Jeg har fulgt Robert Miles i ti år. Han er den jeg vender blikket mot når “kunstig intelligens” skal diskuteres.
Imidlertid har de fleste av applikasjonene hans også (ofte komisk) verdi når vi betrakter “naturlig intelligens”.
Sjekk ut dette:
Hvilke ting er viktige ting?
Uten at jeg kjenner alle mennesker vil jeg våge å påstå at alle prioriterer annerledes når de er 60 enn når de er 20. Ved et eller annet tidspunkt erfarer alle at det rett og slett ikke finnes tid nok til å gjøre alt de har lyst til. Da mener jeg ikke å forstå det intellektuelle konseptet med å budsjettere tid, men å føle at man er dødelig og at tiden ikke strekker til. Hva skal man engasjere seg i og hva skal man ignorere?
Noen ganger fantaserer folk om å være tyve år om igjen, bare at denne gangen vet de alt de har lært når de er seksti, men selv synes jeg ikke dette høres ut som noen god idè. Jeg visste allerede “for mye” da jeg var en ung fole og ser ikke helt at det ville hjulpet å være belemret med all mannskiten jeg senere har plukket opp. Selvsagt gjorde jeg mye dumt mens jeg befant meg i den hormonstyrte delen av livet, men sånn er det for alle. Heller enn å akke seg over alt man ikke visste før i tiden bør man vurdere i hvilken grad denne tilstanden egentlig har endret seg. Hva er det vi vet nå som vi ikke visste for førti år siden?
Jeg har veldig liten tro på mennesker, men jeg er ingen menneskehater. Jeg tror ikke noe ville vært bedre med færre mennesker, det vil si færre enn de nå mer enn åtte milliarder som vi er, og jeg har ekstremt liten sans for de utryddelsesfantasiene som noen av og til gir uttrykk for på nettet og ellers. Etter min mening handler problemet om at vi ikke (eller bare i begrenset grad) omfavner realitetene i den menneskelige tilstand. Vi er bare dyr. Vi skal alle dø. Vi vet ikke hvorfor. Det vil aldri komme noen storslagen fremtid hvor vi vet alt, befolker alle stjerner og kan kurere kreft, dette er bare feberfantasier i syke menneskers hjerner. Vi er bare dyr. Dette kan ikke gjentas ofte nok.
Den store variabelen i bildet er til hvilken grad vi er intelligente dyr. Etter min mening nei, men andre har andre meninger. Dette spørsmålet koker ofte bort i en debatt om å definere begrepet intelligens. Handler det om hva som er nyttig? Det er uansett slik at kompleksitet ikke nødvendigvis er et uttrykk for “god tenkning”. Folk gjør noen ganger dumme ting på veldig avanserte måter. Uansett hvor mange data man samler inn gjennom å ta vannprøver ved flo og fjære sjø vil ikke dette datagrunnlaget kunne si noe om hva slags mekanismer som bevirker at vannet kommer og går, som jo alle kan observere, men det virker veldig klokt og organisert hvis man starter et slikt prosjekt, så man vil sikkert kunne få det finansiert av de som tenker at denne informasjonen kan bli politisk nyttig ved et tidspunkt.
Jorda er et paradis av talent men menneskene har gjort planeten vår til et helvete gjennom sin grådighet og korrupsjon. Det virker lite sannsynlig at dette vil bedre seg på kort sikt, men det er nødvendig å legge om stilen helt hvis vi skal overleve som en av mange arter her på jorda. Dette betyr først og fremst at “sivilisasjonen” må avvikles. Alt mennesker gjør er ondt, av den enkle grunn at vi er onde skapninger som ikke har noe valg slik sett. Det eneste vi kan gjøre er “minst mulig” mens vi lar det vi gjør være til ære for det vakre. Jo mer geskjeftige folk er jo flere onde ting vil de gjøre, helt til det ikke finnes noe annet liv på denne planeten enn menneskene, maskinene deres og det evige spørsmålet om “hvorfor”. I mellomtiden kan vi bare prioritere så godt vi kan.
Antisemittisk ekstase borti hundegården
Sannsynligvis er det fordi jeg vokste opp på en ganske gammeldags bondegård på 60-tallet i Norge, men jeg har et usentimentalt forhold til dyr. Man behandler dem selvsagt med respekt, men man tror aldri at de er noe “mer” enn dyr. Det er fremmede skapninger. De lever i et helt annet “univers av mening” enn menneskene. Vi kommer aldri til å forstå hverandre. Vi kan aldri bli venner. Dyrene er våre slaver og vi holder dem i fangenskap enten fordi vi har tenkt å utnytte varierende egenskaper i deres natur slik at vi derfor har mest å tjene på å holde dem i live, eller fordi vi rett og slett ved et tidspunkt planlegger å drepe, partere og spise dem. Sånn er det med den saken.
