Gjennom historien har det vært mange utbrudd av kollektiv psykose, noen av disse manifestert som somatiske lidelser med tydelige fysiske symptomer, fra utslett til høy feber. Dette er kanskje ikke noe vanlig fenomen å oppleve innenfor et menneskeliv, gitt at det er store utbrudd bare kanskje hvert hundrede år, men det er vanlig nok til at det har et navn og et kjent symptomforløp. Massepsykose er smittsomt, som det jo ligger i navnet, og ligner til forveksling på “ekte” utbrudd av smittsom sykdom, altså når man kan identifisere eksterne patogener som er fysiske av natur og som forårsaker fysiske symptomer på måter vi forstår ganske godt.
Nyhetskanaler på nettet rapporterer nå at de har et utbrudd av meslinger i USA, en sykdom de erklærte å være “mer eller mindre utryddet” for bare tyve år siden. Hva skjedde? Ikke overraskende skjer dette blant de uvaksinerte, hvor man også finner all mulig annen slags annen jævelskap fra 50-tallet, som polio, kopper, kusma og kikhoste. Mange forklarer dette med “skepsis til Big Pharma” som jo ikke bare i USA men på verdensbasis tjener store penger på å operere innenfor “helsemarkedet”, slik at det vil til enhver tid finnes mange saklige grunner til at man bør være skeptisk til alle remediene de legger ut for salg, mye er sikkert unødvendig fjas, men vaksiner distribueres og finansieres av statsmyndighetene av årsaker som handler om folkehelse på et statistisk nivå enn individuell epikrise på pasientnivå, langt mindre den egenopplevde helsetilstanden. Vi er vant til at selv alvorlige sykdommer i hovedsak lar seg kurere nå for tiden. Eller sagt på en annen måte, vi er bortskjemte av hvor vellykket vaksinering har vært som folkehelsetiltak, i forhold til hvor mye dritt og angst man måtte forholde seg til under alskens epidemiske utbrudd av sykdommer “før i tiden”. Vi slapper av med vaktsomheten og da går det som det går.
Epidemier er når mange blir syke samtidig. Problemet er klassisk. En lege og hundre pasienter fungerer dårlig på kapasitetsplanet. Ting blir alltid mye verre enn de behøvde å bli når man kommer til store utbrudd av smittsomme sykdommer som man kunne ha vaksinert seg mot, ikke fordi sykdommen i seg selv blir farligere, men hvis hver pasient krever ti minutters behandling hver dag makser man ut før man rekker over hundre pasienter hver dag selv om man leverer en umenneskelig timeplan i jobben. Flere vil få mer alvorlige forløp, som igjen krever mer av det begrensede tidsbudsjettet, et cetera, en klassisk ond sirkel. Vi så hvordan dette skjedde over nesten hele verden under den nylige coronaopandemien — som forsåvidt fortsatt pågår, men vaksinene har tatt av for de mest dødelige skadevirkningene — med tildels bisarre billedreportasjer av likhauger og massegraver selv i det vi som regel tenker på som “siviliserte” land. Covidsykdom har så langt tatt livet av syv millioner mennesker på verdensbasis, så det er egentlig ubegripelig hvordan så mange den dag i dag tror alt dette er noe slags påfunn som er iverksatt for å kamuflere noe slags enda verre påfunn, og så videre, så langt man ønsker å ta det, bare ikke på alvor i den virkelige verden, som er hvordan fornuftige mennesker forholder seg til helsespørsmål.
Under avdelingen for nye ord har vi tvangskos — som sikkert vekker ulike assosiasjoner hos ulike individer, men det er i utgangspuktet et selvmotsigende begrep, eller muligens en betegnelse på noe psykiatrisk (sett at vi kaller det “tvangsnytelse” istedet, da får det en slags krampaktig dimensjon over seg), som er passende å bruke som betegnelse på den postmoderne julen med alt sitt innhold. Selv har jeg opplevd ymse varianter over temaet, men jeg har ikke noe sentimentalt – eller engang “ironisk” – forhold til julen. Det er hva det er. Noen liker det, andre opplever det som plagsomt, mens min gruppe av kyniske drittsekker bare trekker på skuldrene.
Dersom jeg måtte velge ville jeg plassere meg sammen med de som hater julen, men jeg har sosial ansvarsfølelse nok til å respektere de som liker denne høytiden, uansett hvordan de forklarer og praktiserer det, så å tre tilbake og holde kjeft er det alternativet jeg velger. Jeg føler ikke at julefeiringer angår meg på noe vis. Ganske lenge var faktisk juleferien noe jeg helst tilbrakte på Kanariøyene, under den teori at et par uker med sommer midt på vinteren sikkert er bra for kropp og sjel, men lommeboka har også en mening om hvor vi skal trekke opp grensene for hva som er virkelighet og hva som er fantasi, så da så. Under de rådende omstendigheter har jeg ikke mulighet til å gjøre som jeg vil. Følgelig må jeg trekke opp strategier ut fra hva jeg må og sette de lystpregede delene av livet på vent.
Ensomhet er en følelse av mangel på tilhørighet med andre mennesker, eller et savn etter å føle seg sett og forstått.
(helsenorge.no)
De fleste voksne mennesker med noe livserfaring fra kjærlighetsfagets berg- og dalbane vil sikkert forstå hva det betyr når jeg foreslår at tosomhet er et verre alternativ enn ensomhet, tolket som en tilstand av å være i et forhold hvor man konstant (eller svært ofte) føler seg misforstått og oversett av den man lever sammen med. Det interessante spørsmålet er kanskje om de som føler “tosomhet” i et forhold ofte eller alltid er de samme som føler “ensomhet” når de ikke er i et forhold. Det er jo ikke ualminnelig å leve med en vrangforestilling om selvet og verden, noe slags “frøet til en fremtidig psykose” om du vil. hvor man føler at man har krav eller berettigelse i forhold til den fantasi om verden som man har blitt trent opp til å tro på — derfor utvikler man en tendens til å føle seg indignert når ting ikke er slik man synes de bør være. Misnøye er noe folk gjerne gavmildt deler med alle rundt seg. La det hermed være tilkjennegjort at jeg er misfornøyd. Glimrende. Var det ellers noe? Selv har jeg ikke denne legningen. Jeg opplever det ikke som interessant å høre om andres følelser og jeg opplever det ikke som relevant å fremstille mine egne, verken som normal tale eller som dramatisk utbrudd.
