Det foregår underlige ting i Storbritannia. Mange føler sterkt ubehag over frivoløs bruk av “terrorismeparagrafen” etter at den politiske protestgruppen Palestine Action ble satt på en liste over oppleste og vedtatte “terrorgrupperinger” uten at de noensinne har begått vold mot mennesker, eller engang truet med dette. De har begått skadeverk i materiell forstand, noe de også tilstår, i form av diverse “direkte aksjon” rettet mot bygninger, kjøretøy, ledningsnett og den typen ting, blant annet sabotasje av flyvåpenets materiell (som vel er hva som fikk vektskålen til å tippe). Som en konsekvens av denne uretten har Palestine Action blitt “druknet i støtteerklæringer” av ymse demonstranter som har blitt utsatt for arrestasjon og anklage om “støtte til en terrorgruppering” – et forhold som i strengeste forstand kan medføre fjorten års fengsel – etter at de på offentlig sted har stått stille med plakater som sier: I oppose genocide. I support Palestine Action. Dette er altså strengt forbudt og foreløpig har de arrestert mer enn 500 mennesker for denne forbrytelsen.
Overskriften her er et sitat fra den franske filosofen Joseph de Maistre (1753-1821) som jeg stiller meg litt “meh” til. Jeg vet ikke hva jeg synes. På en side er det en komisk punchline, men på den annen side er det en farlig overforenkling av en alvorlig sak. Som alle vet har det jo mye å si hva slags regjering man får. Er det voksne og ansvarlige mennesker? Dette er det første spørsmålet man bør stille seg. Hvis man har noen som helst grunn til å føle selv den minste skygge av tvil om dette bør man ikke stemme på dem. Å styre landet ligner overgodet ikke på å styre en bedrift. Om noe, så vil folk være mindre kvalifisert til å bli politikere hvis de har “lederbakgrunn fra det private næringsliv” fordi oppgavene er så dypt og fundamentalt forskjellige. Før det første må en privat bedrift fokusere på lønnsomhet og effektivitet. De svarer for det neste kvartalsregnskapet. Ingen mentalt frisk næringslivsleder planlegger for mer enn to-tre år om gangen – selv om de kan ha “ønsker” om mer langsiktige affærer – fordi en typisk virksomhet lever innenfor øyeblikkets horisont. De må svare for konkrete forhold her og nå. En bedrift vil dø hvis den legger frem ulønnsomme tall over et uakseptabelt tidsrom. Men en nasjonalstat er udødelig. Den eksisterer innenfor “evighetens tidshorisont”. En stat kan være vanstyrt slik at ingenting fungerer som det skal og regjeringen er bare nikkedukker for andre – skjulte – interesser, men staten kan ikke dø slik som en privat virksomhet kan. Denne vesensforskjellen dyrker frem svært forskjelligartede ryggmargsreflekser.
Statens oppgave er å ivareta folkets interesser. Hele folket, ikke bare eliten, og slett ikke bare de som stemte på det eller det politiske partiet som fikk flertallet og derfor dannet regjering. Mesteparten av jobben utføres imidlertid av byråkrater som i hovedsak forkuserer på statstjenesten som en livslang oppgave. De har valgt sin vei. De har ingen interesse av å gå over til privat sektor, noensinne. Ihvertfall har det tradisjonelt vært slik. Du vet. Konservativt. En embedsmann er ikke laget på samme måte som en handelsmann. De driver med ekstremt forskjellige ting. “Forretningsteft” – en nese for å se gode muligheter til å handle raskt, tjene penger og den typen ting – vil i en offentlig stilling bare medføre det vi med et ord kaller korrupsjon. Statens affærer og daglige drift skal ikke la seg forstyrre av “konjunkturer i markedet” men holde stø kurs i forhold til folkets interesser på både kort og lang sikt. Mer som en fagforening enn som en bedrift, kan du si. Det er aldri A/S Norge, det er Foreningen til fremme av det norske folks velferd. Hvis man går i surraball med de to vil ting gå til helvete. Dette vet vi med sikkerhet. Det er forankret i hvor mye historisk bevismateriale som helst. Vi ser det skje hver dag i diverse “stater som vi ikke bør sammenligne oss med” slik som USA under Donald Trump. Det er så fette åpenbart at det føles nesten flaut å si det: Staten styres i henhold til lover, uavhengig av hva “markedskreftene” vil.
Vi avslutter med litt dansemusikk som passer til denne dagen. ihvertfall der jeg bor.
Noen fortalte meg en historie som var ganske – hva skal man si – tragikomisk. Saken er at en eller annen dust ble så sint på noe han så på nettet at han plantet knyttneven i skjermen. Dermed oppnådde han både å skade hånden sin og ødelegge en ganske kostbar skjerm — selvsagt uten at dette på noe vis fikk den irriterende personen på nettet til å skifte mening. Spørsmålet må bli hva han oppnådde med dette. Lærdom? Det tviler jeg på. Jeg hørte for mange år siden en lignende historie om en kis som kylte ølflasken sin i fjernsynsskjermen på grunn av et eller annet politisk, slik at hele mannskiten eksploderte så glassbitene fløy. Jeg tror ikke lærdom biter på folk som er i stand til å gjøre sånt. Det er noe fundamentalt galt med hele opplegget. Skjønner de ikke at skjermen er uskyldig i hva det enn er som plager dem? Jeg mener, for alle oss andre er dette en sånn type dustehistorie vi kan sitte og flire ondskapsfullt av rundt bordet på pøbben, eller noe, men de som gjør sånne ting behøver jo noen slags form for psykiatrisk hjelp eller bistand, synes du ikke?
Vi flytter blikket litt til siden for å spørre om det er noen vits i å brenne bøker. Du vet. Fordi man ikke liker det som står skrevet i dem. Du kan innvende at “det blir noe helt annet” men det synes jeg ikke. Prinsippet ser ganske likt ut for meg. Forskjellen består bare i hva slags teknologi som inngår i mediet. La oss si at noen for eksempel ønsker å stanse det de kaller “verdenskommunismen” — så de går i en kiosk, kjøper et eksemplar av Klassekampen og brenner den på torget eller et annet offentlig sted. Du vet. For å demonstrere sine synspunkter. Hva har de oppnådd? Å markere seg? Jeg er igjen i tvil om nytteverdien av sånt. Alt jeg ser er en tosk som bruker penger på å kjøpe en avis som han siden setter fyr på uten engang å lese den først. Mennesker er noen absurde skapninger. Jeg har nesten aldri møtt noen som kaller seg “antimarxist” som faktisk har tatt seg bryet med å lese gjennom det Marx skrev. Så hvor seriøse er de egentlig? Etter min mening tilligger det hva man kaller “elementær etterretning” å sette seg inn i det fienden – ekte eller innbilt – har for slags planer og strategier. Hvis ikke stiller man jo ikke særlig skarpskodd i en eventuell konfrontasjon.