Hvis du ikke innrømmer dette er du sinnssyk. Etter min mening og mine standarder, naturligvis, men dette er hva jeg tenker. Det går for eksempel ikke an for en hund å tilegne seg noen av menneskenes egenskaper, men det motsatte er både enkelt og alminnelig. Mennesker er ekstremt dyktige til å manipulere hunder, både psykologisk sett (i form av “dressur”) og på genetisk nivå gjennom avl. Mange høster stor ære ved å fremvise alt det fortryllende de har fått til på dressurnivå, mens andre går for avlsbasert prisbelønning. Nylig var det en liten kontrovers i forhold til en spesifikk hunderase som på grunn av styrt avl har endt som et genetisk monster, men “tilhengerne” av denne rasen av hva man bare kan karakterisere som udyr sjenerer seg ikke for å kalle dette “rasisme”. Gudene vet hva som driver dem, jeg tenker det er noen slags form for perversjon, men gråtkvalte menneskelige individer fremfører kjærlighetssanger til fordel for menneskeskapte udyr som har eksakt null sjanse til å overleve på egen hånd i naturen. Kommentar er overfløding.
Hvorom allting er, menneskets syke forhold til dyr er ikke engang det største problemet i dette bildet. Alt begynner med troen på at man er noen slags “skapningens herre” som kan ta seg til rette som man vil. Jeg vil sette mitt merke på verden. Noen tror at menneskehetens tragedie ligger i at vi utvikler en voksen kropp opptil flere tiår før vi utvikler en voksen hjerne, slik at det er ganske vanlig å si at “ungdommen” er de som skaper alle problemene, hvilket nesten aldri er noen rimelig påstand fordi selv on ungdommen har mesteparten av kjønnsdriften er de som regel dårligst utrustet med penger. Følgelig er det bedre å si at de som betaler ungdommen (eller ikke) er de som står bak alle ungdomsrelaterte problemer. Ungdommen driter for det meste i alt sånt som gamliser bekymrer seg for, ungdommer vil bare pule og slåss. Noe annet duger de ikke til og de forstår de selv også. Det tar tid å utvikle kompetanse. Hormoner hjelper ikke. Men ved dette stadium av livet er det alt man har. Alt som skjer for livets nybegynnere skjer for første gang. Alt er veldig dramatisk.
Jeg vet ikke hvorfor mennesker utvikler emosjonelle bånd til dyr. Jeg synes det er supercreepy men jeg registrerer at det er slik og tar dette til etterretning. Slik jeg ser det “leker de med dukker” bare at dukkene er dyr som har blitt genetisk modifiserte for å imøtekomme de emosjonelle behovene hos mentalt skakkjørte individer. Jeg forstår poenget med å ha hund til jakt eller vakt ute på landsbygda, jeg forstår til og med poenget til de som føler seg tryggere når de beveger seg i et urbant strøk hvis de har en hund som livvakt, men jeg er dessverre ute av stand til å forstå hva som motiverer de som holder seg med “kjæledyr”. Det høres uhyggelig ut. Hva er det som foregår? Etter min mening ville det være mer interessant å se et breddestudium av den relative personlighetsutviklingen hos menneskelige individer som synes det er greit å avle på dyr så langt og så spesifikt at de blir udyr som ikke vil kunne leve hvis de ikke er eiet og beskyttet av den nådige herre med ære, eller hvordan det nå blir. På den annen side, vi gjør det samme med såkalte kjøttdyr. Deres eneste naturfunksjon er å legge på seg muskelmasse som vi siden omsetter i et antall plastpakkede enheter med kjøttprodukter etter at vi har “avlivet” dem.
Vi bør betrakte med en viss skepsis de som hevder at mennesket er emosjonelt modent og kompetent til å konfrontere noen slags fremmed intelligent rase fra verdensrommet. Jeg tror ikke de har tenkt godt nok gjennom denne saken. Hvorfor søker vi slik kontakt? Mennesker har tildels store og traumatiske problemer med å forholde seg til små variasjoner innenfor sin egen art. Jo mer like vi er, jo mindre toleranse har vi for de forskjellene som gjenstår. Vi er ikke rasjonelle skapninger. Tvert imot. Vi er en dypt mentalt og emosjonelt traumatisert art av psykotiske aper som til tross for vår eksistensielle elendighet snart skal feire jul. Vi overlevde enda et år. Kanskje har vi blitt strippet for alt håp og alt som en gang skinte og glitret, men tiden venter ikke på noen og virkeligheten er den siste dommar i alle spørsmål. Kanskje går det ikke an å forstå mennesker. Ihvertfall ikke noe mer enn man kan forstå elg og ørret. Vi er de samme dustene som alle andre. Mygg er en bipolar skapning i den forstand at de er enten mat (hvis man er ørret) eller irritasjon (hvis man er elg) og særlig mye mer rekker ikke noe menneskelig individ å oppdage før tiden er ute og livet er slutt.