Det er uklart for meg hva “ensomhet” består i, eller hvorfor dette eventuelt er et problem. Kan man ikke bare søke andres selskap? Uansett hvor man er, der har man jo havnet av noen slags grunn, så hvis man er misfornøyd med hvor man befinner seg bør man snarest iverksette strategier for å bevege seg i en annen retning. Hvis man ønsker å være et annet sted er det dit man bør gå. Hvis man ikke vet hvor man ønsker å være, la oss si at følelsen handler om “alle andre steder enn her” bør jo utfordringen i prinsippet være enda enklere, siden man ikke behøver å identifisere noe spesifikt sted man ønsker å dra til, man kan bare hoppe på et hvilket som helst tog, så å si. Men det tør man jo ikke. Og sånn går dagene. Jeg har ingen ord for hva jeg føler. Hvorfor må man snakke om hva man føler? Jeg forstår ikke premisset. Det er sant at livet er fullt av sorg og smerte, men til slutt dør du, sannsynligvis på en fæl måte. (Finnes det noen god måte?) Javel. Og så? Vi vet allerede alt dette. La oss heller snakke om noe vi ikke vet. Hvordan skal denne dagen ende?
Livet er så fullt av så mange praktiske problemer at det i prinsippet ikke bør finnes mye tid til å spekulere om metafysikk. All tid vi bruker på å snakke om hva vi føler er tid vi ikke bruker på å løse våre praktiske problemer. Finnes det en Gud som elsker oss? Herregud. Det finnes en kran som lekker. Det finnes en flis på badet som har sprekt. Det finnes en hel jævla oppkjørsel som må måkes. Glem ikke at man grubler best mens kroppen er i bevegelse. Hvis man “setter seg ned for å tenke” blir man til stein. Sånn fungerer det. Det er dette som er “arbeid”, det vil si de tingene man behøver å gjøre for å få det som man vil, eller ihvertfall for at ting skal bevege seg i retning av det man vil. Sånn er hverdagen — hvilket bringer oss til poenget med julen, som er at det skal være en fest og ikke en plikt. Borgerskapets skamfølelse er et skarpslip sverd av hån som man nådeløst bruker både mot seg selv og hverandre i kappløpet om å ha det tradisjonelt med vellykkede menasjeri av symboler på fest og høytid stilt opp langsetter hagegjerder og opplyst av tusen glitrende stjerner (som heldigvis ikke koster like mye som juleflesket siden det er LED), alt innehyllet i en søt duft av gløgg og pepperkake. Vi kan alle se det i hodet, men det blir aldri sånn.
En komiker jeg følger (på engelsk) bemerket at barn har et dilemma i forhold til at de forventes å være glade for at en fremmed, eldre mann har brutt seg inn på soverommet deres om natten. Selv opplevde han tanken som skremmende, men heldigvis slapp han å oppleve det. Senere slo han seg til ro med at hele opplegget bare er eventyr og fantasi, men han ble likeven sittende igjen med spørsmålet om hvorfor vi har en julenisse. Hva slags mytologi er dette?
Fra et norsk perspektiv må vi flytte målstreket enda et godt stykke. Vi bruker jo ikke ordet kristmesse om denne “høytiden” men holder oss til det gamle begrepet jul — og nisser er ikke skapninger som kommer fra et sted langt borte. De bor på låven. Det folkloristiske elementet i norsk juletradisjon er grunnleggende hedensk og handler mer om forhold i naturen enn om noe slags “budskap”, enten dette utgår fra Betlehem, Brüssel eller steinrøysa nedi bakken. Sola snur. Dette er en fullverdig grunn til å feire. Ferdig diskutert.
Jeg kan ikke huske fra min egen barndom at “julenissen” noensinne ble presentert som noe mer enn bare en lek. Hva er nisser? Kanskje noen slags “underjordiske” innenfor samme kategori som alver og dverger. Hvis de eksisterer så holder de god avstand fra menneskene, som sikkert er klokt. Man hører jo alle mulige slags rykter fra mange deler av verden, om “de andre” som bor et eller annet sted “der ute”, men det fremlegges aldri noen slags bevis verken den ene eller den andre vei. Sagn og eventyr har imidlertid sin egen logikk, som ligger nærmere den vi er mens vi sover og drømmer enn den vi er når vi er våkne og stiller alle mulige slags spørsmål.
Sankt Nikolas høres fremmed ut for norske ører. Det var jo en egen kult for denne figuren tidligere i desember måned, men opplegget var veldig katolsk så det forsvant etter den protestantiske reformasjonen, eller rettere sagt, den kultiske skikken med å gi hverandre gaver ble relegert til resten av hurlumheien senere i desember. En fusjon som de sier i forretningslivet. Siden har det vært som det er. Det er galt på mange måter samtidig å oversette “Santa Claus” med julenissen, men det er det eneste tilsvarende begrepet vi har. Hva her i Norge angår så var det vel vanlig skikk å ha med seg gaver når man dro på besøk uansett når på året dette skjedde, men hva vet jeg. Vi lever jo med både en form for skikk som følger fra diverse tradisjoner og deres påvirkningskraft og en form for skikk som følger fra de media vi velger å la oss påvirke av, enten disse er “sosiale” eller kommersielle. Og sånn går dagene. God jul videre.
Bildet ovenfor viser hvordan en illustratør så for seg Fagin, skurken fra Charles Dickens sin roman “Oliver Twist”, sannsynligvis en av de mest usympatiske litterære karakterene som noen noensinne har funnet opp, også eksplisitt kalt “jøden” gjentatte ganger i teksten. Var Dickens antisemitt? Intet tyder på noen spesiell agenda i denne retning, så vi kan anta at dette var st vanlig uttrykk for hvordan folk så for seg en nonspesifikk “jøde” i England på den tiden (Oliver Twist ble utgitt som bok i 1838). Selv uttalte Dickens at Fagin var basert på en skikkelse fra virkeligheten, Ikey Solomon, en litt myteomspunnet personlighet som til sist ble sendt til Australia (som på den tiden var en eneste stor straffekoloni som britene typisk sendte alskens brysomme individer til).
Hvorom allting er, Storbritannia gjennomgår for tiden en tilstand av sosial misnøye som vi må tilbake til 1979 (“the winter of discontent”) for å finne maken til, bare at denne gangen venter ingen Margaret Thatcher i andre enden. Tory-partiet har allerede sittet med makten i tolv år, som har sett øyriket bevege seg i retning av det ekstreme. Per tiden er de tilbake der de var på den tiden. Da ble Storbritannia kalt “Europas syke mann” og redningen den gangen besto i å melde seg inn i EEC (som det het før), hvor de har forblitt medlemmer gjennom alle de senere iterasjoner av EU, inntil “euroskeptikerne” lyktes i å få dem utmeldt på et rent ideologisk grunnlag. De har ingen plan og derfor går det som det går når man ikke vet hva man driver med. Det eneste realtetsprinsippet som forener alle brexitørene er at de ikke vil ha så mange utlendinger som bare kommer og tar seg til rette. Noe mer har de ikke. Økonomien deres er basert på magisk tenkning.
