APECALYPSO

Filosofisk sett er jeg ingen tilhenger av konseptet positiv frihet. Det de kaller “frihet til” og som står i motsetning til “frihet fra” med alt sitt negative fokus på problemer. Så vidt jeg kan huske er det en populær kristen bønn som ved et tidspunkt sier fri oss fra det onde, men intet om hva denne friheten skal brukes til. Spise litt daglig brød med smør og pålegg? Det er jo ikke den verste starten man kan ha på en dag. Får man kaffe også så er det nærmest så man kjenner optimismen hamre mot sin dør, lik så mange blodtørstige barbarer på jakt etter krigsbytte. Problemet med “positiv frihet” er at det er en obfuskasjon. En løgn. Vi har allerede ord som dekker denne kategorien av mening. Vi kan kalle det rettighet eller vi kan kalle det makt, men å kalle det frihet er en fundamental misforståelse av fysikken i det som foregår. Frihet ligner på konseptet helberedelse. Det er ikke noe man lengter etter før man blir syk eller skadet. Frihet er en mental naturtilstand  tilsvarende hvordan helse er en kroppslig normaltilstand. Så lenge man har det blir det tatt for gitt, men hvis man mister det vil man henfalle til “negativ fokus” på det som forårsaker den degenerative tilstanden.

Språket dikterer hva slags samfunn det går an å lage. Hvilken grad av presisjon jobber folk typisk med? Så vidt jeg kan se strever de fleste med helt elementær virkelighetsforståelse. Eller skille det private fra det offentlige, om du vil. Hvor går grensen mellom mine subjektive idiosynkrasier og rent objektive forhold innenfor kulturen? Min generelle erfaring fra livet er at det spiler sjelden noen rolle hva jeg synes eller hva jeg føler om en sak, den vil uansett spille seg ut som den må — og mitt eneste realistiske valg er å “henge med i svingene” som best jeg kan. Om jeg ynker meg eller brøler betyr lite fra eller til, så det er egentlig best å holde kjeft og konsentrere seg om å få jobben gjort, hva enn slags praktiske oppgaver man står overfor. Ta for eksempel konseptet økonomisk frihet. Man hører noen ganger folk snakke om dette, og det virker som om de nesten alltid mener “frihet fra lønnsslaveriet”. Du vet. At man eier all sin egen tid slik at man kan konsentrere seg mer om hva man vil enn om hva man må. Særlig på sånne dager når det frister lite å trosse vær og vind for å “lojalt” møte opp på en jobb som man egentlig kanskje ikke engang liker særlig godt, men man trenger pengene så det blir som det blir. La oss kalle det et “profesjonelt eksteskapsløfte” om gode og onde dager. Elske og ære hverandre til solen går ned og nattdyrene starter sine aktiviteter.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

De fleste vil oppleve en relativ økning av sin “økonomiske frihet” hvis de jenker litt på behovsprofilen sin. Hva behøver jeg for å få ting til å gå rundt? Sannheten er at det folk ønsker seg er økonomiske privilegier, som regel bedre råd slik at de kan kjøpe alt de synes at de behøver. For eksempel er den ikke direkte usmarte idèen om at man skal jobbe hardt i tyve år – slik at man legger seg opp penger til å finansiere en annen type tilværelse – faktisk ganske identisk med det mest essensielle opplegget for slaveri i gamle Roma. Enten man ble soldat eller noens husslave, obligatorisk tjenestetid var uansett tyve år og standardbelønningen var et stykke brukelig land – ofte i Spania – slik at man kunne etablere selvberging som relativ “pensjonist” så langt økonomisk aktivitet i samfunnet angår. På den tiden var “en fri mann” noen som eide sin egen jord og kunne livnære seg av dette. Småbrukere, kan vi vel for det meste si. (Frie kvinner fantes i prinsippet ikke.) Dette med å “selge sin arbeidskraft” er så etablert i våre dager at folk ikke engang reflekterer over hva slags transaksjon dette er. Generelt sett er det vel vanlig å stå omtrent førti år i jobb nå for tiden. Da får man medalje for lang og tro tjeneste, pensjon og det ene med det andre — som ikke uofte betyr at de frøsne gamle bikkjeskinna kjøper seg en kårbolig i Spania. Der skulle vi ha vøri Kal. Økonomisk frihet betyr i dette bildet at man ikke behøver å gjøre noe spesielt for å “skaffe penger”. De bare kommer inn på kontoen en gang hver måned uansett hva man gjør eller ikke gjør, som på det praktiske plan betyr frihet fra oppgaven med å finne på noe som gir inntekt.

Pensjonister eier teknisk sett all sin egen tid sånn sett – gi og ta litt personlig drama – enten det er alderen som endelig har innhentet dem eller de av andre årsaker ikke er “funksjonsdyktige” på markedet for kjøp og salg av menneskelig levetid. Du vet. De uføre. Produksjonsenheter som ikke er profitable. De kan ikke brukes til noe, så det beste og billigste for alle er å pensjonere dem ut av aktivitetssonen. Sayonara motherfucker. Hvis jeg fikk bestemme ville jeg pensjonere mange flere. Her er greia: De fleste arbeidsplasser drives i praksis av noen få og talentfulle “nøkkelspillere” mens røkla egentlig bare er der og sparker småstein. Man er heldig hvis de ikke gjør noe slags skadeverk i løpet av dagen. Sånn blir det når folk er der de er fordi de må, ikke fordi de vil. Det handler ikke engang om noen bevisst ond vilje til å sabotere og være treg i vendinga, det sitter mye dypere enn som så. Det å selge seg til næringslivet er jo en fundamentalt unaturlig ting å gjøre. Det skaper et psykologisk spenningsfelt som av pasienten oppleves som stress, frustrasjon og denslags. De er ikke der de føler at de bør være og de bruker ikke kreftene sine på det de føler at de bør holde på med. De er fanget i et spill om “nødvendigheter” hvor belønningssystemet handler om “privilegier”. Folk vil ikke ha frihet, de vil ha bedre lønn og fetere frynsegoder. De er jo født i fangenskap. De har tilbrakt all sin tid omgitt av regler og påbud som strengt tatt ikke er naturlige, men som må være der for at samfunnet skal kunne fungere sånn noenlunde. Hva er det beste man realistisk sett kan håpe på? En sunn sjel i et sunt legeme var det noen som foreslo en gang. Dette føles ikke viktig så lenge man har begge deler i noenlunde funksjonsdyktig stand, men de som mister noe merker stor forskjell. De opplever jo en svært konkret reduksjon i sitt spekter av åpne valgmuligheter. Det er ikke teoretisk for dem.

Åpenbart handlet ikke “romersk frihet” om lediggang i Slaraffenland. Å overleve som selvbergende småbruker er faen ingen spøk. Arbeidsfrihet er et privilegium – eventuelt en rettighet – som til syvende og sist betyr at noen andre tar vare på deg og gjør din del av jobben. En person som befinner seg helt alene i verden – la oss si de er langt utpå vidda eller i skogen – vil ikke oppleve sin tilværelse som “arbeidsfri”, men det er da heller ingen andre der som stiller krav eller forventer noe av dem, slik at de er i det minste fri fra dette forholdet. Alt de gjør går direkte inn på kontoen for overlevelse og “personlig fremgang” med hva enn det er de holder på med der ute. De eneste spørsmålene man har er sine egne. Er man fri når man spankulerer rundt i det ville og lever av fisk, ryper eller hva man klarer å fange? Mange føler det slik, så de bruker mye “fritid” på den typen opplevelser. “Et år alene i villmarka” kunne godt ha vært tittelen på en NRK type serie av det slaget som folk ser på, som en emosjonell substitutt for alle de praktiske vanskelighetene man ikke klarer å overkomme slik at man selv kan gjøre denne greia. Det forblir en fantasi. En drøm om frihet som “naturerfaring” som folk typisk i beste fall bare klarer å dra av for et par dager om gangen. En weekend alene på fjellet med fiskestang og telt. Det at sånne programmer er så populære sier noe, men det er ikke krystallklart for meg eksakt hva. Bare det svært norske opplegget med å “dra på hytta” inneholder et element av denne frihetstenkningen. Man får jo en pause fra verden, så å si. Eller i det minste fra “hverdagens kjas og mas”. Nå kan man fokusere på en enklere tilværelse for en tid. Som regel bare noen dager om gangen, selv om noen – hovedsaklig de med barn – har en mer “sommerbolig” type praksis hvor tanken er å “være på ferie” på en noen ganger litt anstrengt måte. En som er på noen slags “Lars Monsen” type tripp der ute praktiserer forsåvidt buddhistisk frihet (som er basert på idèen om at hvis du eier flere ting enn du klarer å bære med deg så er det tingene som eier deg), selv om det teknisk sett er et økonomisk tvangsforhold av verste sort. Man vil jo rett og slett ikke overleve hvis man ikke skaffer mat, på en svært bokstavelig og direkte måte.

