Hvis man ser på et kart over Spania legger man merke til at Madrid ligger omtrent i midten. Vi starter der og trekker en linje ned til Valencia, nede ved middelhavskysten, så derfra og opp til Zaragoza, hovedstad i regionen Aragon, videre opp til Bilbao innerst i Biscayabukten, før vi vender tilbake til Madrid. Når vi har gjort dette ender vi med en rombeformet figur som inneholder Europas tynnest befolkede region, med mulig unntak av Sapmi (Lapplandsregionen lengst nord i Skandinavia). Det koker ned til hvordan man trekker opp linjene.
Hvis man går til artikkelen som er linket ovenfor og klikker på det bildet som er gjengitt vil man få opp et billedgalleri som man kan bla seg gjennom og observere at mye er forskjellig men mye ser også tildels ganske “norskt” ut i denne fjellregionen som ligger inni den romben vi streket opp nylig. Tar man seg i tillegg bryet med å lese teksten (på engelsk) vil man legge merke til at det har vært en sterk tilbakegang i befolkningstall innenfor denne regionen siden helt tilbake til Spanias store moderniseringsprosjekt utover 60-tallet. Poenget vi skal frem til er at dette har påvirket det lokale eiendomsmarkedet. Ting går billig, tildels gratis. Hus trenger folk, som sangen sier.
Forlatte landsbyer og ruiner er noen ganger gjenstand for “spesielle vilkår” dersom noen i det hele tatt ønsker å bo der, sette ting i stand og skape noe på det viset, men hvis man skal ha noe som er umiddelbart beboelig, med normale og fungerende fasiliteter, bør man beregne et budsjett på omtrent 300.000 for et objekt i de lave prisklassene. (Nettstedet idealista.com – som finnes på spansk og engelsk – anbefales for utforskning av markedet.) Generelt sett finner man de beste tilbudene i landsbyer og småbyer hvor det sannsynligvis vil være problematisk hvis man ikke snakker spansk, men det finnes også mer “turistvennlige” områder med internasjonalt preget miljø (som i sin tur naturligvis driver opp prisene igjen, men de vil fortsatt ligge milevis under det man må betale langs kysten og i de store byene).
De advarer folk om at det er vinter i disse områdene av Spania, men hvis man er vant til norske forhold er det bare en søt valpevinter de har der, det er ingen fullvoksen og mannevond rottweiler sånn som her i Østerdalen. Herregud. Vinter? Humbug. Jeg tilbrakte en hel vinter litt her og der i Spania en gang. Det er et stort land som har veldig variert klima ut fra hvor i landet man havner, samt ikke minst hvor mange meter over havet man befinner seg på (gjennomsnittshøyden i Spania er omtrent 600 meter, mens den i Norge er omtrent 400 meter). Ved sørkysten har man i høyden litt ruskete vær mens man kan finne både tyve og tredve minusgrader i Picos de Europa og de andre høye fjellene i nord (man må riktignok jobbe for saken, men det er mulig). Mest av alt er Spania et veldig gammelt land. Det har aldri vært noen istid der, eller i det minste ikke innenfor noen tidshorisont som er relevant for mennesket som art. Litt avhengig av hvor fri man er når sånt skal defineres har det bodd “folk” i Spania i halvannen million år — og de har satt spor etter seg, for de som vet hva de skal se etter. Hvem har noen interesse av å reke rundt i ville områder av Spania for å se hva de finner? Bare sånne som meg. Det virker mer fornuftig enn å sitte på en strandbar og hive innpå paraplydrinker, men for all del, hver sin smak.
Det virker som en selvmotsigelse å snakke om at “ekstremisme har blitt vanlig” siden det ekstreme per definisjon ikke kan være vanlig, men jeg synes allikevel jeg får dette inntrykket fra verdensnyhetene — noe om at grensene har flyttet seg i forhold til hva folk flest oppfatter som normalt og at “radikalisering” er noe som har skjedd med alle etter at sosiale medier på internett ble en ting det er vanlig å drive med. Folk snakker visstnok om (og til) hverandre på måter som ville vært fullestendig uakseptable for tyve år siden. Hva har skjedd?
Etter min mening har vi – altså menneskeheten som sådan – kommet til et punkt hvor terskelen er lavere for å “si ting høyt” (i den forstand at folk publiserer tankene sine på nettet) særlig når det er noe man er misfornøyd med, men kanskje ikke egentlig har noen makt til å gjøre noe fra eller til med, fordi dette gir noen slags tilfredsstillelse det og da. Eller for å si det på en annen måte, jeg tror ikke folk plutselig har blitt noe galere enn de alltid har vært, jeg tror de bare snakker mer om “det som foregår inni dem” enn noensinne før og at den eneste grunnen til at det har blitt slik er at nå finnes det plattformer for slike ytringer, altså det som før var relegert til “samtaler på bakrommet”.
Noe annet jeg tenker er at dette er en overgangsfase. Ser man på min egen generasjon – de som ble født på 60-tallet – så mistenker jeg at så mange har holdt kjeft så lenge om så mye at når man først trekker pluggen ut av den flaska så slutter det ikke å sprute ord ut av dem før de føler at de har fått sagt alt de synes det er viktig å si, mens de som er så unge at de har vokst opp med internettet som en selvfølgelighet virker å ha et mye lavere pratebehov slik sett. Nettet er en del av deres normale dagligliv, ikke noen ny og ukjent verden av endeløse muligheter som plutselig har åpnet seg for dem. De er ikke imponerte, for å si det slik. De er heller ikke “ekstreme” på noe vis som ikke har vært vanlig blant unge mennesker til alle tider og på alle steder. Jeg tror det er de godt voksne som preger statistikkene for det ekstreme.
Det sirkulerer en statistisk graf rundt der ute, som påviser at alle generasjoner som ble født på 1900-tallet har vist en tydelig tendens til å bli mer politisk konservative ettersom de har blitt eldre, bare ikke Gen Y – også kjent som millenaristene (definert av Brookingsinstituttet som de født mellom 1981 og 1996) – de har demonstrert en tydelig tendens til å bli mer venstrevridde med årene. Riktignok er jo selv de eldste blant dem ikke stort over førti år gamle, så det er fortsatt rom for mange endringer, men det er likevel påfallende hvor annerledes kurven deres er fra alle de andre, som viser liten varians i forhold til tendensen mer alder = mer politisk konservative holdninger. Alle som har kommentert dette tror det har sammenheng med internettet, også jeg. Det virker i utgangspunktet “biologisk fornuftig” at jo mindre fremtid man har igjen, jo mer ønsker man å bevare nåtiden slik den er, men Gen Y bryter altså dette mønsteret. Noe har snudd, ihvertfall på et statistisk nivå.
