Det skal liksom være enten/eller. Mai var til å begynne med en bekymringsverdig kald måned – selv om det ikke var så imponerende sett med norske øyne – men nå har tydeligvis sommeren meldt sin ankomst, som folk sier. En litt pussig bieffekt av temperaturøkningen er at jeg observerte skokkvis med peregrinos (pilgrimer) da jeg tok innlandsruta hjem fra supermarkedet nå nylig. De må jo få gjøre som de selv vil, men hvis det var opp til meg å velge når man bør gå den derre ruta – Camino de Santiago – så ville jeg nok satset på dager med mildere vær. Men hva vet jeg? Bare at jeg trives dårlig med fysiske utskeielser når det er tredve grader og mer der ute. Andre har åpenbart en annen oppfatning om den saken. Uansett er den praktiske effekten at jeg må være mer påpasselig når jeg kjører bil langs pilgrimsruta. Du vet hvordan folk er. Så uberegnelige at de får elgen til å virke planmessig rasjonell i byksene sine.
Her er her og der er der, som alle vet, og når det er tredve grader i El Bierzo – der jeg bor – så er det fort over førti grader i Extremadura og området rundt Sevilla, Cordoba og deromkring. Og ikke snakk om Madrid engang. Herregud. Jeg ser værkartet på fjernsynet og klapper igjen meg selv på skulderen fordi jeg bor i Nord-Spania. Det typisk norske er så vidt jeg har skjønt å enten henlegge sin residens til Alicante og omegn hvis man bor på fastlandet, eller Granca hvis man har slik en tropisk legning. Jeg vet ikke. Det er noe med å trekke sørover om vinteren, men sommeren der i sør kan de fader meg få ha i fred. Riktignok har jeg vært på ferie i varmen mange ganger, men det er jo noe helt annet å være fastboende enn å bare oppsøke en plass for å suge til seg litt varme i beinmargen før man reiser hjem til Norge igjen. Du vet. En annen rytme. Denne runde dalen – de kaller det en pseudo-caldera – er noe for seg selv. Folk fra El Bierzo er temmelig lokalpatriotiske, for å si det sånn. Det er veldig forskjellig fra middelhavskysten. Riktignok er det en viss grad av “turisme” tilknyttet Camino de Santiago, men det er annerledes. De er ikke på fylla og de lager ikke bråk.
Ellers er det å si at den store verden der ute som vanlig er full av patetisk dramatikk. Krig, pest og det ene med det andre. Virus som kommer og virus som går. Dessuten fortsetter krigen i Iran slik som karma dikterer. Jeg er ikke selv noen militærstrateg, men jeg klarer jo å se det fette åpenbare: Hvis vi regner med Elam i bildet – og det bør vi jo – så har Iran eksistert i 7000 år og de har aldri vært invadert i noen meningsfull forstand. Det går ikke an å vinne en krig mot Iran. De er “erfarne fjellfolk” for å si det litt forsiktig. Nå er ikke jeg er sånn type som går rundt og synes synd på folk, men vi bør kanskje ha litt sympati for alle de amerikanerne som ikke stemte på han evneveike fjøsnissen Donald Trump. Det er vanskelig å se for seg at det overhodet går an å få noen verre statsleder enn en ondskapsfull narcissist som ikke har vett nok til å skjønne sine egne begrensninger. Uansett er saken at nå står de fast i hengemyra og det finnes ingen åpenbar og enkel utvei. I mellomtiden tikker klokka ubønnhørlig ned mot både VM i fotball og USAs 250-års jubileum. Slik ting ser ut på det nåværende tidspunkt vil det henge en skygge over begge disse anledningene, og da har vi ikke engang begynt å snakke om de brunskjortene som kaller seg ICE, det vil si innvandringspolitiet. Den nye sjefen der sier det vil være naturlig for dem å ha en sterk tilstedeværelse under VM i fotball, fordi opplegget tiltrekker seg jo mange utlendinger. Så gjenstår det å se om de kommer til å skyte noen, hvor mange som blir arrestert, og så videre.
Men nok om det. Jeg logger ut med en sang fra det kanadiske retro-bandet Brass Camel.
Jeg vet når jeg begynte med internett. Det var i 1997. Imidlertid kan jeg ikke gjøre rede for når jeg begynte å lese bøker. Det fortaper seg i den typen “lange minner” som man har fra barndommen, eller altså tiden før jeg begynte å tenke på livet som en sekvens av begivenheter. Du vet. En gang var jo bare verden. Det var en helhetlig opplevelse som ikke hadde noen definert begynnelse eller slutt. Hvor kommer barna fra? Det går ikke an å besvare dette spørsmålet hvis det blir stilt av noen som mener det alvorlig. Jeg mener, hva skal du si? Eller rettere sagt, hvor mye skal du si? Vet du det selv? Noen ganger i livet konfronteres vi med forklaringsproblemer. Slik er det bare. Det finnes visse årsaker til at folk begynte å si at barna blir levert av storken, men de får du undersøke selv hvis interessert.
