APECALYPSO

Jeg betaler noe rundt 130 kroner i måneden for et premium-abonnement på YouTube. Dette betyr i praksis at jeg slipper å se reklamen. Om det har noen flere fordeler vet jeg ikke. Kanskje, men dette er nok for meg. Jeg ville til og med betalt blogg.no et månedlig utpressingsbeløp hvis dette gjorde at jeg slapp å se reklame. Jeg hater reklame — men det gjør vel forsåvidt alle. Jeg har ihvertfall aldri møtt noen som liker reklame. De mest positive er sånne som bare overser det så godt de kan, men de fleste banner over “all den jævla reklamen” opptil flere ganger hver dag, så vi kan sikkert kalle det en slags mental forurensning. Men nok om det. Poenget her er YouTube som kulturelt fenomen. Nettstedet har etterhvert blitt idiotisk stort og “alle” har et forhold til YouTube-videoer som er lastet opp både her, der og overalt ellers.

Siden jeg betaler for å slippe reklamen er jeg nødt til å finne noe annet å irritere meg over, fordi ergrelsenes sum skal jo være konstant. Knurrekvoten må fylles hver bidige dag. Så hva har vi? Mitt personlige hatobjekt er “pseudovitenskap”, eller rettere sagt idiotisk spekulasjon kamuflert som intellektuelt fagarbeid. De som gidder å bla seg bakover i katalogen min over tidligere publiserte essays vil oppdage at jeg har en greie med historie og arkeologi. Av denne grunn følger jeg diverse kanaler på YouTube som tar for seg slike temaer. Alt fra lange avhandlinger i regi av universiteter til korte klipp som er lastet opp mest som “sladder” blant de som interesserer seg for denslags. Problemet med dette er at fagområdet historie og arkeologi på YouTube er også tjokk fullt av bløffmakere og konspirasjonsfantaster. Kanalen skiller ikke på noe tydelig vis mellom de seriøse og de som bare dikter og fantaserer. Man oppdager det selvsagt etterhvert — men da har man jo allerede kastet bort kanskje 10-20 minutter på noe som starter lovende men som siden drar rett ut i kålåkeren.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uansett hva det ellers måtte være snakk om så er jeg bent frem allergisk mot folk som dikter og lyver. Dette gjelder også når de tror på tøyset selv, til tross for at dette i så fall er mindre “vondt ment” og mer bare noe slags dement fjolleri. Som for eksempel religiøs overbevisning og denslags. Jeg orker ikke å forholde meg til det. Opplegget er alt for dumt. At noe står skrevet i bibelen – eller en hvilken som helst annen bok – betyr jo ikke at det nødvendigvis er sant. Herregud. Må vi virkelig gjenta det mange ganger hver dag? Det finnes for eksempel en gruppe “alternativt tenkende” som typisk henger seg opp i at for 100-200 år siden var det noen som utforsket la oss si et Maya-tempel eller en pyramide og siden skrev en bok om greia. Så langt så vel. Det er hva det er. Noen var på stedet og siden skrev de om inntrykkene sine. Alt sånt kan være nyttig informasjon, men det er ingen grunn til å anta at folk i gamle dager hadde et bedre overblikk over tingene enn moderne forskere og arkeologer med alt sitt utstyr og alle sine metoder for nøyaktighet og registrering. Folk var i mye større grad “eventyrere” den gangen, som reiste ut på ekspedisjoner til mystiske steder og siden tjente de gode penger på å holde foredrag – med bilder og souvenirer – foran et publikum av gapende nysgjerrigpaver. Det ligger i sakens natur at de la vekt på de mer interessante aspektene av ting enn de mer katalogmessige saklighetene.

Ingen nålevende mennesker vet hva som var poenget med Stonehenge og lignende byggverk fra steinalderen som må ha krevd en betydelig mengde planlegging og store mannskaper for å få gjennomført. Vi kan spekulere og snakke om hva som er mer og mindre sannsynlig, men vi kommer aldri til å finne ut eksakt hva som var greia den gangen anlegget ble bygd. Dette må vi bare leve med. Min egen “darling” – altså favoritt blant idèer – er at det var en maktdemonstrasjon. Se hva vi får til. Du vet. Den typen ting. Hvis du er en omstreifer som kommer på synshold av en sånn greie så vil du jo bli imponert og lure på hva slags folk som har gjort dette. Det er sannsynligvis ikke lurt å kødde med dem. Jeg mener, uansett hvor verdensfjerne folk ellers måtte være så har de som regel en god fysisk forståelse for vekten av en stor stein og hvor vanskelig det er å flytte på dem, ikke sant. Visse ting forandrer seg ikke. Mye av alt vi bygger den dag i dag blir jo gjort bare for å imponere folk. Som en hovedregel er den enkleste forklaringen som regel den beste. Alle skjønner at det krever et stort arbeidslag og god organisering gjennom lang tid for å bygge et monumentalt anlegg av store steiner. Noe mer (eller mindre) betyr ikke begrepet “sivilisasjon” for meg. Det er aldri noen god grunn til å blande aliens inn i bildet. Vanlige folk er allerede kørka nok til å bygge bisarre anlegg på grensen av det umulige bare for å imponere hverandre.