Folk er forskjellige. Tildels veldig forskjellige, som alle vet, men ikke desto mindre må vi leve med hverandre. Sånn er det. Man behøver ikke å like det (det er det da heller nesten ingen som gjør), men man er nødt til å tilpasse seg til livet i en verden befolket tildels av individer man aldri under noen omstendighet ville ha hatt noe å gjøre med på noen måte og av noen grunn. Hvordan man løser dette problemet er (naturligvis) like individuelt og variabelt som selve dilemmaets karakter, men en populær løsning. som også er den jeg selv foretrekker. er at man bare holder avstand til slikt og slike som man har vanskelig for å holde fred med.
På bildet ovenfor ser vi canadiske Jordan Peterson i godstolen sin, mens han med hendene viser sitt fjetrede publikum hva som er den mest korrekte kuklengde. Han var psykologiprofessor ved et universitet før han kom inn på den internasjonale (det vil si engelskspråklige) scenen som “foredragsholder” om temaer som angår politikk, moral, personlig utvikling og denslags. Han er en dyktig polemiker som er flink til å engasjere sitt publikum, det skal han ha, men han er jo strengt tatt bare noen slags Deepak Chopra for nazister. Doctor Feelgood. De kaller ham en offentlig debattant. Det er teknisk sett korrekt, men han er etter min mening en intellektuell undermåler som opererer med en slags “krenket” stil, som ikke holder seg for god til å lyve om ting, og som har en tendens til å kollapse til nevrotiske følelsesutbrudd.
Jeg har en personlig venn som ihvertfall en stund var fascinert av Jordan Peterson. Jeg er jo meg så jeg avfeide det bare med at “Peterson er en fascist” og nektet å snakke mer om ham. Min venn ble imidlertid ikke krenket av dette. Han kjenner meg jo allerede. Det er ikke verdt bryet å prøve å overbevise meg om noe annet – ihvertfall ikke før man kan presentere noen nye data – når jeg har felt dom i en sak. Jeg ser hva Peterson gjør og oppfatter ham som motivert dels av penger og dels av “glamour” (som i Amerika riktignok ofte betyr det samme), men det bekymrer meg hvordan hans tid i rampelyset åpenbart har gjort ham både mer ekstrem i meningene sine (samt fremføringen av dem) og mer nevrotisk enn han allerede var. Blant annet har han vært innlagt for “nervesammenbrudd” et par ganger. Min analyse av situasjonen er at Peterson har dannet et atferdsmønster som ligner det man finner hos rusmisbrukere. Han har blitt avhengig av all oppmerksomheten og applausen som han får fra sitt i det store og hele mindre begavede (men veldig følsomme) publikum. Ånden hans vet at han farer med løgn og fanteri – derfor deen nevrotiske fremtoningen – men Jordan Peterson sitter fast i følsa, han er hekta på denne dødstrippen.
Offeret er en metafysisk karakter – eller en arketype innenfor Jungs psykologi – som fungerer (eller ikke) som strategisk manipulasjonstiltak i en psykodramatisk fremførelse av selvet på verdens teaterscene. Offeret fisker både etter følelsene sympati og indignasjon, for eksempel hadde Peterson en svært dramatisk fremførelse av hvordan “venstresiden” (det er litt uklart hva dette eksakt betyr, men det virker som et konglomerat av “mentaliteter” som utgjør en trussel mot samfunnets orden) har nektet ham retten til frie ytringer da han ble utestengt fra Twitter fordi han nektet å fjerne eller redigere et utsagn som var i strid med reglene til Twitter, jeg husker ikke eksakt alle detaljene, men det var noe med kjønnsidentiteter. Til tross for at han er psykolog virker det veldig viktig for Peterson at menneskers seksualitet er biologisk i sin natur, det vil si at alt man opplever som individuelle variabler ikke er annet enn illusjoner, eller nærmest noen slags vrangforestillinger som må tolkes innenfor en terapeutisk horisont, får man anta, men dette er jo et omstridt tema. Selv heller jeg mot den oppfatning at det er hvert individs personlige problem å finne ut av hvordan ting fungerer (og ikke) for dem på det seksuelle området. Alt vi kan si i generell forstand er at de bør være forberedt på at en mer akademisk og ordrik versjon av kukk og fitte skal sammen sitte ikke er et holdbart argument i forhold til den virkeligheten enhver idiot kan observere med sine egne øyne: Menneskelig seksualitet lar seg dårlig fange av enkle definisjoner.
Generelt sett bør man ikke føle tilfredsstillelse på andres vegne, det er jo umulig å vite hva de selv tenker og føler ut over hva de sier, som ikke nødvendigvis er hva de egentlig tenker, sånn er jo mennesker, men jeg kunne ikke unngå en distinkt følelse av jesss… da de ga Nobelprisen i “fysiologi og/eller medisin” til Svante Pääbo – avbildet ovenfor i taus samtale med en av sine studieobjekter – for hans arbeid med å kartlegge genomene hos arkaiske mennesketyper, som blant annet har medført at vi nå vet at rundt tre prosent av genomet hos alle moderne folkeslag som ikke er innfødte afrikanere består av arvegods fra neandertalerne. Svante Pääbo fortjente Nobelprisen.
Filosofisk sett er det naturligvis alltid et aktuelt spørsmål hva slags skapninger vi mennesker er, men etikken i det hele er mye mer vag enn genetikken. De harde vitenskapene stiller med materielle bevis der de humanistiske fagene bare kan presentere argumenter, og ikke alltid på noen helt overbevisende måte. Det vi ofte observerer hos mennesker er jo at de kanskje oppfører seg som folk så lenge ting er normale, når det er fred i landet og det ene med det andre, men de slår over til å bli som ville dyr når krisa kommer. Da er det hver mann for seg og alle er sin egen lykkes smed. Som alle vet, det har skjedd mange stygge ting oppigjennom menneskehetens historie.
