APECALYPSO

Det finnes en kis som heter Peter Thiel. Han er sjef for et selskap kalt Palantir. De driver med overvåkning og kontroll av digitale og andre systemer — opp til og inkludert kunsten å avverge kriminalitet på forhånd, ofte før de kriminelle selv vet hva de har tenkt å gjøre. Kunstig superintelligens oppdager alle slike tilløp til opprør og ulydighet og slår raskt ned på de som planlegger forbrytelser med de for situasjonen passende våpen. I verste fall dødbringende ildkraft. Såpass må det jo være for at de lovlydige skal føle seg trygge og påpasset av en mektig og kompetent venn.

Nylig har det vært noen skriverier om Peter Thiel. Han søker etter Antikrist, i den forstand at han prøver å avdekke hvem dette kan være i dagens verden. Så langt har han konkludert med at det må være en ludditt – altså en person som er motstander av teknologiske fremskritt og endringer – og han har nevnt navnet Greta Thunberg som en mulig kandidat. Dette er komisk på mange slags vis samtidig. For meg ser det ut som plottet i filmen Angel Heart, hvor djevelen hyrer en privatdetektiv for å finne en person som til sist viser seg å være nettopp denne privatdetektiven selv, som reagerer med et så sterkt nervøst sammenbrudd som er å forvente når man får slike nyheter. Så slutter filmen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da Angel Heart kom i 1987 var det mange som havnet i noen slags paranoid konspiratorisk psykose etter å ha sett den, som for sånne forherdede jævler som meg var minst like interessant som selve filmen. Hva er det som skjer med dem? Jeg husker ennå hvordan folk snakket om “tegn” på at nå kommer han selveste Antikrist snart og tar dem. Huttetu. Som vanlig skjedde det ingenting. Det var jo ikke første gang – og ble heller ikke siste – at folk mistet det lille vettet de hadde fordi de er dødelig redde for “hva som skal skje med dem” når dommedag kommer og det blæser i basuner. Herregud. Og sånt skal kalles voksne mennesker som fortjener alminnelig respekt? Glem det. Blir ikke aktuelt. Dette er for fanden evneveike bavianer. Det kommer bare ikke på tale å behandle dem som tilregnelige mennesker. De har jo allerede vist at de er fette sinnssyke. Når noen viser deg hvem de er bør du helst tro på dem den første gangen.

Uansett, Peter Thiel identifiserer seg som “kristen” – men ikke veldig sånn – så det blir å anta at han tror på dette vrøvlet på noe slags nivå, selv om han jkke “tror veldig” på den kristne religionens essens og budskap. Følgelig mener han noe med å snakke om Antikrist, selv om det er vanskelig å bli klok på eksakt hva. Greta Thunberg? Herregud. Men han sier jo at det “må” være noen som er tilknyttet miljø og klimabevegelsen, selv om han også er åpen for at Antikrist kan bety noe annet enn en person. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si om dette, men vi kan vel begynne med å slå fast at det ikke har noe å si for folks intelligens at de har idiotisk mye penger. De kan – som vi ser – likevel være lallende idioter. Det er helt andre personlige egenskaper som kreves for å legge seg opp en perverst stor formue. Er norske myndigheter på noe slags nivå involvert med Palantir? Kjøper de tjenester derfra? Det er i så fall en åpenbar sikkerhetsrisiko. Sjefen deres er jo sinnssyk. Det samme kan man forresten si om Sam Altman som er sjef for OpenAI – de som driver med ChatGPT – selv om han tilsynelatende ikke er full av religiøse vrangforestillinger. Der er det heller snakk om en kompulsiv trang til å lyve og bløffe. Siste nytt er at OpenAI vil tilrettelegge for en større grad av “personlig involvering” med maskinen deres. ikke minst inkludert muligheten for “erotisk materiale”. Så de har altså konstruert en digital runkemaskin til mange hundre milliarder dollar. Så imponerende. Kanskje de til og med begynner å tjene penger på greia nå.

Siste ord går til Sir Lord Baltimore og en sang fra den andre plata deres i 1971.

