Regime betyr styre, styresett eller styreform, men brukes ofte i negative sammenhenger, som for eksempel strengt eller hardt regime. Ordet kommer av «regiment» som er den grunnleggende enheten i en armé, derfor brukes det ofte i negative sammenhenger, fordi i et militært diktatur kan ordet regime brukes negativt og i et militært diktatur brukes militæret, og derfra kommer ordet regiment.
Her er en svært alminnelig leveregel som nesten alle ender opp med å støtte seg på: feiltagelse følger antagelse. Det vil si at før man overhodet kan ta feil må man ha antatt noe feilaktig. Eller vi kan også si at man tenker feil før man gjør feilene, om du vil. Man opererer under et sett med “antagelser” som senere viser seg å ikke stemme. Hvor galt kan det gå? Det vet vi ikke. Ingen har så langt funnet noen yttergrense for hvor dumme mennesker kan bli. Sannsynligvis har denne egenskapen “metafysisk gassform” – den fyller ethvert tilgjengelig rom med en ganske jevn distribusjon – noe som for eksempel viser seg i hvordan en vandrehistorie kan starte som et rykte og ende som en alminnelig akseptert sannhet, uten at informasjonsinnholdet noensinne endrer seg, ting bare virker “sannere” når mange sier det samme. Dette er det prinsippet propaganda utnytter og bygger sin relative suksess på. Metoden virker ikke på alle, men den virker på et stort nok antall til at det går politisk bevegelse i en sak, uavhengig av sakens sannhetsinnhold.
Politisk populisme handler grovt sett om å utnytte folks naivitet. Hvilke er de populæreste sakene? Mere penger, lengre ferie, bedre vær og greiere naboer? Hva er det folk virkelig ønsker seg? Som alle vet er ikke dette alltid hva man får. Du venner deg til det. Optimisme har en tendens til å dra seg i retning av skuffelse. Ikke desto mindre er håp og tro en veldig forførerisk energi. Folk liker følelsen av å jobbe for noe, jo større og viktigere jo bedre; la oss si for eksempel “nasjonens fremtid og storhet” som er en temmelig vag men også svært populær politisk merkevare. Vi finner folk som ordlegger seg langs disse linjene over hele verden. Du vet. Emosjonell appell. Eller vi kan kanskje si tanken om å “vinne folk over” med sin personlige sjarm og karisma, mens man snakker varmt om saker som alle assosierer med flaggparader, hornorkester og hipp hurra. Men dette er jo ikke virkeligheten. Jeg kan ikke svare for andre, men for meg fremstår det som suspekt når noen lener seg alt for mye på “stemning”. Hva er de? Et rockeband? Herregud. Jeg liker ikke engang den typiske greia i et demonstrasjonstog, når folk egger hverandre opp med taktfaste slagord og den typen ting. Det er jo nummeret før de er klar for et slagsmål. Det ville vært en grov historisk usannhet å si at “det er ikke sånn vi fører politikk” fordi sånn har jo så mye politikk blitt ført så mange ganger, til alle tider, men det bør kanskje bemerkes at vi har strengt tatt ikke tid til den typen tøys akkurat nå. Hva kan vi få? En fem-ti år lang verdenskrig? Sånt skjer raskere enn folk tror.
Klimaproblematikken – for ikke engang å nevne all annen miljøforgiftning, både av kjemisk og mekanisk karakter – er av en slik art og beskaffenhet at vi bør egentlig ikke fokusere på noe annet akkurat nå. Ryddejobben er allerede stor nok uten at vi behøver et kvantum typiske krigsødeleggelser oppå toppen av det hele. Sånn er det jo. Uansett hva det skal kriges om og hvor mange som føler seg involvert i galskapen; det kommer alltid et etterpå, som i det store og hele handler om å gjenoppbygge infrastruktur, gjenreise boliger og det ene med det andre. Du vet. De vanlige greiene. Hva var det optimale – altså i aller beste fall, slik han selv definerte det – Putin kunne fått ut av krigen mot Ukraina? At hele staten ble nedlagt og innlemmet i Russland? Javel. Si at dette hadde skjedd. Hvor lenge ville det ha holdt seg? Det er jo ikke akkurat som om folk ville ha glemt det som skjedde. Hvordan? Hvorfor? Hva betyr det? Finland var jo for eksempel en del av Russland for ikke så sensasjonelt lenge siden. Og hva med balterstatene? I et mer langsiktig perspektiv er det aldri noen imperiestruktur som har holdt seg særlig lenge — og de fleste av dem kan tilbakeføres til et fåtall “ambisiøse menn” og deres spyttslikkende lakeier, som alle – i likhet med alle oss andre – lider under alle menneskelige svakheter, ikke minst at de blir gamle og dør. Hva da? Hvordan er arverekkefølgen etter Putin organisert? Det finnes ihvertfall ingen tydelig skikkelse på horisonten. Sannsynligvis fordi det virker vanskelig å øverleve i en slik posisjon særlig lenge. Om ikke Putin selv tar deg på hornene en dag han føler seg misfornøyd så vil “konkurrentene” raskt nok få deg av veien. Av alle denne verdens annonser for “stilling ledig” er dette den som har færrest offisielle søkere.
Jeg bruker selv ordet regime ganske ofte, om ethvert opplegg som har “regler” – si for eksempel noen som lever med et regime i forhold til diett, trening, meditasjon, resultater på jobben eller hva som helst annet – og jeg tenker forsåvidt ikke særlig nøye gjennom om alle som leser det mener det samme med ordet “regime”. Putins regime er et konsept som har en betydning, men det er litt uklart hva slags regler som egentlig gjelder der, annet enn den samme gamle visdommen som har eksistert helt siden Romas dager: Det er aldri bra å ha keiserens oppmerksomhet. Alle tenker helt sikkert det samme om situasjonen i Russland akkurat nå: Det er ikke et sunt sted å være “synlig” i samfunnet. Hvis du vil leve med noen grad av personlig frihet i det hele tatt – og uten velbegrunnet paranoia for hva enn regimet kan finne på – bør du nok helst fly under radaren mesteparten av tiden. Hva slags bloggere har de for eksempel i Russland under Putin? Det er jo opptil flere individer som skriver regelmessig på denne plattformen det er lett å se for seg kunne ha havnet i all mulig slags trøbbel med ministeriet for sannhet og korrekt språkbruk hvis de var russere, på mange forskjellige slags grunnlag. Dette virker realistisk å anta. Folk kan ikke si hva de vil i Russland. Da går det dem i så fall ille, slik det har gjort med så mange etterhvert. Regimekritikk virker litt suicidalt der borte. Det finnes alltids en opinion – la oss si et antall russere som ikke støtter krigen i Ukraina – men ikke på noen robust og organisert måte. De bare hvisker til hverandre. Det er jo for fanden livsfarlig å snakke høyt om ting som “det russiske regimet” ikke liker å høre. Alle kan se dette.
Hva med Norge? Hva går an å si om “det norske regimet” — annet enn at vi styres av lover, ikke mennesker? Poenget med å ha et demokratisk styresett er jo først og fremst å hindre at noen enkeltperson noensinne får alt for stor makt i samfunnet, enten det skjer via penger eller politisk påvirkningsarbeid. Ytringsfrihet er i tillegg ment å skulle kveste ganske stygt – med sarkasme og denslags “sosial våpenteknologi” – alle som blir litt for store for sitt eget skonummer slik at de begynner å forkynne til folket og den typen ting. Enhver blærete og på andre måter urealistisk politiker – selv om de for tiden kan ha saklig grunnlag for å skryte – vil utvilsomt få høre det både i Nytt På Nytt, diverse sosiale medier, fra standup komikere og det ene med det andre. Norsk humor er egentlig ganske rå og fæl, hvis vi sammenligner med hva man ellers finner på verdensbasis. Det går metaforisk sett på spydstikk rett i hjertet heller en en langtrukken og omstendelig torturprosess med lette våpen. Folk får utvilsomt “høre det” både brutalt og øyeblikkelig når det er noe å si om dem og fremferden deres. Vanlig norsk omgangstone ligner sånn sett mer på den man finner blant kriminelle MC-gjenger enn i et typisk bedehusmiljø. De skyr ingenting. Foregår det noe med de kongelige? Javel men så lager vi da også en nidhistorie om konger, deres rolle i samfunnet og problematikken tiknyttet det å ha etter måten vanlige familieproblemer i en svært synlig posisjon. Poenget med humor – selv når den er tilsynelatende ondsinnet – er jo at når man ler av en sak befinner man seg tross alt i en posisjon av “emosjonelt overskudd”. Du vet. Man er på en stigende bølge. En bedre energi enn hvis man velger å se ting gjennom sørgelighetens prisme. Vi skal jo alle videre i livet. Som jeg sa tidligere: Selv om det blir både krig og hva det skal være av naturkatastrofer, så er det neste som skjer alltid en prosess av “gjenoppbygging”. Man skulle egentlig kunne hoppe over all elendigheta og gå rett til selve jobben med å bevege seg videre på en konstruktiv måte — men så tilkommer diverse “ambisiøse individer” og renkespillene deres. En typisk norsk erfaring er at vi forsåvidt gjennomlever en periodisk naturkatastrofe hvert eneste år. Vinteren vil jo ta livet av deg hvis du ikke har en fornuftig plan for den store nedfrysningen som skjer om og om igjen. Nå kan vi forsåvidt si at dette definitivt også er en typisk russisk erfaring, så hva er det som skjer med dem? Historisk sett har de vel aldri hatt noe sunt regime i Russland, så de vet kanskje ikke bedre. Likevel er de jo på nett og får med seg hva som beveger seg i verden. Folk danner idèer — men så kommer problemet med at regimet ikke liker idèer. Det går ikke an å hindre folk i å mene hva de vil, men det går an å påføre de som snakker høyt alskens trøbbel i livet sitt.
Man kan bare spekulere i hva som er galt med sånne som føler at deres synspunkt må være korrekt, fordi dette gir mest mening for dem. For eksempel var det nylig noen som sa – sånn der helt skråsikkert – at utslippene av klimagass fra kuer ikke har noe å si. Dette til tross for at vi kan måle mannskiten og derfor vet at landbruket utgjør den største enkeltfaktor i den totale pakka av klimadrivende menneskelig virksomhet. Byggevirksomhet – særlig betongfremstilling – er nummer to. Utslipp fra transport og biltrafikk er bare nummer tre. Imidlertid liker ikke folk disse tallene, så da så. Derfor kan de bare sitte der og gape som en annen evneveik ape og kvekke frem noe om at de har rett til å spise hva de vil. Hva skal man i det hele tatt si til sånt? Det virker poengløst å fortsette samtalen. Folk fornekter virkeligheten fremfor å forandre selv det aller minste på fantasiene sine, så det gir ingen mening å snakke til dem som om de er voksne og ansvarlige.
Noe annet som virker håpløst er de som repeterer til stadighet at “det finnes bare to kjønn” selv om sannheten er at vi har påvist mange kromosomsammenstillinger ut over de statistisk mest sannsynlige XX og XY. Det finnes individer som har opptil fem-seks bokstaver i regla si. Det eneste som aldri forekommer alene er Y-kromosomet. Det finnes alltid en X i bokstavsammensetningen. Dette er enkelt å finne ut av hvis man gidder — men det passer jo ikke med hva man føler, så da så. Visste du forresten at mennesker begikk drap på sånne som forfektet at jorda ikke er universets sentrum så sent som for bare noen hundre år siden? Ja du vet. Det var så krenkende og provoserende for følelsene deres, stakkars, at de ikke visste noen annen råd enn å brenne kjetteren på bålet, mens de toet sine hender og ba for deres udødelige sjel. Det gikk ikke stort bedre for de som ymtet noe om at “menneskene kanskje stammer fra apene” på Darwins tid. Folk frika fullstendig ut. De tok det som er personlig fornærmelse. Åja, er jeg kanskje også en ape da, er det det du sier? Deretter kanskje en på trynet, eventuelt en springskalle, noen spark og flere slag, et cetera. Det vanlige opplegget. Folk har alltid holdt på sånn. Folk blir spontant illsinte og slår hverandre ihjel over bagateller som ikke spiller noen praktisk rolle for noen av de involverte partene. Det kan skje i fylla — men det kan like så gjerne skje blant klink edru folk.
Her er et årstall: 1954. Det er så lenge oljeindustrien har visst om at virksomheten deres er dødelig farlig for atmosfæren. Hvorfor akkurat dette året? Fordi det var et problem med smog på den tiden – lang historie, søk det opp selv – slik at det ble bestilt en stor undersøkelse av biltrafikkens forurensningspotensial på kort og lang sikt; på en tid da de fleste forskere i USA fortsatt var ærlige mennesker som kartla og presenterte bevisene de fant, ikke bevisene oppdragsgiveren ønsket at de skulle finne. Hva skjedde? Enkelt forklart: Oljeindustrien satset på pengene. Det er så mye penger i mannskiten at alle andre hensyn må vike, inkludert menneskehetens evne til å overleve på en ryddig måte. Noe av det samme skjedde med tobakksindustrien. De første undersøkelsene “mot” dem ble faktisk bestilt av dem, fordi direktørstanden følte seg så sikre på at de hadde rett at det nærmest var en proforma sak å få noen vitenskapsfolk til “å si noe vitenskapelig” som gjør at industrien fortsatt kan fremstille og selge varen sin. Men slik gikk det jo ikke. Tobakksindustrien finnes fortsatt, men ikke på den samme måten som før de begynte å belyse helseproblematikken tilknyttet denne konsumentvaren, som det er vanskelig å si gjør noe nyttig på noe som helst slags vis, det bare koster penger og gjør folk hostete. Bilen kan man i det minste bruke til transport av gods og personer. Mange har også bosatt seg slik de har gjort fordi de regner med at de kan jo alltids bruke bilen. Bilen kan argumenteres å være nødvendig for mange, mens tobakk bare er en snuskete uvane som ikke gir noen rimelig uttelling i form av nytelse sammenlignet med hvor farlig det er.
