APECALYPSO

Kulturelt referansepunkt: NRK.no

Det første jeg tenker når jeg leser dette er hvordan knuser man et såkalt kriminelt nettverk? Jeg ser ikke hvordan dette er en fysisk mulig ting å gjøre – ikke engang Stalin klarte å “knuse de kriminelle” i sine velmaktsdager og det var ikke fordi han ikke prøvde veldig hardt – så da blir det bare pissprat av eksakt den typen som skaper “kriminell vilje” i utgangspunktet. Vi snakker jo om mennesker her, selv om man ikke liker dem. De både agerer og reagerer på typisk menneskelige måter. Det er jo ellers alminnelig enighet om at Stalin ikke sjenerte seg for å bruke hvor “harde metoder” som helst når det var noe han ønsket å få gjennomført, så hvis noens allmektige stilling noensinne har båret bud om suksess med å knuse de kriminelle i generell forstand, og “kriminelle nettverk” i særlig forstand, så var denne historiske skikkelsen “godt plassert” for å lykkes med prosjektet, men det var faktisk det motsatte som skjedde. De såkalte vory v zakone – det betyr “tyver under loven” – styrket totalt sett stillingen sin under Stalin.

Russiske gangstere som konsept sto sannsynligvis sterkest på 1990-tallet, mens det fortsatt hersket usikkerhet rundt hva man kunne forvente fra den kanten. Imidlertid var det ingen mangel på ting som “folk hadde hørt” pluss at alle selvsagt kunne observere de mildt sagt kaotiske forholdene som rådet i det russiske samfunnet i et tiår eller så etter at Sovjetsamveldet kollapset. Putins sterkeste kort har jo helt siden dag èn vært at han har brakt en viss grad av “orden” til det russiske samfunnet. Ting er ikke optimale men de er i det minste såpass strukturerte at de er forutsigbare. Greia er jo at folk overlever bedre hvis de organiserer seg. Dette er et vanlig biologisk prinsipp som forsåvidt gjelder på et evolusjonært nivå uansett hva slags art man tilhører, men mennesker er tradisjonelt sett særlig flinke med å søke sammen i “nettverk” for å bedre kunne løse de aktuelle utfordringene fra dag til dag. Du vet. Utveksle informasjon og synkronisere planer. Det går fint an å overleve som enslig person i “villmarka” men det er enklere hvis man er en gruppe. La oss si 10-12 personer som har overlevd en flystyrt, men de befinner seg på et kronglete sted. Gitt at de ellers er mentalt normale så vil alle sannsynligvis forstå at de har best sjanser hvis de holder sammen og ikke gjør noe dumt eller desperat. De vanskelige omstendighetene fremkaller en helt annen følelse for betydningen av “samhold” og felles interesser enn hva man typisk var vant til i sitt bekymringsfrie hverdagsliv.

Hvorom allting er, de tidligere nevnte vory v zakone hadde eksistert siden lenge før Sovjetsamveldet kom på banen, og de eksisterer sannsynligvis den dag i dag, ihvertfall i det russiske fengselssystemet — som de fleste av oss har liten lyst til å erfare. Opprinnelig ble de definert som “de som kontrollerer de delene av samfunnet som tsarens hemmelige politi ikke kan nå”. En litt mystisk formulering som ikke desto mindre bør være eminent forståelig. “Den kriminelle underverdenen” antas jo å være befolket av “lyssky individer” som av ulike årsaker ikke ønsker å leve innenfor samfunnets rammer, men ikke minst så antas den å ha sitt eget økonomiske system, altså det folk mener når de snakker om “den kriminelle økonomien” av svarte penger og hemmelige transaksjoner. Hvor kommer disse pengene fra? Med bare ett ord: synd. Nesten alle profesjonelle kriminelle operasjoner tjener mesteparten av pengene sine på at det finnes et marked for synd. Du vet. Rusmidler, illegal sex, gambling og det ene med det andre. Folk vil ha det enten det er forbudt eller ikke. Spørsmål: Hva er det første som skjer i et samfunn som forbyr homofili? Svar: Lokale kriminelle åpner egne “opplevelsessteder” for homofile, i praksis bare en snuskete bar hvor man ikke er så nøye med reglene, men det er mye penger å tjene på opplegget så da blir det som det blir. Kundene betaler blodpriser for drinkene sine og godtar at det må være sånn fordi det er mange som må bestikkes for at stedet skal kunne holde på i fred for politi og myndigheter, men selv da vil det forekomme sporadiske razziaer og den typen ting. Det er jo viktig at “det store publikum” har en følelse av at myndighetene “gjør noe” så svaret må bli noen få men svært synlige aksjoner. Omtrent sånn som de praktiserer “kokainbekjempelse i Colombia”. Alle vet at det er en håpløs jobb, men det må “se ut som” de i det minste prøver, så greia blir at de flyr inn med angrepshelikoptere og kommandosoldater for å “ta ut” noen produksjonslinjer her og der, men i det store bildet har dette eksakt null effekt på selve problemet. Bildene fra de svært grundig filmede aksjonene får imidlertid ned blodtrykket hos de som bevilger penger, så da så. Politikken fungerer ikke engang som “plaster på såret” — det er mer snakk om å plastre pissprat foran øynene til publikum.

Josef Stalin lyktes aldri med å “knuse de kriminelle”, så vi får se hva Senterpartiets representant fra Nordland, Siv Mossleth, klarer å få til. Selvsagt vet jeg allerede svaret. Det er derfor jeg kaller det pissprat. Det er så sterk etterspørsel etter “kriminelle tjenester” i samfunnet at ingen vil klare å utrydde dette fenomenet på noen måte som allerede har vært forsøkt. Jeg mistenker disse politikerne for å være lite mer enn patetiske posører som liksom er litt “tøffe i trynet” på uforpliktende måter. Du vet. Små hunder som knurrer. De mener det sikkert alvorlig men de skremmer ingen. Når det gjelder det berømte “barne og ungdomsarbeidet” har jeg bare ett godt råd: Slutt å lyve for dem. Hvor tidlig tror du et gjennomsnittsmenneske lærer seg at det kan være en aktuell strategi å lyve om ting? Det er vanskelig å si noe eksakt og egentlig ikke hjelpsomt å trekke ut noen gjennomsnittsalder, men vi kan ihvertfall si “lenge før de kommer i skolealder”. Jeg vet ikke hvor vanlig det er der ute å for eksempel ta det som en selvfølge at tenåringen din snakker sant om ting når du spør dem om hvordan det går og alt det der, vanskeligheter forekommer jo, men ved det tidspunkt når folk etablerer selvstendighet og myndighet under loven har nesten alle en godt innarbeidet forståelse for hva løgn er og hvordan det virker: 1. Det går alltid an å lyve. 2. Det vil nesten aldri få noen alvorlige konsekvenser hvis man lyver. Dette inngår som standard spilleregler i “det normale menneskelivet”. Hvor tidlig lærer man dette? Det er som sagt vanskelig å si noe om – eller hvorfor ikke bare si at det er “individuelt” og kalle det jobb ferdig gjort – men selv mener jeg at jeg dannet filosofisk basisforståelse av løgnens vesen og funksjon før jeg fylte ti år. Jeg regnet ikke automatisk med at alt folk sa var sant, men jeg antar likevel – uten at jeg kan erindre noe av det – at jeg ved en yngre alder manglet evnen til å forstå løgner. Slik sett må dette ha tilkommet på grunn av “erfaring”. Men hvordan? Svaret er opplagt: Familiekretsen, skoleverket, vennene.

Når det gjelder kriminalitet og denslags våger jeg å påstå at “folk flest” foretrekker at de lovløse “skjerper seg” foran alle andre forslag til løsninger, inkludert det å knuse hele eller deler av dem, i sjel og legeme. Selv om det er ganske lett å ødelegge et individ – fylle dem med angst og hat, gjøre dem avhengig av piller og så videre – så virker dette mildt sagt ikke som noen fremtidsrettet politisk strategi innenfor kriminalomsorgen. Et bedre spøsmål må bli om det overhodet går an å få folk til å skjerpe seg og i så fall hvordan. Eller har du selv bedre erfaringer med å “banke vett inn i dem”? Politiet er for eksempel en “overveldende overmakt” som ikke burde ha noe behov for å “markere seg” på barnslige måter. Uansett hvor man befinner seg på jorda så har alle kriminelle en sunn respekt for “loven”, som politiet overhodet ikke behøver å insistere på. Faktisk er det rimelig å påstå at en typisk kriminell har mer “respekt for loven” enn de fleste andre, selv om de ikke “følger den” i noen utpreget grad. En typisk kriminell – som livnærer seg på kriminell virksomhet – ser på “loven” omtrent som en kystbefolkning ser på orkaner, eller en innlandsbefolkning forholder seg til snøstorm: Det er noe som kan skje, og når det skjer har man ingen kontroll over ting. Man må bare holde hodet lavt og vente til det verste går over. Siden blir det å rydde opp i elendigheta. Få ting på stell igjen. Loven kommer og går som orkanen “Beryl” over Jamaica. Folk må bare holde seg fast og vente mens alle “løse gjenstander” og dårlig sikret gods går tapt i vinden, men siden blir det å vende tilbake til den normale hverdagen, inkludert det normale kvantum av synd som en gjennomsnittsborger går til de kriminelle for å kjøpe. Og akkurat her ligger hunden begravd, som man sier: Kriminalitet handler om etterspørsel. Folk vil ha dop. Folk vil ha veddemål, sport og spill. Folk vil ha tyvegods. Folk vil ha billig sprit. Folk vil ha “illegal sex”. Dette er et faktum. Det er kjedsommelig forutsigbart at kriminalitet naturlig vil fremkomme når man forbyr folk å “gjøre som de vil” på måter som strekker seg lenger enn hva som strengt tatt er nødvendig. Det er ikke “de kriminelle” som gjør folk hekta på alskens gale ting, det er tvert imot de som har penger og ønsker å betale for synd som gjør de kriminelle avhengig av den svarte økonomien.

