APECALYPSO

Hillbillyens klagesang (originaltittel: Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis) er et bestselgende memoar av J.D. Vance. Memoaret tar for seg de appalachiske verdiene til familien hans, som er fra Kentucky, og de sosiale og sosioøkonomiske problemene i hjembyen hans Middletown i Ohio, dit morens foreldre flyttet til da de var unge. I 2020 ble boken filmatisert, regissert av Ron Howard og med Glenn Close og Amy Adams i hovedrollene.

(Wikipedia)

Etter amerikanske standarder er JD Vance en nobody, så hvorfor er han plutselig visepresidentkandidat i USA? Det betyr jo at han – hvis Trump vinner valget – vil befinne seg bare et blodig øre unna “verdens mektigste stilling”, som folk til stadighet kaller presidenten i USA. Om dette teknisk sett er sant kan sikkert diskuteres, men selv om man eventuelt har noen tekniske forbehold rundt hvordan ting virker og det ene med det andre så må alle realistisk innstilte mennesker uansett gå med på at det er viktig hva slags type som står i denne jobben. Det ser for meg viktigere ut at det er en nøktern person med god bakkekontakt og fremdragende selvdisiplin enn akkurat hva slags parti og politiske interesser de jobber for. Det er jo dette jeg aldri har skjønt med Donald Trump. Hvorfor vil så mange amerikanere ha en sånn evneveik stakkar som sin øverste politiske leder og fremste nasjonale representant i enhver diplomatisk sammenheng?

For meg selv og til “intern bruk” forklarer jeg dette fenomenet med at folk ønsker å tro. De vil helst ikke ha noe med virkeligheten å gjøre. For mennesker som selv ikke er religiøse fremstår hele dette opplegget som absurd. Er dette voksne og ansvarlige individer? Selv stoler jeg aldri på religiøse mennesker, ihvertfall ikke noe mer enn jeg stoler på sprøytenarkomane og andre som drives av “krefter utenfor dem selv” men som ikke eksisterer for alle andre. Vær og vind er noe objektivt. Suget etter heroin er ikke. Heller ikke “gudslengselen”. Dette må for alle praktiske formål betraktes som mentale forstyrrelser; som under visse omstendigheter vil medføre et annet “bruddmønster” i hvordan sånne folk svikter enn hvordan normale folk svikter. Derfor vil jeg ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg har nulltoleranse overfor religion. De er idioter. Ferdig diskutert. Hvis jeg selv skulle vært religiøs ville jeg kalt dem blasfemikere, fordi de våger å uttale seg på vegne av Gud. Hva fanden tror de at de er? Om menneskenes livsverden er det vanskelig å si noe annet enn at vår tilværelse kommer med et sett av fysiske regler som alle må følge – mat, søvn, pust, aldring, det ene med det andre – men ut over dette har vi også “fri vilje” til å variere i detaljene. Det gjør liten praktisk forskjell om vi hevder at det var Gud som skapte verden, eller noe helt annet, fordi det er uansett valgene våre det handler om.

Hvordan man kobler en løgner sammen med folk som “ønsker å tro” handler i praksis bare om å si de riktige tingene. Eller altså, de tingene folk ønsker å høre. Uavhengig av hva som ellers er sant og korrekt. Hvis man på en innsmigrende måte fremsier “de riktige ordene” foran en sånn forsamling av evneveike fjøsnisser – det vil si en såkalt menighet – så sklir dette fort som fy inn i noen slags psykoseksuell sfære og kulminerer med ukritisk persondyrkelse av denne “kilden til fryd”. Eller Beatlemania om du vil, bare transportert over i en politisk kontekst. Hvis man studerer det som Trump faktisk sier på disse politiske rockekonsertene sine så må man konkludere med at det meste ser ut som på stedet improvisert vrøvl uten mål og mening, men folk slikker det i seg, som amerikanerne sier. Dette handler ikke om å “bli informert” eller andre saklige årsaker til å lytte til det en politisk kandidat har å si. Det er ukritisk persondyrkelse basert i en fantasi om hva han kan være i stand til å gjøre for dem med alle sine magiske profetegenskaper. JD Vance er på ingen måte noen “intellektuell tungvekter” men han er heller ikke fullstendig blottet for innsikt. Det var han som først filosoferte rundt om Trump kanskje kan være “Amerikas Hitler” ut ifra den typen appell Trump har hatt til sine tilhengere hele veien. Det var ikke jeg. Mine tanker kretset fortsatt rundt “Amerikas Macbeth” ved den tiden – 2015 – men senere har jeg imidlertid anerkjent at Trump appellerer til sine tilhengere av akkurat de samme årsaker og på akkurat de samme måter som Hitler fikk folk til å besvime av psykoseksuell spenning under de usammenhengende skrikekonsertene sine. Nesten ingen av følgerne til Hitler skjønte noe av hva han pratet om, de var bare hekta på “kraften i den mektige bevegelsen” og sin egen “vilje til å tro”. Alt handlet om følelser. Særlig de man finner på den “frustrerte” siden av tilværelsen. Hitler sjenerte seg jo ikke for å utpeke de skyldige. Det gjør heller ikke Trump. Det er i det hele tatt samme opplegget som forrige gang, bare annerledes innpakket.

Det aller minste man kan si om enhver politiker som spiller på “folkets misnøye” er at de lyver. Det er i virkeligheten ikke noe de kan gjøre fra eller til, som ikke enhver annen middels dyktig politisk håndverker også kan få til, gitt at de ellers har ressurser, muligheter og tilstrekkelig støtte i parlamentet. Eller altså det som for oss betyr Stortinget, men i USA tokammersystemet med Representantenes hus og Senatet. Som alle vet handler det jo til syvende og sist om hva folk gjør, ikke om hva de sier. Etter min mening ville det åpenbart vært en fordel om USA i året 2016 hadde valgt Elizabeth Warren – som den gangen gikk til valg på sin lovnad om å bryte opp “de store teknologifirmaene” Meta, Apple, Google, Microsoft og så videre, etter mønster av hva de gjorde med Standard Oil for hundre år siden – fordi da ville vi kanskje ha vært spart for den gud alene vet hvor dyre tabben som kræsjet nettet over “halve verden” for et par dager siden. Hvorfor skal folk og stater i Europa være avhengig av amerikansk infrastruktur for sine nettløsninger? Det er spørsmålet folk burde fokusere på akkurat nå. Selv ville jeg sikkert ha klart meg helt fint uten nett for en stund, men så kommer tiden for å betale regninger og alt det der. Ved dette tidspunkt er nettet en “nødvendighet” – jeg setter hermetegn der fordi vi har jo klart oss uten nettet før i tiden – for en rekke av livets praktiske affærer for oss alle. Jeg vet ikke engang hvor min nærmeste fysiske bankfilial ligger hen, bare for å begynne et sted. Jeg kan sikkert finne det ut før det har gått særlig mange minutter, men jeg har jo aldri hatt noe behov for dette. Det er definitivt mer enn ti år siden kroppen min var inni noen bank i fysisk forstand, men jeg har “vært på telefonen” et par ganger i perioden. Resten handler bare om nettbank. Jeg liker det sånn.

Bjugn-saken var en sak om seksuallovbrudd som vakte meget stor oppsikt i Norge på 1990-tallet. I 1992 ble en mannlig barnehageassistent anklaget, senere tiltalt og frifunnet, for seksuelle overgrep mot flere barn i en barnehage i Bjugn kommune i Sør-Trøndelag. Flere andre ble mistenkt, men ikke tiltalt.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Historikere er stort sett enige om at satanpanikken på 80-tallet startet med psykiateren Lawrence Pazder og hans pasient Michelle Smith; som han etterhvert giftet seg med. Men først startet de en internasjonal samfunnstrend. Det var ganske stor ståhei en stund. Det finnes sikkert forskning på hvor mange “Bjugn-lignende” saker det var mens satanpanikken raste på sitt verste, men så rent få var det ikke. Jeg har ingen spesialinnsikt i disse sakene – og min interesse er begrenset – men hva jeg har er erindringen om det som skjedde, sett fra et personlig og anekdotisk sted. Jeg mener, i utgangspunktet handlet Bjugnaffæren bare om at en barnehageassistent visstnok skulle ha blottet seg for et av barna, så han ble arrestert på dette grunnlaget — men så begynte etterforskningen å bli litt sånn “Twin Peaks” etterhvert som enda flere og stadig mer fantasifulle forklaringer kom til, skandalen “eksploderte” og stadig flere i bygda var tilsynelatende innblandet i opplegget, til og med selveste lensmannen. Det virket litt for drøyt til å være sant. Retten mente det samme. Alle ble frifunnet.

