Defisjonsmessig sett, har man egentlig fullført et maratonløp hvis det skjer på en av de derre løpemaskinene som man ser på treningsstudioer og slike steder? Jeg vet neimen ikke hva jeg skal si. Det går an å fremføre sterke argumenter for både ja og nei. Teknisk sett koker jo greia ned til en spesifikk fysisk anstrengelse hvor man må løpe så og så mange skritt for å gjennomføre programmet, ikke om at man nødvendigvis må “bevege seg gjennom et landskap” langs en så og så lang løype. Hodet ser selvsagt forskjell, men merker kroppen noe?
Det eneste treningsapparatet jeg har i mitt eget hus er en “sykkel” som for det meste får stå i fred. Den er bare aktuell å bruke hvis jeg er jævlig irritert, eller noe, og været er for dårlig til at jeg vil engasjere meg i noe fysisk utendørs. Saken er imidlertid at det skal ganske kraftige saker til for å bringe meg ut av sinnslikevekt på den måten. For det meste blir jeg bare fnisete av idioti – det er jo ikke mitt problem – men noen ganger blir det bare for drøyt. Da må det sykles, eventuelt jobbes i hagen. Du vet. Noe fysisk, som svekker idiotiets påvirkningskraft.
Hvor lenge har folk visst at Elon Musk er fette idiot? For mitt eget vedkommende blir svaret å handle om en redningsaksjon i Thailand for noen år siden, da han beskyldte en av redningsmennene – som takket nei til Musks ubåt – for å være pedo. Sånt er svært alvorlig. Jeg har aldri sagt noe sånt til noen — og jeg er omtrent så fæl i kjeften som det går an å bli. Ordet idiot sitter veldig løst, for å si det sånn. Jeg bruker det til og med om meg selv mye av tiden. Men du bør helst ha sterkt bevismateriale for å støtte en påstand om at noen er pedo. Det er ikke et ord man bør bruke om folk bare for å fornærme dem, fordi det er en så dårlig tolerert straffbar handling vi snakker om.
Etter min mening er hele dusteopplegget rundt Donald Trump bare hva man må forvente når folk hyrer inn en klovn til å styre skuta. Syndefallet består i valgresultatet, ikke i detaljene rundt det som skjer senere. Naturligvis er det helt i det blå hva denne tosken finner på å si og gjøre. Det eneste vi vet med sikkerhet er at det kommer til å bli nærmest smertefullt tåpelig. Sånn sett innfrir Trump forventningene på en daglig basis. Jeg gidder ikke engang å trekke frem noe eksempel. Alle ser det de ser og hører det de hører. USA har aldri vært så sårbare som nå, slik at vi bør forvente “noe” fra alle kanter fremover, ettersom Musk og hans bande med fjortiser trenger seg inn i statsapparatets dataservere for å gjøre Gud vet hva. Visstnok skal de spore opp og slette “ulovlige utbetalinger”, uten at dette er nærmere definert. Jeg antar vi må vente og se hvordan greia spiller seg ut, men er det ikke noe med å være sikkerhetsklarert?
De som kan huske året 1985 vil sannsynligvis si at Arne Treholt var sterkt fremme i nyhetsbildet, men de vil kanskje også huske at Mikhail Gorbatsjov tok over som partisekretær i Sovjetunionen det samme år. Ingen – og jeg mener ingen – trodde ved det tidspunktet at hele mannskiten skulle kollapse og forsvinne bare fem år senere. Det er mye å si om hvor dårlig resten av verden håndterte Sovjetunionens sammenbrudd utover på 90-tallet, men vi kan i det minste si at den gangen ble grunnlaget lagt for det Russland som eksisterer nå i dag, med alle sine gangstere og oligarker. Nå ser det ut til at USA også vil kollapse i nær fremtid. De er jo ikke på langt nær så stabilt sterke og mektige som folk typisk tror, og trodde om Sovjetunionen den gangen. Det skal ikke så mye til. Korrupsjonen og løgnene har jo allerede gnagd istykker selve fundamentet for tillit og lojalitet blant sivilbefolkningen. Amerikanere er tildels så desperate at de gir jevnt faen i hva som skjer så lenge “noe forandrer seg” i samfunnet — men samtidig har de det bortskjemte barnets naive tro på at stat og samfunn er noe som “bare er” og som alltid uansett vil finnes. Senere kommer de ikke til å skjønne hva som skjedde.
Hva er rimelig å forvente som en konsekvens av at førti tusen byråkrater sier ja til en sluttpakke – som imidlertid ikke er finansiert eller godkjent på noe vis, bare lovet av en velkjent løgner – og forlater den daglige driften av statsapparatet? Det er ukjent, men det vil neppe bli noe bra. Hvis hensikten med dette opplegget er å kollapse den føderale staten i USA så gjør de en god jobb, men hvis hensikten er nær sagt hva som helst annet må disse evneveike trollene stanses så raskt som mulig. Skadene er sannsynligvis allerede permanente, i den forstand at den føderale statens dataservere må anses som kompromittert og tapt. Hele greia må formateres på nytt etter at privatfolk uten sikkerhetsklarering har holdt på og tukle med de dype programkodene. Og det er bare ett av mange svært alvorlige problemer de har fått til å stable opp i løpet av bare – hva er det? – tre uker? Herregud. Disse idiotene setter noia på folk fra Grønland til Gaza, men tydeligvis ikke på det republikanske partiet i USA. De bare smiler og laller rundt i sin egen bobleverden, hvor alt er bare bra og landet styres av egenerklærte genier. De har jo mange penger. Selve beviset på menneskelig intelligens.
Noen beskrev det som ondskapsfullt når jeg kaller folk idioter, evneveike og den typen ting. Jeg svarte med å sparke dem i ballene. Forstår vi hverandre så langt? Det er til enhver tid en frivillig sak om du vil lese det jeg skriver. Mange har valgt å la være. De foretrekker en annen form for virkelighet. Du vet. Det man ikke vet har man ikke vondt av. Mye av verden foregår slik, altså i en sone som du ikke vet noe om. Noen kaller dette uskyld og synes det er noe vi bør jobbe for å bevare og beskytte, men selv vet jeg ikke riktig. Er det en fordel at folk er idioter?
Inntil videre slår jeg dem ned og tramper på ansiktet deres. Er dette moralsk forkastelig? Snakk til meg, fordi jeg forstår det bare ikke. Jeg føler ingen “tilgivende energier” når jeg betrakter en dust. Det beste jeg har å tilby er at jeg skal la dem gå i fred inntil videre. Altså late som ingenting, selv om dette er i grunnleggende konflikt med min natur. Jeg antar at min natur ikke er like bevaringsverdig som den visse andre går rundt og fremviser. Hva annet skal jeg tenke? Fortell meg hva som skjer fordi jeg forstår det bare ikke. Hvorfor er det så viktig å bevare det dumme?
Jeg aksepterer alles rett til liv og frihet. Vær hvem du vil, gjør hva du vil, si hva du vil — riktignok innenfor visse rammer av sunn fornuft, men prinsippet er greit nok. Norge er et temmelig fritt land på de fleste måter. Ingen bryr seg så lenge folk ellers holder fred og ikke starter noe faenskap. Om du vil være gal er din egen sak. Hvorfor ikke? Det finnes jo som alle vet visse yttergrenser for når “omsorg” opphører og blir til tvang. Når bestefar mister oversikten over hvem som er hvem og i hvilken retning tiden peker så plasserer vi ham i et behandlingshjem, men ellers ikke. Frihet er ikke vakkert. LIvet har ingen happy ending for noen av deltagerne i denne galskapen.
Folks idealer er for det meste bare evneveikt vrøvl. Det kommer aldri til å bli sånn som de fantaserer om. Livet består av en suksessiv mengde med skuffelser og tragedier som man må ta på strak arm. Deretter dør man bare. Sånn er hele opplegget for de fleste. Det finnes ingen mysterier, vi er bare dyr som lever og dør uten noen forklaring. Hvorfor er dette så vanskelig å ta inn over seg? Det har jo alltid vært sånn.
Bildet ovenfor er kjent som Trollmannen fra Les Trois-Freres og er et omtrent 13.000 år gammelt hulemaleri av hva ingen egentlig vet, men alle ser som en slags hybrid av dyr og menneske, muligens tilknyttet jaktmagiske ritualer fra den tiden da motivet først ble malt. Hva er rimelig å tenke om sånt? Det blir uansett bare spekulasjon. Vi har ingen realistiske forutsetninger for å si hva “folk flest” var opptatt av for så lenge siden, enda mindre hvorfor de valgte å male slike motiver som de gjorde, der vi finner dem. Saken er jo at hulemiljøer er “lukkede” og lite utsatt for alskens vær, vind og annet som gnager bort ting over tid. Derfor blir oldsakene bevart. Det går ikke an å si at hulemalerier er en selvstendig greie, annet enn i en bevaringssammenheng. Om folk også malte ting ute i friluft er ukjent. Kanskje, kanskje ikke. Det ville i så fall uansett ikke ha blitt bevart gjennom så lang tid. Hulemaleriene eksisterer ennå simpelthen fordi “tiden står stille” på slike steder — som også er grunnen til at det finnes så mye godt bevart fossilt materiale i disse miljøene.