Døgnet har 24 timer. Året har 365 døgn. Ganger vi dem med hverandre får vi 8760. Flere timer enn dette er ikke tilgjengelig for noen av oss i løpet av året. Dette er all den tiden man har, hvorav omtrent halvparten går med til søvn og diverse annen pleie av organismen, slik at man har i praksis ikke mer enn rundt 4000 “potensielle arbeidstimer” tilgjengelig i løpet av et år. Hvis man behøver “mer tid” – for å få gjort flere ting – må man eventuelt bruke noen annens tid. Verden er full av mennesker som selger tid, så dette burde ikke være noen sak å arrangere så lenge man kan betale dem. Folk gjør hva som helst for penger. Alle vet dette. Det er bare et spørsmål om pris. Selv de som stiller opp på dugnader og tilsynelatende “jobber gratis” gjør dette fordi de forventer å oppnå andre typer fordeler. Belønning behøver ikke å være penger eller andre materielle goder. Folk gjør for eksempel ofte ting bare for å glede andre. Det oppleves som meningsfullt, men heller ikke det er “gratis”. Man har jo visse forventninger. Er jeg verdsatt? Er jeg elsket?

Det har aldri vært helt klart for meg hva som menes med å “jobbe hardt”. Jeg tror det er en bløff. Ingen av de som typisk pleier å stå frem i media og snakke om arbeidets egenverdi og den typen ting driver med det jeg vil karakterisere som “gangnlig arbeid”. Hva betyr det for eksempel å jobbe hardt hvis man er bygningsarbeider? Saken er at det er grenser for hvor hardt det går an å jobbe, ihvertfall hvis man har tenkt å beholde helsa sånn noenlunde på stell. Jeg er selv på ingen måte beholden overfor den såkalte protestantiske arbeidsetikken som jeg antar er hva de prøver å henvise til når folk oppfordres til å “jobbe hardt”. Herregud. Det er bare en masochistisk fantasi. Blant alle jeg kjenner som driver med gangnlig arbeid – jeg regner for eksempel ikke det å tukle med penger som en ekte jobb og jeg skylder derfor ikke sånne typer noen form for respekt – finnes det ikke èn som vil si noe annet enn at å “jobbe stødig” – og ikke minst korrekt – er vesentlig mye viktigere enn å “jobbe hardt”. Jeg tror at hvis vi skal bringe realisme inn i denne saken så er det neppe noen som jobber hardere – og mer – enn bønder, uten at dette har gjort det til noe gyllent karrièrevalg som folk står i kø for å komme seg inn i.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Når vi ser på “menneskelig virksomhet” i global målestokk og totalt sett, så er nesten alt vi gjør både stygt, dumt og skadelig. Mange har ganske god forståelse for dette. De kan se problemet, men det er uklart hvordan man skal forholde seg til det. For hundre år siden var det vanlig å fantasere om alle de gode tingene fremskrittet skulle bringe. Du vet. En bedre verden. Et enklere liv. Det ene med det andre, vi vet jo at det ikke ble slik. Samfunnets overskudd ble ikke fordelt blant alle. Det ble istedet kanalisert til et svært lite segment av svært rike individer, familier og sammenslutninger. Ting er riktignok litt bedre i Norge enn i for eksempel USA eller Storbritannia, men også her har vi et segment av parasitter som stikker av med mesteparten av samfunnets penger. Jeg har ikke noe imot å fø på flyktninger men jeg ville ikke kunne leve med meg selv hvis jeg visste at min virksomhet – noen deler av noen timer gjennom hele året mitt – bidro til å gjøre Røkke, Rimi-Hagen og resten av avskummet enda mer perverst rike enn de allerede er. Det er fint hvis de flytter til Sveits eller noe. Vi behøver ingen sånne. “Milliardærer” er de verste blant de verste når det kommer til jordisk skadeverk. Mer avskyelige mennesker blir rett og slett ikke laget, kanskje med unntak av nikkerne som diltesmisker dem oppetter ræva. Ganske kvalmende opplegg. Hvordan ble mennesket en så tarvelig skapning? Det kan man lure på, men det vil være klokere bruk av tiden å forberede seg på det som kommer. Hvis det overhodet går an for mennesker å leve på denne planeten om enda hundre år så vil det være på måter som er svært annerledes enn dagens typisk “vestlige” livsstil, hvor vi alle i prinsippet er bortskjemte prinsesser som aldri har behøvd å forholde seg til virkeligheten.

«Altmark»-saken var en hendelse under andre verdenskrig der flåtestyrker fra Storbritannia bordet et skip fra fiendestaten Tyskland utenfor kysten av Norge, som da var nøytralt. Hendelsen skulle få meget store konsekvenser for det videre krigsforløpet for Norge, og bidro i stor grad til å akselerere den tyske planleggingen av et angrep nordover mot Norge og Danmark. Samtidig var bordingen av «Altmark» i Jøssingfjorden den inntil da mest alvorlige krenkelsen av norsk nøytralitet, og også norske myndigheter reagerte skarpt på hendelsen. «Altmark»-saken førte uansett til en opptrapping av planene for en tysk invasjon av Norge og Danmark. Fem dager etter hendelsen, den 21. februar 1940, fikk general Nikolaus von Falkenhorst i oppdrag av Adolf Hitler å starte planleggingen av det som fikk navnet operasjon Weserübung. Denne operasjonen ble iverksatt mot Danmark og Norge den 9. april 1940.

Ifølge historikerne fantes det et svensk nazimagasin kalt Sverige Fritt og der ble det den 31. januar 1941 – altså et godt stykke inn i den perioden av norgeshistorien som vi kaller “okkupasjonen” – publisert en artikkel som to uker senere ble gjengitt i Fritt Folk, hovedorganet til partiet Nasjonal Samling i Norge. Dette er første gang vi støter på ordet jøssing. Det ble opprinnelig introdusert som skjellsord for en engelskvennlig person som også er motstander av den tyske okkupasjonen og Najonal Samling sitt “marionettestyre” av landet. Tanken den gangen må ha vært at de skulle finne på et ord som var motvekt til quisling, som allerede i 1941 var godt etablert som skjellsord for en som stiller seg på okkupasjonsmaktens side, men det gikk neppe mange minutter før jøssing ble tatt i bruk som hedersbetegnelse på de som er “passive motstandere” i forhold til tyskerne og deres allierte, det vil si “gode nordmenn” sånn som dette ble tolket den gangen. Hva tenker du? Ville du selv vært quisling eller jøssing? Svaret ligger i at det er få prinsipielle forskjeller mellom nazister før og nå. Det er akkurat de samme typene som mener akkurat de samme tingene av akkurat de samme årsakene.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Igjen må det minnes om at selv innenfor en så notorisk organisasjon som SS – Schutz-Staffeln – var det langt mellom “virkelige psykopater” og man ender umiddelbart i en blindgate dersom man forsøker å utdefinere Hitler og gutta som en anomali innenfor menneskehetens historie. Det er de jo ikke. Noen av dem var utvilsomt fette sinnssyke, men de fleste var helt normale mennesker. Personkult rundt en sterk og karismatisk lederfigur forekommer den dag i dag — faktisk til en sånn grad at man er mer lojal mot lederen for den politiske bevegelsen enn man er mot både loven og statsmakten i sitt eget land. Fenomenet Donald Trump er svært likt fenomenet Adolf Hitler sånn sett. Det er jo ellers urimelig å påstå at Trump representerer et mer “ekte” Amerika enn Biden, jeg vil snarere si tvert imot, men det er heller ikke poenget her. Det handler om den politiske kjøttvekta. Hvor mange følgere har du? Det er hva alt koker ned til i disse dager. Republikanske politikere i USA har forandret seg sterkt siden 2015, i det minste utenpå. Ser man nøyere på opplegget deres så får man jo inntrykk av at de er der hvor de er nå på grunn av en plan som ble lagt etter at Ronald Reagan tapte valget for Jimmy Carter i 1976. Noen har snakket sammen og bestemt seg for å samarbeide om visse politiske mål. Før den tid var det dårlig til intet samarbeid mellom de “nasjonale” og de mer “religiøse” operatørene på høyresiden. For eksempel er abortkampen en fanesak for noen, mens “ekteskapet som hellig institusjon mellom mann  og kvinne” er noe andre vil dø for. Mest populært er likevel innvandringsspørsmålet, som i praksis fungerer som nåtidens versjon av gammelnazistenes “jødespørsmål”. Mange har jobbet veldig flittig med å skape en veldig angst rundt migranter, flyktninger, innvandrerer eller hva man ønsker å kalle det. De insisterer på at situasjonen er farlig. De insisterer på at det finnes skjulte krefter som forgrener seg langt inn i norsk politikk og som jobber for å erstatte Europas urbefolkning – de hvite – med diverse andre og antatt mer “samarbeidsvillige” forlkeslag enn de like antatt “kulturelt overlegne” hvite befolkningsgruppene.

Ikke for det, også forrige gang nazismen var populær var de ikke merkbart mye mer vennlig innstilt mot “negre” enn mot jøder, forskjellen besto vel bare i at jøden ble betraktet som utspekulert og intrigant – en verdig intellektuell motstander – mens negre ble sett på som dyr det knapt var noe poeng i å forsøke og snakke til. Fra nazistene i USA sitt ståsted er det ønskelig å “bortvise alle palestinere fra Gaza”, noe også visse europèiske meningsfeller støtter sterkt. Så hva snakker vi om her? Worst Case Scenario (WSC) er at de dreper dem alle sammen. Det er lite sannsynlig at dette vil skje men det er ikke utenkelig med dagens politiske klima i Israel. Egypterne sier at de vil motsette seg forsøk på å drive palestinerne over grensen og inn i Egypt, men det gjenstår å se hva dette betyr i praksis. Hvis noe sånt skjer vil verden uansett ha et massivt flyktningeproblem. Akkurat som “alle” sa kom til å skje etter krigen i Irak. Det er jo litt etterslep med sånne ting. Det tar et år eller to før man merker “ringene i vannet” her i Europa etter diverse krigsoperasjoner på andre kontinenter – mest relevant er Afrika og Vest-Asia – men at vi kommer til å merke det er hundre prosent fette idiotsikkert. Latinamerika og hva som enn foregår lengst mot øst, altså Stillehavskysten, Sørkinahavet og så videre, har mer å si for USA (og Australia) enn for Europa, så langt som migranter angår, men på generelt grunnlag så har alle “tidligere kolonimakter” – inkludert selvsagt Danmark, men også ikke minst Storbritannia – en moralsk plikt til å rydde opp etter seg i forhold til det politiske kaoset de har skapt i visse tidligere kolonistater. Jeg vet ikke noe om hva eller hvordan, men jeg observerer en viss grad av hat og forbitrelse over disse temaene. Er du jøssing eller quisling? Vi stiller av uforståelige grunner opp moralske skillevegger mellom en norsk 18-åring i 1942 som “føler at han bør gjøre noe” og en palestinsk 18-åring i 2024 som føler akkurat det samme, av akkurat de samme årsakene. Tyskerne hadde jo også med seg noe slags halvfordøyd historisk vås om hvordan de “egentlig” har krav på det norske territoriet på grunn av rasen og det ene med det andre. Det var uansett ikke argumenter noen hadde lyst til å høre og enda færre følte at de burde ta noen hensyn til.