Det finnes en egen sjanger på YouTube som kalles bushcraft og som har aldeles forbløffende seertall. Mange millioner er helt vanlig. De kaller det “overlevelse” noen ganger men jeg vet ikke helt. De tar jo ikke den typen risiko som gjør at overlevelse blir en aktuell problemstilling. Kanskje vi heller bør kalle det “overvinnelse” av noe personlig psykologisk som har med den hypermoderne livsstilen å gjøre. Det er kanskje ikke svære greiene – og noen ganger er det direkte komisk – men de opplever tilsynelatende noe meningsfullt når de beviser for seg selv og hele verden at de får til å bygge en hytte av pinner og lage mat over et leirbål. Dette er faktisk en ikke urealistisk forretningsidè for alskens villmarkstyper. Ta med deg et kamera og lag en video på YouTube hvor du peker og forklarer om “overlevelse”. Det er enorm etterspørsel etter sånt. Sponsorpenger og jeg vet ikke hva, men jeg har sett mye av det og det meste er “ikke særlig imponerende” fra et norsk perspektiv. Det ser mer ut som Ole Brumm i Hundremeterskogen enn Lars Monsen i Canada, for å si det slik. Ikke desto mindre tiltrekker de seg mye oppmerksomhet. Det behøver ikke å være “ekte vare”. Nesten alle poserer og spiller skuespill uansett. Sånn er det når man lager film. Kunsten er å bare gjøre det uten å be om unnskyldning. Seerne driter jo uansett i alle produksjonsproblemene, de vil bare ha det ferdige underholdningsproduktet — minst mulig belemret med føringer i forhold til hva det er meningen at de skal tenke og synes. “Kameraet som penn” var forsåvidt grunntanken hos det vi kaller “den nye franske bølgen” innenfor filmkunst, særlig på 70-tallet. I så fall kommer forfatteren Norman Mailer sitt tidløse råd til anvendelse: En god forfatter beskriver det de ønsker å fortelle, uten å bestemme hva leseren skal få ut av det. Hvis du har noen “meninger” du synes det er viktig å få frem bør du gjøre det gjennom å dikte opp en karakter som har disse meningene og som føler denne viktigheten. Moraliserende forfattere er ikke gode forfattere.

Magical Mystery Tour er en film av The Beatles som Paul McCartney fikk idéen til i USA, hvor hippiene kjørte rundt i grønne busser. I Liverpool var det populært å dra til andre byer med familie og venner i busser for å more seg. Han tok derfor med seg mange venner og skuespillere i en buss og kjørte ut på landet. Filmen hadde premiere på britisk TV den 26. desember 1967. Filmen ble mislikt av både seerne og kritikerne og er regnet som et av gruppas største feiltrinn.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Altså, jeg er jo født i året 1963. Det betyr i praksis at kulturfenomenet The Beatles hadde mer eller mindre spilt seg ut til sitt endepunkt før jeg rakk å utvikle noen selvstendig musikksmak, men jeg husker dem likevel som “de største” fra den tiden da jeg først begynte å interessere meg for populærmusikk. Dette er ikke urimelig nå – selvsagt litt avhengig av på hvilken måte man måler størrelse – og var det ihvertfall ikke da. Ingen andre band – vi betrakter The Supremes som et gråsonetilfelle, men teknisk sett er de noen syngedamer som bruker anonyme backingmusikere, de er ikke et band – har kommet med på listen over de som har hatt mer enn ti Billboard Number One hits, og The Beatles har tyve av dem. Flest av alle, selv om de la opp i året 1970. Ellers på listen finner vi Whitney Houston, Madonna, Michael Jackson, Rihanna og så videre. Bare Stevie Wonder teller som det jeg vil kalle “seriøs musiker”. De andre jeg har nevnt er jo først og fremst underholdningsartister. De har en prestelignende funksjon i kirken for emosjonell selvnytelse, men musikalsk sett er det temmelig banale greier de lager, som ikke desto mindre selger som faen. De når frem til folk og får dem til å føle noe. De er sånn sett ikke så mye kunstnere som de er premissleverandører for folks personlige følelsesdrama. Litt opera på en måte, men ompakket til et format som passer det moderne forbruksmønsteret.

The Beatles er veldig annerledes enn alle det føles naturlig å sammenligne dem med, både den gangen og senere, i sin nesten ufattelige kommersielle gjennomslagskraft, til tross for at dette ikke var hva de først og fremst gikk for. Selv var de blodfokusert på å skrive bra sanger, noe de hadde rimelig grei suksess med. Jeg mener, hvem har ikke hørt opptil flere Beatles-sanger såpass ofte at de i det minste klarer å nynne melodien? De ga ut tolv album i løpet av syv år. Alle som tar seg tid til å lytte gjennom disse vil legge merke til en ganske distinkt kunstnerisk utvikling som gjorde det nødvendig å oppløse bandet for at de individuelle artistene skulle kunne utvikle seg videre. Det går ikke an å si noe annet enn at alle de tolv er sterke album. Både låtmaterialet og fremføringen holder mål, og vel så det. Ikke var de redd for å “la ting skje” på den kreative fronten heller. Karrièren til dette bandet var i seg selv litt av en “magical mystery tour” som var tildels litt i overkant godt dekket av presse og media. Det blir litt overveldende for mange. Du vet. For mye. For stort. De henfaller til protest. Er ikke The Beatles litt oppskrytt? Jo det er de sikkert, ihvertfall i den forstand at det har vært mye snakk om dem og mye av dette er nonsens og tullprat. Det eneste noen behøver å forholde seg til er platene deres. De taler for seg selv. Lytt deg gjennom dem, så får vi se hva du synes etterpå. Resten av alt jåsset kan du trygt ignorere. Det er ikke relevant i forhold til hva The Beatles faktisk var, nemlig seriøse musikere som gjorde sitt beste.

Hvilket bringer oss til dagens tema: Hva driver du med? Dette er typisk det andre eller tredje spørsmålet man stiller folk man ikke kjenner, men prøver å danne seg et bilde av, eventuelt bare sosialt småprate med. Og hva driver du med da? Jeg har ikke noe realistisk tall for hvor mange ganger jeg har besvart dette spørsmålet. Det minner om “hvordan går det” i graden av egentlig interesse man har for svaret; man forventer egentlig bare “som normalt” og angrer seg alltid litt hver gang noen tolker dette som en oppfordring til å utrede livssituasjonen sin nærmere. Sånt blir jo fort kjedsommelig. Er det ikke sånn da? Alle har selvsagt sitt eget drama å drasse på men det er sjelden interessant. Eller kanskje vi heller bør si det er sjelden en god historie. For hva skal man egentlig bruke den til? En bra historie er sånt som man får lyst til å selv fortelle til noen andre ved en senere anledning. Vet du hva jeg hørte her om dagen? Man kan jo ikke behandle sensitiv informasjon på denne måten. Man må jo forutsette en atmosfære av “fortrolighet” om alt sånt som går på “behov for å vite” slik at hvis noen forteller deg noe du strengt tatt ikke behøver å vite, så har de sannsynligvis en annen hensikt enn å bare holde konversasjonen gående lett og ledig. Som alle vet introduserte Richard Sennett i året 1974 det nye begrepet “intimitetstyranni” – i boka The Fall Of Public Man – for en tilstand når “menneskets krav om inderlighet smelter sammen med ønsket om å predikere sannhet” slik at det private bringes inn i det offentlige rom som en strategi for å “by på seg selv” og den typen ting. Eventuelt stå frem som eksempel, eller representant, for den gruppen man identifiserer seg med for å vinne oppmerksomhet og sympati, understreke et poeng, eller en hvilken som helst annen grunn. Saken er jo at den moderne verden med industri, kapital og produksjon tillater klassereiser, om den ikke endog oppfordrer til det. Alt dette er egentlig veldig basic marxisme, men det vi observerer er altså varefetisjisme som symbolsk spill, hvor man viser seg frem for hverandre og markerer sin klassetilhørighet med et assortement av kraftgjenstander som i sosiologisk forstand fungerer som kroppsmaling, et bein gjennom nesa, noen fjær og perler i håret, eller hvordan enn såkalt primitive folkeslag fiffer seg til for å markere status. Dette er nivået ting befinner seg på.

