APECALYPSO

De som kan huske 80-tallet var “ikke helt med” som den gamle vitsen sier. Det var jo et tiår preget av mange eksesser i mange dimensjoner. Uansett hva du tar tak i og studerer nøyere så er tendensen at 80-tallet var stygt, brutalt og hardt på en måte som ville sjokkert de mer silkemyke personasjene av i dag. Og ikke snakk om 70-tallet engang. Det var jo enda verre, men på grunn av tidens gnag og kjødets slitasje så huskes det av færre. Her om dagen så linket jeg opp en video med en ny sang av Rolling Stones. Herregud. De har holdt på lenger enn jeg har levd. Både Mick Jagger og Keith Richards er 82 mens “den nye gitaristen” Ronnie Wood er 79. Resten er døde. Jeg antar de hyrer inn noen studiomusikere for å få spilt inn musikken sin nå om dagen. Et annet gammelt band som nettopp slapp en ny singel er Deep Purple. Ian Gillan og Roger Glover er begge 80 år, Ian Paice og Don Airey er begge 77 år, mens attpåklatten Simon MacBride (gitarist) bare er 47. Skal man være imponert eller skremt? De gamle gubbene reiser jo faen meg på turnè også.

Grunnen til at jeg trakk frem 80-tallet er at jeg husker diverse musikkjournalister fra den gangen som var misfornøyd med at Rolling Stones fortsatte å lage musikk. Det er på tide å gi seg nå, var det mange som syntes. Rock’n’roll er jo først og fremst en ungdomsgreie. Jeg lurer på om de lever ennå — og i så fall hva de tenker om at Rolling Stones fortsatt lager ny musikk. På YouTube finnes det reaksjonsvideoer, som handler om at folk eksponerer seg for ny musikk og siden sier de hva de tenker og mener. Og med “ny musikk” mener jeg først og fremst gammel musikk, som ble utgitt mange tiår før disse reaksjonistene ble født, særlig hardrock fra 70-tallet men også typiske 80-talls hits. Selvsagt blir det mye musikk med Led Zeppelin, Deep Purple og Black Sabbath – atså Deep Black Zeppelin som vi kaller sjangeren – og folk på min alder (og eldre) underholdes av alskens uvitende ungdommer som blir imponert over hvor flinke de var til å spille og den typen ting. Det finnes selvsagt noen spesielle miljøer for nostalgisk “retromusikk” litt sånn her og der rundt om i verden, men som mainstream kommersiell sjanger er psykedelisk og progressiv hardrock definitivt død. Jeg satt og så på noen som trippa ut over den gamle sclägeren Smoke On The Water av Deep Purple som ble sluppet i 1972, hvilket betyr at jeg kan ikke gjøre eksakt rede for når jeg hørte den første gang, men det var ikke særlig mye senere. Om den ikke har vært på noen liste rent formelt sett, så har den sangen likevel vært en hit helt siden den var ny.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det passer å avslutte med den nye musikkvideoen de har laget til den gamle sangen.

Trikset er å forklare èn ting med en annen og gjøre dette på planmessig vis, slik at man på sikt bygger opp en helt annen virkelighetsoppfatning. Fordi jeg fylte 17 år i året 1980 var jeg preget av samfunnets syn på narkotika, stoffmisbrukere og moralkomplekset rundt hele saken slik det fremsto sent på 70 og tidlig på 80-tallet. Det var ganske hårete greier. Vanlige sivilister visste jo ikke noe mer om dette enn hva de fikk med seg gjennom nyhetene og diverse offentlige kampanjer for folkeopplysning. Dessuten har vi jo alltid rykter. Du vet. Ordet går. Det er ikke like nøye at sladderen man sprer er sann som at den er sensasjonell og pirrende. Skandaler er mer interessant enn saklige nyheter. Sånn har det alltid vært og slik er det også i dag, bare at nå har vi internett. Den store informasjonsmaskinen som vet alt om alle ting. Hva kan gå galt?

