia, som vi i dag kaller Algerie og de fleste “afrikanerne” – som de kalte legionene som befant seg der – erklærte lojalitet til Vitellius, men Festus valgte kløktig nok å støtte Vespasian – som ble keiser av Roma i år 70 – gjennom å likvidere Lucius Calpurnius Piso, som ved dette tidspunktet var guvernøren av Afrika og en hissig tilhenger av Vitellus. Dermed vant han Vespasians tillit.

På den tiden fantes det et afrikansk kongedømme kalt Garamantia, lokalisert et stykke innenlands omtrent der dagens Libya fortaper seg i Saharas sand, og garamantierne var kjent både for sine rikdommer og sin krigerske natur. Uten å gå for mye inn i detaljene fra politikken i år 70 skal det nevnes at Festus – mens han var på ekspedisjon i Garamantia for å belønne Vespasians tilhengere og straffe motstanderne – gjennomførte en drøy avstikker gjennom hele Sahara og ned til der dagens Nigeria ligger. (Filmkjennere kan se for seg noe som ligner på handlingsforløpet i Aguirre, Guds vrede.) I ettertid er det dette han er mest kjent for. Hva han tenkte på er det ingen som vet, men Gaius Plinius Secundus skrev om Festus og ekspedisjonen hans på en måte som antyder at han kom frem til Niger-deltaet slik at han så havet utenfor. Det er en av de eventyrlige – men glemte – ekspedisjonene i verdenshistorien, selv om Festus selvsagt var en romer til fingerspissene, slik at dette var ikke så mye i vitenskapens tjeneste som for å speide etter nytt land som det kunne være verdt å erobre og skattlegge. Det ble imidlertid ingen felttog til Afrika sør for Sahara så den fjerneste provinsen til Roma endte med å bli det vi nå kaller England. (Det går ikke an å si Storbritannia fordi Skottland og Wales ble jo aldri erobret.)

 

Vi avrunder med litt heavy metal fra Colombia.

13. oktober: Tempelriddernes dag

Tempelridderordenen var en av de tre store ridderordenene i korstogstiden. De andre var Johanitterordenen og Den tyske orden. Deres fulle navn var De fattige riddere av Salomos tempel (eventuelt Kristi og Salomos tempels fattige riddere). Nesten to hundre år med militære aktiviteter i land som lå langt borte krevde store ressurser og en omfattende logistikk. Det gjorde at de blant annet drev en omfattende bankvirksomhet over store deler av Europa, samlet inn midler og disponerte store rikdommer.

(Wikipedia)

Det er litt omdiskutert hvorfor “fredag den trettende” regnes som en uheldig dag, men hva som ihvertfall er sikkert er at på fredag den 13. oktober 1307 iverksatte den franske kongen vi kjenner som Smukke Filip en stor aksjon over hele Frankrike mot Tempelridderordenen og pågrep alle han fikk tak i, under påskudd av at de var forrædere mot både riket og kirken — men både da og nå tror de fleste intelligente mennesker at han gjorde det fordi han hadde så stor gjeld til ordenen at han i prinsippet hadde kjørt hele riket konkurs, så dette var den eneste utveien han så for å redde sitt eget skinn. Det er imidlertid umulig å bevise noe. Det kan selvsagt ha vært andre årsaker – eventuelt en sammensetning av mange elementer – men alle kan jo se at aksjonen mot Tempelridderne kom veldig beleilig for Smukke Filip som dermed slapp å innfri den gigantiske statsgjelden han hadde pådratt seg.