Etter hva jeg hører er det ikke pent å kalle folk idiot — men slik jeg ser det er det ikke verre enn å kalle dem et menneske. I utgangspunktet er jo ingen idioter. De kan være litt sånn her og der i intelligens, informasjonsnivå og kommunikative egenskaper, men idiot er noe man blir av en helt spesifikk årsak: Man overvurderer sin egen kompetanse. Jeg klarer ikke å se for meg noe voksent menneske som aldri har sagt “du er en idiot” til seg selv og virkelig ment alvor med det. De vet jo hva problemet er. De forutså ikke hvordan ting kom til å spille seg ut, eller noe i den samme gata. De opplever uansett senere at de ikke var godt nok forberedt da de sa eller gjorde noe som ikke var “optimalt” i henhold til formålet, la oss for eksempel si det å gjøre den rette typen inntrykk på noen man har romantiske følelser overfor. Her er det mange som har snublet i sin egen tunge, så å si. Du vet. Sagt er sagt. Bør man si mer? Forklare seg? Det gikk jo ikke særlig bra forrige gang man forsøkte. Hvorfor kan jeg ikke bare være kul? Som vi ser er pasienten allerede på bærtur i feil kålåker. Jeg vet ikke hvor vanlig det er å engste seg for å bli “misforstått” men generelt sett kan vi si at jo mer du prater jo større blir sjansen. Dette ønsket om å “vise seg frem på den rette måten” er en del av det foran nevnte intimitetstyranniet. Det spiller jo i virkeligheten ingen stor rolle for “de andre” hva og hvem du er på detaljnivået, så lenge du stort sett “er der” som venn, kollega, partner eller hva slags forhold man nå enn har. Skriv en bok hvis du virkelig ønsker å få frem dine egne tanker, men ikke glem dette med historiefortelling. Teaterfolk pleier i si det er bra å være personlig – bruke av det erfaringsmaterialet man har og det ene med det andre – men det er en kunstnerisk dødssynd å være privat. Selv om du er den som fremfører det aktuelle materialet så er ikke du den som materialet er beregnet for. Synsing og følsing er ikke bra historiefortelling. Er dette noe folk har lyst til å fortelle videre? Det er spørsmålet som definerer historiens kvaliet.

Bildet er fra Google, men opplegget mitt ser omtrent likt ut. Penne Rigate med “rød saus”. Klassisk tomatbasert og nokså pikant krydret – arrabiata – vare, bare at jeg hadde ikke persilleklipp på min. Jeg brukte parmesan. En generøs neve små baconterninger, en finhakket løk, 4-5 fedd hvitløk, en svært finhakket gulrot, 400 gram kjøttdeig, en boks hakkede tomater, et glass pastasaus, en liten boks tomatpurè, et glass vann. Så langt ingrediensene, nå kommer krydderet. En spiseskje sukker, en spiseskje balsamico eddik, en teskje salt, en teskje “caprese” urteblanding, en teskje “pesto” urteblanding, en spiseskje hjemmelaget habanero-tyttebærsaus, to spiseskjeer ajvar relish, en teskje paprikapulver. Har jeg glemt noe? Joda, en god klype sprøstekt løk må være med. Den har jo en “umami” karakter som fyller ut bra i midten. Ellers steker, freser og sauterer man det som skal behandles slik før alt går i gryta og får småputre en stund. Om selve pastaen er det å si at alt må fosskoke på full blås minst like lenge som de oppgir i koketid på pakningen. Selv bruker jeg hardt saltet kokevann, men ikke alle er like begeistret for dette. Mange er sensitive for salt på en snål måte.

Uansett, dette er hva som skjedde. Slik var gårsdagens middag. Dette er noe som går raskt å slenge sammen. Det eneste er at sausen har bare godt av å stå og putre en stund, men ellers tar det hele ikke mye mer enn en time fra man begynner å hakke løk til maten står på bordet. Følgelig må det defineres som fast food, eller “fast føde” som det heter på norsk. Ihvertfall det som blir til overs etterpå, fordi mengdene i oppskriften er som alle kan se kalibrert i forhold til fire voksne personer, men selv driver jeg en enslig husholdning, så jeg må tenke annerledes, eller i praksis slik at det blir pasta varmet i mikroen i noen dager fremover, som forsåvidt er den eneste typen mat man får kjøpt i serveringsporsjoner beregnet på bare èn person der ute. Nesten alt er beregnet på minst to. Imidlertid holder jeg meg for det meste unna Fjordland og lignende “bekvemme” produkter som man liksom skal varme i mikroen og det er det. Ikke bare holder maten dårlig kvalitet, den genererer også idiotiske mengder søppel. Det samme kan man riktignok si om alle matvarer vi kjøper i butikken i disse tider. Ting er typisk godt innpakket i opptil flere lag plast, kartong og det ene med det andre. Men vi må snakke om et forholdstall. Hvor mye søppel per porsjon serveringsklar mat? Det er på denne kontoen folk kan spare mest. Mannskiten koster jo penger. All emballasjen som senere blir til søppel er kalkulert inn i tingenes enhetspris. I Norge har vi over tid fått en markedssituasjon med to-tre store “matvaregiganter” som påvirker befolkningens ernæring – men også deres forsøplingsmønster – så mye at det representerer et politisk problem. La oss si det tredje mest alvorlige miljøproblemet Norge står for, nest etter oljen og laksen: Plastprodukter i frislepp.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Bortsett fra noe tuskhandel med fisk, elgkjøtt og poteter finnes det ikke mye som ikke er supermarkedbaserte matvarer her i Østerdalen. Det finnes ikke økonomisk grunnlag for egen butikkslakter, grønnsakshandel, bakeri og denslags. Det er også visse klimabetingede begrensninger for hva man selv kan få til å dyrke. I det store og hele er folk prisgitt det eksisterende “forsøplingssystemet” hvor man kjøper ting i butikken, bringer dem hjem og pakker dem ut. Innpakningen går hovedsaklig rett i søpla, selv om noe av det – for eksempel glass med skrulokk – noen ganger blir gjenbrukt til ymse formål. Det er i praksis håpløst som privat forbruker å fremme innvendinger mot dette opplegget. Hva skal man liksom gjøre? Nekte å handle mat på det eneste stedet som selger mat av idealistiske årsaker? Alle skjønner at det er dødfødt. Det eneste man i praksis kan gjøre er å “begrense seg” — som i seg selv er en taktikk med strenge begrensninger. Mat må man jo ha. Opplegget er som det er. Det er derfor jeg kaller det et politisk problem. Bare regulering og avgifter kan påvirke det som fra et lønnsomhetsperspektiv er det mest effektive. Ting er som de er fordi det lønner seg – for noen få og på ganske kort sikt – at ting er slik. Over langen taper vi alle på denne hemningsløse omgangen med giftstoffer som plast. Jeg sa “giftstoff” men det er mest i mekanisk forstand. Kjemisk sett er jo mesteparten av all plast klarert for bruk til matvarer og vi har ingen grunn til å anta at dette standardsystemet er korrupt. De gjør jobben sin. Problemet med plast er jo på den annen side at mannskiten ikke brytes ned i naturen, selv om vi har observert visse mikrober som ser ut til å bruke plaststoffer som næring. Plasten blir stort sett bare “halvert” ned til stadig mindre partikler som etterhvert går i lufta, vannet, jordsmonnet, til og med blod, hjerne og kjønnssafter hos levende organismer, inkludert mennesket. Dette er en ny greie. Vi har ikke brukt plast lenge nok til at det går an å måle “langtidsvirkninger”, men det er ingen grunn til å være optimistisk i forhold til et fremmedstoff som inntas og lagres i kroppen.

Virkelighetens matrix – jeg tenker da på den berømte filmen – består i økonomisk betinget tvangsatferd. Man må gjøre slik og slik av budsjettmessige hensyn. Dette har man råd til. Dette har man ikke råd til. Og sånn går dagene. Det blir en vane av det. Hvor får du maten din fra og hva slags aktiviteter er innblandet i denne saken? Nesten ingen har et avklart forhold til sånne ting — og de som har det blir lett nevrotiske og “insisterende” på måter folk ikke klarer å forholde seg til, så de reagerer med ondskap rettet mot for eksempel vegetarianere og andre som i det minste prøver å etablere noen slags sunnere livsstil. Du vet. Økotypene. Er de kanskje ikke jævlig irriterende noen ganger? Sannheten er jo at folk har for det meste ikke råd til å konsekvent gå for de sunnere alternativene. De henger på et forholdstall mellom kalorier og kroner. De er nødt til å ha en viss mengde av det ene, men de begrenses i hva slags kalorikilder de har tilgjengelig av det andre. Selv kjenner jeg ingen som aldri tenker på prisen. Det hender noen ganger at de går “all in” for eksempel knyttet til et middagsselskap eller noe, men i hverdagen må alle se seg for og passe på. Det er jo fort gjort at man havner i en forbrukskurve som går i minus på et ugunstig tidspunkt. Det norske systemet belønner generelt sett ikke sunnhet, men sparsommelighet og budsjettdisiplin. Dessuten prioriteres prinsippet om at folk skal kunne bli “rike som i eventyret” foran en økologisk stringent linje, det vil si hva som er sunt både for folk, fè og miljøet. Det hele er ganske perverst. Norge har vært på en nedadgående kurve i over førti år. Befolkningens matvaresikkerhet ligger i hendene på noen milliardærer. Fordi slik ønsker vi åpenbart å ha det. Eller slik har det ihvertfall blitt, uansett hva vi eventuelt måtte “ønske”.

Fra historiens støvete arkiver henter vi fortellingen om da bandet Kiss i året 1975 dro på turnè med Rush som support, altså det noen også kaller “oppvarmingsband”. De som har noenlunde god kjennskap til begge disse gruppene ser ikke på dette som noen sannsynlig sammensetning av artister, men det skjedde altså likevel. Sånn var livet den gangen. Min egen “fandom” i forhold til Kiss spilte seg for det meste ut i årene 1975-76 og hang sammen med albumet Kiss Alive, som også var deres store kommersielle gjennombrudd. De hadde allerede gitt ut tre studioalbum men de solgte dårlig så Kiss tjente i hovedsak alle pengene sine på å holde konserter – for fulle hus – i de årene, som sannsynligvis var årsaken til at det begynte som en morsomhet at de kanskje heller bare burde gi ut et konsertalbum.

