APECALYPSO

Angst brukes når fryktreaksjonen på en ytre hendelse, situasjon eller objekt ikke står i rimelig forhold til den reelle fare. Frykt skilles fra angst, ved at frykt er den evolusjonære emosjonelle eller psykologiske tilpasningen som har som funksjon å beskytte oss fra reelle farer. Angst er en mistilpasset og overdreven fryktlignende reaksjon på tenkt og ufarlig situasjon. Det finnes en rekke forskjellige angstlidelser, der man har spesifikke sikringsatferder og unngår spesifikke tenkte trusler. Symptomene på angst er derfor også svært sammenfallende med frykt.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Som jeg alltid sier: Det forekommer aldri at noe menneske “har rett”. Det går ikke an. Det meste noen av oss kan ha er et “syn på saken”, og siden må vi snakke om sannsynlighetsmekanikk. Her er saken: Tar jeg helt feil når jeg påstår at flere mennesker i dagens verden drives av angst enn av noen normal følelse? (Dette er litt selvmotsigende, siden konseptet “normalitet” vanligvis beskriver “det de fleste gjør”, så vi bør kanskje heller snakke om hva som er “naturlig” for mennesker, som jeg vil beskrive som “normal vaktsomhet” – noe alle dyr har felles – slik at jeg bruker ordet “normal” i en slik kontekst.) Jeg ser på angst som en grensepsykotisk reaksjon på fryktfølelser som man erfarer ofte nok til at de “biter seg fast” og medfører irrasjonelle atferdsmønstre; eller man blir engstelig, om du vil. Mange foreldre har gått mange runder med denne greia, bare for å peke på et relativt vanlig eksempel.

Noe annet vi kan trekke frem er eksistensiell angst, som ofte forekommer i kombinasjon med depressiv lidelse, hvor man mister “gnisten”, lysten til å gjøre ting, følelsen av mål og mening, samt hvor mye som helst annet i den samme gata. Vi kan se hvordan det neste logiske trinn på denne karrièrestigen er å utvikle et rusproblem, enten vi snakker om “egenmedisinering” eller at man danner avhengighet av ett eller flere psykofarmatiske legemidler. Jeg har selv møtt individer som hevder at de ikke tackler livet uten “serotonin-reopptaks-inhibitorer” (SRI), som i folkelig dagligtale kalles lykkepiller. Jeg vet ikke om legemiddelavhengighet regnes som “avhengighet” i fagmiljøer, men for meg er det vanskelig å se hva forskjellen består i. Når man bare må ha det så er man avhengig. Jeg gidder ikke å spikke noen av disse ordene særlig mye tynnere enn dette, selv om det eventuelt måtte befinne seg en skygge av mening i et imaginært grenseland mellom avhengighet av illegale stoffer og avhengighet av legemidler. Jeg er mer interessert i hvem som har det mest robuste systemet for leveranse.

Det å leve i et postmoderne vestlig samfunn uten å vite hva nyliberalisme er ligner veldig på det å leve i Sovjetunionen under Stalin og aldri ha hørt om kommunisme. Jeg ser ikke helt hvordan det er mulig, men likevel er det vanlig. De må på noe slags vis ha lykkes med å isolere deler av hjernen fra virkelighetens påtrykk (som jeg skal medgi ofte er til sjenanse og bryderi når man skal iverksette sine fine planer). Det er her angsten kommer inn i bildet. Veien er ikke lang til en paranoid personlighetsforstyrrelse, hvor pasienten gjerne kan fremstå som “skinnrasjonell” men de idèene som systemet deres er bygget opp av henger ikke på greip. De er helt klart irrasjonelle “angstobjekter” som de ikke desto mindre har dannet et fetisjistisk forhold til, fordi opplegget deres gir mening for dem selv. Det forklarer ting — men bare hvis man klarer å overbevise seg selv om at man “har rett”. Hvis man begynner å vurdere muligheten for at man tar feil vil hele mannskiten kollapse ned til en tilstand av rå og “navnløs” angst, fordi alt henger jo på denne “alternative realitetssansen”. Det er derfor vi kaller det en paranoid personlighetsforstyrrelse. Realitessansen er ikke i seg selv knyttet til virkeligheten, men til noe som fungerer nærmest som et filmklipp man må se om og om igjen i hodet for å opprettholde illusjonen. Dette er vel mer eller mindre sammenfallende med de strategiene fagfolk kaller sikringsatferd, det vil si pasientens egne kontrollmekanismer.

Vi gjentar igjen at nyere psykiatri ikke definerer galskap (i klassisk forstand) som problematisk i seg selv. Alt handler om pasientens evne til å “fungere” – i betydnngen ta vare på seg selv i dagliglivet på det mest elementære vis – og det blir ansett som et privat problem (følgelig også en privat utgift) om man ønsker å bli kurert, fordi samfunnet behøver bare arbeidere, ikke filosofer. Holdningen er ikke ulik den som råder innenfor problemområdet tannhelsestell. Alle vet at det er dyrt som faen å gå til tannlegen, særlig hvis man behøver implantater og denslags for å kunne bite og tygge på noenlunde normalt vis. Noe tilsvarende gjelder innenfor psykiatrien. Analogien til det å trekke tenner, som vel ennå er “gratis”, relativt sett (det er sikkert en ganske betydelig egenandel, men selve inngrepet betales av Folketrygden), består i at psykiatrien kan medisinere folk ned til emosjonell og kognitiv flathet, det vil si at det er ikke mye mer som foregår der enn de elementære livsfunksjonene. Dramatikken, hallusinasjonene og de voldsomme humørsvingningene har blitt røsket ut av sterke medikamenter. Resultatet er et pasienten “fungerer” i relasjon til samfunnets standardkrav for orden og oppførsel. Medisinene fungerer som kjemisk gjeterhund. Man oppnår “samling” av pasientens typiske tendens til å storme avgårde i alle retninger på èn gang. Noe mer behøves ikke. Samfunnet er lagt opp slik at man ikke behøver å forstå hvordan virkeligheten fungerer, man behøver bare å følge et sett med lettfattelige instrukser for sosial overlevelsesteknikk innenfor et normalområde som i seg selv er ganske flatt og pregløst. Samtidig observerer vi at det har blitt snakket om en krise innenfor psykiatrien i minst førti år ved dette tidspunkt. De har ikke kapasitet til å ta seg av alle som søker behandling, eller i det minste en diagnose som kan fortelle dem hvor landet ligger slik at de kan “jobbe med seg selv” på egen hånd. Det siste jeg hørte om saken er at man typisk må påregne flere års ventetid hvis man ønsker time hos en psykolog.

Forbeholdet mitt i forhold til denne tematikken er at jeg ser ting som en filosof. Jeg bryr meg ærlig talt ikke mye om hva “sivilister” tenker; det kommer uansett til å være på nivå med resten av de praktiske evnene deres, som for eksempel sjansen for at de vil klare å gjennomføre en normal “oppussing av hus” uten tung bistand fra fagfolk. I utgangspunktet regner jeg med at det er null sannsynlighet for dette — og de kommer nesten helt sikkert til å føkke opp ting på en rekke kompliserte (og dyre) måter hvis de forsøker. Folk skjønner som regel dette, så de vil i det minste “snakke med noen som har peiling” før de setter i gang med noen prosjekter slik sett. Som alle vet er det ikke bare-bare å utvikle gode egenskaper som kokk heller. Det er jo også et håndverk; som alle har fingrene sine borti opptil flere ganger hver dag. Jeg mener, alle får til det mest elementære. Nå må du pinadø smør på brødskiva di sjøl, som sangen sier. Alle får til å kjøpe etter måten dyre og ekstremt usunne halvfabrikata – ultraprosessert mat – men dette vil over tid påføre dem fysiske lidelser som i mengde og karakter tilsvarer omtrent hva man bør forvente av bivirkninger fra psykofarmatika: Man blir tung og dorsk i kroppen og flat i tanke og følelsesliv. Man legger på seg flere titalls kilo mer enn hva skjelettet er konfigurert for å bære. Og før man vet ordet av det er man fanget i et mønster som det vil ta minst like lang tid å jobbe seg ut av som man brukte på å komme seg dit. Situasjonen per i dag er at det er både vanskelig og sikkert minst dobbelt så dyrt å spise sunt som det er å leve av alt det ekle griseriet man får kjøpt i pose og på boks, som fordi det rett og slett ikke leverer alt det kroppen skal ha heller aldri vil gi den samme “metthetsfølelsen” som skikkelige varer. Alt kroppen skjønner er at den feilernæres på mange ulike måter, hvor den mest vanlige konsekvensen er overvekt og en “dorsk” følelse. Og vi har ennå ikke begynt å snakke om hva slags “informasjonspolitikk” man praktiserer — gitt at kroppen og sinnet begge er finstemte systemer som samarbeider om å fremstille den “virkelighetsfølelsen” som danner grunnlag for personlighetsstrukturen. Det er jo her galskapen kommer inn i bildet.

Jeg aner ærlig talt ikke hvordan det føles å være psykotisk, men jeg innbiller meg at det kanskje er som å være rusa på hallusinogener eller noe, slik at det er vondt å skille mellom drøm og virkelighet. Teknisk sett er det jo ikke tenkning hvis alt man har er en støyende “strøm av bevissthet” som man bare delvis kontrollerer. Tenkning er disiplinert, systematisk og ordnet. Litt som matematikk, kan du si. Noen har lett for det mens andre må slite for å oppnå resultater. Dessuten er det minst like mange som hater ordnet tenkning på den samme måten som de hater mattefaget. Det føles rett og slett ikke bra for dem. Det kommer i veien for “den frie fantasien” og de kreative energiene, eller hva har du. Det er uansett bare en bortforklaring. Saken er at de trives best med å drømme, som er hva som skjer når man “lar det flyte fritt” (enten man selv er våken og aktiv eller “sovende” i hvilemodus). Dette er ikke i seg selv noe problem. “Drømmebevisstheten” er jo sinnets dypeste og mest naturlige tilstand, mens tankevirksomhet tilhører kunstene, det vil si at det er noe vi har funnet opp. Litt på den samme måten som dans, som tar utgangspunkt i kroppens naturlige lyst til å bevege seg, men det ender aldri som ballett hvis man ikke går gjennom er strengt treningsprogram som tar mange år med mye slit. På den annen side kan man heller aldri siden vende tilbake til “uskyldstilstanden” som man hadde før man ble disiplinert, verken som ballettdanser, filosof, kokk eller håndverker. Amatørmessig fomling er ekstremt vanskelig å få til hvis man bare skal “late som”, men det er jo det eneste man har hvis man aldri har blitt disiplinert. Og der står saken. Den postmoderne samfunnskonflikten står tilsynelatende mellom kunstferdigheten og “det naturlige” — men begge disse konseptene misbrukes uten blygsel eller særlig hensyn til de dødelige konsekvensene dette har, av det vi ofte kaller “kapitalkreftene” men som egentlig bare beskriver en form for evneveik vilje til å la grådigheta rå. Eller altså den minst ansvarlige delen av menneskenaturen, om du vil.

Liminalitet er et fagbegrep i antropologien som beskriver et stadium i forbindelse med overgangsriter. Liminalitet forstås som et helt særlig stadium i ritualet, der den som initieres (for eksempel i overgangsritualer fra barn til voksen) står i en spesiell og farlig posisjon utenfor samfunnet og dagliglivet. I dette stadiet kan personen oppfattes tvetydig – som hellig, lett å skade eller som en som kan være farlig for andre.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Sånn er det å være tenåring på fagspråket. Man er verken her eller der. Ikke barn, ikke voksen. Det er en mellomtilstand og det er på ingen måte galt å påstå at folk ofte oppfatter “ungdommer” som farlige mennesker, enten de har saklig grunn for dette eller ikke. Noen ganger skal det jo så lite til. Kanskje bare et tilfeldig blikk. Kanskje til og med det at man unngår å møte blikket deres. Aggressive individer finner alltid et påskudd for å uttrykke sin følsomhet. Selv har jeg aldri hatt noen problemer slik sett, men jeg er jo også bygd som en telefonkiosk av armert betong, så hvem flyr på meg uten grunn? Det skjer aldri. Selv ikke idiotene er så kørka. Det blir sikkert vurdert noen ganger, men så tenker de vel at det er bedre å vente på nestemann, eller noe. Hva vet jeg? Det eneste jeg kan si er at jeg aldri selv har opplevd “umotivert vold” eller engang tilfeldig sjikane ute på gata, verken dag eller natt, noe sted i verden (og jeg har vært på mange “tvilsomme steder”).

Det er ganske vanlig å være belemret med et sårbart ego. Verst er sånt selvsagt hvis man i tillegg er litt identitetsforvirret, som jo alle rimelig intelligente tenåringer pleier å være. Som alle vet går det an å tenke om seg selv at man har slike og sånne egenskaper, men man vet jo strengt tatt ikke dette før man har prøvd ting ut i praksis, og sånt tar gjerne noen år. Det er helt kurant å justere meningene sine litt etterhvert som man samler seg erfaringsmateriale. Jeg har for eksempel aldri møtt noen treogtyveåring som ikke føler at de er minst dobbelt så smarte ved denne alderen enn hva de var som attenåringer. Og ennå er det langt igjen til de kommer helt opp på høysletta for voksenhet, så å si. Livet er generelt sett fullt av ting som det tar lang tid å lære og forstå. Selv synes jeg det er “cringe” å tenke på hva slags tosk jeg i det store og hele var gjennom mesteparten av det unge voksenlivet, ihvertfall frem til jeg var godt og vel tredve. Mange gjenkjenner sikkert den der. Senere i livet vet man jo ting man ikke engang har lyst til å vite. Helhetsbildet endrer seg i takt med dette.