Senere har det blitt spunnet mange myter om hvem disse ridderne var, hvor de kom fra og hva de egentlig drev med. Vi skal ikke her og nå dvele ved noe av dette, bare påpeke at ordenen var i praksis et multinasjonalt konsern som i kraft av sin bankvirksomhet hadde enorm politisk makt i Europa på 1200-tallet. Det er vanskelig å se hva slags moderne tiltak de kan sammenlignes med. Tempelridderordenen var jo – ihvertfall på overflaten – et religiøst tiltak som kun svarte direkte for paven og ellers lagde sine egne regler og opplegg, men det er fristende å sammenligne dem – på en relativ måte – med den maktposisjonen teknologi-gigantene har i dagens verden. Du vet. De som styrer internettet og som er sammenvevd med alskens overvåkningsmyndigheter av både privat og offentlig karakter. I middelalderen var “vanlige folk” omtrent like bekymret for sjelen sin som de nå i dag er for sin identitet og andre datatilknyttede elementer av livsførselen. Det var jo normalt å betale så mye “beskyttelsespenger” som man hadde råd til for at kirken og deres mange representanter skulle ta seg av de åndelige affærene både i dette livet og det neste — og folk fulgte like nøye med på den religiøse industrien den gangen som de følger med på underholdningsbransjens mange aspekter nå i dag. I middelalderen hungret folk etter frelse, mens i dag hungrer de etter emosjonell tilfredsstillelse. Fyllstoffet er nytt, men det store tomme hullet innvendig forblir det samme.

Ingen er arvinger etter Tempelridderordenen, men mange gjør krav på noen slags avstamming derfra. Man kan trygt regne dette som tøys og sludder. I den grad det finnes noen tiltak som ligner på middeladerske ridderordener nå i dag så er det de internasjonale motorsykkelgjengene — som har lignende strenge standardkrav til “orden og oppførsel” som først og fremst handler om lojalitet til klubben og “broderskapet” i større forstand. Det viktigste poenget er imidlertid at de ikke skjuler dette. De bærer “fargene” – kjennemerkene – og representerer “ordenen” i alt de gjør. Et såkalt hemmelig selskap er i prinsippet det motsatte av en ridderorden, som jo gjør et poeng ut av å være godt synlige i landskapet, men likevel er de en lukket verden for “folk flest”, som typisk fantaserer vilt om hvem de er, hva de driver med og så videre. Akkurat som de gjorde i forhold til ridderordener, og da særlig Tempelridderne.

 

Sangen er temmelig cheesy, men jeg spiller likevel av denne heavy metal klassikeren fra 1984.

Nyhetsmorgen i Spania

Uværet heter Alice og strekker seg langs mesteparten av Spanias middelhavskyst, men det virker ikke som om noen har omkommet denne gangen. Imidlertid er det store materielle ødeleggelser. Mange har fått huset sitt fylt opp av en meter sølevann eller deromkring, som selvsagt betyr enten direkte økonomisk ruin eller en langvarig “dialog” med forsikringen. Ubehagelig er det uansett. Fjersynsbildene viser selvsagt bare det mest dramatiske og/eller “severdige” blant alt de har fått inn av videoklipp, så vi må ta høyde for det, men likevel er det dæven døtte meg tilstander der nede i sør. Gater blir til elveløp der det er bratt og innsjøer der det er flatt. Fullstendig fette galskap.

Ellers er det så klart mye snakk om gisselsituasjonen i Gaza. Et antall “verdensledere” har samlet seg i Egypt – blant annet Støre, hvis jeg har oppfattet det riktig – for å overvåke situasjonen, eller kanskje mest for å legge bånd på den gale hunden de kaller Israel. Du vet. Sånn at de ikke umiddelbart gjenopptar drepingen så snart de har fått ut gislene, som mange israelere på beslutningsnivå åpent sier de har til hensikt. Det er jo nok nå. For ikke å si kraftig mer enn nok. Dette kommer aldri til å “bli bra igjen” i noen normal forstand. Det er ikke engang sikkert at Israel vil overleve som selvstendig stat etter det de har gjort — som er det groveste noe levende menneske noensinne har sett. Det går ikke an å verken forsvare eller forklare disse uhyggelige ugjerningene uten at man selv er et umenneske av verste sort.