Når og hvordan oppstår musikksmaken? Selv tilbrakte jeg 70-tallet på skolen — og alle vet jo hvordan ting fungerer der. Man havner i en eller annen kategori enten man går for dette eller ikke, og mye går på klesstil og musikksmak. Man vet jo ikke om noe annet. Det vanlige var å “ytre seg” – og bli bedømt – som medlem av den eller den “kasten” som typisk hadde liten omgang med hverandre på fritiden. Selv var jeg imidlertid idrettsmann også, så jeg traff vel av den grunn et mer variert utvalg av typer enn hva som var vanlig blant de “rockerne” jeg pleide å henge med. Ihvertfall har jeg alltid hatt en “bredere” smak enn hva man typisk finner innenfor denne kategorien. Dessuten er jeg – eller rettere sagt, var jeg – en jævel til å danse, noe rockere vanligvis skyr som den berømte pesten. Jeg har drasset med meg mange lærjakketyper på discoen, for å si det slik. Til og med ut på dansegulvet, hvor de riktignok sikret seg ved å være “ironiske”.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Den første konserten Kiss spilte i Norge skjedde i året 1980, i Drammenshallen. Selvsagt måtte jeg dra for å se dem på scenen – i full mundur – selv om de var godt og vel utdaterte i forhold til hvordan musikksmaken min hadde utviklet seg mellom aldrene 12 og 17. Med seg brakte de supportbandet Iron Maiden, som vakte litt oppsikt med sin – for den gangen – nye og mer aggressive stil, som befant seg et eller annet sted på skalaen mellom gotisk fantasilitteratur av typen Edgar Allan Poe og “kitchen sink realism” – en britisk spesialitet – i tekstmaterialet sitt. De hadde veldig attitude, og selv om det var Kiss folk dro for å se så var det Iron Maiden de snakket mest om etterpå. Sånn har det vel forsåvidt forblitt i alle år siden også. Det er for mye tøys med Kiss. De er jo ikke seriøse på den måten som appellerer til rockere, selv om nesten alle av en viss alder har et litt nostalgisk forhold til dem fra barndommen. Hva er det ellers å si om dem som musikere? Kanskje litt sånn “middels pluss” med tilløp til noen geniale sanger her og der, men ingen av dem står ut som bemerkelsesverdige talenter på dette nivået. Du vet. Verdenskjendiser og det ene med det andre.

Jeg har aldri vært i tvil om hva jeg liker. Man merker jo sånt. Hva “de andre” liker er imidlertid mindre interessant. Jeg bruker det ihvertfall ikke som referansesystem. Hva raker det meg om andre liker og misliker det samme som meg? Når det er sagt så er jeg selvsagt villig til å forhandle om musikkvalg hvis jeg for eksempel har med meg passasjerer i bilen som ikke liker det jeg har satt på, men det handler jo om helt andre ting enn mine subjektive smaksspørsmål. Jeg liker såpass mye forskjellig at du må være bra fette sær for å ikke finne noe du kan leve med i platesamlingen min (men de som liker gammel musikk vil ha mest å velge mellom). Det er enklest å formulere hva jeg ikke liker, som kort fortalt er ting som er veldig “produserte” og standardiserte, åpenbart fremstilt med sikte på kommersiell suksess i hitmarkedet. Banale men allsangvennlige sanger preget av “fengende rytmer”, om du skjønner hva jeg mener. Det er musikalsk gatekjøkkenmat beregnet på folk som er dypt overfladiske i smaksmønsteret sitt. Selv foretrekker jeg den typen musikk som seriøse musikere lager, enten de er rockere eller jazzfolk. Man merker jo sånt. Det har i utgangspunktet ikke noe å gjøre med kompleksitet. Man bør merke seg at det er faktisk vanskelig å levere enkle ting – si som tregreps råkkenråll – på noen overbevisende måte. Mye blir ganske kleint ganske raskt. De finner ikke “den riktige energien” i uttrykket så det ender med å surre rundt som en kråke med bare èn vinge. De vet liksom ikke om de er Johnny Rebell eller Mors Lille Ole. Begge deler funker ihvertfall dårlig. “Kristenrock” har for eksempel aldri slått helt an, ikke engang blant de kristne. Det må jo være litt fort, farlig og vågalt for å treffe den riktige nerven.

Musikk som fenomen – uansett hva man liker på det private detaljnivå – er ganske interessant. Det går for å henvende seg direkte til følelseslivet, uten å ta omveien rundt en “intellektualiserende” og analytisk prosess. Man opplever det på en annen måte enn de andre uttrykkene som tilhører det vi kaller “de klassiske skjønnkunstene”. Det er jo sjelden at de treffer folk på en direkte måte som ikke involverer språk og tenkning. Vi betrakter dem med blikket, men vi “kjenner” dem ikke treffe oss i kroppen, mens nesten all musikk “oppmuntrer til bevegelse” — om så bare det å bevege den ene hånden som om man dirigerer et fantasiorkester, nikke litt med hodet og den typen ting. Det er noe fysisk som foregår. En slags agitasjon på hormonenes nivå. Et engasjement. Et henfall til kroppsbevegelser som aktuell ytring. Alle merker dette, så vi må anta at det er her hunden ligger begravet når diverse “konservative kretser” i denne verden stiller seg skeptiske til musikk generelt, men særlig sånt som går for å være “utfordrende” i seksuell, politisk eller religiøs forstand. Eller sånt som forderver ungdommen, om du vil. Det man i Nazi-Tyskland kalte entartete kunst. Degenerert. Dement. Skadelig. Alle ord du kan komme på i denne kategorien. Sovjetsystemet hadde også diverse betenkeligheter med “vestlige kunstuttrykk” som rock og frijazz. Jeg vet ikke noe om prestestyret i Iran sånn sett, men det vil forbause meg om de ikke har regler for hva slags musikk som “sømmer seg” innenfor opplegget deres. Det er ellers litt komisk at det tradisjonelt sett er kulturattachèen ved et lands ambassade som også er spionsjefen. “Kultur” er jo et såpass vagt virkeområde at alle mulige slags aparte interesser og kontakter lar seg forklare. De typene som blir kulturarbeidere av yrke har jo ellers en tendens til å være “fritenkere” i forhold til samfunnskonvensjonene og slike ting, så alt er litt løsere. Vi avrunder med en bemerkning fra svenskenes forhenværende statsminister Carl Bildt. Han hadde nemlig lagt merke til – eller blitt gjort oppmerksom på av noen andre – at den lokale utbredelsen av hard rock og heavy metal sammenfaller i stor grad med landenes nivå av oppnåelig frihet og velstand. Bare en pussig tilfeldighet?

De dødes dag (spansk: Día de Muertos) er en meksikansk feiring som finner sted den 1. og 2. november. Dagens feiring er en blanding av prekolumbianske kulturer og de katolske alle sjelers dag og allehelgensdag. Det er en festdag både i Mexico, Spania og Sentral-Amerika samt store deler av USA hvor det befinner seg mange meksikanere og sentralamerikanere.

(Wikipedia)

De sier at vår tids vane med å skjære ut et groteskt ansikt av gresskar er en reminisens etter keltisk hodekult, hvor det avkappede hodet til folk hadde visse religiøse konnotasjoner. Samtidig legger vi merke til at et viktig element under “de dødes dag” – en synkretistisk amalgamasjon av katolsk dysterhet og gammel mesoamerikansk dødsdyrkelse – er det som kalles en calavera. En symbolsk representasjon av en – ofte dekorert med all mulig slags bling – hodeskalle. Visse magiske tradisjoner opererer med “levende hoder” som for eksempel forholdet mellom Odin og Mime. De har noen slags rådgivende funksjon, særlig i den typen spørsmål hvor man liksågodt kan spørre en gråstein som et menneske. Hvordan blir vinteren i år? Fra arkeologiske undersøkelser av gamle bostedsplasser, gravanlegg og den typen ting vet vi at hoder spilte en meningsfull rolle for folk i oldtiden. I mer eller mindre dekorert tilstand – noen ganger fullstendig pakket inn i malt keramikk – ble de etter alt å dømme oppbevart på prominente plasser i boligen. Si hei til oldefar. Hodeskaller er ellers et ganske alminnelig estetisk motiv. Folk “mener” noe med det men det er uklart eksakt hva. Fordi det ser tøft ut? Eventuelt fordi det er en symbolsk representasjon av dødens plass innenfor den menneskelige tilstand?

De som behøver en hodeskalle kan henvende seg her: Bone Clones.