Mange har vitset om at britene åpenbart drømmer om å heise seil og dra vestover med steinskipet sitt, men geografien pleier ikke å være noe man kan påvirke i noen nevneverdig grad, så dette med å “melde seg ut av Europa” har aldri vært realistisk. Så har det da også gått rett på trynet for nesten alle som pleide å handle med Europa på noe vis, si for eksempel vinhandlere på importsiden og delikatessehandlere på eksportsiden. De det fungerer for er stort sett de samme som har flyttet forretningsadressen sin til Frankrike eller Nederland. Det finnes ikke lenger noen byråkratisk standardprosedyre for handel mellom Storbritannia og EU. Som “tredjeland” nyter britene samme rettslige status som afrikanske eller asiatiske land. De hadde ingen plan for hvordan dette skulle arrangeres i praksis etter at Brexit trådte i full kraft for et år siden, jeg vet ikke hva de tenkte, kanskje at “ting ville gå seg til”, noe som sjelden fungerer særlig bra når man skal forholde seg til byråkrati.
Storbritannia er et klassesamfunn på en måte som er fremmedartet i forhold til Norge, selv om man har gjort spede forsøk på å etablere en overklasse av “særlig fine mennesker” også i Norge (jevnfør den såkalte “nikkersadelen” i Holmenkollåsen og så videre) hvor folks status har alt å si, men Norge ligner vesentlig mye mer på Irland og Skottland enn på England: I den grad det har vært adelsfamilier i den norske historien har dette vært utlendinger, først og fremst dansker. (Politisk sett ligner situasjonen i Storbritannia på den man kan fantasere om i en imaginær sammenslutning, la oss si “det forente kongedømme av Skandinavia”, hvor man måtte regnet med mange harde diskusjoner mellom regionene.) Det som først og fremst er ulikt er at vi ikke i Norge har noen klart definert underklasse (selv om visse politiske miljøer ser seg tjent med å insistere på at “de trygdede” er en slik underklasse) slik som man i Storbritannia har folk som er chav (fremstilt gang på gang i diverse kunstneriske arbeider) som egentlig lever i en verden for seg selv og sjelden eller aldri har noen kontakt med “eliten”.
En nyhetskanal jeg følger – Novara Media – moret seg over noen gode råd til de med dårlig råd som en overklassefrue på velment vis hadde presentert i noe slags program, blant annet hvordan man ved hjelp av et strykejern kan glatte ut igjen innpakningspapiret fra julegavene og bruke det om igjen året etter. Neppe slikt man bruker mye tid på hvis problemet er om man skal kjøpe mat eller betale strømregningen. Men for all del, et nyttig tips innenfor kategorien alminnelig husflid. Jeg hører at også i Norge ser man lange køer utenfor diverse tiltak som driver med utdeling av matvarer til folk med dårlig råd, men i Storbritannia er dette hvordan et betydelig antall mennesker overlever fra dag til dag. Grunnen til at Liz Truss forsvant så fort var at hun presenterte en alt for ekstrem form for nyliberalisme. Selveste markedet reagerte med å si noe sånt som “skjerp dere for fanden” og dermed var det ut med Truss og inn med Rishi Sunak. Det er han som er Fagin nå i dag. Toryene mener at det ikke bør finnes noe slikt som “offentlige tjenester”, bare sånt som leveres av private, mot betaling, akkurat som i Amerika. Alt de gjør må forstås mot denne bakgrunnen. Imidlertid finnes det ikke noe politisk flertall for dette synet, så det beste de klarer å få til er å rive ned og ødelegge så mye de klarer mens de er i regjeringsposisjon. Vi følger med på utviklingen.
Norge har som vanlig vært heldig. Bare litt over tre tusen døde siden faenskapet begynte, men i USA har de fått det verre enn noen andre så langt. Litt over tre hundre døde hver dag i år, men nå i desember regsistrerer de en økning opp imot fem hundre om dagen. Vaksinene har hjulpet men det er fortsatt en lumsk sykdom som går i mange deler av kroppen og kan gjøre stor skade, selv om man overlever. Det er så langt ikke klart hvorfor noen dør mens andre kanskje ikke engang merker at de er smittet. Vi kan si visse ting, men de ville vi kunnet sagt uansett, som for eksempel at gamle mennesker og de med nedsatt immunforsvar blir hardere rammet.
Om vi forstår lite om coronaviruset forstår vi enda mindre om de mentale reaksjonene som har fremkommet blant folk. Det er en sykdom som for noen er alvorlig, for andre mindre så, og den forårsakes av et virus som hovedsaklig smitter gjennom luftbårne mikrodråper i pusten til folk. Vi kjenner ikke virusets opprinnelse, men de som jobber med disse tingene mener at det er en naturlig forekomst, altså at det ikke kan være snakk om et laboratorievirus som har rømt. De har utviklet en vaksine som har hatt god effekt og man beskytter seg ellers mot smitte ved å holde sosial avstand. Maske vil i tillegg beskytte andre mot deg i noen grad, dersom du er smittet (man kan bære smitte i opptil flere dager før man merker noen symptomer). Så langt så vel. Dette er objektive virkelighetsforhold.
Man skulle i utgangspunktet tro at folk ønsket å beskytte seg mot en smittsom og potensielt dødelig sykdom med alle realistiske midler de har til sin rådighet, men dette er ikke hva vi observerer. Eller ihvertfall ikke bare dette. Det finnes “alternativt tenkende” der ute. Og de finner hverandre på nettet. Dermed har vi det gående. Spekulasjonen, og dermed argumentasjonen, dro skrått og brått ut i høyre grøft nesten umiddelbart og siden har “de alternative” befunnet seg godt utenfor de eksistensielle rammebetingelsene vi kjenner som “virkeligheten”. Det er litt av en historie, hele denne greia. Hva kan vi lære av det? Kommunikasjonsstrategiene har ihvertfall et forbedringspotensial. Vi må regne med at det vil komme flere pandemier. Det er stokastisk forutsigbart, hvilket betyr at vi vet det vil skje men vi vet ikke når, hvor og hvordan. Det er noe som må skje mer og mer ettersom kontaktflatene mellom populasjoner av mennesker og ville dyr øker overalt i verden i takt med økende utbygging og industriell utnyttelse av tidligere villmarksområder.
De som synes at livet er vanskelig og skremmende med alle disse problemene og fæle tingene får trøste seg med at de kommer snart til å dø. Det skjer med alle etterhvert. I mellomtiden forholder vi oss til labyrinten som best vi kan. Sånn sett er livet det samme for alle. Vi kan ikke gjøre rede for hvor vi kommer fra, hvorfor vi er her eller hvor vi havner når vi ikke lenger er her. Er dette tragisk? Jeg synes ikke det, eller rettere sagt, jeg forstår at man kan se det slik men selv foretrekker jeg å se det som komisk. Det er bedre på den måten.
Via nyhetene får man med seg at det finnes folk som har så smarte strømavtaler at jo mer strøm de bruker, jo mer tjener de på det. Jeg vet ikke noe om detaljene, men det har noe å gjøre med når og hvordan regjeringens strømstøtte slår inn. Følgelig setter de opp vinduene og fyrer med alt de har, pluss at naboene får komme og lade elbilene sine, det ene med det andre, man får alltids brukt mye strøm. Visstnok finnes det Facebook-grupper som bidrar til å organisere effektiv forbruksøkning der hvor dette medfører fortjeneste. Staten spanderer og vi lever jo alle i en tid når det gjelder å utnytte de mulighetene man har mens man har dem. Ingen vet hva morgendagen bringer.
