Motsatsen til en kvalifisering av objekter er en «flash», som mangler et eget norsk begrep. Her inngår at en med et visst antall objekter skal ha et visst antall kast og mottak – det vil si at alle objektene skal kastes opp i luften og så fanges igjen én gang hver. Dersom en for eksempel holder ni baller i hendene, kaster alle disse opp i luften én og én og så fanger dem alle igjen uten å miste noen, sier man ikke at man har sjonglert ni baller, men at man har flashet ni baller.
Selv har jeg tilbrakt etter måten mye tid sammen med sjonglører, akrobater, klovner og andre sirkusartister, men jeg har aldri selv vært noen performer. Jeg føler ikke at jeg har noe på scenen å gjøre, men jeg er ganske flink med alt som må til “ute i kulissene” for å få et arrangement til å skje, inkludert diverse psykologisk førstehjelp for å få folk til å slutte å gråte, skjelve og den typen ting. Det er som regel ganske mye nerver forbundet med å gå ut der i rampelyset og flashe hvor enn mange baller man har på en litt sånn der “naken” måte. Jeg antar det koker ned til den samme “udødelige” mestringsfølelsen som folk får når de klarer å ta seg fort ned vanskelige skiløyper, hoppe i fallskjerm og den typen ting. Man blir definitivt hekta på sånt. Applausen når ting går bra ligner ingen annen følelse.
Dette sier egentlig ganske mye om hvilken “rolle i livet” jeg anser meg selv å ha. Jeg er defiitivt aldri kongen i noe slags sjakkparti, jeg oppfører meg mer som “hesten” i det at jeg typisk hopper både litt sideveis og fremover på en måte som ingen av de andre brikkene gjør. Hesten er asymmetrisk i sin atferd. En strategisk joker, om du vil, som kan skifte litt ham i forhold til hva som er nødvendig der og da. Og ja, jeg vet selvsagt at sjakkbrikken egentlig heter springer, men jeg liker munnfølelsen av ordet hest når det uttales, så da blir det slik. Hest er et aggressivt ord. Det innbyr ikke til noen diskusjon av sin meningsbetydning, akkurat som dyret de beskriver. De er som de er. Hester utviklet evnen til å løpe fra alle sine fiender lenge før det ble aktuelt å vurdere noen mer avanset vurderingsevne, så det er dette de typisk gjør. Hester løper. De prøver aldri å skjule seg eller noe, de bare løper. Eller springer kvikt som det heter på enkelte norske dialekter. Hva var det vi snakket om? Jeg tror metaforen handler om den rettlinjede intensjonen man må ha for å kunne fungere på scenen. Jeg kan “gjøre jobben” men jeg glitrer ikke, på den måten mer talentfulle scenepersonligheter gjør, fordi jeg trives jo ikke med denne formen for eksponering. Det er ikke meg på den måten det måtte ha vært for at jeg skulle kunne kalle meg “scenearbeider” i ordets rette forstand. Jeg får ikke noe kick ut av at alle ser på meg. Om de siden synes det var pokker til forestilling eller helt på trynet virker ikke engang relevant.
Selvsagt må alle ha “spesielle personegenskaper” for å lykkes med nesten hva som helst mer avansert enn de enkleste typene arbeidsoppgaver. Det har mindre med utdanning å gjøre enn med “sunne instinkter for faget”. Til å begynne med må du ha viljen. Hvis du ikke vil noe kommer du heller aldri til å få til noe, sånn som folk vanligvis mener når de bruker disse ordene. Først i neste omgang kan vi snakke om talent. Viljen til å stå på, gi gass, ta han helt ut og ikke gi opp teller minst nitti prosent, mens de siste ti først kommer i spill når man allerede er forretningsmessig etablert. Eller for å si det på en annen måte: Man må komme seg på scenen foran det rette publikummet i det riktige øyeblikk for å lykkes som sceneperformer. Hvis noen sier noe annet lyver de. Verden er full av talenter som aldri oppnådde noen bra resultater. Hvorfor er aldri godt å si. Alle kan jo se de er flinke. Likevel tok det aldri av for dem. De trodde kanskje at folk ville legge merke til at de var flinke? Jeg vet ikke, men jeg vet det er idiotisk å tenke sånn. Folk legger knapt merke til ting som eksploderer rett opp i trynet på dem. Hva er rimelig å forvente? Nesten ingen artister som senere har etablert seg på høyt nivå har opplevd at ting gikk på skinner for dem. Alle har vært gjennom en ganske nedverdigende syklus av “hvilken som helst jobb for hva slags betaling som helst” bare for å komme seg gjennom hverdagsproblematikken.
Snakker jeg sant nå? For lenge siden hadde vi for eksempel Led Zeppelin som blåste taket av lokalet fra første stund og de var jo bare i de tidlige tyveårene. Ikke desto mindre var de alle faglige ringrever og alle i musikkmiljøet på den tiden visste godt hvem de var. Det var ikke urimelig å forvente noe stort fra dem, som de da sannelig også leverte så det holdt. Det kommer aldri igjen til å bli noe rockeband som er så fette stort som Led Zeppelin var på sitt største. Tidene har jo forandret seg. 1970-tallet er like fjernt for dagens unge som 1920-tallet var for meg da jeg vokste opp. Jeg kan se på alt de viser meg og sikkert tenke både det ene og det andre, men jeg kan ikke identifisere meg med noe av det. Alt er fjernt og snålt. Det angår ikke meg. Jeg forstår det ikke. Det er bare “noe historisk” som er dødt i forhold til samtiden. Hvordan er dette relevant i forhold til meg og den tiden jeg lever i? Akkurat det samme som alle fjortiser alltid har tenkt. Jeg husker smaken av alt sammen. Den har neppe forandret seg. Folk opplever jo forskjellige hormoner i forskjellige aldre. Dette leder til – i det store bildet – ganske forutsigbar atferd. Litt individuell varians forekommer, men i den store statistiske analysen fremkommer det at unge mennesker er brå og utålmodige, mens eldre mennesker er skeptiske og forsiktige. Du vet. “Brent barn skyr ilden” og alt det der. Det er jo først når man har gjort noe at man kan vurdere resultatene av det man gjorde og bake denne lærdommen inn i sine neste planer. Det alle legger merke til er at det meste går på trynet, noen ganger mer smertefullt enn andre ganger, slik at det beste er å på et prinsipielt grunnlag stlle seg skeptisk til alle de idèene som folk kommer trekkende med. Finnes det noe som aldri har vært prøvd før? Vis meg.
Da virker det avklart til en sånn grad at diverse statsledere og annet fintfolk har begynt å gratulere Donald Trump med valgseieren. Kan noe annet skje? Jeg antar, teoretisk sett, ja, men ikke i praksis. Amerikanerne har fattet sitt valg. Det blir som det blir. De vil ha denne evneveike fjøsnissen som president, til tross for alt de vet – eller bør ha lagt merke til – om hans “personlige egnethet” som toppleder. Jeg tror det koker ned til at Trump er så annerledes og amerikanerne er så drita lei av “alt det vanlige” at de er klare for nærmest hva som helst som røsker i rasken på en litt ny måte. Kan det på noe slags mystisk vis likevel gå bra? Nei. Det er ikke et spørsmål om det går til helvete, bare hvordan. Akkurat det samme som forrige gang de valgte ham inn i en jobb han på ingen måte egner seg til.
Handler ikke dette bare om innfallsvinkel og politisk grunnsyn? Nei. Dette handler om kompetanse. Når det kommer til akkurat dette finnes det knapt noe viktigere enn å innta en realistisk forhold til sin egen inkompetanse, slik at man setter bort de vanskelige tingene til folk som har peiling heller enn å tukle med dem selv. Alt er relativt og alle må til enhver tid vurdere regning og risiko i sitt eget liv, men når de skal gjøre det på vegne av mange andre – endog alle andre, som er hva presidentrollen i amerikansk politikk handler om – bør de helst være vel avbalanserte, emosjonelt stabile og faglig grunnkompetente individer som ikke har en masse snusk gående i privatlivet sitt. Donald Trump har allerede vist en inisterende vilje til å blande seg borti ting han ikke har noe greie på. Det er ingen grunn til å være optimistisk i forhold til det neste som skjer der borte. Denne bevegelsen – MAGA – handler jo ikke bare om Trump.
Da de hadde valg i 2020 var jeg litt forvirret fordi det var såpass jevnt den gangen. Herregud. Hva er galt med dem? Er det kanskje heller meg det er noe galt med? Det er jo alltid en mulighet for at jeg tar feil, men det er ikke hva som skjer til vanlig. Jeg er jo en ganske kynisk type. Jeg blir ikke oppskjørtet og emosjonell. Fakta påvirkes ikke av følelser. Ikke mine, ikke dine og ikke noen andre sine, bortsett fra de som har makt nok til å gjøre “store ting” og som derfor helst ikke bør være av den impulsive typen, enda mindre den bitre og hevngjerrige typen. Deres følelser teller jo, i den grad de påvirker handlingsmønsteret deres. I global målestokk har vi en unikt farlig situasjon nå. Ved dette tidspunkt kan ingen si hvordan ting vil spille seg ut i detalj, men jeg tror jeg ville revurdert en eventuell reise til USA med det første, eller for den saks skyld det andre og tredje også. Om ikke akkurat noen historisk blåkopi av Tyskland i 1933, så har USA ikke desto mindre valgt å gå for det samme kaliberet av dark horse i sine fantasier om en bedre hverdag. Det vil si et individ som ingen kan kontrollere, eller engang påvirke i noen særlig grad, og som er en eminent dårlig lytter. Jeg har noen mistanker om hvordan ting kommer til å utvikle seg fremover, men intet som jeg gidder å si høyt. Folk får tenke selv.
Først lager jeg komplekse regler for meg selv. Deretter bryter jeg dem. Sånn er det å være rebell. Man er ikke enig når man er alene engang. Det skal alltid krangles på noe. Terreng og klima er slik lagt opp der jeg bor at det dagligdagse fottøyet er enten sommerstøvler eller vinterstøvler. Det finnes en tredje kategori også: Pensko. Men de blir ikke brukt først og fremst av praktiske hensyn. Pensko er jålete. Vi kan vel nærmest si at de er trans. Ikke så mye hva kjønnet i seg selv angår som det kjønnsuttrykket som fremkommer når man går der og tripper nervøst rundt sølepytter istedet for å traversere ubekymret rett igjennom dem som et normalt utrustet menneske.
Når det er fem blågrader og barfrost føles det i grunnen ganske kaldt. Om sommeren er det vanlige gummistøvler som gjelder, men de er ikke gode i forhold til å holde føttene varme i minusgrader, så nå har jeg lagt om til det paret som er spesielt utviklet for isfiskere. Ikke vet jeg hva de har gjort, men det kjennes ut som om det står på varme nedi der. Du vet. Varmekabel eller noe. Det er uansett driteffektivt mot kulda. Men siden det ikke befinner seg noen kraftkilde i fottøyet blir jeg nødt til å tenke at det handler om materialvalg og isolasjon. Sommerstøvlene danner kuldebro til omgivelsene mens vinterstøvlene er “varmetette”. Sånt er viktig når man bygger hus, så hvorfor ikke sko også? Svaret ligger vel i at man ikke ønsker det skal være dritvarmt nedi støvlene når det er sommervær.