Etter en tids fravær fra denne plattformen leste jeg meg nylig opp på “det som foregår” og så vidt jeg kan se er alt som vanlig. Dette stedet er ikke så mye preget av bloggere – i ordets rette forstand – som av vankere (det heter wanker på engelsk) og deres småpludrende snikksnakk om fullstendig meningsløse ting — ikke uofte private affærer som strengt tatt ikke angår noen andre. Dette er imidlertid fullstendig okay. Det finnes jo ingen “rene sosiale medier” på norsk, hvor man kan ferdes trygt uten å bli antastet av alskens selgere som kommer med både meninger og det ene med det andre. Som noen lakonisk uttalte: Det finnes åpenbart mange USA-eksperter i Norge. Plattformen har imidlertid beholdt den mildt sagt jævlig irriterende greia med reklame som “limer” nederst i høyre hjørne hvis man prøver å komme seg gjennom kommentarfeltet. Det er litt i overkant “inisterende” synes jeg. Men alle andre liker det sikkert minst like godt som både sjokolade, sex og rødvin. Hva vet jeg? Jeg er jo bare en tosk som lever i sin egen verden, preget av regler som ingen forstår. Uansett, sånn går dagene. Man beveger seg langsomt fra det ene til det andre. Noen ganger på en konfliktfri og grei måte, men som regel ikke. Om man hamrer eller hamres, alltid skal det jamres, som Ibsen observerte.
Regjeringen har etter alt å dømme vært gjennom noen slags spastiske rykninger i formålsparagrafen sin. Hvem er de og hva vil de? Juryen sitter fortsatt på bakrommet så langt meningsmålingene angår. Kan Jens Stoltenberg redde ansiktet til Arbeiderpartiet foran neste valgomgang? Vi vil sikkert få flere svar i neste sesong av dette dramaet. Han er jo – bare i en politisk forstand, det er ikke noe seksuelt inne i bildet – et ektefødt barn av Gro & Kåre, om noe slikt i det hele tatt finnes. Du vet. Tese pluss antitese er lik syntese. Helt standard prosedyre for en dialektisk prosess. Brobygging er hva politikken til syvende og sist handler om. Veier og metoder. Den typen ting. Vi snakker selvsagt om både Hegel og Marx nå. Det er komisk. Nesten ingen som i noen som helst sammenheng bruker ordet “marxist” har selv den minste lille peiling på hvem Marx faktisk var og hva opplegget hans handlet om. Selv ikke en gjennomsnittlig og egendefinert marxist har som regel giddet å lese seg gjennom bøkene. Alt er veldig performativt og kunstig, er det ikke? Vi kan imidlertid si at Marx var selv en borger, som hadde “problemer” med borgerskapets livsstil og evolusjonære perspektiver, ikke ulikt hvordan en typisk blitzer fra før i verden som regel kom fra godt møblerte hjem og vel så det. Hvordan er ting nå? Jeg vet ikke, men det generelle inntrykket er at når selveste arbeiderklassen blir revolusjonær så går de som regel skarpt til høyre. Det er bare bortskjemte borgerbarn og folk som kan identifisere seg med Herman Hesses gamle bok Siddhartha som typisk beveger seg mot og etterhvert befolker den politiske venstresiden. Hva handler det om? At de skjems? Næmen helledussen sin midt i stussen, på dusk, tusk og fusk. Du har min fulle og udelte sympati for alle lidelsene du må utholde og gjennomgå med stoisk heltemot. Okay, litt brøleape også, når anledningen byr seg, men for det meste stoisk. De som er misfornøyde gjør sjelden noe mer eller annet enn å sutre litt. Dette preger nettet. Og virkeligheten.
Saken er at det finnes arbeidere og det finnes sjefer. Hvem som er hvem – og hvorfor – kan diskuteres hvor mye som helst uten at noe skjer. Men dette er ikke noe komplekst regnestykke. Hvor mange økonomiske trollmenn finner du for hvert økonomisk nyttevirkende individ ute i samfunnet? Nå er vi selvsagt konfrontert med spørsmålet om hva som er nyttig og hvordan man skal definere denslags, som vi også kan prate om, selv om alle har en ganske god intuitiv følelse for hvordan fysikken fungerer i denne verden. Tjener du penger på investeringer? I så fall er du en parasitt. Ser du? Det er ikke vanskeligere enn dette. Hele den såkalte finanssektoren behøver å kaldkvæles. Ikke fordi folk ikke behøver det vi kaller “finansielle instrumenter” – først og fremst penger – for å få hverdagen sin til å funke, men fordi det finnes alt for mange av hva som essensielt sett er “trygdesnyltere” i denne sektoren. Vi kan uten tvil øksemyrde omtrent åtti prosent av alle former for “abstrakt arbeid” – eventuelt erstatte det med feilfri kuntig intelligens – uten å tape noe som helst som har varig kulturell verdi. Det er klart at nå står jeg litt og vifter med kølla, fordi jeg er murer av fag og det går ikke an å diskutere om “vi egentlig behøver murere” fordi faget har eksistert i mer enn ti tusen år. Det går ikke an å bli kvitt oss. Om folk i det hele tatt ønsker seg “permanente boligstrukturer” så er det murerens jobb å få dette til å skje. Er det overhodet noen som gidder å diskutere dette? Jeg tviler på det. Ikke engang snekkerne krangler om rang med murerne. Bare noen få horer mumler noe om “verdens eldste yrke” selv om de vet at det ikke fantes noen horer før de første murerne hadde sin første lønningsdag. Siden har det stort sett vært samme greia. Sex and drugs and rock’n’roll.
Hvilket bringer meg til dagens tema. Bør 16-åringer kunne skjenke alkohol? Det enkle og åpenbare svaret er hard nei. Om noe så bør vi heller gå den motsatte veien og kreve at de skal være minst 25, eller noe. Hvorfor? Vel, det er jo egentlig ganske enkelt. De er pushere. Det å distribuere rusmidler til de narkomane – alkohol inkludert – er en jobb som krever mer enn bare et aldersbevis. Noen 16-åringer vil sikkert klare det helt fint, men de fleste vil ikke være pragmatisk funksjonsdyktige hvis selve greia kollapser ned til noen slags konflikt, skrik og skrål, som det ofte gjør med folk som er på fylla. Hvem er det som ikke vet dette? Til og med godt voksne folk blir idioter etter noen drinker (og de som allerede var det blir enda verre). De kan bli ganske krakilske hvis servitøren – slik de plikter – nekter dem ytterligere servering når ting åpenbart er i ferd med å skli ut av kontroll. Dette er bare det mest åpenbare eksempelet blant mange fler. Hvis det var opp til meg ville jeg ikke skilt mellom alkohol, kokain og heroin innenfor loven. Alle er “harde rusmidler” og ethvert behov man eventuelt føler for noen av delene er narkomani. Resten er pissprat og bortforklaringer. Hva kan jeg si? Folk er noen ynkelige løgnere. Det er patetisk. Vi observerer hvordan “serveringsnæringen” – altså bakmennene innenfor den delen av narkoøkonomien som handler om alkohol – selvsagt stiller seg positive til slike forslag. De er jo umennesker. De driter i hva slags konsekvenser dette i verste fall vil ha for en ung kylling som “bare gjør jobben sine”. De har lovens beskyttelse for å selge rusmidler på den måten de gjør — og slik ønsker de at ting skal fortsette å være.
Når alt det er sagt, så tar jeg imot alt ekstatisk bifall nå, med min vanlige pissestråle av kald forakt. Hvem faen er du og hva tror du at du vet? Det er ikke mitt problem, så ikke gjør det slik. Jeg er jo ikke grei å ha med å gjøre selv når jeg er blid, været er fint og alle forretninger går som de skal. Min intoleranse er ekstrem — men på den annen side så er min “opplevde toleranse” (i den forstand at jeg typisk driter i hva andre folk driver med) minst like ekstrem. Jeg kan bare henvise til de udødelige visdomslinjene fra den store Carl Perkins: You can do anything but don’t step on my blue suede shoes. Uten at jeg dermed sier at jeg noensinne vil bruke semska blå skinnsko. Herregud. Det er bare en metafor. Jeg er som en enmanns MC-gjeng uten motorsykkel, er hva jeg mener å si. Jeg kødder ikke med folk som ikke kødder med meg. Og jeg er i det store og hele positivt innstilt til å ta vare på nærmiljøet, støtte lokale forretninger og den typen ting, som sannsynligvis er hvorfor alle – selv folk jeg vet at jeg ikke kjenner – hilser begeistret på meg heromkring. Jeg vet jo også at dette ikke er sånn folk normalt oppfører seg i denne bygda. Hvis de tror du er en fremling – kanskje noen som kommer fra byen – vil de definitivt skule surt på folk og ellers ikke si noe, heller enn å løfte armen og smile. Såpass har jeg kunnet observere. Hva kan jeg si? Jeg er et sjarmtroll som alle liker, ihvertfall så lenge jeg ikke forteller dem hva jeg egentlig tenker om ting, hvilket jeg sjelden gidder å gjøre. Hva er poenget? Jeg vet jo allerede at folk for det meste er bare evneveike troll og føler ikke noe behov for å understreke dette i noen ytterligere grad. Hvordan kommuniserer man med sjimpanser? Ihvertfall ikke gjennom å starte med å anklage dem for å være hva de er. Sånn er det jo. Man må henvende seg til enkle skapninger på deres egne premisser.
