Dyrevernet i samfunnet styres av rett og moral: dyrevernrett og dyrevernetikk. Det betyr at noe som er lovlig likevel kan vekke etiske reaksjoner. Det er to vesensforskjeller mellom dyrevernrett og dyrevernetikk. For det første er retten monistisk og moralen pluralistisk; det er én dyrevernrett i Norge, mens det er mange forskjellige moralsyn knyttet til dyrevern, både sekulære og religiøse. For det andre kan retten håndheves av staten og gjennom statens maktapparater, mens moralen ikke har et statsapparat i ryggen. Et grunnleggende problem i dyrevernrett og dyrevernetikk er at det er menneskene som tildeler dyrene vern. Det er menneskene som setter rettslige og etiske grenser for egen atferd. De som skal beskyttes av grensene, dyrene, kan ikke delta i prosessen. Dette grunnproblemet ble beskrevet allerede på 1700-tallet.
(Store norske leksikon)
Etter at landbruket i Norge ble industrialisert utover på 1900-tallet ble det som tidligere bare ble kalt husdyr inndelt i to nye kategorier – som er de vi ennå bruker i dag – henholdsvis produksjonsdyr og kjæledyr. Grovt sett handler det om to ulike former for utnyttelse. De førstnevnte planlegger vi å drepe og spise etterhvert som de oppnår passende størrelse, ofte kalt optimal slaktevekt, mens de sistnevnte brukes til å dekke diverse emosjonelle behov hos mennesker. Begge har et visst rettsvern i henhold til loven. Man kan ikke bare gjøre som man vil. Dyrevernsrett påbyr visse standarder som er å betrakte som minimum, selv om det naturligvis er valgfritt om man ønsker å gå for “bedre”. livsbetingelser for dyret enn hva loven krever. De fleste legger seg likevel på minimumsstandardene av rent økonomiske hensyn. Poenget med å ale opp og selge produksjonsdyr er jo å tjene penger på virksomheten.
Det er lenge siden det var vanlig i Norge å befinne seg bare èn grad av separasjon unna en landbruksbakgrunn. For mitt eget vedkommende er det to. Besteforeldrene mine var gårdbrukere, mens foreldrene mine ble akademikere. Dette var imidlertid nok til at jeg selv vokste opp innenfor rammene av en “gårdbruksrealisme” som siden har preget alt mitt syn på dyr og dyrevelferd. Husdyrhold med alt hva det innebærer er ikke mystisk for meg. Jeg vil si jeg har et nokså nøkternt syn på saken. For eksempel ser jeg et grimt men ikke egentlig tragisk element i det å drepe, slakte og spise dyr som man ellers har behandlet bra. Er det etisk problematisk? Til dette vil jeg si at det er bare så vanskelig som man velger å gjøre det. Idèellt sett burde man bare spise ville dyr som har blitt felt av dyktige jegere, men på den annen side vet jo ikke for eksempel vanlig norsk storfè om noen annen livsstil enn den de har blitt alet opp innenfor. Det har aldri vært meningen at de skulle “føle frihetens lykke bruse i blodet” eller hva nå enn det er folk fantaserer om. De fleste nålevende nordmenn har jo knapt sett vanlige landbruksdyr på nært hold. Hva vet de? Alt de har er følelser.
Uttrykket gårdsferie har ikke noe klart meningsinnhold for meg. Etter hva jeg hører betaler folk for å tilbringe noen uker på en tilrettelagt gård; hvor de deltar – riktignok i en begrenset grad, i henhold til vanlige sikkerhetshensyn – i det daglige gårdsarbeidet slik at de dermed “får en følelse” av hva denslags innebærer på det praktiske plan. Du vet. En form for innsyn som strengt tatt ikke er realistisk – med mindre man tilbringer minst et år som “avløser i fjøs” eller noe – men det er en skarp oppdatering i forhold til ingenting. Folks meninger formes jo til en stor grad av hvilke inntrykk de får, men også hvilke de ikke får. Diverse etiske dyrevernsforkjempere som kankskje lener seg litt for tungt mot den teoretisk-idealistiske siden burde definitivt tilbringe noen uker på en vanlig bondegård, for å “oppleve stemningen” fra en praktisk synsvinkel, selv om det bare er på en “turistgård” som har en annen type økonomi enn en gjennomsnittlig bonde typisk har (jeg vil tippe ting også ser litt penere og mer pyntet ut på slike steder). Hvorom allting er, jeg kom over produktet “oksestek” på tilbud — og det ser ut som et ganske durabelig stykke vanlig rundbiff, som var surret inn i noen slags netting jeg måtte klippe bort for å skjære det i passe store – altså ganske store – terninger, som jeg siden har satt til marinering i noe olje, krydder og diverse greier. Siden har det handlet om å tilberede chili-typene arbol, guajillo, pasillo og ancho. Alle er kjøpt over nettet, i tørket form. Bruk krydra.no eller et annet nettsted som selger denslags. Poenget er at chilien får en mye bedre, mer utviklet smaksrikdom etter at den har vært tørket og “gjenopplivet”.
For en detaljert oppskrift, søk på YouTube eller noe. Poenget her og nå er at dette er chili con carne i ordets rette og opprinnlige forstand, som egentlig ikke skal ha noen andre ingredienser enn det brunede, braiserte og langtidskokte storfèkjøttet og chilisausen som man koker det i. Det er dette som er selve retten chili con carne. Siden kan vi snakke om tilbehøret — og nå beveger vi oss over i selveste lutefiskklassen av “delte meninger”, men det vanlige er at man serverer CCC med ris og noen slags bønnerett, gjerne også to-tre typer mole (og/eller salsa), salat og det ene med det andre, som man siden legger opp i den meksikanske lompevarianten tortilla, eller eventuelt burrito og spiser med hendene. Kanskje til og med tacos vil fungere. Chili Colorado har ellers ikke noe med den amerikanske delstaten å gjøre – som faktisk har fått navnet sitt av en lignende årsak – det handler om den karakteristisk intense rødfargen som denne chilisausen danner. Det er en nokså arbeidssom prosess å lage denne retten, men det er vel verd tiden man investerer når man ser – og ikke minst smaker – resultatet. Kjøttet skal være så mørkokt at det så vidt henger på gaffelen, mens man får det beste resulatet for sausens vedkommende hvis man holder seg ganske strengt til den tradisjonelle oppskriften og ikke friker ut med alt for mye eksperimentelt krydder. Det er heller ikke noe poeng at det skal være hott. Det er definitivt pikant men Chili Colorado handler først og fremst om smaksrikdom, ikke sjokkbehandling av munnhulen med Carolina Reper eller hva har du av urimelig sterke chilivarianter.
Under forrige klimatoppmøte i Aserbadsjan uttalte verten – president Ilham Alijev – at ingen kan klandres for at Gud har gitt dem gaver; hvorav olje, gass og kull må medregnes. Dette er selvsagt en fette evneveik uttalelse, men la oss likevel ta den vemmelige lille mannen alvorlig for et øyeblikk. Hva er det han sier? Og hva er det han ikke sier? Gud har kanskje gitt menneskene alskens evner og råmaterialer, men det foreligger ingen brukerveiledning. Som alle vet har for eksempel en kniv både nyttige applikasjoner og mulig skadelige bivirkninger når redskapen håndteres av ukyndige personer, for ikke engang å nevne ondsinnet misbruk av mange ulike slag. Bare en vanlig gråstein som man plukker opp fra bakken kan brukes like så godt til å slå noen ihjel med som å lage noe nyttig eller dekorativt med selve materialet.
Jeg skal ikke harve denne åkeren særlig lenge. Poenget mitt er at selv om Gud eventuelt har “gitt oss gaver” så har han ikke sagt noe om at de bør utvinnes og brennes for pengenes skyld. Det er noe vi har funnet på selv. Til dette formål har vi brukt – eller misbrukt, alt etter hvordan man ser på saken – en særlig form for oppfinnsomhet som karakteriserer oss mennesker mer enn noen andre vi vet om blant Guds mange forunderlige skapninger. Du vet. Den frie viljen, som i kombinasjon med den spinnville fantasien har gitt oss mange produkter, hvorav noen har vist seg å være skadelige på ymist vis. For eksempel har vi for det meste sluttet med giftstoffer i landbruket, av det slaget som gir misdannede barn og kreft hos de som jobber til daglig med jævelskapen. Eller har vi det? Jeg føler meg neimen ikke helt sikker, men jeg er jo nødt til å anta at de politikerne som hyres inn for å ta vare på fellesskapsinteressene for det meste er seriøse folk.
Hvorfor snakker jeg om Gud? Jeg er jo en kompromissløs ateist. Jeg bruker faktisk aldri Gud som argument i noen som helst slags sammenheng, men jeg forstår likevel hva opplegget handler om. Det går ikke an å si at Gud ikke finnes, men det går an å si at Gud har tilsynelatende overlatt mye av detaljstyringen i menneskelivet til oss selv, individuelt såvel som kollektivt, mens han selv har inntatt rollen som noen slags “fraværende far”. Han kjennetegnes ved at det kommer alskens “gaver” i tide og utide, men ellers ser man ham aldri. Så hva skal man liksom gjøre? Det er vanskelig å påvise om Gud finnes eller ikke finnes. Spørsmålet virker ikke relevant. Folk må uansett ta styringen over sitt eget liv som best de kan og selv gjøre det som er nødvendig for å bygge sin egen identitet, økonomi, sosiale krets og så videre. Du vet. De vanlige greiene. Når blandet Gud seg noensinne inn i denslags? Folk har jo allerede fått utdelt et antall egenskaper som de kan bruke hvordan de vil — med visse restriksjoner i form av hvordan andre reagerer på det man som individ ønsker og driver med. Livet er et åpent byggesett med mange deler. Lag utav det hva du vil.
Det går ikke an å bortforklare den menneskelige tilstand med noe Gud har sagt eller bestemt. Dette er vårt eget verk. Vi har til enhver tid en åpen vei, med et stort antall valgmuligheter. Det er rett og slett feigt å skylde på Gud. Hvis jeg skulle satt en snakkeboble på illustrasjonen ovenfor så ville den ha sagt Å nei nei nei, ikke skyld på meg. Når noen maler seg inn i et hjørne så er det deres egen skyld. De hadde ikke tenkt godt nok gjennom saken før de bare satte igang med noe, så gikk det siden som det gikk. Samme gamle historien. Det er aldri “den forbannede skjebnen” som kan til hva som skjer, det er alltid menneskelig dusteri i frislepp. Årsaken til at vi er så føkka som vi er nå er at vi har laget et system for utplyndring og hensynsløs avbenyttelse av alt vi finner og/eller kommer på. Vinningskriminalitet er således det mest menneskelige av alt. Det finnes knapt noen større helteskikkelse enn en modig og flamboyant tyv som samtidig både peker nese til de rike og mektige, og deler ut generøse gaver til de fattige og lavpriviligerte. Eller den om han onde tyrannen og den djerve dragedreperen som tar konfrontasjon uten å blunke. Saken er at det konseptuelle motsetningsparet rett og galt viser en tendens til statistisk samling rundt det vi grovt sett kaller “menneskerettighetene”, slik de er mer eller mindre godt utformulert gjennom internasjonale konvensjoner. Moralen i nesten enhver historie folk forteller og gjenforteller – eller retweeter som det heter i disse tider – handler om nokså klart formulerte idèer.
