APECALYPSO

Rasisme er et ord som har mange betydninger, men det betyr ihvertfall ikke det rasistene tror. En gang i tiden handlet det kanskje om “rase” på en rettfrem og entydig måte, men nå handler det om holdninger på et dypere plan enn hva som er umiddelbart synlig. Problemet består kort fortalt i at man har identifisert “klassisk rasisme” som bare èn av mange grener på et tre som fortjener et helt annet navn. La oss inntil videre beskrive det som antihumanisme og karakterisere det som trangen til å sortere mennesker i kvalitative kategorier (som riktignok noen ganger kan handle om rase, men som ikke behøver å gjøre det) ut ifra kriterier som det er urimelig å forlange at de skal kontrollere, langt mindre endre på. Det mest aktuelle eksempelet i dagens verden (ikke bare i Norge) er “islamkritikk”. Det er naturligvis rasisme fra ende til annen, uansett hva “de islamkritiske” selv sier. Jeg kjenner opptil flere negre. Skal vi dissekere det med finmasket garn (kanskje ikke noen bra metafor) er islamofobi hva man på gammeldags norsk kaller blanda graut men det henvender seg til det samme kundegrunnlaget av de samme årsaker som rasisme har gjort helt siden det først ble oppfunnet. Det er jo noe.

Hvis jeg skal gjette vil jeg tippe at de som best i hele verden liker SIAN og alle disse som brenner koraner og oppfører seg truende, må være de radikale muslimske miljøene. De som virkelig mener alvor. Ikke i den forstand at de har tenkt å gjøre noe ulovlig, men de tar religionen sin veldig alvorlig og har mye å tjene på at klientellet som kommer til dem kommer med en “oss mot dem” følelse, uansett hvordan de har skaffet seg tanken om at “de hater oss”. Jeg tenker det som omtrent tilsvarer pinsevennene blant de kristne, altså frikirkemiljøer som isolerer seg fra samfunnet for å leve en religiøs livsstil — som ikke typisk pleier å være “normal” og det er heller ikke poenget. De fromme vil jo ikke oppleve seg selv som bedre enn synderne i Samsara og Jahilia hvis de for det meste lever på akkurat den samme måten. Hvis det er helt normalt og på alle måter udramatisk å være muslim vil dette ikke ha den samme “revolusjonære eksplosivitet” i seg som ser så romantisk ut for mange unge mennesker som søker retning og mening i sine liv. Hvis folk skriker skjellsord etter deg bare fordi du bærer en spesiell type antrekk har du jo beviset på at de hater deg på et helt usaklig grunnlag. Sånt gjor troen sterkere. Samholdet blir mer meningsfullt mellom de som føler seg truet og trakassert. Har du møtt mange mennesker i ditt liv? Det er sånn de fungerer. Man kan ikke typisk true dem til å skifte mening. Jeg tror ikke noen kan presentere noe eksempel på at det noen gang har fungert.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

En britisk kvinne ved navn Shamima Begum reiste i 2015 til Syria for å bli “revolusjonsbrud” for geriljakrigerne i ISIS. Hun var 15 år den gangen og reiste sammen med to jevnaldrende skolevenninner. Siden har hun satt tre barn til verden, men alle er døde. Jeg så et intevju med henne og hun virket både ubegavet og usjarmerende, en person som det er lett å mislike. Britene har tatt fra henne statsborgerskapet og den seneste utviklingen i saken er at appellretten har stadfestet at dette er innenfor justisministerens myndighetsområde — hvilket er hele problemet. Skal den britiske regjeringen kunne ta fra britisk fødte statsborgere passet sitt bare fordi de ikke liker trynet deres? Myndighetene i Storbritannia sier at hun har et sekundært statsborgerskap i Bangladesh, men myndighetene i Bangladesh sier at hun er født og oppvokst i Storbritannia, har aldri vært i Bangladesh og er ikke “deres” på noen annen måte enn at foreldrene hennes – som også er britiske statsborgere ved dette tidspunkt – en gang ble født der. Hvilket jo høres rimelig ut. Når ble de part i saken? Jeg vet ikke til hvilken grad dette er noe aktuelt i forhold til Norge og revolusjonsbruder som eventuelt kom herfra. Jeg mener jeg kanskje hørte noe, men det spiller ingen rolle. Det eneste riktige å gjøre er å hente skjura hjem og så utrede om hun eventuelt skal tiltales for noe lovbrudd derfra. Det går ikke an å bare ta fra folk statsborgerskapet deres. Dette er for fanden ingen skilsmisse, de gode og onde dagene betyr noe annet på statsnivå. Det er nettopp sånne som Shamima Begum som setter rettsstaten på prøve. En som “alle hater” fordi media har klistret alt det toskete hun har sagt opp overalt er ikke mindre verdig enn idrettshelter og popstjerner. Dessuten er problemet uansett ikke hvor “likandes” vedkommende er og ikke er, det handler om å krysse den grensen som består i å gi regjeringen makt til å ta fra folk statsborgerskapet.

Det er, som man sier, ikke like vesentlig om du selv tror at du er fascist som at fascistene tror det. Hvis de tenker på deg som “deres representant” (i staten, regjeringen, bystyret, nattklubben, bloggen, whatever) så er det av en grunn. De som er entusiastiske til bruk av tvang men skeptiske til bruk av sunn fornuft graviterer som regel mot en fascistisk posisjon. Eller autoritært demokrati som han Victor Orban kaller det opplegget han har sydd sammen i Ungarn. Storebror vet best. Nasjonens fremtid ligger i modernisering av de tradisjonelle verdiene under det faste lederskapet til en visjonær fører. Det ser vi jo gang etter gang. Fungerer alltid like bra. Det er ennå helt i det blå hva som skjer med Storbritannia — men de beveger seg med taktfast marsj i feil retning der også. Det handler jo ikke fullt så mye om man får til å etablere et klassisk fascistisk opplegg med flagg, parader og hele menasjeriet, det som teller er at man får til å ta fra arbeiderklassen all makt og “åpne opp markedet” for uregulert frihandel; også – eller kanskje særlig – innenfor tradisjonell offentlig virksomhet som utdannelse, helse, infrastruktur og militær beredskap. Det er viktig for “saken” at folk lokkes og lures til å fokusere på ting som er nesten helt uten politisk gravitasjonskraft, som muslimer eller LHBT-personer, heller enn alle de privilegiene de har mistet siden det nyliberalistiske eksperimentet ble iverksatt utover på 80-tallet, ikke minst av Margaret Thatcher i Storbritannia. Folk begynner imidlertid å våkne opp til realitetene, eller “bli woke” som de unge sier nå for tiden: Det er sant at systemet er rigget mot dem, av mennesker som lever av å utnytte andre. Det finnes ikke noe “hurra nirvana” som skal komme en gang i fremtiden. Dette er bare drømmen de selger for hva de enn klarer å suge ut av deg her og nå. Systemet er rigget for å flytte verdier fra produksjonsleddet til eierleddet. Det er meningen at det skal finnes en eierklasse som lever av å “ta ut fortjeneste” (selv om de strengt tatt ikke fortjener noe engang i nærheten av hva de tar ut). Det er meningen at folk skal fantasere om hvordan dette kan hende også dem, selv om det både krever “en veldig spesiell personlighetstype” og en god porsjon flaks. Være på riktig sted til riktig tid, klar for å “carpe diem” og den typen ting. Men de fleste er vanlige og flaks er noe de bare hører om. Det som funker for dem er å gå på jobb og forholde seg til det de tjener på det viset. Ergo er de best tjent med et sosialdemokratisk system som er harde på ansattes rettigheter, boligsikkerhet, et fullspektret offentlig tjenestetilbud til alle — og resten av den pakka.