Det litt skumle med mennesker er jo ellers at vi så ofte ikke engang oppfører oss i tråd med våre egeninteresser, verken på kort eller lang sikt, men folk er alltids villige til å “ta en konflikt” over noe slags abstrakt prinsippspørsmål. Ofte ikke engang noe som har noen praktisk betydning i livet deres, men som de ikke desto mindre føler sterkt i forhold til. Det er ganske vanvittig, bokstavelig talt. Folk driter fullstendig i hvordan virkeligheten virker, de vil ha den barnslige fantasien sin for enhver pris. Og så vil de ha penger. Og enda mere penger. Jo mer de får, jo mer vil de ha. Mer og mer. Det blir aldri nok, fordi det finnes jo alltid “mer” der ute. Er du millionær? Da handler det om å bli milliardær. Og så videre. Hva er det som foregår med sånne som allerede har mer enn noe menneske noen gang har hatt før her på jorda, men de er fortsatt like grådige? Det er vanskelig å fatte — men det er definitivt ikke bra. Hvor er menneskesamfunnet på vei hen? Jeg ser ingen grunn til å være optimistisk når hele opplegget er så fette vrangstyrt som det er. Og hvorfor er det sånn? Fordi folk prioriterer å tjene penger foran alle andre hensyn. Selvsagt ikke hele tiden, alle mann, men mange nok og ofte nok til at det utgjør en kritisk mengde i forhold til å drive utviklingen den gale veien. Sic transit gloria mundi.
Frambringelsen, framføringen, betydningen, og selv definisjonen av musikk varierer i stor grad for kultur og sosial kontekst. Det er vanskelig å sette en entydig definisjon på hva som er musikk og hva som ikke er det. Fuglesang, tankeløs plystring eller stemming av et musikkinstrument er grenseeksempler. Opp gjennom musikkhistorien har en del nye former for musikkstiler blitt kritisert for «ikke å være musikk», inkludert Beethovens Grosse Fuge i 1825 og tidlig jazz på begynnelsen av 1900-tallet.
(Wikipedia)
Det som på engelsk kalles bait and switch sammenfattes i det norske konseptet lokketilbud, og det beveger seg langs grensen av det straffbare. Man fristes med noe som gjør at folk blir nysgjerrige og drar til stedet, men når de kommer dit går det bare an å få noe annet. Et tilbud som er dårligere, dyrere eller hva som helst annet som i seg selv ikke ville vært nok til å trekke deg til stedet i utgangspunktet. Den annonserte varen er dessverre utsolgt. Likevel er det mange som tar med seg noe annet “så ikke turen skal være helt bortkastet” og man må lure på om ikke dette var tatt med i beregningen hele veien. Et annet engelsk ord er filler, hvor det norske ordet fyllmasse faktisk har en bedre klang. Vi snakker nå om de svakere deler av et musikkalbum. Særlig når det dreier seg om en såkalt one hit wonder kan det være vanskelig å forholde seg til resten av produksjonen til en artist. Hva har de? Jeg har verken noe tall eller noen “følelse for saken” men alle vet at musikkbransjen er full av artister som hadde bare èn svær greie, som gikk og gikk på radioen og ellers i noen måneder, men ingen vet noe mer om eller har hørt noe annet av denne artisten.
Et åpenbart misforhold i musikkbransjen baserer seg i et enkelt kommersiellt prinsipp: De som står for produksjonen og distribusjonen av selve mediet får betalt det samme per solgte enhet uansett musikkens øvrige kvaliteter. Hvorfor skal de bry seg om noe annet enn salgstall? Som alle vet fikk tre forskere ved Bell Laboratories nobelprisen i fysikk i året 1956 fordi de fant opp transistoren, som åpnet markedet for billig avspillingsutstyr til hjemmebruk. Det som fulgte var drøye tyve år med Will West i bransjen, mens musikkproduksjon og distribusjon ble styrt av sigøynere og gjøglere som hadde bedre peiling på underlivets krav til bekvemmeligheter enn bokholderi og solgte varers inntakskostnader. Det fenomenet vi kjenner som rock’n’roll – og i en videre forstand populærmusikk (pop) – baserte seg til en stor grad på at folk nå hadde råd til utstyr som ga dem friheten til å spille sangene om og om igjen når de selv måtte ønske det, heller enn å bare lytte til radioen eller gå på konsert. Hele opplegget var veldig kontroversielt på slutten av 50-tallet, og bedre ble det vel ikke da 60-tallet kom, med alle sine eksesser i moter, miljø og livssyn. I utgangspunktet var det ikke særlig mye mer respektabelt blant borgerskapet å menge seg med musikere enn å bli sett på byen med en prostituert på hver arm. Derfor var greia preget av såkalt “fargerike personligheter” helt frem til slutten av 70-tallet. Først da begynte de seriøse kapitalkreftene å våkne opp og se fortjenestepotensialet i kommersiell musikkproduksjon.
Det er ingen illusjon at hele opplegget var mer lurvete og “kunstnerstyrt” frem til ting ble profesjonalisert og tilført mye høyere budsjetter for turnèvirksomhet, for eksempel, samtidig som selve utstyret ble oppgradert slik at det vi kaller produksjonsverdier kom under bedre kontroll og styring på studiosiden, utover på 80-tallet — beleilig nok samtidig med at MTV og lignende kanaler for musikk tvang frem musikkvideoen som aktuelt virkemiddel i musikernes ytringsprofil. Dagens situasjon er like fjernt fra 70-tallets opplegg som den er fra 1700-tallet. (MockumentarfilmenThis Is Spinal Tap anbefales på det sterkeste som humoristisk sideblikk på dinosaurrockernes gullalder.) Selvsagt finnes det alltids en “undergrunn” befolket av diverse “alternative artister” som ikke er styrt av lommebokas hensyn, men jeg kan ikke huske at noen av dem noensinne har sagt nei takk til en mye fetere kontrakt dersom denslags dukker opp fordi de blir populære eller noe, så undergrunnen fungerer til en viss grad som “juniorliga” i fotball. De store foretakene følger med på hva som skjer og er ikke sene om å kuppe talentene etterhvert som de fremkommer. Jeg mener, salgstall er salgstall. Har de dem så spiller det liten rolle hva annet de måtte være eller stå for. Om de er “politiske” eller hva det nå måtte handle om. Det har ikke noe å si så lenge musikken deres selger i millionopplag. Ingen argumenter trumfer høye salgstall. Og sånn har ting vært i mer enn førti år nå, som er dobbelt så lenge som de tyve “frie” årene i musikkbransjen, eller den tiden da man trodde at salgstall handlet om kunstnerisk kompetanse i forhold til et kritisk publikum, om du vil.
Hva slags forhold hadde folk til musikk på 1700-tallet? Jeg kan bare se at de enten måtte spille og synge selv, eller gå til et sted for å erfare noen andres musikkfremførelse. De hadde ingen flere aktuelle alternativ. Begge disse mulighetene eksisterer den dag i dag, men flere har tilkommet, først og fremst musikkinnspillinger på et medium — i utgangspunktet bare i form av analoge grammofonplater, eventuelt lydbånd, men etterhvert også CD og andre digitale media. Og nå? Vi har for eksempel ressursen YouTube hvor man “finner det meste” fra alle tidligere tider, pluss at det utgis flere nyheter enn hva det er menneskelig mulig å holde seg oppdatert på, slik at man er nødt til å “spesialisere seg” på en sjanger, en artist, eller hva som helst annet som avgrenser den enorme massen av nyutgivelser — vi snakker jo om mange hundre tusen album i året for “populærmusikken” som helhetlig fenomen, og gudene vet hvor mange enkeltsanger. Generelt sett danner vel de fleste musikksmaken sin i “ungdomsperioden”; når de er mest opptatt av fest, dans og diverse opplevelser som foregår i et miljø hvor musikk er en del av helhetspakka. Selv var jeg 17 år i året 1980 så det sier seg selv hva jeg er mest preget av slik sett. Jeg rakk å erfare den villeste enden av 70-tallet, før det store profesjonaliseringsprosjektet kom med alle sine kompressorer og andre triks med lyden. Ting var definitivt annerledes før. Litt kan jeg ta på kontoen for skjev prioritering av minnemateriale – 80-tallet var faktisk et ganske fælt tiår på mange vis – men det er også objektivt sant at musikkbransjen var helt annerledes før det gikk virkelig store penger i greia. Det er ikke noe folk bare innbiller seg at “musikerne var flinkere før” i den forstand at bransjen jaktet aktivt på “finke musikere” heller enn på “salgbare artister” som grunnleggende program, trend, tendens eller hva man skal si. Ting var mer elitistiske den gangen.
Jeg tilhører den gruppen av individer som har hengt seg litt opp i at man ser nesten aldri noen band på listetoppen mer, noe sted i verden. Hva handler dette om? Når var det at ting slutta? Hvor har det blitt av alle gutta? Jeg kjøper ikke noe argument om at det ikke finnes noen bra band lenger. Så vidt jeg kan se vrimler det av dem. Det har aldri vært så mange bra band noensinne tidligere. Likevel gjenspeiles ikke dette av forholdsmessige distribusjonstall på salgssiden. Der er det soloartistene som regjerer. Hvorfor det er slik er en åpen diskusjon, men at det er slik kan alle finne ut og se hvis de bare sjekker nåværende og historiske topplister for hva som har vært populært før og nå. Nema problema. Det er hva vi kaller objektivt historisk kildemateriale. Siden kan vi diskutere hva selve “historien bak” er. Eller hvorfor ikke spørre hva musikk overhodet er? Hva betyr ordet? Jeg har en ganske sterk fordom i forhold til “kompetente musikeres kunstuttrykk” som den fagmessig mest korrekte definisjonen av musikk — men andre er jo helt happy med hva enn ChatGPT foreslår som sangnummer for anledningen, så da så. Her må jeg imidlertid presisere noe: Når jeg sier “kompetent” så mener jeg ikke rent teknisk flinkisme som å spille innmari mange noter på kort tid og denslags, men mer det at man “skriver bra sanger” som siden kan fremføres i et hvilket som helst arrangement. For eksempel har jeg hele veien vært interessert i prosjektet til bandet Darkthrone, som minner litt om opplegget til Lars von Trier og Dogmefilm. Der er ikke det at de ikke kan få til ting med “stort utstyr”, dette handler om å utforske hva de klarer å få til med “småting” på utstyrssiden. Altså ganske sært og kunstnerisk insisterende som stilfenomen, men innholdet er jo seriøst nok. De skriver bra sanger. Samme som med filmer gir vi litt blaffen i om produksjonsverdiene er lave så lenge innholdet fenger. Dette er pønkens etikk. Folk gjør ikke nødvendigvis noen bra jobb bare fordi de har dyrt og teknisk avansert utstyr. Kreativitet som musiker handler om “noe annet” enn selve mediet — fra og med instrumentet – inkludert stemmen – til det når frem til lytterens øre. Musikk må forstås som en ytring i et annet matematisk-logisk univers enn språkets kontekst. Men ellers ligner det ganske mye. En musiker “mener noe med det” som ikke alltid nødvendigvis når frem til hele deres publikum.
Vi har fått ordet snobb fra engelsk, hvor det opprinnelig betydde “en person uten penger og posisjon” som likevel menger seg med “de fine”, men så endret William Thackeray egenhendig ordets betydning i 1848; men det er en annen historie. Poenget her og nå er hva ordet betyr i dag. Etter min mening betegner det sånne som vet alt om hva slags vin som skal i hvilket slags glass, men de har ingen idè om hvorfor, de vet bare at dette er sosialt påkrevet. Du vet. Skikk og bruk, borgerskapets ritualer og det ene med det andre. Vi hører dem ofte bruke ordet tradisjoner. Snart er det jo jul, for å peke på et aktuelt eksempel. En snobb vil gjerne jamre litt om hva jula egentlig betyr, mens de fleste gir litt beng i sånt, de vil bare ha med seg mest mulig av festlighetene mens de sparer seg for mest mulig av strevet. Selv har jeg vanskelig for å definere ordet tradisjon, men det ligner vel i praksis mest på noe slags arvebasert tvangsforhold som det er meningen at man skal finne både nytelse og mening i, men som man praktiserer uansett hva man finner og ikke finner, under henvisning til at dette er tradisjon. Hvorfor gjør vi disse tingene? Det er ikke viktig. Det har forlengst gått rituale i opplegget og ingen tør bryte mønsteret fordi dette vil ha “sosiale konsekvenser”. Tradisjoner virker jo samlende, mens avvik bare fører til strid. Hvorfor feirer du ikke jul som andre folk? Selv er jeg jo av den tørrvittige typen som fniser av galskapen i å ikke se hvor splittende det er å hetse de som av ulike årsaker ikke liker juleopplegget. Det finnes jo mange legitime grunner til det. Grunner man bare må respektere. I praksis er det mest snobbete av alt når folk insisterer på å gjennomføre diverse sosiale ritualer på en performativ måte, selv om (eller kanskje nettopp fordi) dette går alle andre på nervene. Ta for eksempel bordbønn. Avviser man bare en venn eller slekning som plutselig i et selskap insisterer på at alle må si bordbønn før de spiser, eller trekker man bare på skuldrene og sier whatever? Eksessive religiøse ritualer virker jo ofte støtende på folk som selv ikke er religiøse og som ikke liker alskens unødvendig fjas og tøys.