Opprørte følelser har ingen nyttige applikasjoner. Kan du for eksempel peke på bare èn eneste jobb som noensinne har blitt bedre gjort fordi du var fette forbanna mens du gjorde den? Det vi kaller internett-troll er individer som søker å terge og hisse opp folk av hva jeg bare kan karakterisere som sadistiske årsaker. Du vet. De får et kick ut av å se andre miste fatningen. Eventuelt at de blir “såret og lei seg” eller noe annet i den samme gata. Poenget er uansett å spre det onde budskap. Negative bølger av energi som sprer seg lik ringer i vannet. Hvorfor er dette så gjevt? Jeg forstår det bare ikke. Imidlertid forstår jeg hva oppmerksomhetsøkonomi handler om. For eksempel vil et nettsteds reklameverdi henge på hvor mange besøk de har i løpet av en tidsperiode, samt hvor lang tid disse besøkende bruker på nettstedet. Til dette formål har de stor nytte av “engasjement” — og det spiller i prinsippet ingen rolle for nettstedets eier om dette er av positiv eller negativ karakter. De teller bare klikk. Vi vet at algoritmene som styrer automatikken i sosiale media favoriserer ting som skaper engasjement, la oss si “kontroversielle meninger” og annet innhold som tiltrekker seg oppmerksomhet. Dette gir best uttelling i forhold til reklameinntektene. Det er et ganske sykt opplegg. En ond sirkel, kan du si. Vi kan også kalle det en dommedagsskrue, eller en undergangsspiral, hvor delinkventene kappes om å komme ned på det lavest mulige nivå så raskt som mulig. Sånn har verden blitt. En hyperrealistisk simulasjon befolket av sinnssyke aper.
Vi avslutter med litt god gammeldags skrekkmusikk, i tradisjonen etter HP Lovecraft.
Hver gang det kommer nye “oppdateringer” til datamaskinen krever den en omstart, som også logger meg ut av alle de nettsteder jeg bruker til vanlig, sånn som epost, bank, nyhetskanaler og bloggen. Det handler om cookies, eller som det heter på norsk, informasjonskapsler. Jeg må klikke på hele sulamitten om igjen. Det blir den vanlige greia. Godtar du disse betingelsene? Svaret er som vanlig whatever. Bare få igang den jævla nettsiden, er du snill. Har jeg noensinne lest alle de små bokstavene i den juridiske brødteksten til et typisk nettsted? Jeg kan ikke huske det. Jeg vet heller ikke om noen andre som noen gang har gjort det. Det fremstår som et dustete rituale, som – når alt er sagt og gjort – til syvende og sist bare handler om hva slags reklame du vil bli vist.
Selv får jeg opp hva jeg antar er et kinesisk nettsted – men det er ikke temu – som tilbyr “alt mellom himmel og jord”, ikke minst inkludert noen slags Kalasjnikov-lignenede reproduksjoner av maskingevær. Hva skal man med sånt? Jeg har sett det som veggdekorasjon i bakgrunnen til en videoproduserende skrue på YouTube – ganske kledelig relativt til den typen materiale han lager – men bortsett fra dette, som er for teater-rekvisitter å regne, ser jeg ikke helt hva folk behøver sånne ting til. I verste fall kan det jo få deg drept hvis noen tror du lusker rundt med en ekte Kalasjnikov og tilkaller væpnet politi av den typen som skyter først og spør etterpå. Jeg tar med i beregningen at jeg befinner meg i Spania, hvor det etter alt å dømme reklameres for helt andre ting enn i Norge. Dessuten er språket annerledes.
Før i tiden har jeg kjøpt diverse ting over nettet, men det kommer neppe til å skje igjen. Alt virker for vinglete og ustøtt nå for tiden. Det er for enkelt å “skrape data” og selge den private informasjonen din på svartnettet, uansett hvor sikret du måtte føle deg. Sånn sett befinner jeg meg nærmere en full revers inn i gammeldags “cash only” type økonomi enn det motsatte, altså bank på telefonen, kryptovaluta og det ene med det andre. Jeg vil ikke ha noe av alt det der. Vanlig privat nettebank er bra – eller det har ihvertfall fungert tilfredsstillende hittil – men jeg behøver ikke noe “enklere” enn dette. Så spar meg for propagandaen. Det blir ikke aktuelt. Jeg vil ikke ha ferdigmat levert på døra eller millioner av fantastiske tilbud fra et digitalt kjøpesenter i føkkings Shanghai. Hvis jeg fikk bestemme ville jeg drepe alle de nettbaserte tjenestene som airbnb, uber, klarna, wolt, foodora og så videre. Du vet. Kort prosess. Av med hodet. Jeg vet ikke helt hvordan, men som alle vet så finner man alltids en vei hvis man har viljen på plass. Det bør som en hovedregel ikke gå an å tjene penger via nettet — og all reklame bør skattlegges med minst tusen prosent oppå prisen de allerede betaler. Men det er meg. Jeg bryr meg om miljøet og sånt. Andre kan ha andre tanker. Hvem vet.
Humoristisk sans betyr i sitt substansielle prinsipp bare en ting, men kan i sin attributtiske form manifestere seg som mange ting — ikke alle av dem like “humoristiske” for alle observatører. Hva er morsomt? Det kan ikke besvares på noen objektiv måte, fordi de individuelle variablene spenner fra alt til ingenting. Vår venn Sigmund Freud hevdet som alle vet at sansen for humor – eller mangelen på denne – utgår fra det underbevisste sinn. Der foregår det jo mye rart. Senere har det dannet seg en slags løs konsensus om at humor er et tegn på intelligens. Du vet. At man er kvikk nok i oppfattelsen til å “skjønne vitsen” mens den ennå er fersk. Det kan jo bli hvor kleint som helst hvis man må forklare poenget og hvorfor det er morsomt. Hvis folk ikke er “på bølgelengde” i en tilstrekkelig grad er ikke humor noe vel egnet kommunikasjonsverktøy.