Altså, vinter og vinter, fru Blom. Yr påstår det skal være sånn som nå i flere uker fremover, det vi si at det svinger omtrent mellom pluss og minus fem – ihvertfall innenfor det området – i løpet av døgnet. Akkurat nå – klokka seks om morgenen – er det tre blågrader. Senere tiner det opp. Og sånn fortsetter det med å fryse, tine, fryse, tine og så videre. Kort sagt det vi kaller typisk vær for senhøsten, selv om vi er godt og vel inni november og i fjor på denne tiden lå snøen meterhøy. Vi kan likevel regne med at den seriøse vinteren vil innfinne seg etterhvert. Dette er jo Østerdalen. Ingen ville syntes det var noe rart eller uvanlig om det var tyve minusgrader nå i starten av november. Faktisk er det flere som fniser nervøst av at det er så “varmt”. Det skal ikke være stabile plussgrader på dette stedet ved denne tiden av året. Som en hovedregel vil vinteren komme senere – og våren tidligere – fremover i tid, sier klimaforskerne. De sier også at mer nedbør er en greie, som selvsagt betyr mer snø når det er vinterkulde der ute. Vi følger med på utviklingen.
Med mindre det kommer noen slags sideveis kraft som velter hele toget mitt så går ting ellers nokså på skinner i forhold til at dette skal bli min siste vinter i Norge. Det er selvsagt en rekke positive åsaker til at jeg flytter til Spania – ikke minst på grunn av at mitt typiske kosthold er dramatisk mye billigere å finansiere der – men det er også en svært stor og nesten dramatisk tungt veiende negativ årsak: Prisene på bolig og eiendomsmarkedet. Så vidt jeg kan se er det som en statistisk tommelfingerregel omtrent fire ganger så kostbart enten man leier eller kjøper i Norge, selv i områder som er “mindre attraktive” for tilflytting. Du vet. Alt er nedlagt der på stedet og intet skjer. Det er i tillegg langt å reise uansett hva man skal gjøre. Hvem ønsker å bo sånn? Det blir et spørsmål om “nødvendigheter”. Når man ikke kan få noen jobb uten å pendle i timesvis hver dag sier det seg selv at slike distrikter samler opp de som har dårlig råd, men ikke desto mindre en ganske forutsigbar økonomi, det vil si de trygdede. Stabilt betalingsdyktige folk, men på et lavt nivå.
Det er færre slike steder i Norge enn i Spania. Dessuten har ikke vi det “internasjonale” tilflytterpresset som driver opp økonomien og sentraliserer de gode arbeidsplassene rundt de mest populære stedene; hvor de etter måten pengesterke turistene (og “vinterfuglene”) bosetter seg. Norsk turisme trekker mer i retning av distriktene enn tettstedene, simpelthen fordi “naturen” er det store salgsargumentet her. Billig alkohol og en vill festkultur kan man ihvertfall glemme. Ikke fordi sånt ikke finnes i Norge, men fordi sånt er ikke lagt opp for å trekke turister. Vi har verken noe slags Ibiza, Marbella eller Gran Canaria her i landet. Folk kommer ikke hit for sola og vinen. Ingen drar til Norge på badeferie, selv om bading sikkert forekommer. Det handler nesten alltid om radarparet fjell & fjord når turistene skal liste opp hva de synes er de store attraksjonene i Norge. Den vakre, ville naturen og det ene med det andre. Noen liker byene, men sannheten er jo at hvis det er en byferie man ønsker seg så kommer de norske byene langt ned på listen over bekvemme reisemål, ikke minst fordi alt er så perverst dyrt i Norge. Ihvertfall i forhold til hvor mye annet vi har å skryte av. Alle byer ligner jo mye på alle andre byer, i den forstand at ferien handler mest om å vanke på de bra stedene og se alle de interessante tingene, vandre litt i gatene, utforske kulturelt spennende områder og den typen ting.
Musicalfilmen My Fair Lady er som alle vet et komisk lystspill fra 1964 regissert av George Cukor, men den er basert på det betydelig mye mørkere teaterdramaet Pygmalion av George Bernard Shaw, første gang oppført i 1913, som i sin tur handler om en av “metamorfosene” til Ovid – Publius Ovidius Naso – en romersk forfatter som tok for seg mange greske myter på sin måte. Jeg kaller det “anbefalt lesning” for de særlig interesserte. Ovid er jo en av de aller største forfatterne noensinne. Uansett, en mye sitert del av historien om “Galatea” – eller Eliza Doolittle – handler om “korrekt språk” hvor setningen the rain in spain falls mainly on the plain handler om å overkomme de typiske cockney-diftongene som får det til å låte mer som ræin in spæin, Jeg tror ikke My Fair Lady er favorittfilmen til Kvinnegruppa Ottar, for å si det slik, fordi hele opplegget med Pygmalion og Galatea er jo en tragedie. Det er litt blasfemisk å lage lett komedie av dette med “trange ekteskap” hvor mannen designer sin lille frue i alt fra språk og bevegelsesmønster, til klesstil og smak for mat. Vi har en kategori av fenomener innenfor den menneskelige tilstand som vi generelt kaller syk kjærlighet. Når det blir noe ufritt og tvangsmessig, preget av gjensidig mistenksomhet og alskens andre “negative følelser”. Jeg har ikke engang noe tall for hvor mye drama for teater, film og litteratur som er laget om sånt, men det er stadig like aktuelt. Folk føler seg “bundet” innenfor et forhold, selv om de godt forstår at opplegget er destruktivt.
Poenget nå er imidlertid at “regnet i Spania” er litt her og der i forhold til La Mancha — som er hva de sikter til når de snakker om “sletten” (the plain). Det er utrolig mye fjell i Spania, selv målt etter norske forhold, som selvsagt medfører at det også er mange daler og andre “traktformede” elementer i landskapet som samler og konsentrerer en vannstrøm, slik som vi nylig så i Valencia. Kunsten er å bosette seg så man ikke havner i veien for vann. Dette virker ganske opplagt for meg. Og da mener jeg vann på alle måter og i enhver form, inkludert is og snø, særlig i vårsmeltinga. Det er kjipt å bo på et sted som stadig opplever sånne problemer. Siden en av de viktigste levereglene mine sier at “man skal ikke klage på noe man ikke behøver å utsette seg for” velger jeg å eliminere – så langt det lar seg gjøre – enhver risiko for at jeg og mitt noensinne skal bli “tatt av flommen”, fordi da slipper jeg jo også å klage over både ulykken og dens risiko. Jeg har allerede sikret “tørr grunn”. Ikke så tørt at det blir støvete, men tørt nok til at støvler løser alle praktiske problemer med ferdsel i terrenget. Det er vel fenomenet avrenning jeg skal frem til. Hva skjer med vannet på dette stedet? Det er ikke uviktig å tenke på sånt før man slår seg ned et sted selv om det er variabelt hva slags risikoprofil folk synes er akseptabel å leve med. Selv er jeg jo en pyse. Jeg tar ikke flere risiko enn jeg må. Dessuten er jeg også lat. Jeg liker ikke “unødige aktiviteter” og ihvertfall ikke unødige mentale aktiviteter, som for eksempel en vedvarende og lett paranoid tanke på alt som kan skje i form av noe slags sikkerhetsproblem. Min generelle livserfaring er at hvis noe overhodet kan gå galt så kommer det til å gjøre det, men det venter vanligvis til øyeblikket er ekstra ubeleilig. Du vet. Mens man er travelt opptatt med å fikse noen annen slags jævelskap, sånn at man ikke følger med på det første problemet.
Siden produsenten Idun lanserte sin hot chili ketchup har jeg ikke gått for noe annet. Den dekker alle mine behov på dette området. Og siden jeg kom hjem fra butikken med en pakke oppskåret chorizo falt det meg inn at jeg kanskje burde lage varme ostesmørbrød, men på en pizzoid måte. Altså smør i panna, smør på brødskiva, deretter chorizo, hot chili ketchup og Jarlsbergost, før det hele stekes under lokk på ganske lav varme i en ti minutters tid. Du vet. Nok til at osten smelter og undersiden blir gyllenbrun, men ikke så mye at den blir brent langs kantene. Sånt er veldig viktig. Å gjøre tingene riktig. Det høres veldig “Margrete Munthe” ironisk ut, men jeg mener det seriøst. Hvorfor gjøre noe galt når det er like lett å gjøre det riktig? Det er en av livets store gåter. Jeg kjenner personlig visse individer som har hva vi kan kalle evil touch. Uansett hva de setter i gang med så går det til helvete på noe slags vis som kan være vanskelig å tro før man ser det. Jeg mener, det kreves spesialtalent for å få til sånt. Selv de verste kløner vil jo vanligvis lykkes bra noe av tiden. Eller de får ihvertfall vanligvis til å gjøre elementære arbeidsoperasjoner som å transportere utstyr, mannskap og materialer fra A til B uten å ødelegge noe underveis, kjøre seg vill i mange timer, feilparkere sånn at de havner på inntauingstomta, eller rett og slett kræsje bilen. Noen opplever uhell av og til. Andre har ulykken som livsstil. Det er ganske fascinerende. Jeg tror han jeg tenker på har blitt uføretrygdet nå. Ihvertfall mener jeg å ha hørt noe sånt. Det er etter min mening ikke et øyeblikk for tidlig. Hyggelig kar ellers, men altså fullstendig fette talentløs i forhold til å gjøre praktisk arbeid, eller til og med verre enn talentløs. La oss si talentfull på en destruktiv måte, men uten å egentlig “mene” å være sånn. Hvor mange sånne typer finnes det i norsk arbeidsliv — og hvor mange av dem jobber for NAV? Jeg tror det store flertallet i Norge kan være mer eller mindre praktisk flinke, men de befinner seg som regel “innenfor” standardene som gjelder i faget selv om de opplever det som vanskelig. En middels hjemmesnekker bruker noen ganger flere år på å gjøre ferdig en snekkerjobb som skal ta et par uker, men de gjør det som regel “noenlunde riktig”, bare tregt.
Helt siden pandemiens dager – når underholdningstilbudene var noe redusert – har jeg tilbrakt noen timer fra og til med å utforske boligmarkeder. Jeg har blitt uføretrygdet på det grunnlag at jeg er medisinsk uskikket til å stå i mitt eget fag og det er mindre aktuelt med noe omskoleringsprogram når man har fylt seksti år. Snipp snapp snute. Historien er slutt. Jeg er bent frem uønsket på arbeidsmarkedet, med mindre jeg lanserer noe slags “åndsarbeid” – eller en “tenkejobb” – som imidlertid er hovedårsaken til at jeg begynte med praktisk fagarbeid i første omgang: Jeg fungerer ikke godt i sånne jobber. For det første er jeg autoritær som en jævla nazi, for det andre er jeg lite tålmodig med “de trege”. Følgelig vil jeg utvikle meg til å bli en enda mer usympatisk type enn jeg allerede er hvis jeg ikke møter “materiell motstand” i jobben. Det er jo ikke vanligvis diskutabelt hva en håndverksoppgave består i. Her er tegningen. Der er byggeplassen. Resten er et spørsmål om å gjøre de riktige tingene i riktig rekkefølge. Godt nok, raskt nok, og uten å sløse med ressurser. Som jeg alltid pleier å si: Jeg driter i hvem som er sjefen så lenge vi følger min plan — som typisk handler om å få jobben gjort, ikke om å fly rundt og vifte med tusenlapper på byen og denslags. Herregud. Jeg har jobbet sammen med noen idioter i mitt yrkesaktive liv. Heldigvis behøver jeg ikke å forstå dem, bare forholde meg til dem på et ganske overfladisk nivå. Så lenge arbeidsoppgaven er objektivt udiskutabel spiller det jo mindre rolle hva slags subjektive idiosynkrasier som driver dem, og alt annet som motiverer folk ellers. Alt som teller er at man får jobben gjort. Det er lettfattelig og målbart. Jobben inneholder ingen mystiske, vage og vanskelig determinerbare elementer. Det er ikke rom for mye synsing. Enten har man levert de materielle resultatene som kontrakten krever eller så har man ikke. Det er ingen gråsone. Det er nesten militært i sin fokus på målrettet strategi og korrekte taktiske valg på veien dit.
