APECALYPSO

Som tidligere nevnt skrev jeg blogg i mange år på engelsk, men så ble nesten hele den engelskspråklige verden nazi så jeg bestemte meg for å “reise hjem” og begynne å skrive på norsk (og dermed føkke flere titalls tusen lesere som jeg hadde), men jeg vet ikke om jeg liker en bloggplattform som ikke er moderert, for det finnes nazier her også. De snakker fritt her, det vil si at de oppfordrer til både drap og selvmord (men på en indirekte, politisk korrekt måte). Og ingen konfronterer dem. Ingen ber dem dra til helvete og bli der. Alle “passer sine egne saker” og dermed skjer det samme som forrige gang dette avskummet hadde vind i seilene. Herregud. For en gjeng med ynkelig klynkende spyttslikkere. Er vi svensker nå eller hva?

Uansett, jeg har skrevet litt på engelsk i det siste og derfor vært fraværende fra norsken.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Her er en copy/paste av mitt seneste produkt:

======================

She’s Just A Little Tease

Only a moron would believe their own eyes because the data set one is able to pick up and analyze by these ridiculously limited means is insufficient to form any valid hypothesis about the world, so it represents an overreach of the typical human kind, where one later says “I wish I had known back then what I know now”. Which begs the question: What do you know now?

Abraham Lincoln once said – when he was criticised for changing his mind – that he wouldn’t put much trust in a man who isn’t smarter today than he was yesterday. Which is kind of a scientific attitude, that seems to have later been removed from the political party that he represented, but that’s beside the point, which is that the mind needs daily maintenance and upgrading work.

Reality is a titillating bellydancer that refuses to stay in focus for more than a few fleeting moments at a time. She’s fluttering like a butterfly all over the place, only at a breakneck speed, creating a pattern which we call the great illusion and worship as if our lives depended on it (which they do). We are, after all, beasts. So we tend to think, feel and act like beasts. However, there are options. Humans have “special talents” that may be developed.

The information we can gather with our eyes (and the other senses) is good, what we do wrong is “believing” that the image we create in our mind is a true representation of that which is out there, when in fact it is, at best, just a whimsical sketch – or a suggestion as it were – of what our unconscious mind thinks that we may be interested in, not unlike how the algorithm of some web page may suggest things based in our former search history.

The so called first principle of metaphysics asks the question “why is there anything at all?” and examines various ways that humans have attempted to answer this question, but I’m personally of the mind that a deeper (and more pertinent) question must be: What makes me think that I have the ability to understand these things? The great illusion is very alluring. I don’t think it’s safe to operate along the edges without acknowledging that there are unknowable things that we should take great care to not confuse with those that are only unknown (but knowable with some effort). Immersing oneself in speculation around the unknowables will break the mind as surely as it will break the body if we try to do physically impossible feats.

There is a market for certainty. The demand exists. People wail and cry woe is me because humanity weren’t granted divine abilities. We should expect to see various charlatans making a move on the certainty market, ready to trade whatever snakeoil they’ve got with the anxious community. People are willing to pay exuberant prices for the coveted “feeling of absolute certainty” but no honest scientist or philosopher can offer them anything but “degrees of probability” (which are open source and free for all) so they turn to the black market for imaginary nonsense and (more or less) clever self deception, wherein we find not least the old Lovecraftian monster that is religion, feeding off humanity’s vain desire to acquire god powers, or at the very least be “the special bitch” of some all-powerful entity that may or may not exist (see “Pascal’s Wager” for the sordid details).

Upon beholding the human condition, we may laugh or cry for precisely the same reasons, however I recommend the laughing option simply because this has “the better spirit” of chutzpah (which is often good to have in this life). We do not laugh out of spite but because it’s funny, in a sliding on the banana peel and falling on your face sort of way. Are we an intelligent species? I don’t think so, but that hangs on how you define intelligence. In my opinion, stupidity isn’t about not knowing or not understanding, it is what happens when we falsely assume that we understand something, whereas it will later turn out that we had no fucking clue. Does this happen often? Then this is proof that we are in fact a stupid species, or more accurately that we are a lazy species who will stop at nothing when it comes to the “creature comfort” of it all. Including, but certainly not limited to, simply making shit up as we go rather than taking on the arduous task of improving our standards.

Vi som er fryktsomme og lettlurte imøteser nå en fjerde dose covidvaksine. Dette er noe vi gjør fordi vi ikke har den typen mot som kreves for å konfrontere en ukjent fiende uten å ha noe slags våpen. Vi anerkjenner at vaksinematerialet blir levert av skumle big pharma typer (noen av dem er til og med utlendinger) som driver med dette for pengenes skyld. Vi vet at de tjener grovt på alle vaksinene. Sånn er ting dessverre organisert i vår verden. De rike må bli rikere. Habla habla. Du vet hvordan regla går.