Det interessante er at historiene som ble sitert i pressen hadde strukturelle likheter med tilsvarende affærer i andre land, særlig dette med at “de ble tatt med ned i en kjeller” selv om stedet ikke har noen kjeller. Andre ganger er det snakk om underjordiske grotter, ganger og skjulte tunneller som fører til “hemmelige steder” hvor forferdelige ting skjer. Djeveldyrkelse, lemlestelse, drap og kannibalisme — men også sex. Mye sex. Den ovenfor nevnte Michelle Smith klarte etter mye hypnose og annet å “erindre” ting som hadde skjedd med henne; som kort fortalt handler om de mest groteske former for misbruk man kan tenke seg, pluss enda litt til. Imidlertid ble Michelles anklager ikke bare avvist, men også motbevist. Mange av påstandene hennes kunne umulig være sanne, i henhold til tings rekkefølge, tid, sted og så videre. Folk hadde uangripelige alibier. Likevel insisterte både Michelle og hennes elsker-lege Lawrence Pazder på at alt var sant. Hva handler det om? I utgangspunktet er alle øyenvitner notorisk upålitelige. Alle vet jo at fem forskjellige mennesker kan se fem forskjellige ting, selv om de har øynene sine rettet mot den samme rekken av begivenheter. Saken blir straks hundre ganger verre hvis vitnet er et barn. Særlig hvis man “presser dem for å få frem flere detaljer” som typisk har vært metoden i mange av “satansakene” fra den tiden.

Bjugnsaken var jo litt skandaløs. “Stor ståhei om ingenting” er inntrykket man sitter igjen med i ettertid, kanskje også med en liten mistanke om at det var omtrent sånn ting foregikk mens folk drev med “heksejakt” for noen hundre år siden også. Jeg vet ikke hvordan det har gått med de forskjellige aktørene i dramaet senere, men det er jo vanskelig å se hvordan det som skjedde var bra for bygda på noen måte. Er saken død? Neppe for de som kan huske den. Men nok om det. Generelt sett har det vært et antall saker hvor etterforskerne har vært på bærtur så det holder. Tenk “Thomas Quick” og hans oppdiktede karrière som seriemorder, utarbeidet i samråd med etterforskningsledelsen. Folk som er litt her og der med virkelighetsoppfatningen sin kan jo strengt tatt “huske” nærmest hva som helst hvis man bare stiller de rette spørsmålene. Underbevisstheten er en mystisk innretning sånn sett. Det er ikke engang sikkert folk vet at de lyver. Noe de har lest, sett på film, eller til og med noen andres personlige historie er noe “grensepsykotiske” mennesker kan dikte seg inn i og oppleve som “ting som har skjedd med dem”. Særlig hvis man setter dem under press. Isolasjon, stadige lange forhør, dårlig mat, avbrutt søvn og det ene med det andre. Det er lett å stresse folk uten å gjøre noe ulovlig. Uten å ta ting til det ekstreme i beskrivelsene her så er det vel ellers alminnelig kjent at når “presset” blir hardt nok så vil hvem som helst tilstå hva som helst bare for å vinne et minutts fred. På denne måten har mange blitt dømt for ting de ikke har gjort, hvilket noen ganger er et sekundært hensyn for en etterforsker som også er under press, for å vise “konkrete resultater” i en sensitiv sak. Det ene problemet er at noen blir uskyldig dømt. Det andre er at den egentlig skyldige går fri.

Vi husker for eksempel karakteren Jeffrey Epstein fra bare noen få år siden; som døde under mystiske omstendigheter. Kanskje er det sant at han begikk selvmord fordi han ikke kunne se noen lys fremtid for seg selv slik ting hadde blitt. Kanskje var det noe annet. Problemet er at saken ikke ser bra ut og selv om man sjalter ut de verste fantasioppleggene folk spekulerer rundt på nettet, så er det mer enn nok substans i det som blir igjen. Det virker som om han organiserte “spesielle seksuelle opplevelser” for et antall rike og mektige individer — så med andre ord noen slags hallik, men med et sensitivt og eksklusivt klientell. Jeg kjenner ingen ekte etterforskere i virkeligheten, men alle jeg har sett på film ser først og fremst på spørsmålet “hvem har noe å tjene på denne affæren”. Der har man jo et åpenbart motiv. “Konspirasjonen” i dette tilfelle er vel forsåvidt hele omgangskretsen hans Jeffrey. Savner de ham? Kanskje, men det er også en fordel for alle at han er ute av bildet på permanent basis. Det vil aldri mer komme noen ord fra hans munn. Og hun Ghislaine – med den mystiske faren som jo også “døde under mystiske omstendigheter” – ser ut til å holde plent kjeft og bare ta det som det kommer. Så der ender vel for det meste denne sagaen, med mindre det kommer noen utspill fra de som har samlet inn og katalogisert bevismaterialer fra eiendommene hans. Det alle lurer på er hvor Epstein fikk formuen sin fra. Riktignok jobbet han for noen firmaer som driver på børsen og sånn, men ingen av dem husker ham som noen energisk type av det slaget som typisk lykkes i den bransjen. Men hvis vi ser på nyere amerikansk historie merker vi oss skandalen rundt karakteren Lawrence King, Franklins Kredittforening og en angivelig “ring for trafficking av mindreårige” som dukket opp i året 1988, omtrent samtidig med at lykken begynte å snu for Jeffrey Epstein. Som de sier i sangen: Det er en skitten jobb, men noen må gjøre den. Saken er at Lawrence var sin tids Jeffrey, i den forstand at også han hadde rykte for å arrangere “spesielle seksuelle opplevelser” – med særlig vekt på de som liker “unge tenåringer” – for mer eller mindre den samme kategorien av klientell.

Noe folk hvisket om i USA på 50-tallet var “det blå rommet”. Et sted hvor politikere, geistlige og forretningsfolk møttes for å ha seg med unge individer av begge kjønn. Poenget med opplegget var ikke så mye “nytelse av perversjoner” som idèen om at alle deltar i dette, som er både ulovlig og ellers forkastelig på alle måter, og alle vet om hverandre. De har en hemmelighet sammen nå. Dette kan jo aldri “komme ut” på noe som helst slags vis. Spørsmålet er hvor mye av dette – om noe – som er sant. Er det typisk slik at “de rike og mektige” synes at de bør ha seg litt lammekjøtt av og til? Det vet ikke jeg noe om. Imidlertid vet jeg at “sex-klubber” er noe som finnes, særlig i strengt privat regi. Hva som foregår innenfor sånne rammer kan man jo ellers bare fantsere om, i den grad man gidder, men at det finnes “edgy” opplegg der ute er uansett ikke noe man bør tvile på. Vi minner ellers om at sangeren i skramleorkesteret Sex Pistols – en viss Johnny Rotten, selv om han bare kaller seg John Lydon nå – sa rett ut på britisk fjernsyn at Jimmy Savile – ved den tiden britisk kjendis av første klasse og programleder for “Top Of The Pops” – er en jævla pedo. Han fikk mye kjeft for dette. Senere ble det imidlertid klart for alle at han hadde hatt rett hele tiden. Men på den tiden var jo Savile både en venn av kongehuset og i det hele tatt. Saken er at pedoer finnes — og noen av dem er organiserte. Kanskje ikke i den samme grad som i Stanley Kubricks film “Eyes Wide Shut” – som illustrasjonsbildet ovenfor er hentet fra – hvor opplegget ser ut som en religiøs kult, men definitivt et “lukket miljø” hvor folk har en hemmelighet sammen. Kanskje handler det også om rollespill med kostymer og sadomasochistiske ritualer, i tilstrekkelig grad til at det kan oppfattes som “djeveldyrking”, det er vanskelig å si, men det virker ikke usannsynlig. Jeg mener, alle har jo sett hvor hekta folk kan bli på å rollespille Star Trek og alt det der, så hvor mye mer hekta blir de ikke når man blander sex inn i bildet? Dessuten skal vi aldri se bort ifra at noen individer kanskje mener alvor med sine religiøse fantasier. Da de rullet opp saken rundt Lawrence King begynte det hele med at noen hadde levert inn en anmeldelse mot en fotograf som var litt vel ivrig med å få unge jenter til å kle av seg, og leiligheten han bodde i sto i Kings navn. Det samme gjorde mange andre leiligheter i bygget. Mystisk. Men sånn er det. Saker blir noen ganger rullet opp fordi de begynner med en liten dusteting. Siden bare ballet ting på seg hinsides noe man kunne ha ant på forhånd. Men alt det der er glemt nå. Du vet. Gamle saker. De dør så snart folk slutter å snakke om dem.