På NRK.no leser jeg at Storbritannias statsminister Keir Starmer håper at USAs president Donald Trump skal komme med noe som redder Starmers politiske liv. Herregud. For det første tror jeg ikke at Sir Keir – som mange kaller ham – er fullt så fette dum. Trump kan jo ikke engang redde seg selv fra spøkelset hans Jeffrey Epstein. Dette handler om noe helt annet, uten at jeg kan si eksakt hva. Starmer er sannsynligvis håpløst fortapt som politiker. Alle skjønner såpass. Labour ser seg allerede om etter en ny leder — uten at dette på noe vis kommer til å hjelpe dem. De hadde bare èn sjanse til å ta makten med storm og den skuslet de bort. Nå er det for sent. Neste valgomgang kommer til å handle om helt andre partier enn det klassiske oppgjøret mellom “høyre og venstre”, som for Storbritannias vedkommende betyr Tory og Labour. Lederen for Tory – Kemi Badenoch – har jo i mellomtiden gått ut og begått et slags politisk selvmord helt på egen hånd, slik at det er tvilsomt om noen av disse to partiene engang kommer til å være relevante ved neste valg.

Mer enn noe annet vestlig land – jeg regner ikke USA som en del av vesten – har jo Storbritannia blitt “amerikanisert” som en del av nyliberaliseringen først iverksatt av Maggie Thatcher, men siden fortsatt av Tony Blair gjennom hele sin periode før Tory kom tilbake med sin “innstrammingspolitikk” (austerity) under David Cameron. De greide lenge å berge seg med å legge all skyld på EU, men nå er det jo snart ti år siden Storbritannia meldte seg ut og intet har forbedret seg. Kan det virkelig være slik at politikerne løy til folk? (/ironi) Ser vi iskaldt på tallene alene – og det bør man jo hvis man ønsker å forstå økonomi – så legger vi merke til at alt som har skjedd siden omtrent hele den britiske staten bli privatisert fra tidlig på 80-tallet og utover, er at gjelden til alle disse selskapene har økt voldsomt samtidig som alt utstyret har forfalt på grunn av manglende vilje til å investere i oppgraderinger etterhvert. Hva har skjedd med alle pengene? Svaret er enkelt. De har blitt betalt ut som aksjeutbytte til de private eierne, samt bonuser til selskapenes ledelse. De har levd herrens glade dager totalt uten å ta ansvar for drift og vedlikehold av de tidligere offentlige tjenestenes utstyr, nettverk og kapitalvarer. Det er ingen glede å si hva var det jeg sa men mange av oss er lite overrasket over at hele mannskiten er kjørt i grøfta.

Da britene stemte inn Labour til sin “overveldende valgseier” nå ganske nylig så forventet de vel at Keir Starmer og hans regjering skulle gjøre noe i forhold til skjevhetene i det britiske samfunnet, men Sir Keir hadde andre planer. Han vet jo hvem han jobber for og det er ikke “folket” for å si det slik. Den britiske eierklassen og alle de internasjonale selskapene som opererer på britisk jord må jo få fortjenesten sin. Hvis ikke blir de triste og lei seg. Du vet. Skuffet og krenket. Det er jo mye viktigere at de rike blir rikere enn at den britiske befolkningen har det bra. Sånn er realitetene. Hvem vet hva slags samtaler som foregår mellom Starmer og Trump men vi kan i det minste si med sikkerhet at det kommer ikke til å være noe som “vanlige briter” kommer til å tjene noe på. Det blir bare noen dager med idiotisk dyrt sirkus som ikke betyr noe for noen, ikke engang Starmer og Trump, som begge er historisk upopulære lederskikkelser i sine respektive land. Det er hva det er. De nye lederskikkelsene i Storbritannia er henholdsvis nazilederen Nigel Farage – som var betydelig i forhold til å få gjennom Brexit og som fortsetter i samme sporet med å skylde på “utlendinger” for alt – og den nye stjerna til “De Grønne”, Zack Polansky, som preker hva som lyder til forveksling likt gammelsosialisme a la Jeremy Corbyn (som også er i ferd med å starte nytt parti). Men før noe av alt dette skjer må alle gjennom enda noen flere år med galskap, både i Storbritannia og i USA. Jeg misunner ikke befolkningen i noen av landene, eller hvor som helst ellers for den saks skyld, men det er ikke annet å gjøre enn å spenne på seg setebeltet og ta reisen som den kommer. Her i Spania er folk i det minste normale. Ihvertfall de fleste av dem jeg møter. Det er vel omtrent så bra som noen kan få det i disse tider.

Si Israel va, España no.

Dette er den kortest mulige sammenfatningen av Spanias holdning til Melodi Grand Prix (Eurovision Song Contest). Hvis Israel skal være med, så uteblir Spania. Samtidig uttaler statsminister Pedro Sanchez at Spania forsvarer Europas ære. Det er et ganske interessant utsagn. Ære? Hvem snakker om ære i den postmoderne virkeligheten? Det eneste som betyr noe innenfor vår nyliberalistiske samfunnsmodell er jo fortjeneste. Ting har ingen verdi hvis de ikke genererer profitt for sine eiere. Andre verdier eksisterer ikke. Hvis det ikke kan måles i penger – som en positiv gradient innenfor en fortjenestemodell, for å være helt eksakt – så er det sannsynligvis et negativt hinder for utviklingen og fremskrittet. Du vet. Noe som står i veien for menneskehetens fremgang. Ære har ingen kapitalverdi. Ære er bare en følelse. Ære eksisterer bare som et hinder for kulturell fremgang i tilbakestående områder av Pakistan og den typen land.