Referanseartikkel: NRK.no

Leder Jon Helghein i Stortingets justiskomitè ser få spor av at regjeringen prioriterer bekjempelse av kriminalitet i statsbudsjettet, sies det under et bilde av noe som ser ut som en 15 år gammel skolegutt i artikkelen som er linket ovenfor. Oslos byrådsleder Eirik Lae Solheim sier det er uforståelig. Han er riktignok litt grå i skjegget men han ser ellers ut som en typisk evneveik pyse fra vestkanten. Jeg blir sittende og klø meg i hodet. Hva er det disse småguttene prater om? Hva er det de ikke ser og forstår? Det spiller jo ingen rolle hvor mye penger man kaster etter politiet, eller hvor tungt man bevæpner dem. Kriminalitet i vår postmoderne verden handler om etterspørsel. Nærmere bestemt etter dop, flæsjete luksusprodukter og “farlige opplevelser”. En stortingsrepresentant ble jo tatt for butikktyveri. Tror du det handlet om dårlig råd? Neppe. Folk er hekta på risikoatferd og oppsøker det forbudte for safariformål.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mer politi og en hardere konfrontasjonslinje vil bare medføre de svenske tilstandene som de mindre begavede politiske kreftene går og mumler om. Herregud. Skjerp dere. Mange husker sikkert affæren med banankokain for et par år siden. Politiet sa den gangen at de ikke trodde det var beregnet på det norske markedet. Jeg tror de tar alvorlig feil. Jeg tror de undervurderer korrupsjonen i dagens Norge til en katastrofal grad — og med “korrupsjon” her mener jeg det ordet egentlig betyr, nemlig fravær av moral. En person er korrumpert når de setter vinning foran plikt. Hvorfor gjør de dette? Fordi hele det jævla samfunnet er gjennomsyret av “amerikanske” holdninger — fra toppen og ned. Dyrkelsen av symboler for luksus og rikdom – altså ikke nødvendigvis tingen i seg selv – eksisterer i konjunksjon med lav tillit til institusjonene og et nesten totalt fravær av alminnelig sosial solidaritet. Istedet har vi fått begrepet konkurranse, basert i en naiv tro på at mennesker er rasjonelle aktører i et “selvregulerende marked”.

Statsministerens ektefelle ble tatt for å snuske med noen aksjer og vi hører stadig om fusk med papirarbeider og ren løgn som retorisk mekanikk i samfunnsdenatten, så hva forventer de? Folk er ikke smarte men de er ikke fullstendig fette idiot heller. Alle kan jo se at det ikke finnes noen moral på samfunnstoppen; bare grådighet, hykleri og viljen til å “gå over lik” for å vinne frem i konkurransen om rikdom og sosial posisjon. Dette bør ikke være vanskelig å forstå. Korrupte foreldre får korrupte barn, uansett hvor streng oppdragelsen ellers måtte være. Uansett hvor mye de på toppen pisker, banker opp og straffer dem de har under seg, så vil de få den typen moralske holdninger som de bør kunne se i trollspeilet. Når ledelsen er korrupt er dette selvsagt hva som vil nedfelle seg på alle nivåer ellers i organisasjonen. Det finnes noe vi kan kalle tillatelsesstrukturer og disse bør ikke være vanskelig å forstå selv om emnet er temmelig abstrakt. Det handler ikke om lover og regler men om “eksempelets makt” i kombinasjon med et “debattklima” som etterspør visse typer etiske holdninger og handlinger. Eller vi kan si at det handler om hva som er normalt, om du vil.

Min egen erfaring fra livet – som er ganske variert og tildels svært eksotisk – antyder at kjeltringer er de eneste ærlige menneskene i det postmoderne norske samfunnet. Alle andre lyver, bløffer, fusker og snusker — uten at dette får noen konsekvenser for dem. Om du er gangster på profesjonelt nivå er det imidlertid livsfarlig å ikke levere i henhold til avtale, gå rundt og prate skit, bløffe og fuske med varer og den typen ting. Miljøet krever jernhard disiplin og tilbyr null tilgivelse for slurv og “feiltagelser”. Litt sånn Fremmedlegionen, kan du si. Hvorfor er sånt tiltrekkende for visse personlighetstyper? Tenk over saken. Det alminnelige borgersamfunnet har ikke engang faste standarder for hva virkeligheten består i. Alle kan se på den politiske debatten og legge merke til at virkelighetsoppfatningen er relativ. Hvis noe ikke behager deg kan du bare vri litt på gangsynet, fortelle deg selv et par løgner og vips så er tilstanden korrigert. Nå er det noen andres feil at verden ikke lever opp til dine fantasier om hvordan ting burde være. Herregud. Det er så evneveikt at jeg får hodepine av det. Hvis disse politiske kyllingene i byråd og justiskomitè ønsker seg bedre moral må de begynne med mannen i speilet. Så lenge de selv bløffer og snusker kan de ikke forvente noe annet fra omverdenen heller.

Som avslutning vender vi som så ofte ellers tilbake til den klassiske hardrocken fra 70-tallet.

