APECALYPSO

Det er jo streit nok å si om man liker en film – eller ikke – men jeg vet ikke på hva slags grunnlag folk sier at den og den filmen er “bra”. Hva slags kriterier bruker de? Det hender jo at jeg ser en film som er “bra” – den er profesjonelt laget, har en god histosie, skuespillerne er tipp topp og så videre – men jeg liker den likevel ikke. Det handler jo om smak. Jeg har det samme forholdet til musikk og andre kunstprodukter også. Det kan være hvor “bra” som helst uten at jeg føler noen plikt til å like det, hvis du skjønner hva jeg mener. Dette er ikke noe problem for meg. Det finnes mye som er fagmessig bra men som likevel ikke appellerer til meg. Derfor blir det litt her og der å skulle bedømme en film ut ifra hvor bra den er, og jeg er også litt skeptisk overfor kritikere som vinkler greia si på denne måten. Det er best når de går rett på sak uten å be om unnskyldning for sin egen subjektive smak. Det blir så mye enklere å forstå, liksom.

Når det er sagt så har jeg en svakhet for YouTube-videoer av typen 10 glemte skrekkfilmer fra 70-tallet og lignende. I den grad de beskriver relativt “mainstream” saker så har jeg nesten alltid sett dem, men det hender at jeg får idèer av å høre andre beskrive sine egne inntrykk som jo ikke behøver å ligne på mine. På hvilket grunnlag liker folk det de liker? På et slags oversiktsnivå er jeg i det store og hele enig med alle “filmelskere” i at storhetstiden for dette kulturuttrykket sannsynligvis er over. Teknologien har jo rast avgårde som ville hester over alle hauger slik at det blir nesten meningsløst å snakke om “eksperimentell film” nå i våre dager — med mindre vi reserverer dette adjektivet for diverse surrealistiske formeksperimenter som folk legger ut på den foran nevnte YouTube. Jeg mener, en vanlig spillefilm på 1-2 timers lengde er jo et veldig godt utprøvd format, synes du ikke? Det blir som å skrive en 300 siders roman. Det skal mye til for at noe som helst i dette formatet teller som “eksperimentelt” i ordets rette forstand lenger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ta for eksempel progressiv rock som var en svær greie på 70-tallet, men i den grad folk lager ting i denne sjangeren nå så blir det jo “retro” samme hva de mener med det. Det må jo sammenlignes med alt annet som noensinne har blitt laget innenfor sin egen sjanger. Mulighetene er på en måte litt oppbrukt, hvis du skjønner hva jeg mener. Det blir jo som å se på hva det går an å gjøre med et symfoniorkester. Selvsagt “mange forskjellige ting” men ikke desto mindre er jo formatet litt ferdig definert liksom. Jeg ser ikke hvordan man kan finne noen slags ukjente landskap med en standard besetning for pop og rockeband, type gitar, bass, trommer og vokal; med eller uten diverse annet effektmakeri. Noe av det samme gjelder for en standard lengde roman, eller en spillefilm. Til syvende og sist er det jo historiefortelling vi snakker om, så det koker ned til om man klarer å formidle historien – eller “budskapet” hvis det er en moralfortelling – på en interessant måte. Treffer kunstneren sitt publikum? Fordi det har blitt såpass billig og enkelt å skaffe seg tilgang til adekvat teknisk utstyr produseres det enorme mengder selvnytende jåss i våre dager — og det er før vi begynner å bekymre oss for ting folk slurver sammen på en times tid med “store språkmodeller” og kunstig intelligens av ymse slag. Jeg tror bare de med skarp selvkritisk sans vil kunne lage gode kunstprodukter innenfor en 10-20 års horisont. Vi får se.

Vi avslutter med en klassisk sang – av høy kvalitet – fra veldig lenge siden.

Jeg vet ikke om dette fremkommer tydelig for en ekstern observatør, men jeg er faktisk ganske pertentlig med språket mitt, selv når jeg ytrer profaniteter og bannskap. Det må man jo være. Det er viktig å kanylisere forfengeligheten sin til et område av livet hvor den gjør om ikke direkte nytte så ihvertfall ingen skade. Du vet. Disiplin. Alle har en viss mengde av forfengelighet i seg som det ikke går an å “bli kvitt”. Alt man kan gjøre er å bruke den fornuftig. Rekursiv forfengelighet er hva som inntreffer hos en person som er henfallen til narcissisme. Sånt er ikke bra. Det har oppstått en “mental loop” hvor et psykisk program har bitt seg fast i sin egen hale slik at det går rundt og rundt uten a komme til noen konklusjon. Det regnes ikke som teknisk mulig å kurere en narcissist, slik at det beste vi kan få til er “symptomhåndtering” som altså i praksis arter seg som styrt forfengelighet. For eksempel at man blir en “språknazi” — det vil si en person som er aldeles irriterende pedantisk med grammatikk og rettskrivning. Alle elsker jo sånne.