Det er ikke bra at nazisme blir mer og mer vanlig. Eller fascisme. Eller alternativhøyre. Du vet. Idiotene. De som har posisjonert seg til høyre for partiet Høyre. Det spiller ingen rolle hva man kaller dem. De lever uansett av uvitenhet og frykt. De har ingen plan ut over det å “skaffe seg makt” så får de ta problemene som de kommer når de er der. Også kjent som selvmordslogikk. Spesielt komisk er hvordan disse kreftene i samfunnet posisjonerer seg i forhold til helsepolitikk. De har åpenbart “sine egne idèer”. Gud hjelpe oss alle, som folk sier når ting blir som de har blitt nå. Hva skal man gjøre?
Tåkefyrster og kråkespråk
Visse politikere i USA og Storbritannia snakker mye om woke, i betydningen noe man kan være (eller ikke være), men det er vanskelig å få dem til å være eksakte. Hvem er det de snakker om? Hva er det de snakker om? Noen ganger foreslås synonymer, slik at for eksempel ordet “kulturmarxisme” kan visstnok brukes på samme måte, om de samme menneskene. Politisk korrekt er også et begrep mange kaster frem som et synonym for å være “woke”. Hva skal man kalle det på norsk? De våkne? De oppvakte? Buddhistene? (Ordet buddha betyr jo “den oppvåknede”.) Inntrykket man sitter igjen med er at woke kan bety nærmest hva som helst, men som regel brukes det som en nedsettende betegnelse for “politiske aktivister på venstresiden”, særlig de som jobber for sosial rettferdighet.
Som alle vet er Fremskrittspartiet et postmoderne fascistparti. Ikke fordi dette er noe de selv kaller seg men fordi fascistene foretrekker Fremskrittspartiet blant alle de aktuelle partiene man kan stemme på i Norge. De legger seg også tett opp mot internasjonal begrepsbruk blant postmoderne fascister ellers i verden, enten man finner dem i Ungarn, Sverige, Italia, Storbritannia, Frankrike, Brasil eller USA. Felles sak, felles skjebne. Akkurat som forrige gang, for snart hundre år siden. Akkurat de samme rævklysene oppfører seg på akkurat den samme måten, for eksempel i det at de viser til en konspirasjon som forklaring på de dårlige tidene. Terje Søviknes uttalte i dag til NRK.no at “den norske folk er skeptiske til det vi kan kalle klimalobbyen”, som replikk til en undersøkelse som viser at neste halvparten av alle nordmenn enten ikke tror på klimaproblemene, eller de tror at alt blir betydelig overdrevet. Av hvem? Vi får anta av “klimalobbyen”.
Det finnes naturligvis ingen slik klimalobby, det finnes bare en “interessegruppe” som prøver å ta vare på selve livsgrunnlaget vi behøver for at mennesker skal kunne leve på denne jorda, ihvertfall på noen måte som ligner på det vi er vant til. Noe annet som er typisk for Fremskrittspartiet og andre postmoderne fascister er en mer eller mindre uttalt forakt for “eksperter” og faktabasert analyse. De følger en annen type matematikk, hvor det som føles sant regnes som den beste form for orienteringsevne man kan ha i forhold til det som er målet og meningen med tilværelsen, å oppnå sosial og økonomisk suksess. Borgerskapetrs nirvana. Sivilisasjonskonflikten står mellom de som vil “oppnå noe” med forretningene sine, de vil bygge sin egen økonomi — lik et finansstrukturelt skjærereir som de stadig pynter med blanke ting — og de som oppfatter at vi har toppen ti år på å få orden på sakene i forhold til klimaproblematikken hvis vi skal ha noe samfunn i det hele tatt. Personlig tror jeg ikke vi vil få det til. Det er for mange som nekter å innse alvoret i situasjonen — selv om hundreårsflommene har begynt å komme en gang om måneden i landene lengre sør. Norge ligger imidlertid gunstigere til i forhold til vannsyklusen. Landet er bra drenert, for å si det sånn. Og så lenge Golfstrømmen går vil det komme regn. Noe annet som vil komme er folk. Klimaflyktninger. Kanskje vi vil doble folketallet i løpet av de neste tyve år? Det er ikke usannsynlig. Den som lever får se.