Jeg opplever det som litt urealistisk at en “gitarinteressert” person ikke har hørt om Jimi Hendrix. Går det an? Jeg antar vi kan teoretisere frem noe om noen slags “beskyttet oppvekst” eller noe, men i praksis ikke. Hendrix er barneskolepensum innenfor gitarfaget, selv om den plakaten jeg valgte å illustrere dette med har visse alvorlige feil og mangler. La oss si at gitaren peker feil vei, for det første. Dette handler imidlertid ikke om Jimi Hendrix, men om John Densmore. Som alle vet var han trommis i det legendariske bandet the Doors. For et par dager siden ble han intervjuet om sine “inspirasjonskilder”, hvorav Hendrix ble spesifikt nevnt, men også – som vi vel må si er hundre prosent ikke overraskende – Miles Davis. Dessuten brukte han litt tid på albumet Getz/Gilberto fra 1963 – som også er en av mine (og alle andres) personlige favoritter – og kunne blant annet røpe at i Doors-sangen “Break On Through” bruker Densmore bossanova-rytmer, men med omtrent dobbelt tempo, kun fordi han var så sugen på å “bruke dette til noe”.

De kaller the Doors et rockeband, men vi må ta noen forbehold akkurat der. Hvis vi kaller det kunstrock blir det kanskje ikke helt feil likevel, fordi vi kan jo ikke akkurat sammenligne dem med særlig mange andre, verken på den tiden eller senere. De hadde sin egen greie. Alt var veldig musikalsk og intellektuelt, uten at de dermed mistet “appellen til dypet” i den ekstatiske menneskesjelen. The Doors var definitivt “farlige” i så måte. Enhver som tar seg bryet med å lytte seg gjennom deres samlede produksjon legger merke til det samme: Dette er laget mer “for evigheten” enn for den tiden de jobbet innenfor, selv om de også var “på bølgelengde” sånn sett. Kommersielt sett gjorde de det jo ikke så verst. Platene solgte ganske bra, men ikke “på øverste hylle”. Dessuten var det noe med Jim Morrison og hans personlige drama som ikke akkurat var til stor hjelp og støtte for bandets kunstneriske utvikling. Sånn er livet. Man må leve med de begrensningene man har. Det nytter lite å spekulere rundt hva som “kunne ha vært” dersom ting var annerledes, og så videre. Det var som det var — og ting ble som de ble. Ikke “perfekt” men likevel etterlot the Doors seg hva jeg vil kalle “en betydelig musikalsk arv”.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Som alle vet ble nobelprisen i fysikk for året 1956 delt mellom John Bardeen, William Shockley og Walter Brattain, spesifikt for forskningen deres på halvlederprinsippet, som kulminerte i oppfinnelse av transistoren. Fra og med dette øyeblikket begynte et dramatisk prisfall på “elektronisk utstyr” i sin alminnelighet, og lydsystemer i særdeleshet. Flere aspirerende musikere fikk råd til bedre utstyr, pluss at alt som hadde med studioarbeid og innspillinger nå gjøre kunne gjennomføres på et lavere budsjett. Denne utviklingen har imidlertid bare fortsatt, og det neste store som skjedde på den tekniske fronten var digitaliseringen som begynte på 80-tallet og som i det store og hele var gjennomført midt på 90-tallet, slik at i den grad folk fortsatt bruker analogt utstyr så er dette mer “for effektens skyld” enn fordi det er bedre eller billigere på noe vis. Det utgis sikkert mange hundre ganger så mye innspilt musikk i dag – innenfor alle sjangere – som på 80-tallet. Ihvertfall er det fysisk umulig for noe enkeltmenneske å for eksempel lytte seg gjennom de mer enn hundre tusen albumene med “hard rock og heavy metal” som utgis årlig i våre dager. Musikkjournalister kan ikke lenger være “allvitende” sånn som den gangen. Spesialisering er nødvendig. Slik oppstår det nesten litt latterlige bildet av diverse fantasifullt navngitte subsjangere innenfor metalkategorien, ettersom personlig smak og alt det der påbyr folk å sjalte ut alt sånt som de uansett ikke har tid til å sette seg inn i, og heller gå for grundig dekning av et ganske lite musikalsk spesialområde — men selv da er det vanskelig å få med seg alt. Så hva slags kriterier skal man bruke?

Det ultimate element som avgjør hva man personlig liker er som vanlig – og har aldri vært noe annet enn – personlig smak. Som journalist kan man likevel bli pålagt å skrive noe om ting man ikke liker på noe personlig grunnlag, men som fortsatt har “kulturell betydning” fordi så mange liker det og det ene med det andre. La oss si at man for eksempel blir sendt til Danmark for å lage en greie om Roskildefestivalen. Jeg har selv aldri vært der – jeg er ikke noe festivalmenneske – men jeg har jo sett programmet deres mange ganger og det virker som om de typisk går for “bredde”, hvilket i praksis betyr at alle neppe kommer til å like alt, men alle vil uansett få “noe” som appellerer til dem. På et personlig grunnlag synes jeg imidlertid ikke at “ny musikk” passer særlig godt innenfor festivalformatet — som i mitt hode handler om tyve minutter lange gitarsoloer og den typen ting, eller sagt på en annen måte: Et dypere dykk ned i den musikalske profilen som bare antydes i det innspilte materialet. Det er jo ikke særlig spennende å bare se artisten fremføre materialet sitt mer eller mindre likt med hvordan de låter som “ferdigpakket vare”. Man ønsker å se dem leke kreativt med greiene, på måter som bare er mulig når man har god tid foran et publikum som setter pris på denslags. Hva er ellers poenget med å gå på konsert?

Det er et lurespørsmål. Alt verten ønsker å ha på bordet hører hjemme der, selv om gjestene eventuelt velger å avstå fra visse kryddere, sauser og annet som settes frem. Det er jo sånn det er meningen ting skal være. Man skal ikke savne noe ved middagsbordet, men man må på den annen side ikke “prøve alt” heller. Noen liker å bruke olje og eddik, andre gjør ikke. Dette er en personlig smakssak. Spørsmålet i overskriften må således besvares med et betinget ja. Hvis man føler seg rimelig sikker på at det dukker opp noen “olje og eddik typer” så bør man sette det frem. Verre er det ikke — før man begynner å blande tradisjoner inn i bildet.

I utgangspunktet er det problemfritt at folk har idèer. Du vet. Fri vilje og hele pakka. Konflikten oppstår når folk har idèer på andres vegne. De ønsker å begrense andre menneskers frihet til å gjøre som de vil, men av irrasjonelle årsaker. Jeg er definitivt en tilhenger av prinsippet om kortreist mat, men jeg ser ikke poenget med å være fanatisk om saken. Ting er ikke automatisk bra bare fordi de er “norske” og ihverfall ikke bare fordi det er noe folk spiste også for tusen år siden. Når det er sagt så kjøpte jeg nettopp en pakke klippfisk på superen. Det er 400 gram med diverse biter – fra produsenten Dybvik – i en ganske kompakt pakke som var på tilbud for 99 kroner, eller 250 per kilo om du vil. Jeg tror dette regnes som billig. Menyen min bygges jo vanligvis opp rundt hva enn som er på tilbud.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Det er uansett for sent nå. Planen om å lage bacalao er allerede iverksatt. Beslutningen er tatt. Ingrediensene har blitt handlet inn. Alt som gjenstår er å gjøre selve greia. Hvor lenge har folk holdt på med å lage klippfisk og stokkfisk? Ingen vet, men vi kan trygt si “lenge” uten å lyve om saken. Det litt komiske er at jeg klarer ikke umiddelbart å komme på noen norsk oppskrift – bortsett fra lutefisk – som handler om bruk av disse ingrediensene, men plenty spanske, franske og italienske. Selvsagt tenker jeg å lage bacalao vizcaya, som er det folk typisk mener når de sier bacalao. Du vet. Tomatbasert og “ganske pikant”, med poteter, løk og annet, sånn som de tradisjonelt har laget retten i strøket rundt byen Bilbao i Spania. Egentlig er opplegget bare som en zarazuela men med annerledes fisk. Saken er uansett at dette regnes som “middelhavskjøkken” selv om det eneste havet i nærheten av Bilbao er Atlanterhavet. På den annen side har jeg jo ofte hørt folk beskrive Portugal som et “middelhavsland” så da så. De kulturelle forskjellene mellom Spania og Portugal handler egentlig mest om språket, som forresten er “ganske likt” (men ikke så likt som norsk og svensk). Matveien er mer eller mindre identisk. Også portugiserne har “en oppskrift på bacalao for hver av årets dager” — og norske råvarer er høyt verdsatt. Jeg vet ikke hva det handler om, men jeg antar det er et poeng at det ikke må være for varmt der man tørker fisk, og det er jo sjelden “for varmt” i Lofoten, Vesterålen og de traktene.