Arete er et gresk ord som best kan oversettes med dugelighet på norsk. Samtidig dekker det også betydningen av ordet dyd, når det brukes til å beskrive karaktertrekk. Det norske ordet ære kommer fra arete. Men det er viktig å poengtere at arete – og dermed også ære – ikke bare er en holdning, det handler også om materiell kompetanse. Handlekraft er med andre ord en essensiell komponent av æreskonseptet. Du kan være hvor dydig som helst – altså “ærbar” – men dette betyr ingenting hvis du ikke også har evnen til å få ting gjort. Det motsatte av ære er skam. Vi kan riktignok også bruke et ord som vanære, for å ta avstand til “nacissistisk skam” – den selvnytende følelsen av å være “spesiell” men på negativt vis – men vi behøver ikke å være så pedantiske her og nå. Alle skjønner hva jeg mener. Det er for eksempel ingen skam å være redd, men hvis frykten motiverer deg til å være feig så vanærer du deg selv. Forstår vi hverandre så langt? Det Pedro Sanchez sier er at Spania tar – i en svært bokstavelig forstand – avstand fra den skammen som Israel bringer over hele menneskeheten med sin fremferd i Gaza (men også de øvrige “okkuperte territoriene” i regionen).

Her er et spørsmål: Hva skjedde etter Den andre verdenskrig med alle de tyske soldatene som hadde tjenestegjort som vaktmannskap og diverse annet i konsentrasjonsleirene? Størsteparten av dem ble bare dimmittert og sendt tilbake til det sivile liv uten noen ytterligere juridisk vurdering av deres status. Man kan jo bare i ganske begrenset grad dømme et lands soldater for å ha begått krigsforbrytelser på et “systemisk” nivå. Likevel kan vi enkelt forstå at mange som hadde sett, gjort og bidratt til uhyrlige overgrep mot mennesker fikk påtaleunnlatelse av rent praktiske hensyn. Forbrytelsene som ble begått av det tyske naziregimet var så store og omfattende at “krigens vinnere” måtte bare sette en strek over mesteparten av det hele for å fokusere på den videre fremdrift av etterkrigstiden i Tyskland. Generelt sett ble bare den øverste ledelsen tiltalt og straffet i Nürnbergprosessene — selv om diverse “nazijegere” fortsatte å dokumentere det som hadde skjedd og bringe enkeltindivider inn foran retten så lenge noen av dem fortsatt var i live. Juss og moral er jo to vidt forskjellige ting. Moralsk sett kan vi påvise “kollektiv skyld” men jurudisk sett er dette en nonstarter. Det var aldri – og er fortsatt ikke – “tyskerne” som utførte nazismens krigsforbrytelser, men møkkflekken preger likevel Tyskland den dag i dag.

Hvem bærer skyld for det som skjer i Gaza? Åpenbart de som befinner seg i “kommandokjeden” fra ordren blir gitt og ned til dens utførelse på bakkenivå, men også de som støtter handlingene, og/eller “later som de ikke ser noe” av hensyn til sin egen bekvemmelighet. Det går ikke an å si at det er “israelerne” som gjør det, på noe slags kollektivt plan av skyld, og enda mindre “jødene” på verdensbasis. I kollektiv forstand kan vi peke på sionister og – med god grunn – anklage dem for å være like avskyelige som nazistene, på den samme måten og av de samme årsakene. De lever i en lallende verden av “herrefolk” og mindreverdige raser, hvor man ustraffet kan gjøre hva som helst mot “undermenneskene”. Det er altså snakk om et moralsk konkursbo. Det motsatte av ære. Imidlertid observerer vi at mennesker som ikke har noe forhold til begrepet ære sannsynligvis heller ikke har evne til å føle skam. De bare gjør ting, innenfor en horisont av dyp eksistensiell nihilisme. Den israelske viljen til å begå krigsforbrytelser ligner til forveksling på den tyske under Den andre verdenskrig. De føler åpenbart at de “har rett” av noen slags mystiske årsaker som ikke er objektivt begripelige. Det er noe psykiatrisk. Eller et fundamentalt avvik fra hele menneskenaturens moralske grunnlag, om du vil. Det er en liten og nesten ubetydelig ting å “ta avstand” til Israels krigsforbrytelser gjennom en kulturell boikott av Melodi Grand Prix, men selv dette fremkaller hysteriske reaksjoner hos et antall nærmest kvalmende skamløse mennesker.

