APECALYPSO

Folk har mange snåle idèer om sko. Vi skal ikke engang snakke om alle de snåle følelsene. Imidlertid kan vi si visse generelle ting om både sko og sokker, som for eksempel at de typisk kommer i par. Det samme gjelder forsåvidt håndsko, et ord som etterhvert har utviklet seg til å bli hanske på norsk. Man beskytter jo føttene sine med sko. Det samme prinsippet gjelder for hendene. Noen ganger trenger de vern, i form av et par til formålet egnede hansker. Selv bruker jeg for eksempel alltid arbeidshansker. Du vet. Som vi mandige menn pleier å si: Bare en kvinne har jobber som realistisk sett kan utføres uten arbeidshansker. Som alle vet kan fenomenet “kvinne” defineres på mange ulike måter og dette er bare èn av dem. Dessuten er det noe med sko. Kvinner og sko. Det er en egen greie.

Alle husker selvsagt Piet Hein. Han var dansk, men jeg oversetter ham til norsk i mitt favorittsitat: Den som mister sin ene hanske er heldig i forhold til den, som mister den ene, kaster den andre, og finner den første igjen. Det er blant annet derfor jeg har en egen venteavdeling for enslige sokker som noen ganger dukker opp i klesvasken. Jeg vet jo at de kommer i par. Hvor er den andre? Det er ukjent. Derfor venter jeg litt før jeg gjør noe for å bringe orden inn i saken. Den andre dukker kanskje opp i neste vask. I mellomtiden ligger den første på vent. Verre er det ikke. Først når det begynner å gå urimelig lang tid før sokkeparet finner sammen igjen virker det forsvarlig å avslutte historien. Jeg vet ikke om denne prosessen bør ha noe eget navn. Sokkeventen? Poenget er uansett det Piet Hein prøvde å få frem på sitt eget sære vis. Du kan noen ganger gjøre en situasjon verre – sånn at det kommer til et stadium når du føler deg dum – når du prøver å “ta grep” for tidlig.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Amerikanerne bruker uttrykket “å vente på at den andre skoen skal falle” om det jeg nettopp kalte sokkeventen. Man kan typisk se for seg at man bor i en leiegård med etasjeskillere av plank, hvor man hører et bump fra etasjen over og tenker at nå tok noen nettopp av seg en sko og slapp den ned på gulvet. Hva er det neste som skjer? Hvis det kommer enda et bump og så blir det stille hadde man sannsynligvis rett. Hvis ikke? Vel, da var det noe annet man hørte. Vi kan kalle det en tilstand av relativ kunnskap , eller en “rimelig antagelse” ut fra hvor man er og hva som typisk foregår der, men det er først når den andre skoen faller at man får “bekreftelse” på det man antok. Uttrykket har et ganske spesifikt logisk innhold, som tar utgangspunkt i generell kunnskap: Sokker og sko kommer typisk i par. Enbeinte mennesker er noe som av og til forekommer, av ulike årsaker, men selv de har jo ofte en protese hvor den andre skoen sitter. Får man i det hele tatt kjøpt løse enkeltsokker og sko? Det høres ikke umiddelbart ut som noen klok forretning å etablere seg i, men hvem vet.

Siden jeg er filosof betrakter jeg det som et symptom på det generelle mentale forfallet i en befolkning når de mister grepet på logikken i de enkleste av folkelige uttrykk. I amerikansk media hører jeg dem ofte si at de “venter på at flere sko skal falle” når det er noe skandaløst som foregår og “avsløringene står i kø”. Herregud. Hvor mange sko pleier folk å bruke? Hele poenget med uttrykket er at det beskriver en “en-to” type dynamikk; hvor den første hendelsen er et “varsel” og den andre hendelsen er en “bekreftelse”. Det er imidlertid tilstanden mellom de to som er av interesse: Man tror man har skjønt noe men man kan ikke være sikker “før den andre skoen faller”. Man er rett og slett nødt til å vente på mer informasjon. Skal vi nevne Knud Rasmussen? Ja hvorfor ikke. Jeg har jo allerede blandet danskene inn i saken. Som alle vet var han en slags danskenes svar på Roald Amundsen eller noe, han var uansett mye på Grønland og fattet interesse for det mytologiske universet hos “stammefolkene på nordkalotten” mer generelt, og skrev bøker om skikkene deres. Poenget her er uansett fenomenet quartsiluni, en form for “indre stillhet” som er nødvendig for at “sangene skal komme til dem”. Jakten vil jo ikke lykkes hvis de ikke synger de korrekte sangene, og de forandrer seg fra år til år, sesong til sesong, sted til sted. Man vet aldri. Derfor er jegerne pent nødt til å vente. Du vet. Det er et HMS-krav.

Innetaket, himlingen, har stor betydning for lyd- og lysforhold i rommet. Tak i et rom kan også påvirke stiluttrykket du ønsker. Himling er takflaten du ser i et rom. Tak brukes i dagligtalen, mens på fagspråket heter det himling. Himling kan være ulike plater og panel, som trepanel, gipsplater, fiber- eller sponplater som dekker takkonstruksjonen, eller den kan ha overflatebehandlet underside av etasjeskillere av betong eller lettbetong. Taket kan også bestå av synlig takkonstruksjon med for eksempel bjelkelag av tre. Himlingen du velger i ditt hus kan også bidra til bedre lyd- og lysforhold. Du kan plassere lydabsorberende produkter på himlingen for å redusere støy.

(XL-bygg.no)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Jeg må nesten sitere XL-bygg siden de ga meg en hettegenser jeg liker veldig godt. Poenget er uansett ikke vanskelig å få frem: Det “taket” vi kan se inni et rom heter teknisk sett himlingen. Hvis jeg selv ser oppover kan jeg se trepanel av det slaget som var vanlig da dette huset ble bygget, altså en profil med over og underliggere basert i en antikvert type panel hvor en “tykk” profil har fjær på begge sider og en “tynn” profil har tilsvarende not — i motsetning til nyere paneltyper som typisk har not og fjær på motsatt side av alle bordene. Uansett, over dette panelet befinner det seg sannsynligvis en ubehagelig mengde inntørket stubbloftsleire, samt gud vet hva slags “døde smågnagere” og annet organisk materiale. Jeg har revet mange himlinger i mange slags bygninger — og det er generelt sett ikke noe man bør begynne med uten å ha både tettsittende beskyttelsesbriller og en støvmaske av beste kvalitet, kanskje til og med hjelm. Det kommer jo alltid mye rart dettende ned derfra. Hva som enn befinner seg mellom himlingen og gulvet i etasjen over befinner seg uansett aldri i noe sunt miljø. Man må minimum påregne mange tiår med ansamlet støv, som selvsagt ikke er gunstig å puste inn i noe slags kvantum.

Poenget med himlingen er først og fremst “tetting mellom etasjene” men sekundærfunksjonen som handler om å “se bra ut” kommer svært tett på. Det skal jo være en “finish” som man trives med. Et litt interessant bygningsteknisk sidespor rundt dette temaet er når de senker et tak, eller installerer en “hengende himling” som det heter. De gjorde en del av dette på 60 og 70-tallet. Formålet var den gangen å få ned de totale fyringskostnadene, basert i den enkle logikk at jo færre kubikkmeter luft det er i et rom, jo mindre må man fyre for å varme den opp. Generelt sett vil man jo legge merke til at det er “høyere under himmelen” i eldre bygninger. En byleilighet fra det sene 1800-tallet kan ha både tre og fire “meter under taket” i oppholdsrommene, mens moderne boenheter typisk ligger rundt to og en halv. Hva skal man med all denne ekstra luften? Svaret er i de fleste tilfeller “noe emosjonelt”. Man liker at det er slik, ferdig snakket. Sånt kan ingen argumentere mot. Du vet. “Kunden har alltid rett” og annet sånt som folk typisk sier når den saklige delen av samtalen er over. Hvilket bringer oss beleilig til dagens poeng, som er en “konspirasjonsteori” jeg aldri hadde hørt før: Himlingen som systemisk undertrykkelsesmekanisme. Det henvises konkret til et produkt som vel heter “Rockwool systemhimling” eller noe sånt i Norge, men man ser dem “overalt” i næringsbygg, offentlige kontorer og den typen ting. Hengende himling er mer regelen enn unntaket — og mellomrommene opp til selve etasjeskilleren er i hovedsak spekket fulle med rør, kabler, ventilasjon og så videre. Kort fortalt handler det om at de henger opp et “rutenett” av T-profiler tilpasset lette plater av presset Rockwool med formatet 60×60, hvor også lamper, ventilasjonsstusser og annet er tilpasset systemet. Enden på visa er at man får en jevn og flat himling uten “ting som stikker ned”, pluss at man får skjult alle de tekniske installasjonene.

Et uttrykk fra lydteori er headroom, altså “plass til hodet” hvor analogien typisk ofte er hvordan store biler føles store først og fremst fordi man har mye “luft over hodet” når man sitter inni dem — men det lydteoretiske poenget er at “god plass til hodet” innenfor et lydbilde betyr at man ikke opplever at “lyden klipper” på særlig høye toner og denslags, som i praksis oppleves som “bedre lyd”. Særlig i den aggressive enden av musikksjangerne er det viktig at man ikke “makser ut lydbildet” sånn at alt blir bare en grøt av lyd. Det må være plass til dynamikk. Vedkommende som hadde regnet seg frem til “systemhimlinger som represjonsmekanisme” tok utgangspunkt i dette uttrykket. Hva betyr egentlig ordet “headroom”? Hvor kommer det fra om ikke den litt innestengte følelsen man får av å måtte oppholde seg i et rom hvor det er ukomfortabelt lavt under taket? Vi kan kanskje si at ordet headroom betyr det samme som ordet “armslag” bare at man snakker i høyden heller enn i bredden. Poenget er uansett at “lave tak” er hovedregelen i moderne bygg — men opplegget blir til en konspirasjonsteori i det øyeblikket man ser for seg at dette har et “psykologisk” poeng som er kjent og forstått av de som bestiller og betaler for disse byggene. Det er noen som “gjør noe” med vilje, mens de later som om de egentlig gjør noe helt annet. Er dette en rimelig tanke? Først og fremst må det sies at “forskning forekommer” i forhold til hva slags innemiljøer som har hvilken virkning på personalet og så videre. Er det noe med farger? Lyder? Lukter? Har belysningen noe å si? Trives folk bedre når det er planter i kontormiljøene? Sånne spørsmål dukker stadig opp. At noen har sittet og finregnet på hvilke høyder som fungerer best for folk virker sånn sett ikke usannsynlig.