Det har i alle år vært vanlig på norsk høyreside å hevde at det var Storbritannias aksjon mot skipet Altmark i Jøssingfjorden som medførte at Hitler “måtte” ta både Danmark og Norge, for å sikre nordsjøflanken mot “angrep bakfra” både før og mens den svært mye viktigere Operasjon Barbasossa – altså invasjonen av Sovjetsamveldet – ble iverksatt. Magasinet Sverige Fritt praktiserte i så måte bare den samme politiske heksekunsten som de den dag i dag er så glade i på høyresiden: Ta tak i noe du selv gjør og angrip en “motstander” – ekte eller stråmann – på svært aggressivt vis fordi de gjør “noe lignende” eller eventuelt “logisk sett det samme”. Dette kalles å jevne ut terrenget. På lang sikt vil dette gjøre alle ting “flate” og det blir vanskelig å se de moralske grenselinjene. På den tiden ordet jøssing ble oppfunnet var det jo alminnelig forståelse for at Norge var under okkupasjon på grunn av quislingene, slik at det fantes en viss interesse for å si at nei, dette er det jøssingene som har gjort. Du vet. De engelskvennlige. Storbritannia hadde jo erklært krig mot Tyskland så snart Hitler gikk til angrep på Polen i september 1939, men Norge ønsker ikke å bli blandet inn i saken. Altmark-affæren endret imidlertid spillereglene. Det formelle påskuddet for å ta Norge var ikke engang så mye at britene bordet og arresterte skipet Altmark som at den norske marinens øverstkommanderende tillot Altmark å seile gjennom farvannet rundt “Bergen krigshavn” om natten. Folkerettslig sett er jo ikke en nøytral stats væpnede styrker forpliktet til å yte motstand i aksjoner rettet mot tredjepart fra en antatt overlegen krigsmakt, slik at Norge kunne ikke klandres for at Storbritannia tok seg til rette med makt, men de skulle ikke ha tillatt Altmark å stevne gjennom Bergen krigshavn. Sånn er reglene for korrekt krigføring. Eller altså, bare gale mennesker liker krig, men når det likevel skal være så galt skader det jo ikke å trekke opp noen grenser for hvor langt folk har lov til å gå, selv om “loven” teknisk sett ikke blir håndhevet akkurat der og akkurat da. Etter at det har vært krig et sted setter man jo ikke automatisk alle soldater (og andre involverte aktører) på tiltalebenken for å ha begått vold, selvtekt, tyveri og annet, fordi sånn er krigens natur, men vi lar heller ikke de unnslippe som går alt for langt og begår krigsforbrytelser.

Det finnes sikkert noen slags sære nazimiljøer hvor det å “ta en jøde” gir deg en viss status, men etter 1948 har det eksistert en konflikt i Vest-Asia som aldri hadde eksistert der tidligere: En kolonistat av aggressive “settlere” som begår systematiske overgrep mot den lokale urbefolkningen. Riktignok hadde regionen vært “et britisk mandatområde” i tredve år ved det tidspunktet, men britene var jo ikke ute etter å fordrive den lokale befolkningen for å bosette seg der selv. (De fleste briter synes det er mer enn varmt nok i Frankrike og Spania.) Og før britene ble sittende med ansvaret befant rubbel og bit seg innenfor “det ottomanske imperiet” (som imidlertid gikk under etter den første verdenskrig). Teknisk sett er det rimelig å si at “jødene” – det vil si israelerne – gjør akkurat det Hitler ønsket at de skulle gjøre: De skaffer seg sin egen stat med sitt eget opplegg, langt unna Tyskland. Nazistene forsøkte å få til tvungen massedeportering av jøder til Palestina, men det ble ikke aktuelt så de drepte dem istedet. Jeg definerer meg selv som “nøytral” i spørsmålet om det bør eksistere en egen stat for jøder, men på generelt grunnlag er jeg skeptisk til “etnonasjonalisme”. Det avgjørende er imidlertid at jeg føler ikke at dette spørsmålet angår meg selv på noen måte. Derfor er meningene mine rundt denne saken bare sjablongmessige silhuetter som dekker “alle lignende forhold” hvor jeg synes at jeg observerer en åpenbart mye sterkere part som oppfører seg hensynsløst mot en åpenbart mye svakere part. Det er ellers akkurat det samme for meg om Israel eksisterer eller ikke eksisterer. Det er like abstrakt for meg som krangel om tomtegrenser på Fillippinene. Selvsagt er det viktig for de som er på stedet og engasjerer seg i saken, bare at jeg er altså ikke en av dem. Men så er jeg heller ikke på noen måte en viktig person. Ingen behøver å bry seg om noe av det jeg sier, noensinne. Det burde de heller ikke, hvis du spør meg, fordi “min verden” er customisert og tilpasset “min egen natur”. Det er svært usannsynlig at noen – i det hele tatt – skal ha samme syn som meg på alle ting, eller engang “de fleste ting”.

Som jeg alltid sier: Hvis man er født og oppvokst i Norge, snakker norsk, har gått på norsk folkeskole og det ene med det andre, så er man for alle praktiske hensyn norsk, uansett hvor foreldrene deres eventuelt kom fra. Det finnes ingen “delt lojalitet” hos disse noe mer enn det finnes hos nordmenn med tyve-tredve generasjoner lang “innfødt” stamtavle: I utgangspunktet er alle først og fremst lojale mot seg selv og sine egne planer i dette livet. Samfunnet man eksisterer innenfor er bare et “bakteppe” som man identifiserer seg med på en annenhånds måte uansett hva og hvem man ellers er. Bare spør en person som identifiserer seg som “kristen”. Hva er viktigst av Norge og Gud? For meg finnes det ingen tvil. Norge er vesentlig mye viktigere enn Gud, selv om ingen av delene eksisterer i noen objektiv forstand. Fordi det ene er et abstrakt avtaleverk som regulerer min daglige livsførsel mens det andre – i aller beste fall – bare er en paranoid vrangforestilling. Jeg har ikke selv noe sentimentalt forhold til Norge, i den forstand at jeg får tårer i øynene når jeg hører nasjonalsangen og denslags, men jeg synes vi har et etter måten bra samfunn. Likevel er det ikke utenkelig at jeg kunne ha flyttet til et annet land mens barna mine var små, slik at de vokste opp der og etablerte slike språklige og kulturelle vaner som folk typisk har der på stedet, mer enn hva jeg hadde med meg fra Norge. Sånn er jo også situasjonen for mange. Hvis man for eksempel har gått på skole i Frankrike mellom aldrene fem og atten så vil man sannsynligvis føle seg temmelig fransk senere i livet. Er ikke det bare rimelig da? Foreldrenes betydning som “oppdragere” blir ofte overvurdert, fordi fra barnas synsvinkel er det jo sine jevnaldrende man skal “vanke sammen med” på livets vei, ikke foreldregenerasjonen, og slett ikke folk man ikke engang kjenner i et land langt borte. Selvsagt er det bare rasisme når folk innbiller seg at det er “kvalitative” forskjeller mellom nordmenn og “individer med innvandrerbakgrunn” som i tur og orden manifesterer seg som “migrasjonsproblemer”. Vi har i virkeligheten ingen særlige problemer å snakke om på dette området, fordi staten har stort sett kontroll over ting. Det forekommer sikkert litt “flyt” over svenskegrensa, eventuelt at noen tar seg hit med båt, men de som tror det er enkelt å “snike seg” inn i Norge bør ta seg noen fotturer i det aktuelle terrenget og tenke èn gang til.

Hvorom allting er, selve saken her og nå er stokastisk terrorisme — som enkelt sagt er det samme prinsippet som er i aktiv bruk når man stempler noen som et “lovlig mål” hvem som helst bare kan trakassere eller banke opp, med varierende grad av voldelig utagerende atferd på stedet. Folk blir jo myrdet på helt usaklig grunnlag. Du vet. Sånn som folk typisk snakker når mange mumler mye om at “noen må gjøre noe”. Det danner seg sakte men sikkert “etterspørsel” etter denne “noen” som skal komme for å “gjøre noe” med problemet. Noe lignende skjedde faktisk med Greta Thunberg. Ifølge sin egen historie startet alt med at hun satt og filosoferte over dette med at “noen må gjøre noe” i forhold til klimaproblemene. Plutselig gikk det opp for henne – ung som hun var i førsten – at “jeg er jo noen”. Kanskje jeg er den som skal “gjøre noe”? Dermed startet sagaen om Greta Thunberg. Den pågår fortsatt, sammen med mange andre som resonnerte seg frem til omtrent det samme som henne. Nazistenes overgrep mot jødene på 1930 og 40-tallet benyttet seg av propaganda for å fremkalle en slik type “etterspørsel” etter at “noen skal gjøre noe” på en veldig intens og malignant måte, som likevel ikke var “verre” enn den vi alle kan se hver eneste dag nå for tiden, bare at nå snakker de om “muslimer” – eventuelt innvandrere mer generelt – ikke jøder. Ellers er alt helt likt. Historiens struktur er så lik at dette ville blitt dømt som plagiat hvis det var snakk om en rettssak over opphavsrettigheter til åndsverk. De har jo bare byttet ut noen ord her og der, ellers er opplegget identisk. Herregud. Hva skal man liksom tenke om dette? Det er jo evneveikt. Det er ikke hjelpsomt å oppfordre til hat og ufred mot noen, minst av alt allerede nevrotiske minoritetsgrupper med tilpasningsvansker. På den annen side er ikke dette “jævlig viktig” heller, det er bare vanlig menneskelig ondskap. Alle har det i seg, men ikke alle har god styring over seg selv. Mange bobler helt over av entusiastisk skadefryd så å si dagen lang, men de fleste av oss nøyer oss med å smile diskrèt når en vi vet er en pompøs drittsekk har ramlet og slått seg eller noe. Det er jo ikke bra å ha evnen til å glede seg over andres ulykke – ihvertfall ikke å skamløst blotte ondskapen sin foran offentligheten – men det er definitivt en hvor gammel som helst egenskap innenfor det typisk menneskelige repertoaret av bisarr atferd. Det går neppe av moten med det første.