Jeg har kalt meg seksti år gammel i et halvt år allerede, men om en uke skjer det sånn rent formelt, det vil si samtidig med kvinnedagen, som jeg helt fra jeg var liten trodde handlet om meg (min mor gikk i tog og denslags), en tanke som, når jeg nå ser meg i speilet, er så lite sannsynlig at det må være sant. Alle vet at det er sånn virkeligheten virker. Viljen velger hva den skal tro. Underbevisstheten gjør resten. At jeg alt for ofte er alt for beskjeden om hvor bra jeg egentlig er må vel kunne kalles min eneste feil som mann og menneske. Det er bedre å slappe av og godta det øynene mine forteller meg: De går i tog for å feire fødselsdagen min. Jeg bare smiler, blunker muntert til dem og gratulerer dem fordi de har oppdaget at rumpa mi ser bra ut i jeans, uten å spesifisere at det er akkurat dette jeg mener når jeg holder tommelen opp og gratulerer. De følger meg jo med blikket der jeg går. Dette fungerer veldig bra så lenge jeg holder kjeft om hva jeg tenker.

Vi lever alle i vår egen verden, noen mer enn andre. Imidlertid har vi også noe vi kan kalle fellesskapssonen — altså “offentlig sted”. Hver gang vi er der kan hodet være så fjernt det vil, ræva vår er imidlertid underlagt de vanlige reglene for sosial omgang. Om emneområdet moralfilosofi er det å si at vi kan gjøre det hvor komplekst som helst, men vi kommer ikke utenom visse grunnleggende sannheter som at vi har alle den samme plikt til å holde fred med de andre og den samme rett til å bli beskyttet mot aggresjon fra de andre. Dette er ikke veldig avansert matematikk. Samfunnets langsiktige interesser er fred og velstand blant befolkningen. Grovt sett kan vi si at all virksomhet som jobber mot dette formålet er samfunnsfiendtlig virksomhet, inkludert ikke minst det å egge til ufred og dårlig stemning mellom individer og grupper av befolkningen. Som allvitende oppdrager og autoritetsperson tilfaller det meg å si at det er jævlig irriterende når ungene krangler om alskens dusteting som de ikke engang kan gjøre rede for når man forlanger å få vite hva fanden det er som skjer.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

For noen er politisk fantasering rundt “hva man kan gjøre” sikkert det beste de får til med den lille tenkeknotten sin, men for meg er det noe degenerativt. Hva er poenget med å ha heltidsansatte politikere hvis “folk flest” oppfatter det som meningsfullt å blande seg inn i jobben deres? Hvis man skjønner hva som er nødvendig kan man jo søke seg til jobben selv, heller enn å kritisere de som prøver å få ting gjort. Det er ikke vanskelig å komme seg inn i politikken, men det finnes en riktig og en gal metode (eller rettere sagt mange gale). Man kan melde seg inn i et parti, gå på møter, gripe ordet, det ene med det andre, plutselig er man for eksempel valgt inn i kommunestyret. Derfra og ut kan det bare gå oppover. Fremtiden er så lys at man må bruke solbriller. Men sofasjåfører kommer ingen vei, som man sier i transportbransjen. Det er nødvendig å komme seg på beina og gå på møter hvis man vil komme noen vei i politikken. Og mens man er på disse møtene må man knytte kontakter. Utveksle visittkort eller hva man nå gjør i disse tider, kanskje noe med blåtanna på telefonen. Hva vet jeg, jeg går ikke på møter. Jeg er ikke interessert. Jeg er moralfilosof — og alle vet at moral ikke er verdt fem sure i ræva på den politiske arena. Kanskje har det noen ganger en viss nytteverdi som propagandavåpen, men moralen an sich (“i seg selv”) er ikke politisk relevant. Hvis man har ambisjoner om å bli politiker bør man heller lese Machiavelli og Marx enn Spinoza og Sartre (selv om begge deler er dobbelt så bra). Det handler om å få ting gjort med de midlene man har for hånden og slike metoder som er nødvendige der og da.

Det finnes mange identitetsforvirrede aktører der ute. De tror at de driver med politikk, men egentlig driver de med kunst, nærmere bestemt teater, eventuelt “performancekunst” (som har færre formelle krav enn teateret). Politikk handler om saker. Kunst handler om følelser. Det er fordi det ikke finnes noe sånt som “saklige følelser” at det heller ikke finnes noe sånt som “politisk kunst” (bare kunst som appellerer til det noen føler om samfunnsforhold og annet). Imidlertid vil jeg – ikke minst av diplomatiske årsaker – være den første til å si at det finnes mye både historisk og nåværende politisk propagandaarbeid som drar seg langt inn i den kunstneriske sensibilitet, noen ganger på en kryptisk og “intern” måte. Hvis budskapet ditt er politisk er det ikke kunst du driver med, det er propaganda. Motsatt, hvis budskapet ditt er kunstnerisk er det kunst du driver med, ikke politikk. Når det er sagt, det er naturligvis ofte vanskelig å sortere snørr fra barter, særlig når man har mye av både det ene og det andre. Først og fremst engasjement — man føler veldig mye om ting som strengt tatt ikke er politiske av natur, men mange politiske bevegelser liker å snakke om dem i søndagstalene sine, la oss si for eksempel “rettferdighet for utsatte grupper”. Det er fint som moralsk prinsipp men ubrukelig som politisk sak. Mer konkret er imidlertid det å jobbe for “bedre boligtilbud for utsatte grupper” selv om det også er veldig vagt så lenge man ikke kommer med noen tall og forprosjekter. Alle kan si hva som helst — noe de også gjør, hele tiden.

Det er ubegripelig for meg hvordan spørsmål som “hvor mange kjønn som finnes” har kommet seg inn i politikken. Hvem fanden bryr seg om sånt? Hvis man er bekymret for hva man vil finne under kjolen kan man jo spørre før man begynner å tukle — og hvis man er i tvil bør man kanskje holde avstand til hele greia. Politikere er ansatt for å håndtere materielle problemer, ikke forholde seg til freudianske fantasier hos de seksuelt naive. Jeg har ikke undersøkt saken nærmere, men det siste jeg hørte var at vi nå har etablert “juridisk kjønn” som operativt prinsipp i Norge, det vil si at man er det man selv sier at man er, ferdig diskutert. Ikke prosedyremessig verre enn å skifte navn, men kanskje med mer vidtrekkende sosiale konsekvenser. Hva er det vi egentlig diskuterer her? Snart kommer som tidligere nevnt kvinnedagen, som altså skjebnen i sin visdom har valgt å henlegge til bursdagen min, slik at det blir noen grad av konkurranse på motivasjonsfronten når det kommer til hvem som feirer hva, men jeg antar at så lenge alle sier hurra så er alt tut og kjør. Det blir litt som hvordan noen amerikanske marijuanaentusiaster driver og feirer den såkalte 420-dagen, som på amerikansk manèr betyr datoen 20. april (mens selve 420-koden er/var californisk politikode for “pågrepet på grunn av besittelse” mens marijuana var forbudt). Jeg påpekte at dette også er bursdagen til Hitler, slik at man bør kanskje være litt vaktsom med å ta for gitt hvorfor folk er ute og feirer denne datoen. Ikke sett deg ved et hvilket som helst bord og den typen ting, som forresten aldri er noen sunn vane, men spesielt ikke når misforståelsene har slikt potensiale.

