APECALYPSO

Narkotika er et fellesnavn for ulovlige rusgivende substanser, også kalt illegale rusmidler. Hvilke rusmidler som er illegale reguleres i Norge gjennom Legemiddelverkets narkotikaliste. Listen omfatter tradisjonelle rusmidler som heroin og cannabis, men inneholder også en rekke rusgivende legemidler. Disse legemidlene er lovlige dersom tar de tas i medisinsk hensikt som foreskrevet av lege, men blir ulovlige dersom de ikke tas som foreskrevet av lege.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Myndighetene har et troverdighetsproblem. For øyeblikket virker ikke posisjonen som justisminister å sitte i en svingdør, noe som i seg selv er bra, men bare “klapp på hodet” klassen av bra. Du vet. Sånn som folk snakker til en hund når de er fornøyd med noen slags sirkuskunst som den har fått til. De har en stabil person der nå. Skal vi applaudere? Det er jo laudabelt dersom folk overhodet kommer på jobb i disse tider. At de ikke er hjemme og spiller syk. Eller et hvor som helst annet sted og spiller syk. Belaster helsevesenet, sosialbudsjettet og det ene med det andre. Jeg hører dem snakke. Det er en usynlig bjørn i rommet. Vi kan ikke snakke om ruspolitikk uten å fokusere på fylla. Der ligger noe omkring nittiseks prosent av alle samfunnets rusproblemer. Forholder vi oss til virkeligheten?

Alt de sier om ruspolitikk er løgn, bløff og barnslige fantasier så lenge alkohol forblir lovlig. Hvordan forsvarer de denne schizofrene posisjonen? Saken er at et generelt omsetningsforbud har vært prøvd. Det gikk jævlig dårlig. Det er godt dokumentert at hvis alkohol forbys så oppstår det umiddelbart en diger svart økonomi rundt omsetning av dette svært etterspurte produktet — som er såpass lett å fremstille “på bakrommet” at det i praksis ikke lar seg gjøre å stanse folks geskjeftighet på dette området. Den pragmatiske løsningen på dette dilemmaet har vært – og er fortsatt – regulering og omsetningskontroll. Det er tungvint, litt nedverdigende og fette dyrt å kjøpe alkoholholdige drikkevarer i Norge, men folk trekker for det meste bare på skuldrene av situasjonen. Opplegget er ikke knirkefritt men det fungerer godt nok. Bjørnen i rommet bare knurrer litt, den går ikke fullstendig berserk med høye brøl og svingslag.

Hva slags tendenser som fremkommer i et politisk parti handler sannsynligvis om hvem de samarbeider med. Sånn sett klarer jeg fortsatt ikke å forstå pardansen mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Vi har på ingen måte glemt at de siste var “senterpunktet” for den forrige norske nazibevegelsen. Altså før og under Den andre verdenskrig. Merkevaren mistet jo noe av glansen sin i etterkrigstiden. Ingen ville ta i dette materialet før langt utpå 70-tallet. Imidlertid er det som alle vet til enhver tid fra 25-35% av en hvilken som helst gjennomsnittsbefolkning som ønsker seg autoritære strukturer i samfunnet, mens et nokså stabilt flertall ønsker liberalisme både i økonomisk og sosial forstand. Vi får jo ikke et bra samfunn så lenge vi baserer dets eksistensielle stabilitet på “menn med våpen” (hvori opptatt enkelte kvinner) som skal vokte oss nominelt lovlydige borgere mot “den indre fienden” vi kaller kriminalitet. Hvorfor bryter folk loven? Det skal jo ikke være nødvendig. Norge i 2024 er jo ikke noe viktoriansk Charles Dickens type samfunn hvor fattige fillefranser flyr rundt og stjeler brød. De er ikke enkle å forholde seg til, men det finnes opplegg for sosialhjelp og denslags.

De mest umiddelbare motivene som faller meg inn er vinning, sjalusi og sinnssykdom (hvorav de fleste ikke teller som dette i strengt juridisk forstand, men det er ikke desto mindre “noe psykiatrisk” som foregår med mange av de som krysser grensen, ofte på grunn av et øyeblikkets innfall). Og som “sjalusi” i denne sammenhengen teller alt som handler om emosjonelt motiverte angrep på person eller eiendom som man “hater”. Den suverent største kategorien er likevel vinning. Folk tror de har noe å tjene på det de gjør og/eller involverer seg med. Hvilket bringer oss til fenomenet narkotika. Eller ulovlige rusmidler som vi kanskje heller bør si, for å ikke gå helt i surr. Det fuskes jo ellers friskt med alt og alle innenfor denne bransjen. Hvor mye politiressurser brukes på å leke katt og mus med narkohandelen? Vi må så absolutt faktorere inn hele den sekundære narkoøkonomien i helhetsbildet. Det brukes relativt mye penger både på den juridiske delen og på behandlingssiden. Dessuten alt “forebyggende arbeid” og den typen ting. Industrien som helhet må omfatte alt som havner i narkotikaens gravitasjonsfelt, uansett årsak og hensikt forøvrig. Etter min mening – og jeg vet ikke om jeg er den eneste som tenker sånn, men det betyr forsåvidt ikke noe fra eller til – er den såkalte “kampen mot narkotika” forlengst tapt. Narkotikaen vant slagsmålet. Den er overalt, billigere og “bedre” enn noensinne.

Å tro at vi kan få et narkofritt samfunn er like dustete som å tro at man kan ha en myggfri fisketur i Finnmark. Herregud. Skjerp deg. Det er ikke et spørsmål om vi skal ha “illegale rusmidler” i samfunnet, bare om hvem som skal kontrollere distribusjon og omsetning av de ulike produktene. Dette er det eneste realistiske valg som ligger på bordet. Hvis de sier at narkotika skal generelt sett fortsatt være forbudt i Norge – slik justisministeren erklærer – så sier de samtidig at vi skal ha voldelige gjenger som kjemper om markedsandeler innenfor en perverst stor svart økonomi. Slik er konsekvensene. Eksakt hvorfor har vi et gjengproblem? Fordi enhver dust kan tjene fantasibeløp på narkohandel hvis de bare er harde nok og villige til å “gå over lik” sånn som alle gode kapitalister til syvende og sist er nødt til å være. Det er åpent marked. Ingen forlanger lisenser. Ingen sjekker papirarbeidet ditt. Det handler bare om deg, skytevåpenet ditt og en pose med assortert stoff pakket som omsettelige enheter. Dessuten “gutta dine” – eller hvordan de nå ordlegger seg – som er de eneste vennene du har i denne fiendlige bransjen. Man behøver ikke akkurat å være noen Albert Einstein for å forstå matematikken i dette opplegget. Alt som er kriminelt står til fri disposisjon for de kriminelle.

Ryktet sier at den voldelige unge adoptivprinsen – eller hva han nå teknisk sett er sånn sett – som de driver og rævkjører i media nå for tiden, var leiligehtsvis “påvirket av kokain”. Han og resten av all vestkantpøbel. Silkerampen, som vi pleide å kalle dem på 80-tallet. Temaet behandles til stadighet i diverse bøker, filmer og serier; hvor penger mikses sammen med champagne og kokain, våpen, luksusliv og ville sex-orgier til en veritabel teknokratisk fruktbarhetsfestival som på en deprimerende perfekt måte oppsummerer vår tids dypt etablerte nihilisme. Unge idioter vil ha en smak av dette. De ser på stjernene som skinner der ute. Så ser de på foreldregenerasjonens foraktelige standarder. Hva går de for? Vi har alle vært unge. Selvsagt går de for fart og spenning. Det farlige og det forbudte. Det må man bare regne med. Skal du ut på vidda for å fiske? Da blir det mygg. At man ønsker det ene men ikke det andre forandrer ikke sakens faktanatur. Det er så fette evneveikt å tro at “kamp mot narkotika” er det beste for noen andre enn gangsterne at jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si. Cui bono? Hvem tjener på dette? Verst er imidlertid at de undergraver respekt for loven når de holder på sånn. Konfrontasjonslinjer har en innebygd tendens til å hardne over tid. Enten løser man dem eller så blir de verre. Slik er sakens naturlige dynamikk. Alle som ved noe tidspunkt og uansett grunn involverer seg med – definisjonsmessig som anført ovenfor – narkotika, gjennomgår før eller siden “samtalen”. Gjerne med noen andre brukere. Du vet. Når de sitter og filosoferer rundt hva som er forbudt og hva som er lovlig. Den usynlige bjørnen i rommet.

Det er ikke så mye det at politikerne bent frem lyver – selv om dette også skjer mer enn ofte nok – som at de prater tull og tøys. Hva er det som er galt med dem? Et føkkings barn kan jo se at opplegget ikke stemmer. Orkesteret spiller urent. Som jeg nevnte er det en forutsigbar 25-35% velgerandel i enhver befolkning som er “villig til å prøve” autoritære greier. Mer politi, hardere straffer, skarpere våpen og den typen ting. De vet ikke bedre. Kanskje de tror at sånt som skremmer dem selv også skremmer alle andre? En fagpsykolog må svare på dette. Jeg er strengt tatt en filosof. Dette er ikke mitt nabolag. Jeg kan bare uttale meg om etikken, logikken og metafysikken. Og ingen av dem trives sammen med hun som er justisminister nå. Hva er det som driver henne? Håp? Det er vanskelig å forstå, med mindre det handler om å vinne stemmeandeler hos fascistene. Realpolitikk ville vært at staten tok kontroll over rusmiddelmarkedet med de midlene den har, heller enn å jage drager i Narnia. Jeg er så fette sikker på at jeg vinner veddemålet at jeg satser alt jeg har: Det vil aldri bli noe rusfritt menneskesamfunn. Da snakker vi i så fall om en frivillig og eksklusiv sammenslutning av ideologiske nykterister som sannsynligvis samtidig praktiserer diverse annen disiplin også. Eller unntak fra den generelle regelen, om du vil. Så klart de finnes. Godtemplars, speiderbevegelsen, 4H og jeg vet ikke hva. Mange styrer streit og stødig gjennom hele slyngelalderen uten noe trøbbel, men minst like mange eksperimenterer med ditt og datt.

Medisinsk sett er det største narkotikaproblemet manglende “kvalitetskontroll” som medfører både overdoser og andre komplikasjoner. Dette er mest akutt akkurat på deres frontlinje, som selvsagt har fokus på behandlingssiden. Dette har i noen grad blitt bedre på grunn av sprøyterom og andre strikt medisinsk fokuserte tiltak, som mange lar seg provosere av fordi det er jo forbudt og det ene med det andre, likevel sitter fussene der og “setter skudd” med utstyr som det offentlge subsidierer. Midt i glaninga. Så langt den moralske forargelsen. Det som teller for de realitetsorienterte er de medisinske resultatene. Hjelper dette tiltaket? Bare hvis man ønsker å få ned overdosetall og diverse sykdom som henger sammen med uhygieniske forhold. Hvis man har en annen agenda er dette en vanhellig vederstyggelighet. Folk må lide. Folk må få sin straff. Mange føler slik. De har dårlig kontroll på sin indre sadist. Enten de innrømmer det eller ikke så liker de det når “synderne får smake på konsekvenser”. Da fryder de seg. Sånn burde ting alltid være. Bare de moralsk høyverdige fortjener et smertefritt liv, fullt av privilegier og fine ting. Justisministeren snakker ellers litt om bakmenn. Hva betyr det? Hvem er “bakmenn” i en global bransjeøkonomi som er på størrelse med hele turist, overnatting og serveringsnæringen tilsammen? Herregud. Skjerp deg. Det er de samme bakmennene som i alt annet: De som “tjener penger” uten å være alt for nøye med hvor pengene kommer fra. Man finner alltids noen som er interessert i en bærepose kontanter. Det bør ikke være alt for vanskelig å forstå. Alle trenger jo penger. Hver dag. Sånn er opplegget.