Mitt inntrykk – enten dette er riktig eller galt – er at Norge ligger på europatoppen for kokainforbruk. Det er normalt å ta seg en dose kokain (eller to, eller i praksis så mange man har råd til i løpet av kvelden) når det skal festes. Forsåvidt også når det ikke skal festes, men poenget her er ikke mengdebasert, det handler om inntaksmetode. Det finnes visse ting man kan gjøre for å røyke kokain – såkalt freebasing – og alle husker vel at detektivhelten Sherlock Holmes pleide å injisere kokain med sprøyte, men det overveldende flertallet av kokainbrukere snuser stoffet i seg gjennom nesen. Dette sikrer hurtig opptak i blodbanen og en raskt stigende rusopplevelse. Snorting – som det heter på norsk – er lett å lære og alle har sett det før. Om ikke i virkeligheten så definitivt på film. Når metoden er etablert har terskelen for å ta andre ting på samme vis blitt lavere. For eksempel de klassiske gatestoffene amfetamin og heroin, som var dominante på den tiden da det eventuelt ville vært aktuelt for meg å “utforske mulighetene” på narkomarkedet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fra min assorterte livserfaring henter jeg et komisk element som handler om inntaksmetodikk. Jeg har kjent mange som var tildels ganske harde på forbruket av stoffer, men som de sa så hadde de “sine grenser” og en av dem var at du skal ikke bruke sprøyte. Der går streken, liksom. Folk som bruker sprøyte er tapere og desperadoer som har krysset grensen for normal borgerlig anstendighet. Jeg kommer aldri til å stikke hull i huden var det en som sa i 1982. Han døde etter å ha fått i seg en overdose heroin i 1996. Om det var injisert med sprøyte vet jeg ikke, men jeg antar det. Sånn kan det gå. De skifter mening, får ny omgangskrets, tidene forandrer seg og det ene med det andre. Her er et spørsmål: Hvorfor bruker folk stoff? De litterært velbeslåtte ser straks at dette er en moderne versjon av Ludvig Holbergs komedie om fylliken Jeppe på Bjerget, hvor spørsmålet lyder: Hvorfor drikker Jeppe? Svaret kan være fordi det ikke gikk an å få tak i kokain på den tiden, men da flytter vi oss bare tilbake til det jeg først spurte om. Saken er at folk ønsker å justere formen, holde ut lengre, komme i humør, bli lystige og den typen ting. Til dette formål bruker de hva de har, eller altså hva enn de kan skaffe på et ikke alt for dramatisk vis. Som vi ser er dette psykiatriske årsaker. Imidlertid finnes det nå et somatisk ledd i narkokjeden, hvor folk sprøyter i seg diverse medikamenter de kjøper på nettet fordi dette “hjelper”. Influensere på TikTok og andre steder er opptatt av å “justere kroppen” og bli slanke, vakre, muskuløse, rynkefrie, energiske og så videre. Alt jeg ser er imidlertid vanlig sprøytenarkomani, bare annerledes forklart. Så gjenstår det å se hvor det bærer med hensyn til “langtidsvirkninger”.

Vi avslutter med en heavy metal sang om programmeringsspråket Kotlin, som er et nytt konsept for meg.

Svaret er “en mengde av ukjent størrelse” hvis spørsmålet er hvor mange ganger jeg har sagt at det finnes ikke noe slikt som folket. Derfor bør du dra frem oppmerksomhetskniven og spisse ørene hver gang noen bruker dette ordet, fordi det er et idiotsikkert tegn på at de planlegger å føkke deg på noe slags vis. Vær beredt, som speiderne sier. Hvis du ikke følger med så vil du bli lurt. Kanskje vil du bli lurt uansett, men hvis du skjerper deg har du i det minste en mulighet til å oppdage hva som er i ferd med å skje tidsnok til å posisjonere deg bedre når jævelskapen kommer. Samfunnet har sine interessegrupper av ymis karakter, men “folket” er ikke en av dem. Det går ikke an å jobbe til fordel for folket. Politikerne har alltid favoritter og alle jobber for “sine” folk. Spørsmålet er bare hvor mange det er av dem. Som alle vet spiller det ingen rolle hva slags fine planer og beundringsverdige moralske prinsipper man har hvis man ikke oppnår et tilstrekkelig antall stemmer når det er valg. Stemmetallet er jo den eneste gangbare valuta i et system med parlamentariske valg.

Når det er sagt så er ikke norske politikere typisk så raske med å hente frem “folket” som argument. Norge er i det store og hele et ganske venstrevridd land, som i praksis betyr at folk er godt utdannede. Motsatt for eksempel i USA, hvor den sittende regjeringen har et opplegg for å avvikle hele utdanningsdepartementet — under henvisning til at det er en privat sak hvor mye og hva slags utdanning man ønsker å tilegne seg (og påføre barna). Betalingsskoler vil sikkert hjelpe. Hva vet jeg? Spør du omtrent hvem som helst du finner på gata så vil typisk de svare at om de hadde hatt råd til det så ville de betalt for at barna deres skulle få en så bra utdannelse som mulig. I praksis betyr det noe som er “bedre” enn vanlig folkeskole, uansett hvordan man måler slike ting. De religiøse vil ha mer av sin egen religion inn i grunnfagene og mindre av alt sånt som distraherer elevene i forhold til den rette tro og lære, mens mer “åndelige” elitetyper velger Steinerskole eller Montessori. Er hjemmeskole tillatt i Norge? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg håper ikke det. Noe av det beste med en allmenfaglig grunnskole er jo at det skaper litt rom mellom barna og foreldrene deres. Selvstendig tenkning er dessverre ikke noe eget fag, men man får det likevel inn litt sånn “sideveis” gjennom andre – og friskere – impulser enn foreldrehjemmet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi runder av med en munter tysk trudelutt innenfor sjangeren “krautrock”.

Etter å ha telt nøye på fingrene kan jeg konstatere at jeg fortsatt har ti av dem, hver med sine egenskaper og ingen som er overflødige. Sånn er det med den saken. Hender er kjekt å ha. Det er ingen selvfølge men et lykketreff som er ganske vanlig blant mennesker. Kan du å bruke dem? Det er jo så mye man kan gjøre med dugelige hender. Selv tilhører jeg gruppen av filosofer som mener at “det menneskelige” har utviklet seg til å bli hva det er gjennom et samspill mellom hånden og ånden. Ingen av de to ville ha klart seg like bra uten den andre. Jeg mener, javisst er det bra å være våken og oppfinnsom, men hvor langt ville man ha kommet med den egenskapen hvis man ikke kunne tukle? Kort fortalt er det å si at håndverk er den ypperste form for menneskelig prestasjon. Du vet. Å lage ting med hendene. Det er en vesentlig mye større kunst enn alle de derre tenkegreiene.