Ting er mye verre enn du tror
Det finnes ikke noe sånt som vanlige folk, det er et statistisk begrep vi bruker når vi studerer ting fra en kikkertlengdes avstand og vel så det. Tenk på det på denne måten: Fra noen hundre meters hold ser alle mennesker stort sett like ut. Du må bevege deg ganske nært innpå dem før det går an å oppdage individuelle særpreg. Fingeravtrykk er individuelle men mennesker som topologisk form er enhetlige. Alt handler om perspektiv. Mye kan skje på ti år, enda mer på hundre, men hvis vi snakker om ti millioner år mister vi tidsfølelsen og det virker ikke meningsfullt å prøve å si noe om “hva som kanskje kan skje” fordi svaret uansett ser ut til å være “hva som helst”.
Greske tragedier er hva de er fordi de alltid handler om menneskelig toskeskap i konfrontasjon med “skjebnens nødvendighet”. Idiot er noe man blir fordi man tror at man forstår, tror at man har kontroll. Det er det samme i dag som for to tusen år siden, eller når som helst ellers for den saks skyld. Det som typisk skjer i en gresk tragedie er at noen har spurt et orakel om råd og siden har de misforstått svaret, med tildels katastrofale følger. Dette er moralfortellinger. Deres gyldighet er evig, eller i det minste er den like lang som menneskenaturen. En dust i dag er det samme som en dust i steinalderen. Det handler alltid om det samme, at man overvurderer sin egen forstand og kompetanse. Deretter går det som det går — mens alle som har god grunn til å si “hva var det jeg sa?” føler liten glede over å si det.
Hannah Arendt sa at en som begjærer jordbær vil kjøpe en kurv og spise dem, mens en som elsker jordbær vil plante en jordbæråker. Siden kan man utlede hva man vil fra dette. Som alle vet brukte Hannah Arendt store deler av livet på å filosofere rundt nazismen. Hun var jo født i Tyskland i 1906, som jøde. Første verdenskrig begynte i 1914. Siden kom all den andre hurlumheien. Hennes store kjærlighet i livet var Martin Heidegger. Han meldte seg inn i nazipartiet (mest av bekvemmelighetshensyn, tror de fleste, men det var hva det var). De tingene man legger merke til og opplever som viktige i dette livet varierer fra tidsalder til tidsalder, men “det ondes problem” er noe generelt. Nesten alle mennesker som har erfart livet her på jorda har hatt små problemer med å påvise “det onde” og det har til enhver tid vært forbausende konsistent: Selv de som på personlig nivå bare har gode hensikter kan ende som maskindeler i den onde mekanismen når de har dårlig eller ingen forståelse av ringvirkningene som følger av det de foretar seg i sin lille boble av trang og reduktiv virkelighetsforståelse.
Det vil snart bli mye vanskeligere å være “vanlig menneske” i denne verden. Onde mennesker har med vitende og vilje (selv om de sikkert vil si at de ikke visste bedre) kjørt hele mannskiten i grøfta. Det er over. Sivilisasjonen slik vi har kjent den, det vil si den moderne verden som har basert seg på å brenne fossilt materiale, er ferdig. Menneskeheten ligner ved dette stadium på en lungekreftpasient som nekter å slutte og røyke. Hva skal man si til vedkommende? Lykke til? Det er vanskelig å ta fra en døende pasient nytelsene de har, selv om man ikke deler deres synspunkter på hva “nytelse” består i, det er jo ikke jeg som skal dø snart, så hvem er jeg til å kommer her med moralen min? Tingen er, det er ikke engang spørsmål om å få alle over i elektrisk bil, vi må begynne å se på hest som det mest fornuftige lokale transportmiddelet på landsbygda og tog som den måten man i hovedsak beveger seg mellom tettsteder. Siden kan man ha elektriske drosjer, med eller uten menneskelig sjåfør, når man skal bevege seg på adressenivå i disse tettstedene. Du tror sikkert at jeg bare spøker eller at jeg er sinnsforvirret, men vi skal snart nok se hvem som har rett.
Manndommens eksplosive kraft
Som jeg stadig sier, det er valgfritt om man vil betrakte den menneskelige tilstand som tragisk eller komisk, men hvilken av de to velkjente teatermaskene man velger som grunnholdning i dette spørsmålet kan ha litt å si for hva slags sosiale problemer man vil støte på ute blant folk. For mange er det å le av seg selv et litt for stort løft. De reagerer svært aggressivt mot alle som ikke “viser dem tilstrekkelig respekt”, inkludert dem selv. Det er blant annet dette som gjør dem til tragiske idioter. Og noen ganger begår de selvmord.
Som alle vet var det Albert Camus som sa at selvmordet er det eneste virkelig alvorlige filosofiske problem. Hva er det som gjør at livet blir oppfattet som ikke verd å leve? Noen få vet også at Otto Weininger – som ikke lenge senere begikk selvmord – erklærte at det er ikke “seg selv” man dreper, det er resten av verden. Man skrur av lyset, så å si, og forlater livet for alltid fordi man ikke liker verken den verden man er nødt til å leve det i eller de betingelser man er nødt til å leve det under, så man gjør “kort prosess” siden dette er hvordan alt uansett ender. Carpe noctem. Jeg bestemmer selv når og hvordan jeg skal dø. Dette er den ultimate mestringsfølelse.
