APECALYPSO

“It takes a village to raise a child” is a proverb that means that an entire community of people must provide for and interact positively with children for those children to experience and grow in a safe and healthy environment.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

På Wikipedia pleier sidene å ha en droppmeny for “andre språk” øverst til høyre, men det eneste andre enn engelsk var i dette tilfelle – av årsaker jeg ikke forstår men som får meg til å tenke “hmm” – rumensk, altså det de snakker i Romania. Idèen er uansett at det er ikke sunt for et oppvoksende barn å bare forholde seg til sine egne foreldre som voksenpersoner og “rollemodeller”. Foreldre mener det i hovedsak bra når de søker å beskytte barna sine, men de glemmer ofte å beskytte dem mot seg selv. Eller sin egen blindsone om du vil. Skolen tar i praksis hånd om dette problemet for de flestes vedkommende, men det skjer ikke uten knurring fra diverse individer med sære idèer, si for eksempel streng religiøsitet og den typen ting. Dessuten finnes det alltid et antall mennesker som bare er kjipe på ymist vis, og som ofte er sadistiske med avstraffelser og alt det der, som åpenbart heller ikke er sunt for personlighetsutviklingen hos et barn.

Selv tilgir jeg det meste av revestreker og kriminelle forhold folk rotet seg inn i tidligere i livet – jeg var jo selv aldri det man kaller “mors beste barn” – men jeg er svært skeptisk til de som klarer å passere femti års alder uten å ha skjerpet seg. Det skal ikke egentlig gå an. Uansett hva slags kødd man var i tyveårene – og slapp unna med – så slipper man før eller siden opp for unnskyldninger. Det blir for dumt. Hva er greia? Som alle vet er jo løpet lagt opp slik at man skal oppleve en “midtlivskrise” ved 40-50 års alder; som i hovedsak handler om oppdagelsen av at “det begynner å gå nedover” i forhold til krefter, utholdenhet, engasjement og så videre. Man er nødt til å tenke annerledes nå. Man har ikke lenger ti år man kan bruke frivoløst, både her og der, på å eksperimentere, danne nye erfaringer, lære seg noe nytt, og den typen ting. Det finnes sikkert unntak fra regelen – vi snakker i så fall om særlig fysisk begavede individer – men de fleste opplever at det tar lengre tid å hente seg inn igjen etter store anstrengelser etterhvert som de vokser til. Noen kan til og med oppleve at helsa får en irreversibel knekk en vakker dag, fordi de ignorerer kroppens signaler. Uansett ender alle før eller siden med å legge opp strategien sin sånn at de unngår anstrengelser helt i grenseland for hva de tåler. Hvor gode erfaringer har de fleste typisk med det å utfordre skjebnen?

Jeg føler meg litt ferdig med å snakke om personen Donald Trump. Han tilhører fortiden. Jeg ser ikke egentlig noen “vei til seier” for den “bevegelsen” han er gallionsfigur for heller. Det er for sent. De hadde sitt revolusjonære øyeblikk den 6. januar 2021, da de stormet kongressen og sånn sett iverksatte det typiske forarbeidet for denslags, men de gravde ingen skyttergraver og det ble heller aldri noen “alminnelig folkeoppreisning” utav det. Revolusjoner krever momentum. Man må forfølge saken og stå på. Fra bildene som har sirkulert siden kan vi forsåvidt se at de kom forberedt på å foreta “arrestasjoner” og det ene med det andre, men ting kom heldigvis ikke så langt. Sakene mot de som var involvert i hendelsen pågår ennå. Ikke uventet karakteriserer Trump dem som “politiske fanger”, til tross for at ingen av dem har hva man kan karakterisere som “politiske anklager” mot seg. Alt handler om innbrudd, skadeverk, vold mot politiet og denslags, som er godt synlig på gud vet hvor mange bilder som finnes fra den dagen, mange av dem filmet av synderne selv. Det er ganske koko at sånt kan skje – og har skjedd – i en stat som uten ironsk snert kaller seg “verdens fremste demokrati”. Herregud. Kommer disse idiotene noensinne til å bli voksne? Jeg så at han der Meta-Zuckerberg beskrev øyeblikket med Trump og knyttneven i været etter å ha blitt skutt som den mest badass ting han noensinne har sett. Vi kan følgelig konkludere med at han må ha hatt en “beskyttet oppvekst”. Hva annet kunne Trump gjøre i det øyeblikket? Jeg har ikke erfart dette selv, men etter hva jeg hører får man et slags “rush” når man akkurat har unngått døden med få millimeter, som senere avløses av matthetsfølelse. Hvordan ting siden utvikler seg er individuelt, men det virker ikke urimelig å tenke at man har vært heldig, at man fatter noen slags “ny interesse for livet” og så videre. Men som sagt, jeg har ikke noe personlig grunnlag for å uttale meg, jeg bare spekulerer, basert i “ting jeg har hørt”. Eller rimelig inferens, om du vil ha det på fagspråket. Det virker jo som om folk som har hatt “nær døden opplevelser” stort sett forteller den samme historien: Livet føles mer verdifullt etterpå. Så med mindre noen vet noe annet, antar jeg i utgangspunktet at dette også gjelder Trump. Sånn sett får han ha “lykke til”, men prognosen hans er ikke god i forhold til alle straffesakene han har mot seg, uansett hvor mye “nudge-nudge-wink-wink” hjelp han får.

Det er vanskelig å forstå meningen med å hente inn JD Vance som visepresidentkandidat. Han bringer jo ikke akkurat noen nye stemmer til partyet. Om ham kan vi ellers si at han er definitivt en av “Peter Thiels gutter”. Hvis navnet Peter Thiel ikke sier deg noe så bør du slå det opp. Ta samtidig med deg navnene Curtis Yarvin og Nick Land. Vi snakker om typer som egendefinerer seg som the dark enlightenment – de mørke opplysningsfilosofene – som jo er en dustete selvmotsigelse allerede i utgangspunktet, men dette er altså vemmelige pappagutter av verste slag. De sier at de har “sett mørket” på samme vis som som vi noen ganger sier at folk har “sett lyset” – ofte ironisk ment – men jeg tror ærlig talt ikke de vet hva de prater om. Det blir ikke teknomilliardærer som tar over hvis loven fjermes. De blir meksikanske “narcos” med maskingevær. Jeg mener, disse idiotene kan sikkert tenke om seg selv at de er “farlige typer som ikke skyr noenting” — men det varer bare helt til de møter noen som ikke fantaserer om hvor farlige de er, eller engang prater om det. De bare skyter deg, med omtrent den samme interesse som folk klasker mygg, hvis du av en eller annen grunn havner i veien for planene deres. Men nok om det. Vance har allerede vist at han er politisk evneveik. Han befinner seg jo ikke i en intervjusituasjon med “Fox News” eller noe sånt lenger, han har plutselig alles oppmerksomhet som rikspolitiker. Da må man rett og slett regne med å bli misforstått, feilsitert og det som verre er, dagen lang. Man kan ihvertfall ikke sutre over at folk graver frem gamle fimopptak med diverse mindre kloke uttalelser. Sånt skjer med alle som havner i det politiske rampelysets første rekke. Alt som finnes av, med og om deg der ute vil komme frem. Folk vil slåss om å være den som bringer neste nyhet. De som har hemmeligheter – ting de av ymse årsaker ønsker ikke skal komme ut – bør helst ikke melde seg på i den store konkurransen om å tiltrekke seg mest mulig av de flest muliges oppmerksomhet. Er ikke det selvinnlysende? Jeg synes det er noe alle bør forstå. Her er litt gratis “mørk opplysning”: Ikke be om oppmerksomhet hvis du har ting å skjule. For en kjeltring er det aller beste hvis ingen vet hvem du er, men det nest beste er hvis ingen klarer å bli enig om hvem du er. Man er derfor avhengig av en strategi med å utplassere store mengder motstridende informasjon om hvem man er, hva man vil, og så videre. Hvis det er vanskelig “å få deg i fokus” er det jo også vanskelig å bedømme det du driver med.

Fred Trump – faren til Donald – var etter alle mål som gjelder for denslags en monumental drittsekk, noe man sikkert må være for å etablere seg som hushai på leiemarkedet i New York; nærmere bestemt i lavprisenden av det hele, med et ganske sjofelt forhold mellom leieobjektets pris og dets generelle tilstand av beboelighet. Donald er uansett både en klassisk rikmannssønn og produktet av en dominerende far, som han hele livet har prøvd “å leve opp til” i tanker, ord og gjerninger. Du vet. Bli en større badass enn sin far, noe han kanskje oppnådde i det ikoniske øyeblikket med neven i været, i en alder av 78 år. Om hele opplegget til Trump, Vance og røkla er det ellers lite annet man kan si enn det som sammenfattes i betydningen av det amerikanske ordet weird. Altså snålt. På en måte er de politiske barnehagebarn som ikke skjønner bæret, men samtidig flyter det hele på Trumps “reptilinstinkter” for folks angst og svakheter. Han vet hvilke knapper han skal trykke på for å få folk til å hoppe, noe han åpenbart finner noen slags sadistisk glede i. Imidlertid er talentene hans bortkastet på å “leke politikk” – selv om det sikkert er tilfredsstillende for Donalds sårbare ego at han nå er en så “viktig person” – fordi han kunne jo hatt en fin karrière som simpel kjeltring, akkurat som sin far. Men istedet motiverte forfengeligheten hans ham til å tukle med statsaffærer, og sånt gjør ingen – og jeg mener ingen – ustraffet. Som jeg sa: Alt kommer frem når man stiller seg i en så utsatt posisjon av “synlighet”. Man er i realiteten ikke lenger en privat person som kan gjøre krav på “privatlivets fred” og denslags. Jeg mener, det må jo være mange millioner av amatørdetektiver på nettet som snur alle steiner de finner, i tillegg til det vanlige kobbelet med gravende journalister, som alle forsåvidt har vært vant til siden lenge før nettets dager, men som nå – ikke minst på grunn av “konkurransen” fra alle amatørene – har lagt inn to ekstra gir og en turbo i gravevirksomheten sin. Alt er sånn sett mye “hardere” enn det noensinne har vært. Det er ikke realistisk å tro at man kan skjule noe i våre dager — og det er “ganske dumt” å forsøke. Journalister er jo ihvertfall ikke de første som gir seg når de lukter “blod i vannet”, at det er noe som skjer, noen har laget en dekkhistorie for å skjule en skandale og det ene med det andre. Alle vet hvordan dette fungerer. Den eneste kontroll man har over informasjon av dette kaliberet i våre dager er at man kan til en viss grad selv velge når nyheten skal slippes. Men man har ikke mye tid på seg før alt uansett kommer på bordet. Diverse skandaler tiknyttet Støres regjering her i Norge har jo vist oss dette på en ganske grell måte. Støres politiske motpart har heller ikke klart seg særlig bra gjennom “aksjeaffæren”. Alt sånt trekker ned den generelle aktelsen for det politiske miljøet i sin alminnelighet — og “det demokratiske prinsipp” i særdeleshet. Fordi når alt er sagt og gjort synes jeg jo ikke at “den mørke opplysningen” tar feil i sin diagnose av samfunnets korrupsjon og udugelighet. Jeg er bare ikke enig med dem om hva slags løsninger som bør velges.

