Skuddskog er en metode for å forvalte skog. Metoden har relativt kort omløpstid og benyttes i løvskog med hurtigvoksende treslag som har lett for å danne skudd, som selje, gråor og hassel. Etter hugging lar man stubber stå igjen, hvor det skyter ut nye skudd som kan felles etter noen tiår. Trær i skuddskog kan generelt ikke dø av alderdom da den kontinuerlig nedkuttingen holder treet på et ungdomsstadium, slik at de kan nå enorm alder. Alderen til en stubbe kan estimeres ut fra dens diameter; noen er så store – så mye som 5,5 meter på tvers – at de antas å ha blitt klippet kontinuerlig i århundrer.
De operative engelske ordene er henholdsvis pollarding og coppicing. Ingen av dem brukes i norsk dagligtale, hvor vi som regel kaller det bare “beskjæring” uansett hva den langsiktige planen er. Jeg vet ikke om noen skog i Norge som ligner på for eksempel Epping Forest i Essex, England, som bærer veldig preg av å ha blitt “kraftig beskjært” gjennom mange hundre år, men det er ganske vanlig i diverse parker og hager, både private og offentlige. De fleste har sett noen eksemplarer av den typen trær som har et fåtall grove og knudrete “grener” som danner en børsteaktig myriade av nye skudd hver vekstsesong, men disse klippes alltid ned igjen sent om høsten. Dette kalles “pollarding” mens det heter “coppicing” når treet skjæres helt ned til stubbenivå. Begge deler antas å være eldgammel praksis som folk har holdt på med siden den eldre steinalder, det vil si lenge før mennesker drev med jordbruk, sånn som vi definerer dette nå i dag. Årsskuddene fra slike trær er jo svært nyttige til diverse flettverk som man ønsker å lage i mange slags sammenhenger. Du klarer normalt sett ikke å drepe treet på slik måte, men det forandrer hormonbalansen – auxiner – i planten (det gjelder stort sett alle planter som man “påvirker” til å gro på andre måter enn de gjør helt av seg selv) og fremprovoserer massiv fremvekst av nye ungskudd når man kutter bort toppen.
Det er litt omdiskutert både eksakt når og eksakt hvorfor “den neolittiske revolusjon” skjedde; det vil si overgangen fra det vi kaller den eldre steinalder, som var preget av et omstreifende liv som jeger og samler, til den yngre steinalder når en bofast livsstil som jordbruksbonde ble det normale. Vi kan trygt si at denne debatten inneholder både høner og egg, men liten enighet om “hva som kom først”. Dette ser for meg ut mer som et psykologisk spørsmål enn noe fagmessig og saklig. Selv betrakter jeg jo fenomenet sivilisasjon som en degenerativ mental sykdom, men for andre er det operative ordet “fremskritt”. Ingen av oss kan si med sikkerhet hvor “sivilisasjon” kommer fra i utgangspunktet, men min forklaring er den som krever færrest bevegelige deler for å stemme: Det handler om fyll. En kult av alkohol. Man er nødt til å være bofast for å få dreis på alkoholproduksjonen. Og uansett hva man pleide å være så vil man bli mindre stødig i både ganglag og tenkning hvis man på vanemessig grunnlag heller i seg betydelige mengder alkohol. Derimot vil det være både til trøst og tilfredsstillelse hvis man tukler med oppgaver tilknyttet planter, jord og husdyr mens man er fyllesyk, som man selvsagt er hele tiden hvis man drikker hele tiden. Alle vet hvordan greia virker. Det tar et par dager å få en hard kule helt ut av nervesystemet igjen. I mellomtiden er det best å holde på med noe som ikke krever skarpe sanser og et stødig håndlag. Det materielle grunnlaget vi må se etter for å bevise hypotesen min er sånt som egner seg for fremstilling av alkoholholdige drikkevarer i ganske stor skala. Dette er forsåvidt i overensstemmelse med “festhypotesen” som tillegges antropologen Brian Hayden, bortsett fra at han fokuserer på de politiske aspektene av festlige arrangementer, mens jeg ser på medisinske årsaksforhold. Selve fenomenet rusmidler er sannsynligvis hvor gammelt som helst, mens fyllefester i stor skala ser ut til å ha en ganske skarpt avtegnet begynnelse, men foreløpig ingen slutt. Menneskehetens livsstil er fortsatt dominert av alkohol — og/eller diverse andre ting som “erstatter” alkoholens sosiale funksjon (selv om det å “drikke sammen” er noe som vanskelig lar seg reprodusere på annet vis).
Våre moderne idèer om religion er litt forkvaklede. Det vanlige er å assosiere det med “de tingene folk tror på” mens hva det egentlig burde handle om er de tingene folk holder hellige. Hvor går grensene deres? Den typen ting. Det viser seg jo til stadighet at “det folk tror på” går ut av vinduet ganske brennkvikt når folk skal bevise hva de er og står for på et praktisk handlingsplan. For tiden virker det vanlig å samle seg i spesielt “hellige rom” for å vise sin respekt for Gud, eller noe, foran resten av forsamlingen som man føler seg på bølgelengde med, men mindre om hva man faktisk gjør, i forhold til seg selv, sin egen kropp og skaperverket forøvrig. Det hjelper lite hvor from man er i forhold til den symbolske tilstanden av tilgjort fyllesyke vi kaller gudsfrykt når man ikke viser selv den mest elementære respekt for den verden man må anta at Gud har skapt hvis man overhodet opererer med fenomenet “Gud” i tekningen sin. (Vi ser for prinsippets skyld bort fra diverse varianter som zoroastrisme, jainisme, gnostisisme, nyplatonisme, og så videre, hvor “verdens ondskap” regnes som et personlig, selvstendig og “aktivt” fenomen som man må forholde seg til.) Økologisk tenkning bør i prinsippet følge som en logisk konsekvens av gudstro, gitt at man lever i en verden som Gud har skapt. Man er jo selv en skapning også. En ganske snål skapning, men ikke desto mindre noe som Gud har laget og plassert her på jorda. Det er uansett vanskelig å ta folks angivelige religiøsitet på alvor når de oppfører seg som djevler. Det er poenget mitt her. Din religion viser seg i hva du holder hellig. Resten er bare prat. Jeg peker nok en gang på det Nietzsche mente med å si at Gud er død. Det handler ikke om ateisme, som strengt tatt er den ærligste måten å forholde seg til religion i vår tid, men om hvor man drar opp grensen mellom det akseptable og det uakseptable. Ateister har i det minste et “rom av frihet” hvor det lar seg gjøre å diskutere etiske elementer under andre auspsier enn “gudsfrykt”. De forstår at de står selv til ansvar for alt de gjør, og at ansvaret ikke handler så mye om hva “Gud” eventuelt må ha gitt beskjed om i den ene eller den andre boken, men om hvordan de forholder seg til omverdenen, miljøet og andre mennesker. Er dette komisk eller tragisk? Jeg vet ikke. Du kan velge selv.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at det kortest mulige svaret må være “en jobb man liker” — uansett hva dette betyr på praktisk detaljnivå. Har det noe med penger å gjøre? Bare til en viss grad. I utgangspunktet er jo hele poenget med å jobbe at man tjener penger. Man ville helt sikkert ha gjort ting også hvis man ikke behøvde å tjene penger, men det ville sannsynligvis vært helt andre ting. Hvis man ikke er bundet av prinsippet om lønnsomhet vil man utvikle andre beslutningsmekanismer for hvordan man skal bruke sin levetid. Folk ender uansett alltid opp med et personlig system for å sortere nødvendigheter fra trivialiteter, basert i egne ønsker og behov. Eller interesser om du vil. Du vet. Sånt som man helst driver med på en god dag, uten å bli forstyrret av andre hensyn enn at dette er hva man liker. Det er ikke noe poeng i å stille opp generelle eksempler fordi folk er så forskjellige at vi kommer aldri til å bli ferdig med å skrive liste, men i mitt eget tilfelle ville jeg uansett ha holdt på med å “lage ting” – i håndverksmessig forstand – jåsse rundt i skogen og det ene med det andre, men kanskje med (enda) mindre kommersiell fokus, altså i hvilken grad tingene jeg lager er salgbare. Nyttige kommer de jo uansett til å være.
Imidlertid tror jeg ikke at mitt syn på hva som er “en god jobb” er typisk blant folk, ihvertfall ikke i de såkalte lavtlønnsyrkene. Ingen velger å bruke sin levetid på å vaske i et kontorlandskap eller sette ut hyllevarer på supermarkedet i en virkelighet hvor det å tjene penger ikke er det fremste av alle motiverende prinsipper. Ikke desto mindre ville de ha gjort noe. Det er ekstremt unaturlig for mennesker å ikke ha lyst til noe, å bare ville være hjemme og sove mest mulig, eller i prinsippet en “fangetilværelse” hvor alt handler om distraksjoner mens man venter på at tiden skal gå. Jeg vil karakterisere det som et psykiatrisk syndrom. En livsstilssykdom i samme kategori som fedme. Selvsagt har vi alle ulike disposisjoner i de fleste målbare retninger, men eksistensiell defaitisme er noe innlært. Det er ikke et naturtalent. “Lysten til å gjøre ting” er jo kodet inn i selve menneskekroppens struktur, i det aller minste i form av nysgjerrighet og trangen til å utforske omgivelsene. “Virkelyst” er et ord folk ofte bruker når det klør i fingrene og brenner i ræva; man har bare lyst til å sette i gang med et eller annet — og det er først og fremst denne artsegenskaper som gjør at jeg kaller oss tukleaper. Bare se på småbarna. Alt handler om å tukle med det de finner. De behøver ikke verken mål eller mening. Det skjer helt naturlig. (Hvilket selvsagt er årsaken til at vi har fenomenet barnesikring for diverse ting som befinner seg i småbarnas arbeidshøyde.) Dette er så å si selve motoren i “det menneskelige”. Siden baller det på seg.