Selv er jeg ikke smart. Jeg har ikke noen god strømavtale, jeg betaler spotpris. Inntekten min er ikke god heller, jeg sitter igjen med fjorten tusen (etter skatt) hver måned. Det er trangt nok som det er, men jeg ville stått til knes i mannskit hvis det ikke var for strømstøtten. Hva jeg tenker om at noen misbruker denne ordningen? Tja. Det blir vel noenlunde det samme som å misbruke trygdesystemet — som igjen ikke er vesensforskjellig fra å svindle forsikringsselskapet under et skadeoppgjør. Folk gjør jo sånt hele tiden. Det regnes som smart å ta med seg alle de kronene man kan på sin vei, for man får alltids bruk for dem. Spare litt her, krafse til seg litt der. Snyte hver gang man kan og klage på prisen hver gang man må betale for noe. Sånn er den smarte livsstilen. Man må være aggressiv og pågående. Livet er en kamp.
Forskjellen mellom å være moralsk og moralistisk handler om på hvem sine vegne man har disse meningene. En moralsk person har regler for sin egen atferd mens en moralist bryr seg mest om hva andre gjør og ikke gjør (mens de ofte har veldig slakke standarder for hva de selv har lov til). Selv føler jeg ikke at det er mitt oppdrag her på jorda å forklare, belære, oppdra eller regulere andre mennesker verken i deres tanker, ord eller gjerninger. Imidlertid har jeg vondt for å holde kjeft om hva jeg tenker til enhver tid, så vi kan si at dette medfører “ytringer”. Hva andre tenker om dette får være deres egen sak. Det er ikke personlig, jeg har en “litterær” tilnærmelsesmåte, hvor jeg betrakter ting på en egentlig ganske abstrakt måte. “Mennesket som fenomen” mer enn spesifikke historier om enkeltmennesker, kan du si. Allikevel er det mange som tar ting veldig personlig til enhver tid, i den forstand at dette er et karaktertrekk hos dem, som nesten alltid er en grov overvurdering av hvor interessante de er i det store bildet, men sånn blir det når man opplever seg selv som viktig.
Hvor kommer de moralske standardene fra? Vi snakker jo om regler nå, som begrenser individets frihet til å velge de løsningene som man selv er best tjent med til enhver tid. Hvis man for eksempel lever etter det moralske prinsippet at man aldri vil stjele noe, man vil alltid betale for seg og ha ryddige forhold slik sett, vil man over et antall år gå glipp av mange gode muligheter til å berike seg selv på andres bekostning bare fordi man har noen slags forfengelig fantasi om at man er “respektabel” i forhold et sett med standarder som ikke alle engang følger. Ikke uofte har jeg støtt på argumentet om at noen kommer uansett til å gjøre det (så det kan liksågodt bli meg). Dette reflekterer hva slags standarder vedkommende forventer å finne i samfunnet som helhet. En som tror at alle uansett stjeler som ravner hver gang de har sjansen vil ikke oppleve det som unormalt å selv naske med seg noen saker herfra og derfra på sin vei. Hvor prektig skal man være, liksom. Selv i straffesaker foran retten handler det mer om hva som kan bevises enn om hva som “egentlig skjedde”. Det folk ikke vet har de ikke vondt av. Derfor handler det ikke om rett og galt, men om hva man kan slippe unna med uten at det blir noen slags ubehagelige konsekvenser.
Hvis jeg selv hadde en avtale som medførte at jeg fikk tilbake penger på å bruke strøm så ville jeg definitivt brukt mer strøm enn jeg gjør nå (jeg forbruker omtrent halvparten av “det normale” fra den gangen strøm var forholdsvis billig), men jeg ser ikke for meg at jeg ville gått inn for å bruke så mye som kapasiteten tillater, bare fordi dette “lønner seg”. Hvem som helst kan se på livsstilen min og konkludere med at jeg ikke bryr meg mest om lønnsomhet, eller altså hva som regnes som smart ute i samfunnet vårt. Faktisk bryr jeg meg så lite om hva jeg “tjener” på det ene eller det andre at jeg i praksis er en uhyrlig dårlig forretningsmann, selv om jeg forsåvidt har ganske god teft for “hva markedet vil ha” og slike ting. Hvis man ikke har “killerinstinkt” i forhold til lønnsomhet vil man ikke lykkes særlig godt med forretninger. Det som er profitabelt er ikke nødvendigvis interessant — slik at hvis man har den personlighetstypen som søker å optimere de interessante aspektene ved alle ting vil man i forretningslivet sannsynligvis oppleve hvor interessant det er å gå konkurs og tape alt man satset. Det er imidlertid mange som er som meg. Ingen av oss har legning for å utnytte alt og alle vi møter på vår vei så langt det lar seg gjøre, vi har en helt annen type strategi, som handler om “godt nok”. Hva er poenget med å fortsette å spise etter at man er vel forsynt?
Mange legger bevisst eller ubevisst opp sitt eget løp etter hvordan de tror andre gjør tingene. For eksempel hvis man tror at folk for det meste vil lyve hvis de har noe å tjene på dette vil man neppe være særlig nøye med sin egen standard for sannferdighet og etterrettelighet. Hvis man tror at verden for det meste er befolket av kjeltringer har man svake incentiver i forhold til begrepet ærlighet. Hvorfor skal man være den eneste som snakker sant? Det er jo ingen gunstig posisjon å havne i. Alle vet alt om deg men du vet ingenting om noen av de andre. Som det gamle ordtaket sier: Hvis du er invitert på fest hos noen kannibaler og du ikke umiddelbart kan se hvem de planlegger å spise, så er det deg. Det er du som er offeret. Omtrent sånn fungerer samfunnet.
Har det blitt sånn at man kan henge ordet jul på hva som helst nå eller hva? Så er det liksom med i pakka? Jeg har for eksempel aldri skjønt når (eller hvorfor) juleskum ble en ting borti godteridisken. Og hva skiller egentlig julefløtegratinerte poteter fra de vanlige? Jeg skjønner at det er mildt sagt bortkastet energi å la seg forarge av denslags, men det blir liksom “litt for mye” noen ganger. Det er etter min mening definitivt vettugt og vel så det å feire jul når vintersesongen er såpass intens som i Norge, sola snur og alt det der, jeg har ikke engang noe imot at de som er kinky på den måten trekker inn basusjernet og bygger diorama – eller whatever – med ku, esel og lam (som de apokryfe evangeliene krever, slik at profetiene fra Jesaja og Salmenes bok skal oppfylles), men ikke sant, vi lever for det meste i den virkelige verden, hvor det å feste er noe man gjør for å ha det gøy. Ikke ta gøyen ut av jula!!