En apostrof er en levning fra det greske språket, hvor selve ordet betyr aksentuert allusjon, altså en overført eller utelatt betydning som blir påpekt. For eksempel et eiendomsforhold (genitiv) i det engelske språket: Hansen’s car. På norsk skal vi ikke bruke genitivsapostrof, så dette oversettes som Hansens bil. Unntaket er dersom navnet ender på S, C eller X. Da brukes apostrof i stedet for S. For eksempel Anders‘ bil. Forøvrig brukes apostrof på typisk gresk manèr i det norske språket, for eksempel hvis vi sier han har’n i stedet for han har den. Er vi enige så langt? Vi fortsetter uansett. Katalyse er hva som foregår når for eksempel et stoff øker farten i en kjemisk prosess uten å selv være en del av prosessen, og vi kaller slike stoffer katalytter. Dermed har vi kommet frem til hva jeg mener med begrepet apostrofale katalytter. Et ord eller en betydning som fremkaller eller utelukker bruk av apostrof i de umiddelbart forutgående eller direkte påfølgende språkvendingene. For de fleste vil dette typisk bare inntreffe når de har bruk for at det ene ordet rimer på det andre. For eksempel vil jo har’n rime på barn selv om dette ikke er verdens mest elegante dikterkunst. Henger du med? Det er et fullstendig lovlig rim, selv om det ikke vil imponere noen. Vi kan bruke det hvis vi må.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg så en gang en kis med “medlemsvest” til en kjent internasjonal motorsykkelklubb. Der sto det HELLS ANGELS med store bokstaver slik som skrevet her. Det har med andre ord skjedd noe med apostrofen. Jeg ver ikke hva eller hvorfor men jeg mistenker at det handler om grafisk design foran språklig korrekthet. På engelsk heter det jo Hell’s Angels. Altså engler som tilhører helvete. Det var opprinnelig navnet på en flyskvadron under Den andre verdenskrig som i henhold til legenden kom sammen om å starte en motorsykkelklubb etter at krigen var slutt for å fremføre kameratslig samvær og endeløst snakk om tekniske detaljer tilknyttet kjøretøy. Siden har det jo gått noen år og mye har skjedd. Jeg vet ikke hva de skriver på vesten i de engelskspråklige landene. Jeg har bare sett en vest i Norge. Men som selverklært språknazi rynker jeg på øyenbrynene over apostrofens bortfall. Samtidig er det jo litt komisk med en skandinavisering av engelsk språk fordi det såpass ofte går andre veien. Du vet. Sånn som for eksempel Hansen’s Bruktbil. Jeg har sett det også. Det er hva vi kaller en anglisisme og Norsk Språkråd er lite begeistret for sånt. Det blir bare spekulasjon fra min side men jeg tipper – som sagt – at apostrofen i Hell’s Angels har bortfalt av årsaker som handler om grafisk design. Det ser sløyere ut hvis man skriver Hells Angels, eller noe i den gata, særlig når det skrives med idiosynkratiske fonter i en halvsirkel bakpå jakkeryggen. Alle vet hva det betyr. Ingen kommer til å pikke noen på ryggen og påpeke at det er skrevet galt. Det fungerer med andre ord etter hensikten selv om det i evolusjonær forstand har skjedd en apostrofal katalyse.

Vi avslutter med en liten rockevise om lovbrudd og dårlige holdninger.

Som alle vet – i den grad de følger denne bloggen – så snakker jeg ikke mye om meg selv og enda mindre om “de jeg kjenner” — fordi jeg er jo ingen interessant person og de jeg kjenner fortjener ingen oppmerksomhet. Ikke desto mindre må jeg nevne journalisten Janken Woordan fordi han er den som forteller meg alt jeg vet – som ærlig talt er mye mer enn jeg ønsker å vite – om den stadig pågående skandalen rundt den avdøde finansmannen Jeffrey Epstein og hans angivelige tilknytning til USAs nåværende president.

Kulturelt referansepunkt: Reportasje om saken

Dette sørgelige materialet har imidlertid bare en løslig og tangentiell tilknytning til selve temaet her i dag, som handler om seksuell selvkontroll, eller rettere sagt mangelen på dette. Det passer seg jo ikke for en voksen mann å havne i pinlig og eksponert forlegenhet, altså med pikken i postkassa, som det heter på ufiltrert norsk. Likevel skjer altså dette gang etter gang blant de såkalte samfunnstoppene, fordi de klarer bare ikke å styre sine egne lyster og tilbøyeligheter, eventuelt så prøver de ikke engang. Kanskje folk føler at de oppnår “spesielle rettigheter” når de klarer å krafse til seg en tilstrekkelig mengde penger eller manipulere seg inn i en mektig nok politisk posisjon — som i begge tilfeller gjør dem usårbare for normal straffeforfølgelse fordi konsekvensene av å “ta dem ned” er for store og/eller uoversiktelige. Dominoeffektene når for langt og rammer for mange. Skadevirkningene går ut over alt for mange uskyldige tredjeparter.

