APECALYPSO

Noe som ble publisert under tittelen Mann knivstukket med våpen fikk meg til å fnise. Det er en språkblomst av slekten asymmetrisk tautologi. Jeg mener, når noen har blitt “knivstukket” er det jo allerede etablert hva de er stukket av, eller med, eller hvordan nå det preposisjonelle forholdet blir. Konseptet kniv begrenser seg imidlertid sjelden til å være bare et våpen, selv om kniver også kan brukes slik. Først og fremst er kniv et redskap. Du vet. Verktøy. Sånt som man bruker til å få visse ting gjort, særlig i forbindelse med matlaging. Hva skal man ellers bruke til å kappe opp gulrøtter? Karateslag? Det er i virkeligheten bare noen bajonetter, stilletter, springkniver og denslags som kun er designet for å stikke folk med og som således må regnes som våpen først og fremst. De fleste kniver i verden er “uskyldige” i og for seg selv. De ble ikke laget for dette formålet. De ble misbrukt av noen med onde hensikter.

Det er mange år siden jeg meldte meg ut av den surrealistiske våpendebatten i USA. Jeg tror det dypest sett handler om protest mot et av de sosiologiske hjørneprinsippene for demokratiske samfunnssystemer: Statens voldsmonopol. De vil ikke gi opp retten til “privat voldsutøvelse” i USA. De sier at retten til å eie og bære på seg et skarpt skytevåpen handler om retten til selvforsvar, men det fungerer ikke sånn i praksis. Man lever jo for fanden under krigstilstander hvis det er nødvendig å være forberedt på en skuddveksling i løpet av dagen. Det beste “allround” selvforsvarsvåpenet jeg kan tenke på for nærkampformål er rett og slett pepperspray. Eventuelt tåregass hvis man er av den heavy typen. Alle vet at når man får sånt i ansiktet så er man i praksis kampudyktig på kort sikt. ihvertfall lenge nok til at det går an å evakuere stedet mens angriperen er opptatt med ansikssmertene sine. Det er også “relativt medisinsk ufarlig” å bruke mot noen, jævelskapen gjør for det meste bare vondt en stund og det er det. Det er jo ellers litt her og der hva eksakt folk mener med konseptet selvforsvar. Hva med for eksempel æren? Er det en del av “selvet” som bør forsvares? De fleste er enig om at hvis man bare kan forlate en truende situasjon – selv om folk ler av deg og synes du er en pyse – så er det dette man bør gjøre. “Åndelige angrepsvåpen” tillegges sjelden noen vekt i rettssystemet, selv om de anerkjenner mobbing og trakassering og betrakter det som straffbare handlinger. Man slipper jo sjelden unna hvis man svarer ord med voldelig engasjement uansett hvor krenket man føler seg. Det man skal gjøre er å anmelde saken hvis man opplever at noen har krysset grenser sånn sett, så får politiet gjøre jobben sin, eventuelt henlegge saken hvis de bedømmer det som “bare vanlig jåss og drama”. Folk skriker jo de verste skjellsord til hverandre for de minste filleting noen ganger.

Folks interesse for zen – definert som et selvstendig filosofisk univers – er litt varierende. Alle husker det klassiske spørsmålet om flagg: Et flagg vaier i vinden. Hva er det som beveger seg? Er det vinden eller flagget? Det er meningen at man skal fundere seg frem til det åpenbare svaret: Det eneste som beveger seg er sinnet ditt. Det er en observasjon betinget av visse modulasjoner i dataoverføringsprinsippet. Eller et bilde i hodet om du vil. Vi kan bare uttale oss om det vi observerer, ikke det som “egentlig” foregår. Vi tolker det som et “syn” mens det som skjer i mer fysisk forstand er en manifestasjon av energi innenfor et mangedimensjonalt system. Du vet. Atomenes dans og det ene med det andre. Det sanseapparatet vi alle har og som i det store bildet fungerer omtrent likt for alle gir oss ingen “objektiv” informasjon, selv om alle er enige om hva de ser. Eller rettere sagt, enige om hva slags navn de skal sette på tingen. Vi har de envnene og talentene som passer seg for dyr innenfor vår klasse og orden — som vi kan definere som eksklusiv for homo sapiens basert i våre kunstferdigheter med “tenkning” men hvis vi gjør dette så mister vi oversikten over det større bildet av hva vi er og hvor vi kommer fra. I utgangspunktet finnes den verden vi erfarer gjennom sanseapparatet. Siden tilkommer et antall “forklaringer” og tolkninger av disse observasjonene. Det varierer fra rimelig inferens til de villeste fantasier når folk så begynner å snakke om ting. Zen betraktes vel for det meste som en variant av buddhisme – nazibuddhisme som noen sier, som jo er ganske morsomt hvis man liker “mørk humor” – men det handler dypest sett om “virkelighetsoppfatning” og forholdet mellom den objektive tilstand og den subjektive erfaring, som i den endelige analyse handler om døden. De som blander nazisme inn i bildet som humoristisk sverd mener å dra en linje mellom zen og de bisarre SS-ritualene på hovedkvarteret Schloss Wewelsburg, som Heinrich Himmler gjorde til et religiøst kultsentrum som var fokusert på “å gi og ta imot døden” som rituell praksis og “moralsk trening” for SS-personell. Men der stanser det altså, med mindre man har tenkt seg nedi noe slags harahøl som handler om japansk kultur og grunnlaget for alliansen med Tyskland under Den andre verdenskrig. Poenget innenfor zen er uansett at døden er noe idiotsikkert. Den kommer for alle. Derfor bør enhver form for “hard realisme” inkorporere døden som “en av spillerne” i det store bildet av alle bevegelige deler.

Når det er sagt så er vel ikke tenkning noe folk liker å holde på med uten at det har noe nytteformål. Man kan tenke på en plan eller en oppgave men det virker meningsløst å bare filosofere om ting som ikke har noe svar, eller som har like mange ulike svar som det finnes folk. Det blir jo matematisk sett det samme forholdet. La oss se for oss en spillemaskin med tre hjul som spinner rundt og kommer opp med tre symboler på linje når de stanser. Alle har sett dem. Folk blir noen ganger veldig hypnotisert av greia og kan spille bort mer enn de har råd til av årsaker de ikke kan redegjøre for. Det er i utgangspunktet åpenbart – eller bør ihvertfall være det – at hensikten med sånne maskiner ikke er å gi bort gratis penger til et utvalg heldige vinnere. Alt er nøye beregnet og programmert. “Noen” vinner alltid noe av og til, ofte med mye dramatikk i lyd og lys for å markere flaksen som alle ønsker, men de fleste bare taper. Dette er hele forretningskonseptet hos både store og små casino. Det går an å vinne, men det er mye mer sannsynlig at man vil tape. Det er faktisk lagt opp til at man skal tape i lengden, uansett om man vinner en etter måten stor gevinst av og til. De eneste som stengt tatt vinner over banken i et casino er sånne som ramler tilfeldigvis innom og har griseflaks èn gang, der og da. Siden slutter de å spille og investerer gevinsten i normale forretningsprosjekter. Da har de vunnet. Vi hører noen ganger om gamblere og storspillere som “lever av poker” og det ene med det andre, men da må de i så fall være korthaier som lever av å være kaldt kalkulerende spillere overfor “urealistiske optimister” (som alltid kommer rekende). Det kan ikke være snakk om en likeverdig kompetent gruppe av spillere som lever av hverandres tap. De må være litt mer “Erling Håland” i tenkningen og plassere seg der hvor de vet at mulighetene vil komme på grunn av de andres spillemønster. Det går i det hele tatt ikke an å stole på flaksen. Man må gjøre så godt man kan og håpe at man har flaks i tillegg, men heller ikke håp er noe man bør lite på. Spar det helt til slutt. Først må alt annet prøves. Poker er et ferdighetsspill, men bare til en viss grad. Når alle rundt bordet er like flinke til å lese motstanderne og den typen ting henfaller vi jo til flaks igjen. Eventuelt “spillestil” og konkurransen om å ha det strategisk smarteste opplegget i folhold til en tolv times konkurranse, eller noe. Jeg vet ikke. Poker er ikke særlig interessant. Folk tar leken alt for alvorlig i forhold til hvor fjollete det hele er. Jeg er ikke noe sjakkmenneske heller. Om jeg må liste et brettspill som favoritt blir det enten Ludo eller Backgammon.