På den annen side er jeg helt fette sikker på at hvis noen tilbød meg en sjanse til å reise tilbake i tid for å gi den unge utgaven av meg selv noen kloke livsråd, så ville jeg si glem det. Den unge utgaven av meg tok ikke gjerne imot råd fra “de gamle og erfarne”. Jeg husker såpass. Forsåvidt tenker jeg fortsatt det samme; at andres livserfaring bare er anekdoter for meg. Du vet. Historier. Noen ganger passer hatten, men andre ganger ikke. Den enes “reisebeskrivelser fra livet” passer ikke nødvendigvis godt sammen med den andres erfaringer av de samme tingene. Alle er forskjellige. Tildels svært forskjellige. Er dette et problem? Jeg synes ikke det, men som sagt, forskjeller finnes også i alle former og fasonger. Fra min egen barndom og ungdom husker jeg at det som først og fremst kjennetegner “de voksne” er at de lyver hele tiden, enten de har noe direkte å tjene på dette eller ikke. Jeg tenker fortsatt det samme. Det er vesentlig mye mer sannsynlig at et tilfeldig menneske man møter på gaten skal være en praktiserende løgnhals enn noen slags “sannhetssøker”. Postmoderne mennesker virker for det meste å være psykiatrisk skrøpelige matvrak som aldri har klart å “trenge gjennom” og finne frem til sin egen moralske ryggrad. Det er jo så enkelt å bare lalle rundt i livet, følge strømmen og ellers bare bry seg om hvordan man “føler seg” fra dag til dag, uke til uke. Har du det bra? Dette er et perverst spørsmål. I den grad man har et funksjonerende menneskesinn går det ikke an å “føle seg bra” sånn som ting har blitt, med mindre man er rusa eller idiot. Selvsagt kan man ha gode øyeblikk, men det store bildet har blitt så stygt at jeg på en måte skjønner alle de som søker lykksalighet gjennom “uvitenhet som aktivt prinsipp” — altså at de fornekter virkeligheten.

Det varierer litt hva folk egentlig mener med ordet ego. I psykoanalytisk (altså freudiansk) terminologi betegner det den “realistiske” delen av personlighetsstrukturen, som til enhver tid søker å balansere kravene fra henholdsvis sin egen indre skrikerunge – id – og sin egen indre moralist – superego – med varierende suksess. “Indre krigføring” er svært alminnelig, selv om situasjonen bare lar seg løse diplomatisk. Ingen av oss har egentlig noe annet valg enn å bare godta selvet slik det faktisk er, med alle sine vorter, skrukker og hår på ufine steder. Vi har ikke noe sånt som “fravær av ego” i noe psykiatrisk sunt menneske. Det går ikke an. Da har man i så fall svært alvorlige problemer med å både erkjenne virkeligheten og forholde seg til alt hva den inneholder. La oss si at i beste fall er det bare en nevrose. for eksempel noe posttraumatisk som ligger der og gnager som en annen skarp stein i skoen, men en paranoid personlighetsforstyrrelse er mye vanligere enn folk tror. Det begynner gjerne med en sykelig fokus på “hvordan man føler seg”, som om dette noensinne har noen slags relevans. Man må jo uansett gjøre de tingene man må gjøre. Du vet. Gå på jobb og det ene med det andre. Jeg kjenner selv ingen som lever et liv helt fritt for sorger og bekymringer, selv om de fleste i min krets typisk har bedre selvkontroll enn hva som er vanlig. At folk ikke klager betyr ikke nødvendigvis at alt er helt i lodd og vater med dem. Ute blant folk opplever man ofte at ordet “ego” brukes i nedsettende betydning. Han er en ego type. Det snakkes for eksempel ofte om store ego og hvordan disse ikke tar hensyn på korrekt vis, i motsetning til følsomhetens adelsstand, som forstår seg på å gråte i de rette øyeblikkene, uttrykke sin “dypfølte sympati” og diverse annet jåss som strengt tatt ikke koster dem noe, men denne typen hyklerisk falskhet er “politisk nødvendig” hvis man ønsker å profilere seg som et ekstra menneskelig menneske. Imidlertid lærte jeg tidlig at man ikke skal lytte særlig aktivt til det folk sier, men se ekstra nøye på hva de gjør. Verden blir mye enklere å forstå på denne måten. Du vet. Når man studerer den psykologiske utviklingen minst like nøye som den teknologiske.

Det er uforståelig hvorfor folk kaller det materialisme når noen legger uforholdsmessig stor vekt på velstand, penger og alt sånt som bærer symbolkraft i denne retningen, så som visse varemerker og annen strengt tatt primitiv fetisjisme. Det korrekte ordet er nihilisme, altså at de ikke bare mangler “verdier”, de forstår ikke engang hva konseptet handler om. De er fullstendig fortapt. De har ingenting, bare penger, som man jo verken kan spise eller bruke til noe annet nyttig. Alt man kan “gjøre” med penger er å engasjere seg i transaksjonsatferd, gitt at man overhodet har større ambisjoner enn å bare kose med pengene og “føle seg fornøyd” med sin eklektiske samling av fetisjer og symboler. Som sagt, hvorfor dette kalles “materialisme” er ubegripelig, for det er jo helt klart noe psykiatrisk som foregår med slike individer — og det har ikke noe med ego å gjøre heller. Selv vil jeg karakterisere et så sykelig forhold til penger og rikdom som en paranoid tvangsforstyrrelse, som sannsynligvis vokser ut av “et annet forhold” som sitter mye dypere og som i praksis skjules av den mye mer synlige perversjonen deres. Vi bommer sannsynligvis ikke alt for grovt hvis vi starter med “angst” som arbeidshypotese, fordi minst 80-90 prosent av alt det gale folk gjør lar seg spore tilbake til en ubehandlet angstlidelse, som har infisert sinnet til en sånn grad at vi kan snakke om mental koldbrann. Hva vet jeg, det kan være så mye, barndommens traumer og det vanlige opplegget, detaljene kan noen ganger være så mange og så komplekst innflettet i hverandre at det beste er å ikke røre ved noen deler av denne greia, bare stabilisere pasienten nok til at de “fungerer i det normale dagliglivet” gjennom resten av sitt naturlige livsløp. Det litt tragikomiske med vår biologiske art er at mennesker på èn og samme tid typisk er både svært robuste og svært skrøpelige. Det skal “ingenting” til for å splintre og fragmentere personligheten deres, sånn at alt de kan er å bare sitte der og gråte, mens selve organismen tåler en trøkk og vel så det. Folk overlever jo de mest usannsynlige ulykker med noe regelmessighet — og ikke minst god hjelp fra kompetente fagfolk innenfor moderne medisin.

Hvil i fred og alt hva man ellers bør si om sånt, men man må jo være idiot for å tro at det vil ende bra hvis man gjør noe så flamboyant som å stjele nasjonalskattene. Men når det er sagt, så tok vel forsåvidt Pål Enger straffen sin “som en mann” — det vil si uten å klage. Verden har da også sett verre skjebner enn den som ble ham til del. Selv om han – i medisinsk forstand – fortsatt var en ung mann da han døde rakk han å få med seg flere “opplevelser” enn mange som ble oppimot dobbelt så gamle. Det finnes en dimensjon av sjarm rundt denne fremtoningen som ikke lar seg fornekte. Du vet. Noe eventyrlig. Den typen ting som folk liker å fortelle historier om. Særlig når det går an å lage rimelig bra vitser rundt det hele. Han var en tyv, men han var ikke ondskapsfull. Det går an å fnise av “kunstkjenneren” Pål Enger uten at det automatisk henfaller til dårlig smak. Norges største Edvard Munch-fan og annet jeg har hørt. Påstanden er jo ikke direkte upassende.

Jeg oppfatter det slik at folk har lettere for å forholde seg til “ærlige kjeltringer” – det vil si sånne som går bare etter materielle mål; de påfører ikke andre mennesker skade på verken kropp eller sjel med vilje – enn for å godta de som føler seg komfortable i det moralske høysetet. Det foregår jo tross alt mye stygt på bakrommet hos de vi kaller “samfunnstoppene” — for ikke engang å snakke om alt snusket og fusket blant de brede lag av befolkningen. Hvordan er det mulig å ikke være klar over dette? Stjeling er selvsagt ikke bra å holde på med, men samtidig er det langt igjen til det verste man kan gjøre, og slikt som å for eksempel forurense naturen gjennom fusk med farlig avfall og denslags må jo betraktes som vesentlig mye verre enn å bare stikke av med noen verdisaker. Men hvem er det som oftest slipper lettest unna? Jeg sier ikke mer. Tyvers sjarm eksisterer i en moralsk gråsone. Mange føler “sadistisk tilfredsstillelse” når noen slags vågal kjeltring klarer å lure en eller annen rik drittsekk trill rundt og stikke av med deler av pengebingen deres. Denne psykologien er velkjent, men kanskje vanligere på film og i andre diktverk enn i den mye mer ambivalente virkeligheten.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

De som er særlig interessert i tallbaserte fakta kan enkelt finne frem til Statistisk Sentralbyrå sin side om kriminalitet, som er sortert etter så mange kategorier som noen måtte ønske, for eksempel kan man lese at 22% av alle siktede i 2023 var ikke norske statsborgere, det vil si de var enten utlendinger eller innvandrere med uavklart status. Forøvrig er det å si at det er forbløffende lite kriminalitet i Norge, sett opp imot hvor mye det snakkes om denslags. Vi kan også si at en drøy femtedel “fremmede” helt klart er en overrepresentasjon, men det er langt igjen til den “mesteparten” som mange mumler om. Debatten foregår i et intellektuelt bakvendtland. Vi kan for eksempel si med kategorisk sikkerhet at alle som noensinne sier jeg er ikke rasist er rasister. Pussig hvordan det der fungerer, er det ikke? De som faktisk ikke bryr seg om rase og denslags kjennetegnes jo først og fremst ved at de ikke bryr seg om det. Derfor virker det litt fjernt å nevne det, selv om man eventuelt pakker det inn i diverse stedfortredende svada, som for eksempel at statistisk overrepresentasjon “kan leses mange veier” selv om dette ikke er korrekt statistisk metodikk, eller det filosofer ofte kaller “inverse syllogismer” om du vil; hvor man surrer det til med den logiske rekkefølgen av premiss og inferens. Vi kan jo aldri utlede noe generelt av spesielle tilfeller. Og vi kan aldri på ærlig vis gå for en “høyere” forklaringsmodell enn det laveste felles multiplum som samtidig har plass til alle sakens fakta. Eller sagt på en annen måte: Jo mer man må “dikte” for å få den historien man liker til å stemme overens med de objektive fakta som alle kan observere, jo mindre sannsynlig er det at det man tror på er sant. På den annen side er de sannsynligvis ikke interessert i “sannheten”. De har en annen agenda.

Amerikanerne har det verre enn de fleste andre slik sett. Det finnes for eksempel en kvinne som heter Chaya Raichik – best kjent under oppnavnet Libs of TikTok – som for noen år siden startet et rykte om at visse skoler i USA hadde etablert “kattekasser” for skolebarn som identifiserte seg som katter, formodentlig innenfor en kontekst av såkalte “Furries” (les om det på nettet). Som alle vet foregår det jo et etter alt å dømme religiøst motivert “korstog” mot LHBT-kategorien av mennesker, hvor man ikke sjenerer seg for å gå ned i den aller dypeste møkkakjelleren for å finne noe man kan kaste etter folk. Saken er at det finnes en kjerne av sannhet i påstandene til den evneveike hurpa. Skoler i USA hadde gått til innkjøp av et kvantum “kattesand” av hensyn til skolebarnas bekvemmelighet, men ikke slik de tror. Problemet er at det noen ganger kommer såkalte skoleskytere som dreper sakesløse folk for fote – barn like så mye som voksne – og da er instruksen at man skal låse seg inn som best man kan, og ellers være stille og vente på at politiet skal komme og ta hånd om galningen. Som alle skjønner kan man ikke bare “gå på toalettet” under sånne forhold, så hva skal man liksom gjøre? Tanken var at hvis man har litt kattesand som er laget for å suge opp fukt, fjerne lukt og så videre, så er dette i det minste litt bedre enn å bare gjøre fra seg rett på gulvet. Men denne forklaringen var ikke god nok for det tidligere nevnte “korstoget”. De vet jo at det må være perverse årsaker for alt folk gjør, med mindre det er helt åpenbart, og selv da går det ofte i surr for dem. Paranoide vrangforestillinger slår lettest rot hos de som tror at “alt har en mening”, som kanskje er sant innenfor noen slags høytsvevende metafysisk horisont, men det er jo ikke dermed sagt at denne meningen er enkel å forstå for noen, særlig ikke de som allerede har hodet fullt av “historier de har hørt” som stemmer med noe de “føler”.