I den norske lov om straff er hovedregelen at man må ha handlet med forsett for at straff skal komme til anvendelse, men i en rekke bestemmelser er det tilstrekkelig at man har utvist uaktsomhet. For alminnelig erstatningsansvar kreves simpel uaktsomhet, som kjennetegnes ved at man ikke har handlet slik som man burde. I mange tilfeller beror det foretrukne handlingsalternativet på hva som kan ventes av alminnelig forstandige personer, mens det i andre tilfeller legges vekt på at man har brutt særskilte handlingsregler.

(Wikipedia)

Dette med å lyve, bløffe og manipulere folk er så enkelt for meg at jeg i hovedsak avstår konsekvent fra å gjøre det. Samme greia som med vold, kan du si. Hvor vanskelig er det å banke opp noen? Jeg gjør det ikke fordi jeg ikke kan. Det er bare ikke noe aktuelt alternativ. I likhet med 99,99% av alle andre ønsker jeg ikke å leve i en verden hvor alt alltid ender med vold, derfor sjalter vi det ut. Og vi deler ut etter måten ganske strenge straffer til “voldsmenn” av den typen som slår først og spør etterpå. Jeg vet ikke hva man får for å banke opp noen på grunn av sjalusi, pengesaker, ulikt syn på ting, eller hva som helst annet av alt jåsset som folk typisk hisser seg opp over — men jeg “føler” på et litt subjektivt grunnlag at det kanskje bør ligge et sted rundt ett års fengsel. Ihvertfall ville jeg ikke ha fått bakoversveis av hvor streng straff det var hvis jeg hadde lest om noe sånt i media. De som er “raske i avtrekket” på denne måten fortjener definitivt litt tid i tenkeboksen. Jeg tror jeg for det meste har et demokratisk flertall av befolkningen med meg i denne saken.

Vold er imidlertid et lite aktuelt problem i de fleste menneskers hverdag, ihvertfall her i Norge. Vi har jo en viss grad av “flokkimmunitet” i den forstand at publikum vil med stor sannsynlighet gripe inn og stabilisere situasjonen lenge før politiet ankommer stedet; nettopp fordi vi ikke vil ha noe av denslags i hverdagen vår. Hvis to personer braker sammen i slagsmål vil andre folk på stedet gå imellom og stanse det. Dette er hva som vanligvis skjer. Vi må helt tilbake til 70-tallet før jeg kan huske noe gateslagsmål som bare varte og varte, med masse folk som sto og så på, helt til politiet kom og hentet med seg begge kamphanene. Sånt skjer for det meste ikke lenger. Jeg mener, det fremstår som mer “akseptabelt” hvis det er to personer som er enige om at de skal “duellere” på tørre never i bakgården eller noe, men det er ikke desto mindre et ordensproblem som faller innenfor politiets stillingsinstruks: De plikter å gripe inn, bryte opp situasjonen og ellers gjøre det som er nødvendig for å nøytralisere den krigerske energien på stedet. Men jeg er faktisk usikker på hva slags plikter som påhviler en alminnelig sivilist som blir vitne til en voldsepisode. Skal man gripe inn? Skal man filme det som skjer på en sånn måte at de som er innblandet i saken legger merke til at de blir filmet? Svaret er at man har ingen juridisk plikt til å utsette seg for risiko – som for eksempel det å be om oppmerksomheten til et par allerede opphissede voldsmenn – men hva slags moralske senskader man eventuelt vil få av å “ikke gjøre noe” mens noe galt skjer er høyst individuelt. Alle voksne mennesker føler jo en viss grad av “ansvar” for det samfunnet de lever i.

Hvilket bringer oss tilbake til det konseptet jeg begynte med: Løgn. Den psykiatriske ekvivalenten til fysisk voldsutøvelse. Imidlertid er det ikke straffbart å lyve, med mindre man befinner seg under ed i en rettssak eller noe, slik at på dette området kan hvem som helst frike ut i en hvilken grad som helst. Her er – for ordens skyld – selveste sannheten: Jeg vet ikke. Dette er nesten alltid det korrekte svaret, uansett hva man blir spurt om, men folk foretrekker typisk å lyve istedet. Du vet. Dikte opp noe, eventuelt referere til noe man har “hørt”. I mitt moralske univers er dette ensbetydende med å spytte noen rett i ansiktet, eller å fike til dem med en slags slapp og foraktfull flathånd. Altså en åpen demonstrasjon av disrespekt – som riktignok starter med en frapperende mangel på selvrespekt og deretter “smitter” videre – som er minst like “sosialt” skadelig som det å begå voldelige overgrep mot noen. Metafysisk sett bør man betrakte løgn som en form for verk, eller altså utflod fra et betent sår. Men “såret” befinner seg hinsides den observerbare verden. Det er en skade på sjelen, ikke på legemet. Det er jo ikke naturlig for mennesker å lyve, snyte og bedra hverandre, ihvertfall ikke noe mer enn det er naturlig å slå hverandre ned. Så hvor kommer sånt fra? Som jeg sa: Det er mest effektivt å betrakte – og behandle – det som en “kronisk infeksjon”, men av psykiatrisk karakter. Med andre ord kommer det av lemfeldig omgang med smittestoffer, ofte uforskyldt. De fleste løgnere lærer jo kunsten sin mens de er små. Det går i arv, kan du si. Du har selvsagt aldri hørt om psykoseksuelle overgrep – det er jo ingen faglig terminologi som bruker begreper av dette kaliberet – men det handler selvsagt om “manipulasjon av kjønnsrollen” — som for eksempel når man skal trene unge gutter til å bli menn, basert i noen slags forkvaklede idèer om hva en “mann” skal være, og så videre. Bruk fantasien. Det bør ikke være vanskelig å finne eksempler på hvordan skadelige tanker på dette området går i arv. Akkurat her bør vi alle takke våre venner i “regnbuekoalisjonen” for at de har tatt på seg jobben med å belyse dette emneområdet. Det er jo først og fremst en personlig sak hva slags kjærlighetsliv – inkludert både det seksuelle og det mer “hverdagslig funksjonelle” – man ønsker å engasjere seg i (eller ikke).

Som alltid siterer jeg psykologen Wilhelm Reich (som forøvrig hadde en “ganske interessant” personlig historie, som blant annet brakte ham til Norge på flukt fra den da fremvoksende nazibevegelsen i Tyskland, før amerikanerne til slutt drepte ham) når det kommer til slike saker: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet. Særlig mye mer “freudiansk” er det vanskelig å få ting, men poenget bør ikke desto mindre være fette åpenbart: Man er jo ikke fri hvis man må leve med “skjulte” deler av livet sitt. Når man “tvinges” til å lyve om hvem man er og hva slags livsstil man ønsker å ha — og dette er en ondartet men subtil form for tvang; la oss kalle det “konformitetspress”. Når det oppleves som alt for vanskelig å “snakke sant” så man bare dikter opp noe istedet, basert i hva man tror den andre “ønsker å høre”. Etterhvert baller det på seg i en sånn grad at mange mister grepet på selve virkeligheten og tar opp permanent bosetting i en fantasiverden de har laget selv. Du vet. Narnia. Det som skjuler seg inni skapet. Hemmelighetene. I mellomtiden konstruerer vi en fasade, en maske, et spill, en strategi overfor omverdenen som først og fremst handler om å beskytte det sårbare selvet, men også om å “finne sitt hjem” i metafysisk forstand. Altså hvem man er, hva som er meningen med livet og den typen ting. Man får jo teknisk sett aldri noe “svar” på sånne spørsmål, men de fleste fatter etterhvert at de må selv skape sin egen skjebne i denne verden. De som bare sitter og venter havner jo sist i køen når alle de gode tingene skal fordeles. Jeg sier på ingen måte at man bør “albue seg frem” i livet, men man bør vise en smule initiativ likevel. Være litt frempå og proaktiv i forhold til de ønsker og drømmer som man eventuelt har. Vi ønsker alle at folk skal være autentiske og snakke sant — ikke sant? Det er jo vanskelig å forholde seg til sånne som feiker og later som om de er noen andre enn de i virkeligheten er, eller for den saks skyld at hele verden virker på måter den objektivt sett ikke gjør. Jeg mener, vi har visse helt klare og rimelige standardkrav til beviser og den typen ting. Ville du for eksempel godta å bli uskyldig dømt for drap bare fordi noen “føler seg helt sikker” på at du er skyldig? Selvsagt ikke. Verken du selv eller noen andre ønsker at sånt skal skje. Vi peker på en nyere sak i norsk kriminalhistorie hvor en nå 45 år gammel mann satt nesten tyve år i fengsel dømt for de mest uhyrlige forbrytelser man kan tenke seg, kun basert på vitnesbyrdet til han som nå har blitt kjent skyldig. Hva synes du om denne versjonen av “helvete på jord”?

Diktekunst handler i prinsippet om å konstruere kunstferdige løgnhistorier — men hensikten er ikke ond. Man dikter jo opp “eksempler” på et poeng som man prøver å få frem, eller noen slags “høyere sannhet” om du vil. Rodion Romanovitsj Raskolnikov har for eksempel aldri eksistert som noen virkelig person i den fysiske verden, men Dostovevskij beskrev en form for psykologisk patologi som likevel eksisterer innenfor en fenomenologisk horisont av realisme, som filosofene kaller det. Raskolnikovs “indre dialog” er det som bærer hele handlingen i boka, som forøvrig med hell har blitt oppført som teaterstykke et antall ganger. Selvsagt litt avhengig av hva man er og ikke er sensitiv overfor betrakter jeg “Forbrytelse og straff” – noen ganger også bare kalt “Raskolnikov” – som noe av det mest uhyggelige som noen gang har blitt skrevet. Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor folk heller vi ha sadistiske detaljbeskrivelser av hva morderen gjør og den typen kriminalromaner, heller enn å holde fokus på psykologien i det hele. Kanskje de ikke ønsker å se noe lite flatterende speilbilde av seg selv midt oppi det hele? Uansett, jeg diktet en dag opp en sak hvor noen ble dømt for drap, basert i de slappe beviskravene mange har til diverse vitenskapsspørsmål. Det viser seg uten unntak at folk har høyere krav til bevisførsel mot seg selv enn de stiller til påstander som at Egypt ble grunnlagt av overlevende fra Atlantis, eller at Covid var en plandemi som ble planlagt og iverksatt av noen slags “konspirasjon”, og av uklare årsaker. Det finnes et antall sånne idèer som sirkulerer rundt der ute. I hovedsak blant evneveikle troll, men de har ikke desto mindre en viss gjennomslagskraft også blant de mindre glupe delene av den “normale” befolkningen. For eksempel er Joe Rogan et formidabelt skadedyr på dette området. Du vet. Når folk er for dumme til å fatte at de er dumme. Dette kalles metakognitive evner, det vil si at man har nok hjernekraft og “ledig kapasitet” til å være selvkritisk. Som jeg sa tidligere: Sannheten er nesten alltid “jeg vet ikke” — og det beste folk klarer å få til er generelt sett spekulasjon basert i mangelfull informasjon eller rene misforståelser. Eller altså løgn og bløff. Så må spørsmålet bli hvordan man skal forholde seg til sånne typer. Altså de som har sjuskete beviskrav og et “løsaktig” forhold til sannheten. De er jo ikke ufarlige. De fleste av dem vet – eller ihvertfall burde de vite – at de lyver, men de gjør det likevel, fordi det er noe de ønsker å oppnå. Vi snakker med andre ord om overlegg, ikke uaktsomhet. Overlagt løgn. Det fører sjelden til noen direkte konsekvenser, slik at løgnerne har det vi kaller et plausibelt nektingsgrunnlag — som for eksempel hvordan norske nazibloggere uten tvil var de som “manet frem” terrorhandlingene i Norge for tolv år siden, men ingen av dem opplevde noen “konsekvenser” av virksomheten sin, som pågår den dag i dag, basert i de samme gamle løgnene som i sin tid medførte både gasskammere og massegraver.