Det er lett å fortape seg i floskler når man forholder seg til “meningen med livet” og alt det der. Veien blir til mens du går og den typen kloke ord (som kan være jævlig irriterende når man må forholde seg til noen slags krise). “Veien videre” er imidlertid og uten unntak det eneste aktuelle filosofiske problem for alle som ikke har det travelt med å dø. Uansett hvor man faktisk befinner seg er det dit hvor man har tenkt seg som vita activa – det dynamiske livet – handler om. Alle vet dette (eller de vil oppdage det snart nok). Alice i Eventyrland møter i et av kapitlene Den røde dronningen som forteller henne at “her må man løpe alt man klarer for å holde seg på det samme sted” — og slik føles de vanlige livsproblemene for de fleste mennesker. Hvis man bare slipper alt man har i hendene, lar oppvasken stå, slutter å jobbe, og så videre, vil det som regel bare gå et par måneder før man står til knes i mannskit.
Vi betrakter det som et minimumskrav for å bli betraktet som selvstendig og ansvarlig voksenperson at man vet disse tingene. Det er vel og bra at man kunne ønsket seg en bedre verden og det ene med det andre, men i mellomtiden har man regninger som må betales og planer som man jobber for å manifestere som materielle realiteter. Selv har jeg to fundamentale etiske spørsmål jeg må ha klare svar på før det blir aktuelt å ta inn noen nye i min sirkel av omgangsvenner: Hvor får du pengene dine fra? er det ene, og hva gjør du med galskapen din? er det andre. Hvis noen del av disse to spørsmålene er “hemmelig” eller uklar blir det ikke aktuelt med noe “mer” enn et upersonlig og forretningsmessig forhold. Hvis noen del av disse to spørsmålene blir besvart med usannheter er imidlertid ikke engang dette noe alternativ. Jeg har nulltoleranse for folk som lyver. Det er ikke interessant om de lyver med vitende og vilje eller om de lyver fordi de tror på eventyr, det blir uansett ikke aktuelt å gjøre forretninger med dem. Ferdig diskutert. Livet er faktisk for kort til å engasjere seg i håpløse prosjekter.
Det er ikke noe innland og utland på nettet, alt handler om språk, så la oss si at jeg vanker litt i noen harde bloggmiljøer som handler med fremmede språk og det som verre er. Fremmedere og fremmedere blir det jo lengre hjemmefra du går. Det å “være norsk” handler først og fremst om språket, men også om noen “kulturelle koder” som det kan ta opptil flere tiår å forstå og tilegne seg hvis man ikke er født og oppvokst i Norge (og selv da finnes det drøye varianser mellom landsdelene). La oss si det er en slags selvsikker følelse av at man forstår samfunnet og menneskene, dette er “hjemme”. Tingene de snakker om i typiske samfunnsdebatter på fjernsynet er ikke ubegripelige. Uansett, det er ikke vanlig å være jævlig hårsår over det man opplever som “mandighet” i Norge. Da kommer komedien øyeblikkelig. Man ler av de som er veldig anstrengte sånn sett. Det betyr ikke i seg selv noe at man er mann. Det blir en “javel og hva så?” greie. Du får ingen privilegier av den grunn, snarere tvert imot. Tradisjonelle kulturelle koder i Norge krever at du viser hva du er, ut over det åpenbare. Alle kan si hva de vil om hva som helst, fantasien er fri, men hva du er kommer til å bli bedømt ut fra hva du gjør, ikke hva du sier.
Uansett, det som skjedde var at noe skrev noe som koker ned til “alle menn er drittsekker” (det er ikke noe poeng i å gå inn i detaljene) og det kom en kommentar av det kverulante slaget, altså noen som på pedantisk og belærende vis gikk inn for å angripet utsagnet “alle menn er drittsekker” som om dette var en skoleklasse i retorikk og ikke bare noen som skrev et frustrert og halvkomisk innlegg om umuligheten av å ha et stabilt samliv med andre mennesker. (Kommentarens ånd var veldig “Lektor Tørrdal” for de som virkelig forstår norske kulturelle koder.) Sånt er jo en spontan komisk gullgruve. Tenk over saken. Hvem er det som ikke vet at alle fingeravtrykk er forskjellige? Ikke engang eneggede tvillinger har like personlighetstrekk. Vi har altså et blogginnlegg som koker ned til “alle menn er drittsekker” som blir besvart med en kommentar som koker ned til “alle menn er forskjellige” — så her kan man trygt si at de snakker forbi hverandre. Påstandene befinner seg ikke innenfor de samme “universer av mening” og det vil følgelig være umulig å finne noen felles plattform for å “diskutere” i noen egentlig forstand. Og det ble det jo heller ikke. Imidlertid var det artig å se på fra en tredje persons perspektiv. Det er forbløffende hvor mye dumt folk sier når de har bestemt seg for å virkelig forsvare en uforsvarlig posisjon. Men sånn blir det når man føler at man har rett.