Jeg tror ikke engang folk fra Hammerfest ville kalt det å “reise til syden” hvis man bare skal til Paris og de breddegrader. Det må være lengre sør. Syden er vel til syvende og sist kanskje mer en mental tilstand enn et faktisk sted, fordi det å “oppnå sydenfølelse” er visstnok noe som kan inntreffe uansett hvor man ellers måtte befinne seg, hvis bare den korrekte kombinasjonen av elementer foreligger. Det første og mest opplagte poenget er at det må være såpass varmt at det føles naturlig med “lette klær”, men ikke så varmt at man ikke klarer å oppholde seg ute. Da har man jo havnet i helvete, ikke i syden. Sånn sett misunner jeg ikke de som reiser til “syden” på sommerferie i akkurat disse – varmeste – månedene. De har for eksempel hatt tett oppunder førti graders varme i Madrid de siste ukene, hvilket er minst ti for mye for min smak. Folk blir jo drept av varmen hvis de ikke tar seg i akt. Litt mer søking på yr.no viser imidlertid at “mine” favorittregioner i Spania ligger på rundt 25. Ellers er det svært lav risiko for dødsfall på grunn av varmt vær i Østerdalen for tiden. Vi kaller dette “jakkevær” — i motsetning til “skjortevær”. Friskuser insisterer likevel på shorts og sandaler. De forholder seg etter alt å dømme til kalenderen, ikke værvarslingen. Du vet. Årstidens tradisjonsklær. Jeg vet ikke helt, men det er kanskje “tappert” på en litt sånn Don Quixote-måte. Selv kan jeg ikke fordra å fryse så jeg kler meg som været forlanger — og akkurat nå føler jeg at vi kanskje er nærmere stillongs enn shorts.

Hva er egentlig Autofil, og hvem er vi som står bak? Autofil er et begrep, en tilstand, kanskje til og med en legning. Alle som merker at det skjer noe i kroppen eller i hodet når de ser en snasen bil, kan med trygghet kalle seg autofile. Superbiler, veteranbiler, bruksbiler: alt kan være av interesse.

(Autofil.no)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Selv kjører jeg en 2006-modell VW Passat 1,9 tdi. Kan ting overhodet bli særlig mye mer “fornuftige”? Min bilinteresse er uansett begrenset – derfor også min bilkompetanse – men folk jeg kjenner som har greie på disse tingene kaller motoren i bilen min for “en tysk evighetsmaskin” – som unektelig høres mer troverdig ut enn hvis adjektivet hadde vært “kinesisk” – og sier at det er andre ting som tar knekken på disse bilene enn teknisk svikt i maskineriet, uansett hvor langt den har gått, ikke minst rust og vakkel i det elektroniske utstyret. Imidlertid er jeg ganske bevisst på at jeg opererer i den lave enden av markedet på typiske kapitalvarer som hus og bil, så utfordringen består for det meste i å ikke kjøpe “katta i sekken” generelt sett — eller i praksis mer hvor man skal sette ned foten og si at nok er nok i forhold til å bruke penger på greia. Jeg hadde for eksempel tenkt meg en “smertegrense” på ti tusen i forhold til noen nødvendige servicegrep nå nylig, men endte ikke desto mindre med å godta kroner 10.922 i sluttsum for å få bilen “teknisk perfekt”. Hva kan jeg si? Det er strengt tatt ikke “innenfor” men likevel akseptabelt, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg liker jo dårlig å kjøre teknisk tvilsom bil.

Jeg klarer på den annen side bare ikke å se for meg at jeg skulle kunne bli “forelsket” i en bil, selv om jeg typisk gir dem både navn og det ene med det andre, men når bilen – eller huset – er ferdig innenfor noen form for fornuftig definisjonshorisont så mister jeg interessen for dem. Det er jo ikke noe mer noen kan gjøre enn å “forbruke” denne tingen herfra og ut. Du vet. Slite på den. Gnage. Fortære og ødelegge alt man eier, ikke fordi man er destruktiv, men fordi ting bare varer så lenge. De er jo ikke designet for å være permanente løsninger, bare noe som ser bra ut helt til de er “dine til odel og eie”. Da begynner problemene. Derfor føler jeg ingen tiltrekning verken mot “nye” ting eller de som er perfekt restaurert. De er jo “ferdige inntil videre” – ingen kan tilføre noe uten å “høvle dem ned” og begynne på nytt med å bygge dem opp igjen – det vil si helt til noen slags evneveik forbrukerdust ødelegger noe og det blir nødvendig å tilkalle de berømte reparatørene. Det neste som skjer er kjenningsmelodien. (Man kan tenke seg en doom death metal versjon.) Da har min besøkelsestid kommet. Ubeskjedent nok vet jeg allerede at jeg er “ganske smart” i forhold til målbar intelligens og så videre, Dessuten er jeg typisk både sterkere og vakrere enn alle andre. Mer klysete også, forsåvidt. Jeg ville neppe ha likt meg selv hvis vi var to forskjellige personer. Sånn er det å være “mer bevisst”. Hvor stanser det? Elementært. Jeg setter ned foten i forhold til enhver type “overskudd”. Jeg driver ikke med sånt. Jeg fokuserer bare på “akkurat nok” — deretter melder jeg meg ut. Jeg mister interessen. Hva fanden skal jeg med alt dette andre? Det er bare død vekt. Det kan umulig bringe noe annet enn mer død.

Skal man være fullstendig historisk etterrettelig – og det bør man jo i den grad man kan – så begynner strengt tatt ikke det postmoderne økonomiske mirakelet – eller “høyrebølgen” om du vil – før året 1968, da Harold Sydney Geneen ble ansatt som administrerende direktør for selskapet International Telephone & Telegraph, også kjent som ITT, eller rettere satt, særlig kjent som “konsernet ITT” etter at Geneen tok over og innførte det som for en stund ble hetende “regnskapsmodellen”. I den grad noen kan huske “rasjonalisering” fra 70-tallet, så er det der alt begynte. Dette er selve kilden. Det logistiske systemet vi i dag kaller JIT – “just in time” – og som fullstendig dominerer all logistisk tenkning av i dag, handler om denne formen for økonomisk rasjonalisering av kjeden. Og alt handler om Harold og hans idèer om hva som er rett og rettferdig. Før hans tid ble det betraktet som absurd at noe firma skulle holde på med “andre ting” enn kjernevirksomheten. Det forekom riktignok at folk etablerte “selskapskjeder” i forbindelse med eiendomsbesittelser og skatteforhold også før denne tid, men det var ikke det normative. Det var ikke noe folk typisk gjorde hvis de ikke hadde veldig tunge årsaker for dette — og selv da ble det betraktet som suspekt å “operere i det skjulte”. Men nå? Alt er mystisk og hemmelig. Vi finner til og med – uten å lete så hardt at svetten bryter frem – et antall kommersielle selskaper som tilsynelatende visker ut grensen mellom religion og forretningsvirksomhet. Hva handler det om? Vi kan nevne tiltak som “Herbalife” og andre ting som inkorporerer atferd man vanligvis forbinder med religiøs kultvirksomhet. Det er vanskelig å bli klok på sånne ting med mindre man tolker dem mot et bakteppe av “alminnelig menneskelig atferd” når vi skal forholde oss til mirakler, det overnaturlige og denslags. Eller som jeg vi si: Folk går helt av skaftet. De ikke bare mister vettet, de kaster det sant fordyde meg bare fra seg som om det var noen slags ubekvem form for fleskete mental overvekt eller noe. Deretter danser de nakne i regnet. Sånn foregår den seksuelle revolusjonen blant de høyrepolitisk orienterte. Intellektuelt sett har alt sitt utspring i bakrus.