Selv vil jeg kanskje påstå at humoristisk sans ligner på rytmesans. De fleste har lett for å falle inn i rytmen, selv når den friker ut i ganske kompliserte mønstre, mens enkelte individer fatter det bare ikke. Dette betyr – i seg selv – imidlertid ikke at de er “dumme”, bare at de neppe vil kunne bli gode dansere. De kan jo ha mange andre talenter. Det kreves flere data før man kan fastlå at en person er uintelligent enn bare mangelfullt utviklet sans for humor. Det eneste man kan si er at de sannsynligvis ikke er bra historiefortellere. Så hva annet har de? Se for deg det som i litteraturen kalles en tørrpinne. Kanskje en byråkrat, noen som jobber med offentlige utredninger, eller en regnskapsfører. Adolf Eichmann. Sånne typer er aldri sexy men de kan være noen jævler på å få ting gjort “på korrekt vis” i henhold til fasiten. På den annen side så har jo kjedelige mennesker ofte en skremmende evne til å spre kjedsomhet rundt seg, lik onde såkorn.
Hvorom allting er, saken er at jeg var innom Tenoira-butikken – det er et varemerke – i Villafranca her om dagen. Som jeg har nevnt tidligere er de som regel veldig lokalpatriotiske i de ulike spanske regionene, så også her. Tenoira er en vingård som ble stiftet i 2007 og de har vært “økologiske” – jeg vet ikke hva dette betyr i detalj for vinmakere – siden 2019, med diverse kommisjonærer blant de lokale handelsmenn. I hylla så jeg merkevaren GAYOSO. Hjernen min går på konstant autopilot i forhold til å surrealisere den observerbare virkeligheten, så jeg oppdaget umiddelbart at vi kan spalte dette – som er et familienavn særlig i Galicia, men også andre steder – til å si gay oso, som betyr homofil bjørn. Morsomt eller ikke? Det kommer an på hvem du spør. (I Spania er “gay” bare et teknisk ord som ikke er verdiladet, som når vi på norsk sier “homofil”, slik at det er ikke som i Amerika, hvor noe kan være “gay” uten å ha noe med seksualitet å gjøre overhodet men det er ment som en nedsettende betegnelse. Hvis meningen er å fornærme noen på slikt vis i Spania må man bruke ordet maricon.) Jeg vet ikke noe om “det homofile miljøet” i Norge og hva slags ord de bruker om hverandre, men jeg vet at på engelsk betyr bear – i homofil sammenheng – en typisk røslig, hårete mann med “pappakropp” som noen liker, men andre ikke. Dette blir selvsagt mye usaklig “mening” å legge i en vinflaske, men sånn er verden. Ikke forvent rettferdighet.
Jeg kjøpte uansett en flaske Gayoso Mencia 2015, men jeg har ennå ikke åpnet den. Det er en Bierzo-denominasjon og som alle vet er lager denne regionen en slags Spanias svar på Frankrikes burgundervin – hvor de røde hovedsaklig lages av Pinot Noir og de hvite hovedsaklig av Chardonnay – med sin røde Mencia og sin hvite Godello. Dette er jo noe helt annet enn den tunge, mørke vinen de typisk lager i for eksempel Bordeaux for Frankrikes vedkommende eller i Rioja og Ribero del Duero for Spanias vedkommende. Burgundervin har sine fans. Derom hersker det ingen tvil. Folk som har for mye penger betaler priser for burgundere som får øynene til å eksplodere hos mer sparsommelige mennesker. Herregud, er det mulig? Bierzovin er imidlertid vesentlig lavere priset, selv for de beste merkene, enn burgundervin. Derfor passer det bedre for min type budsjett å bo her enn i Frankrike (dessuten er fransken min enda mer tvilsom enn spansken), så langt som prisnivået på regionens beste vin angår. Hvor lang listen blir over gode grunner til å bosette seg i El Bierzo er et spørsmål om hvor detaljert og spesifikk du ønsker å være. Selv har jeg landet på en “skjønnmessig totalvurdering” som mest av alt er forankret i økonomiske forhold, så med andre ord en marxistisk årsak. Du vet. Marx var jo jævlig opptatt av økonomiske forhold og lite annet. Han skrev for eksempel ingenting om piker, vin og sang. Det er jo så mye annet i livet enn bare pengesaker og de mange slags sorger som de trekker med seg.
Vi avslutter med litt musikk som passer bra for “bjørnedans” (slå det opp).
Minimumskravet for at noe skal være en konspirasjonsteori er at en konspirasjon befinner seg sentralt i teorien. Følgelig er det å ha en “avvikende mening” om noe slags vitenskapelig tema ikke i seg selv noe tegn på konspirasjonsfantasier. Hvor det befinner seg på skalaen mellom dumt og smart er et annet spørsmål. For eksempel er det dumt å tro på myten om Atlantis, men det er ingen konspirasjonsteori — før man introduserer tanken om at “skolevitenskapen” er noen slags sammensvergelse som jobber for å holde sannheten skjult for folket. Da har man tatt det neste logiske skrittet og falt inn i en paranoid psykose, som forsåvidt er helt normalt i dagens samfunn. Vi helbereder jo ikke galskap lenger. Vi bare holder symptomene i sjakk med et medikamentbasert terapiprogram, eventuelt er det opp til pasienten å “selvmedisinere” seg.
Jeg har aldri ansett religiøs tro som noe annet en psykotiske vrangforestillinger. Det sentrale problemet er imidlertid at pasienten har en urealistisk fantasi om sin egen evne til å forstå verden, se sammenhenger, og så videre. De klarer ikke å leve med sin egen menneskelige feilbarlighet og uforstand. De klarer ikke å bare si jeg vet ikke fordi dette truer deres selvnytende følelse av overlegenhet i forhold til dyrene, eller noe. De må ha en historie. En fortelling. En forklaring. Selv om noe slikt ikke finnes. Da får man jo bare finne på noe. Hvis mange nok er enige blir det “sant”. Ikke sant? Sånn har ting en tendens til å virke, særlig i tilknytning til fenomenet religion — men også andre former for tro, forstått som det man oppfatter som en “rimelig antagelse” gitt det kunnskapsnivået man har om en ting. “Hellig overbevisning” er en særlig virulent variant av det samme fenomenet, som vi historisk sett vet er noe av den farligste galskapen som finnes ute i markedet for avvikende mentalitet og andre perversiteter.
Retroparanoia er et ord jeg har funnet opp selv. Det betyr “en sykelig tro på at alle vil deg vel”. Som vi alle vet er dette ikke tilfelle. Verden er full av skruppelløse jævler som uten å nøle vil utnytte din godtroende naivitet hvis du gir dem så mye som en halv sjanse til dette. Hvorfor er det slik? Det vet jeg ikke, men det er definitivt slik, og folk forstår typisk også dette på noe slags plan, slik at det er alminnelig å være skeptisk i forhold til “fremmedfolk”. Hvem vet hva de er ute etter? Kanskje er de harmløse men så lenge man ikke vet dette, så vet man jo ikke, og det er bedre å feile på den skeptiske siden enn å bli utnyttet og mishandlet fordi man stiller seg alt for åpen og inviterende til “feil typer”. Følgelig er det aldri direkte usunt å være vaktsom overfor mennesker man ikke kjenner. Alle vet dette. Spørsmålet er bare hvor langt man skal ta greia. Hvor mange og hva slags bevis på “gode hensikter” forlanger du før du slapper av og aksepterer at folk for det meste er akkurat som deg, uansett hvor fremmedartede de måtte se ut? Det kommer an på hva du tror.