Hva vil skje med de unge menneskene som tjenestegjør ved fronten på vegne av Israels krigsmakt? Det går jo aldri an å bli bra igjen etter at man har krysset alle grenser for normal menneskelig anstendighet. De har mistet en del av seg selv som er uerstattelig. Noen har til og med bare kastet den fra seg, som om “ære og samvittighet” ikke betyr noe for dem. Dette siste gjelder i særdeleshet de som entusiastisk støtter “Israels rett” til å iverksette og gjennomføre et folkemord. Mange av dem kaller seg venner, men dette er ikke noe vennskap. Det er noe annet, men jeg vet ikke hva det heter. En skarpt fremtredende vilje til å forkaste alle andre verdier enn de som kan måles i penger? De som ikke har noen ære vil heller ikke se noe poeng i ærlighet. Ved et eller annet tidspunkt ble de utsatt for moralsk lobotomi og nå har de bare en flatlinje i sitt følelsesliv. Du vet. Summetonen. Alt er like gyldig.

Junta er et uttrykk som gjerne brukes i negativ betydning, om politiske klikker, sammensvergelser med mer, særlig av offiserer. Det brukes i sammensetninger som militærjunta eller juntastyre. Ordet junta betyr opprinnelig forening, forsamling eller råd, og betegner i Spania, Portugal og Sør-Amerika en (administrativ) kommisjon eller komité. Over engelsk er ordet kommet inn i andre språk.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er de historiske fakta: Jeg begynte på barneskolen i 1969 og gikk ut av gymnaset i 1981. Følgelig tilbrakte jeg som alle kan se hele 1970-tallet “på skolebenken” med ett års margin i begge ender. Det definerer denne perioden for meg. Skoleårene er betydningsfulle for alle, ikke bare fordi man “er på skolen” men også fordi man vokser seg gjennom mange viktige alderstrinn. Du begynner typisk som et troskyldig småbarn og avslutter som en brunstig tenåring. Vi lærer så mye på skolen. Blant annet kan jeg huske at det var mye snakk om junta på 70-tallet. Jeg fikk inntrykk av at dette var den normale styreformen i Sør-Amerika. De uttalte det som junta, med tydelig ju-lyd, som i juletre eller justisminister, mens på spansk sier man hunta, med tydelig hu-lyd, som i hubro eller hulebjørn. I strøket det jeg bor finnes Junta de León, som betyr noe slikt som “fylkesrådet” og det er helt normalt. Spania har junta her, junta der, junta overalt. Du vet. Klassisk offentlige tjenester. Overhodet ikke mystisk. Likevel har jeg ryggmargsrefleks i forhold til ordet. Det føles suspekt.

Konspirasjonsteori må så vidt jeg kan skjønne henge sammen med noen slags psykiatriske rykninger i rasken, som ligner på min “instinktive” skepsis til ordet junta. Jeg ser øyeblikkelig for meg en latinsk offiser med bart og solbriller som har kommet til makten på “alternative måter”. Forrige gang jeg hørte ordet militærjunta på norsk er faktisk ganske nylig, om situasjonen i Myanmar og noe halvskandaløst som inkluderte Telenor. Juntaer er noen skumle typer. Sånn har jeg blitt trent til å tenke i det norske skoleverket. Forstanden min forteller meg selvsagt at Junta de León er noe harmløst, eller ihvertfall nøytralt, men “drømmesinnet” forteller en annen historie. Akkurat som jeg dannet mye av musikksmaken min på 70-tallet så formet jeg også andre deler av “virkelighetsoppfatningen”. Senere blir man jo voksen og det går rutine i alle ting, men når man er i skolealderen opplever man typisk alt for første gang. Det kan føles ganske dramatisk noen ganger. Alle vet dette. Vennskap, konflikt, politikk og romantikk. Man husker jo noen ting. Mye som man bare trekker på skuldrene av i voksen alder virket betydningsfullt den gangen. Samtidig skjedde det jo også mye i verden mellom 1969 og 1981. De rimelig godt orienterte vet for eksempel at El Caudillo – Francisco Paulino Hermengildo Teodulo Franco Bahamonde – var eneveldig statsoverhode og diktator i Spania fra 1939 til 1975. Dette er noe jeg husker. Det var jo litt snakk om skifte av forfatning i 1975. Det året jeg gikk ut av 6. klasse om sommeren og begynte i 7. klasse om høsten. Du er gammel nok til å legge merke til ting som skjer men ikke gammel nok til å sette det i noen kontekst slik at du forstår.

Det var noen som organiserte turistreiser til Spania under Franco-tiden også. men det tok ikke av som folkefenomen før senere på 70-tallet. De fleste reiste ikke til utlandet på ferie (Danmark, Sverige og Finland teller ikke). Det var alvorlige saker å reise utenlands. Folk gjør det med den største selvfølge nå i dag men det var eksotisk den gangen. Du vet. Ganske imponerende. Første gang jeg var i Spania var i året 1981. Det var et ganske svimmelt opplegg fordi det var jo ingen som nektet oss servering. Ihvertfall ikke med det samme. Jeg hadde allerede hatt litt erfaring med “danskebåten” – hvis du skjønner hva jeg mener – men dette var på neste nivå. Herregud. På den tiden var det litt vikårlig hvor man havnet, alt ut ifra hva som var det beste tilbudet his reisebyrået akkurat da, men grovt sett havnet folk enten i Hellas eller i Spania. På et litt tvilsomt hotell som het Vistamar eller noe i den stilen — og det var helt uvirkelig varmt. Poenget er uansett at hvis du hadde flaks og ting fungerte helt greit så ble det gjerne til at du reiste med det samme selskapet neste gang også, til det samme stedet som sist, fordi nå kjenner du jo folk der. Et par uker av gangen gjennom flere år baller på seg og blir til måneder sammenlagt. Du lærer noen få gloser av språket og før du vet ordet av det så har vi det gående. Spania ble mitt “ferieland” uten at jeg egentlig valgte dette på noen gjennomtenkt måte — og nå bor jeg her, mer enn 40 år senere. Sånn kan det gå. Når man velger det ene så velger man jo samtidig bort alt det andre.