Disiplin betyr orden, tukt eller lydighet i en militæravdeling, en skole, en skoleklasse, et arbeidslag og lignende. Det betyr også å ha evne og vilje til å underordne seg en felles ledelse. Man taler om kadaverdisiplin, som forutsetter blind lydighet; Jerndisiplin, som grunner seg på strenge straffer; og selvdisiplin, som forutsetter at den enkelte selv innser at disiplin er nødvendig for samarbeidet.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Ved dette tidspunkt er jeg sannsynligvis en “etablert karakter” her på plattformen. Med det mener jeg at folk lurer ikke på “hvor de har meg” og den typen ting. De vet mer eller mindre hva de får når de åpner en bloggpost her, ihvertfall så langt som “de faste leserne” angår — som også inkluderer de som ikke typisk leser det jeg skriver, fordi det ikke appellerer til dem. Hvilket sagt på en annen måte betyr at de har lest nok til å danne en slik mening, som i denne sammenheng betyr det samme. Uansett mener jeg selv å ha godt belegg for påstanden om at jeg er “noe for meg selv”. Det går sikkert an å kopiere stilen min, men det er ingen enkel jobb. Katalogen strekker seg langt bakover i tid og temmelig bredt i forhold til temavalg. Mye er også dypt – for ikke å si avgrunnsdypt – men jeg prøver generelt sett å ikke frike ut alt for mye på den tekniske siden av ting, men heller avstemme materialet mot en litt mer “hverdagsfilosofisk” bakgrunn.

Vær beredt er det internasjonale valgspråket til speiderbevegelsen. Jeg støtter denne innstillingen. Det handler imidlertid mer om “klarhet” enn om beredskap i taktisk forstand, og er til syvende og sist hva ordet disiplin betyr. Det er ikke paramilitært ment, for å si det slik. Det koker ned til å være “klar for det meste”. En disiplinert person mister ikke fatningen og glemmer ikke hva ting handler om, selv når de er nødt til å konfrontere vanskeligheter. Hvor kommer disiplinen fra? Vel, du kan enten styre deg selv eller bli satt under styring av andre. Flere valg får ingen. Svaret er enten ja eller nei. Har du kontroll? Enhver nøling impliserer at svaret er nei. Det er helt greit. De fleste har ikke det. De har nesten alltid en eller flere “frontlinjer” i livet sitt hvor de har tatt opp forsvarsposisjon. Herfra engasjerer de seg i “konflikten” rundt ett eller flere tema de opplever som “viktige”. Dette tar på effektivt vis kål på all energi de ellers ville hatt til disposisjon for andre oppgaver, spesifikt den som handler om å implementere effektivt styringsverktøy i sitt eget liv. “Krigen” tar jo alle ressursene de har. De klarer ikke å komme seg ut av den – taktisk sett – dødelige forsvarsposisjonen de har havnet i fordi følelsene deres tillater ikke dette.

Et eksempel på denslags saker er “miljøproblemene”. Det er ikke mye noen enkeltperson kan gjøre – i høyden etablere seg som den neste heltefiguren i sagaen, som Greta Thunberg eller Fredric Hauge, bli kjendis, få et interessant liv og det ene med det andre – men man kan bli kvitt utrolig mye energi ved å “engasjere seg” på nettet og enda mer ved å bare gå og bekymre seg i stillhet. Et annet eksempel er “migrantspørsmålet”. Også her finnes mange og sterke “meninger”, men ikke egentlig noe noen kan gjøre fra eller til. Det er jo ikke noen vei å gå for anstendige mennesker, verken dette med å sabotere skogsmaskiner og denslags, eller å være ufin mot individer man opplever som “innvandrere”. Objektivt sett er det et poeng at vi etter alt å dømme lever i en postmoderne “folkevandringstid” – som representerer en politisk utfordring av det samme kaliber som miljøsaken – men problemet befinner seg et annet sted enn hos enkeltindivider på bakkenivå. Det hjelper ikke å være “streng” mot de som allerede er i bevegelse, men heller fokusere på årsakene til at de opplever det som et bedre alternativ å havne i “systemet” – eventuelt “bo på gata” – i Europa enn å prøve å gjøre noe med livet sitt der de allerede er og bor. Det ligger i sakens natur at de som flykter i utgangspunktet har en “komme seg bort herfra” type psykologi gående. Årsakene til dette er mindre interessante enn hva man rent konkret skal gjøre med disse menneskene. I skrivende stund finnes det 120 millioner “displasserte” mennesker i verden, hvorav drøyt 30 millioner defineres som “internasjonale flyktninger”. Størsteparten er altså “i bevegelse innenfor sitt eget lands grenser” eller over grensen til det umiddelbare nabolandet, type Venezuela og Colombia, eller Syria og Tyrkia. Nesten ingen av dem opplever at dette var noe “valgfritt” alternativ for dem i utgangspunktet. Situasjonen var så farlig, ustabil og uforutsigbar at de måtte bevege seg bort fra stedet. Det kan også handle om såkalt “økonomiske årsaker”. Hvis det er uråd å finne betalt arbeid under akseptable betingelser og heller ikke realistisk å etablere seg med noen slags egen virksomhet, hva gjenstår så blant de alternativer man har?

Det er strengt tatt ikke nødvendig for “vanlige samfunnsborgere” i det vi kaller vestlige samfunn å utvikle selvdisiplin. Det er ikke noe som hindrer dem fra å leve hele livet som evneveike troll. Systemet tar jo vare på dem. For å sitere George Bernard Shaw: Ungdom er bortkastet på de unge. (Underforstått, man kan bare fatte verdien av ungdommen når man ikke lenger har den.) Vi kan si noe lignende om rikdom, frihet, skjønnhet, helse og alt annet som folk typisk oppfatter som gode ting. Man venner seg til det og tar det som en selvfølge. Dette er hva ordet dekadanse handler om. Norge er bare ett av mange land som er preget av “materiell overdådighet” til en sånn grad at vi typisk kaster ting heller enn å reparere dem, enda mindre “gjenbruke” dem i noen slags resirkulert form. Jeg har ikke prøvd dette selv, men jeg tror det bør la seg gjøre å etablere en solid forretning bare på grunnlag av sånt som folk leverer på “gjenbruksstasjonene” rundt omkring. Mange av de som befinner seg i “min” region – Østerdalen – har etablert egne avdelinger for de finere kategoriene av søppel, fordi “det er for galt å bare kaste disse tingene”. Det ligner en bruktbutikk bortsett fra at de ikke krever betaling. Sånn har ting blitt. Trenger du ski? Skøyter? Bøker? Lamper? Spisestuemøblement? Potter, panner, kar og kasseroller? Alt havner på fyllinga lenge før tingene er “utslitt” som bruksgjenstander. Ofte handler det bare om små skader, flekker som ikke går bort og andre “skjønnhetsfeil”. Det er ganske forbløffende hvor ekstremt alt har blitt. Fra min egen bransje – byggeindustrien – noterer vi for eksempel at det er ulønnsomt for en entreprenør å spare på materialer som har blitt til overs etter en jobb – og enda mindre typiske “rivematerialer” uansett hvor brukbare de eventuelt måtte være – så alt går i søpla bare fordi dette er hva den norske økonomien forlanger. Ønsker du å være idealist? I så fall må du akseptere et tap i regnskapet. Jeg har aldri følt meg komfortabel i forhold til dette. Sløseri er en synd i mitt register. Overflod er i prinsippet det samme som overvekt. Det er forsåvidt et poeng i seg selv at det er stygt, men det viktige poenget er at det er usunt. Det gjør deg svakere. At folk tror det handler om estetikk er forsåvidt bare enda et symptom på dekadanse. Eller moral. Herregud. Ja, folk er definitivt matvrak, men ikke på grunn av dårlig disiplin (selv om dette ikke akkurat hjelper). Her er et føkkings hint: Epidemien av fedme oppsto samtidig med fremveksten av ultraprosesserte matvarer. Saken er rett og slett politisk. Folkehelsa har blitt ofret til fordel for profittbehovet i matvareindustrien.

Hemmelige selskaper er en betegnelse som brukes om ulike sosiale og religiøse organisasjoner i en rekke samfunn. I enkelte av dem er selve medlemskapet hemmeligholdt, i andre er det kjent for utenforstående hvem som er medlemmer, men disse pålegges taushetsplikt om organisasjonens handlinger, oppbygning og spesielle kunnskap. Hemmelige selskaper varierer også i form og formål – fra rekreasjons- og festklubber via organisasjoner for religiøs kult eller til fremme av økonomiske interesser, til politiske pressgrupper og rene terror-organisasjoner. Som eksempel på den siste typen kan nevnes Ku Klux Klan i USA og leopardmenn i Afrika. Et av de mest kjente hemmelige selskaper i vestlige land er Frimurerordenen.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Noen ganger må man rydde i spamboksen. Der finnes alt fra tilbud om “gratis sex” fra private aktører, som har hørt om meg og som ønsker å få seg en beta, til bønn om hjelp fra akterutseilte medlemmer av kongehus i eksotiske land. Noen ganger land jeg ikke engang har hørt om og akkurat dette synes jeg er litt imponerende. Når det gjelder sex så er dette uansett aldri gratis. Eller kanskje fra din side, men jeg skal definitivt ha penger for å dra ned buksesmekken. (Jeg tar forresten også VISA.) Ordet gratis eksisterer rett og slett ikke i min verden. Jeg tar aldri imot noe som tilbys under slike betingelser — og jeg tilbyr ikke noe selv. Vi er jo transaksjonelle skapninger. Folk ser alltid for seg noe “for seg selv” i bildet, og jeg vil vite hva det er før samtalen kan fortsette. Jeg driver ikke med “hemmeligheter” og jeg klarer ikke å forholde meg til voksne mennesker som blir flaue, forlegne, keitete og så videre. Tålmodigheten min er bare så lang.