Si om du for eksempel startet ditt eventyr i denne verden med å bli født i Ukraina for hundre år siden. Da ville du rekke å bli nesten ti år gammel før Holodomor begynte i 1932. Det var kort fortalt en katastrofal hungersnød som tok livet av millioner. Årsaken til at dette skjedde er fremdeles omdiskutert, men min personlige hypotese er at det handlet om inkompetanse. (Man bør som kjent aldri introdusere noen teori om “ond vilje” for noe som lar seg fullstendig forklare med idioti.) Dette var på Stalins tid. Han var veldig selvsikker på en slags måte som jeg forestiller meg man må til visse romerske keisere for å finne maken til, og han likte ikke å bli motsagt. Kort sagt, moderniseringsprogrammet hans var en administrativ og logistisk katastrofe som hadde perverse ringvirkninger.
Har du hørt om bezbozhnikerne? (“De gudløse”.) Dette var flokker av omstreifende barn som hadde gått fullstendig over i Lord of the Flies mode og de gikk til angrep på alt og alle som kunne drepes og spises. Dette var en konsekvens av Holodomor. Folk har jo næringsvett. De ser at det er slutt på all maten så da spurte de seg skal vi ikke bare slakte et av barna? sikkert under den logiske horisont at hvis de klarer seg så kan de alltids lage flere barn. Bezbozhnikerne var barn som hadde unnsluppet denne skjebnen, eller skal vi heller si rømt hjemmefra fordi mor og far ble kannibaler. Hjemmet ble oppløst. Det gikk ikke bra med flesteparten, men noen overlevde, blant annet de som ble arrestert og hensatt i hva som for dem relativt sett var en luksuriøs sovjetisk fangeleir under Stalin. De fikk mat og en seng. Luksus. Han som ble født i 1923 og som overlende Holodomor ved å havne i fangeleir ville vært 20 år gammel da nazistene kom. Ikke lenge etter ble de tilbudt amnesti mot å verve seg til tjeneste ved fronten.
Fra det ene til det andre. Det var ingen søndagsskole å være soldat i Den røde hær på den tiden. Men hvis de overlevde dette også ville de noe senere bli sendt tilbake til fangeleiren, bare at nå ble de betraktet som suki, et ord som betyr hunn-hund, men på norsk ville man brukt ordet fitte som nedsettende betegnelse av samme kaliber, om “en mann som lar seg føkke av myndighetene” og dermed havnet de nederst på rangstigen i Stalins fengsel. Men der ville de jo ikke være, så derfor hadde man i Sovjetunionen på 50-tallet det som ble kalt sukikrigen innenfor fengselsvesenet. Dette skulle komme til å få stor betydning førti år senere, da kapitalismen kom til Russland. Som man kan se av den dystre forhistorien til den profesjonelt kriminelle klassen i Sovjetunionen er det rimelig å regne med at selv de mildeste blant dem var temmelig hardkokte råskinn. Folk blir ikke generelt sett “bedre mennesker” av å utsettes for prøvelser, selv om mange liker å fantasere om dette og dikte seg selv inn i en slags tragediens kontekst. Man kan ikke overleve i helvete uten å bli en jævel. Det finnes ingen romantikk i dette. Det finnes heller ingen vei tilbake. Jævler vet ting om livet som “vanlige mennesker” knapt kan forestille seg. Hva kan man gjøre? Det som har skjedd har skjedd. Mange prøver men det lar seg ikke viske bort selv med de sterkeste rusmidler.
Jeg ser ikke for meg at det ville vært “trygt” å ta på seg en t-skjorte med hakekors og sprade rundt i gatene noe sted i Europa, men særlig ikke i Tyskland, hvor de har gode grunner til å ta denne jævelskapen veldig alvorlig. Amerikanerne betrakter derimot dette som en rettighet og henviser til sitt første grunnlovstillegg, om retten til fri ytring i det offentlige rom. Prinsipielt sett har de et poeng. I enhver sammenheng hvor man observere noen bære et tydelig hakekors, for eksempel på klærne sine, er det overveiende sannsynlig at dette er ment som en provokasjon. Det er meningen at folk skal reagere, gjerne med å føle seg ubekvemme. Det vi observerer er sosial sadisme.
Særlig juridisk beskyttelse av retten til fri politisk samfunnsdebatt er en hjørnestein i demokratiet. Det er dette ytringsfrihet handler om. Man skal kunne fremme sitt politiske syn med de midler som er tilgjengelige for alle uten å frykte represalier fra statsmakten. Imidlertid kan man ikke oppfordre til ulovlige handlinger og man beveger seg også inn i en gråsone når man “agiterer” og pisker opp folks frykt og fordommer mot den eller den samfunnsgruppen som de ikke liker, la oss si for eksempel jøder. Det fungerer nesten alltid bra å trekke frem “jødene” som noen slags forklaring på all forjævliseringa man kan observere ute i samfunnet. Eller kulturmarxister som de sier på det postmoderne nazispråket når de mener “verdensjødedommen og dens medsammensvorne”.
De fleste rimelig fornuftige mennesker vil gå med på at hvis man praktiserer en veldig aggressiv kjørestil i trafikken, holder konsekvent 20-30 over fartsgrensene og tar store sjanser under forbikjøringer og så videre, så kommer “noe” til å skje før eller siden. Det beste for alle, også for vedkommende sjåfør, er hvis politiet stanser dem og på noe vis får til å korrigere denne atferden, men det er også enkelt å se for seg at dette kan ende i en såkalt trafikkulykke, som heller bør kalles “voldelig trafikkhendelse” fordi det er jo strengt tatt ingen ulykke når alle kan se det komme. Dødelighetstallene for slike trafikkhendelser øker dramatisk når hastigheten blir høy. Man skal ikke regne med å overleve hvis man for eksempel treffer en elg mens man kjører i 130 på riksveien. Tørt og fint føre med god sikt. Er vi enige så langt? Den formen for sannsynlighet som vi observerer i slike tilfeller kalles stokastikk. Vi kan ikke forutse hvor, når og hvordan, men vi vet at “noe” vil skje.