Det er umulig for meg å ikke tenke jobb – kalkulatoren begynner å surre og gå uansett hva jeg selv vil – når jeg sitter og ser på en “bolig med oppussingsbehov”. Jeg kjenner ikke de spanske materialprisene, men det er rimelig å anta at de ihvertfall ikke er høyere enn de norske – selv om treverk sannsynligvis er noe dyrere – så jeg bare peiser på med slike kalkyler som kommer automatisk. Hva vil dette koste og hvor lang tid vil det ta? Norske priser er sånn at en bolig av den typen jeg ser etter uansett vil komme opp i over en million på ganske kort sikt, mens jeg ikke har slike kapitalkrefter og jeg har heller ikke noen planer om å ta opp noe lån. Det siste jeg behøver ved dette tidspunkt av livet er jo en betydelig gjeldspost som blør penger jevnt og trutt. Dessuten er det noe med å være murer av fag og kaste glass i steinhus. Det at jeg kan alle de aktuelle arbeidsoperasjonene er en fordel. Jeg vet hva det handler om. Jeg vet hva ting koster. Derfor bør jeg kunne klare å komme meg inn på boligmarkedet i Spania, hvor steinhus er den generelle hovedregelen. Jeg ser nesten aldri noen trebygninger av “norsk” type til salgs i Spania — og jeg har sett mye. Budsjettet mitt tillater en bolig som er av standarden “delvis beboelig” slik at man kan opprette base – en “clean zone” – i ett eller to av rommene (pluss at det må selvsagt også være et fungerende baderom der), mens man holder på å støve rundt i resten av huset. Noe slikt går ikke an i Norge. I den grad det overhodet finnes noe til salgs i prisklassen to hundre tusen så snakker vi om noen slags fæl rønne – hytte uten innlagt vann, garasje eller noe – som det vil koste penger å bli kvitt, fordi det er tomta – altså beliggenheten – man betaler for. Sånn er det ikke i Spania. Der er det et ganske stort markedssegment i klassen under tyve tusen euro. Blant disse finner vi enkelte små hus på uhippe steder som er “ferdige” og innflyttingsklare, men det meste handler om vanlige familieboliger som kan ha tildels kritiske oppussingsbehov. Kunsten består i å velge sine problemer med litt omhu. Det handler minst like mye om at stedet må ha et akseptabelt klima som at huset må være av en viss standard. Ørken-Spania frister lite. Jeg vil til det som spanjolene selv kaller Det grønne Spania, det vil si nord i landet, hvor klimaet er “atlanterhavspreget”. Der folk klager mer over regnet enn over varmen. Sånn som her, kan du si. Varmen i Østerdalen er jo ikke den største lokale plagen. Noen vil si det er ulven, men selv synes jeg det er i drøyeste laget med de tøffe vintrene i kombinasjon med de høye prisene på alt man behøver.
Seier’n er vår er en sang som har vært kjent i Norge siden begynnelsen av 1900-tallet. Den ble særlig populær etter Tysklands krigsnederlag i mai 1945. Melodien er egentlig en cakewalk fra W. H. Myddletons komposisjon Down South (1900). I Norge ble denne utgitt som Der nede i Syden.
På verdensbasis er det neppe noen mer spilt sang for sånne anledninger enn We Are The Champions med Queen, som er akkurat passe arrogant og pompøs uten å ta fullstendig av. Ingen har noe problem med å se for seg låta for eksempel som allsang på tribunen både før, under og etter en fotballkamp (dog presumptivt av forskjellige årsaker). Melodilinjen til Queen er mer interessant og dynamisk enn den banale cakewalken hans W.H. Myddleton. Du vet. Mer innsmigrende og smooth. Rett og slett en kunstnerisk sett bedre laget sang med bedre dramatisk progresjon. Mens seier’n er vår holder seg i det samme toneleiet og repeterer de samme ordene om og om igjen – kall det gjerne togreps pønk’n’roll – så er det mer krevende og interessant å synge seg gjennom sangen til Queen.
En elite er en gruppering eller et antall individer i et samfunn som på ett eller flere områder opptrer som autoriteter. Dette kan være både innad, men også overfor det øvrige samfunn. En elite kan i tillegg opptre som talspersoner utad. Noen samfunn domineres av én elite, og det snakkes da om en «herskende elite».
(Store norske leksikon)
Hvem er eliten i Norge? Selv har jeg en tendens til å assosiere begrepet elite med sånne som er “best” på et eller annet område, av typen “eliteserien i fotball” – som handler om nivået ting ligger på – men jeg legger merke til at mange andre åpenbart mener noe helt annet. Samfunnseliten er noen slags greie, uten at jeg forstår helt hvor grenselinjene går. Noen ganger mener folk helt klart kjøpekraft. Andre ganger mener de “moralsk autoritet” og antyder at eliten er sånne som har gående ymse former for pressvirksomhet i så måte. Det ender uansett med at eliten er “de som bestemmer”, men på et annet grunnlag enn gjennom demokratiske valg innenfor et politisk system. Dette er som alle kan se en paranoid tanke. Uansett fagområde ellers vil jo eliten alltid være de flinkeste, de som gjør penest arbeid, eller hva som helst annet som alle uten store vanskeligheter kan se er “bedre enn gjennomsnittet” innenfor faget.
Det ser for meg ut som om ordet elite brukes som synonym til ordet overklasse. Eller mer spesifikt: Folk som tilhører det man anser å være overklasse på et hvilket som helst annet grunnlag enn pengerikdom. La oss si for eksempel i form av den typen ekspertise man bygger opp gjennom universitetsstudier. Folks pengebegjær har en klar tendens til å være omvendt proposjonalt til deres generelle kunnskapsnivå. Mytologien deres ser ut til å kretse rundt ordet “fortjeneste” på en slik måte at de som har mest også er de som “fortjener” mest. Metafysikken følger fysikken. Det at man lykkes med penger er et tegn på at man støttes av Gud, mens det er noe satanisk over det å “lykkes i livet” basert på noen annen type heder enn kvantifiserbare materielle resultater. Dette er fullstendig normal amerikansk teknkning i forhold til det vi kaller kristendom. Den vestlige kulturtilstanden bygger på fortjeneste av en type som alle kan se og måle. Det er ellers litt av et mentalt kunststykke å frita de som sitter med alle pengene fra alt nominelt samfunnsansvar, men av en eller annen grunn er det altså mange som skylder på en diffus slags “åndelig” elite når det kommer til forjævligsering av alle ting i samfunnet. Det er de som gjør det. Eliten er noen slags onde trollmenn som bruker ideologi til å slavebinde det troskyldige folket og lede dem bort fra Guds sanne vei, som leder til materiell rikdom gjennom “fortjeneste”.
Dette er i seg selv bare idioti, men det er farlig idioti. Fra Norge gjenkjenner vi for eksempel kunnskapsforakt blant den politiske høyresiden – dette har forlengst spist seg inn i også partiet Høyre – mens det ved dette tidspunkt er poengløst å mase mer med valget i USA. Ting må bare gå sin gang. Imidlertid legger vi merke til at Republikanerne ønsker å fjerne de “faglige” statsfunksjonene som har å gjøre med miljøkontroll, godkjennelse av legemidler og den typen ting, til fordel for politisk utnevnte kandidater. Dette programmet blir selvsagt støttet og finansiert av kaptalsterke bidragsytere som tror de har noe å tjene på å kaste alle hemninger og fokusere bare på det å tjene penger. Men også de behøver jo både mat, rent drikkevann og en luft man kan puste uten at det smaker guffent. Har man ikke dette spiller det jo ellers liten rolle hva man har. Folk er – ennå – ikke like gale i Norge, men også her merkes tendenser. For eksempel er det mange som tror at hele klimagreia bare er en bløff. Et opplegg for å tuske til seg finansiering for diverse “unyttige kunnskapsformål” av den typen som de filosoferer rundt på universiteter og høyskoler, men som i det store og hele bare er abstrakte problemer som ikke har noen fysisk ekvivalent. Eller bare teori om du vil. Sånn som evolusjonsteorien, som de betrakter som noen slags venstrevridd propaganda, basert i “elitens” manipulasjon av folkets tillit og troskyldighet.
Tilhører du eliten i Norge? Selv har jeg aldri følt noen tvil om at jeg befinner meg i de øverste par prosentene når det kommer til “intellektuell elitisme” mens jeg er ikke engang særlig interessert i penger og status ut over det aller mest nødvendige som må til for å bygge en “normal” levestandard, eller kanskje også noe lavere enn dette. Pengemessig sett er jeg uinteressant. Jeg verken eier eller gjør fantastiske ting som krever høyt budsjett. Imidlertid skal du ha kommet deg på beina ganske tidlig om morgenen for å holde følge med meg ut på safari i “den mentale villmarken”. Jeg sorterer også andre mennesker ut ifra andre kriterier enn hvor mye de eier og av hva slags ting. En rik idiot er først og fremst en idiot for meg. Jeg har ingen bruk for dem og pengene deres betyr ingenting for meg, mens en sympatisk, intelligent og vittig person vil alltid ha høy “kredittverdighet” hos meg uansett deres økonomiske stilling ellers. Mye penger og annnet rusk og rask i den materielle sektoren er jo ellers mer et handicap enn en ressursstyrke slik jeg ser det. Folk blir typisk veldig fokusert på å forsvare opplegget sitt, for ikke å si engasjere seg i “økonomisk krigføring” med eller mot – alt ettersom – diverse andre økonomiske krigsherrer her og der i verden. Du vet. Konkurranse. De sier det er den energien som driver utviklingen fremover. Til det vil jeg svare at det kommer an på hvor man har tenkt seg. Det er jo ikke alltid man bør fortsette videre den veien nesa peker.
Hva som skjer med æren mellom ca. 1800 og i dag er det, i praksis, ikke skrevet noe om. Vi vet derfor lite om hvorfor dette begrepet som var så viktig i norsk kultur så lenge, i dag har, mer eller mindre, gått ut av bruk i dagligtale.
Anekdotisk sett er det min erfaring at selv om folk sjelden snakker om ære, så betyr konseptet ærlighet likevel mye for dem, gjerne i kombinasjon med åpenhet. Det motsatte av ære er skam, mens det motsatte av ærlighet ikke handler så mye om løgn som om skamløshet. Eller det som ligger under og motiverer løgnaktigheten, om du vil. Det er jo som alle vet veldig vanskelig å forholde seg til individer som tilsynelatende ikke har noen standarder og prinsipper. De blir liksom litt vage og utydelige. Man vet ikke helt hvor man har dem. Livets leiesoldater støtter alt sånt som de har personlig fordel av å støtte, men hvis det dukker opp noe “bedre” må man påregne at lojaliteten deres vil skifte. Særlig de som er sånn selv føler en viss paranoia på dette viset, la oss for å ta et velkjent eksempel si som sjalusi i et romantisk forhold. De kan ikke stole på partneren fordi de kan ikke stole på seg selv. De vet jo allerede at hvis vinden blåser på en spesiell måte så har de ingen motstandskraft — og de regner med at det er sånn for alle andre også.
Det ligger i sakens natur at for en skamløs person så er det ingen skam å lyve. Det er bare “noe man gjør” hvis dette er formålstjenelig der og da. Informasjonspolitikken til en skamløs person går på hva som er effektivt, ikke hva som er sant. Sannsynligvis har de ikke engang noen god konseptuell forståelse av begrepsparet sant og usant. De orienterer seg ut ifra en “påvirkningsstrategi” hvor formålet er å fremkalle en ønsket reaksjon. I beste fall handler det om å “skåne” de man henvender seg til for “sakens skitne detaljer” – lik hvordan man behandler små barn – mens i verste fall dreier det seg om å motivere noen til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort gjennom å lyve for dem. Uansett koker ting ned til et maktspill. For en patologisk løgner er det spennende i seg selv å villede folk for å “se hva som skjer” mens for en mer rasjonell type handler det om noe de ønsker å oppnå, når det antas at sannheten om et forhold vil være mindre fordelaktig for dem enn en “alternativ historie” som de bare dikter opp. Ute i befolkningen er det en forholdsvis vanlig psykologisk skavank at folk vil heller ha en god historie enn en sann historie. Denne mentaliteten motarbeider ærlighet som aktivt moralsk prinsipp og åpner døren for de med uærlige hensikter. Ikke desto mindre er fornektelse et svært alminnelig fenomen. Vi kan for eksempel nevne den klassiske greia med foreldre som tror alt for godt om gullungen sin, som egentlig er totalt ute av kontroll med utagerende festing, rusmidler og alskens småkriminalitet, men fordi de er flinke til å holde fasaden fin når de er hjemme slipper de unna med all jævelskapen sin. Sånt er ganske vanlig, men det betinger litt “aktiv ønsketenkning” og en forhokdsvis systematisk avvisning av informasjon som ikke støtter ønsketenkningen.