Her i Villafranca del Bierzo var det 13 grader klokken syv. Det er som en bra norsk sommerdag. Jeg kommer liksom ikke helt over dette temperaturbildet, fordi der hvor jeg flyttet fra begynner jo minusgradene å bite seg fast omtrent ved denne tiden av året, mens i dette nabolaget sprader folk fortsatt rundt i shorts og tynn skjorte. Ikke jeg selv, riktignok. Jeg er ikke særlig begeistret for tynne klær og varmt vær hvis jeg skal være ærlig – og det bør man jo – men på den annen side så liker jeg ikke tykke klær og kulde heller. Hva kan jeg si? Jeg er en gretten gammel jævel og det er vanskelig å gjøre meg fornøyd, men akkurat nå synes jeg det er en optimal årstid, ihvertfall akkurat på dette stedet. Sør-Spania har på sin side litt for mye nedbør nå for tiden til at det er særlig trivelig, men sånn er det visstnok hvert år. Du vet. Regntid. Riktignok ikke så mye og så voldsomt til vanlig, men slik blir det dessverre med klimaforandringene.

 

Vi avslutter med den musikalske gjenfortellingen av en sleazy britisk skrekkfilm fra 60-tallet.

Festen tar aldri slutt i Oslo

Referanseartikkel: NRK.no

Som alltid – se historikken – påstår jeg at folk er litt i overkant naive i forhold til rusmidler. Både de som henfaller til bruk og varierende grader av avhengighet, deres pårørende og samfunnet forøvrig, samt ikke minst alle ekspertene som tror de vet hva som må til for å kverke dette problemet. Jeg vil si at de misforstår den fundamentale menneskenaturen. De tror at vi er noe vi aldri kommer til å bli. Kall det hva du vil, men et vanlig og relativt nøytralt ord er sivilisert. Du vet. Sånn som folk er når de rister løs, slapper av og oppfører seg naturlig. Fra min sysnvinkel er mennesker imidlertid sinnssyke aper. Det vil si primater som har mistet bakkekontakten og nå lever i en fantasi om at vi er “annerledes” enn de andre dyrene der ute. Å ruse seg er en naturlig del av symptombildet på hva vi kan kalle grunnlinjen i symptombildet hos arten homo sapiens. Det behøver ikke være rusmidler i kjemisk forstand, det kan også være mentale vrangforestillinger som går i loop oppi nøtta hos folk. For eksempel religion eller andre syke idèer om selvets relasjon til verden.

Foreløpig finnes det lite forskning på temaet, men jeg mistenker at vår “egenart” henger nøye sammen med det som har skjedd med Kromosom 2 (les om saken på nettet) og som har resultert i at menneskene bare har 46 kromosomer, mens alle våre nære slektninger i dyreriket har 48. De tekniske spørsmålene rundt hvordan dette kan ha skjedd skal vi la ligge for nå. Jeg gidder ikke å skrive en lang avhandling om telomerer, sentromerer og kromosomfusjon. Dessuten har jeg jo strengt tatt ikke greie på sånne ting heller, jeg har bare etterforsket de mentale anomaliene i vår art og sporet dem tilbake til denne mutasjonen i arvematerialet. Ihvertfall er dette arbeidshypotesen min inntil videre. Det er jo hvor mye jåss som helst der ute om hvor intelligente menneskene er og hva dette betyr, mens det sannsynligvis bare koker ned til en genfeil som har gjort oss “mistilpassede” i forhold til generell artsmessig levedyktighet her på jorda. Eksakt når dette har skjedd er et spørsmål med store usikkerhetsmarginer, men vi vet i det minste at både neandertalerne og denisovarene også har 46 kromosomer, så det må ha skjedd før homo sapiens utviklet seg i en annen retning enn de to andre. Mange holder en knapp på “den genetiske flaskehalsen” for omlag èn million år siden, men jeg tror det skjedde lenge før slik at også homo erectus hadde 46 kromosomer, men et bevis for noe slikt vil kreve usannsynlig flaks på bevaringssiden.