Da jeg gikk på gymnaset – nærmere bestemt Oslo Handelsgymnasium, jeg var og er en “sånn” type – hadde jeg et jakkemerke av det runde slaget man kaller buttons (det er “knapp” på engelsk og jeg har aldri forstått hvorfor vi ikke også kaller det knapp på norsk) som sa “Forby Kristelig Folkeparti!” — som selvsagt var, for å holde oss til engelsken, en pisstake i forhold til dette spesielle politiske partiets formyndermentalitet, som er noe man riktignok finner i alle partier men særlig hos dem. Slik er de den dag i dag. Sist gang de fremmet noe skandaløst var da de for et par år siden mumlet noe om å innskrenke retten til selvbestemt abort for gravide kvinner, som har vært lovfestet siden 1978. Det vil sannsynligvis komme “mer av det samme” (og lignende ting) så lenge de eksisterer, så kan vi ikke bare forby dem? Herregud som de ville ha elsket det, martyrdom og det ene med det andre. Det interessante var at jeg ble aldri bedt om å ikke bære provoserende elementer i fremtoningen min under skoledagene, men jeg måtte stå ved siden av pulten og argumentere for synet mitt mange ganger. Er De anarkist? Man var ikke dus med lærerne på den skolen den gangen. Men nei. Jeg er ikke anarkist. Jeg er humorist.
Det generelle problemet jeg har med høyrehønsen er at de er dumme som brød og de blir fascister i fylla. Da kommer det frem. Ting de har gått og tenkt på. Altså, beviset for puddingen ligger i dens spiselighet, som de sier i England, det handler ikke om at folk oppfører seg anstendig i medgangstider, det handler om at de blir til nazier når det gjelder. De har ikke fjernet muligheten for ta hele samfunnet i en mye mer voldelig og tvangspreget retning. De tenker på ting. For å være veldig tydelig på dette: Dumme mennesker tenker ikke bra. Og beviset ligger i at de identifiserer seg som “konservative” men holder seg med noen temmelig radikale meninger. Det er litt groteskt. Så vidt jeg kan se koker det til syvende og sist ned til økonomisk kannibalisme — altså at de ernærer seg ved å snylte på andres arbeid, noe som selvsagt ikke lar seg forsvare innenfor noen etisk horisont med indre logisk konsistens, så vi ender med å forklare det på “magisk” vis. Det er sånn de frie markedskreftene vil ha det. Virkelig? Vi bare “lar det skje” liksom? Enhver som har IQ nok til å forstå hvordan skolisser fungerer bør ha evnen til å se at når vi etablerer spilleregler som favoriserer psykopater, så får vi en psykopatisk samfunnstype.
Solidaritet er navnet på den naturlige tendens man eventuelt har til å ville hjelpe naboen når det er åpenbart at de står fast med noe og kunne behøve en håndsrekning, uten at man tar med i vurderingen om dette “lønner seg”, det er bare noe man gjør fordi det virker som noe man bør gjøre. Noen tar dette alt for langt slik at de ender med å “ønske å hjelpe” også når folk ikke vil ha noen hjelp, men de fleste har normalt utviklede sosiale antenner, slik at de tar betydningen av ordet “nei” ganske kjapt. Behøver du hjelp? Nei. Bang. Ferdig diskutert. Det som teller er at man i utgangspunktet har viljen til å bistå de som “har mistet siste bussen hjem” så å si. Det er ikke naturlig for mennesker å “konkurrere” på den sosiale arena, det er naturlig å bistå sine nærmeste, som igjen vil bistå sine, og så videre, som ringer i vannet, inntil vi i praksis ender med et “bistandssamfunn” heller enn et “konkurransesamfunn”. Folk starter ikke bedrift for å konkurrere innenfor et segment av markedet, de gjør det fordi de mener de kan levere noe som folk vil ha til en slik grad at de betaler for det. Det er jo for faen kriminelt å gjøre alt man kan for å skvise ut alle andre som opererer innenfor det samme markedssegmentet, eller rettere sagt, det er dette som er selve det kriminelle instinktet, et etisk vippepunkt mellom vanlig næringsvirksomhet og økonomisk kannibalisme. Broen mellom det ene og det andre er det vi kan kalle “prinsippløs opportunisme”. En mentalitet hvor “det som lønner seg” tar presedens foran “det som er riktig innenfor en etisk horisont”. Det er i aller høyeste grad et spørsmål om skalering, hvor små og mellomstore bedrifter tenderer mot å ha et annet fokus enn de store, og vesensforskjellig fra de virkelig store og multinasjonale “investorene”, det vil si slike som “kommer inn på eiersiden” og omstrukturerer virksomheten slik at den i størst mulig grad genererer fortjeneste til eierne uten å la seg distrahere av andre hensyn.
Jeg er inneforstått med Marx (Hegel og Kant også, for den saks skyld) og oppfatter vel mest “antimarxisme” som likeverdig med og på samme intellektuelle nivå som “antidarwinisme” — det er en del av hele pakka som handler om å bortforklare strukturelle samfunnsforhold som favoriserer de som eier kapitalen mens de mer eller mindre svinebinder alle andre ved hjelp av gjeld og prisdrivende knapphet innenfor logistikkjeden. Jeg vil imidlertid ikke beskrive meg selv som marxist. Er De anarkist? Jeg er ikke hegelianer heller, eller engang platonist (selv om der er bortimot umulig å unngå Platon). Økonomisme fungerer ikke for meg. Selvfølgelig er økonomien viktig, men det er ikke “det viktigste” i noe normalt menneskeliv. Man ønsker en viss standard, men så slutter man å etterspørre penger når man har kommet dit. Det er jo for fanden noe fundamentalt galt med sånne som bare blir mer sultne jo mer de spiser, men høyrehønsen glorifiserer denne “eierklassen” som bare vil ha mer og mer. De oppfatter dette som selve motoren i samfunnet, som ironisk nok er en veldig marxistisk idè.
Mye tyder på at vi nå lever i en krenkelseskultur hvor en subjektiv opplevelse av å ha blitt krenket i visse tilfelle gis presedens foran både intensjoner hos den som skal ha sagt eller gjort noe støtende og det andre tilstedeværende har observert. Dette kan for eksempel skje på et utested hvor noen med sitt blikk kan få noen annen til å føle seg både krenket og provosert. Folk kan være veldig følsomme noen ganger, stakkars. Du så på meg på en måte jeg ikke likte. Noen ganger oppstår slagsmål på dette grunnlaget.
Dette “hudløse selvet” er et ganske interessant karaktertrekk som har masochistiske overtoner. Trangen til å klage ligner den pipingen dyr noen ganger gir fra seg når det blir litt for mye for dem på noe slags vis. Hvor kommer dette fra? Det er ofte vanskelig å forutse hva som kan komme til å “trigge” menneskelige individer og bevirke fullstendig væromslag i følsa deres. Det er stor varians fra person til person. Det er til og med stor varians i en og samme person noen ganger, avhengig av situasjonens betingelser forøvrig.