Mange uvitende mennesker har påpekt de tasslete og “førpubertalt” utseende kjønnsorganene hos de klassiske greske skulpturene. Hva er meningen med dette? Svaret er selvsagt symbolisme. Det representerer et åndelig ideal. Det er jo meningen at en voksen mann skal ha styring på sine egne seksuelle tilbøyeligheter, ikke omvendt. Dersom viljen ikke er sterkere enn seksualdriften kan han jo i praksis ledes gjennom dette “balletaket”, ettersom de som leverer de tjenestene som er etterspurt kan manipulere ham gjennom å holde tilbake forsyningene hvis han begynner å bli “vanskelig” i forhold til en sak eller et opplegg. Historisk sett er dette så alminnelig at det nærmest regnes som litt juksete hvis man baserer for eksempel plottet i en roman på seksuelle manipulasjonsteknikker. Ihvertfall må man “lese mellom linjene” for å forstå at det er dette saken handler om når det likevel forekommer. Som kjent er det vanlig at livet imiterer kunsten slik at denne pinlige affæren med Jeffrey Epstein – alle vet at han ikke tok livet av seg – har lagt seg på et nivå av dramatikk som man ellers må være noen slags Dostovjevskij for å dikte opp. Herregud. Janken Woordan hevder at hele årsaken til hvorfor statsapparatet er nedstengt i USA ved dette tidspunktet er fordi den nylig innvalgte Adelita Grijalva fra Arizonas 7. kongressdistrikt vil utgjøre den 218. stemmen i saken og dermed utløse frigivelse av Epstein-materialet. Seriøst? Jeg har litt vondt for å tro ham, men han har jo hatt rett før.

De jobber påfallende hardt for å stanse – eller i det minste forsinke – noe som virker uunngåelig. Det er jo så mange som forlanger at Epstein-materialet må offentliggjøres at det virker håpløst å holde det tilbake med alskens parlamentariske triks, som å bryte sedvane og ikke formelt “sverge inn” en folkevalgt representant til den amerikanske kongressen fordi da vil stemmetallene vippe. Hva annet gjør de for å bortlede all oppmerksomheten rundt denne saken? Vi tenker på slike ting som konspirasjonsklubben Qanon – som vi imidlertid ikke har hørt særlig mye om i den senere tiden – og hvordan de insisterte på at det finnes en hemmelig sammensvergelse av rike og mektige “pedofile” som beskytter hverandre — og mye av den såkalte MAGA-bevegelsen i USA har jo vokst ut av slike miljøer. Hvis Donald Trump mister deres støtte har han ikke mye igjen, fordi han er jo historisk upopulær (og verre skal det bli) blant amerikanske velgere generelt. Når de ulike konspirasjonsmiljøene nå aner at de kanskje vil klare å bevise i det minste èn av sine yndlingsfantasier til en viss grad bør ingen tro noe annet enn at de kommer til å “jobbe ræva av seg” for at Epstein-materialet skal frigjøres, uansett hva dette betyr for Trumps stilling. Hva slags stoff finnes det egentlig i disse papirene? De fleste tror at Epstein samlet på kompromat – altså kompromitterende materiale – for diverse utpressingsformål, altså at han jobbet som frilanser innenfor politikk og etterretning basert i distribusjon av seksuelle og andre tjenester overfor rike og mektige individer over hele verden. Vil dette noensinne komme ut? Vi kan bare vente og se.

Til sist en gammel norsk sang om uskyld og godtroenhet.

Overskriften kan høres litt selvmotsigende ut, men det er egentlig bare en semantisk omstokking av det gamle ordtaket som sier at han som prøver å være alles venn ender som ingens venn. Tenk over saken. Hva er det beste? Det må per definisjon være noe annet – noe bedre – enn “det alminnelige”, eller altså det som er “bra nok”. Hvis man driver med  håndverk handler lønnsomhet om kunsten å stanse i tide, det vil si når ting er bra nok, men hvis man er kunstner ønsker man sannsynligvis å ta ting et stykke lengre enn dette — eller ut i det ekstreme, om du vil. Det finnes selvsagt mange syn på hva som er og hva som ikke er “kunst” men jeg har inntrykk av at de fleste forventer noe som er bedre enn de vanlige tingene som alle tar for gitt, eller altså at kunstneren er flinkere, mer begavet og ikke minst særere enn oss andre, i den forstand at de presenterer en unik visjon eller noe i den gata. Du vet. Noe fra en annen verden.

Det er litt morsomt hvordan folk reagerer på en “åja” måte hvis man sier han er kunstner om noen som ser litt uvanlig ut i stil, klesvei og denslags. Det er akkurat som om dette forklarer noe — hvilket det sannsynligvis også gjør, fordi det er ikke urimelig å ha “sin egen stil” – faktisk er det mer noe i retning av et krav – hvis man er kunstner. Siden kommer vi til det mer pinlige spørsmålet om kunstneren er populær, eller i praksis om de får solgt arbeidene sine. Svaret er nesten alltid nei. Det finnes nesten ingen vellykkede kunstnere, i den forstand at de tjener godt eller engang klarer å leve av det de holder på med. De fleste strever fælt og det er helt vanlig i bransjen å være plaget med psykiske problemer, avhengighet av rusmidler og den typen ting. Vi snakker jo tross alt om folk som er fundamentalt “annerledes” enn de som drømmer om et fornuftig borgerliv med en bra jobb, et husbanklån og ellers det meste på stell. Kunstnere ser på en helt annen verden enn “sivilister”, uten at dette er noe de noensinne selv har valgt. De er født sånn. Siden handler utfordringen om hvorvidt de klarer å disiplinere sine egne evner og egenskaper til en sånn grad at de får til å være produktive.