Saken er at en venn av meg bare lo og kalte meg en musikksnobb da jeg begynte å snakke om dette med listetoppen og at det ikke er noen band der lenger. Og han er en føkkings musiker. Herregud. De fleste – sa han – gir jo blaffen i hvor musikken kommer fra; de vil bare danse. Det er ikke flere som er interessert i kunstferdig musikkproduksjon enn det er som er interessert i kunstferdig matlaging. De kan sikkert like det – til og med betale for det – hvis de får det ferdig servert, men det er ikke noe de gidder å mase med og bruke mye tid på. Det enkle er ofte det beste, som butikkjeden sier i reklamen sin. Selve gullstandarden for kommersiell musikkproduksjon i 2024 er jo elektronisk musikk. Ting hvem som helst strengt tatt kan lage hvor som helst, gitt at de har datautstyr for kanskje femti tusen eller deromkring. Alle programmene man behøver kan sikkert lastes ned mer eller mindre gratis — ihvertfall nok til at man kommer igang, så kan man eventuelt kjøpe noe bedre hvis man får solgt musikken sin. Alt dette har blitt veldig “demokratisk” nå. Noen av de mest påklikkede sangene på YouTube har jo blitt laget av amatører uten dyrt teknisk utstyr. Som jeg sa tidligere: Det går ikke an å argumentere med salgstall. Det trumfer alle andre argumenter — bortsett fra smak. Alle vet at det går ikke an å diskutere med folks smak. Det spiller ingen rolle om verdens mest kompetente kokk har stått i atten timer og lagd greia hvis folk synes det smaker som noe de har lagd med ræva. Diskusjonen pleier å ende der. For mitt eget vedkommende har “skjebnen” – eller hva man ønsker å kalle det – ført til at selve gravitasjonspunktet for smaken min for musikk ligger i tiåret mellom 1975 og 1985; altså samtidig med at jeg gjennomgikk den “ungdomsperioden” som kommer med de sterkeste inntrykkene på både godt og vondt. Du vet, Når man ser og opplever ting for første gang. Hva som enn spiller i bakgrunnen akkurat da fungerer på samme måte som Marcel Proust sitt kick på lukt i “På sporet av den tapte tid” (som jeg ikke har tenkt å si noe om forøvrig). Jeg mener, de fleste har et soundtrack i den forstand at de får til å lage en liste over de ti viktigste sangene i sitt liv — og de vil sannsynligvis være sanger fra deres “ville år”, mens livet var en fest.
Romøgler eller reptiler er en konspirasjonsteori popularisert av David Icke, som går ut på at verden styres av øgler eller «reptiler» fra verdensrommet som forkler seg som mennesker. Icke har hevdet at en rekke verdensledere – blant andre dronning Elisabeth II – er romøgler. Romøgler forekommer også i science fiction, ufologi og fantasysjangeren.
For de som ønsker å gå seriøst ned i denne dyregrava anbefaler jeg spekulasjonene rundt Kromosom 2 i menneskets opplegg; som ved et tidspunkt gjennomgikk en fusjonshendelse derved at to “eldre” kromosomer – som fortsatt befinner seg i adskilt tilstand hos andre primater – smeltet sammen til det som per i dag er et taksonomisk avvik hos mennesket. Når og hvordan skjedde dette — og ikke minst hvorfor? Det vet vi ikke. Det går sannsynligvis ikke an å si heller, men det er rimelig sikkert at det ikke har vært romøgler på jorda og tuklet med menneskenes arvestoff. Imidlertid er det mange som liker denne tanken, så da så. Tanken er jo fri. Det er ellers forsåvidt et rimelig spørsmål “hvorfor akkurat mennesket” utviklet seg til å bli hva vi er i dag. Hvorfor ikke en annen dyreart? Hvorfor ikke insekter?
Den vanligste forklaringen på menneskets intelligens handler om øye/hånd-koordinasjon gjennom mange millioner år. Vi ser for oss diverse praktisk problemløsning med hendene, som har hatt en interaktiv samarbeidsgreie med de mentale egenskapene oppfinnsomhet og estetisk sans. Det kan se ut som om mennesker begynte å pynte seg lenge før de gikk i gang med noen dypere form for abstrakt hjernevirksomhet, inkludert sine umiddelbare omgivelser. Du vet. Arrangere en leirplass og den typen ting. Det er uansett femti år i år, siden skjelettet Lucy – oppkalt etter Beatles-sangen Lucy In The Sky With Diamond – ble funnet i en ganske ugjestmild del av Etiopia kalt Afar, som ga typologisk navn til arten som Lucy tilhører; Australopithecus afarensis, som i oversettelse betyr noe såmt som “sørlig apemenneske fra Afar”. De fant henne altså i 1974, mens jeg gikk i sjette klasse på barneskolen. Det var litt oppstyr rundt saken.
Lucy var definitivt tobeint og gikk oppreist til vanlig. Dette fremgår av skjelettet. (For en mer teknisk forklaring, søk opp saken på egen hånd.) Hun var også veldig liten, knapt en meter høy, og hadde hva vi vil kalle “apelignende ansiktstrekk” selv om bevegelsesmønsteret hennes ellers må ha vært “menneskelig”. Men Lucy tilhørte altså ikke genus homo, som man sier, eller homininer når vi snakker om de forskjellige menneskerasene, hvor den tidligste kalles homo habilis, altså “det dugelige mennesket”, definert mot en bakgrunn av verktøysteknologi som kalles oldowan. Australopitecinene, som Lucy og andre av hennes slekt, hadde litt annerledes hender enn de gripemessige presisjonsinstrumentene som dukker opp først hos homo erectus, som utviklet den acheuliske steinteknologien. Nå snakker vi om avansert håndverk. Du kan prøve selv. Let opp et bilde på nettet, gjerne også en beskrivelse av hvordan man gjør det, og fortell meg så senere hvor lang tid du brukte på å få til en pent utført acheulisk steinøks. “Tusenvis av timer” er prognosen på forhånd. Koordinasjon mellom øye og hånd må være feilfri — noe folk typisk trenger mye øvelse for å oppnå, i den grad man overhodet klarer det. Noen driver med noe slags tukkel på fritiden – hobbyaktiviteter – som krever diverse grader av kroppskontroll og god koordinasjon, fordi det føles jo organisk tilfredsstillende når man får til noe vanskelig som man strever med, men i all hovedsak har “utviklingen” gått i retning av stadig lavere grad av gjennomsnittlig fysisk kompetanse hos folk. Det regnes fortsatt som litt gjevt å kunne mange ting, men det er ikke nødvendig sånn som før.
Hva er det som gjør mennesket menneskelig? Noen sier hjernen. Andre sier hendene. Det korrekte svaret er imidlertid ja takk begge deler. Det henger på samarbeidet mellom en oppfinnsom mentalitet og en fysisk kompetent kreativitet. Det er ikke så mye hva vi tenker, men mer hva vi lager, som definerer oss. Det er jo ellers ukjent eksakt hvor stor skraphaugen for idèer som har vært prøvd og forkastet er, men de fleste normale mennesker har en ganske stor sånn haug i sitt eget liv, så hva menneskeheten har samlet opp i sum total er sikkert en ganske respektabel mengde med idioti. Vi tenker på sånt som var vanlig praksis temmelig lenge – si for eksempel som å tappe blod ut av folk som følte seg syke – men som vi senere har sluttet å praktisere og vi kaller dette “utvikling”. Folk er fortsatt like nevrotiske som de alltid har vært, men vi har i det minste sluttet med èn dustete ting. Jobben er på ingen måte ferdig men vi kan registrere litt fremgang med vår innsikt i det medisinske. Åpenbart er dette en prosess som handler minst like mye om medisinsk praksis som all verdens teoretisk spekulasjon rundt sykdommenes årsaker og virkninger. Eller om du vil, medisin er mer et behandlingsspørsmål enn et felt som egner seg godt for “sterke meninger”. Hva virker? Det er dette vi går etter. Det er jo som alle vet vanskelig å argumentere mot sånt som gir gode resultater i praksis — uten at man selv kan presentere noe som er minst like bra.
Redskapsbruk som fenomen i seg selv er ikke særlig sensasjonelt. Kråker bruker redskap. Det menneskelige ligger mer i at vi bearbeider, dekorerer og strømlinjeformer redskapen vår i henhold til sitt formål. Eller vi beholder verktøyet etter at vi er ferdige med den for hånden værende oppgaven, for å si det slik. Redskapsbruk hos andre dyr virker mer orientert mot hva som enn befinner seg på stedet og som virker der og da, men siden slenger de det bare fra seg igjen. Du kan si at visse menneskelige individer også er veldig “bruk og kast” i mentaliteten sin, men dette har aldri vært hovedregelen blant mennesker. Det er et avvik. De fleste som “jobber med redskap” i hverdagen – enten vi snakker om tannleger eller blikkenslagere – danner typisk et fetisjistisk forhold til “sine” verktøy. Akkurat dette objektet føles bedre å jobbe med enn alle andre objekter innenfor sin kategori. Dette “objektmagiske” forholdet er så normalt at folk ikke engang tenker over det. Det bare skjer. For eksempel er det jo sånn blant kolleger på jobb at de holder fingrene unna hverandres personlige håndverktøy. Det å bare gå og forsyne seg av noens saker sånn sett – selv om de bare skal låne – er anstøtelig nesten til den samme grad som en ufin kroppsberøring. Bare spørsmålet kan være litt drøyt. Kan jeg få kjenne på ballene dine? Det vi skal frem til er selvsagt at konseptet eiendom har en begynnelse. Alle føler selvsagt at de eier seg selv. Tankene sine, kroppen sin og det ene med det andre. Men hva mer eier de? Gjennom min egen faglige karrière har jeg selv laget et ikke ubetydelig antall håndverktøy — og/eller modifisert diverse fabrikkverktøy slik at de “ligger bedre i hånden” og alt det jåsset der, som sikkert bare er innbildning, men det føles ganske realistisk mens man holder på. Jeg har alltid tenkt på dette som “mitt” i en slik forstand at det vil være litt meningsløst å gi til noen andre hva som er møysommelig filt og bearbeidet for å passe til akkurat meg, hvis du skjønner hva jeg mener. Som å arve en skreddersydd dress.
Hvordan henger den estetiske trangen sammen med eiendomsfølelsen? Hvis jeg tar noe “ordinært” og gjør det vakkert – uten å gi det til noen – har jeg da også gjort det til mitt? Hvis en som heter Jacob gjør en masse kunstferdige greier med huset sitt – sånt skjer – så vil det sannsynligvis for alltid siden hete Jacobs hus, fordi hans verk er jo det som mer enn noe annet definerer det huset. Når det er sagt så tilkommer det et kompliserende element i våre moderne samfunn. Det er for eksempel ganske sjelden at arkitekten og byggmesteren er èn og samme person, og enda mindre at arkitekten også er håndverkeren som utfører selve jobben, men vi sier likevel – for eksempel – at Villa Krokodilla ble laget av arkitekten Ali Gator. Det er hans verk. Selvsagt vet alle at det ikke er “hans verk” i hundre prosent enhver forstand, men det er hans idèer man ser utformet i praksis. Selve jobben er utført av arbeidere som ikke er et aktivt element i historien om hvordan Villa Krokodilla ble skapt. De forblir anonyme. Kanskje vil de selv si noe om det ved visse anledninger, for eksempel peke og si at de var med på å bygge det huset hvis de senere passerer forbi der sammen med noen, men de “eier” ingen del av det i noen meningsfull forstand. Det ville jo vært creepy hvis de møtte opp på døra og sa de var der for å føre tilsyn med arbeidet sitt. Folk gjør ikke sånt. Mange kunstnere har riktignok et litt uavsluttet forhold til verk de allerede har solgt, slik at diverse “justering” kan være aktuelt ihvertfall så lenge de fortsatt lever, men et hus betraktes vanligvis ikke som et “verk” i denne forstand. De som har eiendomspapirene bestemmer hva som skal skje og ikke skje med kåken.
Hva er det mest menneskelige av alt? Jeg vi si å sitte og tukle med noe mellom hendene mens man fantaserer om hva det kan brukes til. Hvordan det kan være nyttig, dekorativt eller på andre måter fordelaktig. Eventuelt hvis det er noe man synes er litt “mystisk” vil man kanskje filosofere rundt hvor det kommer fra, hvor gammelt det er, hvem som laget det og så videre. Eller for å sammenfatte det i bare ett ord: tenketukling. Eller tukletenkning? Poenget er uansett at dette er hva som definerer oss som skapninger. Vi dikter både oss selv og redskapen vi eventuelt bringer med oss inn i en mer eller mindre sannsynlig fremtidshorisont. Hvis vi for eksempel finner noe interessant på bakken en dag vi er ute og går, som vi siden bringer med oss hjem, så er det jo fordi vi har noen “tanker” om denne tingen. Objektmanipulasjon er et større ord for all virksomhet som handler på å flytte rundt på ting i omgivelsene, pynte og arrangere, lage noe — og i det hele tatt hele resten av sulamitten. Det er ordet jeg vil bruke til å svare. Objektmanipulasjon er det mest menneskelige av alt. Du vet. Bestemme hvor skapet skal stå, både som metafor og i bokstavelig forstand. Uansett hvor folk går og hva slags situasjonelle omstendigheter de ellers befinner seg under, så vil de alltid “arrangere leirplass” i det aller minste. Finne et bra sted, rydde og pynte litt, rigge seg til på et vis som er noenlunde komfortabelt. Sortere èn ting her, en annen ting der, ditt over datt, helt til de føler at de har fått en orden de kan leve med. Dette er typisk menneskelig.
Folk som har studert andre dyr med “tuklete tendenser” – i dette tilfelle den nordamerikanske vaskebjørnen – har bemerket at de blir tilsynelatende mer oppfinnsomme i fangenskap. Ute i det ville finner de alltids nok mat og får ellers arrangert seg som de vil, så de kan være “late” med kreativiteten sin. Men hvis man stenger dem inne på at avgrenset område begynner vaskebjørn å utforske redskapsbruk i mye større grad. Hva kan vi si om kreativitet på området redskap blant mennesker som sitter i fengsel? Etter hva jeg hører finner de på mye borderline usannsynlig. Det er vel dette man mener med ordet evolusjonspress. Omstendighetene fremtvinger “annerledes tenkning”. Objektmanipulasjon oppstår først og fremst fordi man kan. Vi kjenner ingen bedre eller mer effektive griperedskaper i dyreriket enn menneskets hender. De er formidable. Hvilket ikke egentlig bør være overraskende siden de så å si er laget for dette formålet, eller ihvertfall var det homo habilis – det dugelige mennesket – som i sin tid oppdaget det fordelaktige i å lage dedikert verktøy for spesifikke formål heller enn å bare rote rundt med en pinne man holder og denslags, som enhver idiot jo får til. Oldowanteknologi er bare “enkel” i den forstand at de har ikke gjort noe “mer” med redskapen enn å utvikle den til sitt formål. Det finnes ingen pynt eller kunstferdighet i de tre millioner år gamle verktøyene. Dette betyr imidlertid ikke at de var – og fortsatt er – enkle å lage. Du må vite hva du driver med. Selv kaller jeg postmoderne urbanister homo inhabilis, det udugelige mennesket. De får ikke engang til å lage en kniv av en stein, som folk har holdt på med i tre millioner år. Skal man tolke dem som vaskebjørner som lever i det fri? De kan drive med objektmanipulasjon – i den forstand at de har alle biologiske egenskaper som behøves – men de må ikke gjøre dette, så de foretrekker å la være.