Lik mange andre jeg har møtt gjennom livet har jeg en nesten allergisk aversjon mot offermentalitet og foretrekker en viss avstand til de som i større eller mindre grad bygger sin identitet på “krenkelser” de mener å ha blitt utsatt for, og ikke minst den berettigede harme de mener at krenkelsene gir grunnlag for. Livet er bare ikke langt nok. Saken er at det gikk ikke bra med noen av de jeg kjente for tredve år siden som aldri utviklet evnen til å le av seg selv. Ikke fordi de er latterlige – selv om mennesker generelt sett er latterlige skapninger – men fordi dette er en nødvendig overlevelsesteknikk i en verden man aldri kommer til å forstå.
Sator-arepo-formelen er et akrostisk palindrom – blant mye annet – fordi forbokstavene danner et eget ord (har man mye tid til overs kan man for eksempel søke på akrostikk innenfor Shakespeare-forskningen) og fordi formelen er den samme baklengs som forlengs. Hva den sier, som tekst, er at “såmannen Arepo holder hjulene i gang” (ortodoks tolkning), noe avhengig av hva man mener “Arepo” betyr, personlig liker jeg idèen (fordi det gir mening innenfor konteksten) om at det er en latinisert versjon av Harpokrates, det vil si Horus, eller Horusbarnet (altså den oppadstigende og derfor “reinkarnerte” solen), men det er mange og delte meninger om saken. Hva man imidlertid er enige om er at Arepo er et hapax legomenon, det vil si et ord som bare forekommer èn gang innenfor en språklig kontekst.
Vi har fysiske bevis (fra Pompeii) for at formelen må være eldre enn år 62 (på grunn av det store jordskjelvet som kom 17 år før selve vilkanutbruddet i år 79 som begravde Pompeii fullstendig), og man regner med at den har en hedensk og hellenistisk opprinnelse, selv om de tidligste kristne tok den til seg under presumpsjonen om at Jesus er den “såmannen” formelen snakker om. Litt spekulativt kan vi anta at de kanskje betraktet den som noe slags profeti, men det vet vi strengt tatt ikke noe om, alt vi kan si er et Sator-arepo-formelen var en av mange mystiske ting som sirkulerte blant folk uten at det på noen måte er klart hva slags mening og betydning datidens mennesker la i dem. Det er uansett verdens eldste kryptogram som ymse folk fortsatt jobber for å løse, på ulike vis og med ulike motiver. Det mest interessante aspektet med hele saken er imidlertid – fra mitt synspunkt – hva slags sosiologisk lys den kaster over posisjonen til kristendommen før keiser Konstantin gjorde den til romersk statsreligion, eller med andre ord: Denne religionens gnostiske røtter.
Det er ikke urimelig å snakke om “et hellenistisk kontinuum av idèer” som ikke ville ha eksistert dersom ikke Aleksander Filipovic – på folkemunne kjent som “den store” – hadde gjennomført sitt store prosjekt, det vil si å samle det man på den tiden betraktet som “hele verden” til ett rike, som riktignok bare varte helt til striden rundt arverekkefølgen splittet opp erobringene hans til mer eller mindre hva de var før han kom på banen, under ledelse av de sterkeste blant hans tidligere generaler, men det var bare i politisk forstand. Byen Aleksandria var allerede etablert som sentrum for “verdens lys”, altså det man på det mentale plan kaller “opplysning”, og Aleksandria beholdt denne posisjonen i et halvt tusen år, mer enn lenge nok til å etablere en betydelig mengde med (relativt sett) nye trender som ganske grovt sett var det kvantum av informasjon som ble “gjenoppdaget” under den italienske renessansen, før de endte med å danne selve fundamentet for alt vi kjenner som modernisme. Men som alle vet, mye skjer i løpet av noen tusen år. Mer enn noen rekker å få med seg.
Jeg oppdaget kamakselen som barn. I en vanlig bilmotor er kamakselen det mekaniske prinsippet som overfører stempelbevegelsene fra sylinderen til drivakselen, slik at hjulene går rundt. Det var imidlertid ikke der jeg fant min første kamaksel (eller strengt tatt var det “veiva”). Det var på rokken. Uten at jeg strengt tatt vet noe om saken vil jeg tippe at ikke mange bruker rokk i våre dager. Kanskje noen slags eksklusivt hundre prosent håndlagede saker hvor dette i seg selv er en gimmick, slik at man kan kreve tre ballesteiner og halve ryggen som betaling for en veldig spesiell genser (det finnes alltids et marked for “eksklusive” ting som koster sjokkerende beløp uten at de på noe vis leverer noe “mer” enn produkter man kan få kjøpt for en tiendedel av prisen) – om man unnskylder en liten tur gjennom kålåkeren – men selv kan jeg altså huske at oldemoren min brukte rokk. Det så så enkelt ut når hun gjorde det, men selv hadde jeg store vanskeligheter med å få hjulet til å spinne i et jevnt tempo. Man må trampe til i akkurat det rette øyeblikk og slippe opp i akkurat det rette øyeblikk. Rytmesans, med andre ord. Det var ikke noen alminnelig egenskap blant unge norske gutter på 60-tallet. Imidlertid kunne jeg se hvordan mekanikken fungerte. Det var jo genialt. Senere oppdaget jeg at oldefaren min hadde en slipestein som fungerte på samme vis. Hvorfor ikke? Begge de to var jo født på 1800-tallet, lenge før det ble vanlig med motorer og strøm. Det handlet om trampekraft i gamle dager.
Så å si alle motorer vi bruker i dagliglivet snurrer — og verden ville ikke vært hva den var uten et antall hjul som går rundt. Siden har vi hvor mange gir, akslinger og kraftoverføringer som helst, som i det store bildet danner grunnlag for produksjonen, og slik har det vært siden langt tilbake i bronsealderen. Diverse snedig bruk av hjul er en forutsetning for massefremstilling av standardiserte produkter innenfor enhver økonomi. Det er også grunnlaget for enhver automasjon. Spørsmålet er hvor man henter drivraften sin fra. Å trampe på rokken for å spinne garn – eller om det er en slipesten man kvesser ljåen på – er vesensforskjellig fra det å brenne drivstoff for å drive en motor gjennom trykket fra selve forbrenningen (eventuelt indirekte gjennom å fremstille damptrykk). Bruk av motor gjør naturligvis mye tungt arbeid enklere og ikke minst raskere, men det er ikke gratis. Ved et eller annet punkt i prosessen er det alltid “noen eller noe” som betaler prisen for det vi synes vi sparer (i forhold til tid og krefter) for å få noe gjort ved hjelp av jotunkrefter som vi henter ut fra jordas indre, bokstavelig talt. Men hva kan man gjøre? Vi lever i den verden som finnes, ikke den vi skulle ønske fantes. Og sånn går årene.