Den store moralske skillelinjen går mellom de som synes det er greit å utnytte og mishandle andre – inkludert både alle andre skapninger og selve naturens livsgrunnlag – og de som ikke gjør det. Vi kan kalle dem de onde og de gode, om du vil. Alle vet jo hvor grensen går. De onde snakker typisk om “Guds vilje” mens de gode snakker om “menneskers ansvar”. Du vet. Vi kan påstå det er Guds vilje at noen har det bra mens andre lider, eller vi kan snakke om at det er menneskets ansvar å sørge for at vi har balanse i opplegget vårt. Det er først og fremst derfor jeg stiller meg så negativ til sånne som trekker Gud inn i samtalen. Det handler ikke om at det er evneveikt – selv om det er dette også – men om at det er bare onde mennesker som skylder på Gud. Hvorfor flykter de ellers fra sitt ansvar for å velge korrekt handling? Eller, hvis det senere viser seg at det man valgte ikke holder mål, å sørge for at man lærer av erfaringen og oppgraderer kunnskapen sin i henhold til dette. Det er ikke engang utpreget vanskelig — dessuten er det jo hva alle uansett er nødt til å gjøre hvis de har tenkt å leve videre under noenlunde akseptable vilkår. Om saksgrunnlaget for ethvert klimatoppmøte er det ellers å si vi har ikke mer tid til noe tøys. Ting har jo tårnet seg opp i en ganske alarmerende grad. Vi vet at det nåværende opplegget er en helt fette idiotsikker dødstripp, men folk bare peiser på likevel. De vil jo ha penger og fine ting, sånn at de føler seg bedre enn – eller ihvertfall like bra som – sine naboer. Eller hvem som helst annen de sammenligner seg med.
Det virker som om det har vært litt interessant vær både her og der i løpet av helgen. Selv var jeg på langtur. 75 mil med tildels skiftende sikt og føre i begge retninger, slik at ordet som best sammenfatter helhetsopplevelsen er “slitsomt”. Men nå begynner neste uke, som krever sin egen historieskrivning. Vi kan ikke dvele ved det som har vært. Vet du hvor fort tiden går? Det er et lurespørsmål. Klokkehastighet måler selvsagt noe, men jeg tenker på noe helt annet. Det folk litt misforstått kaller lysets hastighet – 299.792, 458 kilometer i sekundet – er egentlig kausalhastigheten, eller “skjebnens tempo” om du vil, som lyset bare henfaller til når det ikke befinner seg i et medium som virker bremsende, for eksempel vann, men beveger seg i et “idèellt vakuum”. Som alle vet står jo tiden stille ved slik hastighet. Som alle også vet vil det kreve en “uendelig stor” energimengde å akselrere noe som har masse til lysets hastighet. Eller sagt på en annen måte: Det går ikke an. Det tilhører de tingene vi kan tenke, men aldri gjøre.
Alle som har kjørt bil i mørket mens det snør ganske tett har oppdaget at fjernlys ikke er til noen hjelp. Det eneste man kan gjøre er egentlig bare å skru på nødblinken – så folk som kommer bakfra ser at det er noe på langt hold – og kjøre sakte nok til at man har kontroll med redusert belysning, som regel godt under den lokate fartsgrensen. I verste fall må man bare stanse et sted og vente til det letter. Hva man ihvertfall aldri må gjøre er å bare peise på som om det var tørr asfalt på en solskinnsdag. Veigrep er ikke nødvendigvis noe folk har et bevisst forhold til før de mister det. Da først blir det savnet. Hva skal man si? Sånt er jo typisk menneskelig. Vi regner med at ting skal gå bra, selv om alt befinner seg et godt stykke utenfor den “bra” sonen til å begynne med. Jeg hadde et ærend på morgenen i dag men jeg har ringt og avlyst fordi det er ikke forsvarlige kjøreforhold ut herifra mens det er mørkt akkurat nå. Jeg leker jo ikke butikk heller. Ting kan vente, ergo må de vente. Sannsynligvis bør jeg måke litt, men det blir ikke aktuelt å holde på med i mørket. Sånn er realitetene. Naturen har all makt her omkring.
Hvor viktig er det å kjenne sine egne begrensninger? Noen ganger kan det bli et spørsmål om liv og død, men selv bare det å gå i grøfta med bilen kan være irriterende – og dyrt – nok for de som opplever det. Hvorfor ta slik risiko? Det måtte ha vært noe ekstremt viktig. Riktignok har jeg en bra forsikring og bergebilen er aldri langt unna, men selv det kommer jo med en egenandel og det er dessuten ikke bra for bonusen å holde på sånn. I min egen fantasi gjør jeg aldri “idiotfeil” i trafikken, selv om dette har skjedd et par ganger gjennom tidens løp — men det er ikke verre enn at jeg har all den bonus det går an å få. Forsikring er jo ellers et litt religiøst konsept, idet man ofrer en fastsatt verdi til guden for de dårlige tider, sånn at man i det minste skal få hjelp hvis man behøver det, men dette er ikke et trumfkort man bør bruke særlig mye mer enn èn gang, og ihvertfall ikke oftere enn hva som lar seg forklare med “andres feil”, inkludert diverse teknisk trøbbel som kan oppstå. Hvis det virker åpenbart at problemet skyldes din egen overvurdering av dine egne evner til å styre gjennom uværet virker det kanskje rimelig at du bør få noen slags straff for dette. Synes du ikke? Det kommer etterhvert noen som måker opp distansen mellom der jeg bor og riksveien, men inntil dette skjer er det uklart om jeg vil kunne styre meg enkelt gjennom de forholdene som råder i dag tidlig. Kanskje, kanskje ikke. Oddsen er rett og slett ikke god nok, så det blir å lage mer kaffe, se på fjernsynet og det ene med det andre. Vinteren har kommet.
The Dolmen of Menga is a megalithic burial mound called a tumulus, a long barrow form of dolmen, dating from 3750–3650 BCE approximately. It is near Antequera, Málaga, Spain. It is one of the largest known ancient megalithic structures in Europe. It is 27.5 metres long, 6 metres wide and 3.5 metres high, and was built with thirty-two megaliths, the largest weighing about 180 tonnes. After completion of the chamber and the path leading into the center, the stone structure was covered with soil and built up into the hill that can be seen today. When the grave was opened and examined in the 19th century, archaeologists found the skeletons of several hundred people inside.
(Wikipedia)
Vi vet at spanske bygningsarbeidere på en eller annen måte fikk til å håndtere de perverst store steinene i Menga, men den største av dem – som veier 180 tonn – er bare litt over halvparten så stor som det største enkeltsteinen – 330 tonn – vi finner i det mystiske Carnac-anlegget i Frankrike. Menga er tusen år eldre enn Stonehenge og Carnac er tusen år eldre enn Menga. Hvordan håndterer man en 300 tonn tung stein? Forsiktig er det første ordet jeg selv kommer på. Herregud. Det høres jo ikke trygt ut. Til sammenligning kan det nevnes at den blokken Monolitten i Vigelandsparken ble hugget ut av var på 280 tonn i sin rå form — før tre svært erfarne steinhuggere brukte fjorten år på å ferdigstille selve skulpturen. Jeg vil tippe den veier litt i overkant av halvparten slik den står nå i dag. Ifølge ryktene tok det flere måneder å bevege råblokken til Monolitten fra Frognerkilen – hvor den ankom fra Østfold per skip – til dit den står i dag. Men det var med alle for den tiden moderne tekniske hjelpemidler. Gudene vet hvordan steinalderfolka løste denne oppgaven.
Uansett hva vi ellers måtte tenke om dette er det jo en maktdemonstrasjon å bygge noe sånt. Det imponerer folk den dag i dag, nesten seks tusen år senere, å spasere gjennom Menga-konstruksjonen. Folk er jo ikke helt fette idiot heller, de har alle en ganske god fysisk “kroppsfølelse” for hvor brysomt det er å bakse med store steiner. Hvis alle i teorien kan løfte/skyve hundre kilo hver behøver man jo tett innpå to tusen “mannskrefter” for å bevege en 180 tonn tung stein. Det er ikke plass til så mange rundt selve objektet. Ikke desto mindre flyttet de steinen nesten en kilometer, delvis i en slakk oppoverbakke, før den ble lagt på taket av selve gravkammeret. Hva skal man tenke om dette? I det aller minste må vi konstatere at dette må ha vært viktig for dem. Hvorfor skal folk ellers gjøre noe som ligner på et grensetilfelle av det plent umulige? Det som først og fremst imponerer er hvor organisert dette opplegget må ha vært for å la seg gjennomføre. Vi kan jo ikke fornekte ting som faktisk bare står der i all sin fysiske frekkhet, til tross for hva vi selv oppfatter som mulig og umulig. Hvor “primitive” kan folk være når de får til å organisere sånne arbeidsoperasjoner? Jeg merker meg at folk fantaserer om både utenomjordiske, trollkrefter og det ene med det andre, men jeg tar ikke noe av det seriøst. Det vi kan observere i Menga – og på mange andre lignende steder – er rett og slett ingeniørkunst. Vi snakker om prestasjoner få vettuge mennesker ville påta seg å gjennomføre i dagens marked — men for mange tusen år siden var det etter måten vanlig å holde på sånn. Det finnes jo ganske mange megalittiske konstruksjoner over hele verden.
Det er ellers vanskelig å føre noen meningsfull samtale med sånne som forklarer vanskelige jobber på “magisk” vis, enten argumentet deres handler om UFO, Atlantis eller hva som helst annet av alt det demente jåsset de kommer med. Selv føler jeg meg kanskje mest krenket på vegne av håndverkerstanden. Det er jo en fornærmelse mot de som var på stedet og gjorde selve jobben når folk sier at dette ikke går an. Hva mener de? Mannskiten står jo der. Er dette virkelig noe å diskutere? Vi vet at de bygde disse tingene, men vi vet ikke hvordan, langt mindre hvorfor. Der står saken. Hva kan vi vite om dette temaet? Vel, vi har for det første ingen saklig grunn til å anta at de hadde maskiner i steinalderen. Du vet. Sånt blir ikke bare sporløst borte. De gjorde jobben ved hjelp av vekt og motvekt, kraft ganger arm, og alle de forøvrig ganske banale fysiske prinsippene vi kjenner godt. Først og fremst gikk det nok sakte. Centimeter for centimeter, år etter år. Som han kinesiske filosofen sa: Den som hver dag bærer en kurv grus til det samme sted vil etterhvert bygge et fjell. Dette har han helt rett i. Det er slik fysisk arbeid fungerer. Jobben er stor mens du er bare liten. Jeg tror dette enkle faktum er noe folk sliter med å akseptere. De er jo så store når de ser seg i speilet. De føler seg så mektige og potente. Menneskeheten får til å gjøre så mange kunster nå. Vi behersker naturen. Vi kan gjøre hva vi vil. Det finnes ingen grenser for menneskets talenter. Dette er den beste sivilisasjonen som noensinne har eksistert og vi er de klokeste, mest kompetente menneskene som noen gang har vært på besøk her i dette livet. Dette kan de jo føle temmelig sterkt. Det er for kognitivt dissonant å på den ene hånden fantasere om brutale huleboere, mens man på den andre må akseptere at disse typene gjorde ting vi knapt får til i dag engang, med alle våre kunster og teknologiske hjelpemidler.
I sin langmodighet ga Gud folk en sjanse: Ved å ofre et dyr uten lyte kunne folket få tilgivelse. Én gang i året kunne ypperstepresten komme inn i helligdommen med offerets blod, og få forsoning for folket. Ved blodet av et uskyldig offer kunne syndens gjeld betales. (3. Mosebok 17,11; Hebreerne 9,22)
Det er litt uklart hvordan menneskets minnesystem fungerer – altså hvor og hvordan vi lagrer data – men det virker rimelig å anta at uansett hvordan ting ellers er organisert, så er ikke minnelagringen “gratis”. Det krever en viss energimengde å opprettholde slike konfigurasjoner. Eksakt hvor mye vet jeg ikke noe om, men det er mer enn ingenting. Spørsmålet er hvor kapasiteten makser ut i den andre enden. Hvor mye minnekapasitet har mennesket? Går det an å bli full på slikt vis og hva skjer i så fall da? Vil ytterligere informasjon bare bli avvist som bortenfor vår kapasitet? Syntax error? Databanken tar ikke imot flere innskudd, ellers takk. Ting står stille nå. Utviklingen har stanset opp.