De som er glad i rosèvin kjenner sannsynligvis navnet Montrose som et prisgunstig alternativ i denne kategorien, men det var også et band i gamle dager, under musikalsk ledelse av den eminente gitaristen Ronnie Montrose og frontet av den karismatiske vokalisten Sammy Hagar. Bak seg har de en kompetent rytmeseksjon og sammen spiller de “klassisk hardrock” sånn som det skulle gjøres frem mot midten av 70-tallet. Jeg anbefaler debutalbumet Montrose fra 1973. Senere gikk det nedover med dem — selv om noen liker denne fasen også. Vi skal imidlertid henge oss opp i et mønster. Saken er jo at Montrose ble produsert av Ted Templeman som noen år senere sto bak en like sterk debutplate, som også ble fulgt opp av noen kunstnerisk svakere utgivelser. Mønsteret er forøvrig også likt: En habil rytmeseksjon toppet av en eksepsjonell gitarist og med en sexy blondine til å synge. Sjekk dette her (teksten fortsetter under videoen):

Dette var Van Halen i 1978. De vakte en del oppsikt med det selvtitulerte debutalbumer sitt – også en del av mønsteret – men var litt her og der senere, selv om den kommersielle suksessen forble nokså stabil. Selv fortrekker jeg albumet deres fra 1981 – Fair Warning – og jeg mistet vel forsåvidt litt interessen for Van Halen etter dette. Det skjedde jo så mye annet spennende i musikkbransjen. Det neste jeg la merke til med dem var at den teatralsk flamboyante vokalisten David Lee Roth – til ingens store overraskelse – gikk for en solokarrière, så hva gjorde Ted Templeman? Ved det tidspunktet da dette skjedde hadde jeg allerede lest meg opp på historien så det var litt komisk da Sammy Hagar ble gjenopplivet og brakt tilbake for å fronte Van Halen. En sirkel ble sluttet. Her er Montrose i sine glansdager (teksten fortsetter under):

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Det virker som om jeg har åpnet en musikalsk orientert søndag her i Østerdalen. Det forrige jeg skrev var mest om Les Claypool mens dette så langt har handler mest om Ted Templeman. Han må jo ha sett det som en “forretningsmodell” like mye som et spesifikt format av trommer, bass, gitar og vokalist (som sikkert minst halvparten av alle band i verden i utgangspunktet har startet med). Det er rett og slett for mange likhetspunkter. Det ligner et mønster, ikke et sett av rene tilfeldigheter. Jeg vet ikke hvor aktuelle verken Montrose eller Van Halen er for dagens publikum som søker seg mot rock og metall, men i sin storhetstid var begge godt etablerte “produkter” som både solgte bra og fikk (mest) bra kritikker. Det har jo skjedd mye på de 40-50 årene som har gått siden dengang. Imidlertid har det jo blitt sånn at flinke gitarister vokser på trær. På YouTube finner man syvåringer som spiller ræva av Eddie Van Halen. Standardene i den seriøse enden av markedet har hevet seg ganske mye, men hvis man spiller i et rølpeorkester foran et publikum som er ute for å feste så fungerer alt det gamle fortsatt like bra som før. Mange lever av sånt også.

Vi avslutter dette skrivestykket med Van Halen på sitt beste, i 1981:

Les Claypool – på bildet ovenfor – er en slags superhelt blant alle som spiller bassgitar. Han gjør sine egne greier, for å si det slik, som gjør at alle må høre det en gang til så å si umiddelbart etter at de hørte det første gang. Hva er det der? Og greia er både stabil og kontinuerlig. Det er rett og slett sånn han gjør jobben. Bandet Primus dukket opp på en tid da rock og metall begynte å bevege seg i en mer åpen og “progressiv” retning igjen, etter det formalistisk strenge 80-tallet. For eksempel kom bandet Red Hot Chili Peppers med sin eksepsjonelle funkybassist Flea og satte noen nye mål og standarder for hvordan det er lov å spille rockebass, men selv om Claypool er veldig “perkusjonistisk” i stilen sin så vil jeg ikke kalle ham utpreget “funky”. Det er mye mer avant-garde og sært enn som så. Uten musikalsk sammenligning forøvrig var Les Claypools rolle i Primus lik den til Ian Frasier “Lemmy” Kilmister i Motörhead; det vil si at bassen er selve motoren i lydbildet mens gitaren ligger bakpå og spiller fills, og trommene holder det hele sammen i bunnen.

Dette er veldig nerdete, ikke sant? Folk bryr seg ikke typisk om detaljene i lydbildet selv om det fleste får med seg at ting kan lyde mer eller mindre fett eller groovy eller hva slags ord man ønsker å bruke, og at dette ofte henger sammen med hvor dyktige musikere som befolker den aktuelle gruppen. Det finnes selvsagt grenser for alt, men hovedregelen er at de flinkere musikantene “får til noe” selv om låtmaterialet ikke er tipp-topp, mens de som jobber mer “amatørmessig” er avhengig av at låta er bra for at det skal lyde bra. Amatørmessige musikere som spiller middelmådige sanger har nesten aldri noen sjanse til å “gå noe sted” bortsett kanskje for litt lokalpatriotisk entusiasme når de spiller til fest. Uansett, poenget jeg skal frem til er at folk som selv spiller et instrument lytter sannsynligvis til musikk med et annet øre enn de som bare digger det ferdige produktet (eller ikke) basert i rent estetiske standarder. Selv har jeg spilt gitar siden jeg var en guttunge, med enkelte ekskursjoner over på bassgitar, syntesizer og “diverse perkusjon” (men aldri trommesett i den forstand, mere “lydeffekter”). Imidlertid aldri profesjonelt. Jeg har verken den rette typen talent eller den rette typen ambisjon for slikt. Instrumentet er bare et leketøy, som det ikke desto mindre er gøy å klimpre litt på av og til. Teknisk sett er jeg sikkert god nok til å spille rytmegitar – og til nød synge – i et middels bra rockeband, men jeg er ellers ikke “den rette typen” for en sånn jobb. Jeg er mer av en “studiobasert lydforsker” enn en musiker som trives med å spille et fast repertoar omatt og omattatt foran et mer eller mindre dritings publikum.

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Hvis jeg selv skulle komponert og gitt ut musikk ville det følgelig vært av den typen hvor èn person spiller alt og får det til ved å legge spor oppå spor i studioet. Det finnes en del sånt der ute, men den subjektive musikalske erfaringen ligner overhodet ikke på det å spille i band, hvor alt handler om å få ensemblet til å “svinge” som en helhet mer enn om at de enkelte musikerne kaster seg ut i mer eller mindre bra fungerende soloeventyr. Uansett, det at man er noenlunde kjent med hvordan visse instrumenter fungerer i praksis medfører – tror jeg – at man lytter til musikk på en annen måte. Det blir mindre sjangerorientert fordi man er jo i stand til å gjenkjenne bra håndverk også innenfor andre stilarter enn de man i utgangspunktet trives best med. Alt i alt tenker jeg nok mer som en komponist enn som en musiker, i den forstand at det er mer gøy å lage riff, løp, melodilinjer og sanger enn det er å fremføre dem foran et publikum. Det er i så måte også mer lærerikt å lytte til “ukjent” materiale enn sånt som man allerede har sittende i rockefoten, eller hva enn slags legemsdel man lagrer de musikalske minnene sine i. Dessuten skjønner jeg hvordan dans fungerer, også på høyt nivå. Dette har også noe å si for den helhetlige “musikksansen”. Ikke så mye “rytmesans” – selv om dette også er viktig – som det mye større konseptet bevegelighet innenfor rammebetingelsene av komposisjonen. Hvilket bringer oss tilbake til Les Claypool. Første gang jeg hørte ham jobbe var imponerende på samme vis som første gang jeg hørte Eddie Van Halen gjøre spennende ting på gitaren. Er dette lov? Det finnes jo visse oppfatninger om “hva som fungerer” – det vi generelt sett kaller fagmessige konvensjoner – og det er spennende når noen sprenger rammen og får ting til å fungere på noe slags “alternativt” vis. Spør hvilke ti tusen tilfeldig utvalgte gitarister av en viss alder du vil. Alle vil si det samme. De opplevde et øyeblikk av wow da det litt horete og glorete bandet Van Halen kom på markedet i 1978. Den gitaren. De hyret da også Eddie Van Halen inn for å dekorere den mildt sagt storselgende plata til Michael Jackson, Thriller, hvor han hadde samme funksjon som Robert Fripp på David Bowie sitt legendariske album Scary Monsters. De har til og med en viss tematisk likhet i valg av albumtittel. Historiene gjentar seg til stadighet.

Digital informasjon er informasjon som blir lagret, behandlet og transportert som tallverdier. Termen stammer fra ordet digit og er sannsynligvis knyttet til det å få oversikt over noe ved å telle på fingrene. Det å strukturere omgivelsene på denne måten har en lang og mangfoldig historie og har vært en viktig kilde til makt og samfunnsutvikling i tusenvis av år.