Nylig var det en ung dame i Oslo som ble drept på jobb. Hvorfor skjedde dette? Inntrykket mitt er at gjerningsmannen hadde hengt seg opp i noen slags idè – en psykotisk vrangforestilling, om du vil – hvor hun representerte noe som han følte seg truet av, slik at han erkjenner ikke at han gjorde noe galt. Det var jo selvforsvar. Du vet. Fordi “kulturen vår” er satt under beleiring av fremmede og hvis ingen er villig til å steppe opp og ta ansvar, så vil de fremmede ta over hele opplegget og gjøre slutt på “alt som er vårt eget” og som ingen andre har. “Egenart” og den typen ting. Det norske. Hva vet jeg? Jeg har aldri egentlig forstått hvordan sånne folk tenker. Men så skal det da også ganske mye til før jeg føler meg truet av noe. Jeg er ikke noe “offer” på noe som helst slags vis — og jeg klarer bare ikke å være empatisk med noen som har antatt en offeridentitet, uansett hvor mye saklig grunn de eventuelt måtte ha for dette. Jeg mener, mange er jo de facto ofre for vold, overgrep, mobbing, trakassering og det ene med det andre. De har opplevd fæle ting. Jeg skjønner dette. Men for å komme seg videre i livet må de ikke desto mindre komme seg ut av denne “bølgedalen”.
På mange måter er det korrekt å beskrive meg som en rabiat nasjonalist, men ikke sånn som dette ordet vanligvis blir brukt. Det er ikke politisk, det er kulturelt. Jeg er norsk til fingerspissene og vel så det, selv om jeg bor i Spania. Derfor finner du for eksempel et norsk flagg hengende fra juliebalkongen utenfor kjøkkenvinduet mitt. Hvorfor ikke? Jeg har jo uansett ikke evnen til å føle skam. Jeg begynner å le lenge før distibutørene av skamfølelse rekker frem til poenget sitt. Hva fanden prater du om, din slyngel? Jeg blir tyve tusen ganger mer provosert av de som tror at “det norske” lar seg true av en bande med fussete muslimer – herregud – enn av selve den foran nevnte banden. Hva slags ynkrygger tror du egentlig vi er? Hvis den norske kulturen virkelig er så anemisk og svakelig at den dåner og dør av at noen sier Allah Akbar – eller hva fanden det nå er de sier – i gata der du bor, ja så fortjener den å dø. Såpass nietzschiansk må det nesten være. Hysteriske kjerringer av alle kjønn kan bare holde tåta på seg. Det nasjonale er organisk, ikke religiøst. Å avskaffe “det norske” er ikke mer realistisk enn et forsøk på å skrape ruren av alle svaberg mellom Lindesnes og Stadt med fortennene sine. Dessuten er det mer realistisk å bekymre seg for amerikansk kulturimperialisme enn for arabere og pakistanere, hvis man først skal engste seg over disse tingene.
Vi avslutter med litt “britisk” kulturimperialistisk popmusikk, som imidlertid også er ganske “norsk” i ånden.
Det er en kis på nettet som presenterer “nyheter fra Spania” på engelsk. Jeg har fulgt ham siden lenge før jeg flyttet hit selv, som et ledd i det vanlige etterretningsarbeidet fra dag til dag. Du vet. Noen ganger kommer det noe særlig nyttig eller interessant og da gjelder det å være beredt. Av “årsaker” har han tiltrukket seg et segment av lesere som omtrent skriker i fistel i kommentarfeltet hver gang temaet “klimaforandringer” og/eller “global oppvarming” kommer på banen. Det har alltid vært varmt i Spania, sier de. Du presenterer fake news når du siterer nyhetskilder som tar opp disse tingene. For det meste blir disse bare ignorert. Jeg mener, hva skal man liksom si? Likevel føler jeg svart hat inni meg overfor troll som ikke respekterer at hetebølgen i august var en dødelig katastrofe. Mer enn 2500 mennesker omkom, i tillegg til de over 1100 heterelaterte dødsfallene som allerede var registrert i Spania i år. Og la oss ikke engang snakke om de materielle skadene som skogbranner ute av kontroll forårsaket. De kalkulerer fortsatt på tallene, men allerede nå kan enhver idiot se at dette blir ikke billig. Tilsammen har et område på størrelse med Østfold fylke blitt ødelagt.
Nå har vi startet på september måned og temperaturene har lagt seg på noe vi kan kalle “en normal norsk sommer” med kjølige netter og dager som drar seg oppimot 25 grader. Det er veldig fint der ute nå. Dessuten kommer det enkelte lette regnbyger fra og til, men det er ikke såpass at man behøver paraply engang. Imidlertid driver folk i sør og spenner fast setebeltet i forhold til de forventede høststormene som i år sannsynligvis vil bli temmelig seriøse greier på grunn av at Middelhavet er såpass kraftig oppvarmet. Husker alle fysikktimene fra ungdomsskolen? Varme = energi. Når de normale stormene får ekstra energi fra unormalt høyt oppvarmet overflatevann så vil denne energien omsettes i sterkere vind og kraftigere regnskyll. Husker folk hva som skjedde i Valencia i fjor? Det er grunn til å regne med “mer av det samme”, uten at noen kan si noe eksakt om når og hvor. Været er jo notorisk uberegnelig på noen lengre sikt enn bare de neste to-tre dagene. Sånn er de praktiske konsekvensene av klimaforandringer. Det er forsåvidt teknisk korrekt at “det har alltid vært klimaforandringer” men dette er ikke noe holdbart argument i forhold til hva vi observerer nå. Den store døden er det smått dramatiske navnet på masseutryddelsen av liv her på jorda som skjedde i overgangen mellom tidsepokene Perm og Trias for 250 millioner år siden. Nitti prosent av alt liv i havet døde ut og sytti prosent av alt landbasert liv. Årsaken til dette var at temperaturen steg med ti gradet over en periode på femti tusen år, som var raskere enn livsformene var i stand til å tilpasse seg. Til sammenligning har temperaturen – foreløpig – steget litt i overkant av 1,5 grader på bare hundre år siden menneskenes industrialiserte epoke startet. Hvor mye mer tåler vi? Ingen vet — og dette virker ikke som den typen spørsmål det er passende å holde på med frivolt gjettverk rundt. Saken er at vi har et alvorlig problem.