Problemet med spam er at selv om mesteparten bare kan slettes uten videre, så finnes det typisk alltid to-tre eposter fra bank, forsikring, mobilleverandør og denslags, som er kategorisk “ikke spam” og som derfor må flyttes til innboksen før jeg sprayer ned resten med digitalt ugressmiddel og etterlater hele spamboksen blank. Du vet. Desinfisert. Herregud så mye dumt de sender. (Det kommer forresten mye rart på mobilen også, men der ser man jo hvor anropet – eller tekstmeldingen – kommer fra. Posten Norge? I Tunisia? Trukke det gitt.) Likevel er totalinntrykket mitt at denne formen for fisking må jo virke tilstrekkelig mange ganger til at de gidder å holde på. Kjøper folk virkelig piller som de får tilbud om gjennom spampost? Selv er jeg så skeptisk at jeg nøler i forhold til statens politikk om at man på apoteket alltid skal tilbys et billigere “generisk” produkt dersom dette foreligger, altså at selve virkestoffet er det samme men navnet er annerledes. Men nøling behøver ikke å stanse noen — og i akkurat dette tilfellet velger jeg å stole på at “statens medisinkontroll” (eventuelt den samme funksjonen under et annet navn) vet hva de driver med. Den samme tillit føler jeg på ingen måte overfor anonyme nettleverandører i andre land.

Generelt sett handler det enten om å få deg i dialog – altså at du skal svare på eposten – eller om at du skal “klikke på linken”; som da etter all formodning vil installere et fiendtlig program på datamaskinen din. Verden fungerer uansett ikke sånn at man blir rent ned av gode tilbud til enhver tid. Folk som har bra opplegg behøver ikke å mase. Kundene finner på mystisk vis alltid veien frem til dem. For eksempel er det ikke mange fingrene en kompetent håndverker behøver å løfte for å legge seg opp mange år med ordrereserver på privatmarkedet i Oslo, men de kommer ikke på døra hjemme hos deg for å si det slik. Det er definitivt noe som er galt med håndverkere som fallbyr tjenester. Det mest åpenbare er at de jobber svart, men fra kundens synsvinkel virker alt som det skal. De får jo både skriftlige pristilbud, faktura og det ene med det andre — men alt dette er bare en dekkoperasjon for “noe annet”, som kan være hva som helst men neppe noe bra. Noe vi vet med sikkerhet er blant annet at narkoøkonomien er så stor at en solid andel – jeg vil tippe oppimot ti prosent – av alle “små firmaer” som eksisterer i hele verden – pluss et ikke ubetydelig antall store – i virkeligheten bare er “fasadeoperasjoner” for en illegal kontantstrøm. Det ser ut som om de driver gatekjøkken, bilverksted, byggfirma eller hva som helst annet, men egentlig driver de et pengevaskeri. På generelt grunnlag er det et illevarslende tegn for samfunnet når man begynner å observere reklame for lån. Eller “finansiering” som de ofte kaller det. Dette betyr i det aller minste at et antall individer kommer til å ta på seg mer enn de klarer å håndtere. Hvorfor? På hvilken måte er papiret tilknyttet en misligholdt betalingsavtale nyttig i markedet? Det kan ikke bare handle om å få klørne sine i “pantet”, la oss si bolig og annet som er stilt som sikkerhet, fordi små forbrukslån er jo ikke typisk “godt sikret” så hva gjør de når pengene i praksis er tapt? Det er jo ikke gratis å vedlikeholde en gjeldspost heller. Det koster både arbeidstid og diverse salærer til Namsretten og andre typer institusjoner som oppdaterer denslags registre. Vi må anta at ting kommer til et punkt når “alt de kan få inn på en hvilken som helst måte” blir hva alt handler om. Det finnes uansett et antall “finansbyråer” som jobber innenfor denne kategorien, mange av dem registrert i utlandet.

Kriminelle operasjoner er – i den grad de involverer mer enn èn person – per definisjon konspirasjoner. Alt er hemmelig. Det betraktes som et sikkerhetsproblem når og hvis enhver type “utenforstående” vet noe som helst om opplegg, planer, medlemmer, økonomi og så videre, fordi til syvende og sist leker de jo gjemsel med politiet, tollen, skattemyndighetene og de der. Det siste de ønsker er å “bli tatt” — og veien dit er som regel brolagt med etterforskningstiltak som man havner under lenge nok til at de opparbeider seg en tilstrekkelig bevismengde til å presentere det for retten. Alt som kan brukes mot deg vil bli brukt mot deg, særlig dine egne ord. Det er derfor tradisjon blant kriminelle at man alltid og uansett holder ting hemmelige for enhver som ikke direkte behøver å vite noe, inkludert sin egen familie. Man behøver ikke å tenke særlig lenge over saken før man forstår dette: Ikke legg ut bilder av deg selv og kompisene på Instagram, omgitt av damer. penger og kokain, selv om du synes dette er et “fett øyeblikk” som bør huskes. Du kommer til å tenke noe helt annet når de blir til lysbilder i en sekvens av andre indisier under en rettssak. Flere tips har jeg imidlertid ikke. Jeg er jo ingen kjeltring. Jeg er murer, men ikke på noen “fri” måte. Det som binder meg er først og fremst fagets etiske standarder, som forsåvidt ikke tar hensyn til noe annet enn at enten skal det være skikkelig arbeid eller så bør man finne seg noe annet å holde på med. Penger er bare forbigående flimmer i Samsare. Det samme er du. Men som alle vet: Ting som er laget av stein vil typisk bestå lenge, hvis ingen legger ned en innsats i å rive dem. Hundrevis av år, ofte tusenvis. Hvor er lille du i forhold til denne horisonten? Det finnes mange ting som er hard nei fra min side. “Pengebegjær” er en av dem. Folk som viser sånne tendenser står lavere i rang enn sprøytenarkomane, som tross alt kan gi en troverdig forklaring for oppførselen sin. Jeg snakker ikke nå om den sunne teften for å tjene penger som man må ha for å lykkes med en passende stor forretning, men om de psykotiske nykkene man finner hos de som allerede har “mer enn nok” men som likevel vil ha enda mer. Selve den kriminelle impuls består jo i at man vil ha mest mulig utbytte for minst mulig innsats. Alt handler om å “skaffe mere penger” på alle tenkelige (og utenkelige) måter. Disse typene “driver” ikke med noe. De har ingen virksomhet. Ikke noe fag. Alt de gjør er å gjete de forbannede pengene sine, uten noen smålige hensyn til annet enn at “pengebingen må vokse” for enhver pris.

Modem, eller «datamodem», er en utstyrsenhet som for eksempel en PC kan benytte for å koble seg opp til Internett. Mer spesifikt benyttes et modem for å muliggjøre digital kommunikasjon via analoge (elektromagnetiske) overføringsmedier, for eksempel en telefonlinje eller en radiokanal. Betegnelsen er en forkortelse av sammenstillingen modulator-demodulator. Ved sending modulerer (oversetter) modemet datamaskinens digitale signaler til analoge signaler som kan håndteres av forbindelsen. Ved mottak omgjøres de analoge signaler tilbake til det digitale signalformatet (demodulering).

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Her er noe å tenke på: For hundre år siden var en computer noen som jobbet med å utføre matematiske regneoperasjoner, typisk med gråblyant, viskelær og papir, og ofte for banker, regnskapsbyråer og den typen ting, men nesten ingen husker noe av dette. Jobben gjøres jo av maskiner nå. De har overtatt både jobben og navnet. Det er liten variasjon i hva folk tror du mener når du snakker om en “computer”. Hvis du mener noe annet enn “datamaskinen” må du presisere dette. Det samme gjelder ordet skriver. Det var også en jobb en gang i tiden. Jeg har faktisk selv vært hyret inn som “skriver” i marinen. Det handlet i praksis om å håndtere alle skipets papirer, penger og så videre, eller i praksis en sekretær om du vil. Intendantens personlige assistent. Uansett, som alle vet brukte egypterne det samme ordet om å skrive som om å tegne, dekorere, hugge i stein og annet – verbet sesh – som egentlig betyr noe sånt som “å sette spor etter seg” (noe som gjør “de som kan lese” i dette systemet til sportydere og stifinnere) — men i en tid da nesten ingen kunne lese og skrive var skriverne ved hoffet i praksis tidens modem. De oversatte beskjedene konger og annet fintfolk ønsket å sende segimellom til et kryptisk kodespråk som ble nedtegnet på noe slags vis og i som andre enden ble oversatt av en annen person i den samme jobben.

Fra den tiden da skriftspråk var et helt nytt konsept finner vi et antall nedtegnelser på språket abbelgabbel, det vil si at de visste ikke hva de drev med, men de kopierte så godt de kunne det de oppfattet som “magiske tegn” — men mer som “dekorativt element” enn som noe som har betydning i noen språklig forstand. Kanskje bringer det lykke? Skader ikke å prøve. Sånn må de ha tenkt, mer eller mindre, da de laget til sine sekvenser av symboler som noen ganger forvirrer språkforskere, helt til de skjønner hva som har foregått. Intet modem i verden kan demodulere noe som aldri har blitt moduleret til å begynne med. Eller sagt med andre ord: Det kan ikke oversettes til språklige begreper fordi det hele er en eneste stor syntax error. En tilfeldig sammensatt lapskaus av bokstaver. Det blir som det blir fordi de som kopierer det tidlige skriftspråket har ingen reaistisk idè om hvordan selve konseptet virker. Tingene foregår i vidt forskjellige “universer av mening”, som filosofene kaller det. Vi kan for eksempel ta for oss “abstrakt kunst” fra hulemalerienes tidsalder. (De som er særlig interessert i denslags bør sjekke ut Genevieve von Petzingers arbeider med å samle inn og systematisere symboler fra den eldre steinalderens hulekunst. Det blir kanskje litt drøyt å kalle det et “språk” men det virker som om de i det minste benyttet seg av logogrammer som hadde noen slags universell mening, la oss si litt som hvordan vi i dag bruker trafikkskilt, eller ganske universelle symboler for heiser, toaletter, nødutganger og denslags. De gamle tingene gir ganske konsise beskjeder, selv om vi ikke vet eksakt hva beskjeden består i.) Jeg anser det selv som bevist hinsides enhver rimelig tvil at mennesket – i en av sine mange former – har drevet med “abstraksjoner” i flere millioner år. Lenge før homo sapiens var utdefinert. Vi hopper med ganske lange syvmilssteg i teknisk forstand her, men det betyr kort fortalt at jeg er tilhenger av den såkalte “stillasteorien”, som like kort fortalt handler om at språk og abstraksjoner er en naturlig konsekvens av hjernens struktur. Det er en såkalt emergent egenskap som manifesterer seg “spontant” innefor visse nivåer av organisasjonsmessig kompleksitet i dynamiske systemer, som for eksempel “liv”.