(Store norske leksikon)

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Et av de politiske partiene skal ha en greie om digitalisering. Norge skal bli verdens mest digitaliserte land, eller noe. Om du lurer; ja selvsagt er hele konferansen digital. Man logger seg inn over nettet. Men dette er alt jeg vet. Jeg føler at jeg gjorde meg ferdig med all den digitalisering som er aktuell for meg før år 2000. Jeg var jo litt “elektronisk” av meg som ung. Du vet. Den typen som bygger sine egne høyttalere og den typen ting. Trikser og mikser med stort og smått, men all den analoge teknologien som jeg jobbet meg opp med begynte å leve farlig fra midten av 80-tallet og utover. Jeg rakk så vidt å halvveis etablere meg som “lydtekniker” før alt utstyret jeg eide og var kjent med ble utdatert. På den annen side vil det ikke forbause meg om det finnes et retromarked for det vi kaller 70-tallslyd. Herregud. Noen av disse artistene går jo ganske hardt inn for å forme det korrekte utseendet med alt som må til av relevante moteartikler så hvorfor ikke også gårsdagens teknologier? Det spiller uansett ingen rolle. Det har ikke engang noe med poenget å gjøre.

Jeg tror de mener infrastruktur når de snakker om digitalisering. Det handler om tilpasning av kommunikasjonskanaler og offentlige tjenester. Det forutsettes nærmest at alle skal ha en smarttelefon med alskens apper nå. I teorien er alle på nett hele tiden, gitt at telefonen kommuniserer med antenner og den typen ting helt uanvhengig av hva man selv gjør. Det er bare sånn denne teknologien fungerer. Det handler ikke så mye om at “storebror ser deg” som at telefonen er nødt til å oppføre seg sånn hvis du ønsker å ha nettet tilgjengelig til enhver tid, men at man genererer både “synbarhet” og “sporbarhet” på denne måten er likevel sant. Dette er imidlertid en sidevirkning. Det er ikke poenget med telefonen. Det er for de fleste heller ingen grunn til å bekymre seg for sånt. Nesten alle som har paranoide fantasier om overvåkning overvurderer grovt hvor etterretningsmessig interessante de er. De som jobber med overvåkning har ikke verken tid eller råd til å holde på med en masse annet tøys, de må holde fokus på “realistiske sikkerhetsvurderinger” ut fra hva de vet, og har sikkert liggende inne opptil flere søknader om mere mannskap og bedre økonomi i forhold til alle oppgavene de allerede har. Herregud. Jeg har en gammel venn som holder på sånn til enhver tid. Er det ikke det ene så er det det andre. Rotschildfamilien og gud-vet-hva. Det er visst noe med IMF nå. EU, COP og det ene med det andre. Jeg orker ikke å sette meg inn i all galskapen. Jeg har ikke – og har aldri hatt – noe optimistisk syn på politikk og politikere. De er et nødvendig onde og systemet er lagt opp sånn at det er relativt enkelt å fjerne dem hvis de blir for kørka. Jeg stemmer ikke på de jeg føler er de beste, men på det minst jævlige blant et sett med dårlige alternativer.

Selv har jeg rett og slett ikke lyst til å ha smarttelefon. Den jeg har er bare til WhatsApp for internasjonale samtaler (som er det billigste alternativet) og fint lite mer. Jeg har ikke lyst til å “betale med telefonen” og den typen ting. Det er abstrakt nok med et kort som man bare holder foran maskinen. Det handler vel til syvende og sist om at jeg ønsker minimal avhengighet av konstant strømforsyning. Batterier som må lades og apparater som krever stikkontakt. Det er greit med det jeg har hjemme og som faller innunder horisonten av “rimelige bekvemmeligheter” men ikke faen om jeg har lyst til å drasse rundt på flere problemer enn nødvendig. Unødvendig teknologi er først og fremst unødvendig. Hvilket bringer oss til fenomenet kunstig intelligens, eller “hjernekraftforsterker” som noen kaller det. Vi har allerede mange åpne tjenester som fungerer ganske bra i forhold til diverse “skapende virksomhet” på lavt nivå. Lag et bilde. Lag en sang. Lag en lang avhandling om termodynamikk. Alt sånt er allerede i vanlig bruk. Grenseverdiene har forlengst blitt utydelige. Det er ikke lenger enkelt å se forskjell på maskinlaget og menneskefremstilt. Selv mener jeg imidlertid at folk behøver bedre kritisk sans, ikke enda mere tøys og jåss. Så langt tror jeg de plikter å merke alt sånt som er maskinlaget, for eksempel “nye sanger i gammel stil” som det ligger en del av på YouTube. Mye av det er troverdig nok laget, bortsett fra at det er null sjanse for at jeg ikke allerede ville ha hørt om ting som var spesielt funky, rocka eller bare musikalsk komplekst på andre og mer “progressive” måter. Og når jeg skroller ned til bunn av beskrivelsen sies det ganske riktig at dette er fremstilt av en maskin, eventuelt “ved hjelp av” en kunstig intelligens. Jeg aner jo ikke noe om hvordan man lager sånne ting, jeg bare ser at det blir stadig mer av det.

I moderne kulturhistorie, antropologi og arkeologi er denne motsetningen mellom siviliserte og primitive kulturformer forlatt, fordi en høyt utviklet teknologi ikke nødvendigvis innebærer et tilsvarende høyt etisk og intellektuelt nivå. Likevel brukes sivilisasjon eller høykultur som faguttrykk om et nivå i menneskehetens utviklingshistorie, forbundet med fremveksten av intensiv matproduksjon, økt folketetthet, arbeidsdeling og organisasjonsformer med sosial lagdeling i bysamfunn, der de grupper som ble frigjort fra arbeid i primærnæringen, utviklet former for skrift, aritmetikk, geometri, astronomi, filosofi og så videre.

(Store norske leksikon)

Det er ofte slik med alle sånne tykke konsepter at jo mer presis man prøver å være jo mindre mening gir definisjonen. Vi må altså betrakte “sivilisasjon” som et veldig omtrentlig begrep, skal vi si nærmest som en av de psykatriske diagnosene som krever at så og så mange sjekkpunkter fra en liste må foreligge. Det betyr for eksempel helt klart noe materielt. Det må være orden på sakene. Folk må leve på en organisert måte og ha et planmessig forhold til økonomiske saker. Kort sagt, det må foreligge administrative strukturer og en viss grad av justis før vi kan snakke om siviliserte forhold. Det vil kreve byråkrati. Et antall mennesker er nødt til å jobbe på heltid med å drifte opplegget. Kanskje til og med alle. Hvis vi ser på gamle Egypt så var jo alle teknisk sett statsansatte med varierende plikter og privilegier. Verken teknologi, religion eller politikk ble betraktet som “separate” deler av livet. Alt er like viktig (og uviktig).

Alle har en rimelig realistisk sans for hva en stein veier. Det går greit å håndtere de små, men steiner skal ikke bli svært store før man ser på dem og bare tenker nei. Gidder ikke å prøve engang. Man får til å rikke og rugge litt med spett og vektstangprinsippet, men hvis de veier mange hundre kilo er jobben både slitsom og farlig uansett. Det er derfor Gud har gitt oss gravemaskin. Det er veldig sivilisert. Man får gjort aldeles usannsynlige mengder arbeid hver dag med en passe stor gravemaskin i forhold til hva et arbeidslag med spader klarer.  Vi har i det hele tatt mye bra teknisk utstyr nå, og vi er svært geskjeftige med bruken. Nye veier, ny flyplass, ny næringspark. Arbeidsplasser og økonomisk vekst. De sier at i en mer abstrakt forstand handler konseptet sivilisasjon om at skapninger “bygger om sine omgivelser” ved hjelp av energi som de trekker – på ymist vis – ut fra de samme omgivelsene, for eksempel vannkraft, forbrenningsmotor eller strømturbin. Vi fantaserer for eksempel om diverse varianter av fremmede sivilisasjoner som muligens kan eksistere andre steder i universet enn her på jorda og fremstiller hypoteser om hvordan noe slikt eventuelt vil se ut i praksis. Vår store skrekk er jo at det skal komme “noen” med onde – eller ubegripelige, som i praksis blir det samme – hensikter. Du vet. Noen som ligger så langt foran oss at de ikke engang tar oss alvorlig som selvstendige intelligenser. En slags kosmisk elite, om du vil, som driver med ting vi ikke engang har noen konseptuelle forestillinger om.