Han knivdesperadoen som gikk amok i Solingen (Tyskland) for ikke så lenge siden var – i henhold til hva nyhetskanalen Deutsche Welle kan rapportere – tilknyttet sammensvergelsen IS, som jeg tror står for “islamsk stat” — hvor det langsiktig strategiske målet åpenbart må være å etablere akkurat det navnet sier, mens det på mer kortsiktig – taktisk – grunnlag jobbes med å skape frykt for “orientaleren” i de vestlige land. Det er i deres interesse å skape “muslimhat” og i så måte har de ingen bedre allierte enn islamkritikere som så vidt jeg kan se egentlig bare har et tvangsmessig forhold til begrepet tvang; de fantaserer uansett om å tvinge folk til å være “mindre orientalske” eller hva vet jeg, helst vil de vel “sende dem hjem” selv om de eventuelt måtte være født i Norge, med alle slike rettigheter som norske ststborgere har. Det er uklart hvor grensen går, men såvidt meg angår har man passert grensen med god margin når man jobber for å piske opp følelser og så frøene til splid og vold mellom mennesker på et helt usaklig grunnlag — og ikke minst i strid med alle lover og folkerettslige prinsipper. Selv er jeg lite begeistret for religion. Jeg klarer ikke å oppfatte det som annet enn evneveikt vås — men på den annen side raker det jo ikke meg hva folk driver med på privaten. Jeg vil helst ikke vite noe om det. Fordi når det kommer til mennesker er det så vidt jeg kan se aldri et spørsmål “om” de er fette sinnssyke, bare hva de gjør med galskapen sin. Har de kontroll? Har de et noenlunde sunt mentalt septikarrangement eller går skiten deres på fri eksos? Det er alt jeg ønsker å vite. Religion er i så måte “bedre enn ingenting” men ikke mye bedre. Det er for eksempel verken vanskelig eller uvanlig å lyve om sin egen religiøse fromhet, både foran speilet og foran andres åsyn. Hvor lenge behøver man å lete før man finner religiøst motiverte illgjerningsmenn? Det pleier ikk å ta mange dager mellom hver gang sånt dukker opp i nyhetene. Så får man tenke det man må, med slike evner til abstrakt begrepsdannelse som man har.

I 2023 er det beslaglagt 2 292 kg kokain fordelt på 1 942 beslag. Norgeshistoriens fire største kokainbeslag er registrert i løpet av året. Det er beslaglagt mer kokain i 2023 enn til sammen i perioden 2000 til 2022.

(Politiet.no)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Alle husker to tonn kokain i banankasser fra Ecuador. Det var jo en sensasjon. For de som eide varene – hvem det enn var – representerte dette beslaget et økonomisk tap på to milliarder kroner. Hvem har råd til å tape sånne summer uten at hele opplegget deres kollapser? Det er noe alvorlig galt med hele bildet. De to milliardene er et anslag basert i at to tonn utgjør to millioner gram, som så vidt jeg vet er den vanligste salgsenheten når stoffet kommer frem til forbrukerleddet. Hvor mange kokainbrukere er det egentlig i Norge? Man skulle jo tro at to tonn vil mette markedet i lang tid fremover, men på den annen side så behøver “tunge misbrukere” opptil flere gram hver dag, etter hva folk som har peiling kan fortelle meg. Men blir ikke det jævlig dyrt? Vi aner konturene av et slags omvendt pyramidespill hvor man må rekruttere nye spillere i pyramiden – som tilfører spillet nye penger – for å kunne finansiere sitt eget forbruk.

På NRK.no så jeg nylig en multimediapresentasjon hvor tanken var å følge kokainruta hele veien fra jungelen i Sør-Amerika til festmiljøene i Oslo og ellers, som utgjør sluttbrukerne. De som tilfører opplegget “de siste pengene”. Jeg var selv i Colombia for første gang i året 2021, eller rettere sagt storbyen Cali, som var mildt sagt preget av pandemiske sikringstiltak. Det lengste jeg og følget mitt beveget oss utenfor selve bystrøkene var for å besøke et slags surrealistisk Western-preget sted hvor man kunne fiske sin egen middag i noen kunstige dammer, men det tilsvarte omtrent bare avstanden mellom Oslo og Sandvika, hvor man strengt tatt befinner seg i et “urbant miljø” langs hele ruta. Jeg så aldri noen jungel i den forstand, annet enn gjennom flyvinduet. Jeg så ikke noe kokain heller, for den saks skyld. Verken brukere eller selgere, bare noen plakater her og der med advarsler om hvor grensene går: Alt under et gram medfører bare beslag og registrering av persondata, men hvis man har mer enn dette på seg havner man “i systemet” — som jeg antar er et lite hyggelig sted å være. Å bli tatt av politiet i Norge er i utgangspunktet en helt annen type problem enn å bli tatt av politiet i Colombia.

Selv liker jeg verken kokain i seg selv eller de som bruker det, men hva kan man gjøre? Løsningen blir å holde avstand, forlate stedet hvis noen begynner å “legge opp striper”, og så videre. Det er mer enn bare litt crazy at Colombia – et fabelaktig vakkert land preget av gjestrie og generøse mennesker – har et sånt rykte til en sånn grad at mange spurte meg senere om jeg hadde “sett noe”, selv om de vet at jeg ikke er interessert i sånt. Svaret er selvsagt ikke. Colombia er sannsynligvis et av de siste stedene i verden hvor man bør tukle med denslags. De er ikke “tolerante” sånn som i Norge. Våpnene folk bærer er ikke bare til pynt. Advarslene man får er ikke bare folk som brisker seg og “leker tøff”. Hvis man blir bedt om å forlate et sted bør man ikke gjøre noe annet enn å gå rolig bort derfra, uten å lage noen scene. Ingen bryr seg om deg og rettighetene dine, selv om man som norsk “gringo-turist” sannsynligvis blir passet bedre på enn de fleste andre, rett og slett fordi Colombia ønsker seg mer turistindustri og mindre kokainhandel. Imidlertid er det ikke noe trygt land, selv om det skal mye til for at man roter seg borti noe hvis man ellers oppfører seg normalt og holder seg i tettbygde strøk. Det er livsfarlig å reise inn i jungelen uten kjentmann, væpnet vakt, og det ene med det andre. Risikoen er kanskje ikke særlig stor for at man skal støte på banditter, men hvis man gjør det er man heldig hvis de bare nøyer seg med å ta fra deg alt du har og ellers la deg gå. Å drepe deg betyr jo ikke noe fra eller til for dem. Hvor mye koster en patron? Der i den samme gata har du også omtrent verdien av et menneskeliv for disse typene.

Hvorom allting er, de sies i den nevnte reportasjen på NRK.no at ting har strammet seg veldig til i Ecuador over de tre siste årene, som jeg etter litt telling på fingrene får til å bli siden året 2021, da jeg satt der i apartementsleiligheten på hotellet og så på nyhetene. De deler dem opp i regioner, hvor Andesregionen var den aktuelle. Hver gang Andina kom opp var det noe jævelskap i Ecuador, nærmere bestemt store fengselsopprør med mange døde. Samtidig var det finansielle skandaler som gikk hele veien til toppen, noe som fremkom blant annet gjennom de mange store “lekkasjene” av hemmelige dokumenter fra de karibiske skatteparadisene. Panamapapirene, Paradispapirene, og så videre. (Alle kan – og vil – finne mye stoff om dette hvis de søker på nettet.) Inntrykket jeg fikk den gangen var at det pågikk en stor kamp om makt og markedsandeler innenfor den kriminelle delen av økonomien, som man antar styres fra fengslene, og to år senere ble det altså beslaglagt to tonn kokain i Norge, som etter alt å dømme ble skipet ut fra Ecuador. Jeg har forsåvidt skrevet om dette mange ganger allerede, men det er etter min mening et stort problem hvis sånne mengder faktisk var tiltenkt det norske markedet, uten at noen kan si noe som helst om hva som eventuelt ikke ble beslaglagt — annet enn at man typisk regner med at omtrent ti prosent av all illegal kontrabande blir oppdaget og beslaglagt. Betyr det at atten tonn slapp igjennom? Hvis vi flytter blikket til Antwerpen i Belgia, som er hovedsentralen nå, etter at sikkerhetstiltakene ble enda mer skjerpet i Rotterdam, Nederland, så oppdager vi at der på stedet beslagla de nitti tonn kokain i løpet av 2023, altså samtidig med at man fant de to tonnene i Norge. Vurdert ut ifra de respektive markedenes størrelse virker dette som et rimelig forhold, om vi antar at det som blir beslaglagt i Norge sannsynligvis er beregnet på hele det skandinaviske markedet. Det virker jo ikke som om det er noe skarpt vakthold mot smugling inn i Sverige. De regner typisk med at ting kommer andre veien.

Som tilfellet er med Rotterdam er også Antwerpens havn diger. Ti ganger så stor som selve byen. Det kommer og går opptil femti tusen containere om dagen, mens alt tollen kan rå med er en nøyere sjekk av kanskje bare hundre av dem, slik at uansett hvor mye “sjette sans” man opparbeider seg i faget – slik at man forstår hvem som er og ikke er “mistenkelige” – så sier det seg selv at man aldri vil lykkes med å stanse “narkoflommen” på dette viset. For det virker jo ikke som om det er vanskelig å få kjøpt omtrent alt hva man kan ønske seg av rusmidler på det illegale markedet i Norge, mye av det over nettet. Jeg vet ikke noe om forholdene i resten av Europa, men jeg antar at det er omtrent det samme. Forbrukerleddet får stort sett tak i det de måtte ønske, når de ønsker det. Butikken er åpen døgnet rundt, hele året. Narkobransjen sender jo ikke akkurat inn regnskapene sine hvert år, så de tallene det opereres med er “anslag” – som betyr at det kan være mer eller mindre enn de oppgitte beløpene i virkeligheten – men FN oppgir at den globale narkohandelen utgjør omtrent 500 milliarder amerikanske dollar, så omtrent tigangen når vi regner om til norske kroner. Altså på størrelse med bruttonasjonalproduktet i et middels stort land. Dette er sterke nok midler til å korrumpere ikke bare de lokale forretningsforholdene, men også den offentlige forvaltningen. Smuglerne har solid kjøpekraft, i tillegg til at de har våpenmakt nok til å skremme de fleste. Omtrent en gang i måneden dukker det opp en ny dokumentar om disse tingene — og utviklingen er etter min mening ganske entydig. Det går ikke an å skremme de kriminelle fra å drive med så lønnsom virksomhet, fordi det dukker alltid opp en ny desperado som bare ventet på sin sjanse til å “rykke opp” så snart politiet “sprenger en liga”, sannsynligvis etter en både lang og kostbar etterforskning. Det går sannsynligvis an å stenge helt for narkohandel, men da må vi i så fall ha en politistat og et samfunn som er mer preget av overvåkning og kontroll enn selv det de mest dystopisk fantaserende ser for seg når de snakker om hvor mye sånt de allerede føler seg utsatt for. Jeg mener, selv i etter måten godt kontrollerte fengsler kan man etter hva jeg hører få kjøpt det meste, på kreditt, som man siden må gjøre opp med å jobbe for narkohandlerne når man slipper ut igjen. Uansett hva slags vinkel man ser denne saken fra virker det som et håpløst problem hvis tvang er alt man har å jobbe med.

Vi peker igjen på at det samfunnet vi har nå er eksakt hva Nietzsche så for seg da han for drøye hundre år siden snakket om nihilisme, eller mer utlagt; en verden hvor den fremste drivkraft og det høyeste moralske prinsipp er egen lykke, nytelse, rikdom, eller hva det nå måtte være som hjertet begjærer. Nyliberalistisk ideologi, kan vi forsåvidt også godt si. Men det som først og fremst undergraver vår verden og våre fremtidige livsbetingelser er den tanken at hva individet føler – rent subjektivt – er minst like viktig som det “ekspertene” sier, uansett hva vi snakker om. Ingen oppfatter det som uvanlig eller unormalt å avvise en ekspertuttalelse kun basert i hva man selv tror. Nihilisme er et sammensatt begrep. Det betyr i utgangspunktet “ingen verdier” men det kan også bety “realitetsfornektelse”. Ikke minst kommer begrepet til anvendelse i forhold til den velkjente situasjonen med troll, løgnere og falske ryktespredere på nettet; enten de jobber for en fiendtlig entitet sin etterretningstjeneste, eller de opererer på eget initiativ, for egen reging og risiko. Narkobruk som kilde til glede, hygge og adspredelse passer til Nietzsches bilde av nihilismen “som hånd i hanske”. Alkohol må selvsagt også faktoreres inn i bildet. Det er jo et av de hardeste og mest sosialt destruktive stoffene vi vet om — men ikke desto mindre finnes alkoholen “overalt”. Dobbeltmoralismen i dette forholdet har sannsynligvis gjort det vesentlig mye enklere for et stort antall mennesker å “rasjonalisere” sin egen bruk av illegale stoffer. Og politikken handler jo til syvende og sist bare om kjøttvekta: Hvor mange stemmer på deg? Det er irrelevant hvor mange fine saker og smarte løsninger man eventuelt har hvis man ikke får stemmer nok til å havne “i posisjon”. Opposisjonspolitikere kan jo ikke gjøre særlig mye mer enn å jobbe med folks følelser. Du vet. Overbevise stemmekveget om at de er et bedre alternativ enn de inkompetente fjøsnissene som ikke klarer å få noe gjort i praksis. Skravla går som alle vet på sitt mest velsmurte når man ikke behøver å bevise noe av det man påstår. Siden blir det kanskje regjeringsskifte – litt sånn att og fram ettersom folk endrer sine objekter for misnøye – uten at dette utgjør noen stor pragmatisk forskjell. Norge er jo et “stabilt” land i den forstand at ingen ønsker noen dramatiske forandringer av noe som helst i samfunnet. Forbedringer ja, men ikke på en måte som er til sjenanse for store deler av den stemmeberettigede befolkningen. Det er jo politisk selvmord. Jeg tror ikke det er mulig å “bli kvitt” rusmidler – verken de lovlige eller de ulovlige – slik at det eneste realistiske spørsmålet som gjenstår blir hvem som skal kontrollere distribusjonen. Det er strutsepolitikk av verste merke å diskutere “om” vi skal ha narkotika i Norge. Markedet fungerer slik at der etterspørsel finnes – og folk er betalingsdyktige – så vil det på den ene eller andre måten fremkomme et tilbud. Norge er slik sett og så vidt jeg kan se akkurat som alle andre “vestlige land”: Man får tak i det meste så lenge man kan betale.