Når folk snakker om smarte hus ser jeg for meg den litt pisstrengte gnagertypen som “må” ha siste teknologiske nytt på alle fronter — og som snakker uten stans om greia. Idèen er forsåvidt enkel nok. Det handler om å styre alle husets ting fra telefonen, enten man er hjemme eller et annet sted. Du vet. Dimme lyset, skru på radioen og det ene med det andre. Skikkelig smart, ifølge de som har greie på denslags. Som vanlig er det opp til meg å være fjevelens advokat. Tror du ikke at du eksponerer deg for hackere? Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor noen eventuelt skulle albue seg inn i husets sentralkommando – eller hva det nå heter – og opprette sin egen parallelle kommandostruktur, men hvis det finnes noe som er verd å stjele der er vi nok på det rette sporet. Dessuten har jeg inntrykk av at hackere ofte er anarkister som ikke går av veien for å utøve practical jokes rettet mot for eksempel folk som åpenbart har “for mye penger” og/eller andre former for makt. Hackere behøver ikke å ha noen årsak i den forstand. Det kan være bare på kødd.
En science fiction film som jeg vagt minnes hadde en gruppe karakterer kalt “low techs” som ikke var på nett i forhold til opplegget i filmen. Detaljer som for eksempel navnet på filmen har jeg glemt, men jeg husker de folka. De minnet grovt sett om den typen urbane hippier man ser overalt, med rastafletter og fargerike klær, og de har ofte en greie med at de skal være off grid, det vil si ikke koblet opp mot verken strømnett, telefon eller noe som helst annet som leveres av det offentlige – eventuelt private selskap som jobber på kontrakt – og som man betaler for hver måned. “Selvberging” er et ideal for mange, som ikke egentlig er så mye “politisk” som det er et moralsk livsstilsspørsmål. Disse typene blir ofte kalt alternative, men de er ikke mer alternative enn at det er et både velkjent og forutsigbart opplegg. De fleste av dem er harmløse nok. Alt de vil er å ha noen høner, dyrke sine egne grønnsaker og få strømmen sin fra solceller. Den typen ting. Det befinner seg til enhver tid et antall sånne som prøver å etablere bosetting ute på landet i Italia, Portugal og Spania. Typisk kjøper de gamle småbruk i fraflyttingsområder — og så starter de en YouTube-kanal hvor de dokumenterer planer og fremgang etterhvert. Mye er ganske deprimerende saker. De sliter fælt. Byråkratene er ikke greie mot dem heller. Men annet er morsomt. Det kommer formodentlig an på hva slags humor folk har. Ikke alle klarer å le av seg selv.
Selv vil jeg ha – i den grad jeg kan få hva jeg vil – et hus som har null i IQ. Absolutt flatlinje i den mentale sektoren. Det er faktisk best hvis huset er så dumt at det ikke klarer å gjøre noe som helst på eget initiativ. Hva kan jeg si? Folk er jo som alle vet forskjellige. Det er sikkert meg det er noe galt med, men jeg får litt frysninger ved tanken på et smart hus, selv om de bare mener et hus som lar seg automatisere, programmere og fjernstyres. Jeg vil ikke engang ha en bil som oppfører seg sånn. Alt skal være “hands-on” i min verden. Jeg så en kis som klappet hardt i hendene to ganger for å skru på lyset i et rom. Jøss. For et påfunn. Hva er poenget? Jeg liker lysbrytere. Det er avansert nok for meg. Hvis jeg en dag blir så skral at jeg ikke klarer å operere lysbryteren bør jeg sannsynligvis ikke bo på egen hånd uansett. Det er noe med det. “Lavteknologi” som operativt prinsipp er en slags filosofisk minimalisme. Du vet. Ikke lag en maskin for å gjøre noe du fint får til med hendene. Ikke automatiser noe som fungerer bra nok manuelt. Vi kan si at det overordnede prinsippet dreier seg om å ikke sløse med ressurser. Hvorfor blande teknologi inn i jobben hvis det ikke er nødvendig? Jeg mener, det er definitivt bedre med motorsag enn med tigersvans – eller øks – hvis man skal felle et tre, men man behøver ingen jævla skogsmaskin heller. Nok er nok, liksom. Jeg er sånn av natur at jeg fokuserer på å få jobben gjort, uten å danne fetisj rundt utstyret. Når det er sagt, så har jeg sikkert en 30-40 enheter av alskens elektroverktøy i huset, men det er fordi jeg drev som selvstendig håndverker i mange år før jeg ble pensjonist.
Jeg innbiller meg at de fleste er mest som meg når det kommer til hva slags styringssystemer de vil ha i huset. Folk vil typisk ha elektrisk lys, kjøleskap, vaskemaskin og så videre — men ikke mange drømmer om et “smart” hus. Enda mindre en kunstig intelligens det går an å prate med. Herregud. Skru på kjøkkenlyset. Eller hvis man er av den kristelige typen vil man kanskje få et kick av å si bli lys og slå ut med hendene. Jeg følger noe som heter “Den forbannede bokklubben” og der hadde de nylig en greie om Ray Bradbury og klassikeren Fahrenheit 451. Som alle vet er jo “brannmenn” et tema i vinden, så å si, ihvertfall i USA, nærmere bestemt Los Angeles, hvor de plages med vindfenomenet Santa Anna. De sa på nyhetene at vinden er oppkalt etter en helgen, men jeg tror den henviser til den meksikanske general Antonio de Padua Maria Severino Lopez de Santa Anna y Perez de Lebron (1794-1876) – best kjent som bare “Santa Anna” – en kjendis fra krigen mellom Mexico og USA. Du vet. Davy Crockett og fortet Alamo. De greiene der. California var jo først en del av Mexico, som også het “Nye Spania” før de gikk til revolusjon og dannet sitt eget land. Lang historie. Digresjon til side, Fahrenheit 451 handler om bokbrenning som politisk metode. Et velkjent fenomen, men håpløst utdatert i nettets tidsalder. Noen vet sikkert hvor stort internett er ved dette tidspunktet – målt i de aktuelle enhetene – men jeg har ikke den fjerneste idè. Uansett sier Bradbury ved et tidspunkt i boka at brannvesenets oppgave ble omstrukturert etter at alle hus ble gjort brannsikre. Oppgaven deres var nå å brenne bøker. Vi er åpenbart ikke helt der ennå, fordi selv om det ennå ikke har fremkommet noen tall så kan vi trygt si at katasrofebrannene – som ennå pågår – i Los Angeles og omland vil bli en jævlig dyr affære. Herregud. Den dyreste noensinne i USAs historie er det noen som spår.
Har fremtiden blitt sånn som folk fantaserte om at den skulle bli på 70-tallet? Jeg synes ikke det. “Smarte datamaskiner” og deres videre applikasjoner i form av “smarte hus” er noe jeg kan huske, men ingen så for seg internett. Ihvertfall ingen jeg har hørt om, hvilket jeg tror betyr ingen i det hele tatt. fordi hvis dette fantes ville det blitt tatt med i en av de ti tusen dokumentarene om nettets historie som har blitt laget. Folk spør meg om jeg misliker teknologi, men svaret er egentlig ikke. Teknologi i seg selv er verken her eller der. Det er bare en ting. Det er hva folk bruker teknologien til som gjør meg skeptisk, kritisk, for ikke å si bent frem fiendtlig innstilt til hele opplegget. Jeg mener, det er jo grenser for hvor enkelt livet kan gjøres før alle forenklingene vil slå seg sammen om å ha en degenerativ effekt på menneskene. De kan ingenting lenger fordi det er jo ikke nødvendig å kunne noe. Man bare ringer etter hjelp og trekker kortet etterpå. Snipp snapp snute. Problemet er eliminert. Jobben er gjort. Livet går videre. Har Norge et “smart samfunn” sånn sett? Nesten alle jeg kjenner har siste skrik i smarte telefoner, med gudene vet hva slags muligheter og applikasjoner. Jeg aner ikke. Jeg soner ut når folk begynner å prate om sånt. Det virker smartere å bruke tiden til å sove. Faktisk ser jeg for meg at jeg vil slutte med smarttelefon snart, kanskje til og med hele den helvetes PCen. Vel, alt er relativt. Jeg må jo kunne gå på nett for å betale regninger og den typen ting fordi jeg aner jo ikke engang hvor min nærmeste bankfilial ligger lenger. Det er sikkert mer enn ti år siden jeg var i en bank. Alt skjer på nettet — og nytt betalingskort, kodebrikke og sånt kommer i post. Det går sikkert an å ringe dem men det har jeg aldri gjort. Opplegget er jo “smart” i den forstand at man får til det meste selv, hjemme hos seg selv. Og hvis man behøver kontanter går man bare i minibanken. Nema problema. Det går til og med an å sette inn kontanter i banken via nærbutikken der jeg bor, hvis det skulle være et aktuelt behov. Hvorom allting er, nå er det på tide å betjene den evneveike men effektive vedovnen min. Dermed sier vi slutt nå — med en musikalsk klassiker fra musikkens gullalder. Og er ikke hu dama kriminelt flink til å danse i høye hæler?
Man hører om det de kaller Dead Internet Theory – jeg har ikke lett etter norske artikler om temaet – som kort fortalt er at nettet ikke lenger er befolket hovedsaklig av mennesker, men heller av chatbots og den typen ting, altså maskinskapte algoritmer som “oppfører seg som folk” i den forstand at de vil gi deg likes, korte kommentarer og så videre, slik at du vil oppleve “positiv feedback” på nettet og bli motivert til å bruke mer tid der, som igjen eksponerer deg for mer reklame, og sånn er gangen grovt sett i greia. Din oppmerksomhet er hva de driver gruvedrift mot. Jo mer oppmerksomhet de klarer å samle opp og holde fast på, jo flere reklamepenger vil nettstedet kunne sope inn.