Filosofisk sett er det et dybdeproblem når samfunnet utdanner flere advokater enn ingeniører. La oss kalle det dekadanse. Jeg mener ikke spesifikt akkurat de to yrkene, men de fungerer bra som metaforer for problemstillingen. Vi kan for eksempel også si at flere akademikere enn håndverkere representerer det samme fenomenet. Fra min egen tid i jyplingalderen husker jeg at “en god jobb” var assosiert med “mere utdannelse” nesten i en hvilken som helst retning. Jeg antar det er slik ennå. Hva er forholdstallet mellom murere og psykologer? Det vet jeg ikke, men jeg vet at folk henvender seg til disse to yrkene for å kjøpe tjenestene deres med forskjellige grader av desperasjon. For å vende tilbake til der vi startet: Det at man må ha en advokat betyr noe helt annet enn det at man må ha en snekker. Begge deler handler i utgangspunktet om noe slags “trøbbel” men på ulikt grunnlag og innenfor vesensforskjellige strategiske rammebetingelser. Hvorfor er det så mange som tror det er en “god jobb” å være advokat? Folk reagerer jo typisk forskjellig overfor unge mennesker som sier de studerer jus enn hvis de presenterer seg som lærling i en håndverksbedrift. Hva eksakt er det som gjør advokater mer respektable? Jeg tror vi er nødt til å se litt på noen svært gamle fordommer om hva som er fint folk og hvordan dette fungerer. Noe av det mest komiske med Marx er hans åpenbare forakt for landbruk, og da særlig de som “lever fra hånd til munn” i henhold til selvbergingsprinsippet. Marxisme fungerer bare i en kontekst av modernitet. Også nyliberalismens fremste åndelige guru og leder – Friedrich Hayek – er fundamentalt opptatt av “friheten” som ligger i å være en markedsaktør, om enn på aller laveste nivå, det vil si at man ikke har annet å selge enn arbeidskraft. Hierarkisk sett er jo dette bånn i bøtta. Du vet. Når man bare må ta det man kan få. Det er ikke mange jobber å velge mellom — og penger må man uansett ha. Tanken er sannsynligvis at mer utdannelse vil gi flere – og bedre – valgmuligheter.
Etter hva jeg hører kan man tjene helt absurde beløp som fisker nå i våre dager, selv om “en jævla fisker” fortsatt er et skjellsord som gir en slags mening blant folk. Jeg tror det er meningen å henvise til at yrket ikke er sofistikert nok, uansett hvor mye penger de eventuelt håver inn på virksomheten. Fine yrker får deg ikke til å svette. De er ikke skitne eller farlige. Man behøver ikke å forholde seg til materie. Fine yrker har et åndelig element ved seg. Kompetansekravene er først og fremst intellektuelle av natur. Man behersker sin verden ved hjelp av “styringsverktøy” som i beste fall bare handler om bokholderi. I verste fall er det meningsløst fordyrende babbel som ingen tjener noe på, bortsett fra akkurat de som jobber med å notere kruseduller på det lille skjemaet sitt. Generelt sett kan vi si at hva som er “viktige jobber” har nøye sammenheng med hva som er normalt i samfunnet; til forskjell fra hva som er naturlig. (Disse to henger jo ikke alltid godt sammen.) For eksempel fikk vi en interessant perspektivforskyvning under pandemien, da alle de normale “samfunnshjulene” ble skåret ned til det aller mest essensielle; altså renovasjon, helsefag, matvareforsyning og så videre. Alle andre måtte holde seg hjemme. Dette kom ikke som noen overraskelse for meg. Jeg har ingen illusjoner sånn sett. Imidlertid tror jeg dette medførte litt tdeologisk åndenød på den politiske høyresiden, hvor det å systematisk utnytte andre folk er det gjeveste de vet. Ingen kan være mer respektable enn de rike. Selve det at de har mye penger betyr jo at de “har gjort noe riktig” slik at markedet har belønnet dem. Halleluja. Den beste puddingen er den de fleste vil ha. Etterspørsel er beviset. For de som har slik legning var nedstengningen av samfunnet det største overgrepet mot frihet de noensinne har opplevd i sin levetid, ihvertfall i henhold til de kriteriene de bruker for å definere begrepet frihet; altså uhindret adgang til markedet. Derfor er det fortsatt en “snakkis” i slike miljøer. Fascisme støttes først og fremst – nå som for hundre år siden – blant de som bare befinner seg en generasjon eller to unna det å være den aller “laveste” form for arbeiderklasse, eventuelt bønder og fiskere. Mange har lagt ned mye slit for at barna deres skal kunne få utdannelse, gode jobber og det ene med det andre. De har noen slags genetisk hukommelse som trigger dem i forhold til begrepet fattigdom. De forbinder det med folk som må ta de verste jobbene som finnes fordi dette er alt de kan få. Det er ikke sant at fascisme utgår fra arbeiderklassen, selv om opplegget ikke kan fungere uten deres støtte. Det er småborgerne som først og fremst føler at de har noe å tape på “sosialisme”, fordi de har kjempet hardest for å klatre på rangstigen. Eller altså kort fortalt, de som i praksis selv er arbeiderklasse – ikke minst fordi de fortsatt står i lønnsarbeid – men de føler det ikke slik. De er jo middelklasse nå.
Innflytelse er en aktørs evne til å få en annen, eller flere andre aktører, til å tenke eller handle på en annen måte enn vedkommende ellers ville ha gjort. Det er slik sett en form for maktutøvelse. Aktøren kan være en person, organisasjon eller stat. Betegnelsen brukes også om det å influere, altså om forholdet mellom den influerende og de influerte.
(Store norske leksikon)
Som vanlig er det håpløst å diskutere smak – folk liker det de liker, enten man “forstår” det eller ikke – men for min egen del vil jeg si at det maleriet vi ser avbildet ovenfor er en sann representasjon av konseptet dårlig smak, uansett hva det er de prøver å si. Det er liksom litt for mye av alt. Bløtkake med sukker på, hvis du skjønner hva jeg mener. Frihetsstatuen i New York er allerede et internasjonalt velkjent symbol for frihet, inspirasjon og håp – sitert fra anleggets eget nettsted – men kanskje på en litt 1800-talls måte. Jeg vet ikke hva slags sjelsliv man eventuelt må ha for å henge noe sånt på veggen sin, men jeg ville definitivt ha rygget et par skritt bakover i forhold til dem. Det ser ikke bra ut, enten det er ment som “dekorasjon” eller det er meningen at det skal si noe om vedkommendes moralske idealer. Noe er uansett galt med dem. Forhåpentligvis er det bare sviktende estetisk dømmekraft, men det kan også være noe parareligiøst.
Komikeren Graucho Marx er blant annet berømt for sitatet om at han ville ikke ha vært medlem av noen klubb som tar inn sånne typer som ham. Jeg er omtrent der i mitt syn på politikk og politikere: De må ha høyere moral enn meg selv for å være troverdige. De kan ikke være bare en kjeltring som vet å sno seg i forhold til sine egne interesser. Alle kan jo få til såpass, og de fleste legger seg da også på en linje som for det meste setter egeninteressen foran alle andre hensyn. Av og til legger folk mer vekt på prinsipielle elementer i bildet, men sjelden på bekostning av sin egen vinning. Det er litt uklart hvor grensene går, men en profesjonell innstilling påbyr at man sier opp hvis man føler at jobbens krav kommer i konflikt med den livsstilen man ellers ønsker å ha. Er dette kontroversielt? Jeg synes ikke det er urimelig å forvente en høyere etisk standard hos de som søker maktstillinger i samfunnet enn hva en gjennomsnittsperson slipper unna med. Dette handler ikke om hvor loven trekker opp grensene, men om normal skikk og bruk, sunn politisk dømmekraft, og det ene med det andre. Generelt sett er det jo slik innenfor politikken at hvis noe ikke ser bra ut, så er det heller ikke bra. Du vet. “Frynsegoder” og den typen ting. Reiseregninger og alskens refusjonskrav. Ferieopplevelser, hotellopphold, dyre gaver og denslags.