Jeg har snakket ganske mye om film — og har vel stort sett sagt det samme hver gang: Det går ikke an å diskutere smak. Det er hva det er. Følgelig er det å si at når noen presenterer en liste over 80-tallets ti beste filmer uten å oppgi hva slags kriterier de har brukt som vurderingsgrunnlag, så velger jeg å tolke dette som de ti filmene fra 80-tallet som denne personen liker best. Jeg behøver ikke å være enig og det er idiotisk å hisse seg opp over at de “tar feil” eller noe sånt, så jeg ender med å ta det som hint eller tips om noe jeg kanskje har glemt, eller aldri fikk med meg. Uansett er det ikke noe dramatisk, bare litt “underholdning” i hverdagen. Jeg har jo uansett min egen mening om saken.

Først og fremst må filmene Blue Velvet (1986) og Angel Heart (1987) være med på listen. Hvis de ikke er det tror jeg ikke listemakeren og jeg bør diskutere film i det hele tatt, men okay. Det går sikkert an å skyve de to nedover plassene som kommer etter tallet ti hvis resten av ensemblet gir mening. Har de tatt med Blow Out (1981)? I så fall kan vi kanskje prate. Og hva med Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd fra 1988? Den må nesten være med, synes jeg. Det må definitivt også den uhyggelige krigsfilmen Gå og se fra 1985. Hva kan jeg engang si? Gå og se. Herregud. Jeg var helt lamslått første gangen jeg så filmen. Det er også nødvendig å få med seg Hellraiser (1987). Den filmen flyttet jo grenser innenfor skrekksjangeren. Dessuten synes jeg Breathless fra 1983 må være med, selv om det “bare” er en remake av Jean Luc Godard sin film ved samme navn fra 1960 (originalen er bedre), fordi den prioriterer stil over innhold på en såpass frekk måte. Tarantino ti år på forskudd, kan du si. En annen severdighet er Repo Man (1984). Videre så er ingen liste over “typiske 80-tallsfilmer” komplett uten den råbarkede 52 Pick-Up fra 1986. Hvis vi runder av ved å ta med thrilleren Manhunter fra 1986 – den første filmen om Dr. Hannibal Lecter – så har vi vel kommet til tallet ti.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tingen med sånne lister er at jeg vil nesten helt sikkert mene noe annet i morgen. Du vet. Huske noe som jeg ikke fikk med meg i dag eller noe sånt. Men det som står ovenfor er ingen dårlig liste. Om alle andre siden vil like disse filmene er ikke noe jeg kan uttale meg om. Alt jeg kan gjøre er å anbefale dem så får folk ta det som de vil. Jeg har ikke tenkt særlig nøye over hvilke filmer som “fortjener” å bli nevnt blant klassikerne fra 80-tallet, bare nevnt noen som jeg kom på uten å anstrenge meg, for eksempel ved å ta for meg 80-tallet år for år og skrive en kladd over alt som virker som det bør være med og siden stryke meg ned til tallet ti. Dette er noe jeg kanskje ville ha gjort hvis noen betalte meg for det, men så lenge jeg bare skriver på flipp og gøy så er det jo ikke så nøye. Det interesseante med “fimsmak” er at vi må opp i et høyt antall før det begynner å bli statistisk interessant. Jeg vedder tøflene mine på at hvis jeg skulle ramset opp hundre filmer fra hele den samlede filmhistorien så ville en typisk filmelsker vært enig i minst halvparten av dem, fordi til tross for hva man kanskje skulle tro så er det ikke laget så jævlig mange eksepsjonelt bra filmer i løpet av de drøyt hundre årene folk har holdt på med å lage film. Mesteparten av alt som er laget er nokså forglemmelige saker. Greit nok der og da, men ikke noe man gidder å se flere ganger — i motsetning til de ti jeg ramset opp ovenfor.

Vi avslutter med litt rølpete “kraftpop” fra hippietiden.

Det er en kis på YouTube som jobber under navnet The Conspiracy Files og han er en kilde til informasjon om Epstein og hele det opplegget der. Det viser seg at mens jeg i går kveld satt og drodlet noen spørsmålstegn rundt utviklingen i saken så drev TCF og skrudde sammen en video om hvor forbløffende mange personer tilknyttet denne saken som har avgått ved døden – beleilig nok – slik at de ikke lenger er tilgjengelig for kommentar. Hva skal man tenke? Det er litt for mye som lukter litt for vondt av hele greia, men som de sier i politibransjen: Det handler ikke om hva du vet men om hva du kan bevise. Skal man bygge en sak så behøver man jo tekniske spor, vitneforklaringer og den typen ting. Hvis alt sånt har blitt utryddet så kan man heller ikke bygge noen sak. Da blir det ord mot ord og alt går i stå. Ingen blir noe klokere og saken blir etterhvert glemt.