Poenget her er ikke hvor barna kommer fra men hvordan man tilegner seg kunnskap. Hvor kommer innsikten fra? Det er åpenbart at mye handler om erfaring. Du har vært med på ting, sett dem skje, observert deres konsekvenser og det ene med det andre, men dette er selvsagt ikke alt. Det er alminnelig enighet om at det går an å lære ting gjennom å lese om dem. Du vet. Boklæring. De skriftlærde. Den typen ting. Teoretisk innsikt i fagområder som ikke nødvendigvis (og alltid) sammenfaller bra med de praktiske applikasjoner av fagets prinsipper. For eksempel er det jo begrenset hvor god man kan bli som danser uansett hvor mye man leser om dans. Heldigvis har vi imidlertid konfigurert samfunnet slik at det ikke er nødvendig å kunne gjøre noe for å bli ekspert på et emne. Det skulle da bare mangle.
Dumme mennesker fascinerer meg. Hvordan klarer de å overleve? Det er åpenbart at man ikke behøver noen slags grunnleggende innsikt i de materielle forhold for å klare seg i dagens verden. Du kan jo bare å plukke opp telefonen og ringe til noen som har den typen peiling som kreves for å løse praktiske problemer. Deretter drar man bare kortet, eller eventuelt vipser noen penger. Hokus pokus. Det løser seg alltid. Og sånn går dagene. Man venner seg til det meste, særlig det å ha “gode hjelpere” bare noen tastetrykk (og kontobevegelser) unna. Et program på NRK som handlet om “overlevelse under kriseforhold” sa at man behøver cash når strømmen går og betalingskortet – langt mindre telefonen – ikke lenger virker. Det virker jo opplagt nok. Imidlertid synes jeg de tok hardt i når de anbefalte en kvart million i sedler. Hvem har så mye penger? Selv befinner jeg meg i eurosonen så jeg har en backup på 2000 euro – som tilsvarer omtrent tyve tusen norske – og jeg regner med at hvis krisa er så prekær at dette ikke er nok til å komme seg gjennom saken så vil det neppe hjelpe særlig mye mer med det tidobbelte. Herregud. Hva er det de ser for seg?
Til sist bringer jeg deg en dansk “hippie style” sang fra gamle dager.
Det går an å diskutere smak, men det anbefales ikke. Det finnes jo ikke noe slikt som en korrekt smak, selv om man kan anføre argumenter i generell retning av god eller dårlig smak. Hva er poenget? Å fornærme folk? De har jo den smaken de har uansett hva andre måtte mene om den saken. Ihvertfall er dette min mening — og jeg har slik legning at jeg ofte synes det er mer spennende når folk har en smak som er annerledes enn min egen (altså den korrekte smaken), fordi da kan jeg kanskje lære noe. Du vet. Oppdage noe nytt. Finne ut noe jeg ikke allerede visste. Den typen ting. Sannsynligvis er dette også en smakssak, fordi mange later til å ha ganske lav toleranseterskel for slike ting. Det er bare ikke aktuelt med noe som skiller seg i nevneverdig grad fra den smaksprofilen de har tilegnet seg gjennom livet. Jeg formulerer det slik fordi den typiske tendensen er at jo eldre man blir, jo mer trangsynt blir man på dette området.
Hvordan det der nå enn spiller seg ut i praksis så virker det rimelig å si at det man liker å høre på bilstereoenmå jo være sånt som man virkelig liker. Jeg kan ikke skjønne noe annet. Jeg mener, anledningen innbyr liksom ikke til eksperimenter i smak og behag. Når man kjører bil vil man helst ikke ha krevende distraksjoner i form av ubehagelige passasjerer eller diverse fremmedkulturelle sanseinntrykk forøvrig. Sånn er det med den saken. Kjørekomfort er jo et poeng i seg selv, er det ikke? Mange synes det, blant annet jeg. Uansett er poenget jeg skal frem til at jeg har en tendens til å lande i minst halvparten av alle tilfeller på hva vi kan karakterisere som 70-talls progressiv hardrock når jeg selv skal velge hva jeg vil ha på bilstereoen. (Uansett hva du tror om den saken så pleier jeg å la eventuelle passasjerer ta seg av musikken når anledningen er slik — og det blir derfor litt statistisk varians i utvalget, selv om det naturligvis til syvende og sist er jeg som presenterer yttergrensene for de aktuelle valgmulighetene.) Innenfor denne kategorien finnes det visse svært kjente navn som for eksempel Deep Purple, Uriah Heep, Jethro Tull – med mange flere – men det er jo også slik at jeg har i overkant mange sjeldne, obskure og “annerledes” innspillinger som nesten ingen har hørt om. Tro meg. Sånn er det bare. Slik må det bli når man er en kinky musikkelsker. Dette virker til en viss grad inn på hva jeg presenterer som “dagens sang” her i bloggen. Det blir som det blir. Det er jo leserens frie valg om de ønsker å høre det eller ikke.
Kokain øker nivået av katekolaminer (adrenalin, noradrenalin, dopamin) samt serotonin i kontaktstedene (synapsene) mellom nerveceller innenfor og utenfor sentralnervesystemet. Virkningene i sentralnervesystemet er økt våkenhet, økt selvfølelse, nedsatt appetitt, samt rusfølelse med hevet stemningsleie, intens lykkefølelse, kritikkløshet.