Migranter er en samlebetegnelse for mennesker som forlater eller flykter fra sine hjemsteder og land. Ifølge FN finnes det i dag over 244 millioner migranter i verden, av disse er 150 millioner arbeidsmigranter og 36 millioner er flyktninger.

(Røde Kors)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Vi burde egentlig slutte og snakke om “innvandrere” og heller bruke ordet migranter. Folk som er i bevegelse. Hvorfor de er i bevegelse er en helt annen sak, som ofte ikke engang er korrekt definert. Problemet er at denne kategorien av mennesker blir utnyttet på det groveste av alskens politiske kannestøpere – det er et sideblikk til Ludvig Holberg – som oppnår makt lokalt gjennom skremselstaktikker, eller den samme gamle greia med å spille èn svak gruppe ut mot en annen, om du vil. Konflikt skaper jo energi. Fart og spenning. Norge har for tiden en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet, men som alle vet spiller det liten rolle om man blir rævkjørt av det røde eller det blå partiet, fordi denne konfliktlinjen står mellom arbeidere og parasitter — og Tonje Brenna er, som de fleste andre politikere, parasitt til fingerspissene. Man kan se det i argumentasjonen hennes. Når hun snakker om “hva vi har råd til” (og ikke) så snakker hun om penger. Parasitter snakker alltid om penger. Det er jo det eneste de har. Har Brenna noensinne utført gagnlig arbeid? Det vet jeg ikke noe om, men jeg tviler. Hun har etter alt å dømme aldri vært noe annet sted enn “på arbeidsgiversiden”. Hvordan kan man se det? Fordi hun snakker om penger.

Hva vi har råd til er først og fremst et moralsk spørsmål. Svaret er da også at vi tar oss råd til det vi virkelig vil. Både du og jeg og Titten Tei. Det er sånn ting fungerer i den virkelige verden. Folk tar viktige livsbeslutninger basert i helt andre parametre enn om noe er “lønnsomt”. Så lenge man har så man klarer seg handler jo resten egentlig bare om luksusbehov. For eksempel bør man forvente at unge og enslige tenker helt annerledes enn småbarnsforeldre i en etableringsfase, som i tur og orden har helt andre bekymringer enn “godt voksne” individer som nærmer seg slutten av sin arbeidskarrière. Har du råd til å jobbe mindre og bruke mer tid på dine egentlige interesser? Det er det eneste relevante spørsmålet folk bør stille seg. Svaret er noe vi – blant annet – kan lese ut av sykefraværsstatistikken. Tonje Brenna påstår at flere av de som sykemelder seg kunne ha jobbet mer, særlig de psykisk syke. Deretter følger noen slags parareligiøs svada om at man opplever “mening” i det kollegiale fellesskapet på jobben, og det ene med det andre. Skitsnakk heter det på ærlig norsk. De fleste opplever at de blir utnyttet av de såkalte arbeidsgiverne — som ikke rent faktisk gir noe til noen som helst, de kjøper opp menneskelig levetid og omsetter den i gull og grønne skoger til seg selv. Jeg har ikke noe annet belegg for å hevde dette enn hva jeg “føler intuitivt” – som ikke er verd fem sure tær i ræva hvis det ikke kan bevises – men jeg tipper at sykefraværet typisk er lavere i små og mellomstore bedrifter, hvor eierne som regel selv står i jobb, enn der hvor vi snakker om investorer og “profesjonelle eiere”. Du vet. Parasitter. Et fordyrende mellomledd som ikke selv bidrar med noe av verdi. Hvordan kan de vel det? Alt de har er jo penger. De vet ikke om noe annet.

Samtidig pågår en viss grad av konspirasjonsteoretisk spekulasjon rundt eliten i samfunnet, som er et begrep mange bruker men ikke om de samme gruppene av individer. For eksempel sammenfaller den finansielle eliten dårlig med kunnskapseliten — og den sportslige eliten har i utgangspunktet ikke noe å gjøre med noen av dem. Selv er jeg definitivt eltist i filosofisk forstand. Jeg prøver ikke engang å skjule min forakt for de som kaster bort det eneste livet de har på meningsløs virksomhet. Du vet. Alskens jåss og drøl som ikke er verd å huske, men man “må” gjøre det likevel fordi det er sånn man skaffer penger. Jeg vet ikke hvor mange jeg har møtt som hater jobben sin, men det er definitivt mer enn halvparten. Ikke på noen “aktiv” måte, men litt sånn passiv-aggressivt. De skjønner jo at de blir rævkjørt men de har ikke noe bra alternativ til opplegget med å ta en jobb og prøve å utholde perversjonen så godt som man kan. Nyliberalsitisk ideologi har ødelagt den vestlige verden – og er godt i gang med å også konsumere resten – med sin fokus på økonomisk vekst og markedskreftenes frie spill, som er i direkte konflikt med menneskets natur (og forsåvidt også all annen natur). Alle vet jo at den eneste grunnen til at vi overhodet har et samfunn er at mennesker instinktivt søker samhold og samarbeid med andre mennesker, til felles nytte og glede. Folk er typisk villige til å stille opp og bidra – innenfor en vanlig “dugnadsånd” – når det er noe som må gjøres, helt uten tanke på om de selv tjener noe på dette der og da. Det er jo underforstått at dugnadsånden handler om gjensidighet. I dag er det deg, men i morgen er det meg. Sånn har ting fungert i alle tider. Det er ikke sant at “konkurranse” medfører noe bra, med mindre det er veldig avgrenset og tungt regulert sånn at konkurransen blir spissformulert ned til spesifikke ting, med klart definert begynnelse og slutt, og med regler som er kjent blant alle deltagere på forhånd.

Hvis det var jeg som bestemte ville jeg ha avskaffet penger som fenomen. Eventuelt ville jeg ha etablert en fast byttevaluta som kun kan eksistere i en avgrenset form, ikke ulikt grunnprinsippet for Bitcoin (men selvsagt i form av mynter, ikke som abstraksjon). Bort og vekk med alt som heter banker og finansinstitusjoner forøvrig. Bort og vekk med pengefyrster og profittmotiverte sosiopater forøvrig. Teknisk sett er jeg fascist i den forstand at den eneste “korporasjon” jeg ville ha tillatt er staten, men sosialdemokrat i den forstand at staten skal tjene folket, ikke omvendt. Slik jeg ser det er ikke høyt sykefravær i Norge et spørsmål om “dårlig arbeidsmoral” men den synlige delen av en ellers taus protest mot nyliberalistisk utnyttelse av de stadig færre som faktisk utfører gagnlig arbeid. Hva behøver vi “investorklassen” til? Det er jo dem vi ikke har råd til. Å snakke om sykefravær er en obfuskering av hva debatten egentlig burde handlet om. Jeg er forsåvidt enig i premisset om at sykefraværet er høyt, men jeg forklarer altså dette som “en revolusjonær mikroaggresjon” basert i at man ikke trives så godt i jobben som man burde, gitt hvor mye verdifull levetid man kaster bort på denslags tøv. Alle – til og med de mest evneveike blant oss – kan jo se at dagens norske arbeidsliv er et opplegg for organisert utnyttelse av de få som er “for dumme” til å tjene penger på andre måter. Du vet. Litt triksing og miksing med noen aksjer og sånt. Sykefraværet er et bagatellmessig problem sammenlignet med det psykotiske luksusforbruket hos de som “jager dragen” — som vanligvis betyr å røyke heroin, men i dette tilfellet betyr det å jage etter profitt. Kall det hva du vil. men jeg er faktisk ikke i stand til å se noen som helst bra sider ved den industrielle revolusjon og senkapitalismen. Alle argumenter jeg har hørt faller innunder den samme logikken som å pisse i buksa for å føle seg varm på en kald vinterdag. La oss si at det er et spill om stadig synkende profitabilitet som bare fungerer hvis man måler ting innenfor svært korte tidsrom. De som legger planer for å leve særlig mye mer enn ti eller tyve år til er de store taperne i bildet akkurat nå. De skal arve en i det store og hele ødelagt verden.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor “folket” føler mistillit overfor “eliten” nå for tiden. Alle kan jo se at ambisiøse individer hopper inn og ut av stillinger innenfor både den offentlige forvaltningen og det private næringslivet, som om dette er noe man kan gjøre ustraffet. Det gamle ordtaket gjelder fortsatt: Han som prøver å være alles venn ender med å være ingens venn. Egentlig burde det være diametralt motsatte personlighetstyper som søkte seg til tjeneste innenfor forvaltningen, og de som søker fart og spenning innenfor den vesensforskjellige næringsdynamikken man kan oppleve innenfor produksjon og handel. I stedet har alt dette blitt sauset sammen til en sånn grad at det nå er vanskelig å se den store forskjellen mellom de som handler med kokain og de som handler med aksjer, kanskje bortsett fra at narkobaroner som regel er mer ærlige om hvem de er og hva de driver med. Hvorfor romantiserer folk gangstere og kriminelle i bøker, filmer, serier og ellers? Jeg vil igjen forklare det med “revolusjonær mikroaggresjon” som har vanskelig for å finne noe egnet utløp. Samfunnet er i utgangspunktet et samarbeidsprosjekt som krever en viss grad av den foran nevnte dugnadsånd for å fungere noenlunde knirkefritt, men det blir vanskelig når det stadig kjøres frem sosiopatiske profittjegere som helteskikkelser på det politiske nivå. Jeg klarer bare ikke å se hva som er så bra med såkalte gründere som stadig dukker opp på “markedet” med det ene produktet mer evneveikt enn det neste. Eller skal vi ikke heller kalle det evnesvekkende hjelpemidler som er designet for å forenkle normale arbeidsprosedyrer og “spare tid” selv om man ikke egentlig har bruk for denne tiden til noe annet enn å gjespe og kjede seg. Som alle pretensiøse fjøsnisser alltid gjør henviser jeg til den store Nietzsche og hans filosofiske utlegninger rundt nihilismens plass innenfor moralens genealogi. Dessuten er det alltid en god idè å lese seg opp på Karl Marx. For hver hundrede person som tror de vet hva marxisme betyr finnes det neppe mer enn èn som faktisk noensinne har lest noe som helst av det Marx skrev. Flertallet tror det er noe slags skjellsord for sånne som vil at staten skal bestemme alle ting i livet ditt, men det er jo strengt tatt ikke annet enn litt filosofisk drodling rundt begrepene eiendom, produksjon og fetisjisme.

Hvorfor finnes det så mange migranter i dagens verden? Selv har jeg aldri møtt noen som ikke helst ville ha forblitt på hjemstedet, eller i det minste returnert tilbake dit etter å ha vært ute på eventyr i den store verden, men dette er ikke noe aktuelt alternativ for et stort antall individer som dermed presses ut på “vandring” – i betydningen folkevandring – på søk etter bedre livsbetingelser et annet sted. I prinsippet det samme som gjør at folk “trekker mot byene” – som skaper fraflyttingsdynamikk på mindre steder – bare i en global skala. De som husker hvordan ting var i Norge på 70-tallet husker kanskje også at diverse “innflyttere” opplevde mange fordommer og store vanskeligheter på boligmarkedet i Oslo, selv om det var lett nok å få jobb. De som kom fra Kabelvåg eller Kirkenes måtte regne med å få bank ute på byen hvis de ikke passet seg. Sånn har ting alltid vært, bare at nå kan vi skylde på svartinger og denslags. Poenget er at alle typisk føler noen grad av mistenksomhet overfor “innflyttere” inntil de føler at de “vet hvor de har dem”. Dette er instinktivt. Bare disiplinerte individer klarer å kontrollere seg selv slik sett. De andre er henfalne til angst. Et svært nytting instinkt i krigstid og kaos, men det har få – om noen – nyttige applikasjoner innenfor et samfunn som praktiserer fredspolitikk. Imidlertid blir angsten ofte utnyttet av politikere og andre som ser seg tjent med å piske opp noen grad av massehysteri rundt problemer som de vet – eller ihvertfall burde forstå – er for komplekse og sammensatte til at det finnes noen enkel løsning. Forrige gang fascisme var et problem på verdensbasis – det vil si for hundre år siden – utgikk fantasien om “det nasjonale” fra noen slags jordbruksbasert sentimentalitet, men i vår tid utgår den fra kjøpmenns perverse profitthunger. Ingen av de som snakker høyt om “illegale innvandrere” og denslags klarer å gjøre rede for hva de egentlig vil, annet enn at de er engstelige for et eller annet slags skrømt som de også sliter med å artsbestemme. Erling Winsnes – en kjent fascist tilknyttet Den norske Legion på 1930-tallet – uttalte at kapitalistens første bud er at de aldri må gjøre “fysisk arbeid” fordi da vil luftslottet deres styrte sammen på grunn av erfart svakhet overfor materiens treghet i forhold til alminnelig menneskelig kapasitet. Ingen kan “gjøre store ting” alene. Mye imponerende javel, men aldri over en viss størrelse. Da må de i så fall lokke eller tvinge med seg et tilstrekkelig antall andre mennesker til å få prosjektet i havn. Til dette formål bruker vi for det meste penger nå for tiden. Det er lite direkte kontroll over mennesker – av typen “du skal” – nå i våre dager, men desto mye mer av den indirekte kontrollen som man oppnår gjennom å skaffe seg disposisjonsrett over en betydelig formue.