Spanias statsleder Pedro Sanchez har fremlagt et forslag til “tverrpolitisk klimaoverenskomst” etter mønster av den de kom frem til for ti år siden, men da handlet det om beredskap overfor internasjonal terrorisme. Vi kan litt forsiktig si at saken har fått blandet mottagelse. Det er jo ikke alle som forstår problemet, eller engang er villige til å anerkjenne at det finnes noe slikt problem. Opplegget er fullstendig fette absurd. Når ble det slik at et betydelig antall mennesker “føler” at vitenskapen har noen annen interesse enn å observere virkeligheten og utarbeide faktapunkter på grunnlag av de data som lar seg samle inn? Når ble oljeselskapenes inntjeningsprofil viktigere enn grunnlaget for alt jordisk liv? Herregud. Snakk om å ha prioriteteringene sine i orden. Hvis du tror at migrasjon er en viktigere politisk sak enn miljø er du mildt sagt evneveik. Saken er jo så alvorlig at vi burde egentlig ikke snakke om noe annet enn miljø. Amerikanerne har ordnet seg med en åtti år gammel senil seksualforbryter som president og mange synes tydeligvis at dette ikke bare er normalt men også en stor fordel for verden. Du vet. Han er visstnok en handlekraftig type som også bør få Nobels fredpris for alt det fine han har gjort for verden. Vel, det er hva det er. Min eneste politiske makt består i å stemme når det er valg og dette har jeg allerede gjort. Siden anerkjenner jeg et visst ansvar for å oppføre meg som folk, kildesortere avfallet mitt så godt som det er lagt opp til og ellers begrense bilbruken til det mest nødvendige. “Det store bildet” har ikke jeg ansvaret for selv om jeg er i stand til å se det. Det forundrer meg litt hvor intenst engasjerte de såkalte klimafornekterne er. De tar jo faen meg fullstendig av med skriking og skjellsord. Selvsagt gjør jeg også det noen ganger, men dette er ikke alt jeg gjør. Mesteparten av materialet mitt er ganske saklig og behersket. Det hjelper jo som regel ikke å “heve stemmen”.
Vi avslutter med den beste låta fra Neil Young-albumet Reactor, som jeg kjøpte som LP da den kom ut i året 1981:
Altså, jeg er jo en veldig ryddig og streit person, ikke sant? Alle vet hvor de har meg, jeg lyver aldri og betaler alltid riktig beløp til riktig tid hver gang det er noen “pengesaker”. Veldig A4 akkurat der, liksom. Jeg bruker ikke skitne, fillete eller på andre måter stygge klær, jeg steller meg alltid hvis jeg skal noe sted, huset mitt ser bra ut og når jeg har vasket klær så bretter jeg dem pent sammen med tellekant på t-skjortene, alt i sine dedikerte hyller eller skuffer, og så videre. Du ser tegninga. Det er et nærmest militært velordnet borgerhjem. Det er designet for å ligge på laveste optimale stresspunkt i den forstand at jeg ser aldri “noe som behøver å bli gjort” fordi jeg har allerede gjort det. Jeg har ingen klagesaker mot meg selv, om du vil. Hvordan ble ting slik? Jeg var jo det man litt forsiktig kan kalle en bohem da jeg var yngre. Mer av en kaospilot innennfor en “kreativ kontekst” med mye halvgjort arbeid rundt meg til enhver tid. Men så ble jeg eldre.
Jeg har sett mange i min egen aldersgruppe bli sittende fast i sin egen labyrint av dårlige vaner. Det finnes sikkert mange meninger om saken, men for meg er det fullstendig fette uaktuelt å fortsette i noen slags “ungdommelig” ånd når jeg har kommet i bestefarsalderen. Det virker jo ikke realistisk. Jeg er ikke lenger “en av gutta” fordi jeg befinner meg i en helt annen fysisk virkelighet nå enn da jeg var 30-40 år, det vil si i velmaktsalderen for de store sosiale sprell. Jeg er kort og godt ikke like bevegelig lenger. Jeg kan tidfeste når denne overgangen skjedde. Det var i 2018. Jeg var 55 år da. Det viste seg at jeg ikke lenger kunne utføre en vanlig baklengs salto og lande på beina. Som alle vet er sånt ganske pinlig. Dessuten tapte jeg ti kroner i veddemålet. Ingen økonomisk katastrofe i den praktiske verden, men som symbolpolitikk var dette problematisk. Man vedder jo ikke hvis man ikke tror man kommer til å vinne, ikke sant? I en magisk verden er det viktig å forstå hva som er – og minst like mye hva som ikke er – tegn man bør legge merke til. Når du tror du kan gjøre noe men så viser det seg at du får det ikke til har vi et problem, ikke sant? Poenget er at dette er en annen type problem når man er 25 enn når man er 55. Hvor mye tid har du å bruke på saken? Hva er budsjettrammene dine?
Det er viktig å forstå hva det betyr å ha mer fortid enn fremtid. Det motsatte er det jo nesten ingen som forstår. Før man har rukket å bygge en selvstendig forstand føler jo alle at “alt går an” – som ikke er direkte usant akkurat da – men man vil snart oppdage karmaloven: Så snart du har valgt noe har du også valgt bort noe. Hvis du svinger til høyre akkurat der og da så vil en annen skjebne manifestere seg enn hvis du hadde svingt til venstre. Dette er en vanlig tolkning av det fysiske prinsippet om “mange verdener” (men du kan bare leve i èn av dem) som aktualiseres gjennom viljen. Gjort er gjort og spist er spist, som folk sier. Konsekvensene av alle valg man foretar er noe man bare må bære. Dette er hva karma betyr. “Dårlig karma” henger sammen med dårlige valg, ofte når man har gjort dette til en vane, sånn at man ligner i alles øyne på en “ulykkesfugl”. Teknisk sett er det ikke vanskelig å snu dette. Det er bare å bygge et nytt sett med vaner, som støtter et bedre strategisk mønster i forhold til “hva du egentlig vil med livet ditt” (dette er noe variabelt). Det å ikke vite hva man vil er et annet slags problem enn det å ikke få til hva man vil. Generelt sett er det ingen som vet dette før de har kommet i såkalt “moden alder” – som er vanskelig å tidfeste på grunn av store individuelle variabler – men når man har kommet inn i 30-40 års alder bør man ha dannet en ganske god forståelse av saken, selv om de fleste fortsatt vil “oppdage nye ting om seg selv” også i sin fysiske velmaktsalder. Men nok om det. Alle vet jo allerede alt om disse tingene.