Teknisk sett er den ultimate bakmann i dette bildet likevel etterspørselen. Du vet. Fette enkel markedsmatematikk. Ingen etterspørsel, ingen tilbud. Sånt er enkelt å forstå. Selv om man er en pusher – altså en som “skyver”, eller det man i økonomisk teori kaller “kalde salg” – og står på som faen med å etablere et kundegrunnlag, så er det grenser for hvor lenge man gidder hvis det ikke er noen særlig bevegelse i greia. En ekte kremmersjel vil da finne noe annet å holde på med. Det finnes jo så mye folk etterspør. Hvis idèen fundamentalt sett er å “tjene penger” så vil man samtidig prøve å minimere sin egen arbeidsinnsats per inntjent krone. Hvis man må stå på som en annen jævel for å få solgt noen poser med stoff, samtidig som politiet flyr rundt med skarpe våpen og det ene med det andre, så vil man raskt erfare at det er bedre å bli rørlegger. Nok arbeid, gode priser, og ikke noe hardt trykk som skaper vanskjelige etableringsforhold. Folk liker ikke å forholde seg til vann og avløp, men tror du de vil ha det? Rørleggeren er noen ganger mer populær enn han som selger “kjemisk trøst” eller hva man skal si. Alle vil drite men ingen vil grave latriner, som det gamle ordtaket sier. Hvilket bringer oss til målinger av ymse stoffer i kloakkvannet. Det er sånn vi vet at det er mye stoff i markedet. Det er sånn det kan bevises på en måte som holder i retten, uten at man akkurat kan peke på et kvantum narkotika som er tatt i beslag eller noe, hver gang budsjettspørsmålet kommer opp. Hva gjør vi med narkotikaproblemet? Det er fristende å begynne å snakke om Fenrisulven nå. Skal den få fly rundt fritt eller skal man legge udyret i lenker?

Som alle vet finnes ikke sterkere lenker enn de byråkratiske renker. Smidd av autoriserte dverger fra svarteste fjellet. De vil holde den narkomane ulven like så godt som de holder den alkoholistiske tvillingbrorern. Det finnes selvsagt litt hjemmbrygging, hjemmebrenning, smugling og jeg vet ikke hva, men dette krever en form for initiativ som de fleste ikke gidder å legge ned på alkoholforbruket sitt. Det er ikke så viktig. Man kjøper bare det man behøver i butikken. Vi kan påregne “noe av det samme” i forhold til alt det som ved dette tidspunkt er illegale rusmidler også. Det er rimelig å anta at narkomarkedet allerede er ganske “mettet” slik at det ikke vil oppstå noen ytterligere etterspørsel selv om man gikk inn med en statlig overtagelse av distribusjon og omsetning. Det er bare en maktrokade som har til formål å fjerne noe av det enkleste og lettest tilgjengelige grunnlaget for en kriminell økonomi. Voldelige tenåringsgjenger og den typen ting vil dø ut like raskt som alle andre “frivillige tiltak” som folk ikke tjener penger på. Det er bare når man jevnlig kan sope inn mange titusener om dagen at det blir verd å starte noen slags skytekrig over. Folk forsvarer typisk bare fantasiene sine til en viss grad før de blir nødt til å skifte fokus og ta tak i livets realiteter, men når harde fakta er at en hvilken som helst middels begavet ramp kan tjene børsmeglerpenger på å jobbe i narkobransjen sier det seg selv hva vi bør forvente å observere der ute. Som er mer eller mindre akkurat det alle kan se.

Hva man kan ha kunnskap om er en ting, hva som er sant er noe annet. Bare fordi man ikke kan ha kunnskap om noe betyr ikke det at det ikke kan være sant. Det følger derfor ikke fra det faktum at man ikke kan ha metafysisk kunnskap at det ikke finnes noen metafysiske sannheter, eller at metafysikk er meningsløst.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

De hadde i alle år en politikk med å fornorske titlene til store utenlandske filmer, slik at denne gamle klassikeren med Gene Hackman som “Popeye Doyle” – jeg antar den kvalifiserer som en neo-noir – heter Brennpunkt New York på norsk, mens den het “The French Connection” på engelsk. Jeg skulle likt å ha vært tilstede som observatør i noen av disse faglige møtene som de sikkert må ha hatt da det ble bestemt hva den norske tittelen skulle være både til akkurat denne filmen og en rekke andre. Herregud. Dette er jo “løs gjendiktning” basert på noe som forsåvidt er logisk ut ifra handlingen, men det er ingen oversettelse av originaltittelen, så all “dypere mening” den eventuelt kan ha hatt går tapt. Fordi den originale “franske forbindelsen” var jo korsikanere i Marseille som etablerte seg på 1930-tallet. Opplegget ble en del av intrigespillet rundt Vietnamkrigen. De særlig interesserte kan utforske saken videre selv. Sånn at plottet i denne historien er definitivt “troverdig” i en slik kontekst, foruten at det da også spiller på de hendelsene som etter litt om og men førte til at samarbeidet mellom CIA og franske gangstere kom for dagen.

Men nok om det. Filmen er som sagt en klassiker, så den tilhører en liste over “ting jeg anbefaler”. Som jeg nevnte ved en tidligere anledning var 70-tallet en slags storhetstid for amerikanske auteurs; altså når regissøren har den hele og fulle kontrollen over prosessen. Ordet betyr egentlig autor. Forfatter. Så vi kan si regissørens rolle er som forfatterens, mens alle andre er enten karakterer han har funnet opp, eller de er forlagsfolk som går i veien. Sånt blir det film av. Vi behøver knapt nevne den lange listen over både autoriserte klassikere og kultfilmer som ble sluppet i USA på 70-tallet, og alt begynte med “den nye franske bølgen”. La nouvelle vague. Kunstnerisk sett er denne “franske forbindelsen” helt klart sammenlignbar med det kulturfenomenet de kaller The British Invasion på musikkfronten, som tok av med Beatles og Rolling Stones, sant en drøss andre på 60-tallet, og forble svevende – til tross for navnet – med Led Zeppelin og røkla utover 70-tallet. Hva skal man si? Kulturell kryssformering er kanskje et passende begrep. På 70-tallet er det strengt tatt ikke fransk film som kopierer amerikansk film. Forholdet er omvendt, ihvertfall så langt “metode” angår. Temavalg og karakterutvikling vil jo fortsatt henfalle til “nasjonale idiosynkrasier”. Jeg mener, fransk film er absolutt og definitivt fransk. Sånt er ikke til å ta feil av. Vel, vi har jo først og mest åpenbart språket, men det er også mye mer enn dette. Det er enklere å gjenkjenne enn å definere, men det er definitivt noe. La oss kalle det noe metafysisk.

Hva betyr det at noe er sannsynlig? At man observerer det med sannsynet? Jeg skulle gjerne hatt en sånn superkraft, men det har jeg ikke. For meg betyr det bare “den enkleste forklaringen” — som imidlertid må ha plass til alle kjente og utvilsomme fakta. Kompliserte forklaringer – som krever at mye må stemme for at alt skal gå opp – er ikke sannsynlige. Hvor mange mennesker har du møtt? De fleste av oss er noen jævla kløneaper mesteparten av tiden. Det er alltid noe som går galt. Noen glemmer noe. Andre kommer ikke. Bilen punkterer. Plutselig blir det brann i nabohuset. Hva som helst. Du kan trygt regne med at uansett hva du ser for deg så er det ikke sannsynlig at ting vil spille seg ut sånn. Et eller annet kommer til å treffe deg sideveis hvis du bare har blikket rett frem. Det er de suserne du ikke ser som tar deg ut. Dette var noe min venn thaibokseren sa en dag. Det er litt uff, knuff, oi og pes med å “ta imot innkommende slag” når man går kamper, men det går greit så lenge man skjønner hva motstanderen gjør. Men plutselig er det noe man ikke skjønner og da går alt i svart. Sånn kan det gå. Uansett hvor god du er, hvis du går et antall kamper på ditt eget nivå vil det før eller siden skje med deg også. Det er ikke engang sannsynlig, det er fette idiotsikkert. I Brennpunkt New York er det en tilfeldig hendelse som setter Popeye Doyle på sporet av den franske forbindelsen. Det er ofte sånn. Ting skjer og noen legger merke til noe. De begynner å pirke litt. Snuse på det og studere det. Siden baller det på seg og før man vet ordet av det er hele mannskiten ute av kontroll. De har ikke gode pensjonsordninger for gangstere.

Det varierer litt hva folk mener med å forstå noe. Selv er jeg jo en fette enkel tenker så det må ha noe med forstand å gjøre så vidt jeg kan se. Man bruker hånden til å gripe en gjenstand. Man bruker forstanden til å begripe et konsept. Se? Det er ikke vanskelig å fatte. Til syvende og sist handler livet om redskapsbruk, både i abstrakt og konkret forstand. Vi hamrer og slamrer, bygger det meste, mens vi drømmer om lykken lik en desperat amfetaminmisbruker lengter etter litt rohypnol sånn at de kan få sove noen timer. Hva er det med David Lynch? Han lager jo noen ganske uhyggelige greier, på en måte som er unikt hans egen. Han søker ikke akkurat det komfortable. Hvor får han det fra? Det karakteristiske universet han jobber innenfor er veldig drømmeaktig og befolket av forvridde, bisarre typer.

Alle sier at hans magnum opus er Mulholland Drive – eller muligens Twin Peaks hvis man er av den typen – men selv er jeg kanskje litt i overkant fascinert av den tre timer lange og komplett ubegripelige Inland Empire. Den er en “erfaring” som ikke kan forstås, ihvertfall ikke ved den konvensjonelle forstandens hjelp. Du må ikke tenke mens du erfarer en David Lynch-film. Det kan du gjøre etterpå. Mens filmen ruller består jo kunsten i å ikke tenke og tro at du forstår noe. Sånt er bare forvirrende. Gå heller og se en film med Sylvester Stallone eller noe hvis du er den typen som liker å føle deg smart i forhold til fortellingen. Jeg forstår hva som motiverer disse karakterene. Jeg skjønner ikke hva sånt handler om. Selv føler jeg meg til enhver tid som en idiot og mener jeg har saklig grunn for dette. Det er jo så mye jeg ikke vet. Og det hender så ofte at noe jeg driver med ikke funker som det skal. Bare jammer hele mannskiten.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Hva må til for å føle seg smart? Resultater? Jeg har masse sånt men jeg føler meg typisk mer heldig enn smart når det er noe som går bra. Jeg vet jo at jeg ikke er smart, så dette kan man aldri skylde på. Riktignok har jeg perverst høy IQ men du kan tro hva du vil; dette er ikke noe som hjelper i det store bildet. Det å “se mer” betyr ikke ofte – eller engang på det jevne – at man typisk ser flere gode ting. Verden er et grusomt sted og menneskene er redde. Og de som ikke er redde er noen slags psykopater som jobber med å utvikle sin seriemorderkunst, selv om de teknisk sett ikke myrder noen. Mentaliteten er den samme. Verden er et lerret og menneskene er maling. Jeg ser det forsåvidt litt på den samme måten, bare at jeg ser det som et ferdig utviklet kunstprodukt. Mennesker er ikke en ressurs på tube som man bare kan klemme ut og bruke til å male sin livshistories inderlige drama, eller i det minste noen slags salgbar kitsch. De er en del av motivet som noen allerede har malt. Mennesker er ubrukelige. Nyttige kan de ofte være, til og med hyggelige noen ganger, men de kan aldri “brukes” til noe. Mennesker er ikke materialer. De er ikke engang “ressurser” i en mer abstrakt forstand. Bare psykopater tenker sånn. Ethvert individ er et absurd lite univers i seg selv, full av noe som beveger seg. Mennesker er slik jeg ser det i all hovedsak magiske skapninger. Hulderfolk som har mistet retningssansen, om du vil, og nå står de til knes i gjørma og roper på hjelp. De vet ikke hva de er, hvor de er, hvor de kommer fra, eller hva som er meningen med alt dette. Man bare liksom våkner opp en dag og innser at man har svært liten kontroll over ting.