Men nok om det. Poenget mitt er at folk søker instinktivt å “fjerne” den genetiske mutasjonen som forårsaker det vi naivt kaller intelligens, men som jeg kaller sinnssykdom. Du vet. Selvmedisinering. Rusmidler appellerer så sterkt til folk fordi de fjerner det uhyggelige hullet i sjelen som gir oss slik eksistensiell angst. Folk ruser seg jo for å “justere formen” før de beveger seg videre for å gjøre hva det enn er de har planlagt. Noen ytterst få har muligens et slags rituelt forhold til å ta stoffer som “gir dem visjoner” og alt det der, men flesteparten ruser seg fordi dette bringer dem på bølgelengde med der de synes de bør være i forhold til livet, universet og det hele. Det er typisk at alkohol er menneskenes foretrukne giftstoff fordi dette er sannsynligvis det ondeste av alt vi har — som ikke tar livet av deg med èn gang. Interessant nok er vi ikke de eneste skapningene som bruker rusmidler fordi det viser seg jo gang på gang at både apekatter, elefanter og alt som finnes derimellom liker å forgifte seg med diverse gjærede frukter som de finner her og der, sånn at elsken for alkohol kan være eldre enn hele apeslekten og det kan dypest sett være “medisinske” årsaker til dette. Selv vil jeg – for å avslutte og konkludere dette skrivestykket – hevde at det eneste seriøse valget vi har er å ta det hele og fulle ansvar for hva vi er og disiplinere egenskapene våre fullt ut heller enn å søke bedøvelse og distraksjoner for å unnslippe vår “dårlige karma”. I klartekst betyr dette grundig opplæring i filosofisk tematikk fra vi er småbarn og videre gjennom resten av livet. Artikkelen ovenfor gjør jo et nummer ut av åndelighet, men så hopper de sant fordyde meg rett tilbake i dyregrava med å fantasere om “Gud” og sånt, som vi rett og slett ikke kan vite noe om. Det er nødvendig å rense sinnet, ikke bare skifte karakter på det som forsøpler og erstatte èn gift med en annen. Folk trenger disiplin, ikke fantasier.

 

Det passer sannsynligvis bra å avrunde med litt svartmetall.

 

12. oktober: Spanias nasjonaldag

Det varierer noe hva eksakt man legger i en “nasjonaldag” og for Spanias vedkommende varierer det ekstra sterkt. Jeg oppfordrer de spesielt interesserte til å søke på nettet — men det handler kort fortalt om hispanidad, eller “spanskhet”. Som alle selvsagt skjønner strekker det seg noe utenfor selve Spania, slik at de andre spansktalende landene har også noe slags opplegg for å markere dagen (selv om mange også markerer avstand fra Spania på dagen for spanskhet, som virker litt selvmotsigende, men okay). Til og med USA har sin Colombus Day – riktignok i morgen – som er en reminisens fra denne mer omfattende feiringen av spanskhet. Det er jo ikke til å komme forbi at hele det amerikanske kontinentet er et produkt av stridighetene mellom Spania og England på 1500-tallet, manifestert i vår tid av språkstriden i USA som ikke hadde noe offisielt språk før en presidentordre den 1. mars i år kunngjorde at det er engelsk.

Spørsmålet må selvsagt bli — hva fanden er spanskhet? Hvis vi sier “norskhet” så ender vi med en relativt snever mening på den eksklusive siden av ting, mens hispanidad var og er noe mer ekspansivt og nærmest misjonerende i verden. Vi behøver jo bare å nevne Det spanske imperium, som var verdens første stormakt og som trakk alle de andre imperiene etter seg; først og fremst det britiske – den argeste konkurrenten – men også det franske, russiske, tyrkiske, og så videre, basert i en forretningsidè som ligner den gamle barneleken (sannsynligvis forbudt nå) som ble kalt å kappe land, hvor man blant annet kastet kniv og greier. (Veldig upassende å leke med farlige gjenstander på den måten.) Kolonitiden var i det store og hele et opplegg for å tilegne seg “oversjøiske besittelser” med alle midler, ikke minst militære, og alle deler av verden som ikke er Europa bærer tildels sterkt preg av denne greia den dag i dag. Det har jo skjedd mye stygt i løpet av de 500 årene som har gått siden Cristoffer Colombus landet på øya Guanahani (Bahamas) den 12. oktober 1492. Vi behøver ikke å ramse opp all jævelskapen, men sukker skal likevel nevnes spesielt.