Ordet disiplin betyr – når jeg bruker det – perfeksjonering av din moralske karakter. Selvkontroll, hvis du vil ha det med bare ett ord. Full styring over dine egne mentale og fysiske egenskaper. Selv anerkjenner jeg ingen eksterne autoriteter. Det finnes bare eksterne krefter, og som de sier i Japan: Bambusen må bøye seg for vinden. En disiplinert person vet hvor grensene går. Har du styring? Hvis ikke må du falle tilbake til et taktisk punkt du faktisk behersker. Det er selvsagt ikke galt å bevege seg utenfor sine egne grenser, men man kan ikke oppholde seg der mer eller oftere enn man har ressurser til å beherske som fremskutt utforskningspost. Det er for eksempel en dårlig idè å engasjere seg i noen slags konflikt når man befinner seg utenfor sitt eget domène for beherskelse. Forstand er den mentale egenskapen man bruker som kart når man utforsker verden. Imidlertid går det helt fint an å erfare ting uten å forstå dem. Det skjer faktisk hele tiden. Det er derfor vi søker å etablere disiplin som en stabil plattform for bruk av forstanden. Hvis du ikke vet hva som foregår og du heller ikke har styring så har du jo et problem, ikke sant? Fagfolk innenfor trolldomskunst kaller dette å “danse”. Hvor fint det ser ut er som alle vet variabelt. Alle kan danse, men ikke alle kan danse like bra. Noen gjør ting de ikke burde gjøre. La oss si for eksempel hoppe høyt og lande i spagaten. Hvis du ikke er jævlig godt trent så kommer det til å gjøre vondt og du vil nesten helt sikkert angre på at du prøvde i mange dager etterpå, kanskje resten av livet.
Saken er at jo eldre man blir, jo dårligere blir man til å danse hip-hop, så å si. Glem dette med å spinne på hodet, stå på bare èn hånd, skreve dypt, lande hardt på knærne og slå saltomortale. Folk over femti bør ikke gjøre sånt. Den beste muligheten de har er å “se kule og mystiske ut” på en tilbakeholden måte. Folk er generelt sett ikke særlig smarte, men det er som regel ikke fullstendig fette idiot heller. De skjønner forskjellen mellom ung og gammel — her forstått som hvor sannsynlig det er at en person har hatt “interessante opplevelser i livet” sånn at de kan fortelle historier det er verd å høre på, eller om de bare er en skitpratende skrytepave med alt for store tanker om seg selv. En gammel mann har lov til å kle seg i en jazz-dress og “danse på en selvnytende måte” — men hvis en ung mann gjør dette er det 99,99% sannsynlig at folks instinktive reaksjon vil være “for en dust”. Forskjellen er at selv om det går an å være en sprek 60-åring så er det ingen som forlanger dette. Men hvis du er ung må du ha noe fysisk imponerende å komme med som danser. Ser du den? Fra tenårene husker jeg bygdefester i Trøndelag. Det kunne være ganske barske forhold. Jeg mener, det var alltid slagsmål mellom ungdommene, men det fremsto ikke som farlig. Sånn er det jo bare. Folk slåss. Hva så? Imidlertid var det – bokstavelig og mildt sagt – blodig alvor når to gamle menn konfronterte hverandre på “bli med utenfor” måten. Folk var mer stille når de så på. Greia var bent frem skremmende. Du vet. Unaturlig og ondt. Risikoprofilen er en helt annen når to innfule gamle jævler braker sammen. Ikke faen om noen tør å stille seg mellom dem heller. “Ånden” i det som skjer mellom dem er seriøs på et helt annet plan enn når to hankyllinger gjør seg tøffe og flekser musklene sine. Som tilskuer har man ingen forutsetninger for å forstå gammelt fiendskap mellom folk som var unge på dinosaurenes tid. De slåss jo ikke om parringsrettigheter og sosiale posisjoner. Det er “noe annet” som foregår, men du vet ikke hva.
Konklusjonen er uansett at man helst bør finne frem til en annen livsstil når man kommer i senioralderen. Ting som man fint kunne gjøre for 20-30 år siden blir mindre aktuelle. Skadepotensialet tillater ikke fysiske eksesser. Jeg skjønner ærlig talt ikke poenget med å løpe maraton og den typen ting som 60-åring. Du kan ta deg bra mye faen på at du i så fall blir blikkfanget til Røde Kors og andre som er på stedet for å ta seg av medisinske nødhjelpsbehov som kan oppstå. Dette kan bli et problem. Det er jo ikke bra når det vurderes som “mer enn gjennomsnittlig sannsynlig” at du kommer til å drite på draget, enten du forstår dette selv eller ikke. Fysisk kraft er jo en ressurs som går tapt over tid. Akrobater har ganske ung pensjonsalder, for å si det slik. Imidlertid har man færre grenser for vekstpotensialet innenfor attributtene disiplin og forstand. De kan fortsette å øke i flere tiår etter at kroppen begynner å bli skral. Disse er følgelig de eneste realistiske domènene for respekt i gamle menneskers liv. Det lønner seg rett og slett ikke å satse på sånt som ungdommer kan gjøre mye bedre, som for eksempel å se flott og fysisk sprek ut på stranda. Skjønnhet kan være forankret i helt andre ting enn den synlige kroppens egenskaper (og det samme gjelder forsåvidt skjønnhetens ontologiske motsetning). Det har jo bare noe desperat over seg når for eksempel en mann i 50-årene prøver å fremstå som en saftig ung hanekylling full av muskelbrunst og seksuell handlekraft. Den tiden er forbi. Han må satse på noe annet nå. Noe mindre umiddelbart. Noe som er mer “kult og mystisk”. Du vet. En aura av erfaring og “levd liv” som bare de godt voksne kan ha (uten at dette nødvendigvis betyr at alle de godt voksne har det).