(Store medisinske leksikon)
Kokain er det ene ordet som kan besvare alle spørsmål folk har i forhold til ungdomsforbrytere, Foxtrot-nettverk og hemningsløse gangsterkriger i diverse europeiske land, også Norge. Saken er jo at kokainbransjen har så idiotisk store fortjenestemarginer at alle som har mer pengebegjær enn moralske skrupler før eller siden havner i denne karusellen, om så bare i en indirekte forstand, som for eksempel velstandsforvaltning og slike tryllekunster som forvandler svarte penger til eiendomsinvesteringer og aksjeporteføljer. Svære industrier jobber knapt med noe annet enn å mystifisere tvilsomme typers inntektsforhold og besittelse av verdisaker. Sånn blir det i en verden hvor alt handler om penger. Det er ikke noe å lure på engang. Alle beundrer de rike, vakre og berømte. Alle ønsker en smak av paradiset. Du vet. Alt det fine som visstnok skal komme med fremskrittet og menneskeartens generelle utvikling mot gudestatus.
Så hvor begynner denne greia? Det er uråd å si fordi opplegget er som en slange som sluker sin egen hale, det vil si en såkalt ourobouros. Et svært gammelt symbol. (Søk på nettet hvis du er nysgjerrig, det kan for eksempel nevnes at den norrøne skapningen Jormundgand – midgardsormen – var en ourobouros.) Imidlertid må det påpekes at uten festkultur og alskens ambisjoner finnes det ikke noe grunnlag for å pushe kokain. Folk bruker det generelt sett bare som “juksekode” i livets store spill. Noe som øker sensitiviteten, utholdenheten, lykkefølelsen, ereksjonen, eller hva det nå måtte være som man føler behov for å intensivere. Stemningen? Jeg vet ikke. For å være ærlig så har jeg liten til ingen direkte erfaring med kokain. Jeg prøvde stoffet ved et par anledninger på 80-tallet, men syntes ikke noe om det. Følgelig kan jeg ikke påstå at jeg har stor direkte innsikt i hva som skjer med kokainslavene, men jeg vet det jeg vet. Ser det jeg ser — dessuten snakker jeg jo med sånne som har både peiling, erfaring og det som verre er.
Ved dette tidspunkt er hele Europa – også Norge – gjennomsyret helt inn til margen av kokain. Det finnes overalt og er i det store og hele “sosialt akseptert” ute blant folk. Ikke sånn at alle liker greia, men på den måten at alle vet hva det er og ingen blir overrasket når noen bruker stoffet. Sånn har det blitt. Kokain er normalt. Siden kan vi spørre om hva fanden det er som foregår. Hvorfor har det blitt slik? Spørsmålet er enkelt nok, men det finnes ingen kjappe svar som også er sanne, eller engang brukbare til noe annet enn å flotte seg med sin moralske overlegenhet. Vi har jo et samfunn som er tjokk fullt av mer eller mindre lovlige legemidler, magiske urtemedisiner og den allestedsnærværende alkoholen. Dette med å “ta noe” for å justere formen og komme i stemning, kvitte seg med sorg og smerter, eller bare jage vekk plagsom kjedsomhet, er allerede et godt etablert konsept, kokain eller ingen kokain. Selve idèen er den samme, det er bare stoffene som varierer. Mennesket er en narkoape. Spørsmålet er bare hvor de må gå for å skaffe seg slike rusmidler som de synes at de fortjener og behøver. Derfor er det gangsterkriger i gatene.
Vi setter nå over til min favorittversjon av JJ Cale’s “Cocaine” fra 1977, her med Nazareth (også fra 1977).
Dunbars tall er et teoretisk maksimalt antall individer som et sett mennesker kan opprettholde et sosialt forhold til, altså et forhold som inkluderer kunnskap om hvem hver enkelt person er og hvilke sosiale forhold hver person har til de andre personene i gruppen. Tallet anses å være rundt 150.
Egentlig er det misvisende å snakke om Dunbars “tall” fordi det dreier seg jo om en ikke-definert mengde. Selv tenker jeg for eksempel at 150 er alt for høyt, at det sannsynligvis er nærmere 100. Men uansett hvor vi lander på maksimalt antall individer det går an å ha et personlig sosialt forhold til (og oversikt over) så er poenget at Dunbars tall representerer overgangen fra en organisk flokk – altså et egalitært stammesamfunn – til en regulert mengde, som forutsetter maktstrukturer for å kunne eksistere i den praktiske verden. Alt dette i henhold til gjeldende sosialantropologisk doktrine, som altså stiller seg i et motsetningsforhold til anarkistisk svermeri. Mennesker fungerer rett og slett ikke under forhold vi kan karakterisere som “naive frihetsidealer”. Kort fortalt: Vi må ha lover og regler.