Verden er full av ting jeg anser å være ufattbare. Et eksempel er mentaliteten i ingressen. Jeg ser ikke hvordan blodet fra et uskyldig offer kan frita noen fra synd. I den metafysiske matematikken jeg selv bruker er jo dette bare enda en synd. Hvorfor skal drapet på en uskyldig gjøre ting bedre? Herregud. Bare seriemordere tenker sånn. Det finnes eksakt null, niks og nada sjanse for at jeg noensinne vil akseptere slik logikk, verken i himmel eller på jord. Eller i helvete, for den saks skyld. Det virker jo noen ganger som om det er der vi faktisk befinner oss når man ser på oppførselen rundt seg. Selv om man eventuelt kan vaske seg ren for synd i de uskyldiges blod begynner det sannsynligvis å bli for få uskyldige igjen i denne verden til å lage et stort nok blodbad i forhold til de mengdene av synder som begås hver dag.
Jeg er ikke noe følelsesmenneske. Eller altså, selvsagt har jeg følelser, men de styrer meg ikke. Jeg bruker dem bare som speidere og stifinnere. Eller etterretningsagenter om du vil. Du vet. Overvåkning og hemmelige tjenester. Styringen foregår fra et helt annet og vesentlig mye mer iskaldt sted. På typisk hjerteløst vis betrakter jeg jo andres inderlige og dypfølte gudstro som lite mer enn psykotiske vrangforestillinger. Jeg tror ikke man bare kan klippe og lime som man selv ønsker, styrt av smaksmessige innfall og personlig forfengelighet. Hva betyr det å være kristen? At det bare er dine gode intensjoner som teller? Jeg tror ikke det. Kristendommen er en kirke, ikke et opplegg man kan være bare delvis medlem av. Tar du det ene så får du også det andre med på kjøpet. Hvis man ikke godtar kirkens dogmatiske autoritet i alle saker som handler om “troens tvilsspørsmål” er det strengt tatt ikke kristendom man er engasjert i. “Privat bibelfortolkning” er noe helt annet. Hva skal man kalle det? Antikristendom? Jeg vet ikke. Det er ikke mitt problem. Jeg bor jo i et helt annet og fundamentalt annerledes univers. Kristendommen interesserer meg bare som idèhistorisk sakskompleks.
Det er en filosofisk barnelek å påvise hvordan den frie viljen ikke egentlig er så fri som folk tror, nesten som hvordan man kan trikse med tall og lage matematiske kunststykker som forbløffer med sin vrange logikk. Virkelighetsoppfatning er ikke det samme som vrkelighet. Mennesker har stor kapasitet for rask databehandling, men ikke uendelig stor. Det bør på alle måter være selvinnlysende at vi til enhver tid bare kan observere et lite utsnitt av “selve virkeligheten” — som utlagt i teoretisk terminologi er det samme som å si at vi alltid og uansett tar feil når vi tror vi forstår noe. Det finnes jo alltid mer. Vi har imidlertid ikke tilgang til “mer”. Våre evner begrenses av fysikken, om ikke av fornuften. Det beste vi kan få til i form av virkelighetsoppfatning er et selvbærende system av “rimelige antagelser” hvor alle deler må skiftes ut etterhvert som datagrunnlaget vårt oppdateres. Alle vet jo mer i dag enn de gjorde i går. Og i morgen vil vi vite enda mer, og så videre, ad infinitum. Det er sånn læring fungerer. Det stanser ikke før man dør. Alt som eksisterer er i bevegelse, i den forstand at det har energi. Vi kan selvsagt snakke om ikke-energi og “tomhet” i eksistensiell forstand, men hva er poenget? Det er jo vanskelig nok å orientere seg i forhold til alt som eksisterer om man ikke også skal føre regnskap over alt som “kunne ha eksistert”. Hvilket bringer oss til det interessante fenomenet paranoia.
Paranoia defineres som feilaktige oppfatninger basert på gale slutninger om den ytre virkelighet, og som består hos den syke på tross av bevis på det motsatte. Disse oppfatningene deles vanligvis ikke av andre i personens familie og nærmiljø.
(nhi.no)
Hvordan virker virkeligheten? Som alle ser er dette et klassisk filosofisk spørsmål, som tildels er overtatt av vitenskapen når det kommer til alle objektivt målbare forhold, men som fortsatt består som etisk problemstilling i “brukergrensesnittet” mellom teori og praksis. Hva er korrekt handling? Det virker dødfødt å handle på en måte som er i strid med virkeligheten men samtidig vil man jo heller ikke handle på en måte som er i strid med samvittigheten, i den grad man har noen. Hva vi ihvertfall kan si er at folk har følelser — og at disse rakkerne stormer avgårde som ville hester over alle hauger noen ganger. Hvor flinke er folk til å stå han av? Du vet. Stormen. Man er jo sjelden på sitt mest effektive mens man er på sitt mest opphissede. Fra et håndverksperspektiv er sånne konsepter som sinnasnekkeren komisk bare i seg selv, fordi det finnes jo så mye å irritere seg over i den praktiske oppgaveløsningens verden, samtidig som alle vet at for å få noe gjort må man bare puste dypt noen ganger, skyve “idiotene” ut av sinnet, få ned pulsen og jobbe metodisk og målrettet. Sånn og bare sånn får man jobben gjort. Dette er hva virkeligheten handler om for meg. Det er noe vi skaper gjennom handling men det er også selve materialet og ikke minst konteksten som alt står i.
Amerikanerne har stilt noen politiske krav til det kinesiske selskapet ByteDance som eier og opererer tjenesten TikTok. Det kan på kort sikt se ut som om tjenesten vil bli gjort ulovlig i USA. Dette er – som mange påpeker – litt inkonsekvent i grunnlaget sitt. Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at “amerikansk kontroll over selskapet” er hva dette handler om, fordi de stiller ikke tilsvarende krav til Meta, Google, Apple og andre selskaper som samler inn minst like store mengder private brukerdata og den typen ting, som angivelig er med på å forbedre tjenestetilbudet deres. En viss grad av interaktiv plattformutvikling – en kontinuerlig dialog mellom tjenesten og brukerne – er jo noe av hovedpoenget med slike tilbud, så det er vanskelig å se hvordan folk vil oppleve greia som like kul hvis den ikke “leser deg” og gjetter på hva det er du ønsker å se. Mirror, mirror on the wall. Det er rett og slett vondt å se hvordan et preferansestyrt tjenestetilbud kan fungere uten at operatøren har tilgang til preferansene dine. Brukerne av TikTok argumenterer selv for at de har ingen hemmeligheter eller noe de klarer å se kan være nyttig informasjon for “kineserne” i politisk forstand. De er bare noen mennesker som driver med noe tøys og noen apestreker. Det er bare på gøy, selv om noen også opplever TikTok som nyttig – de tjener penger på opplegget sitt – mens andre igjen stiller seg uinteresserte. Hva skal man si? Det ser ut som en typisk nettplattform for meg. Jeg tror kanskje amerikanerne undervurderer hvor populært TikTok har blitt. Var det for eksempel noen som la merke til at Trump sa de måtte stemme på ham hvis de ville beholde TikTok?
Det virker ikke politisk klokt å ofre TikTok til fordel for noen slags vag “amerikansk nasjonalisme” som ikke engang amerikanerne selv støtter med noe tydelig flertall. Hvor mange stemte på Trump motivert av at de vil behokde TikTok? Det er uråd å si. Trump er jo ellers en sånn type som lover hva som helst til hvem som helst så lenge de stemmer på ham, men når det kommer til å levere varene er han minst like upålitelig som alle andre. Bare med den litt vesentlige forskjellen at han også er uberegnelig. Uansett er det ham de har valgt som president for de kommende fire år. Herregud. Første gangen gikk an å avskrive som a freak incident – som det heter på amerikansk – men denne gangen er det overlagt. Dette er noe som kan skje igjen og igjen. Quad Erat Demonstrandum. Det er bevist. Amerikanerne vet ikke hvordan virkeligheten virker, eventuelt så bryr de seg ikke om sånt. Ikke fordi jeg tror at nordmenn er særlig mye bedre – lignende politiske tiltak har hatt fremgang også her i skyggen av pandemien – men foreløping er det ikke blitt bevist – hinsides enhver rimelig tvil – at vi også er idioter. Det henger i løse lufta. Tror du på julenissen? Alle voksne mennesker bør forstå at når de blir desperate og roper på hjelp så vil de typisk tiltrekke langt flere sleipe svindlere enn gode hjelpere. Hvorfor er dette så vanskelig å lære? Gud hjelper den som hjelper seg selv sa Benjamin Franklin, også kjent som “tradisjonell superamerikaner” på alle måter. Var ikke gjør-det-selv-mentalitet en gang selveste varemerket til hele det amerikanske opplegget? Det lønner seg som regel å være litt skeptisk til sånne som sier de vil hjelpe, lover deg ting og det ene med det andre. Selvsagt kan det foreligge all mulig slags god vilje fra deres side, men dette betyr jo ikke automatisk at de også er kompetente. Kanskje de overvurderer sin egen evne til å levere de lovede varene. Sånt er ganske godt kjent som allmenmenneskelig fenomen. De vil, de vil, men de får ikke til. Skuffelse er minimumsstraffen for å ikke være realistisk i sine vurderinger. Det kan imidlertid bli mye verre enn som så.
Acheuléenverktøy ble produsert under tidlig paleolitikum (den eldre steinalder) i mellom- og sørlige Europa, over hele Afrika og store deler av vestlige, sørlige og østlige Asia, og finnes vanligvis med levninger fra homo erectus. Det antas at acheuléenteknologier først utviklet seg for rundt 1,76 millioner år siden, avledet fra den mer primitive teknologien til oldowan assosiert med homo habilis. Acheuléen omfatter i det minste den den elste delen av midtre paleolitikum. Slutten er ikke godt definert, avhengig av om sangoan (også kjent som «epi-acheuléen») er inkludert, kan det anses å vare til så sent som for 130 000 år siden. I Europa og Vest-Asia tok tidlige neandertalere i bruk acheuléenteknologi, og gikk over til moustérienkulturen med litisk reduksjon som erstattet acheuléenteknologi for rundt 160 000 år siden.
Som så mange ganger før henger jeg meg opp i alle nyheter som handler om “steinarbeider”. Vi kan sikkert argumentere for at bruk av treverk, bein og annet sannsynligvis er enda eldre, men organiske materialer holder seg ikke bra over så lang tid. Alt vi kan si om hvor fingernemme folk var for to millioner år siden blir å basere seg på steinredskapene de lagde. Men heller ikke dette kan vi si særlig mye om uten at vi har forsøkt å gjenskape teknologien gjennom eksperimenter med materialene. Hvor vanskelig er det å lage disse tingene? Det er spørsmålet. Det viser seg at svaret er “ganske vanskelig”. Det er ikke noe hvem som helst bare kan gjøre uten øvelse. Man hører nærmest plagsomt mye vrøvl om megalitter – ordet betyr egentlig bare “stor stein” – og hvordan dette liksom skal bevise både det ene og det andre, men som alle vet behøver ikke ting å være store for at vi skal trekke frem ordstillingen “jævlig bra håndverk” om noe folk har laget. Selv om vi ikke kan si med sikkerhet hva tingen er, hva den ble ble brukt til og så videre, kan vi ikke desto mindre se at de som lagde dette visste hva de gjorde. Det var flinke folk.