Noen ganger havner folk i et stusselig dilemma. De kan bare ikke “si sannheten” om en sak, men de er likevel nødt til å si noe. Hvordan håndterer man dette? Vi kaller det hvit løgn når man teknisk sett snakker usant, men løgnen er i det godes tjeneste, fordi sannheten vil gjøre mer skade enn nytte. La oss si for eksempel en avdød persons gode navn og rykte. Det spiller strengt tatt ingen rolle lenger hva noen sier om dem, men av “hensyn til familien”, minnenes fred og det ene med det andre lar man kanskje være å fortelle alle alt man vet. Graven er jo som alle vet et aldeles utmerket sted å oppbevare hemmeligheter. Best gjemt er sånt vi har glemt. En som er ute av spillet bør ikke brukes som spillebrikke i noen annen form for spill. Det er dette vi mener med R.I.P. – Resquiescat In Pacem – det vil si “hvil i fred”. Vedkommende kan ikke lenger brukes til noe. Det vil jo i så fall være skamløst. Hvilket bringer oss tilbake til konseptet ære. Går det an å være ærlig uten å ha noen ære? Jeg tror ikke det. Jeg mener ikke nå en påtrengende form for “ære” sånn som blant gangstere og deres imbesile fantasier om “respekt” men om en slags åndelig egenverdi, en oppfattelse av seg selv som en person med standarder og integritet. Det å holde seg til sannheten av prinsipielle årsaker handler ikke om at man ikke forstår hvordan løgn noen ganger kan være mer effektivt, mer om noen slags “guddommelig forfengelighet”, som noen også kaller dyd. Det handler om hva man behøver for å leve i fred med seg selv.
Hvis man er en seksuelt aktiv person som “treffer mange nye mennesker” på dette viset vil det sannsynligvis være best for sjelefreden hvis man konsekvent praktiserer “sikker sex” — som i denne metaforen betyr det samme som å passe på at man alltid holder seg til gode standarder for informasjonsspredning. Du vet. Sjekke om noe er sant før man bringer det videre og den typen ting. Folk har jo en tendens til å starte i gal ende. Først danner de sine darlings – det vil si sånt som man ønsker skal være sant – og deretter søker de informasjon som støtter denne fantasien. Eller for å si det på en annen måte: Opplegget deres er ikke faktabasert. De har ikke hjerte til å gjøre kort prosess med sine egne favorittidèer når det viser seg at de er utilstrekkelige eller direkte feilaktige, så de henvender seg til opinionen istedet, for å finne det vi noen ganger kaller meningsfeller, som i praksis betyr et antall andre som lider under den samme vrangforestillingen. Sånt er selvsagt filosofisk evneveikt nesten på bleiebarnets nivå. En noenlunde oppegående person vil jo justere kursen sin etter terrenget slik som det er, heller enn å insistere på at kartet deres er ufeilbarlig og kaste seg ut i noen slags emosjonelt drama når de føler seg krenket på dette grunnlaget. At Pelle, Gunnar og Børre på Facebook er enig med deg betyr jo i utgangspunktet ingenting. Uansett hva slags flokk man samler vet vi jo at betydelige antall mennesker har tatt feil før. Det har til og med ofte vært sånn at alle mennesker tar feil, misforstår eller har dannet fullstendig gale idèer om ting. Det vi som regel kaller intuisjon fungerer etter måten veldig bra, men den er på ingen måte ufeilbarlig. Underbevisstheten er en mental støttefunksjon, ingen ontologisk sannhetsmaskin. Den gir deg i hovedsak bare “mer av det samme” omtrent som Googles opplegg for å profilere reklamen du får i henhold til interessene du viser gjennom søkehistorien din. Det er for eksempel ikke skummelt hvordan man så ofte opplever “bekreftelse på at man har rett” — det er naturlig og sånn som underbevisstheten jobber. Alle erfarer det samme. Uansett hva slags tøys man bestemmer seg for å tro på så vil din stadig like trofaste underbevissthet jobbe for å støtte dette opplegget. “Sannhet” som konsept har ingen mening for det menneskelige følelseslivet. Og hvis man ellers ikke har noen skam, hva står så siden i veien for å danne sin egen høyst fantasifulle virkelighetsoppfatning?
Folk har helt siden 2015 påpekt at bevegelsen hans Donald Trump er mer religiøs enn politisk. De tilnærmer seg greia med tro, lojalitet, underkastelse og resten av det emosjonelle menasjeriet som kreves for å starte et kultforetak. Dette er ikke seriøst i noen annen forstand enn at opplegget er så fette farlig. Politisk sett er denne pussige fremtoningen ikke engang profilert tydelig nok til at det går an å si hva han står for. Jeg mener, folk prøver igjen og igjen, men bare Trump vet hva han kommer til å si og gjøre de neste fem minutter, i den grad noen overhodet vet det. Alt virker mer styrt av hva vi kanskje kan kalle “inspirasjon” enn noe egentlig planmessig program for politisk arbeid. Du vet. Den kjære lederens geniale innsikter og alt det der. Hva er det som imponerer folk med Trump? Jeg forstår det bare ikke.
Når det er sagt så ser jeg jo hvordan Trump har bygget en tillatelsesstruktur som gjør det okay å være en mannfitte som vekselvis truer og bøller folk de ikke liker, vekselvis klager og gråter fordi de selv er utsatt for slike utålelige lidelser hver dag i et samfunn som er “politisk korrekt”. Dette hemmer dem, eller noe. Myten skal ha det til at det er så hardt å være mann i våre dager. Jeg vet ikke helt. Jeg klarer bare ikke å se problemet. Det er hardt å være en mannfitte, men det har det alltid vært. Donald Trump er jo strengt tatt ingen mandig mann. Han er en kjerring som tar seg nær av folkesnakk og den typen ting. En smålig og hevngjerrig fjott. Det er hylende komisk at en sånn type er noens helt. Herregud. Hva ser de i ham? Seriøst. Jeg klarer ikke å se noe verken beundringsverdig eller engang positivt med denne karakteren. Det er jo vanligvis ikke vanskelig å finne sånt. Alle har noe, men ikke Trump. Han har ingenting. Han er løgner og bløffmaker tvers igjennom — og han har aldri vært noe annet. Det er forsåvidt imponerende. At det i det hele tatt går an å bli så korrupt. Vi må nærmest klappe litt behersket av det, fordi det burde jo ikke være mulig.
Affekterte holdninger har vært en greie i mange tusen år. Du vet. Det å gjøre seg til og presentere en bedre fasade enn man strengt tatt klarer å gjøre opp regning for når sannhetens øyeblikk kommer. Dette heter også hykling. Folk later som de er bedre enn de er. I artikkelen som er linket ovenfor fremkommer begrepet luksusholdninger, underforstått at noen er så priviligert at de har råd til å “fintenke” og innta moralske posisjoner som ikke er de mest formålsrasjonelle innenfor en lønnsomhetsstruktur. Som eksempel nevnes “korrekte meninger om klima, kjønn og innvandring”. Dette er noe som provoserer den typiske Trump-tilhenger mer enn alt annet. De har jo svar. De har meninger. De vet hvordan vi kan løse komplekse oppgaver på en enkel måte. Vi kan jo bare. Jeg kan se hvordan bevisstheten deres svømmer rundt der ute. Jeg har sett mye. Mange steder, mange ting, mange bisarre typer. Ikke snakk om økonomi. Fortell meg heller hva du vet om den menneskelige tilstand. Hvordan oppstår for eksempel ufred? Hvorfor krangler folk om dusteting som ikke betyr noe? Hvorfor blir venner uvenner og “rette ektefolk” noen ganger de bitreste blant fiender? Det vanskeligste av alt er å holde fred. Det er jo så mange idioter der ute. De fleste av oss møter noen hver dag. Hvem er de? Grovt sett alle som – uansett av hvilken grunn – overvurderer sin egen kompetanse, kunnskap og vurderingsevne. Vanlige symptomer er at de vet ikke hva de snakker om og forstår ikke hva de gjør. Du vet. Idioter. Det er en ubevisst tilstand. Folk skjønner ofte i ettertid at de var idiot ved en anledning, men kunsten er å fatte det på forhånd.
Trump er også en fascinerende form for fjøsnisse i det at han vet ingenting men han er likevel skråsikker på alt. Er det dette de mener når de kaller ham autentisk? Det skal han ha. Han er et uforfalsket fjols. De fleste skjønner helt intuitivt at når vi har en alvorlig situasjon så kan vi ikke ha en leder som bare bløffer og fantaserer. For eksempel ville en gruppe overlevende etter en flystyrt i fjellet ikke samle seg bak noen Trump-type som “bare har det i kjeften”. De har jo lyst til å leve videre. Da er det bedre å samle seg rundt en mer forsiktig og tenksom type, som ikke desto mindre er handlekraftig når det er noe. Noen som vet hva de snakker om. Kort sagt en voksen person som klarer å ta ting på strak arm uten å henfalle til patetiske følelsesutbrudd og egohevdelse. Det er litt tragisk – og dypt useriøst – at folk synes Trump er “kul” og underholdende. En som sier mange artige ting. Hø hø. Han tør å bruke rasistiske kallenavn og den typen ting. Han tør å stå opp mot “politisk korrekthet” og “si det mange føler” men ikke synes at de kan si høyt. De er jo så hemmet. Det er derfor tøft når noen tør å være et troll. Er det ikke? Dette er faktisk hva jeg har sagt hele veien. Amerika ønsket seg et troll fra internett som sin president. Derfor valgte de Donald Trump. Kommer de til å gjøre det igjen? Jeg tviler, men som alle andre vet jeg ingenting før resultatene etter valget i morgen er telt opp og offentliggjort. Det virker uansett som om det kommer til å bli noe slags bråk. Dette valget ligner ikke på noe annet valg noe sted i verden, til noen tid. Ingen kan gjøre noe. Bare de stemmeberettigede amerikanerne. Alt er opp til dem nå. Det spiller liten rolle i den virkelige verden om noen norske jyplinger fra Fremskrittspartiets Ungdom og den typen tiltak er flåsete om dette problemet. Det er vinn eller forsvinn for det USA alle tror de kjenner og er vant med. Trump er ikke engang diffus på at han ser for seg nazisme 2.0 som sitt politiske program for en eventuell ny fireårsperiode. Som en annen Gorgon Vaktmester repeterer han ordene. Internere, deportere, kansellere, ekskludere. Make America Great Again. Nå skal vi faen meg ta de jævla jævlene. Alle voldtektsforbryterne og mentalpasientene fra den tredje verden som spiser hunder og katter i Midt-Vesten. Men særlig “den indre fienden”. De som står bak alt sammen. Kommunister, marxister, demokrater. George Soros. Tankegangen ligner på den Anders Behring Breivik forfektet i manifestet sitt. Man må gå etter “bakmennene”. De som importerer alskens svartinger og fremmedkulturelle for å sabotere den hvite rasens livsgrunnlag.
Karahan Tepe (Kurdish: Girê Keçel) is an archaeological site in Şanlıurfa Province in Turkey. The site is close to Göbekli Tepe and archaeologists have also uncovered T-shaped stelae there and believe that the sites are related. According to Daily Sabah, “The excavations have uncovered 250 obelisks featuring animal figures” as of 2020. Additionally, the site may be the earliest known human village, predating the construction of Göbekli Tepe, dating to between 9,000-11,000 BC.
Karahan Tepe ble ikke “åpnet for publikum” før i september 2021, så greia er ganske ny. Jeg fant ingen referanser på norsk, sannsynligvis av denne årsak. Utgravningsstedet har forsåvidt vært på radaren i mange år, men arkeologer gikk ikke løs på jobben før i 2020 og et år senere begynte nyhetene å komme. Fra tidligere fantes det svermere som hadde vært på området og påvist forekomsten av såkalte T-pillarer over bakkenivået i området, kjent fra Göbleki Tepe som har vært under utgravning siden midt på 90-tallet. Ved dette tidspunkt vet vi imidlertid at Karahan Tepe er både vesentlig mye eldre – flere tusen år – og vesentlig mye større enn Göbleki Tepe. De har så langt bare gravd frem et lite fragment av hele anlegget, men det de har avdekket er relativt sensasjonelt. Det ligner en femten tusen år gammel by, noe som er totalt i strid med “det rådende narrativet” om at folk var omstreifere frem til de ble jordbrukere. Dette var definitivt “jegere og sankere” – alle spor etter mat har vært ville dyr og planter – men de bodde altså i en bylignende struktur som kan ha huset mange tusen etter størrelsen å dømme. Hvordan ting siden har vært organisert er vanskelig å si, men vi kan i det minste si at så mange mennesker bor bare ikke sammen på det samme sted uten at de er “organisert” på noe vis. De har noe slags felles opplegg som virker kulturelt samlende.
Jeg husker ikke hvilket forlag det var – jeg tror kanskje det var Cappelen – men et av dem utga uansett en oppdatert ny verdenshistorie i tyve bind like før nyhetene fra Göbleki Tepe begynte å flytte grensene for epoker. Jeg kjøpte uansett verket den gangen – i 1993 – fordi den forrige samlede verdenhistorien jeg hadde pløyd meg helt igjennom ble utgitt på 60-tallet og mye hadde skjedd siden den gangen. Tenk det du. Slik ting har blitt vil det vel neppe bli utgitt noen flere samlede bokverk som tar for seg verdenshistorien fra eldre steinalder og like frem til vår egen tid. Folk kjøper jo ikke bøker nå lenger. Dessuten blir “hele verdenshistorien” litt drøyt for de fleste. Folk vil ha smalere og dypere ting. Alle har sine egne favorittepoker fra historien, mens de forholder seg mer overfladisk til alt det andre, og mange er ikke engang interessert i noe annet enn det tyvende århundret og frem til i dag. Hvor gammelt er det samfunnet vi lever i nå? Det blir et spørsmål om definisjoner, men hvis vi mener “de vestlig-demokratiske industrisamfunnene” så snakker vi ikke om mer enn en hundre års tid. Egentlig kanskje litt mindre enn dette også. Noen hevder endog at verdenskrigene mellom 1914 og 1945 gjorde kål på “den gamle verden” slik at den versjonen vi lever i nå er fullstendig annerledes enn noe som fantes på 1800-tallet. Den gangen var verden et “åpent” sted, mens nå er den lukket. Flere ting er “forutbestemt” i folks liv. Man er noen på en helt annen måte nå. Fødselsnummeret følger folk gjennom livet uavhengig av hva de ellers gjør med navn og andre identitetsmarkører. Alle har en mappe. Et rulleblad. En dokumentert forhistorie.
Blant konkurrerende folkeslag merker vi oss romkappløpet mellom russere og amerikanere utover 60-tallet. USA la ned mange timers forskning og mye penger på å utvikle en kulepenn som fungerte også i vektløs tilstand. Det er vel den vi nå kaller “blekkpenn” eller noe. Nesten som kulepenn, bare litt beslektet med fyllepenn også. Uansett, historien sier at russiske spioner fulgte med på amerikanernes bestrebelser – med de kalde fiskeøynene til en type som Putin – ganske lenge før de konkluderte med at det sannsynligvis er like greit å gå for gråblyant. Like effektivt og mye billigere. På den andre siden har vi et opplegg sånn som Stasi i Øst-Tyskland. Hva gjorde de? Semlet alle mulige slags opplysninger om samtlige av rikets innbyggere i en egen sentral for overvåkning. Men hva gjorde amerikanerne? Startet Facebook. Folk legger jo for fanden helt frivillig ut så å si alle detaljer fra sitt eget liv og virksomhet. Herregud. Hemmeligheter er ikke hva det var. Alle er på nettet nå — hvor de største innsamlere av persondata er de store plattformene, ikke minst Google, som bruker dem til å profilere reklamen man får. I utgangspunktet var jeg positiv til å bruke nettet som “postordrebutikk” men dette har kjølnet ganske betraktelig med tiden. Posten fungerer jo ikke lenger — og alternativene krever app, mens jeg befinner meg nokså nær en permanent tilbakevendelse til dumtelefon. Jeg vil rett og slett ikke ha alle disse digitale greiene rundt meg. Jeg har ikke teknofil legning. Jeg er håndverker. Jo færre “greier” man må ha for å få gjort noe, jo bedre. De beste jobbene krever kun utstyr som holder kjeft, det vil si “håndverktøy” uten motor og eksternt kraftbehov. Vi utfører for eksempel ikke murerarbeid annerledes på noen vesentlig måte nå enn i alle årene som har gått siden de bygde Karahan Tepe for femten tusen år siden. Der finner vi blant annet kalkbasert murpuss og terrazzo-gulv, altså støpegulv som inneholder “småstein”. Det er ganske interessant. Karahan Tepe er ti tusen år eldre enn pyramidene, men allerede da hadde de funnet ut av hvordan man brenner og lesker kalk for å lage mørtel.
Vi kan si med så absolutt sikkerhet som noe slikt kan sies at det ikke har eksistert noen maskinkultur før vår egen tid med kraftkrevende industriell produksjon av masseforbruksartikler. Vi ville forlengst ha funnet sporene etter noe slikt. Alt var håndlaget i den gamle verden. Visse standarder for mål og vekt fantes riktignok, men en støpeform krever jo ikke i seg selv maskinbehandling. Murstein fremstilles for eksempel fortsatt for hånd i India og andre deler av verden. Man tar bare en form av treverk – eller noe annet materiale – og klasker leira nedi der, glatter og jevner ut overflaten, før man legger dem til tørk, alle nokså nær like store. Siden kan man eventuelt brenne dem for bedre toleranse mot “vær”, men heller ikke dette er alltid vanlig praksis der det regner lite, for eksempel i Egypt og Mesopotamia. Uansett, vi har begynt å ane konturene av en høykultur i Anatolia rundt slutten av siste istid, som forsvant da den holocene epoken bet seg fast for alvor. Hva handler dette om? Samtidig finner vi natufiere lengre sør; fra Syria, nedigjennom Libanon og Israel med gamle bosetninger fra 20-25.000 år siden — og de drev etter alt å dømme med litt plantekultivering, husdyrhold og den typen ting allerede da, kombinert med annen snedig næringsvirksomhet. Dette er den mesolittiske epoken – verken den eldre eller den yngre steinalder – og det virker som om det å være bofast var en godt etablert praksis mye tidligere enn vi har pleid å tro. Det går sikkert “inn gjennom det ene øret og ut av det andre” for mange, men alle som vet noe om muring henger seg opp i at folk har støpegulv. Det forteller sin egen historie om prøving og feiling gjennom lang tid, men først og fremst sier det noe om et formål. Permanens. Man støper jo ikke gulv i en midlertidig bolig. Bare på et sted man har tenkt å være en stund. Det er jo mest praktisk med et noenlunde jevnt og rett gulv der man bor og oppholder seg, men hvis man uansett skal bryte leir snart er det nok å bare stampe litt jord eller noe. Man støper jo ikke gulv i et telt, eller engang i en “barhytte”, gapahuk eller noe som helst annet folk lager bare for anledningen. Det er poenget.
Folk ser på Göbleki Tepe – distriktets superkjendis – og gaper over hvor fette gammelt stedet er. Verdens eldste tempel sier visse entusiaster, men dette har vi ikke noe grunnlag for å hevde. Vi kaller dem bare BSF. “Bygninger for spesielle formål” — så lar vi heller være å si noe om hva eksakt dette formålet er, eller kan ha vært. Det vet vi jo strengt tatt ikke. Selvsagt kan det ha vært noe slags tempel – altså et samlingssted for religiøse formål – men det kan også ha vært noe helt annet. Hvorfor ikke en rettssal? Et slags forsamlingslokale av typen “samfunnshus” hvor folk gifter seg og den typen ting? Et politisk forum? Et sted hvor man driver med handel? Vi vet ikke. Derfor bare BSF. Da slipper vi å betrakte dem med forutinntatte meninger, for den virkelig viktige kunnskapen vi kan finne her er den om byggeskikk. De visste hva de drev med. Disse store “byggefeltene” i det som stort sett kalles Tash-Tepelar-kulturen eksisterer innenfor en kontekst av materialkunnskap. Folk hadde peiling. Vi finner kulturell kontinuitet både gjennom en ganske lang periode og spredt ut over et ganske stort geografisk område. Selvsagt må disse menneskene ha hatt alle mulige slags idèer om alt mellom himmel og jord – som alle mennesker sannsynligvis har hatt til alle tider – men vi kjenner ingen av dem. Alt har gått tapt i tidens dragsug. Dette med skrift danner sin egen horisont i folkeslagenes historiefortelling. Vi finner diverse “symboler” som ser ut til å være av abstrakt natur mye tidligere enn noe som er noen slags avklart skrift i den forstand, så vi kan vel anta at disse har hatt noen slags idiosynkratisk mening, men vi vet ikke. Selv tror jeg for eksempel at helleristninger må tolkes som “tegneserier” for folk som vandrer litt hit og dit, men holder “sesongboplass” på noenlunde det samme sted hvert år, hvor de også oppfrisker og gjenforteller alle historiene som er viktig for dem. Omtrent noe sånt. Når det gjelder gamle hulemalerier så kan vi ikke på noe logisk grunnlag si at fordi vi bare finner “hulemalerier” i huler så er dette det eneste stedet folk på den tiden malte kunstmotiver. Hva som helst som de laget i friluft vil jo forlengst ha blitt slitt bort, mens i hulenes stillestående miljø har de blitt bevart. Alt vi kan se er aldri alt som finnes.
Acheuléen er den andre fasen av kjernekulturene i eldre paleolitikum. Fasen begynte rundt 1,7 millioner år før nåtid, og varte til rundt 250 000 år før nåtid. Den ovale håndøksen er det karakteristiske redskapet for denne perioden, og den er gjennomgående flatere og bedre tilhugd enn tidligere. Med små lokale variasjoner er acheuléen utbredt over store områder av Afrika, Vest- og Sør-Asia og Mellom- og Sør-Europa.
Folk har typisk noen slags forestillinger om den såkalte steinalderen, men de vet sjelden særlig mye. I utgangspunktet er selve navnet basert i en tanke om at “folk lagde ting av stein”, noe vi forsåvidt gjør den dag i dag, men dette betyr ikke at de ikke brukte også alt annet som var for hånden – bein, treverk, skinn, sener, gevir og så videre – bare at alt dette andre typisk ikke har blitt særlig godt bevart. Bare unntaksvis finner arkeologene ting som har overlevd gjennom mange hundre tusen år; fordi de har ligget i en myr eller annet “fuktig klima” uten oksygentilførsel, eller eventuelt at de har ligget inni permafrosten i nordområdene. Ellers er det å si at den eldre steinalderen – paleolittikum – er en så fette lang tid – over to millioner år – at vi bør egentlig snakke om denne epoken og “resten”. Fordi den varte jo til omtrent for 10-12.000 år siden. “Vår” del av historien utgjør bare et par promille av all den tid det har vært mennesker på jorda.