Det er ikke minst på dette grunnlag at jeg mistenker at de fleste oldtidsminner som folk kaller “tempel” kanskje heller bør betraktes som “tinghus”. Folk har behov for institusjoner som bidrar til konfliktløsning lenge før de trenger et sted å gå for og takke gudene. Derav følger tanken om at diverse steinsirkler og denslags opprinnelig ble bygget som tingsteder, for eksempel med regler om særlig fredlysing når man befinner seg der, slik vi kjenner det fra vikingetiden i Norge og ellers. Eller en slags tidlig form for samfunnshus, om du vil. Nøkternt sett må vi jo betrakte religion som sinnsforvirring, mens det å komme sammen for å løse konflikter og/eller utarbeide samfunnsregler er matnyttig virksomhet. Jeg registrerer at de har kommet med nyheter fra Cucuteni-Trypilia (søk på nettet hvis du er nysgjerrig) i forbindelse med noen “spesielle bygninger” som de ifølge tidligere opplysninger visstnok ikke hadde, til tross for at bosettingene deres hadde folketall opp imot flere titusener på det meste. De kalte dem megalandsbyer, men nå ser det ut til at de kan kalles byer likevel, fordi vi finner “administrative strukturer” på stedet. Du vet. Selve grunnlaget for sivilisasjon.
Det er alt jeg har for nå. Vi feirer tildragelsen med en (nyere) sang om vinden.
Man feirer ikke noe spesielt i Spania den 17. mai og det norske flagget har jeg jo uansett hengende på juliebalkongen utenfor kjøkkenvinduet mitt, så da er det vel egentlig ikke noe mer eller annet å si. Hurra er jo som alle vet krigsropet til de prøyssiske leiesoldatene som tjenestegjorde under Napoleon, som er dårlig likt i Spania (noen historiske greier som egentlig ikke betyr særlig mye lenger), så alt i alt er det sikkert best å bare holde kjeft og ta unna dagen som om det er en helt alminnelig søndag — i praksis at jeg tilbereder et stykke secreto del cerdo (svinets hemmelighet) som jeg kjøpte på superen i går. Du vet. Ting som er på tilbud. Jeg betalte 4,74 euro for hva som definitivt er “mer enn nok” for bare meg, så det blir et måltid med planlagte rester, som forsåvidt er det vanlige. Pålegg senere og så videre.
Nå bebor jeg riktignok ikke middelhavskysten, med det er Spania så man forventer kanskje mer enn bare fire grader, som det var her da jeg sto opp klokken seks. Hva slags 17. mai er det? Sånt forekommer i Norge men når det skjer så blir det mue akk og sukk ute blant folk. På fjernsynet viste de til og med snøvær, i regionen Navarra – hvor hovedstaden heter Pamplona, som de fleste har hørt om – og det er fader meg litt for drøyt når man bor sør for Dovre. Men det er hva det er. Været kan ingen rå for. Dessuten bedret ting seg betraktelig etter at sola kom opp.
Som vanlig foregår det ting i verden. Krig, pest og det ene med det andre. Bare idioter tror at krig handler om pang-pang, men verden er jo i all hovedsak befolket av idioter – som noen ganger også er statsledere – så da blir de vel forbauset når det går opp for dem at det går an å bombe valutaen også. Dette er jo sluttresultatet av at Hormuz-stredet har blitt stengt ned av forretningemessige hensyn. Som alle kan skjønne er det ingen som vil forsikre et skip som tenker å tøffe gjennom der nå om dagen og siden ingen havner har lov til å ta imot skip som ikke har papirarbeidet i orden blir det selvsagt bare å ligge der og vente for de som er fanget av begivenhetenes gang. I mellomtiden stiger både prisene, renta og fandens oldemor i retning av “totalt utenfor kontroll”. Sånt er ikke bra for bruttonasjonalproduktet.
Jeg har skrevet litt på engelsk i det siste. Den norske bloggen føles litt som en støttegruppe for overgrepsofre, så jeg er ikke riktig tilpasningsdyktig til det formatet, men det er likevel artigere å skrive på norsk enn på engelsk, så kanskje jeg bare skal hive meg rundt og bestrø dette nettstedet med mine eiendommelig egenartede betraktninger uten å ta noe slags hensyn til publikummets sarte sensibilitet. Som alle vet er jo det norske språket mye mer “dansende” enn engelsk, som egentlig bare føles kleint i disse tider. De har jo for faen bent frem undergangsstemning i Storbritannia og det er ikke engang noe poeng i å kommentere opplegget i USA. Herregud. Uansett skal det skrives. Sånn er det bare. Vi snakker tross alt om en livslang (u)vane som jeg ikke ville klart å kvitte meg med selv om jeg prøvde. Noen hekler. Andre tygger tyggegummi. Det finnes til og med folk som biter negler. Min egen nevrose handler imidlertid om å skrive. Jeg vet ikke om det går an å plystre istedet, eventuelt spille gitar, men inntil videre skriver jeg.
I 1933 gjorde nazistene i Tyskland første mai til en nasjonal festdag, «arbeidets dag», samtidig som den frie fagbevegelsen ble oppløst. Også i Norge ble første mai kalt for «arbeidets dag», og innført som lovfestet fridag av Vidkun Quislings regjering i april 1942. Denne loven ble opphevet i 1945. I 1947 ble første mai igjen offentlig høytidsdag og lovfestet fridag i Norge.
Om du ikke allerede vet det så kan du gå på internett og lese deg opp på saken: Det vi nå kaller nazipartiet i Tyskland på 1920 og 30-tallet het i utgangspunktet Det tyske arbeiderparti – da Hitler tok over følte han et behov for flere adjektiver så han la til determinanten “nasjonalsosialistisk” i partinavnet – og de var veldig bevisste på at de utgikk fra arbeiderklassen. Diverse plakater og annet propagandamateriell fra hundre år siden ser til forveksling likt ut enten de var laget av og for kommunister, nazister eller sosialdemokrater — som enkelt lar seg forklare i at de alle var modernister som trodde sterkt på en maskinbasert fremtid preget av industriutbygging og sosiale samfunnsordninger. Slik var tidens ånd den gangen. Det fantes ingen seriøs opposisjon til selve fremskrittsprinsippet; selv om de ulike politiske fraksjonene stilte seg tildels svært ulikt i detaljarbeidet rundt hvem som skulle eie hva og hvordan det hele skulle styres på statsnivå.
Siden kom jo Den andre verdenskrigen — og denne erfaringen tilførte et element av dyp skepsis, eller pessimisme, til den strålende fremskrittstanken, noe som nedfeller seg i den åndsretningen vi kaller postmodernisme. Opplegget er i det store og hele ganske likt, men nå har vi sett industrielt massemord og annen menneskelig ondskap som medfører en dempende effekt på optimismen som fantes for hundre år siden. Det har jo vist seg at ting kan komme helt ut av kontroll når ondsinnede – og/eller uvitende – grupperinger oppnår politisk makt og setter i gang med å virkeliggjøre programmene sine. Imidlertid er det mange som mener at det er verdt å ta vare på selve grunnholdningen overfor begrepet “arbeid” så av denne grunn markeres arbeidets dag i flesteparten av verdens industrialiserte nasjoner. Du vet. Dette med å finne sin identitet i holdningen til det man driver med; føle stolthet, klassetilhørighet og det ene med det andre. Melde seg inn i sin lokale fagforening og bruke dette som plattform for sitt politiske engasjement og den typen ting.
Hvert år så lenge jeg har vært levende har vi kunnet observere diverse individer og politiske sammenslutninger som går i bresjen for å avvikle arbeidets dag – den 1. mai – som offentlig fest og fridag. Argumentene varierer noe, men idèen forblir den samme: Dette tilhører en helt annen tid. Verden er ikke sånn lenger. Vi har en nyliberalistisk markedsøkonomi nå, så det finnes i prinsippet ingen arbeidere lenger, bare folk som selger sin arbeidskraft innenfor et transaksjonssystem som reguleres av banker og finansmarkeder. Det jobbes tildels iherdig for å skape et mentalt landskap hvor en “god jobb” er noe man ikke kan få uten at man har en “god utdannelse” som skal lånefinansieres og nedbetales over de neste tredve eller førti årene. Den postmoderne verden har fått pengeslaver som ikke har noe annet realistisk valg enn å holde høyt tempo i hamsterhjulet helt frem til de går av med pensjon, i den grad dette overhodet er en realistisk mulighet. Det er jo så mye som skal betales. Men hvis man er flittig rekker man kanskje dette akkurat tidsnok til at man oppnår gjeldsfrihet før man når pensjonsalderen. Jeg siterer John Lennon: You think you’re so clever, classless and free, but you’re still fucking peasants as far as I can see. (Sangen heter “A Working Class Hero”.) Jeg vet ikke. Behøver vi fagforeninger, offentlig markering av arbeidets dag og den typen ting lenger? Tenk over saken.
Det virker passende å avslutte med en klassisk pønkelåt.
Det finnes endel varians på detaljnivået – ulike mennesker har ulike oppfatninger – men selve premisset er universelt akseptert. Jeg har selv aldri møtt noen som ikke ved ett eller flere tidspunkter har beklaget seg over at “menneskene er gale”, som jo ikke er noen urimelig kommentar å komme med når man observerer nyhetssendingene, eller bare hva som foregår i et gjennomsnittlig nabolag, eventuelt en normal familie. Det skal så lite til før folk mister vettet og sier eller gjør ting de senere vil angre på. Hvis de befinner seg i høye stillinger vil konsekvensene selvsagt bli deretter. Jeg ser ikke noe poeng i å fremheve for eksempel presidenten i USA, fordi saken er velkjent nok: Det virker ikke som om han “er ved sine fulle fem” på noe tidspunkt av dagen — og selv de som en gang var svorne tilhengere av denne besyndelige mannen har nå begynt å hoppe av. Hvem kunne forutsett noe slikt? Tja si det.
For at noe skal kunne defineres som en sykdom – inkludert på det mentale området – må det foreligge et symptombilde som er både utdefinert og konsistent, samt en viss konsensus rundt hva et normalt behandlingsforløp består i. Slik sett er ikke fenomenet psykopati å forstå som en sykdom, men heller en betegnelse på en personlighetstype, eller et tydelig atferdsmønster, som er av “kronisk” karakter. Eller sagt på en annen måte: Det finnes ingen kur. Ikke desto mindre er psykopati noe mange må forholde seg til i sin hverdag. (Hvis du ønsker en tydelig definisjon kan du guggle saken på egen hånd. Jeg skal herfra og ut bare anta at leseren har en “normal forståelse” av hva det snakkes om.) I motsetning til hva vi kan kalle alminnelig menneskelig anstendighet viser psykopater en form for hensynsløshet som ofte ikke engang er til deres egen fordel, men som likevel kan være dem til “hjelp” – i en viss forstand – når de forholder seg til systemer og regelverk. Det er jo for eksempel slik at poenget med en lov ikke er “lovens bokstav” men lovens ånd, det vil si årsaken til at loven overhodet finnes. Et normalt menneske forstår således at de ikke skal stjele fra, svindle, utnytte og bløffe andre fordi dette er til forkleinelse for samfunnet. De behøver ikke å “vri og vrenge” på konseptet for å snu ting til sin egen fordel og late som det er noe annet som foregår. Ærlighet ligger i viljen til utførelse, ikke i utførelsens manifesterte detaljbilde. Eller sagt på en annen måte: Ærlig er noe man velger å være. Eller ikke være.
De som er rimelig skarpe i blikket har selvsagt lagt merke til at vi lever i interessante tider. Hvis de i tillegg også er skarpe i nøtta forstår de at “sivilisasjonen” befinner seg ved et bristepunkt. Det går ikke an å skvise denne sitronen noe særlig mye mer, så spørsmålet må helt opplagt bli: Hva hender så? Ting er ute av kontroll – og da mener jeg at de styres ikke av forstandige mennesker – på mange steder i verden samtidig akkurat nå. Kunstig intelligens kommer ikke til å berge greia. Man skulle tro at mange håper på dette så perverst mye penger som de har satset på galskapen, men det er egentlig ikke mer enn nok et utslag av den samme mentaliteten som har medført situasjonen i Midt-Østen akkurat nå: Start et nytt opplegg for å kamuflere de ulykksalige konsekvensene av forrige runde med idioti. Noen kaller dette bjørnedans, men jeg vet ikke om det er rimelig å pålegge et såpass edelt dyr en så stygg assosiasjon, så kanskje apecalypso treffer litt bedre. Du vet. Skrikende aper som hopper opp og ned i opphisselse. Uskjønt er det uansett.
Til sist det obligatoriske stykket musikk, her i form av nyere råkkenråll fra Australia.
Ærens vei (originaltittel: Paths of Glory) er et amerikansk krigs-drama fra 1957 regissert av Stanley Kubrick. Filmen er basert på en roman av Humphrey Cobb. Den engelske tittelen kommer fra et sitat av den engelske poeten Thomas Gray: «The paths of glory lead but to the grave».
(Wikipedia)
Det er byråkratiske årsaker til at Hormuz-stredet er stengt for all gjennomgangstrafikk. Kort fortalt handler det om at du ikke kan få kjøpt forsikring for transporter i dette området og uten forsikring er du basically føkka. Derfor ligger et antall skip og venter, på begge sider av selve stredet, mens krigen hans Donald Trump – hva den enn handler om – utspiller seg slik den må. Som alle vet: USA er dømt til å tape krigen mot Iran. Det finnes ikke noe annet alternativ. Bare en tosk tror at en krig avgjøres av ildkraft alene. Det er så mange slags hjul i dette maskineriet, på så mange nivåer. Hva spiller det vel for rolle om du kan skyte mange mennesker og sprenge mange ting når fienden ikke bryr seg om denslags? Det lureste USA kan gjøre i dette øyeblikk er å erkjenne at de har tapt krigen, trekke seg ut og starte forhandlinger om veien videre. Men det kommer de jo ikke til å gjøre. Historisk sett var det dummeste USA kunne finne på for halvannet år siden å velge inn Trump for en ny presidentperiode, så dette var hva de gjorde. Dermed gikk det som det gikk. Det er ikke forbausende at denne evneveike fjøsnissen kjører USA i grøfta. Det var eminent forutsigbart.
Uansett når og hvor i verden, hvem som er involvert og så videre, ordet forsyningslinjer er viktigere enn alle andre ord som er relevante når man skal utarbeide et strategisk opplegg for krig, fred eller hva som helst annet man prøver å få til i denne verden. Du kan si det ligner på tarmfunksjonen i en menneskekropp. Hvis det intestine bevegelsesmønsteret stanser opp så ser det stygt ut for pasienten. Spør hvem du vil. Alle med et minimum av medisinsk innsikt forstår at du må holde kroppens stoffskifte i gang. Du vet. Livsprosessene. Den såkalte “just in time” økonomien som underligger all verdenshandel fungerer i prinsippet på et lignende vis: Når ting ikke beveger seg som de skal baller det raskt på seg med alle mulige slags ubehagelige dominoeffekter. Ved dette tidspunkt er hele regionen rundt Den persiske gulf føkka opp og ødelagt til en slik grad at det vil ta mange år å få ting på stell igjen, i den grad det overhodet lar seg gjøre. For eksempel har hele konseptet rundt Dubai kollapset. Ikke at det er noe stort tap for menneskeheten – det var jo det verste hølet for kjeltringer og pakk som har blitt etablert på denne siden av år 2000 – men det sier noe om hvor gjennomgripende disse endringene i forhold på stedet har vært. Nettstedet LBC – “Leading Britain’s Conversation” – oppga at mer enn 70 briter har blitt arrestert og fengslet fordi de tok bilder og film av ødeleggelser i Dubai, men dette tallet er over en uke gammelt og ting beveger seg raskt nå, så det kan være mange flere nå. Jeg vet ikke.
Det er forresten også straffbart å publisere billedmateriale av ting som har skjedd i Israel – uten at dette på forhånd har blitt klarert med sensuren – så også der bør man være litt skeptisk i forhold til hva som kommer frem. Rykter sier jo at de enten allerede har gått tomme – eller at dette snart vil skje – for den spesielle typen “intelligent ammunisjon” som de behøver til rakettforsvaret sitt. Dermed blir de sårbare overfor innkommende droner og missiler på en måte de ikke har vært tidligere. Den pågående krigen er helt opplagt Bibi Netanyahus hjertebarn og noe han har gått og fantasert om i førti år, men det spiller seg ikke ut slik verken han eller Donald Trump hadde håpet på. Iran er jo et digert land med over 90 millioner innbyggere, hvorav minst ti millioner er “hard core” revolusjonsgardister som har trent aktivt på skkurat dette scenarioet like lenge som Netanyahu har drømt om å gjennomføre det. Du kan si de er “godt forberedt” og villig til å holde ut hva som helst, til siste bitre slutt. Hvordan skal man slåss mot noe sånt? Dette handler ikke om hvem som er de snille og de slemme, hvem som har hva slags rettigheter, eller noen som helst annen slags svada: Krig er i sin ytterste konsekvens en matematisk ligning hvor man plotter inn tidsforbruk, antallet døde og hva slags ressurser de har å bruke på fortsatt krigføring. Iranerne har neppe noen planer om å overgi seg.
Deri består hovedproblemet for motparten. Som politisk sammenhengende enhet med noenlunde kontinuitet i kulturen så er Iran 7000 år gammelt. De har vært muslimer i 1300 år. USAs fiendtligheter mot Iran begynte i 1953, med kuppet mot Mohammed Mossadegh, i regi av CIA, fordi den demokratisk folkevalgte “moderate sosialisten” Mossadegh hadde planer om å nasjonalisere oljeindustrien. Deretter ble Reza Sjah Pahlavi innsatt som diktator og det hemmelige politiet Savak brukte de neste 25 årene på å systematisk utrydde alle andre folkelig organisatoriske forsamlingsmåter enn de religiøse, slik at når revolusjonen kom i 1979 så spilte alt rett i hendene på Ayatollaen. Det var det eneste alternativet som fantes. Siden den gangen har det vært “kald krig” mellom USA og Iran, med Israel fanget i midten. Det er kanskje teknisk sett sant som Trump sier, at alle presidenter siden Jimmy Carter har ønsket å “gjøre noe” med Iran, men ikke før det fikk inn rævklovnen de har nå har noen vært dumme nok til å starte noe faenskap. Det er jo opplagt selv for en lenestolstrateg som meg at Iran ville svare med å skape uro i hele regionen – inkludert men ikke avgrenset til å stenge Hormuz – hvis amerikanerne angrep dem. Jeg mener, kom igjen. Hvor og på hvilken måte er USA sårbare? De tåler ikke særlig mye press mot pungen før de begynner å gråte, så det er bare å angripe pengene deres. Opplagt sak. Vi har ennå ikke merket konsekvensene av ødeleggelsene rundt Den persiske gulf for det er jo fort et par måneders “slep” – eller om du vil kalle det hengetid, forsinkelse eller noe annet – før de økonomiske våpnene blir merkbare ute blant folk flest. Så langt har det bare vært en etter måten ubetydelig økning i drivstoffprisene, men ting kommer til å bli mye verre så snart virkningen av mangel på aluminium, helium, naturgass og kunstgjødsel treffer markedet med bredsiden først.
Selv om de stanser krigshandlingene i dette øyeblikk – noe de burde, men neppe kommer til å gjøre – så vil det komme flere år med vonde ettervirkninger etter det skadeverket som allerede har skjedd. Først og fremst for de som befinner seg der på stedet, selvsagt, men også i form av ringvirkninger som treffer alle andre. For eksempel flyktninger. Vi må påregne noen millioner av det slaget på vidvanke gjennom de neste 10-20 årene. Deretter kommer hele “verdenshandelen” til å måtte hanskes med alle mulige slags sannsynlige og usannsynlige dominoeffekter minst like lenge. Og for hva? Hvem har tjent noe på dette idiotiske opplegget? Det eneste opplagte svaret er våpenindustrien og andre som vet å omsette andres ulykke til klingende mynt i egen kasse, men på det politiske nivå er dette bare skadeverk. Situasjonen kommer til å holde seg betent i Gud vet hvor lang tid fremover. Både USA og Israel rives tildels istykker på grunn av intern strid om det som har skjedd, fordeling av skyld for krigsforbrytelsene og så videre, mens resten av verden må slite med fysiske og psykiske skader som har blitt påført både materiell og befolkninger. Jeg er ingen spåmann men visse ting er såpass forutsigbare at enhver idiot bør kunne se dem.
Til slutt legger jeg ved et stykke klassisk heavy metal som nylig har blitt sluppet.
Betel («Els hus» eller «Guds hus») er det historiske navnet på stedet Beitin et stykke nord for Jerusalem. Det var en grenseby beskrevet i Den hebraiske Bibelen som var lokalisert mellom områdene til Benjamin og Efraim, og er også en lokalisering navngitt av patriarken Jakob ettersom det var der han drømte om en trapp opp til himmelen hvor engler steg opp og ned.
Det hender at jeg anbefaler filmer, for eksempel Jacob’s Ladder (Adrian Lyne, 1990), som er en ganske creepy grøsser om en veteran fra Vietnamkrigen som begynner å oppleve hallusinasjoner. Siden baller det på seg … men det er faktisk vanskelig å lage noe synopsis til plottet i filmen som ikke røper mange av de beste sjokkene som kommer underveis. Og tro du meg: Dette er ikke en film man glemmer raskt. Imidlertid kan vi jo godt si at et element som dukker opp i historien er medisinske eksperimenter som amerikanske myndigheter utførte på diverse segmenter av sin egen befolkning, uten disses vitende og vilje, blant annet soldater. Det er en stygg historie. For å sette seg inn i sakene kan man begynne med søkeordet MKULTRA, som var CIA sin kode for opplegget, og se hva som dukker opp på nettet. Det overordnede målet for prosjektet var total mental kontroll, i enhver betydning og med alle midler.
Alle som har prøvd seg på en politisk karrière – stor eller liten – har oppdaget at det er vanskelig å gjete mennesker. Det er akkurat som de typisk alltid gjør det motsatte av det man ber dem om, selv om det er aldri så velment og fornuftig. Så hvis man vil ha noe gjort må man bruke alle slags overtalelsesteknikker og kognitive heksekunster, med mindre man bent frem betaler folk for å gjøre ting. Du vet. Bestikkelser og smøring. Noe lignende foregår også innenfor den konvensjonelle barneoppdragelsen. Selv er jeg jo ganske gammel slik at jeg kan huske det å leke med fyrstikker, men jeg vet ikke om dette er noe som fortsatt foregår. I disse tider får småbarna formodentlig fullt ut funksjonerende flammekastere innenfor varemerket My Little Pony, mens på 60-tallet fantes det ikke engang engangslightere av plastikk. Tidene forandrer seg i takt med den teknologiske utviklingen, selv om menneskenaturen forblir den samme.
Generelt sett prøver vi å skjerme alskens uskyldige smårollinger fra denne verdens mange ulykker og ondskap, selv om det kommer et tidspunkt når man bare må slippe taket og la dem seile sin egen sjø. Formyndermentalitet kan antas å ha sitt biologiske opphav i trangen til å verge barna — men det er en kjent sak at ting noen ganger går alt for langt. Som vi alle vet er det jo nødvendig å ha myndigheter som tar seg av daglig styre og stell med sånt som angår “fellesskapet” og samfunnets materielle beskaffenheter, men ingen liker å bli kommandert og herset med langt ut over hva som er rimelig og nødvendig. Her dukker det opp en litt interessant distinksjon mellom diktator (altså en person) og diktat (hva denne personen prøver å få deg til å gjøre), som igjen kan utledes til et korollat: Man behøver strengt tatt ingen diktator for å ha et diktat. Hvis “budskapet” er sterkt nok vil alle som er medlemmer av budskapets kulturkrets bidra både til at diktatet blir overholdt og at de som forbryter seg får sin straff. Dermed har vi fått lover. Ser du hvordan dette fungerer? Rettferdighet er når disse lovene er rimelige, kjent på forhånd og gjelder for alle medlemmer av samfunnet.
Det kler meg dårlig å sitere Margaret Thatcher – siden jeg mest sannsynligvis er noen slags kommunist – men ikke desto mindre holder jeg med henne i påstanden om at internasjonale lover er alt vi har, slik at hvis hvem som helst bare kan bryte dem når og hvordan som helst, så har vi i praksis ingenting. Jeg antar at de fleste har fått med seg situasjonen i Midt-Østen, kanskje til og med i en sånn grad at de er drit lei av hele mannskiten. Du vet. Summetonen kommer etter få minutter med å lytte til noens meninger om Iran, Israel, USA og hva som enn foregår med denne saken. Er det noe poeng å si noe i det hele tatt? Rett og galt er jo velkjente størrelser. De betyr akkurat det samme nå i dag som de gjorde i den føkkings steinalderen. Dette kommer aldri til å forandre seg. Uansett hvor mye tåkeprat folk klarer å presse ut av det blafrende rævhølet de har midt i ansiktet så er det kjennsgjerningene på bakkenivå som avgjør hva som er sant. Det alle kan se. De som dreper og de som blir drept. Det er ikke komplisert.
Til sist et musikalsk bidrag fra bandet som spiste sin egen kroppsvekt i LSD men fortsatt ikke fant noen svar.