Sett i lys av dette er det vanskelig å forstå hva britiske Labour (Arbeiderpartiet) generelt – og lederen Keir Starmer spesielt – tenker på når de tilsynelatende ukritisk aksepterer diverse “gaver” fra rikfolk, donorer, næringsinteresser og så videre. Når de så siden blir konfrontert med dette virker det ikke som om de skjønner hvorfor ting blir “misforstått” ute i befolkningen. De har jo ikke gjort noe ulovlig. Alt har blitt registrert og deklarert på alle de behørige skjema — hvilket selvsagt er grunnen til at saken er offentlig kjent. De føler ikke at de har gjort noe galt. De har bare benyttet seg av noen fine tilbud. De har verken gitt eller lovet noen “gjenytelser” for all gavmildheten. Hva skal man tenke om dette? Alle har sikkert en politisk blindsone, men det blir kanskje litt drøyt å oppbevare livsstilen sin akkurat der. Bør statsministeren være en moteløve? Jeg vet lite om hva slags subtile hersketeknikker som ligger i klessnitt og merkevarefremsyning blant “samfunnstoppene” men jeg vet at det er fjollete. De mottar jo ellers en såpass høy lønn at de bør ha nok til mat, klær og en rimelig bra bolig; så hva handler “resten” om? Storbritannia er litt ute og sykler med nasjonaløkonomien sin, og har grovt sett levd med “innskrenkninger” over hele linja helt siden året 2008, da de tok et stort løft med å betale alle finansinstitusjonene sine ut av den fiskale dyregrava de hadde havnet i. Britene stemte inn Labour fordi de ønsker seg ut av klemma. Toryene har i det store og hele kjørt landet fullstendig på trynet ned i grøfta, eller hva man skal si, det er vanskelig å finne sterke nok ord for hvor galt alt har blitt. Ingen er forbauset over at økonomien er dårlig, det er bare uenighet om hvem som skal betale for ryddejobben. Skal offentlige tjenester bygges enda mere ned eller er det på tide å skattlegge de som har tjent penger mens alle andre har måttet stramme inn? Valgresultatet sier noe. Hva er rimelig å forvente av sosialdemokrater? Det er litt uklart, men hvis ikke de tør å ta harde grep overfor urettferdige samfunnsforhold, hvem skal man så gi den politiske makten til?
Demagoger henvender seg alltid til hat, frykt og misnøye. Generell fremtidsangst er svære greier nå for tiden, med nesten like mye politisk sprengkraft som Den kalde krigen hadde i sine velmaktsdager. Vi har jo hatt både krig, pest, hungersnød, terrorisme og naturkatastrofer nok for et helt århundre bare siden år 2000, og det er ennå langt igjen til vi kan si noe rimelig sikkert om hva 2100-tallet vil bringe, bortsett fra at prognosene ikke er gode. For tiden klarer ikke folk engang å bli enige om hvordan virkeligheten fungerer. Dette er utgangspunktet. Vi er i en myr og hopper fra tue til tue, men det er vondt å ta sats fra sviktende grunn så det blir både tryning og plasking underveis. Problemet er etter min mening fullstendig fette åpenbart: Aldri før har så mange prøvd å livnære seg på arbeidet til så få. Visste du for eksempel at det nå finnes en jobb som heter kraftmarkedsanalytiker? Tenk over saken. Hvordan finansierer man en sånn stilling? Hvor får de pengene fra? Hele opplegget er bare bløff. Et pyramidespill. Folk trikser og mikser med tall og papirer — ikke ulikt den gamle svindelen på gatenivå hvor noen flytter rundt på tre kopper oppå en bordplate og èn av dem skjuler en liten ball, men det er aldri den du satser på. Det er ikke et spill som foregår, men et opplegg som handler om å loppe deg for mest mulig penger mens du fortsatt tror at du har en vinnersjanse. Jeg så et intervju med noen som kalte seg livsstilsinfluenser (på engelsk) og som har et par hundre tusen følgere på nettet. Nok til at de lever av å reise rundt til diverse interessante steder og snakke om inntrykkene sine. Poenget er at de er en såkalt digital nomade som har en plattform på nettet og dette er hele greia. Jeg antar at “innholdsprodusent” er den formelle tittelen, men det handler uansett om reklamepenger. Alle som driver med dette snakker mye om monetisering – eller rettere sagt det motsatte, altså når kanalen deres taper inntekter fordi de velger et sensitivt tema, en kontroversiell vinkling, eller noe – men dette er egentlig den eneste “redaksjonelle” styringsmekanismen de forholder seg til. De får ikke betaling – ihvertfall ikke på den måten (andre løsninger finnes) – hvis innholdet deres er for edgy for plattformens ultimate årsak til å eksistere: At noen tjener penger på opplegget. De digitale nomadene har uansett vansker for å forstå hvorfor de plutselig har blitt så upopulære i Portugal, Spania og andre land som har rykte for å være “billige”. De bringer jo penger. De betaler for seg. De kjøper ting. De går på restaurant. Hva mer kan folk forlange av dem? Problemet er at de driver opp prisene i boligmarkedet.
Nylig var jeg i Oslo, på hjemmebesøk hos en gammel venn. De betaler litt i overkant av tyve tusen hver måned for boligen sin, når stort og smått er regnet inn. Den har riktignok en ganske fin balkong, sett i forhold til hva man typisk betaler for en bra utsikt i Oslo, har økt ganske mye i takstverdi siden kjøpsdatoen og så videre, men det er uansett mye å betale fra måned til måned etter min smak. Alt for mye. Faktisk mer enn åtti prosent av den netto inntekten min, ergo uaktuelt å ta på seg som fast utgift. Herregud. Selvsagt ser jeg argumentet med at man bygger opp verdier og det ene med det andre, men det er ikke desto mindre galskap i mine øyne å bruke mer enn halve lønna på å betale for boligen fra måned til måned. Verdistigning er bare et teoretisk konsept frem til det blir aktuelt å selge. I mellomtiden skal man jo leve av de pengene man har der og da. Som alle vet er det noe som heter å spare seg til fant, som i praksis handler om å aldri ha råd til noe fordi man har noe hengende på horisonten, som for eksempel det smarte sjakktrekket det en gang vil være å selge den boligen som man har investert så mye tid og penger i. Når eksakt det skal skje? Nei, si det. For øyeblikket lønner det seg å sitte på eiendommen. Den fungerer jo også som bolig, selv om den har noen slags hemmelig Supermann-identitet som “investeringsobjekt”. Hva koster det å leie noe i Oslo for tiden? Definitivt mye mer enn det er verd, hvis man ikke av mystiske årsaker er heldig med noe man finner. Imidlertid fremstår det som lite sannsynlig at man ender med under halve inntekten i boligutgifter hvis man er nødt til å bo der. Sånn sett ligner Oslo på diverse andre europèiske byer av en viss størrelse. Det er rett og slett for dyrt å bo der, slik at man ender som pendler. Man drar til byen for å jobbe men overlater den ellers til turistene og de høyt lønnede. En times reisetid hver vei er på ingen måte uvanlig. Såpass må man regne med for å få boligprisene ned i noe man kan leve komfortabelt med. Eller man kan velge å bo i kollektiv. Dele med to-tre andre som heller ikke har råd til noe anstendig på egen hånd. Hva med hybelhus? Brakkerigg? Verden har forandret seg mye i min levetid. Vi har kommet til et punkt hvor det i praksis ikke lenger finnes noe leiemarked for boliger. Alle skal eie nå for tiden, men inngangsbilletten er høy.
Hvor i Norge kan man realistisk regne med å få kjøpt en bolig for under en million? Eller leie noe for under 7-8000 i måneden? Det virker som om man uansett blir “flådd” etter alle kunstens regler, på et boligmarked som er fullstendig ute av kontroll. Presset i retning av noen slags dyr avtale er betydelig. Det finnes en høy ende hvor man må betale det hvite ut av øyet, men det finnes også en lav ende som typisk består av kommunale utleieobjekter beregnet på trygdesystemets adelsstand: De behovsutprøvde — som i praksis betyr de det er uråd å hensette noe sted i det nasjonaløkonomiske hamsterhjulet fordi de genererer flere utgifter enn inntekter og “alt har vært prøvd”. Uføre, syke, rusmisbrukere, psykiatriske pasienter, diverse gammelfattige og så videre. Filleproletariatet. Det finnes diverse institusjoner for denslags spredt rundt omkring i landet, men det er ikke noe bra sted å havne. Størst blant denne gruppen er minstepensjonister, særlig de som har behov for medisinsk oppfølging, hjemmehjelp og så videre. Mange av dem har riktignok egen bolig, men for andre er “omsorgsbolig” det eneste alternativet. Jeg vet ingenting om hvordan dette spiller seg ut i praksis, men jeg vet at det finnes en hel egen verden av omsorg, eller forsorg som man sa om “sosialhjelp” i de gode gamle dager, som ikke fungerer etter markedsliberalistiske prinsipper. Det er en helt egen “sone” hvor samfunnet oppbevarer de individene som ikke fungerer. Alle vet at det er sånn. Hensikten min er ikke å “mene” noe om dette. Alle samfunn har alltid hatt et opplegg for å ta seg av de som ikke klarer seg på egen hånd. Hvordan det fungerer er ikke poenget her. Det jeg peker på er det finnes ikke egentlig noe terreng mellom disse to ytterlighetene. Enten er man prisgitt markedskreftenes frie spill – eller hva vi skal kalle det – eller så blir man satt under et omsorgsregime administrert av NAV. Det finnes ikke noe eget segment innenfor norsk boligpolitikk som sikrer nordmenn adgang til prisregulerte utleieboliger, særlig ikke der hvor de trenges mest. Dette er et politisk valg. Det har ikke blitt sånn av seg selv. Det handler kort sagt om nyliberalisme. Eller kort fortalt; om “markedets” evne til å fungere som er trakt og et gjennomløp for menneskelig trang til livsutfoldelse.