Hvorom allting er, dette ble en digresjon. Sannheten er at jeg telte ikke på fingrene, det var mer noen slags elle melle i hodet som etterhvert ledet meg frem til det faktum at den 15. juni er jo dæven døtte meg årsdagen for når jeg flyttet inn i leiligheten min her i Villafranca del Bierzo. Jubileum. Men hvor spansk har jeg blitt i løpet av denne tiden? Svaret må bli ikke noe særlig. Uansett hvordan vi vrir og vender på det så er jeg veldig norsk. Nærmest en karikatur sånn sett, selv om de jevnlig tror jeg er skotsk når jeg befinner meg i Storbritannia. (Når det er sagt så må det legges til at skottene blir veldig smigret hvis du sier til dem at du synes de er mer skandinaviske enn britiske. Jeg kødder ikke. Bare prøv selv.) Poenget er uansett at alle kan se at jeg ikke er spansk. Men kan de se at jeg ikke er turist?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg var hos tannlegen i dag. Sånn er livet. Du må vedlikeholde skrottens mange skrøpelige punkter hvis du ønsker at den skal holde bruksmessig forsvarlig stand, særlig når du begynner å komme opp i sektiårene og mer. På fagspråket heter det mastikasjon når man tygger og saken er at jeg har observert en “ustabilitet” som tannlegen – etter å ha rønka området fra tre forskjellige vinkler – sa kommer av en sprekkdannelse i en tidligere rotfylt tann. Han skal “se nærmere på saken” i morgen, men han kunne ikke love meg at tanna kan reddes. Vi får se. Jeg tenker ikke noe om det. C’est la vie. Det finnes fortsatt mange flere tenner å gå på – eller skal vi si å mastikere med – så han må jo bare gjøre det som er nødvendig. Men det er uansett et interessant element å legge i dette jubileumet. Hurra. liksom. Hvordan skal jeg feire denne begivenheten? Mye taler for at et par kalde øl utover kvelden går bra sammen med de 32 varmegradene som herjer der ute, men bortsett fra det så blir det nok rolige forhold. Estrella Galicia, selvsagt. Det dominante ølmerket her i regionen. Og der slutter denne historien. Jeg behøver ingen smertestillende tabletter. Ihvertfall ikke ennå.

Vi setter strek med enda en genial “progressiv jazz-fusion” sang fra musikkens gullalder.

Innenfor enhver religiøs horisont definerer jeg meg som gnostisk ateist, det vil si at jeg oppfatter det ikke som min sak om det finnes en Gud – eventuelt en hel skokk av dem – eller ikke. Det er jo for fanden blasfemisk å uttale seg på vegne av det guddommelige. Følgelig blir det i praksis slik at jeg antar Gud vet hva han driver med og det er ikke opp til meg å mene noe om saken. Jeg ber ikke om noe, men jeg gjør krav på det jeg rimeligvis fortjener som produktet av min egen innsats. Det er alt. Hva andre tenker, tror og mener om dette er heller ikke min sak og jeg vil helst ikke høre noe om det, spesifikt fordi nesten alt mennesker noensinne sier om metafysikk er så evneveikt at man føler seg jo pinlig berørt på deres vegne. Hvordan går det an å være så fette tjukk i huet? Det blir liksom sånn der perverst fascinerende, på en litt “gal vitenskapsmann” type måte. Så interessant. Fortell meg mer.

Men nok om det. Hva som motiverer temavalget mitt her og nå er noe jeg leste om misjonærer. Det finnes ikke særlig mye mer avskyelige umennesker enn sånne. Herregud. Hva faen tror de at de er? Saken var uansett at en misjonær en gang hadde begitt seg ut i en jungel for å drive propaganda mot jungelbefolkningen, som besvarte henvendelsen med å sporenstreks drepe ham og henge liket opp til spott og spe – skåret i mange deler – presumptivt sett som er advarsel til andre med lignende planer. Jeg mener, hvor klar beskjed behøver man egentlig? Her er du ikke velkommen. Men som du sikkert skjønner ble ikke dette godt mottatt verken av de geistlige eller de verdslige myndigheter. De brukte hendelsen som påskudd til å begå folkemord i området. Du vet. Utrydd alle sammen så kan Gud komme og hente de han ønsker å samle på. De er jo uansett ikke siviliserte og åpenbart ikke mottagelige for vanlig påvirkningsarbeid.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det komiske med religioner – eller skal vi si teologiske læresetninger – er at de har jo aldri vært noe annet enn et politisk maktmiddel verken i teori eller praksis. Hvis du ikke skjønner såpass kommer du aldri til å forstå hvorfor folk tar livet av hverandre “til tross for” det religiøse budskapet om brorskap, samhold, kjærlighet eller hva har du. Alt henger sammen med menneskenaturen. Vi har de instinkter og drifter som man kan forvente å finne i en opportunistisk åtseleter som ikke skyr unna kannibalisme og det som verre er. Sånn er menneskene. Det hjelper ikke å gråte over det og erklære at man selv er annerledes og bedre enn de onde. Da blir man jo en løgner på toppen av det hele. Det sosiale narrespillet er ikke stort mer enn en strategisk kamuflasjeteknikk som bidrar til at man kommer seg på skuddhold av de man planlegger å begå overgrep mot. Du vet. Manipulere og behandle dårlig, stjele fra og lyve til, baksnakke og hate minst like mye som man hater seg selv, eller “elske” som folk pleier å si. De fleste er jo så dumme at de tror intensjonene deres har noe å si fra eller til. Men så går det likevel til helvete. Om og om igjen. Senere tripper man kanskje ut på anger, skyldfølelse og den typen narcissistisk masturbasjon, drikker seg drita, hyler mot månen og hva vet jeg, men alt fortsetter likevel som før.