På fjernsynet kalles den spanske nasjonaldagen Dia de la Fiesta Nacional, altså den nasjonale festdagen, som funker bra nok som navn på 17. mai-opplegget i Norge også. Jeg har ingen personlige erfaringer som kan dekke opp noen påstander om hvordan de gjør ting i Spania, men jeg tipper det er noen greier med mat og vin. Du vet. Langbord, allsang og det ene med det andre. Kanskje noen flaggremser i gatene. Jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt meg nedi byen i dag, men jeg skal definitivt lage meg en eksklusiv potetrett – papas bravas med ekte allioli – senere. Vi får se når jeg gidder å starte opp maskineriet. Inntil videre er jeg fornøyd med å se på opptoget i Madrid på fjernsynet, med noen innlagte reportasjer fra Valencia-distriktet – pluss litt opp og ned langs kysten der – hvor været er litt i overkant “interessant”. Her hvor jeg bor er det sol fra skyfri himmel og 25 grader akkurat nå, så “en fin norsk sommerdag” kan du si, selv om vi er midt i oktober. Jeg hadde ikke egentlig planlagt å holde hviledagen hellig, men det ble sånn da det gikk opp for meg at alt er stengt på grunn av nasjonaldag, inkludert det søndagsåpne supermarkedet i Ponferrada. Ergo mañana som de sier her. Det får bli i morgen. Det er jo ingenting som er så viktig at det ikke kan vente til i morgen.

 

Det passer antagelig best å avslutte med et bidrag fra Spanias hardeste rockere.

De amerikanske flyktningene

Noen fyrer på nettet snakket segimellom rundt temaet “akademisk forfall” i USA på grunn av kuttet finansiering og støtte til forskningsmiljøene. Det ble nevnt at mange har reist til andre land hvor det fortsatt finnes betalte stillinger og stabile forhold ved universiteter og andre institusjoner som sysselsetter vitenskapsfolk. I løpet av samtalen ble det nevnt et tall for hvor mange “høyt utdannede individer” som har flyktet fra de usikre politiske forholdene, men jeg vet ikke om det er korrekt og jeg er ærlig talt ikke særlig interessert i å utforske saken nærmere heller, men ti millioner mennesker i den ressurssterke delen av det amerikanske arbeidsmarkedet skal visstnok ha pakket sakene sine og flyktet fra USA. Dette korresponderer forsåvidt med en trend på YouTube, som handler om diverse “vanlige amerikanere” som har utvandret og slått seg ned i andre land, blant annet Spania. De søker jo sammen av sosiale årsaker, danner nettverk og utveksler erfaringer.

Samtidig har The United States Immigration and Customs Enforcement Agency (ICE) oppskalert virksomheten sin rettet mot “illegale innvandrere” særlig fra Latin-Amerika men også fra andre deler av verden. De fremstår som militært utrustet og antrukket, gjennomfører razziaer mot arbeidsplasser og boligkomplekser og de stanser også tilfeldige folk på gata for å sjekke statusen deres, noe som er i strid med den amerikanske grunnloven. På toppen av dette har sivilgarden – noe som omtrent tilsvarer det norske heimevernet – blitt utkommandert til en rekke forskjellige byer for å “holde vakt” og være i beredskap mot kriminalitet og opprør. Mange hevder at dette er en forberedelse til å avlyse “mellomvalget” – som etter planen skal skje om et års tid – basert i et eller annet påskudd for å erklære unntakstilstand. Vi får se hvordan ting utvikler seg, men så langt ser det jo ikke bra ut. Mange har bestemt seg for å ikke vente og se, men komme seg ut av USA mens de fortsatt kan. Dette gjelder ikke bare latinamerikanere med tvilsomme papirer men også amerikanske borgere som ikke liker utviklingen, eller som har saklig grunn til å frykte for liv og sikkerhet ettersom utrenskningene av “ukorrekt ideologi” og annen implisitt motstand mot regimet strammer seg til både i nabolag og på arbeidsplasser.