Kjenner du til Antonin Artaud? Det er opp til deg selv om du vil google, men poenget er at han er en nøkkelfigur for å danne en bredere kunstforståelse. Ikke så mye mannen i seg selv, eller hans verk, men i kraft av sin innflytelse over ikke bare andre individer men “selve kunsten” som et menneskelig aktivitetsområde. Han var definitivt en influenser i ordets mest bokstavelige forstand. La oss sammenligne med det de sier om bandet Velvet Underground. Det var ikke særlig mange som kjøpte plata deres men alle som kjøpte den startet selv et band like etterpå. For eksempel er hele den godt kjente japanske dansedisiplinen de kaller butoh – the dance of darkness – basert på Artauds metafysikk. Livet er grusomt og ubegripelig, deretter dør man. Men først har man en håndfull tid som man – i en relativ forstand – kan disponere som man selv ønsker. Bli rik. Bli fattig. Ta en jobb. Kjøp et hus. Vær tro eller utro i kjærlighet. Reis på ferie til Bahamas. Alt er i utgangspunktet åpent og fritt, ihvertfall fra et norsk perspektiv. Det er ganske stor varians i “livslystene” og folk kan være så forskjellige at de i praksis ikke forstår hverandre engang på et overfladisk plan. Derfor har vi prinsipper. Vi forstår kanskje ikke hverandre men hvis begge kan forstå prinsippet så har vi jo etablert en plattform for kommunikasjon som fungerer på det praktiske plan. Altså, selv om vi verken snakker med eller til hverandre i noen meningsfull forstand, så snakker vi ikke desto mindre om noe som interesserer oss begge. Vi er tilstede i det samme universet.

Karakterene David Lynch typisk skaper er ikke “troverdige” i den virkelige verden, de er fabelskapninger, men kanskje nettopp derfor rammer de oss på en “troverdig” måte likevel. Det er mye Per, Pål og Espen Askeladd på fleinsopp i Los Angeles, for å si det slik. Absurditeten i historiene hans ligner ikke på “selve livets absurde tilstand” men de har i det minste absurditeten til felles – slik sett er karaktertegningen hos David Lynch litt i slekt med Brødrene Coen – sånn at vi kan forholde oss til det som teatralt drama. Vi tror uten å egentlig tro, om du vil. Det er ikke virkeligheten vi observerer. Det er en drøm. Og det er først og fremst noen annens drøm; som de viser oss i form av en kunstproduksjon. Så hva er det meningen at vi skal tenke? Det sier David Lynch selv lite om, til tross for at han alltid blir spurt om dette når han stiller til intervjuer. Eller rettere sagt, han svarer alltid noe, men om det er en “ledetråd” vet bare han selv der han sitter og smiler lurt. Opplegget hans minner meg om opplegget til frimurerne. Hemmeligheten er at de ikke har noen hemmelighet, men så lenge de har mange “søkere” har de alltid mange nyttige idioter til disposisjon. De vil betale for “ledetråder” ved å utføre alskens små oppdrag. Alle danser når fløytespilleren er på jobb. Det David Lynch jobber med er rett og slett bare abstrakt historiefortelling. Forstår du for eksempel Vasilij Kandinskij? Eller Mark Rothko? Jeg mener, alle forstår noe når de stirrer ned i denne avgrunnen, eller kanskje “lar seg suge inn” er bedre å si, men det handler mer om assosiasjoner i fantasien enn sånt som man kan eller bør håndtere med forstanden.

Den tyske filosofen Hans-Georg Moeller snakker en del om “mentale teknologier” og hvordan disse spiller inn i forhold til identitetsdannelse og den typen ting. En av disse er Schultstoltze – “skyldstolthet” – som han betrakter som en unikt tysk oppfinnelse, men også et tysk eksportprodukt, for i likhet med så mye annet tysk er det solid laget og praktisk nyttig for alle som behøver verktøy. Som alle vet etablerte jo tyskerne sin Erinnerungskultur – “minnekultur” – muligens som en slags kulturbro mellom øst og vest da den tyske gjenforeningen skjedde, men det er uansett noe som var utenkelig så lenge samfunnet hovedsaklig var befolket av sånne som kunne huske Den andre verdenskrig og årene like etterpå. Man snakket rett og slett ikke om nazisme i Tyskland før “minnekulturen” ble introdusert. Hva var det å si?

Problemet med nazisme er jo ellers enkelt å forstå. Det er creepy når man snakker om det og det er creepy når man ikke snakker om det. Ihvertfall fra det unikt tyske perspektivet. Hva virker som en rimelig kommentar å avlegge? Det skjedde jo ting som var så uhyrlige at ingen liker temaet, minst av alt tyskere som er født lenge etter at alt skjedde og som ikke har noen levende slektninger assosiert med Hitler og prosjektet hans. Ikke desto mindre er nazifortiden noe de må leve med uansett hva de nålevende tyskerne tenker om saken. Det vil komme opp dårlige vitser om “tyskere under krigen” og den typen ting. Sånn er menneskene. De frie assosiasjonene er ikke så frie som folk tror. Du vet hva de sier: Hånden som beveger vuggen er hånden som beveger verden. Hvis man har vokst opp med hundrevis av historier om “de fæle tyskerne” så husker man dette senere i livet. Det dukker alltid opp.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

La oss snakke om en helt annen mental teknologi: Fordommer. Det er noe folk bruker for å spare tid og andre ressurser. Det har i utgangspunktet ikke noe med “den andre” å gjøre, det er bare en kategoriseringstaktikk som for det meste virker på en statistisk gjennomsnittsmåte for de som bruker denne teknologien. De opplever jo stadig at de “har rett”. Fordom betyr kort fortalt forhåndsdømming basert i mønstergjenkjennelse. Jeg har sett dette før. Det er uansett vår gamle venn underbevisstheten som jobber. Hvordan de dataene som den jobber med havnet der i første omgang er et annet spørsmål. Mesteparten har sannsynligvis blitt installert av andre. Barndomstraumer er jo ikke uten grunn et stadig like aktuelt tema innenfor psykologien. Jeg holder ikke selv noen slike husdyr, men jeg husker for eksempel en historie jeg hørte tidlig på 70-tallet, da noen tyskere hadde dukket opp på den lokale campingplassen og hu gamlemor som passet butikken akkurat da ble så redd at hun klarte ikke å si noe, hun måtte bare gå rett derfra. Og så lo alle sammen. Jeg også, selv om jeg ikke skjønte poenget. Har ikke tyskerne sluttet å krige for lenge siden? Men folk husker jo ting i både tredve år og mer, kanskje særlig når det er første gang dette minnet blir vekket på like lang tid.

Har du noen gang vært redd uten å ha en saklig grunn for dette, av den typen som man kan peke på og som alle kan forstå? Du behøver ikke å svare. Eller rettere sagt: Bare tenk på svaret inni deg. Ikke vær redd, ingen vil få vite noe. Det er vel faktisk korrekt å si at dette er noe alle driter jevnt i, selv om de sikkert klarer å hoste opp noen slags sympati hvis du plutselig melder at du “har lyst til å snakke om det”. Så du har vært redd? Jøss. Det var noe nytt, liksom. Det handler ikke så mye om “frykten i seg selv” som hva man gjør med den. Herregud, for noen er det et regelrett rusmiddel. Jeg tenker på visse ekstremsportutøvere og den typen folk. De liker rushet. De må ha det, igjen og igjen, og noen dør av det. Fullgodt narkomani hvis du spør meg. Overdoser og hele pakka. Frykt er en fundamental del av selve livsopplevelsen mer enn det er noen “følelse” i den forstand. Forelskelse er en følelse. Frykt er en energi. Noe som får folk til å sprette på beina og løpe for livet som et annet skremt dyr. Frykt er seriøst. Det lønner seg dårlig å kødde med folks frykt. Selv om de ikke “gjør noe” – verken der og da eller senere – kommer de likevel til å hate deg for det. Hvem vet når og under hvilke omstendigheter du møter dem senere? Kanskje det blir deres tur til å kødde med deg. Eller kanskje de finner noen annen å ta det ut over. Du vet. Noen som ligner på deg, i atferd eller andre karakteristika.

Jeg kan ikke huske å ha hørt om noen som har blitt trakassert i utlandet bare fordi de er norsk. Hva har folk på Norge? Nesten ingen klarer å komme opp med noe annet enn oi oi vikinger, eventuelt noe med vintersport, eller svartmetall hvis man har legning for denslags, mens tyskernes problem er at nazismen skjedde i forigårs. Vikingene var sikkert etter måten like fæle som Hitlers “spesialkommandoer” men alt det der er så lenge siden at ingen lenger har noen mening om saken, annet enn at det er et artig rølpetema. Og så er det alltid noen som har vikinger i slekta, ihvertfall i Storbritannia. Tyskerne har et annet opplegg. Vikinger er også et problematisk tema, de ble jo brukt som symbol av disse evindelige nazistene, men turistminner er noe annet. Om de har vært eller ønsker å dra, Norwegen er noe episk for dem. Snart er dagens tema fjellet. Slår aldri feil. En gang jeg satt på en rasteplass utenfor Frankfurt og gnagde på en currywurst kom det en dame i kjønnsmoden alder og ville vite om jeg var norsk. Jeg antar hun hadde sett bilskiltene. Jetzt bin ich ein Frankfurter, aber aus Norwegen, svarte jeg, som jo var sant der og da. Dermed fortalte hun meg at hun faktisk hadde vært i Norge. Sammen med typen sin. Men det er slutt nå, la hun til. Aber doch, svarte jeg, Norwegen ist jeder da. Ha ha sa hun da, men på en litt kalkunaktig måte. Hun hadde ikke noen fin latter. Jeg skrev aldri brev.

Skyldstolthet er som konsept utviklet for å gjøre en moralsk tryllekunst. Minnekultur er det offisielle navnet, men hva det handler om er en alkymistisk forvandling av “den nasjonale skammen” som nazismen representerer gjennom at de “soner” på deres vegne, selv om de teknisk sett ikke har noe med saken å gjøre. Jeg mener, føler du noen gang ansvar for hva oldefaren din gjorde for åtti år siden? Tyskernes store kosedyr i rusen av skyldstolthet er selvsagt Israel. De er ganske tydelige på dette. Faktisk nesten like beinharde som amerikanerne, men av vidt forskjellige årsaker. Trenger vi å snakke om kristendommens rolle i Tyskland? Herregud. Da blir vi aldri ferdige. Det er nok å si at de har en katolsk og en protestantisk del. Sånn er situasjonen per i dag. Kanskje jeg bare innbiller meg ting, men jeg synes jeg kan merke tydelig forskjell på nord og sør når jeg reiser gjennom landet. Uansett er ingen av dem særlig kristelige, ihvertfall ikke på noen typisk amerikansk måte. Men de forstår seg på skyld og soning. De har en pervers smak for begge deler. Ironisk nok ser det litt ut som om de har fått “jødene” opp på middagstallerkenen igjen, men denne gangen vil de åpenbart ha tilgivelse. Herregud. Man kan jo verken glemme eller tilgi noe sånt, men på den annen side behøver heller ingen nålevende mennesker å sone for det som skjedde den gangen. Det forandrer ingenting. Det er ihvertfall noe som har gått alvorlig galt et sted når nålevende tyske jøder ender foran domstolen for antisemittisme fordi de har skrevet noe på Twitter om solidaritet med Palestina.

Altså, det bor jo en slags etterforsker i meg. Ihvertfall til en sånn grad at det var en reflekshandling å gå på biblioteket for å lese meg opp på ting jeg var nysgjerrig på — på den tiden da biblioteket var det nærmeste man kom en søkemotor på nettet, selv om alt var veldig manuelt og knirkete. Det hele involverte mye mer arbeid, men det fungerte i prinsippet på den samme måten. Er det noe du behøver å vite? Se hva de har om saken på biblioteket. Alle gjorde dette. Sikkert til og med politiet noen ganger, men ihvertfall det vi kaller gravejournalister som var ute etter å finne bunnen i ting. Studenter og forskere behøver vi ikke engang å nevne. De bodde jo praktisk talt på biblioteket i gamle dager.