Som man sikkert bør forvente har evneveike troll hengt seg opp i at selve universets struktur – på makronivå – ligner nesten perverst mye på det nevrale nettverket vi kaller hjernen. Problemet at bare at de forskjellige delene av universet “snakker ikke sammen” og hvis de er langt nok unna hverandre finnes det heller ingen mulighet for at dette noensinne kan skje. Lyset beveger seg alt for sakte i forhold til de idiotisk store avstandene der ute. Annerledes er det imidlertid med menneskehjernen. Der er lyshastigheten relativt til avstandene vi snakker om – i praksis bare noen millimeter – mer enn rask nok til at de ulike delene rekker å spontant synkronisere seg innen rimelig tid (fra vårt eget synspunkt skjer det “momentant”), og “handle som en helhet” heller enn at de ulike delene av kroppen skal seile sin egen sjø og utvikle seg i helt ulike retninger, uten å stå under sentral styring fra det vi kaller “den frie viljen”. Fra et subjektivt og “idiosynkratisk” synspunkt oppleves slik mikrokommunikasjon – kanskje ikke det korrekte ordet, men det peker i riktig retning – i hjernen som at “det fyres av en gnist”. Man får en idè. Impulser kommer, basert i hvordan de ulike delene av hjernen kommuniserer med hverandre. Aha sier man. Nå skjønner jeg noe. Men alt man gjorde – rent teknisk sett – var noe som ligner på hvordan folk opererte gamle sentralbord: Man trakk en ledning fra ett kontaktpunkt i “matrisen” til et annet. Ding dong. Er det noen hjemme her? Så “snakker de sammen” (eller ikke). Etterpå føler man typisk at man skjønner noe man ikke skjønte før. Jeg tar forbehold om at jeg følger ikke nøye med på hva nevrologer driver med til enhver tid, men sist gang jeg sjekket virket det som om alle var enige om at “nevrale nettverk” er hva alt handler om. Det er sånn hjernen fungerer. Det vi kaller “inngrodd vanetenkning” er bare en sti som ofte blir gått, slik at den er ikke særlig vanskelig å finne. Noen ganger snakker vi firefelts motorvei og rullebane for hangarfly eller noe, det vil si det de kaller “den brede vei” innenfor kulturen. Imidlertid finnes det mange mekaniske, kjemiske og psykologiske “påvirkningsagenter” som har makt til å bryte opp asfalten i den gamle tenkningen og etablere helt nye retninger for hvordan man skal være, hva man skal gjøre, og det ene med det andre.

Den røde hane symboliserer ildebrann. Hanen som bilde på flammer er eldgammel; i oldtiden forestilte man seg iblant Solen som en hane. Volvas spådom om Ragnarok i Den eldre Edda omtaler den røde hanen Fjalar, som bor ved Nordpolen – trolig nordlyset, den gullkammede hane – lynet, og den sotrøde hanen som galer nedenfor Jorden – vulkansk ild.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Det ville være løgn å si at jeg er en kompetent matematiker, men jeg er imidlertid litt svak for “tallteori”, som jo er noe helt annet. Har tallene andre egenskaper enn de rent matematiske? Det er spørsmålet, men det virker ikke som rettfrem ja eller nei er tilfredsstillende for noen. Det må, uansett hva man svarer –  og i beste matematiske tradisjon – bevises. Der står saken den dag i dag. En som skriver kode for computere har nesten helt sikkert et annet forhold til “tall” enn de som typisk bare bruker dem til å telle med. Det samme har diverse overtroiske typer som ser “skjebnens hånd” hvor enn de snur seg — til en sånn grad at de blir oppriktig bekymret hvis for eksempel et tall ser ut til å gjenta seg litt oftere enn hva som er komfortabelt for dem en vakker dag. Du vet. “Alt har en betydning” og det ene med det andre.

Selv er jeg det metafysikerne kaller en hard materialist. Alt jeg ser er “materialer”. Skal man bare observere dem eller skal man gjøre noe med dem? Flere spørsmål finnes strengt tatt ikke. Hvis jeg observerer “et mønster som gjentar seg” antar jeg det er noe i underbevisstheten min som prøver å komme seg opp til overflaten. Mer mystisk er det ikke. Det operative ordet er projeksjon. Man har jo en tendens til å se sånt rundt seg som hjernen allerede er full av. Eller bekreftelser som de litt enfoldige kaller det. Noen nevnte noe om “hjernens magiske egenskaper” et annet sted i dag, men jeg vet ikke. Hvis man ikke har ståldisiplin – seriøst – bør man kanskje høre på de som sier at man skal holde seg litt unna “det magiske”. Det er fort gjort å miste kontroll. Hvis man for eksempel opplever noen slags form for “indre splittelse” eller uenighet med seg selv i noen saker og spørsmål, bør man definitivt ikke tukle med “sinnets skjulte krefter” før man har avklart hva denne “indre konflikten” handler om. Der stanser det for de fleste. Det er jo typisk sånn at der hvor man finner to mennesker tilstede vil man også finne minst tre innbyrdes motstridende meninger om nesten alt. Det blir med andre ord noen diskusjoner.

Ta for eksempel en person som er bokser på konkurransenivå. Vedkommende “kan slåss” og vel så det, slik at de har i utgangspunktet en mye større plikt enn alle andre til å kontrollere sitt eget temperament og “være voksen” i forhold til provokasjoner de blir utsatt for. Jeg tror ikke man vil finne en eneste rettsinstans noe sted i verden som vil påstå noe annet. Det er ikke noe som heter rettmessig harme når man i praksis er et angrepsvåpen og målet bare er en tosk. “Den sterkestes rett” er ikke noe juridisk uttrykk, for å si det slik. Alle vet at når man kan dette med å dukke og finte så klarer man å “komme seg innpå” og passivisere en aggressiv person på andre måter enn å klabbe dem ned med en rett høyre. Her er noe mange ikke forstår: Selve hensikten – dypest sett – med å trene kampsport, selvforsvarsteknikk eller hva man ønsker å kalle det, er jo å disiplinere seg. Det er ikke sant at man “lærer å slåss”. Det man lærer er å ikke slåss. Hvis man ikke har blitt mer disiplinert av å trene boksing, MMA, karate – eller hva som helst annet i den samme kategorien – så er det rett og slett “noe som har gått galt” på det pedagogiske planet. Du lever jo ikke lenger i en farlig verden full av voldelige overfallsmenn. Det er du som er den farlige nå. Det har forsåvidt alltid vært sånn, men det er meningen at man skal “ta tak i dette” som et ikke uvesentlig ledd av treningsopplegget. Før var du farlig fordi du var redd. Nå er du farlig fordi du er kompetent. Men bare du selv vet dette, i den grad noen overhodet vet det. Intet har forandret seg for noen andre. En persons subjektive sinnstilstand er jo vanligvis ikke synlig utenpå. “De andre” er akkurat like kloke som før.

Tallenes tale er et interessant konsept. Ikke alle er like sensitive overfor denne kommunikasjonsformen. For noen er enhver situasjon unik og uforutsigbar, mens andre “ser på sånt som har skjedd før” og kalkulerer dette inn i opplegget sitt. Nesten alt mennesker gjør som agerende subjekter kan utdefineres som enten “håndverk” eller “teater”. Det vil si at de er enten engasjert i å “lage noe” eller i å “gjøre seg til” på noe slags vis. Her er det essensielle spørsmålet: Oppstår samfunnet som en “topp-ned” funksjon, eller handler dynamikken som regel mer om “bunn-opp” når kulturen dannes? På bunnen av alle ting er livet en materiell tilstand som begynner et sted og slutter et sted. Dette er den “livsfølelsen” som preger de fleste menneskers liv: De er forsåvidt “unike” som individer, men selve det å leve som et menneske i verden er på ingen måte noe unikt. Folk skjønner for det meste dette. Ikke desto mindre håper de typisk at det vil skje noe eventyrlig i livet deres. Dette er den klassiske åpningen som alle bløffmakere og svindlere i hovedsak benytter seg av. Som Shakespeare sa: Det finnes ikke noe som er så alminnelig blant mennesker som trangen til å være spesiell. (Det høres kanskje ut som noe Oscar Wilde kunne ha sagt, men vi er i det minste klare på kronologien mellom de to: Shakespeare er eldst, uansett hva annet man har å si om ham.) Derfor har folk så lett for å flokke seg rundt fantasiene som “en fløytespillende rottefanger” forfører dem med. Det er for eksempel vanskelig å se for seg at gamle tanker om det guddommelige og hvordan verden fungerer har oppstått som “allmøtevedtak” på organisk vis. Noen har alltid klekket ut den første idèen og de tidligste anslagene til struktur i alle metafysiske opplegg. Siden har de “fått folk med seg” til en sånn grad at de har dannet sitt eget samfunn rundt greia. Med andre ord: Kulturen oppstår på en “topp-ned” måte, men den kan ikke eksistere uten “bunn-opp” støtte, slik at i spenningsfeltet mellom de to oppstår det vi kaller politikk. Snipp, snapp og snuten han tute. Mer har jeg ikke å si om dette akkurat nå.

Talus, eller egentlig ankelbein, er, i mennesket kropp, et bein i foten (pes). Det er det nest største av fotrotbeinet (ossa tarsi) i ankelen og utgjør den sentrale, øvre delen av fotroten (tarsus). Ankelbeinet støtter det overliggende skinnbeinet (tibia) og hviler selv mot det underliggende hælbeinet (calcaneus). Beinet danner den nedre sylinderformede leddflaten i ankelleddet som gir bevegelsen med å strekke ankelen som når vi sparker fra, og bøying i ankelen som er viktig når vi går i motbakker. Dyr med hover har rektangulære ankelknokler. Ankelknokler fra sau har fra gammelt av blitt brukt i terningspill.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Som alle vet inneholdt grav nummer èn fra den såkalte Varnakulturen i Bulgaria – avbildet ovenfor – mer gull enn hva som er funnet i resten av verden sammenlagt fra den samme tidsperioden, for 6-7000 år siden, det vil si den såkalte “kobberalderen” — en overgangsform mellom yngre steinalder og bronsealder som karakteriseres av “tilløp til statsdannelser” etterhvert som folk organiserer seg rundt andre ting enn bare det direkte matnyttige. Politikken er med andre ord i ferd med å etablere seg som fenomen. Vi skal imidlertid fokusere på en av de andre gravene – nummer trettiseks – hvor arkeologene fant et unikt objekt: En kopi av talus fra sau, men utført i rent gull. Fra senere tider merker vi oss den etter måten vanlige tradisjonen med å bruke talusbeinet fra et offerdyr – for eksempel ved orakelet i Delfi – til å “spå” om hva man skal gjøre i vanskelige situasjoner. Saken er at dette beinet har fire forskjellige stabile posisjoner det kan lande i når man bruker det som en terning. Imidlertid er som alle vet en terning noen ganger ikke bare en terning. Hvis den brukes av noen slags prest eller sjaman kan det jo være snakk om “gudenes vilje” og denslags. Du vet. Den typen råd som noen ganger er dyre.