Det er ikke i utgangspunktet dumt å tenke at man kan kjøpe et hus som er “helt på knærne” i bygningsteknisk forstand, slik at man kan sette det i stand litt etter litt og på den måten – etter kortere eller lengre tid – ende opp med en fullgod bolig som også er fullt nedbetalt. Men det er litt på grensen hvis man ikke har noen slags peiling på bygningsarbeid. Selvsagt går det an å “lære mens man går” men det er en ganske risikabel politikk. Det er jo viktig å gjøre ting riktig, som den gamle barneregla sier. Saken er at hvis man er nødt til å leie inn en ekstern entreprenør til å lede arbeidene, så henger alt på hvor hederlig vedkommende er. Du kan være heldig, uheldig eller noe et sted midt imellom, men fordi du ikke selv har noen kompetanse er det vanskelig å se hvordan de legger opp fremdriftsplanen sin; om det er rimelig forbruk av tid og materialer eller om de “skriver timer med gaffel” som det heter i bransjen. Altså kaster bort tid med vilje. Sånt skjer. Særlig hvis man fokuserer på de laveste anbudene man får på en jobb.

Generelt sett er det som gjør at folk fortjener merkelappen idiot nesten alltid basert i en overvurdering av egne evner, en undervurdering av sakers vanskelighetsgrad, eller en ond kombinasjon av de to. Du vet. Når man bare “vader rett uti det” uten å se seg for. Så her skal du få regel nummer èn i sånne affærer: Taket må være helt og tett. Det må foreligge tilstandsrapport utført av fagmann, men i tillegg bør man leie inn sin egen konsulent for å se både på rapporten og det den rapporterer om, altså selve taket. Folk må utpå der og se på saken. De må gi tommel opp for at dette taket vil vare i minst ti år til — og selv da vil det ikke kreves mer enn vanlig vedlikehold av taksteinen, eller hva man nå har tekket det med. Blikktak er ikke estetisk pent men det har utvilsomt reddet flere gamle bygninger i Norge enn noen annen enkeltfaktor jeg kan komme på. Jeg ville heller gått for et billig objekt som har tilsynelatende bra blikktak enn noe som har “gammel takstein” – eller takpapp – av usikker kvalitet. Er det ikke egentlig litt åpenbart? Hvis man ikke har bra tak forsvinner jo en av de mest fundamentale idèene med å ha en bolig overhodet: Ly mot vær og vind. Man må uansett påregne “flere hundre tusen” for å legge nytt tak, avhengig av hvor mange odde knekk og vinkler det finnes der oppe — pluss selvsagt all skade som vannet eventuelt har gjort.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Mens vi snakker om vannet bør vi nevne rørleggeren — og elektrikeren. Byggeplassens Knoll & Tott. Man er nødt til å ha dem fordi slike tekniske anlegg må autoriseres av noen med slik myndighet – vanligvis handler det om noen spesialkurs og greier, men det er ikke særlig vanskelig å bli autorisert hvis man allerede har fagbrev – fordi hvis ikke så kan det bli trøbbel med forsikringer og denslags i det øyeblikket når man behøver dem mest. Det er i det hele tatt klokt å etablere en mappe for å holde alle dokumenter, bilag og beregninger samlet og oversiktelig på et sentralt sted. Hva jeg mener med dette er at det går en grense her også. Akkurat som taket bør være helt så bør også de tekniske anleggene være oppegående og i henhold til dagens forskrifter og standarder — fordi hvis ikke så er dette også en “Rubicon” som man bør ha et bevisst forhold til. Akkurat som med taket handler det om inspeksjon av anleggene utført av autorisert fagmann. Er det innenfor? Eller må man bytte hele eller deler av opplegget for vann og strøm i huset? Da må man regne med at det flyr enda noen hundre tusen. Dessuten må man alltid ta hensyn til hva slags varmekilder som finnes i huset – eventuelt hva man skal installere – og hva det koster å bruke dem. Det har veldig mye å si for budsjettet. Mange sier for eksempel mye fint om varmepumpe men selv ville jeg ikke våget å bo på et kaldt sted i Norge uten å i det minste ha vedfyring som et aktuelt alternativ i tilfelle strømbrudd.

Men altså, alle vet jo at folk bygger hus hver dag i denne verden, og det er ikke typisk “åndseliten” som gjør sånne jobber til daglig heller, så hvis man er en normalt oppegående person som skjønner seg litt på bruk av vater og tommestokk, så er det ikke noe håpløst prosjekt uansett hvor håpløst det eventuelt måtte se ut på sitt verste. Det aller mest radikale man kan gjøre er å kjøpe en ruin som krever at man skreller bort alt annet enn veggene og siden bygger opp hele huset på nytt, fra taket og ned. Man sparer litt i forhold til å bygge alt nytt, særlig når vi snakker om gamle steinbygninger eller tømmerhus (mange hundre år gamle) basert i lokalt tradisjonshåndverk. Det handler om “teknisk verdi”, som kort fortalt er prisen for å oppføre et tilsvarende byggverk med de samme materialene og på det samme stedet nå i dag, som i slike tilfeller er “svinedyrt”, i den grad det overhodet går an å få tak i kompetente håndverkere innenfor en rimelig tidsramme. Det går en dyp kløft gjennom hele byggebransjen. Den har vært der i noe over hundre år. Før den tiden var det slik at materialer var dyrt men arbeidstid billig. Det var ikke “ufornuftig” å bruke tid på dekorative detaljer som ingen gjør lenger — fordi nå har vi det motsatte forhold: Materialer er billig mens arbeidskraft er dyrt. Selvsagt går det an å få “bløtkakepynt” også på moderne bygninger, men det støttes ikke av ny økonomisk tenkning. Det er jo elementer som bare gjør byggverket dyrere, uten å “levere” noe man ikke får til på billigere måter. Når det gjelder spørsmålet om “offentlige bygninger” er det steil kamp mellom de – blant annet meg – som mener at de bør være “så bra som mulig” så får det koste hva det koster, og de som mener at de bør være så billige som mulig innenfor den standarden som kreves. Jeg foreslår at man tar med seg eksakt den samme mentaliteten hjem. Dette er jo to vesensforskjellige strategier. Hvis du skal pusse opp huset ditt, vil du ha det så bra som mulig innenfor rammen av det du hare råd til, eller så billig som mulig innenfor rammen av det som er teknisk tillatt? Dette bør man bestemme seg for så tidlig som mulig.

Noen ganger ser man privatprosjekter som definitivt har “individualistisk karakter” samtidig som de konsekvent har gode tekniske løsninger på ting. Man kan se at de har lagt ned mye tid både på planlegging og utførelse; alt er solid utført, papirarbeidet er i orden, den typen ting. Arkitektonisk sett er dette “villblomster” men jeg vil si det er min favoritt blant alle typer bygninger, enten de er store eller små. I Japan har de shintoreligion – Japan er faktisk verdens eneste “siviliserte” land som har en naturreligion som sitt offisielle system – og et element innenfor shinto kalles wabi. Det er en estetisk kvalitet som kjennetegner godt reparerte (eller restaurerte) gjenstander. I henhold til denne doktrinen vil ting tilegne seg “sjel” gjennom å bli håndtert av mennesker. Man kan grovt sett si at “folks hensikter” går i materialene og manifesterer seg på det synlige plan som “kvalitet”. Vi behøver imidlertid ikke å gjøre dette mer mystisk enn å si at godt håndverk alltid er godt håndverk, om det så er nytt eller gammelt. Sannsynligheten for at “det gamle” skal ha bedre kvalitet er imidlertid statistisk større på grunn av det forskyvde forholdet mellom materialpriser og arbeidstidskostnader som jeg nylig nevnte. Jo færre menneskehender som berører et produkt, jo lavere sluttpris. Det er i denne sammenheng man må forstå wabi. Hvor mye tid og kompetanse har blitt investert i tilvirkningen av denne gjenstanden? Hvor stilig er denne gjenstanden? Og så videre. Dette sammenfaller grovt sett med hvordan de fleste som driver med “interiørdekorasjon” tenker: Heller fine gamle ting som har en slags egen soliditet og integritet over seg enn en masse nytt fjas som man får billig på Temu eller noe. Men dette henger som sagt på hva slags strategi man har valgt i forhold til prosjektet. Noen velger selvsagt å hurtigoppføre en McUtleiebolig med vinyloverflater, IKEA-møbler, hybelkjøkken og hele sulamitten, men blant de som går inn for å fremføre et opplegg basert i “kvalitetshåndverk” finner vi mange interessante resultater.

De forente staters høyesterett (Supreme Court of the United States) er den øverste føderale domstolen i USA; den har endelig myndighet til å tolke og avgjøre spørsmål om føderale lover, inkludert USAs grunnlov. Som USAs føderale høyesterett, står domstolen i spissen for USAs føderale rettsvesen. Domstolen har sete i landets hovedstad, Washington D.C.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

De som elsker konspirasjonsfantasier burde ta en titt på amerikansk høyesterett i perioden etter Watergate. I går ga de en uttalelse hvor de påstår at en amerikansk president ikke kan straffeforfølges for noe vedkommende kan komme til å gjøre “i tjenesten” men at de selvsagt er som alle andre “på privaten”. Spørsmålet er bare når de er i tjeneste. Sånne jobber kommer så vidt jeg kan skjønne ikke med noen tariffregulert arbeidstidsavtale. Om så presidenten ligger i sin dypeste nattesøvn så må de vekkes når “noe skjer” som er av et sånt kaliber at de bør være tilstede mens saken diskuteres. Det virker jo fette opplagt. “Det private” blir jo ellers noe temmelig kunstig når man er omgitt av livvakter og alskens personlige assistenter til enhver tid. Enden på visa blir at det er opp til presidenten å si hva som er privat og hva som er offentlig, så da er vi akkurat like langt i forhold til eventuelle “kriminelle hensikter”. En president kan heretter gjøre hvor drøye ting som helst uten at de senere kan tiltales og dømmes for brudd på amerikansk lov. Alt som kreves er et plausibelt påskudd for at dette er noe som skjer “i embeds medfør”. Behøver det å være sant? Tja. Hvor mye vet du om politikk?

Dette er selvsagt en Lex Donald; en lov som er utformet spesielt for å ivareta Trumps politiske interesser, på kort og lang sikt. Blant annet har de satt tre røde streker under ordet “immunitet” når det gjelder politiske saker diskutert med funksjonærer i justisdepartementet, ikke minst i forhold til valgtekniske spørsmål. Eller sagt på rent norsk: De går så langt som de overhodet kan gå – det kan til og med hende at de har gått litt for langt – i forhold til å beskytte Donald Trump mot påtalemyndighetene. Spesialetterforskeren Jack Smith – et navn som er så anonymt som det kan få blitt, ergo en perfekt statstjenestemann – hadde bedt om at dette spørsmålet skulle bli behandlet særskilt – på grunn av sin sensitive natur – allerede i november i fjor, men da nektet høyesterett å ta i saken. “Presidentens immunitet” har aldri vært noen sak siden Nixons dager, men det er høyaktuelt nå som Trump er satt under all mulig slags tiltale fra alle kanter. Ikke uventet, kan man si, men det som kanskje er litt uventet er hvor “lydige” resten av det republikanske komplekset er mot sin “fører”. Som jeg sa forrige gang jeg berørte dette temaet: Det er omtrent like deler mystisk, komisk og skremmende. I og for seg selv er han jo bare en patetisk figur, men av uforståelige årsaker appellerer han til det internettbaserte “alternativhøyre” — som starter et sted omtrent midt i det politiske territoriet til Fremskrittspartiet og deretter fortsetter det enda mye lengre til høyre enn noen skulle tro det var mulig å gå. Seriøst. Dette er ikke trygge folk. De får Per Willy Amundsen til å fremstå som en moderat snusfornuftig og saklig argumenterende fyr. Jeg er på ingen måte enig med han Per Willy i sak – dårlige stilkarakterer vil jeg også si han fortjener – men jeg skjønner hvordan han havnet med pikken i postkassen. Han klarer bare ikke å holde kjeft selv om han vet at han bør. Jeg kjenner den der. Men så stiller jeg ikke til valg heller.

Saken er at alle får til å være rasshøl. Det er ikke noe vanskelig. Det som er vanskelig er å holde seg høflig, saklig og “verdig” (selv om dette siste er vanskelig å definere) når ting blir hårete rundt deg. Eller når du er konfrontert med “idioter” (etter egen definisjon). Kunsten er å ikke la seg vippe av pinnen av “troll”. Eller kanskje vi heller bør si “bråkmakere”. Da vinner de jo. Ser du den? Hvis hensikten er å hisse deg opp, bringe deg ut av likevekt og skape en “situasjon” så vil de si hva som helst som de tror vil egne seg til dette formålet. Dette har ikke noe å gjøre med deres “ærlige mening”. Sannsynligvis har de ikke engang noe slikt. De er bare ute etter å “dunke” folk på nettet. Sånt har ikke særlig mye å si i den praktiske verden – selv om det er plagsomt for de som rammes av dunkingen – fordi folks småkrangling er en slags konstant bakgrunnsstøy i samfunnet, men det er for det meste ikke farlig. Imidlertid får alt man sier og gjør mye større rekkevidde når man befinner seg i en posisjon som det hefter seg mye oppmerksomhet rundt, la oss si som rikspolitiker. Du vet. Sånn som han Per Willy. Da er man jo ikke bare en bartender, taxisjåfør eller kjøpmann på hjørnet. Å være stortingspolitiker er en viktig jobb. Det er ikke et passende sted å være “ironisk”. Er det for mye forlangt at en folkevalgt politiker skal være stillingsbevisst? Det betyr i klartekst at uansett om man selv er en slusk med lave standarder så skal man ikke bringe skam over “firmaet”. På den annen side må man vel regne med at slike slusker har blitt valgt av folk som vet hvordan de er, men de vil ha dem likevel. Så da så. Er det så nøye? Det kommer an på hvem man spør. Fra min synsvinkel virker det litt urimelig at folk som ikke klarer å styre kjeften sin skal gis makt til å styre landet, eller ihvertfall være med på å utforme de lovene vi alle er nødt til å innrette oss etter. Jeg er jo elitist av natur. Jeg liker best når det er kompetente folk som styrer butikken. Helst litt grå og kjedelige typer, men som er noen jævler med regnskap og sånt.

Uansett, den amerikanske høyesteretten har som alle vet blitt “kuppet” av republikanerne, så nå benytter de anledningen til å “brenne ned hele huset”. Overhodet ikke uventet falt den såkalte Roe, det vil si den føderale loven som beskyttet kvinners rett til selvbestemt abort. Og nå altså dette. De vil gi presidenten kongsmakt. Interessant, ikke sant? De går på en måte motsatt vei av alle andre. Alle land som fortsatt har monarker – ihvertfall alle vestlige land – har jo redusert monarkens formelle makt ganske betraktelig siden på 1600-tallet. Hva gjør for eksempel kong Harald? Han er jo mest en slags ambassadør, som i tillegg leder noen møter av typen “Statsakt” og så videre. Noen ganger “hinter” han litt om hva han “synes” i nyttårstalen, men ellers er det ikke mye politikk å høre fra den kanten. Og ting fungerer bra sånn. Greia har funnet en rutine som virker. Hva som vil skje i USA fremover er imidlertid uvisst. Det verste den nye høyesteretten har gjort så langt har likevel flydd under radaren for de fleste, fordi det er så “teknisk”. Det dreier seg om den loven som ble kalt Chevron og som de har fjernet nå. Den påbød i korthet at alle dommere på alle nivåer skal henvende seg til den faglige ekspertisen og følge deres råd når de dømmer i saker med vanskelig innhold, men nå skal alt istedet være opp til den enkelte dommerens “sunne fornuft”, uanvhengig av hva fagfolk sier. Dette er aktuelt i forhold til saker som angår helse, miljø og sikkerhet i arbeidslivet, bare for å ta noe — men egentlig vedkommer det alle typer “tekniske” reguleringer av den typen vi er vant til at byråkrater tar seg av, gjerne etter at et “utvalg” eller to har levert noen “innstillinger” som siden legges frem for de som har ansvaret for å bevilge penger. Ting tar tid, og selv om dette kan være til irritasjon noen ganger – på et personlig grunnlag – er det likevel i det store og hele bra at systemet legger en demper på entusiasmen hos folk. “Det frie initiativ” er èn type problem når vi snakker om påbygg på hytta og sånt, men en helt annen type problem når vi snakker om reguleringssaker for boligfelt og – som er litt i vinden – utbygging av “næringsparker”.

Bildet ovenfor er malt av Tigran Hovumyan. Tittelen er Triumf.

Her er man borte et døgn eller så og i mellomtiden har det vært revolusjon. Jeg vet ikke om det bare skyldes tekniske egenskaper ved noen del av mottagerleddet her hos meg – sånt skjer jo – men jeg kan ikke se topplisten lenger. Den fremstår som “skjult”. Det virker som om det er meningen at man skal klikke på en liten pil for å få den frem, men pilen er ikke klikkbar, ihvertfall ikke for meg. Dermed forblir topplisten usynlig, uten at dette betyr noe fra eller til for meg. Imidlertid ser jeg for meg at noen sikkert får både nervesammenbrudd og det som verre er på grunn av det.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Fra plattformens egen side virker det mystisk at noen eventuelt bruker verdifull arbeidstid på å “eksperimentere” med noe som ikke betyr noe fra eller til — annet enn at et antall individer er veldig konkurransekaute rundt dette med hvor de selv befinner seg på listen, hvor de er i relasjon til andre, og så videre. Det beste ville egentlig være å sløyfe hele jævelskapen, så får folk gjette på hvor de befinner seg på en liste de selv lager i sitt eget private hode. Hva kan gå galt?

Danmark, offisielt Kongeriket Danmark, er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København. Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene. Siden 2022 har Grønland også en landgrense med Canada, ved at Hans Ø er delt mellom de to landene.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

For lenge siden var også en “halvmåne” av det fastlandet som i dag utgjør Norge og Sverige regnet som deler av Danmark, blant annet Vestfold, Viken og Bohuslän. For eksempel foregår handlingen i Beowulf i et “dansk” landskap som alle skjønner ikke kan ligge i selve Danmark, mer sannsynligvis et sted i Sør-Norge. Selv synes jeg det lukter Telemark lang vei av sagnet, men det er bare min personlige mening om saken. Du vet. Grendel. Grenland. Grenske. Men nok digresjon, la oss komme til saken, som er at jeg rakk å bli mer enn seksti år gammel før jeg hørte noen beskrive dansker generelt som “uvennlige”. Hæ? Riktignok kjenner jeg folk som har hatt ubehagelige opplevelser i Danmark, men selv de skjønner at dette for det meste var deres egen skyld. Dansker flest er jo ellers sånn at de smiler bredt og sier et eller annet som ikke er til å forstå. Så går det noen sekunder. Deretter sier de det samme på engelsk.

Saken er at en skalleknarp på YouTube hadde laget en liste over de ti mest uvennlige landene han hadde besøkt. (Etter språket å dømme var vedkommende amerikaner, sannsynligvis fra California, men dette ble aldri presisert.) Frankrike ble – selvsagt – nevnt. Belgia også. Norge kom ikke med på listen, så han har sikkert ikke vært her ennå. Er ikke vi stort sett bare som en litt hissigere versjon av danskene på de fleste “kulturelle” måter? Det ble mer interessant da han begynte å presisere kriteriene sine. Danskene var ikke fiendtlige, sa han, de var bare uinteresserte. Fjerne. Vanskelig å oppnå kontakt med. Avvisende, til og med. For at et land skal kunne kalles vennlig må det jo være på bakgrunn av at befolkningen generelt viser “vennlighet” — hva nå enn det betyr i praksis. Selv synes jeg for eksempel at de er litt i overkant “vennlige” i USA. Alle blander seg borti alle andres affærer til enhver tid, men på en passiv aggressiv og smilende måte. Ikke rart det blir så mye skyting utav det. Nordmenn er mye mer “private” i stilen, så han ville sikkert oppfattet oss også som “lite vennlige”.

Det er ellers vanskelig å se hvordan man kan måle konseptet “vennlighet” på noe objektivt vis. Det må vel helst være snakk om en rent subjektiv opplevelse dette her. Hvordan fungerer det i praksis? Selv tenker jeg nesten aldri over om folk er vennlige eller hva de nå måtte være, det har jo ikke noe med meg å gjøre. Hvis de signaliserer at de helst vil være i fred er det jo ikke verre enn at man bare innvilger dem dette ønsket. Herregud. Hvor vanskelig skal man være? Man møter riktignok individer som er “vanskelige” men som man likevel er nødt til å forholde seg til, noe som kan være irriterende, men den åpenbare forholdsregelen er å fokusere på sak og ignorere person. Du vet. Ballen, ikke mannen. Verden er tjokk full av snåle mennesker. Jeg vet ikke hva annet man kan gjøre enn å bare la dem være som de er og heller bare navigere seg rundt alle “fellene” de setter opp for deg underveis i samtalen, si for eksempel hvis man har en sak med plan og bygningskontrollen. Idèen er jo å komme seg gjennom labyrinten, ikke å engasjere noen til en tidkrevende dans rundt detaljene. Eller la meg si det på denne måten: Jeg innbiller meg at et liv som saksbehandler i det offentlige involverer mye kjedsommelig rutine. Jeg skal ikke være den som gjør dagen deres interessant. Da vil de jo helst beholde meg der så lenge som mulig.

Det er ganske interessant at det mest hektiske romkappløpet foregikk for 50-60 år siden. Det å landsette folk på månen ble regnet som det gjeveste målet, selv om ingen ennå kan forklare – på noen måte som ikke lyder fette psykotisk – hva som er poenget med å reise til månen. Det er farlig. Det er dyrt. Det har ingen åpenbar nytteverdi. Hva mer er dette enn en evneveik pissekonkurrase mellom smågutter? Et saklig argument er forsåvidt at arbeidet med å realisere dette “umulige” prosjektet – å landsette folk på månen (men også å bringe dem uskadde hjem igjen) – trakk med seg mange ringvirkninger på teknologisiden. De var jo nødt til å finne opp alt for første gang, ettersom det å sende tre mann i en blikkboks på oppdagelsesferd til månen aldri har vært gjort før. Slik sett er alle “bivirkningene” av romkappløpet den gangen mye mer interessant enn hva som faktisk ble oppnådd — som i seg selv er verdiløst.

Hvis jeg sier “bil fra 60-tallet” går nesten alle som vet noe om bil i øyeblikkelig forsvarsposisjon. Enten snakker vi om regelrette antikviteter på hjul – som er fagmessog restaurert, vedlikeholdt og som har nesten et “nytt” utseende – eller så snakker vi om en ulykke som venter på å skje. Gamle kjøretøy er jo som regel ikke “trygge i trafikken” og bør helst ikke eies av andre enn mekanisk sakkyndige individer som kan ta seg av de massive mengdene med “småting” som dukker opp når så gamle biler er i vanlig bruk. Sånn som regelverket fungerer kan man i dag kjøpe seg en “bruksveteran” – la oss si for eksempel en 1994 modell Toyota Corolla med lav kilometerstand – som vil komme ut som det aller billigste alternativet for folk som trenger bil “ganske ofte” men ikke hele tiden. Men det bør altså være ett av de bilmerkene som ble anbefalt – av mekanikerne, ikke av selgerne – som “gode kjøp for den alminnelige forbruker” allerede den gangen.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Blant det kundesegmentet som typisk kjøper seg – eventuelt leaser – en ny bil, som de planlegger å bytte ut igjen om 3-5 år, virker det som om de fleste nå går for elbil, ihvertfall de som opererer innenfor “den normale prisklassen”. Imidlertid er jeg usikker på hva man får kjøpt brukt i prisklassen 30-50.000, som er der jeg typisk befinner meg i forhold til det egentlig litt brysomme fenomenet bil. Hvis man trekker fra årene før man fyller 18, tar sertifikat og har lov til å kjøre bil på egen hånd, så har jeg likevel sannsynligvis tilbrakt flere år uten å eie bil enn som en typisk “kjørende person”. Det er for eksempel bare et jævla mas å ha bil hvis man bor i Oslo sentrum. Det er smartere å bruke sykkel, så kan man heller leie en bil hvis man skal på noen slags langtur. Men der jeg bor nå? Glem det. Riktignok er det teknisk mulig å “klare seg” som fotgjenger, men jeg har jo større ambisjoner enn som så. Jeg ønsker en viss “levestandard” som strekker seg lengre enn bare det som må til for å overleve. Du vet. Komfort. Alle har noen krav. Noen er urimelige, men det synes jeg ikke mine er. “Spartansk” kaller sannsynligvis de fleste den livsstilen som jeg tenker på som “vanlig”. Imidlertid er jeg ganske snobbete i matveien.

Det å eie og kjøre en automobil lar seg konseptuelt tilbakeføre til den mye eldre idèen med å eie og kjøre “vogn med trekkdyr”, som har vært en greie i minst 5-6000 år. De tidligste versjonene av privatbiler representerte jo heller ingen klar “forbedring” i forhold til hest og vogn; støyende, dyre i drift og teknisk krevende som de var, men det var definitivt moderne for sin tid, så folk søkte seg til “automobilen” bare av den grunn. Du vet. Det progressive og “fremskrittsvennlige”. Riktignok fantes det dystopiske dommedagsprofeter den gangen også – vi minner for eksempel om at de tidligste varslene om karbondioksydutslippenes konsekvenser kom allerede i 1880-årene – men folk flest ville jo ha alt dette nye og blanke. Fra et håndverksmessig synspunkt ble det begått uhyrlige ugjerninger mot gammelt fagarbeid på den tiden da folk kappes om å ha mest mulig av det nye og fabrikkfremstilte, heller enn alt det gamle, teite og håndlagde. Materialenes retthet var en gang noe nærmest fagmessig uoppnåelig, uansett hvor mye man høvlet og pusset ble det fortsatt ikke like fint og glatt som respatexoverflater. Sånn sett har menneskeheten vært gjennom en tidsalder – modernismen – som var preget av litt vel mye “fremskrittsoptimisme”, og som filosofisk sett døde i nazistenes utryddelsesleire. Det heter postmodernisme nå, og det er en slags “kulturell bakrus” om du vil. Alle som har normalt gangsyn klarer jo å se et antall problematiske aspekter ved “fremskrittet”. Hvor eksakt er vi på vei hen? “Mot en bedre verden” var det åpenbare svaret innenfor modernismens åndsklima, men dette virker ikke lenger like åpenbart for alle. Folk er fortsatt “moderne” i den ontologiske grunnmuren sin, men på en skeptisk måte.

All kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Har jeg forstått dette? (Svaret er alltid nei.) For de fleste praktiske formål handler imidlertid saken som regel om man har forstått “hva man skal gjøre” i isolert forstand, altså i forhold til en nærmere definert oppgave, selv om man ikke skjønner noe som helst av “det store bildet”. Sånn sett er ikke mennesket noen utpreget intelligent skapning, bare talentfull i forhold til lydighetstester og den typen ting, når de stolt får vise frem alt det unyttige fjaset som de kan. Han er en jævel til å løse kryssord. Fra min synsvinkel var mennesket en gang en intelligent skapning men det er lenge siden nå. De fleste av oss har blitt degenererte og “urbane” skapninger som er sjanseløse på egen hånd i “livets spill”. Tingene som opptar oss – og som for en stor grad makser ut hjernekapasiteten hos folk – er ikke virkelige ting. Snarere en dramatisk iscenesettelse av “ønsker, håp og drømmer” som er bare delvis forankret i empirisk bevisbare fakta og andre “objektive forhold”. Det er ikke vanlig i vår tid å ha et robust ego. Det vanlige er å være sårbar og følsom, særlig når andre ser på. Jo mer full av mannskit noen er, jo lettere lar de seg krenke — og i vår tid tilbys lite annet enn mannskit som “hjernefyll” for det alminnelige publikum. “Underholdning” og denslags, som er spesielt beregnet på å fylle den eksistensielle tomheten i en nihilistisk tidsalder, hvor konseptet “alvorlige samtaler” høres ut nesten som om man blir utsatt for seksuelle overgrep. Det gode livet består jo for det meste bare av kos og tøys som det ikke er så farlig med. Vi har – i pragmatisk effekt – konstruert et samfunn hvor det er fullt mulig å bare “eksistere” som en skygge av seg selv, altså uten at man lever på den måten kroppen og sinnet er konstruert for å gjøre. Det går an å navigere seg gjennom et helt liv uten å noensinne ta stilling til noe, eller engasjere seg i “plikter” på noe vis. Man behøver strengt tatt aldri noensinne å tenke, i egentlig forstand. Det er nok at man går den veien pilen peker. Opplegget er ferdig utarbeidet for deg.

Alle har sin favorittversjon av det gamle motivet Salome og min er altså den til Gustave Moreau fra 1876, som vi ser ovenfor. Som alle ser er ikke dette en “naturalistisk” gjengivelse av situasjonen som endte med at de skar hodet av Johannes Døperen, men snarere et blikk på selve historien og hva slags funksjon den fyller hos folk. Hvorfor er vi så fiksert på det uhyggelige? Det er i prinsippet samme spørsmål som alle hører i noen slags versjon hver eneste dag: Hvorfor er det de dårlige nyhetene som selger best? Jeg antar vi kan si at “godt nytt er intet nytt” i den forstand at det krever ingen spesiell “beredskap” for å ha det bra, bare at man ellers slapper av og kobler ut, mens når det foregår skumle ting der ute så må man jo “sove med det ene øyet åpent” og det ene med det andre. Eller for å si det på en annen måte; vi har plenty biologiske responsmekanismer som trigges av fare, men bare èn som trigges av tilfredshet: Man sovner.