Innenfor Carl Jungs psykologi opereres det med synkronisitet – når flere mennesker uavhengig av hverandre tenker omtrent det samme samtidig, uten å ha blitt påvirket av den samme kilden – så slik sett finner jeg det interessant at TCF kommer på banen bare noen timer senere med mere nytt materiale til spørsmålstegnene mine. Artig timing — men nå behøver man jo ikke akkurat å være noen Nostradamus for å forutse at “det vil komme mere Epstein-materiale på YouTube” men mye av dette er alt for “sensasjonalistisk” for min smak, mens TCF holder en ryddig og behersket stil med arbeidet sitt, så det går an å se på det uten å få en beklemt følelse av å være vitne til et psykotisk menneske som går i oppløsning. Men det er hva det er. Saken går sin gang til tross for all motstand. Her er videoen:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er litt uklart hva folk egentlig mener med ordsammensetningen en god økonomi selv om mange sier det, i alle slags sammenhenger, hver eneste dag. Har Norge en god økonomi? Har jeg? Har du? Jeg tror ikke denne formuleringen gir mening med mindre den står i forhold til noe annet. En god økonomi kan jo ikke eksistere i et vakuum. Et videoklipp fra noen slags sammenheng viste Donald Trump mens han sa at USA har god økonomi nå, men de ville ikke hatt det hvis ikke han hadde blitt valgt. Jeg føler skepsis. I det store og hele ville det sannsynligvis ikke vært noen stor forskjell på om Trump ble valgt eller ikke, men hans tilstedeværelse i den stillingen har nok fremskyndet prosessen. Du vet. Det store krakket som er nødt til å komme — og bettingselskapene tilbyr varierende odds for om du tror kryptovaluta eller teknologi tilknyttet kunstig intelligens vil eksplodere først. Begge betraktes som ustabile.

For meg selv er det å si at jeg synes økonomien min er god hvis jeg får betalt alle regningene til riktig tid og fortsatt har igjen nok til å betale for et fornuftig kosthold og litt løs “underholdning” ellers. Hva mer behøver man? Jeg kommer ikke på noe jeg synes jeg bør gjøre i dette livet som jeg ikke allerede har gjort. Dette er sannsynligvis en bra innstilling å ha som pensjonist. Du vet. At man er ferdig med alt sånt som en gang virket veldig viktig og tildels var belagt med hastverk. Har du en liste? Mange har det. Ting jeg har lyst til å gjøre før livet tar slutt. Det er dette jeg snakker om. Jeg har gjort alt som sto på listen — derfor er jeg fri. Det er ingenting som “driver meg”. Teknisk sett er jeg vel en dagdriver nå, som er det eneste jeg aldri har vært før. Blant de tingene som overhodet er aktuelle, får jeg legge til, fordi det er jo strengt tatt mye jeg ikke har vært men som jeg heller aldri har hatt lyst til å være. Hva gjør en dagdriver?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En «dagdriver» er en person som unngår arbeid, sløser bort tiden sin og ikke er produktiv. Ordet beskriver noen som er latsabb, foretrekker lediggang fremfor arbeid eller forpliktelser, og er synonymt med uttrykk som «døgenikt» eller «lediggjenger».

(Google KI)

Så interessant. Heldigvis kan jeg noen synonymer, så jeg bør kanskje heller identifisere meg som flanør. Andre ord som kan passe er sybaritt, libertiner, hedonist, playboy, epikurèer, sensualist og “livskunstner”. Hva forventer folk av noen som er pensjonert? Nesten ingen regner med at du har en jobb — og hvis du likevel driver med noe så teller det som “hobby” selv om det er en betalt stilling. Poenget er at man kan gjøre som man vil. Ikke at jeg noensinne har gjort noe annet, men det har liksom likevel alltid vært noen slags plikt som har drevet meg tidligere i livet. Noe jeg er “nødt til å gjøre” og den typen ting. Dette bringer meg tilbake til emnet økonomi. Som alle vet trenger vi penger for å leve. Eksakt hvor mye er variabelt, men alle behøver noe. Det er ikke til å unngå. Løsningen de fleste velger er å jobbe. Igjen en veldig variabel sak, men idèen er uansett å tjene penger. Alt det der andre fjaset med “selvrealisering” eller hva har du, er bare jåss og tøys. Det handler om pengene. Du er nødt til å skaffe en viss mengde penger hver måned slik at du kan betale for de mange livsomkostningene. Klarer du ikke dette så spiller “selvrealiseringen” mindre rolle.