Hvor smarte behøver folk å være for å få til og lage vakre håndarbeider? Så vidt jeg kan skjønne må jo noe foregå med dem på det mentale planet, slik at ambisjonene deres strekker seg lengre enn bare til det umiddelbart matnyttige. Det er litt forbudt å hevde at tidligere menneskeraser – som de i ingressen nevnte homo erectus, habilis og neandertal – hadde noen form for “sjelsliv” i den forstand. Ikke desto mindre er acheulisk steinindustri et kulturelement. De som laget disse tingene hadde et forhold til dekor og kunstferdig utførelse. Objektenes karakter vitner om estetiske preferanser. Det går ikke an å ha noe av dette uten at man også har et språk. Det er min påstand. Jeg kan ta feil men jeg tror ikke det. Folk utvikler typisk et litt komplekst forhold til verktøyet sitt når de jobber med håndverksfag. Det går liksom litt identitet i greia slik at det er ikke bare å låne folks personlige håndverktøy sånn helt uten videre. Det er ikke akkurat “magisk tenkning” men det er definitivt noe fetisjistisk som foregår. Det forventes til vanlig at fagfolk skal stille med sitt eget håndverktøy og holde fingrene unna de andres. Minimumskravet for at noe skal telle som kraftgjenstand er bare at akkurat denne tingen betyr noe spesielt for noen. Gave, arv, hva som helst. Forholdet strekker seg ut over og forbi “det nyttige”. Det finnes riktignok individer som er usentimentale med redskapen, men det vanlige er at de utvikler “favoritter” som de føler de jobber bedre med enn bare et hvilket som helst annet redskap av samme type. Du vet. Snekkeren har sin “godhammer” som ligger riktig i hånden, har den rette balansen og det ene med det andre. Kanskje er det bare en vanesak. Forholdet blir uansett det samme. Det finnes få ting folk eier til den samme grad som sitt personlige håndverktøy.
Teknologi defineres som “læren om teknikker, med sine tilhørende materielle produkter” slik at inngangskravet er at man må ha lært det man driver med på teknologifronten. Vi må skille mellom oppdagelser og oppfinnelser. Man har strengt tatt ikke funnet opp noe før man har videreutviklet en oppdagelse i retning av noe mer hensiktsmessig enn bare selve prinsippet i sin råeste form. Ta for eksempel hjulet. Det er ikke noen oppfinnelse. Det er en oppdagelse. Runde ting vil rulle. Men hvis man monterer dem på en aksling har man funnet opp noe. Blir dette alt for subtilt? Etter min mening er dette en svært viktig distinksjon. Når folk snakker om “da hjulet ble funnet opp” har de sjelden tenkt særlig nøye gjennom saken. Men hvis man er unøyaktig, flippete og useriøs kan man jo adri lære noe på detaljnivået. Dersom vi ser på båter vil vi måtte erkjenne at seilet er en oppdagelse, mens riggen er en oppfinnelse. Det ene er et naturfenomen. Det andre er utnyttelsen av det samme naturfenomenet for å få noe slags “arbeid” gjort. Vi kan kanskje si at selve konseptet oppfinnelser handler om å “snu” et observert prinsipp i en mer formålsrasjonell retning ved hjelp av intelligensen. Eller man forstår noe rent abstrakt, om du vil, som man siden jobber videre med som praktisk implementasjon. Sånn oppstår oppfinnelser. Det er mer et spørsmål om behov enn om intelligens. Hvilke er de tingene man behøver å få gjort? Dette er også de tingene man vil tenke og spekulere mest rundt. Er ikke dette egentlig selvinnlysende? Ting forbedres gjennom en lang prosess av “små tilpasninger” folk gjør mens de jobber med noe. De helt store teknologiske nyvinningene er sjeldne — og selv de handler som regel mest om nye måter å bruke gamle ting. Det dypeste – eller vi kan også kalle det det eldste – problemet med menneskesinnet er at vi kan jo ikke si noe om hva det er. Hvor det kommer fra. Hvordan det har oppstått. Vi kan knapt si noe om hvordan det fungerer. Men vi kan bruke det. Eller ikke.
Har folk egentlig noe valg i forhold til alle “spørsmålene” som dukker opp? Jeg tror ikke det. Jeg tror at sinnets poeng ligger mer på dekorsiden enn det nyttige, slik at seksuell attraksjon gjennom tiden har handlet om å lage diverse ting og opplegg som imponerer, forbløffer, interesserer og i siste instans forfører andre. Det fungerer fortsatt til en viss grad på denne måten. Folk imponeres av de samme gamle triksene. Hva appellerer til begjæret? Jeg vil si først og fremst det litt vanskelig definerbare konseptet “sosial intelligens”. At noen er omgjengelig og morsom, men samtidig også kompetent og seriøs i affærene sine. Da er mye gjort i forhold til å overbevise en potensiell partner. Hvis “kjemien” ellers stemmer har vi nok en match. Det er vanskelig å forklare fremveksten av menneskesinnet på noen annen måte enn seksuell seleksjon. Altså at det har nokså konsekvent vært de “smarteste” som har lykkes best med å formere seg. Hjernen er jo ellers fullstendig unyttig i enhver evolusjonær sammenheng. Ingen virkelig suksessfulle dyrearter bruker stor hjerne. Det lønner seg ikke. Det koster for mye å drifte mannskiten uten at man har noe særlig igjen for det. Psykiatriske problemer preger sjelden haier, krokodiller og andre dyr som har eksistert omtrent like lenge som dyr overhodet har eksistert på denne planeten. Det virker ikke gjennomtenkt å påstå at intelligens representerer noe slags evolusjonært høydepunkt i noen forstand. Vi kan anføre vel så mange ting på den negative som på den positive siden når vi lister opp alle de kjente konsekvensene av menneskets mystiske egenskaper. Du vet. De tingene vi er alene om i dyreriket. For meg er det bent frem blasfemisk å påstå at vi er “laget i Guds bilde”, men at vi er annerledes skal jeg gå med på. Jeg tror bare ikke det er noen spesiell årsak til dette. Ting har bare blitt sånn over tid. Det er ikke engang vanskelig å forstå verken hvorfor eller hvordan hvis man bare jekker ned stormannsgalskapen litt og ser på vanlig evolusjonær mekanikk. Er det sant at det vi kaller intelligens er den mest tiltrekkende personegenskapen blant ellers ukjente mennesker? At vi finner oss best til rette blant de som klarer å bruke registeret sitt på en “naturlig” måte? I så fall forklarer det fremveksten av menneskesinnet godt nok, gitt at ting har vært sånn helt siden de første skapningene som begynte å gå oppreist fikk frigjort hendene til diverse “alternative” formål. Siden har det vært et spørsmål om koordinasjon mellom øye og hånd, som støtter fremvekst av intelligens i forhold til oppgaveløsning. Hvis vi bare hadde hatt nebb eller noe sånt å jobbe med ville vi neppe ha utviklet noen utpreget abstrakte evner. Kråker er forsåvidt smarte fugler, men det er bare i forhold til andre fugler, ikke til oss. De andre store apene er heller ikke særlig intellektuelle av seg. Det er faktisk ingen andre dyr som jobber på denne måten. Hvorfor ikke? Hvis intelligens er noe vi forventer å finne også andre steder i universet, burde det ikke ha vært mer tilløp til slikt her på jorda også? Alle høyerestående dyr har selvsagt en “kommandosentral” med kognitive funksjoner. Det er helt åpenbart at mange dyr tenker og vurderer ulike situasjoner til noen grad, men ikke som oss.
Jeg ser ikke hvordan man kan forsvare en påstand om at menneskesinnet først og fremst er en nyttig applikasjon. Eller er det deres generelle erfaring at folk for det meste bruker hodet til nyttige ting? Jeg sier ikke at de ikke gjør det, bare at dette ikke er noe hovedformål. Det er en bivirkning. Hovedformålet med menneskesinnet er parringsspillet. Du vet. Gjøre seg fin, føle seg attraktiv og det ene med det andre. Det er ytterst få som aldri gjør noe for å forbedre sin sosiale kapital hver gang de har muligheten til dette. De fleste tar alt de kan få. Høyere lønn, bedre bolig, flere privilegier. Det føles riktig at man skal ha litt fremgang i livet. Hva tenker man typisk om folk som ikke har vist noe tegn på utvikling mellom aldrene tyve og førti? Om de ikke sitter bedre i det økonomisk så er de i det minste klokere. Den såkalte biogenetiske loven om embryonisk parallelitet sier at “ontogenese rekapitulerer fylogenese” — som i klartekst betyr at ethvert individ gjennomgår en personlig utvikling som ligner den til hele arten. Fra man er nyfødt til man er voksen “manifesterer” man hele dramaet med menneskelig utvikling fra den eldre steinalder og frem til i dag. Man går gennom alle stadiene og “erfarer” på slikt vis hva det betyr å være et menneske — ihvertfall hvis alt går etter boka. Personlige avvik forekommer. Riktignok er ikke dette en lov særlig mange henviser til lenger, men det er en lov mange ikke desto mindre tror på. Om ikke direkte som noen utmyntet og formalisert teori, så i form av den “historiske skyggen” slik tenkning fortsatt kaster inn i vår egen tid. De føler at det må være meningen at mennesket skulle utvikle intelligens og bruke den til å skape en teknologisk sivilisasjon hvis ultimate formål er å utvikle romfart. De opplever det ikke som urimelig å fantasere om sånt. I denne modellen handler folkeslagenes relative “verdi” om i hvilken grad de er teknologisk avanserte. Det er en kausalrekke som går fra tilstanden primitiv og siden gjennom diverse stadier før vi ender “på toppen”, eller altså der vi er nå i dag. Vi er de mest avanserte mennesker som noensinne har eksistert. Eller den korrekte mennesketypen, om du vil. Enten peker utviklingen i retning av oss eller så er den ukorrekt. Mange er nokså overbevist om dette. Selv føler jeg meg neimen ikke helt sikker. De globale problemstillingene menneskeheten står overfor er ikke konsistente i forhold til en modell hvor vi først og fremst bruker sinnets krefter til intelligente formål. Eller bruker intelligensen hovedsaklig til nyttige formål, om du heller vil ha en annen ordstilling. Poenget blir uansett det samme. Intelligensens mytiske posisjon i sagaen om mennesket er bare en teleologisk fordom som stammer fra utdaterte og diskrediterte vitenskapsteorier folk kom opp med på 1800-tallet. Intelligens er oppskrytt. Det er jo korrekt handling som teller. Ikke engang prøv å fortelle meg noe annet enn at folk for det meste engasjerer tankekraften sin i jobben med å “skape legenden om seg selv” så å si mens de går. Dette er hva seksuelle formål betyr når vi betrakter det fra en evolusjonær vinkel. Folk prioriterer identiteten sin høyt. Det handler om “utseende” men i en metafysisk kontekst av sosial tilpasning. Det er rimelig å påstå at ting har vært slik i flere millioner år. Det er derfor menneskene er som vi er.
Definisjonsmakt er et todelt ord som har betydningen at noe eller noen har makt til å skape definisjoner; makt til å få gjennomslag for sin versjon av virkeligheten. Når det er flere definisjoner på et begrep eller oppfatning, vil den som har definisjonsmakt få innflytelse for sin definisjon.
Det er helt alminnelig å bruke ting uten å forstå dem. Man behøver ikke å vite hvordan en bil virker for å kjøre den. Og la oss ikke engang snakke om smarttelefoner. Er det lovmessig at jo smartere telefonen blir jo dummere blir brukeren? Vi vet ikke. Vi må bare vente og se. Informasjonen vi har så langt er ikke konklusiv. Folk blir sannsynligvis ikke mer idiot av å ha bedre teknologi, men på det praktiske plan kan de bli farligere fordi hjelpemidlene deres virker kraftforsterkende på det innledende formålet. En rabiat person som går berserk er èn type problem når de bare slår ned folk med knyttneven, men en annen type problem hvis de har maskingevær. Emosjonelt kan de jo befinne seg på det samme sted men det de gjør har svært ulik alvorlighetsgrad i konsekvens. Forskjellen består i midlene. Du vet. Skadepotensialet.