Fra noe senere i verden – nærmere bestemt i India – finner vi en berømt situasjon med terningspill, hvor familien Panda spiller mot familien Kurva (jeg siterer etter hukommelsen her, dette er ikke de korrekte navnene) og det hele leder frem til en episk krig som i det store og hele er hva Mahabharata – en “ganske berømt” bok fra oldtiden – handler om. Innskutt i Mahabharata finner vi Bhagvad Ghita, en seksjon hvor karakteren Arjuna har en moralfilosofisk dialog med guddommen Krishna, som etterhvert leder frem til det som Robert Oppenheimer så skjebnesvangert siterte etter den vellykkede avfyringen av verdens første atombombe: Jeg har blitt døden, en ødelegger av verdener. Slik begynte den geopolitiske doktrinen man på engelsk kaller MAD – Mutually Assured Destruction – og som vanskelig lar seg oversette til norsk uten at ordspillet går tapt. Jeg tror personlig at Oppenheimer var både kjent og inneforstått med hele den historiske konteksten av sitatet, for han var definitivt “en sånn personlighetstype”. Han ville neppe ha sitert Bhagvad Ghita uten å ha lest hele Mahabharata på forhånd. Altså skjønte han at det hele koker ned til noen litt ustabile typer som hisser seg opp rundt det som skjer ettersom terningen triller. Så blir det krig. Hvorfor blir det krig? De som studerer disse sakene er for det meste enige om at det koker ned til “tilfeldighetenes spill” og at selve saken i de fleste tilfelle ville vært bedre løst med andre metoder, men krigen tvang seg frem på grunn av opphisselse hos noen få individer, som så siden bare ballet på seg langt ut i det absurde, som en ustoppelig idiotmaskin. “Orgasmatron” som bandet Motörhead kalte det.

Noen ganger har folk lyst til å slåss, men som regel ikke. Et annet engelsk ord er weregild, som på norsk heter mannbot. Altså penger og annet – ofte gård og grunn – som man må betale til den avdødes familie for å fri seg fra deres rett til å ta hevn etter å ha drept noen. Vi skal imidlertid ikke henge oss opp i juridisk praksis fra eldre tider, bare påpeke ordets likhet med werewolf, altså “mannulv”, som opprinnlig ble betraktet som hundre prosent hamskifte – altså at man kunne enten fremstå som ulv eller som mann; disse nyere mellomformene har kommet til mest fordi de egner seg så godt for skrekkfilmformatet – men heller ikke varulven er noe tema i dag, det er ordet war og dets fonetiske opprinnelse som “jernlek” eller “den mandige sporten”, hvor selve ordet warrior betyr “autorisert mandig mann”, som har bevist at han duger i krigen og det ene med det andre. Som alle vet har det i alle tider vært en vanlig fantasi om “de maskuline dyder” at man skal være en stoisk beskytter av de svake, en frigjører av de undertrykte, og så videre. Klassiske ridderidealer. Evneveike troll kjennetegnes på så mye, men ett av de mange idiotsikre merkene de typisk bærer – med uironisk stolthet – er idèen om “alfahanner” blant mennesker. Jeg vet ikke hvor dette kommer fra. Noen har sikkert sett på et naturprogram på fjernsyn eller noe, om hvordan for eksempel ulveflokker typisk er organisert, rundt et “alfapar” som er de eneste i flokken som parrer seg, mens resten er enten deres eget avkom eller andre dyr som de har tatt til seg; felles for dem alle er uansett at de øyeblikkelig viser underkastelse for det dominante paret. Hvis ikke er det minst like øyeblikkelig på trynet rett ut av flokken, med eller uten juling på veien. Jeg antar en gruppe mennesker kan organisere seg på tilsvarende vis, men da snakker vi i det aller minste om “noe avvikende seksualatferd” i forhold til det typisk menneskelige.

Jeg leste nylig noe om den historiske skikkelsen Hannibal – han med elefantene over alpene – og spørsmålet om han var skurk eller helt, som ikke er så enkelt å besvare. Han startet jo egenhendig Den andre puniske krig, som varte i atten år, hvorav Hannibal tilbrakte hele femten av dem bak de romerske forsvarslinjene, på et tilsynelatende evig felttog hvor han bare vant, og påførte romerne deres verste nederlag både før og siden, på en nærmest rutinemessig måte. Han hadde enten verdens mest usannsynlige flaks til enhver tid, eller så var han verdens mest kompetente hærfører noensinne. Hvordan klarte han å holde hæren sin samlet og disiplinert gjennom så lang tid? Det var jo bare en brokete ansamling av leiesoldater som han personlig betalte for med sin egen formue. Sånne folk er ikke typisk lojale mot noen. De krever betaling og de skal ha det her og nå. Ikke noe snikksnakk. Jeg har selv aldri studert ved noe militærakademi men det vil forbause meg om de ikke den dag i dag snakker om Hannibal og Roma. Femten år bak fiendens linjer. Herregud. Bare det å fore mannskapet er et daglig problem som må løses på realistiske måter. Man kan jo ikke bare herje og plyndre uten hensyn uten å “få alle mot seg” på uholdbart vis. Hannibal ville aldri ha klart seg så lenge hvis han ikke forsto seg på å grave frem politisk støtte blant befolkninger som var misfornøyde med det romerske styret. Eller for å si det på en annen måte: Hannibal var definitivt ikke noen “alfahann” av den typen som “hevder seg” og praktiserer “dominans” overfor andre (hva nå enn dette betyr blant mennesker). Han var minst like mye en ekstremt kompetent diplomat og organisator som han var “en mandig mann på slagmarken”. Mesteparten av sjokkeffekten Hannibal hadde på romerne besto i at han alltid dukket opp der man minst ventet ham, og de klarte bare ikke å forstå hvordan det var mulig. Erfaringene fra Den andre puniske krig lærte romerne å marsjere så raskt som det de senere var kjent for. Om Hannibals lederstil merker vi oss ellers den politiske karrièren han hadde etter sin tid som hærfører. Stilen hans var preget av reformvilje, antikorrupsjon og “demokratiske” opplegg. Til forskjell fra en annen episk helteskikkelse – Alexander den store – etterlot ikke Hannibal seg en serie byer og festninger oppkalt etter seg selv (byen Barcelona har imidlertid fått navnet sitt fra familienavnet hans, Barcas), slik at det går ikke egentlig an å påstå at alt handlet om hans eget navn og ego, fordi det kan ikke føres noen bevis for en slik påstand, men mange for det stikk motsatte. Man tenker seg jo at de som velger leiesoldat som yrke ikke vil fungere bra sammen med en “dominant” ledertype med kommanderende stil, stort ego og det ene med det andre. Ihvertfall ikke særlig lenge om gangen. Hvis de ønsket seg en sånn livsstil kunne de jo bare blitt vanlige soldater i en regulær hærstyrke.

Hvilket bringer oss til valget i USA om fire måneder. Den sittende presidenten Joe Biden trakk seg nylig fra kampanjen og peker nå på sin visepresident Kamala Harris. Om henne vet vi blant annet at hun i sitt forrige liv var statsadvokat – altså “offentlig anklager” som de kaller det på amerikansk – og hun står mot en mann som allerede er kjent skyldig i mer enn tredve straffbare forhold tilknyttet dokumentfalsk og annet snusk som faller innunder “hvitsnippkriminalitet”, men tilhengerne hans bryr seg ikke om moral og sånt. De vil ha en alfahann, og av årsaker jeg ikke forstår tror de dette er Donald Trump. Riktignok ser han på mange måter ut som “en typisk mann” – avhengig av hva slags kriterier man bruker – men han fremviser ingen av de mandige idealene. Trump er ingen ridder. Ingen helt. Han er en skurk. Jeg ser ikke noe poeng i å diskutere dette. Det interessante spørsmålet er hvorfor folk tiltrekkes av en sånn type. Er han “frigjort” på den måten de selv skulle ønske at de var? Trump er jo litt sånn at han lyver, skryter og brauter uten smålige hensyn til tings bevisbarhet og denslags. Man møter forsåvidt denne mannstypen ganske ofte, men ikke vanligvis i høye stillinger. (Har du møtt min venn Børre på Facebook?) De har jo alvorlig svekkede sjelsevner, som man ville sagt i en kriminalpsykiatrisk sammenheng for bare få år siden. De forstår ikke hvordan verden virker, og enda mindre hva som får andre mennesker til å tikke og takke — ut over noen banale manipulasjonsteknikker de var nødt til å utvikle for å overleve med en horribel farsfigur i sin tidlige barndom. Eller visse psykoseksuelle strategier om du vil; hvor vold er – bokstavelig talt – riset bak speilet til enhver tid, både overfor seg selv og andre. Opplegget til Trump  handler om å bløffe, lyve, true og “overvelde folk med en så usannsynlig mengde pissprat at folk blir helt paralyserte” og glemmer hva sakene egentlig handler om. Hvor lenge ville han ha overlevd som hærfører bak de romerske linjene? Trump er en ynkelig figur. Men tilhengerne hans er enda verre.

Når folk hører ordet modulbygg assosierer de ofte til såkalte “ferdighus” som kommer i form av byggesett, men slik er det jo ikke. Moduler er “byggvarer”. Det er mer realistisk å tenke Lego og tilsvarende “modulbaserte leketøy” — fordi alt handler om standardmål og poenget er at alle deler skal kunne tilpasses helheten på smidig vis. Følgelig handler dette ikke så mye om “håndverk” i klassisk forstand som om montasje av ferdig tilvirkede bygningselementer. Som alle vet kan man bygge mye forskjellig med Lego – sannsynligvis mye mer enn jeg vet – men klossene i seg selv er “ferdig lagede” og ikke fleksible for eksempel i forhold til å bøye dem og denslags (selv om jeg vet med sikkerhet at det har vært utført diverse eksperimenter på diverse barnerom med “oppvarmede legoklosser”). Materialets rigiditet tillater ingen store avvik fra elementenes innebygde formål. Men hvis man “følger programmet” kan man bygge imponerende mye på kort tid. Som det fremgår av illustrasjonsfotoet ovenfor handler det om å heise på plass svære betongelementer og feste dem i hverandre, så hvis man jobber raskt får man på på plass mange etasjer hver dag med bare 2-3 mann på jobb. Sånt blir det penger av.