På illustrasjonsbildet ovenfor ser vi noen eksemplarer av acheulisk håndøks funnet ved Boxgrove i England. De har den karakteristiske “dråpeformede” profilen som av en eller annen grunn holdt seg ganske stabil gjennom en så idiotisk lang tidsperiode – halvannen million år – uten at vi kan se noen åpenbar årsak til dette, at vi tilnærmer oss emneområdet med tildels paranoid aggresjon. Dette handler mindre om sakens fakta enn om vår moderne identitet som “oppgradert” versjon av tidligere tiders “primitive” mennesketyper. Vårt forhold til forfedrene er tildels litt anstrengt. Vi skal ikke mange generasjoner bakover før alle nålevende mennesker typisk synes at “vi er bedre enn dem” på et antall livsområder som handler om komfort, hygiene, helse, kosthold, materiell kultur og mer. Mye av dette er saklige argumenter. For eksempel er det aldri noen god idè å erfare tannverk, men det er vesentlig mye bedre nå enn for hundre tusen år siden. Sepsis på grunn av infeksjoner virker å ha vært en forholdsvis vanlig dødsårsak i steinalderen. Alle dør uansett til slutt, men alt som skjer før dette handler om “livskvalitet” og tanken er at dette var noen stusselige greier i steinalderen. Mange har endog vanskelig for å akseptere at arten menneske er lik nok i det store og hele til at vi – homo sapiens – kunne kryssformere oss med både neandertalis, denisova og sannsynligvis til og med homo erectus, som forble en ganske konstant greie gjennom to millioner år før de forsvinner fra fossilregisteret. Alt som ennå gjenstår av den ellers skandaliserte frenologien – studiet av menneskers skalleform – er de delene som handler om distinksjoner mellom menneskeraser i steinalderen.
Som alle vet utviklet svensken Oscar Montelius et system for aldersbedømming av visse objekter fra bronsealderen og kalte det typologi, som senere har hatt henfall til også andre epoker, som for våre formål her og nå handler om fasongen på den såkalte acheuliske håndøksen, som var i bruk så lenge at den må ha hatt en spesiell betydning. Siden det vi kaller “det dominante narrativet” påbyr at forhistoriske menneskeraser ikke hadde noe sjelsliv må det følgelig handle om at disse gjenstandene var så fabelaktig nyttige at folk ikke hadde noen grunn til å utvikle teknologien i andre retninger. Dette var rett og slett bruksmessig perfeksjon. Derfor holdt formen seg stabil i halvannen million år. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal tenke. Eksperimentell arkeologi er studiet av hva eksakt som må til for å lage slike gjenstander av stein, bein, flint, horn og så videre. Hvor mye arbeid krever det? Alle kan jo se på illustrasjonen ovenfor og konstatere at noen har sittet og hakket i steinen for å fremkalle akkurat den formen de har. Hvorfor? Uansett hva folk tror så er det på ingen måte enkelt å lage dem. Man skal ha “håndlag” og dette tar omtrent 2000 timer å tilegne seg, gitt at man ellers ikke er en håpløs kløne, men at man får til ting med hendene. I en moderne kontekst kan vi si at man behøver en ukes grunnkurs med en ekspert for å lære de generelle arbeidsoperasjonene, og deretter mange måneders øvelse på egen hånd. Men så snart man har tilegnet seg kunsten – det “sitter” som håndarbeid – er det ellers å arbeidsmessig sammenligne med det å strikke en genser, snekre en stol, eller en hvilken som helst annen “mellomstor” håndverksoppgave. Genseren kan man ha på seg når det er kjølig og stolen kan man sitte på, men hva skal man med en acheulisk håndøks? Dette er og forblir spørsmålet. Hva brukte folk dem til? Er det et våpen? Et verktøy? Eller noe helt annet?
Bare det at spørsmålet forblir hengende der uten at alle er tilfredsstillende overbevist i forhold til noen forklaring som så langt har fremkommet er i seg selv litt “mistenkelig”. Problemet er at vi finner såpass mange av disse gjenstandene og at folk har visst om dem i tusenvis av år. I eldre tider ble de plukket opp og kalt tordenstein – eller tordenkiler – som det var vanlig å plassere i takbjelker for å beskytte mot lynnedslag. Andre samlet dem med seg når de fant dem bare på det grunnlag at det er “en fin stein”. Folk gjør fortsatt sånt. Den er dekorativ. Den minner dem om noe. Slike ting. Vi har forlengst mistet kontakten med den kulturelle konteksten som acheuliske håndøkser eksisterte innenfor så vi trekker dem inn i vår egen og tilskriver dem formål basert i vår egen snusfornuft. Dette var jo greia til homo erectus, en forhistorisk menneskerase som “vi” kanskje aldri har vært i kontakt med, fordi den normale kronologien består i at erectus utviklet seg til antecessor og heidelbergensis; som siden ble til sapiens, neandertalensis og denisova. På veien forsvant de kulturelle kodene som betinget acheulisk håndøks. Og nå sitter vi der med spørsmålstegnet. Redskapsbruk er litt her og der hos moderne mennesker. Vi er veldig spesialiserte. Det nærmeste vi kommer en “generalist” i våre dager er visse vaktmestertyper som tilsynelatende kan alle ting som har med bygninger og alle deres installasjoner og opplegg å gjøre, men for en halv million år siden måtte “alle” sannsynligvis beherske alle de mest typiske arbeidsoppgavene i kulturen. Samtidig har vi alle de vanlige hverdagsspørsmålene. Hvor sov de? Hva spiste de og hvordan tilberedte de maten? Hvor gjorde de fra seg? Hva slags sosiale strukturer hadde de? Drev de med kunst ag andre nominelt “unyttige aktiviteter”? Hadde de ritualer tilknyttet dødsfall og den typen ting? Hva slags gravgods finner vi? Bygde de hus? Hytter? Telt av strå og pinner? Eller sov de bare rett på bakken uten noen dikkedarier, som en fransk leiesoldat uten menneskelige følelser? Vi vet ikke. Vi kan ikke bevise noe. Vi kan bare spekulere, hvorav ting kan være mer eller mindre rimelige å tenke.
Om vi kaller det antropologisk teleologi eller om vi kaller det evolusjonær mystisisme, poenget er uansett den vanlige tendensen til å tenke på moderne mennesker som en mer “utviklet” form for artsrepresentant enn de som levde for, la oss si, en million år siden. Vi har utvilsomt en mye mer kompleks materiell kultur enn dem, men samtidig er vi ikke på langt nær like robuste og “overlevelsesdyktige” som de såkalt primitive folkene. Vi er myke skapninger som sjelden er godt forberedte på harde livsomstendigheter. Vi er trent for helt andre ting. Vi eksisterer jo i en “sivilisert” kontekst av hyperkompleks samfunnsdannelse. Vi har svært lite med naturen å gjøre. Skogen er et sted man går seg vill, ikke et sted man kan bo. Noen har vært i speideren eller på andre måter dannet seg idèer om “overlevelse i villmark” men det er sjelden noen som “lever på steinaldervis” noe sted i verden. Antallet stammefolk som ikke er i kontakt og kommunikasjon med “verdenssivilisasjonen” dreier seg bare om noen få tusen. Jeg er ikke sikker og jeg gidder ikke å google alt heller, men vi kan si med sikkerhet at de fleste nålevende mennesker er siviliserte skapninger. De har smarttelefon, etter måten fine klær og bankkonto, for å si det slik. De har – som regel – fast adresse. Folk bor et sted. Vi betrakter ikke de som har få eiendeler – bare hva de enkelt kan bære med seg – og sover på gata som frie mennesker. Ingen misunner dem. Det er fritt frem for de som ønsker det å flytte til skogs og leve som en villmann, men nesten ingen gjør dette, til tross for at mange ofte fantaserer om å “unnslippe tredemøllen” av økonomisk performative krav til fordel for noen slags enklere livsstil ute på landet, som for eksempel meg selv. Det er en årsak til at jeg holder meg unna bystrøk. Jeg liker jo ikke de “mentale” delene av det mange kaller storbyjungelen. Det er for mange bøffere der. Kannibaler, kan man nærmest si, i den forstand at de lever av andre menneskers livsenergi og innsats. Byen er et sted hvor folk jakter på andre folk, av ymse årsaker og til ymse formål, men det meste koker ned til “gjensidig utnyttelse” som basismentalitet. Noen vil ha pengene dine og de har mange fantasifulle opplegg for å flytte dem fra deg og over til seg selv. Dette er i hovedsak hva livet i byen handler om. Resten er frivolitet, fyll og fanteri. Fest og moro. Noe “høyere” formål finnes ikke.
Den postmoderne hypersivilisasjonen som vi lever innenfor nå ligner ingen av de som har gått foran, fordi opplegget er jo ikke religiøst motivert. Det befinner seg ikke noe tempel i sentrum av vår sivilisasjon. Vi lever ikke til ære for den eller den gudsmakten som vi samhandler med gjennom ritualer og historiefortelling. Vi har ikke noe system. Ingen retning og intet formål. For tiden lever vi i et åndelig anarki – eller nihilisme om du vil – hvor “alt går” så lenge det ikke er eksplisitt forbudt ved lov. Folk har ingen andre verdier enn dette. Noen har ikke engang det. De har mistet og/eller kastet fra seg alle andre hensyn enn det å “tjene penger” på enhver måte som er tilgjengelig i deres praktiske virkelighet, som befinner seg på gateplanet. Trenger man å være noen slags føkking Nostradamus for å forutse hvor sånt bærer hen? Vi har en sinnssyk kultur fordi vi er sinnssyke skapninger. Mer mystisk er det ikke. Som alle andre levende vesener er vi selvsagt avhengig av å ha et fruktbart livsmiljø hvor det går an å finne mat, men av “årsaker” tror menneskene at vi på et slags vis står over naturen. Vi skjønner hva som skjer og hvordan ting virker til en sånn grad at vi kan ta styringen over greia. Vi kan så å si temme naturen og få den til å danse etter vår egen fløyte. Hvor godt har vi lyktes med dette prosjektet? Jeg er ikke imponert. Det finnes mye bra men som helhet står vi til knes i mannskit og later som ingenting. Uansett hva de kan se med sine egne øyne tildels hver dag nå for tiden så nekter folk plent å akseptere tanken på at menneskeheten er som tegnefilmen om Mikke Mus og trollmannens læregutt. Vi har forlengst mistet kontrollen over alle dominoeffekter som sprer seg i alle retninger i form av diverse “utilsiktede konsekvenser” av menneskenes økonomiske virksomhet på den globale skala. Det sinnssyke elementet i denne konteksten består i at såpass mange bare vil køle på til tross for at alle kan se hvordan “fremskrittet” truer selve livsgrunnlaget for menneskeheten. De tjener jo penger. Så lenge folk tjener penger er det ikke typisk noen som vil legge ned i dag. De vil fortsette enda en dag. Så en dag til, og så videre. Sånn virker virkeligheten. Ting må bli direkte ulønnsomme for at folk skal slutte med dem.