Går det an å “bli” kvinne – gitt at dette ikke var noen åpenbart medfødt egenskap – og i så fall, hvordan definerer man hva det betyr å være kvinne på en måte som utelukker “de som bare innbiller seg ting” (men ikke de ufrivillig barnløse og så videre)? Det finnes noe man kaller TERF (trans-ekskluderende radikal feminisme) og deres argument er at alt sitter i fitta, ingenting i hodet. Om man “føler seg som kvinne” er ikke relevant. Menn i kvinneklær vekker de samme beskyttelsesinstinktene hos TERFere som “ulv i fåreklær” vekker hos sauebøndene i Østerdalen. De klarer ikke å akseptere premisset om at en biologisk kvinne kan ha en mannslignende anatomi. Egentlig er det litt komisk, gitt at det samtidig er alminnelig akseptert at det å være en “ekte mann” må bety noe mer enn bare det at man har en penis, selv om det ikke er noen stor enighet om hva “mer” består i. Noe med hvordan man oppfører seg, den typen ting. Det kan ikke læres, det kan bare utvikles på det persongrunnlaget som allerede foreligger. Oppfør deg som en mann er en oppfordring mange unge menn møter ved et stadium når de ikke engang forstår hva dette betyr. Kanskje består hele poenget med å si sånt i den sadistiske komedieverdien det har å se dem sprelle og forsøke å være “ekte menn” før de er voksne nok til å forstå at dette bare er en komisk fordom som bare blir mer og mer komisk jo hardere man prøver. Det er ikke uten grunn at sånne typer som Andrew Tate appellerer mest til “fjortisene” blant oss — både de som er fjortiser av års alder og de som aldri kom seg videre i sin personlige utvikling. Sånt skjer. La oss si at de for eksempel har hengt seg opp i infantile idèer om hva kjønn er, og hvordan man skal (og ikke skal) “fremføre” dette kjønnet på den sosiale arena. Vi opererer nå med “juridisk kjønn” i Norge fordi det ikke spiller noen praktisk rolle i noen annen slags juridisk sammenheng hva slags kjønn man har. Vi kan si at “retten til å bli gravid” er noe alle har, men evnen er ulikt fordelt. Ikke alle kvinner har den, men man finner den hos noen menn, nærmere bestemt såkalte transmenn — som ifølge hva jeg hører utgjør en større andel av de trankjønnede enn transkvinner, de får bare ikke like mye oppmerksomhet. Velkommen til livet som mann sier de kyniske straks. Din plass i køen varierer, men det er aldri “foran”.

Irisering er refleks eller lysbrytning i en overflate, der det oppstår et spill av farger. Fargene endres etter lysbrytningens vinkel og fargene kan ha alle regnbuens farger. Irisering stammer fra gresk iris, som betyr regnbue.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Naturen har frembrakt et antall overflatestrukturer som bryter lyset på en “skimrende” måte, slik at fargespillet endrer seg ettersom vi snur på den gjenstanden vi betrakter, for eksempel kroppen og vingene til visse insekter. “Alle regnbuens farger” er et litt misvisende begrep. Det som skjer er at menneskets øye bare kan oppfatte et veldig lite utsnitt av alle de elektromagnetiske effektene som finnes der ute — og det er dette vi kaller synlig lys, som spenner fra infrarød i den ene enden til ultrafiolett i den andre. For å oppfatte bølgelengder som ligger utenfor dette spekteret må vi bruke måleinstrumenter. Vi er ikke vant til å tenke på det slik, men også radiobølger og røntgenstråler er “lys”, de ligger bare utenfor det området vi er i stand til å se med øynene. Ettersom vi bryter alt ned til fysikk oppdager vi at det vi er i stand til å oppfatte direkte ved hjelp av sansene våre bare i begrenset grad ligner på “det som faktisk finnes der ute” — slik at det er på alle måter korrekt å beskrive det vi kaller virkeligheten som en illusjon. Men slik er den menneskelige tilstand. Vi tror på det vi ser.

Psykologiske forsøk viser igjen og igjen at vi “jukser” når vi danner vårt mentale bilde av det vi tror vi ser. Det er blant annet derfor det er så enkelt for tryllekunstnere og andre taskenspillere å lure oss. De vet hvordan hjernen virker og kan derfor utnytte svakhetene i systemet til å gjøre forbløffende ting som tilsynelatende strider mot virkelighetens regler. Filosofer kaller dette naiv realisme — hvor naiviteten består i at man tror at dette – altså det man er i stand til å se og erkjenne med sansene – er alt som finnes der ute. Vi kan med den gamle vitsen si at problemet er en grov feilvurdering av egen vurderingsevne, noe som er så “typisk menneskelig” som noe kan få blitt. På visse måter er sansene våre lynskarpe, men på andre måter er de så sløve at hvis de var en kniv kunne man ridd på den herfra til Moss uten å bli sår i rumpa. Til og med skarpheten jobber mot oss når vi blir lurt, i form av alskens avledningsmanøvre som svindleren for eksempel gjør med sin venstre hånd mens den høyre sikrer seg lommeboka og klokka vår. Det grunnleggende problemet er tidlighet.

Jo tidligere vi kan danne oss et bilde av situasjonen vi står oppi, jo mer tid har vi til å utarbeide gode strategier. “Tidlig forståelse” er svært ettertraktet på hjernemarkedet. Først til mølla og alt det der. For eksempel har nesten alle som gjør forretningsmessig suksess en utpreget evne til tidlig forståelse av hva som er “den neste store tingen” slik at de kommer seg inn i begivenhetenes sentrum før røkla oppdager at det er noe som skjer. Vi kan i prisippet si at når vi kommer til det tidspunkt at “alle” er inne i den nye greia, så er det forlengst på tide å bevege seg videre for de som ligger i forkant av utviklingen. Slik er måten, som bare er en annen måte å uttale ordet “moten”. Surfing på den såkalte popularitetsbølgen handler mye om å hoppe av i tide, slik at man ikke blir med og kræsjlande på trynet i sandstranden, full som den er av gamle sigarettsneiper og fettpapir fra nærmeste gatekjøkken. “Tidlig forståelse” er det alle ser etter i profesjonelle fotballspillere, altså at de plasserer seg der ballen kommer til å havne, i stedet for å løpe mot der den befinner seg akkurat nå. Vi kan faktisk si at det befinner seg i den abstrakte enden av et fundamentalt biologisk mønster, hvor “forvirring” (eller avledningsmanøvre) er den mest alminnelige måte å fekte mot tidlig forståelse, som er hvor iriserende kroppsoverflate kommer inn i bildet. Kolibrien er en liten fugl som ofte har skimrende fjær. Mange dyr ser sikkert en kolibri som en aktuell godbit de bare kan snappe opp i forbifarten, men kanskje de nøler et øyeblikk når kolibrien plutselig skifter farge, og dette er all margin den behøver for å komme seg i sikkerhet.

Det er ikke uvanlig å bruke uttrykket “kvikk i oppfattelsen” om den egenskapen vi etterlyser her. Dette er også hva som menes med at hjernen jukser når den danner bilder av virkeligheten. Mye går på autopilot. Vi ser en to-tre markører som vi gjenkjenner, så fyller hjernen inn resten for oss. Dette fungerer som regel bra, men det gjør oss sårbare overfor de som lyver og prøver å manipulere oss med alskens triks og tryllekunster uti hjernens gråsoner. Dette handler ikke så mye om hva vi “ønsker” å se som om hva vi forventer, ut ifra det vi tror vi vet om hva som foregår. En middels bra tryllekunstner kan få deg til å tro at de nettopp gjorde noe som ikke er fysisk mulig — eller rettere sagt, du vet jo at du blir lurt, du vet bare ikke hvordan. Fysikken er alltid den samme, det er i optikken forskjellene ligger. Kanskje noe fikk deg til å flytte blikket bort fra “begivenhetenes sentrum” akkurat det millisekundet skøyerfuglen behøver for å omarrangere ting du ikke ser, men snart kommer til å “oppdage”. Dette er all margin en dyktig svindler behøver for å manipulere virkelighetsbildet ditt. De vet hva de driver med, det er du som virrer rundt i en labyrint av avledningsmanøvre. Dette er ikke minst viktig å ha i mente når vi forholder oss til “informasjon”. Vi ser det vi forventer å se, men hvorfor forventer vi å se det vi forventer å se? Bare de mest klønete og amatørmessige svindlere jobber med “det vi faktisk ser”, de som kan faget jobber med forventningene våre. Det er løsere og mer formbar materie som ikke minst er billigere i drift enn det å bygge kulisser, jobbe med rekvisitter og det ene med det andre. De flinkeste er de som gir oss en “smart” følelse av at vi skjønner bedre enn dem hva slags fortjenestepotensiale som ligger i prosjektet de pitcher for oss. De lurer oss til å tro at det er vi som lurer dem.