Når alt det er sagt så har jeg selvsagt ikke noe imot at folk holder på med handel og forretninger. Du vet. Kjøper ting for en pris og selger dem videre med en rimelig fortjeneste. Hva er galt med det? I utgangspunktet ingenting, men så tilkommer et element av det uærlige, selv om de uærlige vil blånekte på dette. (Hva annet bør man forvente fra løgnere?) Problemet er at folk ikke snakker sant. Eller hva tenker du? Tror du for eksempel reklame handler om sannhet? Det går ikke an å være så kørka. Alle vet jo at de som lager ting de senere frembyr for salg vil si hva som helst for å selge mer. Bare loven stanser dem fra å overdrive langt ut i det absurde. Men hva betyr det å vite noe sånt? Hva betyr det å vite at man lever i en verden som er tjokk full av falskt glisende haier med intens jegerfokus på lommeboka di? Oppfordrer sånt til mer eller mindre respekt for menneskeverdet og slike ting? Livet er en gjettekonkurranse men du får ikke noen medalje for å se den nedadgående dødsspiralen hele menneskeheten har havnet i, egentlig bare på grunn av grådighet og smålighet. Selv har jeg ingen mening om hva andre bør og ikke bør gjøre. Dette kalles moralisme og jeg driver ikke med sånt. La dem gjøre hva fanden de vil. Men hvis de kommer her og tråkker på skotuppene mine så må de minst påregne en så hard sideveis muay thai albue i ansiktet at både lepper og tenner skvetter veggimellom. Min toleranse gjelder bare “andres affærer”. Når det gjelder mine egne er jeg mer ekstremt intolerant enn de fleste. Hvis du kødder med meg og mitt så vil det gå deg ille. Rett og slett den verst tenkelige inkarnasjon av idèen “fæl gammel mann” — som ingen ønsker å forholde seg til hvis de ikke må. Enten du tror meg når jeg sier dette eller ikke så er dette sannheten. Alle går rundt med en mer eller mindre realistisk forestilling om hva de kan og ikke kan. Noen ganger blir det helt galt men for det meste stemmer ting, eller ihvertfall hos alle “godt voksne” individer. De vet hva som er hva. Det forekommer nesten aldri at jeg møter noen som tror de kan “målbinde” meg på noe vis, på noe språk. Jeg har holdt på lenge nok på engelsk til å vite at jeg er like unormal internasjonalt som jeg er på norsk. Det er jo ikke normalt å ha såkalt fotografisk hukommelse og dataanalytiske egenskaper som ligner mer på “kunstig intelligens” enn på andre mennesker. Imidlertid er det “normalt for meg”. Hva deg angår? Jeg driter i deg. Det er best sånn. Min oppmerksomhet er jo ikke noen god ting. Jeg er ikke snill, mild, medfølende og tilgivende — og prøver heller ikke å “bløffe noen” på dette området. Mitt blikk er alltid og uansett kritisk, selv når jeg ser på mitt eget speilbilde. Hvem er du? Hva vil du? Hvor er vi på vei hen?

Psykoseksuell er et psykoanalytisk begrep som betegner de opplevelsesmessige og atferdsmessige sider ved kjønnslivet.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Som en hovedregel bryr jeg meg lite om folks “seksuelle legning”. Som regel aner de ikke hva de snakker om – ut over sine egne mer eller mindre nevrotiske komplekser – fordi “karakterpanseret” befinner seg permanent i forsvarsposisjon; eller de har bygget seg en uinntagelig festning om du vil, som med bravado beskytter personlighetens “forsvinningspunkt”. De som kan huske slutten av 90-tallet vil kanskje også huske de kleine seansene rundt hvordan man skal definere “sex” som foregikk mellom USAs daværende president Wlliam Jefferson “Bill” Clinton og den republikanske spesialetterforskeren Kenneth Winston “Ken” Starr. Du vet. Monica Lewinsky, noen flekker på en kjole og det ene med det andre. Det var sannsynligvis flere enn meg som trodde at lavmålet var nådd for politikk i USA. Etterforskeren var rett og slett “på fisketur” i forhold til hva som helst som kunne brukes politisk mot Clinton. Og det ble som det ble.

For juridiske definisjonsformål har norsk lov noen ganger brukt uttrykket “kjønnsorganer i bevegelse” — som bare er enda et eksempel på hvor usexy ting blir når de skal defineres inn i en “absolutt” fortolkning av begivenhetenes gang. Alle som vet noe som helst om disse tingene vet at “det seksuelle” begynner lenge før noen trekker frem kjønnsorganene. Først skal man jo gjennom et “parringsspill” hvor det er mange muligheter for å si og gjøre noe feil slik at hele opplegget kollapser og den seksuelle spenningen som var det for et øyeblikk forsvinner. Jeg antar at mine mer verdensvante lesere er inneforstått med dette. De fleste har noen “greier” som for dem betyr hard nei uten mulighet til å “redde situasjonen” på noen måte. For eksempel er det mange som sier hard nei til røykere. Andre sier hard nei til folk som ikke har orden på pengesakene sine. Og så videre; det handler om ting som man bare ikke kan leve med. Man gidder ikke engang å prøve. Selv sier jeg hard og kategorisk nei til alle som har, har hatt, eller kunne tenke seg å ha såkalte kjæledyr. Det blir for perverst for meg. Jeg reserverer mine følelser av absolutt lojalitet for andre eksemplarer av menneskearten. Dyr har selvsagt krav på respekt i henhold til sin egen integritet og så videre, men jeg vil altså uansett “ofre” alle former for dyr lenge før jeg ofrer et annet menneske for noen “sak”.

Vi bør skille mellom det å aktivt demonstrere “seksuell interesse” og det å konsekvent oppføre seg på måter som ikke utelukker seksuell kontakt med en person. Det siste heter gruming på norsk. Man presenterer seg selv som en “seksuell mulighet” men ikke på noen insisterende måte. Bare nok til at det er underforstått, eller enda viktigere; benektingsbart. Vi er bare gode venner. Mange liker dette spillet, selv om de ikke “mener noe med det”. Folk liker jo å føle seg seksuelt attraktive. Også de som allerede er i et forhold. Derfor flørtes det ganske mye mer enn alt som totalt sett leder frem til en “parringsakt” i den forstand. Også når det gjelder psykologi behøver man ikke å være Sigmund føkkings Freud for å oppdage at “det seksuelle spillet” dominerer så å si alle menneskeliv som ikke har aktivt reservert seg mot dette ved å for eksempel avgi et sølibatsløfte og gå i kloster eller noe. Hensikten med å bære en synlig giftering er for eksempel slik at alle skal kunne se at man ikke er “tilgjengelig” sånn sett, men virker det etter hensikten? Ikke alltid, hvilket i praksis betyr at symbolet ikke har noen verdi annet enn for dem som velger å tilføre arrangementet en slik verdi. Ergo betyr ikke gifteringen i utgangspunktet noe mer enn at “denne personen vil sannsynligvis ikke forfølge dem senere” slik at en giftering kan av denne årsak noen ganger gjøre folk mer attraktive for de som ser etter et kjapt og uforpliktende nummer. Det er jo ikke alle som ser etter en “livspartner” bare fordi det klør i trusa deres. Ofte har de “nok med seg selv” og karrièren sin, eller noe, men de ønsker ikke desto mindre litt sex av og til.

Det psykoseksuelle handler som den innledende definisjonen påpeker om atferd og idiosynkrasier rundt egen og andres seksualitet. Hvor begynner og slutter et seksuelt engasjement? Eller la oss si “grensesetting” i en mye videre forstand, særlig i forhold til å forstå når sånt ikke passer. Hvorfor skal for eksempel andre mennesker bry seg om dine sex-greier? Hva er det som gjør deg interessant? Saken er vel heller at de aller fleste har ingen interesse av “deg og ditt” i så måte. De vil helst slippe å høre noe om det. Om du har snoppen på tuppen eller snuppen på toppen er et teknisk spørsmål som ikke angår andre mennesker. Selv om alle vet – eller burde vite, hvis de har oppnådd det vi kaller myndighetsalder – at det seksuelle og det voldelige er naboer i sjelen, fenomenologisk sett. Begge handler om “fysisk engasjement” som springer ut ifra følelseslivet hos folk, og som angår “samhandling med andre” på måter som engasjerer hele kroppen og sinnet. Sånn sett er det fullstendig umystisk at folk går fra konseptene med sjalusi og den typen ting: De er redde. Borgen deres er jo under angrep, selv om det eventuelt måtte være hvor “godartet” eller “velmenende” som helst. De taper uansett kontrollen. De blir nødt til å åpne byporten sin og spasere ut med et hvitt flagg for å “forhandle” om hva som skal skje videre. Nå er det plutselig flere som skal ha et ord med i laget. Man er ikke lenger en “suverent selveiende entitet” som tar alle beslutninger på egne vegne og som aldri behøver å svare for noen andre.

Jeg hører folk snakke om skrivesperre men jeg har ingen jordisk idè om hva fanden de snakker om. Jeg mener, jeg har hørt om begrepet “gangsperre” som jeg assosierer til enten det å være generelt stiv og støl, eller å ha “hold” i siden, men jeg vet ikke om symptomene ligner, eller engang om de tilhører den samme kategori av fenomener. Kanskje det bare handler om at de jobber under “deadline” og har problemer med å få ting ferdige innenfor fristen? I så fall snakker vi vel mer om uklok disponering av tiden, som er et allmenmenneskelig fenomen. Du vet. Man utsetter ting helt til man må handle, sånn at siste kvelden før fristen går ut så sitter man der og banner. Sånt er så vanlig at man kan for det meste anta at “det gjelder alle” — og så siden korrigere for de svært få unntakene som faktisk finnes.