Hva betyr intelligens? Vi ser for oss at intelligente skapninger driver med noe “mer” enn å bare ete, drite, sove, pule og slåss, som alle dyr forsåvidt fyller mesteparten av sin normale hverdag med. Hva er det intelligente skapninger vil? Hva er det beste de kan se for seg? Folk mumler ofte noe om “kultur” — men hvor kulturelle er de egentlig når det kommer til stykket? Jeg vet ikke engang hva noe sånt skal bety. Så vidt jeg kan se er folk riktignok pratsomme skapninger, men de oppfører seg som alle andre dyr i alle sine store handlingsmønstre. Siden kommer forklaringene, eller psykologien om du vil. Hva var det du tenkte på? Språket har en tendens til å gjennomsyre folks virkelighetsoppfatning. Vi dikter opp vår egen historie ettersom vi går. Eller skal vi kanskje heller si føler oss forsiktig frem i et mørkt eksistensielt rom av uvisshet, som vi siden “forklarer” på ymist vis, først og fremst for oss selv, men også overfor andre i den grad dette anses å være nødvendig. Selv synes jeg folk overdramatiserer betydningen av “intelligens” i en nesten pervers grad. Jeg mener, hva kan du se? Det bør være enkelt å stille opp en liste over både fordeler og ulemper med objektmanipulasjon styrt – mer eller mindre – av menneskelig intelligens, i alle sine konsekvenser og manifestasjoner. Det er direkte latterlig å påstå at vi behersker naturen. Herregud. Vi er naturen. Det er ingen tvil om hvem som behersker hvem i dette forholdet. Det beste vi får til er jo å kopiere noen ganske små deler av visse naturkrefter og utnytte dem til diverse praktiske og andre formål, men selv dette går ofte galt på mange vis. For de som har glemt det gjentar vi nok en gang at en idiot defineres som de som overvurderer sin egen kompetanse, kunnskap og gjennomføringsevne. Derfor går ting på trynet for dem. Ofte på et tidspunkt som passer veldig dårlig. Og sånn går dagene.
Telefon (av gresk tele, fjern og phono, lyd) er en telekommunikasjonsinnretning som overfører lyd ved hjelp av elektriske signaler. Telefon kan anses for å være enhver mekanisme som er egnet til å transportere lyd over lengre avstander. I så måte ble telefonen funnet opp av kineseren Kung-Foo-Whing i 968. Han overførte lyd gjennom rør, en metode som man blant annet kjenner fra kommunikasjon mellom bro og maskinrom på skip. Sammenkobling av to membraner med en tråd for overføring av lyd ved hjelp av vibrasjoner har vært kjent i århundrer, og er også et prinsipp man kunne se igjen i 1900-tallets barns lek med hermetikkbokser og matpapir.
Det er sannsynligvis ikke korrekt å betegne den postmoderne nettportalen alle typisk driver og tukler med til enhver tid nå om dagen for en telefon. Mer realistisk vil være å si at innretningen også kan brukes til å telefonere med, men dette er ikke hva folk typisk bruker “telefonen” sin til mesteparten av tiden. Det handler oftest om diverse engasjement på nettet, hvorav en ikke ubetydelig andel må karakteriseres som tvangsmessig. Folk har strengt tatt ingen glede av det, men de føler likevel at de må følge med, følge opp, følge strømmen av informasjon og sosiale tendenser slik det fremkommer gjennom apparatet deres. La oss for et øyeblikk karakterisere smarttelefonen som en eksternalisert sansemaskin. Folk som snakker om disse tingene sier typisk at de opplever telefonen sin som en viktig kontaktflate mot verden. Og de som har valgt å slutte med dette sier at de i førstningen opplevde “abstinenssymptomer” – særlig angst – men etterhvert gikk det seg til og til sist oppgir de noen slags nyfunnet følelse av mestring og personlig frihet.
Mye har blitt sagt og skrevet om narkomani gjennom tidens løp. Særlig heroinister har ytret seg om hvordan de har et forhold preget av omtrent like mengder hat og kjærlighet til stoffet, eller altså hobbyen sin, foruten diverse andre følelser som også kommer med livsstilen. Greia var svær på 80-tallet, men jeg vet ikke hvor relevant “heroinisme” er som aktuelt narkotikaproblem nå i dag. Folk virker mer opptatt av kokain nå. Uansett synes jeg mye av ordbruken fra den gangen minner stygt om ting som blir sagt om smarttelefoner akkurat nå. Fellesnevneren består i at det er kjipt å ha noen som helst slags “ytre omstendighet” som tar kontroll over livet ditt og fremtvinger et atferdsmønster du selv skjønner er sykelig i dine lyse øyeblikk, men samtidig går det ikke an å la være. Man bare må ha greia. Hva skal vi si? Selv mener jeg at det å være på nett hele tiden er som å ha et sugerør stukket rett opp i rumpa til Satan, slik at man kan suge i seg de berusende gassene ofte og mye. Selvsagt finnes det mange nyttige og hjelpsomme applikasjoner, men selve nettet er et ondt sted. Er det virkelig noen som ikke vet dette nå i dag? Mange nasjonale lovgivere verden over befinner seg for eksempel på forskjellige stadier av forbud mot nettbruk blant mindreårige. Dette har vist seg å være nødvendig. Selv vil jeg karakterisere nettet som en mental latrine. Du vet. Folk går jo på nettet for å tømme seg for psykisk mannskit. Alt går og ytringsfriheten er full, for ikke å si fette dritings. Og ennå har vi bare snakket om det åpne nettet, som alle enkelt kan logge seg på. Gud vet hva som bor i de mørkere krokene, men godartede skapninger er det neppe.
Ondskapen som akkumulerer seg på nettet er imidlertid bare èn type problem — og ikke noe som bekymrer meg i noen særlig grad. Jeg har jo ingen illusjoner om hva slags skapninger mennesker er. Sånt er mest smertefullt for de naive, som tror de forstår ting. Selv vet jeg jo at jeg ikke forstår noe som helst, jeg kan bare “beskrive” ting jeg observerer, tenker og så videre, men dette er strikt subjektivisme av det mest nonlineære slag. Det handler om språk, ikke om noe som direkte angår det vi kaller den fysiske virkeligheten. Mitt problem handler om noe helt annet; la oss kalle det nettets reversible effekt, det vil si når “noen prøver å nå deg” den andre veien, uansett hva slags formål de har, men det som best sammenfatter problemstillingen er ordet reklame. Når det er sagt kan det også tillegges at private meninger har den samme etiske verdi som uønsket reklame i postkassen tradisjonelt pleide å representere. Det kommer aldri sånt der jeg bor nå – bare noen informasjonsblad fra kommunen, renovasjonsselskapet og så videre noen ganger – men jeg har jo levd gjennom en tid når det var vanlig å ha en egen dedikert søppelkasse for reklamen stående like ved siden av postkassestativet. Sånt virker ganske eksessivt og meningsløst, men slik var det den gangen — og slik er det sikkert ennå mange steder, for alt hva jeg vet, men uansett er tidas greie nå at det piper i telefonen på grunn av meldinger som ikke levner noen tvil om at vi nærmer oss årets mest økonomisk aktive tid. Jeg får mange tilbud, for så si det slik.
Et aktuelt problem – som det virker få har tatt noen bevisst stilling til – er autotilpasning av nettinnhold, eller altså at algoritmen “leser deg” og strømlinjeformer hva slags innhold du typisk får presentert basert i hva slags innhold du har vist interesse for tidligere. Dette er ikke bare manipulerende i seg selv – riktignok på en “soft” måte, basert på hvordan hjernen allerede fungerer – det virker også drivende i forhold til all mulig slags ekstremisme. Mange takler det helt fint – de har allerede fått en rimelig grad av “skepsistrening” så de tror ikke på alt de ser – mens andre mister vettet på grunn av slikt. De har rett og slett ikke noe mentalt immunforsvar så de går rett i dyregrava. Hva betyr å være naiv? På det mest enkle nivå at man er “godtroende” – altså lett å lure – men på et mer komplekst nivå at man overvurderer sin egen evne til å skille sant fra usant i en informasjonssammenheng. Dette har mange årsaker, men det som dypest sett forårsaker at folk blir idioter sånn sett er viljen til å tro, enten fordi det man tror på korresponderer bra med det man ønsker å tro på, eller at man føler seg desperat og er villig til å tro hva som helst som “gir mening”. Et åpenbart problem ligger i hvordan det går an å mene noe om ting selv om det strengt tatt ikke går an å vite noe om dem. Hvorfor tror folk på Gud? Svaret er at det vet jeg ikke, men jeg oppfatter det som en etter måten mild psykotisk vrangforestilling mesteparten av tiden, selv om vi ofte nok observerer folk som blir utagerende, truende, endog voldelige på bakgrunn av denne fantasien. Sannheten er jo at det går ikke an å vite noe om Gud. Du kan tro eller ikke tro, utfallet blir uansett det samme. Så hva slags psykiatrisk tilstand er det vi observerer? Jeg vil si en nevrose. Religion er i utgangspunktet bare en slags mental forkjølelse som man snørrer og hoster rundt med uten at det betyr særlig mye, det er bare en ekkel uvane, men siden tilkommer narcissister og psykopater, foruten andre mentale villvekster, som opplever “troens sfære” som ypperlige jaktmarker. Jeg mener, når hørte du sist om overgrep i slike miljøer?
Det er vanlig blant mennesker å “iscenesette” sin personlighet på ymse dramatisk vis som har lite med virkeligheten å gjøre. Det handler om forsøk på sosial tilpasning gjennom å si de rette ordene, mene de rette tingene, og så videre, som i seg selv er verken her eller der. Alle normale mennesker bærer noen slags “maske” når de ferdes på offentlig sted. Du vet. Man vasker ansiktet, kjemmer håret, tar på seg rene klær og det ene med det andre. Dette handler om hvordan man ønsker og forventer å bli sett av andre. Vi kan si det normale er å late som om man er normal, uansett hva slags galskap man har gående i livet sitt akkurat da. Det offentlige fjeset er imidlertid sjelden ens mest avslappede og bekvemme fjes. Det har en tendens til å gå i rening av det anstrengte noen ganger, for ikke å si det anstrengende, som er for eksempel det som på engelsk kalles virtue signalling, som interessant nok sammenfaller ganske bra med sånne som vi pleide å kalle dydsmonstere på 80-tallet; altså den typen som stadig fremhever sine gode intensjoner og korrekte meninger om alt mulig. Imidlertid er det sjelden at de behøver å bevise hvor bra – eller noe annet – de faktisk er. Alt er litt i overkant uforpliktende og overfladisk. Det koster liksom ingenting å profilere seg som en “god samaritan” i teorien. Jeg skjønner jo at det er godt ment, men dette er også problemet med affæren. Det er bare “ment”. Det er ikke gjort. Det går folk på nervene når noen er alt for renvasket og blankpusset i den offentlig synbare moralen sin. Det er ikke nok. Det eneste alle kan observere direkte er jo bare at man har evnen til selvskryt, som sjelden er noe godt tegn.
Utypisk for meg skal jeg fatte meg i korthet denne gangen — eller rettere sagt sløyfe den vanlige sangen som jeg alltid pleier å avslutte en bloggpost med, til fordel for en som ser ut som en tyve år yngre utgave av meg selv. Skjegget mitt er grått nå, og mer “kortklipt” i stilen, men jeg var definitivt en buskvekst i trynet tidlig på 2000-tallet. Ellers ville folk sikkert tippet vi var brødre hvis jeg sto ved siden av han som prater i denne videoen:
Innen biologien forstås kjønn gjerne som reproduksjon; når to individer innenfor en art danner spesielle celler som kan forene seg med hverandre til et nytt individ (kjønnsceller), har de to individene ulike kjønn. Sammen kan de produsere etterkommere ved sammensmelting av kjønnscellene. For arten menneske legger biologene altså en tokjønnsmodell til grunn når det er snakk om reproduksjon; det finnes kun to typer kjønnsceller som forenes til et nytt individ. Kvinner har kjønnscellene eggceller og menn har kjønnscellene sædceller.
Begrepet kjønnsidentitet er selvsagt verken her eller der i forhold til biologien. Hva betyr det for eksempel å føle seg som en mann? Jeg har vondt for å se at det går an å besvare et slikt spørsmål uten å gå rett i latterlighetens snublefelle. Alle vet jo at folk først og fremst føler seg som individer. Folk har “sin egen tolkning” av dette opplegget, men de færreste vil gå med på at en mann bare er en tobeint penis. Det må være noe “mer” der. Jeg opplever det som ubekvemt å uttale meg på vegne av kvinner, men jeg kan i det minste si at ingen jeg har møtt identifiserer seg som vagina først og fremst. Eller at “det vaginale” engang er relevant når de skal definere hva og hvem de er i samfunnet.
Før hadde vi underbuksehumor. Nå har vi underbuksepolitikk. Verden går fremover. Ikke minst fordi vi har fått internettet nå, slik at det blir enklere for flere å sette seg inn i kompliserte saker tilstrekkelig til at de danner bastante meninger om dem. Dette er en korrekt påstand: Det finnes bare to kjønn som kan formere seg med hverandre. Imidlertid er det direkte usant å påstå at det finnes bare to kjønn, punktum. Når ble biologi en forklaringsmodell for de kristne? Herregud. Det er så evneveikt at man får helt vondt i hodet av all denne uærligheten. Vi pleier ikke vanligvis å henfalle til biologiske termer når vi diskuterer mennesket som sosialt vesen. Selvsagt har vi en kropp, med alt hva det innebærer, men atferd og sosial tilpasning er psykologiske studieområder. Fatter du? Det går ikke an å bare ignorere psykologien.