Det jeg personlig tenker om den acheuliske håndøksen er at det var aldri noe “redskap” i den forstand, selv om man kan påvise bruk og slitasje på noen av dem. Jeg ser på det som valuta. Et spesifikt objekt som hadde en spesifikk betydning innenfor en gaveøkonomi, det vil si tradisjonen med å bringe og overrekke gaver når man drar på besøk. Håndøksen må ha hatt en “verdi” som alle var inneforstått med. Gitt at folk flest på den tiden levde i en praktisk verden hvor man måtte være allsidig på håndverksfronten visste de jo hvor mye arbeid som typisk ligger i å lage en slik gjenstand. Slik sett var det den samme idèen som penger i dagens verden. En tusenlapp er verd så og så mye arbeid. Si en tre-fire timer med noe svart på en ettermiddag. Noe småtteri som må fikses men som det ikke er verd å lage noe oppstyr og papirarbeid rundt. Alle skjønner hva dette handler om. Jobben er nærmest gratis i forhold til hva det ville kostet å etablere en rigg og kjøre full formell prosedyre, den tusenlappen er mest for “drikkepenger” å regne. Det er en normal transaksjon å tuske og snuske litt med private opplegg — og de fleste har en ganske god rimelighetsforståelse av “verdiene” som er involvert i saken. Den offisielle økonomien er en del av sivilisasjonen, men den svarte er en del av menneskelivet fra gammelt av. Folk ordner opp i minnelighet, som det heter. Det er typisk atferd for vår art å gi noe for å få noe. Det virker jo logisk. Synes du ikke? Å bare be noen om en tjeneste er litt frekt. Man må nesten tilby dem noe også. Du vet. Holde en viss balanse i regnskapet. Bare de som betaler for seg etterhvert forblir fullstendig “gjeldfri” i enhver forstand. De har ikke noe uoppgjort som liksom henger der. Alle kan føle dette ganske tydelig, botsett fra enkelte sosiopater som tror de er født med alle sine rettigheter og at alle andre er der for å hjelpe dem. Det er bare å kommandere ivei.
Jappetiden var en periode i norsk næringsliv og samfunnsliv som varte omtrent fra 1983 til november 1987. Navnet kommer fra den engelske forkortelsen «YAP» – «Young Aspiring Professional», eller «Yuppie» – «Young Urban Professional» eller «Young Upwardly-Mobile Professional». Det var en stor fremvekst av ambisiøse, dynamiske og individualistiske mennesker, med holdninger som mer enn tidligere handlet om personlig gevinst – kjent som japper. Denne nye arbeidskulturen stammet både fra Nord-Amerika og Europa, hvor man i et historisk perspektiv har sett lignende tendenser. I Norge er jappetiden sammenlignet med jobbetiden under første verdenskrig. Store verdier ble generert på kort tid, og den samlede velstanden økte i takt med vekstutviklingen i verdipapirer.
Menneskeheten har i svært lang tid hatt alle mulige slags navn for “ambisiøse unge menn” som er utålmodige etter noe, la oss si å “komme igang” med voksenlivets festival av fristende fornøyelser, slik man ser det mens man ennå ikke vet noenting om noe. Alt man har er det man hører — og fantasiene om alt man selv kan gjøre og være med på. Opplegget er hvor gammelt som helst. Det klør i hormonene. Hva er problemet? Med bare ett ord: Kritikkløshet. Jeg fylte selv 20 år i 1983 så du kan si jeg befant meg i primærgruppen av ivrige unge menn som ville ha “noe nytt” i forhold til et stivt regime av gamle menn i østblokkdresser som luktet av rulletobakk og brunt brennevin. Tror du Norge i dag er treigt? Prøv 1983. Det var treigt det. Til å begynne med var det ingen som hadde hørt om ordet japp. Ikke engang målgruppen. Men så var det noen som begynte å abonnere på magasinet Symbol – grovt sett en pornografisk publikasjon som handlet om fine og dyre ting det går an å få kjøpt – hvor det sto skrevet noe om Young Aspiring Professionals, som er fullstendig rasjonelt å sammenligne seg med når man selv er tyve år og tenker at man skal inn i forretningslivet.
Jeg befant meg ved den tiden i en krets av unge rovdyr. Selv vil jeg bruke ordet kjeltring men andre inisterer på mindre profilerte begrep, som for eksempel “forretningsmann” (som i utgangspunktet jo kan bety hva som helst), eller til og med investor, selv om ingen av oss hadde noe å investere ut over vår egen diffuse lyst til å erobre den voksne verden. Det var et spørsmål om identitet. Selv er jeg ikke særlig nøye med denslags, men det betyr veldig mye for mange andre. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Mitt problem er at jeg klarer rett og slett ikke å ta ting like alvorlig og personlig som er vanlig der ute. Dette er en fordel i forhold til fleksibilitet, kreativitet og så videre, men det er en sosial ulempe. For eksempel er dette med å finne samhold i angsten et fenomen som er utilgjengelig for meg. Jeg kan bare studere det utenfra. Jeg blir jo ikke redd så jeg slipper ikke inn i de reddes fagforening. Jeg begynner bare å le når det er meningen at man skal krympe seg i frykt. Hvorfor er det slik? Det vet jeg ikke. Komisk er det uansett. Jeg har nesten de perfekte personegenskapene for å være en operatør i markedet. Men så kommer de eldgamle gudene ære og samvittighet inn i bildet. Hvem har bruk for sånt? Ihvertfall ikke de som prøver å etablere seg som bløffmaker og gjøgler innenfor den nye forbrukerøkonomien (som de sa i året 1983, før ordet “jappetid” etablerte seg i pressen).
Saken er at jeg har visst hvem Donald Trump er siden dette året. Han var en oppblåst klovn allerede da og det har ikke blitt noe bedre siden. Du vet. En bløffmaker. Vi kalte det filming på den tiden, faktisk ikke ulikt hvordan folk sier at de filmer i fotball, når de kaster seg overende og skriker på gult kort bare noen såvidt kommer borti dem. Vi kan også kalle det å spille på sitt publikum, eller at de gjør seg til, om du vil. Hva sier proffene? De utnytter mediesituasjonen og bruker “det offentlige spillerommet” til sin fordel. Det er aldri noe bra tegn at en forretningsmann holder høy profil i media. Det er ikke formålsrasjonell fokus hvis forretninger virkelig er det de først og fremst driver med. Det ligner for mye på politikk. De søker en annen form for makt enn det gode forretningsmessige resultater kan bringe dem. Diskresjon er ikke nødvendigvis noe man behøver hele tiden – man skulle nærmest si at det er en fordel om man aldri behøver det – men hvis det likevel dukker opp en hårete situasjon hvor man blir nødt til å “operere i gråsonen” så er det definitivt ingen fordel å ha en masse journalisters generelle oppmerksomhet. Da kan man jo ikke jobbe i fred. Når man hele tiden må ta hensyn til hvordan ting “ser ut” får man et helt annet spillteoretisk optimum enn hvis man kan operere under diskresjon. Enten man lever av å være skuespiller og kjendis eller ikke må man uansett ta alle de samme hensyn som slike er nødt til for å etablere og vedlikeholde et visst rom av “privatlivets fred” i et miljø preget av fotografer på jakt etter gode bilder de kan selge til pressen. Det blir litt schizofrent. På den ene siden er man avhengig av å “holde navnet varmt” mens på den andre siden ønsker man jo å være i fred noen ganger.
Det foran nevnte magasinet Symbol var selvsagt amerikansk og tok for seg alskens leketøy som går an å kjøpe hvis man har penger nok. Yacht, privatfly, klokke med gull og diamanter. Den typen ting. Det lukter forsåvidt Trump lang vei av hele greia men jeg kan likevel ikke kavere for at det var i Symbol artikkelen sto. Det var uansett noe om Donald Trump som noen ville vise frem. Noe med en glamorøs eiendomsmegler i New York som skjønner seg på fest og forbruk, men alt jeg klarte å tenke var for en fælslig mannfitte. Jeg liker ikke sånne typer. Er det nå vi skal begynne å snakke om maskuline dyder? Den artikkelen i NRK på nett som jeg har linket ovenfor nevner “maskuline verdier” som åpenhet, handlekraft og pågangsmot. Det høres ikke maskulint ut for meg, bare generelt. Kvinner behøver jo også disse egenskapene, uten at de særlig ofte setter pris på å bli kalt “maskuline” av den grunn. Og hva betyr egentlig giftig maskulinitet? Selv holder jeg meg med de klassisk filosofiske æresbegrepene blant menn: Praktisk fornuft, mot, besindighet og generøsitet — mens det giftige i denne sammenheng er å forstå som degenerative perversjoner av de filosofiske dyder. Du vet. Trangen til å fremstå som tøff i trynet, en som alltid har full kontroll; en stort skrytende sjarmør, tryllekunstner, vismann og jeg vet ikke hva. Verdensmester i alle ting er han uansett. Jeg vet ikke hvorfor noen ser sånne ting i folk og jeg forstår enda mindre hvorfor noen ønsker å gå ut med så høy kølleføring. Man låser jo seg selv i en ikke særlig forsvarlig posisjon. Det er mye klokere å bevege seg litt forsiktig i det økonomiske landskapet og ellers holde kjeft. For meg ser det ut til at mange ser på Trump som noe slags håp. En som vil rugge litt på båten og skape noe nytt, eller i det minste kassere alt det gamle som holder de unge og dynamiske nede. Aspirerende unge profesjonister krever jo et stort operasjonsrom.
Ved et tidspunkt hadde jeg et ganske intenst opplegg gående med NAV. Jeg ble jo sykemeldt etter at “noe klikket” i ene skulderen min. Spesialisten jeg ble henvist til sa at jeg egentlig har litt flaks med tidspunktet, fordi de opererer ikke sånt lenger. Resultatene er ikke gode. Operasjonen er dyr og pasienten ender uansett som ufør. Han var en positiv lege. En realist. Vi hadde god kommunikasjon, forsåvidt, men det samme kan jeg ikke si om NAV. De kaller det et “hjelpeapparat” men det er naivt å tro at det er deg de prøver å hjelpe. De jobber for noen eller noe annet. Skal vi si “systemet”? Saken er at uførhet ikke er noen praktisk tilstand for NAV, det er en kategori. Nærmest en medlemsklubb som forutsetter at man går gjennom visse opptaksritualer. Papirer, attester, utprøvinger og det ene med det andre. Jeg antar de har en sjekkliste hvor man haker av på punktene etterhvert som pasienten kommer seg gjennom labyrinten. Det hele er i grunnen et ganske fornedrende opplegg, sannsynligvis designet slik med vilje. Man regner jo ikke med at folk er ærlige. Det virker som om inngangsholdningen er at pasienten sannsynligvis simulerer. Eventuelt at de er hysterisk. Jeg ser ikke helt hvordan “arbeidsutprøving” eventuelt skulle bevise noe fra eller til hvis det er simulering man mistenker, fordi en som lyver om det ene vil jo også lyve om det andre; mens en som konsekvent er sannferdig på et vanemessig grunnlag og er vant til at alle andre også er sånn, vil ta litt anstøt av NAV. Tror du jeg er en idiot? Det oppleves som lite gunstig å bli presset til å gjøre noe man ikke kan gjøre – på et rent teknisk medisinsk grunnlag – for å bevise at man ikke kan. En stabel røntgenbilder og legeattester er ikke nok. Det kan jo finnes restarbeidsevne et eller annet sted der inne. Uansett, NAV er som de er — og hvis man ikke allerede visste dette vil man lære det raskt nok. De hadde et utfyllingsskjema ved et tidspunkt ganske tidlig i prosessen hvor det var en rubrikk for “funksjonshemninger”. Der skrev jeg ordene ære og samvittighet. De spurte meg hva jeg mente. Jeg sa dette er handicap i dagens verden. Hvis man vil ha fremgang bør man lyve, bløffe og svike folk alt ettersom hva som passer der og da. Prinsipper er kostbare husdyr. Sånn sett burde de fattigste blant oss være de mest jævlige, mens vi faktisk observerer det motsatte. Sadismen hos de lavpriviligerte er på nivå med prompehumor og Charlie Chaplin i forhold til den kalde kynismen man finner hos de som virkelig har ting på stell.