Psykodrama er en behandlingsmetode for psykiske lidelser, hvor terapeuten fungerer som regissør av et skuespill (drama) hvor pasienten spiller hovedrollen. En medhjelper kan være motspiller og skifte rolle med pasienten, som dermed får se seg selv med andres øyne.
Vi skal imidlertid ikke la den profesjonelle og terapeutiske definisjonen av psykodrama komme i veien for folkelig praksis rundt temaet, som grovt sett er hva som skjer når noen iscenesetter seg selv, med pauker og fanfarer, på et mellommenneskelig nivå, ikke uofte i tilknytning til romantiske affærer. En eller begge parter “prøver å være noe” og søker bekreftelse fra motparten. Det ligner nyttårsforsetter i den forstand at det handler mer om hva man gjerne vil enn om hva man faktisk kommer til å gjøre. Den psykodramatiske skuespilleren prøver å manifestere en idealisert utgave av seg selv og vil normalt tendere mot å skylde på andre når dette ikke lykkes. De fikk ikke den formen for “samarbeid” som de hadde tenkt seg. De andre skuespillerne følger ikke skriptet. Derfor opplever man ikke “vekst” i forholdet.
Et annet navn for psykodramatisk atferdsmønster som kommer fra det ubevisste er psykose. Eller når idèene gis presedens fremfor fakta som utgår fra virkeligheten, for eksempel når det foreligger religiøs eller annen “konspiratorisk” sinnslidelse. Psykotiske individer kan ha en svært høy grad av mekanisk funksjonalitet overfor samfunnets krav til økonomisk selvhjulpenhet og så videre, men de vil nesten alltid ha store og tunge sosiale dysfunksjoner. Så lenge de holder kjeft om hva de tenker kan ingen se forskjell på en litt mutt og innesluttet type og en som lever i en fullstendig vanvittig forestillingsverden. Hvilket leder oss til et klassisk spørsmål: Handler psykologi om mentale prosesser eller om atferd? Det ene eksisterer selvsagt i sammenheng med det andre, men hvilken av dem skal vi rette behandlingstiltakene mot?
Den samfunnsmodellen vi lever med tillater (mange vil si krever) en høy grad av somomisme — det vil si når man lever “som om” man egentlig er noe helt annet enn hva man faktisk er – eller altså “hva man føler seg som” – enten fordi man prøver å bli dette andre eller fordi man lyver med noen slags kortsiktig vinnings hensikt. Eller i de mest patologiske tilfeller: Fordi man tror at “det er slik det skal være” — man later som om alt er bare bra fordi man ikke ønsker noe oppstuss rundt saken, man ønsker ikke å forklare seg, det ene med det andre, man ender uansett opp med å praktisere det som Henrik Ibsen kalte “livsløgnen”. (Fra “Vildanden”: Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.) Alle voksne mennesker bør ha en ganske godt utviklet intuitiv følelse for dette problemområdet, selv om de ikke alltid klarer å formulere hva det er de observerer.
Postmoderne psykiatri bryr seg ikke om idèkompleksene, bare om pasienten er velfungerende i forhold til den nyliberalistiske ideologien, det vil si om man er en god nigger for massa (som karakteren Onkel Tom anbefalte i romanen ved samme navn) og gjør som man får beskjed om. Den menneskelige tilstand er en økonomisk tildragelse, ikke et metafysisk problem. Samfunnsfunksjonaliteten hos individer måles ut fra i hvilken grad deres psykodramatiske selvfremstilling faller innenfor visse mekanistiske rammebetingelser. Om de selv opplever sitt liv som “sannferdig” er ikke relevant. På det sosiologiske nivå er man bare en “kropp” som i større eller mindre grad følger det vi kaller et normalt atferdsmønster, som igjen dikterer til hvilken grad man behøver terapeutiske virkemidler for å “justere” eventuelle misforhold i bildet. Vi kan ikke si at standardene er utpreget høye for å oppnå godkjentstempel som normal, men man må kunne “ta vare på seg selv” i forhold til helse og ernæring, økonomi og normale sosiale funksjoner. Klarer man dette er man ellers fri til å gjøre hva fanden man vil, innenfor lovens og rimelighetens grenser. Klarer man det ikke vil man før eller siden komme i kontakt med Nav, eventuelt via politiet, helsevesenet og andre institusjonelle strukturer, det finnes så mange slags veier som leder til det samme dilemmaet: Du fugerer ikke som du skal.
Nav bryr seg ikke om rett og galt eller individuelle idiosynkrasier, de bryr seg bare om mandatet sitt, som er å få folk i arbeid med de midler man har til rådighet. Det skal lønne seg å jobbe. (For hvem?) Dette er ikke “realpolitikk”, det er et ideologisk fundamentert program som er designet for å betjene “eierklassen” innenfor det økonomiske systemet, det vil si de som lever av å flytte penger og ta ut fortjeneste, eller på tusen andre måter manipulere systemet til sin egen vinnings fordel, hvilket til en stor grad henger på om folk av egen fri vilje eller gjennom tvangsmidler er villige til å ta en hvilken som helst jobb, hvor som helst for å finansiere sitt eget livsopphold til en slik standard som de synes de behøver. Innenfor nyliberalistisk ideologi er mennesker potensielle leverandører av en vare som markedet etterspør, nemlig arbeidskraft, men av forskjellige årsaker er det slik at folk “lager vanskeligheter” — de nekter å levere. Da må de justeres. Aggressive tvangstiltak for å skaffe seg arbeidskraft – det vil si slaveri – var vanlig før i tiden men er ikke lenger tillatt. Nå for tiden bruker man økonomiske sanksjoner mot de som er vrange. I et samfunn hvor alt koster penger er fattigdom en tilstand hvor man bare har råd til å “eksistere”, man har ikke noe grunnlag for å finansiere et aktivt liv hvor man “gjør ting” av den typen som oppfattes som normalt innenfor kulturen. Etter å ha blitt påført fattigdom i kortere eller lengre tid er tanken at man vil “skjerpe seg” og heller ta en hvilken som helst drittjobb enn “mer av dette”.