Tilhengere av Trump og bevegelsen hans hilser alt dette velkommen. De fantaserer jo om “amerikansk storhet” og tror dette er noe som vil la seg oppnå gjennom en ideologisk stømlinjeforming av landet, med særlig vekt på kjernefamilie og kryptovaluta. Du vet. Bibel, flagg og skytevåpen. Det vanlige amerikanske opplegget, slik som det fremstilles dag etter dag på propagandakanalen Fox News (som forsvarer seg i rettssalen med at de er en “underholdningskanal” og at ingen må ta nyhetssendingene deres alvorlig), men også i andre mediatiltak. Faktisk er hele det konservative mediakomplekset en ganske massiv støysender av løgner og tøys, men det er jo tilpasset “den amerikanske smaken” så da så. De har sine tilhengere også i Norge og da særlig blant de som har en mer eller mindre ferdig formet “kristen identitet”. For tiden går det spekulasjon rundt om Antifa – forkortelse for Anti-Fascistisk Aksjon, først etablert i Tyskland på 1930-tallet – kommer til å bli erklært å være en terroristorganisasjon, noe som selvsagt er så vagt at nesten alle kan bli beskyldt for det, særlig hvis de har noe som helst som ligner “venstrevridd ideologi” på telefonen eller i søkehistorien sin på nettet. Fortsatt er det ikke mange nok som tar dette alvorlig nok, mens de som gjør det sannsynligvis bør tenke på å rømme fra USA mens det fortsatt går an — i første omgang til Canada og Mexico, men også til andre deler av verden som er villig til å gi dem asyl. Vi har jo sett dette mange ganger før så vi vet hvordan ting kommer til å spille seg ut.

 

Det virker passende å avslutte med litt dommedagspop fra Island.

 

Siste ord er ennå ikke sagt

Det er stadig like komisk når folk snakker om å vinne en diskusjon. Jeg klarer ikke å fatte hva det betyr — selv om jeg har et ganske høyt IQ-tall. Kanskje nettopp det er problemet. Jeg ser jo for mange hull i påstanden. Etter min mening kan man bare vinne i en situasjon med “avtalt spill” – altså en konkurranse som er godt definert og har klare regler – mens det er litt her og der hvordan man skal vurdere sluttresultatet av en ordveksling. Jeg skjønner godt hva folk sier når de trekker frem dette med retorisk utmanøvrering av motparten ved hjelp av snedige argumenter men sånt synes jeg bare er jævlig irriterende. Sofisme, hvis du skjønner hva jeg mener. En skikkelig diskusjon er bare vellykket hvis alle som deltar etterpå kan si at de lærte noe av det. Der setter jeg standarden. Det må være smart på ekte, ikke bare jåssete og “smart-ass”.

Det er heldigvis ikke så mye av dette såpass rett etter valget, men politisk gladiatorkamp – altså partilederdebatt og den typen ting – må jo faen slakte og fortære meg være det meste evneveike mediebedriftene noensinne har funnet på (og det er i et felt med ganske hard konkurranse). Hvem er det som får noe ut av sånt? Det ville vært morsommere hvis de la opp til mer håndgemeng og mindre skitprat. La dem slåss istedet. Da ville jeg uten tvil se på det med større interesse. På den annen side, hvis det først skal være kjappe ordskifter og “smart-ass” argumentering så synes jeg de burde bruke proffe komikere og skuespillere som kan “ta den helt ut” sånn som i teatersport. Igjen, mer realistisk underholdningsverdi. Det finnes nok av norske talenter som er kjappe i kjeftamentet. Sånt har jo strengt tatt ikke noe med politikk å gjøre, men det ville likevel vært artig å se hva noen aggressive komikere kunne få til hvis de var nødt til å forsvare et partiprogram mot hverandres nådeløse forsøk på å “vinne diskusjonen” med alle slags skitne knep.