Noen skrøt av meg her om dagen. De synes at jeg “skriver bra”, som selvsagt er sant rent teknisk sett. Problemet med meg er snarere at jeg velger tema og fokus uten hensyn til om det er “populært”. Som jeg svarte i kommentar til den aktuelle bloggposten: Jeg går inn for å gi leseren en “pornografisk språkopplevelse” men jeg bryr meg lite om deres sensibilitet overfor ømfintlige tema og den typen ting. Dette er i seg selv litt selvmotsigende, men ikke desto mindre hvordan jeg jobber. Ellers opplever jeg at jeg kan skrive så mye jeg vil – eller det motsatte – om det meste. Den frie viljen kommer opp over horisonten som en stor svart fugl med noe i nebbet. Dagsformen avgjør eksakt hva fuglen bærer på, men generelt avgår det meste en stille død som “kladder” jeg sletter etterhvert som jeg går lei av å lure på i hvilken retning jeg skal ta dette. Men vi kan si at hvis jeg skulle praktisert “korte bloggposter” om alt mulig, så ville jeg vel være mer i landet rundt ti tusen poster ved dette tidspunkt enn de drøyt 1100 som faktisk foreligger. Jeg er jo en jævel på “produksjon”.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Ellers er det å si at jeg tror ikke det går an å gjøre egoet mitt enda større enn det allerede er, så jeg kan ikke egentlig bruke “skryt” til noe. Det er mye mer nyttig med kritikk. Jeg føler jo ingen tvil om min egen håndverksmessige kompetanse i forhold til det norske språket, men jeg antar uten videre at det ofte drar seg i retning av det uforståelige, simpelthen fordi jeg liker “vanskelige oppgaver” i forhold til å “beskrive det ubeskrivelige” og den typen ting. Om jeg selv forstår det er jo ikke relevant fra leserens sysnpunkt. De har sine egne greier å tenke på. Om jeg har særlig mange faste lesere er fortsatt et åpent spørsmål, fordi hvor jeg havner på den berømte topplisten ser ut til å være en funksjon av hvor mange innlegg jeg poster om dagen. Forsåvidt er det mange som på forskjellig vis har delt ut gratis råd og tips om hvordan man kan “spille på systemet” her på plattformen og slik sett oppleve fremgang relativt til topplisteplasseringen, men jeg bryr meg ikke om sånt. Fra min personlige historie kan vi sakse at jeg sluttet med alle slags “sosiale media” i 2012, da jeg skjønte den fulle rekkevidden av hva som hadde skjedd den 22. juli 2011. Eller sagt på en annen måte: Jeg har vært bevisst om det de kaller stokastisk terrorisme helt siden da, jeg hadde bare ikke noe navn for det jeg så. Uten bloggeren Fjordman, ingen Breivik; for å gjøre en lang og kompleks historie en tanke mer banal og enkel enn hva som er forsvarlig. Hvor henter folk idèene sine fra? Hva motiverer dem til å gjøre ekstreme ting? Når det gjelder for eksempel han unggutten som nylig utførte et attentatforsøk mot Donald Trump så legger vi merke til at han er helt blank. Det finnes ikke noen dagbok, intet manifest, ikke engang noen privat internetthistorie — som i seg selv er ganske mystisk i vår tid. Men selve idèen om å skyte Trump har vært fantasert om av så mange, så lenge, at ingen opplever det som noen overraskelse når dette skjer. Sjokkerende ja, men ikke overraskende. Jeg vedder støvlene mine på at noen allerede har sagt offentlig at “de ville gjort det samme”, mens det å uttrykke skuffelse over at attentatsmannen bommet allerede regnes som god skikk og bruk blant folk.

Noen ganger går jeg over streken i forhold til strategien “å uroe nazibloggere” (sånn at de i det minste oppfatter at de blir lagt merke til av flere enn de nikkerne som befolker det ideologiske ekkokammeret deres). Jeg føler at dette er et moralsk ansvar som påhviler meg. Jeg gjorde jo aldri noe i forhold til det gamle ordspillet om “utøya på Utøya” som har vært vanlig i typiske “Unge Høyre-miljøer” ihvertfall siden på 80-tallet, da jeg først hørte det. Det beste man kan si om den typen prat som inneholder ordstillingen “noen burde utrydde dem” er at det er i dårlig smak. Du vet. Uansett hva det gjelder; om “noen bør arrestere og deportere dem” eller hva som helst annet som enten krever en politistat av et kaliber vi ellers ikke ønsker — eller noe slags “privat initiativ” på terrorsiden (selv om dette eventuelt “bare” dreier seg om leting etter noen å banke opp). Hensikten med naziblogging er å skape en aura av angst hos målet. “De skal ikke føle seg for trygge”. De sier at de bare bruker sin grunnlovsfestede rett til å ytre sin mening om en sak som plager dem på noe slags nivå, men de gjør terrorvirksomhet. Hvis ikke hensikten er å skremme, provosere og påføre folk angst, hva er da formålet? Å sette seg i en runkesirkel med sine likesinnede? Fordi man oppnår mange klikk på nettet på dette viset? Imidlertid er jeg like feig og uverdig som jeg alltid har vært. Selv om det å bruke nazimetoder mot nazibloggere produserer “noen” resultater så hjelper det lite i det store bildet og det er ikke bra for ens egen sjelefred heller. Det blir typisk bare oppfattet som “noe personlig” og avvist på dette grunnlaget. Saken er at jeg kommer jo aldri til å berøre noen av disse typene med noen del av min egen kropp, av noen årsak, noensinne. Sånt er politiets jobb, dersom det foreligger et straffbart forhold. Jeg er jo ideologisk sett en “sosialdemokrat” med vekt på ordet demokrat. Politiske saker hører hjemme i samfunnets politiske institusjoner, som man enten kan påvirke gjennom å stemme, eller man kan engasjere seg på partinivå. Det er en illusjon å tro at det foregår noen “debatt” utenfor de politiske samfunnsstrukturene. Ikke på nett, ikke på fjernsyn. Politiske debatter i disse formatene er underholdningsprodukter, ikke saklige deler av den politiske prosessen.

Hvorom allting er, i dag skal jeg være så trendy at jeg reflekterer over “min plass på listen”. Jeg befinner meg på plass nummer 32, med et totalt antall av 63 lesere det siste døgnet, hvilket er det samme tallet som to andre bloggere, henholdsvis Veralynn og Geriatriks. Den første assosierer jeg selvsagt med Vera Lynn – hun med sangen “we’ll meet again, don’t know how, don’t know when” og diverse andre hits fra den tiden – dessuten ikke minst linjen “does anybody here remember Vera Lynn?” fra Pink Floyd-albumet “The Wall”. Den andre tenker jeg på som “ishockeyblogger” og lokalpatriot på vegne av Hønefoss. Det komiske med Hønefoss er at jeg har “vært der tusen ganger” med lastebil, for å levere diverse paller med gods her og der, men jeg har aldri “gått i gatene” og på den måten opplevd stedet. Imidlertid pleide jeg å like ruta fra Hønefoss og over Jaren, i retning av E6. Det er et bra sted å henlegge lunsjen sin, hvis tidsplanen ellers stemmer. Man kan lure på hvordan de avgjør hvem som har henholdsvis plass nummer 30, 31 og 32 når alle ellers har det samme antall lesere forrige døgn, men jeg antar det handler om ansiennitet og hvor høyt de typisk ligger i gjennomsnitt mesteparten av tiden. Uansett har de sikkert peiling på det de driver med, noe jeg har forstått er en “typisk norsk innstilling”. For eksempel i Colombia – som er veldig forskjellig fra Norge på nesten alle målbare vis – virker det som om folk i utgangspuktet antar at ingen andre vet hva de driver med, så det blir fort litt “diskusjon” rundt de mest ubetydelige dusteting, med mange håndbevegelser og det ene med det andre. La oss ikke engang snakke om trafikkavviklingen. Men generelt sett bør man ikke “anta at man har blitt sett”, ihvertfall ikke hvis den verst tenkelige konsekvensen er at man blir påkjørt og alvorlig skadet, fordi det lønner seg dårlig å havne i helsevesenet der. Men nok om det. Klokken har slagen ti, hvilket betyr at tiden er inne for å iverksette et annet prosjekt enn “mer generell pissprat” i bloggen min. Vaya Con Carne. We’ll meet again.

For å kunne straffes er det ikke bare et vilkår at man har overtrådt en lovbestemmelse. Det må også ha skjedd med en tilstrekkelig grad av skyld, eller bebreidelse. De fleste straffebud i Norge krever at lovbryteren må ha opptrådt med forsett. Dette innebærer at lovbryteren må ha begått handlingen med vilje eller ansett resultatet for overveiende sannsynlig. For noen straffebud straffes også uaktsomme overtredelser. Det å være uaktsom i strafferetten betyr at man handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og i tillegg ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides for dette.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Si at noen for eksempel har brutt fartsgrensen i alvorlig grad, eller kjørt i fylla. Hvis de siden blir innblandet i en dødsulykke kan det bli aktuelt å snakke om “uaktsomt drap”. Alle skjønner dette. Det er ikke uflaks når “noe skjer” mens man agerer villmann, snarere tvert imot. Flaks er når noe ikke skjer. Når ting går bra. Det er heller ingen “arbeidsulykke” hvis noen for eksempel ramler ned fra et tak og skader seg alvorlig eller mister livet, det er en av mange mulige konsekvenser av brudd på sikkerhetsforskriften. Det skal ikke gå an å ramle ned fra et tak under arbeider der oppe — fordi forskriften krever at man bruker sikkerhetsutstyr som eliminerer dette alternativet. Det vil fortsatt være en svært ubehagelig opplevelse å dingle der i enden av sikkerhetstauet, men det er i nesten ethvert tilfelle å foretrekke at man blir skremt heller enn at man blir drept. N’est pas? Jeg antar uten videre at alle mentalt friske mennesker er enig i dette.