Hvilket bringer oss til det andre virkemiddelet nyliberalistene har til sin rådighet: Psykisk tortur, særlig ved hjelp av byråkratiske virkemidler, det som klientellet til Nav noen ganger kaller “rebusløp” — som er når man sendes ut på oppdrag for å skaffe alskens dokumenter og attester som ikke behøver å være verken nødvendige eller relevante, men de “står på listen” over formelle krav, så da blir det slik. Jeg har ingen tall eller andre statistiske data, men jeg er en ganske skarp observatør av “ting i samfunnet” og det er mitt bestemte inntrykk at ikke utpreget mange griper mikrofonen for å rose Nav – det alminnelige er å sammenligne det med den typen tjenester bjørnen tilbyr – hvor alle de såkalte solskinnshistorier jeg har sett handler om at folk på tross av Nav klarte å etablere noe slags personlig forhold til en arbeidsgiver, som er hvordan slike ting normalt foregår, over halve Norge jobber i “små og mellomstore bedrifter” hvor alle kjenner alle. De fleste som bytter jobb gjør jo ikke dette i en kontekst hvor de har lest annonser og skrevet søknader og så videre, det handler nesten alltid om en mulighet som oppstår i forbindelse med at man innleder en samtale med noen, så leder det ene til det andre og man får et tilbud. Men for at dette skal være en realistisk mulighet må man på personnivå befinne seg i en tilstand av “psykisk overskudd” som ikke støttes av metodikken til Nav. Det ligger innbakt i “pakka” deres at klientene skal drives ned til et eksistensielt minimumsnivå, gjennom de foran nevnte økonomiske sanksjoner og psykiske torturmidler. Derfor skjer eventuelle positive ting “på tross av” hva Nav legger opp til.
Som et kortsiktig virkemiddel – la oss si på plasternivå – fungerer Nav sikkert bra, men Gud hjelpe deg hvis du kommer til dem med noe mer komplisert, la oss si et benbrudd. Alt de har er plaster og Paracet. Det såkalte langtidsklientellet, altså de egentlige navere, forteller alle stort sett den samme historien: Dette kunne ha gått på en helt annen måte, men Nav ødela dem. Derfor bør vi spørre: Hva fanden er det Nav gjør (eller ikke gjør)? Dette spørsmålet lar seg imidlertid ikke besvare på noen enkel måte, ihvertfall ikke hvis man ønsker å forstå saksmaterien. Som jeg stadig gejntar, det koker etter min mening ned til et grunnleggende moralsk spørsmål: Er det greit å utnytte andre mennesker i sin egen vinnings hensikt? Er det for eksempel greit å underbetale dem i forhold til de gjeldende tariffer? Er det greit å overarbeide dem i forhold til de gjeldende arbeidsmiljøstandarder? Er det greit å utsette dem for farlige operasjoner? Skittent miljø? Nedverdigende sanitærforhold? Meningsløse arbeidsoppgaver? Hvis man svarer nei på alt dette – som alle anstendige mennesker naturligvis gjør – så vil man havne i en tilstand av kognitiv dissonans hvis man samtidig synes Nav gjør en god jobb i forhold til å løse de problemene de ble innstiftet for å håndtere på en både økonomisk og etisk forsvarlig måte. Sånn har det vært i alle år. Det er liten grunn til å tro noe vil endre seg . ihvertfall ikke på noe vesentlig vis – i året vi står overfor. Vel, mest fordi den nyliberalistiske ideologien råder. Hallo? Strømpriser?
En diskusjon om menneskers rettigheter vil før eller siden måtte forholde seg til moralspørsmålet på en “hard” måte, hvilket i praksis vil si lover og reguleringer, hvis ikke ender vi med en konkurransesituasjon der de med færrest moralske skrupler gis fordeler de definitivt ikke fortjener. Vi vet allerede at et spill som handler om profitt vil medføre at man over tid høvler bort alle ujevnheter som ikke tjener profittformålet, inkludert (men ikke avgrenset til) sentimentale hensyn til de såkalte humanistiske verdier som underligger begrepet moral. Det er bare tvang som kan påføre amoralske individer et atferdsmønster som til forveksling ligner vanlig menneskelig anstendighet og vi vet alle at man må være amoralsk for å kunne drive med forretninger — og politikk, for den saks skyld — på et høyt nivå. Hele opplegget handler jo til syvende og sist om å ta ut fortjeneste fra andres arbeid, dels gjennom optimering av produksjonsprosessen, dels gjenneom kutt i prosjektkostnadene, inkludert det man betaler ut i lønn og ymse “sosiale goder” forøvrig.
En grunnholdning som skiller høyre fra venstre i politisk forstand, men også rett fra galt i moralsk forstand, er spørsmålet om menneskeverd. De til høyre har et relativistisk syn på saken — det finnes gode og dårlige mennesker — mens de til venstre oppfatter menneskeverdet som noe absolutt og ikke målbart. (Dette stemmer ikke i alle individuelle tilfeller, men som statistisk tendens faller kortene slik.) Venstrepolitikk handler om å tjene penger på eget arbeid slik at man kan finansiere et verdig liv. Høyrepolitikk handler om å ta penger fra andre mens man bortforklarer dette med noe slags metafysisk blår, både for seg selv og for omverdenen. Til syvende og sist blir det et spørsmål om man synes det er greit å utnytte andre mennesker eller ikke. Klassisk høyre- og venstrepolitikk handler om forskjellig grensesetting i forhold til dette spørsmålet — som er grunnleggende moralsk i sin natur. Grunnen til at de rike har blitt rike er at når de observerer fattigdom ser de gode muligheter til å få noe arbeid gjort for en billig penge, mens de moralsk anstendige ser et samfunnsproblem. Metafysikken handler i en slik kontekst om positiv kontra negativ tenkning. Gi dem en jobb sier høyresiden, mens de til venstre sier at vi må etablere flere og bedre sosiale støtteordninger slik at samfunnets gjennomsnittlige kjøpekraftsnivå ikke faller under en viss standard.