Når og hvorfor virker det rimelig å beskrive en mann som en kødd? Eventuelt en hestkuk hvis man snakker bedre norsk? Alle vet at dette beskriver en typisk atferdsmåte. Noen ganger passer skoen. Askepott har vært på ball. Andre ganger virker det diagnostisk korrekt å beskrive en mann som en fitte. Har du hørt sånt noen gang? Jeg tror ikke det går an å være et normalt mentalt utrustet voksent menneske uten å ha brukt “biologiske skjellsord” om folk for å illustrere et poeng som dypest sett handler om at mennesker er noe “mer” enn bare kjønnsvesener. Selve fornærmelsen i det å kalle noen et kjønnsnavn ligger jo i antydningen om at de oppfører seg som brunstige avlsdyr, ikke som mennesker. Hva skal vi si? De grynter, knurrer, stanger eller hva det skal være, i stedet for å bruke høyerestående kommunikasjonsteknikker. Kjønnets logikk er jo ofte litt her og der i forhold til den menneskeloge psykologi. Kan det noensinne være et kompliment hvis man beskriver en kvinne som fitte? Hun er en fitte. Jeg tror ikke det. Folk er som regel opphissede når de sier sånt. Ihvertfall er det ikke godt ment når man bruker dette ordet om en mann. Imidlertid kan det under visse omstendigheter blant menn være ment som et kompliment å si at noen er en kødd, eller hestkuk.
Hvor vanlig er det med avvik på området kjønn og seksualitet? Et overveldende flertall havner i kategorien for heterofil monogami – med varierende grader av sidestepp og alskens eventyr i busken – enten fordi de står i at aktivt parforhold eller fordi dette er hva de ønsker seg, mens kanskje noe sånt som ti prosent fraviker dette mønsteret. De har av diverse “årsaker” utviklet et annet opplegg, hvorav “streit homofili” er det mest vanlige, men ute langs randen av de menneskelig mulige kjønnsidentiteter finnes et ukjent antall personlige varianter. Så langt så vel. Jeg mener, alle vet dette. Spørsmålet handler om hvor viktig dette er. Hvorfor er det så mye rumpesnusing der ute? Mesteparten av problematikken ligger jo i språket – definisjoner, kategorier, profiler, distinksjoner – ikke på det praktiske handlingsplan. Når sannhetens øyeblikk kommer og ting blir personlige velger de fleste å bøye av med naziretorikken sin. Det er jo ikke rimelig å forlange at folk skal tilpasse seg noe de ikke klarer å leve med, eller som, eller hvordan det der nå blir. Folk er som de er. Forutsatt at de ellers har noe man liker vil vi jo “jobbe rundt” diverse sære og/eller forstyrrende elementer og “akseptere dem som de er” med et skuldertrekk. Så hva om kjønnsuttrykket deres har uskarpe kanter? Det spiller for de fleste formål liten rolle. Alle vet for eksempel at mange homofile menn har en litt affektert personlig stil; som går på språk, klesvei, hårsveis, sans for emosjonell dramatikk, Melodi Grand Prix og den typen ting – uten at jeg vil karakterisere noe av dette som feminint, bare teatralt – og jeg tror dette trigger en form for narcissistisk raseri (se det forrige jeg skrev) hos de som henfaller til alle grader av hets, trakassering og vold rettet mot vilkårlige homofile par de møter på gata, eventuelt “bombing” med giftige nettkommentarer, og så videre. Det er jo ellers vanskelig å forstå “spontant hat” rettet mot folk de ikke kjenner og ikke vet noe om — de bare dømmer dem på utseendet.
Så langt har ikke noe politisk parti i Norge – ikke engang Fremskrittspartiet, som jo ellers ikke er kjent for å være alt for kritiske – vært dumme nok til å plukke opp akkurat denne merkevaren, men nå har altså Kristelig Folkeparti valgt å innta posisjon som klassens fuks. Herregud. De må være desperate, der de ligger og gisper etter luft like under den fryktede sperregrensen. Etter hva analytikerne sier behøver de bare å stjele “noen tusen velgere fra både Senterpartiet og Fremskrittspartiet” for å berge seg foran neste valg. Hvor mange der ute kjenner overhodet noen transkjønnede? Det er lite sannsynlig at folk engang vil møte noen – kanskje bare se dem fra avstand i Pride-toget eller noe – gjennom hele sitt lange liv i denne verden. Dette med “hvor mange kjønn som finnes” er veldig abstrakt for de fleste, som har en tendens til å heller fokusere på “hvor mange kjønn de ser etter” i sitt eget liv, for diverse seksuelle og andre samværsformål. Hva slags kødd må man være for å holde på med noe så gjennomført falskt som “kjønnspolitikk”? Statistisk representasjon av transkjønnede befinner seg under enprosentsmerket. Ihvertfall så langt noen vet. Er dette noe nytt? Neppe. Alle vet at det alltid har eksistert for eksempel “maskuline kvinner” og “feminine menn” uten at dette noensinne har vært noe problem for menneskeartens generelle overlevelsesbetingelser. Det som er nytt er at folk har begynt å snakke mer åpent om varians i kjønnsidentitetsspørsmålet. Folk plukker opp flere inntrykk enn noensinne tidligere via nettet. Hvor smart må man være for å fatte at det som er nytt for deg ikke nødvendigvis er nytt for resten av verden? Eller for å snu på flisa; hvor dum må man være for å ikke forstå dette? Vi trekker igjen frem et essensielt faktapunkt med fobier: De fungerer best hvis angstobjektet er utydelig. Du vet. Vanskelig å redegjøre for i noe normalt menneskespråk. De eksisterer bare i et univers av sjablonger, slagord og klisjèer. Eller som propaganda om du vil.
Hva vet vi om det ennå ganske eksotiske fenomenet stokastisk terrorisme? De fleste har ikke noe forhold til konseptet men det vanlige mønsteret er også at folk begriper logikken i mekanismene ganske lynhurtig så snart de begynner å se nærmere på saken. Så enkelt sagt som mulig: Tror du sjansene øker eller minsker for at noen som vanker i et miljø hvor hets mot utsatte grupper er normalisert vil kunne komme til å begå overgrep? Saken er opplagt. Når terskelen for å “gå til aksjon” senkes, hever man samtidig sannsynlighetsgraden for at “noe vil skje”. Det er ikke nødvendigvis slik at alle som deltar i en krets av hets egentlig “mener noe med det” men de er ikke desto mindre vektorelementer innenfor en større tendens i samfunnet. Vi lever i en verden som har sett både hekseprosesser, jødeforfølgelser og alskens annen ufattelig jævelskap – begått av mennesker mot andre mennesker, uten saklig grunn – så det er ikke akkurat som om vi ikke vet noe om disse tingene. På den annen side befinner vi oss nå i en informasjonsteknisk situasjon hvor begrepet kunnskap drukner i støy. Folk beleires jo til enhver tid av så mange innkommende – og innbyrdes motstridende – meninger om ting og andre uetterrettelige “informasjonspakker” at de går i full tilt boogie oppi det lille hodet sitt. Hva er sant? Hvem skal man tro på? Det er et typisk tegn i tiden at virkeligheten går i oppløsning foran øynene på folk, slik at de ender med å gripe etter desperate halmstrå for å få ting til å gi mening. Jeg forstår dette. Likevel har ikke essensielle prinsipper som for eksempel “vanlig menneskelig anstendighet” forandret seg selv det aller minste. Nestekjærlighet betyr det samme som det alltid har gjort, uansett hva Kristelig Folkeparti måtte finne på i rusen sin. Og toleranse betyr fortsatt verken mer eller mindre enn viljen til å tåle sånt som man selv ikke liker. Hvor vanskelig er det å finne noen slags fiende å plukke på i denne verden? De fleste får til dette i løpet av dagen hvis de er “hypp på noe bråk”. Det er en sørgelig hobby å true og hetse andres “identitetsfølelse” på en vanemessig basis, men det er ikke desto mindre en populær hobby på nettet og ellers. Hvor vanskelig er det å få med seg andre i en lynsjegjeng basert på noen slags opphissede fantasier om at “de truer barna våre”? Sånt har vært prøvd så mange ganger at alle burde vite hvordan greia virker.
Det virker litt usannsynlig i etterkant, så jeg liker ikke å si det, men i januar måned av året 2020 var jeg på Ullevål for noe kirurgisk. Som lesestoff hadde jeg brakt med meg boka Pesten av Albert Camus. Jeg anbefaler selvsagt alt Camus har skrevet, noensinne, og peker på hans meget tunge argument: Javisst er verden absurd, men hvem har noensinne sagt at det går an å forstå alle ting? De tok i så fall feil — og det er i tillegg vanskelig å forstå at de ikke har oppdaget dette for lenge siden og korrigert seg selv i tråd med virkelighetens grimme krav. Uansett virket det litt surrealistisk da pandemien begynte å dukke opp på horisonten. Sannsynligvis hadde jeg allerede ubevisst plukket opp noe som gjorde at jeg valgte Pesten blant de sikkert mer enn hundre alternativene som kunne vært aktuelle. Covid-19 var jo allerede definert i 2019. Uansett var det som skjedde i de følgende månedene litt “militært” i sin all aura av unntakstilstand, bare at fienden var mer noen slags alien invader enn et identifiserbart miitært mål. I ettertid klager mange på at jævelskapen ikke var dødelig nok. Antallet kadaver forsvarer ikke at så mange ble såpass økonomisk belemret av det som skjedde. Dette kan man sikkert si, men ingen visste dette helt i begynnelsen av opplegget. Imidlertid kunne alle se at helseinstitusjonene nærmest druknet i innkommende akuttilfeller som de ikke hadde noen prosedyrer for, mens viruset spredte seg som den proverbiale ilden i tørt gress ettersom mennesker fortsatte sin sosiale sirkulasjon som om intet pågikk. Ergo var det nødvendig å gjøre alt man kunne for å bremse farten i spredningsmønsteret av en flunkende ny og ukjent sykdom med uviss normalprognose. Om ikke annet så for å sørge for at helsevesenet ikke gikk varmt, hvilket det gjorde likevel, men det kunne vært mye verre. Altså, ting er jo per definisjon ikke bra når det blir erklært unntakstilstand med “konsekvenser” for de som ikke føler seg enige i det myndighetene har bestemt. Borgerskapet klamrer seg til perlekjedet sitt og gråter fordi de ikke kan dra på hytta, mens andre ligger og gisper etter sin siste pust i korridorene på sykehuset. Hva skal man tenke om dette? Absurd, sier Albert Camus. Jeg sier det samme.
Jo mer narsissistisk en person er, jo større er risikoen for å utvikle depressive symptomer i møte med krenkelser og følelsesmessige tap. Ved alvorlige former for narsissisme vil personen heller ikke være i stand til å bære eller kjenne på depresjon, fordi dette blir totalt uforenlig med selvbilde og selvnytelse. I stedet kan krenkelser og tap møtes med sinne overfor andre, som tillegges all skyld og tilskrives onde og uhederlige motiver for sin atferd og sine handlinger. Hos noen kan det narsissistiske raseriet bli så massivt at projeksjonen antar psykotiske dimensjoner, for eksempel forestillinger om komplott (paranoid psykose).
Hva er kildekritikk? For eksempel leste jeg meg opp på bakgrunnen til Ulrik Malt, professor i psykiatri, som har skrevet artikkelen om narcissisme for Store norske leksikon, for å danne en oppfatning om “kontekst”; som handler mest om en viss grad av bekymring for om jeg oppfatter ting riktig, om språket brukes korrekt, at den som har gjort dette arbeidet er en seriøs person, og så videre. Ikke minst er det viktig at selve myten om den guddommelig vakre Narcissus fortelles på en representativ måte — men det er også viktig at de ikke går for langt med de psykiatriske diagnosekriteriene. En alt for lav grad av “selvkjærlighet” er jo også et problem. Sammenfattet kan vi kalle begge disse svingningene “urealistiske idèer om selvet” fordi også de som tar “selvkritikken” sin alt for langt overdriver jo sin egen objektive betydning i denne verden. Selvsagt er man viktig for seg selv. Dessuten kanskje en håndfull individer som “virkelig kjenner deg” — foruten en ikke definerbar mengde av andre som har noen slags oppfatning om hvem og hva du er. Men i det store bildet er vi alle bare aper uten mening, formål og betydning. Dessuten finnes det ingen Gud.
Trangen til å bli speilet (narcissisme) er imidlertid noe annet enn trangen til å bli sett (ekshibisjonisme). De henger ofte sammen, men de behøver ikke å gjøre det. En skuespiller – og en hvilken som helst annen scenekunstner eller performativ artist – bør jo helst være mange grader mer ekshibisjonist enn hva som er vanlig, for å lykkes i faget, men de blir typisk helt umulig å jobbe med for andre hvis de i tillegg også er narcissister. En rendyrket ekshibisjonist gjenkjennes på at de gir litt blaffen i “hvordan de blir sett” – altså om folk liker dem og den typen ting – så lenge de skaper bølger med greia si. Visse uttrykksfulle kunstnere faller helt åpenbart innenfor denne kategorien. De jakter på oppmerksomhet rundt det de driver med, ikke på selvbekreftelse innenfor en horisont av identitet. Man kan se på mange hundre meters hold at de ikke bryr seg spesielt mye om “folkesnakk” og sånne ting — mens narcissisten ikke bare bryr seg om “sitt gode navn og rykte”, de går også aktivt inn for å styre narrativet om hvem de er og hva de driver med gjennom diverse “politisk påvirkningsarbeid” i sin sosiale krets. Jeg gikk litt frem og tilbake med tanken om det går an å være en introvert, eller det man skulle kunne kalle en “sjenert” narcissist, men jeg ser ikke helt hvordan det skal la seg skille diagnostisk fra en gjennomsnittlig nevrotiker. Narcisissme er jo i seg selv et utagerende opplegg. Vi kan si at det handler om å forme verden i sitt bilde gjennom å utøve psykisk vold mot alt og alle, inkludert seg selv. Narcissistisk raseri er jo et vesentlig element ved sykdommen. De objektiviserer sin egen galskap og projiserer den over på en eller flere andre, for eksempel via sjalusi i nær relasjon eller hat mot visse kategorier av mennesker.