Angstskrik fra isødet
Femten er ikke noe høyt tall for oss verdensmenn som har hatt opptil flere hundrelapper mellom hendene på èn gang, men det er faktisk sant at femten kuldegrader er en seriøs temperatur som forlanger å bli tatt alvorlig. Følgelig blir det både lue, skjerf og hele menasjeriet for å komme seg til butikken og kjøpe dagsferskt brød. For det må man jo ha, hvis dette alternativet foreligger. Selv om den tradisjonelle jula mi består i å sitte borti en krok og knurre mens jeg gnager på noen ukegamle brødskalker. Ganske antisosialt, men kos er kos.
Seriøst, de mildt sagt overdrevne julefeiringene vi typisk avholder i “de vestlige samfunnene” har noe manisk-depressivt over seg. Hva faen er greia? Vi behøver ikke mye fantasi for å se for oss at lysfesten man pleide å ha midtvinters var svære saker på en tid da man ikke hadde elektrisk gatebelysning og kjøpesentre, så selve prinsippet med å ha en stor fest på denne tiden er fornuftig nok, det er bare det at alt er helt annerledes nå. Mest annerledes av alt er internettet og mulighetene for pseudo-sosialisering som dette bringer med seg.
Toppen av ironi er når folk starter en egen forening for de usosiale, eller rettere sagt de som ikke hæler å forholde seg til “jula” med alt sitt innhold, de vil heller forholde seg til ting som skjer i metaverset, hvilket i praksis – ved dette tidspunkt – representerer den gamle idèen med samfunnshus og andre sosiale forsamlingslokaler, bare på nett (slik at man trenger ikke å pynte seg, eller engang kle på seg). Man skal være ganske sær hvis man ikke klarer å finne noen interessegruppe som passer for seg på nettet. Det med “foreningen for de usosiale” er ikke kødd engang, dette finnes faktisk, og ikke bare i èn versjon, det virker som om det er så mange usosiale der ute at man må lure på hvem de sosiale egentlig er når alle later til å være drit lei av hele opplegget rundt jula, ihvertfall er dette hva de sier.
Jeg var en tur på Europris forrige uke. Det er der de selger den kaffen jeg liker (Löfbergs Lila, hele espressobønner for å male selv) og mens jeg var der fikk jeg øye på noe de kalte kosesokker som lignet på noe man kan trives med på gulvkalde vinterdager, men de hadde dem bare i damestørrelser (ikke over 41). Så … hvorfor? Eller rettere sagt, hvorfor ikke? Finnes det ikke at marked for varme sokker blant de som bruker store sko? Jeg skjønner naturligvis at ekte menn ikke koser, slik at de blir usikre på sin egen kjønnsidentitet når de må kjøpe noe som har “kos” i navnet sitt, så de måtte ha kalt dem for eksempel villmarkens råskinn eller noe sånt, bare få dem i salg for de behøves. Jeg vil ha dem. Det er horribelt å fryse på føttene. Dessuten også ganske dumt, når det finnes varme klesartikler man kan bruke.
Klimaendringene som endrer seg…
Bildet ovenfor viser Tollense-dalen nord i Tyskland, ikke langt fra Østersjøkysten, åsted for et stort slag i år 1200 før vår tidsregning. Det er den første “organiserte krigshandling” som er dokumentert i Nordeuropa. Som de godt informerte øyeblikkelig legger merke til, timingen av slaget ved Tollense sammenfaller nokså nøyaktig med kollapsen i de store bronsealderøkonomiene i Midtøsten (bare Egypt overlevde det som skjedde). Finnes det en sammenheng? Det vet vi foreløpig ikke, men det ser ut til at den ene parten i konflikten kom sørfra mens den andre var lokal. De fra sør var bedre og mer “moderne” (for sin tid) utrustet. Det antas at de kom fra et “spøkelsesrike” som man mener fantes i Sentraleuropa på den tiden men som man foreløpig ikke har funnet. Vi avventer videre utvikling i saken.
Etter min mening er den faktiske virkeligheten som utgjør menneskenes historie mange lysår mer interessant enn alle de dustetingene folk fantaserer om, særlig Atlantis og denslags. Nåtidens arkeologi fungerer som åstedsundersøkelser i en kriminaletterforskning, man er svært nøye med å dokumentere det man faktisk finner, samt ikke minst de innbyrdes forhold mellom funnene i et område. Således kan vi si ganske nøyaktig hva som har skjedd men vi kjenner naturligvis ikke alle detaljer i historien rundt. Forskningen fortsetter imidlertid. Nye ting dukker stadig opp. Slaget ved Tollense var helt ukjent til de begynte å grave der for tyve år siden, siden har både det ene og det andre kommet på bordet. Vi må regne med at det blir nødvendig å skrive om historien enda mange flere ganger.