Det norske Arbeiderparti er vel de som mer enn noen andre har stått bak dagens ordning med ferierettigheter, egenmelding ved sykdom, lønn under sykefraværsperioden, og det ene med det andre. Så hva skjer nå? Angrer de? Synes de at folk har fått det alt for enkelt i forhold til hva det enn var som motiverte en million nordmenn til å utvandre til USA (særlig, men også andre land) i perioden fra 1820 til 1920? Det er vanskelig å plassere Tonje Brenna i noen “arbeiderklasse” type kontekst – hun ligner en hippie-jente fra middelklassen – og jeg ville sannsynligvis ha betalt penger for å slippe å ha med meg noen som helst av denne banden ut i en seriøs jobbsammenheng, heller enn å være belemret med folk som ikke skjønner seg på noe annet enn penger og pissprat. For det er jo ikke sånn at ikke folk ser tvers igjennom dem, selv om de ikke nødvendigvis klarer å formulere det de observerer på noen konsis og “intellektuell” måte. Problemet er vel snarere at parasittklassen har vokst seg alt for stor og feit i Norge. De som maser mest om at “folk må ut i jobb” er typisk sånne som lever av å manipulere det økonomiske systemet. Blant de som faktisk må ut i jobb for å tjene til livets opphold ser ting helt annerledes ut. Hvorfor kan ikke noen som uten skam kaller seg Arbeiderpartiet se dette? Det er litt forbløffende. De har av “årsaker” plassert seg på eiersiden og praktiserer nå mer eller mindre reinspikka nyliberalistisk ideologi — en utvikling som særlig skjøt fart da de av “årsaker” innsatte en leder fra borgermiljøet på Bygdøy. Herregud. Selv stemmer jeg på Arbeiderpartiet bare fordi de er det minst jævlige blant et sett med usannsynlig dårlige alternativer. Det finnes ingen optimistiske årsaker. Når gjorde de sist noe som ikke var til eierklassens fordel? Det er overhodet ikke mystisk at Arbeiderpartiet har mistet over halvparten av den oppslutningen de burde ha hatt sett i relasjon til hva de tror at de er. Mest av alt skyldes dette at EU – som het EF, eller EEC den gangen – sprengte hele mannskiten til helvete på noenlunde samme måte som Brexit føkka opp Storbritannia nå nylig, bare at det skjedde på 70-tallet. Man kan da for fanden ikke ha folkeavstemminger om sånne ting. Hvor mye vet folk typisk om internasjonale forhold? Svaret er at “folk flest” typisk ikke engang vet særlig mye om seg selv. De ligner små barkebåter som er håpløst prisgitt “elementene”. De ville skreket hvis de kunne, men skriket sitter fast i den forknytte halsen. Alt de klarer å klemme ut er noe slags stinkende skum av angstbasert fremmedhat. Ville i blikket og med bobbel i munnvikene virrer den anklagende pekefingeren deres i alle andre retninger enn den korrekte. Slik er den menneskelige tilstand i året 2024. Det varmeste året noensinne.

Kontrafaktisk tenkning beskrives som mentale representasjoner av alternativer til tidligere faktiske hendelser. Kontrafaktisk betyr «i motsetning til fakta». Hvordan hadde livet vært om du hadde tatt andre valg? Dersom du hadde valgt en annen karriere, eller giftet deg med en annen? Kontrafaktisk tenkning er altså tanker om alternative utfall etter at noe har skjedd. Kontrafaktisk tenkning forekommer ofte som betingede utsagn, med både en antesedent («Hvis jeg hadde lest mer til eksamen») og en konsekvent («ville jeg fått en bedre karakter»). I hverdagslig tenkning er antesedenten ofte en handling eller en avgjørelse, og konsekventen en følelsestilstand.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Denne siste setningen i sitatet ovenfor betyr utlagt at hvis verden hadde vært annerledes, ville jeg følt meg annerledes. Dette er forsåvidt en logisk konsistent påstand, selv om den er hundre prosent subjektiv. Man kan endre en hvilken som helst av mange hundre detaljer i noens hverdagsliv, slik at de henfaller til en helt annen konsekvensdynamikk. En annen jobb, en annen bolig, en annen kjæreste. Det er uråd å si noe om hvordan ting ville spilt seg ut i praksis “hvis verden var annerledes” men vi kan i det minste si at det ville ha medført noe annet enn dagens situasjon. I og for seg selv er kontrafaktisk tenkning bare løs spekulasjon rundt “det som kunne ha vært” og det beløper seg sjelden til særlig mye mer enn åndsfraværende fantasering i ledige øyeblikk. Imidlertid kan sånne greier slå rot og utvikle seg i en ondartet retning, for eksempel projeksjon av “skyld” over på en partner fordi de “kom i veien” for noe annet som “kunne ha skjedd” og annet av den typen bitre anklager som folk kan finne på å kaste mot hverandre, formodentlig fordi dette føles bedre enn å selv ta ansvaret for sitt eget liv, også inkludert alle små beslutninger og korsveier som førte deg frem til dagens tilstand.

Det bør egentlig være selvinnlysende, men jeg sier det likevel: Folk som typisk skylder på andre for ting som skjer (og/eller har skjedd) i livet sitt kommer aldri til å oppnå noen seriøs grad av selvkontroll. Det går selvsagt ikke an å endre fortiden i seg selv, men det er fullt mulig å se ting fra en annen synsvinkel enn den man har vært vant til å bruke. Psykoanalytisk sett er det jo et viktig poeng at man “tar tilbake makten” som man bevisst eller ubevisst har gitt noen annen gjennom å gjøre dem til en dominerende “bærer av skyld” i sin egen livshistorie, enten vi snakker om foreldreautoriteter eller andre som har spilt en viktig rolle i forhold til oppbyggingen av en voksen personlighetsstruktur. Et vanlig eksempel er når man innleder noe slags romantisk opplegg til noen som bare ikke klarer å slippe taket i “eksen” og den rollen vedkommende har spilt i livet deres. Dette kan spille seg ut på mange ulike vis, men felles for dem alle er at folk typisk synes det er slitsomt å være i et forhold som inneholder slike “spøkelser”. Det er sjelden nødvendig med noen lang forklaring for hvorfor eksen ikke “fungerte for deg”, fordi alle voksne mennesker vet at sånn er det bare. Folk som går deg på nervene må på den ene eller den andre måten sjaltes ut, og det er ingenting som går folk mer på nervene enn å være i et tett samliv med noen som man ikke fungerer bra sammen med. Så med mindre det er en morsom eller på andre måter interessant historie – noe det som regel ikke er – bør man som folk sier “la sovende hunder ligge i fred” og heller fokusere energien sin på det man har nå. Eventuelt bør man søke psykiatrisk råd og hjelp.

Men fra det ene til det andre: Vi har – selvsagt – ganske mye kontrafaktisk historieskrivning der ute. Du vet. Folk som på ymist vis ikke føler seg fornøyd med “skolevitenskapen” og det vi ellers tenker på som faktabasert metodikk. De blir ganske følelsesmessig engasjerte noen ganger. Anklager om løgn og fagmessig obfuskering – angivelig fordi arkeologer og historikere “foretrekker et spesifikt narrativ” – sitter løst hos de som liker alternative forklaringer; som typisk drar i retning av UFO, Atlantis og denslags. Blant annet finnes det så sterkt engasjement til fordel for tanken om en maskinbasert høykultur under forrige istid at fagfolk som avviser dette blir utsatt for hets, skittkasting og regulære drapstrusler fra den kulten som forfekter sin tro uten hensyn til konvensjonelle krav om bevisførsel. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Det enkleste – og mest fornuftige – er å avvise hele greia som slikt evneveikt vås som det er. Hva skal liksom være poenget i å debattere med noen som bruker uhederlige metoder? “Religiøs overbevisning” handler ikke om beviskrav. Det består jo i å hengi seg til en fantasi om noe helt uten standarder for etterrettelighet og sannferdighet. Det finnes ikke noe sånt som “troens sannhet”. Det korrekte ordet for denslags er løgn, så svart som selveste arvesynden. Det som karakteriserer sannhet er jo at den står helt utmerket på sine egne ben. Sannheten behøver ingen forsvarere, glødende forkjempere eller intenst emosjonelt investerte tilhengere. Den har jo bevis. Vi kan bevise at ting er slik heller enn sånn — og med mindre vi kan gjøre dette så driver vi bare med løse spekulasjoner, noe som selvsagt er både tillatt og nødvendig for å bringe fylde og tekstur til en historie om fortiden, men de profesjonelle er nøye med å markere hvor det ene stanser og det andre begynner. De vil også som regel stille opp et sett med kriterier for motbevis. Hva slags elementer mangler vi for at bildet bevisbart skal være noe annet enn hva vi tror at det er? Det er forsåvidt sant at også forskere og vitenskapsfolk ofte holder seg med “darlings” – altså personlige favoritter blant mange mulige forklaringer – og at disse noen ganger kan feste seg til en patologisk grad, sånn at de avviser bevismateriale som strider mot favorittene deres, men dette er ikke regelen innenfor akademiske disipliner.

Som blogger befinner man seg typisk i et litterært ingenmannsland. Noen ganger har plattformen moderering i henhold til visse standarder for seksuelt eksplisitt tematikk, “stygge ord”, personhets og det ene med det andre, men de har ikke typisk noen “redaksjonell” linje for hva slags tema som er og ikke er tillatte i mer vid forstand. Folk kan stort sett skrive om akkurat hva de vil. “Bra språk” er ikke nødvendig. Man kan til og med lyve så mye som man ønsker, så lenge det ikke blir alt for drøyt. Mange benytter seg da også ganske entusiastisk av disse rettighetene. En typisk blogg betraktes som “et personlig uttrykk” med lave – om noen – krav til etterrettelighet og bevisbarhet. Kort sagt, folk kan påstå hva som helst. Det er deres rett, så lenge de ellers holder seg innenfor plattformens regelverk. Sånn sett har bloggere et “overtak” på for eksempel journalister, som typisk står i fare for å miste jobben sin hvis det kommer frem at de lyver om noe. Man har selvsagt lov til å ta feil, men det forventes også at man oppdaterer seg når det fremkommer at man tok feil om noe. Man kan ikke bare “legge på en ekstra kriger” og ta debatten ut i et skittkastende terreng av gjensidige trusler og personagrep. Dette privilegiet har bare de som ikke bryr seg om noe annet enn “hvordan de føler seg” fra øyeblikk til øyeblikk, som en sannhetssøker strengt tatt aldri kan ta hensyn til. For man har jo aldri noen garanti for at man kommer til å like den historien som er sann. Kanskje foretrekker man en helt annen historie. Sånt skjer hele tiden. Du vet. Kontrafaktisk tenkning. Tenk om alt hadde vært helt annerledes. De fleste som innleder en romantisk affære med noen vil som regel ta deres parti hvis det er “noe med eksen” — men de vil også føle litt uro hvis det blir litt for mye av den typen prat hvor man ikke kjenner den andre siden av historien. Hva er greia? Folk godtar slinger i valsen og sære personlige idiosynkrasier så lenge det meste ellers holder seg på det jevne, men det er som sagt vanskelig med “spøkelser” i forholdet. Det blir gjerne til at man enten må bli kvitt spøkelset eller legge ned hele forholdet. For det er jo er problem når eksen er en “darling” av den typen jeg nevnte, altså noe man liker å tenke på og spekulere over fordi dette “gir mening” på et personlig grunnlag, litt på samme måte som religion og “sterk ideologisk overbevisning”. Noen kaller dette demoner og sier at folk har “demoner i livet sitt” hvis de er preget av tvangsforestillinger og en manglende evne til å slippe tak i fortiden. Jeg vet ikke hvor hjelpsomt det er å bruke slike ord, men jeg ser poenget. Faenskapet må på noe slags vis “fordrives”.

Som håndverker opplever jeg det som komisk når folk tror at maskiner er nødvendig for å bygge pyramider og så videre. Bortsett fra ekstreme presisjonsinstrumenter som krever nøyaktighet ned til hundredeler av millimeteren så klarer jeg ikke å komme på noen form for oppfinnelser, byggevirksomhet eller andre “kunster” som blir bedre utført ved hjelp av maskiner enn via håndarbeid. Raskere er det operative begrepet her. Dessuten er det noe å si om produkters uniformitet, altså at de ikke fraviker en fastsatt standard for hvordan tingen skal se ut, hvordan den skal fungere, og så videre. En maskin vil sånn sett fremstille mer identiske enheter over tid enn hva man i praksis ender med hvis alt blir laget for hånd. Følgelig blir alt mye “enklere” i forhold til standardisering, men ikke nødvendigvis “bedre”. Nesten alle assignerer en høyere verdi til sånt som en fagperson har laget for hånd enn til sånt som er masseprodusert i et stort antall enheter, selv om masseproduktet teknisk sett gjør den samme jobben mye billigere og minst like bra. Jeg kan for eksempel kjøpe en dør hos en forhandler av byggvarer, eller jeg kan kjøpe noen planker og snekre sammen hele mannskiten selv. Forutsatt at det ferdige produktet både gjør jobben sin og ser bra ut, så er det ingen tvil om hva som er mest “verdifullt” både estetisk, moralsk og økonomisk sett. Det er i lys av dette vi må forstå disse mystiske fantasiene om en tapt maskinkultur som angivelig skal ha eksistert for 10-20.000 år siden. Folk nekter rett og slett å godta at det meste av alt som eksisterte før “den industrielle revolusjon” var håndlagde ting. Alt vi finner som er eldre enn et par hundre år ble i sin tid laget for hånd av noen som hadde peiling på denslags, og det skjedde i det store og hele innenfor en slaveøkonomi, hvor “arbeidskraft” var en helt annen type ressurs enn nå i dag. Alle de fine tingene handler ikke om at folk hadde bedre smak, bare om at de hadde ikke noe annet de skulle bruke tiden til uansett, så hvorfor ikke drodle og dekorere? Økonomisk sett skjer ting under den motsatte forutsetning nå i dag. Materialer er billig, men arbeidskraft er dyrt. Moderne effektivitet handler om å bli ferdig så raskt som mulig, med så få kostnader til arbeidslønn og materialbruk som mulig. Ingen tenkte sånn før noen plutselig begynte med det. Og nå tenker “alle” sånn.