Men her setter vi strek for nå — med en lystig amerikansk popsang fra gamle dager.

Denne årstiden – i likhet med alle andre årstider – krever at man lager hummus. Det er en nødvendighet. Sannsynligvis går det an å leve uten hummus. Jeg har jo hørt ryktene. Imidlertid ser jeg ikke noe poeng i å henfalle til denslags nykker. Visse mennesker får et kick ut av å nekte seg selv glede, men jeg er ikke en av dem. Snarere tvert imot. Jeg kaster meg uten å nøle rett i armene på enhver form for fristelse så snart den dukker opp på horisonten. Vi kan kalle dette å vandre langs nytelsens vei og det er på mange måter det motsatte av buddhisme. Du vet. Poenget er å feire skaperverket og det levende livets tilstand gjennom å delta i alt som foregår til en slik grad som man rekker med. Noen sier det er viktigere å ha kontroll enn gøy, men jeg er uenig. Kontroll er en illusjon. Du blir evneveik av å befolke ditt mentale landskap med illusjoner. Alzheimer og det ene med det andre. Sinnet skal ikke være et spøkelseskammer med vegger bygget av frykt men en lystenes hage som kommuniserer med alle former og farger som naturen er laget av.

Men fra det ene til det andre, du behøver selvsagt en morter. Ethvert velutrustet kjøkken har en morter. Hvorfor skal man ikke ha en morter? Herregud for noe tøys. Igjen dette med å nekte seg selv de få gledene livet tross alt tilbyr. Hallo? Du får da sannelig nok sorger og smerter uten å oppsøke elendigheta. Det bare kommer og kommer, mens alt du kan gjøre er å svinge racketen og bare returnere slike tennisballer etterhvert som de melder seg. Poenget med morteren er at da får man til å knuse krydder korrekt. Da har man kontroll, eller skal vi kanskje heller si følelsen av å vite eksakt hva som blir puttet i den maten man spiser, som er noe man venner seg til etterhvert som man innhenter stadig mer informasjon om hvor lite sånt betyr for de som bare ser på deg som en økonomisk produksjonsenhet, eller en kunde som det også heter; i alle fulle fall er du en sekundær funksjon i denne ligningen. Poenget er at de tjener penger, ikke at du får i deg ordentlige næringsstoffer. Det er viktig å oppfatte virkeligheten så direkte og ufiltrert som mulig. Det vil si slik som den faktisk er heller enn slik som man skulle ønske at den var. Deretter tilsetter man salt og pepper etter smak.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv er jeg lat som faen. Derfor bruker jeg elektrisk hurtigmikser når jeg lager hummus — og ikke nok med det, jeg bruker også ferdigkokte garbanzos – kikerter – som de selger på glass med skrukork nede på superen i sentrum. På forhånd har jeg sikret meg et separat glass med tahini – det har ikke noe eget norsk navn, men det er en pasta laget av sesamfrø – foruten selvsagt olivenolje, hvitløk og sitron som jeg alltid har i kjøkkenet. De er jo basisvarer som inngår i nesten alt jeg lager. Mer behøver du strengt tatt ikke – eller altså, hummusen må jo saltes og krydres slik man foretrekker – bortsett fra noen skvetter vann som nesten alltid behøves for å oppnå ønsket konsistens på det ferdige produktet. Av “årsaker” har jeg vent meg til å bruke harissa sammen med hummusen, men det er bare en smaksgreie. Mange andre foretrekker helt andre smaksimpulser. Du vet. De gustibus non dispotandum est. Var det Juvenal som sa dette først? Det spiller ingen rolle. Poenget er å fatte at uenighet om smak er noe man bare må leve med. Det lar seg ikke diskutere frem til noen form for fredelig løsning som tilfredsstiller alle involverte parter. Slik sett går det selvsagt an å lage “hummus” også på basis av andre typer bønner og belgfrukter enn kikerter, men da åpner man spørsmålet om hvor langt du kan fravike en oppskrift før det blir urimelig å bruke det opprinnelige navnet. Ikke desto mindre vil jeg anbefale leseren å eksperimentere med for eksempel hvite bønner og svarte oliven i kombinasjon. Kan det kalles hummus? Det er diskutabelt men hvis man stadig henfaller til slik kverulering går man jo glipp av det mye viktigere poenget som er at det er godt.

Vi avslutter med litt brasiliansk jazz-funk fra 80-tallet. Svært passende morgenmusikk synes jeg.