En kis som flyr rundt og plager folk med vannpistol høres irriterende ut, men heller ikke særlig mye mer. Derimot høres det direkte livsfarlig ut hvis han er bevæpnet med gravemaskin eller motorsag, enten han forstår hva han driver med eller ikke. Man må bare komme seg på trygg avstand litt faderlig fort, ringe politiet og det ene med det andre. Alt dette virker rimelig åpenbart, gjør det ikke? Alle vet at å “snakke folk til fornuft” bare virker i den grad de er mottagelige for fornuft. Er de overhodet i pratemodus? Det virker jo ikke klokt å tilnærme seg en åpenbart sinnsforvirret person som bærer på noe slags farlig våpen og oppfører seg truende. Vi hører noen ganger om sånt. En jeg kjenner ble en gang stukket ned bakfra av en psykotisk person med kniv som gikk løs på tilfeldige ofre på gata. Han fikk heldigvis medisinsk behandling raskt så det ble ingen varige mèn. Imidlertid har han i alle år siden vært ganske følsom overfor hva han “har i ryggen” når han er ute og går; han liker seg dårlig på steder med mye folk, stor trengsel og den typen ting.
Ordtaket brent barn skyr ilden handler om en form for direkte kroppserfaring som hjernen ikke alltid har så mye den skal ha sagt i forhold til. Det som har skjedd èn gang kan jo skje flere ganger. Man kan bli skvetten av sånt. Selv om man vet rent intellektuelt sett at man ikke befinner seg i noen fare kan kroppen likevel insistere på “høy beredskap” av ubevisste årsaker, la oss si et element i omgivelsene som vekker assosiasjoner til den negative erfaringen. Nakkehårene stritter, hjerterytmen øker, og så videre. Dette er ikke noen paranoid tvangsforstyrrelse. De har jo konseptuelt bevismateriale. Vi kan ikke si at folk bare innbiller seg ting når de har overlevd tilfeldige overfall av galninger. Hvordan har det for eksempel gått med de som overlevde massakren på Utøya? Jeg kjenner ingen detaljer, men det skulle være bra fette rart om ikke de fleste av dem opplever at de blir “trigget” av lyder og andre omstendigheter av og til. Det samme er typisk tilfelle for alle typer traumatiske erfaringer. Minnene brenner seg fast på en virkelighetsdefinerende måte som bare delvis lar seg kontrollere gjennom å “være fornuftig”. Jeg vet ikke om det går an å direkte skremme livet av noen, men det går definitivt an å skremme folk såpass at de tar permanent skade av det. Alle vet dette. Noen har selv erfaringer de sliter med. Ting som gjør dem varsomme, folkesky og “negative” i sitt generelle menneskesyn.
Hva slags våpen er språket? Ordtaket sier at sannheten dør først når det blir krig. Egentlig ganske åpenbart hvis man tenker gjennom saken. Hvem er det som tjener på at det blir krig? Resten kan du tenke ut selv. Spørsmålet her og nå er imidlertid om sannheten kan dø også når det ikke er krig. Går det an å drepe sannheten? Spørsmålet er dramatisk. Det er også naivt. Filosofisk sett finnes det jo ikke noe sånt som sannhet, bare “informasjon” av varierende kvalitet. Det virker ikke som om folk forstår dette så langt inn i beinmargen som man skulle ønske, men de tar alltid feil. Det som skjer er i seg selv sant, mens det folk observerer og hvordan de senere beskriver ting er usant. Denne usikkerhetsrelasjonen kommer selvsagt aldri til å endre seg. Det forekommer rett og slett aldri at noen ser alle sider av en sak. Alt de har makt over er sitt eget personlige vitnesbyrd, som verken er her eller der i forhold til “sannheten”. Er det mye de ikke vet? Vi må anta at svaret alltid er ja. Imidlertid er det de faktisk vet også en del av sannheten som helhetlig fenomen. Deres erfaring er en del av historien og det er bra hvis de klarer å presentere det på en sammenhengende måte. Du vet. Skrive om det, lage en sang, et kunstverk, eller for den saks skyld danse om det, dersom dette er ens mest komfortable ytringsmodus. Det er jo naturlig for mennesker å “uttrykke seg” og de kan bli ganske gale hvis de opplever at noe hindrer dem i dette. Saken er at selv om vi aldri kan kjenne sannheten så kan vi gjenkjenne “viljen til sannhet” i folk.
At løgn er krigens språk burde være åpenbart. Er det åpenbart? De fleste føler jo en viss uro i forhold til løgn og løgnere. Det er i beste fall noe de bare “finner seg i” fordi det er mest praktisk på den måten. Man bare ignorerer hele greia og holder fokus på sine egne affærer. Livet går videre. Det vanlige er å ha et agnostisk forhold til bløffmakeri så lenge man selv ikke rammes av det. Noen ganger kan det til og med ha en viss komisk verdi. Du vet. Alt det latterlige jåsset som folk tror på. Alle de underlige kostymene deres. Den syke sosiale ritualatferden de viser. Er det et problem? Ja. Men er det på noe som helst vis mitt problem? Nei. Ikke før jeg eventuelt blander meg borti det og gjør det mitt. Omtrent der tror jeg de fleste mennesker befinner seg. De vil ikke ha noe bråk. De ser galskapen, men de ser ikke poenget med å engasjere seg i det som foregår, verken for eller mot. Da blir man jo bare involvert. Galskapen bare vokser. Enten man aktivt støtter en idè eller gir den motstand spiller jo ontologisk sett liten rolle. Begge deler tilfører idèen energi. Begge deler aktualiserer idèens meningsinnhold og gir den “bein å gå på”. Tror du propagandakrigerne der ute vet dette? Det kan du ta deg bra mye faen på at de gjør. Uttrykket all PR er god PR sammenfatter meningsinnholdet i dette på en perfekt måte. For alle praktiske propagandaformål handler makten om at folk snakker om deg, mindre om hva eksakt de sier. Navnet vokser jo for hver gang det blir nevnt. De fleste forstår dette på en intuitiv måte. Vi kaller det å ta avstand når man nekter å aktivt forholde seg til en sak, person eller hva som helst annet som folk mister fatningen over. For eksempel ateisme fungerer slik. Det handler ikke så mye om hva folk tror på som å avvise hele konseptet tro som nyttig element i livet.
Hva folk opplever som farlig er svært variabelt og sjelden særlig realistisk. For eksempel befinner man seg jo i akutt livsfare hvis man oppholder seg i en bil som kjører hundre kilometer i timen eller mer, men de fleste opplever det som ganske udramatisk mesteparten av tiden. Folk er vant til det. Det går nesten alltid helt fint. Imidlertid er det vanskelig å argumentere mot det faktum at trafikkdøden ville gå i noe nokså nær null hvis den høyeste tillatte maksimalhastigheten på offentlig vei ble satt til seksti kilometer i timen – plombering av motor er sannsynligvis veien å gå – og straffene for overskridelser ble gjort dramatisk strenge. Jeg er en erfaren og “ganske flink” sjåfør, men jeg ville umiddelbart skrive under på et sånt opprop. Det er jo ikke meg selv jeg er bekymret for, det er idiotene. Dette ordet betyr her og nå sånne som tar idiotiske sjanser i trafikken. Alle vet at de finnes og mange har sett dem i aksjon. Hvorfor lar ikke dette problemet seg løse på den mest åpenbare måten? Altså lavere fart over hele linja? Det korte svaret er fordi folk er evneveike. De vet ingenting om noenting, de bare “føler seg frem” gjennom livet. Alt handler om vibber, magefølelse og den typen ting, akkurat som alle de andre dyra i Hakkebakkeskogen. Hvor god fantasi har du? Prøv selv å tenke deg hva som ville skje med en politisk vilje til å redusere maksimalhastigheten langs norske landeveier med 25%, selv om dette vil være sunn sikkerhetspolitikk. Kommentarfeltene på nettet skulle bli bra rødglødende ettersom alle indignerte verdensmestre sto frem med alle sine sårede følelser. Der befinner vi oss som kollektiv menneskehet. Vi er ikke intelligente i noe annet enn “generelt potensial”. Det som aktualiseres i praksis er motivert av helt andre ting. Jeg forstår ærlig talt ikke hva som er galt med de som beskriver mennesker som intelligente skapninger. Det lyder mer presist å beskrive oss som en usams flokk av skrikende sinnssyke aper. Hva skal vi si? Mer realistisk, liksom. Ikke det man skulle ønske – jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt setninger begynne med ordene “i en perfekt verden” – men likevel det man observerer i det store bildet. Galskapen er normal, som sangen sier.
Blant de som studerer “mennesket som fenomen” brukes noen ganger ordet megatrend om store historiske tendenser innenfor kulturen. For eksempel var fremveksten av kommersiell populærmusikk fra 50-tallet og utover betinget av visse teknologiske nyvinninger som fikk ned prisen på “hjemmelydanlegg” såpass kraftig at flere utviklet mer interesse for innkjøp og avbenyttelse av slike nytelsesmaskiner. Platemarkedet eksisterte jo strengt tatt ikke før avspillingsutstyr ble noe folk flest hadde råd til. Hva fantes før dette? Folk kunne gå på konsert, men det var også vanlig å ha radio før det ble vanlig å ha avspillingsutstyr, så man fikk typisk de musikalske inntrykkene sine slik. Elektrifisering av lyd er åpenbart noe relativt nytt, men før dette kom forandret lite seg i forhold til musikkproduksjon siden steinalderen. Hva skjer? Jo, folk kommer sammen og bruker typisk det de har – ikke minst inkludert stemmen – til å lage musikalske uttrykk. Dette er hvor gammelt som helst som fenomen. Konseptet med innspilling og avspilling av lyd via et syntetisk medium er imidlertid noe nytt, selv om vi som lever nå opplever det som en selvfølgelighet. Her er gåten: Tror du dette har gjort folk mer eller mindre musikalske i generell forstand? Eller sagt på en annen måte: Synger folk mer eller mindre nå enn før? Vi er jo omgitt av sang – vi kaller det “sanger” selv når det ikke er noen som synger – på ganske massive og noen ganger bent frem påtrengende måter nesten hele tiden i våre dager. Inspirerer dette folk til å “synge med” eller har det stikk motsatt effekt? Det er vanskelig å si, men en megatrend i selve naturen er jo at enhver skapning vil generelt sett miste alle evner de ikke bruker med noe regelmessighet. Naturen er gjerrig på det viset. Folk glemmer ting de ikke har noe aktivt forhold til over noe tid. Når vi “forenkler livet” bygger vi jo også ned de kravene livet stiller til oss. Selvsagt er det “enklere” å bruke diverse transportmidler enn å gå til fots, bære ting i hendene og så videre, men er det bedre? Svaret er både ja og nei, eller rettere sagt, det er noe individuelt. Den mørke siden av velferdsstaten handler jo – for eksempel – om å bygge ned alle krav livet stiller slik at folk over tid vil bli dårligere forberedt på vanskelighetene som vil komme – på det ene eller det andre viset – når hjelpemidlene for anledningen ikke virker. Skal vi nevne pandemien? Jeg tror ikke noen hadde sett for seg at de skulle erfare noe sånt, men nå som de har denne erfaringen under beltestedet ser de til gjengjeld for seg at noe lignende kan skje når som helst igjen. Denne angsten har virket inflasjonsdrivende. Den har også befridd mange for alle hemninger de en gang hadde i forhold til å være fullstendig fette idiot i offentlighet.