Det å være intellektuell er noe helt annet. Man jobber med svært forskjellige ting. Det er forsåvidt ikke uvanlig at folk er begge deler, men i utgangspunktet er ikke kunsten – altså skapende eller kreativ virksomhet – en intellektuell greie. Snarere tvert imot. Det kan være et stort problem i de kreative fagene hvis man “tenker for mye”. Da kan det bli vanskelig å få ting gjort. Her kommer et helt annet velkjent norsk ordtak til anvendelse: Det beste er det godes fiende. En typisk intellektuell person har ofte tendenser til å jobbe i retning av “det perfekte” mens en kunstner må fokusere på å få ting gjort så godt de kan her og nå — så kan de forbedre seg siden. Visdom i dette bildet er å forstå at det vil alltid finnes et forbedringspotensial. Uansett hvor teknisk eller kreativt begavet man måtte være. Ironisk nok er filosofene ofte de verste på dette viset, fordi de vil heller la være å gjøre noe enn å gjøre noe som ikke er “perfekt” i den forstand at de senere vil se på det og føle seg misfornøyd. Men sånn er jo livet. Jeg kjenner faktisk ingen som ikke synes at de er en bedre utgave av seg selv i dag enn de var i går — gi og ta litt i forhold til fysisk sprekhet og denslags. Det er ikke sikkert at de har rett i en strengt objektiv forstand, men de har jo et problem hvis de går rundt og tenker at det går nedover med dem. At de har hatt sine beste år og så videre. Det kan de jo ikke vite. Medisinsk sett kan de sikkert ha et poeng, men i forhold til selve det sublime i å oppleve livet og “se mirakelet” så er det ingen dag som kan måle seg med dagen i dag.

Vi avslutter med en klassisk norsk sang fra gamle dager.

Har jeg noensinne sagt at det finnes noe viktigere i dette livet enn å spise godt? Jeg tviler på det. Hvis man ikke får – det vil si lager selv – bra mat, så spiller det liten rolle hvor bra resten av opplegget ditt er. Da er du en taper. Et avskum. En dustete vits som ingen kan ta seriøst uten å fornærme seg selv på det groveste. Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor viktig det er å spise godt. Det danner jo fundamentet for alt annet. Det er hva kroppen din blir laget av. Dette er ikke vanskelig å forstå. Hvis man spiser dårlig blir man et dårlig menneske. Hvis man spiser bra blir man bra. Fatteru? Sånn henger tingene i livet sammen. Dette er metafysikken. Bare slik kan du bli kjent med Gud — eller deg selv for den saks skyld.

Hvorom allting er, jeg har en slags greie gående med spanske lentejas – altså linser – nå for tiden. I dag begynte jeg med å frese omtrent 300 gram baconterninger i en kopp olivenolje i grytebunnen, før jeg tilsatte to middels store hakkede løk, en rød og en grønn paprika i små terninger, 8-10 fedd hvitløk, tre gulrøtter kappet opp i “mynter”, to stilker purre delt i to på langs og deretter kappet tett på tvers, fire ganske store poteter i centimeterterninger, to liter kyllingkraft, en stor kopp med spanske brune linser – godt vasket – (mengden tilsvarer vel omtrent to gjennomsnitts kaffekrus), to pakninger med “tomates fritos” (passata fungerer også bra) og en toppet spiseskje røkt spansk paprika. Deretter et oppkok, før jeg helte oppi en kopp ris og to kopper utkokte hvite bønner også. Siden blir det å småputre i en times tid før det smakes til med salt og pepper når det er nesten ferdig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er vanskelig å motivere seg for de helt store kulinariske krumspringene når man bor alene, så jeg foretrekker typisk sånt som lages i bare èn gryte eller panne, eventuelt ildfast form i komfyren. Sånn er det å være lat. Det blir de lettvinte løsningene heller enn det strengt tatt fullstendig “gastronomisk korrekte” — men samtidig kjenner jeg på meg at det snart er på tide å lage noen slags avansert form for kjøttrett. Jeg har jo lokalisert to forskjellige slakterbutikker som hver har sin greie gående i forhold til vareprofil, så jeg tenker det skal la seg ordne. For eksempel føler jeg at boeuf bourguignonne er noe som bør gjennomføres på denne siden av nyttår — selv om det teknisk sett jo også er en “gryterett”. Imidlertid er det såpass mange steg på veien som involverer såpass mange ulike teknikker at det teller som “noe annet” enn den litt late kjempegrytejobben som jeg gjennomførste i dag og som bare kan kalles lentejas con cosas. Det er jo ingen sak å bare kappe opp ting – “cosas” – og lempe dem oppi gryta. Herregud. Men det blir dæven døtte meg godt likevel.

Vi runder av med litt sjarmant britisk taffelpop.

Jeg må innrømme at jeg har ikke tenkt særlig mye på Charlie Kirk siden attentatet for en knapp måned siden — men det har mange andre. Å herregud som de har tenkt og tenkt. Vel, som alle vet er jo produkter ekskrementene som aktiviteter etterlater seg, så hva har de produsert med all denne hjerneaktiviteten? Noe mange påpeker er at det fremstår som “galt” at en mann kan bli skutt med 30.06-ammunisjon på under 150 meters hold uten at det ser mye mer dramatisk ut. Det er jo et stort kaliber. Man jakter både elg, bøffel og det ene med det andre med sånn ammunisjon. De som har greie på slikt sier at skuddet “burde ha” omtrent revet hodet av ham. Som bevis for påstanden fremlegger de diverse videoer hvor folk skyter på diverse ting med 30.06-ammunisjon på tilsvarende hold — og det er jo påfallende hvor mye skade det gjør.