Som alltid er jeg en jævla snobb fordi jeg grøsser når jeg ser klønete språkbruk, som jo er en form for dårlig håndverk. Eller rettere sagt, det kommer helt an på hvem som skriver hva og hvordan de selv bedømmer det de driver med. Når det er bare en vanlig sivilist som skriver noe om livet sitt uten å ha noen ambisjoner om dikterkunst eller folkeopplysning er det jo ikke så viktig. Du vet. Det blir som å betrakte noen barn som driver med fingermaling. Hva forventer du egentlig av dem? Pablo føkkings Picasso? Det er urimelig. De er bare noen barn som gjør en greie for gøy. Poenget er at de gleder seg over det de holder på med, ikke at de fremstiller dypsindig kunst i verdensklasse. Noen av dem vil kanskje gå i en slik retning senere i livet, men akkurat her og nå dikterer vanlig realisme at de får holde på å kline og klæsje som de vil, eller for å returnere til utgangspunktet for denne metaforen: Det er ikke rimelig å stille store kvalitetskrav til folk som bare skriver på nettet fordi det er et tøysete tidsfordriv som ikke betyr så mye for dem.

Hvor vanlig det er på norsk vet jeg strengt tatt ikke, men i den engelskspråklige sfæren ser man noen ganger individer som snakker om conspiracy, altså konspirasjon. Dette blir ikke et problem før de gjør krav på å bli tatt alvorlig. Mener du å være seriøs? Da er det visse faglige krav som kommer i spill. Først og fremst at du vet hva ordene betyr før du tar til å slenge dem rundt deg som såkorn i den semantiske åkeren. Du vil da vel ikke bli misforstått? Her er greia: Konspirasjon er et latinsk ord som betyr “sampusting”. Det betyr i praksis at du har vært i et rom og “pustet den samme luften” som de andre som var der på stedet da en plan ble lagt eller en beslutning ble fattet. Konspirasjonen er altså – teknisk sett – kun de som var tilstede da saken ble tatt opp til diskusjon. Senere kan jo folk imidlertid bli innviet i greia og dermed ankomme som sekundære medlemmer av opplegget, slik at for å ikke gjøre dette alt for komplisert så sier vi at de har meldt seg inn i konspirasjonen. Fatteru? Det er ikke vanskelig å forstå. Dessuten bør du ved dette tidspunkt kunne se at dette er typisk hvordan vi får ting gjort i det hele tatt: Folk møtes, snakker om ting og bestemmer seg for noe.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det neste elementet vi skal introdusere er paranoide tvangsforstyrrelser. For eksempel tanken om at det var en skjult gruppe av konspiratører som sto bak Covid-pandemien i 2020 fordi de ønsket å “oppnå noe” på denne måten. Da har vi å gjøre med det de fleste tenker på som en konspirasjonsteori. Med andre ord noe psykiatrisk som foregår med noen. Hvor mange eksempler behøver du? Prinsippet er uansett det samme: Folk fantaserer om at “det er noen som står bak” de mest urimelige ting; presumptivt med skumle motiver på kryss og tvers av den demokratiske politiske prosessen, selv om det ikke lar seg gjøre å bevise noe, eller engang utforme en sammenhengende hypotese som gir mening. Problemet er imidlertid at noen ganger skjer det faktisk slike ting. MKULTRA var et eksisterende program i regi av CIA som gikk inn for å “påvirke folks psyke” med tekniske og narkotiske metoder. Jeffrey Epstein var ringleder for en konspirasjon av rike og mektige mennesker som begikk pedifile overgrep – og gudene vet hva annet – og myndighetene i USA prøver den dag i dag å legge lokk på saken (Trump er jo innblandet). Det finnes flere eksempler, men du ser poenget.

De som ønsker å bli tatt seriøst i samfunnsdebatten er nødt til å være ryddige. Det er jo for fanden håpløst å forholde seg til usammenhengende individer som ikke klarer å fremstille lineært begripelige setninger som i sin tur og orden gir deg informasjon på en måte som kan etterforskes og bekreftes uavhengig av den opprinnelige kilden. Alle vet jo at det er for mye bløff, løgn og frittflytende fantasier i denne verden til at man kan ta hva som helst for god fisk. Jeg mener, det er en god grunn til at journalistutdanning foregår på høyskoler og universitet. Den amerikanske trust me bro er en jævlig dårlig idè, særlig når de som ber om din tillit helt åpenbart ikke burde stole på seg selv engang. For det er jo utvilsomt slik at enhver form for kritisk tenkning begynner med selvkritikk, som igjen er basert i antagelsen – eller rettere sagt vissheten – om at du tar feil. Du misoppfatter. misforstår og mangler essensielle opplysninger om saken. Sånn er det alltid og slik vil det for alltid forbli. Mennesker som tror de er geniale er i hovedsak det stikk motsatte. Er vi enig om dette? Vi lever i en voksenverden som har visse standardkrav. Du må ikke følge standarden, men da kan du heller ikke forlange å bli tatt seriøst. Det går an å bare tøyse og more seg, men da må du ikke late som om det er noe annet du driver med. Men nok om dette. Jeg har fått sagt alt jeg tenkte å si så nå blir det bare dumt å skrive mer.