Etter gjentatte oppfordringer har jeg til sist sett på noe av Thomas Seltzers serie UXA, og det første jeg tenker er at hvis han er så jævla glad i denne greia, hvorfor kaster han bort tiden sin i Norge? Jeg er en veldig sterk Turboneger-fan, i den forstand at jeg har vært med dem fra første stund, særlig mens de var upopulære, men jeg har aldri likt den “amerikanske” greia deres, som jeg idrntifiserer med Happy-Tom, som også er kjent som Tom of Norway, ikke uten sideblikk til en viss finsk pornografisk artist fra en tid som aldri kommer tilbake, det vil altså si Thomas Seltzer og hans mentalt forstyrrede tanker om hva som er godt og ondt i denne verden. Personlig ser jeg ikke noe som er bra med USA, men det skyldes kanskje at jeg starter på 1400-tallet når jeg bedømmer saken, og det er sterkt farget av min personlige preferanse for å la folk være i fred dersom dette er hva de ønsker. USA er en eneste stor og stygg perversjon, fra begynnelse til slutt. De har ingenting. Intet av noen som helst slags verdi, uansett hva slags vinkel man studerer det under. USA er rett og slett en menneskelig kloakk. Det verste av alt vi – menneskeheten som art – noensinne har vært er ubskjedent samlet i Amerika. Dette er siste reis. Undergangen. Det går ikke an å redde menneskeheten som art etter hva de har gjort med seg selv og mot hverandre i og med grunnleggelsen av USA. Hvorfor sier jeg dette? Er jeg ikke bare negativ? Jovisst er jeg det, men det er av god grunn, i den grad jeg overhodet behøver noen grunn. Jeg hater USA og alt hva de står for, alle deres innbyggere og tilhengere, uten filter. Noen ganger sier jeg at det verste som har skjedd verden er de kristne og hele greia deres, men selv de blekner i forhold til USA. Hvor dum er det mulig å bli? Dette er svaret. Du kan se det hver dag i USA, både i hvordan folk er og oppfører seg og hvordan staten fungerer som en knuser av all menneskelig anstendighet overalt. Jeg har overhodet intet positivt å si om USA som ikke er veldig generelt og også omfatter stort sett resten av verden. I menneskehetens historie representerer denne staten det verste av oss alle. Det verste av alt vi noensinne kunne ha blitt. Det verste av alt vi faktisk er. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Ihvertfall ikke ved å reise rundt som en annen “blond bimbo” og hyle entusiastisk hver gang man ser et neonskilt. Herregud. Hva er det denne perverse mannen vil? Thomas Selzer representerer ikke Norge og ihvertfall ikke norske rockere. Han skal ha respekt for det han har fått til med Turboneger — men han skal ha det motsatte for alt det andre. For en dust.
Man kan merke at æljakta nærmer seg på antallet individer som kler seg moteriktig i forhold til fenomenet. Det tetner. Spenningen i lufta kommer samtidig med norske epler på billigsalg og fårikålkjøtt i tilbudsdisken. Som vanlig er det største veddemålet dette med snø. Kommer den før, etter eller under elgsesongen? Det anbefales på generelt grunnlag å være forsiktig med å diskutere temaet ulv i dette nabolaget, men enda mindre å kritisere jakta. Herregud. Det er bent frem suicidalt. Ingen her liker å ta imot livsstilsinstrukser fra evneveike byfolk. Det gjelder alltid og i enhver sammenheng, men særlig når det kommer til å drepe dyr. Vet du om en god måte? En human måte? Drap er drap uansett hvordan du prøver å pakke det inn i bortforklaringer. “Human avliving” er en selvmotsigelse. Drap er alltid noe personlig. I de tilfeller når det ikke er personlig så er det heller ikke humant. Kjøttproduksjon er et inhumant konsept, men ikke desto mindre noe et flertall av den norske befolkningen baserer sin ernæring i: Industriell fremstilling av kjøttprodukter, som regel pakket i plast, lagt ut for salg i butikken. Det hele er svært upersonlig. Det legges ikke opp til at folk skal reflektere over hvordan kjøttdeigen fremstilles.
For elgjegerne er jakta noe dypt personlig. Denne sesongen er sannsynligvis den minst effektive innenfor arbeidslivet i de kommunene hvor folk typisk deltar i opplegget — pluss at det kommer byfolk som kjøper seg inn. Halve arbeidsstokken tar en ukes ferie eller to. Dette må man regne med, noe de da også gjør. Ingen starter opp noen særlig krevende greier mens jakta varer. Ting humper og går, men bare så vidt. Den enkleste forklaringen for dette er tradisjon. Folk har jaktet på elg i disse traktene like lenge som folk overhodet har bodd her, det vil si fra og med det vi kaller steinalderen. Bare klær og våpen har forandret seg. Hvorfor de går på jakt er som å spørre dem hvorfor de lever. Kanskje kan de komme opp med noe slags svar, men ingen føler at de behøver å svare på sånne spørsmål. I denne saken gjelder definitivt den klassiske dynamikken: Hvis vi må forklare det for deg så kommer du ikke til å forstå det. Årsakene er ikke intellektuelle og lar seg bare i en svært begrenset grad formulere og tilpasse til en abstrakt samtale. Enten vet du hvordan det føles å være på jakt eller så vet du ikke. Hva får de ut av det? Det er som å spørre hvorfor folk puler. Hvorfor? Tja, si det. Det bare er sånn. Ingen går på jakt av logiske årsaker. Spenningen er sannsynligvis det viktigste elementet for de fleste, men det er også noe med hvor maten din kommer fra. Det man selv har jaktet, fanget, fisket, funnet, dyrket eller på andre måter skaffet på egen hånd gir jo en annen form for tilfredsstillelse.
De færreste lever imidlertid kun av bushmeat i Norge. Det vanligste er at selve matutbyttet av jakta er “noe” men det utgjør ingen betydelig del av kostholdet. La oss si det er en typisk sesongvare, i likhet med fårikålkjøttet og eplene. Norske epler er i det store og hele ute av den daglige handel før jula kommer, som for noen betyr elgstek som julemiddag. Yr.no spår at blågradene begynner denne uka der jeg bor, så da passer det at jeg er ferdig med å stable opp denne vinterens vedforsyning; seks kubikk med bjørk innkjøpt fra en av de lokale bøndene. Han kom og tippet det på gårdsplassen i forrige uke. Siden har det vært en jobb for Herr Trillebår, ikke helt uten sutring fra ryggmuskulaturen, men jeg ble da ferdig etterhvert. Som nevnt er det mye jeger chic mote ute i sirkulasjon nå. Hvis man ikke visste hva som foregikk ville man kanskje mistenke at det er mange “militante” på dette stedet, men de har altså bare pyntet seg før høstens vakreste eventyr. Jeg vet ikke om ordet “jakt” kanskje burde skiftes ut med ritualdrap av elg. Du vet. Sånn som tyrefekting. For jeg strever med å komme på noe jeg har hørt om jaktlag som har hatt bomtur, ihvertfall i nyere tid. Det er mye elg der ute. Det vanlige er at lagene tar ut den kvoten de har, ganske tidlig også. Folk rekker knapt å tilpasse seg en provisorisk tilværelse i de shabby jaktkoiene som ellers aldri blir brukt til noe. Rydde opp, vaske ut, fyre i ovnen. Fire mann i køyeseng på tolv kvadrat. Utedo og vann i bekken. Selvsagt ingen strøm. Lykke til. Det er begrenset hvor lenge man synes sånt er noe stas, men det rå og primitive har sin appell for en liten stund. Ingen mobilsignaler kan nå oss her. Går det an for noe moderne menneske å komme tettere innpå “livsfølelsen” hos alle jegere som noensinne har vanket i disse traktene?
Ordet matador betyr egentlig “drapsmann” på spansk. Den som dreper, for eksempel oksen under en oppvisning av tyrefekting. Eventuelt han som feller elgen med et – forhåpentligvis – velrettet skudd med rifla si. Kikkertsikte har de sikkert også. Det er jo meningen at dyret skal dø. Dette er ingen lek. Jeg føler meg ikke bekvem med ordet sport heller. Du vet. Sånn som i ordsammenstillingen “sportsfiske”. Hvis du ikke har tenkt å spise den fisken du fanger er det jo bare dyreplageri. Hva slags pervo synes det er stas å dra fisken på land og siden kaste den ut igjen? Herregud. Folk er fæle dyr. Imidlertid er vi ikke rovdyr selv om mange har sånne fantasier. Teknisk sett er vi åtseletere. For det er jo ikke særlig mange byttedyr vi klarer å overmanne med bare nevene. Vi jakter ikke sånn som rovdyr gjør. Drepingen er en teknisk løsning som setter oss opp med et åtsel, som vi ellers måtte ha stjålet fra ulver, løver eller noe. Si for eksempel etter å ha jaget dem vekk ved hjelp av ild. Visse individer kan noen triks som å fange fisk med bare hendene, men selv ikke de ville kunne leve av dette i lengden. Mennesker er ganske hjelpeløse uten alle redskapene sine. Hvor lenge har ting vært sånn? Like lenge som mennesker har eksistert, det vil si i minst to millioner år — og det er vanskelig å si hva som var vanlig i enda eldre tider. Skapninger som har gått oppreist på sine to bein er beviselig et minst fem til syv millioner år gammelt fenomen — hvilket i praksis betyr at de har hatt hendene fri til å tukle med det de finner like lenge. Vi antar at det er slik intelligens har oppstått. Som en funksjon av koordinering mellom øye og hånd. Alle menneskenes kunster har fokus på dette forholdet. Ingen får til å drepe en elg uten at de har god styring på både øyne og hender, uansett hva de ellers er bevæpnet med.