Vi avslutter med litt tungrock fra 90-tallet.

Bedragersyndromet eller bedragerfenomenet, etter engelsk impostor syndrome og impostor phenomenon, er en populær betegnelse på et psykologisk fenomen der en person uten grunn og feilaktig opplever å være en inkompetent «bedrager» i sitt fag eller miljø og er redd for å bli avslørt som det. De som er rammet av «bedragersyndromet», er objektivt sett intelligente, kunnskapsrike og dyktige nok for oppgavene eller stillingen de har, og presterer minst like godt som kolleger og konkurrenter, men tviler på evner og kompetanse. Personene kan innbille seg at de ufortjent eller uriktig har oppnådd posisjoner eller suksess på grunn av tilfeldigheter, flaks eller falske forutsetninger. Selv med gode resultater og anerkjennelse er de konstant usikre og føler en underliggende redsel for å bli oppdaget som bløffmakere på sitt felt.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rekk opp hånden hvis du har hørt om dette før. Det er typisk for individer med høy intelligens å danne paranoide idèer om “ting som kan skje” i profesjonelle (eller andre) sammenhenger når de føler at de befinner seg på litt tynn is i forhold til jobben, faget, posisjonen eller situasjonen. Dette betyr ikke at alle som danner paranoide idèer har høy intelligens, men det betyr at hjerneaktivitet kan være vanskelig å styre for alle og da særlig de som har mye av den. En person med psykopatiske personlighetstrekk – som for eksempel jeg – kan utnytte denne svakheten til å manipulere folk. Frykten for å bli “oppdaget og avslørt” er noen ganger så sterk hos enkelte at det skal ikke mye til for å få dem til å “tilstå”. De som har litt historisk innsikt kan se hvordan denne psykologiske mekanismen er en fundamental manipulasjonsteknikk innenfor de fleste religiøse tradisjoner. Eksistensiell usikkerhetsfølelse er hard valuta for slike tiltak.

Selv vil jeg imidlertid hevde at bedragersyndrom er en form for narcissisme. Den fryktsomme overdramatiserer sin egen betydning i verden generelt og den foreliggende konteksten spesielt. I virkeligheten er de jo ikke viktige. Det har ikke mye å si om de er bedragere eller autentiske. Alt som betyr noe er om de kan håndtere oppgavene sine sånn cirka godt nok til at ting beveger seg videre – mer eller mindre sjanglende – på sin skjeve vei. Resten er utidig selvhevdelse med negative våpen. Livets ubarmhjertige sannhet er at ingen er uerstattelige selv om alle er unike — og alle vet dette på et eller annet tåkelagt nivå av seg selv. De vil bare ikke innrømme det. (Her hadde jeg egentlig tenkt å gå inn i en lang teknisk digresjon om fokuspunkter og parallakseforkyvning, men det tjener ikke tekstens fremdrift, så jeg dropper det.) Flere ting kan jo være sant samtidig, selv om de tilsynelatende er gjensidig utelukkende fenomener. Hvis du – hvem enn du er – forsvinner nå i dag så vil dette sannsynligvis utløse varierende grader av sorgreaksjon hos en håndfull mennesker som er vant til å ha deg i livet sitt, men etter noe tid vil de venne seg til den nye virkeligheten. Livet går videre, som folk sier.

Spillteori og Bayesiansk statistikk – søk på nettet – er hvordan intelligente mennesker forholder seg til livet. Faktisk er det hvordan alle forholder seg, men ikke alle er bevisste om slike ting. Noen er bare uvitende fjøsnisser som ikke har annet enn “tro” og håp, som jo er de mest evneveike strategiene som finnes, men det er bedre enn ingenting. De lever slik som de har lært å leve. Du vet. Slik som de har blitt trent opp til; av familien, samfunnet, kulturen og det ene med det andre. Når det kommer til mennesker vet vi at selv den mest tilbakestående fjesing vil – hvis du tillater det – vise seg å være et fascinerende individ med overraskende høyder og dybder i sjelen, men de er ofte fanget av angsten. De klarer ikke å bryte ut av det kognitive fengselet de har blitt innsatt i gjennom sin bakgrunn og “treningshistorie”. Eller vi kan si at de sitter fast i sine inngrodde vanemønstre, om du vil. Fryktsomme mennesker henfaller typisk til det siste de kan huske fra før de fikk skrekken tatovert inn i sjelen sin — som regel den slette oppdragelsen de fikk fra sine evneveike foreldre. Dette er hva arvesynden handler om. Det er bagasje som du bærer med deg videre, selv om den strengt tatt ikke er “din egen”. All erfaring tilsier at det er vanskelig – på grensen til det umulige – å befri seg fra disse elementene.