Jeg kjenner en kis som har en hodeskalle på skrivebordet sitt. Han forteller folk at den er ekte men jeg vet at den ikke er det. Den har aldri tilhørt noe levende menneske. Det er bare en modell som er kjøpt fra det firmaet som er linket ovenfor. Jeg er litt usikker men jeg innbiller meg at det er straffbart å oppbevare deler av døde mennesker, uansett hvordan man har fått tak i dem. Det er uansett dårlig smak å stille ut ekte skjeletter – hele eller i deler – midt i glaninga til folk, selv om det er et museum. Det er noe med respekt for de avdøde, gravfred og det ene med det andre. Jeg er ikke engang særlig begeistret for utstoppede dyr som “dekorasjon” i private hjem. Det foregår noen slags bisarr psykologi med de som i fullt alvor henger opp jakttrofèer og den typen ting. Hva er greia? Det er jo ikke kunst. Jeg antar det konseptuelt sett befinner seg i det samme universet som et album med feriebilder, eventuelt et portrett av seg selv som man har betalt noen for å male så man kan ha det på veggen hjemme. Eller på kontoret. Det er jo alltid stilig når et firma har et portrettmaleri av sjefen, gjerne hengende rett bak der han sitter til vanlig. Hvis han samtidig har en hodeskalle på skrivebordet oppnår man god stemning i rommet. Du vet. En ytring behøver jo ikke å være “noe man sier”. Filosofisk sett må alle stilvalg regnes som ytringer. Man mener noe med det. Og det sier da også noe om vedkommende. Hvordan man står, går, kler seg og snakker handler om stilvalg; følgelig er det også ytringer.

Det finnes ikke noe som er naturlig for mennesker. Vi er kulturskapninger tvers igjennom. Å være ustilig er også et stilvalg. Det sier noe om vedkommende. Om du ikke selv har noe bevisst forhold til slike ting så kan du ta deg bra mye faen på at underbevisstheten din ser og registrerer alt. Denne prosessen går sin underbevisste gang enten man bruker all denne informasjonen til noe eller ikke. Alle de typene “anelser” – magefølelse, intuisjon og denslags som man får noen ganger – kommer derfra — og de er i hovedsak orientert mot “ting man har vist interesse for tidligere” nesten som hvordan anbefalingene virker på visse nettsteder. Det handler om engasjement på godt og vondt. For eksempel ting man er redd for. Folk er veldig ulike sånn sett. De ser det samme – teknisk sett – men bevisstheten deres fokuserer på forskjellige ting. Vi nærmer oss det årvisse kulturfenomenet Halloween. Hvordan forholder folk seg til dette? Noen griper begjærlig enhver halvbra unnskyldning for å lage fest og maskerade. De er avklarte. Vi behøver ikke å bry oss om dem. Vi forstår dem så bra som vi behøver å forstå dem. Det er de som misliker Halloween som er de interessante. Hva er greia deres? Nå finnes det vel neppe bare èn samlende årsak til misbilligelsen, men i konsekvens blir det likevel ja eller nei til opplegget ting koker ned til. De som bare trekker på skuldrene er heller ikke særlig interessante. Det angår ikke meg. Minimumskravet er at de må ha en mening om saken. Gjerne forargelse. Det er jo ikke komisk når folk ikke bryr seg, det vi ser etter er en dirrende generator av engasjement. Hvorfor bry seg? Dette er det evige spørsmålet. Folk blir noen ganger som en hundevalp som har fått tak i en tøffel og tydeligvis opplever noe slags knurrende drama med denne gjenstanden. Er det komisk? Det kommer litt an på hvordan de ytrer seg. Hvorfor misliker de Halloween? Begynn og snakk. Generelt sett kan vi si at jo mer komplisert forklaringen er, jo mer komisk blir det. Det er ikke en del av norsk kultur og tradisjon. Kanskje ikke før, men det er det nå. Det er ikke umoralsk å ha det gøy, men det er tvilsom moral å jobbe for at andre ikke skal ha det. Dessuten finnes det ikke noe sånt som et korrekt kultursyn.

Blant de som er aller mest Einar Beinhard med å “forsvare norsk kultur og norske tradisjoner” finner man en bent frem sjokkerende mangel på kunnskap om – eller engang interesse for – det de tror de prater om. De vet rett og slett ingenting. Alt de har er noen følelser som er verken her eller der i forhold til virkeligheten. De er sikkert ikke medlemmer av Norsk Fortidsminneforening engang. Herregud. Har de lest alle sagaene og folkeeventyrene? Og hva med norgeshistorien? Vi både kan og bør spørre folk hva de egentlig har å fare med. En gjennomsnittlig tysk bobilturist har jo typisk sett mer av landet enn en gjennomsnittlig “erkenordmann” som markedsfører sterke meninger om “det nasjonale” på Facebook og lignende media. Jeg mistenker at dette dreier seg om en sjalu form for kjærlighet. Du vet. Når folk føler at de står i fare for å miste sin darling til enhver tid. Sånt kan bli ganske patologisk. Behøver vi å fortelle noen dramatiske historier om sjalusi? Jeg tror ikke det. Alle har allerede hørt alt før. Sjalusien er en suicidal form for energi, fordi det er jo umulig å leve med en sjalu partner i lengden. De fremkaller det de frykter med atferden sin. Selv om man eventuelt får til å “jobbe rundt” partnersjalusien slik at forholdet likevel varer, så blir det hva vi kaller et dårlig forhold. I slike saker går det nemlig ikke an å ta ut utbytte i noen annen valuta enn den man investerer. Søppel inn = søppel ut. Poenget er at Halloween er ikke farligere enn man selv gjør det til. En saklig innvending kan være at for de som ha la oss si tre barn i slyngelalderen så blir det jævlig dyrt i lengden med alt sånt som alle skal være med på. Kostyme, dekorasjon og full pakke. De selger jo en masse utstyr i butikkene ved denne tiden. Kjøpepresset er ikke akkurat subtilt. Men bortsett fra det økonomiske argumentet er jo greia i seg selv ganske harmløs. Mytologien påstår at “dimensjonsveggen” mellom de levendes rike og dødsriket er på sitt tynneste ved denne tiden, uten at det er krystallklart for meg akkurat hvorfor det angivelig skal være slik, men det blir uansett til at man setter ut gravlys og den typen ting. Man behøver jo ikke å forstå opplegget for å delta. Livets store skuespill består ofte i at alle gjør det alle andre gjør uten at noen egentlig bestemmer at det skal være slik. Det er en selvdrivende mekanisme som det er vanskelig å påvise hvor eller hvordan startet til å begynne med.

Jeg hadde en kort interaksjon på et engelskspråklig nettsted her om dagen. Folk er nervøse. To amerikanere jeg kjenner hadde brukt ganske mange ord hver seg for å si akkurat det samme: Hvis Trump blir gjenvalgt kommer de til å forlate USA. De gidder ikke engang prøve å stå han av. Men hvor skal de reise? Amerikanere er jo i utgangspunktet ikke særlig velkommen noe sted, men hvis de har penger kan de kjøpe seg inn i noe. Generelt har de tro på europèiske land, selv om det rasles med fascistsablene i denne verdensdelen også. De stoler likevel på at europèere er mer “voksne” enn hva folk typisk har en tendens til å være i USA. Mindre hysteriske og følsomme. Mindre religiøse i vendinga. Så vidt jeg vet finnes det dommedagskristne overalt – også i Norge – men opplegget er mer påtrengende i det amerikanske samfunnet. Vi har for eksempel ikke gående noen seriøs debatt om skolebarn skal få obligatorisk “bibeltrening”. Jeg har inntrykk av at kanskje noen få private skoletiltak kan være litt i overkant trosbaserte, men den alminnelige folkeskolen holder seg for det meste til påstander som kan bevises. Og begrepet “religionsfrihet” betyr vel så mye frihet fra religiøs påvirkning som det betyr friheten til å blande religion inn i alt man snakker om og holder på med.