Drøvtyggerne har fire mager; løypen som er den egentlige magen og tre formager: vomma, nettmagen og bladmagen. Fôret må passere gjennom et lite hull for å komme videre fra nettmagen til bladmagen. Dette er noe av forklaringen på at drøvtyggere ikke bare kan ete mer når de trenger mer mat, de trenger forskjellig type fôr avhengig av fôrbehovet.

(Norsk Landbruksrådgivning — nlr.no)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Jeg tenkte meg dette som en metafor. Som alle vet har jo menneskesinnet fire subjektive bevissthetsstadier: øyeblikksoppmerksomheten, korttidshukommelsen (også kalt arbeidsminnet), realitetssansen (eller den “eksekutive” funksjonen) og det mer eller mindre systematiserte langtidsminnet. Det er mye som kan stokke seg og gå i surr her. På samme måte som det er uvanlig at folk har oversikt og kontroll i forhold til næringsopptaket sitt, så har de nesten aldri styring på sine mentale prosesser heller. Dette er det nøytrale startproblemet. Siden tilkommer alskens traumer og nevroser som kompliserer bildet på individstadiet. Det finnes både likt og ulikt, som i praksis avgjør graden av samstemt samfunnsbygging, men ingen har noensinne eksakt den samme livserfaringen, ikke engang tvillinger. Noen ganger utvikler jo også de seg i svært forskjellige retninger. Det skal så lite til. Ofte bare tilfeldigheter.

Øyeblikksoppmerksomheten er en skvetten sak som alltid “går foran” og fremkaller den velkjente følelsen av umiddelbar “oppdagelse” av tingene i våre omgivelser, som så siden forbehandles og klassifiseres i arbeidsminnet, før realitetssansen fatter en beslutning om hva det er vi observerer. Dette kan skje svært hurtig. Vi snakker jo tross alt om elektriske signaler som beveger seg med lysets hastighet over svært korte avstander inni skallen. Problemet er bare at ting er ikke trådløse inni der. Nevroner som ikke står i noen fysisk forbindelse med hverandre kan heller ikke utveksle signaler. Hvis “tankebanen” ikke har stoppested ved akkurat den stasjonen så kan heller ikke signalene fra fortroppen komme seg videre helt frem til generalstaben, for å si det slik. Tankesystemet er rett og slett ikke bra utbygget hos dette individet. De er intellektuelt funksjonshemmede, men som regel ikke klar over dette selv. Eventuelt kan de befinne seg i en tilstand av realitetsfornektelse; og dette bringer oss til dagens problem, som er et samfunnsproblem av formidable dimensjoner. Ved dette tidspunkt har vi minst fire-fem generasjoner av mennesker som har blitt oppdratt til å tro at hva så enn de føler i forhold til en sak teller like mye, om ikke mer, enn all den saklige kunnskap som befinner seg hos eksperter på området.

Som tilfellet er med rusmidler så ville vi ikke hatt så mye ondsinnet desinformasjon i verden hvis det ikke fantes noen etterspørsel etter slikt. Åpenbart er det en overlevelsesteknisk fordel å være litt “frempå” i forhold til det som skjer i øyeblikket, noe som også reflekteres i hvor mye kunstig jåss som finnes der ute, designet for å fremkalle “hormonkicket” som kommer med å legge seg helt foran i oppmerksomheten og forbli der over noe tid, for eksempel “fart og spenning”, ferdighetsspill som krever mye og hurtig manøvrering, og så videre. Poenget er den nytelsen man får av å “ligge i forkant” — eller det er en form for hormonbasert narkomani, om du vil. Det handler om kick. Man får ikke mye av sånt hvis man legger seg bakpå, i den “voksne” delen av sinnet, det vil si realitetssansen. Dette handler om hvor man plasserer fokus, og min påstand er altså at øyeblikksoppmerksomheten er et sted man kan være og oppholde seg, men det er en suboptimal strategi. Likevel har folk altså blitt trent opp til slik atferd helst siden slutten av den andre verdenskrig, først og fremst gjennom den håpløst evneveike tanken om at man skal “stole på følelsene sine”. Herregud. Man bør stole på dem omtrent like mye som man stoler på telefonselgere. De har noe å tilby, dette er sant, men ikke nødvendigvis noe du behøver. Følelsene våre er “fabrikksettinger” i den mentale computeren, så å si. Arven fra flere millioner års utviklingshistorie under varierende forhold. Og de sitter i øyeblikksoppmerksomheten. Det er bare hvis man flytter fokus dit at man kan oppleve noe slags “rush”, fordi eksekutivfunksjonen opererer på en helt annen måte.

For tiden definerer man galskap i funksjonelle termer. Så lenge individet “fungerer” – sosialt, økonomisk, hygienisk, og så videre – defineres ikke sære idèer og vanemønstre som problematiske. Dette er i overensstemmelse med de demokratiske frihetsidealene. Alle har rett til å være så koko de bare vil, så lenge de avgrenser seg til “privatlivets fred” og ikke starter noe trøbbel i den offentlige sonen. Jeg støtter dette prinsippet. Jeg vil også skrive under på at det er ikke frihetsidealene som medfører all galskapen som alle kan se overalt. Fascisme er ikke løsningen. Det har det aldri vært. Selvsagt handler det om disiplin, men ikke om tvang. Det går i praksis ikke an å tvinge mennesker til å gjøre noe de ikke vil. Det beste man kan oppnå er at de presenterer en falsk front av “lydighet” mens de samtidig konspirerer om hvordan de skal bli kvitt den repressive makten. Du vet. Sånn som Maduro i Venezuela. Han er sjokkerende evneveik — bortsett fra at han skjønner seg på rå maktbruk. Nå har han lovet “sitt elskede folk” at jula skal begynne i oktober, for såpass har de fortjent. Man blir liksom plutselig usikker på om Maduro egentlig skjønner hva jula handler om, bortsett fra at man skal ha det gøy. Venezuela er jo et tropisk land, hvor dag og natt er jevnt tolv timer hver seg hele året igjennom, og den eneste forutsigbare klimaendringen man med noen rett kan kalle en “sesong” er at det pleier å være en regntid hvert år. Følgelig er jula meningsløs på det viset. Alt som blir igjen er det katolske opplegget, som visstnok står sterkt i befolkningen, men jeg tror ikke de har noen politisk makt, ihvertfall ikke på noe formelt grunnlag. Så hva skal man tenke? Galskap. Dette er galskap. Venezolanerne behøver ikke mer og/eller hyppigere julefeiring, de behøver ordnede forhold og kompetente folk til å styre ting, for det er jo i utgangspunktet ikke noe galt med selve landet, eller befolkningen. Det er lederne deres som er på bærtur.

As above, so below er et folkelig uttrykk som noenlunde tilsvarer det vitenskapelige begrepet skalainvarians. Altså at det spiller ingen rolle om man blåser opp eller krymper situasjonen, prinsippet forblir det samme. Jeg vil påstå at galskapen er skalainvariant. Det er ingen prinsipiell forskjell på galskap hos individet og galskap i større grupper av, eventuelt hele befolkningen. Hjernebrukerfeil er den ultimate konklusjonen. Møkka henger ikke på greip. Folk tilbringer alt for lite tid i den voksne delen av sin egen personlighet, og alt for mye i den mer spontane, umiddelbare og bent frem narkomane øyeblikksoppmerksomheten. Vi kaller det “å være på tuppa” så det finnes belegg for å si at folk vet hva det handler om; at det er noe nevrotisk. Årsaken til at ting er slik ligger i belønningssystemet. Du vet. Hormonene. Kicket man får av “å være på jakt”, triumfen man føler når man “har rett”, og det ene med det andre. Galskapen på nett er rett og slett hormonstyrt. Vi søker det som er spennende, ikke det som er sant. Med litt misbruk av medisinsk fagterminologi kan vi godt si at det hele er litt “ADHD”. Folk er ikke flinke til å styre seg selv — og de som driver med propaganda og desinformasjon er klar over dette. De leverer varene. Folk får det kicket de søker. Nevrosene ligner skrikende fugleunger som krever mat; blinde og døve i forhold til alt som befinner seg utenfor den emosjonelle fuglekassen. Dette er hva galskapen handler om. Man havner ikke i en slik situasjon på grunn av argumenter, så det finnes ingen grunn til å tro at argumenter er hva som vil bringe dem tilbake igjen heller. Hva kan jeg si? Det er en jobb for psykiatrien. Etter mye å dømme var det mange som ramlet ned i ymse mentale dyregraver under og etter pandemien. Man kan vel si at de “fikk seg en støkk” — noe jeg personlig oppfatter som komisk. Selv har jeg aldri hatt noen slags tro på noe politikere sier. Det er en selvfølge at de lyver om alle ting, hele tiden. Derfor er det liten vits i å lytte til hva de sier, men heller følge med på hva de gjør. Det går ikke an å “snakke sant” i en sånn jobb, fordi sannheten er en ukjent størrelse – til og med en uinteressant størrelse – i det dynamiske handlingsrommet hvor de er nødt til å operere for å få gjort noe i det hele tatt. Husker noen Gro Hsrlem Brundtland? Det var bortimot umulig å skjønne noe av det evneveike vrøvlet som kom ut av munnen på den dama, men hun var en jævel på å få ting gjort. Følgelig en dyktig politiker, om ikke akkurat noen filosof.

Var nedstengningen av samfunnet under pandemiens første måneder en overreaksjon? Jeg synes ikke det. Vi visste jo ikke hva vi sto overfor, bare at det spredte seg svært raskt og at det overveldet alle helseinstitusjonene med akutte tilfeller de var dårlig forberedte på å håndtere så raskt og i et så stort antall. Følgelig var det et poeng i seg selv å bremse ned farten i spredningsmønsteret med alle midler man hadde for hånden. Egentlig burde man berømme dem fordi de hadde baller nok til å ta så brutale beslutninger på strak arm, uten å skjelve i underleppa. At ikke Covid medførte et tilstrekkelig antall døde til å forsvare alt som ble sagt og gjort i de innledende fasene er knapt noe saklig argument i etterpåklokskapens grelle lys. Jeg vil ikke si at det gikk bra, fordi det var da sannelig mange nok som døde, og mange som har fått langtidsvirkninger av infeksjonen. Mange snakker om “vaksineskader” men de forstår strengt tatt ikke hva fanden de prater om, og det er det heller ikke særlig mange andre som gjør. Det er et kultfenomen, som er preget av “troens sannhet”. Men jeg gidder ikke å bruke verdifull levetid på å forholde meg til evneveike troll. Psykiatrien eller politiet sitter med svarteper i denne saken. Det er jo deres klienter vi snakker om nå. Pandemien er i det store og hele et tilbakelagt stadium, ihvertfall inntil videre. Ting er under relativ kontroll. “I verste fall blir vi nødt til å vaksinere oss ut av situasjonen” var det noen som sa i mars eller april av året 2020. Og slik ble det. Rent medisinsk-teknisk sett er vi “ganske godt forberedte” på neste runde med noen ny slags jævelskap, som vi vet vil komme, fordi smittevektorene ligger tettere på typisk befolkede områder enn noensinne tidligere. Det er bare et spørsmål om sannsynlighetsmatematikk — og lærdommen vi fikk under den siste pandemien. Blant annet må vi påregne at “et betydelig antall” individer rett og slett ikke kommer til å respektere karantenebestemmelser hvis ikke de selv “føler” at dette er nødvendig, uansett hva den medisinske ekspertisen sier. Sånn har det blitt. Folk har aldri vært særlig flinke til å bedømme sin egen kompetanse, men dette er fullstendig latterlig. Man kan ikke si annet enn “lykke til”.

Firmament er et annet begrep for stjernehimmel eller himmelhvelv. I eldre tider oppfattet man himmelen som en fast krystallsfære som stjernene var festet til.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Saken er fortsatt noe omdiskutert, men vi har etterhvert dannet oss en ganske god oppfatning om hva det observerbare universet består av, hvordan ting virker der ute, og det ene med det andre. Det er – som det jo må være – et svært stort stuediefelt. “Tilgjengelighet” er imidlertid noe relativt. For å virkelig fatte hva astrofysikk handler om behøver man matematiske verktøy, men det går ikke desto mindre an å “snakke om ting” på et noe lavere nivå. Selv om det utgjør liten forskjell i det praktiske livet for noen av oss er det likevel min generelle erfaring at nesten alle har noen grad av interesse for disse tingene. Jeg har vondt for å se for meg at noen som ikke har noen slags hjerneskade aldri har stirret opp (eller ned, alt etter hvor man tror at man selv befinner seg) mot stjernehimmelen og bare latt fantasien vandre fritt. Dette er en universell erfaring vi godt kan kalle “typisk menneskelig”. Og sånn har det vært i alle år.