Noen få “spesielt interesserte” fikk sikkert med seg at Larry Ellison – sjefen for Oracle – hoppet opp til førsteplassen for verdens rikeste mennesker etter at eierandelene i selskapet hans steg i verdi med 100 milliarder dollar på bare en uke, fordi selskapet OpenAI – de som står bak ChatGPT – bestilte tjenester fra Oracle til en verdi av 300 milliarder dollar og dermed “eksploderte” aksjekursen til Oracle. Problemet er bare at alt dette er tryllepenger. De eksisterer ikke i det vi kaller den virkelige verden. Alt er en såkalt børsboble. Opplegget må gå til helvete. Dette er idiotsikkert — men før det skjer er det mange som handler med aksjer – eller “posisjoner” om du vil – som rekker å karre til seg litt fortjeneste på veien. Kunsten er å ikke være den som blir sittende med Svarteper når bobla sprekker og tryllepengene forsvinner. Det vi vet om OpenAI er at de aldri har tjent penger. De driver med tap i størrelsesorden mange milliarder dollar hvert år og er avhengig av stadig ny tilførsel av “risikovillig kapital” for å kunne fortsette dette ville bukkerittet sitt.

Hele USAs økonomi befinner seg i en svært prekær situasjon akkurat nå. På forbrukersiden har folk såvidt begynt å føle virkninger av inflasjonen som ligger innbakt i den skrullete “tollkrigen” hans Donald Trump, men det er enda et stykke igjen til konsekvensene fremkommer i sin fulle prakt. Ekspertene sier det vil komme omtrent samtidig med at dette årets julehandel starter for alvor og at utover nyåret vil det også demre for “den generelle befolkningen” at de har blitt rævkjørt på det groveste. Spørsmålet er bare om dette vil skje samtidig med at tryllepengene i dataindustrien fordunster slik at hele mannskiten kollapser. Det er litt uklart eksakt hvordan dette vil spille seg ut på det praktiske plan, men vi kan i det minste si at det kommer til å bli stygt. Sannsynligvis enda verre enn finanskrisen i 2008, som tross alt ble berget av at de hadde kompetente folk til å styre landet ved det tidspunktet. Selvsagt var det mange som tapte alle sparepengene sine og vel så det, men det ble aldri noen total systemkollaps. Denne gangen er det imidlertid ingen grunn til å være særlig optimistisk i forhold til nedskrivning av markedsverdien til de store dataselskapene som bærer hele den amerikanske økonomien på sine spinkle skuldre. Folk forventer åpenbart noe slags mirakel, men som alle vet finnes det ingen mirakler i den børsbaserte samfunnsøkonomien, bare bløffmakere og urealistiske drømmere — foruten selvsagt mange som kan se hvilken vei dette bærer men de har ingen makt til å påvirke det som skjer. Jeg kan bare gjette når det kommer til hva slags tidshorisont vi snakker om, men jeg vil gi det frem til påsketider neste år.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva slags ringvirkninger dette vil ha for den globale økonomien, verdenshandelen og alt det der, er imidlertid ikke noe jeg gidder å gjette om. Jeg har ikke “fingeren på pulsen” og vet ikke nok om hvilke forberedelser de andre store økonomiske blokkene har gjort i påvente av den amerikanske kollapsen, men noe har de helt sikkert gjort. Det er jo fette åpenbart at du ikke kan basere hele samfunnsøkonomien på fem-seks store selskaper som ikke engang tjener penger. I 2008 virket det rimelig åpenbart at “noe” måtte skje på grunn av at bankene lånte ut så mye penger til folk som åpenbart ikke hadde evne til å betjene gjeld – altså det de kalte subprime – og da opplegget først begynte å rakne skjedde det jo veldig mye på svært kort tid. Datoen for da Lehmann Brothers gikk under var faktisk den 15. september 2008, så vi snakker altså om for nokså nøyaktig 17 år siden, og før måneden var omme løp halve verden skrikende rundt med håret i brann. Jeg vet ikke noe detaljert om hva som skjedde i Norge den gangen, men jeg mener å ha hørt at diverse pensjonsfond tapte tildels mye penger på de amerikanske posisjonene sine. Det var “interessante tider” og nå er det i ferd med å skje enda en gang. Jeg håper at jeg tar feil, men jeg tror ikke det. Jeg tok jo ikke feil forrige gang. Det er alt for mye tryllepenger i omløp og alt for mange som gambler alt for høyt med risikoprosjekter som det er vanskelig å se har noen sjanse til å gå bra, eller engang overleve, selv om det ikke kommer noe “børskrakk” i den forstand. Men det er ikke noe jeg kan si eller gjøre i forhold til denne galskapen, annet enn å observere det som skjer og senere si “hva var det jeg sa”. Men hvis det er noen som leser dette som sitter med “betydelige eierandeler” i amerikanske selskaper så bør de sannsynligvis se på hvordan de kan komme seg ut av dem mens leken er god. Denne tidligere nevnte avtalen mellom OpenAI og Oracle er jo ikke akkurat noe jublende sunnhetstegn. For øyeblikket er det stigende kurs, men det kan jo bare ikke vare.