Som privatsak betraktet har jeg ingen meninger om religion. Hvis det er greia di? Værsågod. Du har funnet billig føde og kan rolig ete deg til døde, som Arnulf Øverland sa. Eller kanskje det var Andrè Bjerke? Det er ikke viktig. Poenget er uansett at alle disse konkurrerende institusjonsreligionene representerer det samme for filosofien som gatekjøkkenmat gjør for folkelig kokekunst og ernæringspolitikk. Det er noe billig drit men det er enkelt å få tak i. Det går an å pimpe opp en hamburger til å bli noe overdådig som ser fint ut på bilder og sikkert smaker helt greit, men det er fortsatt bare en gris med leppestift. Imidlertid har jo folk så forskjellig smak når det kommer til hva slags kyssetrut de fristes av. Hvorfor skal man dømme dem? Så lenge klininga er noe begge ønsker har ingen andre noe med dette. Det finnes noen lover som tar for seg aldersgrense, samtykkekompetanse og så videre, men så lenge de involverte partene ellers er voksne folk som forstår hva de driver med så er romantiske opplegg en privatsak. Det virker naturlig å relegere de religiøse affærene til det samme spillerommet. Det går jo an å tenke at dette er ikke særlig bra for deg både om folks religiøse og romantiske opplegg – og sannsynligvis ha rett, i en viss forstand – men likevel avstå fra å kommentere saken på det grunnlag at sånt er private affærer. Terskelen er selvsagt lavere for å mene noe om slekt og nære venner, blande seg borti livsstilen deres og det ene med det andre, men de andre gjør som de vil, forutsatt at “det de vil” ellers er på denne siden av loven.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Om Trump er det ellers å si at han viser “sjamanistiske symptomer” på at han er i ferd med å dø. La oss si det minner om energien på et typisk sjekkested en halvtime før stengetid. Standardene senker seg. Man begynner jo å få dårlig tid i forhold til det kortsiktige målet slik at “konversasjonen” blir knappere og mer resultatorientert. Hvis det skal “bli noe” må man skynde seg — og hvis det likevel ikke skal bli noe så kan man liksågodt bare lukke øynene og danse. Jeg tenker på den mystiske hendelsen under et av de politiske vekkelsesmøtene hans Trump, når han sto der i en halvtime og “vaiet i vinden” oppe på scenen mens de spilte listen hans fra Spotify eller noe over lydanlegget. Publikum var rådville, men de som befant seg sammen med han på scenen var enda mer så. Dette ligner ikke på vanlige teknikker for stemmefangst. Hva skjer? Det har vært litt spekulasjon om saken. For meg virker det opplagt. Trump vet at dette er hans siste dans her på denne jorda. Han prøver å suge mest mulig nytelse ut av øyeblikket som best han kan. Hvis han taper valget – som er det mest sannsynlige – er det jo over for ham. Hans politiske relevans opphører og han bør prise seg heldig hvis han ikke tilbringer resten av livet i fengsel. I typisk stil påstår valgapparatet hans at Trump er “den sunneste kandidaten noensinne og han er full av vigør og ståpålyst” men alle kan se at dette ikke er sant. Han virker mest oppgitt. Det får gå som det går. Livet hans er uansett snart slutt. Men først har han tenkt å danse, eller hva man skal kalle det. Han har noen moves. Et av dem er det jeg kaller The Double Ghost Handjob som består i å foreta diagonalt perpendikulære runkebevegelser med begge nevene mens han smiler lurt. Melkemannen er her. Gudene vet hva han tenker på. Vet han egentlig hva den snart femti år gamle discolåta YMCA handler om? Man håper nærmest på både ja og nei, men av forskjellige årsaker. Herregud. For en bisarr fremtoning. “Afrikansk diktator fra 70-tallet” virker mest naturlig å kalle ham.

Ingen har vært mer opptatt av flokkstørrelse enn Donald Trump. Det startet allerede med innsettelsesseremonien som president. Selv om det finnes fotografisk dokumentasjonsmateriale som beviser noe annet har han hele veien påstått at han samlet et mye større publikum enn Obama. Sånt er veldig viktig for ham. Mange lyttere, mange følgere. Og alt er alltid større, bedre, smartere og mer sensasjonelt. Mannen er jo for fanden en parodi på et skrytende esel. Selvsagt vil ikke Trump bli glemt, men han vil heller ikke bli husket som den superhelten han selv later til å tro at han er. Folk forteller meg at hovedårsaken til hvorfor det angivelig fortsatt er “dødt løp” mellom presidentkandidatene foran valget om to uker skyldes at det sitter langt inne for amerikanerne å stemme på en kvinne. Til tross for at valget står mellom en åpenbart kompetent kvinne og en like åpenbart evneveik mann. Det foregår så mange slags parodier akkurat nå. Jeg vet ikke engang hva jeg skal kommentere til de amerikanerne som forbereder seg på å bli flyktninger. Trump har jo sagt at han skal deportere mange millioner og tvangsinternere minst like mange. Hvor skal han sende dem? Verden behøver jo ikke akkurat enda flere flykninger som befinner seg verken her eller der, de bare vandrer. Eksempelvis blir det anslått at åtte millioner mennesker har flyktet fra Venezuela siden året 2014. Og ingen vet hvor helvetesmakta i Israel har tenkt å stanse med de hemningsløse voldsorgiene sine. Ihvertfall er det sikkert at alle som kan løper for livet i de retningene som virker mest gunstige der og da. Hvem skal ta seg av dem? Hvor skal folk gå når de ikke kan vende hjem fordi der er det livsfarlig å oppholde seg, men samtidig er det ingen andre som vil ha dem heller? Det er en vanskelig gåte som sikkert ikke oppfordrer til optimistisk engasjement med noe. De anslår at omtrent femti tusen nordmenn flyktet til Sverige under den tyske okkupasjonen 1940-45, men tallet er usikkert. Det var ihvertfall “noe mange gjorde” fordi det virket nødvendig der og da. Mange hadde jo Gestapo etter seg og det ene med det andre. Det var farlige tider. Problemstillingen er ikke vanskelig å forstå. Noe lignende – bare i mye større skala – foregår mellom Venezuela og nabolandene, særlig Colombia og Brasil. Folk legger ut på vandring på grunn av fundamentalt ustabile politiske forhold og generell utrygghet. Snart kan vi altså se en massiv “eksodus” fra USA også. La oss håpe det ikke skjer.

Noe som ble publisert under tittelen Mann knivstukket med våpen fikk meg til å fnise. Det er en språkblomst av slekten asymmetrisk tautologi. Jeg mener, når noen har blitt “knivstukket” er det jo allerede etablert hva de er stukket av, eller med, eller hvordan nå det preposisjonelle forholdet blir. Konseptet kniv begrenser seg imidlertid sjelden til å være bare et våpen, selv om kniver også kan brukes slik. Først og fremst er kniv et redskap. Du vet. Verktøy. Sånt som man bruker til å få visse ting gjort, særlig i forbindelse med matlaging. Hva skal man ellers bruke til å kappe opp gulrøtter? Karateslag? Det er i virkeligheten bare noen bajonetter, stilletter, springkniver og denslags som kun er designet for å stikke folk med og som således må regnes som våpen først og fremst. De fleste kniver i verden er “uskyldige” i og for seg selv. De ble ikke laget for dette formålet. De ble misbrukt av noen med onde hensikter.

Det er mange år siden jeg meldte meg ut av den surrealistiske våpendebatten i USA. Jeg tror det dypest sett handler om protest mot et av de sosiologiske hjørneprinsippene for demokratiske samfunnssystemer: Statens voldsmonopol. De vil ikke gi opp retten til “privat voldsutøvelse” i USA. De sier at retten til å eie og bære på seg et skarpt skytevåpen handler om retten til selvforsvar, men det fungerer ikke sånn i praksis. Man lever jo for fanden under krigstilstander hvis det er nødvendig å være forberedt på en skuddveksling i løpet av dagen. Det beste “allround” selvforsvarsvåpenet jeg kan tenke på for nærkampformål er rett og slett pepperspray. Eventuelt tåregass hvis man er av den heavy typen. Alle vet at når man får sånt i ansiktet så er man i praksis kampudyktig på kort sikt. ihvertfall lenge nok til at det går an å evakuere stedet mens angriperen er opptatt med ansikssmertene sine. Det er også “relativt medisinsk ufarlig” å bruke mot noen, jævelskapen gjør for det meste bare vondt en stund og det er det. Det er jo ellers litt her og der hva eksakt folk mener med konseptet selvforsvar. Hva med for eksempel æren? Er det en del av “selvet” som bør forsvares? De fleste er enig om at hvis man bare kan forlate en truende situasjon – selv om folk ler av deg og synes du er en pyse – så er det dette man bør gjøre. “Åndelige angrepsvåpen” tillegges sjelden noen vekt i rettssystemet, selv om de anerkjenner mobbing og trakassering og betrakter det som straffbare handlinger. Man slipper jo sjelden unna hvis man svarer ord med voldelig engasjement uansett hvor krenket man føler seg. Det man skal gjøre er å anmelde saken hvis man opplever at noen har krysset grenser sånn sett, så får politiet gjøre jobben sin, eventuelt henlegge saken hvis de bedømmer det som “bare vanlig jåss og drama”. Folk skriker jo de verste skjellsord til hverandre for de minste filleting noen ganger.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Folks interesse for zen – definert som et selvstendig filosofisk univers – er litt varierende. Alle husker det klassiske spørsmålet om flagg: Et flagg vaier i vinden. Hva er det som beveger seg? Er det vinden eller flagget? Det er meningen at man skal fundere seg frem til det åpenbare svaret: Det eneste som beveger seg er sinnet ditt. Det er en observasjon betinget av visse modulasjoner i dataoverføringsprinsippet. Eller et bilde i hodet om du vil. Vi kan bare uttale oss om det vi observerer, ikke det som “egentlig” foregår. Vi tolker det som et “syn” mens det som skjer i mer fysisk forstand er en manifestasjon av energi innenfor et mangedimensjonalt system. Du vet. Atomenes dans og det ene med det andre. Det sanseapparatet vi alle har og som i det store bildet fungerer omtrent likt for alle gir oss ingen “objektiv” informasjon, selv om alle er enige om hva de ser. Eller rettere sagt, enige om hva slags navn de skal sette på tingen. Vi har de envnene og talentene som passer seg for dyr innenfor vår klasse og orden — som vi kan definere som eksklusiv for homo sapiens basert i våre kunstferdigheter med “tenkning” men hvis vi gjør dette så mister vi oversikten over det større bildet av hva vi er og hvor vi kommer fra. I utgangspunktet finnes den verden vi erfarer gjennom sanseapparatet. Siden tilkommer et antall “forklaringer” og tolkninger av disse observasjonene. Det varierer fra rimelig inferens til de villeste fantasier når folk så begynner å snakke om ting. Zen betraktes vel for det meste som en variant av buddhisme – nazibuddhisme som noen sier, som jo er ganske morsomt hvis man liker “mørk humor” – men det handler dypest sett om “virkelighetsoppfatning” og forholdet mellom den objektive tilstand og den subjektive erfaring, som i den endelige analyse handler om døden. De som blander nazisme inn i bildet som humoristisk sverd mener å dra en linje mellom zen og de bisarre SS-ritualene på hovedkvarteret Schloss Wewelsburg, som Heinrich Himmler gjorde til et religiøst kultsentrum som var fokusert på “å gi og ta imot døden” som rituell praksis og “moralsk trening” for SS-personell. Men der stanser det altså, med mindre man har tenkt seg nedi noe slags harahøl som handler om japansk kultur og grunnlaget for alliansen med Tyskland under Den andre verdenskrig. Poenget innenfor zen er uansett at døden er noe idiotsikkert. Den kommer for alle. Derfor bør enhver form for “hard realisme” inkorporere døden som “en av spillerne” i det store bildet av alle bevegelige deler.