Hvorom allting er, jeg fant noe artig borte på superen. En pakke med kebabkjøtt. Det lignet oppkappede biter av den samme typen farse som de ofte har på kebabstedene — og dette viste seg å stemme. Jeg erklærer det som julekebab, siden det i det minste luktet nellik da jeg freste det i panna. Nellik er jo et av de tradisjonelle julekrydderne. En stor hvetetortilla (av merket “Santa Maria”) med issalat, rødløk og paprika, chiles jalapeños (syltede på glass, av merket “Old El Paso”), kebabsaus og rømmedressing, så legger man de nystekte bitene med kebabfarse på toppen, ruller det hele sammen og serverer. Dette heter visstnok wrap. Julewrap, skal det nå være. Jeg tror ikke dette er verdens sunneste snack (jeg tror heller ikke det har substans nok til å regnes som selvstendig lunsjrett) men det er ikke så alt for galt heller, årstidens gastronomiske miljøforstyrrelser tatt i betraktning. Alle har sikkert visst i mange år at de selger små pakker med kebabkjøtt på superen, men ingen har fortalt meg det og jeg oppdaget det ikke av meg selv før nå i dag. Genialt.
Noe annet jeg legger merke til er at mye er nesten urimelig billig. Ikke de “tunge” varene som ribbe, pølse og pinnekjøtt, men veldig mye av alt man typisk regner som tilbehør, dessuten hadde de for eksempel tokilos poser med mandelpoteter til ti kroner borte på Kiwi, som er skambillig. Fem kroner kiloen. (Hva får bonden?) Uansett, i praksis betyr dette at selv de som har dårlig råd får til å forspise seg på saus, poteter og alskens garnityr. De hadde også 250 grams pakker med “First Price” lutefiskbacon til 11 kroner, hvilket betyr rett under 45 kroner kiloen for bacon, som riktignok ikke er av prima kvalitet, men adekvat til sitt bruk, for eksempel i pastasaus og så videre. Man må jo ta med seg noen pakker og legge i fryseren, ikke sant? Faenskapet koster minst fire ganger så mye til vanlig. Det virker i utgangspunktet ikke klokt at dette er en bra tid for å gjøre gode kjøp, men sånn er det. Idèen må være å selge enorme mengder av noen populære produkter med lav eller ingen fortjeneste sånn at kundene liksågodt tar resten av handelen i samme butikk siden de jo allerede er på stedet. Genialt.
For mye av det gode med julefeiringen minner litt om å ha med seg noen på fest som ikke tåler å drikke, mister kontrollen fullstendig og bare flyr rundt og skriker og lager kvalm. Sånt trekker jo ned stemningen litt. Vi prøver å være coole her, ikke sant. Chille, lille pille. Det er ikke bra, ikke sant. Det er ikke trankilt når folk ikke får til å oppføre seg — som i dette tilfelle betyr alle de som klistrer ordet jul på nærmest hva som helst slags produkter som ellers ikke forandrer seg på noe vis i forhold til hva slags egenskaper de har resten av året. I utgangspunktet skal dette være en fest. Alle liker fest, bare ikke når man må gjennomføre noe slags tredjegrads prestasjonsprogram bare for å delta, når det å gjennomføre en gjennomsnitts julehandel ligner opptaksprøver til marinejegerkorpset, i det minste som “psykisk prøvelse” uten å miste fatningen og løpe skrikende avgårde i alle retninger på èn gang. Det må være litt trankilt, ikke sant. Det kan ikke være bare stress. Men når alt det er sagt, god jul til alle som leser dette. Ikke bare er livet en fest, det er også en dans på roser.
Arbeidslinja i sosialpolitikken innebærer at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp. Den knyttes til positive verdier som sosial inkludering, aktiv deltakelse, verdighet og selvrespekt, men bygger opp om en hegemonisk diskurs der lønnsarbeidet er det konstituerende og normalitetsskapende i det moderne samfunn, samtidig som forholdet mellom stimulering og tvang ikke alltid er like klar, noe som fører til både spørsmål og dilemmaer.
På mange måter representerer arbeidslinja et forsøk på å balansere to motstridende hensyn. Stønadene skal forhindre fattigdom, samtidig som ikke flere enn høyst nødvendig skal benytte seg av dem. Dette kan være et dilemma. Stortingsmelding nr. 35 fra 1994-1995 presenterte arbeidslinja slik: «Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle».
Arbeidslinja, som siden 1990-tallet har vært en sentral del av norsk sosialpolitikk, består av aktive vilkår og sanksjoner, og for å få offentlige stønader er det i økende grad et krav om at brukerne må delta i ulike typer aktiveringstiltak.
(Wikipedia)
Alle som noen gang har prøvd å oppdra barn må jo ha oppdaget at tvang ikke virker etter hensikten og kan derfor bare brukes når det er en akutt krisesituasjon av noe slag. I den daglige drift må man holde seg til manipulasjon og lureri, forhandlinger hvor man gir “noe for noe” og den typen ting. Barn er imidlertid mye kvikkere enn de voksne, på alle vis, så de tilpasser seg uansett hva som gjelder, selv om man på vanemessig vis praktiserer “strenghet” og kommando pimpelipim (der er når man bruker argumentet “fordi jeg sier det”), som imidlertid ikke er den optimale måten å forholde seg til andre mennesker, særlig ikke de man ellers ofte forteller seg selv at man elsker.
Hvilket bringer oss til problemet med “strenghet” i forhold til post-pubertale individer, det vil si voksne mennesker som på godt og vondt har dannet en selvstendig voksenidentitet som er “ferdig” i forhold til det alderstrinnet de befinner seg på, altså i den forstand at de ikke har noen påfallende mentale eller emosjonelle “mangelsykdommer”, de er normale folk. Hvordan – men også hvorfor – skal man “oppdra” voksne mennesker? Dette er det grunnleggende kommunikasjonsproblemet man er konfrontert med innenfor norsk sosialpolitikk, slik den arter seg på det praktiske plan. Formyndermentalitet er ikke bra når man praktiserer det i oppdragelsen av egne barn — men det er i beste fall en fornærmelse når man praktiserer det overfor voksne. Innenfor sosialpolitikken ville jeg kalle det et maktovergrep.
Hvem er det hjelpeapparatet prøver å hjelpe? Jeg tror ikke “klientene” er det korrekte svaret. Jeg tror de har øynene sine festet på en helt annen type ball. “Det skal lønne seg å jobbe” later til å være det mantra som preger helse- og sosialtjenestene, fremst representert gjennom Nav. Man registrerer det samme mantraet fremført også i andre sammenhenger, spesifikt når det ene eller det andre “utvalg” skal utarbeide en “rapport” som underlag for hva enn det er slags “tiltak” man går og pønsker på. Det skal lønne seg å jobbe. Javel. Det er som regel idèen når man tar en jobb, eller kanskje vi heller skulle si at dette er minimumsstandarden for hva man forventer å få ut av en jobb, altså at det lønner seg å stå i jobben, men det er de færreste som stanser der. De vil ha mer. For eksempel trivsel. I det minste at forholdene er slik at man ikke gruer seg til arbeidsdagen. Vi kan fortsette å ramse opp flere ting men poenget er allerede etablert. Det er ingen god jobb hvis alt man synes man får ut av all den tid man tilbringer der er penger. Da er det noe som er galt et eller annet sted.