Jeg har hatt Labubu uti ytterkanten av synsfeltet en stund nå, men greia har så langt ikke påkalt noe mer for meg enn et skuldertrekk. Hvorfor skal jeg bry meg om sånt? Det er ikke min sak om folk vil brenne av absurde beløp for å kjøpe seg en stygg plastgjenstand. Er det dumt? Selvsagt er det dumt — men så da? Folk er jo dumme. Ergo gjør de dumme ting. Sånn har det alltid vært. Verden går videre. Moter, memer og trender kommer og går uten at man behøver å bry seg med hvordan eller hvorfor. Jeg har jo viktigere ting å tenke på enn hva som er greia med Labubu.

Så er det plutselig noen som kommer og forteller meg at Labubu er en leppestifteffekt og da spisser jeg ørene. Dette er jo en av mange bisarre statistiske fenomener som handler om folks holdning til de rådende økonomiske forholdene, og det handler kort fortalt om at “markedet” viser en oppgangstendens for relativt lavt prisede luksusprodukter når det er en generell nedgangstid i økonomien, eller eventuelt andre forhold som bevirker noen grad av “krisefølelse” i befolkningen. Postulatet blir dermed at Labubus popularitet er et symptom på “dårlige tider” i verdensøkonomien, hvilket ikke fremstår som noen urimelig påstand gitt de konjunkturene vi kan observere nå om dagen, særlig når vi sammenholder dem med folkemordet i Gaza og krigen i Ukraina, som tildels tar opp stor plass i nyhetsbildet verden over.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Psykologien i dette er tenkt å handle om å “leve nå” i tider preget av tvil og usikkerhet. Hvor mye koster en leppestift? Jeg har ingen idè men jeg tipper kanskje et par hundre kroner, så vi snakker altså om et produkt som “alle har råd til” selv om de føler at de bare kan se langt etter egen bil, leilighet og store kapitalvarer mer generelt. Imidlertid har de råd til å pynte seg her og nå, som er bedre enn å synke inn i depresjon på grunn av usikkerhet og bekymringer. Med andre ord handler folks interesse for Labubu om noen slags voodoo designet for å “mane bort onde ånder” som truer både humøret og den generelle helsa deres. Ved å engasjere seg i tøysete absurditeter tar de brodden av alskens fæle nyheter som kommer og kommer uten stans eller skånsel. Hva skal man liksom gjøre? Avmakt overfor ulykke er et velkjent fenomen — og en av strategiene man kan velge for å kompensere er altså litt mikrosløseri med å bruke penger på en “uansvarlig” måte, men ikke så uansvarlig at det forverrer situasjonen i noen betydelig grad. Opplegget er altså slik at jeg nå klør meg litt i skjegget og lurer på eksakt hvor kynisk denne greia er. Har Labubu kommet på markedet fordi de som fremstiller og omsetter dette produktet forstår seg på forholdet mellom konjunkturene og leppestifteffekten? Vel, det spiller ingen rolle for meg personlig. Etter dette lille essayet vender jeg tilbake til å bare trekke på skuldrene av hele fenomenet.

Jeg driter forsåvidt i hva folk forventer av de som stemmer på venstrepolitiske partier. Jeg hater nazister og kommer aldri til å vise noen som helst slags tegn på “forsoning”. Glem det. Alt jeg har å tilby er ballespark og springskalle. Så bare hold avstand. Det blir ikke aktuelt med noen nåde. Ingen forståelse, ingen håndhilsing, ingen fred. Du har krysset grensen og fra nå av vil livet ditt bare handle om smerte og fornedrelse. Ikke mitt problem. Ditt problem. For så lenge du gidder å leve heretter. Finn en utvei når du vil. Forstår vi hverandre? Toppers. La oss fortsette.