Fra en utbyggers side vil jeg tippe at “lave tak” koker ned til et spørsmål om hvor mange etasjer de kan få klemt inn i forhold til maksimal høyde de har lov til å bygge der på stedet. En ekstra etasje betyr fort to eller flere ekstra boenheter som man kan selge eller leie ut, så noen ytterligere motiver enn dette behøver vel ingen for å se poenget i denne enden av ting. Flere etasjer = bedre lønnsomhet. Derfor går man for den “laveste tillatte takhøyden” på leiligheter som er beregnet på den prismessig lave enden av markedet. Bare luksusleiligheter planlegges som “høye” innvendig, noe som selvsagt reflekteres i prisen per kvadratmeter (hvor de jo må hente inn differansen som den ekstra etasjen ville ha utgjort innenfor utbyggerens lønnsomhetsstruktur). Hvis vi heller tenker “pris per kubikkmeter” vil forholdet jevne seg mer ut. Så langt privatboliger, men hva med kontorlandskap? De senker jo ofte himlingen ganske mye mer enn de må, gitt at formålet bare er å få plass til alle tekniske installasjoner. Så hva er greia? Her er det fulle og hele svaret at det vet jeg ikke, men det kan godt hende at analyser viser noe i forhold til “menneskelig arbeidseffektivitet” og høyde under himlingen. Selv har jeg i ethvert tilfelle aldri vært begeistret for Rockwool systemhimlinger, men det handler – bokstavelig talt – om hvordan de “kutter hjørmer” når de henger opp mannskiten. Saken er at mens de fleste platene henges opp som hele 60×60 plater, så må man likevel tilpasse alle kanter, gjennomføringer, hjørner og annet. Det blir med andre ord en del kapping. Problemet er at når man kapper en slik plate så bryter man “forseglingen” som den er sprayet ned med fra produsentens side. Forskriftsmessig montering krever at man skal spraye ned alle kuttflater man må etablere for å tilpasse materialet til de lokale forholdene, men i praksis er det ingen som gjør det. Ihvertfall ingen av de mange jeg har sett holde på med dette produktet. Det betyr at man har åpnet for en støvlekkasje — og støvet fra Rockwool er typisk “ikke bra” å puste inn. Hvor mange meter med kuttflate dette totalt sett kan handle om i norske bygg som bruker systemhimling er vanskelig å si noe om, men “mange kilometer” i hvert bygg er ikke urealistisk å tenke. Etter min mening og erfaring er det mer sannsynlig at kuttflatene ikke er overflatebekandlet på korrekt vis enn at noen har kostet på seg de ekstra timene med arbeid som dette medfører. Man sparer jo en del penger på å hoppe over denne biten.

Som jeg til stadighet gjentar: Min preferanse for “gamle bygninger” er motivert av det jeg vet om “nye bygninger”. Det er ikke romantisk. Det er tvert imot ganske kynisk. Tanken er jo at man skal få i seg så få miljøgifter som mulig, enten de kommer gjennom mat, vann, klær eller “inneluft”. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som noen “hysteriker” på dette området – jeg aksepterer at renhet i praksis er umulig – men jeg tar ikke desto mindre “rimelige forbehold” der jeg kan. Jeg er sikkert tjokk full av mikroplast og alskens annen jævelskap likevel, men det har en viss beroligende effekt at jeg i det minste gjør noe for å “disassosiere meg” med et knippe av “ubra moderne trender” som blant annet prioriterer lønnsomhet foran livskvalitet, ihvertfall overfor “andre mennesker” som man ikke behøver å stå til rette for på noen annen måte enn hva loven krever på det tidspunktet en avtale blir inngått. Dette med lønnsomhet tynes i hovedsak så langt folk klarer, i begge ender. Hva er den høyeste prisen folk er villig til å betale for dette produktet? Hva er de laveste produksjonskostnadene man kan oppnå? Størst mulig avstand mellom de to er selvsagt idèen. I teorien skal det umiddelbart dukke opp “konkurranse” som presser ned differansen, men ikke hvis du heter Meta eller Google. Da bestemmer du i det store og hele dine egne priser. Hvordan er for eksempel konkurransesituasjonen mellom de som nå ligger “på oppløpssiden” innenfor kategorien kunstig intelligens? Så vidt jeg kan se er det et kappløp uten regler mellom individer uten skrupler som nesten er dømt til å ende med “internettets død” — ihvertfall slik det har fungert så langt i sin karrière. AI slop er det engelske uttrykket, hvor “slop” er omtrent det vi i Norge typisk ville kalt “grisemat”. Kunstig intelligens som støtteapparat til formålet “produksjon av innhold” lover ikke godt for fremtiden. Chat GPT trenger neppe mange minuttene på å skrive alle mine drøyt tusen innlegg på denne plattformen, men selv tok det meg mer enn to år. Den typen ting.

Et dobbeltspalteeksperiment er et oppsett i fysikk som viser at både partikler og lys fremviser bølgeegenskaper. Dobbeltspalteeksperimenter har historisk spilt en sentral rolle både i å verifisere bølgebeskrivelsen av lys i klassisk fysikk, samt å eksperimentelt demonstrere bølge-partikkel-dualitet i kvantefysikk.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Overskriften er det humorister kaller “første bud for offentlige innkjøp” — men dagens komiske element er faktisk det forhold at det finnes ikke noen fysisk teori som er så gjennombevist i alle ender som kvantemekanikken, men vi kan fortsatt ikke si noe om “det som egentlig foregår” på dette nivået av virkeligheten. Om den generelle relativitetsteorien kan vi si at det handler om hvordan tunge gjenstander “bøyer” romtiden slik at vi kan snakke om “gravitasjonsmessige synkehull” og uten store problemer fantasere frem et bilde i hodet av hva som foregår, men noe slikt lar seg ikke gjøre med den andre siden av fysikken. Richard Feynman – en av de historiske rockestjernene i faget – pleide visstnok å si at når mennesker tror de forstår kvantefysikk så er det et idiotsikkert tegn på at de ikke forstår kvantefysikk.

Det er et poeng at man kjenner til dobbeltspalteeksperimentet i den forstand at man har sett det med sine egne øyne. Derfor skal jeg vente her mens leseren oppsøker YouTube eller et lignende nettsted, hvor man utvilsomt vil få opp mange hundre søkeresultater hvis man taster inn double slit experiment i søkelinjen. Poenget er at man skal danne seg et bilde av hva konseptet “interferens” handler om. Siden skal vi snakke litt om skyggeuniverset og hva eksakt en observatør betyr i kvantemekanisk sammenheng. Til å begynne med skal vi si det åpenbare: Det finnes ikke noe universelt “her”. Det å “være et sted” er en subjektiv opplevelse. Alle steder er likeverdige i så måte. Man kan være her, der eller overalt ettersom man beveger seg i rommet. Alle vet dette.

Noe mer problematisk blir det å akseptere at det heller ikke finnes noe universelt “nå”. Vi er jo vant til å tenke at sanntid – vår subjektive opplevelse av “nåtiden” – er et slags evigvarende og “statisk” øyeblikk som fremtiden filtreres gjennom på sin vei til å bli fortid. “Det som skjer” hender i sanntiden. Kroppen lever og dør i sanntid selv om hodet er fritt til å reise også i andre domèner. Dette regnes ikke som noe diskutabelt tema. Livserfaringen er en følelse som i grove trekk er lik for alle mennesker. Vi sover, spiser, jobber, elsker og dør. Selv om vi har evnen til å tenke mye rart virker det formålsløst å argumentere for at “kroppen ikke egentlig eksisterer” og den typen ting. Fornuftige mennesker melder seg rett og slett ut når diskusjonen blir alt for omtåket. Selvsagt er “jeg” en virkelig person, selv om det er vanskelig å påvise eksakt hvor “jeg” kommer fra, annet enn den velkjente biologiske mekanikken som gjelder. Du kan si at jeg en vakker dag bare våknet opp og forsto at jeg “er noen”. Mer enn det er vanskelig å si. Er sjelen en slags fugl som flyr i høyere dimensjoner, men nå har den bare satt seg i akkurat dette treet for en tid? Ingen vet. Kanskje man bare forsvinner når man dør, selv om dette virker litt provoserende.

For å gjøre en lang historie kort: Det finnes ingen “åndelig” side av kvantemekanikken, hvor en “observatør” i praksis bestemmer om Erwin Schrödingers katt er levende eller død. Hva som derimot finnes er et skyggeunivers av “muligheter” – et kvantefelt – hvor det vi opplever som “partikler” er en lokal agitasjon i feltet. Hvilket bringer oss til spørsmålet om “hva som egentlig foregår” — men som ingen kan besvare og beskrive på noen måte som gir mening i forhold til det vi ofte kaller “den klassiske fysikken” men som vi kanskje heller bør kalle illusjonen. Du kan også bruke ordet “simulasjon” hvis dette smaker bedre. Vi sitter uansett fast i et “dimensjonsfengsel” som begrenser vår adgang til informasjon om universet. Hvordan skal man beskrive det ubeskrivelige? Det ender med at man enten snakker om sine egne følelser om saken eller henfaller til “ren matematikk” langt hinsides enhver form for “personlig engasjement”. Det er jo latterlig å tro at man kan “gjøre fysikk” hvis man ikke er en kompetent matematiker. Den filosofiske delen av saken var forsåvidt ferdig snakket allerede for 2500 år siden, da man tok for seg konseptet “delbarhet” og resonnerte seg frem til at det må finnes noe slags “udelbart kvantum” på det minste nivået av ting – det vi nå i dag kaller Planck-enhetene – eller at virkeligheten er “kornete” heller enn “glatt” om du vil. Kosmologien til Parmenides og Zenons paradokser – som alle husker med skrekkblandet fryd fra skolefilosofien – tar for eksempel utgangspunkt i en “kornete” metafysikk. Imidlertid kunne ingen føre empiriske bevis for dette før vi for omtrent hundre år siden fikk de første tilløpene til et kvantemekanisk syn på saken. Vår praktiske hverdag er tjokk full av teknologi – ikke minst datamaskinen – som støtter seg på kvantemekanikk for å fungere. Sånn sett er kvantemekanikk – i likhet med visse andre “mystiske” elementer fra fysikken, som mørk materie og mørk energi – basert mer i observasjoner enn i teorier. Konklusjonen må bli at virkeligheten er faktisk helt annerledes enn vi tror, men flinke folk jobber med saken.