Det eneste vi kan si med sikkerhet om hva folk trodde før i tiden er basert i ting som ble skrevet ned den gangen — og der finnes det mildt sagt mange underlige idèer. Mange av dem lever den dag i dag, hos den typen mennesker som bruker ordstillinger som “urgammel visdom” uten å noensinne vurdere om ikke det kanskje også finnes romslige mengder med “urgammel idioti” der ute. Saken er jo at folk har vært like smarte som de er nå i to millioner år. For å bruke computerterminologi: Maskinvaren er den samme. Det er bare programmene som har blitt endret. Vi bruker våre talenter på andre måter og til andre formål i våre dager, men vi har ikke flere eller færre av dem. Mennesket er teknisk sett den samme gamle skapningen. Det er sannsynligvis vanskelig å ta inn over seg og akseptere at homo erectus hadde et abstrakt tankeliv på nivå med vårt eget – mens homo neandertalis hadde vesentlig mye større hjernekapasitet enn oss – fordi det typisk dominante narrativet om disse affærene er at den nåværende versjonen av mennesket er noe slags “utviklingens høydepunkt”, mens de som fantes i tidligere tider var primitive og nærmest litt tilbakstående i sammenligning med den storslåtte skapningen vi er nå i dag.

Hvis jeg ikke husker helt feil heter vedkommende Toumai og er syv millioner år gammel, men skjelettet er slik konfigurert at de må ha hatt en hovedsaklig oppreist gangart, hvilket – som vi alle vet – frigjør hendene til å tukle med alskens ting som man finner. Foreløpig er de eldste bevis vi har for “redskapsbruk” bare tre og en halv millioner år gamle, men dette betyr ikke at ikke selve fenomenet er mye eldre. Etter min mening ligger lista lavt, men andre har andre meninger. Etter min mening handler det om hvorvidt man overhodet kan bruke redskap, bygge ting og det ene med det andre. Der dette er mulig er dette hva vi må påregne å finne spor etter. Åpenbart kommer vi neppe noensinne til å finne spor etter redskap som er laget av “forgjengelig materiale” som treverk, bein, skinn og annet — men minst like åpenbart er det at selv de moderat intelligente er oppvakte nok til å bruke alt de har for hånden når det er noe de ønsker å oppnå. Det finnes sterk motvilje blant fagfolk i forhold til dette med intelligens hos “apelignende skapninger” som levde for flere millioner år siden, fordi det virker krenkende på det nålevende fintfolket at ikke de skal ha den eksklusive retten til strukturert mental virksomhet. Bare se på alle oppfinnelsene våre. Vi får til bent frem utrolige ting nå for tiden. Men er det smart? Meningene er delte. Du må sannsynligvis torturere meg før jeg godtar premisset om at homo sapiens er en vellykket art. Bare se deg rundt. Vi er jo for fanden fette idioter. Hvor lenge trenger man å lete på en normal dag før man finner en eller annen kødd som driver med noe slags galskap? Nettet serverer oss den daglige buffèt av dårlige nyheter, enten dette er hva vi ønsker å finne eller ikke. Hvor lenge har folk hatt evnen til å tro ting som ikke har noe med virkeligheten å gjøre?

Det finnes et nevrologisk syndrom som kalles afantasi. Det består kort fortalt at man ikke har evnen til å visualisere noe som ikke finnes, si for eksempel at man strekker ut hånden og “ser for seg” at det ligger et eple der (selv om hånden forblir tom). Nærmere studier har påvist at dette er en ujevnt fordelt evne, noe som forsåvidt alle ellerede visste: Det er velkjent at noen individer har en aldeles spinnvill fantasi, mens andre er mer “jordnære” i stilen sin. Begge deler kan være slitsomt i lengden. Best er det å ha et fleksibelt sinn som likevel beholder evnen til strukturell analyse og “matematisk” orden, eller allsidighet om du vil. Som skapning er jo vi mennesker det man kaller en “generalist”. Vi kan tilpasse oss ganske raskt til mange ulike miljøbetingelser — og vi kan spise det meste som ikke er direkte giftig, men selv det går ned på høykant noen ganger, for eksempel når planen er å ruse seg. (Som kuriøs digresjon kan det nevnes at det finnes visse antropologiske teorier om at mennesket utviklet abstrakt hjernevirksomhet på grunn av rusopplevelser, særlig de hallusinogene.) Saken er uansett at det finnes stor varians der ute. Hjernevirksomhet betyr ikke det samme for alle under alle omstendigheter. Strukturert tenkning er for eksempel noe annet enn den typen “bevissthetsstrøm” som de fleste lever med til hverdags. Dette siste er drømming, ikke tenkning. Når det gjelder generell vanskelighetsgrad så er det omtrent på nivå med å lære seg å danse, gitt at man ellers har de nødvendige fysiske forutsetningene for å drive med dans, men disiplinert tekning er noe som må læres. Det er ikke noe naturtalent mer enn det å kunne spille piano, og omtrent like “rettferdig fordelt” i forhold til hvor enkelt man synes det er å lære det, samt hvor gøy det er å drive med øvelsen.

Kritikk er nøkkelordet, og kritisk tenkning er den kunsten vi snakker om. Som alle vet kreves det en formidabel kraftanstrengelse å komme seg inn i den labyrinten som er Nietzsches tenkning (og en enda større innsats for å slippe ut igjen), men vi skal igjen minne om at Nietzsche på en måte forutså elektrisk fuzz-musikk av typen hard rock og heavy metal. Han etterlyste jo en teopati – “gudsopplevelse” – som i eldre tiders religiøse opplegg handlet om “mysteriene”, men på en håndfast og fysisk måte. Kontakten med denne siden av menneskenaturen var etter Nietzsches mening gått tapt i den industrielle revolusjon, de nye vitenskapene — og hele “opplysningstiden” mer generelt sett. Dette er bakgrunnen for hans spissformulering Gud er død. Den rasjonelle fornuften kverket ham. Imidlertid medfører dette et “hull i sjelen” som folk typisk fyller med rusgifter og all slags uansvarlig atferd ellers. De føler et savn men de vet ikke hva det er. Nietzsche kalte dette nihilisme og postulerte at det er en naturlig konsekvens av at Gud er død. Hvordan skal man plugge igjen hullet? Hvordan skal man motstå den naturlige tendensen til å utvikle seg i retning av kynisk grinebiter og hatefull misantrop? Svaret er at man behøver en ørgasme. Ørene tar hånd om saken, eller rettere sagt, de sjaltes ut på grunn av sonisk metning slik at huden tar over “lyttesansen” og fremkaller en fysisk følelse av at musikken “dunker inni deg” heller enn noen intellektuell og/eller analytisk tilnærmelsesmåte. Det er ikke så helt enkelt å forklare, men alle vet at det typiske publikummet som trekkes mot hardrock, svartmetall og resten av bøtteballetten også er de enkleste klientene å forholde seg til fra synsvinkelen til de som arrangerer konserter, festivaler og denslags. Hvorfor er det slik? Det enkle svaret er at måten de erfarer musikken på er hva som gjør dem slik. De får utladning, utløsning eller hva man skal kalle det. Katarsis. Den overveldende negative reaksjonen noen får av “bråkemusikk” er fordi de kan føle intuitivt at det er meningen de skal bli overveldet og “miste seg selv” i denne veggen av lyd. Og de reagerer med å gjøre kraftig motstand. De skjønner ikke greia. Det kanskje til og med skremmer dem.

Som jeg alltid sier: Det vi kaller sivilisasjon er ikke et privilegium vi har oppnådd. Jeg betrakter det heller som en degenerativ psykiatrisk sykdom. Hvis vi en gang var rusede aper og dette var grunnlaget for ytterligere mental kompleksitet, så er vi ved dette tidspunkt sinnssyke aper, som har gått helt fra konseptene i forhold til “vår sanne natur” og alt det der. Vet du for eksempel at nanoplast – altså svært små partikler – er en allestedsnærværende form for svevestøv nå for tiden? Forskerne har regnet ut at vi puster inn omtrent et kredittkort i uka når det kommer til statistisk gjennomsnittlige mengder i global skala. Plastose er et nyord i samme kategori som silikose, asbestose og andre konsekvenser av uforsiktig omgang med “uren luft”. Det betyr med andre ord at noen rammes hardere enn andre, men alle rammes i noen grad av denne postmoderne problemstillingen. Det finnes omtrent ti ganger så mye plast i verden – målt i tonnasje – som den samlede kjøttvekt av alle levende mennesker. Vi vet at dette er et horribelt problem av verste sort, men vi fortsetter med det likevel. Jeg tror ikke det er noen enkel oppgave for noen å telle hvor mange plastgjenstander de har i sin umiddelbare nærhet for øyeblikket, men vi bør kanskje filosofere litt over at all denne plasten har tilkommet siden på 1950-tallet. Plast eksisterte rett og slett ikke før dette, ihvertfall ikke i noen kommersiell bruksforstand. Men nå regnes dette materialet altså som uunnværlig. Hva skal man si? Velkommen til plastalderen. Den ligner ikke på steinalderen, selv om vi alle – rent teknisk sett – fortsatt er “steinaldermennesker” av natur. Det er frivillig hvordan man ønsker å se disse tingene. Man kan til og med velge å se helt bort fra dem. Jeg anbefaler imidlertid den komiske tilnærmelsesmåten. Det er latterlig, mer enn det er tragisk. På den ene hånd vet vi mer om universet og alle ting enn noensinne tidligere, men på den annen hånd er forurensning, forsøpling og ressursuttømming i ferd med å kverke oss alle — uten noen annen grunn enn at dette “lønner seg” for noen få, på kort sikt. De fleste som sitter med den reelle makten i verden – politisk, finansielt, kulturelt og alle andre vis ellers – befinner seg i aldersgruppen 50-70. Tenk over saken. De har jo ingen fremtid. Bare fantasier og spøkelser fra “gamle dager”.

Overordnet referanse: “Rettslig moralisme og retten til ytringsfrihet” (Norsk Filosofisk Tidsskrift, 2017)

Hvem er det som snakker om ytringsfrihet? Norsk lov garanterer såkalt “full ytringsfrihet” men påbyr forsåvidt ikke noe annet enn at staten ikke kan komme etter deg på grunn av politiske ytringer. Du kan fortsatt bli saksøkt for æreskrenkende påstander og det ene med det andre. Politiet kan sette igang en etterforskning hvis det dreier seg om hatytringer, det vil si usaklig hets rettet mot grupper eller individer som man har “satt i bås” uten noe annet grunnlag for slik båssetting enn deres rase, religion, kjønnsuttrykk, seksuelle legning, og så videre. Det er med andre ord ikke noe personlig som foregår. Det handler ikke om folk man kjenner, eller strengt tatt om “folk” i det hele tatt; dette stammer fra en fantasi om verdensperfeksjon, hvor det å “avskaffe” visse kategorier av mennesker fremstår som en eugenisk nødvendighet. Altså det som i juridisk terminologi kalles folkemord. (Uansett folks typiske idèer om “blodbad” og massedrap så består folkemord først og fremst i å utrydde alle de kulturelle elementer som gjør at et folk definerer seg som et folk, eller altså “identiteten” deres, om du vil.) Vi har så mange eksempler på denslags fra både nær og fjern historie at man pådrar seg titt opsjonsparalyse i fohold til utvalget, men prinsippet er til enhver tid det samme. De mest dagsaktuelle eksemplene er hvordan visse russere påstår at “ukrainere” ikke egentlig eksisterer, eller hvordan man fornekter at “palestinere” er et eget folk både her og der, avhengig av i hvilken grad man synes at folkemord er et okay virkemiddel i dagens politiske virkelighet. Vi minner igjen om at begrepet folkemord er en juridisk abstraksjon som ble konstruert for å dekke en kategori av mening som ikke behøver å omfatte drap og andre grusomheter. Det er nok å ta fra dem språket og alle symboler de bruker for å danne et fellesskap som er distinkt nok til at det er rimelig å kalle dem et folkeslag. Fra norgeshistorien kan vi for eksempel trekke frem eldre tiders politikk i forhold til “fornorsking” av samer, tatere, skogfinner og så videre. Og i vår egen tid gjenfinner vi den samme folkemorderiske mentaliteten i diverse mumling om “integrering” (om nødvendig med tvang) av tilflyttede utlendinger, særlig de brune.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Vi kan snakke om sunn fornuft, alminnelig folkevett, eller hva har du, men dette er på ingen måte nok til å forstå hvordan et moderne samfunn fungerer. Hvis dette er alt du har kommer du til å gå på trynet når du prøver å sette deg inn i ting. Du kommer rett og slett ikke til å forstå materialet. Imidlertid er det nesten hundre prosent sannsynlig at du kommer til å misforstå både det ene og det andre, litt avhengig av sterk illusjonen din om å være “smart nok” er. Vi lever jo under hyperkomplekse forhold. Selv har jeg et tresifret IQ-tall, men jeg føler ikke at det er enkelt å sette seg inn i offentlige administrasjonssaker av den grunn. Dette er tunge saker hvor jeg må lese mye av det flere ganger før det liksom oppstår mening i setningene — og selv da virker det mer sannsynlig at prosjektet vil ende med migrene enn opplysning. Jeg har ingen grunn til å tro at det er særlig mye enklere for noen andre heller, bortsett fra de som jobber med denslags til vanlig. Ikke engang en gjennomsnittlig advokat har lett for å sette seg inn i alle lovens krinkelkroker. Det er derfor de typisk har et helt team som jobber på en sak, noe som i praktisk konsekvens selvsagt medfører at loven er mest lik for de som har råd til denslags. Hva koster det? Svaret er relativt, men vi kan i det minste si at tusenlappene flyr fort hvis man behøver bistand fra advokat. Derfor anbefales det at man ikke stiller seg slik. Ingen vanlige mennesker har råd til å bruke advokat særlig mye ut over det aller mest nødvendige i forhold til eiendom, arv, kontrakter og denslags, hvor det er viktig at alt blir gjort riktig. Selv om dette er til plage når man behøver advokat, så er det sannsynligvis like greit at ting er sånn, fordi hvis det var billig å starte opp en rettssak ville nok mange flere saksøke mye mere. Såpass kranglete er jo folk. De behøver ingen annen grunn enn at de føler seg forulempet av andres rett til å bevege seg fritt i samfunnet. Hvilket bringer oss tilbake til dette med å kunne “si hva man vil” uten at det skal ha noen konsekvenser. Dette er en evneveik fortolkning av prinsippet om ytringsfrihet. Nyhetskanalen Fox New i USA ble saksøkt for æreskrenkelser, men forsvarte seg i retten med at “ingen seriøse mennesker tar denne programlederen på alvor” (Tucker Carlson), og på dette grunnlaget vant de saken. Imidlertid består problemet i det enorme antallet av useriøse som danner virkelighetsoppfatningen sin på bakgrunn av slike prateprogrammer kjennetegnet av en sint person som “stiller spørsmål” om temaer som danser på grensen av det folkemorderiske. Jeg vet ikke hva vi eventuelt har av slikt i Norge. Jeg ser aldri på fjernsyn, untatt NRK, som rett nok har mye tøys, men de er seriøse som kreft i nyhetsdekningen sin. De driver ikke med sludder.