Det er uforståelig for meg hva de mener med “ekstreme venstre”. Hva betyr det? Intet sånt finnes i virkeligheten. Det folk typisk jobber for på venstresiden av politikken er sosial rettferdighet og jobbsikkerhet, fri utdannelse og helsetilbud, flere biblioteker og mer støtte til kultur generelt, bedre eldreomsorg, mere voksenopplæring innenfor språk, håndverk, matematikk og hva som helst slags andre fag du kan komme på, mer støtte til “breddeidrett”, bedre fritidstilbud til de unge, husleieregulering og sterke begrensninger på utnyttelse av folks boligbehov ellers, bedre psykiatrisk helsehjelp til alle som behøver det — skal jeg fortsette? Det er ikke nødvendig. Du ser allerede hva dette handler om. Sosialisme, ikke sant. Solidaritet og omsorg for ditt nærmiljø. Samme som det alltid har vært.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det finnes ingen “to sider” i politikken. Høyreopplegget er en selvmordskult selv for de som tilsynelatende drar fordeler av greia. Det går ikke an å leve sånn. Vi kan ikke ha hemningsløs utnyttelse av naturen og hverandre. Det er ikke noe poeng i å bygge seg opp en formue av penger, eiendom og alt det der evneveike rælet. Det er sykt. Folk som har sånne lyster behøver psykiatrisk hjelp. Livet handler om opplevelser. Samvær med andre, reiser, nytelse, lærdom, fritidsaktiviteter og spenning. Intet av dette tilkommer de som kaster seg på kne foran en avgud, enten dette er en religiøs fantasi eller en visjon om deres egen fremtid som “vellykket”. Herregud. Hvor dust går det an å bli? Det er for fanden bare patetisk med disse stammende og stotrende amerikanske milliardærene som liksom skal bry seg om vanlige folks rettigheter. Alle ser på “kunstig intelligens” som den neste store greia, uten å ta hensyn til at mennesket er faktisk ikke noen intelligent skapning slik at det beste vi kan få til er et opplegg som gjør oss enda mer dekadente og giddeslause enn vi allerede er. Det er et fritt land og du kan gjøre som du vil, men spør du meg så oppfordrer jeg deg til å nikke ned sjefen din og sette fyr på bilen til den lokale millionæren. Vi behøver ikke sånne folk. Vi behøver sunne samfunn preget av sunn mat og en sunn livsstil. Dette siste kan defineres på mange ulike måter men det betyr aldri smiskende ydmykhet foran en elite eller et “herrefolk” som høster fortjeneste av andres arbeid uten å selv løfte en finger.

Sannsynligvis finnes det steder i Oslo som ikke er trygge for turister. Jeg vet strengt tatt ikke. Jeg er jo ingen turist. Dessuten skal det veldig mye til for at jeg ikke er det farligste dyret i hundre meters omkrets fra uansett hvor jeg befinner meg og når på døgnet det er. Dette er hovedgrunnen til at jeg aldri blir redd. Hva skal de liksom skremme meg med? Det er latterlig. Uansett hva de har å komme med så er jeg hundre ganger verre. Mer pervers, mer sadistisk, mindre empatisk og sosialt strømlinjeformet. Hvis en hammerhai kan anta menneskeform så vil den være som meg. Byen er bare en jævla søppeldynge av menneskelig elendighet. Det avskummet som vanker der imponerer meg lite. Lillefingeren min er mer dødelig enn hele deres familie og omgangskrets. Fordelen min er at de fleste kan sanse dette. De legger merke til at det “er noe” med meg, men de vet ikke hva. Derfor holder de avstand og dette er eksakt hva jeg ønsket å oppnå.

Hva er det som gjør noe til et farlig strøk? At man kan bli utsatt for overfall og ran? I så fall må man lete lenge for å finne noe slikt i Oslo, men jeg skal ikke påstå at det er umulig. Imidlertid har jeg vært på “utrygge steder” i Colombia. Du vet. På ramme alvor. Steder hvor folk “måler” deg med blikket, for å se om det eventuelt er verdt bryet å konfrontere deg og ta deg ned. Hva er den relative risikoen i forhold til hva de i beste fall kan tjene på jobben? Det ender alltid med at jeg får gå i fred. For det første ser jeg ikke trygg ut. For det andre ser det ikke ut som jeg har noen verdisaker. Så hva er poenget? De små rovdyrene skygger unna og ser etter mer egnede mål. Jeg kan ikke med god samvittighet kalle dem smarte men de er ikke fullstendig idiot heller. De har visse kriterier å forholde seg til og de fleste av dem har ikke råd til å skade seg på jobb. Det handler ikke om sympatier, men om distribusjon av frykt. Profesjonelle ranere og voldsmenn skygger unna hvis de av noen som helst grunn føler at risikoen ikke står i noe rimelig forhold til det forventede resultatet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Egentlig er det bare komisk at voksne menn går rundt og føler seg utrygge i Oslo, eller for den saks skyld i Hamburg, London, Paris eller Barcelona. Det er ikke realistisk. Livet er jo ikke sånn som på film. Selvsagt kan noe skje med dem, men det er lite sannsynlig. Du må i så fall jobbe for saken. Du vet. Vimse rundt drita full og vise frem mange pengesedler og den typen ting. Kanskje vil det “trigge” noen som har mer desperasjon enn skrupler — men ikke engang dette er særlig realistisk å regne med. Det skal mye til for å havne i den typen bråk i noe som helst land som har ordnede forhold på situasjonen med “politi og røver”. Så langt voksne menn. Men hva med kvinner og barn? Jeg vil si at det er alltid farlig for en kvinne å befinne seg beruset og alene uansett hvor det er. Ikke på grunn av overfallsvoldtekt – som er svært sjelden – men på grunn av diverse uhederlige “hjelpere” som tolker en kvinne med nedsatt bevissthet som en seksuell mulighet. Du vet. Gufne og slibrige typer som vil prøve å utnytte situasjonen. Dette er et realistisk faremoment som ingen kvinne har råd til å ignorere, uansett hva de ellers måtte mene om saken. Om det er “urettferdig” eller whatever. Noen viste meg en gang en statistikk som påsto at halvparten av alle kvinner har vært utsatt for “sexpress” men jeg bare lo av dem. Jeg tror tallet drar seg mer i retning av alle, men det er ikke sikkert at de forstår hva de ble utsatt for. Det “gikk bra” i en relativ forstand men det var bare fordi den mulige overgriperen der og da kalkulerte risikoen og valgte å la være.