Det store stråmannsargumentet er at folk ønsker å være såkalte navere heller enn å jobbe. Dette representerer to former for adskilte men beslektede typer sinnssykdom. For det første må man være sinnssyk for å heller ønske å gå på Nav enn å stå i en (god) jobb. For det andre må man være sinnssyk for å tro dette om folk. Så der har du saken. Orkanens øye. En venn av meg jobber i en “betydelig” stilling innenfor helsevesenet. Han trekker på skuldrene og sier at “hjelpeapparatet” blir trent opp til å være mistenksomme overfor klientene. Dette er all den forklaring han behøver. Folk oppfatter jo ganske raskt når de blir behandlet nedlatende i slike sammenhenger, uansett hvor mye de prøver å skjule det bak store smil og vakre ord. En fiendtlig stemning etablerer seg nesten øyeblikkelig. Det er vanskelig å forhandle når alle sitter i en fastlåst forsvarsposisjon. Enden på visa blir at alle forholder seg til formalkravene og glatter over virkeligheten med løgner.
Det komiske med alt er at dette er ikke Nav sin skyld. Hele samfunnsøkonomien er “kannibalistisk” i sitt vesen. Det handler om å tyne så mye som mulig ut av alle elementer innenfor forretningsmodellen, inkludert personellet. Den nyliberalistiske ideologien som har preget hele den såkalte “vesten” (men forsåvidt også resten av verden) siden sent på 70-tallet har ofret alle andre sosiale hensyn enn den “konkurranse” som kannibalguden deres forlanger. Det er jo for faen galskap. Ikke et hår bedre enn de bisarre ritualene med blod og menneskeofring som mayaene praktiserte i hine glansdager, som jo også gikk til helvete på grunn av akkumulerte miljøproblemer. Kapitalkreftene er et fenomen som “spiser” mennesker og “driter” penger. Eller for å si det med marginalt vakrere ord: De suger livskraften ut av folk og bruker den til å generere profitt for “kapitaleierne”. Alle vet dette, men vi later som om det ikke er slik. Men hvis Nav skal kunne gjøre jobben sin så må de erkjenne at dette er den realitetskontekst som virksomheten deres opererer innenfor. Det skal lønne seg å jobbe. For hvem?
Jeg har aldri møtt noen som har lyst til å slutte i jobben fordi de heller vil bruke tiden sin på å lese bøker og se på film, de har alltid lyst til å gjøre noe, planen er aldri å bare sitte der. Ihvertfall ikke såfremt de ikke har noen slags lidelse som gjør det vondt å bevege seg. Livet er en enveiskjørt gate som ikke er spesielt lang. Det som først og fremst frustrerer nesten alle jeg noensinne har snakket om slike ting med er at hele jævla greia er så meningsløs. De føler ikke at det spiller noen stor rolle hva de gjør og ikke gjør, hvilket jo er korrekt i det store bildet, men det burde føles viktig for dem selv. De burde være interesserte i livet og alt det inneholder, men nesten alle havner i “klemma” på noe slags vis som gjør dem apatiske i forhold til alle andre hensyn enn det de må gjøre fra måned til måned for å få ting til å gå rundt. Mange har veldig små marginer. Hva skjer med mennesker som går rundt med et alt for høyt nivå av stresshormoner i blodbanen sin?
På samme måte som folk skjønner når de blir “formyndet over” så skjønner de også når de blir utnyttet — men de gjør det likevel fordi de trenger pengene. Kanskje dette er det to eneste alternativene de opplever som realistiske? Enten går du på Nav og lar dem føkke deg i ræva med all den vemmelige skitpraten sin eller så tar du en slitsom, skitten og farlig jobb for kyniske forretningsdrivende som driter i hva som skjer med deg, de skal bare ha jobben gjort. Er dette en virkelighet som mange kjenner? Det vet vi ikke, eller rettere sagt, vi vet at Nav støtter den hallikvirksomheten som kalles “bemanningsbyråer”, hvor tanken er at man opererer som noen slags leiesoldat i arbeidsmarkedet med begrenset jobbsikkerhet og latterlige fremtidsutsikter. Dette synes de må være greit. Noen skal jo tjene penger på at folk jobber. Sånn er systemet. Det finnes en pengestrøm og dette er selveste livets elv i vår postmoderne mytologi. Alt handler om pengene. Hvor skal innslagspunktet for god moral være når man lever i et samfunn hvor alt er lov så lenge det ikke er direkte forbudt?
Det skjedde i de dager mens Norge fortsatt var så kristent i sine grunnvoller at man kunne bli dømt for blasfemi. Jeg begynte på barneskolen i 1969 og for de som klarer å huske skoledagene sine handlet det for det meste om å gjøre som man ble bedt om, inkludert det å gå til andakt i den lokale kirken — for å få forkynt selveste budskapet med feiringen — i løpet av den siste uken før juleferien. Det går ikke an å si at tiltaket “bet” på oss. Vi lot oss ikke lure. Dette er bare piss. Julen handler om julegavene, end of story.
Rike barn leker best, det vet alle, særlig de rike barna, som passer på å nevne dette tilstrekkelig ofte, men på en god andreplass kommer materialistiske barn. Det er ingen fordel å være “åndelig” når man er liten. Det gjelder å skaffe seg de riktige tingene, så å si om å ha god disiplin på sine foreldre, som jo dessverre er de som kontrollerer pengene. Det er vanskelig å oppdra foreldrene sine til å prioritere riktig og dette er en frustrert følelse som man senere vil gjenoppleve i form av et “ekko” når man må forholde seg til arbeidsgivere, staten, eller hva det nå skal være av urimelige mennesker som ikke har det korrekte syn på saker og ting.
Hva er en rimelig standard? De som er født inn i og har vokst opp med et liv fullt av privilegier har et annet syn på saken enn de som er vant til armod. Dette er mitt liv, tenker de. Dette er mine ting. Jeg har fått dem av mor og far, eventuelt andre familiemedlemmer, eller venner av familien. Det er sånn det er. Det er sånn det skal være. Senere tar man slik utdanning som kreves for å få en god jobb, som grunnlag for en god økonomi, før man selv stifter familie og etablerer seg som en innflytelsesrik person i det lokale nærmiljøet gjennom veldedighetsarbeid for eksempel ved å bidra som frivillig innsatsarbeider under arbeidet med å sette opp “julespill” for, av og med barna. Ringen er sluttet.