Derfor setter vi streken her med litt hipp fransk popmusikk.

Det litt lurvete nettstedet YouTube har overtatt mye av den oppmerksomheten jeg tidligere ofret på fjernsynet, slik at jeg betaler en månedlig kontingent for deres premium-abonnement fordi dette frigjør meg fra alle innskutte reklameklipp (selv om det ikke gir noen beskyttelse mot produktplasseringer som selve skaperen av innhold velger å legge til i videoen sin). Jeg har jo nulltoleranse for reklame. Det er en form for mental forurensning som jeg velger å kutte ut fra livet mitt i den grad dette lar seg gjøre. Det er ikke snakk om mye penger heller. Jeg tror det ligger på omtrent 120 kroner i måneden som definitivt “betaler seg” i form av verdifull levetid jeg slipper å kaste bort på meningsløst jåss. Det er jo derfor jeg ikke ser på reklamefinansiert fjernsyn heller. Det er kun NRK i Norge og RTVE i Spania. Jeg merker hvordan jeg fylles opp av et bunnløst svart hat når de begynner med propagandapisset sitt, så da så. Du vet. Marx skrev jo noe om dette med produktfetisjisme som eksessivt syndrom innenfor opplevelsen av ønsker og behov.

Hvorom allting er, jeg bruker YouTube som informasjonskilde i forhold til matlaging. Praktiske råd, vink og den typen ting. Det er alltid nyttig å få noen innspill selv om du allerede vet hvordan tingen skal gjøres. Dessuten er det interessant å se på utstyrssiden til andre som også kokkelerer på et semi-profesjonelt nivå. Hvordan legger de opp løpet sitt og hvilke er deres praktiske løsninger? Om matlaging er det jo å si at jeg har holdt på med greia i femti år så det skulle bare mangle om jeg ikke har oppnådd en viss grad av mestring innenfor faget. Vaner og rutiner. Kunnskap – i praktisk forstand – er det samme uansett hvilket håndverk vi snakker om. Det kommer sånn litt etterhvert til alle som ikke bare gir opp og går på gatekjøkken istedet, men fortsetter å øve helt til alle detaljene faller på plass og kunsten “sitter i hendene”. Eller er det noen som har gjort seg en annen erfaring? Jeg tviler på det. Gi og ta litt i forhold til “naturtalenter” men i hovedsak er det et spørsmål om øvelse, øvelse og enda mer øvelse, helt til man kan det man driver med.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Italienere i Amerika er ikke det samme som italienere i Italia. De sier at Chicken Scarpariello er oppfunnet i New York og jeg har ikke noe grunnlag for å tro noe annet, særlig fordi de bruker syltet paprika (cherry peppers) i retten. Jeg vet ikke mye om italienere, men inntrykket mitt er at de rynker på nesa av konserverte råvarer — eller skal vi kanskje si at i den grad det er aktuelt å bruke pepperfrukter utenfor sesongen så skal de være tørket. Aldri syltet. Eller skal vi kanskje si at i den grad de er syltet så skal de være nedlagt i olje, ikke eddik eller saltlake. Men nok sagt om det. Jeg vet jo ingenting om italienere. Imidlertid kan jeg som sagt litt om dette med å lage mat. Capisce? Uansett, greia med Pollo Scarpariello – får jeg vel nærmest si siden jeg er i Spania – er at det er en pannerett som ikke krever involvement av flere gryter og svære opplegg ved siden av, slik at det er perfekt for å lage mat bare til seg selv — rent bortsett fra at hovedregelen for panneretter er at det er enklest å lage nok mat til tre-fire personer på grunn av relative mengdeforhold og det ene med det andre, så jeg får typisk alltid rester. Sånn er det med den saken. Alle kokker vet hva jeg snakker om.

De interesserte kan selv etterforske skomakerkylling på nettet eller andre steder. Selv skal jeg bare akke litt om ting jeg savner fra det norske tilbudet av råvarer – som jo er helt annerledes i Spania – og denne gangen er det vossakorv som skal nevnes. Det er et genialt produkt som kan/bør erstatte nesten enhver utenlandsk pølse som brukes sammen med andre ingredienser til å lage gryterett, særlig når de inneholder mye hvitløk og ellers befinner seg på den “spicy” eller pikante siden av smaksbildet. Sånn er det jo i dette livet. Man savner mange ganger ting man før pleide å ta for gitt på en slik måte at man aldri egentlig reflekterte over hvor heldig man var fordi man hadde dette produktet. Sannsynligvis finnes det noen slags form for “tradisjonell lammepølse” i Spania også, men ikke slik at du finner det overalt og i alle butikker sånn som norsk vossakorv i Norge. På den annen side har de jo chorizo i Spania, så da så. Løsninger finnes. Til sist vil jeg si at når en oppskrift ber om “tørr hvitvin” – og ellers er sammensatt av ganske aromatiske ingredienser – så velger jeg i de fleste tilfeller å heller bruke tørr sherry. Den har jo en nøtteaktig fylde i “midten” av smaksbildet som passer godt til for eksempel Chicken Scarpariello, men også Pollo al Ajillo og mye annet snadder.

Helt til slutt en musikalsk avrunding i regi av et ganske velkjent britisk band fra 1968.