Denne tematikken er ikke vesensforskjellig fra alt det andre jeg vanligvis skriver om. Hva er en typisk blogg? Sånn jeg ser det ligner minst nitti prosent av alle blogger på alle språk ganske mye på en dagbok som imidlertid også eksisterer i kombinasjon med det man i den gamle verden kalte brevvenner, bare at man skriver til alle på en gang. I praksis at folk for det meste skriver om seg selv og ting som skjer i livet deres. Jeg antar de for det meste ville være omtrent de samme ute i den fysiske verden, i forhold til temavalg og ordbruk. Det går en litt frynsete grense mellom sosiale media og blogg, men folk mener vel vanligvis noe annet når de kaller seg bloggere — la oss si noe “mer” enn bare å være på Facebook, eller hvor de nå enn er. Det er jo så mye sånt nå. Selv takket jeg for meg i året 2012, for de som kan huske så langt. Det var ganske kleine forhold i kjølvannet av de forferdelige hendelsene året i forveien. Du vet. Når folk prøver å sette ord på ting, men lykkes ganske dårlig. Noen ganger er det best å bare holde kjeft. Vi kan sammenligne det med uoppfordret fremsyning av kjønnsorganet. Du vet. Blotting. Når noen gjør noe som krysser grensene for normal anstendighet og den daglige plikten vi alle har til å holde fred med hverandre. Hvordan skal man forholde seg til en blotter? Refleksen hos de fleste normale mennesker er sannsynligvis å kjeppjage slyngelen, eventuelt ringe politiet eller noe. Det blir ihvertfall ikke aktuelt med noen applaus eller annet bifall. For de som har lang netterfaring: Husker du goatse? (Ikke søk på ordet.) Når noen slenger noe sånt i bordet vil det blir “reaksjoner” — hvilket også selvsagt er poenget. Jeg har ikke selv noe imot tøys og humor, men det blir kanskje litt stusselig hvis dette er alt noen har. Særlig hvis de ikke har god smak og en viss sans for timing. Da ender det fort med en “goatse”, som forutsigbart vil fremkalle svært negative reaksjoner hos mange.
Jeg tipper at hvis man intervjuer en hvilken som helst person som kaller seg “blogger” – og presser dem litt, la oss si som en mellomting av aggressiv gravejournalist og filosofen Sokrates – så vil det etterhvert utkrystallisere seg en slags “siste sannhet” om hva de driver med: Det er en brytekamp mellom dem selv og språket. Formuleringskunst er jo det tekniske navnet på enhver form for intensjonell ytring, mens selvfremstilling dekker de mer psykologiske aspektene av saken. Det er ikke – og har heller aldri vært – normalt å “tenke dypt”. Sånt er et legningsspørsmål, akkurat som musikalitet, talent for tegning eller hva har du. En særinteresse. Imidlertid går det an å like diverse dyptenkning uten å selv føle noen trang til å ta den språklige brytekampen sin så langt, akkurat som man kan like Mozarts arbeider uten å selv føle noen trang til å bli komponist. Hva er språket? Et både løst og fast organisert system av logiske symboler. Vi bruker det til å produsere “mening” på en måte som lar seg transportere innenfor en gruppe som “forstår” hverandre. Det ekshibisjonistiske ligger i å legge ting ut på nettet slik at de blir “sett” mens det narcissistiske består i å søke bekreftelse på at man ikke er gal. Som alle vet er jo svaret alltid ja hvis spørsmålet er “er jeg gal?” — det blir i prinsippet som å lure på om man fryser. At spørsmålet i det hele tatt kommer opp betyr at sannsynligheten er større enn null, ergo er den èn. Svaret er ja. Det neste man bør bruke tid på er å kartlegge hvorfor og på hvilke måter man er gal, slik at man kan korrigere situasjonen, ikke å trampe på gasspedalen og bli utagerende med den patologiske energien man har pådratt seg. Hvor vanlig er det blant mennesker å bli gal? Jeg vil si minst like vanlig som å bli forkjølet, eller brenne seg på fingrene når man holder på med noe som er varmt. Eller nesten uunngåelig om du vil. Det skjer med alle, mange ganger gjennom livet. Kunsten består i å respektere sykdomstilstanden og redusere sitt eget aktivitetsnivå til fordel for “pleie og stell” inntil man blir bedre igjen. Det at man utvikler sterke følelser i forhold til noe som foregår i språket er et sikkert symptom på at man er gal. Dette er jo ikke virkeligheten. Det er bare en modell. Det er bare det folk fysisk og faktisk gjør som teller. Siden kan vi reise den innvending at kommersielle foretak ikke ville hatt reklamebudsjetter i millionklassen hvis ikke ytringer hadde noen effekt. Eller mer til poenget: Om de ikke visste at PR, reklame og “styrt kommunikasjon” virker slik det er meningen at det skal virke. Her er noe å tenke på:
Juridisk person er et rettssubjekt som ikke er en fysisk person, men en stat, kommune, fylkeskommune, selskap, institusjon, stiftelse, forening eller lignende. I likhet med fysiske personer kan juridiske personer ha rettigheter og plikter og foreta rettsstiftende handlinger som for eksempel å inngå avtaler. Den rettslige realitet som ligger til grunn for begrepet juridisk person, kommer til uttrykk i språkbruken hvor man sier at for eksempel et aksjeselskap selger, kjøper, eier og så videre, til tross for at selskapet i og for seg ikke er noe annet enn et rettsforhold mellom selskapsdeltagerne.
(Store norske leksikon)
Innenfor ett univers av mening er dette fornuftig, men innenfor et annet er det fullstendig fette sinnssykt. Vi har jo mistet kontakten med virkeligheten når vi for eksempel kan observere et rettsoppgjør mellom Per Person og A/S Firmaet. De er ikke “likeverdige agenter” (agent er det generiske navnet for “en som agerer”) innenfor verken tid eller rom. Eller for den saks skyld; på ressurssiden. Og i enda mindre grad når det gjelder for eksempel forholdet mellom institusjonen NAV og det publikum de er satt til å betjene. Misforholdet i reell makt kan knapt bli større enn dette i noen “normal” sammenheng i samfunnet. Selvsagt er det sikkert en verre erfaring av “maktesløshet” å bli røft behandlet av politiet og den typen ting, men dette skjer jo ikke med like mange som de som av ulike årsaker havner i kontakt med NAV. Det finnes sikkert noen skurker som jobber med å utnytte systemet, men mitt generelle inntrykk er at flertallet som henvender seg til NAV har prøvd de fleste andre muligheter allerede, før de gikk til dette skrittet. “Å havne på NAV” er jo ikke særlig ettertraktet der ute — og historiene man hører virker heller ikke inspirerende. Mange opplever det for eksempel som mer “verdig” å finne seg noe kriminelt å drive med. Hva skal man tenke om dette? Ihvertfall ikke at det er overraskende, gitt den løsslupne moralen alle kan observere blant de såkalte samfunnstoppene. Hvorfor skal jeg gidde å vaske meg når alle andre uansett er så skitne? Dette er en ganske normal måte å reagere på. Folk går jo lei av å holde høyere etiske standarder enn hva som er vanlig innenfor kulturen, uten at de får annen slags takk enn hånflir fra “de smarte”. Hvilket bringer meg til sakens kjerne: Kan juridiske personer ha en personlighet? Hva slags person er i så fall Coca-Cola? Hva slags person er Røde Kors? Og hvem er egentlig Norge? Hva slags personlighetstrekk kan vi observere? Virker det som om budskap og handlingsmønster står i et rimelig samsvarsforhold?
Dette kan se ut som borderline absurde spørsmål, men hva slags person er en som ikke har noen personlighetstrekk? Dette var vel det dypeste spørsmålet i den nå ganske gamle klassikeren American Psycho av Bret Easton Ellis, som først utkom i bokform i året 1991 og vakte litt oppsikt, selv om historien sannsynligvis er en film nå, i de fleste normale menneskers umiddelbare referansesystem. Filmen var jo også ganske – hva skal man si – “kontroversiell”. Men etter min mening fungerer dette materialet best som bok. Alt hovedpersonen Patrick Bateman gjør – det er vanskelig å ikke tenke at Bret Easton Ellis baserte seg på navnet Norman Bates, hovedpersonen i Hitchcock-filmen Psycho – er performativt og “kunstig”. Han har ikke noe selv. Han er, bokstavelig talt, et fravær. Selvsagt kan han ikke ha noen normale relasjoner til noen andre, fordi det finnes jo rett og slett ikke noe fundament, intet grunnlag, ikke noe man kan bygge på. Han har ingen kjerne, intet hjerte, ingen selvstendige tanker. Ingen sjel. Patrick Bateman lever ikke, han bare eksisterer. Hvis vi skal sette i gang med noen slags kritisk undersøkelse av “hvem de virkelig var” når vi snakker om en kjent person – ta hvem du vil; Hamsun, Napoleon, Doris Day; prinsippet blir uansett det samme – må vi jo nødvendigvis begynne med å kartlegge alt som lar seg observere. Bakgrunn, familieforhold, oppvekstvilkår og det ene med det andre. Hvordan dannet denne personen sin personlighetsstruktur? Hva slags dokumentasjon finnes? Hva slags rykter går? Det virker ikke helt sannsynlig at man kan gå frem på denne måten for å kartlegge identiteten hos en juridisk person. Hvordan går økokrim frem, for eksempel, når de etterforsker diverse uredeligheter på et selskapsnivå? Journalister snakker ofte om “ukultur” innenfor rammene av såvel statlige departementer som kommersielle foretak, kommunestyrer, diverse lag, foreninger, idrettsklubber, eller hva har du, når det er vanskelig å knytte ting til spesifikke personer eller andre faste holdepunkter, men det er definitivt “noe snuskete” som foregår.
Mange har gått ut og definert korporasjoner – altså alt som kan defineres som “juridiske personer” – som psykopater i sin grunnleggende personlighetsstruktur. Skal vi gå gjennom sjekklisten? Som alle vet er ikke psykopati en diagnose, men en patologisk tilstand som kjennetegnes ved visse karakteristika, som utformulert punktvis vanligvis omhandler åtte ulike forhold. Det første er overfladisk sjarm. Nummer to er grandiose følelser av egenverdi. Det tredje er tendens til å kjede seg raskt og føle behov for alskens stimuli. Så følger manipulasjon. Det er dette de fleste henger seg opp i. Folk som lager intriger og alskens jævelskap tilsynelatende bare for moro skyld, eventuelt at de kynisk bruker andre mennesker som brikker i sitt eget spill, uten hensyn til noe annet enn sin egen interesse. Går det an å si noe sånt om næringslivet? Vi beveger oss uansett videre til nummer fem: Patologisk løgnaktighet, eller i praksis at de bare bryr seg om virkningen av det de sier, ikke om sannhetsverdi eller noe som helst annet. Den sjette karakteristikken er mangel på empati, som i den praktiske verden kan handle om at psykopater rett og slett ikke forstår konseptet følelser i det hele tatt. Selv har de jo ikke noe sånt. Hvorom allting er, nummer syv heter parasittisk livsstil — et tema jeg berører ganske ofte, men jeg bryr meg lite om små privatpersoners rusk og snusk, jeg er mer opptatt av de som etablerer seg som parasitter på høyt nivå, for eksempel ved å spekulere i finansmarkeder og den typen ting. Til sist har vi den åttende egenskapen til en psykopat, som er manglende vilje til å ta ansvar for sine egne handlinger, som er et passende sted å avslutte analysen. Så spør vi igjen: Går det an å si noe eller alt av dette om noen korporative entiteter? Passer det for eksempel på oljeselskapet Shell? Eller staten Storbritannia? Hva med varemerket Jaguar? (De har jo – latterlig nok – blitt en internasjonal snakkis på grunn av en tilsynelatende absurd reklamefim, som ikke desto mindre gjør at folk snakker om dette bilmerket på en mye mer intens måte enn noensinne.) Teknisk sett er ikke psykopati det samme som narcissistisk personlighetsforstyrrelse, men det vi kaller narcissistisk raseri og projeksjon kan likevel medføre at pasienten antar et psykopatisk atferdsmønster.
Det store problemet med dette bildet er at de postmoderne – og “senkapitalistiske” – industrisamfunnene (en kategori også Norge tilhører) lever med et absolutt massivt informasjonstrykk fra alskens prinsippløse “påvirkningsagenter” som jobber på vegne av psykopater. Der står saken nå i dag. En gestaltpsykolog ville kanskje sitert Carl Gustav Jung på at “hvis man ikke bevisst søker mot et høyere prinsipp vil man automatisk henfalle til det laveste felles multiplum for hva som er akseptabelt” — en tilstand som nokså nøye sammenfaller med hva som er det økonomisk mest lønnsomme slik dagens markedsmekanismer er lagt opp og regulert. Disse paranoide fantasiene som så mange har om Big Pharma og det ene med det andre er ikke grunnløse. De baserer seg i noe som er blitt observert, men siden kanskje tolket litt vel fantasifullt. Hele tanken om at noen skal gjøre forretningsessig profitt på folks helsesaker er jo i seg selv pervers. Sånn som dette fungerer når man har betalingsmur foran helsetilbudet vil det for profitørene være mest lønnsomt dersom ofrene deres – dette må da være den korrekte betegnelsen på opplegget – lider av mange ganske milde ting som krever et antall tabletter og legebesøk, sprøyter, røntgenbilder og gud-vet-hva, men aldri noe stordramatisk. Men hvis staten står for helsestellet vil lønnsomhettsrukturen ligge i det sunne landskapet, fordi enhver belastning på systemet er et netto tap i enhver forstand. Ingen mentalt friske mennesker ønsker å bli syke, men hvis sykdommen deres – reell eller innbilt – bringer deilig klingende penger inn i kassa hos “Big Pharma” spiller det forsåvidt mindre rolle hva man selv ønsker. Sånn fungerer i det store og hele forretningslivet i sin alminnelighet, gjennom sitt talerør reklamen. Man manipuleres til å kjøpe en masse jåss som man strengt tatt verken behøver eller ønsker seg. Jeg føler ikke selv at jeg har noe fornuftig å si om konseptet lykke, men det er vanskelig å se hvordan hyppig økonomisk forskrevelse kan være særlig godt i lengden. Får ikke folk noen ganger “bondeanger” etter at de har kjøpt et eller annet slags tøys på nettet? Det virker sånn. NRK.no hadde en test her i går; om hva slags holdninger folk har til smarttelefoner. Spørsmålet var om du noen gang har vurdert å kvitte deg med den. Selv svarte jeg ja – uten å nøle – i likhet med 70% av de øvrige drøyt 5000 som hadde besvart ved å klikke på ja eller nei ved det tidspunktet. Hva handler dette om? Selv synes jeg at telefonen er litt for aktiv for min smak og mine formål, selv om jeg nesten ikke har noen “apper” og slett ingen sosiale media og denslags. Jeg liker ikke å ha noe i huset – verken folk eller dyr, og enda mindre noen satans ting – som stadig kommer med diverse “oppfordringer” om hvordan jeg bør bruke mine neste fem minutter.