Den romerske religionen hadde allerede før Dionysoskulten kom til Italia en gud som minnet mye om Dionysos: Liber. Liber var en vin- og fruktbarhetsgud som hadde et kvinnelig motsvar: Libera. Liber, Libera og Ceres var sammen beskyttere for den plebeiske klassen (allmuen) og hadde et tempel på Aventinen i Roma. Festen til Libers ære ble kalt for Liberalia og avholdt 17. mars. Liber betyr «fri» på latin og viser på den viktige aspekten av frihet i kulten av både Dionysos/Bacchus og Liber. Liber kom derfor at bli særskilt beskyttelsesgud for frigitte slaver. Med tiden kom Liber til å bli mer eller mindre sammensmeltet med Dionysos/Bacchus. Sammensmeltning av forskjellige guder, så kaldt synkretisme, var et vanlig fenomen antikkens polyteistiske religioner.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det er jo greit å vite hvor ordet liberal kommer fra. Det betyr i utgangspunktet “påvirket av alkohol”, som jo har en tendens til å gjøre folk litt mer løse i snippen etterhvert som man bøtter innpå. Det er vanskelig å forutsi noen detaljer rundt hva eksakt som kommer til å skje når det avholdes en fyllefest, men de store trekkene av “gangen i det hele” er velkjente. Selve fenomenet er hvor gammelt som helst — eller rettere sagt; det henger sammen med den holocene tidsalder, som også er jordbrukets epoke. Dette er viktig å ha i mente. Alkohol har tradisjonelt sett alltid vært et jordbruksprodukt. Både øl, sider og vin handler om en mer eller mindre kontrollert gjæringsprosess i diverse råvarer som alle kommer fra “markens grøde” og som alle er knyttet til et antall parareligiøse festivaler ettersom produktet blir drikkeklart. Det er først i den nyere tid at alkoholholdige drikkevarer er noe man går på polet eller i butikkene for å kjøpe. Før måtte man lage alt selv og resultatene var sterkt variable men i hovedsak “middelmådige”. Det er jo vanskelig å lage gode alkoholprodukter.

Jeg vet ikke om ordet bodega brukes på norsk i noen særlig grad, men i det engelske språket forventer man et serveringssted med bedre utvalg av vin enn man typisk finner i en gjennomsnittsrestaurant. På spansk – det er jo et spansk ord – betyr det imidlertid bare et anlegg for fremstilling og lagring av vin, noe “alle hadde” ved et tidspunkt, men det har siden slutten av Den andre verdenskrig vært standard politikk i alle tradisjonelle “vinland” å oppfordre til mindre privat fremstilling av middelmådige produkter og større satsning på produksjonsenheter av en viss kapasitet, som i praksis betyr at de har råd til bedre utstyr, som igjen gir bedre vin. Du vet. Livets store sirkel og det ene med det andre. Saken er uansett at man kan få en vingård i Spania ganske billig. Si fra hundre tusen kroner og oppover for et opplegg som kaster av seg “et par tusen flasker” hvert år — som – forhåpentligvis – er langt hinsides hva noe menneske kan drikke opp etterhvert, slik at man ender helt naturlig med et lager av forskjellige årganger over tidens løp. Hvorfor skal man eie en vingård? Det er jo det essensielle spørsmålet her, men det har ikke noe standardsvar. La de som har lyst til det holde på og tukle med vindruer. Det er ikke “nødvendig” – fordi det er neppe økonomisk forsvarlig å lage sin egen vin i forhold til å kjøpe andres produkter – men det er tilfredsstillende på et personlig nivå når man får til å lage gode jordbruksprodukter. Det virker som om det er noe man bør feire.

Fra nettet sakser vi at Verdens Helseorganisasjon – det for mange så beryktede WHO – definerer begrepet alkoholisme som en tilstand hvor en persons alkoholkonsum går ut over den fysiske og mentale helsen deres. Dette er fortsatt litt vel vagt for min smak. Jeg foretrekker å si at folk er alkoholikere når de føler det er “nødvendig” å drikke alkohol. Du vet. For å justere formen. Saken har selvsagt kommet svært langt når man i praksis er et skjelvende vrak helt til man får i seg en drink eller to. Da kommer roen. Det finnes ingen krystallklar enighet rundt hva begrepet avhengighet betyr, men vi kan vel fastslå at det essensielt sett er et usunt forhold til det man føler at man bare må ha. Man har dannet et tvangsmessig mønster rundt det avhengighetsskapende elementet – enten det er alkohol, narkotika, penger eller sex – slik at den gamle guden Liber (som representerer “det liberale” og frigjorte) har i praksis forlatt rommet. Man kommuniserer med en helt annen åndskraft nå. La oss kalle det reparatørene, som en hyllest til det gode gamle radarparet Pompel & Pilt. Det mest tradisjonelle kjennetegnet på begynnende alkoholisme er jo at man typisk “reparerer” med mer alkohol dagen derpå. For å justere formen. Medisinsk sett er dette sannsynligvis vel så lurt som å “lide seg gjennom” hodepine og frynsete nerver, men sosialt sett regnes det som neste trinn på stigen i en bane som leder frem mot et kontinuerlig drikkemønster. En garvet alkoholiker fremstår jo aldri som “dritings” men de har alltid litt promille i blodet sitt. De drikker “hele tiden” men i moderate mengder hver gang. Du vet. Sånn som i syden.

Mange som har erfaring med disse tingene vil utvilsomt reagere negativt på ordstillingen “godartet alkoholisme” og inistere på at dette er et selvmotsigende konsept. Fordi alkoholisme i seg selv er en ondartet tilstand å havne i. Det kan ikke finnes noen positive applikasjoner. Men jeg tror altså at store deler av menneskeheten har levd sine samfulle liv ganske grundig marinert i alkoholholdige drikkevarer, fra og med frokosten og gjennom resten av dagen. Ikke sånn at de blir ustø og snøvlete, men likevel nok til at vi bør snakke om “vedlikeholdspromille” som permanent livsstil, særlig i de tradisjonelle vinlandene. Greia er jo at de til enhver tid har “mer enn nok” drikkevarer. Men også i Norge var det man skulle sette frem øl — til den samme grad som det nå er vanlig å tilby folk kaffe. Ihvertfall i tettbygde strøk kunne det jo ellers være en risikosport å drikke vannet. Folk visste kanskje ikke noe detaljert om eksakt hvorfor, men de var ofte skeptiske til å drikke “rent vann” i gamle dager, som jo er en sunn innstilling når man lever under – og henter drikkevannet sitt fra – uhygieniske forhold. Hvis man drikker te eller kaffe har man jo kokt vannet, som i hovedsak kverker alle “infusjonsdyr” som Henrik Ibsen kalte det i dramaet “En folkefiende” (for flere detaljer rundt dette ganske aktuelle stykket, prøv å google), som man forøvrig alltid bør gjøre hvis man er usikker på hva som ligger og råtner i de elver og vann som man får det innlagte vannet sitt fra. Eller hvordan kloakkutslippene foregår oppstrøms og den typen ting. Uansett er saken at vi vet alle hvordan alkohol påvirker ulike mennesker på ulikt vis. Noen har uten tvil noen slags “Doktor Jekyll og Mister Hyde” greie gående. De blir jo aldeles vrange å ha med å gjøre så snart de får i seg et visst kvantum. Mens andre blir sentimentale og “kosete” i varierende grad, som heller ikke er optimalt i enhver type selskap. De fleste blir imidlertid bare utflytende og surrealistiske utgaver av seg selv. Du vet. Nedsatt dømmekraft og alt det der. Ofte sier man ting man kanskje burde ha holdt kjeft om. Mange opplever også at ting de har gjort i fylla scorer høyt på listen over det dummeste de noensinne har gjort.

Selv har jeg ved dette tidspunkt av livet et moderat forhold til alkohol. Jeg drikker sjeldent noe, selv om folk rundt meg sitter og pjaller. Det gir meg jo ingenting. For det første er det dyrt som faen. For det andre blir man fette idiot av det. Så hva er argumentet? Jeg antar jeg kunne ha samlet på vinflasker på grunn av alle de fine etikettene eller noe – eller altså i prakis et opplegg som ligner på frimerkesamling – og det finnes sikkert folk som gjør nettopp dette, men jeg tenker at jeg har allerede nok ræl som bare står der og samler støv. Som han der kineseren sa: En bok som aldri blir lest er bare en murstein av papir. Hva kan man si om en flaske vin som ingen noensinne drikker? “Bortkastet” er kanskje ikke det korrekte ordet, men det er definitivt galt innenfor et moralsk univers. Hvorfor lager folk vin? Hva er vinens “mening” så å si? Vi kaller det jo en drikkevare fordi det er en vare som det er meningen at man skal drikke. Ganske logisk, egentlig. Hvis man gir noen en flaske vin i gave ser man for seg at de ved et tidspunkt skal åpne flasken og drikke innholdet. Det ligger i sakens natur at man “anbefaler” denne vinen. Fordi man liker den selv, det er en kjent produsent, en god årgang, eller en hvilken som helst annen grunn. Kanskje vet man bare at det skal være en gave til noen som “liker rødvin” — så man tar bare det betjeningen på Vinmonopolet anbefaler innenfor den aktuelle prisklassen. Jeg har selv en flaske rødvin stående i hylla som jeg fikk nettopp på denne måten. En vakker dag skal jeg sikkert åpne den og drikke innholdet, men jeg føler ikke noe hastverk rundt saken. For tredve år siden ville den imidlertid ikke ha overlevd mange dager. Jeg kan ikke gjøre rede for hvorfor jeg var så glad i alkohol da jeg var yngre. Det virker absurd i etterkant, men sånn var det altså. Det handlet ikke om å “gå på fylla” heller. Det var ikke nevrotisk, men kanskje litt “merkevarefetisjistisk” i den forstand at jeg var veldig opptatt av “gode varer” og resten av pakka man mer eller mindre tar til seg når man tenker at man er, eller skal bli, en “vinkjenner”.