Klarer du å se noen rimelig måte å fastslå hva på slags nivå den menneskelige sivilisasjon befinner seg? Alt jeg klarer å se er “påstander” om det ene, andre eller tredje, som verken er her eller der i forhold til objektive fakta. Først og fremst mangler vi jo et sammenligningsgrunnlag. Det eneste vi har er historiske dokumenter fra tider og steder som har vært før vår eget opplegg med samfunn og spilleregler. Nesten ingen av dem fremstår som særlig beundringsverdige. Samtidig virker vår verden her og nå også en smule – hva skal man si – mangelfull i forhold til realisering av det potensialet som alle kan se. Det er jo ingen seriøs tvil om at verden kunne vært helt annerledes og et mye bedre sted, på de måtene vi vanligvis mener når vi snakker om “et bra liv”. Så hva er det egentlig som står i veien? Hvorfor kan ikke mennesker bare leve lykkelig alle sine dager?

Innenfor livets religiøse sektor finnes det to hovedkomponenter: Teopati og teologi. Det er viktig at du klarer å se forskjell på de to. Teopati er “det som skjer” eller den religiøse erfaringen om du vil. La oss for eksempel si en intens følelse av mening og “store sammenhenger” som folk noen ganger opplever ute i naturen eller på andre måter, Saken er variabel, men direkte og virkelig. Det lar seg ikke fornekte. Det er noe som skjer. Du kan føle det. Siden tilkommer teologi, eller forklaringen og kontekstaliseringen av det som skjedde. Du vet. Når man skal sette navn på ting. Det forandrer ikke “det som skjedde” på noen måte, men det danner et rammeverk for videre kommunikasjon og databehandling. Du hadde en erfaring men det går ikke an å ytre seg om selve opplevelsen uten å sette navn på ting og bruke ord som er forståelige for de du henvender deg til. Ser du poenget jeg prøver å få frem her? Det går opplagt an å kommunisere noe om eksakt den samme hendelsen både med diagnoseorientert psykiatrisk og klassisk religiøs språkbruk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter min mening – og i samsvar med alt jeg har kunnet observere gjennom livet – så er frykt den mest fundamentale av de menneskelige drivkrefter. Dette gir selvsagt biologisk mening når du tar med i betraktningen hvor nysgjerrig, kreativ og leken vår art er. Det lønner seg å ha en viss respekt for ting som er farlige. Siden går det dessverre ofte helt i surr for mange av oss og frykten tar helt overhånd. Det er ved dette tidspunkt vi kan begynne å snakke om angst. Vanlig frykt har jo en – ofte men ikke alltid – direkte fysisk og observerbar årsak, mens angst er noe som har bitt seg fast i sjelen på en måte som typisk krever profesjonell hjelp fra en psykolog eller annen form for terapeut hvis man vil ha det utredet og brakt under kontroll. Variablene er for mange til at jeg skal si noe “generelt” om hvordan en slik prosess bør foregå, men jeg vil si så mye som at folk bør helst velge en faglært terapeut som har gode referanser. Åpenbart finnes det ganske mye “alternativ medisin” på det psykiatriske området og man bør jo helst unngå den typen kur som er verre enn selve sykdommen og som egentlig bare erstatter èn form for lidelse med en annen. Teologisk fundamenterte forklaringer av angstens natur er følgelig noe man bør unngå fordi fagmessig sett tilsvarer jo dette “kjerringråd” og andre ritualiserte tiltak som riktignok kan fungere innenfor en placebo-horisont, men som er uvitenskapelig og forkastelig.

Folk viser ofte en tendens til å reagere negativt på visse av mine ordvalg – og det må de jo få lov til – men jeg har mine årsaker og ingen planer om å endre på sakene, så valget er fritt. Det er ingen som må lese det jeg skriver og enda færre som må like det. Det er da enkelt nok å finne annet lesestoff. Men når det er sagt så vil jeg igjen få minne om at jeg pleier å beskrive menneskeheten som en skrullete samling av psykotiske aper. Det er alltid 99,99% sikkert at hvem som helst du huker tak i og begynner å utrede psykiatrisk vil vise seg å være et omvandrende katastrofeområde preget av mange og improviserte “hjemmeløsninger” av diverse vanskeligheter de har vært nødt til å konfrontere gjennom livet. Det beste er å ta dette med en porsjon humor — men hvis du har lett for å deprimeres av andre menneskers tragedie så bør du vel helst holde det overfladisk og unngå dype engasjementer med folk du møter. Ingen kommer seg usåret gjennom livet og uansett hvor eplekjekke fasader folk viser deg så har de nesten alltid et kvantum angst som de oppbevarer på noe slags hemmelig sted i sjelen. Du vet aldri hva som kommer til å trigge dem og hvordan de vil reagere når dette skjer, men du kan være bra fette sikker på at “de har sine greier” som vil få dem til å gå fra konseptene, som man sier. Kort fortalt så lønner det seg å være forsiktig med mennesker. Det er alltid mye som foregår med dem.

Der setter vi strek for nå, med litt nyere britisk dansemusikk på den rockefunky siden.