Hvilket bringer oss til sakens kjerne: Magisk tenkning, forstått som at man kan “lese tingenes hensikt” ut ifra hvordan de er laget, tildels også av hvem. La oss si at man kan for eksempel bli tilbudt en boligenhet – ofte en byleilighet – som har en fullstendig forkastelig standard vurdert ut ifra hva slags leiepris de forlanger. Dette betyr i den praktiske verden at behovene hos en hushai blir prioritert fremfor behovene hos de leietagerne som blir utnyttet på denne måten. Men sånt er så vanlig at alle bare gjesper. Er det alt du har? Det kan kanskje være, men til gjengjeld er dette dogmet som handler om “profitt og økonomisk vekst” noe som gjennomsyrer – og forgifter – samfunnet på alle nivåer. Folk kan føle disse tingene, men de sliter ofte med å formulere seg. Det metafysiske formålet med de første modulbyggene – ikke så rent lite inspirert av Le Corbusier og hans “dominohus” – var å skaffe et stort antall mennesker rimelig god boligstandard i løpet av kort tid, spesifikt i kjølvannet av de massive materielle ødeleggelsene som Den andre verdenskrigen forårsaket. Det var rett og slett en løsning for å kunne produsere evært mange boenheter litt faderlig brennkvikt og på så lavt budsjett som mulig. Folk skjønte dette. “Sovjetblokker” og annet stygt fra 50 og 60-tallet er alminnelig forhatt blant alle nå i dag, men da dette opplegget var nytt tenkte folk helt annerledes. Eller for å si det på en annen måte: Man senker standardkravene når alternativet er å bo i telt i en flyktnigeleir. Imidlertid har de som tjener penger på utbygging også lagt merke til dette trikset med å bygge mye på kort tid, bare at de har helt andre hensikter enn å “hjelpe så mange som mulig på så kort tid som mulig”. For dem handler den magiske tenkningen om å tjene så mye penger som mulig med så lite nyttig innsats som mulig. Helst skal de bare sitte ved bassenget sitt med en paraplydrink i den ene hånden og smarttelefonen i andre, så de kan følge med på hvordan kryptovalutaen deres stiger i pris. Det finnes jo ingen bedre reisning enn den man får på børsen.

Som alle vet fant de den såkalte “pyramidebyen” – altså der de som utførte selve det fysiske arbeidet bodde – ved Giza for ti år siden. De graver der ennå, men vi vet allerede at forpleiningen til disse bygningsarbeiderne var på nivå med det beste selv kongen fikk servert. Ingen fikk bedre mat i Egypt. Dette skurrer fælt i forhold til det folk har tenkt helt siden Herodot skrev om pyramidene for 2500 år siden — som vi må huske var mer enn 2000 år etter at de faktisk ble bygget. Herodot sa det var slaver som gjorde jobben. Dette hadde han hørt fra en prest i Egypt da han selv var der på stedet for å undersøke saken. Imidlertid er det vanskelig å tro at en slavebefolkning ville blitt servert den beste maten. Først serverer man dem saltbakt indrefilèt med smørsaus og mandelpoteter, deretter pisker man dem til lydighet, liksom? Ingen gjør ting på den måten. Nyere tenkning om disse tingene postulerer derfor at “folk sto i kø” for å få disse jobbene. Det var ikke bare en stor personlig ære å være fysisk assosiert med slike “evighetsprosjekter” — det økte også sjansene dine for å få et bra etterliv i dramatisk grad. Du er jo en del av hoffet nå. Gravstedene tilknyttet “pyramidebyen” var typisk ikke herpesert eller plyndret, fordi de inneholdt jo heller ikke noe verdifullt gravgods – fra røvernes synspunkt – men hva de derimot inneholder er inskripsjoner som i seg selv er mer verdifulle enn hele pyramidens vekt i gull, hvis formålet er å forstå hva som foregikk og hvordan jobben ble gjort. Arbeiderne var medlemmer i kulten, om du vil. Hva slags moderne fenomen kan vi sammenligne dette med? Kanskje var OL på Lillehammer i 1994 et nasjonalt løft som “alle var med på” i større eller mindre grad? Kanskje ute i kommuner og lokalsteder finnes det parkanlegg, lekeplasser og annet som ble “bygget på dugnad” uten at noen var opptatt av å tjene penger på greia? Senere føler de kanskje at de har en “personlig andel” i opplegget, at de bryr seg mer om det enn de ville gjort hvis de ikke hadde vært på stedet og deltatt aktivt i byggeprosessen?

Nesten alt som blir bygget nå i dag blir prosjektert av mennesker basert på profittkåt grådighet — og fysisk bygget av arbeidere som typisk hater denne jobben og som helst ville vært et helt annet sted og holdt på med helt andre ting hvis de selv kunne velge, men de går på jobb likevel fordi de trenger pengene. Dette er de åndelige kreftene som utgjør selve det fysiske byggverkets “magiske elementer”. Ondskap hele veien hjem, med andre ord. Kan man føle sånt? Jeg vet ikke, men jeg har lagt merke til at det finnes et antall tiltak på sosiale media som organiserer seg rundt “misnøye med moderne bygg” både på arkitektsiden og i materialvalgene. Argumentene deres begrenser seg likevel typisk til det estetiske. Det er stygge bygg. Noen ganger også helseskadelige bygg, i forbindelse med avgasser fra diverse byggkjemi, men altså først og fremst en fornærmelse mot hele konseptet “trivsel”. Man bebor noen slags jævla fyrtikkeske som ligger i ordnet geledd med hundre andre fyrstikkesker, omgitt av store og forblåste områder uten bebyggelse. Hvordan påvirkes underbevisstheten av sånt? Det har jo ellers ikke akkurat vært noen mangel på dommedagsprofetier i forhold til “mentale miljøskader” som en følge av at alle sanseinntrykkene er så unaturlige. “Hva skjer med drabantbybarna” er imidlertid ikke noe noen spør om lenger. Vi vet allerede at opplegget er degenerativt og at folk ikke bør bo i digre “hønsehus” med hundrevis av identiske leiligheter både i høyden og bredden – annet enn når noen slags krisetilstand påbyr dette – men i strukturer som ligner det vi typisk tenker på som middelalderlandsbyer; med “menneskelige dimensjoner” på alle ting og stor lokal varians i personlige løsninger på detaljnivå. Dessuten er det et poeng at ting er bygget av folk som liker det de holder på med.

Seder (Cedrus) er en slekt av store bartrær i furufamilien. Trærne er eviggrønne, sambu og 30-40 meter høye, unntaksvis opp til 60 meter, og er ofte omfangsrike med brede, pyramideformede kroner. Seder kan overleve frostperioder og får fuktighet vinterstid i form av snø, samtidig som de tåler den tørre sommeren i middelhavslandene bedre enn de fleste andre bartrær. På grunn av treets parfymerte sevjevekst og motstandsdyktighet mot fuktighet og forråtnelse, har det vært svært viktig både som skipstømmer og i trearbeider. I oldtidens Egypt hentet faraoene sedertre i dagens Libanon til bygging av skip og andre konstruksjoner.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Før Libanon ble mest kjent for hasj og borgerkrig handlet alt om tømmer. De var hovedleverandør i regionen gjennom mange tusen år. Vi finner libanesisk sedertre spesifikt nevnt i verdens eldste sammenhengende narrativ, Gilgamesj-eposet, og vi finner det brukt for tekniske formål i “verdens eldste skyskraper” — Djoserpyramiden i Sakkara. Egypt; som med utgangspunkt i datering av nettopp dette tømmeret kan fastslås å ha blitt bygget for 4590 år siden (som betyr at ytterkledningen på pyramiden ble lagt hundre år etter Djosers død). Hva denslags megakonstruksjoner angår så finnes det eldre ziggurater i Mesopotamia og også eldre tempelanlegg i Peru, Sør-Amerika. Dessuten er dateringen litt her og der i forhold til de minoiske anleggene på Kreta, samt visse andre svært gamle konstruksjoner, blant annet i India, men Djoserpyramiden er spesiell. Et opplevelsessenter for de døde, nesten som noe slags Disneyland, var det noen som sa om anlegget — som i utstrekning på bakkeplan tilsvarer ganske nøyaktig tyve fotballbaner, fire i bredden og fem i lengden, i praksis en “falsk by” som ble oppført som om alt er “frosset i tid” ved hjelp av det permanente materialet stein.

Kronologisk sett regner vi Det gamle riket i Egypt fra cirka 2700 til 2200 før vår tidsregnings begynnelse. Det begynte med Djosers djerve djevelskap av et byggverk – ingen hadde sett noe som engang lignet på dette, ikke engang i sine villeste fantasier – og endte med han som ennå regnes blant verdens mest lengstlevende monarker, Pepi 2; hvis regjeringstid – noe omdiskutert – var definitivt minst seksti år, men kanskje så mye som nitti. Dateringene varierer noe i “kongelistene” fra senere tider. Han overlevde uansett alle sine påtenkte etterfølgere fra første generasjon og langt inn i den neste, slik at størsteparten av Egypts befolkning – sannsynligvis alle – på den tiden hadde aldri opplevd noen annen konge. Følgelig var det en eksistensiell krise uten sidestykke da Pepi 2 døde — som faktisk skjedde midt under den rituelle festivalen de kalte sed og som handler om at monarken på fysisk vis skal demonstrere sin vitalitet og kroppskraft. Ikke ulikt hva de krever av Joe Biden akkurat nå for tiden — og alle kan tenke seg omtrent hvor bra det vil gå hvis kan skal begynne å hoppe, stupe kråke og holde på i en militær hinderløype. Det tok livet av Pepi 2. Han kollapset og døde – av naturlige årsaker – midt under demonstrasjonen av sin egen livskraft, som jo tar seg utrolig dårlig ut som PR-stunt, særlig i direkte påsyn av enfoldige mennesker som tror at statens ve og vel henger direkte på dette enkeltmenneskets vitalitet. Sånn sett er Det gamle riket markert ut med sine to svært spesielle pillarer. Det både begynte og sluttet med unike begivenheter. Det hjalp ikke at Pepis regjeringstid også var preget av en førti år lang tørkeperiode. Alt endte uansett med det som historisk sett kalles “den første mellomperioden” og som varte i omtrent 120 år. Det var en tid preget av hungersnød, lovløshet, ufred og kaos. Vi regner med at de fleste gamle gravstedene ble plyndret i løpet av denne perioden.