På bildet ovenfor ser vi bandet New York Dolls i året 1973. De var en sterk representant for den amerikanske enden av kulturfenomenet “glitter rock” — hvor vi også finner David Bowie ved denne tiden, T.Rex, Sweet og mange flere. Greia var at de skulle dolle seg til og se “androgyne” ut på scenen. Kjønnsløs, men likevel sexy, for å si det slik. Litt “trans” kan vi kanskje også si, fordi dette vil irritere de store men enkelte små vil det more (for å sitere Welhaven). Samtidig skulle de spille nokså hard og gitarbasert rock. Ordentlig rettfrem råkkenråll, ikke noe kosmisk dansemusikk, selv om noen av dem var mer svevende enn de andre. Sangeren til New York Dolls het David Johansen — og han var en av de få som det virket naturlig å sammenligne med Mick Jagger som “scenetype”. Veldig frempå og karismatisk.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Saken er at jeg oppdaget – det var forsåvidt vanskelig å unngå – et helt annet band i året 1977, som gjorde et ganske sterkt inntrykk på meg fordi de var så mye verre enn alle andre, men ellers låt det ganske likt. Gitarbasert hard rock av en type som hadde vært Made in Britain siden på 60-tallet. Riktignok var de ganske drøye med hvordan de geberdet seg under intervjuer og denslags, men hvor mange drita skandalemakere har det vært i rocken siden den var nyfødt? Det er en del av greia. Punk rock var bare et salgstriks. En gimmik. Noe pressen fant opp for å forklare et “ungdomsopprør” som egentlig bare handlet om de vanlige greiene, iblandet noen definerende kulturuttrykk og stilelementer som verken er her eller der i forhold til de sosiale problemene i Storbritannia den gangen. Slik oppdaget jeg Malcolm McLaren. Han hadde ifølge legenden vært i New York og blitt imponert av New York Dolls, så han ville starte en britisk versjon av det samme opplegget, med seg selv som manager og produsent. Men hva skulle de hete?

Malcolm drev ved denne tiden – i kompaniskap med designeren Vivienne Westwood – en litt vågal butikk kalt Sex. Du vet. Briter. Men nok om det, han filosoferte videre at Sex Dolls sannsynligvis vil bli litt galt for det britiske rockepublikummet, så det ble etter å ha utprøvet noen andre ord endelig bestemt at bandet skulle hete Sex Pistols. Et designerprodukt for generasjoner som skal komme. De såkalte bondagebuksene som var chic blant de tidligste pønkerne – også i Norge – var for eksempel en kreasjon av Vivienne Westwood. Alt henger sammen med alt. Milliardæren Richard Branson var til og med innblandet. Han tjente jo de første pengene sine på etableringen av plateselskapet Virgin, og utga plata Never Mind The Bollocks, som også ble den eneste offisielle utgivelsen før bandet la opp. Sex Pistols ga seg etter eget ønske, selv om de kanskje kunne ha “slått gjennom” på grunnlag av det ganske solide debutalbumet. Det regnes jo den dag i dag som en udødelig klassiker. Særlig sangeren John “Johnny Rotten” Lydon var misfornøyd med opplegget. Han ønsket imidlertid å fortsette med musikk, så han startet prosjektet Public Image Limited (PIL) som er litt vanskelig å plassere sjangermessig, men folk sier vel formodentlig at det er “post-punk” uten at det er ironisk ment.

Her er slageren Trash fra debutalbumer til New York Dolls (1973):

I disse siste dager før det oppkommende amerikanske presidentvalget observerer man at diverse “offentlige debattanter” (public intellectuals) fordeler seg mellom de som snakker som fascister og de som snakker om fascister. Hva er viktig? Dette er selve inngangsspørsmålet til all menneskelig virksomhet. Svarene varierer, men alle henviser jo til hva som er “viktig” som den ultimate forklaringen på alle ting. Du vet. Økonomien er viktig. Helsa er viktig. Miljøet er viktig. Utdanning og allmenkunnskap er viktig. Det ene med det andre, lista er lang og tidsklemma er trang. Snart er det jul og da vil vi nok en gang se den typen presanger som folk kjøper på den døgnåpne bensinstasjonen underveis til et juleselskap de har visst om siden slutten av sommerferien. Dette er i grunnen menneskenaturen i et nøtteskall: Vi både mener og vil, men vi får ikke til. Plutselig er tiden ute og man må handle, men ikke nødvendigvis mens man står på sin beste fot. Derfor blir det som det blir. Vi utsetter typisk alt til det ikke lenger lar seg utsette.

Det er ellers ikke på noen måte krystallklart hvem som er fascistene i dette bildet. Trump er jo faen ikke organisert nok som person til å fortjene noe spesifikt navn for hva enn som surkler seg gjennom denne mentale avfallspølen, men han sier noen ganske bemerkelsesverdige ting. Hvis han blir valgt til president vil han “utvise mange millioner” og sette enda flere i fengsel fordi de er “indre fiender” av den amerikanske storhetstanken. Hvor mye mer fascistisk trenger man å få det før skoen passer? Herregud. På den andre siden har Joe Biden – av egen fri vilje – valgt å plassere seg selv på historiens søppelhaug gjennom sin ukritiske støtte – handling snakker, mens ord bare babler usammenhengende – til hva man enn skal kalle den jævelskapen Israel holder på med nå for tiden. Han kunne ha krevd full stans i de sanseløse massemyrderiene av sivilister, ellers blir det full stans av alle former for bistand, men det gjorde han altså ikke mens han burde ha gjort det, og gjør vel forsåvidt heller ikke ennå. Det er vanskelig å forstå en slik holdning. Ingen diskuterer om Israel har “rett til å forsvare seg”. Alle har slik rett. Det er noe annet vi snakker om. Proporsjonalitet. Realisme. Diplomati. Menneskerettigheter. Nødhjelp. Den typen ting. Hva vi observerer er imidlertid menneskeforakt. Det gjør liksom ikke noe om det stryker med mange titusener av sakesløse palestinere mens hele regionen legges i ruiner, fordi Hamas. De er så farlige og så ondskapsfulle. Herregud. De er bare en bande lurvete frilanskrigere som opererer på vegne av en stat som ikke engang eksisterer. Om palestinerne støtter Hamas og derfor ikke fortjener bedre? Da sier jeg bare god jul. Du befinner deg nærmere mentaliteten til nissen – den typen som bor i fjøset – enn mentaliteten til Jesus.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Nå er det selvsagt litt kontroversielt å snakke om jøder og Jesus i det samme avsnittet, fordi det gikk jo drøyt hundre år etter Jesu angivelige dødsdato til det var noen allmenn enighet om at jøder og kristne var to forskjellige ting. I starten ble de regnet som samme ulla, bare forskjellig sau. Mange tenker forsåvidt slik den dag i dag, men for såvel akademiske som praktiske formål er det lite hensiktsmessig å blande dem sammen. Vi gjenstår altså med politiske formål. Jeg har ellers aldri møtt noen kristne som synes at de er “det samme som jødene” og definitivt ingen jøder som tenker sånn. Men når det kommer til den politiske kontaktflaten foreligger det vel noen “felles interesser” som kan manipuleres hithen og dithen av kyniske operatører. Den kristne dødskulten – altså de som dyrker dommedag; når Jesus skal komme tilbake for å dømme levende og døde – er tildels sykelig opptatt av Israel. De er en nødvendig brikke i spillet. Jeg vet ikke hvor bra det er å ha sånne venner, men det hjelper sikkert at de kristne vennene har stor politisk makt i USA. Hvor mye skal du ha for å la noen pisse på deg? Ville du gjort det for hundre millioner kroner? De fleste svarer ja. Okay, så hva med to hundre kroner? Vi har jo allerede etablert at du er en pissboy. Nå diskuterer vi bare prisen. Jeg er jo nokså sikker på at det går an å få tallet hundre millioner ganske kraftig ned før transaksjonen blir uakseptabel for deg, pissboy. Det er sånn den virkelige verden virker. Først mister man dyden. Deretter kaster man resten i desperasjon.

Om flyktninger er det å si at – enten de er vettskremte stakkarer på en overbevisende nok måte til å trigge morsinstinktet hos de velhavende nasjonene eller de er “bare kyniske lykkejegere” spiller i utgangspunktet ingen praktisk rolle, de er uansett “i bevegelse” uten noe klart landingspunkt – ingen flykter hjemmefra hvis de tror de har noe å tape på dette, eller kanskje rettere sagt noe det er verd å kjempe for, mer eller mindre bokstavelig talt, men som også befinner seg innenfor deres realistiske rekkevidde. Hvis alt uansett er bare drit og håpløshet har de jo ikke noe å tape på å legge ut på en lang, uviss og tildels veldig farlig vandring mot Soria Moria Slott langt i det fjerne. Venezolanere vil helst til USA eller Europa men de godtar også nabolandet Colombia, som på sin side ikke er udelt positiv til å ha tatt imot fem millioner flyktninger fra Venezuela, men hva skal de ellers gjøre? Og hva skulle Libanon gjøre da det ble krig i Syria? Hvis folk var kule og de økonomiske mulighetene gode så ville de fleste velge å bosette seg “hjemme” — hva enn dette ordet betyr for dem. Der mesteparten av slekta bor? Der man dannet de fleste av oppvekstminnene sine? Noe sånt. Det er ikke et presist begrep, men alle vet hvor “hjemme” er når de finner fred, føler seg velkommen, bygger drømmehuset, eller hva man skal si. Det er fortsatt ikke noe presist begrep. Det er en følelse. Det er fælt å miste denne følelsen, og verst for de gamle. Det er ikke greit å ikke vite hva dagen bringer når man er ung og sprek heller, men da har man i det minste en litt spretten energi i kroppen. De gamle har mistet dette. Alt sleper for dem. Lette ting har blitt tyngre, om ikke direkte umulige. Og prognosen fremover er ikke god. Hvor skal de tilbringe denne delen av livet? På flukt? Det virker urimelig.

Hva er det egentlig som foregår med disse som lyver noe aldeles hemningsløst hele dagen lang? De bryr seg åpenbart bare om effekten av det de sier – gjerne på kort sikt – ikke om det er sant eller usant. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Bare ignorere det? Det virker ikke forsvarlig. På den annen side virker det også litt håpløst å faktasjekke noen som allerede har liret av seg ti nye løgner mens man var opptatt med den første. Det er et dilemma. Ethvert “engasjement” fra din side fører bare til at du taper, men hvis du ikke setter ned foten, tar avstand, hva som helst, så gjelder jo “taushetens antatte samtykke”. Hvis du ikke er med fascistene – du tier i det minste – antar de at du er mot dem, og hvis du ikke – på en tydelig måte – er mot fascistene så antar alle andre at du er med dem. Sånn har det blitt. Hvis det ikke hadde så grav alvorlige konsekvenser både på kort og lang sikt ville det vært komisk at dette amerikanske presidentvalget ifølge hva de sier er “dødt løp” like før målstreken. Verden er allerede spennende nok som den er. På 80-tallet pleide vi å vitse om at det amerikanske valget alltid står mellom de kyniske og de naive. Det har lite med “partier” å gjøre. De kyniske vinner alltid, fordi de forvirrer de naive med noen slags dramatisk vifting med venstrehånda mens den høyre rapper lommeboka deres. Men denne gangen er det annerledes. Nå står det mellom instrumentell fornuft og usammenhengende galskap. Mellom “byråkrati as usual” og en fullstendig rasering av hele statsapparatet. Det mest logisk konsistente jeg har hørt fra noen Trump-supporter er at de håper han skal brenne hele mannskiten ned. Du vet. Ødelegge USA slik det er i dag. Det tror jeg også han ganske sikkert kommer til å gjøre hvis det er opp til ham selv, men jeg tror fascistene håper at Trump skal ta dem over målstreken og deretter krepere og bli borte for alltid. Fordi da kommer jo JD Vance inn i bildet, og han bor i lomma til teknomilliardærene. Da blir det gode tider for han som lederen for Norges Pensjonsfond Utland bare kaller “Elon”. Fistbump. Hva er det han heter? Nicolai Tangen? Han skjønner åpenbart ikke problemet. Norge tjente ti milliarder på Tesla-aksjer bare denne uken, sier han, som om dette er siste ord i saken. Pengene er jo for det første ikke tjent før aksjene er solgt, fortrinnsvis til en høyere pris enn hva de ble kjøpt for. Så langt er alt som har skjedd at Norge – gjennom sin fondsforvalter – har meldt seg på i en internasjonal psykose om Elon Musk og hans angivelige genialitet. Det gir en nokså distinkt spysmak i munnen. Pengefolk har ingen prinsipper. Er det alt vi er nå?