Som jeg alltid sier: Hvis man for det meste antar at man tar feil vil man for det meste ha rett. De aller tidligste filosofene – altså lenge før Sokrates, Platon og de kom på banen – uttrykte seg i “sentenser” — det vil si maksimer eller ordspråk om du vil, som for eksempel “kjenn deg selv”. Noe annet de sa var “hold igjen din dom”, som i praksis betyr å tenke gjennom ting et par ganger til før man bestemmer seg for hva som er hva. Det man ikke vet er jo per definisjon uendelig og strekker seg i alle retninger, gi og ta hva som er fysisk mulig og ikke, mens det lille man vet ofte viser seg å være et tynt grunnlag for å ta viktige beslutninger. “Informasjonsknapphet” er en konstant tilstand. Dette er aldri noe realistisk spørsmål. Man kan alltid lære “mer” om noe, uansett hva. Spørsmålet er om man vet nok til å gjennomføre det man har planlagt å gjøre — hvilket bringer oss tilbake til det gamle temaet om mennesker og ambisjonene deres. Det ender ikke alltid bra. Ikke alt de sier i bibelen er usant, selv om narrativet preges av mange drøye skrøner, for eksempel er utsagnet Gud ler av menneskenes planer noe man bør reflektere litt over. Kanskje Gud vet noe vi ikke vet? Det virker ikke urimelig å anta dette. Eller for å si det med andre ord, sjansen er alltid stor for at vi blir lurt, selv om det er vi som er luringen (så vidt vi vet).

Det er ikke klart for meg hva det betyr at folk er “innvandringskritiske”. Det lyder litt verdensfjernt. Hvordan praktiserer men det? Selv er jeg for eksempel en fornuftskritiker i noen slags klassisk tysk kontekst – la oss si en linje fra Kant til Marx (via Nietzsche) – og dette arter seg ofte i praksis slik at jeg ikke tror på folk når de påstår at de er motivert av fornuften. Jeg tror det sitter et helt annet sted; la oss si i ræva, siden “hjertet” ikke virker som et passende ord i sammenhengen. Vi er uansett nødt til å gå et par runder med Freud og det han kalte det anale stadium av personlighetsutviklingen. Forstyrrelser i prosessen med å ta bevisst kontroll over avføringsfunksjonen – si for eksempel en pedagogikk preget av mye skam og skremsel – vil typisk fremkalle en autoritær og pertentlig karakter som er streng og uforsonlig mot det skitne, nedrige, avvikende og så videre. Alt henger sammen med rumpestrenghet i oppdragelsen. Det føkker opp barna.

Mannen på bildet ovenfor er Oswald Mosley. De nysgjerrige anbefales en runde med den store guglemaskinen men han var kort fortalt leder for Det britiske nazipartiet på 30-tallet. Som alle vet var jo den greia veldig stor også for det meste overalt ellers enn i Tyskland og Italia, til og med i Norge, men det ble lite verdsatt etter at krigen begynte — og etter at den sluttet var det å være nazi i det store og hele diskreditert til langt utpå 70-tallet, særlig i de landene som hadde hatt nærkontakt med den tyske krigsmakten, inkludert Tyskland selv. Uansett, Oswald Mosley hadde en sønn ved navn Max. Han var i 2008 involvert i en skandale som involverte sadomasochisme, nazikostymer og hele fem prostituerte av typen dominatrix. Men så kom politiet. På generelt grunnlag kan man si at det å bruke nazikostymer i sexlek som regel handler om dårlig smak i kombinasjon med liten kunnskap, men det er vanskelig å godta at Max Mosley hadde liten kunnskap om nazisme, snarere tvert imot. Hva ville vi tenkt i Norge hvis sønnen til Henry Rinnan ble arrestert mens han lekte naziavhør sammen med tre horer i en campingvogn ved Falstad? Det er nærliggende å skylde på “noe i oppveksten”.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hvorom allting er, man kan jo være innvandringskritisk uten å være nazi? Vel, strengt tatt nei. Hvis man er kritisk til “innvandrere”, skeptisk til vitenskap og kategorisk motstander av marxisme (selv om man ikke helt vet hva sånn marxisme egentlig er) så er man nazi, ferdig diskutert. Det handler ikke om å ha et hakekors tatovert i panna. Det handler om å være enig i prinsipprogrammet til denne politiske bevegelsen. Selv om fascister, nazister, falangister – eller hva som helt annet man kan kalle “det postmoderne alternativhøyre” – ikke har noen politikk i egentlig forstand (de vil bare ha makt slik at de kan “fjerne” alt som forarger dem, deretter er de åpne for forslag), har de likevel visse kjennetegn — og “innvandrerskepsis” er alltid et av dem. Ofte selve hovedargumentet, Saken. Hvor kommer det fra? Hva slags provenans har det tankekomplekset som gjør innvandrere – de mener egentlig å si svartinger – til noe truende i fantasien deres? Det er jo komisk å se på en nazi som prøver å komme ut av skapet men er usikker på hva den nye identiteten betyr og hvor de hører hjemme nå.

De tingene man lærer mens man ennå er så liten at man ikke har noe språk har en tendens til å bli sittende i følsa – altså den delen av følelseslivet som oppleves som “sannhet” – uansett hva slags krumspring man senere gjør med språket. Det er her vi vender tilbake til Freud og barnet som ble emosjonelt skadet mens det befant seg på det anale stadiet av personlighetsutviklingen. Hva er det “de fremmede” vil? Hva fortalte de deg da du var atten måneder gammel? Kan du huske at du sluttet å bruke bleier? Dette er ikke uviktige spørsmål. Ved et tidspunkt var alle ting i livet stordramatiske ting. Alt skjedde jo for første gang for deg. Det er klart at sånt er viktig. Selvstendig rumpestyring er et grunnleggende trinn av barneoppdragelsen. De er jo ikke født husrene, alt sånt må læres. Tanken til Freud var altså at en pedagogikk som påførte barnet nevroser på dette stadiet ville medføre en senere bumerangeffekt i form av en “kompulsivt kontrollerende” og ofte nesten manisk fokus på alle slags bisarre detaljer i den senere voksenpersonligheten. Dette er ikke noe man selv kontrollerer, det er ubevisste forstyrrelser i personligheten som er akkurat like alminnelige ute blant befolkningen som det er alminnelig å være “streng” mot barna når de gjennomgår pottetreningen sin. Angsten for å gjøre noe galt med rumpa sitter på et nivå som ord ikke kan rekke. Det fantes ingen ord da den ble etablert. Men det finnes noen nå, og her er ett: Anusnevroser. Inkludert angsten for at noen skal høre deg mens du er på do.

Livet er kort og forvirrende. Man blir aldri egentlig noe klokere enn man var da man først begynte på sin vei, men man blir mer slu i forhold til hvordan man får ting gjort og det hjelper jo til en viss grad. Jeg var en gang en perifer deltager i en lang filosofisk debatt på nettet; om det er bedre å være “gatesmart” enn “boksmart” og om det egentlig spiller noen rolle hva slags smart man er så lenge man ikke er dust. Den varte i flere år, men det er lenge siden nå. Likevel har jeg i prinsippet de samme holdningene nå som jeg hadde den gangen: Hvis man er nødt til å velge så er det bedre å være gatesmart enn boksmart, fordi et bokmiljø inneholder sjelden noen direkte livstruende elementer, mens det finnes så mange slags gatemiljøer, noen av dem definitivt steder man bør holde seg unna. Hva slags jævelskap kan man lære av en bok som man ikke kan lære i en mye verre form på gata? At man sitter på en stor mengde data om ditt og datt betyr ikke at man er “smart”, bare at man (i beste fall) er godt informert om forskjellige sakers faktagrunnlag. Hva som er (og ikke er) smart koker ned til hva man gjør med det man vet. Valg. Beslutninger. Den typen ting. Særlig den karaktertypen som har for vane å ta smarte beslutninger – slik man opplever det etterpå – selv om de er/var hemmet av et tynt faktagrunnlag, oppleves av mange som smarte individer. Særlig når det kommer til sånne ting som å skjønne når man bør holde kjeft, når det er på tide å gå, og diverse annet i den kategorien.