Har du hørt om JEBDEB? Det er et akronym som står for jeg er borte, du er borte og det betegner et strategisk grep som er svært vanlig blant mennesker som prøver å få noe gjort. Det beste eksempelet er politikken. Det blir å forhandle seg frem til et vedtak som ikke er bra for noen, men det fungerer her og nå, og fordi ingen av de som får gjennom saken vil være tilstede når konsekvensene må håndteres blir det som det blir. De skyver problemene foran seg heller enn å løse dem, fordi dette er det eneste de klarer å bli enig om på kort sikt. Klimapolitikken er sterkt preget av JEBDEB. Ingen vil røre de mekanismene folk tjener penger på selv om alle vet at det er mildt sagt nødvendig å tenke nytt, endre kurs og alt det der. Bare ikke i dag. Vi venter til i morgen. Noen andre vil sikkert ta seg av de vanskelige sakene. Dessuten kommer vi jo til å være borte lenge før situasjonen blir virkelig kritisk, til en sånn grad at det ikke lenger finnes noe valg. Og sånn går dagene. Det er ikke det at mennesker er for dumme til å forstå ting, det er snarere at de er for redde til å handle. Du vet. Arvesynden. Alle våre fantasier og forestillinger om hva som er hva i denne verden.

Vi avslutter med en av de mer “illevarslende” klassikerne fra året 1970.

Det er mildt sagt mange uklarheter rundt den såkalte Epstein-saken. Vet du hva jeg snakker om? Hvis ikke vil jeg be deg om å bare bevege deg videre fordi i så fall tilhører du gruppen av de heldige. Det er en stygg affære som tiltrekker seg mye oppmerksomhet fra “hele verden” — men først og fremst naturligvis i USA. Epstein var jo amerikaner, uansett hvor mye han globetrottet rundtomkringsen. Til syvende og sist var han en sønn av New York. Det var der han startet opp hva enn det var han drev med. Det er som sagt uklart. Imidlertid finnes det ingen mangel på spekulasjoner. Det finnes også rikelige mengder “rettmessig harme” i befolkningen — og da særlig de som “visste hele tiden” at det fantes en hemmelig sammensvergelse av rikinger – inkludert den britiske kongefamilien – som forgriper seg seksuelt på mindreårige, drikker blodet fra spebarn og det ene med det andre. Du vet. Uklarheter. Hva fanden er det de snakker om? Det er bare vanlige konspirasjonsteorier.

Et faktapunkt er at Ghislaine Maxwell – hovedpersonens “partner in crime” gjennom mange tiår – sitter fengslet i USA for soning av en dom på tyve år. Hun ble dømt for “konspirasjon til seksuelt misbruk av mindreårige” – altså det som i norsk rett ofte kalles medvirket hertil – sammen med den nå avdøde (noe omdiskutert) Jeffrey Epstein. Hun er jo også mildt sagt en karakter litt på siden av det vanlige, med sin britiske sositetsbakgrunn og et veritabelt monster til far. For detaljer om dette, søk på nett etter navnet Robert Maxwell, som på mange måter var minst like mystisk som Jeffrey Epstein, ikke minst inkludert den bisarre – i betydningen usannsynlige – måten han døde på. Det var veldig omdiskutert. Det er sikkert omdiskutert den dag i dag, selv om det ikke akkurat er den hotteste nyheten lenger. Uansett, det sirkulerer en del sladder om Ghislaine Maxwell. Om hvordan hun har blitt plassert i en soningssituasjon hun ikke har krav på, gitt dommens grad av alvorlighet, og hvordan forholdene i hele institusjonen hvor hun nå befinner seg har endret seg på mystiske måter, med eksterne vaktmannskaper, uidentifiserte grupper av besøkende som hun sitter i lange samtaler med og diverse slike ting. Du vet hvordan folk er på nettet. Det sladres og spekuleres.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noe som virker rimelig sikkert er at “konspirasjonsmiljøene” kommer faen aldri til å slippe taket i denne saken. Glem det. Historien inneholder alt for mange elementer fra de mest klassiske “hard core” konspirasjonsteorier om hvordan de rike og mektige utnytter og forgriper seg på barn og uskyldige. Nå har de fått tak i en historie som befinner seg veldig nært de vanligste spekulasjonene som har sirkulert i slike miljøer ihvertfall siden på 70-tallet. Epstein hadde jo omgang med litt av et persongalleri. Rikinger, kjendiser, politikere, vitenskapsfolk og det ene med det andre. Du kan lete på nettet så vil du finne en liste over navn som nesten får øynene til å hoppe ut av hodet. Hva var det med denne fyren? Presidenten i USA vil helst at folk skal slutte og snakke om saken. Han var jo selv bestis med Epstein i opptil flere tiår men ønsker ingen oppmerksomhet rundt saken. Resten av partiet og støttespillerne hans ellers gjør så godt de kan for å glatte over og rette ut alle ting som fremkommer, med bortforklaringer langt hinsides det latterlige — men folk slipper bare ikke taket. Det må være mange millioner som krever å få alt på bordet og deler av den ellers så tett sammenvevde “MAGA-bevegelsen” har begynt å falle fra på grunn av den politiske belastningen som ligger innbakt i Epstein-saken. Det er tryggest å markere litt avstand til hele greia, tenker nok de som planlegger å ha en politisk fremtid også etter Trump.