Verken ja eller nei, snarere tvert imot er sånn omtrent hva jeg føler i forhold til et spørsmål om jeg er, eller noensinne har vært, alkoholiker. Det blir rett og slett et definisjonsspørsmål som er utenfor min makt å bestemme. Jeg synes ikke selv at jeg fortjener noen slik merkelapp, men på den annen side innser jeg jo at mengdespørsmålet kanskje bør avgjøre slike saker heller enn den strengt subjektive følelsen av å ha kontroll. La oss si for eksempel at hvis man drikker hver dag – om så bare små mengder – så vil man jo alltid “ha det i kroppen” slik at det blir på en måte en del av det ernæringsmønsteret som man har vent seg til. Kroppen er innstilt på at det kommer mer av det samme, som ikke akkurat er “avhengighet” i den forstand, men vi driver og padler rundt i et grenseland her. I mange år praktiserte jeg et “kontinentalt” mønster i alkoholkonsumet mitt, det vil si daglig inntak av etter måten ganske små mengder alkohol, men ikke desto mindre “en enhet” eller to til alle måltider og så videre. Er dette alkoholisme? Det er vanskelig å vite forskjellen når man ikke utfordrer grensene. Over tid har jeg rett og slett mistet interessen for alkohol, uten at jeg noensinne har “gjort noe” for at dette skulle skje. Det eneste moralprinsippet jeg har praktisert på dette området gjennom livet er at hvis jeg har lyst på alkohol så drikker jeg alkohol. Ferdig diskutert. Men jeg har altså mistet lysten. Det er hva dette handler om. Imidlertid ser jeg for meg at jeg likevel kunne ha holdt på å pusle med en vingård, av de årsakene jeg nevnte litt tidligere; det er jo artig når man får til noe med jordbruksprodukter. Det er alminnelig enighet ute blant folk om at “mat fra egen hage” smaker ekstra godt, selv om man ikke opererer innenfor noen “kommersiell” mengdeskala. Det utgjør ingen økonomisk forskjell, eller kanskje det i effekt til og med er “litt dyrere” å for eksempel dyrke egne poteter enn å kjøpe dem på superen, ihvertfall hvis man tenker at man skal ha en normal tarifflønn for det arbeidet man legger ned i sakens anledning. Siden møter man jo den gode gamle veggen som handler om hvordan man konserverer ting. Salting, tørking, sylting, graving, røyking … det meste har vært prøvd. Også alkohol, som medfører at “druesaft” og “eplejuice” holder seg vesentlig mye lengre enn i sine utgaver som ferskvare.

Lenge etter alle andre har jeg tatt meg tid til å se gjennom serien Oppsynsmannen med Bård Tufte Johansen, som i selskap med visse andre har utgjort gravitasjonssenteret innenfor norsk humor de siste tredve årene, føles det som. Jeg er ikke så interessert i fiskehistoriene hans, selv om jeg var en relativt ivrig sportsfisker – som lagde sine egne fluer, sluker og greier – i ungdommen, men et sted skal interessen for natur begynne. Mye av greia til sportsfiskere ligger i “naturopplevelsen”. Man oppsøker jo ikke typisk steder hvor folk står i stim når man skal på fisketur, ihvertfall syntes aldri jeg at sånt var noe trivelig. Det var alltid verd bryet å gå noen ekstra mil for å komme til steder med “bedre ro” enn de mest populære plassene. Hvilket bringer oss til “folketetthet” på fjellet og den typen ting. Hyttelandsbyer betraktes vel som ganske vanlig i våre dager, og standarden skal ofte være som i en heltidsbebodd familievilla.

Publikumstrykk er en ikke ubetydelig problemstilling for visse populære steder. Jeg så for eksempel et foto fra Besseggen her om dagen. Du kan si at “folk sto i kø” omtrent sånn som de noen ganger beskriver ordningen på Mount Everest – uten sammenligning forøvrig – og andre steder med intens fokus fra en endeløs rekke av individer som opplever det som nødvendig å gjøre disse tingene, erfare disse stedene, og så videre. Turisme i naturen er som all annen turisme: Man planlegger og iverksetter en tur basert i visse forventninger til opplegget. Man “skal noe” liksom – i prinsippet det samme som hvis man ønsker å “oppleve pyramidene” – man er ikke “bare på tur” på måfå. Prosjektet har både et definert mål og et avgrenset budsjett. Dessuten har folk nå for tiden som regel også med seg telefonen, slik at de kan dokumentere begivenhetene i livet sitt på sosiale media. Var det ikke forresten en fyr som gikk over kanten av Prekestolen ganske nylig? Dette stedet har også blitt rutinemessig mer “folksomt” enn da jeg selv var der for første og eneste gang i året 1982. Da var det ingen andre der — og jeg husker at kanten var ganske skremmende. Det er jo langt ned.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Han Bård snakket litt om hytter i første episode. I en telefonsamtale med Johan Golden sier han at han er i ferd med å skifte legning. Der han tidligere så først og fremst “hytter” ser han nå mer på det som ligger mellom og rundt hyttene, det vil si landskapet og den naturen som bygges ned samtidig som hyttefeltene – og andre menneskeskapte strukturer, ikke minst vindmølleparker og denslags – bygges opp. Det er litt vanskelig å ta tings skala inn over seg. En fotballbane i timen? Det er så hurtig som norsk natur bygges ned av alle slags geskjeftige mennesker. Som Bård sier mange ganger, dette er vanskelig å begripe. Riktignok er naturen “ganske robust” og har gode evner til å “kurere seg selv” — men det krever selvsagt at vi lar den være i fred mens den restituerer seg. Der jeg bor – i Østerdalen – går det an å si at det finnes “mye skog”. Men det går også an å si at det meste i praksis er furuplantasjer, som hugges flate med såpass lange mellomrom at de fleste bare opplever det èn gang, toppen to, på ett og samme felt i ett og samme liv. Imidlertid pågår det kontinuerlig “skogsarbeid” i regionen. Det er jo store områder. Selv om et hugstfelt kan se stort ut fra bakken, når man er på stedet, så utgjør det forholdsvis lite i det store bildet. For eksempel kommer ingen sagbruk til å kjøpe opp tømmer i større kvanta enn de tror de kan rå med å kappe opp og selge. Mye byggevirksomhet medfører selvsagt mye hogst. “Gode tider” er et relativt fenomen.

Forsåvidt forstår jeg godt at hvis man – for eksempelets skyld – bor i blokkleilighet i byen til vanlig, så er det trivelig å henlegge ferietiden sin til et “villastrøk” av hytter, hvor man kan holde på å pusle med diverse ting utendørs, sosialisere med naboene og det ene med det andre. Du vet. For avvekslingens skyld. Borte fra dagliglivets mas. Selv har jeg utført diverse håndverksjobber på hytter med den typen beliggenhet, og opplevd det som en fordel at det er kjørevei helt frem, med ordnede opplegg for strøm og vann, men jeg synes ikke hyttelandsbyer virker mer trivelige enn noen andre strøk som befolkes av etter måten rike mennesker. For ordens skyld: I dagens økonomiske landskap er “millionærer” bare vanlige middelklasseborgere, men ikke desto mindre rike. Hvis man i teorien kan selge alt man eier og sitte igjen med en netto sum tilstrekkelig til å finansiere et komfortabelt liv i mange år så er man rik. Ferdig diskutert. I den andre enden definerer man fattigdom ulikt, men hvis man hver dag må streve for å opprettholde selv en ganske lav standard så er man ihvertfall ikke rik. Noen – blant annet jeg – foretrekker imidlertid å definere folks relative rikdomstilstand ut ifra hvor godt de er i stand til å absorbere et økonomisk sjokk, la oss si en brå og uventet utgift på tyve tusen kroner. For de godt stilte vil dette være “irriterende” men ikke verre enn at man bare omrokerer litt på noen ting her og der i husholdningen. Man trenger ikke å ta opp lån eller noe. Det ordner seg. Andre vil oppleve en slik hendelse annerledes. For noen vil det være katastrofalt. Det vil ha betydelige ringvirkninger innenfor økonomien deres i mange måneder fremover.

La oss snakke om nordisk bronsealder; grovt regnet fra 4000 til 2500 år siden, når jernalderen begynner. Bronsen fungerte i praksis som en form for valuta som kan byttes mot nær sagt hva som helst annet i henhold til en nærmere avtalt pris. Alle ville ha bronse, omtrent som hvordan i dag det er slik at alle vil ha penger. Bronse var tidens kapital. Epokens svar på bitcoin om du vil. Bronsealderen oppfattes vel typisk som “veldig fjern” ute blant folk flest, som pleier å begrense seg til vikingtiden når det skal snakkes om “Norges forhistorie”, men det store spørsmålet er om bronsealderen skal betraktes som “slutten av steinalderen” eller om vi skal kalle det “begynnelsen av de metallbaserte økonomienes tidsalder”. Jeg mener, jernalderen er veldig annerledes enn bronsealderen, som ligner mer på den delen av steinalderen vi kaller neolittisk, altså etter at det var blitt vanlig å bo på en fast adresse og drive med jordbruk. Bronsen hadde jo aldri så stor praktisk betydning som jernredskapene skulle komme til å få. Opplegget var mye mer magisk og fetisjistisk. Visst kan man lage til og utruste en soldat med et staselig utseende sverd av bronse, men man får strengt tatt gjort den samme jobben med en skarp pinne, så det blir liksom aldri særlig mye mer utav det enn “pynt”. Om jernet sier vi derimot at det var – og er den dag i dag – et “demokratisk” metall. Det er litt fikkel med å utvinne jern, men så snart man har lært knepet kan hvem som helst utvinne et kvantum jern fra myra eller noe, og siden bruke det til å fremstille slitesterke bruksgjenstander. Jern er et tilgjengelig metall med mange praktiske applikasjoner, i forhold til hvordan bronse er noe magisk og mytisk som befinner seg i en verden få har adgang til.