Noe lignende gjelder klimaproblemene. Det dukker stadig opp nye ting slik at vi blir nødt til å justere det vi tror vi vet. De som jobber med å kartlegge problemkomplekset i alle sine aspekter finnrer stadig mer bevismateriale for at i det minste risikoen for at vi ville havne i en slik situasjon har vært velkjent i mer enn hundre år, vi har bare valgt å systematisk ignorere det og hysje på varslerne. Sånn er det jo den dag i dag. Enfoldige fjøsnisser hånflirer av det alle kan se med sine egne øyne, så det var ikke noe rart at man prioriterte pengene på en tid da det ennå var usikkert “hva” som ville skje, om “noe” ville skje, og så videre. Det vi kan observere ute i dagens verden er imidlertid nøyaktig hva vitenskapsfolkene sa kom til å skje på 60- 0g 70-tallet, da de begynte å ta dette på alvor innenfor politikken. Det alt har strandet på er det vanvittige hylekoret fra de som tjener penger på å forpeste, forgifte og ødelegge miljøet. Ikke ulikt hva som skjedde da det ble foreslått at “lakselordene” skulle betale mer i skatt. Næringslivet vil ikke ha noen miljøtiltak så da blir det (ikke) slik. De vet hva de gjør men de gjør det likevel. Vennligst sett av tredve minutter til å la Simon Clark oppdatere deg (på engelsk).
Hundre år i kunstens tjeneste
Hvorfor skriver folk? Fra skoledagene mine husker jeg at det fantes klassekamerater som ikke visste noe verre enn å skrive stil, det var skikkelig døden for dem, men for meg var det enkelt. Som alltid, folk er forskjellige. For mitt eget vedkommende er det sannsynligvis mer korrekt å si at jeg har et kunstnersinn enn at jeg er en typisk intellektuell. Mer forfatter enn professor. Mer dikter enn analytiker. Til syvende og sist er det en lek med ord på samme måte som for eksempel akvarellmaleri er en lek med farger og det er motivert av omtrent de samme lystene. Jeg har ikke noe “prosjekt” av politisk, ideologisk, religiøs eller engang filosofisk natur, jeg bare liker å lage “tekststykker” på en ikke alt for strukturert måte. I den grad jeg har noen spesifikk forfatter jeg ønsker å oppgi som inspirasjonskilde så må dette bli Jorge Luis Borges. Han hadde en veldig interessant måte å beskrive “virkeligheten” og sjenerte seg ikke for å bruke eksotiske virkemidler.
Blogg.no er en mystisk og litt provoserende plattform. Det er også første gang jeg skriver på et sted som ikke er moderert. Her er det fritt frem for både antivaxere, nazier og antivaxer-nazier, de flanerer nedetter tastaturene sine med den største selvfølgelighet. Sånn har det blitt i vårt samfunn. Folk reagerer ikke engang. Hat og løgner får vokse fritt. De som sprer ondskapen snakker salvelsesfullt om ytringsfrihet og meningers mot, men de klarer ikke å gjøre rede for hva de prøver å oppnå. Hva er det de vil? Kanskje de ikke engang har noen plan, de er bare så fulle av hat at de er nødt til å spre det rundt seg så det ikke skal gå i kroppen og påføre dem blodforgiftning eller kreft. Hvem vet. Det finnes mer mystikk i psykologien enn mellom himmel og jord. Noen er bare onde av natur. Ingen vet hvorfor. Men de løper rundt der ute og gjør det troll gjør, de sprer hat. løgner og ondskap så godt de kan. Sånn er det bare.
Som vi alle vet finnes det utesteder med servering av alkohol som er regelrette fyllebuler. Man gjenkjenner dem som regel på at de selger det billigste ølet i byen. Imidlertid er man nødt til å holde seg med ganske håndfaste sikkerhetsvakter hvis man driver den typen sted. Folk blir dritingse og så oppfører de seg som om de var dritingse. Veldig forutsigbart. Små bagateller kan balle raskt på seg og bli til episk drama, slagsmål og det som verre er, hvis man ikke har folk som ser sånt og stanser ting i tide. Blogg.no og andre passive plattformer er som slike fyllebuler, bare at her ruser folk seg på “ytringsfrihet” og misbruker den i hatets tjeneste uten at det finnes noen dørvakter som kan gripe inn og pålegge synderne en mer taktfull måte å fremme sine synspunkter, ellers må de forlate stedet. Ytringsfrihet som begrep handler ikke om at man kan si hva man vil, men om at staten ikke har noe lovmessig grunnlag for å rettforfølge folk med “upopulære meninger”. Man må fortsatt forholde seg til andre mennesker og må påregne reaksjoner derfra når man blir alt for entusiastisk med rasismen sin, eller de store fantasiene om konspirasjon som flyter rundt overalt på nettet. Bloggplattformer, sosiale media med mer, har så langt ikke hatt noe juridisk redaktøransvar for det som publiseres der. Dette har ikke fungert særlig godt. De har blitt til virtuelle fyllebuler.