Hvem er det som klager over ytringsfrihetens vilkår i Norge — og, fremfor alt, hvorfor? Det er nesten alltid de som planlegger å si noe stygt, kjipt eller nedsettende om (eller til) noen andre, men de er bekymret over hva konsekvensene vil bli. Hvis noen etterpå skjeller dem ut fordi de er et rasshøl vil de føle seg krenket og tolke dette som et angrep på ytringsfriheten. Det er “woke” kulturmarxisme som vil kneble folk og ta fra sine meningsmotstandere retten til å ytre seg fritt. Prøv å si det til dørvakta på et utested, du Erasmus Montanus. Som regel handler det bare om at folk ikke orker alt bråket. Når det gjelder meningene dine så hørte de deg helt fint første gang. Nå kan du ta dem med deg og gå din vei. Folk er kanskje ikke veldig woke der ute, men de er jo ikke fullstendig lamma i tenkamentet heller. Det finnes ikke noe sånt som “innvandrere”. Det er ingen meningsfull kategori. Hva snakker de om? Det koker uansett ned til svartinger, så la oss bare skjære gjennom all okselorten og gå dit med en gang. Jeg vet ikke noe tall men det kommer sikkert flere millioner flyktninger til Europa hvert år – som per definisjon betyr at de kommer fra “land utenfor Europa” – og verre vil det bli når klimaproblemene for alvor begynner å føkke opp landbruket i sør. Mye verre. Om få år. Er vi forberedt? Sikkert minst like godt som vi er forberedt på at vinteren kommer hvert år. Norsk beredskap. Fungerer når det gjelder. Problemet er at vi (og da mener jeg “menneskeheten”) står overfor noen svært alvorlige geopolitiske utfordringer, hvor den forventede flyktningestrømmen bare er en liten del av hele problemkomplekset. Vi har rett og slett kjørt hele “sivilisasjonen” i grøfta. Særlig mye mer kortfattet går det ikke an å si det uten å miste det vesentlige poenget. Vi er i grøfta, det er bare ikke alle som har oppdaget det ennå, pluss at mange av de som vet det prøver å tyne enda litt mer fortjeneste ut av situasjonen. Der står vi.

Referanseartikkel: NRK.no

Etter hva man kan se på bildet ovenfor er den bilen såpass smadret at hvis man ikke klarer å se det når man kjører forbi så er man ikke skikket til å kjøre bil langs offentlig vei. Det bør også være åpenbart at det er en ambulanse. Utrykningkjøretøy prøver jo ikke typisk å være diskrète med utseendet sitt. Det er mye lyd, lys og sterke farger. Hvorom allting er, føreren av denne ambulansen ble klemt fast i vraket etter et sammenstøt med elg på vei fra Trysil til Elverum, men klarte selv å melde fra om ulykken til alarmsentralen. Under ventetiden observerte man imidlertid to biler som bare kjørte videre på sin vei. Dette er den delen av historien jeg ikke forstår.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Selv har jeg vært “ganske nær” elgen mange ganger – i den forstand at jeg har sett den krysse veien like foran eller bak meg – men bare èn gang har jeg vært så nær at jeg reagerte med bråbrems. Heldigvis gikk det bra den gangen. Bra for meg, bra for elgen. Men det er noe jeg alltid har i bakhodet når jeg ferdes gjennom skogsområdene i Østerdalen. Det er mye elg her. Elg er store dyr. Som å treffe en ku på stylter, som folk sier, sjansen er stor for at den skal komme inn gjennom frontruta eller havne på taket. Sånn fungerer fysikken. De har imidlertid ryddet mye av skogen som ligger nærmest ihvertfall de store veiene slik at nå har man i det minste en mulighet til å se elgen før den “plutselig er der” hvis man ellers er oppmerksom på at dette er en aktuell fare. Allikevel smeller det noen ganger.

Jeg reagerer på det føreren av ambulansen sier. En ting er å kræsje med elgen, det er dramatisk og blabla, men sånt skjer. Man skjønner jo fort hva som hendte og er sånn sett ferdig med selve hendelsen ganske raskt, nå må man utrede konsekvensene. Å filosofere over hva elgen burde ha gjort annerledes virker meningsløst, men man har god grunn til å føle forbitrelse over at opptil flere trafikanter bare passerer deg mens du sitter der fastklemt i bilvraket. De burde naturligvis ha stanset og tilbudt slik bistand som de har kapasitet til. Bare det å stå der og holde en samtale i gang frem til redningsmannskap ankommer med relevant utstyr ville ha hjulpet. Folk er vanligvis redde og forvirrede når de sitter fastklemt i bilvrak, hvis de overhodet er ved bevissthet. Hva skal man tenke om dette?

Det er ikke min stil å snakke om medmenneskelighet og annet Jesusvås, men jeg rynker på nesa over tanken på at jeg lever i et samfunn hvor folk stort sett driter i hverandre — eller rettere sagt, det er bra at vi lar hverandre være i fred med våre respektive egenheter, men det er ikke bra når vi bare ignorerer et åpenbart behov for hjelp. Hvis man ser noen som er strandet langs landeveien så er det minste man kan gjøre å stanse og spørre om de har kontroll eller om de behøver noe. Ofte har de allerede ringt noen og står nå bare og venter på bistand, men noen ganger er dette selve problemet: de har ikke med seg noen telefon, eller den de har er tom for batteri. Ofte er det jo sånn at “en ulykke kommer ikke alene” og det ene med det andre. Jo trangere situasjon, jo større rolle spiller de små tingene. Nesten ingen reagerer negativt på at noen stanser og spør om de behøver noe. Det burde egentlig være en selvfølge, så det litt interessante spørsmålet må følgelig bli hvorfor det ikke oppfattes (og/eller fremstår) som en selvfølge. Hvorfor kjører folk bare forbi?

Noen ganger går det en kule varmt oppi knotten til lenestolsstrategene rundt om i de tusen hjem. Det er uten tvil alltid enklest å forstå den slagmarken som man selv ikke befinner seg på. Lang avstand gir god oversikt, som folk sier. Jeg vet ikke selv noe om hva som foregår i Ukraina, men det ser for meg ut som om det var Russland som gikk til angrep. De har gnagd på de såkalte 1991-grensene i alle år siden Sovjetunionen ble oppløst og alle de russiske randstatene erklærte uavhengighet, ikke bare Ukraina men også “stanerlandene” i øst. Det er en indre og en ytre linje. Ukraina og Hviterussland er blant de indre, forsåvidt også visse land i øst, og har best merket presset fra Russland siden De kalde krigen angivelig tok slutt, men også de ytre – det såkalte Bucurestibeltet, fra Bulgaria i sør til Estland i nord, som er mer eller mindre identisk med de gamle “jernteppelandene” – har litt nerver i forhold til hva det enn er russerne vil.

Vi som husker slaget ved Poltava i 1709 husker at det var da den russiske tsar Peter I ble til “den store”, samtidig som det også den gangen var noe snusk med svenskene og tyrkerne, men Sverige var uansett ferdig som stormakt da mens Russland hadde bare så vidt begynt. Fra og med Poltava var jo Russland et imperium, noe de teknisk sett fortsatt er, bare at nå kalles det en “føderasjon”. Siden har det rent mye vann gjennom Donau og Dnjepr og nå har vi en “situasjon”. Ukrainerne nekter å forhandle om noe annet enn 1991-grensene og russerne ser ut til å ha bitt over noe de verken klarer å svelge eller spytte ut. Det blir galt uansett. Bildene vi ser viser noe nær total ødeleggelse av mange byer, inkludert sivile beboelsesområder. Det virker sannsynliggjort – med godt mål – at det har blitt begått krigsforbrytelser mot den ukrainske sivilbefolkningen, etter alle standarder og konvensjoner for denslags. Foreløpig er det naturligvis mye uklart, men det ser ikke bra ut. Jeg vet ikke hva slags matematikk man må bruke for å få dette til å bli aggresjon fra NATO mot Russland, men det virker vanskelig å bortforklare at russerne angrep Ukraina med mye materiell og mannskap for et år siden. Siden kjørte de seg fast og nå vet ingen hva som skjer videre. Ukrainernes innstilling er imidlertid at hvis russerne gir seg så slutter krigen, men hvis de gir seg så slutter Ukraina.