Elektronisk bondefangeri? Det er uansett vanlig å ha chatbots på nettsteder av en viss størrelse, som automatisk går til nyregistrerte kontoer for å hilse velkommen, ikke ulikt den typen brev man pleide å få fra bokklubber og denslags tiltak, hvor de sier noe sånt som Hei Lars, takk for at du meldte deg inn, deretter kanskje noe mer vissvass som ikke betyr noe, men som kan være “det lille som må til” for å motivere den potensielle kunden til å gå dypere inn i opplegget. Selv er jeg en rimelig godt avbalansert person, men jeg hører at det er mange ensomme mennesker som går på nettet for å finne et miljø de kan henge med, og den typen ting, eller kanskje bare “noen å snakke med” fordi de har mye på hjertet. Hva vet jeg? Poenget er uansett at nettsteder vil ha pengene til folk — eller rettere sagt, nettstedene vil ha oppmerksomheten til folk, som de så siden selger til reklamebyråer med mer eller mindre avanserte systemer for strømlinjeforming basert på hva folk ellers viser interesse for både gjennom søkemotor og samhandling med chatbots.
Greia har en viss bismak av Matrix. Det er selvsagt ikke laget for mistenksomme jævler som meg, men heller for de litt mer troskyldige typene som ennå ikke har forstått at ikke alle tilsynelatende vennlige mennesker vil dem vel. Egentlig er dette klassisk. Det finnes ikke så mye sånt i Norge, men folk som har vært på “festorienterte” plasser i syden har fått med seg hvordan utestedene ikke uofte har innkastere gående på gata for å rekruttere kunder til stedet. Kom til oss og bruk penger. Hvorfor skulle ikke sånt finnes i digital form også? Det vi vet om mennesker er jo at de er prinsippløse åtseletere. Hvis de oppdager en måte å tjene penger som ikke er direkte forbudt – selv om dette ikke alltid er noen hindring heller – så kommer de sannsynligvis til å benytte seg av denne muligheten. Det finnes økonomiske jegere og økonomiske bytter. Mange eksisterer i begge roller, enten vekselvis eller samtidig, og ganske aggressive kampanjer rettet mot folks penger betraktes nå i dag som fullstendig normalt. Denne kannibalistiske økonomien har selvsagt ingen etikk. Alt henfaller til det drøyeste loven tillater. Og som alltid oppstår dystopi i enhver kontekst med lave standarder.
Selv er jeg en enkel sjel. For meg går det en krystallklar grense mellom det gode og det onde. Sistnevnte inntreffer så snart noen aksepterer det som greit å utnytte andre for økonomisk gevinst. Du vet. Bløffe, lure, snyte, vri og vrenge på saker, holde tilbake “negativ informasjon” om produktet eller tjenesten, og så videre. Det vanlige. Som alle vet er verden tjokk full av luringer som ikke bryr seg om annet enn å få solgt hva det enn er de markedsfører. De tar ikke fem flate for å gjøre hva de enn må for å dytte greiene på folk. Flertallet stanser riktignok før de krysser over og inn i det ulovlige, men mange skyr ingenting. De vil bare ha penger, koste hva det koste må. Lovbrudd blir mest et “teknisk” spørsmål for dem. En avveining mellom risiko og fortjeneste. Går det an å bare ta pengene og løpe? I så fall kommer dette til å skje. Jeg tror ikke at nettet har fremkalt noe som ikke allerede var i folk, men jeg tror nettet har eksponert slik fundamental uærlighet på en måte som sjokkerer mange. De var i god tro. Nå vet de ikke helt lenger. Om vi ser bort fra de som har blitt utsatt for direkte svindel – hvor den kriminelle hensikten var der hele tiden – så sitter vi likevel igjen med et ganske tvilsomt utseende landskap av “pengebegjær i frislepp” som forgifter og forringer alt hva nettet kunne ha vært.
Jeg så noe på NRK.no hvor Jonas Gahr Støre – mer i egenskap som privatperson enn som statsminister – ble intervjuet av noen individer som ble beskrevet som “funksjonsalternative”. Hvem vet hva tanken bak sånt er. Han navigerte seg uansett gjennom greia som den profesjonelle politikeren han er – til tross for at han har en nærmest “trumpiansk” usunn ansiktsfarge noen ganger, men det handler kanskje bare om lys og kamera – og etterhvert kom vi da også frem til hele sendingens hovedpoeng: Statsministeren liker spaghetti med kjøttsaus. Det har han alltid gjort.
Kan jeg snakke for italienere? På ingen måte. Imidlertid er rød saus en greie i Italia. Jeg hadde en italiensk kjæreste en stund og hun sa alltid at det handler om rød, grønn eller hvit saus. Du vet. De italienske fargene. Pizza Margarita skal ifølge ryktene ha blitt funnet opp slik. Tomaten er rød, pestoen grønn, og mozzarellaen er hvit. Og italienerne jubler, gir hverandre “high fives” og drikker seg dritings på vin. Sånn går dagene. Sola skinner, bølgene skvulper og ingen behøver å måke snø. Det er sånn vi definerer paradiset her i Norge. Fred, frihet og alt gratis. Hvorfor jobbe når man bare kan ligge i en hengekøye og drikke vin? Logiske argumenter, mine damer og herrer.
Hva betyr “spaghetti med kjøttsaus”? Selv tenker jeg umiddelbart bolognese, men dette er jo ikke mer italiensk enn hva Chicken Tikka er indisk. Undersøk saken selv. Når folk sier “pasta bolognese” gjør de seg bare til. Det betyr akkurat det samme å si pasta med kjøttsaus, så der skal statsministeren ha takk for at han ikke lyver. Jeg vet ikke om Jonas Gahr Støre alltid snakker sant – sannsynligvis ikke – men det er ihveretfall sant at Norge har en helt egen “pastakultur”. Sånt finnes også i andre land – faktisk de fleste av dem – men de som har vært ute og reist legger merke til forskjellene. Er det viktig? Det vet jeg ikke. Imidlertid vet jeg at det finnes mange tusen forskjellige oppskrifter på pastasaus. Det er derfor de ikke liker å sette navn på sakene, ut over å beskrive sausens generelle hovedfarge.
Neo-Ottomanism (Turkish: Yeni Osmanlıcılık, Neo-Osmanlıcılık) is an irredentist and imperialist Turkish political ideology that, in its broadest sense, advocates to honor the Ottoman past of Turkey and promotes greater political engagement of the Republic of Turkey within regions formerly under the rule of the Ottoman Empire, the predecessor state that covered the territory of modern Turkey among others. Neo-Ottomanism emerged at the end of the Cold War with the dissolution of the Soviet Union, forming two distinct waves of the ideology: the first, in the early 1990s, developed by the Turkish journalist and foreign policy advisor to President Turgut Özal, Cengiz Çandar; the second, associated with Ahmet Davutoğlu and his foreign policy goals of establishing Turkey as an influential power within the Balkans, Caucasia and the Middle East.
Det finnes noe som vi på norsk kaller knehøner. Altså feige og prinsippløse personer. Værhaner dekker forsåvidt noe av den samme meningen, men det ultimate ordet er sannsynligvis populister. Det finnes ikke så mye som en trevl av mot i dem, selv om de liker å fremstille seg som modige. Det er enkelt nok å bevise. Len deg frem over dem og si bø, så vil de straks begynne å gråte. Men ikke nok med det, de vil også søke å engasjere andre rundt seg. Du vet. Følgerne. Det hele er ganske avskyelig men ikke desto mindre ganske virkelig. Du ser dem hver dag her på blogg.no. Den siste moten er åpenbart å “faktasjekke” opplysninger assosiert med folkemordet i Gaza, som – uansett hvordan man ellers vrir og vender på saken – ender i konklusjonen om at det er ikke så farlig med palestinerne. De er ikke ordentlige mennesker. Hva spiller det vel for rolle om en ti-tyve tusen av dem må dø så lenge det redder min følelse av sinnslikevekt?
Alle vet selvsagt at den uformelle og løst sammensatte “bevegelsen” som kalles islamskeptikere opprinnlig ble pønsket ut og satt sammen av den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad — som imidlertid har skutt seg selv i foten før. De har startet mye jævelskap som endte svært dårlig for alle de involverte. Imidlertid er det ikke Mossad som har noe å tjene på at “muslimer” gruppes som en egen kategori uavhengig av hva slags andre personegenskaper folk eventuelt har på det individuelle nivå. Det er tyrkerne. Eller altså den eneste regionale stormakten som har krefter nok til å tvinge gjennom sine egne opplegg. Alle andre er nødt til å være “bambus som svinger i vinden” som japanerne sier. Tyrkia jobber i det stille med å posisjonere seg som big daddy og det er ingenting noen kan gjøre for å stanse det. Folk stirrer seg jo blinde på Irak, Syria, Egypt, Saudi-Arabia, Yemen og hva har du. Iran. Jeg har vondt for å forestille meg at Mossad ikke er klar over dette. De er jo ellers ganske flinke i faget sitt, så lenge de passer på å ikke stirre for mye inn i sitt eget pistolløp. Så hva er det som foregår? Det var ikke Lenin som fant opp greia, men det var Lenin som gjorde den berømt: Cui bono? Hvem tjener på dette? Alle som senere har etterforsket noe som helst stiller alltid dette spørsmålet. Hvem eksakt er det som har noe å tjene på for eksempel virksomheten til norske nazibloggere? Svaret er tyrkerne. Den kommende “muslimske supermakten” som imidlertid samtidig regnes som “en moderne vestlig stat” som mange har alle mulige slags ferieminner og denslags “familiært positive” assosiasjoner i forhold til. Hva er Tyrkia? Vi føler at vi på mange måte kjenner Tyrkia. Det er et ferieland. Et sted med historie, kultur, opplevelser og god mat.