Alle former for konspirasjonstenkning er et symptom på paranoid psykose — som siden kan ha varierende grader av alvorlig “utagerende” manifestasjon. De fleste er – som tidligere nevnt – bare litt nevrotiske noen ganger, fordi man bør jo som en hovedregel verken godta tilfeldigheter eller “noens onde vilje” som realistisk forklaringsmodell for noe som helst, men av og til er faktisk virkeligheten mye mer absurd enn fantasien hadde hatt dekning for. De sier for eksempel om mye sykt som har skjedd i virkeligheten at man ville ikke fått dette antatt som plottet til en film eller et bokmanus, fordi det er bare alt for drøyt. En gammel vits i det politiske Norge er den om at “noen av oss har snakket sammen” – som jeg tror opprinnlig kom fra Leirfall & Hetland, men jeg er ikke helt sikker – og dette er i prinsippet hva en konspirasjon er, altså en mer eller mindre hemmelig sammenlutning – eventuelt et komplott hvis det er ekstra dramatisk – som har dannet seg rundt en målsetting om å få noe gjort. Skjult inni konseptet om at man blir overvåket ligger jo troen på at man er viktig. Eller i det minste interessant. Normale mennesker pleier å være klar over at de er dypt uinteressante og uspennende individer, og vil i grunnen ha det slik. De er vanligvis mer opptatt av “privatlivets fred” enn om de får nok oppmerksomhet ute i verden. Hvorfor skal noen overvåke dem? Det gir ingen mening. Det måtte i så fall være nabolagets sladrekjerring som legger ned mye arbeid i å holde seg orientert om “det som foregår” og spre siste nytt sånn som det høver seg for denne yrkesgruppen; men politiet, CIA og diverse utenomjordiske skapninger kan man trygt slå en strek over. De har ikke budsjett til å drive med tull og bortkastet tid (selv om jeg strengt tatt ikke kan uttale meg om hvordan de utenomjordiske jobber). De har jo et oppdrag. De er på jobb. De leter etter ekte kjeltringer som har gjort gale ting, ikke fantasiforbrytere som frykter sin egen galskap. Det vi har på et samfunnsnivå er kannibalkapitalisme, som i klartekst betyr at et antall mennesker lever av å suge livskraften ut av andre. Det er slik de ernærer seg. Dette er “næringslivet” i sin aller mest fundamentalt banale hovedforstand: De mange må slite mye for at de få skal få mye. Sånn fungerer opplegget, og alle vet det — bevisst eller ubevisst. Det er sant at det finnes folk som prøver å utnytte og mishandle deg i den grad de kan, hvis de har noe å tjene på dette, men vi snakker ikke om frimurerne og World Economic Forum nå. Vi snakker om selve pengesystemet og “finansverktøyene”, slik det er lagt opp og regulert per i dag. Idèen er at alle skal være geskjeftige og “tjene penger” som de siden bruker på mer eller mindre balstyring vis, til å kjøpe alskens tøys som verken er sunt, nyttig eller vakkert. Nåvel. Det er hva det er. Folk skriver om sånt som de tenker på.
Illustrasjonsbildet er hentet fra den amerikanske spillefilmen Tough Guy fra 1936. En fortelling om karakteren Freddie som rømmer hjemmefra og havner sammen med hardkokte kriminelle. Forøvrig er det å si at bildet er arrangert nærmest som et renessansemaleri. En rimelig fantasifull person klarer sikkert å se for seg noe lignende – bare malt på lerret og med tidens kostymer – som en “mytologisk” komposisjon; hvor bildets historiefortelling ligger i både linjeføring og andre elementer, mens dramatikken ligger i den sentrale øyenkontakten mellom de to. Hva er det som foregår? Hva ser vi? I det aller minste kan vi si at dette neppe ville vært filmens hovedfotografi dersom amerikanerne slapp en spillefilm nå i år under tittelen Tough Guy. Kan vi si at tidene har forandret seg? Jeg tror det er en påstand som holder mål. Jeg vedder skolissene mine på at en gjennomsnittlig amerikaner av i dag ville se på fotografiet og beskrive det som “gay”. Sånn har ting blitt. Vi lever i en kjønnsrolleforvirret verden — eller skal vi kanskje heller si en hyperseksualisert verden, hvor folk er svært raske på avtrekkeren i forhold til å tolke alt de ser innenfor en “seksuell” horisont.
Etymologisk sett kommer åpenbart det norske ordet tøff fra den samme germanske kilden som det engelske tough, og brukes i det store og hele på samme måte. Hva slags assosiasjoner bringer ordsammensetningen en tøff type? Sånt er uforholdsmessig mye viktigere for tenåringsgutter enn for de fleste andre. Det normale mønsteret er jo at de må begynne å etablere seg som “sin egen mann” om ikke særlig lenge, men de aner typisk ikke hvordan man gjør noe slikt. Dermed får vi blant annet slike Charles Dickens-lignende historier om ungdommer fra overklassen som ender opp i kompaniskap med banditter og råskinn som virkelig utsetter det “moralske materialet” karakteren er laget av på vanskelige prøver, men etter noen viderverdigheter og litt dramatikk ender alt bra til slutt, og så videre. Opplegget er velkjent. Moralen i historien pleier å være at “de virkelig tøffe” er de som tar på seg pliktens ansvar uten å gråte, mens de feige er sånne som stikker av, enten de er motivert av lysten til å unnslippe noe eller å finne noe. Poenget er uansett at de er jo ikke der de burde være. De har reist ut på eventyr – skal vi si sånn som Peer Gynt – og i mellomtiden gror ugresset der hjemme. De har en lang liste med uoppgjorte saker som bare traser seg til verre og verre ettersom tiden går. Ved et punkt blir det i praksis umulig å “vende tilbake og gjøre opp” fordi alle ting har forandret seg så mye at de er ugjenkjennelige.
Selve konseptet med å rømme hjemmefra er ganske interessant. Noen gjør sine første forsøk på dette omtrent så snart de lærer å gå. Hvor har de tenkt seg? Det er uråd å si. Selv kan de ikke redegjøre for noe. De vet jo ikke hva de driver med og hvis man ikke gjeter sånne barn ganske nøye vil dette være det siste man ser av dem: at de beveger seg sakte men sikkert i en vilkårlig retning uten noen “plan” i den forstand, tilsynelatende uforstyrret av at de dermed mister kontakt med voksenpersonene som har tilsyn med dem. Det neste som skjer er noen slags dramatisk leteaksjon som kan balle på seg hvor mye som helst med politi, media og det ene med det andre, før man – forhåpentligvis – finner slyngelen etter måten trygt sovende under en busk eller noe. I mellomtiden har foreldrene og andre gått gjennom sine tolv stadier av håpløs frustrasjon mens de fantaserer om all mulig slags galskap som kan ha hendt. Det er jo en farlig verden. Er ikke dette alle foreldres verste mareritt? At ungen bare forsvinner, uten at noen forstår hva som har skjedd? Ofte dukker de bare opp igjen, men noen ganger forblir de forsvunnet for all tid siden. Sånt har skjedd. Men etterhvert vokser barna til slik at de danner en bedre forståelse for alle de praktiske vanskelighetene forbundet med det å flytte fra foreldrehjemmet – eller hvor man nå enn vokser opp – til en mye mer usikker tiværelse på “sine egne ben”. Eller for å si det slik: Man oppdager at penger er et nøkkelkonsept, slik at selvstendighet er i prinsippet bare et ord uten meningsinnhold så lenge man må basere seg på sine foreldres gode vilje – eller hva som enn driver dem – til å yte subsidier.
Etter hva folk forteller meg – jeg husker det ikke selv – var jeg en sånn unge da jeg var liten. Jeg bare vandret avgårde og kom typisk ikke hjem igjen før jeg ble sulten eller noe. Jeg vet ikke hva dette handler om. Jeg har jo aldri prøvd å rømme hjemmefra i noen konvensjonell forstand. Imidlertid har jeg bodd for meg selv siden jeg var bare femten år gammel. Rett etter ungdomsskolen. Dette var ganske tøft blant mine jevnaldrende på den tiden. Alle som har fått selv det minste lille fotfeste i “den voksne verden” får jo automatisk høy status. De har “fått til noe” innenfor et felt som denne aldersgruppen har tildels ganske mye nerver i forhold til. Hvordan etablerer man seg som selvstendig individ? Det er en gåte som har mange løsninger, uten noe “sant svar” som alltid gjelder for alle. Men økonomisk selvstendighet bør sannsynligvis være et vesentlig element i bildet. Hvor får folk pengene sine fra? Dette sier noe om hva slags mennesker de er. Du vet. Hva slags standarder de praktiserer. Utvinner de sine egne ressurser eller baserer de seg på å naske fra andre? Selv er jeg som alle vet verken marxist eller hegelianer men jeg anerkjenner ikke desto mindre poenget med at det å utnytte folks “arbeidskraft” i egen vinnings hensikt er omtrent det ondeste noen kan gjøre i denne verden. De prøver å fordunkle ting med alskens “positivt kodet” tåkespråk om arbeidsgivere, medarbeidere og hva har du, men når sannhetens regnskap skal gjøres opp er navnet på slik virksomhet kannibalisme. Når man lever av å “spise” andres livsenergi. Etter min mening kreves det ingen særlig høy intelligens for å oppdage hva menneskehetens hovedproblem består i: Jakten på penger. Hva slags moral man siden holder seg med i forhold til dette er et annet spørsmål. Uansett hvor god eller ond man er som individ står jo alle overfor den samme utfordringen: Du må skaffe penger. Hver dag. Gjennom hele livet.
Det er ellers mye et spørsmål om hva det egentlig går an å eie i denne verden. Loven sier noe. Moralen sier noe. Ut over dette har vi hvor mange “meninger” som helst om saken ute blant folk, gjerne arrangert i forhold til hva som er fordelaktig for dem selv. Ingen stiller noen seriøse spørsmål rundt om folk er selveiende. Det går an å kontrollere andre gjennom ymse former for manipulasjon – ikke minst sånt som handler om distribusjon av penger – men eie dem, slik man for eksempel kan eie en hund eller noe annet slags husdyr, kan man aldri. Alle har etter loven rett til å “gå sine egne veier”, gi og ta noen forpliktelser man eventuelt måtte ha, så som gjeld og annet som folk ikke lett gir slipp på. Men gitt at man ellers ikke skylder noe i noen slags retning; folk er selveiende og kan gjøre som de vil. Dette er fundamentalt. Det finnes for eksempel ikke noe sånt som “grunnløs skilsmisse” (som de forsøker å etablere lovforbud mot i USA) fordi bare det at en av partene ikke ønsker å fremføre forholdet er grunn nok. De behøver ikke å forklare dette i noen større grad enn de selv ønsker. Tvangsekteskap er jo et fremmedkulturelt konsept i alle rimelig oppegående samfunnssystemer. Det mumles ellers noe om aktivitetsplikt blant såkalt “arbeidsledige” individer, enten de teknisk sett er å definere som arbeidsføre eller ikke, fordi alle som lever på kannibalistisk vis forstår jo på noe slags underbevisst plan at hvis folk ikke jobber så produserer de heller ikke noe som man kan stjele fra dem. Hvis det ikke er “bevegelse i økonomien” vil heller ikke alle de snedige oppleggene deres for å knipe litt her og litt der fungere i henhold til sitt formål. Ikke minst derfor var det så mye panikk blant de “høyreorienterte” under pandemiens nedstengningsfase. De lever jo av andres arbeid. Ergo har de heller ikke noe å leve av hvis folk ikke er i arbeid. Hva skal da skje med dem? Jeg husker ikke tittel eller noe mer, men i en film jeg så en gang hang jeg meg litt opp i at en fyr ble fremstilt som “taper” – til tross for at han selv opplevde sitt nye liv som mer umiddelbart tilfredsstillende – fordi han gikk fra å være “børsmegler” til å bli “bygningsarbeider”. Det hele koker selvsagt ned til hvor mye penger han (ikke) tjener. Moralen i historien var noe med at man får som straff at man heretter må “leve som en taper” hvis man driver med – eller rettere sagt blir tatt for – innsidehandel og andre typer ulovligheter i finansmiljøene. Hva skal man tenke om sånt?
Folk sier at prostitusjon er verdens eldste yrke, formodentlig basert i tanken om at man uansett må “betale” på noe slags vis for all den sex man får, men jeg vil påstå at faggruppen håndverkere nødvendigvis må være betydelig eldre. Det er jo vanlig å vise sånne tendenser lenge før man fatter noen seriøs interesse for seksuelle affærer. Alle håndverkere jeg kjenner drev og tuklet med alskens materialer lenge før de valgte dette yrket. Det virker ellers ganske åpenbart hvordan dette henger sammen. Folk som aldri var interessert i “praktiske ting” mens de var små vil neppe utvikle interesser i slik retning senere i livet. Men hva vet jeg? Snåle ting skjer. For eksempel legger man stadig merke til at folk vegrer seg mot å bli kannibaler, selv om de er “født inn i denne verdenen” og foreldrene befinner seg på den lokale rikdomstoppen. Det finnes minst like mange historier om individer som “krysser klassegrensene” som om de som rømmer hjemmefra. Ofte er det èn og samme sak. Uansett er saken at systemet er ikke vanskelig å få øye på. Alle vet hvordan opplegget virker. De rike vil automatisk bare bli rikere, med mindre de aktivt går inn for noe annet, mens de som har lite vil oppleve livet som stadig mer arbeidssomt og stressende jo mindre de har. Jeg vet ikke verken hvor eller hvordan man trekker opp grensene for “økonomisk uførhet” men jeg ville vel kanskje foreslå at hvis en plutselig utgift på rundt ti tusen vil knuse økonomien din for flere måneder fremover, så er du ganske dårlig stilt. Man bør kunne ta sånt på strak arm uten å knipe i noe annet enn budsjettet for “andre fornøyelser” for en stund fremover, gitt at man ellers jobber normal førtitimersuke. Hvorfor skal noen noensinne måtte jobbe mer enn åtte timer om dagen, fem dager i uka? Det virker ikke rimelig. Det er selvsagt en privatsak hvis det er sånn man legger opp penger til å kjøpe seilbåt eller hva vet jeg, men man burde ikke måtte ta på seg masse overtid for å betale tannlegen, bilmekanikeren og den typen ting. Filosofisk sett er det åpenbart at den globale klimasituasjonen, plastforurensningen og resten av elendigheta henter all sin energi fra det kontinuerlige kravet om å “skaffe penger” på enhver måte som ikke er direfte straffbar — men noen ganger selv det også. Det kommer mer an på om man føler seg rimelig sikker på å ikke bli tatt enn om man har moralsk magemål til å bryte loven. Vi lever i ganske nihilistiske tider sånn sett. Mønsteret er grellt synlig for svært mange, om ikke et flertall av alle mennesker. Men ting fortsetter bare som før. Hva annet kan vi vel gjøre?