Imidlertid har det kommet en uttalelse fra organisasjonen hans Charlie Kirk, hvor en representant mener at et mirakel har skjedd i denne saken. Kroppen til denne “mannen av stål” – et direkte sitat – har klart å stanse storviltammunisjonen som om ingenting. Selv i døden passer Charlie på alle andre, sies det. Halleluja. Obduksjonslegen har visstnok funnet kulen like under huden hans. Hva annet kan det være enn et mirakel? La oss alle umiddelbart falle ned på kne og be. Det er jo den eneste sunne reaksjon i slike situasjoner. Noe mindre sunt er for eksempel hvordan noen har gravd opp en film fra 1998, regissert av Brian De Palma, kalt Snake Eyes, med Nicholas Cage i hovedrollen. Plottet handler om hvordan en forsvarsminister ved navn Charles Kirkland blir myrdet med et geværskudd mens det foregår en boksekamp – på den 10. september – mellom en bokser kalt “The Executioner” Tyler og en annen person. Som de sier, det er litt for mange små detaljer som danner et creepy ekko mellom De Palmas film og attentatet på Charlie Kirk. Men hva vet jeg?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Et par uker senere var det en hendelse i Dallas, Texas, hvor to innsatte ved et ICE-anlegg ble skutt og drept av en mann med gevær på et tak, som deretter tok livet av seg selv (men de sier ikke noe om det var med samme våpen eller noe annet). Der han ble funnet var det også 30-06-ammunisjon med diverse påskrifter, akkurat som de rapporterte om etter drapet på Charlie Kirk. Det påstås at både hendelsen i Dallas og Kirk-attentatet ble utført av “venstreorienterte terrorister” som ønsker å skade det kristne USA. Du kan si at de koker ganske mye suppe på en liten spiker, men tanken er vel at folk skal jo ha noe å snakke om i lunsjpausen på jobb rundt omkring i landet og så videre. Du vet. Rykter og prat. Ting man kan spekulere rundt, nå som den 11. september 2001 begynner å bli en generasjon for gammelt til å ha samme verdi som det hadde i kategorien for sensasjonelle samtaletema. Alle husker jo hvordan daværende president George Bush gikk ut å sa at de skulle ha seg frabedt “all mulig slags spekulasjon og konspirasjonsfantasering” — som antagelig har omtrent den samme forutsigbare virkningen som en stor rød knapp på en vegg med et skilt som sier “ikke trykk på denne knappen”. Hva kommer til å skje? Tja. Ikke vet jeg, men man kan jo se for seg noen muligheter.

Vi avslutter med litt klassisk søndagsmusikk.

Vi skal snakke om dromologi. Det kan kort beskrives som “læren om veddeløp”, etter det greske ordet dromos, som vi gjenkjenner for eksempel fra hippodrom, en bane hvor det foregår hesteveddeløp. Saken er at alt som skjer i det folk nå for tiden kaller “markedet” skjer veldig hurtig, og generelt sett mye hurtigere enn hva et menneskesinn kan oppfatte, men “kunstig intelligens” er på saken. Jeg finner ikke noe på norsk om greia så her er en relevant ingress på engelsk:

Time–space compression occurs as a result of technological innovations driven by the global expansion of capital that condense or elide spatial and temporal distances, including technologies of communication (telegraph, telephones, fax machines, Internet) and travel (rail, cars, trains, jets), driven by the need to overcome spatial barriers, open up new markets, speed up production cycles, and reduce the turnover time of capital.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

(Wikipedia)

Det var nylig en konkurs i Amerika. Nærmere bestemt i et firma som selger bruktbiler, men i henhold til en spesiell modell hvor de jekker opp prisen på salgsobjektet til 10-20 prosent over notert markedsverdi — og så finansierer de kjøpet med “in-house” lån til høye renter, typisk 12-15 prosent. Opplegget i USA er ikke som i Norge. Du må ha bil for å komme deg rundt omkring, ikke minst frem og tilbake fra jobb. Det er urealistisk å satse på noe annet. Sånn er det bare fordi sånn har de gjort det med vilje. Alt er lagt opp til at folk skal ha bil. Følgelig er det mange som driver med kjøp og salg av bil og diverse tilknyttet virksomhet på alle tenkelige måter. Det er mye penger som flyter rundt og alle grådigpeiser vil gjerne ha litt.

Dette er den andre konkursen av samme type som jeg har lagt merke til denne måneden (september). Det handler om at folk ikke betaler avdragene på billånet – som er av typen subprime, det vil si dyre lån rettet mot presumptivt tvilsomme kunder – slik at forretningen ikke får inn pengene de trenger for å betjene sine egne forpliktelser, så vi snakker altså om en dominoeffekt. Når du ikke betaler lånet på bilen så henter de jo selvsagt bilen – om de finner deg – så den delen av opplegget er forsåvidt grei nok, men saken handler om mye mer enn dette. En som selger biler er avhengig av å selge bilene, ikke bare ha dem stående på lager. Hvorfor har bilmarkedet blitt stramt? Dette er jo den mest “harry” delen av de som driver med bruktbil og finansiering, så de henvender seg til folk som ikke har bedre muligheter.