Ordet avliving – eller rettere sagt det kognitive universet av mening som det eksisterer innenfor – røper noe dypt skismatisk i vår natur. Vi er åtseletende aper og oppfører oss akkurat sånn, men vi tror – eller rettere sagt vi klamrer oss til fantasien om – at vi er en englelignende form for høyerestående skapninger med kreative superkrefter og nok ekeskutiv makt til å forme verden i vårt eget bilde. I dagligtale kalles dette bare å beherske naturen, være skapningens herre og det ene med det andre. Selvsagt bare evneveikt vås, men mange tror på sånt i fullt alvor, selv om alle kan se at mesteparten av alt menneskeheten noensinne har laget er hovedsaklig til skade. Stygt er det også. Tragedien med det hele er at vi kan bedre, men vi vil ikke. Vi vil være siviliserte mennesker, som i praksis betyr at vi stiller oss i en konfliktposisjon i forhold til naturen, eller “resten av skaperverket” om du vil. Naturen er jo skitten, brutal og fundamentalt uforutsigbar. Når vi snakker om “naturens orden” så mener vi ikke et sett med lovmessige regulariteter, men et spill om statistisk sannsynlighet som ligner på relativistisk hydrodynamikk. (Slå det opp.) Livet er en naturhendelse som bare i begrenset grad lar seg styre. Vi kan for eksempel ikke selv velge hva vi skal spise – eller om vi skal spise i det hele tatt – vi behøver visse næringsstoffer for å vedlikeholde en rimelig sunn helsetilstand, og vi behøver dem hver dag. Vi behøver også tarmbevegelser. Det er like viktig at tarmene forblir aktive som at hjertet fortsetter å slå. For tiden har vi et opplegg for distribusjon av matvarer som fungerer i henhold til nyliberalistisk mystikk. Prissetting skjer i henhold til markedets frie spill innenfor en horisont av konkurranse. Supermarkedene har en tendens til å følge hverandre, selv når det er “kampanje” for noe. Det kan svinge med noen kroner, men man vil ikke finne noen dramatiske prisforskjeller mellom kjedene. Man finner stort sett de samme varegruppene innenfor det samme prisområdet. Dette er normalt. Vi er vant til at ting er slik. Vi er vant til å kjøpe plastinnpakkede kjøttprodukter – både ferskt og frossent – på vårt nærmeste supermarked — som for min egen del betyr noen minutter å kjøre, eller omtrent en halvtime å gå. Som alle skjønner blir det mest til at jeg kjører. Det er jo akkurat litt i lengste laget for fotturisme.
Hva er meningen med livet for en okse? Selv har de neppe noen oppfatning om saken. De bare gjør som kroppen deres befaler, så får det ellers gå som det går. De fleste oksene i verden er oppdrettsdyr. Planen er å drepe dem, skjære opp liket, pakke delene i plast og sende det ut i butikkene. Vi har ingen annen plan for disse dyrene. Livet deres handler om kjøttproduksjon. I den grad vi har noe vilt storfè i Norge så er dette elgen, som i størrelse ligner en litt langbeint ku. Jeg vet ikke om det forekommer oppdrett av elg, men jeg tror ikke det. Kanskje har svenskene noe? Jeg vet ikke. Det er ikke viktig. Det terrenget elgen typisk bebor her i Østerdalen er teknisk sett furuplantasjer, det finnes ikke mye villskog og enda mindre “gammelskog”. Dyrene er allerede i et “frittgående oppdrettssituasjon” under et regime av bestandkontroll, med noe tilløp til vinterforing noen steder. Noen dyr går med på grunn av tog og veitrafikk, mens andre blir tatt av ulv, men det er først og fremst under æljakta at det foregår noen storstilt og organisert dreping av elg. Imidlertid er det ingen som får ta ut så mange dyr de vil. Det finnes et kvotesystem, og når kvota er full så er den full. Alt ut over dette regnes som tyvslakt og sånt er lite populært. Det forekommer sikkert men det er ikke vanlig. Opplegget handler jo ikke først og fremst om mat, men om “sport”, ihvertfall for de tilreisende som kjøper seg inn i et jaktlag. For de lokale er det sannsynligvis bedre å si at det er et “livsstilsspørsmål” og la det bli med dette. Mer presise definisjoner er ikke nødvendig. Folk bare trekker på skuldrene hvis man spør etter en forklaring av fenomenet elgjakt. Det bare er sånn. Dyrevelferd for elg består i at man lar dem være i fred resten av året. For andre dyr gjelder andre regler. Uansett har mennesket et litt problematisk forhold til de andre dyra, kanskje til og med til oss selv. Vi lever jo innenfor en virkelighetsoppfatning hvor ting defineres ut ifra hva de koster. De fleste har ganske sikkert en ryggmargsrefleks i forhold til hva matvarene deres skal/bør koste, med nokså distinkte smertegrenser. Fårikålkjøtt skal ikke koste 500 kroner kiloen, liksom, mens dette virker som en fornuftig pris for elgstek. Hvor kommer maten vår fra? Dette burde være et av livets viktigste spørsmål, men det er vanlig å forholde seg til det på en nærmest drømmeaktig måte. Folk har ikke typisk “lange tanker” om sitt eget kostholdsregime. Det er stort sett basert i hva man kan finne i butikken. Og hvis butikken en dag stenger? Da har man ingen plan. Kanskje har staten og sivilforsvaret noen beredskapsplaner, men ikke “folk flest”.
En overskrift (på engelsk) med denne påstanden viste seg å være en artikkel om aldersforskjeller i romantiske forhold. Jeg har ingen mening om sånt. Hvis folk trives sammen så får det være deres egen sak hva slags forskjeller som finnes mellom dem, men jeg tenker kanskje at alder er mye mer enn bare et tall, selv om det også er et tall. Det er normalt med en viss grad av fysisk forfall når man passerer femti, særlig blant de som hadde en litt røff og uvøren stil i ungdommen. Du vet. Idrett og sånt. Man leges ganske raskt mens man er i vekstalderen, men skader man pådro seg den ganger kommer tilbake senere, i form av “knirking”. Sånn fungerer kroppen. Den husker alt.
Jeg har ingen realistisk oppfatning om hvor “gubbete” jeg er ved denne alderen, men jeg har lagt merke til at de fleste jeg kjenner som dette ordet passer bra på stort sett la seg til en gubbete stil allerede på ungdomsskolen. De har vært seksti år gamle i førti år, så å si. Det eneste nye som har skjedd er at tallet deres nå stemmer overens med den psykologiske alderen. Ellers er de akkurat som de alltid har vært. De bor på det samme stedet og står i den samme jobben. Intet er overraskende. Deres verden er stabil og oversiktelig. I en slik forstand virker det ikke urimelig å si at alder er bare et tall, men for noen andre av oss virker alder mer som et resultat. Noe man har oppnådd. Kanskje er det ikke alt man hadde håpet på, men det er definitivt bedre enn det eneste kjente alternativet.
Folk pleier å ha noen spørsmål. Ting de gjerne skulle hatt en forklaring på, men det virker ikke sannsynlig at noen vet svaret. Dette kan være mer eller mindre plagsomt, litt avhengig av temavalget. Da mener jeg først og fremst i en selvplagende forstand, men det går selvsagt an å være brysom overfor omgivelsene med diverse “mystisk” snakk om UFO, åndskrefter og det ene med det andre. Sånt forekommer. Jeg har opplevd det selv. Folk babler ivei – med den største selvfølgelighet – om ting det strengt tatt ikke går an å vite noe om. Selve akronymet UFO forutsetter jo at det man observerte er “uidentifisert”. Man vet ikke hva det er. Hvis man “vet” at det er et romskip fra en fremmed verden så er det da for fanden ikke uidentifisert, er det vel? Man har jo nettopp tildelt det en identitet. Om identifikasjonen er korrekt er et spørsmål som eksisterer innenfor en annen matrise, som måles på andre måter. Begrepsforvirring hjelper ikke noen.
Selv lurer jeg på om “det store sivilisasjonssammenbruddet” er noe som vil skje i min levetid. Allerede nå virker det klart at vi må leve med stadig mer interessant vær i årene som kommer. Litt illevarslende i forhold til avlinger og denslags, men folk fortsetter i det store og hele som før. Det handler jo om penger. Det går tilsynelatende ikke an å få nok av dem. Verden styres stort sett av individer som har passert femti års alder, mange av dem med god margin. De vet at fremtiden ikke tilhører dem, så de klamrer seg fast i “nåtiden”, som selvsagt er basert på fortidens løsninger. Folk ønsker typisk bare de forandringene som de selv har noe å tjene på — som generelt sett er “ingen” etter at de har fått albuet seg inn i en stilling som utgjør karrièretoppen deres. Derfra og ut står tiden stille. En frekkas som jeg jobbet sammen med for noen år siden sa en gang ganske tørt: Hvis du kan huske 70-tallet er du per definisjon gammel. Det er vanskelig å kritisere den påstanden. Det var jo en helt annen tid. Folk som har vokst opp med mobildata, pulsklokke og hele menasjeriet har vondt for å se for seg hvordan folk holdt kontakt med hverandre før. Svaret er enkelt. Man bare møtte opp på de typiske vankestedene. Eventuelt dro man hjem til hverandre. Ingen som var “ungdom” i 1978 – det året jeg flyttet fra foreldrehjemmet – så for seg noe av alt det som er vanlig i dag. Verden var analog. Men en ting som ikke har forandret seg er hvordan næringsopptaket fungerer. Behovet for mat er det samme, eller skal vi kanskje si at det har doblet seg fordi verdens folketall har doblet seg siden den gangen. Og det øker fortsatt, i høyt tempo.