Noen beskyldte meg en gang for å drive med språkterror. Herregud. Er det virkelig en ting? Problemet er visstnok at jeg sprer løgner om klimaproblematikk. Det er skremselspropaganda. Dette er i og for seg et gyldig argument. Jeg er jo ikke optimistisk. Det synes jeg heller ikke at jeg har noen saklig grunn til å være. Det skjer jo ingenting. Vi fortsetter akkurat som i fjor og året i forveien. Opplegget fremstår som ganske dement. Er det løgn å påpeke dette? Føler folk seg krenket av ordbruken min? Jeg vet ikke engang hva jeg skal si, annet enn at ordstillingen “neimen helledussen” bør kanskje befinne seg inni der et sted. For eksempel var det som nylig skjedde i Valencia bare nok et symptom på en lenge varslet megatrend som kort fortalt handler om “mer dramatisk vær”. Fra mitt perspektiv fremstår det som galskap å fornekte det alle kan se med sine egne øyne: Ting beveger seg ikke generelt sett i riktig retning og de få tingene som gjør det beveger seg pinefullt langsomt. Næringslivets profittmarginer prioriteres over menneskehetens ve og vel i mer generell forstand. Antallet milliardærer har fordoblet seg flere ganger siden år 2000. Det har også den samlede tonnasjen av plastsøppel. Slik jeg ser det hviler det en aura av “desperasjon” over hele menneskehetens samlede viderverdigheter nå for tiden. Du vet. Tilløp til panikk. Folk bruker stadig grovere ord om stadig mer ubetydelige dusteproblemer, samtidig som de lar alt det virkelig viktige bare skure og gå. Folk forsvarer privilegiene sine med nebb og klør. Angsten biter selvsagt på dem også, men de klarer det magiske kunststykket å overføre den fra klima og grove menneskerettighetsbrudd over på om folk skal ha lov til å være trans og den typen ting. Herregud. Hvordan skal man engang forholde seg til sånt? Livet som generelt fenomen handler ofte og mye om prioriteringer. Hva er korrekt handling i forhold til det jeg ønsker å oppnå? Det er spørsmålet. Selvsagt forutsatt at man engang vet hva det er man ønsker å oppnå. Dette virker litt uavklart mange ganger. Hva, jeg mener, følelsene strekker seg jo aldri særlig langt. Det som virker smart her og nå vil ikke alltid fremstå sånn fjorten dager senere. Til og med en dårlig plan er bedre enn ingen plan, selv om man teknisk sett ikke behøver noen plan slik dagens samfunn er organisert. Man klarer seg helt fint bare ved å følge strømmen, uten å tenke. Ting er godt organiserte og det finnes et system for det meste. Slik er Norge i 2024. Nyt det mens det varer.
Man Bites Dog er den “norske” tittelen til den belgiske filmen C’est arrivé près de chez vous fra1992 – direkte oversatt “Det skjedde i nærheten av deg” – som grovt sett handler om media og deres forhold til vold og ulykker. Som alle vet er “man bites dog” et uttrykk som er ment å skulle oppsummere tendensen til å fokusere på det unormale og avvikende i sin stadige jakt på stoff, som siden den gangen filmen var ny har flyttet seg til nettet. Hvis en hund biter en mann så er det ikke noen historie, men hvis det omvendte skjer har vi jo noe vi kan skrive om. Noe som appellerer til publikums morbide sans for ulykker, overgrep og andre avvik fra det normale. Overskriften mann bitt av hund vil kanskje få noen til å lese selve stykket, men det er strengt tatt ingen nyhet at hunder biter. Det er sånt hunder gjør. Men hund bitt av mann vil reise noen øyenbryn og vekke litt nysgjerrighet. Hva handler dette om? Saken er at ingen skriver om fly som ikke styrter og arrangementer hvor alt gikk som det skulle. Såkalte gladnyheter selger rett og slett ikke bra.
Mange klager på media, men få klager på sin egen blodtørst. Folk får jo den typen media de vil ha, i den forstand at de kjøper helst “negativ informasjon” basert i hva som i utgangspunktet er sunne biologiske instinkter. Alt som fungerer bra har de ikke noe problem med – det er jo sånn hverdagen helst bør være – mens alle føler et “informasjonsbehov” i forhold til trusler og farlige ting som foregår, sånn at de kan forberede seg på “det som kanskje kommer” — eller som i den foran nevnte belgiske filmens originaltittel: Ting som hender rett i nærheten av deg, som du ellers kanskje aldri ville ha visst noe om. Intet å rapportere er den beste form for “nyhet” fordi da er alt normalt, men hvis det “er noe” vil vi jo alle vite så mye som mulig så tidlig som mulig av rene beredskapshensyn. I sin mest banale forstand: værmeldingen. Skal du ut på tur i høyfjellet? Da vil du på forhånd vite så mye du kan om hva slags vær du kan vente deg. Sånt er bare ren fornuft. Bli hjemme hvis de varsler snøstorm og den typen ting. Siden har vi hatt en samfunnsutvikling som har beveget fenomenet media i retning av å bli noen slags “sosial værmelding” som folk forholder seg til før de går hjemmefra om morgenen. Hva skjer i verden? Jeg er selv særdeles godt kjent med det daglige morgenritualet som handler om “kaffe og nyhetene” helt siden Aftenpostens morgenutgave levert på døra var det mest teknologisk avanserte vi hadde.
Det er visse tekniske ulikheter mellom å jobbe med det fysiske objektet avis – hvordan man bretter, holder, stabler, blar gjennom og så videre – og nettets mye smidigere hopping fra det ene til det andre, uten at det involverer mange store kroppsbevegelser (likevel får man av ukjente årsaker noen ganger til å velte kaffekoppen), men i prinsippet er det samme greia. Fetisjobjektene har endret seg men selve ritualet forblir det samme. Jeg føler meg ikke typisk “uinformert” hvis det er noe jeg skal den morgenen som ikke tillater en lang time med nyhetene, men hvis ikke noe annet står i veien så vil jeg jo helst ha denne morgenstunden. Hva kan jeg si? Jeg liker det. Sannsynligvis på samme måte som ti millioner andre, særlig de som selv jobber i media slik at det å “oppdatere seg” fortløpende er en profesjonell nødvendighet. Min egen vinkel er mer antropologisk av karakter, men ellers essensielt sett den samme. Jeg leser nyheter fordi dette gir meg en komfortabel illusjon om å være “informert” i rimelig grad, det vil si at jeg forstår hva folk snakker om når de diskuterer “noe i nyhetene” som jo er hvor en stor del av alle tilfeldige samtaler på jobben og denslags havner. Når vi sier at noen ble “tatt på senga” med noe så henviser det jo til det som skjer når man ikke kommer seg opp og igang tidlig nok til å ta denne daglige briefingen på nyhetssiden. Siden kan vi bli filosofiske – som folk kaller det – og reflektere rundt vår egen holdning til informasjon generelt og “medias informasjonstrykk” spesielt. Snakker de sant? Driver de med noe “mer” enn å bare rapportere det de ser? Eller sagt på en annen måte: Er media politisk styrt? Har de et program?
For en stund siden så jeg en svensk dramaserie på NRK. En ung politimann har blitt “kynisk” med noe, så han prøver å snakke med sin far – som selv er pensjonert etter sin politikarrière – om hvordan han opplevde dette i jobben. Mistet han ikke troen på mennesket? Faren blir litt forbløffet over spørsmålet. Men hva er det du snakker om? Jeg har da vel aldri hatt noen “tro på mennesket”. For meg er det enkelt å identifisere meg med det faren sier. Tro på mennesket? Hva er du, en idiot? Herregud. Mennesker oppfører seg akkurat sånn som man kan forvente fra opportunistiske åtseletere. De går instinktivt inn for å plyndre, utnytte og tømme alle tilgjengelige ressurser så raskt som mulig, “mens de ennå kan”. Du vet. Å smi mens jernet er varmt og det ene med det andre. Slik er menneskenaturen. Produktet av en mange millioner år lang utviklingshistorie. Alle våre sosiale adapsjoner handler til syvende og sist om stresset rundt det å plyndre et åtsel. Hvor er det farlige rovdyret som “eier” dette kadaveret? Ser vi dem ikke med sansene så lager vi et bilde av noe i fantasien. Vi er uansett “jaget” av noe — eller som det gjerne blir til i vår postmoderne kontekst: Noen er ute etter meg. Er det ikke det ene så er det det andre. Staten, kirken, kapitalen. Eventuelt den hemmelige sammensvergelsen av særlig glupe folk som styrer verden fra sin bunkers på Sydpolen eller noe. Poenget er at menneskets paranoide reflekser var – eller pleide å være – en biologisk nyttig evolusjonær adapsjon for noen hundre tusen år siden. Men nå? Det har forlengst gått all mulig slags sopp og råte i opplegget. Før var vi bare åtseletende aper, men nå er vi demente åtseletende aper. Jeg vet ikke hva “tro på mennesket” handler om, men det er definitivt ikke mennesket de tror på. Det er noe annet.
Humanisme er en generell holdning og tankeretning som setter mennesket i fokus som selvstendig aktør, ser på mennesket som selv ansvarlig for å skaffe seg kunnskap på best mulig måte ved hjelp av sin kritiske fornuft og praksis, og tilskriver enkeltmennesket en ukrenkelig egenverdi og verdighet.
(Store norske leksikon)
Selv vil jeg kanskje heller si at renessansens “humanistiske” profil koker ned til en resirkulert form for nyplatonisme (se etter i Google hvis du er nysgjerrig) som kommer med terrenget når man beundrer “det hellenistiske” og antikkens kunst, arkitektur, kultursyn og så videre. Du vet. Den magiske “dannelsesreisen” som leder frem til individuasjon, innsikt i ting og selvstendighet. Det som mot slutten av middelalderen fremkom som “jakten på den hellige gral” i litteraturen og den typen ting. I vår tid fremstår det som en selvfølgelighet at folk vil vokse personlig på å reise litt, erfare nye ting, se andre steder og så videre. I den grad noen argumenterer mot det peker de mest på alt som kan være farlig, de protesterer ikke mot selve konseptet. Humanisme var ikke desto mindre sin tids “woke”. Kirken protesterte selvsagt på det heftigste mot at folk skulle sette seg selv i sentrum av sin tilværelse. Det er jo Guds plass, eller altså nærmere bestemt inntektskilden til Guds stedfortredere her på jorda. Du vet. Sånne som vet hva Guds vilje er og som kan veilede deg i slike spørsmål, mot et nominelt honorar. Du kan vippse til dette nummeret. Humanisme var revolusjonært på 1400-tallet, men har siden utviklet seg til å bli noe dogmatisk. Du skal være grei og snill, kle deg pent og snakke vennlig til alle, hvis ikke blir det “represalier” — et ord som i sin mest direkte forstand betyr hersketeknikker, eller altså “metoder for represjon”. Mange opplever dette som uutholdelig. De vil jo være fri. Du vet. Gjøre hva man vil. Spise hva man vil. Si hva man vil. Ingen skal komme her og komme her. Såkalte eksperter har for mye makt. Sånn har ting blitt.
Selv har jeg helt siden på 80-tallet kalt meg satanist, i utgangspunktet motivert av The Satanic Panic som foregikk ute i verden ved det tidspunktet, men etterhvert også på et bedre informert grunnlag, hvor hovedpoenget er å markere skarp avstand til begrepet humanisme. Det er evneveikt å tro på mennesket — og enda verre å lage lover på dette grunnlaget. Nå er det vel heldigvis slik at de som jobber mot den kriminelle sektoren fort nok blir kvitt alle sine illusjoner om at “vi er egentlig gode på bunnen” og inntar en mer pragmatisk holdning. Det ovenfor nevnte politimannen i den svenske serien var en illustrasjon av “skuffelsen” mange føler etter at de har gått igang med noe idealistisk, rettet mot vanskeligstilte ungdommer og den typen ting. Alle vet hva jeg mener. Sånne opplegg fungerer sjelden slik det er meningen at de skal. De som legger ned tid og andre personlige ressurser motivert av idealistiske fantasier ender da gjerne med å utvikle en sur form for “kynisme” etterpå. Deres velmente ønsker om å hjelpe blir bare ledd ut og spyttet på. Det er jo noe åpenbart psykiatrisk galt med en godt voksen mann som prøver å være “kompis” med en gruppe tenåringsgutter. Sånt går ikke an. De vet jo at han vet det de ikke vet, som også er årsaken til at de er urolige. Det er noe biologisk. Det skjer ting med dem som de ikke kan redegjøre for. De er ikke barn lenger, men de er heller ikke voksne. Imidlertid er de store nok til å forstå at den verden de voksne befolker ikke akkurat går på skinner. Hva er det å beundre? Om ikke han som har “kommet for å hjelpe” er noen direkte pedo i seksuell forstand, så er han ikke desto mindre en psykiatrisk overgriper som bruker sin egen livserfaring som maktmiddel i den gruppen han søker medlemsskap av. Og de svarer med hån og spytting.