Økonomien er i ferd med å krampe seg til. Når bruktbilforhandleren er en stor kjede som driver med “in-house” billån må vi spørre hvor de får pengene fra. Det viser seg at det er samme gamle leksa som da snublet og gikk på trynet i 2008, det vil si at meglerhus kjøper opp de tvilsomme billånene og bunter dem sammen med kredittkortgjeld og diverse annet sjusk med to-tre “trippel A” kredittverdige opplegg som sukker på toppen — og så selger de det videre som “lange obligasjoner” til pensjonsfond og andre langsiktige investorer. Det var jo strengt tatt ingen som lærte noe av det som skjedde i 2008, så vi kan forvente noen slags kollaps om ikke særlig lenge — når “skiten treffer vifta” som de sier i USA. Foreløpig er det bare ganske små kramper i kreditten, men dromologisk tenkning antyder at “viruset” allerede er på vei gjennom systemet slik at det er bare et tidsspørsmål før en eller flere av finansinstitusjonene vil bli rammet av ulykken.

Hvorfor skjer dette nå? Det blir bare spekulasjon men hele den amerikanske økonomien er i ferd med å snu og de som er “kanarifuglene i kullgruva” – altså de som merker det først – er sånne som handler med subprime kreditt; i praksis fordi folk slutter å betale på lånene fordi de mister jobben, eventuelt at de blir arrestert av innvandringspolitiet og sendt til en konsentrasjonsleir i El Salvador eller noe. Samtidig stiger inflasjonen som en følge av tolltullet som regjeringen har tuklet med siden i vår. Det kan dreie seg om “noen måneder” men snart vil helvete være løs. Turistindustrien har også vært i sterk nedgang fordi folk tør jo faen ikke å reise til USA etter alle historiene om ubehag på flyplassen ved ankomst og den typen ting. Det er mange ting som skjer samtidig men alle pilene peker i den samme retningen. Dette kommer ikke til å ende bra. Merk deg dette. Den eneste økonomiske oppgangen som er mulig med et fascistisk system er militær opprustning, men selv den delen av amerikansk økonomi var mer eller mindre makset ut på hjemmebane og det er jo grenser for hvor mye Donald Trump kan true NATO til å kjøpe av alskens amerikansk drapsteknologi, så vi er til syvende og sist prisgitt konjunkturer i den sivile økonomien — og de er på vei nord og ned. Lykke til.

Vi avslutter med en munter britisk sang om lørdagskveldens festkultur.

Det sies at alle går og bærer på noe. Alle har “bagasje”. En naturlig del av det å vokse til er at man danner nevroser og alskens psykiatriske komplekser, virker det som. Det snakkes om en krise i psykiatrien. Folk får ikke hjelp. Mange vet ikke engang at de behøver hjelp, eller at det går an å reparere et forkrøplet sinn, men selv om de visste dette så er det mange års ventetid for å få time hos en kvalifisert terapeut. I mellomtiden tikker timene avsted og sykdommen biter seg fast og blir til noe kronisk. Samfunnet er derfor fullt av forkrøplede og desperate sjeler. De later som ingenting så det er ikke enkelt å oppdage tingenes tilstand, men sannheten er at du skal ikke pirke mye i et gjennomsnittsmenneske før den psykiatriske byllen sprekker og verkematerien formelig spruter ut av dem.

Så mye for de mentale tingenes tilstand i den postmoderne tøyseverdenen vi befolker. Manisk-depressive svingninger er fullstendig normalt ettersom folk går fra alt de har det travelt med å få gjort og til en hviletilstand når de har tid til å se på nyhetene og reflektere over den verden vi lever i. Nesten alle svarer bekreftende på om de opplever “stress” i løpet av en normal dag. Det er sjelden luksus å ha en livsstil preget av avslappet harmoni og uforfalsket glede. Noen klarer å finne frem til noe slikt men de fleste må innrømme at de er “fanget i et mønster” de verken forstår eller klarer å finne veien ut av. Du vet. Man lærer jo å holde kjeft. Bite det i seg. Det hjelper ikke å klage. Det er ikke noe poeng i å misunne de få som finner en utvei annet enn døden. Du behøver jo alle dine krefter bare for å komme deg gjennom dagen. Deretter kommer det enda en dag, og så videre. Livet er et helvete men det eneste kjente alternativet frister heller ikke.

En gang i tiden fantes fremtidsoptimisme. I den industrielle verdens barndom snakket folk om hvor bra ting skulle bli når vi endelig blir frigjort fra fysisk anstrengende arbeid og alskens montont slit. Du vet. Maskinene har kommet for å ta seg av det strevsomme slavearbeidet. Vi blir frigjort til å dyrke mentale fritidssysler istedet. Kunst og oppfinnelser. Lek og moro. Studier av filosofiske emner, fri religiøs hengivelse og utdannelse innenfor den nye tids vitenskap. Det moderne kom med så mange fagre løfter — men så ble det verdenskrig. Først èn gang, så en gang til. Dette vakte litt skepsis blant folk. Hvorfor skjer sånne ting? Fremtidsoptimismen døde ut men det moderne besto. Derfor kalles det postmoderne nå. Det betyr “tiden etter det moderne” og det beskriver vår kontemporære virkelighet i 2025. Vi legger merke til at folk snakker fortsatt om hvor bra ting vil bli hvis vi bare får “den rette typen” maskiner som kan gjøre alt grovarbeidet for oss, bare at denne gangen tror vi ikke på dem. Vi skjønner at ting kommer til å gå til helvete. Men vi har bare ikke energi og initiativ til å gjøre noe med saken. Derfor blir det som det blir. Vi bare sleper oss videre gjennom jammerdalen.