Vitenskap er systematisk, metodisk og kritisk undersøkelse, studium eller forskning. For eksempel sier vi at noe er vitenskap hvis det følger visse kriterier for god forskning.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Gal vitenskapsmann er en egen sjanger innenfor fantasy og horror. Trenger du en skurk til historien din? Dette er en av mange mulige utveier for de som velger å ikke gjøre det religiøst, det vil si trekke inn “det overnaturlige” som forklaring på det som skjer. Når det kommer til begrepet ondskap stiller jeg meg uten å nøle sammen med de som har den enkleste definisjonen; at onde mennesker er sånne som gjør onde ting, men at “ondskap” i seg selv ikke er noen åndskraft som har noen form for aktiv tilstedeværelse i verden, Du vet. Noen slags kosmisk supersadist a la Satan som har til oppgave å bare fly rundt og være jævlig. Det er en dusteforklaring. En tegneserie. Ting er ikke så enkle i virkeligheten. Det onde bor i oss alle som en uforløst mulighet. Ett av mange aktuelle alternativ som eksisterer innenfor spekteret av frie valg. De fleste kjenner på det hver dag i form av bisarre tanker og assosiasjoner som dukker opp. Burde vi ikke bare nuke hele jævla MIdt-Østen èn gang for alle? Så rister man på hodet. Herregud. Sånt er desperate tanker. Overflaten er kanskje en eplekjekk flabbergast, men under ligger det en stor uro. Dette individet har vanskelig for å prosessere det de bevitner. Hvem tenker sånn? Og hvem sier sånt, selv om det dukker opp som en fjern tanke? Skjerp deg.

Filosofi er som alle vet et portemanteau – en ordsammensetning – av det opprinnelige greske konseptet Filos Sofia; en venn av Sofia. Selve virksomheten deres – atså det vi nå kaller filosofi – heter egentlig fronese, eventuelt fronesis, og er en systematisk prosess for å utvikle “bedre dømmekraft” i alle livets saker ved hjelp av fornuft og kritisk tenkning. Eller hvis man liker det mer dramatisk kan man kalle det en dypere “guddommelig” innsikt i tingenes natur. Og hvordan oppnår man så dette? Spørsmålet koker sannsynligvis ned til varians i individuell smak og temperament. Vi har uansett et utvalg forskjellige filosofiske tradisjoner som kjekler en del rundt “metode” men aldri egentlig om “formål”. For å si det så enkelt og med så få ord som mulig: Det handler om å skjerpe seg. På alle måter og hele tiden. Det stanser aldri. Hva trodde du? Vi er jo bare mennesker. Ingen klarer å løpe fra sitt eget rasshøl. Selv om ting gikk bra i dag så er det en ny dag i morgen, hvor de samme gamle fiendene stempler seg inn på jobb så snart man våkner og starter dagen. Du vet. Alle de onde alternativene man alltid ser kretse rundt i utkanten av det moralske gangsynet. Hva er riktig handling? Å være en venn av Sofia betyr at man alltid må stille dette spørsmålet. For Sofia er jo visdommens gudinne i det hellenistiske systemet for verdensforklaring. Hun krever seriøsitet. Hun krever fronese. For å dra en sammenligning til noe som bør være eminent forståelig i en moderne kontekst: Det blir litt som “respekt for loven” blant de som jobber innenfor politi, rettsvesen og denslags. Loven er ikke et varemerke som de plikter å markedsføre fordi de er ansatt i dette firmaet, det er et “høyere prinsipp” som de har noe slags parareligiøst forhold til, men på et fornuftsgrunnlag (selv om spørsmålet sikkert har emosjonelle dimensjoner for mange). En jurist er således en “venn av loven” tilsvarende hvordan en filosof er en “venn av Sofia”. De krever mer av folk som jobber innenfor rettssystemet. En vanlig faen vil lettere få tilgivelse for alt sitt fusk og snusk, mens “svik blant venner” alltid er en mye alvorligere sak.

En av vitenskapens mest ikoniske skikkelser er Isaac Newton (1643-1727), men på den tiden han var virksom fantes det ingen “vitenskap” per se. Alt ble kalt naturfilosofi og Newton selv identidiserte seg som alkymist. For ham var fysikken og matematikken nettopp slike “guddommelige” innsikter i tingenes naturlige orden som det er meningen man skal oppnå gjennom fronesen. Han var ingen praktisk mann, men han var en jævel til å tenke. Forsåvidt ganske jævlig i sine sosiale forretninger også, etter hva jeg hører. Du vet. En drittsekk. Kjip og knugen i pengesaker, og overdrevent rasende hver gang han følte seg krenket av noen, som var ganske ofte. Saken er at det er veldig mye folk ikke nevner når de gjør Isaac Newton til posterboy for vitenskapen. Han var jo en ganske komplisert type. Vesentlig mye fælere i kjeften enn til og med meg. Folk i samtiden likte ikke Newton, men det går ikke an å diskutere med de faglige resultatene hans. Han visste hva han drev med. Sånn sett var ikke Newton noen gal vitenskapsmann; bare en brysk, brautende og dypt sosialt hensynsløs type. Noen ville sikkert kalt ham en psykopat, men dette er heller ikke korrekt. Han var ikke manipulerende og søkte ikke å “bruke andre mennesker” i opplegget sitt. (Sannsynligvis betraktet han dem stort sett som ubrukelige.) Det vi behøver å vite er at Newton var en åndsgigant – et geni – og han var fullstendig klar over dette selv. Han var klysete litt tilsvarende hvordan en overjordisk vakker kvinne kan være klysete på dette grunnlaget. Du vet. Veldig bevisst om sin egen særlige status i et hierarki over urettferdig fordelte personegenskaper — som alle ikke desto mindre beundrer og løper alle slags ærend for så snart divaen løfter en finger. Bare det å være i nærheten av “noe usedvanlig” er bra nok for de som selv vet at de ikke er sånn. De er bare vanlige, middelmådige og engstelige sjeler. Deres beste sjanse for å oppleve noe eventyrlig er at de henger seg på en eventyrer som er i bevegelse.

Det finnes en del kanaler på nettet for det jeg vil kalle vitenskapssladder. De er mange hundre prosent bedre enn det vi typisk finner i media når det er noe – kanalene er drevet av fagfolk, men de retter seg mot “folket” – men det er ikke på et sånt nivå at man behøver mange års utdannelse for å forstå hva fanden de prater om. Noen ganger klarer de ikke å styre entusiasmen sin, så de friker ut i noen slags gitarsolo rundt ymse matematiske begreper, men for det meste snakker de “hverdagsengelsk pluss”. Noe faglig sjargong må påregnes, for det ene drar jo det andre med seg på dette emneområdet. Hvor mye går det an å si om fysikk før man må henvise til kvantemekanikk og/eller relativitetsteorien? Vi har alle hatt det vi hadde på skolen. Atomer og kometer. Gravitasjon og elektrodynamikk. Hvis du har god nok grunnforståelse i fysikk til å karre deg gjennom en normal artikkel i magasinet Illustrert Vitenskap – i den grad de eksisterer lenger – så vil du også klare en typisk kanal for vitenskapssladder, gitt at du ellers behersker engelsk. Uansett, det finnes et poeng og vi kommer til det akkurat nå: En gal vitenskapsmann kan for eksempel være noen som tror at teknologien vil redde – eller engang hjelpe – menneskeheten i forhold til all vår metafysiske angst for døden og ting vi ikke forstår. Her trekker jeg to distinkte men likevel beslektene streker. En: Det går ikke an å overvinne døden. To: Det går ikke an å reise mellom stjernene. Dette er grunnpremisser, eller grenser om du vil. Vi kan fantasere om hva som kan og ikke kan befinne seg “hinsides” de fysiske begrensningene som kommer med den menneskelige tilstand, men vi kan ikke reise dit for å se på saken med våre egne øyne. Har du noen gang hatt en drøm hvor du kunne fly? Jeg hadde mange sånne spinnville opplegg før jeg lærte å styre mannskiten. Underbevisstheten er et ganske frika sted. Og drømming er en form for “alternativ sinnstilstand” som alle bør være rimelig godt kjent med. På en måte er man “seg selv” men på en annen måte er man noen helt annen. Det foregår ting. Det er til enhver tid bevegelse i underbevisstheten, men vi merker det ikke så lenge støysenderen vår er påskrudd, eller altså at vi er “våkne” som folk av en eller annen grunn kaller det. Det er – bokstavelig talt – som dag og natt. Stjernene forsvinner jo ikke selv om sola står oppe, det er bare at lyset deres blir overveldet og blendet av kraften fra den store kjernefysiske nedsmeltningen som foregår rett i nabolaget vårt. Sånn er det med den våkne bevisstheten også. Den er sola i livet. Men stjernene finnes fortsatt der ute.

Vitenskapens onde side dannes av gale vitenskapsmenn, som i hovedsak er sånne som ikke er venner med Sofia. De vet ikke hvor grensene går. De snakker om å leve i hundrevis av år, bygge kolonier på andre planeter og det ene med det andre, men hvis vi studerer saken vil vi raskt merke til at vi har ikke hatt noen bemerkelsesverdig suksess med å bygge “kolonier” på den planeten vi allerede bebor. Eller rettere sagt, det kommer an på hvor man legger fokus. Visst har vi mye fint og flott, men vi har også et sett med eksistensielle problemer som folk tildels nekter å forholde seg til. Vi tror det går an å beherske naturen. Herregud. Vis meg hvordan du legger seletøy på et gjennomsnittlig vulkanutbrudd – som strengt tatt bare er en poppende kvise hos en middels stor steinplanet i den store sammenhengen – så skal jeg snakke med deg om hvordan man temmer sola. Det beste vi evner å få til er litt tweaking her og der, som for eksempel å utnytte strømmen i en bekk til å drive et vannhjul som igjen driver en møllestein eller noe. Eller på et litt mer avansert – og mye mer forurensende – nivå, å fange solstråler i et cellepanel slik at vi kan drive kjøleskapet og fjernsynet, lade mobilen og den typen ting. Vi er flinke sånn. Vi lager mye fint. Vi kan mange kunster. Men hvor smarte er vi egentlig som skapninger når det store regnskapet skal gjøres opp? Jeg er ikke imponert. Vi har gode ressurser og et svært godt talentgrunnlag, men likevel klarer vi å føkke det opp. Gang etter gang. Nesten alt mennesker gjør er fette dumt, og mye av det er stygt også. Men er det ondt? Igjen er vi konfrontert med et definisjonsspørsmål. Behøver vi å snakke om filosofen Hannah Arendt? Hun var litt av en type i sin personlige stil, men lynskarp i analysene. Ingen diskuterer om det var ondt å starte opp et industrielt program for å utrydde jødene, men hva slags mennesker var nazistene? Et sånt opplegg krever jo et digert apparat for logistikk og administrasjon, foruten alle de praktiske vanskelighetene med å utføre oppgaven. Så hun reiste til Jerusalem for å bevitne rettssaken mot Adolf Eichmann i året 1961. Etterpå skrev hun bok. Der introduserte hun det helt nye begrepet ondskapens banalitet på grunn av Eichmanns byråkratisk pertentlige væremåte. Han var en sånn som bare følger ordre men også en sånn som er veldig flittig og nøyaktig. En perfekt statstjenestemann, men altså uten “moralsk egenvilje” i forhold til sine omgivelser. Tanken om at han kunne sette ned foten og si nei streifet ham aldri engang, selv når han syntes at ting ble for drøye. Det var jo ikke så mye oppgavens onde formål som uroet Eichmann som oppgavens uhyrlige vanskelighetsgrad. Alle visste at jødene måtte fordrives fra Europa på grunn av at de var et så fremmedkulturelt og forstyrrende element i samfunnet – dette prinsippet var hevet over enhver diskusjon i Tyskland på den tiden – men ingen andre ville ha dem heller så hva skulle de gjøre?