Hvorfor finnes Fremskrittspartiet? Mange har lurt på dette. Svaret er at de er det mest rendyrkede nyliberalistiske foretaket i Norge og hele deres raison d’etre har tradisjonelt handlet om å passe på at Høyre ikke skal vingle for langt til venstre. Partiet Høyre pleide jo å ha et slags monopol på å beskytte “markedskreftenes interesser” i norsk politikk. Fremskrittspartiet er imidlertid en litt annen type skapning. De er først og fremst ideologer, til minst den samme grad som var Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) som fortsatt eksisterte på den tiden “sukkerungen” Carl I. Hagen kom seilende på sin sky av selvnytende fortreffelighet og erklærte at “Fremskrittspartiet er forskjellig fra alle de andre partiene”. Det var sant den gangen og det er sant ennå. Friedrich Hayek er deres Marx og Ronald Reagan er deres Lenin. Selvsagt er de fascister. Ikke fordi dette er en identitet de har påtatt seg gjennom egenerklæring, men fordi fascisme er det eneste opplagte svaret på den typen spørsmål Fremskrittspartiet stiller opp. Hele opplegget deres er veldig ubevisst sånn sett, på en litt “fylla har skylda” charterturist type måte, man havner der man havner, ikke sant, man kan jo ikke se det komme, tut og kjør.
Spør hvem du vil, hvis man skulle fantasere om hvilke av de norske partiene som ville kunne stille med et lag av faglærte slåsskjemper for å gjøre opp en gang for alle på tørre never, så er det bare Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som har noen troverdighet. Med andre ord, samme opplegget som sist gang. Høyrefolk er for femi til å slåss og borgersosialistene begynner å gråte når ting blir irrasjonelle rundt ørene deres. Resten av røkla? Det er bare tullepartier uansett. Det virkelige slaget om samfunnets hjerte står mellom sosialdemokrater og nyliberalister, men det egentlige spørsmålet som ligger under hele sirkuset er om det er greit eller teit å utnytte andre mennesker for å berike seg selv. Etter min mening er det ikke i utgangspunktet noe klokere å overlate økonomipolitikken til markedskreftene enn det er å overlate landbrukspolitikken til naturkreftene, det er i begge tilfeller åpenbart at det vil gå rett på trynet. Ting må styres, for faen. Det er derfor den allmektige Jehova innstiftet styresmaktene, slik at de ikke ulikt fotballdommere kan gripe inn når spillet blir for rått, dele ut gule kort eller hva de måtte ha for hånden og ellers stort sett passe på at de amoralske ikke får gjøre som de vil.
Årets store bekymring blant de under 25 år er – ifølge NRK.no – prisstigningen i sin alminnelighet, men særlig rentene, ettersom vi beveger oss stadig lengre hinsides den tiden da man kunne finansiere et vanlig hus med en vanlig økonomi. Det har ikke sklidd like langt ut i Norge som i mange andre land, men alt beveger seg i denne retningen og for de som lurer på hva det er som foregår så foreslår jeg at man teller hvor mange det er som jobber med produktivt arbeid, altså slikt som fremstiller materielle verdeier, i forhold til hvor mange det er som jobber i den såkalte servicenæringen. Jeg har ingen tall, men min “intuitive følelse” (som kommer til meg på magisk vis) forteller meg at det finnes et smertepunkt et eller annet sted i dette opplegget, hvor det rett og slett blir for mange som skal dele profitten som blir til overs etter at alt det nødvendige har blitt produsert og alle som jobber i de produktive næringene har fått sin lønn. Regnestykket går ikke opp.
Det har vist seg at det går an å misbruke pengesystemet på måter som ikke er ulovlige — og når man undersøker hvorfor ting er arrangert på denne måten vil man måtte konkludere med at de har gjort det slik med vilje. Det er meningen at folk skal kunne trikse og fikse, ikke ulikt de der som sitter på gatehjørner med tre kopper og en liten rød ball som man skal gjette hvor befinner seg etter at de har flyttet raskt rundt på menasjeriet på bordet, alt for raskt til at man klarer å skjønne annet enn at man har blitt lurt. Men hvordan? Da finanssystemene kollapset i 2008 kom det som en overraskelse på eksakt ingen som hadde mer enn to levende hjerneceller på jobb. Hva fanden tror man kommer til å skje når man begynner å utstede boliglån til folk som åpenbart ikke har realistisk betalingsevne i forhold til den oppsatte planen? Den dag i dag er det folk som blir hyllet som geniale fordi de forutså kollapsen. Herregud. Det var jo åpenbart hva som måtte skje.
Skjebnens ironi er at Bitcoin ble oppfunnet som et globalt alternativ til den flytende valutaen som sentralbankene utsteder fordi det ikke skulle gå an verken å pumpe eller jekke den, med inflasjon og renter, obligasjoner og derivater, det ene med det andre, alt handler om digitale transaksjoner innenfor et krypteringsunivers — som imidlertid er dømt til å kollapse så snart “kvantecomputere” kommer i gang. Da vil ikke engang bankenes krypteringsverktøy for nettbaserte tjenester være sikkert lenger. Et typisk våpenkappløp mellom de som designer koder og de som knekker dem. Men dette har jeg strent tatt ikke noe greie på. Jeg synes ikke det er interessant, men jeg har jo hørt noen ting. Ihvertfall nok til at jeg skjønner at dette er Tormodpenger … altså det man får når en som heter Tormod skriver på en lapp at han vil betale tyve tusen kroner til den som kommer til ham med denne lappen. Hvor troverdig er Tormod? Det er alltid problemets kjerne. Siden ingen kjenner svaret steller man istand et veddemål om saken. Samt alt annet man klarer å fantasere frem av tombola og lotteri. Saken er at folk vil helst ikke jobbe, de vil heller leke med tryllepenger. I det minste vil de jobbe på en åndelig måte, ikke med noe sånt som man kan bli sliten eller skitten av å holde på med. Hva kan man si? Dagens postmoderne samfunn ligner en produksjonsbedrift som har fem sjefer for hver produksjonsarbeider og man har sparket hele vedlikeholdsavdelinger for å få råd til nyttårsbonus til alle sjefene, så operasjonen vil bare gå så lenge maskinene ikke kjører seg fast i noe som krever fagfolk for å vedlikeholde. De har man jo sparket.
Det er ikke mystisk at vi har dyrtid og alskens annen forjævligsering der ute. Det er en nærmest kjedsommelig forutsigbar konsekvens av den nyliberalistiske ideologien, som faktisk også ble forutsagt (inntil det nærmest kjedsommelige), uten at noen føler seg særlig glade fordi de nå kan si “hva var det jeg sa?” fordi det er jo strengt tatt ikke morsomt noe av dette her. Men det er hva det er, og sånn er det. Vi må alle forholde oss til den verden som faktisk finnes, ikke den vi skulle ønsket at vi hadde.