Etter en formiddag med vin blir det siesta, men så kommer ettermiddagen. Da blir jeg jo sulten. Ergo må det lages noen slags mat. Det er såpass sent at jeg gidder ikke å starte noe stort opplegg, så det blir bare en “mikset gryterett” som skal stå i ovnen på 120 grader i en times tid — men først må ingrediensene forberedes. Da er det slik at man tager vad man haver, som hu derre Cajsa Warg sa i sin tid. (Det er en klassisk kokebok fra 1970.) Det blir noen baconterninger, to små chorizo pølser, 4-5 kokte poteter, et glass ferdigkokte røde bønner, en løk, en gulrot, 5-6 fedd hvitløk, en liten pakning med tomate frito, en spiseskje røkt paprika, salt, pepper og “caldo de cocido” (kokekraft) opp til det dekker ingrediensene i den ildfaste formen. Først freser jeg bacon og chorizo, kappet i småbiter, deretter tilsetter jeg finhakket gulrot, løk og hvitløk og freser alt enda mer. Du vet. En passende mengde tid. Det må man bare se an. Siden går alt i formen sammen med resten av greiene før jeg dekker toppen med sølvpapir og setter det i ovnen på 120 grader. Det må stå en time, men det kan godt stå lenger. Vi ser det an. Men vanligvis gidder jeg ikke å vente mer enn en time.
Dette er hva jeg vil kalle “enkel cowboymat” men folk himler vanligvis med øynene og skamroser retten når jeg serverer den for andre. Hva kan jeg si? Det ville jo vært patetisk hvis jeg ikke hadde lært noe etter å ha holdt på med kokekunst i femti år. Selvfølgelig er det bra. Men nok om det. La oss heller snakke om det trikset jeg lovet i overskriften. Det er ganske lett, men også – etter alt å dømme – veldig vanskelig for mange: Rydd opp og vask alt utstyret med en gang. Ikke vent. Så snart gryta har gått i ovnen kommer den tiden man skal bruke på å tilbakeføre både verktøyet og kjøkkenbenken til sin naturlig plettfrie tilstand. Dette er en god vane å legge seg til. Man vil jo være venner med seg selv, ikke sant? Det blir vanskelig hvis man er en sølete rotekopp. Da blir man irritert og følelsene kommer i opprør. For det er jo slik at man før eller siden må rydde og vaske mannskiten uansett, ikke sant? Det er på sitt enkleste når rotet og sølet er ferskt. Siden tørker jo ting, flekker stivner og alt blir til en ekkel gørje. Jo tidligere i livet man tilegner seg denne vanen, jo bedre. For de som har slike interesser kan det også nevnes at det er et idiotsikkert “sjekketriks”. Nesten alle vil helst være sammen med en ryddig person hvis de har noe valg. Tenk over saken. Selvsagt har jeg rett. Dette er elementært.
Ellers er det å si at det spiller ingen rolle hva annet i livet som er tipp-topp hvis man ikke spiser bra. Dette er det viktigste av alt. Har du noensinne hørt folk si at hvis du vil ha noe gjort så må du gjøre det selv? Dette gjelder også i matveien. Du må sette deg inn i sakene og lære hva det vil si å lage god mat. Sånt er på sitt vanskeligste i begynnelsen, men siden finner man jo ut av ting. Det viktigste er å ha viljen. Uten vilje til å lykkes kommer man nesten helt sikkert ikke til å lykkes. Bare spør hvem du vil — men pass på at det er noen som vet hva de snakker om. I dette tilfelle betyr vel det noen som allerede har lyktes med noe. Spør dem. Jeg kan garantere deg at alle vil si det samme. Du må bare stå på og ikke gi opp. Vanskeligheter kan bare ovekommes med tålmodig applikasjon av viljestyrke. Imidlertid teller det ikke som “vanskelighet” å rydde etter seg med en gang. Det er jo dritenkelt. Det må bare gjøres.
Foran meg på bordet har jeg en Portia 10 Meses 2023 “Seleccion de Barricas” rødvin fra Ribera del Duero, som mange mener er Spanias beste vindistrikt. Dette eksemplaret er flaske nummer 10.436 av totalt 25.240 flasker produsert i denne serien. De frembys på nettet fra 10-12 euro (pluss frakt) men jeg betalte “bare” 8,45 på det lokale supermarkedet, som likevel betraktes som en relativt høy prisklasse for sånt som man bare kan kjøpe uten videre i en normal butikk. Det er klart at hvis man går i en spesialbutikk så finnes det egentlig ingen øvre grense for hvor mye penger man kan bli kvitt, men her nede på jorda – hvor de vulgære menneskene bor – så gidder de ikke å sette frem varer som koster mer enn folk tjener i måneden. Sånt er jo bare irriterende. Denne vinen er basert på druetypen Tempranillo; som typisk gir dyp, mørk vin med overveldende smak, som egner seg godt til kjøtt, vilt, skarpe oster og så videre. Alkoholen er svært høy – 15% er i territoriet til Amarone og denslags spesialiteter – og de 10 måneders fatlagring (som navnet sier) gir den en karakter av svarte bær, vanilje, kakao og så videre. Dette er en smakshammer som sikter godt og treffer der den skal.
De seriøse produsentene har blitt så flinke nå – og utstyret deres er så teknisk avansert – at det bare er rimelig å forlange at de skal klare å piske fetthysa opp i 14-15% før det kan kalles en fullvoksen vin; noe som selvsagt medfører at hvis det står 12% på etiketten så er det en bordvin. Vino de Mesa. Et enklere produkt som er laget på mer slurvete måter, gjerne med høyere arealutnyttelse på vinstokkene, som gir mer vassne druer, og en slakkere kvalitetskontroll underveis. Likevel kan det bli helt grei vin av det. Mesteparten av all verdens mest kommersielle produkter – si for eksempel Yellow Tail – er laget i massive kvanta under målsettingen “bra nok” og de markedsføres mot et mindre kritisk kundesegment — som ikke egentlig forlanger noe mer enn “bra nok”. Og Yellow Tail er definitivt bra nok, men heller ikke noe mer enn dette. Det er ingen krevende vin. Den er ikke interessant, men den gjør jobben sin. Portia 10 Meses tilhører “neste divisjon” så å si, fordi du merker umiddelbart at dette er en helt annen type skapning enn de kommersielle bordvinene. Den er laget av folk som vet hva de driver med, som også har hatt “visse ambisjoner” med varen sin. Det begrensede opplaget er en artig gimmick, men jeg vet ikke hva det egentlig har å si i virkeligheten. Kanskje hvis man får et spennende tall? Vinen tåler sikkert å lagres, men den behøver ikke kjellertid for å “åpne seg”. Den kan drikkes nå i dag. Skål.