Til syvende og sist er det direkte uansvarlig å gå rundt og si at “mennesket er laget i Guds bilde” og denslags. Enhver idiot kan jo se at det foregår mye problematisk der ute som ikke støtter denne påstanden. Vi er bare dyr — og vi oppfører oss da også som dyr. Vi behøver verken guder eller djevler for å forklare noe av dette. Det er jo ikke komplekst i det hele tatt. Det er faktisk helt latterlig banalt. Vi lever i en drøm. Det er alt. Folk “spiller skuespill” og fremfører seg selv på den store verdensscenen på bakgrunn av sprøyt og rene fantasier. Eller for å si det slik: Skriptet er ikke særlig bra. Går det an å tro på fortellingen deres? Det er hva alt koker ned til. Det er hva tro på mennesket handler om. Er du en “ekte person” eller driver du med noe slags opplegg som du presenterer på en skeiv og obfuskerende måte? Hvis du sier at du ønsker å hjelpe sier du jo samtidig ikke bare at de etter din mening behøver hjelp, men også at du har evnen til å gjøre noe for dem, som ikke virker sannsynlig. Ergo er du en løgner, men av den typen som ikke forstår dette selv. En som flyr rundt og selger et budskap han ikke engang forstår, slik at han blir skuffet, krenket og sur når han blir “misforstått”. Det handler ikke om å tro på mennesket. Hvorfor skal man det? Det er jo idiotisk. Alle kan se at det finnes alle mulige slags mennesker der ute. Derfor lønner det seg dårlig å tro noe som helst før man har saklige data. For eksempel er det et saklig datapunkt man må forholde seg realistisk til når en person som noen ganger presenterer seg som en autoritet andre ganger ønsker å bli sett som en kompis. Er det slik verden fungerer? Jeg tror ikke det. Hver gang begrepet rang kommer inn i bildet vil vi forutsigbart nok oppleve at folk forholder seg annerledes til de på sitt eget nivå som til de andre, enten vi snakker om høyere eller lavere i “rang”. Dette er ikke mystisk. Dette er normalt.
Driver man med media når man skriver blogg? I sin strengeste definisjon, absolutt ja. Et medium i den sammenhengen betyr jo bare “et transportmiddel for informasjon” — mens spørsmålet om informasjonens karakter er noe helt annet. Om det er nyttig eller unyttig, sant eller usant, eller hva det nå er man ser etter. Selv foretrekker jeg ordet kritisk. Jeg leser helst det som kalles kritisk teori, som koker ned til “mental mekanikk”. Eller hvordan man bør bruke hjernen, om du vil. Det er et spørsmål som ligner litt på det om hvordan man bør bruke fordøyelsen. Noe må man jo uansett putte i seg for å holde det gående, men mange av oss liker også at det man putter i seg er sunt. Eller ihvertfall ikke direkte skadelig. Eller om det først må være noe skadelig, at det i det minste er skadelig på “midlertidig” vis, eller altså at man blir bedre igjen etterhvert. Det leger seg. Ting går seg til. Du vet hvordan opplegget virker. Folk prøver noen ganger fleinsopp fordi de lurer på hva som vil skje, men ingen putter i seg blåsyre av den samme grunn. Informasjonsmessig tilsvarer metaforen at man liker sånt som pirrer fantasien, men ikke sånt som dreper livslysten. “Mediatrykket” drar seg noen ganger i den siste retningen — like mye på grunn av hvordan de sier ting som hva de sier. Hva er det som motiverer folk? Når vi snakker om journalisme i vid forstand konkurreres det jo om lesere, lyttere, seere, følgere til en like så stor grad som blant de mest skamløse “innholdsfabrikkene” på nettet; som egentlig bare måler sine resultater i kroner og øre etter at alt er sagt og gjort. Alle som gjør en jobb forventer jo noen slags lønn, selv om dette ikke alltid dreier seg om penger, men de som driver med informasjon på et rent forretningsmessig grunnlag har selvsagt mest å tjene på “det folk vil ha” helt uavhengig av hva som er sant, hva folk har godt av, eller et hvilket som helst annet “klassisk” hensyn.
I matematikk sies en mengde eller en geometrisk figur å være egenlik dersom den er (eksakt eller tilnærmet) lik en del av seg selv. Egenlikhet er en karakteristisk egenskap ved fraktaler. Mange objekter i den virkelige verden, så som kystlinjer, er statistisk egenlike, deler av dem viser de samme statistiske egenskaper på mange forskjellige skalaer, en fjord ligner på en bukt, for eksempel. Skalainvarians er en eksakt form for egenlikhet, hvor, for enhver forstørrelsesfaktor så er det en mindre del av objektet som har samme form som det hele. For eksempel, en side av Kochs snøflak er både symmetrisk og skalainvariant, idet den kan forminkes 3x i det uendelige uten å endre form.
Den legendariske svenske komikeren Kurt Olsson – hans egentlige navn var Lasse Brandeby – hadde hva man trygt kan kalle “sin egen stil” – han lignet ingen andre enn seg selv – og en gang spurte han høydehopperen Patrick Sjöberg om han kunne redegjøre for når og hvor han gjennomførte sitt laveste hopp noensinne — til inspirasjon for de av oss som tenker at vi ikke kan konkurrere mot det beste han klarer, men det dårligste kan vi kanskje sammenligne oss med. Jeg husker ikke hva mer som skjedde eller hva Sjöberg svarte, bare at denne spørsmålsstillingen var så absurd annerledes enn typisk sånt som journalister søker når de intevjuer sportsfolk med fremgang og ymse andre “vinnere” i livets store konkurranse. Det dårligste man har gjort er jo ikke sånt som man går rundt og husker — med mindre det var en ekstra fæl blemme som egentlig handler om noe helt annet enn bare det sportslig målbare resultatet.
Mange har undret seg over det keitete lille hoppet hans Elon Musk da han ved en anledning før valget kom opp på scenen til Donald Trump, som – for de som ikke allerede hat fått det med seg – nylig ble utvalgt av et demokratisk flertall amerikanere til å være deres Store Hvite Far i Washington for de neste fire år. Det gjenstår å se hvor dette tar dem, men så langt er det intet som tyder på at noen vil bli overrasket, ihvertfall ikke innenfor det amerikanske spesialister på PR og kommunikasjon kaller “den faktabaserte opinionen”. Som alle la merke til var det jo så vidt “den lille rakettmannen” fikk noen bakkeklaring overhodet da han skulle demonstrere sin kaute entusiasme foran et stort publikum. Hvorfor gjør folk sånt? Det er forsåvidt ikke første gang Musk har oppført seg besynderlig foran et publikum og det blir sikkert ikke den siste heller, så vi må anta at det er noe som rett og slett ikke virker som det skal oppi hodet hans. Det så ut som om det var første gang i sitt liv at han prøvde å hoppe i været i det hele tatt, så hvorfor akkurat der og akkurat da? Hvordan skal man tolke denne ytringen? Vel, for det første – og viktigst – så er det fullstendig fette fake. Alle kan se at dette ikke er en mann som hopper til vanlig. Imidlertid har han sett at andre gjør det, så han kopierer dem.
Enhver får tenke selv hva ordet skalainvarians betyr når vi bruker det om folks talent for idioti. Eller for å formulere det litt annerledes: Er folk de samme i stort som i smått? På den ene siden kan vi hevde at de fleste justerer seg i forhold til oppgavens karakter, slik at de “skjerper seg litt ekstra” når det er noe svært viktig som står på spill, mens på den andre siden må vi anføre at det er vanskelig å noensinne være noe annet enn akkurat hva man er. De smarte har en tendens til å være smarte i alle ting, mens dustene forblir duster uansett hva slags sammenheng de står innenfor. Du vet. Karma. Det er en observerbar lovmessighet i naturen som har blitt myntet ut på mange ulike måter av et antall filosofer fra fjern og nær. Karma betyr ikke eksakt det samme som entropi, men det ligner nok til at vi kan bruke disse begrepene litt om hverandre for å beskrive “skjebnens ugjenkallelighet”. Eller gjort er gjort og spist er spist som vi sier på norsk. Man kan angre på noe, men man kan strengt tatt aldri omgjøre det. Neste gang er alltid først og fremst en annen gang. Så hva betyr ordet læring? For å sitere en annen svensk sportsstjerne, Björn Borg: Tennis handler om neste ball, ikke den du allerede er ferdig med “for better or worse”. Følelser i forhold til resultatene på kort sikt vil bare svekke prestasjonene dine over langen. Hadde han rett? Det spørs hva man skal dømme ham på. Sportslig sett gjorde jo Björn Borg det etter måten ganske bra. Sitter sånt i hodet? Mange mener det. Altså at topputøverne innenfor en hvilken som helst disiplin er alle i prinsippet “like gode” slik at de som typisk vinner oftere enn de andre er bedre “på det mentale” mer enn egentlig bedre på trening og utstyrssiden. De takler stresset, beholder sin indre ro, eller hva man skal si.
La oss snakke om universets nest mest ekstreme objekter, nøytronstjerner. Her er et sitat fra Wikipedia:
Når en stjerne dør kan den bli til en hvit dverg ved en planetarisk tåke, eller en nøytronstjerne eller et sort hull ved en supernovaeksplosjon. Det er restmassen, massen som er igjen når stjernen har støtet sine ytre lag ut i rommet ved en supernovaeksplosjon, som avgjør hvordan stjernen utvikler seg i sluttfasen. Når restmassen etter eksplosjonen er cirka 1,4–2,5 solmasser, blir det dannet en nøytronstjerne. En gravitasjonskollaps vil inntreffe, og restmassen vil implodere. En nøytronstjerne med mye større masse og tetthet enn en sol vil da ha oppstått. Det blir kalt en nøytronstjerne fordi tettheten i stjernen er så stor at det blir dannet nøytroner når elektroner blir presset inn i atomkjernene. På grunn av tettheten er massen av en nøytronstjerne så stor at en sukkerbit av stjernen ville veie én milliard tonn.
Hvor stort er et atom i utgangspunktet? Det dreier seg om noen temmelig små tall, men hvis vi sier at kjernen i et atom av grunnstoffet hydrogen – det enkleste av dem alle, som heller ikke har blitt laget mer siden The Big Bang – er like stor som en tennisball, så vil elektronet befinne seg omtrent fem kilometer unna i form av en “sannsynlighetssky” som ikke egentlig handler om noe “sted” men om en slags energibarrière. Det er ikke akkurat luft som befinner seg mellom atomets kjerne og “elektronskyen”, men det er ikke desto mindre et “tomrom” som lar seg komprimere svært kraftig under spesielle gravitasjonsmessige forhold, i dette tilfelle hos en nøytronstjerne, slik at det massive objektet vil fremstå som svært lite i forhold til sin enorme vekt. En typisk nøytronstjerne er jo bare et par kilometer i diameter og de spinner opptil tusen ganger i sekundet, så det går egentlig ikke an å forestille seg hvordan de er “i virkeligheten” fordi ingen av de reglene som styrer det vi kjenner som virkeligheten er gyldige for slike objekter. Men nok om det. Poenget her er at en teoretisk “fjellkjede” på overflaten av en nøytronstjerne kan maksimalt bli to millimeter høy — og hvis man hopper ned fra denne enorme høyden er gravitasjonskraften så sterk at man vil ha oppnådd halvparten av lysets hastighet før man lander. Så vi snakker altså om noen ganske barske G-krefter. Vi snakker selvsagt også bare om en “lek med tall” fordi det går ikke engang an å overleve selv den vageste form for nærkontakt med nøytronstjerner. Bare de magnetiske kreftene som utgår fra slike objekter river øyeblikkelig all slags stoff i fillebiter hvis det kommer for nært.