Selv er jeg verken positiv eller negativ til tyrkere, eller muslimer i mer generell forstand for den saks skyld. Jeg skiller ikke mellom kristne, muslimer og jøder. De er alle akkurat den samme typen avskum — det vil si religiøst vanvittige tullinger. Så langt så vel. På den samme tid trekker jeg bare på skuldrene når folk begynner å komme med disse kjedsommelige identitetsgreiene sine. Hva fanden betyr det fra eller til for meg? Ingenting. Om han er brun, hvit eller svart; mann, kvinne eller trans: En idiot er en idiot. Jeg diskriminerer ingen slik sett. Når det er sagt, så anerkjenner jeg imidlertid alles rett til å skape sin egen lille identitetsboble som de lever i, uavhengig av hva som er “virkelig” for alle andre. Hva så? Livet er kort nok og vanskelig nok uansett. La folk være i fred med vrangforestillingene sine. Det er et ufornektelig faktum at mange er såpass engasjerte i det bisarre fenomenet vi kaller religion – akkurat som folk vil ha rusen sin – at det går i praksis ikke an å gjøre noe mer eller annet enn å bare la dem holde på. Juss og lovgivning får ellers fokusere på atferd mer enn på idèer og meninger. Føles det riktig og naturlig for deg å leve som en tosk? Javel, men så gjør dette. Knock yourself out som det heter på engelsk. Ingen bryr seg likevel. Hva er det egentlig norske nazibloggere tror de driver med? Det er jo terror rettet mot en indistinkt folkegruppe som de av en eller annen grunn har lagt for hat på noe slags generelt grunnlag. Det er noen ganger interessant å se hvordan de strever med å “rasjonalisere” de umenneskelige følelsene sine, men til syvende og sist er sannheten at de føler det er legitimt å hate “muslimer” og noen må man jo uansett hate, ikke sant?
Hvis du angriper meg som jøde blir jeg nødt til å forsvare meg som jøde var det noen som – ganske klokt – sa en gang. Jeg mener, det er jo i utgangspunktet en privatsak hva man “er” sånn sett. Et identitetsspørsmål, som alle det gjelder sikkert har gått alle mulige slags runder med opptil flere ganger. Det samme forholdet gjelder selvsagt muslimer også. Selv om de i utgangspunktet kanskje er “moderate” så vil de automatisk bli tvunget til å forsvare seg fra den posisjonen de blir angrepet i. Det ligger et programmessig incentiv i retning av radikalisering innbakt i hele opplegget. Så stiller vi spørsmålet som Lenin gjorde berømt: Cui bono? Hvem tjener på dette? Det ligger selvsagt en stor maktgevinst å hente for den som lykkes med å forene og fremstå som en troverdig representant for “alle muslimer” på den geopolitiske arenaen. Hvem har noen realistisk vei til en slik maktposisjon? Iran? Jeg tviler på det. Det er jo derfor jeg snakker om Tyrkia. Israelerne har sin greie. La oss ikke si noe mer om det akkurat nå, men de har sikkert “noe å tjene” på at det finnes noe slags generalisert muslimhat i de såkalte vesten, selv om de ikke befinner seg i noen god posisjon for å høste det siste vindfallet fra denne begivenhetsrekken. Jeg tror ærlig talt ikke israelerne forstår hva de driver med mye av tiden, men det samme bør man helst ikke tenke om den tyrkiske statslederen Erdogan. Han virker veldig “woke” med hensyn til “den muslimske saken” og vil sikkert ikke ha noe imot å bli deres verdensleder. Og om ikke ham, så den neste, eller den neste etter der igjen. Tyrkia har både den politiske og den militære makten. Ikke engang Israel kødder med tyrkerne. De er jo ikke idioter heller, ihvertfall ikke til noen direkte “her og nå” suicidal grad. Som alle vet sa Sun Tzu at den beste krigen er den man aldri behøver å utkjempe fordi motstanderen ser på posisjonen din og bestemmer seg for at det ikke nytter. Nesten all moderne militærstrategi følger denne tankeretningen. Men som alle også vet handler ikke makt bare om militære muskler. Det er mye vanskeligere å “vinne freden” enn å vinne krigen.
Det går an å overleve en krig, men det går ikke an å “leve” – i noen normal forstand – i en krigssone. Selv definerer jeg dette som en region, situasjon eller kontekst hvor man må regne med at det er en realistisk sjanse for at det vil bli skyting den dagen. Eller altså at man må “ta sine forholdsregler” på en måte ingen i Norge noensinne gjør. Det hender at folk går berserk her også, men det er ikke noe man må regne med som realistisk sannsynlig den dagen. Hvem sjekker bilen sin for bomber før de starter den, for eksempel? Bare folk i særlig utsatte stillinger. Sånt er ikke normalt i Norge. Vi driver et etter måten fredelig samfunn her, mange takk. Det er blant annet derfor vi ikke synes det er noen god idè at politiet skal bære våpen og/eller vifte med våpen i enhver situasjon, slik at de kriminelle får det for seg at de kommer til å bli skutt hvis de ikke skyter først, sånn som i USA. Ved dette tidspunkt har vi noe rundt to hundre tusen muslimer i Norge, altså ikke særlig mange. Hva tilsvarer det? Befolkningen i Drammen? Ihvertfall ikke særlig mye mer. De betyr i praksis ikke noe som helst som “egen politisk kategori” og man ser da også folk med slik bakgrunn nokså jevnt fordelt utover det politiske spekteret i Norge. Så hva handler angsten om? Vi kan bare spekulere og si det er noe individuelt, noe de har funnet på nettet, hva vet jeg. Det er uansett evneveikt, men ikke desto mindre ganske populært. Folk som ikke engang ville vært konkurrenter til neandertalere i mental kapasitet føler seg kompetente til å innta plassene, ferdig, gå — uten at de vet i hvilken retning ting bærer. Norske muslimer er først og fremst norske – det er der vi forventer og forlanger at deres lojalitet skal ligge i ultimate spørsmål – akkurat som norske jøder var under den andre verdenskrig (og senere). De som jobber for tyrkerne ser det imidlertid ikke slik. De prøver å fremprovosere noe helt annet. Hvem tjener på dette? Selv er jeg såpass helgen at jeg driter i folks identitetsforvirringer. Er de jøder, muslimer, kristne, homo eller trans? Jeg gir jevnt faen. Det er ikke mitt problem, og hvis du kommer her og prøver å trøkke det i trynet mitt så vil jeg nikke deg ned. Og deretter sannsynligvis sparke på deg en stund etterpå. Sånn fungerer den norske virkeligheten.
Det vi ser på flyfotografiet ovenfor kalles masaid sahrawiya – “ørkenfelle” – på arabisk, men de har av en eller annen grunn valgt å kalle dem desert kites på engelsk, etter at piloter “oppdaget” dem fra lufta for hundre år siden og syntes de lignet “drager” av den typen som folk leker med den dag i dag. Det var lenge svært omdiskutert hva slags formål de hadde, men nå vet vi at de er gamle fangstredskaper særlig rettet mot ørkengasellene som det en gang fantes så mange av. Opplegget er ikke ulikt arrangementene som steinaldermennesker i Norge brukte for å drive elg inn i trangere og trangere feller. Det finnes blant annet noen studier av disse tingene som ble gjort i forbindelse med utviklingen av Skytefelt Østlandet her i dalen. Først ble jo området undersøkt med finkam av Riksantikvarens folk for å dokumentere eventuelle kulturminner der før stedet ble skutt i fillebiter av kanoner, tanks og denslags. Jeg vet ikke hva som ligger på nett – selv leste jeg om saken på biblioteket – og jeg gidder ikke å lete fordi det er ikke viktig for poenget her og nå. Saken er at dette var næringsgrunnlag for den eldste “bymessige bosettingen” vi kjenner så langt, Karahan Tepe i Tyrkia. Kulturelt sett var befolkningen der det vi kaller jegere og samlere, men de var ikke desto mindre bofaste der på stedet i et par tusen år før jordbruk ble det folk typisk levde av. Dette er altså ørkendragenes tidsalder.