Matematisk sett får jeg helt fint til å gjøre de fleste operasjonene som er praktisk relevante i livet mitt med penn og papir, men jeg bruker ikke desto mindre lommekalkulator hver gang det er noe — og “noe” handler i det store og hele om hva slags utgifter som passer å ta når. Du vet. Budsjettrokader og øyeblikkets tilpasninger. Gangetabeller og vanlig addisjon dekker det meste, men jeg vet at mens jeg selv regner feil noen ganger – et tall her, en kommafeil der, og plutselig er man på sykkeltur i kålåkeren – så går det ikke an for en lommekalkulator å “regne feil”. Det blir riktig hver gang, såfremt man bare får til å taste riktig. Enkel som den er – etter måten – så er lommekalkulator likevel en maskin og maskiner gjør ikke feil når de blir brukt riktig. Vi kan kalle dem “hensiktsessige kraftforsterkere” fordi de tjener våre hensikter, slik at når “det går galt” med teknologi og maskiner så er det på hensiktsplanet man vil finne feilkilden. En gravemaskin vil for eksempel ikke bare plutselig selvstarte en vakker dag, for deretter å engasjere seg i riving av huset ditt. Hvis dette skjer er det alltid fordi det finnes en operatør med onde hensikter, eventuelt en fette psykotisk person som ikke forstår hva de gjør. Maskiner har alltid et formål – det er meningen de skal “brukes” på ganske spesifikke måter, selv om de også kan “misbrukes” på andre måter – men de kan per definisjon aldri ha noen egenvilje. Alt de kan gjøre er å forsterke kraften i formålet hos de som opererer dem, enten de “mener” det de gjør eller ikke. Si som når noen sneier borti en bygning med grabben på en gravemaskin sånn at det oppstår skader. Sånt skjer, særlig når det er trangt og vanskelige forhold, noe det ofte er i villastrøk innimellom huset, garasjen og diverse andre installasjoner. Det er jo ikke verre enn at man bare reparerer mannskiten igjen, men også dette koster tid og penger. Det er ikke lønnsomt å slurve.

Som alle andre grubler jeg noen ganger over hva fanden de tenkte den gangen de bygget nærmest umulige ting for hånd i “den gamle verden”. Pyramidene i Egypt står liksom øverst på lista over idiotisk store steinarbeider, foruten at de også har minst like mange andre typer imponerende byggverk som det er vanskelig å umiddelbart “se” hvordan de fikk til. Men de fikk det til. Tingene står jo der. Hvor harde fakta behøver du? Det er lenge siden nå, men jeg tilbrakte en gang noen uker i bil på kryss og tvers av regionene Normandie og Bretagne i Frankrike. De har mye interessant arkeologi, foruten noen ganske dystre krigsminner. Uansett, jeg har endt opp med steinanlegget i Carnac som personlig favoritt. De er ikke riktig sikre på alderen, men enigheten synes å ligge rundt 5-6000 år gammelt. Hva betyr det? Vi kan bare gjette. Hva som er sikkert er ihvertfall at folk mener noe med å stille opp kilometerlange rekker av steiner på opptil flere hundre tonn av vekt. Er dette sivilisert? Jeg ser jo for meg at det må ha vært ganske mange av dem og at alle var enige om hva de holdt på med og hvorfor de gjorde det. Det fantes plan og styring. De hadde et formål selv om dette er ukjent for oss. Vi kan bare si ganske vage ting om greia, men vi vet for eksempel at folk drev og tuklet med urimelig stor og tung stein på en tid da det ikke burde gå an. De hadde jo ingen maskiner. Vi har selvsagt “eksperimentell arkeologi” som handler om å prøve ut det folk tenker i praksis, slik at vi er ikke helt uvitende om hvordan ting kan ha blitt gjort, men vi er ikke helt sikre på noe heller. Vi henfaller som vanlig til “det mest sannsynlige” gitt hvilke teknologiske hjelpemidler man hadde den gangen, som i det store og hele koker ned til at alt tok lang tid. Kanskje mange måneder for å ferdigstille hva som i dag er en rimelig dagsjobb med maskinkraft. Navnet på anlegget i Carnac bør sannsynligvis være “landskapskunst”. Alle ser det uansett på den måten. Det er imponerende, javisst, men hva er det? Noen mener det er oppmerking av eiendomsrett til et territorialt revir. Andre satser på den gamle traveren “religion”. Et hellig sted og den typen ting.

Eldst av alt det dagsaktuelle på kulturfronten er imidlertid kulturen Tash-Tepelar i Tyrkia. Eller vi kan kalle det Anatolia for å være mer spesifikk. Tyrkerne har jo bare vært på stedet i tusen år, mens Göbleki, Karahan og andre navn på “Tepe” typisk er 12-15.000 år gamle. Forrige istid var ikke engang helt over. Det er åpenbart begrenset hva det går an å vite om så gamle ting, men vi kan i det minste fokusere på håndverket og si at dette er ikke de første bygningene de laget. De visste hva de drev med og de hadde helt åpenbart en “overordnet plan” med opplegget sitt. Eller kulturen har en utpreget stil, om du vil. Kunstneriske motivvalg, bygningstekniske elementer og denslags. Alt er forholdsvis arbeidsintensivt sett opp mot at folk i henhold til boka ikke skulle vært bofaste under “siviliserte” forhold så tidlig. De var etter alt å dømme det vi kaller jegere og sankere, men de hadde ikke desto mindre bylignende strukturer. Veldig spennende for alle som er interessert i oldsaker, fra de rimelig godt avbalanserte og “vitenskapsorienterte”, til de mest fritt spekulerende UFOloger og annet oppsop ute på den vanvittige siden av hva som fortsatt går for vanlig virkelighetsoppfatning blant folk. Det bør jo ellers være opplagt at Tash-Tepelar besto av “mennesker akkurat som oss” på alle fysiske og mentale vis, de hadde bare en helt annen materiell kultur enn oss, sannsynligvis også en helt annen virkelighetsoppfatning. Det vet vi jo strengt tatt ikke noe om. De etterlot seg ikke noe skriftspråk, bare noen symboler som repeterer seg. Hva kan vi “lese” ut fra disse? Omtrent det samme som vi klarer å tyde ut av hulemalerier og helleristninger. Det er rimelig å anta at dette ofte handler om historier og at symbolbruk handler om logiske sekvenser tilknyttet “folkehukommelsen” på den tiden. Fordi de kan historien kan de også “lese” symbolene og omsette dem i historiefortelling. Folk har alltid holdt på sånn. Vi liker å sette spor etter oss på måter vi opplever som meningsfulle. Urban graffitti er vel det mange driver med nå i dag som minner mest om hele idèen med sånne ting. Jeg var her. Vi kaller det vandalisme hvis det skjedde i forrige uke, men det regnes som verdifulle kulturminner hvis det er ti tusen år gammelt.

Fordi en handlings riktighet ikke utelukkende bestemmes av hva handlingen kan oppnå, står deontologien i skarp kontrast med konsekvensialistiske moralteorier og mer generelt også i kontrast med all teleologisk etikk. I stedet mener deontologiske teorier at en handling bare kan være riktig dersom den er i overensstemmelse med korrekte etiske prinsipper om hva som er riktig handling, og at slike prinsipper i noen tilfeller kan tillate eller påby handlinger som ikke fører til de beste konsekvensene.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Det spiller for den som rammes av det onde liten rolle om ting var “godt ment” i utgangspunktet. Jeg vet ikke hva slags livsfjern “åndelighet” som må til for å forklare ting på andre måter enn i sin enkleste og mest lettfattelige form, men det hjelper sannsynligvis å være seksuelt evneveik. Ta for eksempel Immanuel Kant eller Søren Kierkegaard. Ingen av dem hadde noe påviselig sexliv. Det er ikke normalt å være avholden fra livets enkleste gleder og det danner ikke noe godt utgangspunkt for å forstå “det menneskelige” hvis man selv ikke lever på en måte som representerer de mest vanlige menneskelige erfaringene. Det virker jo urimelig å ta imot råd om seksuelle affærer fra en jomfru. Hva vet de? Bare noe om “prinsipper” som umiddelbart flyr ut av vinduet så snart man skreller klærne av folk.

Problemet med mennesker er at vi lever på mange ulike nivåer av virkelighet samtidig. Seksuelle renkespill og sjalusi er vanskelig å forstå for de som ikke selv er seksuelt aktive, men alle vet at dette er svært seriøse greier når man selv står i spillet og har noe å tape. Er partneren trofast? Dette er vanskelig å vite. Man må nødvendigvis henfalle til tillit på en måte som åpner store rom for personlig sårbarhet, noe som kommer i konflikt med alle sunne instinkter for overlevelse og fremgang som individ. Hvordan forholder man seg til mennesker på at praktisk nivå? Livet skal jo først og fremst leves. Det er ingen teoretisk øvelse. Alle har “noen” i livet sitt, og noen har mange. Hvordan man omgås de andre sier mer om hvem og hva man er enn all verdens ord. “Gode hensikter” teller ikke for noe som helst hvis ikke resultatene reflekterer dem på det praktiske plan. Det går ikke an å ha et deontologisk sexliv. Det handler jo ikke så mye om “hva man vil” som om hva man får til i praksis. Idealer er vel og bra men det er handling som flytter fjell.