Som alle vet finnes det noe som heter parabolsk hastighet – også kjent som “unnslippningshastighet” – som er minimum den hastigheten et legeme må akselreres til for å unnslippe gravitasjonsfeltet til et annet legeme — som for jordas del er omtrent elleve kilometer i sekundet, som oppskalert burde bli like under førti tusen kilometer i timen, men ikke siter meg på dette, det er bare løs hoderegning og jeg er fette evneveik som matematiker. Poenget er at man må i prinsippet ty til slike krefter for å ta av fra bakken når man hopper. Jeg er ikke rakettforskeren her, men jeg vet nok om disse tingene til å se at Elon Musks dårlige evne til å være kenguru handler om dårlig tensjon i akillessenen, eller skal vi kanskje heller si dårlig kontroll over spenning og utløsning av kroppens rakettmessige egenskaper. Han er kort og godt ingen “eksplosiv” type. Derfor kan han ikke hoppe. Han kan sannsynligvis ikke bokse heller. Eller danse. Eller knulle. Herregud så sørgelig å være så rik og så talentløs samtidig. Det vi kaller en flatulent personlighetstype. Talentfulle matematikere har sikkert allerede beregnet hva slags energimengde det tok å elevere Elon Musk til sånne hoppemessige høyder, mens jeg merker meg at en som driver med raketter ikke skjønner seg på lift off (og det motsatte) i sine personlige affærer. Som jeg alltid sier: Kunsten å være idiot handler 99% om dårlig forståelse for hva man kan og ikke kan, både i mental og fysisk forstand. Idiotiets usikkerhetsrelasjon består i at man kan strengt tatt ikke vite om noen er idiot før de har sagt eller gjort noe som viser slike egenskaper, helst som et stabilt mønster over tid. At det skjer igjen og igjen, på en måte som er skalainvariant og egenlik. Det handler om observasjon. Man kan vite om noen er idiot på den samme måte som man kan vite om de er musikalske. Hva slags musikk er det som kommer ut av instrumentet deres?
Her er et bloggmessig relevant spørsmål: Hva er det dårligste du noensinne har skrevet? Ikke svar. Ikke tenk særlig mye på det engang, fordi det er jo ikke egentlig interessant informasjon for noen. Imidlertid merker vi oss at selve spørsmålet stiller opp varians som et premiss: Det forutsettes at den som svarer skal være skalabevisst på en måte som ikke er normal blant folk, bare at spørsmålet som regel handler om hva som er “best” — aldri om det “dårligste” man har prestert langs en skala av imaginær kvalitet. Har du selv noen mening om hva som er det beste du har skrevet? Det har ikke jeg. For meg handler det om egenlikhet i stil, temavalg og “smak”. Ligner dette på alt det andre denne personen skriver? Da er det i så fall genuint innenfor enhver normal fortolkning av disse tingene. De Gustibus Non Est Dispotandum er et stadig like aktuelt ordtak fra gamle Roma. Det betyr smak og behag lar seg ikke diskutere. Sant eller usant? Vi kan selvsagt snakke om smaksspørsmål, men vi kan ikke fastslå hva som er “korrekt”. Folk tar ikke feil bare fordi de liker noe annet enn meg. Det er mye jeg uten å nøle vil karakterisere som dårlig smak, men det er bare et gyldig argument i min egen verden. Andre kan oppleve det samme på en helt annen måte. Du vet. Se det fra en helt annen synsvinkel. Noen trigges til å gjøre ymse rytmiske kroppsbevegelser av sangen YMCA mens andre trenger Judas Priest eller noe før det oppstår rykninger i rockefoten. Dette er ikke i seg selv verken riktig eller galt, det er bare et smaksspørsmål. Imidlertid har slike spørsmål – som i sin forlengelse omfatter alle “emosjonelle forhold” – en distinkt tendens til å virke samlende eller splittende i forhold til menneskelig flokkdannelse. Dersom alle mennesker har litt Mick Jagger i seg når det kommer til hvor bra de takler det å stå på en scene, så sto han Elon Musk langt bak i køen da slike talenter ble delt ut. Det finnes ikke verre hykleri enn “beskjedenhet” uansett av hvilken årsak folk ikler seg denslags politisk korrekte kostymer før de går på ball i den sosiale foreningen. Beskjedenhet er i prinsipper akkurat det samme som skryt, bare med motsatt fortegn, eller som det engelske konseptet sier: humble-bragging. Hvis “beskjedenhet er en dyd” så ligner det dyden til en prippen gammel jomfru. Ingen ønsker å høre noe om saken. Hvis man er flink til noe bør man selvsagt gå hundre prosent for dette uten noen form for beskjedenhet, men hvis man bare tror man er flink – det har aldri blitt testet ut – bør man kanskje legge seg litt mer på den forsiktige siden inntil man vet mer.
Allande is a municipality in the Autonomous Community of the Principality of Asturias, Spain. Its capital is Pola de Allande. The majority of the territory of the municipality is a National Monument. Among its forest riches are thousand-year-old yews in the parishes of Santa Colma and Lago, and the cork forest of Boxu. Allande is one of the least populated municipalities in Asturias. Like the rest of the Asturian rural areas, the area is losing population.
(Wikipedia)
Selv mistenker jeg at det som per i dag er fraflyttingsområder i Spania – og derfor urimelig lavt priset på boligmarkedet – kommer til å ta seg kraftig opp i etterspørsel over de kommende tiårene. Det er mange slike områder i hele landet, men jeg ser selv bare på de nordlige regionene: Cantabria, Asturias og Galicia. De ligner i grunnen lite på det nordmenn typisk forbinder med Spania; de ligner mer på hvilke som helst fjellregioner i Sentral-Europa, fra Tyskland og Sveits til Romania. Hvorom allting er, situasjonen akkurat nå innbyr til litt “langsiktig spekulasjon” for de som har rimelig grunn til å anta at de vil leve i femti år til eller mer, som selvsagt ikke omfatter meg selv — men jeg har jo barn. De kan arve.
Jeg vet ikke hva det betyr når man opplever det som mer interessant å fly og luske rundt ute i den ville naturen heller enn å utforske den lokale kulturen, men der er altså jeg, mer eller mindre. Kulturminner er ofte mer attraktive for meg enn “den levende kulturen”, som ofte er dypt infisert av rus, kriminalitet og ufyselig fremferd blant folk generelt. Særlig fylla går meg på nervene. Jeg har forsåvidt ikke noe imot alkoholen i seg selv, men den har en tendens til å forvandle folk til idioter. Alle vet dette. Og jeg mener alle, også de som selv er på fylla. De husker jo ofte noen ting som er litt sånn ” å nei sa jeg virkelig det” og så videre i retning av det som verre er. Men nok om det. Som alle kan se på bildet ovenfor er dette et område som egner seg best for fotturisme. Det finnes mange oppmerkede stier, men også utenfor løypenettet er det overkommelig terreng. Som man sikkert kan se for seg finnes det mange hytter i området, bare at dette har jo blitt et verneområde så det er ikke aktuelt med noen nybygg, bare oppussing av gamle seterhus og den typen ting.
Diverse gamle slott og festningsverk finnes det mye av i hele Spania – sannsynligvis mer enn noe annet sted i verden – men noen av dem dukker opp der man minst venter dem, med mindre man ser etter strategisk heldige forsvarspunkter fra et middeladersk synspunkt. Mange av dem er til salgs og man kan få ganske betydelige tilskudd for å sette dem i stand og bruke dem til noe; beboelse, turisme, hva som helst. Noe omtrent som det på bildet kan fås kjøpt for omtrent femti millioner norske, pluss at det vil sikkert koste tre-fire ganger så mye oppå toppen for å sette dem i bruksmessig stand, i henhold til alle tidens krav. Men da sitter man til gjengjeld igjen med et fullskala middelalderslott av den typen som var ment først og fremst for militære formål. Det er jo noe. Fire-fem tusen kvadratmeter gulvflate omgitt av mange meter tykke steinvegger. Nok boltreplass for de fleste, men sikkert ikke billig i drift.
Den motsatte ytterlighet er de foran nevnte seterbygningene, som går fra ganske stor til regelrette steinkoier på bare tyve kvadrat – eller på størrelse med en vanlig arbeidsbrakke om du vil – bygd for enkle overnattingsformål blant jegere, folk på vandring, gjetere eller hva har du. De har ingen fasiliteter, men de er der og det er absolutt tillatt – man blir til og med oppfordret til det – å “modernisere” dem slik at de blir attraktive for dagens mennesker. Slike gamle bygninger er strengt tatt ikke billige heller, men la oss si at det går an å få en anstendig men enkel hytte ut av det for omtrent en halv million. Det lander vel på omtrent hva det ville ha kostet for tilsvarende fasiliteter i Norge — men det er før vi begynner å snakke om beliggenhetens magiske univers av prisdrivende faktorer. Ut fra hva jeg kan se virker det som om det går an å tjene litt på å kjøpe opp slike bygninger i den billige enden, pimpe dem opp og selge dem i toppenden av markedet. Ikke for at jeg planlegger noe slikt, men jeg er vant til å tenke “kostnader” når jeg ser på et “prosjekt”. Det skjer automatisk. Eller om man har kapital og kan kjøpe opp en hel portefølje og drive med utleie av feriehytter til byspanjolene. For den saks skyld gjerne utlendinger også, men det er først og fremst det spanske hjemmemarkedet som etterspør turistfasiliteter i nord, særlig når sommeren er på sitt varmeste der i sør. Da er det kjekt å komme seg ut på landet og opp i høyden.
Til sist får vi et oversiktsbilde av selveste hovedstaden i regionen, Pola de Allande. Som vi ser har de skyskrapere nedi dalføret sitt. Ordet Pola dukker ellers opp mange steder. Pola de Gordon. Pola de Vega. Jeg antar det er et dialektord for by eller landsby under en viss størrelse, fordi enhver Pola jeg har sett ser fin ut for meg. Et passe stort sted, hvor man finner alle de normale servicetilbudene. Men heller ikke bildet ovenfor ville fått noen til å gjette Spania hvis de skulle tippet noe, med mindre de allerede vet noe om “det grønne Spania” — España Verde. Det er jo sånn det ser ut overalt hvor det ikke er motorveier og/eller byer, som er mesteparten av arealet. Det går definitivt an å gå seg bort der. Kunne bildet ovenfor vært tatt et sted i Norge? Jeg vil si ja, men med det forbehold at jeg ville neppe ha gjettet Norge hvis jeg ellers ikke visste noe om noe. Jeg ville sikkert sagt Tyskland, men også trukket på skuldrene samtidig. Det kan jo være hvor som helst som de har et opplegg med litt fjell og daler. Med dette skrivestykket har jeg uansett vært gjennom alle de tre nordligste “fylkene” i Spania. Cantabria, Galicia, Asturias. I den rekkefølgen. De er på en måte sin helt egne verden i forhold til resten av Spania, som jo er mye mer “utpreget spansk” i forhold til flamenco, sangria, vamos a la playa og det ene med det andre. Man finner kanskje – eller nesten helt sikkert – en tapasbar i Pola de Allande, men neppe noen som reklamerer med flamencooppvisning. Det er sikkert unødvendig å si, men hele regionen Allande passer best for de som liker å gå på tur, overnatte ute og den typen ting. For dem er det til gjengjeld helt ypperlige forhold.