Før man kan designe noen realistisk løsning må man forstå problemet. Dette er instrumentell fornuft på sitt mest grunnleggende. En filosof vil imidlertid hevde at før man kan forstå problemet må man forstå selve forstanden. Hva er menneskets åndsegenskaper og hvordan virker de? Hva kan vi bruke dem til? Den typen spørsmål. Ikke alle synes at sånt er viktig, men de som gjør det synes til gjengjeld at eksistensielle grunnholdninger er livsviktige. Man må danne et realitetsbasert referansesystem for å kunne kalle seg et forstandig menneske. Fleinsopp er ikke veien dit, for å sammenfatte alle typer “alternativ tekning” i et enkelt biologisk prinsipp, bare fronese kan bringe deg til sans og samling. Du vet. Kritisk tenkning av den typen som aldri falt inn Adolf Eichmann. Hva er det som skjer? Hva driver jeg med? Hva støtter jeg? Hvem er jeg egentlig etter at alt er sagt og gjort? Noe vi behøver å vite om “gamle hedenske religioner” som det greske opplegget hvor vi finner karakteren Sofia handlet ikke så mye om tro som om “sinnets teater”. Platon er for eksempel nærmest ekstremt tydelig på at han betrakter “formenes univers” som en dypere og mer grunnleggende virkelighet som befinner seg hinsides noe vi er i stand til å erfare med sansene. Først finnes formen. Siden følger dens fysiske manifestasjon. Sofia – og de andre gudene – må således betraktes som en form. Eller et ideal, om du vil. Den typen “tro” som praktiseres innenfor de moderne institusjonsreligionene ville sett direkte vanhellig ut for folk på den tiden. Hva er det du driver med? Dette er jo vanvidd. Det går ikke an å vite noe om Gud. Følgelig blir alt det andre du sier også bare meningsløs abbelgabbel fra et individ som er for arrogant til å innse sine begrensninger på et fundamentalt nivå. Hva slags mørk slottskjeller har du lenket fast samvittigheten din nedi? Saken er jo – som alle vet, i det minste på det underbevisste nivå – at man trenger all den energien som kalles “troens kraft” bare for å drifte en rimelig oppegående etisk standard av det slaget vi kaller “individuell  integritet”. Når man setter bort de moralske avgjørelsene sine til noen eller noe annet begår man den samme fundamentale synden som Adolf Eichmann. Du må kjenne deg selv. Du må vite hva du driver med. Du må ta ansvar for alt hva du er – og ikke er – på en seriøs måte. Er du et barn? Neivel, men så kan du heller aldri skylde på “de andre” for noe du selv har valgt å være med på.

På norsk heter det forfatter, men det burde het autor, sånn som på spansk. Eller som på engelsk author (vi har imidlertid sløyfet den gammelnorske th-lyden i det moderne språket). Det morsomme er at det het faktisk også autor på dansk (og dermed også norsk) frem til språkreformen midt på 1700-tallet, da de rensket ut de latinske ordene til fordel for en mer tysk orientering. Vervasser ble således valgt til fordel for det gamle ordet autor, som kommer fra det latinske konseptet “augere” og betyr noe sånt som klarsyn eller spådomskunst – jevnfør til en augur, en som spår ut ifra fuglenes flukt og andre aktiviteter – mens en autor altså observerer menneskene og kommer med sine profetiske betraktninger på denne bakgrunn. Om tyskerne vet vi ellers at de har noe kalt Vervassungsschutz – forfatningsvern – som hos oss kalles enten hemmelige tjenester, overvåkningspoliti eller lignende, men alle sånne navn ble litt tilsølt for tyskerne under naziperioden. Teknisk sett er alt en forfatter skaper å betrakte som “forfatninger” og det handler i hovedsak om kommentarer til livet og det de observerer, enten det fremkommer som oppdiktede fortellinger eller som “essays om virkeligheten”.

Hva er en autor om ikke autoritær? Den uformelle kontrakten mellom forfatter og leser består jo i at språket er mediet for selve formidlingen, slik at forfatteren er egentlig bare et unyttig vedheng til selve tekstens kvaliteter. Forholdet mellom de to partene er allerede avklart. Forfatterens autoritet består i at leseren allerede har godtatt å utsette seg for opptil mange hundre sider med lirum larum som forfatteren har dikta sjæl, i sitt eget hode. Dette er ingen liten sak. Folk tilbringer ikke vanligvis så mange timer i strekk under innflytelse av noen andres tanker noensinne, ikke engang sine nærmeste (eller kanskje særlig ikke dem). Selveste han Michelangelo di Lodovico Buonarroti Simoni – på fornavn med de fleste – sa om sin berømte statue David at han kunne “se” statuen gjemt inni den marmorblokka han laget den av. Alt Michelangelo behøvde å gjøre var å hugge og pusse bort det som var i veien for at statuen kunne komme frem og stå for seg selv. Problemet er bare at mens alle billedhuggere sannsynligvis ser noe i ethvert bra materialemne, så er det ytterst tvilsomt at to av dem noensinne ser det samme. Her støter vi på det berømte snøfnuggproblemet. Teknisk rent vann danner jo ikke snøfnugg, det er det “urenhetene” i hver vanndråpe som gjør — og selv om det er mulig – i et univers hvor alt går an – at to vanndråper skal inneholde de eksakt samme urenhetene i den eksakt samme mengden, lokalisert helt likt i forhold til hverandre innbyrdes og det ene med det andre, så skjer aldri sånt i den praktiske verden. Derfor er det ekstremt til en helt latterlig usannsynlig grad at det noensinne vil falle to helt like snøfnugg i denne verden. Noe av det samme gjelder mennesker. På lang avstand ser silhuetten av en normalt skapt og ellers uskadd menneskehånd nokså lik ut. Vi ser en hånd. Såpass mye er klart, men noe mer kan vi ikke si. Vi må ganske tett innpå før vi oppdager fingeravtrykk og annet som er individuelle distinksjoner. Vi må så å si hugge statuen løs fra sin “generelle form” slik at den får sin identitet og sitt rette navn, men sånt er ikke noe man kan fantasere om på avstand. Å bli kjent med noen krever engasjement.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Språket ligner en stor marmorblokk som hvem som helst kan hugge hva som helst ut av, men ikke alle “ser” den samme statuen. Og ikke alle slipper den løs heller. Teknisk sett er det mulig å ta Michelangelos berømte statue David og hugge den om til noe annet, men jeg klarer ikke å se for meg noen andre enn kanskje noen få ekstremister som ville tenke noe annet enn at dette ville være grovt skadeverk og stor synd. Statuen er ferdig. Den kan ikke forbedres. Den bør ikke bli forandret, pyntet på eller noe som helst annet. Imidlertid kan man skrive hva man vil om David. Kanskje han en dag våkner til liv? Mer fantastiske ting enn dette har skjedd i litteraturen. Mange har jo stått og sett på David, noen av dem ganske lenge. Tenk om han har kunnet lese alle tankene deres hele tiden og nå har han lyst til å snakke? Det hadde vært noe. Hva ville man fått høre om da? Gudene vet, men på generelt grunnlag kan vi si at akkurat som med de foran nevnte snøfnuggene så er det svært usannsynlig at to mennesker vil inneholde de samme urenhetene. I dette tilfelle betyr det at de kan se på den samme teksten men lese to helt forskjellige ting, etterhvert som de kontekstualiserer det de leser i henhold til sitt eget referansesystem. Forfatterens autoritet handler om å gå rett på sak og skrive akkurat det de mener å skrive, uten noe “unnskyld at jeg er til” ved noe punkt i prosessen. Eller hugge sin egen David, om du vil. Gjøre så godt man kan med det man har og alt det der, men definitivt gå for den visjonen man ser. Det finnes riktignok ingen regler for forfatterskap i den forstand, men vi kan vel fastslå at det finnes visse teknikker. Man kan fomle seg frem til dem på egen hånd eller man kan ta et kurs om analyse, struktur, disposisjon og andre “formelle” grep som virker, men her er et par ting som etter min mening er bra. Nummer èn: Man skal aldri klage. Det er ikke autoritært. Behøver dette noen nærmere forklaring? Det ville være å undervurdere leserens intelligens. Nummer to: Man skal aldri forklare. Man skal fortelle. Danse som en ånd over materiens sørgelige treskeverk. Peke og gestikulere, men ikke instruere. Claro? Vel, vi går uansett til nummer tre: Man skal aldri be om unnskyldning. Bare kom til saken og si det du har å si. All annen sang og dans er bare bortkastet tid for alle. Forholdet mellom forfatter og leser er jo allerede avklart.

Til sist er det noe å si om selvkritikk. Bruker du det, og i så fall til hva? La oss si at kritisk sans er som en hånd. På litt avstand ser alt likt ut, i den forstand at alle har omtrent det samme talentet, men bildet endrer seg når vi zoomer inn og ser på detaljene. Mange er etter min mening alt for selvplagende. Herregud. Hva er greia? Det er tragisk når folk er sin egen verste anklager i denne verden. Da er jo for det første ikke kontoen i balanse. Bortsett fra noen spesielle regler som gjelder de kongelige, så har alle de samme plikter og rettigheter i samfunnet. Selvkritikk er jo strengt tatt ikke kritisk når den henfaller til litt vel mye egenbeskuelse. Har du en interesse? Et lidenskap? Et talent? En hobby? Det beste er å bare slippe det løs — selvsagt gitt at man ikke drives av kriminelle motiver. Disiplin handler litt om “moralsk autopilot” i den forstand at tingene er ferdig tenkt og sortert i “strategiske kategorier” og rutinemønstre. Som alle vet går det ikke an å være sin egen herre uten å samtidig være sin egen slave. Man må jo adlyde sine egne ordre, må man ikke? Hvis ikke er man strengt tatt ikke sin egen herre. Da er det noen eller noe annet som bestemmer. Man har satt ekesekutivfunksjonen ut på anbud og godtatt en pris. Hvem eller hva bestemmer over deg? Vær ærlig, i den grad du kan. Det er jo ikke uten grunn at nesten alle “frihetsdebatter” veldig raskt havner på et veldig fjollete sted — og derfra går det bare nedover. Den frihet alle har som individer begrenses jo av den ufrihet som man eventuelt påfører andre. En som er veldig utagerende på fest, de “danser på bordet” og det ene med det andre, vil kanskje føle seg frigjort i sin egen verden, mens alle andre føler seg forulempet av deres ekstatisk selvnytende hensynsløshet. Sånt er ikke bra. Noen kan ikke engang legge skylda på fylla, de bare er sånn. Helt blottet for normale sosiale sperremekanismer. Dette gjelder forsåvidt også meg selv, men jeg kompenserer med disiplin. Jeg har ikke nødvendigvis noen stor respekt for folks varierende fjolleri, men jeg har ikke noen stor interesse av det heller. Hva er poenget? La dem sulle rundt i sin egen verden. Jeg skal ihvertfall ikke ha jobben med å rydde opp i elendigheta. Jeg har annet å gjøre, annet å føre.