Vi avslutter med en klassiker som virker passende i forhold til temaet.

Den mest autentiske versjonen av Fabada Asturiana – eller bønnegryte fra Asturias, om du vil – krever at man bruker et stykke kalt lacón salado, som er et produkt som ikke tilvirkes i Norge, men det kan erstattes med røkt svineknoke som de selger billig mer eller mindre overalt. I så fall bør denne kokes ut for seg selv og på forhånd. Videre så skal det være et stykke pancetta, men det erstatter vi med “lettsaltet sideflesk” for å holde ting på den praktiske siden. Uansett skal vi ha omtrent 200 gram hver av disse ingrediensene. I tillegg må vi ha to stykk morcilla (blodpølse) og to chorizo. Hver av de så store som 100 gram, så altså 400 gram pølse totalt, til en mengde av èn kilo tørkede hvite bønner av den “mellomstore” typen. Gjerne ekte fabadas hvis man får tak i det, men om ikke så er det sikkert best å bare gå for det man klarer å finne i den lokale tyrkerbutikken. Det finnes en kontrovers rundt om det skal eller ikke skal brukes sofrito i denne retten, men jeg er blant de som sier ja til både løk, hvitløk, olivenolje, røkt paprika og safran. Herregud. Det skulle da bare mangle.

Bønnene må selvsagt vaskes godt og legges i vann over natten slik at de sveller til omtrent dobbel størrelse. Deretter skal de kokes for seg selv en stund før resten av ingrediensene tilsettes. Sjekk ut din lokale koketid for bønner, som kan variere med opptil flere timer, men det typiske er “to timer” koketid i gjennomsnitt. De er ferdige når de er myke, men fortsatt faste i formen. Overkoking av bønner er forsåvidt OK, særlig til retter som denne, men det ser jo ikke like bra ut når det serveres. For flere detaljer, finn en oppskrift på nettet. Det gir ingen mening at jeg skal skrive ned en prosedyre her når det allerede finnes så mange heidundrandes bra bruksanvisninger der ute, både skriftlige og på video. Poenget mitt er mer bare å reklamere for et kjøkkenprodukt som nesten alle liker. Ihvertfall her i Spania vil du neppe møte noen som ikke elsker Fabada Asturiana (og typisk har “mange meninger” om hvordan retten skal lages). En ekstremt vulgær, kjapp og “norsk” versjon kunne vært å bruke tomatbønner på boks, krydre dem med røkt paprika og tilsette stekt bacon og oppkappede, stekte biter av chorizo (som stort sett selges overalt i Norge nå om dagen). Det blir selvsagt – mildt sagt – ikke det samme, men det blir “noe i samme gata” som appellerer til den samme smakssansen. For eksempel serverer jo britene ofte egg og bacon sammen med krydret pølse og tomatbønner. Fordi det funker.

Det britiske hardrockbandet Wicked Lady spiller låta Wicked Lady fra 1972.

Blant de tingene det skrives om her i bloggen er “finanser” – forstått som en del av det større begrepet “økonomi” – og hva det betyr når diverse ting beveger seg i markedet fordi dette har noen ganger store ringvirkninger i forhold til vanlige folks økonomi nede på bakkenivå — og en av de største tingene som foregår i disse tider er jo børsbobla som er tilknyttet den nye teknologien med såkalt kunstig intelligens. Denne bobla er hva som holder børstallene så høye i USA til tross for at alt går til helvete nede på bakkenivået, men greia kan jo ikke vare evig. Før eller siden sprekker mannskiten og da er det mange som vil tape veeeeldig mye penger. Og det vil skje fort. Dessuten vil resten av skithuset også ramle sammen. Når vil dette skje? Det er det ingen som kan si. Det kan bli i morgen og det kan bli om tre år. Men når det skjer så kommer det sannsynligvis til å bli utløst av noe som tilsynelatende ikke har noe med å gjøre.