Stress defineres som “et mønster av fysiologiske, atferdsmessige, emosjonelle eller kognitive responser til virkelige eller imaginære stimuli som oppfattes å forhindre mål eller virker truende” (Wikipedia) og de tingene som påvirker oss slik kalles “stressorer” på fagspråket, men selv har jeg alltid brukt ordet “stressfaktor” for å dekke denne kategorien av mening. Saken er uansett at vi mennesker ofte har et litt usunt forhold til ting som stresser oss. Vi vet jo at det eneste som venter på oss etter at vi har utryddet alle stressfaktorer er kjedsomhet. Hva skal man gjøre når man er ferdig med alt man hadde å gjøre? Det universelle svaret er at da spiser man en bolle og tar en time på øyet. Bedre lønn for strevet får ingen. Imidlertid er det i våre dager ganske vanlig at folk ikke får sove, fordi de plages av “løsrevne hoder som flyter fritt i fantasien” – eller kanskje det er bedre å si “stemmer uten kropp” – og de hvisker om alle vanskeligheter og trusler som flyr fritt løs der ute. Er det ikke noe jeg har glemt? Hvis det var opp til meg å gi Moreaus maleri en norsk tittel ville jeg kalt det vardøger. Du vet. Et varsel om noe som snart skal skje. Men selve ordet er en fonetisk adapsjon av det gammelnorske vardhug, som betyr noe sånt som “et sinn i alarmberedskap”, slik at selve “vardøgeret” er teknisk sett bare en psykologisk eksternalisering av ens egen sinntilstand.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det går an å bli “hekta på stress” slik at man bevisst oppsøker alle mulige slags farer og vanskeligheter ute i grenseland for hva man tåler og kan håndtere. Jeg tror faktisk alle har slike talenter, minst til den samme grad som de blir lett henfalne til rusmidler og en løssluppen livsstil ellers, fordi hvordan skal man ellers forklare vår morbide interesse for “mordmysterier” og kriminaldrama, både av typen “true crime” og sånt som alle vet er oppdiktet? Det er bare det at de fleste er like “måteholdne” både med hvor ofte og hvor intenst de “går på fylla” som i hvilken grad de lever ut sin trang til å oppleve fare. Nok er nok, liksom. Hverdagen handler jo om helt andre ting. Du vet. Jobb, familie, penger. Bare der har du nok til å fylle døgnet hos de fleste med så mange bekymringer som de behøver før det føles naturlig å bare hyle mot månen. Det virker ellers som det finnes god forståelse ute blant folk for at det foreligger en korrelasjon mellom bruk av smarttelefon og en generell følelse av uro i hverdagen, imidlertid skiller folk som vanlig lag over detaljene. Dessuten er det sikkert noen ord som bør sies om folks typiske reaksjon på en påstand om at de er avhengige av noe: Øyeblikkelig og total fornektelse. Hvem jeg? Trukke det gitt. Den morbide interessen for “dårlige nyheter” handler egentlig bare om sunt engasjement i internasjonal politikk og “samfunnsforhold”. Det forekommer ingen nytelse av andres ulykke her. Intet misbruk av tragedier til å fremme min egen agenda, særlig ikke den som handler om å profilere meg offentlig som et individ som bekymrer seg for de riktige tingene, av de riktige årsakene.

Fordi jeg er som jeg er blir min første, instinktive – eller “automatiske” – reaksjon på enhver påstand om “dårlige mennesker” at de må ha fått i seg noe de ikke har tålt. Enten vi snakker om dårlige holdninger, moral, vaner, “tankebaner” eller hva som helst ellers som man kan – med rette eller urette – karakterisere som “dårlig” hos et individ, så er det første jeg ser på ernæringen deres. Sannsynligvis finnes det et helhetlig psykologisk mønster her, som handler om at man som håndverker aldri kan få et bedre resultat enn det materialene tillater. Ta for eksempel produktet Leca. Det er i prinsippet samme idè som klassisk murstein, og man får dem i alle slags formater til forskjellig bruk, men en “normalblokk” er 25x25x50 centimeter — noe alle øyeblikkelig gjenkjenner som et “logisk” format det er enkelt å oppnå et korrekt resultat med – forutsatt at man ellers er nøye med å få alt i lodd og vater – men på den annen side er det et lite fleksibelt materiale, som for eksempel egner seg dårlig til kurver, buer og annet som inkorporerer “rundhet”. Det er ikke murere som har funnet opp produktet Leca, for å si det slik, det er “utbyggere” som har dårlig tid med å ferdigstille for eksempel et boligfelt. På det samme vis er det faen ingen kokk som har funnet opp frossenpizzaen – aller minst en italiensk kokk – det er den samme formen for industritenkning som brakte oss produktet Leca som har slått inn i ernæringen. Altså noe billig og “passe massivt” som etterligner sånt som fagfolk lager, men materielt sett er det en bløff. Det er ikke ekte vare, men en industrielt fremstilt massekopi av et fagmessig konsept. Jeg vet at det er mer enn dobbelt så dyrt å leve konsekvent av sunn mat som det er å leve konsekvent av industriprodukter, men på den annen side oppnår man en helsemessig gevinst (selv om det teknisk sett er mer korrekt å si at man sparer seg for et helsemessig tap). De som selger folk disse tingene er ikke dine venner, mine venner, eller noens venner for den saks skyld, de er profittjegere som bare bryr seg om bedriftens bunnlinje — og deres eneste etiske standard er om ting er direkte straffbare. Alt som ikke er forbudt er jo tillatt i konkurransen om penger.

Glem covid. Det er over nå. Glem vaksinene. Med få unntak er de harmløse. Alt de gjør er å “trene” celleveggen til å produsere visse stoffer som en respons på visse stimuli. De psykiatriske senskadene etter “den mentale pandemien” som løp parallellt med selve smitten er grovt sett også bare en konsekvens av skruppelløs profittjakt innenfor “oppmerksomhetsøkonomien” ettersom evneveike troll – forutsigbart nok – suggererer seg selv inn i en stressnevrose over ting de ikke forstår. Sjamaner, astrologer, “krystallterapeuter” og hva vet jeg er imidlertid raske nok med å profitere på galskapen. Jeg mener, får man eller får man ikke kjøpt “magiske remedier” som er designet for å beskytte “astralkroppen” din eller noe? Herregud. Man er bedre tjent med å ta et kritisk blikk på egne matvaner. Folk spiser seg syke i mye større grad enn noen annen enkeltfaktor som påvirker helsa deres negativt. Kroppskjemien hos mennesket er ekstremt kompleks, og ikke minst individuelt variabel. Noen tåler melk og meieriprodukter helt fint, andre får fordøyelsesplager av det. Mel betyr heller ikke det samme for alle. Generelt sett vil man tjene mye på å kartlegge sin egen “glykemiske indeks” slik at man kan legge opp en strategi for å unngå sånt som i alt for sterk grad provoserer insulinsyklusen. Den enes brød er den andres død, så å si, for å snu et kjent ordtak på hodet. Uansett hva spørsmålet ditt er så er svaret mitt “ernæringen”. Først må vi se på hva som går inn i kroppen. Hva slags materialer bruker du til å bygge huset ditt? Hvis man ellers oppfører seg normalt og ikke slikker på noen miljøgifter eller noe, så klarer jeg ikke å se noen viktigere enkeltfaktor innenfor det helsemessige vedlikeholdsarbeidet. Du blir hva du spiser er en eldgammel påstand, som har tildels “magisk” innhold – at man overtar egenskaper fra de livsformene som man fortærer – men det er også en påstand som har det filosofene kaller selvevidens, det vil si at det er en åpenbar sannhet. Kroppen trenger mat for å gjøre arbeidet sitt. Matens kvalitet setter begrensninger for hvor godt kroppen kan utføre arbeidet sitt. Ser du? Hvis man kjører en lastebil inn i hjørnet av en klassisk grunnmur av naturstein så vil lastebilen gi etter, men hvis man kjører den inn i en lecamur så vil muren gi etter. Det er ikke uviktig hva slags materialer man bruker til å bygge kroppen sin med heller. Et sunnere kosthold vil gi en mer robust kropp i krisetilfeller, selv om man kanskje ikke merker noen særlig forskjell under normale forhold.

Som alle vet begynte de å bruke blytilsetning i bensinen fordi det gir “en renere flammefront” men dette har siden blitt faset ut på grunn av de alvorlige miljømessige konsekvensene av så store blyutslipp i naturen — og en ganske kinky konsekvens som har vært foreslått, men som neppe lar seg bevise eller motbevise i noen empirisk forstand, så det er litt “uvitenskapelig” sånn sett, er at kriminalstatistikken viser nokså tydelig korrelasjon med blyutslippene. Som alle vet blir man jo “psykopat” av blyforgiftning. Mer aggressiv og utagerende, mindre opptatt av konsekvenser. Det skader disse delene av hjernen spesifikt. De samme menneskene som teoretiserer rundt masseblyforgiftning i USA nevner også historiske eksempler, særlig bruken av blyrør i antikkens Roma, som selvsagt bare overklassen hadde råd til, slik at man kan forvente å finne en utpreget tendens til sadisme og “dårlig temperament” hos denne samfunnsgruppen. Er det noe hold i dette? Det kan ingen si, men det er definitivt verd å reflektere over. Det samme kan man si om overvekt. Har du vært i USA? De sier at det har blitt normalt å være overvektig i Norge også, men herregud. Det er langt igjen til Royal Albert Hall, som han visesangeren sa. Hvis man ser på gamle amerikanske filmer så ser folk normale ut, men nå? De er nesten sjokkerende feite, for de som ikke er vant til sånt. Hvis du nå har tenkt å stille noe spørsmål, så henviser jeg til hva jeg nettopp sa: Det handler om ernæringen. Folk spiser industriprodukter som er så giftige at ikke engang muggen vi ha dem, og muggen er som alle vet ikke kresen. Den angriper det meste. Det generelle navnet på denne kategorien av industriprodukter – som etterligner det fagmessige konseptet “mat” men på en masseprodusert og i enhver forstand billig måte – er “ultraprosessert mat” og det finnes både ernæringsmessig mekaniske og kjemiske problemstillinger knyttet til slike produkter. De som er interessert kan grave i saken på egen hånd. Det er ikke vanskelig å finne informasjon. Og det er en vesentlig mer “matnyttig” måte å bruke tiden enn å fortape seg i evneveik spekulasjon rundt pandemitiltak og alminnelig sprøyteskrekk.

Man skjønner ikke hva begrepet barnesikring betyr før man selv havner i situasjonen. Saken er at alt som kan utforskes og undersøkes av geskjeftige barnefingre har en tendens til å bli utsatt for ting du ikke tror før du ser det. Trapper, skuffer, skap, dører, stoler, stikkontakter, stereo, fjernsyn, blomsterpotter, er det noe poeng i å fortsette? Hvis en ting overhodet kan veltes så kommer småbarna til å velte den. De er som en liten tornado i sakte film. Alt som ikke er fastmontert og stormsikret kommer til å fly avgårde når de passerer.