Jeg vet ikke noe om hekling, men jeg sier det likevel. Å skrive er å lage hekleverk med fakta og preposisjoner. Hvis man gjør det riktig vil man etterhvert få en genser. Hvor lenge den varer er et annet spørsmål. Alt det vi kaller stor litteratur handler invariabelt om livet; om skjebnen og den menneskelige tilstand. Mye fantaserer seg langt avgårde i alle slags kosmiske retninger, men selv de har som regel noe slags menneskelig drama som bærer fortellingens evne til å danne felles referansepunkter med leseren, slik at de kan “leve seg inn” i det som skjer. (Jeg ser på deg nå, Stanislaw Lem. Et skilsmissedrama må kanskje til for å avbalansere tanken om en fremmed og ubegripelig intelligens.) Det blir som med musikk. Musikerne er bare interessante i den grad de leverer varene. Resten av livet deres vil jeg helst ikke vite noe om. En sånn innstilling er så vidt jeg vet okay for de fleste som holder på med musikk. Det er jo creepy når noen fra publikum blir litt i overkant personlig engasjerte; følger etter dem på avstand, filmer dem i “private øyeblikk” og sånne greier. Men sånn holder folk på med mange av de store stjernene, uten hensyn til at de er bare vanlige mennesker på privaten. Det folk ser på scenen er en karakter, ikke “selve personen sånn som de er”. Du vet. Et fantasibilde. Eller bare teater om du vil. Såkalte stalkers er imidlertid ekte nok. I utgangspunktet virker de som sinnsforvirrede mennesker, som ikke vet hvor grensene går mellom drøm og virkelighet. Men de kan bli veldig inisterende. Og noen ganger direkte farlige. Hvordan kan man på forhånd vite hva slags overivrig fan noen er? Det kan man jo ikke, så man må betrakte alle som prøver å trenge seg innpå som potensielle trusler. Sånn tenker ihvertfall en typisk sikkerhetsvakt, som enkelte berømte individer ikke kan vise seg offentlig uten å ha med seg. Det er ikke fordi de er “drittsekker” og divaer. Det er fordi de er redde.

Burde jeg karakterisere Nytt På Nytt som min favorittserie på NRK? Ihvertfall pleier jeg å se det hver gang. Det beviser jo “noe”. Det er langt fra alt på fjernsynet som jeg orker å se helt ferdig, og enda mindre gang på gang. De gjør altså noe riktig, som man sier, fordi programmet er ganske seiglivet. Ganske slemme er de også. De nøler ikke et sekund med å peke på de som fortjener å bli ledd av. Blir det for drøyt noen ganger? Nei, ikke egentlig. Som alle vet er det jo uten tvil best å bare “få det ut” så tidlig som mulig. På denne måten er humor en svært alvorlig ting. Nesten et våpen designet for selvforsvar i psykologisk forstand, hvilket også forklarer hvorfor diverse tøffe typer tåler så dårlig å bli ledd av. De liker jo å skremme folk. Når de bare ler av deg viser de ikke den korrekte formen for gudsfrykt. Derfor må de straffes, kanalen må legges ned og det ene med det andre. Hvordan reagerer norske politikere på behandlingen de får i Nytt På Nytt? Det er sikkert litt blanda drops, men de kloke velger å selv le av det, eventuelt bare trekke på skuldrene. Dette er jo en del av jobben. Politikere som ikke liker noen oppmerksomhet rundt det de driver med bør finne på noe annet. Samme hva de gjør og ikke gjør vil de alltid bli kritisert av noen. Stillingen krever solide nerver.

De pleier å ha en greie med ordsammensetninger. Denne gangen skulle de frem til spøkelsesjernbane, som handler om hvem som skal ta regningen for å rydde bort skinnegang og sviller som ikke lenger er i bruk, men av alle ordene som var satt opp på tavlen så valgte jeg sexspøkelse, som alternativt navn på “uønsket graviditet”. Det vil si noe som hjemsøker deg resten av livet som et minne om noe som aldri burde ha skjedd. Siden går det an å ta det til Finnmark og spinne en slags greie rundt avstandenes omvendte proporsjonalitet til de moralske standardene. Du vet. Jo tettere folk bor jo mer viktig føles det å “markere avstand” med diverse ritualatferd, mens finnmarkinger bare er glade for å se folk. Kanskje litt i overkant begeistret noen ganger er vel poenget her. Sånt blir det sexspøkelser av. Siden vokser de til, søker sammen og danner spøkelsesbygder, kanskje etterhvert også hele spøkelseskommuner. Jeg vet hva som foregår. Jeg har jo lest om forholdene i Finnmark. Det er ingen spøk, sier de, mens de blunker til hverandre. Norsk distriktspolitikk er en krevende øvelse — som ville sett helt annerledes ut hvis vi hadde hatt et “amerikansk” oppegg med et antall valgmenn fra hvert fylke som ble utpekt lokalt for å reise til Oslo og stemme på hvem som skal danne regjering. Sånn går det an å trikse med ting og forsvare det med at Norges demokratiske flertall faktisk bor på Østlandet og snakker et språk som alle kan forstå. Du vet. Vanlig norsk, uten de der effektpedalene vi kaller dialekt og som noen ganger vrenger så jævlig at det ikke går an å høre tonen i det de prøver å spille. Visse trøndere, vestlendinger og dølatyper er jo bent frem umulige å forstå når de snakker fort. Hvem skal tilpasse seg hvem i dette opplegget? Kanskje vi skal ta det på engelsk?

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Ellers er det å si at jeg følger fortsatt med på det britiske programmet Have I Got News For You – det kalles HIGNFY blant venner – som stadig er befolket av Ian Hislop og Paul Merton, mens både programleder og gjester varierer fra gang til gang, selv om alle er “kjendiser” på noe slags nivå i Storbritannia — og de er minst like slemme som i Nytt På Nytt her i Norge, som selvsagt er basert på HIGNFY som konsept. Fornorsket i betydelig grad, men fortsatt gjenkjennbart. Som alle vet er britisk presse og media ganske fæle noen ganger. Til en sånn grad at det er kanskje bedre å si at noen ganger er de normale, for man skal ikke vise mye ustøhet før man blir latterliggjort på det groveste av britene. Du vet. Dette med å være trangbodd. Riktignok har de naturområder der borte, men ikke sånn som i Norge. Alt er veldig kultivert og fette eldgammelt. Hvem kan si alderen på steingjerder? Skottland har noen ville tendenser i høylandet, men generelt sett så er alt landskap i Storbritannia “utviklet” på noe slags vis. Det er aldri særlig langt til folk, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har ikke satt meg inn i hva slags ferdelsrettigheter man har som turgåer og den typen ting, men jeg innbiller meg at alt er ganske nøye regulert. Hevd på bruk av gamle veier fra bronsealderen og den typen ting. Britene er veldig aktive på kulturarvsiden og følger opp bedre enn de fleste når det kommer til bevaring av fornminner. Det finnes en drøss av løyper, ruter og opplegg for de som ønsker å vandre til fots mellom kulturminnene og BBC – med flere – følger opp med jevnlige programsendinger som omhandler arkeologi, historie og diverse andre fortidsminnesaker.

Mens vi snakker om sexspøkelser: Det eldste intakte menneskeskjelettet som har blitt funnet noe sted i Storbritannia blir kalt Cheddar Man, som ikke har noe med osten å gjøre, men stedet som har gitt navn til osten. Det slingrer alltid litt med høyeste og laveste mulige tall i sånne radiokarbondateringer, men “omtrent ti tusen år gammel” er nøyaktig nok for dette formålet. Saken er at de har DNA-testet skjelettet og funnet en direkte etterkommer etter vedkommende som fortsatt bor i den samme bygda. Tenk det du. Da blir det vanskelig å krangle om hvor deres “egentlige hjemsted” er. Herregud. De kan dokumentere tilknytning i gudene vet hvor mange generasjoner det blir. Hvor lang er en generasjon? Tallene varierer noe men hvis vi for å gjøre det enkelt innenfor titallsystemet sier 25 år så snakker vi altså om fire hundre generasjoner der på stedet. Man trenger en lang slottskorridor for å henge opp portretter av dem alle sammen. Denne historien er ikke helt sann, fordi vedkommendes mitokondriske haplogruppe er slik at det kan være snakk om slektskap men det må ikke være det. Imidlertid teller sånt som fullgodt faktapunkt for de som driver med propaganda, sist i forbindelse med Brexit. Dette opplegget med “stolt britisk forhistorie” kan brukes på mange måter. Som Shakespeare sa: Det finnes ikke noe mer alminnelig enn ønsket om å være spesiell. Han blir jo regnet som erkebritisk og en som visste hva han snakket om. Det eneste spesielle med denne saken er imidlertid at britene er flinke med oldsaker, ikke at de et “et spesielt folkeslag”. Men alle med høyere intelligenstall enn sitt eget skonummer vet jo hvordan nasjonalisme fungerer. Det er en politisk gryterett som man koker på det man har for hånden — og den må serveres varm for å ha den rette smaken. Du vet. Når man raver rundt dritings etter å ha vunnet en landskamp i fotball eller noe. Når gryta koker som verst og ting kommer boblende opp til overflaten. Da har man fremprovosert den samme følelsen som det er meningen at man skal ta ut på rockekonsert når man hopper rundt som en annen tulling og sier yeah yeah yeah med neven i været og brusing i blodet.

Politisk entusiasme er aldri noe bra tegn. Det er jo ikke seriøst. Hva fanden er det du er så glad for da? Baff. Smokk. To tette og en badehette. De får hva de fortjener. Den enes død er den andres brød i politikken, mer eller mindre bokstavelig talt når vi snakker om hvem som stjeler hvem sine stemmer og den typen ting. Eller merkevarer for den saks skyld. De beste består av bare ett ord: Solidaritet. Trygghet. Fremgang. Vekst. Den typen ting. De trigger umiddelbare følelser hos folk. Hva med for eksempel ordet innvandring? Selve greia er svært kompleks, men ordet trigger et sett med enkle følelser hos et sett med enkle mennesker. Hva må til for at folk skal føle seg provosert? Truet? Krenket? Tenk over saken. Tenk siden over hva som er poenget med å egge til strid på denne måten. Når er sist gang du kan huske at en jobb ble bedre gjort fordi du var opphisset mens du gjorde den? Selvsagt er det et problem at vi lever i en tid med mange og store folkevandringer, men hva skal man liksom gjøre? Så lenge det sprenges, skytes og raseres sånn som de holder på rundt omkring i verden så må man jo regne med at folk løper for livet til alle kanter. Mitt mål er å komme bort herfra, som Franz Kafka sin stadige litterære dobbeltgjenger Josef K. sa om sin tilværelse på Slottet i boken ved samme navn. Det er en litt klein byråkratisk øvelse å sortere “ekte flyktninger” fra de som bare er “lykkejegere” fordi de sistnevnte er jo også på en måte flyktninger. De føler ikke at de har noen fremtid på hjemstedet. La oss si for eksempel Finnmark og de andre to fylkene i nord. Alle vet jo at Østlandet er fullt av nordlendinger som har stukket av hjemmefra. Sånn blir det når dalen er for trang for selvbildet. Hvor de stanser når de først har satt seg i bevegelse er bare et teknisk spørsmål. Noe sted må jo alle til sist bosette seg i den grad de kan. Etablere et hverdagsliv, med en omgangskrets og det ene med det andre. De vanlige greiene. Det man kan og bør forvente fra relativt normale mennesker.

På den ene siden kan krig ha noen ytterst synlige og håndgripelige kjennetegn, som sprengte hus og flyktningestrømmer. På den annen side kan krig være noe ytterst diffust. Vietnamkrigen hadde alle de nevnte fysiske kjennetegn, men var ingen krig, formelt sett. Krigen mellom Finland og Storbritannia, som sistnevnte erklærte 6. desember 1941, var derimot en krig i formell forstand, men det falt ikke et eneste skudd mellom partene. Den ble som en av de siste kriger i historien erklært på forskriftsmessig vis. I dette perspektivet er krig en nærmere bestemt rettstilstand mellom stater, og har ingenting med fysisk maktbruk å gjøre, rent definisjonsmessig.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Forskjellen mellom krig og verdenskrig er proporsjonal til forskjellen mellom slagsmål og møljeslagsmål. Graden av kaos og (senere) klarhet rundt hva som egentlig skjedde ligner på hverandre. Vi kan for eksempel tenke oss at to grupper av motstridende demonstranter møtes et sted. Siden skjer det noe, som trekker noe annet med seg, og plutselig er alt ute av kontroll. Politiet er lite begeistret for sånt men pressen elsker det. Godt stoff er neppe et uttrykk mange narkomane noensinne bruker, men i redaksjonene rundt om vet man hva konseptet betyr. Dette er jo hva samfunnsoppdraget deres handler om. Nå vet de hva de har å gjøre. Journalisme kalles ofte historieskrivningens frontlinje, fordi de som er der på stedet og beskriver det de ser og opplever er også de som senere blir mest sitert av faghistorikere som jobber for å danne en mer oversiktelig form for oversikt enn hva som er mulig mens ting står på som verst.