Det virker passende å avslutte med litt “postklassisk” heavy metal fra 90-tallet.

Humanisme er en generell holdning og tankeretning som setter mennesket i fokus som selvstendig aktør, ser på mennesket som selv ansvarlig for å skaffe seg kunnskap på best mulig måte ved hjelp av sin kritiske fornuft og praksis, og tilskriver enkeltmennesket en ukrenkelig egenverdi og verdighet.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er viktig å forstå visse distinksjoner. Du vet. Evnen til å sortere det ene fra det andre selv om det går an å finne likhet mellom dem. For eksempel er en israelsk patriot noe vesensforskjellig fra en sionist selv om det går an å røre sammen disse to og kalle det samme sak. Videre så er ikke israelere det samme som jøder selv om det ofte går an å bruke både det ene og det andre ordet om samme person. Det går jo an å være israeler uten å være jøde. Det går også an å være jøde uten å være israeler. Hvem blander disse tingene sammen og hvorfor gjør de det? Den fundamentale uærligheten er selvsagt en provokasjon, men vi må undertrykke den rettmessige harmen dette fremkaller i alle anstendige mennesker og heller bruke energien på å forstå fiendens strategi. Hva er det de vil? Hva ønsker de å oppnå?

Det er alltid et problem når mennesker lyver. Det spiller forsåvidt ingen rolle hvordan de “forklarer” dette. Løgn er et svik mot det mest grunnleggende humanistiske prinsipp om “ukrenkelig egenverdi og verdighet”. Løgn er manipulasjon, altså noe folk gjør fordi de prøver å oppnå et resultat, men middelet deres er jo å forpeste andre menneskers realitetssans og tankefrihet på kort eller lang sikt, noe som er et grovt overgrep. Hvorfor gjør de dette? Fraværet av sunn selvrespekt er det første vi legger merke til. Løgnere er forkrøplede og ødelagte mennesker. Deres eneste åndskraft er angst. Dette er hva som driver dem. Det er alt de har. Fortjener de medlidenhet? Det kan ikke jeg svare på. Jeg er ikke sterk nok. Det beste jeg klarer å få til er “toleranse” — som i praksis betyr å unnvike konfrontasjon. Livet har jo mange vanskeligheter så man er nødt til å bruke de små kreftene man har der hvor de gjør mest nytte for seg.

Det er ubegripelig for meg hvordan det går an å forsvare de uhyrlige grusomhetene som pågår i Gaza. Det er kriminalitet på et så høyt nivå at man mister pusten av å bevitne det. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Det som skjer bringer jo skam over hele menneskeheten. Hva slags skapninger er dette? Hvordan er det mulig? Quam horribilis est locus iste, for å si det på gregoriansk. Dette – altså menneskenes verden – er et forferdelig sted. Ting kan aldri “bli bra igjen” etter at forbrytelser av slik karakter har blitt planlagt og gjennomført av “Guds barn”. Såpass mye skjønner alle som har evnen til å skjønne noe som helst. Hvordan fungerer ting på det praktiske plan? Er det de mest jævlige som vinner? Det virker jo slik. De som klarer å være mest umenneskelig hensynsløse vil til sist overvelde alle andre med en ondskap så klar og ren at den smadrer alt annet menneskene kunne ha vært. Konkurransen har blitt brakt til sin ytterste konklusjon. Alt som blir igjen er en øredøvende summetone. Seierherrens ultimate lønn er en kjemisk forurenset jord og en blekt neonfarget sol som knapt klarer å skinne gjennom røyken fra alle likbålene. Og hva kommer etterpå?

Det er en pervers men ikke uvanlig idè at paradiset skal en vakker dag komme til oss hvis vi bare klarer å først utrydde alt som står i veien og utviske alle minner om grusomhetene som var nødvendig for at fremtidens barn skal kunne leve fredelig i et helautomatisert lykkeland fritt for slit og strev, sorg og frykt. Nymenneskene skal komme. De skal befolke alle land og beherske alle kunster. De skal ikke behøve å vite noe om alt det heslige og skitne som har vært i fortiden. De må ikke belemres med kunnskap og ansvar. De skal bare nyte sine liv og sin frihet lik kvitrende små lykkefugler helt befridd fra sykdom, sorg og nød. Teknologien skal gjøre dem fri. Maskiner skal gjøre alt arbeid og dekke alle materielle behov. Denne visjonen befinner seg hinsides all religion og alle andre fantasier. Du vet. Det mekaniske Nirvana, presist som et sveitsisk urverk. Det beste vi klarer å skape og etterlate til våre barn.

Vi avslutter denne teksten med litt finsk folkemusikk.

Det er som man kan forvente mange som ikke liker tanken på at våre forfedre homo erectus – de siste eksemplarene døde ut for omtrent 150.000 år siden – må ha vært sjødyktige for å komme seg mellom øyene i Indonesia. Hittil har det vært vanlig å forklare at vi finner spor etter dem på Luzon og Flores med at “de må ha blitt blåst dit” av noe slags uvær, selv om mange – inkludert meg – synes det høres mye mer fantastisk ut at en levedyktig gruppe skal ha blitt tatt av storm og henslengt på en annen øy 70-80 kilometer unna, for deretter å ha overlevd der i mange tusen år. Det virker ikke klokt. En mye enklere forklaring er at de laget båter og seilte dit med vilje. Uansett, nå i sommer har det kommet en artikkel om oldtidslevninger på Sulawesi også. Vi har altså tre øyer i Indonesia, adskilt av dypvannskanaler, hvor vi finner spor etter homo erectus, så det begynner å bli litt drøyt å holde seg fast i “tatt av vinden-hypotesen” nå. Det er jo et mønster. Vi må bare godta at disse forfedrene var båtbyggere og sjøfarere. Hva er problemet?