Noen ganger blir jeg veldig sint
Intelligens, blir i psykologien brukt som et fellesnavn på menneskers evner til oppfattelse, tenkning og problemløsning, og da spesielt på de områder hvor en finner individuelle ulikheter. Det finnes mange definisjoner på intelligens, fra «evne til abstrakt tenkning», til «utnyttelse av tidligere erfaringer i nye situasjoner». Noen forskere gir en videre definisjon av intelligens, som favner fra teoretiske evner til praktiske og sosiale ferdigheter.
(Store norske leksikon)
Ordet kommer opprinnelig fra latinsk “erkjennelse” slik at det kortest mulige ord som passer i alle situasjoner blir erkjennelsesevne. Slik jeg selv bruker ordet intelligens betyr dette “prosessen med å assimilere data” slik at for eksempel det å ha høy IQ betyr i praksis at man har det som tilsvarer høy prosessorkapasitet i en computer. Med andre ord, man blir ikke “smartere” av høy IQ, bare raskere i oppfattelsen. Noe som er litt interessant i forhold til det vi kaller smart er at det handler ikke om evnene men om resultatene. En middels intelligent person som bruker evnene sine strategisk godt kan fremstå som “smartere” enn en hyperintelligent strikkball som har vondt for å fokusere på èn ting om gangen — fordi de som skjønner en ting raskere enn alle andre vil også tape interessen for denne tingen raskere enn alle andre.
Jokeren i dette spillet er selvsagt underbevisstheten. Uansett hvor høy IQ noen har er dette som en fyrstikk i forhold til sola hvis vi skal bringe menneskets virkelig mentale superkrefter inn i bildet. Hva er det de som går på “instinkt” bruker? Som vi alle vet finnes det individer som er ekstremt flinke til “å få ting gjort” selv om de ikke har utpreget gode analytiske egenskaper og sjelden kan gjøre rede for hvordan de gjør kunststykkene sine. De jobber på en “inspirert” måte og følger ikke noe spesielt system, eventuelt kan de for eksempel si slike ting som at de lytter til magefølelsen når de tar beslutninger. De bare skjønner ting. De har ingen mening om hvorfor. De har fått en gave og de bruker det de har som best de kan. Hva mer er det å si? Livet er ikke noen intellektuell prosess.
Selv anerkjenner jeg ingen som “smarte” med mindre de har godt utviklede metakognitive egenskaper, i praksis at de kjenner seg selv godt både i forhold til egne styrker og svakheter innenfor den intellektuelle prosessen — eller med andre ord, de forstår ikke bare hva de selv tenker men også hvorfor de tenker som de tenker. Full innsikt og absolutt etterrettelighet hele veien. De aller tidligste av alt vi anerkjenner som filosofiske credo handlet jo om viktigheten av å “kjenne seg selv” og dette grunnkravet har aldri siden endret seg. Selve grunnlaget for alt vi med noen slags rimelighet kan kalle ærlighet må jo ligge i en “første årsak” — det at man er ærlig mot seg selv. En løgner er ikke nødvendigvis en person med onde hensikter, de fleste løgner folk sprer handler om gjenfortellinger av “ting de har hørt” og som de syntes var så interessante at de aldri tok seg bryet med å sjekke om det var sant. Det ligger en forbløffende mangel på personlig verdighet som ansvarlig voksenindivid i bunnen av en løgnaktig personlighetstype, ikke bare mangel på kritisk sans. Folk oppfører seg som store barn.
Jeg tilhører ikke dem som synes at “dagens ungdom er håpløs”, det er mer min egen generasjon (de over førti) jeg har problemer med. De unge skjønner godt hva som er hva. De lever allerede i en verden som “vi” – seniorgenerasjonene – ikke forstår, og i motsetning til oss er de nødt til å leve i denne verden ennå i mange år. De hilser og sier takk for alt det fine de har fått, men det holder nå. Vi som formet våre håp og fantasier om hva som er det gode liv før år 2000 har mistet stemmeretten i forhold til dette temaet. Fremtiden vår er det vi lever gjennom nå, akkurat nå. Dette er høydepunktet. Husk det, for det blir aldri bedre enn det var i år.