Hva skal man si? Jeg synes jo hele denne greia er først og fremst komisk. Det finnes åpenbart forskjellige virkelighetsoppfatninger. Enkelte synes at jeg – og slike som meg – er naiv, så da kan jeg, slik jeg er laget, ikke gjøre annet enn å fremføre en liten sang og dans for å feire denne anledningen. Jeg er en liten tillitsfugl som heter pip pip Ola. Lite ikke særlig dårlig mye kult heller da! Jeg kan ikke engang huske sist gang noen kalte meg naiv. Men det blir sprøyte. Sånn er det med den saken.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det er ingen takknemlig oppgave å tale fornuftens sak i et rom fullt av følelsesmennesker. Føler jeg med dem? På ingen måte, jeg har ingen sympati for idioter. Imidlertid er det i min interesse at det utvikles noen grad av flokkimmunitet mot dette nye coronaviruset. Den raskest mulige vei til dette målet er hva alt handler om. Jeg gidder ikke engang å ta hele leksa en gang til. Hensikten med vaksiner, bla bla. Det er for dumt. Fordi antivaxere ikke ble sånn med fornuftens hjelp finnes det ingen fornuftsbaserte argumenter som kan bringe dem ut av de paranoide tvangsforstyrrelsene deres. Hva er vitsen med å “snakke til veggen”?

Jeg imøteser et sosiologisk studium som kan dokumentere en eventuell korrelasjon mellom antivaxerier og tendensen til å spre hatpropaganda. På et rent anekdotisk grunnlag “føler” jeg at dette muligens er tilfelle. En paranoid tvangsforstyrrelse bør manifestere seg på mange nivåer samtidig og på sikt dominere pasientens opplevelse av omverdenen og andre menneskers hensikter. Det bør finnes et nevrotisk kompleks på noe slags “halvbevisst” nivå hos begge disse kategoriene av sinnslidelse, altså sprøyteskrekk og fremmedhat, gjerne i kombinasjon med en frenetisk tendens til å rasjonalisere disse irrasjonelle posisjonene med enorme mengder “dokumentasjon” på nettet.

Hat er en intens følelse av uvilje overfor en person, en gjenstand, et sted, en handling, et fenomen og så videre. Hat er ikke fornuftsstyrt, men kan være en blanding av andre følelser som avsky og forakt, svik og skuffelse. Ordet kommer fra det norrøne hatr. Hat kan være personlig eller kollektivt og er drivkraft for en rekke handlinger og konflikter, blant annet vold, rasisme og terror. Hat er også et viktig element i propaganda, for eksempel når politiske krefter skal bygge opp fiendebilder og motivere til krig.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Sitering av “kilder” på denne måten er egentlig en form for intellektuelt jukseri, det er en appell til autoriteter hvis hensikt i de fleste tilfelle er å spare tid. I stedet for å bygge opp en saklig argumentasjonsrekke på egen hånd henviser man til en som allerede har blitt etablert av noen andre, for et lignende formål. Wikipedia er imidlertid litt ustødig som autoritet på egen hånd. Noen ganger har de litt drøye påstander, andre ganger har de utelatt noe, men i det store og hele er Wikipedia som regel en grei nok start for å jobbe videre med et emne. Akkurat i dette konkrete tilfellet stusser jeg kanskje litt over at de ikke har tatt med frykt (eller angst) når de ramser opp eksempler på følelser som underligger hat i definisjonen ovenfor. Hvis man for eksempel lenge går rundt og frykter å bli utsatt for vold fra noen vil man sannsynligvis utvikle hat mot vedkommende. Virker ikke det rimelig å anta? De fleste mennesker jeg har møtt har ihvertfall hatt evnen til å føle skadefryd når noen slags jævel som går rundt og truer folk har “fått som fortjent” sånn at de i det minste jekker seg ned for en stund.

Noen vil hevde at “ekte hat” er når det blir personlig, når man virkelig ønsker død og fordervelse over en spesifikk person (pluss alt annet som man bare vagt kan assosiere til dem) og er villig til å legge ned ikke ubetydelig innsats på å gjøre livet ubehagelig for den man hater. Når man føler ekte glede over alt ondt som vederfaller vedkommende. Det er hva hat handler om. Til dette sier jeg jo, ja, hat kan være noe personlig som kan bli minst like intenst som seksualdriften, men det kan også være upersonlig og nærmest abstrakt. Ikke minst kan hat også være element i et større kompleks av paranoide vrangforestillinger som folk har utviklet av irrasjonelle årsaker. Psykologien er som regel litt av et roterom hos de fleste mennesker. Eller la oss si at det finnes et skap i sjelen, og inn der dytter man alt man ikke har tid eller ork til å forholde seg til “akkurat her og nå” i den travle hverdagen … og der blir det liggende til gjæring, før trykket som bygger seg opp etterhvert vil kreve noen slags form for utblåsning. Hvis hatet bor i et nabolag av sjelen så finner man i det samme nabolag andre følelser (som nevnt i definisjonen ovenfor), for eksempel alminnelig livsfrustrasjon og forbitrelse over at forjævliseringa har kommet så langt her i verden.