Det vi skal frem til her er selvsagt den norske “allemannsretten” og dens jernalderlige begynnelse. De fleste nordmenn føler ingen type tvil om sin selvfølgelige rett til å bevege seg fritt i utmark. Man havner riktignok litt i gråsona når man begynner å klatre over gjerder og sånt, men selv dette regnes som greit nok så lenge planen bare er – på en normal måte – å krysse en beitemark hvor det går husdyr eller noe. Ikke alle liker det men nesten ingen lager noen sak utav det — før folk på vanemssig vis begynner å gå i stim over eiendommen deres. Da må de vurdere en annen og sterkere form for gjerde, som for eksempel å ta betaling fra de som bruker denne snarveien. Riktignok skjer det vel sjelden i praksis at noen tar gebyr fra fotgjengere, men prinsippet om “bomvei” – med elektronisk betaling – er veletablert ved dette tidspunkt. Mange hytteområder ligger sånn til at man må passere gjennom ett eller flere betalingspunkter for å komme frem dit, men det gjør på den annen side Oslo Sentrum – og de fleste bydelene – også. Hva kan man gjøre? De har sikkert egne opplegg for hytteeierne, men for de som for eksempel bare skal inn der for å se på en jobb så nytter lite annet enn å bare flekke opp de pengene som kreves. Vedlikehold av veier er dyrt og noen må betale, så da virker det ikke urimelig at de som har fordel av veien også bærer kostnadene. Imidlertid er det mindre klart hvem – om noen – som skal bære kostnadene for de som opplever at veien er til sjenanse, ikke minst på grunn av at den legger opp til økt trafikk i sårbare naturområder. Det handler jo om hvor langt folk er villige til å gå fra der hvor de kan parkere. “Mange timer” er for drøyt for de fleste, men alle aksepterer uten videre “noen minutter” for å komme frem dit de skal. Sånn sett ligger det en interessekonflikt mellom de som vil “bevare” naturområder og de som vil tilrettelegge for kommersiell turisme til attraktive steder.

Hvilket bringer oss til det samme gamle poenget som alltid: Det er profittjakt som er roten til alt ondt. Selvsagt finnes det en realitetenes verden hvor man er nødt til å etablere seg med et økonomisk opplegg som fungerer i praksis – for de fleste betyr dette å ta en jobb – slik at vi skal aldri undervurdere hva slags press som ligger på kommunepolitikere i forhold til “arbeidsplasser”. Hvordan kan de si nei til en plan som betyr kanskje hundre nye arbeidsplasser i en kommune som selv nesten står på rødlista over utrydningstruede arter? Generelt sett så kan de rett og slett ikke det. Sånn sett foreligger det et politisk avhengighetsforhold mellom norske kommuner og “hvem som helst som har penger og er villige til å investere” — som folk normalt ikke gjør i våre dager med mindre prosjektet innebærer enten raske penger nå med en gang eller store penger på litt lengre sikt. Gjerne begge deler. Menneskeheten ligger under for allmenningens tragedie – “tragedy of the commons” – i forhold til miljøproblematikken. Alle vet dette. Det fremkommer også i fjernsynsserien “Oppsynsmannen”, som ikke egentlig slutter med noen konklusjon. Det vi har vært vitne til er vel helst en slags personlig reise mot oppvåkning, utført av en kis som til vanlig lever av å være morsom, bare at denne gangen er ikke temaet særlig morsomt på noe vis.

Budskapet Make America Great Again – MAGA – forutsetter et psykologisk narrativ hvor “storhet” en gang kjennetegnet dette bisarre landet, men siden har det gått nedover med ting, og nå er det så galt at Amerika må reddes fra de kulturelle kreftene som undergraver den angivelige storheten; som består av … hva eksakt? Akkurat det er litt uklart, men vi kan i det minste si at britene gikk for noe av det samme da de stemte for Brexit. En av “generalene” fra denne bevegelsen – Nigel Farage – har da også ved gjentatte anledninger assosiert seg med Donald Trump og hans opplegg. Det avgjørende salgspunktet for begge disse karakterenes budskap er at utlendinger truer nasjonen både med sin “kulturelle annerledeshet” og sine aspirasjoner mot det å “ta over” hele operasjonen på litt sikt. For å “bli sterkere” må vi stenge grensene, kaste ut alle “fremmede” og innføre drakoniske morallover overfor befolkningen. Britene er riktignok ikke så gale som amerikanerne når det kommer til det religiøse – Farage er vel nærmest en ateist i praksis, han holder seg ihvertfall unna sånt – men de er minst like gira i forhold til antimiljøvern – forsøpling og naturødeleggelser virker å være et ideologisk krav hos disse typene – og generell sosial sadisme. De har for eksempel alltid en masse folk de planlegger å “ta” på ymse vis. Du vet. Pågripe, oppbevare og “sende” hit og dit som om de er en pall med pølser. Slik vedlikeholdes det forkastelige menneskesynet.

Er jeg selv så mye bedre da? Nei jeg synes faktisk ikke det. Alle vet at jeg er en drittsekk, inkludert meg selv. Men jeg har i det minste ikke noen utvalgt minoritetsgruppe jeg har lagt for hat på irrasjonelt grunnlag. Det måtte i så fall eventuelt være “idiotene” — men det er svært vanskelig å definere eksakt hvem dette er. Sannsynligvis oss alle, for det går etter tur. Du driter på draget i dag, jeg gjør det i morgen. Og sånn går dagene. Alle som i det hele tatt gjør noe kommer jo til å snuble og gjøre feil av og til. Dette er opplest og vedtatt. Alle vet at ting er sånn. Feilfrihet virker uoppnåelig. Det beste vi kan få til er å “feile bedre” enn de verst tenkelige alternativene, ettersom vi danner oss en viss grad av livserfaring og “håndlag” med de vanligste formene for føkkupering som folk typisk begår gang etter gang gjennom livet. Du vet. Rutine er den beste form for karakterpanser. Når man “kjenner gåsa på gangen” og det ene med det andre. Mens man er ung har man en tendens til å etablere en litt anstrengt og “yppal” identitet, i den forstand at det skal lite til for å fremkalle noe slags dramatisk utbrudd av følelser, men folk utvikler seg som regel i en noe mer stoisk retning etterhvert som de vokser til og innser at det meste er “ikke personlig” men bare sånn som verden i det store og hele fungerer. Om Trump som person tenker jeg at han må ha hatt en fæl barndom for å utvikle en såpass fæl personlighet, noe som korollerer til de kjente deler av sagaen hans. Kjip far. Nok sagt. Dette er nesten alltid årsaken til at menn blir drittsekker. Det går i arv. Og der ender hele mysteriet, før man eventuelt gir seg til å studere individuelle tilfeller. Variablene er jo nærmest endeløse, men det skal noe virkelig ekstremt til for at ikke en mann skal bli akkurat som sin far. Dette er ikke noe man kan velge. Det er et spørsmål om genetikk. Man har den utrustningen man har — eller “bagasjen” om du vil. Slik at hvis det miljøet man vokser opp med ellers er mer eller mindre det samme, så er løpet kjørt i forhold til personlighetstrekkenes sannsynlighetsmekanikk. Eplet faller aldri langt fra stammen. Dette ordtaket beskriver en observert kjennsgjerning. Det er ikke “spekulativt”. De som “lurer på hvem de er” bør ta en titt på sine foreldre – og slekta forøvrig – for dette er i det store og hele hvem man er, uansett hvor original man eventuelt føler seg.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

En jeg snakket med her om dagen mener at amerikanerne fortjener en ny runde med Donald Trump, eller ihvertfall var det dette han sa, som fikk meg til å spørre om alle oss andre. Hva fortjener resten av verden? Det er av mange årsaker aldri likegyldig hva slags type som sitter i Det hvite hus. Det de gjør har en tendens til å skape ringvirkninger som også treffer norskekysten etterhvert. For øyeblikket pågår en miserabel form for undergraving av deres egen presidentkandidat på “den andre siden”. Joe Biden må trekke seg, mener mange, som om dette er et bra tidspunkt for å sjonglere med hittil ukjente kandidater og konstellasjoner. Herregud. Alle vet at amerikanere er evneveike men dette begynner å bli drøyt selv for dem. Hva slags magisk kanin tenker de å trekke opp av den usynlige flosshatten sin? Det tar både mange år og et dedikert gigabudsjett å bygge opp en amerikansk presidentkandidat. Det burde kanskje ikke være sånn, men sånn er det ikke desto mindre. Pengene har alt å si. Mens de holdt på med utvelgelsen forrige gang var min personlige favoritt Kamala Harris. Jeg syntes allerede den gangen at Joe Biden var blitt for gammel og skjølvin i kroppen, men det er ikke til å benekte at han har gjort en helt usannsynlig bra jobb — vi må helt tilbake til Lyndon Johnson på 60-tallet for å finne noen med en sterkere resultatliste enn Joe Biden. Jeg er ikke særlig begeistret for å bruke børskurser som mål for nasjonenes økonomiske tilstand, men hvis vi gjør det likevel så legger vi merke til at de aldri har vært så bra i USA som akkurat nå, pluss at de registrerer negativ inflasjon for tiden. Eller sagt på en annen måte: Den amerikanske økonomien “går på skinner” som aldri før. Hva handler det om? Er det en “hallis”? Er det et mirakel? Eller er det han skrøpelige gamle fyren som tross alt vet hva han driver med? De som støtter Trump har imidlertid andre planer. Deres Project 2025 er en dystopi som får meg til å lure på om de kødder, eller om de virkelig planlegger å virkeliggjøre Margaret Atwood sin gamle fantasi om Gilead, det nye Amerika. De er allerede godt i gang på høyesterettssiden, som nå er befolket av karakterer som ikke bare fantaserer om en “ny konservativ virkelighet” men som også demonstrerer en aksentuert vilje til å gjøre jobben. I visse delstater risikerer man nå fengselsstraff ikke bare for å ta en abort på sin egen kropp, men også hvis man hjelper noen med dette for eksempel ved å betale for dem, eller kjøre dem frem og tilbake til en klinikk som utfører slike inngrep, som i praksis betyr at man transporterer dem over delstatsgrenser; i seg selv en komplikasjon. Prognosene for USA er “ikke bra” selv om de for øyeblikket har en kompetent president. Senere i år – og frem over nyttår – vil det vise seg hva vi kan forvente for de neste fire år. Blir det “mer av det samme” eller blir det fullstendig fette galskap?