Mens vi venter på dommedag for finansmiljøene kan det være en tanke å lese seg opp i forhold til mekanikken på dette området. Selve begrepet kapitalisme har blitt litt avlegs fordi det handler om helt andre ting nå. De som skaper bølgene i markedet har ingen interesse av penger, de driver med noe helt annet. Du kan si et helt annet spill med helt andre regler enn de man kan lære av å lese Marx, Piketty, MIses eller Hayek. Markedets fundamentale natur har endret seg. Dette er ikke enkelt å forstå selv for de som har interesse av saken – noe de fleste ikke har – men det kreves likevel ikke tresifret IQ for å legge merke til at “noe har skjedd” etter at internettet kom og alle begynte å handle via computeren. Det er store penger i omløp, ihvertfall tilsynelatende. Jeg kaller det tryllepenger fordi de finnes jo ikke i virkeligheten. Det er bare abstrakte tall i en forholdsmekanikk som mest av alt ligner på et gigantisk pyramidespill med innlagt Svarteper.

Hvorom allting er, her følger en instruktiv video om problemstillingen.

Moralfilosofi koker ned til spørsmålet om hva som er “rett handling”. Dette er ikke vanskelig å forstå. For å være i harmoni må man gjøre de riktige tingene i riktig rekkefølge, befinne seg på riktig sted til riktig tid, og holde seg innenfor budsjett og inngåtte avtalers rammebetingelser. Høres ikke det enkelt ut? Jeg vet ikke. Hva kan vi observere der ute? De som følger denne bloggen vet sånn omtrent hva svaret vil bli: Folk er i det store og hele useriøse, sjuskete, gråtkvalte idioter. Det er i virkeligheten ikke vanskeligere å gjøre noe riktig enn å gjøre det galt. Energiforbruket er omtrent det samme. Slurv går jo ikke raskere enn skikkelig arbeid. Så hvor ligger forskjellen?

Folk insisterer på å være udisiplinerte troll selv om de teknisk sett kan bedre. Det er bare at de ikke ønsker bedre. De vil ikke. Samme hva det skal være så er de fulle av indignert protest. Det er en nærmest kriminelt grov feilvurdering når man legger til grunn i sine filosofiske og økonomiske systemer at mennesket er en rasjonell aktør som typisk alltid vil velge de alternativene som best tjener deres egeninteresser på kort og langt sikt. Dette forekommer så sjelden at det i en normal statistisk forstand blir å betrakte som “aldri”. Mennesker styres i virkeligheten av vilkårlige humørsvingninger og “innfall” som bare kan forutses innenfor en temmelig åpen og stokastisk horisont. Du vet. Grader av sannsynlighet. Hvor vanlig er det for eksempel å ta noens ord for noe? Jeg lover å gjøre det før dagen er slutt. Ingen tror på det folk sier og løftebrudd er så vanlig at det ikke har sjokkerende kraft overfor andre enn småbarn — og selv de venner seg raskt til det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er viktig å poengtere forskjellen mellom moral og moralisme. Jeg vet ikke hvorfor det går i surr mellom de to, for det er jo ganske enkelt å forstå forskjellen. Moral er de standardene man setter for seg selv og sine egne handlinger, hvor det optimale – som nevnt – kan sammefattes som “rett handling”. Moralisme er de standardene man setter for andre og de meninger og følelser som fremkommer når disse personene ikke lever opp til det man forlanger av dem. Noen vanlige konsekvenser av “sterk moralisme” er skuffelse, krenkelse, indignasjon og krav om at synderne må få sin straff. Når en moralist velger strategi henfaller de nesten invariabelt til manipulasjon, tvang og overgrepsmentalitet. Dette kan man for eksempel observere i oppdragelsesmetodikken til mange foreldre. Folk kan se det — og siden mumler de kanskje noe om at visse mennesker ikke burde få barn, som verken er her eller der fordi de har jo barn, og de trener barna opp til å bli like gale som seg selv. Slik fungerer det mange kaller karmahjulet. Det går i stokastisk forutsigbare omdreininger generasjon etter generasjon. Det går ikke an å forutsi noe eksakt på detaljnivået men den statistiske tendensen er krystallklar. De som selv har blitt utsatt for tvang og emosjonell manipulasjon bringer dette videre i verden.

Vi avslutter med et tankefullt bidrag fra Sveriges beste band gjennom alle tider.