Første verdenskrig oppfattes ikke typisk som godt forståelig første gang man hører om greia. Hvem? Hva? Hvorfor? Man kan samle inn hvor mange fakta som helst om “saken” uten å noensinne finne den typen svar som liksom sitter på den rette måten. Aha, nå ser jeg det. Andre verdenskrig er forsåvidt vanlig å koke ned til “kamp not nazismen” men også dette er i ferd med å bli tynnkokt suppe i en verden preget av tildels store læringsvansker. Alle vet jo hva Knut Hamsun pleide å si: Om hundre år er allting glemt. Vi har allerede passert den centenniale merkesteinen i så måte, hvis vi antar at nazismen begynte med ølstekuppet i München. Bevegelsen fantes strengt tatt i noen år før dette også, men det var da de ble oppdaget i en bredere forstand. Denne hendelsen skjedde førti år før jeg ble født. Senere ble det verre. Jeg fikk jo høre mye om krigserfaringene til de som befant seg innenfor horisonten av skolelæreralder på 70-tallet, mens jeg gikk på skolen. De så alt sammen med sine egne øyne. Noen av dem hadde vært i konsentrasjonsleir. Det skulle jo ikke mange meninger og mye prat til før man ble hentet av Gestapo. Hva betyr begrepet ytringsfrihet for deg? Meningen har endret seg siden de som kunne huske denne mannskiten begynte å dø ut. Per i dag er det vel redusert til at hvem som helst skal i prinsippet kunne si hva som helst ustraffet. Innen rimelighetens grenser, riktignok. Det er for eksempel forbudt å trakassere og true folk, men så lenge vi snakker om argumenter i en “åpen samfunnsdebatt” er alt like gyldig. De fleste synes ikke at noen bør knebles. Derfor holder politiet vakt når nynazister marsjerer i gatene.

Dette med at hukommelsen “ute blant folk” går i en syklus på hundre år virker jo ellers ganske opplagt. Gammelnazister er for eksempel utdødd ved dette tidspunkt. Ingen som var med på å starte bevegelsen i München i 1923 lever slik at de kan fortelle om det. Ingen som deltok som aktiv stridende under Den andre verdenskrig er tilgjengelig for kommentar. Vi har mistet den levende kontakten med dette erfaringsmaterialet. Alt vi har er historiske dokumenter og kunsten å tyde dem, som dessverre ikke er noen jevnt fordelt personegenskap ute i befolkningen. Dessuten har vi det folk har “hørt” fra diverse kilder som preges av det førstnevnte punktet. Og som om dette i seg selv ikke var ille nok har vi selvsagt også de som driver med – mer eller mindre bevisst – nazipropaganda, av årsaker som er “deres egne” men som sannsynligvis har røttene sine i noe psykiatrisk. Jeg gjetter på det man på engelsk kaller daddy issues, men ordet “daddy” brukes så ulikt ordet “pappa” at dette ikke fungerer som oversettelse. Pappa er et kosenavn mens “daddy” er en maktfigur i språket på en måte som noen ganger går under navnet onkel på norsk, som for eksempel i “onkel politi”. Dobbeltbetydningen går selvsagt på det freudianske opplegget med å beseire sin far slik at man kan overta eiendomsretten til sin mor, og det ene med det andre. Det er ganske svett og dunkelt. Det paraseksuelle driftslivet – også kalt det psykoseksuelle spillerom – handler ikke om verken sex eller seksuelle spill i noen kjønnslig orientert forstand, men mer om “kjønnsrollen” som psykologisk tilstand og “mytologisk motivasjonskonsept”, om man kan konstruere så store ord uten barduner. Du vet. Noe folk identifiserer seg med. Fordi jeg er mann godtas vanligvis ikke som forklaring på noe i Norge, og “pappa” er mer en komisk enn en tragisk figur. Normale folk tror rett og slett ikke på konseptet “sterke menn” i Norge. Alle vet jo at det er begrenset hvor sterk det går an å bli. Det er som de to som konkurrerte om hvem som turte å gå nærmest kanten av stupet. Plutselig vant han ene. Klapp klapp, liksom. Det er den vanlige lønna for å være modig.

Blant alle jeg noensinne har møtt er det ingen som verdsetter noe høyere i andre folk enn ærlighet. Vi godtar mye jåss hos andre så lenge de ellers ikke lyver og gjør seg til, at de har orden på pengesakene sine og den typen ting. Det blir aldri sånn at de kommer til deg for å “låne penger” for å si det slik. Eller for å skjære enda dypere: De stiller deg ikke i en posisjon hvor du er nødt til å spille Mefistofeles, som i fortellingen Faust. Ich bin der Geist der stets verneint. Jeg er den ånden som sier nei. Den som nekter. Setter ned foten. Meg kan ingen passere uskadd. Det er jo en konfrontasjon vi snakker om nå. Jeg vet ikke hvorfor det er så enkelt for noen å lyve, bløffe og snuske seg gjennom livet, men jeg vet at hvis folk kan velge så foretrekker de “soliditet” i moralspørsmål. Du vet. Ikke så mye forutsigbarhet som konsistens. De er ikke laget av bare varm luft og tilfeldigheter. De sier det de mener og mener det de sier. Det er alltid best sånn. Det er ikke en ulykke når det er noe som skjer igjen og igjen. Det er et mønster. Om vi skal bruke et annet ord enn ærlighet så kan vi si det er alltid best når folk er seriøse. Som jeg sa – og noen kommenterte – et annet sted: Tøys er ikke i seg selv noe ubra, men det ligner på salt. Det er bra å salte litt, men det er vanskelig å redde noe som har blitt oversaltet. Om ikke alle kokker allerede vet dette så er de dømt til å finne det ut. Som regel på et tidspunkt når det passer dårlig. For å fremføre en viss parallellitet til det engelske språket, så bruker de ofte ordet player på en nedsettende måte som ikke er umiddelbart oversettelig med “spiller”. Det at noen er en “player” betyr at de ikke er seriøse. De har skjulte hensikter, eller de vet ikke engang selv hva slags hensikter de har. De bare gjør ting for effektens skyld. De bare sier ting for effektens skyld. Eller for å si det med Nietzsche: Dette er reinspikka nihilisme. Slike handlingsmønster eksisterer innenfor et univers av mening som ikke har noen verdier, bortsett fra umiddelbar overlevelse og “instrumentell formålsrasjonalitet”. Dette siste kan for eksempel handle om profitt. Du vet. Det å se etter muligheter til å “ta ut fortjeneste” enten man strengt tatt har fortjent dette eller ikke. (Mest ikke.) På engelsk kalles dette a mercenary mentality, altså leiesoldat-mentalitet, som vel ikke er en ting på norsk. Vi pleier å kalle sånt horeri. Prinsippløshet. Det holder ikke i lengden.

Alle vet at det å jobbe ikke automatisk henger sammen med det å tjene penger. Hvor hardt går det an å jobbe? Det er samme prinsipielle spørsmål som hvor sterk det går an å bli. Noen ganger ser man noen forbløffende sirkuskunster men for det meste er mennesker nokså svake og skrøpelige. Opp som en løve og ned som en skinnfell er hovedregelen. Vi har en distinkt tendens til å overvurdere oss selv. Uansett, alle skjønner jo at de som virkelig “tjener penger” i samfunnet gjør det på andre måter enn å “jobbe”. Herregud. Så dumme er ikke folk. Triksing og miksing. Tusking og snusking. Kall det hva du vil, bra er det uansett ikke. Når nyliberalister bruker ordet frihet så mener de invariabelt positiv “frihet til” å lage opplegg for å tjene penger som ikke handler om å “jobbe”. Og sånn har vi hatt det i førti år. Det mest nærliggende for Norge er thatcherisme i Storbritannia, som senere ble ompakket og strømlinjeformet av det entusiastiske sjarmtrollet Tony Blair — som imidlertid kjørte seg fast i intrigene rundt Irak og “krigen mot terror”. Nå er det Charles Dickens for alle penga der borte. Økonomien går ikke bra. Et firma vil – til sammenligning – som regel ha “skjulte reserver” som ikke lett lar seg lese ut av regnskapet, men Storbritannia hadde svarte hull istedet, ved det tidspunktet da Labour nylig kom til regjeringsmakten. Det siste jeg hørte var 500 milliarder kroner. Da snakker vi ikke bare om penger som mangler. Vips og svosj. De er bare borte. Det er ikke ingenting der, det er et “svart hull”, altså en kraft som suger på økonomien. Vi både kan og bør spørre — hva faen? Filosofisk sett er dette problemet en svært stor hai som kretser der nede i dypet. Vi har laget en samfunnsmodell hvor de mest beundringsverdige “vinnerfantasiene” handler enten om sportsprestasjoner – mot fyrstelig lønn og sponsorpenger – eller det mest fantasifulle opplegget for å tjene store penger via “forretninger”. Dette er verdiene i det norske samfunnet. Dette er den typiske atferden vi kan observere hos “eliten”. De virrer mellom offentlige og private stillinger som om dette er en streit og normal ting å gjøre. Er du tjenestemann eller profittjeger? Hva annet er å forvente enn at den nihilismen som hersker på toppen også kan gjenfinnes i “folkedypet”, hvor det prinsippløse blir sett og oppfattet? Når alle går for pengene foran alle andre hensyn så blir det som det blir.

Alle som elsker konseptet dommedag – og det er forbløffende mange av dem – setter pris på å se litt nihilisme i verden, men vi som betrakter livet som en positiv erfaring, til tross for sin absurde karakter og selv når ting går dårlig, foretrekker å danse til en annen fløytespiller. Det fantaseres friskt om “stormen som skal komme” enten man har blandet inn Jesus som rollefigur – Kristus Pantokrator – eller ikke. For noen handler det jo om raserenseri. De vil ikke ha en verden som har alt for mye “verden” i seg. Horisonten må reduseres. Denne dalen er ikke trang nok. Hva er det de tenker? Jeg aner som alle kan se ikke, jeg bare gjetter. Jorda er stor og gammel. Det er latterlig å snakke om å “ødelegge planeten” — men vi kan imidlertid vanskeliggjøre vårt eget livsgrunnlag på måter som vil være ødeleggende for dagens økonomiske system. Alt vi behøver å gjøre er bare å fremføre dagens økonomiske system. Det går rett til helvete på autopilot. Forandring er uansett nødvendig, enten vi behøver å kjøre kjerra helt til helvete først eller om vi stanser tidligere av egen fri vilje. Det alle med normalt gangsyn kan se når de betrakter “makteliten” kan sammenfattes i ordet korrupsjon. Kanskje gjør de ting for det meste etter boka men de er ikke selv akkurat noen dydsmønstre. Jeg vet selvsagt at det finnes mange både seriøse og kompetente tjenestefolk i forvaltningen som er innstilt på å gjøre en bra jobb på grunn av andre årsaker enn at dette er det mest lønnsomme for dem. De oppnår resultater men de flyr ikke rundt med hendene over hodet etterpå som om de er fotballspillere og nå er det goooooool-gol-gol-gol-gooooool (som de sier i spansktalende land). De forsvarer seg ikke heller, for den saks skyld. Dette er jo ikke “politisk” for dem. Sånne finnes og jeg er klar over det. Det er derfor Norge fungerer såpass bra som stat og samfunn. Jeg innbiller meg faktisk at denne gruppen er enig med meg. Det er ikke bra å ha for mange etisk ustabile individer i maktposisjoner. Vi bør helst vite hvem de jobber for. Er det Norge? En annen stat? Er det et prinsipp? Er det penger og luksus? Eller er det bare følelsen av å være relevant? Du vet. Narcissisme. Eller en ukritisk dyrkelse av sin egen fremgang og velstand, om du vil.