Uansett når og hvor folk bygger noe er de alltid underlagt de samme fysiske lovene. Selv om man ellers ikke har noen som helst slags greie på bygg og anlegg bør alle – på et rent intuitivt grunnlag – fatte at høye og tynne ting er mer utsatt for diverse horisontalt virkende krefter enn lave og tykke ting. Eller veltekraften om du vil. Prøv selv. Hvor stabilt er et tårn laget av tyve mursteiner stablet oppå hverandre? Man kan jo velte det med bare lillefingeren. Imidlertid må man bruke ganske betydelig kraft i forhold til tingens vekt for å få en enslig murstein til å “rulle” sidelengs. Det kreves ingen utpreget “intelligens” for å oppdage disse tingene og ta dem med i beregningen når man skal bygge noe. Særlig noe som er påtenkt å “stå til evig tid”. Konstruksjonsmessig sett er Djoserpyramiden bygget rundt et hundre meter høyt “tårn” i midten, som begynner med selve gravkammeret hans Djoser førti meter nedi grunnfjellet der på stedet, og ender i selve “pyramidens” topp seksti meter over bakkenivå. Vi stanser her et øyeblikk for å påpeke at “ekte pyramider” skal bestå av en kvadratisk grunnflate med fire identiske trekanter som sidevegger, og det hele ender i en “pyramidion” – eller benben-stein – som i egyptisk mytologi representerer “det første tørre land” i verden. Fantasifulle rykter vil ha det til at toppsteinen til den store pyramiden i Giza – den til han Khufu – var laget av massivt gull, men dette gir ingen mening på noe vis. Hvor mye tror folk at noe sånt ville veid og hvordan skal de få det opp der? Dessuten ville de allerede blankpolerte og svært hvite Tura-kalksteinsveggene i pyramiden gjøre den så intenst skinnende der i ørkensola at man knapt ville kunne se direkte på den, langt mindre speide etter noe spesielt på toppen. Uansett, det er vanlig konvensjon å også kalle “pyramidelignende bygg” for pyramider, selv om dette teknisk sett er ukorrekt, og det eneste som forbinder byggene ellers er at de har forholdt seg til de samme fysiske lovene på tilsvarende vis. Selve den materielle toppen til Djoserpyramiden har gått tapt i tidens løp – sammen med omtrent fem meter av ytterkledningen rund baut – ettersom folk har brukt det som steinbrudd i løpet av Egypts mange lovløse perioder gjennom århundrene. Den samme skjebnen har forsåvidt rammet alle andre byggverk preget av “god stein” og – i sin tid – kostbare løsninger.

Sedertømmeret i Djoserpyramiden har uansett blitt brukt som “ankere” mellom ytterkledningen og “tårnet i midten”, hvor teknikken generelt sett har handlet om å “lene steinen innover” – som skallene i en løk – stadig lengre utover og stadig høyere. Folk hadde jo aldri bygget noe så høyt – relativt til hvor “tynt” det er (de tidligere nevnte zigguratene er vesentlig mye “tykkere”) – før de bygget Djoserpyramiden, som i seg selv er det riktignok mest umiddelbart iøynefallende elementet av hele anlegget, men bare en liten del av hele “Disneyland” — som befant seg både i form av den falske byen over bakken og kilometervis med “hemmelige ganger” under jorda, eller rettere sagt nedi grunnfjellet (som riktignok “bare” er kalkstein og derfor lettere å bearbeide enn typisk norsk grunnfjell, som er det som ble igjen etter at en tre kilometer tykk isbre var ferdig med å høvle alt ned til beinet). Det de fleste tenker er at man må ha vært temmelig “dristig” som personlighetstype for å ha kommet opp med planen for noe sånt til å begynne med. Den legendariske arkitekten bak det hele – Imhotep – ble da også dyrket som en gud i Egypt mye lenger enn de fleste faraoer. Det er faktisk fortsatt sånn at man bare må riste på hodet av hele opplegget. Ikke desto mindre var det dette som innledet Det gamle riket — og over de neste fem hundre år ble alle de store pyramidene bygget, pluss et antall små. Deretter gikk lufta ut av akkurat den ballongen, ettersom folk begynte å “tenke nytt” i forhold til hva et tempel og et gravsted skal være. Men det får vi komme tilbake til siden. Jeg føler meg ferdig med denne saken for i dag.

Villmarksteknikker (engelsk bushcraft) er overlevelsesteknikker for bruk i villmarken. Villmarksteknikker omfatter blant annet båltenning, sporjakt, jakt, fiske, bygging av bivuakk, navigasjon (gjerne uten kart og kompass), bruk av verktøy som kniv, øks og sag, sanking, finne drikkevann, verktøymaking (eksempelvis produksjon av tau og hyssing), med mere. Det meste av villmarksteknikkene har selvfølgelig røtter langt tilbake i tid, men de har fått en renessanse i nyere tid hos urbane mennesker som ønsker å lære mer om hvordan man kan overleve i samarbeid med naturen. Villmarksteknikker har blant annet blitt behandlet eller brukt i mange TV-programmer, såvel som videokanaler på forskjellige nettsteder.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

For hver ene eventyrer som vandrer freidig ut i villmarka (mer eller mindre korrekt definert) for å se hva de får til å raske sammen når de ikke har sivilisasjonens mange støttefunksjoner rundt seg til enhver tid, må det jo være mange tusen som bare fantaserer om det, med en viss grad av utløp gjennom at de følger folk som lager videoer om denslags på YouTube. Selv forbinder jeg dette med barndommen. Så lenge jeg kan huske har jeg holdt på ute i skogen med alle mulige slags opplegg med “hytter i trærne” og hva det enn skal være. Mye av det som sorterer under kategorien bushcraft på nettet er bare komisk – type Robinson Crusoe i Tøyenparken hvor man til og med kan høre biltrafikk i bakgrunnen – men noe som er litt mindre komisk er hvor populært sånt er. Selv de mest talentløse “speiderne” der ute oppnår typisk mange millioner visninger på greiene sine, enten det er en “snakkevideo” eller en hvor de bare viser hvor flinke de er til å bygge gapahuk, samle inn ved og fyre opp bål, og så videre. Mitt inntrykk er ellers at folk oppnår noe omkring en vanlig arbeidsinntekt når de passerer omtrent hundre tusen følgere, så når man kommer opp i milliontall blir det naturligvis snakk om “de store vinnerne” innenfor YouTubes reklamefinansierte partnerprogram. Enten du vet det eller ikke: Folk har blitt mangemillionærer på grunn av dette opplegget.

Mange av de største kanalene på YouTube driver bare med fjas og tull i ADHD-tempo, med mye skriking og fakter, hvor prænking regnes som den aller hurtigste vei til seertoppen — slik at i det store bildet er selv dustete bushcraft å foretrekke fremfor “russehumor på steroider”. Det vanligste formatet innenfor villmarksteknikk er “enslig mann med kamera” (eventuelt i følge med hund, men det er sjelden fler enn bare èn person i bidet) som jobber alene og flytter rundt på kameraet selv. Mye av “videografien” handler om statisk kamera fokusert på noe slags fikkel de holder på med, som etterpå klippes sammen til en noenlunde fornuftig sekvens av mange slike installasjoner — i hva jeg antar er en like ensom “postproduksjon”. Siden er det jo bare å publisere saken og vente på at man skal bli oppdaget av det ganske store publikummet som liker sånne ting. Dessuten finnes det sponsorer – typisk folk som selger diverse villmarksutstyr – som ofte er villige til å kaste enda mer penger inn i potten til de som allerede når ut til et stort publikum. De behøver ofte ikke engang å bedrive “aktiv agitering” for et produkt, fordi det er mye mer effektivt – og subtilt – når publikum “selv oppdager” at disse villmarksfriskusene bruker en bestemt type utstyr. Altså det man kaller produktplassering vel så mye som det vi tradisjonelt forbinder med reklame. Når det er sagt så er det jo visse opplagte ting som man bør ha med seg; hvorav øks, kniv og sag er de åpenbart mest nyttige. Feltspade er også ofte kjekt å ha.

Fra min sysnvinkel er det mest spennende å se hvor “håndverksmessig kompetente” de er. Noen har åpenbart holdt på med verktøy før mens andre kløner litt mer med ting som ikke burde være vanskelige. Dessuten er det mange naive idèer om “naturen” blant de unge og urbane. Det er for eksempel ikke “bedre” innenfor noen meningsfull horisont av etikk å heller velge “et tre som allerede er dødt” når man skal samle sammen materialer til å bygge trehytta si med, fordi døde trær har en viktig funksjon i skogen. Eller sagt på en annen måte: De er ikke så døde som folk tror. (De interesserte kan/bør forske videre på egen hånd.) Poenget med å velge “døde trær” er i nesten ethvert tilfelle at de er tørre materialer. De er ferdige med å krympe, vri seg og denslags. Uansett, folk får nå etterhvert laget noe. Det blir i det minste en rigg som fungerer som ly der og da, selv om løsningenes varighet noen ganger ikke ser særlig bra ut, foruten at de lager mye snålt som jeg ikke skjønner poenget med. Hvorfor trenger man for eksempel et “utkikkstårn”? Herregud. Men det er heller ikke poenget. Det er jo videoen som er er poenget. Det er derfor bare nødvendig at ting ser bra ut innenfor en tidshorisont av høyst et par dager. Uansett hvor permanent man eventuelt tenker at det man bygger skal være så er det jo strengt tatt bare en filmkulisse innenfor konteksten av det man “egentlig” driver med, som er å lage villmarksvideoer på YouTube. Eller underholdningsprodukter om du vil.

Noen ganger slår den “automatiske oversetteren” litt galt ut. Jeg ble tiltrukket av en tittel: Bygg din egen grav i fjellet. Jaha, liksom. Hvordan fungerer dette? Jeg vet hva en slik ordstilling betyr på norsk og jeg tror ikke det betyr det vedkommende som laget videoen tror. Det vi ser på her er sannsynligvis en misoversettelse av det engelske konseptet dugout, som betyr at man graver seg ned i bakken med ihvertfall noen deler av hytta. Ofte velger de en skråning hvor de graver seg til sånn at bakveggen ligger omtrent jevnt med terrenget mens forsiden er rigget til med noen stendere og overliggere. Om de behøver et enda større dansegulv kan de også bygge en plattform foran “graven” sin. Sånn sett er konseptet velkjent, men variasjonen i akkurat denne videoen var at han baserte seg på materialer fra en sammenrast gammel tømmerkoie som han startet med å røske fra hverandre og sortere i sine enkelte deler. Der var det mye brukbart, særlig en stabel med tykk gulvplank, som jo er vanskelig å lage til ute i det ville hvis man ikke i det minste har motorsag. Ellers hadde fyren åpenbart noen slags håndverksbakgrunn, etter alt å dømme tømrer. Han var litt i overkant flink med hjørner, fusinger, spesialtilpasninger og innfesting. Folk får ikke til sånt på første forsøk og jeg så ham aldri gjøre noe to ganger i videoen, eller engang virke usikker på hva han skulle gjøre. Det var bare pang pang, rett på sak, uten noe prating på noe språk, rutinert og selvsikkert på alle måter. Følgelig ikke noen realistisk “instruksjonsvideo” for de som lurer på hvordan sånt blir gjort, men underholdende for de som allerede kan det han viser frem.