Det virker ikke passende å “mene” noe om dette ormebolet som de har stelt i stand, hvem fanden nå enn “de” er, fra generalstab til politiske bakrom, fra økonomiske interesser til propagandamaskineri. Vi siterer (nok en gang) Aiskylos: Krigens første offer er sannheten. Dette har med andre ord vært en vittighet i tusenvis av år, til tross for de grimme realitetene som foregår på nakkenivå. Ingen sier det de vet. Alle overdriver alle ting. Alt som kan forvirre motstanderen vil styrke din stilling. Kanskje 10-20 år etter at krigshandlingene opphører vil vi være ferdige med å gjøre opp regnskap. Foreløpig bør man ikke tro på noe man hører, annet enn det som er godt dokumenterte og “materielle” opplysninger. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at bygningsindustrien vil bli en vekstnæring i Ukraina så snart fiendtlighetene er brakt til noen slags konklusjon og en fredsavtale er blitt utarbeidet. Det virker som om Putins dilemma er at han får ikke til å vinne denne krigen med konvensjonelle midler, men han har ikke råd til å tape den heller — hvis man skal spekulere i en mulig “russisk” synsvinkel. Hvor mye bedre vil ting bli over tid, med mer tap av russiske liv? Ukrainerne kommer ikke til å gi seg. De slåss for hus og hjem. Hva er det meste russerne kan vinne nå, i aller beste fall? Det virker som om det politisk mest fornuftige er å trekke seg tilbake til 1991-grensene og starte et veldig stort leven i FN om det som har skjedd, som om de er den forulempede parten i saken. Komme med mange krav. Den typen ting. Få med seg Kina, hva vet jeg, det virker ikke som om det er så veldig mange ting Putin kan gjøre hvis han har tenkt å fortsette som regjeringssjef i Russland. Å bli stående i denne krigen virker ihvertfall ikke som noe optimalt valg.

Når hørte du sist noen bli beskrevet som en tater? (Enten av seg selv eller noen andre.) Jeg vet ikke om det er noe som egentlig skjer nå for tiden, det er jo så mange slags folkeslag som har kommet hit i løpet av de seneste 30-40 årene. Tatere har seniorstatus sånn sett. Vi snakker jo om midderlalderen, som en del av “tartarkrigene” som begynte med Djengis Khan, nærmere bestemt kampanjene mot Rajestan i India. De to gruppene sinti og roma (pluss en håndfull andre, mindre grupper) begynte å bevege seg vestover. På den tiden dette skjedde var det svært vanlig med omreisende grupper av håndverkere, musikanter og det ene med det andre, men de hadde jo sin egen stil så de ble enten kalt noen slags variant av “sigøyner” (fra tsigane, gresk for hedning) eller “gypsy” (som betyr “egyptere”, fordi ryktet sa at de kom derfra). Siden har det blitt hengende. Det regnes som litt snuskete å si sigøyner i 2023. Alle sier “romfolk” men jeg vet ikke. Jeg ville ikke kalle noen som var fastboende og levde en vanlig borgertilværelse sigøyner, uansett hva de ellers måtte være. Det er jo en livsstil. Kanskje en som ligner mer på et luksusliv enn det noensinne har gjort, med åpne grenser i hele Europa. Det å være i konstant bevegelse skaper en helt annen livsfølelse enn hvis man bor fast på et sted. Man får et annet forhold til himmelen og jorden.

Orientalisme betegnet opprinnelig studiet av Orienten (region med varierende geografisk avgrensning, men ofte tiltenkt Midtøsten og Asia). Orientalisme var altså aktiviteten til de akademiske orientalistene som var eksperter på Orientens språk, kultur og historie. Etter Edward Saids svært innflytelsesrike bok Orientalism (1978, utgitt på norsk med tittelen Orientalismen i 1994), fikk begrepet en negativ og kritisk betydning. Litteraturviteren Saids argument var at Orienten var en vestlig konstruksjon eller forestilling om en orientalsk essens produsert av akademikere, men spredt til hele samfunnet. Orientalisme kom til uttrykk som stereotypier i fremstillingen av asiatiske kulturer i Vestens kunst og litteratur, og i den allmenne oppfatning av asiater som vesensforskjellige fra Vestens mennesker.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

(Store norske leksikon)

Det er tildels veldig vanskelig å få folk til å slippe taket i denne gamle fantasien om “østens mystikk”. Riktignok har utlendingene mange unorske skikker, og jo lengre man reiser jo snålere blir de, men menneskene fungerer på akkurat det samme vis. Hele “mystikken” består i lite annet enn fascinasjon for ting man ikke kjenner og kulturelle koder man ikke forstår. Sikkert antropologisk interessant på mange måter, men ikke filosofisk meningsfullt. Det finnes ingen “korrekt” verdensanskuelse — og en påstand om at vestens kultur er bedre eller mer overlegen enn noen andre er ikke engang smart nok til å bli karakterisert som latterlig, det er bare tragisk å tenke slik. Evneveikt. Mener de at det er våpenmakt alt henger på? De som typisk kritiserer fremmede kulturer er ikke bare uvitende om det de kritiserer men også om den kulturen de tror de selv tilhører. Hele opplegget er jo for faen en hengemyr av toskeskap som intet vettugt menneske vil tilnærme seg. Det er forresten minst like dumt å tro at “østens mystikk” er noe bedre enn vestens labyrinter av alkymi og filosofi. Problemstillingene er de samme, men tilnærmelsesmetodikken er variabel.

Swami Sri Ananda Acharya (1881-1945) – i Østerdalen bare kjent som Baral – ble i 1910 utnevnt til professor i logikk og filosofi i Burdwan, India, men i 1912 reiste han til Europa for å lære vestens mennesker om Shanti Veda, altså fredens lære. Han kunne valgt et bedre tidspunkt for i 1914 startet jo Den første verdenskrig, så Baral dro til Norge, hvor han etterhvert fant frem til og bosatte seg på Tronfjell i Alvdal, formodentlig litt påvirket av at Tronfjell ligger i sørenden av Aumdalen og ordet “aum” er jo hvordan man uttaler det indiske skrifttegnet som ligner på tallet 30 og som hinduer ofte bruker som et mer eller mindre hellig symbol. Dessuten ligner området litt på Sikkim i India, som sikkert ennå regnes som en av de vakreste landskapstypene blant lærde indere. Baral var den første av mange “lærere av østens filosofi” som reiste vestover på 1900-tallet, en trend som formodentlig toppet seg i hippietiden på 60-tallet, med LSD og hele pakka, men det er ikke klart hvorfor de begynte med dette i første omgang. Selv tror jeg det henger sammen med at Madame Blavatsky hadde begynt å spre sine egne versjoner av “østens filosofi” etter studiereisene sine til India — som blant annet hadde sterk innflytelse på den “völkische” bevegelsen i Bayern (hvor hun oppholdt seg en stund) og dermed det som senere skulle bli nazistenes Ahnenerbe, avdelingen for studier av germanske opphavsmyter. Det var blant annet en kontrovers rundt bruken av begrepet “arisk”…

Baral var veldig respektert i nærmiljøet mens han levde, men jeg opplever ikke at han er noen veldig kjent skikkelse i Norge, selv ikke i de filosofiske (akademiske) miljøene. Han ble sikkert betraktet som litt i overkant orientalsk og mystisk, men mer pussig er det kanskje at ingen av de mange “new age” miljøene som har tilkommet siden har tilegnet seg Baral for sine egne formål. Det finnes noe slags besøkssenter på stedet der han bodde men jeg har selv aldri vært der, bare kjørt forbi der det er skiltet mange ganger. Noe som er felles for både øst og vest er at man skiller mellom “de ærlig søkende” og de som bruker informasjon som våpen — inkludert men ikke avgrenset til vaneløgnere. Det er og har alltid vært et stort marked for disse tingene. Det er blant annet derfor vi har religioner. Folk føler angst. De vil ha svar. Det spiller ingen rolle hva som er “sant”, eller hva som er “den rette vei”, de vil ha noe som virker her og nå. Sex, dop eller gode vibrasjoner. La oss si en forsamling som opplever ekstatisk fellesskapsfølelse under utøvelsen av hva det enn er de driver med. Det må røske i rasken. Hvis folk ikke føler at de “får noe ut av greia” vil de bare vandre videre og prøve noe annet. Og hele veien står det smilende mennesker der og tilbyr bøker, krystaller, røkelse, alskens skrangleleker og gud vet hva. Østens mystikk. Det er et ganske komisk skuespill. Jeg tror jeg er klar for å vedde nesten hva som helst på at man vil finne folk på nettet som markedsfører seg som sigøynere i forbindelse med spådomstjenester og den typen ting. Enten dette, eller at de synger og danser som sigøynere.