Mens vi venter på “politisk debatt som teatersport” er det som ligner mest – på et amatørnivå – diverse synsere på nettet som dessverre ikke er spesielt elegante i stilen, men de får likevel til å lire av seg noen udødelige blemmer av og til. Det har komisk verdi noen ganger. Hva annet er det å si? Det går jo ikke an å ta folk seriøst når de åpenbart ikke aner hva de prater om, de er bare fulle av frustrerte følelser som søker jobb på markedet for hatobjekter. Herregud. Ikke at jeg savner sånt i noen særlig grad – da ville jeg jo gjenåpnet kontoen min på Facebook – men som alle vet er det ofte forunderlig hva presumptivt voksne og sindige folk får seg til å si i kommentarfelt og denslags. Det har en slags litterær verdi for de som klarer å “holde avstand” til det som foregår og ikke la seg engasjere av at idioter gjør sånt som idioter gjør. De som har gjort studier av sånne ting mener de kan påvise et dramatisk fall i generell intelligens ute blant folk etter at nettet kom, og de nye tjenestene fra ChatGPT og lignende gjør ikke akkurat ting noe bedre. Jeg vet ikke. Slik jeg ser det har folk alltid vært late, forfengelige og lettkrenkede — det er bare at nå skjer det mye oftere med mange flere. Mennesker er som alle vet noen temmelig kranglete dyr. Det skal ikke mye til før vi har det gående.

 

Vi avslutter med litt nyere hardrock fra Spania.

 

Mitt siste og definitive svar er kanskje

Denne dagen er en passende dag for panerte kyllingfileter. Jeg liker dem tynnskjærte, slik at de egner seg for høy varme og blir raskt ferdige. Først vender man dem i en blanding av mel og krydder, deretter i vispet egg og til slutt i brødsmuler før de går i olivenolje som er varmet opp til rett under “røykpunktet” sånn at de blir sprø utvendig og “dampet” innvendig til den samme tid. Det er ikke vanskelig, men det går ikke an å sjuske med jobben heller. Disse er best servert mellom to stykker brød. Du vet. Som sandwich, med salat, tomat, løk, sennep og “hvitløksmajones”. Ihvertfall er det slik de ender her i huset. Produktet kalles bocadillos i Spania og man får kjøpt dem stort sett overalt.

Nå selger de jo selvsagt sandwicher i de fleste land hvor folk vanker med sin typiske “lunsjhunger” og defor ønsker å ha i seg noe enkelt, raskt tilberedt og etter måten billig. Er pølse med brød en sandwich? Folk diskuterer saken, men det som ihvertfall er sikkert er at folk kjøper pølse med brød i Norge på den samme måten som de kjøper bocadillos i Spania. Det er håndholdt og man blir ferdig med det i rimelig tid. Varen kurerer den umiddelbare sulten men porsjonen er ikke så stor at den avslutter dagens matbehov. I løpet av de timene som gjenstår før det er middahstid rekker man jo å opparbeide en ny sultfølelse. Det er mat men hele seansen inneholder minimalt med “servering” – noe variabelt i forhold til hvor man går – og man kommer seg raskt videre på sin vei. Faktisk kan man spise mens man går.

Det er umulig for meg å si hva andre tenker, bortsett hva hva de velger å fortelle. Folks vaner og privatliv er ikke min sak, men noen ganger snakker du jo med folk, bla bla, ditt og datt, historier utveksles og det ene med det andre. Det er på denne måten jeg har oppdaget at jeg er “ganske normal” i matveien, altså i forhold til hva jeg liker og ikke liker, hva jeg forventer og forlanger av “bordskikk” og den typen ting. Jeg er ikke noe særlig “vanskelig” på den måten — men når jeg sier nei mener jeg nei. Jeg markerer hvor grensa går. Det er ikke en forhandlingsposisjon som kan bevege seg med den rette form for påvirkning. Bare tro meg. Jeg er ikke enn sånn som kan “overtales” og jeg liker ikke når andre er det heller. Det er jo alltid greiest når folk er tydelige. Bare lat som om alt er ferdig diskutert. Skal du ha en sandwich? Ja eller nei er akseptable svar. “Jeg vet ikke” fungerer dårlig. Tilbudet eksisterer innenfor et vindu av tid som vil lukke seg permanent om ikke særlig lenge. Det går ikke an å komme etterpå og si at du har ombestemt deg. Omtrent sånn bør jo ting fungere i denne verden, synes du ikke?