Mitt første problem med loven i denne verden kom på barneskolen, fordi det ble oppdaget at vi barna hadde begynt å si basusjernet om det hellige Jesusbarnet, som blant annet fikk til følge at selveste lensmannen kom til skolen for å si noen ord om at blasfemi kan være en straffbar handling. Dette er årsaken til at jeg kan tidfeste nøyaktig når jeg mistet respekten for loven. Jeg mener, jeg kan loven, bedre enn de fleste som ikke er fagfolk innenfor feltet, men det er ikke det samme som å respektere den. Jeg fikk en “åpenbaringsopplevelse” den gangen da, for alle de årene siden, i forhold til pølsefabrikken, altså der man lager lovene. (Uttrykket er etter Otto von Bismarck (1815-1898), som en gang bemerket at mennesker ikke har godt av å vite hvordan man lager lover og pølser.)
Jus og moral henger ikke alltid godt sammen. Eller rettere sagt, jussen er ment å være noe slags kunstnerisk uttrykk for den menneskelige moral, men teori og praksis er som alle vet to tildels svært forskjellige ting. Hva er rett og galt? Det varierer. Imidlertid kan vi si med rimelig sikkerhet at det å alltid, konsekvent og uansett, bare forholde seg eksakt til hva loven sier, under prinsippet om “blind lydighet”, kommer til å ende galt. Lydighet har ikke noe med moral å gjøre, men det er det tidligste trikset man lærer innenfor denne kategorien av sosiale spill. Ikke det å faktisk være lydig, men å late som om man er det.
Alle håndverkere som opererer i Oslo-området er godt kjente med “bakveien” fra Oslo til Bærum, det vil si Fylkesvei 168, også kjent som Gamle Ringeriksvei, som går fra Røa til Bærums Verk (ihvertfall hvis du spør meg, offisielt starter og slutter den sikkert på andre steder). Det er uansett den veien man må finne frem til hvis man av noen grunn har tenkt seg til det som tyskerne i løpet av okkupasjonstiden 1940-1945 kalte Polizeihäftingslager Grini – populært bare kalt Grinileiren – men som man etter frigjøringen omdøpte til Ila Fengsel. Noen kaller det også en forvaringsanstalt. Der havner de som ikke anses som “vanlige forbrytere” men særlig farlige individer som har blitt dømt for svært grove forhold. En av disse var Viggo Kristiansen, som nylig ble frikjent.
Vi kan bare fantasere om hva slags emosjonell dødsskyggenes dal det er å sitte inne i tyve år for noe du ikke har gjørt, særlig noe av dette uhyrlige kaliberet – alle vet jo hva Viggo Kristiansen ble dømt for – som man strengt tatt ikke kan regne med noen slags tilgivelse for fra noen. Han har sikkert “gjort seg noen tanker”, som det heter, om skjebnen sin. La det være sagt, han har jo ikke utseendet med seg. Han ser ut som sånn man forestiller seg en non-spesifikk “forbryter”, med en tung kroppsbygning og et litt skulende ansikt. Jeg har aldri møtt ham men jeg innbiller meg at han ikke er noe sjarmtroll i sosiale sammenhenger heller, neppe den der typen som alltid har noe vittig å si og som folk naturlig føler seg tiltrukket av. Tvert imot, jeg forventer et mutt og innesluttet vesen. Noen man må “hale ordene ut av”. Kort sagt, hele fremtoningen til Kristiansen jobbet sannsynligvis sterkt mot ham mens saken var til etterforskning.
Om “vi” kan lære noe av tilfellet Viggo Kristiansen er et åpent spørsmål. Han ble jo dømt. Retten fant det den gangen tilstrekkelig bevist at han var skyldig etter tiltalen, mens de nå har havnet på den motsatte konklusjon. Hans egen forklaring har aldri endret seg. Også dette, at han nektet å tilstå og “ta det som en mann”, virket sannsynligvis som en skjerpende omstendighet den gangen. Dette er jo for faen en Dostojevskij-roman. Uansett en stygg historie. Både selve saken og det at noen har sonet tyve år på grunn av noen slags “systemisk feil” som tillater at folk blir dømt for ting de ikke har gjort fordi dette er beleilig for påtalemyndigheten, eller fordi noen som jobber innenfor systemet har fått det man kaller en fiks idè — også kjent på fransk som idèe fixe, en idiosynkratisk tvangstanke, en slags mild form for mental “infeksjon” — eller kanskje til og med de har mottatt en mystisk åpenbaring hvor sannheten ble skrevet på himmelen med bokstaver av ild, hva vet jeg, resultatet var uansett hva det var. De følte seg sikre på at de hadde tatt rett mann. Selv om han nektet å tilstå.
Denne sikkerheten som folk noen ganger føler, på mangelfullt grunnlag, er det vi i norsk dagligtale kaller idioti. Man føler seg sikker på at man har rett, men senere blir det påvist at man tok feil. Da føler man seg som en idiot. Eventuelt nekter man å skifte mening, formodentlig fordi det er et for stort “personlig nederlag” å konfrontere muligheten for at man noensinne gjør, har gjort, eller kunne ha gjort noe galt. Så går det som det går. Så lenge feilene får stå i fred blir alt bare verre over tid. Folk gjør feil. Javel. Det er ikke annet man kan gjøre enn å rydde opp i konsekvensene av feil som allerede har skjedd, korrigere kursen og gjøre ting riktige neste gang. Det å ikke klare å innrømme feil er en del av den mentaliteten som gjorde at man tok feil til å begynne med. Det vil si det vi i norsk dagligtale kaller idioti. Dette inntreffer når man “føler seg sikker” på et annet grunnlag enn fakta og objektive data, la oss si for eksempel den såkalte magefølelsen. Det er alltid verd å utforske hvorfor man får de “magefølelsene” man får, underbevisstheten jobber jo ofte på mystiske måter, men det er ingen gyldig kilde for saklig informasjon. Hvis den intuitive følelsen ikke leder i retning av et objektivt bevisgrunnlag er den bare et villspor.
Jeg leste nylig om en Tromsø-mann som står tiltalt for å ha svindlet til seg noe i underkant av 300.000 kroner fra Nav, derved at han fortsatte å sende meldekort selv om han samtidig fikk lønnet arbeid. Artikkelen sa ikke noe om tidsrommet for svindelen, men ut fra beløpets størrelse kan man anta at det dreier seg om cirka et år. Sånt bør man jo ikke gjøre. Hva slags mennesketype gjør krav på ting de ikke har rett til? Det er luringene og svindlerne blant oss, de som ikke har normalt skamvett. Fristelsen tar dem. Før man vet ordet av det lever de i synd. Kanskje godter de seg over dette. Ha ha, nå lurte jeg dem godt, liksom. De nyter forbrytelsens frukter, gjerne med et utsvevende liv preget av ville fester og løssluppen seksualitet. Sånt forarger folk, kan du skjønne. De blir jo misunnelige. De kunne også tenkt seg mere penger enn hva de har til rådighet. Derfor kan man naturligvis ikke la svindlerne unnslippe. Det må statueres eksempler som tjener til å etablere en atmosfære av tilstrekkelig avskrekkelse: Hvis du kødder med Nav skal vi faen meg knuse deg noe så helt jævlig!!!