Jeg antar jeg fortsatt er hva man kaller “et fysisk interessant eksemplar” i den forstand at det skal ikke være menneskelig mulig å overleve alt jeg har vært igjennom, men det er lenge siden jeg drev med trening sånn som dette vanligvis defineres. Det heter mosjon nå — som jeg synes er en åpenbar fornorskning av det engelske ordet motion, altså “bevegelse”. Eller sagt på en annen måte: Det handler om dans. Den suverent mest intelligente måten å mosjonere på, som i tillegg er morsom. Tenk over saken. Hva er mest nyttig av å kunne ta hundre situps og det å ha god diagonal kontakt mellom skuldre og hofter? Jeg sier ikke mer.
Har du hørt om død rumpe syndrom? Det er en teknisk betegnelse for den formen for slapp setemuskulatur man utvikler hvis man tilbringer mesteparten av all sin tid i sittende stilling. Kroppen vet ikke om noe annet. Den reagerer som den alltid gjør; med å fordele budsjettet for kraftbruk og vedlikehold i tråd med gjeldende praksis. Kroppen er så dum og kjedelig på dette viset at den får kommunestyremøter til å ligne en Pride-parade på fleinsopp. Her finnes intet rom for kreativitet. De kroppsdelene som ikke bruker opp budsjettet sitt får mindre neste gang. Og så stadig mindre igjen, helt til rumpa dør og gud vet hva annet som skjer med dem (som om dette ikke er skrekkelig nok).
Her er greia: Folk føler seg latterlige når de danser. Keitete, klønete og det ene med det andre. Dette er veldig bra. Du vet. Selvinnsikt. Det tar vi med oss, men uten å miste taket i sakens alvor: Hvis man ikke bruker kroppen så visner den bort. Jeg mener, hva er verst? At rumpa dør eller at du føler deg dust en stund, helt til du finner rytmen og rutinen? Selv beskriver jeg meg ofte som sosiopat fordi jeg bent frem driter i hva “de andre synes”. Jeg gjør uansett som jeg vil, så hvorfor bry seg? Dette er imidlertid bare en vits. En ekte sosiopat har jo ingen sans for humor. De forstår ikke engang konseptet. Slik sett “har de ikke noe speilbilde” (som legenden sier om det mest sosialistiske av alle monstre: Dracula, en blodsugende greve som terroriserer den lokale landsbybefolkningen). De mangler evnen til å se seg selv utenfra, eller ihvertfall den approksimerte tilnærmelsen som består i å studere speilbildet sitt. Altså metaforisk sett. Det vi kaller trollspeilet, eller noen ganger “selvbildet”. Hvis det er stor avstand mellom det man selv ser og det alle andre ser, så har vi en psykiatrisk situasjon.
Poenget er at jeg – og alle andre på min alder og oppover – har gjennomlevd en sær periode i musikken. Vi skal ikke dvele ved alle detaljene i akkurat det bildet her og nå, bare nevne at fenomenet “dansemusikk” begynte å transmutere etter den andre verdenskrig (selv om det kan argumenteres for at fenomenet egentlig handler om “La Belle Epoque” og den nye formen for selskapsliv), slik at det å “danse alene” ikke lenger er noe skandaløst. Man er ikke gal, bare engasjert i rytmisk bevegelse fordi kroppen liker denslags. Det skaper en god energi når man “slipper taket” og lar musikken ta føringen. Selvsagt føler man seg dum, og med god grunn. Man ser sikkert fullstendig fette idiotisk ut, men som vår venn Nietzsche en gang sa: Danserne ligner på galninger for de som ikke kan høre musikken. Hvorfor er det så vanskelig å stole på at kroppen vet hvordan disse tingene skal gjøres? Jeg synes det er ganske komisk. Min form for sadistisk humor består i å få folk til å føle seg minst like dumme som de faktisk er, gjennom å vise dem en verden av nytelse som de ikke ante eksisterte, men som de ikke kan få adgang til uten å jekke seg ned et par hakk og akseptere at det å føle seg dum ikke betyr noe.
Her om dagen nevnte jeg at musikerne har forsvunnet. Det å “spille i et band” er ikke lenger noe som gir deg noe. Eventuelt så er det bare en hobby som koster noen penger men som ellers ikke har noen annen effekt enn at man har det moro der og da. Hvis man vil ha en jobb som artist innenfor vår samtids musikkliv må man gå for en solokarrière. Det er ekstremt usannsynlig at et band vil slå igjennom nå, på den samme måten som var vanlig bare for noen tiår siden. På 1960-tallet var for eksempel det å spille i et band nok til at man kom inn gratis på alle de kule stedene, møtte mange interessante mennesker, og fikk så mye sex som man bare kunne drømme om. Men hvem bryr seg om sånt i dag? Å spille i band er omtrent like hipt som å håndrulle sine egne sigaretter. Det vil si at det står lavere enn å bare forholde seg til musikk som en ren konsumvare. Fabrikkprodukter er akseptabelt men den “håndlagede” innstillingen til ting tilhører fortiden. Vi lever i en svært nihilistisk tidsalder nå. Den tidligere nevnte Nietzsche forutså dette. Gud er død. Ikke desto mindre fortsetter vi å danse, mens vi venter på at døden skal komme og sette en strek for det hele. Men for å ikke etterlate det hele i en aura av misery går vi for musikk som er mer eksplisitt dansevennlig enn hva jeg vanligvis “reklamerer” for.
Ordet maltøl er egentlig en tautologi på samme måte som druevin. Øl skal jo være brygget på malt, tilsvarende hvordan vin skal være laget av druer. Ethvert tilfelle av avvik fra denne regelen betyr i prinsippet at vi snakker om et helt annet produkt, selv om metodene for tilvirkning ellers er de samme, eller svært like. For eksempel har vi en helt egen kategori av alkoholholdige drikkevarer kalt sider — men om vi siden kan beskrive dette som “epleøl” eller “pærevin” – alt etter hva slags råstoff som brukes – blir egentlig bare et spørsmål om hvordan man skal forklare fenomenet sider for noen som ikke vet noe om denslags. Poenget med alkoholen er jo ellers at den virker konserverende. At man blir dritings er strengt tatt bare en – heldig eller uheldig, det kommer an på hvem man spør – bivirkning av det egentlige formålet, men det er som alle vet en svært sosialt populær greie. Det å “drikke sammen” er jo et ritual som vanskelig lar seg reprodusere på noen annen måte. Det finnes rett og slett ikke noe alternativ til alkohol. Ingenting som fyller den samme sosiale funksjonen. Dette er en kjennsgjerning. Vi har det samfunnet vi har fordi det er bygget på et sett med alkoholbaserte overgangsritualer. Rus er essensielt for virkelighetsoppfatningen i vårt kjære – og ekstremt rasistiske – hjemland Norge. Slik har det vært like lenge som vi har hatt noe samfunn.
Til tross for at jeg selv ikke er særlig aktiv på rusfronten – jeg er i praksis en avholdsmann – så nekter jeg å ha omgang med det narkisene kaller “nykterister”; det vil si folk som på ideologisk grunnlag jobber for at andre ikke skal kunne ruse seg uten å betale dyrt for dette på noe slags vis. Hvis jeg selv fritt kunne velge ville jeg foretrekke å banke dem opp. Gi nykteristene to tette og en badehette. Dyppe dem i tjære og fjær, jage dem fra byen og det ene med det andre. Vi behøver ikke denslags avskum. Moralismen deres fremstiller alt for mange lik. Er det virkelig noen som fortsatt tror at menneskers lyst til å ruse seg kan kontrolleres? Herregud noe så fette evneveikt. Jeg har ikke noe problem med å forstå hvorfor folk ikke liker rus og rusmisbrukere – jeg liker det jo ikke selv – men dette er faktisk bare et latterlig bagatellmessig samfunnsproblem, selv om det føles dramatisk for de som har en rusmisbruker i kretsen sin og ikke vet hvordan de skal forholde seg til det. Verre er det at rusøkonomien har blitt så stor at den har politisk innflytelse på statsnivå. Jeg leste nylig et sted at den såkalte “Tøffe-Jonas” tenker å bevilge to milliarder til “gjengbekjempelse” til tross for at han vet – eller burde ihvertfall vite – at to milliarder bare er snusk, fusk og lommerusk for de postmoderne narkohandlerne – inkludert alle som selger og/eller skjenker alkohol – som utgjør selve motoren i det meste av all kriminalitet vi kan observere i samfunnet. To milliarder? Virkelig? Selv om man ganger det med hundre kommer det til å utgjøre eksakt null og niks forskjell i forhold til problemets rot. På den annen side vet jo politikerne at hvis de skrur igjen alle kraner og erklærer samfunnet som “rusfritt” så snakker vi bare om noen få dager før all verdens smuglere og hjemmebrennere ser sin besøkelsestid. Selv om alkohol uten tvil er minst like farlig som heroin og amfetamin så lar det seg i praksis ikke gjøre å bli kvitt mannskiten.