 

Vi avslutter med en ordentlig festsang fra gamle dager.

Meninger om det meningsløse

Det begynner å bli litt varmgang i tenkamentet hos nazistene. Krenkelsen over at Donald Trump likevel ikke fikk Nobels fredspris bringer frem frådende frustrasjon og raseri hos mange av disse fredselskerne. Det er ganske komisk. Jeg venter litt med å mene noe om Maria Corina Machado. Først vil jeg høre hva folk fra Venezuela – som jeg kjenner – har å si om saken, fordi jeg aner strengt tatt ikke hvem hun er. Det virker jo upassende å basere min oppfatning i rykter som spres mellom folk som aldri engang har vært i Venezuela, ikke kjenner noen fra Venezuela, og som aldri før har hatt noen slags interesse av hva som foregår i dette hardt prøvede landet. Min erfaring med politikken er jo at man som regel må velge mellom det verste og det nest verste. Det forekommer nesten aldri noen udelt bra kandidat eller en løsning som alle liker. Spørsmålet må bli hvilken retning ting beveger seg i, ikke om de vil komme frem til målet.

Har vi en fredsavtale mellom israelere og palestinere nå? Det tviler jeg på. Imidlertid er det bra hvis de tar en pause med drepingen for en stund, sånn at folk for områdd seg litt. Medlemmer av Netanyahus regjering sier de vil trekke seg – slik at regjeringen faller – hvis folkemordet bringes til opphør — og det er så vidt jeg har forstått et soleklart flertall blant folket i Israel som ønsker en Endlösung der Palestinerfrage enten det blir å utvise dem til slike land som er villige til å ta imot noen millioner flyktninger eller å bare drepe dem alle sammen. Det blir hipp som happ. Poenget er jo å bli kvitt dem, ikke så mye hvordan det skjer. Alle vet at målet helliger middelet. Jeg vet ikke om det å være “historieløs” engang regnes som skjellsord blant folk flest, enten de identifiserer seg som israelere, amerikanere eller hva som helst annet. Kanskje var det en gang slik blant mennesker som verdsatte kunnskap, men ingen bryr seg om sånt lenger. Det er jo bare å spørre den kunstige intelligensen på smarttelefonen hvis det er noe man behøver å vite.

Ellers er det å si at det regner i visse deler av Spania. Ganske mye også. Det er en DANA – Depresion Aislada en Niveles Altos – som heter Alice. Hun har lagt seg til over Murcia-regionen langs middelhavskysten for å slippe ned gigantiske mengder regn på relativt kort tid, sånn at de fjernsynsbildene som går nå viser mye blålys og sperringer men heldigvis få ville tilstander hvor folk er i livsfare. De fleste fikk seg jo en støkk etter det som hendte i Valencia i fjor. Ikke desto mindre finnes det folk som er ute og kjører bil. Hva tenker de  og hva tenker de med? Det kan ikke jeg svare på. Jeg har aldri skjønt meg på mennesker. De er ubegripelige. Vi kan imidlertid si med rimelig sikkerhet at de er ikke intelligente. Det er andre krefter som driver dem. Mens sana in corpore sano sier et romersk uttrykk. På norsk er det vanlig å oversette det med “en sunn sjel i et sunt legeme” — bare at mens betyr jo ikke sjel, men sinnSunn fornuft i sunn kropp ville fange opp meningen mye bedre — fordi hensikten nettopp er å peke det interaktive forholdet mellom kropp og sinn. Hvis det ene av de to elementene er usunt vil jo det andre også bli det. De er avhengig av hverandre.

 

Vi avslutter med litt progressiv fransk visesang. Det lønner seg å se videoen helt igjennom.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top