Tromsømannen er tiltalt for bedrageri under straffelovens kapitel 30 om “bedrageri, skattesvik og lignende økonomisk kriminalitet”, det vil si staffelovens paragraf 371 som har strafferammen “bot eller inntil to års fengsel” — som høres ikke urimelig ut, sammen med noen slags erstatningsansvar og kanskje pålegg om å gå i terapi for å lære visse grunnleggende ting om voksenliv og ansvar. Men dette er ikke hva som har skjedd. De har istedet valgt å gå for paragraf 372, grovt bedrageri, med strafferammen “fengsel i inntil seks år”, hvilket i praksis sannsynligvis vil bety en fengselsdom i størrelsesorden tre-fire år. Dette høres imidlertid ikke rimelig ut. Hva sier loven?
§ 372.Grovt bedrageri Grovt bedrageri straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om bedrageriet er grovt skal det særlig legges vekt på om
a. det har hatt til følge en betydelig økonomisk skade, b. det er voldt velferdstap eller fare for liv eller helse, c. det er begått ved flere anledninger eller over lengre tid, d. det er begått av flere i fellesskap eller har et systematisk eller organisert preg, e. lovbryteren har foregitt eller misbrukt stilling, verv eller oppdrag, f. det er ført eller utarbeidet uriktige regnskaper eller uriktig regnskapsdokumentasjon, eller g. lovbryteren har forledet allmennheten eller en større krets av personer.
(lovdata.no)
Det eneste som etter min mening er i nærheten av fornuft er dersom de legger vekt på avsnitt g (“har forledet allmennheten”), men selv dette er ikke fornuftig i forhold til verken rimelighetsprinsippet eller den alminnelige rettfølelse, bare innenfor en strengt byråkratisk horisont, som imidlertid må sies å være helt i tråd med Navs “ånd”. De er veldig byråkratiske der borte. Det er selvsagt ikke akseptabelt at folk svindler til seg penger fra Nav, men det får være bra hvis man får tilbake pengene, pluss kanskje noen slags ting som svir litt, si for eksempel at de må gå til psykolog og redegjøre for hva de tenkte på da de gjorde dette, slik at vi kan bygge opp et saklig datagrunnlag i forhold til mentaliteten hos en gruppe forbrytere, men det ligger i sakens natur at folk som er klienter hos Nav ikke er betalingsdyktige i forhold til bøter og de vil neppe lære noe som har positiv verdi hvis vi setter dem i fengsel. Hva er det man prøver å oppnå? Hva mener vi egentlig med begrepet “straff”? Etter min mening er alle andre hensyn enn samfunnets videre fremdrift under ordnede forhold mindre viktige hensyn. Det vi alle ønsker er fred og velstand. Derfor jobber vi for å materialisere dette formålet.
Staten har – i motsetning til innbyggerne sine – evig liv. Tyve år betyr lite for staten men det er svært viktig for menneskelige individer. I en spillteoretisk forstand er dette misforholdet et uttrykk for “overveldende overmakt”. Staten kan bare ta fra folk livet og det er ingenting de kan gjøre med dette. Åpenbart bruker jeg her uttrykket staten om hele det offentlige apparatet, med alle sine private tentakler, selv om det rent formelt ikke alltid er “staten” man forholder seg til på bakkenivå. Det er imidlertid sånn man opplever det. Alt er staten. Påtalemakten, Nav, Skatt Øst, Brønnøysundregisteret, regjeringen eller fengselsvesenet. Alt henger sammen med alt. Selv er man bare et menneske og alt man opplever i livet er personlig, mens motparten i spillet er en udødelig og uangripelig institusjon. Du kan skjønne at folk noen ganger reagerer med impotent aggresjon, som i tur og orden noen ganger motiverer dem til å gjøre irrasjonelle, tildels desperate ting. Ihvertfall ting som man bør forstå at man ikke er godt tjent med verken på kort eller lang sikt, enten man går fysisk til angrep på personalet eller man opplever noen slags berusende hevnfølelse når man svindler systemet. Folk blir rett og slett gale.
Sosialt mord er et begrep som betyr å “sende noen i krigen” i den forstand at man vet det er høy statistisk sannsynlighet for at de kan bli skadet eller drept, men det er nødvendig at disse tingene blir gjort så man sender dem allikevel. Det moderne arbeidslivet, med alle sine EN/NS/ISO-regulativer, prøver i størst mulig grad å avgrense mulige skadevirkninger av diverse arbeidsoppgaver som tradisjonelt har hatt høyt mannefall, for eksempel innenfor industri, landbruk og byggfag. Dette er fordi man forstår at sosialt mord er galt, i moralsk forstand, så man lar være å gjøre det i det offentlige og straffer de som gjør det i det private. Og selv om man eventuelt ikke selv har noen moral er det også et argument at det er ikke engang lønnsomt å “forbruke” mennesker i forretningssammenheng. Mennesker er ikke ting. Teknisk sett er det best å beskrive oss som prosesser, som begynner med unnfangelsen i mors liv (eller andre steder) og ender som kadaver. I mellomtiden skjer alt det vi kaller “livet”. Som alle vet går det an å si mye om “livet” men poenget her og nå er hva som introduseres i denne prosessen. Som de pleier å si på selvhjelpsseminarer og denslags: Søppel inn er lik søppel ut. Alt handler om hva slags holdninger og karaktertrekk vi oppfordrer hverandre til å utvikle og vedlikeholde. “Man høster hva man sår” og det ene med det andre.
Sosial sadisme er når man gleder seg over andres skade eller ulykke, enten fordi man hater dem på et personlig grunnlag eller fordi de tilhører en samfunnsgruppe som man hater og/eller forakter. Såkalte navere er en slik gruppe. I det politiske miljøet er det mange som skaffer seg makt via å oppfordre til sadisme rettet mot diverse svake samfunnsgrupper. Det fungerer omtrent på det samme vis som å skaffe seg popularitet på ungdomsskolen via å mobbe og banke opp de som er upopulære. Det er et ikke ubetydelig bidrag til denne mentaliteten når påtalemyndigheten anser det som grovt bedrageri å snuskenaske til seg noen – i denne sammenheng – småpenger fra Nav. Alt vedkommende har gjort er å jukse med sine personlige meldekort. Det er bare dumt og patetisk. Grovt ville vært hvis man svindlet til seg millionbeløp ved å operere med mange identiteter, falske barn og det ene med det andre, sånn at man ikke bare “falt for fristelsen” men virkelig gikk inn for å begå en forbrytelse. Men hva vet jeg? Det er vanskelig å forstå hva staten vil.