Jeg tror ikke begrepet ekteskapsløfte betyr særlig mye lenger. Du vet. Elske og ære hverandre i gode og onde dager og alt det der. Det er enkelt å si men nesten umulig å leve opp til. Sviket inntreffer nesten umiddelbart. Først i forhold til seg selv, men snart også i forhold til partneren. Hvis ikke begge vil det samme har vi jo et åpenbart problem. Og det skjer nesten aldri at begge vil det samme, verken på kort eller lang sikt, men fordi de har avlagt et løfte og det ene med det andre så vil de i det minste presentere en fasade av velvillighet i henhold til formålet. Imidlertid beholder de tankene sine for seg selv. De kan jo som alle vet gå hit, dit og overalt. Det er vanskelig å leve sammen med et annet menneske. Det er jo slik at det hvor man finner to mennesker finner man også minst tre innbyrdes motstridende meninger. De forholdene som fungerer best er preget av en viss form for “uinteresse” for hverandre på detaljnivå. Man bare trekker på skuldrene. Fokuset legges heller på “statistiske middelverdier”. Har vi det for det meste bra? Javel men så er jo resten bare et spørsmål om å sjangle seg gjennom livet sånn som omstendighetene dikterer.

Sannsynligvis forventer folk for mye av et partnerskap. Du vet. Romantiske fantasier. Det som skjer når man bringer to mennesker sammen er jo bare at man fordobler mengden av idioti i livet sitt. Hva enn du hadde før, det er dobbelt så mye nå. Og det er totalt ute av kontroll. Dette er prisen for et forhold. Du vet strengt tatt aldri hva den andre driver med når de er ute av syne, men det er nødvendig å ikke bekymre seg for slikt. Mistanke leder deg rett til helvete så snart det ankommer. Forholdet er jo i praksis over så snart man tror eller vet at partneren lyver om noe. Da spiller man ikke lenger på det samme laget. Vi kan selvsagt påstå at i det ultimate spillet så er alle “ute for seg selv” i prioriteringsrekken, men samtidig er det rimelig å forvente at en angivelig “livspartner” vil sidestille interessene i forholdet. Eller sagt på en annen måte; de betrakter selve forholdet som en “tredjeperson” som eksisterer mellom dem, som en amalgamasjon av deres individuelle interesser. Vi kan nærmest si en transcendent entitet. Deres strategier er ikke for seg selv, eller for (og mot) den andre, men for “forholdet” som sådant. Fokuset ligger “utenfor dem selv”. Det går sannsynligvis ikke an å lykkes med noe interpersonlig forhold hvis man bare eksisterer “i og for seg selv”. Det handler ikke så mye om å ta hensyn som om at man faktisk bare aksepterer situasjonens selvmotsigende karakter. Det er alltid problematisk å forholde seg til et annet menneske — men samtidig har det en “energiserende” effekt. Livet blir dypere og bredere.

Den første vellykkede forretningen jeg hadde var en pølsebu. Bokstavelig talt en “campingvogn” med fasiliteter for å fremstille elementære matvarer. Opplegget var ganske dyrt i drift men det lønte seg likevel. Alle vet at folk jakter på mat så snart de ellers går lei av nattelivets utfordringer, og de betaler tildels vanvittige priser for pølser, poteter, burgere og hva har du. Kebab eksisterte jo ikke i 1983. Hamburger var ikke engang noe etablert konsept. De man fikk handlet mye om “mikrobølgeovn” og ferdig pakkede frossenprodukter. Pølser var imidlertid godt etablert som konsept. Man kjøper dem for to kroner og selger dem for ti. Opplegget er genialt. Det handler bare om å servere i høyt tempo. Saken er at for å komme inn i denne bransjen overhodet så måtte jeg skaffe hundre tusen i svarte penger. Sånn var det den gangen. Vi hadde en ganske stor “uformell økonomi” som handler om kontantttansaksjoner. Det var til og med vanlig at man utvekslet “borett” på denne måten, innenfor konteksten av “borettslag”. Stabler med hundrelapper i brune papirposer ble utvekslet mellom helt vanlige folk. Sånn fungerte det. Alle var kjeltringer. Den eneste måten å lykkes i forretningslivet var å kvitte seg så raskt som mulig med alle illusjoner man noen gang hadde hatt om ærbarhet, respektabilitet og den typen ting. Borgerlige fordommer, som Lenin ville ha sagt. De står i veien for nominell suksess med pengetransaksjoner.

Når jeg prøver å oppsummere hvor mange penger som har gått gjennom hendene mine – ikke alltid like bokstavelig talt – i løpet av dette livet så ender jeg bare med “mange millioner” men jeg tror ikke det er så mye som en milliard. Jeg har jo aldri vært noen “stor” type. Interessene mine handler om det matnyttige. Jeg lever ikke i Narnia og har heller ikke noe utpreget ønske om å “endre verden” på noe vis. Sannheten er at jeg driter for det meste i alle andre. Jeg tar bare vare på noen få som av idiosynkratiske årsaker er “viktige” for meg, om enn ikke for alle andre. Sånn fungerer det. Så vidt jeg vet er dette normalt. Man tar vare på folka sine og til helvete med alle andre. Hvor man trekker opp grensene er individuelt. Hvem vil du bruke energi på å beskytte hvis noe jævelskap oppstår? Dette er svaret ditt. “Familie og venner” er hva de fleste vil oppgi, inkludert meg selv. De har ikke noe program for å ta vare på “alle”. Det virker ikke rimelig. Ingen har så mange superkrefter at de rekker over alt. Livet er et spill om prioriteringer. Hva er viktig for deg? Selv om man ikke vet svaret vil det etterhvert fremkomme, både som individuell erkjennelse og utadvendt synbarhet. Når alle kan se hvem du er har du oppnådd livets mest harmoniske likevektstilstand. Ugh. Jeg har talt.

Alt jeg publiserer på denne plattformen består av fire deler. Hvis jeg var en mayaindianer ville jeg snakket om Tezcatlipoca, Quetzalocoatl, Xipe-Totec og Huitzilipoctli. Hvis jeg var en geografisk frik ville jeg snakket om nord, sør, øst og vest. Du vet. Himmelretningene. De er like for alle. Objektive størrelser og det ene med det andre. Betyr ikke nord alltid nord? Vi satser på det. Vi satser på at folk mener det samme med alle sine fundamentale konsepter. Det er jo vanskelig å forholde seg til folk som har en helt annen virkelighetsoppfatning enn deg selv. Tar de feil? Har du rett? Det er jo fysisk umulig for et menneske å noensinne “ha rett” så vi henfaller til eksakthet i beskrivelser. Hva sa du og hvor godt stemmer det overens med det alle kan observere? Hva slags navn skal vi gi tingene.

Aldri før har jeg noensinne skrevet så rølpete som jeg gjør nå. Alt flyter i en tjukk ertesuppe av unøyaktighet og omtrentligheter. Herregud. Jeg ville gitt meg selv Lite Godt Minus hvis jeg skulle delt ut karakterer om elendigheta. Dette er evneveikt. Hva faen driver du med? Jeg kan jo prestere vesentlig mye bedre enn dette. Jeg kan skrive som en gud. Konstruere ukjente universer av mening og befolke dem med skapninger som ingen hadde hørt om før dette. Sånt betyr ingenting for meg. Jeg er jo genial. Problemet ligger ikke i hva jeg kan gjøre men i hvem jeg henvender meg til. Hvor godt er mennesker i stand til å håndtere intellektuelle konsepter? De fleste er jo bare dyr — i den forstand at alt de har er “følelser”. De vet ikke om noe mer. Det kognitive spillerommet er ukjent for dem. De bruker hjenen til dekorative formål. Du vet. De korrekte meningene og den type ting. Folk “gør seg til” for hverandre først og fremst.

Annonsørinnhold

Gavetips: 25% på parfyme og deodoranter

Hvorom allting er, de fire delene er tittelen, illustrasjonen, teksten og sangen. Alt henger sammen med alt. Blogging er noe jeg driver med fordi det er ganske enkelt og ganske gratis. Jeg behøver ikke å betale for denne tjenesten, selv om jeg kanskje ville foretrukket en løsning hvor jeg betaler for å slippe reklame. Du vet. Sånn som på YouTube. Teknisk sett er dette bølling og utpressing, men jeg godtar det likevel fordi det virker. Jeg får adkomst til alle mine arkeologikanaler og denslags. Prisen er “akseptabel” så jeg betaler den med et skuldertrekk. Det virker jo lite aktuelt å eksponere seg for produktpropaganda noe mer enn man absolutt må. Da vil jeg heller droppe hele nettet. Er det noe vår fyllesyke verden virkelig ikke behøver så er det enda mer agitasjon til fordel for noe man kan kjøpe. Herregud. Plast er jo ved dette tidspunkt noe alle mennesker lever med like så mye som de lever med sukker, hvete, soya og melkeprodukter. Det finnes overalt. Til og med i blodet og hjernen hos mennesker. I kjønnsorganene deres. I leveren, bukspyttkjertelen, hjertet og milten. I lungene. Alt er plast nå. Dette er prisen for å gjøre den menneskelige tilværelsen mer bekvem og elegant. Vi dør for å støtte “den amerikanske drømmen” om at alle som ønsker det kan jobbe seg opp til rikdom. Halleluja.