Når det er sagt så er vel ikke tenkning noe folk liker å holde på med uten at det har noe nytteformål. Man kan tenke på en plan eller en oppgave men det virker meningsløst å bare filosofere om ting som ikke har noe svar, eller som har like mange ulike svar som det finnes folk. Det blir jo matematisk sett det samme forholdet. La oss se for oss en spillemaskin med tre hjul som spinner rundt og kommer opp med tre symboler på linje når de stanser. Alle har sett dem. Folk blir noen ganger veldig hypnotisert av greia og kan spille bort mer enn de har råd til av årsaker de ikke kan redegjøre for. Det er i utgangspunktet åpenbart – eller bør ihvertfall være det – at hensikten med sånne maskiner ikke er å gi bort gratis penger til et utvalg heldige vinnere. Alt er nøye beregnet og programmert. “Noen” vinner alltid noe av og til, ofte med mye dramatikk i lyd og lys for å markere flaksen som alle ønsker, men de fleste bare taper. Dette er hele forretningskonseptet hos både store og små casino. Det går an å vinne, men det er mye mer sannsynlig at man vil tape. Det er faktisk lagt opp til at man skal tape i lengden, uansett om man vinner en etter måten stor gevinst av og til. De eneste som stengt tatt vinner over banken i et casino er sånne som ramler tilfeldigvis innom og har griseflaks èn gang, der og da. Siden slutter de å spille og investerer gevinsten i normale forretningsprosjekter. Da har de vunnet. Vi hører noen ganger om gamblere og storspillere som “lever av poker” og det ene med det andre, men da må de i så fall være korthaier som lever av å være kaldt kalkulerende spillere overfor “urealistiske optimister” (som alltid kommer rekende). Det kan ikke være snakk om en likeverdig kompetent gruppe av spillere som lever av hverandres tap. De må være litt mer “Erling Håland” i tenkningen og plassere seg der hvor de vet at mulighetene vil komme på grunn av de andres spillemønster. Det går i det hele tatt ikke an å stole på flaksen. Man må gjøre så godt man kan og håpe at man har flaks i tillegg, men heller ikke håp er noe man bør lite på. Spar det helt til slutt. Først må alt annet prøves. Poker er et ferdighetsspill, men bare til en viss grad. Når alle rundt bordet er like flinke til å lese motstanderne og den typen ting henfaller vi jo til flaks igjen. Eventuelt “spillestil” og konkurransen om å ha det strategisk smarteste opplegget i folhold til en tolv times konkurranse, eller noe. Jeg vet ikke. Poker er ikke særlig interessant. Folk tar leken alt for alvorlig i forhold til hvor fjollete det hele er. Jeg er ikke noe sjakkmenneske heller. Om jeg må liste et brettspill som favoritt blir det enten Ludo eller Backgammon.

De som er glad i rosèvin kjenner sannsynligvis navnet Montrose som et prisgunstig alternativ i denne kategorien, men det var også et band i gamle dager, under musikalsk ledelse av den eminente gitaristen Ronnie Montrose og frontet av den karismatiske vokalisten Sammy Hagar. Bak seg har de en kompetent rytmeseksjon og sammen spiller de “klassisk hardrock” sånn som det skulle gjøres frem mot midten av 70-tallet. Jeg anbefaler debutalbumet Montrose fra 1973. Senere gikk det nedover med dem — selv om noen liker denne fasen også. Vi skal imidlertid henge oss opp i et mønster. Saken er jo at Montrose ble produsert av Ted Templeman som noen år senere sto bak en like sterk debutplate, som også ble fulgt opp av noen kunstnerisk svakere utgivelser. Mønsteret er forøvrig også likt: En habil rytmeseksjon toppet av en eksepsjonell gitarist og med en sexy blondine til å synge. Sjekk dette her (teksten fortsetter under videoen):

Dette var Van Halen i 1978. De vakte en del oppsikt med det selvtitulerte debutalbumer sitt – også en del av mønsteret – men var litt her og der senere, selv om den kommersielle suksessen forble nokså stabil. Selv fortrekker jeg albumet deres fra 1981 – Fair Warning – og jeg mistet vel forsåvidt litt interessen for Van Halen etter dette. Det skjedde jo så mye annet spennende i musikkbransjen. Det neste jeg la merke til med dem var at den teatralsk flamboyante vokalisten David Lee Roth – til ingens store overraskelse – gikk for en solokarrière, så hva gjorde Ted Templeman? Ved det tidspunktet da dette skjedde hadde jeg allerede lest meg opp på historien så det var litt komisk da Sammy Hagar ble gjenopplivet og brakt tilbake for å fronte Van Halen. En sirkel ble sluttet. Her er Montrose i sine glansdager (teksten fortsetter under):

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det virker som om jeg har åpnet en musikalsk orientert søndag her i Østerdalen. Det forrige jeg skrev var mest om Les Claypool mens dette så langt har handler mest om Ted Templeman. Han må jo ha sett det som en “forretningsmodell” like mye som et spesifikt format av trommer, bass, gitar og vokalist (som sikkert minst halvparten av alle band i verden i utgangspunktet har startet med). Det er rett og slett for mange likhetspunkter. Det ligner et mønster, ikke et sett av rene tilfeldigheter. Jeg vet ikke hvor aktuelle verken Montrose eller Van Halen er for dagens publikum som søker seg mot rock og metall, men i sin storhetstid var begge godt etablerte “produkter” som både solgte bra og fikk (mest) bra kritikker. Det har jo skjedd mye på de 40-50 årene som har gått siden dengang. Imidlertid har det jo blitt sånn at flinke gitarister vokser på trær. På YouTube finner man syvåringer som spiller ræva av Eddie Van Halen. Standardene i den seriøse enden av markedet har hevet seg ganske mye, men hvis man spiller i et rølpeorkester foran et publikum som er ute for å feste så fungerer alt det gamle fortsatt like bra som før. Mange lever av sånt også.

Vi avslutter dette skrivestykket med Van Halen på sitt beste, i 1981:

Les Claypool – på bildet ovenfor – er en slags superhelt blant alle som spiller bassgitar. Han gjør sine egne greier, for å si det slik, som gjør at alle må høre det en gang til så å si umiddelbart etter at de hørte det første gang. Hva er det der? Og greia er både stabil og kontinuerlig. Det er rett og slett sånn han gjør jobben. Bandet Primus dukket opp på en tid da rock og metall begynte å bevege seg i en mer åpen og “progressiv” retning igjen, etter det formalistisk strenge 80-tallet. For eksempel kom bandet Red Hot Chili Peppers med sin eksepsjonelle funkybassist Flea og satte noen nye mål og standarder for hvordan det er lov å spille rockebass, men selv om Claypool er veldig “perkusjonistisk” i stilen sin så vil jeg ikke kalle ham utpreget “funky”. Det er mye mer avant-garde og sært enn som så. Uten musikalsk sammenligning forøvrig var Les Claypools rolle i Primus lik den til Ian Frasier “Lemmy” Kilmister i Motörhead; det vil si at bassen er selve motoren i lydbildet mens gitaren ligger bakpå og spiller fills, og trommene holder det hele sammen i bunnen.