Fellene varierer mye i størrelse og fasong – fra noen hundre til mange kilometer lange – men felles for dem alle er at de har to lange “antenner” stikkende ut i landskapet. Disse starter ganske langt fra hverandre men blir smalere etterhvert inntil alt ender i selve fella, eller drapssonen, hvor man antar at et antall jegere har ventet på at dyra skulle ankomme mens en anne gruppe har jobbet med å drive dem fremover. Disse “steingjerdene” er ganske lave, bare omtrent en meter, slik at det ville ikke være særlig vanskelig for gasellene å hoppe over dem, men de gjør det likevel ikke av en eller annen grunn. De bare følger gjerdet fremover helt til de ikke kommer seg lengre. Hvor viktig denne jaktformen har vært i disse gamle kulturene reflekteres i det store antallet knokler etter gaseller vi graver ut rundt ved bosettingene deres. Det ser ut til at dette har vært hovednæringen, men det finnes selvsagt også mange andre typer knokler og bein, foruten tegn som tyder på at de har høstet diverse ville planter i tillegg. Saken er – som vanlig – det gamle mysteriet om hvorfor folk begynte med jordbruk og husdyrhold, altså det vi kaller den neolittiske revolusjon — fordi saken er jo at man må jobbe mer for hver kalori som bonde enn som jeger, så hvorfor? Det avtegner seg mer og mer et bilde av at folk ble bofaste lenge før de begynte med noen organisert form for jordbruksøkonomi. Først kom ørkendragene, som må ha vært såpass effektive at de etter noen tusen år i praksis hadde utryddet hele gasellebestanden på stedet, slik at det ble nødvendig å finne på noe nytt. Mange av de antropomorfe (menneskelignende) kunstarbeidene fra Göbleki og Karahan Tepe viser jo “emansiperte” – avmagrede og utsultede – menneskers anatomi, med synlige ribbein og det ene med det andre.
En kanal jeg følger på YouTube – The Prehistory Guys – som er to britiske karer på min egen alder, har lenge hevdet at “tash-tepelar-kulturen” (det overordnede navnet på bosettinger i Anatolia for 12-15.000 år siden) var slutten på noe, ikke begynnelsen. Det de fleste fantaserer om er jo at Tepe-bosettingene var “verdens første tempel” og den typen ting, som det overhodet ikke finnes noe grunnlag for å påstå. Det går ikke an å kategorisk si at “sivilisasjonen begynte i Göbleki Tepe”, men mange gjør det likevel. Jeg antar at alt handler om klikk nå for tiden. Hvor mange klikk får du? De som har en spennende historie vil typisk få flere klikk en de som bare har en sann historie. Generelt sett driter jo folk i hva som er sant, de vil ha sånt som skaper store bølger i følelseslivet. Folk vil ha kicks, ikke saklig informasjon. Ironisk nok minner det meg om “bønnen” til Aleister Crowley: Gi meg det sterke – uavhengig om det er ondt eller godt – og det som river i sjelen, skaper revolusjon i sinnet, får kroppen til å entre ekstase. Ikke uten grunn kalles jo Crowley “modernismens sanne far” (selv om andre har stått for oppdragelse av ungen). Folk forventer og forlanger mye av livet nå i våre dager. Det vi betrakter som normal levestandard i Norge i året 2025 ligger langt fanden i vold hinsides selv den mest flamboyante og ekstragavante luksus noen egyptisk farao noensinne kunne fantasere om. Deres verden var så annerledes enn noe vi vet om at det blir nesten som to helt forskjellige arter. Eller to helt forskjellige planeter? Uansett er det “bare” 4700 år siden de bygget den store pyramiden i Egypt. Du vet. Den som alle snakker om. Det gamle riket befinner seg nærmere oss i tid enn hvor nært egypterne er til ørkendragene, som typisk er enda 7000 år eldre enn pyramidebyggerne. Men hva kan vi si om selve kulturgrunnlaget? De eneste i Norge som fører noe som overhodet ligner på en steinalderøkonomi er de vi kaller “reindriftssamer” og selv de benytter seg friskt av all tilgjengelig teknologi. Spørsmålet er bare når de gikk fra å være reinjegere til å bli reineiere, som er to ganske distinkte ting. Jeg ser for meg at overgangen fra eldre (paleolittisk) til yngre (neolittisk) steinalder fulgte et lignende mønster, altså at det som i utgangspunktet var “villdyr” på grunn av høyt trykk mot denne ressursen etterhvert utviklet seg til å bli “tamdyr”. Det var ikke lenger nok til alle.
Hvilket til sist bringer oss til temaet befolkningsvekst. Hvor mange mennesker kan Norge i teorien fø på? Jeg vet ikke om noen har regnet på noe slikt, men det virker bent frem urimelig å for eksempel tenke seg en milliard mennesker her, eller engang hundre millioner. Når makses ressursgrunnlaget ut? Ti millioner? Tyve? Tredve? Det finnes visse økonomiske nøkler for beregning av “naken kaloriproduksjon” per kvadratkilometer dyrkbar mark, eller altså hva som i teorien går an før nok er nok. Hvordan merker man sånt? En ting er hva økonomene klarer å regne ut, noe helt annet er hva det såkalte folket opplever i sine feberfantasier. Nazistene blant oss hevder for eksempel at Norge allerede er fullt. Det er ikke plass til flere mennesker her, ihvertfall ikke flere “fremmedkulturelle” — eller altså brune individer. De mener at dette vil utrydde vår egen kultur, alle norske tradisjoner og så videre, selv om de færreste av disse typene kan kalles særlig kulturelt konstruktive. Jeg mener, hva gjør de for å ivareta det de kaller bevaringsverdig, annet enn å gråte og klage over at de må forholde seg til negere? Svaret er ingenting. Dette er evneveike fjøsnisser. Typisk moderne folk som verken kan eller vil noe, bortsett fra at de selvsagt ønsker mere kos og rus og denslags. Herregud så ekkelt. Filosofisk sett finnes det ikke noe slikt som “meninger”. Vi har ytringer og vi har handlinger. Meninger er verken her eller der. De har som regel ikke peiling på hva de prater om, de bare går rundt og føler ting. Du vet. Angst, hat og så videre. Inntil videre velger jeg å se slik atferd som et symptom på undergangen. Dette er jo dårlige mennesker, men de oppfatter det ikke slik selv. Svaret på hvor mange mennesker Norge kan fø på er at det handler mye om hva slags typer vi snakker om. Antaller kravstore og evneveike troll – altså “vanlige mennesker” i dagens Norge – vil selvsagt være mye mindre enn antallet dugelige og arbeidslystne individer. Det går hundre pysete blokkleilighetsbeboere for hver ene Lars Monsen-type blant oss, eller altså sånne som vil klare seg helt fint på egen hånd nærmest uansett hva som skjer. Jeg har selv ikke noe imot å hjelpe de som ikke klarer å hjelpe seg selv, men det blir litt drøyt når alskens børsmeglere og fondspirater krever helt absurd mye mer enn hva de fortjener. Kort fortalt: byfolk er bare avskum. Parasitter. Degenererte umennesker som bare konsumerer, forsøpler og klager over alt de ser som ikke umiddelbart behager dem.
Hvis noen sier omtrent to meter så vil de fleste normale mennesker umiddelbart forstå hva de snakker om. Et mål som er “noe i overkant av en kroppslengde” slik at hvis vi for eksempel snakker om et plankegjerde, så vil man ikke kunne se over det hvis man ikke er unormalt høy, men de fleste vil kunne heise seg litt opp med armene og kikke over. Men hvis noen sier omtrent 1,96724 meter blir det en forvirrende dissonans mellom ordet “omtrent” og alle desimalene i tallet. Målet er alt for nøyaktig til at det gir noen mening å snakke om det omtrentlige for selve tallets del, slik at hjernen vil se etter “noe annet” fordi det er åpenbart noe som ikke blir sagt her. Når og hvorfor behøver man hundredels millimeter i et mål? Og hvordan passer ordet “omtrent” inn i denne sammenhengen?
Spania har totalt 17 autonome regioner i henhold til grinnloven av 1978, hvorav en heter Galicia og omfatter det man får hvis man fortsetter Portugals grense rett nordover i stedet for å dreie vestover omtrent på høyde med byen Zamora. Den nordvestlige “utveksten” på kartet over Spania, med andre ord. Som alle vet ble mesteparten av Spania erobret av det som den dag i dag kalles moros – maurere, eller nordafrikanere mer generelt – tidlig på 700-tallet. Dermed ble det som kalles al-Andalus etablert. Saken er noe omdiskutert, men det antas at de kalte opp området etter vandalene, en germansk folkegruppe – også kjent som lugere – som utvandret fra det som i dag kalles Polen under de markomanniske urolighetene mellom årene 160-180. De tok opphold i det vi nå kaller Spania frem til de vandret videre på 400-tallet og erobret det som romerne kalte Afrika, grovt sett nordkysten av kontinentet frem til og inkludert dagens Tunisia.
Hva er poenget med å “erobre” et land? Det spørs hvem man stiller spørsmålet til. For et folkeslag handler det mest om et sted de kan bo, men for en stat – uansett hva slags forfatning de ellers har – handler det om “skattland”. Staten sikrer seg rett og slett flere inntekter jo mer land de kan skatte av, selvsagt under den forutsetning at det finnes økonomisk virksomhet på stedet som er verd bryet (og kostnadene) med å etablere og vedlikeholde lokale styresmakter. Hvis det er bare bråk og tull med de lokale innbyggerne kan man like så godt gi faen og heller trekke seg litt tilbake og etablere en “sterk grense” slik for eksempel romerne gjorde i Storbritannia med Hadrian’s Wall mot innbyggerne i det vi nå kaller Skottland (selv om skottene teknisk sett er en irsk folkegruppe som innvandret mye senere). Sånn er forretningslivet. Hvis man må pumpe flere ressurser inn i et prosjekt enn man får ut av det driver man jo med tap.