Alle som på noe som helst slags vis jobber for å innskrenke frihet er fienden. For eksempel blir det ved dette tidspunkt tatt for gitt at en kvinne kan ta abort hvis hun ikke ønsker å gjennomgå et svangerskap – og enda mindre alt som følger siden – i forhold til de betingelsene som foreligger. Det involverte persongalleriet, de økonomiske forutsetningene, og alle andre “bevegelige deler” i bildet. Det handler ikke så mye om hva som er etisk korrekt under enhver anskuelsesvinkel som om den individuelle friheten til den gravide. Selvsagt går det an å stille opp årsaker til at abort er “galt” og det ene med det andre, men dette er ikke hva det handler om. Spørsmålet er hvor makten ligger. Hvem har siste ord i saken? Jeg har aldri møtt en ærlig abortmotstander. De er alle ufyslige umennesker. De lyver og hykler like enkelt som de puster og driter. De har ikke selv den minste lille peiling på sak, alt handler om “hvordan de selv føler seg” og dette mildt sagt nedrige moralske prisippet blir projisert over på alle andre. Hvor stygg går det an å bli? Svaret ligger alltid i hvordan man forholder seg til andre mennesker. De som jobber for å innskrenke andre menneskers frihet er de styggeste blant oss, uansett hvordan de ellers ser ut og hvordan de forklarer seg om motivasjon og den typen ting. Og de som sympatiserer med denne kategorien av frihetsrøvere fortjener egentlig bare to tette og en badehette. Ballespark og blodørn. Jeg har ihvertfall ingen sympati for dem. Det stanser for meg. Hvorfor godtar de bare det som skjer? Jeg har egentlig færre problemer med eksplisitte rasister enn de som støtter dem på et personlig grunnlag. Han er en fin fyr. Men hva mener de med dette? Det er jo objektivt ukorrekt. Jeg tolker det som at de er emosjonelt skadde mennesker. De har ingen intelligens. Alt de har er “et hav av følelser” og der seiler de rundt på den lille barkebåten sin. Dette er alt de vet om. Dette er virkeligheten deres.

Beleilig for noen men ikke så mye for de aller fleste befinner vi oss akkurat nå i en slags “endetid”. Mye må endres i ganske dramatisk grad for at menneskeheten skal kunne leve videre på noen “normal” måte. Alle vet dette. Så hvor er viljen til å skjerpe seg? Den bøyer som vanlig nakken for viljen til å ruse seg og lage fest. Alle vet dette også. Vi må slutte med betong, plast og fossile brennstoffer men alle prioriterer pengene de får på kort sikt. Derfor kommer det ikke til å skje tidsnok. Det er vanskelig – men ikke umulig – å jobbe seg frem til et “totalt” perspektiv på hva som foregår i verden, men de som gjør dette sover aldri siden bra om natten. De vet for mye. Det går ikke an å kaste det fra seg og bli dum igjen uten at det involverer rusmidler. Eventuelt et medisinsk fundamentert program for justering av følelseslivet. Sånt har blitt ganske vanlig etterhvert. Du vet. Lykkepiller. Hva som enn må til for å sparke deg igang som “samfunnsnyttig” enhet. Det betyr i praksis at noen tjener penger på deg. Hva trodde du? Pillene handler om overflatebehandling av kommersielle produkter, ikke om realitetsjustering hos de rettmessig harme, selv om de dekker dette bruksområdet også. Poenget er imidlertid prissetting foran selvsalg innenfor en horisont av konkurrerende enheter som har det samme utgangspunkt. Dette er det dypeste meningsinnhodfet til nyliberalismen. Du er et produkt som eksisterer innenfor en konkurransesituasjon. Alt handler om hvordan du markedsfører deg. Du vet. Skrive en fin CV og si de rette ordene foran en “arbeidsgiver” selv om det eneste etisk korrekte å gjøre er å trekke frem en revolver og skyte slyngelen midt i panna. Alle har sånne fantasier. Det fremkommer i filmer og bøker. Vi er ikke trygge skapninger, noen av oss.

Onani er tilfredsstillelse av seksuelle behov og lyster ved stimulering av egne kjønnsorganer. Det vanligste er beføling og gnidning av kjønnsorganene med hendene, men også andre hjelpemidler kan benyttes, for eksempel puter eller dyner som presses opp i skrittet samtidig som personen foretar rytmiske bevegelser av kroppen.

(Store medisinske leksikon)

Etymologisk sett er dette litt ute og sykler på Finnmarksvidda, ettersom Onans synd – i bibelen – besto i det vi kaller coitus interruptus, det vil si å ikke deponere sin sædskvett der den i henhold til reglementet skal plasseres. De tar dette veldig alvorlig i gammeltestamentet. Kremen fra folkekuken skal sitte i en fitte, hvis ikke dyrker man Satan. Enhver annen lystpreget handling hos en mann enn de som handler om å avle barn må regnes som både synd og satanisme. Sånt er veldig nøye. Du vil jo ikke skuffe Gud. Innenfor dette sære universet av mening kan det ikke finnes noe mer utspekulert jævlig enn kondomer. De er jo bokstavelig talt laget for å fange opp den hellige skvetten. Hvor eminent provoserende er det ikke at sånt selges fritt over disk, kanskje til og med til de mindreårige? Fra mitt egen første formelle avhør hos politiet, som skjedde i året 1977, husker jeg distinkt at jeg ble utspurt om kondomer. Har jeg kjøpt dem og i så fall hvorfor? Jeg forsto det ikke da og jeg forstår det ikke nå. Er det en taktikk for å vippe folk av pinnen? Så lenge ingen andre er innblandet er det vanskelig å se hvordan det kan være en politisak hva folk gjør med kjønnsorganene sine. Tukler du med deg selv? Svar så nøye du kan.

Jeg tror det skal mye til for at sexlivet går på skinner uansett hva slags fili man definerer seg innenfor. Faste forhold har som alle vet en klar tendens til å tørke ut og bli seksuelt uinspirerende for de involverte partene ettersom man blir bedre kjent med hverandre. Unntak finnes sikkert, men hovedregelen er at den seksuelle entusiasmen henger mye sammen med at partneren er “ukjent” men samtidig er de åpen for utforskning. Det er som å flytte inn i en ny leilighet. Man ser mulighetene. Senere oppdager man imidlertid problemene. Irriterende uvaner og den typen ting. Hvor mange ganger har jeg vært gift nå? Bare to i formell forstand, men mange flere hvis vi forutsetter at man går inn i et forhold med “åpen horisont” — det vil si man antar at dette i prinsippet er noe som kan vare lenge, kanskje livet ut. Jeg tror det må være noe med “de gode og onde dagene” fordi jeg har definitivt grenser som ikke blir tatt med i noe tradisjonelt ekteskapsløfte. Enten er vi et team som støtter hverandre på alle måter og uansett – uavhengig av hva samfunnet dikterer – eller så er vi fiender når vi kommer hverandre så tett innpå livet. Risikoen drar seg til og selv ubetydelige småting kan bli oppfattet som “forræderi” når man befinner seg tett sammen. Hva mente du med det der? Hvorfor snakket du med de der? Ting er litt ute av kontroll. Angsten kommer inn i bildet.

Mange oppgir senere partnersjalusi som en hovedårsak til hvorfor opplegget ikke fungerte. Få snakker om sin egen. Det er jo aldri min skyld når noe går på trynet. Er det vel? Jeg bare er som jeg er. Og hva så? Den yppale energien egner seg dårlig i et tillitsforhold. Man må i så fall basere seg på noe annet enn antagelsen om at partneren står i forholdet på lik linje som deg selv. Feilfrihet er aldri noen objektiv tilstand, men det går an å insistere på at man selv alltid har rett og alltid snakker sant. Det er de andre som tar feil. Så hva skal “de andre” liksom gjøre? Hvordan skal de forholde seg til dette? Innrømme sine synder og henfalle til den vise ledelsen hos de som har rett? Det er ikke slik mennesker fungerer. Vi er jo åtseletende aper på bunnen. Vi “konkurrerer” på dødelige måter. Det er alltid mer sannsynlig at du vil bli drept og spist enn akseptert blant fremmede. Og den man står i et svært nært forhold med vil invariabelt fremstå som stadig mer fremmed jo mer man utforsker saken. Sånt er naturlig. Nesten alt i livet til “de andre” handler jo om ting som ikke inkluderer deg. Hvem er du? Alt i din egen verden, men bare en forstyrrelse for de andre. Hvorfor skal de lytte til deg? Hvorfor skal de ta hensyn til deg? De har jo sine egne greier å forholde seg til. De er i utgangspunktet ikke interessert i deg. Har du kommet for å hjelpe? I så fall kan du involvere deg ved ett eller flere av inngangspunktene A, B og C, eller hvordan nå ting er lagt opp i praksis. Men det er sannsynlig at du bare er en dødsturist. En som har kommet for å se. Jeg bare titter litt. Du har tid og ressurser til å høste inntrykk før du foredler dem i moralismens prosessindustri og senere bærer dem som moteriktige klær. Jeg har alltid rett. Jeg befinner meg alltid i sentrum. Sånn er ryggmargsrefleksen hos alle.