Artikkelen som NRK på nett har publisert – i form av en kronikk – nevner klima og solidaritet som “idealistiske” tema hos politikere. Dette får meg til å tenke at han forstår ikke hva ordet idealisme betyr. Det ligger i sakens natur at uvitenhet kan aldri være selvbevisst. Det går ikke an å vite at man er en idiot — for da har jo trollet fått sol på seg sånn at det sprekker, blir til stein eller noe. Livløst blir det uansett. Trollet mister sin makt i sola — eller altså når man våkner. Alle jeg kjenner har ved ett eller flere tidspunkt tenkt “det der var ganske dumt” om noe de selv har gjort, eller trodd på. Det er nok best at jeg skjerper meg en hel del på dette området. Du vet. Selvkritikk. Man har det ikke før man tar det. Det er ikke nødvendig å gå ut på balkongen og forkynne for hele nabolaget at man har “kommet på bedre tanker” om noe, men man bør ta til etterretning at dette er noe som skjer. Ikke alt som ligner på gode idèer i den entusiastiske fasen viser seg å holde mål som dette også når man skal gjennomføre dem. Alle vet dette. Det er en allmenmenneskelig livserfaring. Noen ganger må man bare avslutte prosjektet og komme seg ut mens leken ennå er god. Andre ganger rekker man imidlertid ikke det før “himmelen åpner seg og Guds straffende ild regner ned over de fordømte” — gjerne ved det at man driter på draget på noe slags både pinlig og kostbart vis. Og alle ler av deg. Dette er hva det koster å være kar. Du vet. Når folk bemerker tørt fra sidelinjen at det koster å være kar, og så ler alle enda litt til. Dette er angstens fellesskap og jeg har ikke adgang, fordi jeg mangler strengt tatt evnen til å glede meg over andres ulykke. På et rent generelt grunnlag – la oss kalle det prinsipielt – synes jeg likevel det er en ubra ting. Det er aldri bra at ting går på trynet for folk, selv om de på alle måter kanskje har fortjent dette. Det er jo et ustabilt element. Noe som er ute av kontroll og som kan spinne avgårde i mange slags retninger, hvorav et antall er sterkt uønskede. Det er ikke sentimentalt. Jeg synes ikke synd på dem eller noe sånt, jeg bare anerkjenner at folk som er ute av likevekt noen ganger skaper problemer.
Solidaritet handler strengt tatt bare om å forstå, anerkjenne og oppføre seg i henhold til det at vi er alle bare mennesker, så slapp av i all din stramme ringmuskulatur og innse at ting blir aldri sånn som man hadde tenkt. Livet er en prosess. Du er aldri alene, uansett hva du måtte føle om saken. Alt folk gjør har ringvirkninger gjennom hele resten av samfunnet og mesteparten består av konsekvenser som ikke var forutsigbare på forhånd. Du vet. Nesten som været. De kan bare si noe om det som er veldig nært i tid, eller altså ting man kan observere på satelittbilder og sånt. Neste uke er vanskelig å si noe om. Det blir strengt tatt bare gjetning, basert i historisk statistisk sannsynlighetsmateriale. Solidaritet kan virke som en abstrakt ting å snakke om, men det er like konkret som begrepet “lønnsomhet”. Det er noe man ønsker å oppmuntre til i samfunnet hvis man er politiker. Ta vare på deg selv og ta vare på hverandre. Dette er hva samfunnsbygging handler om. Flokkdynamikk er ikke noe man enkelt kan studere hvis man selv befinner seg i flokken. Hvert individ justerer seg jo bare i forhold til sine nærmeste sidemenn, mens fra avstand ser man typisk disse digre fuglesvermene som beveger seg lik amorfe skygger på himmelen, hithen og dithen alt ettersom. Solidaritet er en tilpasningsmekanisme, ikke noe luftig ideal som man “bare snakker om”. Og klima? Herregud. Ideal? Jeg antar at hvis man er dum nok så fremstår det som “idealisme” når det snakkes om klima og miljøhensyn, men det er faktisk nødvendigheter, gitt at man ellers foretrekker å leve. Jeg vil faktisk si at fremført tro på oljeindustri, plastproduksjon, betongbasert bygningsteknikk og så videre er mer å betrakte som idealisme enn det motsatte – altså en planmessig nedbygging av disse virkeområdene – som handler om pragmatisk fornuft. Hvis noe forgifter drikkevannet spiller det jo liten rolle hvor “lønnsomt” det ellers måtte være. Vi må bare ha det bort. Hvorfor er dette omstridt? Uansett hva man måtte ønske i dette livet så er ikke Donald Trump svaret på noe. Han kan bli valgt til president i USA. Sånn ser det ut. Hvis han blir valgt er dette vel fortjent for amerikanerne, men jeg ønsker ikke noe så galt for resten av oss, eller engang for amerikanerne når jeg skal være ærlig heller enn vittig. Da er i så fall vårt beste håp at Trumps ondskap skal tempereres av hans inkompetanse. Fordi han Donald Trump er en tvers igjennom ond mann. De som ikke forstår dette forstår ikke hvordan virkeligheten virker. De styres av håp og fantasier i sine mentale disposisjoner. Hva er ondskapens innslagspunkt i dette bildet? La oss si det handler om hvorfor folk søker makt. Hva har de tenkt å gjøre? Hva slags kapasitet har de tidligere vist at de har? Hva slags fremtid har de selv som individ og menneske? Ifølge det jeg leste i den kronikken på NRK.no som er linket overfor stiller halvparten av alle unge norske menn seg solidarisk med en galning som ikke har noen fremtid. Lykke til.
Jeg fikk et hefte i postkassen. Forsiden er avbildet ovenfor. Jeg tror alle har fått det. Alt er vel og bra, bortsett fra dette med bidrag. Greia er litt klønete formulert. Egenberedskap kan vanskelig tolkes som at man “bidrar” med noe — annet enn å passe på seg selv, noe som burde være en jævla selvfølge. Takk for at du ikke ringer nødtelefonen og ber om hjelp. Man kunne med fordel sakset bort hele dette moffepjattet med at man bidrar til Norges beredkap og holdt seg til saken, som er råd om egenberedskap. Punktum. Ta vare på deg selv så slipper noen andre å gjøre det. En bedre tittel kunne vært noe sånt som “gode råd i en krisesituasjon” eller noe. De fleste kommer uansett til å tenke pandemi ennå en stund. Det er jo den eneste seriøse beredskapssituasjonen de har opplevd.
Det komiske er at tidligere i dag sto jeg og betraktet spiskammerset. Det bør være mulig å holde det gående i minst en måned på det forrådet jeg har. Tørrvarer, boksemat og den typen ting. Da har jeg ikke engang regnet inn det som ligger i fryseboksen. Der er det jo også noen saker. Hvis strømmen blir borte lenge om vinteren kan man bare ta det utendørs, mens det som er tørket holder seg i årevis uansett hva den påstemplede datoen sier. Ved skal jeg ha nok av. Alternative lyskilder har jeg nok av. Dessuten har jeg primus og det ene med det andre. Dette skal nok ordne seg. Det nærmeste vi kommer noen Valenciasituasjon i Norge var uværet Hans i fjor. Flere av “elvebyene” opplevde noen ganske hårete dager mens det sto på som verst, foruten selvsagt måneder med rydding etterpå. Det er forsåvidt geografisk umulig at jeg selv skal havne i noen flom slik jeg bor i landskapet, men riksveien ble jo stengt. Det er et problem.
Hvor aktuelle er beredskapsrådene? Kommunen sendte ut tekstmelding her i sommer om at de skulle gjøre noe med vannledningene som kunne gi misfarging og “smak” på vannet i noen dager etterpå, så man ble anbefalt å tappe seg noen dagers forbruk før det angitte datoen. Jeg hadde ikke noen egnet beholder så jeg endte med å kjøpe et par av de der femlitersdunkene som de har på alle supermarkedene. Det samme hadde åpenbart mange andre tenkt for det var nesten tomt. Uansett ordnet det seg. Det gikk ikke engang an å se noen særlig forskjell på vannet. Kanskje det var litt gult en stund hvis man skakket på hodet og myste på et glass som man holdt opp mot lyset, men jeg hadde sett for meg noe mye verre. Ikke smakte det noe heller. Herregud. Dette ville jeg ikke engang ha lagt merke til hvis ingen hadde sagt noe. Jeg antar greia handler om at kommunen må ta høyde for alt sånt som folk kan ha selv den minste lille grunn til å ringe inn og klage på. Vi har ting under kontroll. Hva er galt med folk? Har de alltid vært sånn?
Jeg vil på ingen måte karakterisere meg selv som en prepper, selv om jeg er forberedt på det meste blant de “normale” tingene som handler om at strømmen går, nettet er nede, butikken er ikke åpen og denslags. På matvaresiden bør jeg som sagt klare å stå han av i en måned, mens resten er comme ci comme ca uansett. Av gammel vane fyller jeg tanken på bilen lenge før den er halvtom så hvis det handler om å “komme seg unna” har jeg omtrent tusen kilometer liggende inne der. Verktøy har jeg ellers mildt sagt mer enn nok av. Hva kan gå galt? Sikkert noe, men det får vi bare ta som det kommer. Jeg har jo ellers ingen grunn til å anta at force majeure er noe sannsynlig alternativ i dagens Norge. Hva skulle det eventuelt være? Krig? Ikke uten at man ser det komme ihvertfall mange dager i forveien. Storm og kuldebølge er de eneste tingene jeg ser på kort sikt. Ingen av dem vil komme overraskende på noen i dette distriktet. Folk vet hvordan ting skal håndteres. Hvor ille kan en snøstorm bli? Vi har sikkert mye interessant i vente sånn sett med for eksempel brå snøfall på over meteren og denslags, men selv det klarer de å ta unna rundt her. Dette er traktorens rike. Mer snø betyr bare mer bra betalt arbeid for de som kjører på oppdrag. Ingen klager.
For å holde oss i den engelske sonen: Ikke er jeg prepper, men jeg er ingen whinger heller. Det vil si en sånn som støtt skal klage og sutre. Karen-mentalitet kaller de det i USA. Du vet. Når folk er misfornøyd og ikke sjenert for å si ifra. Jeg vil snakke med sjefen din. Den typen ting. De kommer uansett ikke til å få viljen sin – reglene er de samme for alle – men før de godtar dette skal alt annet prøves ut. Hva kan man gjøre? Dramaet må bare få spille seg ut. Idioter er ikke bare en del av nesten alles jobb – på noen slags direkte eller indirekte måte – det er også et av livets fakta som menneske. Det er ikke noe man kan gjøre. Du kan ikke kurere dem. Alt du kan gjøre er å flekke tenner i et nokså hyggelig smil og ønske dem god tur videre, eller hva nå greia er. Det beste er uansett å bare få dem ekspedert videre på sin vei. Så kan de gå et annet sted og vifte med rompa si. Den dramatiske karakteren amerikanerne kaller Karen prøver jo å engasjere folk til en omgang med emosjonell gjørmebryting på det “personlige” planet, men de smarte sier bare nei takk. For meg er du bare just another kunde. Litt vanskeligere enn de andre, men fortsatt bare en del av jobben. Noe personlig engasjement blir ikke aktuelt. Du vil ikke bli påtenkt eller snakket om senere i kveld, for å si det slik. Da skal det bli temmelig ille. Er ikke dette hva vi i gamle dager kalte barnslig atferd? Det ligner jo på den typiske taktikken til unger i trassalderen. De skriker og geberder seg helt til de får det som de vil. Hvorfor har ikke Karen sluttet med dette? Sannsynligvis fordi det virker. Om man bare oppfører seg dramatisk og kleint nok vil jo de fleste omtrent betale deg ut av sin egen lomme bare for å bli kvitt deg. Herregud sånt spetakkel. Voksne mennesker med barnslige utpressingstaktikker. Nesten ingen har lyst til å hjelpe dem, strengt tatt, men alle har lyst til å bli kvitt dem. Da går det som det går.