Og dermed var børslanseringen – eller IPO som de sier i USA – av multifunksjonsselskapet SpaceX et faktum. Verdien av dette spekulative objektet kan måles på mange vis, men for øyeblikket er det børsverdien som bestemmer, det vil si hvor mange som etterspør eierandeler i selskapet og hvilken pris de er villig til å betale. Denne børslanseringen har henvendt seg sterkest til “privatmarkedet” — som i dette tilfelle betyr et antall mennesker (hovedsaklig ganske dumme menn) over hele verden som har tro på personen Elon Musk og hans visjonære genialitet. De føler at det er noe stort som skjer og de preges litt av FOMO – Fear Of Missing Out – i forhold til sin egen rolle i den kommende teknologiske utviklingen.

Verdisettingen av selskapet SpaceX ligner ikke på noe som noen har sett før. I papirene sier de selv at de har forbrent førti milliarder dollar og at de kanskje aldri vil komme til å bli lønnsomme, men det virker ikke som om “markedet” bryr seg om dette — slik at det er sannsynligvis mest korrekt å betegne SpaceX som en religiøs kult. Folk vil gi dem penger av helt andre årsaker enn de tradisjonelle – når vi snakker om børsnoterte selskaper – som enten handler om “en trygg plassering” (aksjesparing med skattefradrag og den typen ting) eller en forventet kursgevinst ved et senere salg (altså at aksjeverdien skal stige). Ingen av de to er tilstedeværende i dette opplegget. En finansrådgiver på nettet gikk så langt som å si at det vil være en bedre forretning å betale en million dollar for en brennende papirpose full av bikkjemøkk. Ta det som du vil. Personen Elon Musk – som dette handler om – er jo en omstridt karakter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Politisk sett har Musk valgt å posisjonere seg som en nazileder – eller fører som man sier de de kretsene – og dukker med jevne mellomrom opp for å gi både penger og støtte til diverse “ytre høyre” tiltak særlig i Europa, hvor det er viktig for ham å bryte ned regelverkene som hindrer fri ekspansjon for forretningsinteressene hans. For øyeblikket har han trøbbel med både plattformen X og samtaleroboten Grok, særlig på grunn av seksualisering av mindreårige og spredning av hatmateriale. Det finnes en viss risiko for at hele mannskiten skal bli forbudt i Europa, eventuelt at han bare trekker plattformen X – altså det som før het Twitter – fra markedet på grunn av at det vil koste for mye å tilpasse den til reglene som er vedtatt av EU-parlamentet. For tredve år siden drev Elon Musk betalingstjenesten PayPal sammen med en annen skrue av omtrent det samme kaliber, nemlig Peter Thiel, som senere har blitt kjent for overvåkningstjenesten og den militære applikasjonen Palantir (men jeg vet ikke om den norske staten kjøper tjenester av Palantir eller om dette er noe de planlegger å gjøre, jeg kan bare håpe at de holder avstand til ondskapen). Noe litt interessant som nettopp har skjedd er at Peter Thiel har emigrert til Argentina, hvor han har kjøpt seg en diger villa utenfor Buenos Aires. Det har med andre ord begynt. Den “gjengen” som av mange kalles PayPal-mafiaen begynner å trekke seg ut av USA mens leken er god. Det er ekstremt usannsynlig at de vil få like gode betingelser under en mindre korrupt president enn Donald Trump, som jo synger på siste verset nå. Ingen deler av den såkalte KI-revolusjonen vil tåle dagslyset, så det vi observerer i disse dager er sannsynligvis de siste sprellene fra verdenshistoriens største svindeloperasjon.

SpaceX ble altså børsnotert i går og hysteriet er som forventet. Kultmedlemmene – la oss kalle dem ofrene – har krabbet over hverandre i sin iver etter å gi Elon Musk nok penger til å bli verdens første – og forhåpentligvis siste – billionær målt i amerikanske dollars. (Det heter million-milliard-billion på norsk selv om de sier million-billion-trillion på engelsk, men folk har sjelden bruk for så store tall så det blir ofte litt forvirrende.) Og i kulissene venter selskapene OpenAI og Anthropic som også skal børslanseres i nærmeste fremtid. Som SpaceX har de egentlig ikke annet enn luft og store ord, men folk knytter mye fremtidshåp til den magiske mystikken rundt fenomenet kunstig intelligens. Det er egentlig betimelig å minne om et annet amerikansk ordtak fra 80-tallet: Don’t believe the hype. Jeg vet ikke når det passer seg bra i den sosiale sammenhengen å sitere Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels, men han sa uansett ved en anledning at hvis du først skal lyve for folk så bør du gjøre løgnen så stor at “vanlige mennesker” – som typisk føler litt skyld og skam over sine egne løgner og som ofte frykter for konsekvensene av å bli avslørt – ikke klarer å forstå at det engang går an å lyve om så store ting. Det er hinsides noe de kan fatte. En gjennomsnittlig løgner er en som snusker og tusker med små ting og detaljer som de vrir og vrenger på for å justere historiefortellingen sin, men de skygger typisk unna løgner som er så store at de starter kriger og ødelegger hele samfunn. De kan tro på store løgner – og gjør det ofte – men de klarer aldri å akseptere at det går an å lyve om for eksempel børslanseringen av verdens største teknologifirma. Da tilter det oppi hodet deres og alt går i svart.

Vi avslutter dette med en koselig liten sang fra gamle dager i Tyskland.