Jeg har sett litt på kartet over Galicia. De har det som heter Ribeira Sacra – den hellige elvebredden – som generelt sett er et vindistrikt, og de produserer noen av Spanias beste (og dyreste) vinmerker. En småby i regionen heter Ribadevia, og de har noe som heter Barrio Judio; det jødiske nabolag, sentrert rundt Plaza Magdalena. Prisene på eiendom er ganske høye der, men ikke urimelig høye, ihvertfall ikke etter en norsk målestokk. Jeg har inntrykk av at det er “hippe” typer som søker seg dit. Du vet. Kunstnere og denslags. Folk som ikke protesterer når det settes en flaske rødvin eller to på bordet. Men hva eksakt er det som gjør det til et jødisk nabolag? Det var jo mildt sagt utrygt å være jødisk i Spania under og etter pogromen av 1391, som krevde “omvendelse” til katolsk tro under trussel om tortur og død – altså det sånne typer nå i dag kaller “integrering” – men selv de såkalte marranos – “omvendte jøder” – ble betraktet med mistanke og folks “jødeskepsis” endte ikke uofte i vold og overgrep. Ifølge avisen Times of Israel har Ribadevia kanskje Europas “mest sjarmerende juderia” med både jødiske vinhandlere og bakere. Alt de mangler er jøder, sier avisen ironisk. Det er ellers vanskelig å finne historisk kildemateriale om saken på nettet — så jeg bare skyver det fra meg inntil jeg selv har mulighet til å vandre litt gatelangs der og se på forholdene. Det finnes visstnok et jødisk museum…
Vi må anta at det går an å ha jødiske nabolag uten jøder på den samme måten som man kan ha spanske trapper uten spanjoler, eller et romersk teater uten romere. Hva vet jeg? Jeg er jo ikke interessert i sånt. Det er ikke relevant. Hva så om noen identifiserer seg slik eller sånn? Det har nesten aldri noe å si i praksis. Hvem bryr seg om denslags? Herregud. Hvis jeg har et ærend hos en vinhandler driter jeg i om det er en jødisk vinhandler – eller hva som helst annet det måtte gå an å kalle dem – så lenge de får til å handle med vin uten å gjøre det kleint eller dramatisk. I det hele tatt liker jeg det dårlig når folk prøver å trekke meg inn i sine private fantasier. La oss bare holde oss til det vi har å gjøre, okay? Jeg vil ikke vite hva folk tror på, hvordan de liker å ha sex, hvor mange penger de har, eller noe av alt det jåsset folk krangler om år ut og år inn uten at de noensinne kommer seg noe sted. Så snart noen sier ordet Gud er det over og ut for meg. Det går ikke an å si noe “sant” om Gud. Diskusjon avsluttet. Jeg mener, hvor evneveik går det an å bli? Hva er du? En profet? Selv er jeg jo bare filosof. Jeg vet strengt tatt ingenting. Alt vi har er bare et nubuløst nettverk av konsepter, anskuelser og språkformer; laget av, med og for mennesker, som regel av politiske årsaker. I utgangspunktet er vi bare en litt absurd form for aper som prøver å leve et slags liv i en verden vi forstår dårlig og behandler enda verre. Jeg tror ikke på sånne som kommer med svar. Det beste vi klarer å få til er “bedre spørsmål”. Resten er i konstant forandring.
Historien forandrer seg ikke var det en naiv sjel som sa til meg her om dagen. Å du svette Jesus. Hva skal man ikke høre i denne verden? Alle vet jo at den historien du får vil variere etter hvem som forteller den. Det er ikke realistisk å jobbe mot “enighet” mellom folk. Eller rettere sagt, det er dødfødt som diplomatisk virkemiddel. Jeg mener, hvem har noensinne hørt om så mye som ett menneske som er “enig” – med seg selv og ingen flere – bare fra våren til høsten? Hvis man er et normalt menneske vil man jo hele tiden oppdatere sitt eget informasjonsgrunnlag og justere posisjon i henhold til den nyeste og beste databasen man har. Sånn fungerer all statistisk inferens i tradisjonen etter Thomas Bayes. Ihvertfall i den grad folk overhodet bruker intelligensen til å navigere livet i denne verden, heller enn det jeg kaller følsa — et imaginært organ som overstyrer intelligensen med emosjonelle energier. Du vet. Når folk “føler” det og det, til tross for at enhver intelligent fortolkning av temaet påbyr noe helt annet. Hva er det som skjer med dem? Jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det, så jeg oppfatter det som en mentalt degenerativ tilstand. Et henfall til vår dyrenatur, om du vil. Jeg synes ikke det er greit når voksne mennesker som gjør krav på normal respekt prater tøys og oppfører seg idiotisk, til tross for at de kan bedre. Eller jeg mener, litt er greit, på en normalt snøvel-sjanglete måte, ettersom man strever med å oppfatte og konseptualisere noe, men ikke når det blir et etablert personlighetstrekk som holder seg konstant over tid. Da har vi et problem. Psykologisk sett går det en nokså uklar grense mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, men vanligvis kommer ikke det siste ordet til anvendelse før greia deres medfører sosiale problemer. Når noen “får mange mot seg” er det jo ikke et tegn på at de har ekstra mye rett, selv om det kan oppleves slik fra en subjektiv sysnvinkel, særlig hvis man klarer å spane opp et ekkokammer på nettet. Børre på Facebook mener det samme som meg.
Ved dette tidspunkt handler det ikke lenger om høyre og venstre innenfor politikken, men om rett og galt. De seriøse mot tøysekoppene. Folk lyver så det renner av dem, mens de blunker blygt og later som ingenting. Hvorfor har det blitt sånn? Jeg mener, hvem påstår noe som alle med tilgang til Google – som alle jo i utgangspunktet har hvis de er på nett – kan slå opp og finne ut er bare løgn og pølsevev i løper av sekunder? Satser de på at folk er for late til å sjekke det de påstår? Jeg kan se hvordan en slik strategi vil virke etter sin hensikt noe av tiden, men ikke hele tiden. Nå må det jo for ordens skyld nevnes at ikke alt man finner via Google er “god informasjon” men det er likevel en god vane å dobbeltsjekke alt man hører før man bestemmer seg for hva man skal tro på. Eller tro og tro fru Blom; hvis man ikke behøver å bestemme seg der og da så er det bedre å la være. Det vil jo alltid komme mer informasjon. Når noen påstår at de vet sannheten om noe så lyver de i 99,99% av alle tilfeller — resten handler om flaks. Spørsmålet er ikke om de lyver, men hvorfor. Hva er det de ønsker å oppnå? Det er relativt sjelden man støter på rene lystløgnere, altså sånne som gir totalt faen og bare sier hva som helst som faller dem inn, hvis det kan gi dem noe der og da (selv om amerikanerne åpenbart liker å ha sånne personegenskaper i statslederen sin). De fleste løgnere prøver å oppnå noe etter måten ganske spesifikt. De har en plan. De vil noe. Jeg har ikke fantasi sterk nok til å forestille meg hvordan det må være å vokse opp nå i dag, som det har blitt helt normalt å lyve og bløffe om alt mulig. På den annen side, ville jeg egentlig ha blitt noe annerledes? Selv i en tid da det ble betraktet som både æreløs karaktersvakhet, politisk selvmord og det ene med det andre, hvis noen gikk rundt og serverte løgner på løpende bånd, hadde jeg liten tro på det meste folk sa til meg. La meg forklare. Jeg tror ikke alle mennesker alltid mener å lyve. Dette er ikke hovedproblemet. Saken er at de tenderer mot å være late, slurvete og upresise. De tror på all mulig slags bøff, men de vet ingenting om noenting. Fordi de gidder ikke.
Det er vanskelig å finne noen historisk epoke – eller geografisk, antropologisk, kulturell eller annen region – som ikke har betraktet menneskenes utpregede tendens til å søke “enkle løsninger” som roten til alt ondt. Om og om igjen har kloke mennesker sagt det samme — og dumme mennesker har vært akkurat de samme både i teori og praksis. Det er jo en essensiell del av diagnosen idiot at man er for dum til å forstå hva som foregår. Enhver typisk idiot føler seg smart, selv om det er enkelt for alle andre å se at dette ikke er tilfelle. Intelligens er hva som skjer når man i det minste senere ser på hva som skjedde etter at man har hatt god grunn til å føle seg dum. Etterpåklokskap fortjener ikke sitt dårlige rykte, fordi det er jo tross alt bedre enn ingen klokskap. Det er et skritt i riktig retning. Det er ikke sikkert at man skjønner hva som “egentlig” skjedde, men man vil i det minste skjønne noe og oppgradere databasen sin i henhold til dette, slik at neste gang man erfarer lignende omstendigheter er man bedre forberedt enn forrige gang. Man “feiler bedre” som folk sier, og slik fortsetter det en stund, helt til man greier å “knekke koden” og komme seg opp på neste nivå. Dette er et triks som bare kan gjøres ved hjelp av intelligensen. Følsa har ingen slike applikasjoner. Så lenge man hovedsaklig lar seg styre av emosjonelle energier vil man aldri bli noe mer enn et dumt dyr.
Jeg resirkulerer det forrige illustrasjonsbildet fordi denne gangen handler det om Meta spesifikt, ikke nettet generelt, og saken er en jævlig cringe video Mark Zuckerberg nylig publiserte. Der redegjør han for visse strategiske valg selskapet har foretatt i anledning “det politiske skiftet” i USA. Han både ser ut som og prater som en fette idiot i videoen. Hvis du ikke har sett den bør den ikke være vanskelig å finne, både i sin originale form og med ymse kommentarer hengt på av folk som analyserer budskapet. Meta skal kvitte seg med “faktasjekken” nå som markedet viser interesse for en mer frivol og følelsesstyrt offentlig debatt. Fakta er ikke etterspurt. Folk vil ha noe som røsker i rasken. Et kick. Et lynglimt av noe som ligner på normale følelser, resirkulert gjennom influensere som man liker å suge på.