Dette er veldig nerdete, ikke sant? Folk bryr seg ikke typisk om detaljene i lydbildet selv om det fleste får med seg at ting kan lyde mer eller mindre fett eller groovy eller hva slags ord man ønsker å bruke, og at dette ofte henger sammen med hvor dyktige musikere som befolker den aktuelle gruppen. Det finnes selvsagt grenser for alt, men hovedregelen er at de flinkere musikantene “får til noe” selv om låtmaterialet ikke er tipp-topp, mens de som jobber mer “amatørmessig” er avhengig av at låta er bra for at det skal lyde bra. Amatørmessige musikere som spiller middelmådige sanger har nesten aldri noen sjanse til å “gå noe sted” bortsett kanskje for litt lokalpatriotisk entusiasme når de spiller til fest. Uansett, poenget jeg skal frem til er at folk som selv spiller et instrument lytter sannsynligvis til musikk med et annet øre enn de som bare digger det ferdige produktet (eller ikke) basert i rent estetiske standarder. Selv har jeg spilt gitar siden jeg var en guttunge, med enkelte ekskursjoner over på bassgitar, syntesizer og “diverse perkusjon” (men aldri trommesett i den forstand, mere “lydeffekter”). Imidlertid aldri profesjonelt. Jeg har verken den rette typen talent eller den rette typen ambisjon for slikt. Instrumentet er bare et leketøy, som det ikke desto mindre er gøy å klimpre litt på av og til. Teknisk sett er jeg sikkert god nok til å spille rytmegitar – og til nød synge – i et middels bra rockeband, men jeg er ellers ikke “den rette typen” for en sånn jobb. Jeg er mer av en “studiobasert lydforsker” enn en musiker som trives med å spille et fast repertoar omatt og omattatt foran et mer eller mindre dritings publikum.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hvis jeg selv skulle komponert og gitt ut musikk ville det følgelig vært av den typen hvor èn person spiller alt og får det til ved å legge spor oppå spor i studioet. Det finnes en del sånt der ute, men den subjektive musikalske erfaringen ligner overhodet ikke på det å spille i band, hvor alt handler om å få ensemblet til å “svinge” som en helhet mer enn om at de enkelte musikerne kaster seg ut i mer eller mindre bra fungerende soloeventyr. Uansett, det at man er noenlunde kjent med hvordan visse instrumenter fungerer i praksis medfører – tror jeg – at man lytter til musikk på en annen måte. Det blir mindre sjangerorientert fordi man er jo i stand til å gjenkjenne bra håndverk også innenfor andre stilarter enn de man i utgangspunktet trives best med. Alt i alt tenker jeg nok mer som en komponist enn som en musiker, i den forstand at det er mer gøy å lage riff, løp, melodilinjer og sanger enn det er å fremføre dem foran et publikum. Det er i så måte også mer lærerikt å lytte til “ukjent” materiale enn sånt som man allerede har sittende i rockefoten, eller hva enn slags legemsdel man lagrer de musikalske minnene sine i. Dessuten skjønner jeg hvordan dans fungerer, også på høyt nivå. Dette har også noe å si for den helhetlige “musikksansen”. Ikke så mye “rytmesans” – selv om dette også er viktig – som det mye større konseptet bevegelighet innenfor rammebetingelsene av komposisjonen. Hvilket bringer oss tilbake til Les Claypool. Første gang jeg hørte ham jobbe var imponerende på samme vis som første gang jeg hørte Eddie Van Halen gjøre spennende ting på gitaren. Er dette lov? Det finnes jo visse oppfatninger om “hva som fungerer” – det vi generelt sett kaller fagmessige konvensjoner – og det er spennende når noen sprenger rammen og får ting til å fungere på noe slags “alternativt” vis. Spør hvilke ti tusen tilfeldig utvalgte gitarister av en viss alder du vil. Alle vil si det samme. De opplevde et øyeblikk av wow da det litt horete og glorete bandet Van Halen kom på markedet i 1978. Den gitaren. De hyret da også Eddie Van Halen inn for å dekorere den mildt sagt storselgende plata til Michael Jackson, Thriller, hvor han hadde samme funksjon som Robert Fripp på David Bowie sitt legendariske album Scary Monsters. De har til og med en viss tematisk likhet i valg av albumtittel. Historiene gjentar seg til stadighet.

Digital informasjon er informasjon som blir lagret, behandlet og transportert som tallverdier. Termen stammer fra ordet digit og er sannsynligvis knyttet til det å få oversikt over noe ved å telle på fingrene. Det å strukturere omgivelsene på denne måten har en lang og mangfoldig historie og har vært en viktig kilde til makt og samfunnsutvikling i tusenvis av år.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Et av de politiske partiene skal ha en greie om digitalisering. Norge skal bli verdens mest digitaliserte land, eller noe. Om du lurer; ja selvsagt er hele konferansen digital. Man logger seg inn over nettet. Men dette er alt jeg vet. Jeg føler at jeg gjorde meg ferdig med all den digitalisering som er aktuell for meg før år 2000. Jeg var jo litt “elektronisk” av meg som ung. Du vet. Den typen som bygger sine egne høyttalere og den typen ting. Trikser og mikser med stort og smått, men all den analoge teknologien som jeg jobbet meg opp med begynte å leve farlig fra midten av 80-tallet og utover. Jeg rakk så vidt å halvveis etablere meg som “lydtekniker” før alt utstyret jeg eide og var kjent med ble utdatert. På den annen side vil det ikke forbause meg om det finnes et retromarked for det vi kaller 70-tallslyd. Herregud. Noen av disse artistene går jo ganske hardt inn for å forme det korrekte utseendet med alt som må til av relevante moteartikler så hvorfor ikke også gårsdagens teknologier? Det spiller uansett ingen rolle. Det har ikke engang noe med poenget å gjøre.

Jeg tror de mener infrastruktur når de snakker om digitalisering. Det handler om tilpasning av kommunikasjonskanaler og offentlige tjenester. Det forutsettes nærmest at alle skal ha en smarttelefon med alskens apper nå. I teorien er alle på nett hele tiden, gitt at telefonen kommuniserer med antenner og den typen ting helt uanvhengig av hva man selv gjør. Det er bare sånn denne teknologien fungerer. Det handler ikke så mye om at “storebror ser deg” som at telefonen er nødt til å oppføre seg sånn hvis du ønsker å ha nettet tilgjengelig til enhver tid, men at man genererer både “synbarhet” og “sporbarhet” på denne måten er likevel sant. Dette er imidlertid en sidevirkning. Det er ikke poenget med telefonen. Det er for de fleste heller ingen grunn til å bekymre seg for sånt. Nesten alle som har paranoide fantasier om overvåkning overvurderer grovt hvor etterretningsmessig interessante de er. De som jobber med overvåkning har ikke verken tid eller råd til å holde på med en masse annet tøys, de må holde fokus på “realistiske sikkerhetsvurderinger” ut fra hva de vet, og har sikkert liggende inne opptil flere søknader om mere mannskap og bedre økonomi i forhold til alle oppgavene de allerede har. Herregud. Jeg har en gammel venn som holder på sånn til enhver tid. Er det ikke det ene så er det det andre. Rotschildfamilien og gud-vet-hva. Det er visst noe med IMF nå. EU, COP og det ene med det andre. Jeg orker ikke å sette meg inn i all galskapen. Jeg har ikke – og har aldri hatt – noe optimistisk syn på politikk og politikere. De er et nødvendig onde og systemet er lagt opp sånn at det er relativt enkelt å fjerne dem hvis de blir for kørka. Jeg stemmer ikke på de jeg føler er de beste, men på det minst jævlige blant et sett med dårlige alternativer.

Selv har jeg rett og slett ikke lyst til å ha smarttelefon. Den jeg har er bare til WhatsApp for internasjonale samtaler (som er det billigste alternativet) og fint lite mer. Jeg har ikke lyst til å “betale med telefonen” og den typen ting. Det er abstrakt nok med et kort som man bare holder foran maskinen. Det handler vel til syvende og sist om at jeg ønsker minimal avhengighet av konstant strømforsyning. Batterier som må lades og apparater som krever stikkontakt. Det er greit med det jeg har hjemme og som faller innunder horisonten av “rimelige bekvemmeligheter” men ikke faen om jeg har lyst til å drasse rundt på flere problemer enn nødvendig. Unødvendig teknologi er først og fremst unødvendig. Hvilket bringer oss til fenomenet kunstig intelligens, eller “hjernekraftforsterker” som noen kaller det. Vi har allerede mange åpne tjenester som fungerer ganske bra i forhold til diverse “skapende virksomhet” på lavt nivå. Lag et bilde. Lag en sang. Lag en lang avhandling om termodynamikk. Alt sånt er allerede i vanlig bruk. Grenseverdiene har forlengst blitt utydelige. Det er ikke lenger enkelt å se forskjell på maskinlaget og menneskefremstilt. Selv mener jeg imidlertid at folk behøver bedre kritisk sans, ikke enda mere tøys og jåss. Så langt tror jeg de plikter å merke alt sånt som er maskinlaget, for eksempel “nye sanger i gammel stil” som det ligger en del av på YouTube. Mye av det er troverdig nok laget, bortsett fra at det er null sjanse for at jeg ikke allerede ville ha hørt om ting som var spesielt funky, rocka eller bare musikalsk komplekst på andre og mer “progressive” måter. Og når jeg skroller ned til bunn av beskrivelsen sies det ganske riktig at dette er fremstilt av en maskin, eventuelt “ved hjelp av” en kunstig intelligens. Jeg aner jo ikke noe om hvordan man lager sånne ting, jeg bare ser at det blir stadig mer av det.