Selv om alkohol er drit billig her i Spania så føler jeg ikke for å drikke mye og slett ikke hver dag. Det er bedre å drikke lite og bra enn mye og middels vin. Ihvertfall er dette min holdning til saken. Jeg har noen flasker “i bakhånd” – blant annet de tre eksemplarene av Portia som jeg fraktet hjem i egen ryggsekk og derfor fikk billig, totalt sett – og de koster alle fra åtte til femten euro. Jeg føler at dette er “min” prisklasse. Jeg behøver jo ikke så mye vin, men den jeg behøver må være god. Det eneste unntaket er hvis jeg skal lage noen slags “gryterett” som krever vin. Da kjøper jeg den billigste vinen de har på superen, som faktisk er billigere enn både øl og brus – liter for liter – og som neppe egner seg som drikkevare på egen hånd. Kanskje som “blandevann” i en punsjbolle eller noe. Eller til å koke med. For eksempel finnes det mye som lages med vin, buljong, tomat og det franskene kaller duxelles – finhakket løk og gulrot – som basis for langtidskokt kjøtt av ymist slag; selv foretrekker jeg typisk “skulder av storfè” fordi det har fin marmorering, bruner seg bra og blir fantastisk mørt etter en tre-fire timer i ovnen. Da gjenstår det som vanlig bare å plukke kjøttet ut av gryta og “montere” sausen med smør og fløte, før man anretter det hele for servering, gjerne med pasta eller braserte poteter til. Dette er en sånn rett som forlanger mørk rødvin, hvis du skjønner hva jeg mener. Men man kan også gå for en litt “feit” hvitvin hvis man er av den revolusjonære typen. Men alt dette er bare konvensjoner. Regelen er at man skal lage det slik man liker det, fordi hva faen er ellers vitsen? Spare tid? Herregud. Det er jo ikke sikkert at man får til noe bra med all den sparte tiden heller, så du kan liksågodt gjøre en skikkelig jobb med en gang. Det tar den tiden det tar. Og sånn går dagene.
Ved dette tidspunkt er det rimelig å anta at alle har hørt om Jean Baudrillard (1929-2007) og hans teorier om simulakra og hyperrealisme. Du vet. Fantasien som er vesentlig mye bedre enn den patetiske virkeligheten som en gang lå til grunn for den nettbaserte dekadansen som gjør at folk nå kan tilegne seg all sin livserfaring gjennom sosiale media og tjenester levert på døra. Det er ikke lenger nødvendig å lære noe, fordi all informasjon man behøver ligger bare noen tastetrykk på telefonen unna der man måtte befinne seg. Datapunkter kan hentes opp, brukes der og da, og siden kastes tilbake i det store cyberuniverset. Hva behøver du? Alle svar finnes på nettet. Man behøver strengt tatt ikke å taste noe engang, fordi stemmeaktivert kunstig intelligens tar seg av saken. All vår hjernevirksomhet vil snart være eksternalisert.
Den moderne verden hviler på visse grunnleggende prinsipper. Et av disse er nytelse. Vi tar det som en selvfølge, uten å reflektere over at det er en historisk anomali. Kongen i det nytelsessyke universet er rus, forstått som en velbehagelig tilstand av frihet fra alskens plagsomme elementer i “den virkelige verden” og/eller følelseslivet. Til dette formål bruker vi diverse remedier som vi ikke her og nå behøver å liste opp. Alle vet hva rus handler om. Og hvis man ikke vet det så er det enkelt å finne mye materiale om temaet på nettet og ellers. Poenget i dette øyeblikk er noe annet. Jeg har lagt merke til at innenfor “rusbehandling” og avvenning konfronteres ikke nødvendigvis selve rusen som filosofisk prinsipp. De har heller valgt å introdusere et konkurrerende element; som for eksempel religion, naturopplevelser, fysisk trening og andre anstrengelser av kroppen, kunstnerisk virksomhet, eller hva har du. Men selve “hullet i sjelen” som suget etter rusmidler kommer fra er sjelden noe tema. Strategien handler heller om å erstatte det ene med det andre, med overordnet fokus på å få pasienten mer “sosialt funksjonsdyktig” heller enn “frisk”. Det er ingen kur, bare symptombehandling.
Den menneskelige form er bygget for overlevelse og reproduksjon i et miljø som overhodet ikke ligner på noe vi har i den moderne verden. Det går rett og slett ikke an å gjenskape “den opprinnelige livsopplevelsen” uansett hva man gjør og ikke gjør, hvor mye man fantaserer om “de edle villmenn” og prøver å kopiere deres opplegg, eller hva som helst annet du kan komme på. Simulasjonen er en enveiskjørt blindgate. Det vi kaller sivilisasjon er en dødelig, ekstremt smittsom sykdom som ikke kan kureres. Hvis man først er smittet kan man ikke bare flytte ut til en hytte i skogen for å “leve et liv nærmere naturen” — selv om dette kan være adekvat symptombehandling for enkelte individer. Hvis man isolerer seg på et øde sted og har bare begrenset omgang med andre mennesker vil man jo slippe mye av “trykket” som gjør de typiske bybeboerne sinnssyke. Eller altså det som driver folk i retning av rus, om du vil. Avhengighet av det ene eller det andre middelet som virker frigjørende i forhold til sivilisasjonens fundamentale sykdom. Det kan være kjemisk, ideologisk eller hva som helst annet. Poenget er at det “gjør noe” med den dypt gnagende følelsen av at det er noe som ikke stemmer.
Jeg er på det mest bestemte ikke en av disse som hevder at “the Matrix var en dokumentarfilm” men jeg synes likevel at det var en interessant allegorisk beskrivelse av den menneskelige tilstand i modernitetens tidsalder. Illusjonen er så dyp og allestedsnærværende at det er nesten en umulig kraftanstrengelse å rive seg løs fra den. Mennesket som art har ikke hatt noen meningsfull kontakt med “selve virkeligheten” på mange tusen år. Vi er fortapte sjeler og “sultne spøkelser” som er fanget i en meningsløs labyrint av sadomasochistisk lidelse. Vi plager oss selv og vi plager hverandre. Frykten er vår eneste sanne kontakt med verden. Hva skal man tenke om dette? Problemet er at man ser på verden og vet ikke om man skal le eller gråte. Begge deler virker som saklige reaksjoner av eksakt de samme årsaker. Klassisk filosofi påbyr at det beste er å le, fordi dette er en bedre og mer “kreativ” energi å jobbe med, selv om gråten kan føles mer inderlig og personlig rensende. Uansett spiller det ingen rolle hva man gjør og ikke gjør. Om du sørger over verdens ulykker eller ler av dem så forandrer det ingenting. Du har uansett ingen makt til å gjøre noe med “det der ute”. Det eneste du kan påvirke – og selv det bare i begrenset grad og med store anstrengelser – er “det her inne”. Det bør ikke være vanskelig å forstå hvorfor folk velger rus — enten dette betyr heroin eller en selvnytende jakt på gull og grønne skoger. Hva annet kan de vel gjøre? Den virkelige verden er jo ikke tilgjengelig for dem. Simulasjonen er det eneste de har.