Nesten alle historier man hører fra folk som har vært utsatt for arbeidsulykker begynner med ordene jeg skulle bare. Det er sånn ting skjer. Du vet. Når man skal spare tid. Det er jo bare en liten filleting som tar hva? Toppen ett minutts effektiv arbeidstid? Så hvorfor bruke et kvarter på å gjespe seg gjennom kjedsommelige sikkerhetsrutiner i forkant? Det er jo så lite. Man skal bare. Og så går det på trynet. Dette er typisk hvordan historiene forløper. Folk gjør farlige ting på en slurvete og/eller åndsfraværende måte. Uflaks? Ikke egentlig. Gitt at de overlever det som hendte vil de fleste i ettertid kunne se akkurat hva de gjorde feil — men det smarte er å skjønne sånt på forhånd og ta de forholdsregler som er nødvendig for å redusere risikoen. Det er ingen liten jobb å hente ned en tennisball fra takrenna på et tyve meter høyt hus, for å si det på den måten. Ikke hvis man skal forholde seg realistisk til risikoen det innebærer.

Her er noe komisk: Min første kjøretime med tanke på å ta førerkortet skjedde i året 1980. Kjørelæreren var helt latterlig harry på alle måter og da vi satte oss inn i bilen sa han du må ta på deg pysestrikken og jeg er jo så sosialt evneveik at alt jeg kunne svare var: unnskyld, hva? Sikkerhetsbeltet, forklarte han, mens han flyttet en fyrstikk, tannpirker eller noe sidelengs frem og tilbake mellom leppene, noe som jeg av en aller annen grunn opplevde som det mest frastøtende med hele fremtoningen. Jeg vet jo at man aldri bør zoome inn på skummet i andre menneskers munnviker, men når man først har gjort dette er det vanskelig å få dyden tilbake. Jeg gjorde uansett som han sa, men dette var ikke det eneste kulturkræsjet som skjedde i løpet av den kjøretimen, så jeg valgte å bytte til en annen kjøreskole; som presenterte et mer realistisk opplegg i forhold til hva man kan forvente fra Biltilsynets side når man skal kjøre opp. Man bør jo helst ikke tenke på sensoren som en “kompis” som setter pris på sånne ord som “pysestrikken” og kan plassere dem i sin rette kontekst. Ærlig talt så ville det ikke forbause meg hvis Biltilsynet har noen slags egen kode for “viser dårlige holdninger” som definitivt ville fått seg et kryss da.

Saken er at for førti år siden var det etter måten vanlig å beskylde folk for å være pysete hvis man insisterte på å bruke sikkerhetsutstyr. Det er kanskje ikke sannsynlig at noen for eksempel mister noe fra høyt oppe som treffer deg i hodet hvis du jobber med noe under der de holder på, men hvis dette likevel skjer er det en stor fordel å ha hjelm. Ulykker er jo ikke normalt og man kan i prinsippet aldri hindre dem fra å skje, men man kan ta for seg deres konsekvenser og plukke tennene ut av akkurat den kjeften istedet. Er ulykkens øyeblikk når man ramler ned fra taket eller når man lander? Det er uansett mellom de to øyeblikkene at man har en liten lomme av tid som tiltakene kan fokusere på. Du kommer fortsatt til å oppleve den intense skrekken akkurat idet du skjønner hva som skjer, men sikkerhetsselen vil bremse fallet og redde livet ditt. Noen få har vært gjennom denne erfaringen og deres historier burde fortelles oftere. Selv har jeg ikke engang noe tall for hvor mange ganger jeg har “bumpet hodet” under særlig akrobatiske arbeidsoperasjoner, men jeg har imidlertid et tall for hvor mange ganger det måtte skje før jeg vente meg til å sette en hjelm på hodet hver gang slik risiko øker: To. Jeg behøvde to slike erfaringer. Altså var jeg i utgangspunktet “ikke særlig smart”, men ting har forhåpentligvis bedret seg litt siden da.

Saken er at jeg legger merke til en timeslang video på YouTube med tittelen det første sekund av universet og min første tanke er “wow, interessant”, selv om jeg allerede har sett “tusen andre” dokumentarer som tar opp det samme temaet. Herregud. Jeg mener, hva slags – om noen – praktisk betydning har det i et menneskeliv å være “velinformert” i forhold til hva de tenker om det utenkelige nå for tiden? Som alle vet var det første sekundet av det observerbare universet – en pedantisk men viktig distinksjon – en ganske begivenhetsrik epoke, som typisk deles inn i fem-seks forskjellige “æraer” etterhvert som “babyuniverset” ekspanderte til omtrent tyve lysår i diameter. De som føler for “flere detaljer” om saken kan henvende seg til vår venn Google; poenget jeg skal frem til her er at Big Bang er ikke noe bra navn på denne hendelsen. Det blir på alle måter galt å se for seg en “eksplosjon”. Hvis jeg ikke husker helt feil kan vi takke fysikeren Fred Hoyle for dette navnet, for han var tilhenger av det som den gangen ble kalt “steady state” – altså at universet “alltid” har eksistert og så videre – og uttrykket “Big Bang” var ment som en nedsettende karakteristikk på en teori han ikke likte. Så derfor.

Imidlertid er det ingen som tror på “steady state” lenger. Det må i så fall være det jeg kaller Børre på Facebook, som er en nedsettende betegnelse på den typen “entusiastisk amatør” som på ustødig faktagrunnlag etablerer seg som sannhetsleverandør overfor sine følgere. Eller sagt på en annen måte: Følgerne tror mer på Børre enn på “skolevitenskapen”. I hvilken grad dette er et problem avhenger av sakens grad av alvor. Om noen – som mange sikkert gjør – ikke tror på Big Bang Theory (jeg ligner selvsagt mer på karakteren Sheldon fra akkurat denne serien enn de fleste andre karakterer fra nyere film og fjernsyn) så betyr dette lite fra eller til. Jeg føler sjelden for å debattere med folk som klasker “flat jord” og den typen ting i bordet som innledende argument. Herregud. Hva er vitsen? Jeg blir jo bare deprimert av det. Jeg er litt her og der i forhold til mange “skolevitenskapelige” emner selv, men det handler som regel mer om hvordan man skal tolke bevisene man har samlet inn enn om fantasifull spekulasjon over alle fjell og daler. Jeg har ikke “egne tanker” om fysikken og sånn. Faktisk har jeg for det meste dårlig peiling på fysikk, selv om jeg opplever det som et interessant fag. Det blir mest til at jeg sammenligner argumenter som andre kommer med. Jeg anser meg jo ikke som kompetent til å blande meg inn i selve samtalen.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Folk blir ofte veldig “intense” i forhold til ting de tror på. Noen opplever det som personlig forulempende at man ikke “tar dem alvorlig” selv om det de sier strengt tatt bare er vrøvl. Problemet er typisk at de ikke vet at de er uvitende. De føler seg jo velinformerte. Jeg vet ikke hvor mange konspirasjonsfantasier som koker ned til “sensur av meninger” på dette grunnlaget, men det finnes faktisk ikke noen “kontrovers” (som man bør snakke om i grunnskolen) mellom for eksempel “teorien om evolusjon” og “læren om det guddommelige skaperverket” og den typen ting. I den grad folk ikke får bildet til å stemme i sitt eget hode, så er det elementær kritisk tekning å gå ut ifra at det er du selv som tar feil, ikke “alle andre”. Hva skal man kalle det når folk kjemper misinformasjonens sak med nebb og klør? Det er så viktig for dem å “ha rett” at de vil heller brenne ned og ødelegge hele vitenskapen enn å tilpasse seg det oppdaterte faktagrunnlaget som folk møysommelig har samlet inn og bearbeidet over mange hundre år — med jevnt tiltagende grad av “spesialisering” innenfor alle fagområder over hele linja, må vi vel nærmest legge til, slik at det er ikke bare å “hoppe mellom fagområdene” slik man kunne gjøre i de gode gamle dager. Det finnes for eksempel ingen grunn til å tro at en geolog skal vite noe om biologi – eller omvendt – og så videre. Det eneste vi bør kunne forlange av dem er at de i det minste forstår hva “den vitenskapelige metoden” handler om, sånn at de i hovedsak holder fingrene sina unna andres fat, eller i det minste setter seg skikkelig inn i saker de uttaler seg til pressen om — hvilket de for det meste også gjør, helt til det kommer penger inn i bildet. Da kan for eksempel en spesialist på napoleonskrigene eller en systemingeniør plutselig utvikle en forbløffende god innsikt i nyere klimaproblematikk, som ofte viser seg å være bare politisk korrekt “kjønnspolitikk” når man myser på saken på den rette måten.