Britene har i mellomtiden sagt takk, men nei takk til “de konservative” med deres største valgnederlag noensinne — etter fjorten samfulle år med “austeritet” – innskrenkninger – eller altså systematisk undergravning av statsfinansene. Britene er blakke. Ellers har de det ikke så verst akkurat nå. Man håper jo at en regjering utgått fra Labour – altså det britiske arbeiderpartiet – skal være litt mindre sadistisk i vendinga. De forrige skallknarpene var jo alt mellom ufølsomme og direkte ondskapsfulle, generøst overstrødd med korrupsjon. Den nye regjeringen har ikke lovet noe fordi de strengt tatt ikke har råd til noe, men det spørs vel om ikke det er på tide å børste støvet av John Maynard Keynes heller enn å insistere på Friedrich Hayek. (Dette var en sidebetraktning som kan overses av alle andre enn de som er særlig sugne på å sette seg inn i økonomisk teori.) Videre skjedde det nylig noe ganske bemerkelsesverdig i Frankrike. Skal vi driste oss til å kalle det en fransk vending? Franskene er jo beryktet for den surrealistiske stilen sin. Før valget antydet jeg at man bør bite seg fast i sine egne negler i forhold til hvor “spennende” – det vil si uforutsigbart – det er, men det hele endte altså “bra” etter fransk målestokk, som jo ikke er som alle andres. De har sin egen greie. Men fra min synsvinkel handler det overordnede målet om å beholde et sterkt EU og heller utvikle samarbeidet over landegrensene videre enn å bygge det ned. Sånn sett er jeg definitivt illuminati eller hva man kaller det. Jeg oppfatter uttrykket “selvråderett” som fullstendig på trynet. Hva betyr det i praksis? At man ikke bryr seg om hva de andre synes? At man uansett kommer til å gjøre som man vil? Det er omtrent sånn jeg føler at jeg lever i dag. Norsk frihet er ikke bare et ord. Det er en sinnstilstand. Det blir ikke aktuelt å la seg “overstyre” og “formynde” verken av den norske staten eller EU, men vi kan godt samarbeide som voksne mennesker. Du vet. Få viktige ting gjort og det ene med det andre. Utlendinger er ikke i utgangspunktet “farlige typer”, eller ihvertfall ikke noe mer eller mindre enn innlendinger, men utledinger og “fremmedkultur” har så lenge vært det trollet under senga som man skremmer barna med at denne fantasien har etablert seg som narrativ struktur – eller virkelighetsoppfatning om du vil – hos de med litt begrensede evner til å resonnere. Tall og sånt biter ikke på dem. De stoler bare på det de selv føler, i hovedsak noe de har dratt ut av ræva. Det har ihvertfall ikke noe med “objektive forhold” å gjøre.

Seken er at fok er redde. Og sinte, fordi man blir jo sint etter å ha blitt skremt. Har du hørt om elefanten (i rommet)? Det er kort fortalt en berømt kurve som viser global økonomisk utvikling over de seneste tyve år, hvor “den vestlige arbeiderklassen” er de store taperne. De fleste andre har hatt relativ fremgang i løpet av perioden, både de rike i vesten og de underpriviligerte i den tredje verden. Politisk sett manifesterer dette seg omtrent som man bør forvente: Nazister er ingenting hvis de ikke støttes fra arbeiderklassen, som typisk bare støtter de som tar hensyn til dem. Derfor handler det om å “selge et inntrykk” av at de konservative samfunnskreftene står på de samme barrikadene som “de gule vestene” og den typen mer eller mindre spontane bevegelser. Hva slags løsning tilbyr de? Den samme som alltid: Det handler om å bruke makt. Du skal og den typen ting. Et typisk “populistisk” budskap er at det finnes en fundamental konflikt mellom interessene til “folket” – som er basert i “sunn fornuft” – og “eliten”, som konstruerer sin egen “faktabaserte realisme” på måter som virker fjernt og utilgjengelig for “folk flest”. De liker jo enkle løsninger. Alle vil helst ha enkle løsninger, selv om de ikke virker. Ihvertfall liker de dårlig den måten eliten får dem til å føle seg dumme, klønete og seksuelt lite attraktive. Eller rettere sagt, dette er akseptabelt så lenge de har penger, fordi man trenger jo strengt tatt ikke å bry seg om snobbete og overlegne folk, men når man havner i knipa blir alle lunter korte og alle kontroversielle tema eksplosive. Autoritære grep virker plutselig som en fristende tanke. Kan ikke bare noen banke opp de jævla jævlene og jage dem ut av landet èn gang for alle? De skjønner ikke helt hva de er offer for, men de liker tanken på at noen har skylda for dette. Noen det er enkelt å peke på. De skjønner heller ikke at så snart det hemmelige politiet og dødsskvadronene har blitt etablert og mer eller mindre “automatisert” så er det bare et tidsspørsmål før de selv blir dratt skrikende ned i en torturkjeller. Har du ikke hørt det? Revolusjonen spiser sine egne barn. Maktkampens sum er konstant i alle samfunn, det er bare kampens karakter som varierer. Så langt har ingen kommet opp med en bedre måte å håndtere dette problemet enn “den demokratiske prosessen”, med alle sine vorter og skjønnhetsfeil. Vi vil ha et samfunn hvor lover dikterer hvor grensene går, ikke “menneskelig impulsivitet” hos individer som typisk ligner mer på Caligula enn på Gandhi. Hvorfor er Donald Trump så begeistret for den nordkoreanske diktatoren Kim Ding Dong, eller hva fanden han heter for tiden, det har i prinsippet vært “den samme typen” helt siden koreakrigens dager? Svaret er sannsynligvis at Trump kan føle hva slags skrekkinngytende monster Kim er blant sine egne. Han tror at dette handler om “respekt”. Du vet. En sterk leder og det ene med det andre, som Trump forsåvidt har sagt om Putin, Orban og diverse andre “småkonger” også, både nåværende og historiske.

Hva slags samfunn ønsker vi å ha i Norge? Inntil videre er dette noe som fremkommer gjennom politiske valg hvert fjerde år, eller kanskje egentlig annethvert år hvis vi regner med lokalvalgene. Det er slik folket viser hva som er “etterspurt”. Det første vi kan si er at alle ønsker at ting skal fortsette slik. Valg er en god idè, selv om det alltid er masse jåss i detaljene og ingen egentlig får hele viljen sin. Eller altså, gi og ta noen ekstremister som ser for seg et “prestestyre” eller noe i den duren, men de er ikke mange nok til å utgjøre noen seriøs politisk bevegelse. Jeg føler ingen tvil om at nordmenn flest ønsker å fremføre systemet med politiske valg. Vi har forsåvidt lange tradisjoner for å være svære i kjeften og vanskelige å ha med å gjøre, så det er best slik. Ingen vet hva noen andre stemmer hvis de ikke selv forteller det, men jeg har egentlig litt vondt for å se for meg at noen “trumpete” kandidat ville ha noen stor sjanse i den norske politikken. Det nærmeste vi kommer er vel noen av de mer lurvete folka i Fremskrittspartiet, som faktisk er et arbeiderparti på høyresiden, eller fascister om du vil. Men ingen behøver meg til å fortelle dem dette. Uttalelsene fra den kanten taler jo for seg selv. Som Sun Tzu sa: Du må aldri avbryte en fiende mens han er i ferd med å gjøre en feil. Sånn sett støtter jeg jo ytringsfrihet for ytre-høyre-skalleknarper også. De er ofte sånne typer som – hvis de hadde vært yrkeskriminelle – “prater på seg en strengere dom” enn hva de ville fått hvis de hadde holdt kjeft. I varierende grad er dette faktisk ofte hva “avhoppere” sier også. Det ble rett og slett for mye for dem ved et tidspunkt — og fra det øyeblikk da de begynte å stille kritiske spørsmål til hele opplegget var det bare et tidsspørsmål før alt raknet og de ble etter måten “normale” igjen. Det store flertallet av alle mennesker er jo hederlige folk som bare vil “holde på med livet sitt” og ellers ikke ha noe trøbbel. Hvorfor glemmer folk dette så ofte? Gærningene blant oss får generelt sett alt for mye oppmerksomhet. Hvor mange prosent er kriminelle eller “utsvevende” på andre måter? Det er ikke mange. De fleste friker ut av og til med festing, fyll og annen ugagn, men så vender de tilbake til hverdagen igjen etterpå — omtrent samtidig med at regninga kommer. Og sånn går årene. Den generelle regelen er at hvis man gir folk en anstendig jobb så klarer de for det meste resten selv. Enten de er innlendinger, utlendinger eller noe helt annet. Det er jo dette ting handler om for de fleste. De ønsker å finansiere opplegget sitt gjennom å “ta en jobb” som på rimelig stabilt vis betaler en rimelig lønn for en rimelig innsats. De er ikke interessert i finansielle sirkuskunster, de vil bare ha en fast lønn som kommer inn på kontoen, slik at de kan planlegge resten av økonomien sin rundt dette – svært vesentlige – elementet.

Sirius er det greske navnet på stjernen α Canis Majoris. Stjernen blir også kalt «Hundestjernen» fordi den er den mest lyssterke stjernen i stjernebildet Store hund. Sirius er den mest lyssterke stjernen på himmelen med en tilsynelatende størrelsesklasse på –1,44. Den lyser med en hvit farge. Sirius befinner seg 2,6 parsec (8,6 lysår) fra Jorden, som gjør Sirius til den femte nærmeste stjernen. Den er ledsaget av den hvite dvergen Sirius B.