Mange er veldig temaorienterte; det er for eksempel ikke urimelig å si at det finnes matbloggere og fotobloggere. Noen skriver “dagbok” om seg selv og ting som skjer i livet deres. Andre skriver om fotball eller jazzmusikk. Det er et interessant mangfold. Plattformen er forsåvidt formatert slik at man skal kunne søke på tema, men jeg tror ikke dette er noe som skjer i praksis. Faktisk så tror jeg ikke at blogg.no er et hott nettsted av den typen som tiltrekker seg nysgjerrige nettvandrere i kraft av sin egen interessante profil. Hvorfor ikke?

Etter min mening er det tragisk at denne plattformen ikke har det man kaller “aktivt eierskap”. Sånn sett ligner det en ikke særlig mye brukt parkeringsplass ved et kjøpesenter av den typen hvor halvparten av butikkene er stengt og OSB-platene foran fasadene deres er nedklistret av plakater om ting som skjedde i fjor. Altså “livet i distriktene” både her og der. Stedet appellerer ikke til noen. Folk blir boende der nærmest bare på trass. Det er bra å ha stamkunder men det er ikke bra når alle kundene er stamkunder. Hva kan man gjøre? Det vet jeg ikke. Jeg produserer innhold, jeg driver ikke med bygging og vedlikehold av plattformer. Men jeg ser jo det jeg ser.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Selv jobber jeg innenfor sjangeren infrarød blogging — et navn som åpenbart er inspirert av rosa blogging, bare utenfor den synlige delen av fargeskalaen, inspirert av Schopenhauers sitat: En talentfull person treffer mål ingen andre klarer å treffe. Et geni treffer mål ingen andre klarer å se. Han var åpenbart av den oppfatning at filosofi er den eneste aktuelle arena for individer med geniale tilbøyeligheter, Det er et problem for alle når sånne typer blir for eksempel forbrytere, eller bedriftseiere, som i praksis betyr det samme. Men verst av alt er når de blir politikere. Herregud. Det siste vi behøver er visjonære politikere. Det er mye bedre med sånne bokholdertyper, som er skeptiske til alt som koster penger og innebærer risiko for varemerkets posisjon. “Kunstnere” lever med så å si den motsatte mentalitet. Man vil ikke utvikle seg som kunstner hvis man har aversjon til risiko. Og filosofi er mer en “kunst” enn det er et “fag”. Eller vi kan si at faget kritisk tenkning ligner filosofi på den samme måte som faget husmaling ligner på det kunstmalere gjør. Redskapen ligner i det minste.

Jeg har tenkt over saken og kommet frem til at jeg bare fortsetter som vanlig, det vil si “vanlig for meg”, innenfor den infrarøde sjangeren. Man kan jo for det meste ikke forandre hva man er. Det betyr ikke noe for meg om jeg er populær eller upopulær, eller noen annen målbar variant av temaet, jeg er uansett infrarød. Jeg fortsetter som før. Imidlertid kommer jeg til å bytte plattform hvis det dukker opp noe mer interessant, som i første rekke betyr et mer aktivt engasjement fra plattformens eier sin side. Jeg tror ikke det er veldig mye som skal til men det er definitivt noe. Mer enn ingenting.

I går skrev jeg noe mosh om menneskehetes fjerne forfedre i biologisk forstand. Det er et tema som stadig dukker opp, siden “forhistorie” er et tema jeg følger med på og nye ting dukker stadig opp. Det ene drar det andre med seg, ofte på en “tangential” måte; det er ikke sikkert det jeg skriver handler direkte om det jeg leste, men det er sikkert at det jeg leste påvirket meg til å skrive noe. Sånn kan det gå. Uansett, det kom en kommentar fra et medlem av kommentariatet (jeg tror ikke vedkommende selv skriver blogg) som heter Bien — og mens jeg tenkte på hvordan jeg skulle håndtere spørsmålet kom jeg frem til at det ville enten bli for kort eller for langt. For kort til å være høflig, gitt at kommentaren er ganske lang og den berører mange ting, og for langt til å være et konsist svar på et litt problematisk spørsmål. Derfor tar vi det slik. Utgangspunktet er altså Biens spørsmål, som er gjengitt her:

Interessant lesning. Som så mye annet interessant du filosoferer om. Minner meg på en serie på NRK en gang på åttitallet. Tittelen var “Det var en gang et menneske”. Serien omhandler verdenshistorien, sett med barneøyne.
Her forleden satt jeg sammen med en glup tolvåring å så serien på YouTube tror jeg det var. Introen til serien var en animasjon fra
vi krøp på land som en amøbe, hoppet ned fra trærne.. reiste oss opp fra fire til to bein… ble mer og mer høyreist.. fram til dagens menneske. Så kom spørsmålet fra tolvåringen… stopper evolusjonen her? Vi fantaserte litt om det og tenkte en million år fram i tid. Ville armene bli mindre, hodet større. Ikke lenger bruk for muskelkraft, kanskje mer tankekraft. Vi er koblet direkte via hjernen til en datamaskin. Ikke lenger bruk for tenner? vi får all næring intravenøst kjøpt i et variert utvalg på supern. Osv osv.
Jeg har tenkt litt på det. uten å finne svar. Finnes det noe seriøs forskning på dette spørsmål? Har evolusjonen stoppet i 2023 med Homo Sapiens?

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Generelt referansepunkt: Wikipedia om Antropocen

Som jeg nevnte opererer man i dag med 27 forskjellige homininer – arter innenfor slekten homo – hvorav homo sapiens er den siste som fortsatt eksisterer. Jeg har ikke satt meg inn i hvordan taksonomien virker men jeg antar kriteriene handler om skalleform og andre forhold ved skjelettet, så i den forstand kan vi si det er “fysisk antropologi” — som imidlertid problematiseres noe ved at vi bare har sparsommelige mengder arkeologisk materiale fra så langt tilbake. Teknisk sett er det jo ikke korrekt å kalle det forskjellige arter dersom individer kan formere seg med hverandre uten at avkommet blir kjønnslig sterilt (som hester og esler), så det er et åpent spørsmål om ikke det korrekte ordet er raser, som i hunderaser, hvor de kan se veldig ulike ut men allikevel være formeringsdyktige sammen.

Evolusjon handler til syvende og sist om avl. Hvorfor finnes det så mange ulike hunderaser? På grunn av styrt avl, som vi også kan kalle styrt innavl. Hva er en perfekt puddel? Det finnes sikker sjekklister for sånt. Hva ville vi tenke om saken dersom hunder bare var noe vi fant i form av noen millioner år gamle fossiler? Så lenge vi ikke kan kartlegge DNA-materialet hos et fossil vet vi ikke om vi har en genuin art eller om vi har “styrt innavl” hos en groppe homininer over noen tusen år slik at de har utviklet en karakteristisk genealogi. Store avstander, liten kontakt med andre artsfrender, det ene med det andre, plutselig har det gått noen tusen år med avl på et avgrenset genetisk materiale og man ender med noe som tilsynelatende er en egen art, men som teknisk sett ville vært formeringsdyktig i forhold til andre homininer.