Det finnes en tenkemåte hvor vitenskap i det store og hele handler om “politiske bestillingsverk” designet for å fremstille venstrepolitiske emner på bedre måter enn de fortjener — fordi utdanningsinstitusjonene domineres i det store og hele av en konspirasjon av marxister som jobber med å undergrave ungdommens moralske retningssans. Derfor utsvevende seksualitet, forvirring rundt egen kjønnsidentitet og den typen ting. Det er fordi de aldri blir tilbudt sunne, konservative verdier. Marxistene passer jo på at deres politiske fiender ikke får noen taletid ved de høyere utdanningsinstitusjonene. Dermed går nasjonens storhet tapt. Dette har de planlagt og jobbet med i mange hundre år. Du vet. Kommunistene og de. Sånne som går med fremmedflagg på 17. mai. Sånne som er “annerledes” uten å føle skam. Det er jo ellers en typisk borgerlig tanke at de selv representerer den “korrekte” måten å utøve et menneskeliv, mens de som ønsker en annen livsstil enn den som har blitt planlagt for dem av “de fremste autoriteter” representerer det syke og skadelige, en undergravende kraft som truer med å ødelegge hele samfunnet. Det komiske – eller skal vi si komitragiske – med denne paranoide vrangforestillingen om menneskets natur og formål er at vi vet allerede hva som truer menneskehetens livsgrunnlag. Vi vet til og med hvem som gjør det, og ikke minst hvorfor. Alt handler som vanlig om de helvetes pengene. Hvor evneveik må man være for å ikke skjønne det? Man kan ikke argumentere med arbeidsplasser. Der det svikter for folk er typisk når det kommer til “nyttespørsmålet”. Hva er mest nyttig på kort og lang sikt? Selv de mest “åndelige” blant oss har i det store og hele en aldeles uforskammet liste over materielle krav til livet. Og de vil ha alt det gode her og nå. Øyeblikkelig. Betalingen og sånn kan vi ta senere, via et opplegg med renter, avdrag og greier. Det som er viktig er å øyeblikkelig komme seg i spill som influenser på nett eller noe, samtidig som man kjøper hus og leaser seg en fet ny bil. Folk vil ha og ha. Derfor går alt til helvete.

Ikke mange minuttene etter denne ulykksalige hendelsen var folk ute og påsto at det er de røde som har gjort dette, underforstått sosialister og andre “venstreorienterte” i generell forstand. Det skjedde fordi venstresiden har ønsket livet av Trump, hevder de. (Virkelig? Betyr det at du nå begynner å forstå konseptet “stokastisk terrorisme”?) Det første problemet med en slik påstand er at skytteren – som selv ble drept der på stedet – var et registrert medlem av det republikanske partiet og ellers sånn som man forventer at disse typene skal være, med masse våpen og greier. Dessuten var han tyve år gammel, men så enda yngre ut. Jeg føler meg ikke i noen god posisjon til å preke om “ungdommen i dag” men jeg har vel forsåvidt mange ganger sagt at jeg misunner dem ikke en oppvekst i dagens globale virkelighet, særlig med tanke på internett, smarttelefoner og “ny sosial virkelighet” ellers.

Noe annet jeg har nevnt mange ganger er amerikanernes usunne forhold til skytevåpen. La oss si at du er noen slags “farlig fyr” som vanker sammen med andre hardkokte typer. Kanskje du så en vakker dag får høre at noen er “ute etter deg” og du vet at dette er verken bløff eller spøk, fordi dette er troverdige folk som ikke “leker butikk”. I så fall er det sannsynligvis smart å selv bevæpne seg, legge om rutinene sine og den typen ting, som et taktisk selvforsvarsopplegg, men å gå rundt med et skytevåpen på seg under ellers normale omstendigheter er galskap. Faren for at våpenet skal “komme i spill” på måter du ikke hadde forutsett er alt for stor. Til og med politiet har erfart dette i løpet av den perioden da de prøvde ut “generell bevæpning” (i motsetning til å ha våpen i en plombert boks i bilen, for påkommende tilfelle). Man har rett og slett aldri så god kontroll over våpenet som man tror at man har.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Selv er jeg på ingen måte tilhenger av den typen tenkning som en general kanskje vil vurdere når det er krig: Send en snikmorder for å “ta ut” de beste folka motstanderen har, så er man i det minste sikker på at det ikke er dem man møter på den neste slagmarken. Fenomenet Donald Trump handler imidlertid mindre om personen Donald Trump enn at han har “gitt folk tillatelse” til å kaste alle masker og stå frem i all sin autoritære stråleprakt. Personen Donald Trump er jo mer eller mindre ute av det realistiske bildet ved dette tidspunkt. Han ville vært mye mer nyttig som martyr enn som presidentkandidat. Det er jo strengt tatt ingen som klarer å styre kjeften på den mannen, aller minst han selv, og hele partibevegelsen til republikanerne er i ferd med å bli slitt istykker av indre motsetninger som Trump ikke akkurat bidrar til å løse. Det er ved dette tidspunkt fortsatt ikke krystallklart at presidentvalget i november kommer til å stå mellom kandidatene Donald Trump og Joe Biden engang, men hvis det blir slik får man vesentlig mye dårligere betalt hvis man vedder – og vinner – på at utfallet blir omtrent det samme som forrige gang det sto mellom de to, inkludert all skriking og hurlumhei i etterkant.

Jeg er ingen stor konspirasjonsfantasist, men jeg påpeker likevel at det ville vært en stor fordel for republikanerne – og mye mindre så for demokratene – hvis Trump hadde blitt drept av denne attentatsmannen, som tydeligvis fikk lov til å rigge seg til i fullstendig ro og mak på et tak omtrent hundreogfemti meter unna podiet hans Trump, med det man bare må karakterisere som “klar siktelinje” mellom seg og målet. Til og med jeg ville pekt på akkurat dette taket og sagt “vi må ha en vakt der oppe” fordi det representerer et så åpenbart faremoment i forhold til at man skal beskytte en svært upopulær person i et land med mange skytevåpen og stor vilje til å bruke dem. Ifølge amerikanske medier er det fortsatt uklart hva som motiverte attentatsmannen, men det vil det sannsynligvis også fortsette å være fordi han selv er jo død og det virker ikke som om han skrev dagbok. Ihvertfall har ingen sagt noe sånt ennå. Så vi har i prinsippet en ny Lee Harvey Oswald her, dog uten sammenligning forøvrig. Det blir jo ikke aktuelt med noe avhør av denne personen. Alt vi har er noen skudd som ble avfyrt og noen folk som ble skadet og drept, som perverst nok er en dagligdags hendelse i USA. Ellers er alle omtrent like kloke som før.

Det er ikke bra innenfor noen anstendig målestokk, dette her. Man driver ikke og skyter folk selv om man ikke liker dem. Jeg har selv fysisk klasket folk over panna med flathånd og kalt dem idiot på måter som ikke kan misforstås, etter at de har fantasert om at noen burde drepe Trump. Det minner meg om de som ble litt for cocky etter å ha sett filmen Fight Club, spesifikt helt mot slutten når de “river ned symbolene for kapitalisme og finans”. Da så hendelsene den 11. september 2001 fulgte viste det seg imidlertid at de ikke var så hipne på å brenne og ødelegge samfunnet likevel. Men var det ikke noe sånt du hadde sett for deg da? spurte jeg, minst like infamt som retorisk. Det var jo ikke jeg som hadde forvekslet ting som skjer i fantasien med ting som skjer i virkeligheten. Jeg mener, ordet krig har blitt brukt (og misbrukt) om alt mulig rart hvor lenge som helst, men når det kommer til selve greia så betyr det akkurat det samme som det alltid har gjort: Død og kaos. Det er vel ellers konvensjonell visdom at det er enklere å starte en konflikt enn å avslutte den. Derfor bør man være forsiktig med hva man starter opp der ute, selv om man føler seg sikker på at man kommer til å vinne. Jeg mener, fremtiden er lang og notorisk uoversiktelig. Selv om du vinner i dag kan det hende at “ringvirkningene” vil slå ut på måter som får deg til å tape i morgen, men også på måter du ikke kunne ha forutsett der og da. Sånn er jo denne verden. Alle oppdager det etterhvert, men ikke alle oppdager det på like behagelige måter.