Småbarn generelt er så vidt jeg kan se sterkt preget av “trangen til å gjøre ting” og det er bent frem skremmende hvor mye de kan hoppe og sprette, løpe rundt og gjøre alskens ablegøyer. En topptrent atlet i elitedivisjonen ville neppe kunne holdt følge med og kopiert alle bevegelsene til en entusiastisk barneflokk i 5-7 års alder særlig lenge før de kollapset på grunn av begrensninger i oksygenopptaket. Den voksne kroppen er alt for “tung” til å holde på sånn. Kraftbruken endrer jo karakter og fokus når hormonene forandrer seg.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Det latinske ordet prole – som danner roten til ordet proletariat – betyr strengt tatt “småbarn”, slik at “proletariatets diktatur” er hva som har skjedd med et samfunn der hvor småbarnsforeldrene for det meste setter agendaen. Du vet. Barnesikring. Man skjønner ikke egentlig hva det betyr før man selv blir en proletar, altså en som oppdrar småbarn. Plutselig ser man med helt andre øyne på de som kjører litt for fort gjennom boligfelt og den typen ting. Kanskje for første gang i sitt liv ser man med positive øyne på fartsdumper. Altså tiltak som ikke har noen annen funksjon enn å dempe entusiasmen hos de som ikke selv har noe ansvar for noen barn. Det å “beskytte småbarn” er riktignok en instinktiv refleks hos alle emosjonelt sunne individer når man for eksempel ser at de åpenbart er i ferd med å gjøre noe farlig. Da griper man inn og stanser dem, selv om de er “fremmede barn”. Dette skjer nærmest automatisk, uten særlig mye “tenkning” involvert. Men det er situasjonsbetinget og pragmatisk orientert når man bare er “en tilfeldig forbipasserende voksenperson”. Bare småbarnsforeldre er aktivt engasjert i å fantasere om alt sånt som kan skje; som igjen materialiserer seg i diverse “forebyggende tiltak”.

Jeg vet ikke hvor lav IQ man eventuelt må ha for å ikke forstå at “barna representerer samfunnets fremtid” fordi det virker jo ellers ganske åpenbart. Jeg mener, hvem eksakt kommer til å være her og ta hånd om ting femti år senere? Ihvertfall ikke de som per i dag befinner seg i den gylne alderen når man er på eller svært nær sin personlige karrièretopp. Generelt sett mellom 40 og 60, gi og ta noen år i begge ender. Man har aldri vært og kommer aldri igjen til å bli så mektig som da. Man skjønner hvordan verden virker og man er fortsatt full av lysten til å gjøre ting. Før man nådde den gylne alderen var man for dum og “hormonstyrt” til å håndtere makt, men nå har man utviklet seg til å bli en av de hypervoksne, som føler ansvar ikke bare for barna men for de andre voksne også. Alle vet hvordan dette virker. En far er en stor og respektinngytende “høvdingfigur” i småbarnets liv, men en bestefar er nesten som en trollmann. Hans makt er av en helt annen verden. Man forstår ikke engang hvordan “bestefarsmakten” virker godt nok til å utfordre den. Det virker som om de skjønner alt uten å være særlig interessert i noe — mens foreldrene på sin side har et mer “aktivt” og konfronterende opplegg hvor man ofte havner i konflikt over alle mulige slags dusteregler som – uten saklig grunn, slik barnet ser det – står i veien for den frie livsutfoldelsen.

Det finnes ingen stor enighet om hvor grensen går mellom beskyttelse og “overbeskyttelse”, som i praksis er et urimelig tvangsregime, selv om det eventuelt er fundamentert i hva vedkommende voksenperson anser å være “sunne forholdsregler”. Et hvilket som helst “regime” i hjemmet som fremmedgjør barna fra sine jevnaldrende klassekamerater på skolen og så videre, virker bare mot sin hensikt. Man beskytter jo strengt tatt ikke barna hvis man gjør dem sosialt funksjonshemmede. Ingen liker å være den som har “snåle foreldre” til en sånn grad at man ikke kan ta med seg noen hjem uten at det blir noen slags skandale utav det — men på den annen side er alle barn i skolealder så inneforståtte med at sånt finnes at de ikke stiller noen spørsmål til de som er vage og unnvikende i forhold til å snakke om foreldrene sine. Det er noe der, men de vil ikke snakke om det. Hva skal man tenke? Sannsynligvis er foreldrene deres “kjipe”. Det er hva de typisk tenker, uten å spesifisere dette nærmere. Det finnes jo så mange kjipe voksne. Det beste er å bare styre unna dem. Imidlertid er jo ikke det aktuelt hvis de er foreldrene dine. Da må du bare gå hjem og ta det som det kommer. Saken er at mens det normale i Norge uten tvil er å ha en “okei nok” barndom – under styring av foreldre som ofte er irriterende men ikke alltid fullstendig håpløse – så finnes det et antall barn som vokser opp under ustabile, ofte direkte fysisk utrygge forhold. Sånt setter jo sitt preg på folk senere, selv om det er høyst individuelt hva slags “psykologiske senskader” – om noen – det typisk trekker med seg. Angst er vel noe av det mest forutsigbare. Man har jo blitt trent opp til å være skvetten, skeptisk overfor fremmedfolk og så videre. Sinne er også noe man bør forvente å finne. De det gjelder vet jo at de “kunne ha hatt” en helt annen slags barndom, med bare en liten smule mer “flaks i livets lotteri”.

Som alle vet jobber Barnevernet – ihvertfall ifølge sin formålsparagraf – ut ifra “hensynet til barnets beste”, særlig med tanke på slike vilkår som “sosial stabilitet” i løpet av sine mest sårbare oppvekstår. “Foreldrenes rettigheter” er i utgangspunktet ikke Barnevernets bord. De har jo i prinsippet ingen “rettigheter” hvis de ikke også lever opp til en viss standard med sine “plikter”. Hvor vanskelig kan det være å forstå? Åpenbart vanskelig nok til at dette er et felt som er preget av mye konflikt og mange opprørte følelser. Det finnes en viss enighet ute blant folk om at “ikke alle egner seg like godt til å være foreldre” men det er lite klarhet rundt detaljer og grenseverdier. Når eksakt blir det så galt at myndighetene er nødt til å gripe inn og “overstyre” situasjonen? Det er jo et svært alvorlig tiltak som har store ringvirkninger for mange mennesker så man bør helst ikke ta feil verken i form av “for lite” eller “for mye” i slike saker. I prinsippet har de det samme problemet som foreldrene til enhver tid står overfor: Hvor mye beskyttelse er “nok” beskyttelse? (I relasjon til for lite eller for mye.) Barn kan vel generelt betegnes som “entusiastiske amatører” i livet. Naturlig atferd for dem er å “utforske” ting, ikke minst grensene for hva de har lov til. Hva er det som befinner seg på den andre siden av gjerdet? Jeg vet ikke om folk noensinne slutter å tenke sånn, men for barn føles det som en “nødvendighet” å spionere på det de tror er “den voksne verden” fordi de vet at de snart selv havner i denne kategorien. Sånn er livets gang, noe alle innser svært tidlig: Vi er ikke “annerledes” av natur enn de voksne. Bare små. En vakker dag blir vi akkurat som dem. Du vet. Voksne individer med voksne problemer. Men hva er egentlig “voksne problemer”? Dette er mye omdiskutert blant barn. Ganske ville teorier forekommer. Jeg har ikke selv noen detaljkunnskap om hvordan Barnevernet jobber, men jeg vil anta at de er like opptatt av hva barna kan komme til å se som hva de kan komme til å “kjenne på kroppen” i form av mer klassisk “mishandling”. Det er jo en ikke uvesentlig del av den sunne fornuft at man skjermer barna sine mot alt som har å gjøre med sitt eget forhold til sex and drugs and rock’n’roll egentlig helt til de er langt inni førtiårene — eller sagt på en annen måte: Dette bør aldri bli et tema. “Foreldre på fylla” er rett og slett et saklig “varsel” til Barnevernet selv om det skjer bare èn gang, så ikke desto mer når vi snakker om et etablert handlingsmønster som over tid eksponerer mindreårige for rusgifter – med alle sine menneskelige konsekvenser både på kort og lang sikt – som “noe normalt” i den sosiale kretsen sin.

Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt dette, men nå sier jeg det igjen: Barna dine er strengt tatt ikke dine barn, bare ditt ansvar. Ellers tilhører de seg selv på alle måter. De er sine egne individer som har sin egen unike skjebne, for det meste foran seg. De er gjester hos deg – mer eller mindre brysomme sånne – så lenge de er små og behøver beskyttelse, men senere er det meningen at de selv skal ta styringen over sitt eget opplegg her i livet, hva nå enn dette måtte være. Det vet man aldri. Som foreldre kan man selvsagt ønske både det ene og det andre, men man kan ikke på noen meningsfull måte bestemme hva ens eget avkom skal bli og gjøre i dette livet. De som forsøker ender som regel med å angre på det senere. Man er jo ikke så mye “direktør” for denne operasjonen som man er “turistguide”. Man kan peke og forklare om sånt man selv synes er interessant, men man kan ikke forhindre “turistene” fra å vandre avsted på egen hånd, på måter man ikke hadde planlagt på forhånd. Og hva skal man gjøre etter man har sagt at hei, ruta går denne veien men de likevel bare blir stående og betrakte noe helt annet på eget initiativ? Sånn er foreldrenes dilemma. De vet hva de selv vet, men de har for det meste ingen idè om hva barna deres vet og ikke vet, bare om hva de forteller dem — som ikke nødvendigvis er sant. De må da vurdere om det finnes noen saklig grunn til at deres egne barn skal sette dem under et regime av “informasjonskontroll”. Ofte har de sine årsaker. Kanskje har man tidligere vist liten interesse for “hvem de egentlig er” til fordel for “hvilke standarder som gjelder innenfor denne familien” og andre slike ting som kan oppleves som urimelige begrensninger på egen handlefrihet, ihvertfall sammenlignet med sine jevnaldrende. Balansegangen er ikke enkel for noen – jeg mener, barn stiller jo faktisk ofte mange urimelige krav som man er nødt til å nekte dem – men den er ekstra vanskelig for typisk “sta” individer, som er vant til å “få det slik de vil ha det” — noe som aldri er aktuelt i sammenheng med barneoppdragelse. Til sist blir det jo uansett som “barnet” vil, om de så må langt opp i tredveårene før de utvikler “voksen selvstendighet”.