(Store norske leksikon)

Som alle vet finnes ordet siriusmysteriet, men det er noe variabelt hva ordet betyr. For meg – og andre som befinner seg innenfor en horisont av realisme – betegner det den litt problematiske avstanden mellom Sirius A og B. For gale mennesker handler det imidlertid om at dogonfolket i Mali en gang fikk besøk av utenomjordiske skapninger. De skjønner åpenbart ikke at det er umulig for levende skapninger å reise mellom stjernene uansett hva slags teknologi man eventuelt har. Det går rett og slett ikke an. Det eneste man kan gjøre er å sende en drone, la oss si noe i likhet med Voyager 1 og 2, som ble skutt opp i 1977 og som ved dette tidspunkt har forlatt solsystemet og entret “det interstellare mediet” som man kaller det. Rommet er jo ikke tomt. Det foregår alt mulig rart der ute.

Saken er at jeg husker Voyageroppskytningen. Jeg var fjorten år gammel i 1977 og godt over gjennomsnittlig interessert i den typen ting. Jeg hadde notatbøker fulle av mine egne betraktninger rundt temaet, for å si det slik. Det fantes selvsagt ikke noe internett på den tiden, men man kunne gå på biblioteket for å grave i saker, så dette var også min greie den gangen. Du kan si jeg er vant til å jobbe på den måten, siden før jeg strengt tatt var gammel nok til å gå på biblioteket alene. Det går en hårtynn grense mellom galskap og genialitet, hvor den rollen man tildeler seg selv i bildet ofte er avgjørende for hvilken side av gjerdet man lander på. Kort fortalt er det slik at den som tar seg selv alt for alvorlig er dømt til å miste vettet, men dette er selvsagt ingen enkel balansegang.

Det komiske elementet her er at vi visste ingenting om stjerner og kosmologi i året 1977 sammenlignet med hvor vi står i dag. Vi var for alle praktiske formål neandertalere på 70-tallet, ikke bare i forhold til vår avgrunnsdype uvitenhet men over hele linja. Alle vet dette. Det er derfor folk er så fascinerte av denne epoken. Musikken, maten, motebildet, politikken, litteraturen, teknologien. Alt var veldig annerledes den gangen. Folk så helt annerledes ut. For det første var det uvanlig med feite folk, selv i USA. Selvsagt fantes de, men man så dem ikke overalt hvor man enn flyttet blikket. Dette har tilkommet senere, etter at ultraprosessert mat ble alminnelig. Ikke fordi folk var sunne, for eksempel var det vanligere å røyke enn å ikke gjøre det og folk hadde generelt sett et problematisk forhold til alkohol, men de hadde i det minste ennå ikke blubbet helt ut på grunn av matvarenes kjemiske bivirkninger. La oss si at de var usunne på andre måter enn folk i dag, eller at hverdagen på 70-tallet var preget av et annet assortement av kommersielle giftstoffer.

Imidlertid fylte jeg 17 år i mars måned av året 1980, så det sier seg selv hvilket tiår som har dominert min ungdomstid med alle sine mer eller mindre smakfulle påfunn. 80-tallet er uten tvil det ondeste tiåret jeg selv har erfart, men det ser ut som om 2020-tallet har tenkt å bli en seriøs utfordrer til denne tittelen. Så langt har jo ting vært ganske stusselige, etter en aldeles usannsynlig pangstart i året 2020. Alt i alt er jeg glad jeg fikk en oppvekst uten smarttelefon og denslags, selv om det er uråd å si hva som eventuelt ville forløpt annerledes i noen vesentlig grad. Man måtte jo relativt sett jobbe hardere for å “finne informasjon” før nettets tidsalder — og “det sosiale” forløp seg også på andre måter enn nå. Teknisk sett eksisterte AIDS i året 1980, men ingen hadde hørt om det bortsett fra noen få medisinske spesialister. Det gikk enda et par-tre år før den nyheten slapp løs innenfor “den generelle befolkningen”, med varierende resultater. Kan du tenke deg hvordan kommentarfeltene på sosiale media ville sett ut dersom de eksisterte da AIDS var noe nytt og spennende? Homokreft var jo det første navnet på sykdommen som kom i vanlig bruk — og den daværende amerikanske presidenten – Ronald Reagan – sa rett ut at han syntes ikke det var så farlig med denne kategorien av mennesker. De er ikke noe å spare på, liksom.

På 80-tallet ble det også etterhvert vanlig å snakke om “en epidemi av fedme” men det var delte meninger om årsaken til dette. Er folk mindre aktive enn før? Det som er vanlig i sånne saker er jo å anklage ofrene heller enn å prøve å forstå problemstillingen, noe som for eksempel rammer både narkomane og andre mentalt syke mennesker særlig hardt, men altså også “de feite”. Omkvedet er at det er deres egen skyld, akkurat som Ronald Reagan assosierte sykdommen AIDS med en uansvarlig og utsvevende livsstil, ihvertfall helt til såkalt gode kristne amerikanere også begynte å vise symptomer på “homokreft”. Da ble det bevilget penger. Fra mitt synspunkt er det her man kan se forskjell på anstendige mennesker og “de andre”. Vi bryr oss ikke om hvem sin “skyld” det er at de har blitt syke, vi helbereder dem uansett, så får vi heller ta “hør-nå-her-samtalen” hvis det virker som om de er helt fortapt i kålåkeren. I utgangspunktet skal man jo ikke preke moral for voksne mennesker. Det er ekstremt dårlig stil. Ansatte i helsesektoren tenker imidlertid både det ene og det andre om folks valg av livsstil og den typen ting. Hva vil for eksempel legen svare hvis du spør om du bør slutte å røyke og få mer trim? Visse ting er mer forutsigbare enn andre. Bør man i størst mulig grad unngå giftstoffer i dagliglivet? Vel føkkings døh. Ikke sug på bilens eksosrør, liksom. Det kommer ikke til å ende bra. Imidlertid synes jeg – hvis det skal snakkes om skyld – at ansvaret for den såkalte epidemien av fedme ligger hos de som fremstiller og “pusher” dårlig mat. De vet hva de gjør, men de gjør det likevel.

Om landet Mali er det ellers å si at verdens rikeste mann noensinne levde der på 1300-tallet. Hans navn var Mansa Musa og formuen han kontrollerte har i ettertid blitt anslått til omtrent 5000 milliarder norske kroner, som vel beveger seg i retning av Oljefondet i størrelse (det er nå på omtrent 18.000 milliarder, ifølge nettsiden deres); det er ihvertfall langt hinsides noen privatformue som har eksistert siden den gangen, selv om han som eier Amazon kanskje vil klare det før hele samfunnet kollapser under vekten av sin egen skit. Imidlertid har jeg aldri hørt noen påstå at Mansa Musa fikk pengene sine av “aliens”. Når eksakt ble det vanlig å fantasere om at jorda har vært besøkt av fremmede skapninger fra verdensrommet? Det henger åpenbart sammen med det teknologiske fremskrittet og samfunnsutviklingen forøvrig, men det er utvilsomt et sykdomstegn innenfor kategorien “kollektiv galskap”. Det virker jo ikke som om menneskeheten som kollektiv entitet forstår seg selv og sin egen verden lenger. Vi har på en måte forlatt jorda uten å reise noe sted, hvis du skjønner hva jeg mener. Litt sånn som hvordan folk noen ganger kan fremstå som “levende døde” fordi det er ikke noe som foregår med dem, de “bare eksisterer” innenfor et mønster som går rundt og rundt, dag etter dag. Kanskje de trives på den måten? Hvem vet. Særlig de på min alder er lite begeistret for “overraskelser” i livet. Når man har brukt mange tiår på å etablere seg er jo ikke “forandring” det som fryder mest. Da kommer den berømte motviljen – som filosofisk sett er den eneste formen for fri vilje – frem. Kan ikke, vil ikke, får ikke til. På 1300-tallet var de rikeste delene av verden de man naturlig vil forvente skal være rike på grunn av naturressursene på stedet. Afrika, India, Sør-Amerika. Du vet. Der skulle vi ha vøri Kal, med tigersvansen vår. Steder hvor man bare slenger et frø på bakken, så spruter det nærmest ut i vekst umiddelbart. Jeg er jo så forstokket konservativ i tenkningen min at jeg oppfatter land som det eneste sanne grunnlaget for rikdom. Hvor mektig er man egentlig hvis man ikke engang har kontroll over sin egen matvareforsyning? Jeg antar man typisk blir mer sånn av å ha vokst opp på gård, men plenty mennesker som har vokst opp under helt andre forhold tenker også sånn: Sunn ressursforvaltning handler jo ikke om å slakte ned all budskapen, selge maskinparken og hugge skogen for å ta ut mest mulig kontanter her og nå. Vi skal leve av dette opplegget i all fremtid, så vi tar bare ut litt av det overskuddet som gården produserer.

Hvem husker Lars Hertervig? Han malte uansett de “gamle furutrærne” ovenfor. Ikke fordi han vanket i skogen men fordi han fantaserte om hva skogen kunne være. Selv har jeg et annet forhold til skogen men jeg liker uansett arbeidene hans Lars. Han er litt av en skrue, men han får frem poenget med ting. Det er dette vi kaller hyperrealisme. Ting ser ikke sånn ut i virkeligheten, men hvis virkeligheten hadde vært “korrekt” så ville ting – kanskje – sett slik ut. Syretripper pleier folk å si om hyperrealismen, enten de forstår eller ikke forstår at dette stoffet – lysergsyredietylamid – aktiverer forbindelser mellom hjerneceller som normalt ikke kommuniserer med hverandre, slik at man får noen ganger en subjektiv opplevelse av å “høre smak” eller “lukte farger” og sånne ting.