Død er enten opphør av liv i en levende organisme, eller tilstanden til organismen etterpå. Døden kan inntreffe for en hel organisme, eller bare deler av organismen. Det er for eksempel mulig å leve selv om et eller flere organer i kroppen dør. Det kan også hende at deler av kroppen til et individ som nylig har dødd fortsetter å være virksomme en tid. Dessuten er det slik at individuelle celler oppstår og dør hele tiden, og i løpet av et langt liv vil de aller fleste cellene ha blitt erstattet av nye. Læren om, eller det vitenskapelige studiet av døden, kalles thanatologi.

(Wikipedia)

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Døden er en del av det naturlige livet som i praksis er tabu. Det er ikke noe vi skal snakke om. Ikke desto mindre er det noe som skjer med oss alle, og ikke bare èn gang for alle. Det skjer hver dag. Deler av kroppen er allerede døde. Andre deler blir regenerert – gjenskapt – til enhver tid. Hvor gammel er du? Hvis du er særlig mye eldre enn ti år av alder så lever du ikke lenger i den samme kroppen som du ble født med, i den forstand at ingen av delene er originale. Alt har blitt skiftet ut. Alt du er nå i dag har blitt laget av det du har spist. Kroppen er ikke så mye en ting som det er en prosess — og døden er en grenseverdi. Et annulleringspunkt. Noe som ikke kan “overkommes” uansett hva slags iherdig innsats man legger ned, bare utsettes. “Mere tid” er alt man kan få, men evig liv er en absurd fantasi. Som alle sikkert også har lagt merke til så er det ikke flere av sine beste år man får sånn helt på slutten av et langt liv. De beste årene har man jo allerede avsluttet og konkludert. Det gikk som det gikk. Bra? Dårlig? Ingen bryr seg. Ingen husker noe. Det er jo ikke viktig. Du er ikke viktig.

For å få det rette perspektivet på ting bør man spørre døden om råd. Hei du, hvor viktig synes du at dette er? Døden rister bare på hodet. Du er en idiot svarer den. Det eneste som er viktig er at vi har en avtale. Alt som skjer i mellomtiden er bare en distraksjon. En dødsdømt manns desperate klamring til livets siste timer. Hva tror du at du driver med? Hvor tror du at du er? Du kan være redd eller uredd, det spiller ingen rolle. Dø skal du uansett. Hvorfor glemmer folk dette? Hvorfor skyver de det unna? Antidøden er også antiliv. Du vet. Frykten. Det som får ting til å låse seg i en grimase av fornektelse. Hva betyr ordet dødsforakt? At man ikke er redd? Nei på ingen måte. De uredde dør tidlig. De som forakter døden er sånne som får et langt liv preget av mye smerte men også de stryker med til sist. Og om hundre år er de glemt, hvis de ikke gjorde noe “legendarisk” i livet. Noe som er verd å huske. Men hva er det som blir husket? Bare et navn og noen historier. Resten går til generell resirkulering, akkurat som alt annet man kastet fra seg på sin ferd. For eksempel består mye av det vi kaller husstøv av døde hudceller fra husets beboere, enten de er mennesker eller dyr. Vi puster det inn. Vi puster det ut.

Mange sørger over mennesker de har mistet. Noen sørger til og med over dyr som de dannet et emosjonelt forhold til. Verst er det for de som sørger over seg selv — på forhånd. De klarer bare ikke å fatte at de en dag bare skal forsvinne. Det går helt rundt for dem når de tenker på saken, som alle gjør av og til. Det bor en energi i denne glippa. Vi kan kalle det sannheten om du vil. Noe det ikke går an å forhandle om eller med. Et fette sikkert holdepunkt i et relativistisk univers. Du er en skapning som skal dø. Hvorfor vet vi dette? Det virker jo litt i overkant sadistisk at man også skal ha dødsbevissthet på toppen av alle den andre elendigheta man har å forholde seg til. Det eneste jeg vil er å ha det fett som han der musikeren sa. Doktor Erik. Jeg husker ham. Jeg kjente ham. Han var en artig type. Er han død nå? Det var noen som fortalte meg det. Hæ? Uansett tror jeg han snakket sant da han lagde den sangen. Det er stort sett der alle mennesker befinner seg. Dette kan man for det meste regne med. De har lyst til å leve videre og “ha det fett” uansett hvordan de definerer dette i sitt eget liv. Noen ganger er det noen få som gjør ende på seg selv med vold, gift eller andre metoder. De kaller det “selvmord” men det de mener å drepe er egentlig hele verden. Livet og alt det inneholder. De avviser opplegget. Nei. Kan ikke, vil ikke, får ikke til. Jeg har kjent noen sånne også. Hva er det å si? Det går uansett ikke an å få det til å gi mening. Man kan bare kremte litt og skrape med skotuppen. Sørgelig som faen, men det går ikke an å si noe meningsfullt om det. Det bare ble sånn. Sannsynligvis er man heldig hvis man går i flere barnedåper enn begravelser, men selv er jeg ikke helt sikker på hvor i landskapet jeg befinner meg. Jeg teller ikke. Imidlertid legger jeg jo merke til at et stadig stigende antall av “de gamle gutta” stempler ut og tar kvelden. (Uttrykket er ikke kjønsspesifikt. Kategorien inneholder jenter også.)

Det går ikke an å forhandle med døden. Den kommer når den kommer og den kommer for alle. Er det en gave å vite dette? Det går an å ha mange forskjellige perspektiver. Det er frivillig hva man ønsker å mene om saken. Hva har du tenkt å gjøre? Jeg kan godt sette meg ned og vente til du er ferdig med å hikste og hulke, sånn at vi kan se på saken som voksne mennesker. Folk lever. Folk dør. Det er ikke mystisk. Vi er bare dyr. Vi har ikke noe vi skulle ha sagt. Ikke desto mindre prater vi som faen. Vi blir engasjert i det ene eller det andre dusteopplegget som virker viktig i den underlige tidslomma som folk klarer å mane frem fra dødsglemselens bisarre univers av mening. La meg si det slik: Hvis noen står med en pistol mot hodet ditt og truer med å fyre av så er det begrenset hvor mye annet du klarer å bekymre deg for akkurat der og da. Husket jeg å slå av komfyren? Du er på en måte ferdig med alt annet. Hele livet ditt koker ned til dette ene lille problemet. Du blir ikke distrahert av andre ting. Tiden står stille nå. Døden står så å si og pikker deg på skulderen. Følger du med på det som skjer? Jeg har aldri selv opplevd noe sånt men de som har forteller meg at det er omtrent sånn det føles. Alt annet fryser. Hele verden blir fokusert rundt akkurat dette ene lille problemet; at noen står og peker på deg med et skytevåpen og du har rimelig grunn til å anta at de mener alvor. Døden er veldig tilstede for deg akkurat der og da. Den venter. Hva har du tenkt å gjøre? Hva har du tenkt å si? Foreløpig er det en stabil situasjon, men den kan utvikle seg i mange ulike retninger, de fleste av dem uten at du overlever. Har du et psykiatrisk problem akkurat der og da eller er dette noe som kommer senere? Jeg bare spør. Fordi så vidt jeg kan se så er folk typisk veldig glad i følelsen av å stå døden nær men ikke alt for nær. De liker å kjøre litt slalåm, for å si det slik. Døden venter i alle portene, men de styrer elegant unna.