Dyrevernet i samfunnet styres av rett og moral: dyrevernrett og dyrevernetikk. Det betyr at noe som er lovlig likevel kan vekke etiske reaksjoner. Det er to vesensforskjeller mellom dyrevernrett og dyrevernetikk. For det første er retten monistisk og moralen pluralistisk; det er én dyrevernrett i Norge, mens det er mange forskjellige moralsyn knyttet til dyrevern, både sekulære og religiøse. For det andre kan retten håndheves av staten og gjennom statens maktapparater, mens moralen ikke har et statsapparat i ryggen. Et grunnleggende problem i dyrevernrett og dyrevernetikk er at det er menneskene som tildeler dyrene vern. Det er menneskene som setter rettslige og etiske grenser for egen atferd. De som skal beskyttes av grensene, dyrene, kan ikke delta i prosessen. Dette grunnproblemet ble beskrevet allerede på 1700-tallet.
Etter at landbruket i Norge ble industrialisert utover på 1900-tallet ble det som tidligere bare ble kalt husdyr inndelt i to nye kategorier – som er de vi ennå bruker i dag – henholdsvis produksjonsdyr og kjæledyr. Grovt sett handler det om to ulike former for utnyttelse. De førstnevnte planlegger vi å drepe og spise etterhvert som de oppnår passende størrelse, ofte kalt optimal slaktevekt, mens de sistnevnte brukes til å dekke diverse emosjonelle behov hos mennesker. Begge har et visst rettsvern i henhold til loven. Man kan ikke bare gjøre som man vil. Dyrevernsrett påbyr visse standarder som er å betrakte som minimum, selv om det naturligvis er valgfritt om man ønsker å gå for “bedre”. livsbetingelser for dyret enn hva loven krever. De fleste legger seg likevel på minimumsstandardene av rent økonomiske hensyn. Poenget med å ale opp og selge produksjonsdyr er jo å tjene penger på virksomheten.
Det er lenge siden det var vanlig i Norge å befinne seg bare èn grad av separasjon unna en landbruksbakgrunn. For mitt eget vedkommende er det to. Besteforeldrene mine var gårdbrukere, mens foreldrene mine ble akademikere. Dette var imidlertid nok til at jeg selv vokste opp innenfor rammene av en “gårdbruksrealisme” som siden har preget alt mitt syn på dyr og dyrevelferd. Husdyrhold med alt hva det innebærer er ikke mystisk for meg. Jeg vil si jeg har et nokså nøkternt syn på saken. For eksempel ser jeg et grimt men ikke egentlig tragisk element i det å drepe, slakte og spise dyr som man ellers har behandlet bra. Er det etisk problematisk? Til dette vil jeg si at det er bare så vanskelig som man velger å gjøre det. Idèellt sett burde man bare spise ville dyr som har blitt felt av dyktige jegere, men på den annen side vet jo ikke for eksempel vanlig norsk storfè om noen annen livsstil enn den de har blitt alet opp innenfor. Det har aldri vært meningen at de skulle “føle frihetens lykke bruse i blodet” eller hva nå enn det er folk fantaserer om. De fleste nålevende nordmenn har jo knapt sett vanlige landbruksdyr på nært hold. Hva vet de? Alt de har er følelser.
Uttrykket gårdsferie har ikke noe klart meningsinnhold for meg. Etter hva jeg hører betaler folk for å tilbringe noen uker på en tilrettelagt gård; hvor de deltar – riktignok i en begrenset grad, i henhold til vanlige sikkerhetshensyn – i det daglige gårdsarbeidet slik at de dermed “får en følelse” av hva denslags innebærer på det praktiske plan. Du vet. En form for innsyn som strengt tatt ikke er realistisk – med mindre man tilbringer minst et år som “avløser i fjøs” eller noe – men det er en skarp oppdatering i forhold til ingenting. Folks meninger formes jo til en stor grad av hvilke inntrykk de får, men også hvilke de ikke får. Diverse etiske dyrevernsforkjempere som kankskje lener seg litt for tungt mot den teoretisk-idealistiske siden burde definitivt tilbringe noen uker på en vanlig bondegård, for å “oppleve stemningen” fra en praktisk synsvinkel, selv om det bare er på en “turistgård” som har en annen type økonomi enn en gjennomsnittlig bonde typisk har (jeg vil tippe ting også ser litt penere og mer pyntet ut på slike steder). Hvorom allting er, jeg kom over produktet “oksestek” på tilbud — og det ser ut som et ganske durabelig stykke vanlig rundbiff, som var surret inn i noen slags netting jeg måtte klippe bort for å skjære det i passe store – altså ganske store – terninger, som jeg siden har satt til marinering i noe olje, krydder og diverse greier. Siden har det handlet om å tilberede chili-typene arbol, guajillo, pasillo og ancho. Alle er kjøpt over nettet, i tørket form. Bruk krydra.no eller et annet nettsted som selger denslags. Poenget er at chilien får en mye bedre, mer utviklet smaksrikdom etter at den har vært tørket og “gjenopplivet”.
For en detaljert oppskrift, søk på YouTube eller noe. Poenget her og nå er at dette er chili con carne i ordets rette og opprinnlige forstand, som egentlig ikke skal ha noen andre ingredienser enn det brunede, braiserte og langtidskokte storfèkjøttet og chilisausen som man koker det i. Det er dette som er selve retten chili con carne. Siden kan vi snakke om tilbehøret — og nå beveger vi oss over i selveste lutefiskklassen av “delte meninger”, men det vanlige er at man serverer CCC med ris og noen slags bønnerett, gjerne også to-tre typer mole (og/eller salsa), salat og det ene med det andre, som man siden legger opp i den meksikanske lompevarianten tortilla, eller eventuelt burrito og spiser med hendene. Kanskje til og med tacos vil fungere. Chili Colorado har ellers ikke noe med den amerikanske delstaten å gjøre – som faktisk har fått navnet sitt av en lignende årsak – det handler om den karakteristisk intense rødfargen som denne chilisausen danner. Det er en nokså arbeidssom prosess å lage denne retten, men det er vel verd tiden man investerer når man ser – og ikke minst smaker – resultatet. Kjøttet skal være så mørkokt at det så vidt henger på gaffelen, mens man får det beste resulatet for sausens vedkommende hvis man holder seg ganske strengt til den tradisjonelle oppskriften og ikke friker ut med alt for mye eksperimentelt krydder. Det er heller ikke noe poeng at det skal være hott. Det er definitivt pikant men Chili Colorado handler først og fremst om smaksrikdom, ikke sjokkbehandling av munnhulen med Carolina Reper eller hva har du av urimelig sterke chilivarianter.
Under forrige klimatoppmøte i Aserbadsjan uttalte verten – president Ilham Alijev – at ingen kan klandres for at Gud har gitt dem gaver; hvorav olje, gass og kull må medregnes. Dette er selvsagt en fette evneveik uttalelse, men la oss likevel ta den vemmelige lille mannen alvorlig for et øyeblikk. Hva er det han sier? Og hva er det han ikke sier? Gud har kanskje gitt menneskene alskens evner og råmaterialer, men det foreligger ingen brukerveiledning. Som alle vet har for eksempel en kniv både nyttige applikasjoner og mulig skadelige bivirkninger når redskapen håndteres av ukyndige personer, for ikke engang å nevne ondsinnet misbruk av mange ulike slag. Bare en vanlig gråstein som man plukker opp fra bakken kan brukes like så godt til å slå noen ihjel med som å lage noe nyttig eller dekorativt med selve materialet.
Jeg skal ikke harve denne åkeren særlig lenge. Poenget mitt er at selv om Gud eventuelt har “gitt oss gaver” så har han ikke sagt noe om at de bør utvinnes og brennes for pengenes skyld. Det er noe vi har funnet på selv. Til dette formål har vi brukt – eller misbrukt, alt etter hvordan man ser på saken – en særlig form for oppfinnsomhet som karakteriserer oss mennesker mer enn noen andre vi vet om blant Guds mange forunderlige skapninger. Du vet. Den frie viljen, som i kombinasjon med den spinnville fantasien har gitt oss mange produkter, hvorav noen har vist seg å være skadelige på ymist vis. For eksempel har vi for det meste sluttet med giftstoffer i landbruket, av det slaget som gir misdannede barn og kreft hos de som jobber til daglig med jævelskapen. Eller har vi det? Jeg føler meg neimen ikke helt sikker, men jeg er jo nødt til å anta at de politikerne som hyres inn for å ta vare på fellesskapsinteressene for det meste er seriøse folk.
Hvorfor snakker jeg om Gud? Jeg er jo en kompromissløs ateist. Jeg bruker faktisk aldri Gud som argument i noen som helst slags sammenheng, men jeg forstår likevel hva opplegget handler om. Det går ikke an å si at Gud ikke finnes, men det går an å si at Gud har tilsynelatende overlatt mye av detaljstyringen i menneskelivet til oss selv, individuelt såvel som kollektivt, mens han selv har inntatt rollen som noen slags “fraværende far”. Han kjennetegnes ved at det kommer alskens “gaver” i tide og utide, men ellers ser man ham aldri. Så hva skal man liksom gjøre? Det er vanskelig å påvise om Gud finnes eller ikke finnes. Spørsmålet virker ikke relevant. Folk må uansett ta styringen over sitt eget liv som best de kan og selv gjøre det som er nødvendig for å bygge sin egen identitet, økonomi, sosiale krets og så videre. Du vet. De vanlige greiene. Når blandet Gud seg noensinne inn i denslags? Folk har jo allerede fått utdelt et antall egenskaper som de kan bruke hvordan de vil — med visse restriksjoner i form av hvordan andre reagerer på det man som individ ønsker og driver med. Livet er et åpent byggesett med mange deler. Lag utav det hva du vil.
Det går ikke an å bortforklare den menneskelige tilstand med noe Gud har sagt eller bestemt. Dette er vårt eget verk. Vi har til enhver tid en åpen vei, med et stort antall valgmuligheter. Det er rett og slett feigt å skylde på Gud. Hvis jeg skulle satt en snakkeboble på illustrasjonen ovenfor så ville den ha sagt Å nei nei nei, ikke skyld på meg. Når noen maler seg inn i et hjørne så er det deres egen skyld. De hadde ikke tenkt godt nok gjennom saken før de bare satte igang med noe, så gikk det siden som det gikk. Samme gamle historien. Det er aldri “den forbannede skjebnen” som kan til hva som skjer, det er alltid menneskelig dusteri i frislepp. Årsaken til at vi er så føkka som vi er nå er at vi har laget et system for utplyndring og hensynsløs avbenyttelse av alt vi finner og/eller kommer på. Vinningskriminalitet er således det mest menneskelige av alt. Det finnes knapt noen større helteskikkelse enn en modig og flamboyant tyv som samtidig både peker nese til de rike og mektige, og deler ut generøse gaver til de fattige og lavpriviligerte. Eller den om han onde tyrannen og den djerve dragedreperen som tar konfrontasjon uten å blunke. Saken er at det konseptuelle motsetningsparet rett og galt viser en tendens til statistisk samling rundt det vi grovt sett kaller “menneskerettighetene”, slik de er mer eller mindre godt utformulert gjennom internasjonale konvensjoner. Moralen i nesten enhver historie folk forteller og gjenforteller – eller retweeter som det heter i disse tider – handler om nokså klart formulerte idèer.
Den store moralske skillelinjen går mellom de som synes det er greit å utnytte og mishandle andre – inkludert både alle andre skapninger og selve naturens livsgrunnlag – og de som ikke gjør det. Vi kan kalle dem de onde og de gode, om du vil. Alle vet jo hvor grensen går. De onde snakker typisk om “Guds vilje” mens de gode snakker om “menneskers ansvar”. Du vet. Vi kan påstå det er Guds vilje at noen har det bra mens andre lider, eller vi kan snakke om at det er menneskets ansvar å sørge for at vi har balanse i opplegget vårt. Det er først og fremst derfor jeg stiller meg så negativ til sånne som trekker Gud inn i samtalen. Det handler ikke om at det er evneveikt – selv om det er dette også – men om at det er bare onde mennesker som skylder på Gud. Hvorfor flykter de ellers fra sitt ansvar for å velge korrekt handling? Eller, hvis det senere viser seg at det man valgte ikke holder mål, å sørge for at man lærer av erfaringen og oppgraderer kunnskapen sin i henhold til dette. Det er ikke engang utpreget vanskelig — dessuten er det jo hva alle uansett er nødt til å gjøre hvis de har tenkt å leve videre under noenlunde akseptable vilkår. Om saksgrunnlaget for ethvert klimatoppmøte er det ellers å si vi har ikke mer tid til noe tøys. Ting har jo tårnet seg opp i en ganske alarmerende grad. Vi vet at det nåværende opplegget er en helt fette idiotsikker dødstripp, men folk bare peiser på likevel. De vil jo ha penger og fine ting, sånn at de føler seg bedre enn – eller ihvertfall like bra som – sine naboer. Eller hvem som helst annen de sammenligner seg med.