Hos mennesker har vi sett styrt innavl hos for eksempel egyptiske dynastier fra oldtiden, hvor tanken var å “holde blodet rent” men det som skjedde var at de fikk en rask oppsamling av alskens arvelige skavanker som i praksis gjorde individene mindre levedyktige. Senere i historien har vi sett for eksempel “habsburgertrynet” som oppsto av de samme årsaker og på det samme vis. Hvis man ønsker å rense rasen så er styrt innavl veien å gå, men hvis man ønsker levedyktig avkom bør man satse på stor varians i det genetiske materialet. Det er ikke vanskelig å se for seg populasjoner som har havnet i en geografisk isolert situasjon med liten genetisk varians slik at de over tid avlet seg frem til en ikke formeringsdyktig tilstand og døde ut av denne grunn. Vi snakker tross alt om veldig store tidsrom når vi studerer det vi kaller den eldre steinalderen. Om vi sier 1,2 eller 1,3 millioner år virker ikke veldig viktig fra vår synsvinkel, men mye kan skje på hundre tusen år og det gjorde det sikkert også. Grupper av individer kan ha vandret ut i alle retninger og etablert sine egne sære genealogier langt borte fra både hverandre og det sted de alle opprinnelig kom fra. Senere tenker vi at disse var forskjellige arter av slekten homo, mens de kanskje bare var forskjellige raser slik at homo erectus og homo sapiens i praksis er den samme skapningen, bare med et annerledes utseende.

Hvis vi lar en gruppe hunder av ymse raser formere seg fritt vil de etter et antall generasjoner ha etablert et nytt utseende som er typisk for denne populasjonen. Hvorfor skulle ikke det samme være tilfelle for mennesker? De opprinnelige rasene “forsvinner” men arten består. For eksempel er det mye spekulasjon rundt hva som skjedde med neandertalerne. men det er ikke usannsynlig at de druknet i genetikken, det vil si at “de rene av rasen” forsvant etterhvert som de kryssformerte seg med individer av typen sapiens. Det skal for eksempel ikke mange prosents forskjell til når det gjelder barnedødelighet for at det vil utgjøre et betydelig skille i løpet av noen tusen år. Hvis vi begynner med en gang vil vi kanskje i løpet av to-tre hundre generasjoner ha klart å gjenskape en neandertaler ved hjelp av styrt avl, eller ihvertfall et individ som lignet mer på en neandertaler enn en sapiens. Hvis man har et par tusen år å bruke på et slikt prosjekt bør det være teknisk mulig å øke prosentandelen genetisk materiale fra neandertalere over mange generasjoner gjennom styrt avl. Men det kommer ikke til å skje. Det vi kaller virkeligheten består jo av ting som virker mens fantasien er fri til å fly hvorhen som helst. Det som virker i forhold til menneskelig evolusjon er “seksuell seleksjon” — det vil si at vi går for sånt som vi synes er seksuelt attraktivt og pirrende som primær motivasjon i formeringsprosessen vår, men sekundært for det som virker “trygt” i forhold til overlevelseslysten. Mange er veldig praktiske og matnyttige med forholdene sine, men selv de har som regel vært gjennom en fase med “erotisk galskap” hvor partneren var noen slags besettelse i kroppen, men senere har ting roet seg. Imidlertid finnes det på individnivå “ting det ikke går an å glemme” så da blir det som det blir.

Problemet mennesker har med å forstå evolusjon ligger i at det er så jævlig mye tid involvert i saken, mens vi hver for oss bare har noen få tiår på å gjennomføre vår individuelle løpebane i denne verden. Hvis vi for eksempel kaster ut en frivol men ikke urimelig påstand som at det tar hundre tusen år å se evolusjonen bevege seg ser vi hva problemet består i. Vi kan til en viss grad gjette noe om hvordan menneskenes verden kanskje vil se ut om tusen år, men det er uråd å si noe om hundre tusen år. Det befinner seg hinsides horisonten vår. Og snakker vi en million år fremover kan vi bare si noen vage ting basert i statistisk sannsynlighet ut fra kriterier i det geologiske materialet vi allerede har, men til å begynne med vil jordoverflaten se helt annerledes ut. Sånt har jo litt å si. Hva betyr ordet “forandring” for oss? Hvis noe beveger seg bare litt for hvert hundrede år som går vil vi som individer si at det er rimelig uforanderlig, men i evolusjonsmessig forstand er det stødig kurs med god fart. Alt avhenger av hva slags tidsramme vi filtrerer anskuelsene våre gjennom. Noen klarer ikke engang å planlegge dagen. Det er urimelig å forvente at de skal kunne forholde seg realistisk til ting som skjedde for hundre år siden. Begynner vi å snakke millioner av år faller de fullstendig av lasset. De har ingen kognitive strukturer de kan bruke til å konseptualisere et slikt tall, så det blir bare meningsløse lyder for dem. Fordi “vilje” (egen og andres) oppleves som meningsfullt i våre individuelle liv transporterer vi dette konseptet over på den evolusjonære prosessen — og henfaller slik til “teleologisk bias”, altså den fordommen at ting som skjer har en mening og at denne meningen er forståelig for oss, kanskje som “metafysisk planmessighet” i tilværelsen. Det var meningen at aper skulle utvikle seg til mennesker, og så videre. Intelligens er universets formål. Men vi har ikke noe grunnlag for å si noe av dette. Det er bare fantasier.

Fossilet Lucy er en 3,18 millioner år gammel australopitecus – altså en “sørape” – som ble funnet i Etiopia i 1974. Jeg gikk i femte klasse den gangen og kan huske at det var litt oppstyr rundt det på skolen. Senere har de funnet flere fossiler. Vi er nå rimelig sikre på at hominider skilte lag med slekten pongo for omtrent syv millioner år siden. Siden har det så langt vi vet per i dag vært 27 forskjellige medlemmer av slekten homo, hvorav vi – homo sapiens – er de eneste gjenlevende. I hvilken grad disse har kunnet (og villet) formere seg med hverandre er uklart. Hybrider kan ha forekommet. Alt vi vet er i beste fall veldig omtrentlig. Imidlertid finner vi spor av DNA fra disse nå utdødde slektningene i moderne mennesker. En gjennomsnittlig europèer vil typisk ha omtrent tre prosent neandertaler i seg.

Det er uklart når mennesker begynte å se ut som mennesker. Lucy og de andre på den tiden så antagelig mer ut som aper i ansiktet, men kroppen deres var “menneskelig” i den forstand at de hadde tobeint ganglag og oppreist kroppsholdning, åpenbart tilpasset et liv på bakken, men de hadde ganske små hjerner og neppe noen “kultur” i den forstand, selv om de var sosiale skapninger som brukte redskaper. Det er ikke enighet om innslagspunktet for slekten homo — vi har diverse varianter som ergaster, habilis, rudolfensis og så videre, men ingen har noe argument mot homo erectus, som kom på banen for omtrent 2,5 millioner år siden og regjerte verden i to millioner år. De lagde ganske forseggjorte ting, de begynte å bruke ild i kontrollerte former, og de må ha vært sjødyktige for å komme seg til mange av de stedene hvor vi har funnet spor etter dem, blant annet Indonesia og Filippinene. Til Europa kom de for 1,88 millioner år siden.

Vi kan ikke si med sikkerhet at erectus hadde språk, men det virker urimelig at de skal ha fått til organiserte arbeidsoppgaver uten evnen til å kommunisere ved hjelp av abstraksjoner. På den annen side, hvis de hadde språk så forklarer dette mye tildels forbløffende som de har gjort, som å krysse åtti kilometer åpent hav. Dette er ikke noe som man bare improviserer til sånn helt uten videre. Hva de fikk til å mekke sammen ved hjelp av treverk, sener, bein og så videre kan vi ikke si noe om. Organiske materialer varer ikke så lenge. Men det de laget av stein dokumenterer i det minste at de var kompetente håndverkere. Homo erectus var definitivt mennesker, mens Lucy og de av den generasjonen lignet mer på aper. Om vi så en erectus kledd i moderne klær ville vi kanskje tenkt at de har ikke vært heldige med utseendet, men vi ville ikke tenkt at de tilhører en annen art. Hvorfor de forsvant vet vi ikke, men det er sannsynligvis et komplisert årsaksbilde med mange komponenter. Lengst overlevde de på øyene i øst, kanskje helt til for noen titusener av år siden. Imidlertid er alle “de andre” borte nå. Bare homo sapiens eksisterer ennå. Fremtiden vår er uklar men fortiden er i det minste noe vi kan grave opp ute i terrenget.