Generelt sett er det slik at folk blant oss i de rike og åpne demokratiske land som bæser om “ytringsfrihet” er sånne som ikke fortjener det — analogt til hvordan det å be om respekt er et idiotsikkert tegn på at man ikke fortjener det. Alle kan se at Twitter har blitt det verste skithølet på nettet etter at han evneveike sørafrikaneren tok over og slapp nazistene fri. Det er mange som fortsatt bruker Twitter av gammel vane, men bare det å ha greia på telefonen sin er et sikkerhetsproblem blant seriøse mennesker som forstår hvordan menneskesinnet fungerer. Bruker du Twitter? Da slipper du ikke inn her. At man ikke har evnen til å se hva som skjer på det nettstedet er med andre ord en sikkerhetsmessig sorteringskategori på linje med å ha vært et registrert medlem i Stormfront eller Zorn88. I aller beste fall skyldes det bare bevisstløshet. At man trodde noe, eventuelt at man bare ville “være der ting skjer” og ha det gøy. Hva vet jeg? Jeg har aldri likt Twitter, men jeg kjenner forsåvidt mange som kvitret kvitt kvirrevitt mange ganger hver dag men som “føler uro” nå.
Uskyld er en tilstand bare barn har noe rettmessig krav på. Voksne mennesker har kunnskapsplikt. Du må vite hvordan verden er, hvordan mennesker oppfører seg, og så videre. Voksne mennesker har plikt til å forstå korrupsjon. De er nødt til å konfrontere og ta stilling til verdens ondskap, noe som heldigvis er enkelt fordi de er selv onde, så det fungerer faktisk bra å ta utgangspunkt i speilet. Dette er ikke noe forhandlingsspørsmål. Alle mennesker er onde, på det samme vis som alle mennesker er seksuelle. Spørsmålet er bare om de har kontroll på greia. Ansvar må både forstås og fullt ut aksepteres før noen fortjener frihet. Ja du kan få full frihet til å gjøre som du vil med ditt eget liv, men du må også ta med i beregningen at hvis du krysser grenser sånn og slik så vil det komme straffereaksjoner. Ikke nødvendigvis fra det offentlige, men fra omgivelsene i mer generell forstand. Du vet. Folk som reagerer og den typen ting. Det er ikke forbudt å være idiot, men posisjonen kommer med visse “selvstraffende” mekanismer i det sosiale feltet. Konsekvent praksis av idioti vil over tid lede individet i retning av nazikategorien. Det er et selvoppfyllende profeti. Det ekstreme kaller på dem. Normale mennesker har jo per definisjon ikke bruk for ekstremister i livet sitt, fordi dette forskyver grensene, slik at de eneste positive tilbakemeldingene man vil få under en radikaliseringsprosess kommer typisk fra de som er enda større og mer ekstremistisk motiverte idioter enn dem selv. Sånn har det fungert i alle år.
Ytringsfrihet er et juridisk begrep som bare handler om statens begrensede rett til å bruke voldsmakten mot den politiske opinionen, si for eksempel gjennom å etterforske journalister og andre som stiller kritiske spørsmål til myndighetenes behandling av slike og sånne saker. Det er ikke nødvendig å trekke noen for retten, langt mindre å dømme dem. Bare det å etterforske dem, stadig kalle dem inn til avhør, pågripe dem vilkårlig på gata og den typen ting, skaper i seg selv et uhyggelig klima av overvåkning og personforfølgelse som gnager hardt på både psyken, økonomien og tiden man har til rådighet for såvel jobb som andre ting. Ytringsfrihet i en privat kontekst er noe helt annet. Det at man for eksempel ikke kan si hva man vil på en bloggplattform som denne – men også på Facebook og andre gigantplattformer – handler mest om hva slags “image” nettstedets eiere ønsker å dyrke frem. De er jo avhengig av at folk ønsker å kjøpe reklameplass der, noe som igjen handler om hva slags “image” vedkommende produkt eller tjeneste ønsker å dyrke frem. Temmelig lettfattelig, egentlig, selv om nazibevegelsens nye overlord Elon Musk gikk til sak mot selskaper som ikke lenger ønsket å kjøpe reklameplass på “nye Twitter” (som nå bare bruker et kastrert hakekors som sitt varemerke). Ekstremister som gråter fordi de føler seg forfulgt, undertrykt og det ene med det andre, fortjener ingen sympati. Selv er jeg på mange vis en ganske ekstrem type, men jeg har også selvdisiplin. Jeg utfordrer ikke “det normale”. Hva skal poenget med noe sånt være? Jeg behøver ikke andre menneskers aksept eller forståelse og jeg ønsker ikke at de skal bli som meg. Jeg har blitt moderert eksakt ên gang på plattformen blogg.no — og da handlet det om en litt syk sans for humor. Verken mer eller mindre. Det kommer neppe til å skje flere ganger. Jeg føler ingenting i sakens anledning.
Tenk på sosiale media som “virtuelle utesteder”. Staten har fastsatt sine grenser for hvem man har lov å slippe inn på et sted som skjenker alkohol, men utestedet kan fritt fastsette enda strengere regler, bare ikke noe “mildere”. Når staten sier minimum atten år kan stedet velge å for eksempel si minimum treogtyve. Eller hvorfor ikke førti? Jeg ville helst ha gått på et sted med førti års aldersgrense hvis jeg skulle gått til noe utested. Hvorfor? De godt voksne gidder sjelden å starte noe jævelskap. Dessuten er det neppe særlig fristende for de helt unge å prøve å jukse seg inn på et sted hvor det bare vanker gamlinger. Herregud. Siden tilkommer andre ting, si for eksempel plikt om “antrekk” – det vil si at man ikke slipper inn med olabukse og joggesko – som heller ikke særlig mange gidder å diskutere med. De går bare et annet sted. Tanken er jo at man vil få et annet miljø hvis man krever at folk skal kle seg pent før de slipper inn der. Det samme prinsippet kan gjøres abstrakt og transporterers over til nettet, slik at diverse former for språkbruk og temavalg ikke er tillatt på den og den plattformen. Dette berører på ingen måte temaet ytringsfrihet. Jeg mener, hva slags friheter er det rimelig å gjøre krav på i en annen manns hus? Hvis du ikke godtar de lokale ordensreglene har du frihet til å ta med deg ræva di og pigge av. Det er alt. Problemet med Facebook og andre ekstremt store nettsteder er at de ligner veldig på “et offentlig sted” selv om de juridisk sett er “private”. De har med andre ord lov til å operere med strammere standarder enn hva det offentlige krever. Det er urimelig å anklage dem for forsøk på å “styre hva det er lov til å si” når hele forretningsidèen betinger en viss styring med sånt. Alle vet at hvis et utested ikke gjør noe for å sortere klientellet sitt så vil de ende med å bli overtatt av bøgen, det vil si sånne som alltid får null i stilkarakter og som også ofte oppfører seg deretter. Laveste tillatte standard i samfunnet er jo når noe er helt bånn i bøtta men likevel “ikke straffbart” mens nesten alle foretrekker bedre standarder enn dette.
De som vil ha full ytringsfriher – så langt loven rår for – kan starte sitt eget nettsted. Og de som ikke vil belemres med noen sosiale krav til oppførsel og antrekk når de et ute for å ruse seg på alkohol kan oppsøke hverandres privathjem. Så lenge man befinner seg på andres eiendom – i abstrakt eller konkret forstand – må man imidlertid innrette seg etter de reglene stedets eier har fastsatt. Sånn fungerer ting i den virkelige verden. Mennesker tenderer mot idioti når de blir gitt frihet uten å vise noen vilje til å ta ansvar og praktisere selvdisiplin. Er det overhodet noen som synes det er helt greit når noen andre blir “utagerende” på en fest de har arrangert i sitt eget hjem? Jeg tviler på det. De kommer til å ta grep for å få situasjonen under kontroll og om nødvendig bortvise eventuelle krakilske individer. Hvorfor skal ting fungere på noen annen måte på nettet? Jeg ser det bare ikke. Vi er jo ikke “hjemme” – selv om vi opererer hjemmefra – når vi er på en plattform som har en privat eier, eller engang en offentlig eier. Ingen kan fritt “gjøre som de vil” når de er ute blant folk. Det er rett og slett ikke sånn virkeligheten fungerer. Det vil alltid finnes grenser når det er mer enn èn person tilstede i en situasjon. Alt man sier og gjør vil ha konsekvenser, hvor alvorlighetsgraden henger på hva slags energi man selv brakte inn i saken. Hvorom allting er, fra observatørens synspunkt er det Meta nylig gjorde “ikke klokt”. Ihvertfall ikke hvis de overhodet bryr seg om brukergrensesnittet, fordi verken annonsører eller “normale brukere” av nettplattformer setter pris på at stedet beveger seg i retning av det ekstreme, hvilket selvsagt er den eneste åpne og farbare retning de har. Jeg har aldri møtt noen som synes at Facebook behøver mer mannskit og alskens ideologisk abbelgabbel.