Kort fortalt er problemet at det kreves mer intelligens for å bygge og bruke båter enn vi hittil har vært villig til å godskrive mennesketypen homo erectus. Det er ikke noe man bare gjør sånn helt uten videre. Båtbygging krever både planlegging, organisering og ikke minst kommunikasjon, det vil si språk. Det protesteres på det sterkeste blant visse grupper av lærde mot at disse halvapene – vi har jo et lite flatterende narrativ for hvordan homo erectus fungerte – kan ha vært mer lik oss selv enn noen så langt har vært villig til å tro. Den gjeldende fortellingen sier jo at intelligens var noe som oppsto på noe slags mystisk vis først hos homo sapiens for 50-60.000 år siden, omtrent samtidig med den seneste bølgen av utvandring fra Afrika. Det finnes liten vilje til å endre på denne versjonen, eller skal vi kanskje heller si det kreves sterke bevis for noe annet. Sterkere enn halvannen million år gamle steinredskaper på Sulawesi? Jeg synes det virker litt kørka med slik hard insistering på at abstrakt tenkning ikke fantes hos de eldre mennesketypene. Sannheten er jo at vi vet ikke. Imidlertid har vi “tegn” som tyder på at de må ha bygget sjøgående farkoster på planmessig vis. Hvordan skal de ellers ha kommet seg mellom øyene i Indonesia? Vi må jo gå til ytterligheter i fantasifulle forklaringer.

For øyeblikket vet vi at neandertalerne var mye “smartere” enn folk trodde på den tiden da de første eksemplarene ble oppdaget i Tyskland midt på 1800-tallet. Vi vet også at homo sapiens har kryssformert seg med dem flere ganger, så vi kan altså ikke snakke om dem som en egen “art” i den forstand. Det korrekte ordet er rase. Neandertalere var en annen rase enn oss, men vi er av samme art. Det samme gjelder denisovarene — eller homo longhi som de sier nå. Det er ennå uklart eksakt når, hvordan og hvorfor disse menneskerasene oppsto – eller skal vi heller si når de skilte lag og utviklet seg i divergerende retninger – men det er ihvertfall sikkert at alt begynte med homo erectus. Dette var de første menneskene og de kom på banen for to millioner år siden. Siden spredde de seg “over hele jorda” (men det virker ikke som om de kom seg til det amerikanske kontinentet), inkludert altså Indonesia. Jeg mener problemet ligger i at vi tenker helt feil. Vi tror at den nåværende mennesketypen er de “korrekte” representantene for vår art, mens alt som fantes før var noen mindre vellykkede forsøk på å utvikle seg frem til nåtidens perfeksjon. Saken er at det går også an å snu alt dette på hodet og påstå at de menneskene som lever nå er degenererte versjoner av den bedre tilpassede homo erectus, som eksisterte i noenlunde samme form mye lengre enn homo sapiens har vært en ting. De behersket naturbetingelsene de levde under mens vi er fullstendig fette hjelpesløse uten alle våre tekniske snurrepiperier.

Det er litt interessant å påstå at det er rasisme når vi for eksempel antar at neandertalerne var “dumme dyr” i forhold til vår egen storslagne genialitet. Det er jo fullstendig vanlig å tenke slik. Du vil typisk finne en “teleologisk” innstilling til evolusjon ute blant folk, eller altså at det er “meningen” at naturen etter litt om og men skal fremstille intelligente skapninger som umiddelbart setter i gang med materielle omstruktureringer av sitt egen livsgrunnlag, eller sivilisasjon som det kalles. Vi forventer således at “sivilisasjon” skal være et universelt fenomen i den kosmiske orden. Derfor har vi blant annet laget til et program for å speide etter “tegn på intelligent liv” i verdensrommet — det vil si SETI: Search for Extraterrestrial Intelligence, som konsumerer både et antall millioner penger og arbeidstimer hvert år. Hva skal man tenke om dette? Jeg synes det er komplett evneveikt – i beste fall komisk – men mange ser jo dette helt annerledes enn meg. De forventer på ramme alvor at det skal finnes “andre sivilisasjoner enn vår egen” der ute. Hvorfor ikke? Universet er jo så ufattelig digert – nærmere bestemt 95 milliarder lysår i diameter – at det finnes plass til det meste. Mange liker denne fantasien. De snakker om skapninger fra verdensrommet og fremmed teknologi som om dette er kjennsgerninger hevet over enhver diskusjon. Du finner sikkert mange sånne på nettet. Hva du derimot ikke finner særlig mye av er sånne som tenker som meg; altså at menneskearten i sin nåværende iterasjon er en degenerert skapning som knapt er levedyktig lenger — og som ihvertfall har mistet enhver realistisk kontakt med “den naturlige verden”.

Vi runder av med litt mer “gammeldags” heavy metal (men det er en nyere produksjon).