Mennesker har en slem tendens til å konstruere det som i postmodernistisk teori kalles narrativer; det vil si historier om, eller forklaringer av, ting vi strengt tatt ikke forstår, men som likevel er vanlige tema for samtaler. Hva betyr månen? Hva er det hunden fra Basker vil? Vi observerer at det fremkommer en lineær kausalrekke mellom tåpelige spørsmål og den samme typen svar. Et av de mest fundamentale premissene for dannelse av narrativer er jo den naive troen på at vi har evnen til å forstå ting. Fordi vi er mennesker. Du vet. Intelligente skapninger. Denne fordommen er et metanarrativ. Altså en oppdiktet grunnlagsplattform for ytterligere historiefortelling om den verden vi kan observere og hva tingene betyr.

Sannheten er imidlertid at de fleste mennesker er idioter. Fullstendig evneveike kløner som verken kan noe eller vet noe. De ville vært totalt sjanseløse hvis de måtte overleve på egen hånd, for eksempel i en historisk tid med færre “rettigheter” og andre moderne privilegier. Det er ikke noe poeng i å bekymre seg for at kunstig intelligens skal komme og ta fra oss evnen til å tenke selvstendig, fordi denne egenskapen ble jo oppgitt allerede for mange tusen år siden til fordel for det vi kaller sivilisasjon. Alt vi har nå er narrativer. Legender og historiefortelling om en verden som kanskje finnes der ute, men også kanskje ikke. Moderne mennesker er fremmede skapninger i forhold til den planeten vi bebor. Vi er turister når vi er på besøk ute i naturen. Vårt hjem er alltid “et annet sted”. Nærmere bestemt en boks som isolerer oss fra “det der ute”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Internettet er på den samme tid både det smarteste og det dummeste vi noensinne har funnet opp. Hva jeg mener med dette er “det mest mentale” — som i utgangspunktet ikke har noen meningsverdi, men som kan brukes og misbrukes på et antall ulike vis, akkurat som alle andre verktøy. På 90-tallet snakket de om en informasjonsmotorvei som bevirker at hastigheten for enhver type innsamling av informasjon øker dramatisk. Som å ha et veritabelt verdensbibliotek hjemme i din egen stue, eller for den saks skyld i bukselomma, altså “på telefonen”. Har du spørsmål? Da kan du bare henvende deg til Google – eller en annen tilsvarende nettjeneste – og i løpet av få sekunder vil du få tilgang til et narrativ. Jeg er ikke sikker på dette, men jeg innbiller meg at man behøver ikke engang å taste spørsmålet nå lenger, man kan bare holde inn en knapp på telefonen og lese spørsmålet inn i mikrofonen, så vil en søt maskinstemme svare deg nokså umiddelbart.

Du behøver ikke å lete lenge for å finne uttalelser som at jeg ville ikke overlevd uten bil og lignende påstander som alle handler om avhengighet av diverse maskiner, verktøy og innretninger som er designet for å “gjøre livet enklere”. Saken er imidlertid at må man så må man. Det er selvsagt ingen fristende tanke å for eksempel måtte leve uten strøm gjennom en typisk norsk vinter, men sånt var fullstendig normalt for hundre år siden. Folk fikk det til. De som er “godt vant” vil nok føle ubehag over å måtte tilpasse seg en tilværelse uten moderne hjelpemidler, men det er på ingen måte umulig. Selv de som sier de ikke ville overlevd uten bil ville sannsynligvis ha klart seg på et vis. Hvis du presser dem på saken vil de innrømme dette. Det er følgelig ikke “selve livet” de vil miste hvis de må klare seg uten bil, det er den livsstilen de har vent seg til. Du vet. Det enkle livet. Jeg leser noen ganger historier i pressen om individer som gjennomgår nærmest narkomane avvenningssymptomer hvis de blir tvunget til å klare seg uten telefonen i en ukes tid. Hvor tragisk er dette? Herregud. Tenk over saken. I en materiell verden er eliten de som ikke behøver andres hjelp for å klare seg. Imidlertid lever de fleste av oss i en imaginær verden hvor “materialisme” regnes som et skjellsord. Under et kapitalistisk system (som i hovedsak bare finnes i fantasien) er det istedet de som kontrollerer distribusjonen av nødvendige tjenester som utgjør eliten. “Avhengighet” danner den økonomiske maktbasen. Du vet. Eiendomsrett og den typen ting. De som tilbyr og de som etterspør. Hvite dverger og svarte hull. På denne dag er de skalainvariante naturfenomener.