Det er aldri et spørsmål om vi skal ha rusmidler i samfunnet, bare om hvordan de skal distribueres. Et generelt narkotikaforbud er i praksis en politisk beslutning om at vi skal ha en kriminell økonomi. “Narkobekjempelse” er lite mer enn en paranoid vrangforestilling som koster flere liv enn det redder. Det går jo ikke an å stanse det. Hvis dette hadde vært mulig så ville det ha skjedd for lenge siden. Det vi observerer er imidlertid at rusmarkedet flommer over av billige, lett tilgjengelige og harde stoffer. Det er totalt ute av kontroll. Folk gjør som de vil, og det de vil er å ruse seg. Hva skal man liksom gjøre med dette? Det er ikke opp til meg å bestemme, men hvis det var så ville jeg ha legalisert alt sammen og gått inn for omsetningskontroll etter mønster av hvordan vi behandler alkohol. Første bud er å kverke narkoøkonomien, ikke å behandle de narkomane, og slett ikke å jage dem rundt omkring i byer og parker. Det går an å gjøre dette. Det er ikke engang vanskelig. Alt som kreves er en voksen holdning overfor problemets egentlige natur. Det er uansvarlig inntil det ekstreme å argumentere og holde på som om et rusfritt samfunn noensinne er et aktuelt alternativ. Hvordan kan noen tenke sånn? Har de ikke øyne i hodet? De lallende fantasiene til disse evneveike fjolsene koster liv. Hver eneste dag. For å kontrollere rusmarkedet må man kontrollere distribusjonen. Kan man ikke det så kan man heller ikke gjøre annet enn å lyve om saken. Bløffe og pissprate om hva som er mulig og umulig, mens andre tar seg av jobben med å levere det narkomarkedet etterspør, men ikke på noen fredelig og ordnet måte. Som sagt. Denne politikken koster liv, men det er den politikken folk vil ha, så da så. Politikerne legger forholdene til rette for at Pablo Escobar og den typen gale menn skal tjene seg styrtrike på slik handel. Samtidig medfører mangelen på regulering til at alle umiddelbart går til de inkompetentes siste utvei: vold. Det finnes ikke en gjeng i denne verden som overlever tenåringsangsten uten at de har en inntektskilde. Narkohandel er det åpenbare. En hvilken som helst tosk kan sope inn mange tusen i fortjeneste hver dag hvis de er villig til å jobbe med sånt. Og det er på aller laveste nivå, eller det som i praksis har staus på linje med å sitte i kassa på et supermarked. Høyere opp i organisasjonen tjener de spinnville beløp; på linje med de våteste runkefantasiene til børshaier og den typen folk. Hvorfor er det slik? Fordi politikerne har bestemt at det skal være slik.
Dette er et interessant spørsmål. Det er også et folkelig uttrykk og noe man sier når man føler seg oppgitt over en eller annen blemme som noen har gjort – det kan til og med være rettet mot en selv, som et slags retorisk uttrykk for forbløffelse – men jeg tror ikke det er meningen at man noensinne skal få noe svar. Det ligger liksom litt i kortene at svaret kanskje bør være “uendelig dum”, men dette blir aldri sagt høyt. Vi skal imidlertid besvare det en gang for alle her og nå: Man får sjelden mer toskeskap enn det man lager selv. Problemet er med andre ord relativt i sin natur. Det handler essensielt sett om å overvurdere sin egen intelligens, oversikt og evne til å håndtere ting. En smart person vil alltid ta med i beregningen at de ser ikke hele bildet, kjenner ikke alle sakens detaljer, og så videre, mens en tosk bare vasser rett inn i noe, full av den formen for selvsikkerhet som bare evneveike mennesker kan ha.
Å være idiot er ikke et naturtalent, men et kulturfenomen. Det postmoderne samfunnet med all sin nyliberalistiske ideologi må således være å betrakte som en idiotfabrikk. Vi fremstiller dem på løpende bånd og oppbevarer dem i bylignende strøk. Nettet og de sosiale media har ikke skapt dette problemet, bare trukket det frem i lyset. Idiotene har jo alltid eksistert. Alle kjenner noen. Mange har opptil flere av dem i sin egen familie. Og hvem har ikke noen på arbeidsstedet sitt? Det er alltid den samme greia. De overvurderer seg selv. Eller skal vi kanskje heller si at de feilvurderer seg selv, for det er jo minst like idiotisk når folk undervurderer sine egne evner. Du vet. Når man forstår at noe er helt på trynet galt, men man blir med på det likevel, muligens av sosiale årsaker. Ingen vil være den som er “negativ”. Kanskje jeg tar feil sier de til seg selv, men de vet at de ikke tar feil. Det går jo ikke an å ta feil om sånne ting. Det er ikke et faktaforhold, men en etisk sak. Vi velger selv om vi ønsker å være idioter. Det er en fundamental livsholdning som ligner alle andre smaksspørsmål.
Fra filosofiens historie trekker vi frem den sokratiske metoden, som kort fortalt handler om å diskutere argumenter, det vil si plukke dem fra hverandre for å studere hva de består av og hvordan de virker. Det er ingen konkurranse. Det går ikke an å vinne eller tape, selv om man forsåvidt kan påstå at man har tapt en filosofisk diskusjon hvis man tror at man har rett. Det forekommer jo aldri at noen har rett i noen som helst slags kontekst som handler om argumenter. Alt de har er “et syn på saken” pluss eventuelt noen følelser som verken er her eller der. Dette er idiotiet i sin grunnleggende form. Det koker ned til tro. Eller vi kan kalle det “antagelser” om du vil. Det sitter i det imaginære organet jeg kaller følsa – en slags “alternativ hjernefunksjon” – hvor individet på nærmest noe slags alkymistisk-magisk vis blander sammen objektive saksforhold med sine personlige følelser om dem, før dette evneveike makkverket til sist presenteres som sannhet. Hva har de i form av tekniske bevis og annet som støtter argumentene deres? Ingenting. Bare enda flere følelser; sine egne og “de andres”. Hvis man kan jobbe frem et helt kirkekor av synkront følende idioter synes man at dette får være nok. “Folkets vilje” og det ene med det andre. En overbevisning er jo noe som bare eksisterer innenfor en etisk horisont. Selve ordets fysiologi handler om at man ikke godtar noe så mundant som beviser i denne saken, fordi man har jo så sterke følelser. Det sitter i selveste beinmargen.
Etter de tragiske hendelsene i 2011 var det en venn av meg – en amerikaner – som spurte om jeg fortsatt er motstander av dødsstraff. De har jo en litt annerledes debatt gående “over there”, hvor de snakker om hvem som fortjener hva. Etter min mening er dette usaklig. Jeg har aldri ment eller sagt noe annet enn det jeg fortsatt står på: Jeg ønsker ikke at staten under noen omstendigheter skal ha makt over liv og død noe mer enn den allerede har på mer indirekte vis. Der stanser det for meg. Jeg forstår konseptet hevn, men dette er alltid noe personlig mens staten er – eller skal ihvertfall være – det mest upersonlige vi har. Staten har ingen følelser, bare mekanikk. Staten er en blind drøvtygger som kan leve i tusen år hvis man behandler den bra — men det er en svært dårlig idè å installere rovdyrtenner i akkurat den kjeften. Vi behøver jo ingen nattvekterstat, som det kalles, med bevæpnet politi og det ene med det andre. Det skaper bare angst. Vi behøver mer eller mindre akkurat den passive velferdsstaten vi har, som holder befolkningens sosiale ve og vel i sin hovedfokus. Både på kort og lang sikt. Det er – og bør fortsette å være – uinteressant for staten hvor mange penger du har, eller hvor du kommer fra, hvem du kjenner, og så videre. Loven er ikke noe verdisystem. Ikke noe lotteri hvor man kan vinne eller tape. Helsevesenet og skoleverket har ingen favoritter. Dette forarger de som synes de fortjener noe mer eller bedre enn alle andre, eventuelt at velferd er noe som skal konkurranseutsettes, slik at alle fordelene etterhvert går til de mest hensynsløse jævlene vi har, mens røkla holdes nede ved hjelp av et drakonisk strafferegime som først og fremst beskytter akkumulasjon av eiendom.
Noen kaller det cineast, etter et fransk ord som egentlig betyr “filmskaper”, men på engelsk og diverse andre språk betegner ordet først og fremst en “filmelsker” (som jeg antar man i utgangspunktet må være for å ønske å bli en filmskaper). Jeg har hørt kinofil noen ganger, men jeg synes det blir for spesifikt rettet mot kino – eller “filmteater” – som holistisk erfaring, mens begrepet film dekker mye mer enn nytelsen av film i sitt rette element; en kinosal — og det å være en elsker bør helst strekke seg lengre enn bare det å beundre noe på avstand. En elsker må jo gjøre noe. Du vet. Involvere seg. Den typen ting. For å ta et eksempel som overhodet ikke er i slekt: En vinelsker forventes jo å være noe mer enn bare en som er glad i å drikke vin. Ikke sant? Man ser for seg noen som har peiling på, eller i det minste en begrunnet mening om, vin (eller film) i en større kontekst enn å bare nyte det som konsumvare.