Den store greia nå for tiden er islamkritikk, som imidlertid bare er et kvasirespektabelt navn for det samme gamle opplegget. Det de ønsker seg er et folkemord. Ihvertfall er dette det eneste logiske sluttproduktet av virksomheten deres. Det er mer enn bare litt ironisk at jeg ender som en forsvarer av religionsfrihet, siden jeg kan snu meg 180 grader og erklære at “religion er det verste menneskeheten noensinne har funnet på” uten å oppleve noen motsetning i disse to posisjonene. Vel, ganske enkelt fordi det er jo faen ikke min sak hva andre tenker og tror på, er det vel? Sånn sett bare trekker jeg på skuldrene av at folk er “hverdagsrasister” også. Jo, ja, det er dustete, men det er en privat sak hvis man ikke vil ha noen omgang med “de mørkhudede” og så videre. De får det sikkert til på noe slags vis. Dette er ikke noe problem før de engasjerer seg i mer eller mindre organiserte hetsekampanjer på nettet og ellers. Da er det ikke lenger privat. De har krysset grensen og befinner seg nå innenfor det universet av mening vi kaller “den offentlige diskurs” — som har helt andre regler enn de man lager selv i sitt eget hjem. Toleranse betyr ikke at man må like ting, bare at man må finne seg i dem. Selv liker jeg jo verken muslimer, jøder eller kristne, så jeg holder avstand. Ihvertfall når de starter med å presentere seg slik. Hvis det for eksempel bare handler om å gjøre noen forretninger så vil jo ikke folk typisk presentere seg fra noen religiøs vinkel, men bare holde seg til saken. I så måte vet jeg ikke annet enn det jeg vet, som er at selve forretningen kan gjøres opp mer eller mindre ryddig, og noe mer behøver ingen av oss å vite om hverandre. Jeg reagerer like spontant og negativt på tilfeldig prat om “private religiøse følelser” som jeg gjør hvis noen plutselig begynner å legge ut om detaljer i seksuallivet sitt. Dette er ikke ting jeg ønsker å vite, og jeg forstår ærlig talt ikke hvordan det er mulig å ikke forstå sånt. Manglende sosial intelligens? Det blir uansett både kleint og klønete å eventuelt skulle fortsette noe samarbeid med noen som har “blottet seg” foran meg, så “kansellering” må påregnes. Du vet hvordan dette er. Grenser er grenser. Dyd er dyd. Det man har mistet kommer aldri tilbake. Hvordan ville det for eksempel vært å jobbe sammen med noen som var dømt for noe hårreisende, la oss si “parteringsdrap” eller “serievoldtekt”. Det ville vært litt creepy, ikke sant? Selv ville jeg definitivt ikke ha gjort det. Sorry. Jeg er ikke noe bra menneske. Jeg klarer aldri å se noen mennesker som noe mer enn det verste de frivillig har presentert seg som. I utgangspunktet har alle jeg ikke kjenner en slags “nullkreditt” i sosial forstand. Jeg vet jo ikke noe om dem. Det kan gå i hvilken retning som helst, så jeg venter og ser før jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal forholde meg til dem. Etterhvert vil det dannes et bilde av hvordan de oppfører seg, som er det datagrunnlaget jeg behøver.

For meg er det helt uproblematisk om jeg blir “mislikt” (noe som sannsynligvis fremgår av stilen min). Værsågod, det er fritt frem. Ingen kan si noe annet enn at jeg er generøs sånn sett. Jeg har ingen hemmeligheter. Alt du ser er alt som finnes. Uansett hva jeg blir spurt om så kommer jeg til å svare så sannferdig som datagrunnlaget mitt tillater, inkludert forbehold om at jeg sannsynligvis ikke har oppfattet ting helt riktig, for det tror jeg aldri. Jeg antar alltid at jeg tar feil — uten at dette behøver å bety noe fra eller til i forhold til ting jeg har tenkt å gjøre. Jeg kan ikke egentlig gjøre helt rede for hvordan jeg fungerer, men det fungerer greit nok for meg. Jeg får gjort det jeg trenger å gjøre. Noe mer behøver jeg ikke. Om ytringer er det å si at ikke mange er særlig mye mer “kantete” enn meg. Vinklene er mange og hjørnene er skarpe. Likevel har jeg aldri fått noen følelse av å bli “sensurert” av noen. Moderert ja, mange ganger – du må formulere dette annerledes – men ikke “nektet”. Det finnes ingen konspirasjon eller noe annet av den sorten som står i veien for min ytringsfrihet, bare slike redaksjonelle regler som gjelder på de ulike plattformene — som til tross for at de opererer i offentlig sektor typisk er privateide foretak, det vil si at de kan ha slike regler som de selv ønsker, ut over og i tillegg til den stedlige straffelov. Det blir som å være hjemme hos noen. Du må respektere reglene deres. Hvis ikke er du jo ingen gjest, men en inntrenger. Det er ikke noe krav om at du må like eller engang forstå reglene, bare at du må følge dem. Hvis du ikke klarer dette – uansett av hvilken grunn – så bør du finne deg et annet sted å være. Verden er full av “andre steder” som har andre typer og andre regler. Det bør ikke være alt for vanskelig å finne noen som liker å spille de samme tonene i orkesteret sitt. Ellers er det å si at blogging er visstnok på vei tilbake som egen greie. Det er nostalgisk, sier de, nesten som hvordan folk hengir seg til diverse analoge retromedier som bøker og LP-plater, fordi det gir en helt annen følelse enn den de får via de nyeste digitale påfunn. Det forventes imidlertid at de overfladiske typene som driver mest med sminke og sånt vil holde seg på TikTok og Instagram, fordi dette formatet er mer vennlig mot dem, mens “de skriftlærde” vil trekke mer i retning av de semi-litterære inntrykkene man bare finner i bloggformatet. Jeg vet ikke om dette er sant, men jeg hører folk snakke. Det betyr ikke noe fra eller til for meg personlig, men siden denne plattformen har en slags monopolsituasjon i det norske “bloggmarkedet” – jeg vet ihvertfall ikke om noen konkurrenter – kan man muligens forvente et innsig av sånne som skriver lange og relativt gjennomarbeidede tekster om saklige tema.

Dynamikken fungerer slik: Hvis det sitter bare èn nazi ved et bord og elleve andre kommer og setter seg ved det samme bordet, så sitter det nå tolv nazier ved bordet. Alle er like legitime angrepsmål. Det gjelder også andre veien. Om det så sitter ti tusen mennesker rundt et veldig stort langbord og bare èn nazi setter seg der, så sitter det nå ti tusen og èn nazier rundt bordet. Fatter du? De tok ham inn iblant seg, men han forgiftet hele miljøet. Bare ved det å ikke banke driten ut av slyngelen og kaste ham ut har de akseptert sykdommen. De er en del av greia nå. Det er ingen vei tilbake. Ingen tilgivelse eller forståelse. Ingen nåde. Vi er ikke meningsmotstandere. Vi er dødsfiender. Hvis du ikke skjønner dette er det til din egen skam og skjensel. Du er imidlertid ikke viktig. Ditt liv og din død er ditt eget drama, men hvis du plasserer deg slik at samfunnet er nødt til å beskytte seg mot din onde påvirkningskraft, så bør du ikke forvente milde og snille tiltak. Aksepterer alle dette? Jeg gjør. Jeg er klar for å skrive under her og nå. Sannheten om meg er at jeg har aldri vært noen “snill gutt” men jeg har heller aldri vært noen “ond jævel”, for å sitere en meningsytring om hvordan politiet – angivelig – sorterer oppgavene sine. Jeg føler aldri at jeg “har rett” verken på den ene eller den andre måten, men jeg setter ned foten i forhold til nazister. Det er ikke okay.

Jeg leste noe som en stakkars evneveik tosk skrev, om hvordan “media sensurerer ting” — men det falt ham aldri inn at han selv kanskje har misoppfattet noe. Det er dette som er selveste trikset. Opptil flere generasjoner av idioter og valpene deres har blitt opplært til å tro at det de selv “føler” om en sak er like relevant som det en høyt utdannet og gjennomtrent ekspert har å si om saken. Dette er langtidsskadene etter den såkalte hippierevolusjonen sent på 60-tallet og et stykke inn på 70-tallet. Antivaxere er sannsynligvis det beste eksempelet vi har på hvordan evneveik hjerneråte spiser opp folk innenfra. Ting har blitt veldig alvorlige nå. Frontene hardner til. Jeg vet ikke eksakt hva som har skjedd med det som pleide å være “de konservative” — men på den annen side vet jeg eksakt hva som har skjedd. Det autoritære er det samme unsett hvem som svinger sverdet. Saken er at vårt samfunns mest ekstreme avskum – det er de rike – åpenbart opplever sin egen posisjon som truet, eller i det minste “utsatt”, så de rekrutterer slik hjelp som de er i stand til å få. Og hvem har noe å tape på å slå seg sammen med kapitalister og borgere? Ihvertfall ikke nazistene. De har alle plebeierens fetisjistiske forhold til “adelige symboler”. De tror at sånt betyr noe. Herregud for noen evneveike fitter. Jeg får helt vondt i hodet av alt de finner på.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Betyr det noe at blogg.no er en naziplattform? Neppe. De som eier nettstedet bryr seg bare om penger og de som bruker nettstedet driter i alt annet enn seg selv. Det gjelder også meg. Jeg er jo ganske fintfølende som person slik at jeg opplever det som uholdbart å dele plattform, eller noe som helst annet for den saks skyld, med nazister. (For ordens skyld: Ordet nazist betyr i moderne språkbruk alle som på noe som helst slags vis støtter de opprinnelige fascister, nazister, falangister; deres idèer, prosjekter og etterkommere.) La meg si det slik: Hvis ingen betaler disse idiotene så får de dårlig lønn for alt strevet sitt. Det aller beste de kan håpe på er jo å bli drept av noen de kjenner, sånn at det føles litt mer personlig og meningsfullt. Men i det store bildet er det bare en nihilistisk bortkasting av sitt eget liv og egenverdi som person og individ når noen – på grunn av alskens personlig karaktersvakhet – henfaller til diverse nazistisk runking. Men hva med meg selv da? Er jeg så mye bedre? Vel, ja. Jeg er mange lysår hinsides det beste noen av disse avskummene noensinne kan bli. Jeg er vakker, intelligent og (nesten helt) fordomsfri. Kvinner tilbyr meg uoppfordret sine herligheter. Selv menn kaster seg på kne og åpner munnen. Hva kan jeg si? Sånn er det å være attraktiv, som jeg godt vet, men som du kanskje aldri vil skjønne.

Mange ønsker mitt selskap men nesten ingen får det. Jeg liker jo nesten aldri folk jeg møter. De har alltid en eller annen dustete “greie” som de driver og maser med. De sliter, selv om der ser enkelt ut for meg. Jeg har jo strengt tatt ikke “følelser” på samme måte som andre. Hva handler det om? Bare at jeg ikke opplever meg selv som verken interessant eller viktig, slik at hele grunnlaget for å “føle noe” bortfaller. Imidlertid er jeg såpass forfengelig at jeg opplever det som støtende å bli assosiert med en naziplattform som blogg.no — eller for den saks skyld hva enn gamle Twitter kalles nå for tiden. Joda, jeg kan skrive. Tviler du på det? Les deg gjennom katalogen. Jeg har skrevet mer enn de fleste andre her. Hvor dypt behøver du? Det er ikke noe problem for meg. Hvis det overhodet er menneskelig mulig å fatte noe, så har jeg fattet det. Jeg har ingen begrensninger. Jeg kan gå hvor jeg vil i det mentale landskapet. Drøm, virkelighet, whatever. Det er det samme for meg, jeg forholder meg bare til “informasjon” og “strategi”. Jeg er med andre ord det samer kaller en noaide. Jeg kan noen kunster. En stund har jeg vurdert å etablere min egen bloggplattform – og betale hva det enn koster – men etter mer betenkning og litt forfriskende fravær fra dette møkkahølet av fascistiske runkefantasier har jeg bestemt meg for å heller bruke trolldom mot dem. Dette er ikke “egentlig lov” i henhold til tradisjoner og det ene med det andre, men jeg gjør det likevel, så får det gå som det går. Vi begynner nå med en gang: