Kompetanse eller å være kompetent refererer i dagligspråk til kvalifikasjon, «dyktighet til noe», «å kunne noe» eller «å være i stand til», men begrepet brukes gjerne i flere ulike betydninger, og særlig i juss og pedagogikk er kompetanse et faguttrykk med en mer presis betydning.
(Wikipedia)
Uansett hvordan ting ellers er lagt opp rundt folks boligsituasjon så har alle typisk en ytterdør. Hvis det noensinne og av noen grunn blir aktuelt å bytte denne ytterdøra, er dette noe folk som regel tenker at de kan gjøre selv? Det tviler jeg på. Jeg mener, jeg kan gjøre det uten å føle noen form for tvil i forhold til noe ledd i hele arbeidsprosessen, men det er bare fordi jeg allerede har byttet noen dører noen ganger i løpet av livet så jeg vet hva det handler om. Det er ikke vanskelig, bare “fiklete” hvis man er alene om jobben. Imidlertid tror jeg at jeg ville tatt en telefon til forsikringsselskapet for å høre hva de synes om saken før jeg planla noe mer. Det er ikke sikkert det er nok at man kan selve jobben sånn rent teknisk sett, det kan også hende at man må ha noen slags faglig autorisasjon for at det skal være en “godkjent forsikringsjobb” dersom det siden blir aktuelt å kreve noen utbetaling etter innbrudd og så videre.
Hva annet skjer i huset? Jeg klarer ikke umiddelbart å komme på noen normal håndverksjobb som jeg ikke “kan”, eller i det minste “forstår” selv om jeg har lite hands-on erfaring med selve jobben (som typiske rørleggergreier). Jeg føler meg følgelig “kompetent” til å håndtere det meste av håndverksoppgaver som kan oppstå i en normal bolig, men det er langt ifra sikkert at jeg gidder. Ihvertfall ikke ved dette tidspunkt av livet. Kroppen min føler seg veldig ferdig med “muskelarbeid” selv om hodet ikke alltid forstår dette. Jeg merker det jo etterhvert når jeg setter i gang med noe på en litt for friskusaktig måte. Dette er også et element av begrepet kompetanse: Å kjenne sine egne begrensninger. Det er sånn sett mye jeg kunne gjøre for tyve år siden som jeg ikke engang gidder å prøve nå i dag. Det er jo ikke nok å vite hvordan jobben skal gjøres, den skal også rent fysisk gjøres. Ellers kompetente individer kan bli gjort “funksjonelt inkompetente” fordi de har tatt på seg mer enn de klarer å stå av i forhold til hvor mange armer de har, hvor mye tid og det ene med det andre.
Laurence Peter – en kanadisk professor i pedagogikk – lanserte i 1969 boka The Peter Principle som handler om “kompetansens død” så å si, særlig om den vanlige tendensen som finnes i arbeidslivet hvor man forfremmer dyktige folk helt til de når sitt inkompetansenivå i en stilling de ikke mestrer. Det blir for mye for dem, noe går galt, ting kommer ut av kontroll, firmaet mister kunder og taper masse penger, det blir skrik og skrål, ditt og datt, enden på visa er uansett at man blir degradert tilbake et par hakk og aldri siden forfremmet — hvis man ikke bare får sparken fra hele jobben. Senere har “prinsippet” blitt tatt i ymse retninger av mange andre, blant annet som navn på selveste “karrièrejaget” med alle sine hverdagstragedier, men jeg tror ikke det er i vanlig bruk lenger. De hadde jo et annet forhold til begrepet kompetanse i 1969. Det var ikke like formelt og organisert rundt alskens “tillatelser” som det siden har blitt, med krav til dokumentasjon og autorisasjoner i alle ender. Det handler ikke lenger fullt så mye om at man “kan” den oppgaven man har foran seg, men om at man “har lov” til å løse den, som man som håndverker bare kan ha dersom alt papirarbeidet er i orden. Om ikke på noe moralsk grunnlag så bør man i det minste av denne grunn tenke seg om et par ganger før man “betaler svart” for noe. Det kan bli en komplikasjon i en fremtidig forsikringssak hvis man ikke på noe rimelig grunnlag kan påstå at man “gjorde jobben selv”, som er den eneste gangen man bør betale svart. Altså når man selv er kompetent til å gjøre jobben, men man gidder ikke. Man vil heller bruke tiden på for eksempel en feriereise.
Vi kan ellers skille mellom “fagmessig dugelighet” av den typen man må ha innenfor håndverksyrkene og “intellektuell kompetanse” av den typen man må ha for å forstå et teoretisk problem. Disse to henger ikke alltid bra sammen, men det ene er ikke nødvendigvis noe hinder for det andre. Noen ganger hjelper det å ha god intellektuell kapasitet når man setter i gang med en praktisk oppgave, men man støter faktisk ganske ofte på “fagidioter” på den teoretiske siden, som ligner hjelpeløse barn i sin omgang med livets materielle aspekter selv om de er flinke nok som akademikere eller andre “kontorister”. Jeg forstår ikke egentlig dette. På den annen side kan jeg jo godt huske at vi hadde mange som var veldig “skoleflinke” i alle fag på ungdomsskolen, men samtidig fette dårlige i både gym, sløyd og sånne ting. De har jo også bevegd seg videre inn i arbeidslivet, og de bytter neppe utgangsdøra si selv, for å si det slik.
Radikalfeminisme er en venstreradikal retning innenfor feminismen som bygger på en teori om at alle menn undertrykker kvinner gjennom patriarkatet og som ønsker en radikal omveltning av samfunnet. Radikalfeminismen omfatter et mangfold av perspektiver, og mens noen radikalfeminister ønsker å eliminere det de forstår som menns privilegerte stilling i samfunnet ønsker andre å eliminere hankjønnet eller at kvinner bare bør leve med andre kvinner.
Radikalfeministene tilhører en ganske eksklusiv gruppe av pseudointellektuelle avskum på den politiske venstresiden. Begrepet “feminazi” har forsåvidt vært i uformell – og ofte ironisk/humoristisk – bruk lenge som betegnelse på denne gruppen, men det er ikke bare en spøk fordi det henviser til det ideologisk fundamenterte mannshatet som skiller radikalfeministene fra moderate krefter innenfor kvinnebevegelsen, som typisk er mer opptatt av pragmatiske problemstillinger tiljnyttet juss og økonomi. Misandri er ikke et ord man hører like ofte som sitt kontrapositive motstykke misogyni, men de betyr i prinsippet det samme, henholdsvis mannsforakt og kvinneforakt, basert i fordommer og ideologisk pølsevev om hva det “betyr” at man er født som det eller det kjønnet. Som alle vet er det jo individuelle variabler som avgjør hva slags menneske man utvikler seg til å bli; hvorav kjønnsidentitet naturligvis legger sterke føringer, men det er på ingen måte det eneste utslagsgivende elementet som definerer folks karakter og personlighet, Jeg vil si at det for det meste ikke engang er relevant — men det er fordi jeg lever i et liberalt samfunn som har fattet – og iverksatt – politiske vedtak om “sosial utjevning” over slike tradisjonelle skillelinjer. For å si det sånn: For femti år siden var det oppsiktsvekkende med “kvinnedominans” i regjeringen (jeg kan huske det), men – gi og ta noen evneveike fjøsnisser i kommentarfeltene – i dag er det ingen som seriøst teller hvor mange det er av det ene eller det andre kjønnet i noen “tradisjonelle mannsjobber”. Det som teller er jo uansett at de får jobben gjort, ikke hvem de ellers måtte være i sitt privatliv.
Psykologisk sett kan jeg forstå det dype behovet for en “uangripelig identitet” men dette er dessverre verken mer eller mindre enn “gudstro” når det kommer til realistisk soliditet. Altså verdiløst i henhold til sitt formål innenfor en horisont av sannferdighet, men desto mer effektivt som et nærmest narkotisk virkemiddel man kan sniffe opp i nesa eller sprøyte inn i åra for å “finne formen” foran en debatt. Det finnes jo ikke noe saklig rimelighetsgrunnlag – verken biologisk eller filosofisk – for å påstå at “menn og kvinner” er faste kategorier for kjønnsidentitet, og definitivt ikke de eneste alternativene som finnes. Dette er bare folkelig overtro. I praksis vil man jo sjelden se annet enn individer som enten fremstår som tydelig “kjønnsprofilerte” menn og kvinner – i kraft av antrekk, kroppsfakter, stemmebruk og så videre – eller de er noen ganger mer “androgyne” og kjønnsnøytralt aseksuelle i sin personlige fremferd — slik at dette “føles normalt” i de fleste menneskers hverdag. Folk har ikke typisk noen realistiske tanker rundt kjønnsinkongruens. De forholder seg bare til det de ser og møter i sitt eget liv. De fleste som sliter med diverse “negative tanker” om sin egen kjønnsidentitet har sentrert dem rundt tvilen på om de er “gode nok” innenfor kjønnsrollen, eller om de ikke burde “være mer” eller “gjøre mer” for å fremstå som et passe brunstig og imponerende eksemplar av sin kjønnskategori, som typisk er det man er “født som”. Man møter nesten aldri noen som er “trans” og bare ganske få som avviser kjønn som meningsfull kategori – eventuelt så avviser de seksualitet – til en slik grad at de definerer seg som “intetkjønn” i alle sosiale sammenhenger. Nesten alle er fanget i en fjollete maskerade som handler om å “fremføre” en identitet som er vel så mye påført dem utenfra som dyrket frem innenfra. Vi har i dagens Norge et ganske kjønnsnøytralt arbeidsmarked selv om det på ingen måte er knirkefritt, slik at det “faglige” er forsåvidt bra, men vi har fortsatt typisk helt forskjellige forventninger til kjønnsrollenes “orden og oppførsel”, særlig innenfor parringsspillet, som for vår arts vedkommende er noe som pågår til enhver tid og på ethvert sted. Sexpress er en forutsigbar konsekvens av dette. I den grad vi kan snakke om et kjønnsmarked så er det i dette markedet mye mer tilbud enn etterspørsel innenfor kategorien “menn som har lyst til å pule” — og i den grad vi kan snakke om kjønnsmarkedet som et sirkus, så preges denne manesjen av flere klovner enn akrobater.
Jeg tror vi bør gi radikalfeministene rett i at menn ofte er plagsomme og noen ganger direkte seksuelt farlige for kvinner. I de fleste tilfeller er jo menn større og sterkere enn partnerne sine, slik at de “har dem i sin vold” dersom det kommer til stykket (bare unntaksvis er kvinnen i forholdet den mest kompetente innenfor fysisk nærkamp). Mange filosofer har påpekt at seksuelt samkvem ofte og på mange måter ligner vold mellom mennesker, eller ihvertfall at graden av “fysisk intensitet” i engasjementet plasserer dem i samme kategori. Tradisjonelt er tanken at mannen skal være pågående og aktiv – både i initiativ og utførelse – mens kvinnen skal være ettergivende, mottagelig og passiv. Det finnes hvor mange evneveike opplegg som helst innenfor “new age” og annen alternativ tekning – dessuten også en god del tradisjonell ideologi – om hvordan dette representerer kosmiske krefter, yin og yang, det evige maskuline og feminine prinsipp, lyset og mørket, eller hva annet slags dusteri har du. (For de spesielt interesserte kan det nevnes at urfeministen Simone de Beauvoir tok utgangspunkt i denne kategoriske tenkemåten i boka “Det annet kjønn” fra 1949, som har hatt en viss historisk signifikans.) På det realistiske nivå tenker vel de fleste at hva nå enn voksne mennesker har lyst til å gjøre seksuelt med hverandre – uavhengig av kjønnskategorier – må være greit, gitt at de ellers forstår hva de er med på og samtykker i dette. Det er sjelden at noen egentlig har lyst til å “snakke om sex” i pauserommet på jobben og andre steder hvor man typisk “har normal omgang” uansett hvor vanlig det eventuelt er med griseprat (som er noe annet). I den grad folk er i et parforhold så er dette den konteksten hvor sexen hører hjemme. Det er jo ikke først og fremst noe “samtaletema” men noe man gjør (eller ikke gjør) med den (eller de) man har den typen forhold til. Som overalt ellers og i alle andre sammenhenger i samfunnet er “unge menn” de farligste dyra folk møter i denne verden, både for hverandre og for alle andre. For eksempel skjer de fleste voldtekter i en sosial kontekst hvor partene allerede kjenner hverandre, det bare gikk liksom litt galt denne gangen. Ting kom litt ut av kontroll. Du vet. Rusmidler og det ene med det andre. Plutselig skjer det noe. Nesten alle kvinner har selv opplevd situasjoner hvor ting var i ferd med å skli ut – noen begynte å bli litt for plagsomt pågående – men de kom seg unna i tide, og tenker siden at det der var litt guffent men det gikk jo bra.
Folk sorterer hverandre i kategorier. Rase, klasse, kjønnsuttrykk, livssyn, aldersgruppe, stilvalg og mye mer, hvorav “personlighetstype” invariabelt ender med å være det viktigste på lang sikt. I den grad vi kan si at vi “kjenner noen” mener vi jo at vi kjenner deres karakter og går god for dem, slik at de det er snakk om er ihvertfall ikke noe verre enn oss selv. Ja han pleier å betale regningene sine. Fornuften påbyr at vi skjærer gjennom alle “filtere” og går for direkte observasjon av karakteren hos de vi blir presentert for like godt først som sist — men slik fungerer det ikke for alle. De har sterke filtere i forhold til hva slags kategorier av mennesker de forholder seg til på hvilke slags måter. Det har ikke noe med fornuft å gjøre, det er en følelsesmessig greie. De liker ikke svartinger, gamlinger, kvinner, menn, barn, hippier, muslimer, vegetarianere, trygdemottakere, streitinger, ungdommer, politikere, akedamikere … alle har noen de liker å pisse på. Det vil si noen de anser å stå på et lavere nivå enn dem selv i fortjenestefull verdighet. De har lavere rang enn deg. Dette er ikke i utgangspunktet noe problem, så lenge man forstår seg på å praktisere taus forakt med innlagt kald skulder og slapp hilsefinger, eller hvordan det nå enn blir, poenget er at man la folk være i fred selv om man ikke liker dem. Det er ikke forbudt å være rasist, det er bare “litt sosialt tilbakestående” og noe folk fint klarer å leve med så lenge de bare er “hunder som knurrer”. Det er verre med sånne som biter. Dem blir vi nødt til å “ta ut” på noe slags vis. Det er ikke bedre rasisme når den er rettet mot hvite enn svarte – bare arguabelt bedre historisk begrunnet – eller bedre “kjønnsfascisme” å forhåndsdømme alle menn enn alle kvinner, men sånn er jo folk. Det handler om praktisk realisme, pluss noen idèer. Et komisk aspekt hos radikalfeministene er jo tanken om at “mannen” – forstått nærmest som et platonisk ideal – er en evig fiende av “kvinnen”; som alltid vil bruke alle midler til å undertrykke og “eie” kvinnen, med list, makt, penger eller hva som ellers måtte være for hånden. Sånn sett snakker vi jo om en mytologisk form for kosmisk oppgjør mellom gudsmakter, eller nypaganisme om du vil, som kan være enten religiøs eller sekulær i uttrykket. “Ideologisk lesbianisme” – som godt kunne være aseksuell, poenget var “ingen menn” – oppsto som en forutsigbar følge av en sånn politisk linje, altså egentlig gjenoppdagelsen av nonnekloster som forretningsidè, et fellesskap eksklusivt av og for kvinner med “storfamilie” som typisk sosial dynamikk innenfor gruppen, eller “kollektivet”.
Ringen ble sluttet for omtrent et tiår siden, da radikalfeministene gikk av skaftet for alvor og slo seg sammen med fascistene om en felles sak som vi kan kallet “kjønnets renhet” og sammenligne med lignende fantasier om “rasens renhet”. Påstanden er at det må være to kjønn – og bare to kjønn – i menneskenes verden, noe som forklares ut ifra “biologi” (uansett hvor mange fortørnede protester biologer kommer med i forhold til saken), selv om alle vet – eller burde vite – at kjønnsidentitet bare er en kulturell fordom, eller skal vi heller kalle det et praktisk arrangement som fungerer helt storartet for de fleste (som jo også er de opplegget er beregnet på). Som tidligere nevnt er det normalt med en viss grad av nevrotiske krampetrekninger rundt om man er “bra nok” som mann eller kvinne, særlig i ung alder, men de fleste slår seg etterhvert til ro med at man er hva man er, så får det gå som det går. Det ligger noe livsfjernt over hele kjønnsdebatten, men likevel føles det “nært” for folk. Hvor enn mange slags varianter som finnes i teori og praksis der ute så har jo alle noe slags forhold til kjønn og seksualitet. Mye dreier seg om angst – som noen ganger blir sykelig – for den “nakne konfrontasjon” som ligger i selve seksualakten, når man mister kontrollen over “den sosiale masken” med minst èn annen person tilstede. Fantasi er jo som alle vet noe annet enn virkelighet. Og de som har miitær, politisk eller annen erfaring med strategi kjenner uttrykket “ingen plan overlever sitt første møte med virkeligheten”. Saken er at uansett hva en kvinne eller mann (eller hva man nå er) “bør” være så er det ingen som i praksis engang ligner på dette platoniske idealet. Folk er ikke perfekte, snarere tvert imot. Og noen er veldig langt unna det å være en perfekt representasjon av kategorien “kvinne” eller “mann” (eller hva som helst annet folk kan kategoriseres som). Hvorfor er dette et problem? Jeg skjønner ikke hvorfor dette er et problem. Imidlertid gjenkjenner jeg det overdrevne raseriet hos alle som mener at det finnes to kjønn – og bare to kjønn – i menneskenes verden; som er klare, distinkte, fundamentalt forskjelligartede, men først og fremst rene av form og kategori. Enten er man det ene eller så er man det andre, ferdig diskutert liksom. De “mellomformene” vi observerer (og som identifiserer seg slik) er egentlig bare en pervers fetisjering av vedkommendes seksuelle preferanser (som alltid er “neste sak på dagsorden” i denne typen debatter). Sannheten er imidlertid at mange har investert kraftig i kjønnet som symbol og de skal ha seg frabedt at noen tukler med greia, så å si. Det er tildels ekstremt viktig for mange at det ikke går an å stille noen spørsmål ved kjønnet deres, til en slik grad at hvis det overhodet kan stilles noe spørsmål om noens kjønn der ute, så er dette en trussel mot dem selv. “Kjønnets renhet” er jo ikke bevart. Dette er blasfemi.
Folk som ikke har peiling på lydteknikk og alt utstyret forbundet med å “rigge anlegg” henger seg noen ganger opp i ordet slaveforsterker. Det er et komisk ord for dem, særlig når de blir omtalt bare som “slavene” (som er vanlig sjargong i bransjen), men det betyr egentlig bare det samme som effektforsterker, når og hvis man har et splittet opplegg med egen forforsterker som driver et “passivt” effektledd, men disse to kommer som regel enhetlig sammen i samme kabinett for vanlig hjemmebruk. Det finnes egentlig ingen saklig grunn for å separere dem i en hjemmestereo som sjelden opererer med noe betydelig lydtrykk, annet enn at det kanskje ser litt barskt ut. Forholdet blir imidlertid et annet hvis man setter sammen et konsertanlegg som skal yte mange tusen watt i timesvis. Kjøling av faenskapet blir plutselig et problem, slik at å separere riggen ut i mange enheter med mye sirkulerende luft innimellom vil hjelpe betraktelig. Men nok om teknikken, poenget er at ordet slave er et som folk typisk reagerer på, enten det står alene eller i ordsammensetning, slik at slavehandel eller slaveøkonomi er ord for “onde ting” som liksom kommer med flagg og fanfarer, mens slaveforsterker altså er noe helt harmløst (selv om hyppig eksponering for høy lyd forsåvidt har skadet mange ører der ute). Jeg vet ikke hvorfor det har fått et slikt navn, men jeg antar at det handler om hvordan slavene gjør selve den tunge jobben mens de kontrolleres fra mixepulten (eller altså forforsterkeren).
Bortsett fra det lydtekniske fagområdet klarer jeg egentlig ikke å komme på noen positiv bruk av ordet slave. Enten brukes det nedsettende om folk, som for eksempel det å være en slave av sine laster og lyster, eller så beskriver det på en “teknisk” måte et forhold som handler om økonomisk eller annen utnyttelse av andre mennesker. De jobber under slavelignende omstendigheter. Hvis en avisoverskrift inneholder ordet slave så er det neppe gode nyheter som følger i selve teksten, for å si det slik. En viss lyrisk bruk av slavebegrepet forekommer – som når folk snakker om “kjærlighetsslave” og denslags – og dessuten så finnes det en hel seksuell underkultur som leker med maktspill mellom lydige slaver, dominante herskere og det ene med det andre, men for alle normale samtaler under de fleste hverdagslige omstendigheter vil ordet slave uten videre bli oppfattet som noe svært negativt, sannsynligvis kriminelt, ihvertfall ikke noe som folk har lyst til å få dumpet ned i fanget slik at de blir nødt til å forholde seg til det. Vi har generelt sett ikke lyst til å bli blandet inn i noe, som for eksempel hvis et klesmerke som vi liker plutselig viser seg å ha brukt slavearbeidere i den tredje verden og den typen ting. Sånt er jo guffent. Slavedriverne trekker på skuldrene og sier at der på stedet kan folk velge mellom dårlig lønn eller ingen lønn. Kjøpmennene slår ut med armene og sier at dagens marked har stramme konkurranseforhold — mens sluttbrukeren bare vil ha mest mulig for pengene sine og henvender seg derfor til den som har det gildeste tilbudet. Alle ledd i distribusjonskjeden vil ha best mulig betingelser for seg selv. Dette er selve motoren i økonomien vår. Det som driver folk er det som forbedrer situasjonen deres; umiddelbart eller på sikt, helst begge deler. Folk gjør ingenting hvis de ikke på noe vis har noe å tjene på det. Som biologiske skapninger med normale livsfunksjoner er dette kodet inn enhver celle av kroppen. Selv de som på tilsynelatende altruistisk vis gjør gode gjerninger på vegne av menneskeheten gjør det fordi dette bekrefter en idè de har om seg selv; hvem de er og hva de driver med i denne verden. Altså forfengelighet i sin ytterste konsekvens. Det lille speilet på veggen der er alltid det som definerer den store personligheten her. Sånn er menneskene laget. Vi skaper vår egen virkelighetsoppfatning.
Bortsett fra når det foreligger psykiatriske forstyrrelser er det et grunnpremiss i frie land at folk gjør som de gjør fordi de har lyst til å gjøre det de gjør, heller enn noe helt annet. Man kan selvsagt si at man må gå på jobb hver dag, betale regingene og så videre, men det er jo fordi man har lyst til å finansiere den livsstilen man ønsker å ha. Det folk tenker at de “må” ha i vår kultur befinner seg typisk et godt stykke unna det minste de kan klare seg med for “overlevelse” i helt grunnleggende forstand. Jeg klarer selv helt fint å se for meg hvordan jeg skulle ha organisert meg for “selvberging” i en nesten litt speidermessig forstand for eksempel i en tømmerkoie langt uti villmarka, uten strøm og sånt, men dette er jo ingen ønskelig tilstand. Minst halve vitsen med å ha et samfunn er at vi alle samarbeider om å heve standardene fra “naken overlevelse” til noe bedre, men det er bare mulig hvis folk faktisk “deltar i samfunnet” og ikke bare ser på det som noe utenfor dem selv, som kan være til hjelp eller hinder, alt ettersom, men det er aldri en del av deres identitet. Samfunnet er de andre. Hva fanden er poenget med å ha et demokrati hvis demos aldri skal være kritos? Rent konkret så “melder man seg inn” når man stemmer ved valg. Da har man sagt noe som har betydning i forhold til hva slags statsstyre (eventuelt kommune og annet) som man ønsker seg. Andre “meninger” man eventuelt måtte ha betyr mindre. Andre former for “innmeldelse” er å delta i diverse åpne forum for politisk arbeid, enten dette er et av partiene eller noe annet slags opplegg, men man må jo uansett gjøre noe. Det er svært bekymringsverdig når valgdeltagelsen blir så lav at de som er “politisk engasjerte” – og derfor mobiliserer mange velgere – uten å samtidig være “politisk kompetente” får større representasjon enn hva de strengt tatt fortjener. Før vi avfeier “usaklige velgere” som et utslag av (ofte ivrig) protestmentalitet bør vi kanskje stoppe opp og anerkjenne at “protest” er et fullstendig akseptabelt demokratisk virkemiddel, slik at spørsmålet bør handle om hva de protesterer mot. Selv er jeg tilbøyelig til å tro at når folk velger en klovn er det fordi de føler at politikken er et sirkus uansett og klovner er i det minste morsomme.
Fra et normalt forretningeperspektiv er den eneste gyldige metode den som handler om å få mest mulig for minst mulig på utgiftssiden mens man tar den beste prisen man kan oppnå på salgssiden. Resten handler om logistikk. Få jobben gjort; raskt nok, bra nok og uten sløsing med ressurser. Også kjent som styring. Mye er likt for alle typer menneskelig virksomhet slik sett. men hva som er effektivt vil variere ut ifra hva slags tidshorisont man måler resultatene sine innenfor. Det er for eksempel aldri i seg selv meningen at offentlig virksomhet skal “lønne seg” – vi forventer at de heller skal gi politiske resultater på lang sikt – mens dette alltid er selve hovedpoenget for et kommersielt foretak. Om ting ikke lønner seg, hva er de da? Hobby? Veldedighet? Det er ihvertfall ikke forretninger i noen konvensjonell forstand. Folk legger typisk ned ulønnsom virksomhet slik at de kan fokusere på hva enn “det nye” er som har smadret markedsgrunnlaget deres. Tilpasning er jo en nødvendig overlevelsesegenskap uansett hva slags situasjonsforhold man står overfor, enten vi snakker om naturen eller kulturen. Hva er det vi alltid sier? Det er aldri terrenget som tar feil når man ikke får det til å stemme med kartet. Realisme handler nesten alltid om å gjøre det beste man får til med det man har, uten å gråte over alt man ikke har, eller om man er villfaren fordi man klønet ting til etter å ha handlet på et tynnere grunnlag enn det realistiske. Sånt skjer jo. De eneste som aldri mislykkes med noe er sånne som aldri gjør noe. Resten av oss har etterhvert oppfattet al livet er en læringsprosess hvor det lønner seg å være mistenksom mot sin egen “mestringsfølelse”, men ikke til en så sterk grad at angsten tar overhånd. Det er jo som regel dette som skjer når folk overtenker ting sånn at “handlingens øyeblikk” kommer og går uten at de rekker å komme seg på banen og delta i spillet mens det foregår. Plutselig har toget gått, som folk sier. Det eneste man kan gjøre hvis man gikk glipp av èn mulighet er å vente på den neste, fortrinnsvis bedre forberedt og “klar for å handle”. Noe vil alltid dukke opp, det handler bare om å gripe de sjansene man får så snart de kommer. Dette krever selvsagt at man er “våken” og følger med på tingene rundt seg. Du vet. “Carpe diem” og så videre. Det går ikke an å understreke dette ofte nok.
Paleolittisk tid er den eldste delen av steinalderen. Begrepet er sammensatt av de greske ordene for gammel (palaios) og stein (lithos). Dette tidsrommet av forhistorien begynner med de første kjente steinredskap om lag 2,6 millioner år før nåtid. Perioden varer frem til slutten av siste istid (ca. 10 000 år før nåtid) da den avløses av mesolitikum. Endringer i materiell kultur i paleolitikum er nært knyttet til utviklingen av mennesket.
(Store norske leksikon)
Ved ettersyn viser det seg at SNLs artikkel om “paleolittikum” er skrevet av en kis som jobber for Riksantikvaren — og han bommer litt med starten av perioden, nærmere bestemt den såkalte oldowan-teknologien som faktisk starter for hele 3.5 millioner år siden, med hva vi må kalle enkle men effektive bruksredskaper utført i steinmateriale. Det er litt omdiskutert om de eldste redskapene vi kjenner ble skapt og brukt av skapninger vi ville gjenkjent som “mennesker”, men det er ingen tvil om at de spesialtilvirket diverse “hjelpemidler” – det vil si verktøy – på en måte som viser at de visste hva de drev med. Selvsagt har intet overlevd av det de eventuelt fremstilte og brukte i mer forgjengelige materialer som bein, skinn, treverk og annet, men det er naturlig å anta at de eldste steinredskapene bare representerer den synlige delen av en større materiell kultur. Imidlertid dukket ikke den første skapningen alle anerkjenner som “mennesker” opp på scenen før de ovenfor nevnte 2,6 millioner år siden, med homo erectus; “det oppreiste menneske”, som vel må sies å være den mest vellykkede utgaven av vår art, hvis dette defineres som et langt liv med små endringer i kulturgrunnlaget. Homo erectus varte i to millioner år og er de arketypiske “steinaldermenneskene” folk ser for seg — sånn som de fremkommer i for eksempel filmen Ildkrigen fra 1981.
Hele den perioden vi kaller “nedre paleolittikum” tilhører i prinsippet homo erectus og deres acheuliske redskapstradisjon, som særlig handler om noe vi kaller “håndøks” men som vi strengt tatt ikke kjenner formålet til. De virker ofte litt i overkant pyntet til å være praktiske verktøy. Selv tenker jeg at de kanskje fungerte som “valuta” på noen slags måte, men ingen vet. Tradisjonen forsvinner uansett samtidig med at homo erectus forsvinner, et stykke inn i “midtre paleolittikum”, som er den epoken da det fantes flest “mennesketyper” samtidig, fra omtrent 300.000 år siden og frem til homo sapiens dukker opp i Europa for omtrent 50.000 år siden. Den paleolittiske “mørke middelalder” er veldig uoversiktelig i forhold til når og hvordan de forskjellige mennesketypene oppsto, samt hvordan – eller i det hele tatt om – de samhandlet med hverandre, og så videre. Alt begynner imidlertid med homo erectus, som sprer seg ganske kraftig utover, fra Spania i vest til Indonesia og Kina i øst, muligens også nord for alpene i Europa, men definitivt “overalt” i Afrika. Siden ser det ut til at isolerte grupper har utviklet sine egne fysiske særtrekk, men om dette er arter eller raser – det vil si om de kunne formere seg med hverandre og avle formeringsdyktig avkom eller ikke – forblir uavklart. For eksempel betraktes neandertalere som et utviklingstrinn “høyere” enn erectus, som oppsto (i Europa) samtidig med men uavhengig av sapiens (i Afrika). Vår siste felles stamfar – så vidt vi vet – er altså erectus, men siden det finnes genetisk materiale fra neandertalere i så å si alle ikke-afrikanske befolkninger må vi anerkjenne at vi ikke var så forskjellige at vi utgjorde distinkte “arter”, slik som for eksempel hester og eseler. Hybridene har åpenbart overlevd og formert seg videre. Ved dette tidspunkt eksisterer de som “skygger” i vårt eget genetiske materiale, med noen fordeler og noen ulemper som en følge av dette.
Om neandertalere kan vi si at det siste renrasede individ i slekta døde i Spania for førti tusen år siden. Siden har de ikke vært å se. Årsaken til dette befinner seg på spekulasjonsplanet uansett hva man måtte tro, men enkelte ting virker mer realistiske enn andre. Selv synes jeg det virker som om de ble demografisk “oppslukt” av en mye mer tallrik sapiens-befolkning slik at de endte akkurat der vi finner dem i dag: Som en fraksjon av det genetiske materialet i etterkommerne etter de sapienserne som utvandret fra Afrika og de neandertalerne som allerede befolket Europa, men bare i små, spredte og asosiale grupper. Det skal jo for eksempel ikke svært store variasjoner til i fertilitet, fødselsrater, barnedødelighet og den typen ting for at tallene vil bli statistisk signifikante i løpet av ti tusen år, som er mer eller mindre det tidsrommet da sapiensere og neandertalere var “samboere” i Europa. Uansett havner vi for 50.000 år siden i “øvre paleolittikum” — mens istiden fortsatt var på sitt høyeste. Hva drev folk med? Vi kaller dem typisk “jegere og samlere” men dette kan man forsåvidt kalle folk den dag i dag: Vi “jakter” på ting vi vil ha og “samler” på sånt som vi tror kan være nyttig. Det vi ser for oss er vel nærmest noen slags nomadisk livsstil som handlet om jakt på store landpattedyr, fra hest og bison til reinsdyr og mammut. De var ikke bofaste. Vi ser for oss at de fulgte viltet og etablerte periodiske leirplasser på diverse “bra steder” etterhvert. Kort sagt, vi overtok livsstilen til neandertalerne og fortsatte bare i deres fotspor helt til slutten av forrige istid for 12-15.000 år siden. Da får vi en “mesolittisk” landsbytid som varer frem til etableringen av jordbruk, som varierer noe i tid etter hvor i geografien man befinner seg. Befolkningen er jo strengt tatt ikke “neolittisk” før de er bofaste og for det meste sysselsatt med jordbruk og husdyrhold. Uansett varer steinalderen i praksis helt frem til jernalderen for “normale” mennesker og i økonomisk forstand. Det er også noen definisjonsmessige uklarheter rundt høykulturene i Sør-Amerika og ellers, som jo aldri hadde noen “bronsealder” i den forstand; teknisk sett var de neolittiske, men de var definitivt på høyde med både bronse og jernalderkulturer ellers i verden så langt som vi forstår begrepet “høykultur”.
Mennesker i dag er som mennesker alltid har vært. Den eneste meningsfulle forskjellen ligger i det materielle livsgrunnlaget. Forøvrig har vi akkurat det samme instinktive driftslivet som alle mennesker alltid har hatt. Vi oppfører oss på en måte som er typisk for vår art, både på godt og ondt, og sånn har ting for det meste vært i to og en halv millioner år. Alle vet dette fordi alle er sånn. Selvsagt finnes det hvor mange kulturelle forskjeller som helst i detljarbeidet, men på litt avstand ser alle mennesker ganske like ut. Det emosjonelle responsmønsteret er også typisk, når vi korrigerer for kulturelle forskjeller og stimulansene ellers er de samme. “Typisk menneskelig” er kanskje ikke så helt enkelt å definere, men alle skjønner likevel hva det betyr. Det er jo på dette grunnlaget vi forstår hverandre (eller ikke). La oss si at vi kanskje snakker om det man tidligere innenfor rettsvesenet kalte “sjelsevner”. Vi føler oss “på bølgelengde” med de som har et “typisk menneskelig” responsmønster i hvordan de oppfører seg, selv om vi ellers kan være hvor ulike som helst. Vi klarer jo til og med å kommunisere ganske bra selv om vi ikke har noe felles språk når vi virkelig går inn for det. Imidlertid er vi også veldig nevrotiske og ustabile skapninger som er minst like skvetne overfor ting som ikke finnes som for det som objektivt sett er der. Det går ikke alltid bra når ukjente folk møtes. Eller når noen folk møtes, for den saks skyld. Selv om de mesteparten av tiden elsker hverandre klarer jo selv brødre, ektefolk og “de beste venner” noen ganger å havne i bitter konflikt over noe som ikke engang behøver å være noe viktig. Alle har sett sånt mange ganger. Vi kan sikkert enes om at også dette er “typisk menneskelig”, men kanskje ikke blant de tingene vi skryter mest av. Ellers har påskeuka begynt. Det ser ut mer som april enn mars der ute, men sånn har ting blitt. Hvert år har satt ny varmerekord alle de ti siste årene. Det blir sikkert litt av denslags fremover også i år. Det vil vise seg. Foreløpig gjør nordmenn det nordmenn typisk gjør: De følger etter den vikende snøen til fjells, for “å nyte påskeværet” og gjøre seg ferdig med vinterens skiopplevelser. Eller de reiser til syden for å møte våren.
Alle her vet selvfølgelig allerede alt om politikken som blir ført i Norge — og selv om man strengt tatt ikke vet noe kan man likevel ha mange slags fine og verdifulle følelser. Det blir uansett en beslutning av det etterhvert. Hvem skal man stemme på? Vi har typisk 8-10 forskjellige valgbare alternativ – altså partier som stiller liste ved valg – både til stortinget og i kommunevalgene i Norge. Noen steder har man et parti som fullstendig dominerer i bildet, men det vanlige er at flere partier søker sammen i noen slags koalisjon for å oppnå politisk flertall. Dette har for eksempel vært hovedregelen i norsk rikspolitikk siden Arbeiderpartiet sist hadde flertall alene noen gang på 60-tallet. Alle regjerer “sammen med” noen andre. For tiden jobber Senterpartiet og Arbeiderpartiet sammen i regjering, men de sliter på meningsmålingene. Vi må sannsynligvis påregne et regjeringsskifte etter neste valg, men detaljene rundt dette er foreløpig uklare. Alle partier har merkesaker som “de er villige til å dø for” – ihvertfall ved dette tidspunkt – så det eneste som virker rimelig sannsynlig er at Høyre danner regjering sammen med ett eller flere “samarbeidspartier”. Tallene tyder på at ting bærer i den retningen, men ennå er intet avgjort.
Fra de etter måten normale forholdene i Norge vender vi blikket mot USA, hvor de nettopp fikk gjennom et budsjettvedtak for de kommende seks måneder, men det var ikke akkurat smertefritt. Situasjonen der akkurat nå er at de i praksis har et politisk parti og et “antiparti” — i den forstand at på den ene siden har man folk som jobber for å drive landet mens på den andre siden har man folk som prøver å hindre dem i dette. Ikke fordi de har andre idèer og løsninger de er villige til å forhandle om i forhold til aktuelle saker og problemer som må løses, men fordi de ikke vil at “motstanderne” skal lykkes med noe. Deres mål er å felle regjeringen, punktum. Donald Trump eier det republikanske partiet nå; gjennom en hard kjerne av følgere som forguder ham på en måte som også skremmer alle de andre til lydighet. Det er vanskelig å forstå hva dette betyr. Hvordan kan noen som har selv det minste millifnugg av selvrespekt forholde seg så ukritisk til en sånn type som Trump? Herregud. Det er så man må holde seg for øynene, ørene, nesa og munnen. Hva som er absolutt fette sikkert er at det kommer til å bli skrevet mange bøker om denne merkelige perioden i amerikansk politikk så lenge det eksisterer noen slags versjon av USA. De sliter jo åpenbart med en eksistensiell krise der borte. Hvem er amerikanerne og hvor ligger fremtiden deres?
Noe lignende er det god grunn til å spørre britene om også. Meningsmålingene tyder på ar Arbeiderpartiet kommer til å vinne godt over førti prosent av velgerne ved neste valg – som imidlertid ennå er i det blå med hensyn til tidspunkt – slik at alt er tilsynelatende “normalt” i forhold til at Storbritannia tradisjonelt er et land med sosialdemokratiske kjerneverdier som instinktiv “ryggmargsrefleks” hos en solid majoritet av befolkningen, bare at dette er ikke hva våre besteforeldre ville kalt sosialdemokrater. Akkurat som i Norge har det britiske Arbeiderpartiet blitt overtatt av “blåruss” som trekker hele partiet i merkantilsitisk retning, hvilket jo tradisjonelt sett er høyrepolitikk som tar sikte på å tilfredsstille et ganske lite antall svært rike mennesker, det vil si “eierklassen”. Til tross for hva navnet antyder har “arbeiderklassen” mindre de skulle ha sagt i forhold til Arbeiderpartiets profil. De har hatt tildels ganske harde og skitne utrenskninger av “venstrevridde” i partiet etter at Keir Starmer overtok som leder og alle offentlige uttalelser fra den presumtivt nye regjeringen han snekrer sammen i disse dager handler typisk om å forføre velgere innenfor kategorien “sentrum-høyre”. Det konservative Tory-partiet er jo skandalisert og ødelagt av indre stridigheter langt inn i vanviddets grenseland, med bare dystopiske tall og dårlige resultater å vise til på den praktiske siden. De lekker velgere i begge ender, henholdsvis til Labour og til Reform UK (det tidligere Brexit-partiet). Rishi Sunak ble riktignok den første hindu statssjef i landet – som konklusjon på “året med tre statsministre” – men det ser ut til at han også blir den siste Tory i denne stillingen på ganske lenge. Minst et tiår, sier de fleste politiske spådomskunstnerne i Storbritannia, inkludert de som “holder med” Toryene.
Ellers i Europa virker det som om ting skurrer litt mellom Frankrike og Tyskland med hensyn til hva slags grad av engasjement man bør ha i forhold til Ukraina-situasjonen. Norges posisjon i bildet domineres selvsagt av den utsatte stillingen til Jens Stoltenberg. Alle vet jo at han er norsk så de tenker automatisk det de tenker, nærmest uansett hva Stoltenberg selv sier. Herregud for en jobb. Hans beste trøst akkurat nå må være at han i det minste slipper å forholde seg til Midt-Østen. Propagandaen hos de som mer eller mindre støtter Russlands rolle i bildet påstår at dette er en krig mellom Russland og “vesten”, med Ukraina som stedfortreder — en logikk som faller litt igjennom allerede ved det faktum at det var jo ikke Ukraina som gikk til angrep på Russland. Hallo? Når man krysser grensene til en annen stat med tanks, fly og hele pakka har man jo per definisjon startet en krig, selv om man kaller det “en militær spesialoperasjon” og insisterer på at det handler om støtte til og frigjøring av en lokalbefokning som ønsker å være russiske. En av sannhetene om krig er at sannheten er krigens første offer. Alle sier dette, men jeg vet ikke hvor uttrykket stammer fra. Sun Tzu? Det høres uansett ut som den typen ting alle bare vet og alltid har visst. Noe som opptar historikere er hvor grensene kan sies å ha gått når man studerer tingene i ettertid. Ikke så mye hva selveste sannheten var, men når hvem begynte å lyve om hva med hvilke slags skumle formål. Det er jo – og har alltid vært – mye renkespill innenfor disse kretsene. Folk lyver om alt mulig hele tiden, og støtter helst på de sakene som best sikrer deres eget fortsatte liv innenfor politikken. Eller beholde jobben, om du vil. Det er jo forsåvidt normalt at folk ønsker å beholde jobben. Er det ikke? Jeg tror det er normalt.
Blant mye annet eksotisk har jeg lagt merke til at det er fullstendig normalt på nettet å uttale seg temmelig skråsikkert om ting som man ikke har noe greie på. Du vet. “Meninger”. De er delte. For eksempel bevitnet jeg senest i dag tidlig – midt under morgenkaffen – en ung dame som påsto at P-piller virker hormonforstyrrende, slik at kvinner som “går på pillen” vil bli tiltrukket av menn som ikke er tradisjonelt maskuline, hva nå enn dette betyr. Beskjeden var åpenbart ment som noen slags advarsel. Feminiseringen av samfunnet og det ene med det andre. Sånt tar jo helt motet fra de skjøre små egoblomstene hos menn, slik at de blir vaginariske vegetarister med fotformsko og afrikansk tromme heller enn den brunstsnøftende sengegrevlingen Gud skapte dem som. Den foran nevnte unge damen mener å kunne observere at verden har blitt mer feminin enn hva den pleide å være, eller engang har godt av å være etter manges mening.
Selv har jeg levd lenge nok til å skjønne at jeg ikke kan uttale meg på vegne av “kvinner” – hvem de er, hvordan de fungerer og hva de vil – under noen omstendighet, og bare unntaksvis på vegne av “menn”. Har de blitt mer feminiserte enn hva de var for eksempel på 80-tallet? Jeg synes ikke det. Kanskje litt mer nevrotiske i forhold til om de “holder mål” i diverse sosiale sammenhenger men selve materialet er det samme som det alltid har vært. Statistisk sett har folk fortsatt rett når de sier “menn er menn” og himler med øynene, i sånne situasjoner når dette virker som en logisk forklaring for noe. Det er vanskelig å si noe fornuftig om hva det betyr å være “tradisjonelt maskulin” men man kan ihvertfall ikke være sutrete. Det forventes jo av menn at de skal ha en litt stoisk karakter og bare “stå han av” når det er noe. Hvis man gir seg til å klage og føle seg som et “offer” kan man liksågodt begynne å gå med skjørt i forhold til hvor “tradisjonelt maskulint” man oppfører seg. Sånn oppfatter ihvertfall jeg det — og jeg er bra fette “tradisjonell” på nesten alle vis.
Det er ikke sånn at jeg abonnerer på den typen innhold som den unge damen serverte, men jeg følger noen engelskspråklige komikere som åpenbart finner mye rart på nettet som de bruker når de skal oppsummere uken som har gått innenfor politikken og den typen ting. Man får bedre nyheter på den måten. Komikere prøver jo ikke å forklare poenget – gitt at de er flinke i faget – de bare peker direkte på sakens mer evneveike dimensjoner og lar folk trekke sine egne slutninger. Svigersønnen hans Donald Trump – Jared Kushner, gift med Ivanka – har vært litt fremme i nyhetene i det siste. Blant annet presterte han å si høyt at Gaza har mange verdifulle strandeiendommer, hvis man bare får flyttet befolkningen til “et annet sted”. Han driver jo med eiendomsutvikling så han har nese for sånt. Kanskje er han ikke akkurat noe politisk geni, men han klarte ihvertfall å ordne det sånn at han fikk to milliarder yankee dollars fra Saudi-Arabia til det store investeringsfondet sitt, som er det tiltaket han representerer nå for tiden, som han ikke lenger er “spesialutsending til Midt-Østen” for regjeringen Trump. Jeg kan ikke uttale meg på vegne av “jøder” – verken de eller jeg ville se på det som noen slags form for korrekt – men jeg vet hvordan historien virker, så jeg kan her og nå si ganske skråsikkert at den fortsatt pågående affæren i Gaza for evig og alltid vil være en mørk flekk i jødenes historie. Dette er allerede opplest og vedtatt. Det eneste som gjenstår er å få dannet seg en rimelig oversikt over detaljene i hvor stygt denne affæren vil ende til slutt. Foreløping foregår det jo mer eller mindre målrettede krigshandlinger, ut ifra gudene vet hva slags strategisk tenkning, formodentlig at de har et sett med mer eller mindre sikkert identifiserte individer som de leter etter. Jeg aner ikke. Hva slags planer foreligger for hva som enn er ment å følge etter denne affæren? Objektivt sett har jo Jared Kushner rett i at Gaza har “mange verdifulle strandeiendommer” så han virket forbauset da noen litt følelsesmessig opprørt sa noe om at folk skal jo tilbake til hjemstedet sitt når krigen en gang tar slutt. Det ser ikke ut til at det er særlig mye igjen der, sa Kushner om dette. Alt ligger jo i ruiner.
Gjenoppbyggingen av Gaza er noe som kommer til å skje ved et tidspunkt, men det er uvisst når og hvem som kommer til å stå for hva. Om palestinerne skal “flyttes” er åpenbart noe Kushner ser på som et aktuelt alternativ, som i så fall vil skape muligheter for virksomheten hans. Det er forsåvidt psykopatisk nok å bare tenke dette, men å si det høyt uten engang å reflektere over rekkevidden av hva man egentlig sier ligger langt under laveste tillatte standard for politisk teft. Alle skjønner at “Gazas fremtid” er mildt sagt uklar akkurat nå, som ikke engang nåtiden er lett å få noen slags oversikt over. I mellomtiden kan vi forsiktig antyde at Israel ihvertfall ikke har fått noen nye venner på grunn av det som har skjedd. Noen slags forklaring er nødt til å komme. Hva er det Israel har oppnådd militært som forsvarer de enorme tapstallene blant sakesløse sivilister og de nærmest altomfattende materielle ødeleggelsene i Gaza? Dette er vanskelig å forstå. I det aller minste er vi nødt til å tenke at israelere – i den grad de støtter dette – ikke betrakter livene til palestinske sivilister som like verdifulle som sine egne. Om vi kaller det klasse, rase eller noe annet spiller liten rolle, det lukter uansett vondt av greia. Det er ikke urimelig å kalle det apartheid og det er ihvertfall ikke antisemittistisk. Det er et ord som folk bruker til å beskrive noe de observerer, fordi de synes ordet passer. Det handler jo om systematisk forskjellsbehandling i forhold til elementære menneskerettigheter. Dette handler ikke om “jøder”. Jeg ville tenkt akkurat det samme hvis svenskene behandlet samene på noe slags lignende vis (eller vi selv, for den saks skyld) — fordi “undertrykking av minoriteter” er jo ikke akkurat noe nytt fenomen i verden. Det er heller ikke hensynsløs ødeleggelseskrig rettet mot en “intern” folkegruppe. Vi har bare ikke sett så mye av det i den nyere tid. Det ser for meg ut som om “en egen palestinsk stat” er en frase uten mening, samtidig som de ikke får israelsk statsborgerskap heller, så statusen deres forblir “uavklart”, i den grad de overhodet overlever det som foregår nå.
Kvantefeltteori (engelsk QFT, Quantum field theory) er en fysisk teori som anvender kvantemekanikk på felter. Kvantefeltteori er basisen for store deler av moderne teoretisk fysikk, spesielt innen partikkelfysikk. Kvantfeltteorien kombinerer den spesielle relativitetsteorien med kvantemekanikken, ved å tillate skapning og tilintetgjøring av partikler, dvs. overganger mellom materie (med masse) og energi. Partiklene beskrives som ladning av felter, og krefter mellom partikler beskrives som utveksling av virtuelle partikler (virtuelle vekselvirkningsbosoner). Partikkelfysikkens standardmodell er en spesiell type kvantefeltteori – en såkalt gaugeteori – som beskriver den fundamentale strukturen hos materien og dens vekselvirkninger.
I motsetning til hva folk tror har vi ganske god peiling på hva som foregår i den virkelige verden. Det er menneskesinnet som er vanskelig å forstå, dårlig kartlagt og uråd å “forklare”. Folk forstår ikke engang seg selv. Det er svært uvanlig å møte noen som kan gjøre rede for alt som foregår med dem og som har “kontroll over livet sitt” i videre forstand. De fleste strever med diverse “ukjente størrelser” som påvirker dem i hverdagen på kompliserte måter. Alle skjønner den mest banale fysikken: Verden består av stoff og krefter som virker sammen for å skape de tingene vi observerer. Vi kan beskrive egenskaper som størrelse, hastighet, vekt, dreimoment og så videre med tall og andre symboler og dermed etablere en matematikk som grunnlag for forståelse av fysikken. Så langt så vel. Alle skjønner dette. Mange klarer også å få med seg at tid og rom er koordinater i en høyere dimensjon, ikke separate fenomener i en banal “sansevirkelighet”. Men så begynner det store mørket å senke seg over hjerneland. Det er ekstremt vanskelig å “beseire” det fundamentale balletaket “sanseerfaringene” har på sinnet.
Vi sier gjerne ting som at “jeg tror på det jeg ser med mine egne øyne” uten noen kritisk refleksjon over hvor mangelfulle øynene egentlig er når det kommer til å samle inn data om “det som foregår der ute”. Det menneskelige sanseapparatet er veldig bra i forhold til et ganske begrenset sett med fysiske aktiviteter i det menneskelige livsmiljøet. Vi kaller dette banal eller naiv realisme. Man er i praksis et dyr som er fanget i “sansenes rike”, eller Samsara om du vil. På en måte er dette en uskyldstilstand (derfor ordet “naiv”) som handler om å forholde seg til kroppen og sinnet på en ureflektert måte. Eller altså den formen for “realisme” som handler om å ta “realitetene” som noe gitt. Det er ikke desto mindre svært vanlig å føle at “det er noe som ikke stemmer” med bildet. Folk sanser jo ting som ligger i grenseland av hva det er “meningen” at man skal kunne se, høre, føle og lukte som biologisk skapning. Vi har et “nytteområde” av ting som kan brukes til noe – ikke minst mat – innenfor det normale spekteret av livsaktiviteter og sansene våre er spesialisert i forhold til “det nyttige” sånn sett.
Elefanten i dette rommet er menneskesinnet. Hvorfor finnes det? Mange løser denne gåten med en walk-over; de postulerer at det er Gud som har gjort det sånn, ferdig snakket. Eventuelt kan man slenge på to halleluja og ett amen for effektens skyld. Imidlertid er ikke dette en tilfredsstillende forklaring for noe intellektuelt oppegående menneske. Det gir jo ikke i utgangspunktet noen mening at vi skal ha slik enorm kapasitet for databehandling. Selvsagt er det på mange måter en fordel, men det er også noe mistenkelig med det hele. Gitt at vi er typiske og “normale” skapninger, burde det ikke finnes tilsvarende livsformer som har utviklet seg på noenlunde lik måte over hele fjæla? Imidlertid observerer vi ingenting som tyder på noe slikt. Dette er en liten forstyrrelse. Det er nærliggende å tro at vi er spesielle. Et kosmisk unntakstilfelle. Det er også nærliggende å tro at alle mulige slags “fremmede raser” med høy IQ og avansert teknologi suser rundt der ute, hvorav noen av dem kommer hit, av ukjent formål.
Det er ubegripelig for meg hvordan det går an å tro på UFO, gitt at ordet UFO betyr at “de har vært her” (og er her kanskje ennå). Jeg liker ordet UFO fordi jeg tenker at det må stå for Utrolig Fjollete Overtro i forhold til interstellar romfart og andre aktuelle problemer tilknyttet tanken om at fremmede skapninger fra andre solsystemer – eventuelt “andre dimensjoner” på mer esoterisk vis – skal ha vært her på jorda, eventuelt er her ennå, eller “kommer på besøk” av og til. Det finnes mange varianter av det samme grunnprinsippet, som er at fremmede intelligenser enten samhandler med menneskeheten akkurat nå – rimeligvis på “skjulte” måter – eller har gjort det tidligere. For meg ser det ut som om folk ofte er skvetne i forhold til “grenseerfaringer” som for eksempel infralyd — som ofte kommer fra underjordiske vannløp og typisk får de som er sensitive for denne presumptivt ikke hørbare lyden til å både “se spøkelser” og det ene med det andre. Dette er jo ingen spøk for de som opplever slike ting, men de leter typisk i feil ende av problemet for å forklare – og kontekstualisere – det som hendte med dem. Vi er så vidt vi vet ikke omgitt av spøkelser, nisser, troll, utenomjordiske, underjordiske eller på andre måter “overnaturlige” skapninger. Det vi vet er imidlertid at hjernen er en kompleks affære som skaper den virkeligheten vi tror vi erfarer på måter vi ennå ikke forstår.
Det finnes tilsynelatende seriøse tiltak der ute, som for eksempel The History Channel, som jevnlig kommer med evneveike fantasier om hvordan aliens kom til jorda, bygget pyramidene samt mye annet, og så reiste de igjen. Det var det. Sånn forklarer altså de den mildt sagt krevende jobben det må ha vært å bygge mange av de mest imponerende kulturminnene vi finner spredt utover hele verden. Man behøver ikke å være ingeniør eller økonom for å forstå at hundre millioner tonn stein representerer et betydelig antall arbeidstimer for et svært stort mannskap, så man ender med spørsmålet: Hvorfor? Hva er poenget med å bygge det som i prinsippet er et kunstig fjell? Greit nok at de skal gravlegge er viktig person, men ingen er så viktige at det forsvarer å bruke den heltids arbeidsinnsatsen til “hundre tusen mann i tyve år” (som Herodot hørte i Egypt at de brukte for å bygge den store pyramiden hans Khufu). Herregud. Noen har sikkert regnet på hva det koster å arrangere innkvartering og forpleining for en sånn menneskemengde, for så helt lite er det definitivt ikke. Vi snakker jo for fanden om en middels stor by befolket bare av pyramidearbeidere som alle har normale behov for ernæring og underholdning. Dessuten skal alle oppgaver fortløpende organiseres og administreres slik at selve jobben går på skinner. Vi bør være imponerte over hva egypterne – og mange andre oldtidsfolk – fikk til med de midlene de disponerte. Dette er jo ganske formidable ting. Rundt femten millioner mennesker besøker hvert år Egypt for å se på herlighetene, mot en billettavgift, så det kaster jo litt av seg økonomisk også, den dag i dag.
Min personlige favorittepoke i Egypt er “Pyramidealderen” – også kjent som Det gamle riket – fra omtrent 2700-2200 før vår tidsregnings begynnelse, eller omtrent 4700-4200 før i dag. Vi ser en klar utvikling innenfor skikkene rundt kongegraver fra den førdynastiske epoken for 5100 år siden og gjennom både første og andre dynasti, frem til Det gamle riket begynner med det tredje dynastiet, eller mer spesifikt med at kong Djoser bygde den såkalte trappepyramiden i Sakkara, som var et aldeles uhørt byggverk for sin tid — eller for noen tid, for den saks skyld. Påfunnet tilskrives tradisjonelt arkitekten Imhotep, som senere ble dyrket som guddommelig. Det er jo ikke bare det man ser som er stort og imponerende, det er også et komplekst underjordisk anlegg tilknyttet Djosers gravsted. Man ser forsåvidt den gamle og den nye (relativt sett) tiden konvergere i dette anlegget. Gjennom et par hundre år hadde skikken vært mastaba, som er en rektangulært formet “blokk” av et gravsted med selve gravkammeret i sentrum og under jorden, men med et stort antall kammere for diverse gravgods hele veien rundt. Når de åpner mastabaer fra perioden før Det gamle riket finner de typisk tusener på tusener av krukker og flasker som må ha representert et betydelig forråd i materiell forstand. Tanken var åpenbart at den avdøde skulle ha “nok” av mat, vin og alle mulige slags husholdningsartikler til å klare seg gjennom et bra stykke tid “på den andre siden”. Helt i starten var det også menneskeofringer tilknyttet gravkulten, men dette forsvant i løpet av det andre dynastiet og ble erstattet av små statuer av det tjenerskapet som var påkrevet i henhold til personens sosiale rang.
Det virker som om Pyramidealderen innledet et nytt “format” i gravkulten. Hvorfor gravlegge den avdøde med alt mulig slags utstyr når man heller kan bygge et anlegg hvor folk kommer for å “yte sine bidrag” til at kongen – eller hvem det nå er – skal ha et komfortabelt liv i dødsriket gjennom mange hundre år senere? Det handler med andre ord om kollekt som man kaller det i moderne kirkelig sammenheng. Forsåvidt en stor kommersiell operasjon for det på stedet tjenestegjørende presteskap som samler inn alle offermidlene og sørger for at “de kommer dit de skal” i forhold til guder, konger, mennesker og det ene med det andre. Vi kan argumentere for at dødskulten til pyramidebyggerne pågår den dag i dag, i den forstand at folk reiser for å besøke disse stedene og betaler hard valuta for adgang, souvenirer og annet, akkurat som for fire tusen år siden. Den store pyramiden til Khufu er mest berømt, men hans far Sneferu – vi ser at navnet inneholder ordet “nefer” som betyr vakker, slik at han ville på norsk kanskje ha het kong Smukkas – var den som bygde flest av dem. “Roomservice i dødsriket” virker uansett som selve forretningsidèen bak disse prosjektene. De sluttet å bygge digre lageranlegg for gravgods – som uansett bare ble robbet så å si øyeblikkelig – og begynte i stedet å samle inn kollekt fra pilgrimene som kom for å besøke kongegraven. Man kan se for seg at dette var grunnlaget for en betydelig “presteøkonomi” tilknyttet driften av disse anleggene. Folk bringer kanskje mat og andre ressurser til “kongen” men han har jo forlengst sluttet å spise, slik at de materielle godene tilfaller de som jobber for kongen. Det er jo bare logisk. Nå i dag tilfaller offergavene formodentlig den egyptiske staten. Folk kan jo selv regne på hva femten millioner turister hvert år representerer i pengeverdi. Man bruker jo gjerne litt på å komme seg rundt og se alle tingene hvis man først besøker Egypt for å erfare kulturminnene der på kloss hold. Overalt betaler man inngangspenger, pluss at alle selvsagt skal ha både overnatting og servering i løpet av oppholdet sitt, slik at den totale turistøkonomien er “betydelig” og ikke noe som egypterne er innstilt på å miste – av noen grunn – med det aller første.
Marcus Vitruvius Pollio, oftest bare kalt Vitruvius eller Vitruv (født ca 80–70 f.Kr. – død etter ca 15 f.Kr.) var en romersk forfatter, arkitekt og ingeniør som skrev det store verket De Architectura libri decem («Ti bøker om arkitektur»). Det er det eldste bevarte verket om arkitektur og det eneste overleverte fra Romerriket. Bøkene er skrevet i tiden mellom 27 og 23 f.Kr. De architectura fikk stor betydning for renessansens gjenoppdagelse av klassisk gresk arkitektur. Den eneste bygningen som vi vet at Vitruvius har arbeidet på, var en basilika i Fanum Fortunae (dagens Fano), men bygningen er i dag forsvunnet. Vitruvius stilte tre krav til bygninger: De skulle være vakre (venustas), varige (firmitas) og nyttige (utilitas). Vitruvius gjorde også studier av menneskekroppen, og det var Vitruvius’ tanker som lå til grunn for Leonardo da Vincis Den vitruviske mann.
Når vi snakker om brutalisme innenfor arkitekturen har det ikke noe å gjøre med personegenskapen brutalitet – at man er hensynsløs, rå, voldelig og så videre – ordet henviser til det franske konseptet beton brut – i direkte oversettelse “tørr betong” – og betyr en arkitektonisk stilretning preget av mange synlige betongflater. At betongen i seg selv er et “brutalt” bygningsmateriale som ikke typisk appellerer til den vanlige sansen for estetikk ute blant folk er et sideargument, selv om det forsåvidt er saklig nok i debatten. Problemet er at “brutalisme” er et ord som gir riktige assosiasjoner men av helt gale årsaker. Betong er jo et stygt materiale — og jeg sier dette mer på grunn av enn på tross av at jeg er murer av fag. Betong er billig og effektivt – relativt sett – men synlig bør det ikke være. Problemet er at betong er fake, på samme måte som plast. Begge disse er materialer vi må slutte å bruke, innenfor en ganske trang tidshorisont.
Vi som er mer enn vanlig opptatt av Vitruvius sine tre bud innenfor arkitekturen – vakkert, varig og nyttig – liker ikke juks, selv om det er lønnsomt på kort sikt. Eller kanskje vi heller burde si at det er problematisk når juks blir lønnsomt på grunn av at systemet er designet for at det skal være slik. Hvor mange av dagens nybygg kommer til å vare i 500 år? Et byggverk er jo ikke “varig” hvis det holder seg solid og innenfor sin strukturelle integritet i bare noen tiår. Hvis det i tillegg ikke engang er pent oppfyller jo skaberakkelet bare ett av tre krav, gitt at det i det minste er nyttig i henhold til sitt formål. Dette er ikke nok til å fremkalle menneskers respekt. Ting som bare er nyttige har jo ingen sjel. Man bruker det og kaster det med et skuldertrekk. Imidlertid føler folk respekt for sånt som de intuitivt føler er både vakkert, varig og nyttig. Det er grunn til å anta at denne mentaliteten også gjelder det ubevisste forholdet folk har til omgivelsene sine.
Selv liker jeg den typen bygninger som ser ut som om de alltid har vært der og alltid kommer til å være der, fordi de er “logiske” i forhold til resten av landskapet. Man ser på bygningen og tenker at selvfølgelig må den ligge akkurat der den ligger og se ut akkurat som den gjør. Det gir mening. Noe mer behøver jeg ikke å forstå om saken. “Estetisk vellykkethet” ligger i en slags selvbevisst selvfølgelighet som bare fremkommer når de har utnyttet potensialet i “stedets ånd” til en tilstrekkelig grad. Det er ikke noe som liksom mangler der. Bebyggelsen har en “komplett” fremtreden. Alle tenkte sånn da de anla landsbyer og tettsteder i middelalderen. Ingen tenker sånn nå i dag. Jeg tror dette er hovedgrunnen til at så relativt mange blir så sjarmerte av gammeldags arkitektur som er tungvint på nyttesiden – for eksempel direkte ufremkommelig i bil – men ellers både vakker og varig, slik som diverse pittoreske middelalderlandsbyer i Sør-Europa. Folk sier invariabelt at sånne steder er mer “hyggelige” enn typisk moderne bystrøk med alle sine kjøpesentre og parkeringsplasser. De oppfatter jo at bebyggelsen rundt dem ble designet ut ifra en “estetisk” ånd. Selvsagt var man opptatt av at ting skulle fungere etter sitt formål også på 1500-tallet (og tidligere), hvis ikke blir jo alt meningsløst, men man var også opptatt av stil. Ting skulle “blande seg inn” — ikke “skille seg ut”. Det er i praksis ikke mulig å bygge på denne måten nå i dag, eller ihvertfall ikke lønnsomt. Det lar seg selvsagt gjennomføre på et rent teknisk grunnlag, men det vil bli jævlig dyrt og derfor velger folk typisk helt andre løsninger i dagens nybygg.
Det er ganske forbløffende hva man kan få kjøpt for en million ute i “distriktene” i Spania. Forsåvidt også i mange andre land, ikke minst i retning øst, men det er bare Spania som er aktuelt for meg slik sett. Uansett, det er selvsagt dyrt å bo i Madrid, Barcelona, Bilbao og så videre, på grunn av den vanlige “storbytariffen” som gjentar seg i alle priser, men hvis man beveger seg et stykke utenfor gravitasjonsfeltet til de store byene så dropper prisene ganske dramatisk, men til gjengjeld er man ganske fortapt hvis man ikke snakker spansk. Overalt hvor turister typisk ferdes er tendensen at ting er dyre og folk er kjipe, men hvis man reiser ut på landsbygda finner man en helt annen verden. Hver sin smak, som folk sier, men selv liker jeg “det evige Spania” som ligger liksom litt utenfor tid og rom, kanskje et sted ute i ørkenen eller oppi fjellene. Å sitte på en fortausrestaurant i Valencia og drikke sangria forekommer meg som en meningsløs aktivitet, men det er slik folk typisk liker at ferien i Spania skal være. Om ikke akkurat slik så ihvertfall noe som ligner, i den forstand at de gjør ting som er beregnet på turister og tilrettelagt i forhold deres ønske om å nyte ferien sin. Ingen kan si noe på det. Hva har de, 2-3 uker? Det er begrenset hva man rekker å se og gjøre på så kort tid. Man kan liksågodt bare slappe av og la turistmaskinen gjøre jobben sin.
Vi er alle enige om at fobi er når man er overdrevent redd eller engstelig for noe. Det kan være bortimot hva som helst, men det vanligste er tilstanden “sosial angst” som ofte består av mer enn bare èn fobi, men det er altså det som flest søker hjelp for. I min lallende naivitet gikk jeg ut ifra at det finnes en egen fobi som handler om vold, nærmest noen slags ekstrem berøringsangst — eller en etter måten urealistisk redsel for at man skal bli utsatt for vold. Det handler ikke om realistisk risokoanalyse, men om en irrasjonell følelse av at man er eksponert for en fare. Det nærmeste jeg kom var en artikkel på engelsk – “Fear of Crime” – hvor de interessant nok poengterte at det ligger i skjæringa mellom “frykt for gata” og “frykt for ungdomsgjenger”, som er i den samme retningen som jeg selv tenker. Problemet med sånne fobier er at de kan lede til at man utvikler et “funny kroppsspråk” som andre opplever som truende, eller i det minste vagt forstyrrende. Relativt sett uredde mennesker vil typisk bevege seg på en ledig måte og i den retningen de har tenkt seg, men hvis de begynner å stanse, nøle, gå i ring og så videre, vil de jo tiltrekke seg oppmerksomhet fordi det virker som de ikke vet hvor de er eller hvor de skal. Man ser ikke ut som en tilfeldig forbipasserende lenger, men som en som “tenker på noe” bare at ingen vet hva.
Søk etter fagmessige begreper på norsk ledet meg bare til diverse tiltak mot vold i nære relasjoner og denslags, foruten et antall ressurser og “kriseløsninger” for voldsofre, samtalegrupper, støttekontakter, og selvsagt politiets hjemmesider med alle relevante telefonnummer, men ingen leksikondefinisjon for “voldsfobi”. Jeg kan bare konkludere med at det ikke er en egen kategori i den diagnostiske manualen, men at det sorterer under “sosial angst” mer generelt sett. Hyggelig er det jo ikke, men en voldelig situasjon er vel per definisjon “sosial” i sitt vesen. Man er ikke alene på stedet, for å si det sånn. Fra en terapeutisk synsvinkel vil man vel sannsynligvis jobbe med å kartlegge årsakene til at “frykt for å bli utsatt for vold” legger begrensninger på pasientens sosiale frihetsfølelse. Posttraumatisk stress lyder som en rimelig arbeidsteori. De har en forventning om å bli utsatt for vold fordi de har en erfaring (eller flere) som tilsier at dette er et aktuelt alternativ. Det sitter i kroppen, så å si. Brent barn skyr ilden og det ene med det andre. Om det er aldri så irrasjonelt og urealistisk så oppleves det ikke slik for pasienten. De vet jo det de vet, eller tror de vet, eller “føler”, eller hvordan det nå folder seg ut. Poenget er at de opplever en “følelse av fare” som de ikke bare kan riste av seg eller ignorere. Dette er ingen spøk for pasienten. Angsten deres er jo høyst virkelig. Spørsmålet er bare om de skjønner at det ligger hos dem selv eller om de skylder på “noe der ute”, for eksempel de tidligere nevnte ungdomsgjengene.
Det finnes vel ingen mer klassisk paranoid vrangforestilling enn den om at “noen er ute etter meg” selv om det ikke finnes noe som kan tyde på dette. For eksempel at man er overvåket av PST, CIA, FSB, Mossad eller noe, selv om man etter alle objektive standarder er en håpløst uinteressant person som aldri gjør verken rett eller galt. Man sitter jo bare der hjemme og fantaserer om hvor galt alt kan gå “i verste fall”. Kanskje man har preppet litt, kanskje ikke, man går uansett rundt med en følelse av at alt kan (og vil) gå til helvete hvilken dag som helst. Jeg kjenner folk som har vært sånn i tyve år og mer. De er klare for hva som helst, men strengt tatt ikke forberedt på noe. Alt som skjer i livet deres er ting som “andre” kontrollerer. Deres eget sosiale ansvar begrenser seg til å være “klar” den dagen noe skjer, slik at de endelig får det store påskuddet for å stikke til skogs og bo i en barhytte eller noe. I mellomtiden røyker de noen aldeles imponerende mengder cannabis mens de “forsker” på det ene og det andre vanvittige opplegget på nettet — og sånn har livsstilen deres vært siden de ble trygdet en gang på 90-tallet. Jeg tenker farlige tanker tenker de om seg selv. Har du sett dette klippet fra Joe Rogan? Jeg gidder ikke å diskutere. Innenfor min virkelighetsoppfatning spiller det jo liten rolle hva folk tenker så lenge de aldri gjør noe, og da mener jeg ikke “informasjonsdeling i sosiale media”. At du vet hvem som drepte Kennedy? Herregud. Ingen bryr seg om hvem som drepte Kennedy. Vi har andre problemer nå.
Bubnovy Valet – “Ruterknekt” – var som alle vet en sammenslutning av russiske avantgarde-kunstnere som eksisterte for omtrent hundre år siden — en ganske trøblete tid i Russland. Ovenfor ser vi verket “Selvportrett” fra 1912, av Pjotr Konsjalovskij, som var et ledende medlem av gruppen. Nordmannen Christian Krohn tilbrakte et tiår sammen med dem, og opplevde en viss suksess som kunstmaler, men han vendte tilbake til Norge da ting begynte å komme ut av kontroll for alvor i 1917. Det har vært litt interesse rundt Krohn i den senere tid; derfor plukket jeg opp denne tråden. Ruterknekt forsvant jo i dragsuget da revolusjonen kom, men i utgangspunktet var de en forening av unge og “moderne” kunstnere med sterk interesse for sin samtids grensesprengende tendenser, som vi forsåvidt også kan si at godt kjente navn som Edvard Munch og Pablo Picasso var en del av dersom vi betrakter det som en større “tidsånd”.
En annen del av den samme zeitgeist – tidsånd – var det ødeleggelsesprosjektet vi i dag kjenner som Den første verdenskrig (VK1). Det er ikke enkelt for folk som lever i dag å forstå verken hvorfor VK1 var “nødvendig” eller hvem som vant krigen (amerikanerne kom slik sett best ut av opplegget), men det er ihvertfall sikkert at det snudde opp og ned på “det politiske sjakkbrettet” i Europa for all fremtid, eller ihvertfall så langt vi kjenner den. De fleste tenkere nå for tiden er ganske enige om at Den andre verdenskrigen (VK2) var en logisk følge av VK1, eller i det minste at det ikke ble tatt nødvendige grep for å eliminere denne faren. Aggresjonen forsvant jo ikke selv om våpnene ble lagt ned for en stund. Det var for eksempel en dårlig idè å prøve å “knuse” Tyskland med sanksjoner og reparasjoner, fordi dette ga de autoritære kreftene lett spill med å overbevise folk om at “alle prøver å ta rotta på oss” … men Hitler har en plan. Siden gikk det jo som det gikk.
Vi kaller det “ytterste høyre fløy” og vi assosierer høyresiden med “konservatisme” men Hitlers nasjonalsosialisme var en revolusjonær idè. Dramatisk omforming av så å si alle samfunnsforhold var definitivt planen helt fra dag èn. Det eneste konservative trekk hos nazistene var at de planla å overta og fortsette å bruke de allerede etablerte maktstrukturene i samfunnet, bare legge til noen helt nye oppå der igjen, mens for eksempel kommunistene planla full utrenskning av alt det gamle til fordel for noe slags “proletariatets diktatur” som ikke hadde noen plass for gamle aristokrater, handelsstandsforeninger og denslags. Weimarrepublikken i Tyskland – som fulgte umiddelbart etter VK1 – var en temmelig ustabil greie, selv om de forsåvidt gjorde så godt de kunne med det de hadde. Økonomien var aldri bra selv om de hadde stor sosial frihet i en mer “moralsk” forstand. Det er noe omdiskutert hvor dekadent Weimarrepublikken egentlig var. Jeg antar dette koker ned til individuell varians i synet på hva “samfunnsmoral” består i. Berlin på 1920-tallet er jo nærmest et stereotypisk eksempel på seksuelle avvik og narkotika i frislipp, med “negermusikk” og det ene med det andre. Samtidig var Tyskland fortsatt verdensledende innenfor både vitenskap og kultur. Altså hadde de en sterk kreativ energi i bunnen av samfunnsmaskinen, men “utgangseffekten” av det hele var “plombert” av de harde fredsvilkårene etter VK1. Det var – mildt sagt – mye misnøye i mellomkrigstidens Tyskland. Du vet. Vanskelige tider.
Filosofen Leonard Peikoff publiserte i 1982 boka The Ominous Parallels: The End Of Freedom In America, som så vidt jeg vet aldri har foreligget i norsk oversettelse. Det er forsåvidt heller ingen god bok. Om Peikoff er det å si at han er arvingen til Ayn Rand, slik at det blir vanskelig å karakterisere ham som noe annet enn en hardkokt konservativ amerikaner av klassisk merke, men han gikk altså ut på banen i 1982 og hevdet at han så nazisme på horisonten i USA ved et tidspunkt da Ronald Reagan hadde funnet seg godt til rette i presidentstolen. Dette begrunnet han med at de moderne amerikanske livsomstendighetene – altså tidsånden om du vil – slik Peikoff så dem den gangen, lignet på Weimarrepublikkens vinglete kurs mot undergangen. Førti år senere klarer alle å se det, for nå er det i ferd med å skje. Eller rettere sagt, nå har ting blitt synlige på en helt ny måte. Nazistene i USA befinner seg ikke i undergrunnen lenger. “Deres folk” har kommet seg inn i politiske maktposisjoner både her og der mens fenomenet “trumpisme” blir stadig mindre avhengig av personen Donald Trump for å leve sitt eget liv som politisk bevegelse. De er nokså tydelige på hva de representerer: Hvit, kristen nasjonalisme. De jobber for at det amerikanske samfunnet skal styres av en oppnevnt elite av rike forretningsfolk som også er “gode kristne” med familieverdier og alt det der, men først og fremst hvite menn med innflytelse og en “visjon” om amerikansk storhet og verdensdominans både økonomisk, kulturelt og militært. Selvsagt er opplegget akkurat like evneveikt som alle andre prosjekter av den samme type som noensinne har vært lansert, og like selvsagt vil det ende på den samme måten: Alle dør i siste akt av dette skuespillet.
Det jeg personlig ofte klør meg i skjegget over er spørsmålet om når nok er nok for folk. Det ligger jo et element av vanvidd i dette med å stadig ville ha mer, mer og mer. Jeg tenker på eventyret om Askeladden og de gode hjelperne, nærmere bestemt han der som var så ille “kjøttsulten” at han godt kunne steke og spise hele fjøset i løpet av en dag og en natt. Altså en parodi på fenomenet grådighet. Et normalt og mentalt friskt menneske vil typisk ha visse “ambisjoner” for seg selv, men de færreste opplever dette som noen slags manisk besettelse som de bare må bruke all sin tid og all sin energi på (det er jo dette som anbefales hvis man ønsker å bli rik og mektig). Det er bra nok hvis de kan skaffe seg en bra inntekt som grunnlag for å finansiere et økonomisk komfortabelt men fortsatt “normalt” liv, det vil si de synes det er viktig å også ha “fritid” som de kan bruke på diverse sosiale aktiviteter sammen med familie, venner og så videre. Jobben er ikke uviktig, men den er heller ikke “det viktigste”. Det må den være hvis man ønsker å spille ball i de høyere divisjonene av penger og makt. Hvis ikke man er villig til å gjøre jobben til det viktigste i livet, ihvertfall for en periode, bør man ikke søke seg til sånne jobber som statsminister, eller forsåvidt alt man kan jobbe med på regjeringsnivå, inkludert de tilhørende departementer og direktorater med alle sine “funksjonærer”. På kommunenivå er det sikkert vanlig å være deltidspolitiker, men hvis man er involvert i statens daglige drift på høyeste nivå bør man ikke ha for mange distraksjoner i livet mens man står i jobben. Noe jeg kanskje savner i norsk politikk er en tydelig regel om at ingen kan sitte mer en åtte år tilsammen som statsminister, enten det skjer i en eller flere “bolker”. Folk tar skade på sjelen av å ha mye makt i lang tid. Dette vet vi forsåvidt fra historien, men selv om vi ikke visste det kan vi se det skje i praksis rundt oss hver dag. De blir ikke bedre ledere med tiden, hovedregelen – skal vi si det statistisk mest sannsynlige – er snarere tvert imot. Dette er ikke den typen jobb folk bør “venne seg til”. En av hjørnesteinsidèene i et demokratisk styresett er jo at det foregår relativt hyppige utskiftninger av toppledelsen. Hele poenget med dette er å få dem ut av jobben igjen før de blir alt for komfortable med å ha og bruke makt.