Bildet ovenfor henviser til en fransk film noir fra 1954, som definitivt er på min liste over de ti beste filmene noensinne, men jeg ser den ikke ofte nevnt når en typisk YouTuber presenterer sine valg i så måte. Språket er kanskje et problem for mange, men fra min synsvinkel er det alt for mye engelskspråklig blant nesten alles favorittlister. Det er rett og slett ikke troverdig at en filmelsker skal la seg stanse av et så lavt hinder som det å lese undertekstene for å få med seg hva dialogen handler om, men dette virker altså ofte uoverkommelig for et ikke helt ubetydelig antall individer der ute. (La oss ikke engang snakke om dubbing av film, som er “galt” på samme måte som å fargelegge gamle filmer som opprinnelig ble laget i svart/hvitt.) Her i Norge er folk imidlertid vant til å lese undertekster, så det er egentlig mindre relevant hva slags språk det er man ikke forstår. Tekstene forklarer jo alt. Fransk, spansk, italiensk eller kinesisk. Who cares? “Tekstet på norsk” er det man ser etter, eventuelt et annet språk som man behersker i tilstrekkelig grad.
Det tidligste symptomet på at man er – eller er i ferd med å bli – en filmelsker, er etter min mening at man begynner å utvikle favoritter blant regissører heller enn blant skuespillere. Man gjenkjenner og verdsetter stilen deres. Man begynner å få tak i konseptet “film som kunst” og legge bak seg stadiet for “film som konsumvare”. Siden vi bruker ordet elsker i ordstillingen filmelsker, så bør vi vel understreke fem ganger med rødblyant at det finnes ingen korrekt måte å være en elsker. Fenomenet befinner seg ikke på skalaen mellom riktig og galt, men heller på den mellom sant og usant. Går det an å bløffe om kjærlighet? Enhver får tenke hva de vil, men det blir kanskje litt for drøyt å gjøre alt en filmelsker gjør uten å “mene noe med det”. La oss si for eksempel at man har forelsket seg i noen som allerede bærer merkelappen, og for å vinne terreng i forhold til dem bestemmer man seg for å selv bli en “filmelsker” på gjørs. Er dette sannsynlig? Plottet er ikke verre enn at man kunne brukt det i en romantisk komedie, men man bør helst ha mer enn dette for å spinne en hel historie. Spørsmålet er bare hvor mange filmer av Wong Kar Wai og Michelangelo Antonioni man tåler før man løper skrikende fra stedet hvis dette ikke er greia di på alvor.
Hva er rimelig å forvente av en filmelsker? De bør vel helst ha sett Gudfaren, for å si det slik, men det er uproblematisk – faktisk nærmest ønskelig – at lappeteppet deres har mange hull, slik at man kan anbefale diverse severdige ting for dem. Filmelskere har som regel en liste over filmer som de mener at alle andre også bør se. Over tid og med mange nok slike “anbefalinger” vil det etterhvert fremkomme et bilde basert i vanlige statistiske parametre, over la oss si de hundre mest anbefalte filmene blant entusiaster. Touchez Pas Au Grisbi – som på norsk betyr noe sånt som “ikke rør byttet” – er definitivt blant dem. (Av andre filmer laget av Jaques Becker vil jeg særlig trekke frem Le Trou fra 1960, sett i relasjon til Jean Paul Sartres beryktede skuespill “Ingen utvei”.) La meg ikke engang begynne å ramse opp andre franske filmer fra den samme perioden, bare si at man nekter seg selv mye bra hvis man overser mye av det beste som har blitt laget av noen av de flinkeste folka som noensinne har elsket mediet film. Selv har jeg sett så mye – og så mye variert – at jeg ikke lenger lar meg lure av noe. Det alle ser etter og prøver å komme i kontakt med er lidenskapen for å fortelle gode historier. Mer mystisk er det ikke, men heller ikke mindre. Som i det dramatiske menneskelige handlingsrommet vi kaller kjærlighet handler det om å “søke etter noe” men man vet ikke hva det er før man finner det. I mellomtiden opplever man kanskje at man kaster bort mye tid på mislykkede forsøk som alle havnet i grøfta av ymse årsaker, men det er jo en litt i overkant hard dom over seg selv. I virkeligheten finnes det ikke noe sånt som bortkastet tid. Selvsagt er det mye man kunne – kanskje til og med burde – ha gjort annerledes, men det visste man jo ikke den gangen. Kanskje ville man ikke engang ha visst det nå hvis det ikke var for de erfaringene man dannet seg da.
Om seks uker er det presidentvalg i USA. Amerikanerne skal ta stilling til om de ønsker en gal mann som president, eller om de heller vil ha en rimelig avbalansert og kompetent kvinne. Dette er hva det koker ned til. Her er noe å tenke på: Dick Cheney har sagt offentlig at han vil stemme på Kamala Harris. Om det er noen som tror at Cheney har blitt sosialist på sine gamle dager, så tar han neppe mer enn to salte sild og et gammelt munnspill for å skyte deg i trynet med hagla si. Han har et rykte. Dessuten har den mildt sagt konservative Karl Rove – også kjent som som Satans representant her på jorda – sagt det samme. Ser du alle duene? Det gjør ikke jeg. Dette er tordenfugler. Hvorfor vil de heller ha en demokrat denne gangen? Tja, si det. Hvis jeg må forklare det så kommer du neppe til å forstå det.
Vett og forstand er hva det er. Alle har noe men det er svært ulikt fordelt, nesten som skjønnhet eller et særlig talent for fotball, bortsett fra at “vinnerne” i spillet om intelligens forstår for mye for sitt eget beste. Du vet. Man må være litt dust, litt pikk, litt troll og ganske mye bulldozer for å oppnå det de evneveike mener når de bruker ordet suksess. Penger oppstår jo ikke av seg selv. Man er alltid nødt til å ta dem fra noen. Forklaringene varierer men prinsippet består: Det handler om skattlegging. Et opplegg for å høste fortjeneste av andres arbeid, behov og livsomstendigheter forøvrig, som regel gjennom å “gi dem arbeid” mot et vederlag, som imidlertid bare utgjør en liten fraksjon av det nedlagte arbeidets egentlige verdi. Dette er et klassisk problem. Hvem som eier produksjonsmidlene og det ene med det andre. Ordet jobb fantes ikke i det norske språket før ganske sent på 1800-tallet, og det begynte som et skjellsord. En “jobber” var en svindler og bløffmaker som trikset med papirer, advokater og alt som tilhører kategorien “formelt korrekt” men uten å være rett og rettferdig. Eller et finansielt rovdyr, om du vil. En kannibal, som spiser andre menneskers livsenergi. En wendigo, som de nordamerikanske indianerne ville ha sagt.
Selv har jeg aldri skjønt hva folk ser i Donald Trump, bortsett fra at han sikkert kan være en nyttig idiot i visse begrensede sammenhenger. Han kan jo ikke kontrolleres, ikke engang av seg selv. Hvorfor gi sånne mennesker makt? Jeg begriper det bare ikke. Det er opplagt at det kommer til å gå på trynet, spørsmålet er bare når og hvordan. Pandemien ville sannsynligvis ha spilt seg ut annerledes i USA – da mener jeg først og fremst lavere dødelighet – hvis de hadde hatt en noenlunde oppegående person i den jobben ved det tidspunktet. Du vet. Noen som er mentalt stabil og etter måten normal både i forhold til hvordan de ordlegger seg og hva de gjør. Noen ganger er sånt svært viktig. Noen må være den voksne i rommet, sette ned foten og ta de nødvendige beslutningene. Det er aldri likegyldig hvem som blir gitt politisk makt. Det betyr kanskje ikke noen revolusjonære omveltninger i forhold til alt som de favoriserte velgergruppene ønsker seg når “deres” kandidat vinner – jeg tror for eksempel ikke Dick Cheney ser for seg at Kamala Harris kommer til å føre “hans” type politikk – men viktigere enn dette er alltid at toppsjefen er kompetent, både i faglig og moralsk forstand. Uansett hva annet man kan si om Donald Trump så må man være bra fette inkompetent – i forhold til livet, kjærligheten, jobben og det hele – for å tro at denne groteske karakteren kommer til å gi deg noe som helst av alt du fantaserer om. Herregud. Det mest utrolige med hele opplegget er jo hvor lite sannsynlig det er. Hvis for eksempel en sånn forfatter som Robert Ludlum eller Tom Clancy – som skriver “politiske thrillere” og denslags – omtrent ti år i forveien hadde introdusert et plott som ligner på det som faktisk skjedde da Trump ble valgt til president, så ville de ha blitt avvist på grunn av lav troverdighet. Dette er for usannsynlig. Men nå har det altså skjedd. Skaden lar seg inntil videre ikke måle, men den er utvilsomt “betydelig”. Amerikansk troverdighet i sin mest generelle forstand har fått et så alvorlig skudd for baugen at hele skuta truer med å synke. Dette må de uansett leve med. De har blunket. Alle så det. Ingen kommer til å glemme hva de så. Hva blir det neste? Vi venter og ser. Om seks uker vet vi mer.