Hvorom allting er, saken er at det har skjedd igjen. Jeg skrev noe som ikke er synlig i “rullatoren” – altså på forsiden – og jeg skjønner bare ikke hva det er som skjer. Er det et mønster? Jeg har i så fall ikke oppdaget det ennå. Selv om det riktignok er sant at jeg kaster mesteparten av alt jeg skriver – eller på nettet arter det seg som “kladder” som jeg sletter etterhvert som jeg blir lei av å lure på hva jeg skal gjøre med dem – så liker jeg ikke desto mindre å se at det jeg faktisk publiserer faktisk havner i rotasjonen, eller hva man skal si. Men nok klaging. Over til dagens musikalske uttallelse:

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Jorden, eller jorda, er den planeten hvor mennesker oppstod og som vi bor på. Den er den tredje planeten i vårt solsystem regnet fra solen. Den er den femte største planeten i solsystemet og planeten med størst tetthet, hvilket innebærer at dens gravitasjon kun overgås av Jupiter, Saturn og Neptun. Jorden er den største av solsystemets fire steinplaneter, med en diameter noe større enn Venus, og cirka dobbelt så stor som Mars. Jordkloden blir noen ganger omtalt som Verden, den blå planeten, eller Tellus («Jord») etter dens latinske betegnelse. Jorden er det eneste stedet i Universet hvor man med sikkerhet kan si at det finnes liv.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Hvem skal man sitere? Hvem vet, saken er uansett at det tjener til å sparke igang saken. Eller rettere sagt, saken er at planeten er og vil fortsette å være uimponert over menneskene. Planeten er og vil fortsette å være “helt fin”. Det vi dreper er vårt eget livsgrunnlag slik det er og har vært her på skorpen, som Jens Bjørneboe kalte det. Mesteparten av jorda er jo totalt utilgengelig for oss, annet enn når den liksom gulper litt i form av vulkanutbrudd og denslags. Vi klamrer oss fast til toppjorda, for å være enda mer eksakt, fordi det er jo der vi dyrker både vår egen mat og sånt som vi mater husdyr med. Som alle vet handler “god jord” om dyp og næringsrik toppjord – altså “jorda som ligger på toppen” dersom dette ikke var klart nok – som uten mye “kultivering” gir rike avlinger. Man finner sånt mange steder, men ikke overalt. Faktisk blir det mindre av den gode toppjorda år for år. Du vet. Slitasje. Eller erosjon som vi kaller det når naturkrefter gnager. Det er uansett bare enda ett av disse globale problemene som henger truende på horisonten inntil videre. Optimistene gir oss hundre år, men pessimistene sier femti. Så må vi “tenke nytt” i forhold til begrepet landbruk, fordi det vil ikke lenger være enkelt å drive et maskinbasert opplegg i “lønnsom skala” etter dagens mål. Kostnadsskruen vil alene fremtvinge “noe nytt” uten at noen kan si hva dette vil bli, men selv mener jeg at allerede nå er en bra tid for nå legge om kursen i retning av et mer robust landbruk enn “monokultur”. En modell med mange små produsenter som jobber i henhold til et rotasjonsopplegg vil “spre risikoen” samtidig som mange flere vil kunne komme seg i nyttig arbeid med grev og kultiveringshakke, heller enn å sitte og glo på dataen sin på et kontor. Det er dem vel unt.

Mye av “miljøvernhistorien” er fullstendig absurd, som da amerikanske økonomer på 70-tallet bagatelliserte dystre spådommer om fremtidig landbruk med at “den agrikulturelle sektoren står uansett bare for noen få prosent av økonomien”. Herregud. All maten jeg har i huset mitt utgjør bare noen få promille av hele husets vekt. Derfor er det gravitasjonsmessig uviktig — men bare til neste gang jeg blir sulten. Da er det aldeles forbløffende hva slags tiltrekningskraft matvarene åpenbarer. Det er vanskelig for meg å skjønne at det går an å ikke mentalt koble sammen disse tingene, universitesutdannede som de er og det ene med det andre. Hva skal folk liksom spise hvis “den agrikulturelle sektoren” ikke går for fulle mugger til enhver tid? Forklar meg den du, professor Baltazar. Jeg venter her til du er ferdig med å forsvare det uforsvarlige, men så må vi snakke om olje. Deretter om betong. Det går simpelthen ikke an å stanse bruken av disse materialene raskt nok, mens “for sent” kanskje allerede befinner seg innenfor handlingsmessig rekkevidde. Mitt generelle inntrykk av disse problemstillingene er at det finnes liten forståelse for sakens alvor ute blant folk. Det er imidlertd ikke noe du eller jeg eller Titten Tei kan gjøre; saken er et politisk problem som krever en løsning på høyeste politiske nivå. En internasjonal løsning, siden saken jo teknisk sett er pandemisk (“pan demos” betyr “alle mennesker”, eller altså noe som angår alle i kritisk grad). Klima er en global sak. Det er været som er lokalt. Det vi driver med er kort fortalt å tilføre atmosfæren mer energi. I praktisk konsekvens medfører dette “mer interessant vær” uten at noen kan si noe eksakt om dette betyr snø eller hetebølge. Hvorom allting er, den demokratiske prosessen begynner og slutter med valg. Det er her “folkets makt” ligger. Vi må rett og slett stemme inn politikere som skjønner at ikke all verdens “lønnsomhet” kan oppveie for tap av livsgrunnlaget, som slett ikke er så robust som alle later til å tro. Det har vært et massivt tap av arter siden året 1970, bare for å ta tak i noe. Og stadig flere havner på den røde listen, i kategorien “sterkt utrydningstruet”.

Samtidig skal visstnok TokTok åpne datasenter i Norge, med strømbehov som en middels storby, sånn at folk verden over kan danse med smarttelefon uten å bekymre seg for krig og hungersnød og sånt. Hvor menneskelig er det? Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Det er ikke korrekt – slik Erwin Schrödinger (han med katten) gjorde – å definere liv som et temporalt felt av negativ entropi, fordi liv – og særlig komplekst liv, som menneskene og deres “sivilisasjon” – er i virkeligheten en dramatisk akselrator for det entropiske prinsipp, eller altså den andre termodynamiske lov: Kort fortalt at alle temperaturer vil søke å utjevne seg “nedover” men aldri “oppover”. Entropi er en enveisprosess. Man tenker seg at universet slutter når alt er helt “jevnt” overalt. Da vil det aldri skje noe mer. Varmedøden heter dette, men det er mildt sagt lenge igjen til det inntreffer. I mellomtiden gjør vi så godt vi kan med det vi har. Hvilket bringer oss til sakens litt vemmelige kjerne: Det er “menneskelig geskjeftighet” som har brakt oss til dette ennå bare begynnende krisestadiet. Det er ikke de lates feil. De har hatt rett hele tiden: Det smarteste er å gjøre så lite som mulig. Da gjør man ihvertfall ikke noe galt. Kanskje jeg tenker litt for banalt i forhold til de store hjernepandaene i Silicon Valley, men jeg ser ikke helt logikken i å satse på at teknologi skal bringe oss ut av et problem som teknologi har brakt oss inn i. Eller rettere sagt: Hvorfor skulle menneskenaturen ha forandret seg? Det har den jo empirisk bevisbart ikke. Vi er de samme dumme apene som vi alltid har vært, eller ihvertfall de seneste 300.000 år eller så. Folk var litt annerledes før den tid. Litt “snåle” kan du si, men fortsatt definitivt gjenkjennbare – hinsides enhver rimelig tvil – som mennesker. Hva skal man i det hele tatt si om dette kleine “postmoderne” opplegget? Her er noe jeg faktisk moret meg med å tenke på tidligere i dag: Jeg kan huske da de første lommekalkulatorene dukket opp på skolen min. Da var det omtrent dødsstraff for å bli tatt på fersken med en av dem under matteprøver, men nå i dag tror jeg de betraktes omtrent som passer og linjal; altså bare et verktøy man bruker for å spare tid og være mer nøyaktig. Men tror du folk har blitt flinkere eller dårligere – eller “omtrent det samme” – i forhold til å jobbe seg gjennom de vanligste regneoperasjonene med blyant og papir? Jeg tipper helt klart mye dårligere, men jeg vet ikke om dette noensinne har vært testet, eller engang hvordan man skulle gå frem for å måle noe sånt. Så vidt jeg kan huske fra skoledagene var det folk som omtrent måtte kaste opp bare man sa ordet matteprøve høyt. Litt halvnevrotisk, men okay. Poenget er at ting var ikke bra den gangen heller.

Når vi gjør noe enklere reduserer vi – eller fjerner helt – behovet for å “jobbe med saken”. Du vet. Automatisering og denslags. Hvordan vil moderne mennesker for eksempel “klare seg” uten innlagt strøm og vann? Noen oppsøker riktignok det primitive i form av “hytteliv” og den typen ting – og de opplever noe meningsfullt på den måten – men det er et poeng å påpeke at når dette skjer så stiller folk stort sett sine egne betingelser i forhold til når og hvordan det skal skje. De er ikke under tvang. De kan velge å avbryte opplegget og reise hjem igjen hvis ting blir for vanskelige for dem, eller av en hvilken som helst annen grunn. Eller sagt på en annen måte: Det fines en redningstjeneste og de vet dette. Derfor er jeg litt usikker på om det teller som “ekte primitiv erfaring” å ta seg et par uker som turist ute i den ville naturen. Det er helt klart “mer enn ingenting” men det savner kanskje dette elementet av “realisme i konsekvensene” som folk var nødt til å leve med på den tiden da mer primitive forhold enn hva moderne mennesker typisk aksepterer var vanlig standard selv hos de rikeste. Som alle vet er moderne medisin noe som i hovedsak har tilkommet etter Den andre verdenskrigens slutt, men vi er allerede så vant til det at vi ikke bare tar det som en selvfølgelig “rettighet”, vi skriker og gråter også fordi tjenesten “ikke er bra nok”. Ting kunne vært bedre. Livet kan bli enda enklere. Hvorfor har for eksempel ingen funnet opp en universalpille som fjerner alt av angst, stress og ukomfortabe følelser? Til det er det å si at dette har vært funnet opp mange ganger. Laudanum – opium oppløst i alkohol – var spesialdesignet for å gjøre denne jobben. Barbiturater – altså valium og denslags – er i hovedsak den samme idè. Først da de fant opp “serotonin-reopptaks-inhibitorer” som Prozac, Cipramil og andre beslektede remedier var ting bra nok til at begrepet lykkepiller ble introdusert i fullt alvor. Depresjon blir jo ikke definert som er sunn reaksjon på et sykt samfunn, men som en “funksjonshemning” som hindrer deg fra å være en god nigger for massa og produsere overskudd sånn at kapitalistene – og andre som lever av samfunnets produksjonsoverskudd – har til smør på brødskiva si. Hvis ikke må de jo flytte til Sveits og andre rettferdige land, de stakkars små. Buhu. Skjebnen er ond.