Døden som et “personlig problem” er ikke noe hyggelig tema men det er veldig realistisk. Før eller siden vil det jo skje med deg også. Det er imidlertid verre med døden som et logistisk konsept. Du vet. Noe som distribueres hit og dit i henhold til et program. Når døden blir til et konsept i det store regnskapet om hva som lønner seg. Litt avl her og litt utryddelse der. Snart blir det vel en orden på saken. Døden er noe dypt personlig for alle levende skapninger. Enten de innrømmer det eller ikke så bekymrer de seg for hva døden “betyr” for dem. Samtidig må vel døden være noe av det mest upersonlige noen er i stand til å komme på. Finnes det noe mer vanlig enn døden? Herregud. Den sitter ved nabobordet med cowboyhatt og later som ingenting. Den faller fra himmelen som stein og jern. Den angriper deg på cellenivå som kreft. Verden er full av dødbringende mekanismer. Spørsmålet er bare hvordan du har tenkt å forholde deg til dette lille problemet. Skal vi ikke bare utsette hele greia og dra for å bade nakne i Mjøsa? Sånt går an å tenke for en stund. Faktisk mange tiår. Det er noe mystisk nedi vannet. Men til sist vil man bli dratt under og drukne, hvis dette er hva døden har planlagt for deg. Hvem vet? Det er jo dette som er problemet. Man vet noe, men man kan likevel ikke vite alt om saken. Det er tøysete å snakke om hva døden “betyr”. Herregud. Ingen vet noe og ingen av de døde sier noe. Sannsynligvis består døden i mye av det samme som alt man opplevde før man ble født. Språket mister sin mening på veien. Det blir slitt løs fra knoklene som blafrende presenninger i en orkan og alt man sitter igjen med er et psykiatrisk katastrofeområde som bare skriker og skriker. Men ingen kan hjelpe dem. De har jo kommer til denne verden for å dø. Hva de siden tenker om dette betyr ingenting fra eller til. Hva er døden? Hvis du er intelligent er det noe som holder deg ærlig.

I det store og hele har jeg endt opp med å stort sett aldri kommentere det jeg leser på denne plattformen. Dessuten finnes det jo horvelige mengder med ting jeg overhodet aldri leser, uansett hvor “interessant” tittelen måtte være. Hva kan jeg si? Det går på person, ikke på sak. Hvis jeg skal “engasjere” med noen på noen som helst slags måte og det er, eller blir veldig snart, åpenbart at det eneste moralsk korrekte er å utrydde vedkommende, så er det best for alle at jeg lar være å åpne noen kommunikasjonskanal. Sånn går det an å leve i fred med sine dødsfiender. Jeg vil helst skjære hodet av dem og sette det på en jernstake uti hagen, men sånt er jo i dårlig smak så man lar heller være. Herregud. Man er da moderne og tolerant. Følelser er sånt som sjimpanser driver med. Vi mennesker ser og forstår — mens vi venter. Det vil kanskje komme en sjanse en dag, men i mellomtiden bare hater vi, på en taus måte. Vi hater. Men vi later som ingenting mens vi venter. Vi flekker tenner til verden i et strålende smil mens vi snerrer passivt innvendig. Sånn er atferden til et fanget dyr.

Hva slags skapning er mennesket? Jeg sa vel forsåvidt nylig at et vellykket samfunn karaktersiseres ved at de fleste “sivile” problemene de har er av psykiatrisk natur heller enn juridisk. Folk er ikke fattige, desperate aper som løfter skyene med sin rettmessige klagesang. De er for det meste godt polstrede middelklasseborgere som vokter over sine investeringer. Herregud. Jeg sa senest i dag at man burde kappe hodet av alle som lever av “investeringer” og sette dem på stake foran børsen, bare for å poengtere hvor irriterende disse typene er. De skjønner det jo åpenbart ikke selv. Det er ikke sånn livet her på jorda fungerer. Du kan leve både “av” andre og “for” andre men alt handler i den endelige analysen om deg selv og ditt eget drama i denne verden. Hva er du? Det er 99,99% sannsynlig at jeg vil se deg som en evneveik tosk helt uavhengig av situasjonen ellers. Dette er min inngangsholdning og indikativt i forhold til hva jeg “forventer” fra situasjonen: Det kommer nesten helt sikkert til å bli både dumt og stygt. Sånn går det for det meste med affærer som involverer mennesker. Alle har et behov for å markere seg – altså mer eller mindre bokstavelig pissmerke sitt revir – men noen tror dette er alt livet handler om. Du vet. Rå makt og ufinheter. Skriking, skyting og hemningsløse voldsorgier. Hei og hå. Slå deg løs mens du kan. Det fungerer bare inntil en viss grad, men så behøver man “noe annet” for å løfte ting til neste nivå. Dette andre har imidlertid en frapperende tendens til å utebli. Hva annet finnes det? Alle vet at de er  født, de har en skrøpelig og tildels sykdomsbeleiret kropp, men til sist dør de uansett hva ellers. Sånn er reglene. Ingen har erfart noe annet. Ihvertfall ingen som man bør tro på. Du kommer til å dø. Mer er det – foreløpig – ikke å si om saken. Resten er bare en lek med språk og sannsynlighetsmatematikk. Hva fungerer for deg og veddemålet ditt? Problemet med menneskere er at vi er en ganske sær og spesiell form for ondskapsfull ape. Jeg har ellerede skrevet mye om dette. Men jeg har jo skrevet så mye. Ingen har tid til å lese seg opp på engang det jeg skriver her og nå, langt mindre resten av blogghistorien. (Generelt hint: Alt er uansett bare “mer av det samme”.)

Annonsørinnhold

Gavetips: 25% på parfyme og deodoranter

For å beherske bevisstheten er det nødvendig å justere innslagspunktet for hva man ler av. Dette er svært viktig å reflektere over. Hva er latterlig og hvorfor? Her er noe ingen kan benekte: du skal dø. Dette er din ultimate skjebne. Bruk det som fundament for hva du anser å være og ikke være seriøst i denne verden. Virker det som om folk ikke skjønner dette? I så fall er ikke opplegget seriøst. Virker det som om de er litt i overkant mye fokusert på saken? I så fall har du sannsynligvis med svindlere å gjøre. Poenget er at realisme vil alltid befinne seg i nærheten av “det normale” selv når det normale er dustete og stygt. Men det er aldri verken optimistisk eller pessimistisk. Det normale er jo at ting bare går sin naturlige gang. Du vet. Det som skjer er det som må skje. Det normale er det alle er vant til. Hvor går du normalt for å drite? Dette utgjør en av de eksistensielle yttergrensene av ditt liv som postmoderne konsumforbruker, eventyrer og jeg vet ikke hva. Alle kan være alt nå. Men de må ikke desto mindre drite. Dette skjer forutsigbart hver dag, opptil flere ganger. Når dette eventuelt ikke skjer er det jo i så fall snakk om er alvorlig fordøyelsesproblem. Det meste skal ha en omløpstid på omtrent 24 timer. Alt som forblir i kroppen lenger enn dette er en sykdom. Spørsmålet er bare hvor lenge kuren varer og hva slags “best care scenario” vi snakker om etterpå. Er du brukt opp? I så fall kaster vi deg bare. Til rennestenen eller hvor du nå måtte foretrekke å lapse. Du tjener ikke lenger noe teknisk formål. Du er bare avfall nå. Ikke engang organene dine er noe som noen kan bruke til noe. Din verdiløshet er total. Farvel.

Jeg HATER religiøse individer. Jeg driter i om du er kristen, muslim, jøde, buddhist eller ateist. Alt er like ynkelig for meg. De er bare dyr, om jeg noensinne kan bli tilgitt hva slags fornærmelse mot dyreriket dette faktisk er. Herregud. Muslim? Ballespark. Jøde? To tette og en badehette. Kristen? Buksevann, men rett fra kokeren. Saken er at jeg driter i hva folk “tror på”. Jeg ser bare på hva de gjør. De minst respektable er samtidig de mest fromme. Eller de verste jævlene utgir seg for å være engler, om du vil. Folk merker det. Uten at ting på noe vis er “tydelige” ved noe tidspunkt er det ikke desto mindre mulig å lese statistiske resultater ut fra folks atferd. Man aner ting. Noe bygger seg opp. Nakkehårene stritter til alle kanter. De snakker om “sannhet” men dette er bare evneveikt dusteri. Problemet er at du kom sammen med en som “tror” og disse typene har alltid vært de som ødelegger verden for alle andre. Jeg vil som jeg tidligere har nevnt kun benytte hodet hans til utstillingsformål. Du vet. Noe å pisse på. Dette er ikke en spøk. Jeg har alltid, uansett forhold og beskaffenhet ellers, uansett når og hvorfor, hvoromkring og hva som ellers er viktig, hatet de kristne. Og jødene. Og muslimene. Uansett hvem de ellers måtte være, hvis de tror på noe idiotisk så er det ut ifra dette jeg dømmer dem. Resten er jo bare tåke. Hvem husker alle detaljer av alle handlinger? Ihvertfall ikke jeg. Alt jeg husker er “stemningen rundet bordet” der jeg sist gikk og satte meg. Hva sier de? Er jeg velkommen?