Det går an å skrive ting ned. Dokumentere følelsene sine. Siden kan man publisere det på internett og komme i kontakt med andre som har det på samme måte. Min fiendes fiende er min venn. Jeg har tidligere snakket om gruppekrystaller. Dette ene elementet som virker samlende på en gruppe, som ofte (men ikke alltid) er gruppens formål, og som regel det de for det meste diskuterer. Det kan være hva som helst. Strikkeoppskrifter, dypvannsdykking, motorsykler. Det kan også være hat. Mot et konsept, en bygning, et individ, en annen gruppe, alt som det går an for mennesker å hate vil man finne noen som hater på nettet. Sosiologisk sett må vi vel nærmest kalle hat et billig rusmiddel og si at det slik sett ligner mest på alkohol. Hatet ligner spritdunstende ånde hos folk. Det gir rask opphisselse, men hatets rus leder også til usammenhengende snøvleri og tap av bevissthet (med påfølgende hodepine og eksistensiell angst dagen etter, slik at man må “reparere” med påfyll av mer rusmiddel) og langtidsskadene inneholder blant annet et element av sosiopati, eller følelsesmessig avstumpning. Men det er veldig sosialt og veldig engasjerende. Hatet ligner alkoholen på så mange vis. Det har ekstatisk verdi å beruse seg på hat. Det skaper samhold og styrket kulturell gruppeidentitet. Man fryder seg sammen. Delt glede er dobbel glede.

Mobbing i skolen er sikkert fortsatt et problem som dukker opp her og der, men det er noe man er mer bevisst på. Det finnes opplegg. Ting og tiltak som kan settes inn der og når det er nødvendig. Men vi vet at mobbing er noe som finnes i menneskenaturen, åpenbart også hos barn som aldri har blitt opplært til å bli mobbere i hjemmet eller andre steder. Vi finner også mobbmentalitet i menneskemasser, for eksempel under opptøyer, eller ofte også under organiserte politiske demonstrasjoner. Det skal aldri mye til og ting utarter raskt. Både personskader og ødeleggelse av diverse materiell er ting man regner med å se i kjølvannet av “en ukontrollert mobb” som drives av en gruppekrystall. En “mobbering” er når et antall individer samler seg rundt ett enkeltindivid, eller noen ganske få (ihvertfall alltid mange færre enn mobberingen) og skriker skjellsord til dem. Så er det plutselig noen som slår. Omtrent på dette viset virker stokastisk terrorisme slik som vi hver dag kan observere i vår verden, som for eksempel nå nylig i USA hvor mobberingen de har organisert mot såkalte LGBTQ-individer på nettet og ellers med jenve mellomrom utarter til voldshandlinger, fordi sånn er det alltid. Plutselig er det noen som slår. I prinsippet det samme som skjedde i Oslo nå i sommer. Et forkvaklet individ lar seg inspirere av hatpropagandaen mot denne gruppen og bestemmer seg for å “gjøre noe”. Hva er det de ønsker å oppnå? I det aller minste å skremme denne gruppen – hva sier man i Norge? de skeive? –  “ut av samfunnsbildet” slik at de ser seg vaktsomt rundt og passer på å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet, siden det åpenbart blir for provoserende at det finnes Pride-parader og egne utesteder for de med “alternativ orientering”.

Mange av disse som hater muslimer sutrer over at de ikke får snakke fritt. De opplever at de blir forfulgt og trakassert på grunn av meningene sine, mens sannheten er at ingen som er ved sine fulle fem gir noen slags faen i meningene deres, det som provoserer er at de bedriver den typen hatpropaganda som vi vet medfører voldshandlinger. Det er bare et spørsmål om tid. Plutselig er det noen som slår. Det er ikke en vesensforskjellig sak fra den mer eller mindre organiserte hetsen mot “de skeive”. Muslimene, på sin side, er jo heller ikke idioter. De forstår det samme som alle andre, at hatpropagandaen kommer til å manifestere seg i noen slags onde handlinger et eller annet sted, ved et eller annet tidspunkt. Alt som behøves er et individ som bestemmer seg for å “gjøre noe”. De kaller det “islamkritikk”, som er ganske komisk siden de åpenbart ikke forstår verken hva ordet islam eller ordet kritikk betyr. Muslimhets er det korrekte ordet for det de driver med og det ligner i en ganske deprimerende grad på “jødekritikken” som var populær for hundre år siden, både i helhet og detaljer. Ta hva som helst som noen slags polemisk anlagt muslimhater har skrevet og bytt ut ordene muslim og islam med jøde og jødedom så vil man raskt få saklig mistanke om at de bare har kopiert materialet fra hundre år tilbake og endret litt på ordstillingen, for dette er en copyrightsak. De som var “jødekritiske” har opphavsrett på denne metoden til en slik grad at alle som benytter seg av den blir en av dem. Hvilket utlagt betyr at for dagens nazister er “islamkritikk” hva jødeforfølgelsene var for hundre år siden. Same shit, new wrapping som de sier i England.

Uansett hvor fine ord og fine bilder man tråkler sammen er det jo på smaken man dømmer en matrett. Hvis det ikke smaker bra hjelper det ikke hva andre argumenter man har å komme med. Næringsverdi og budsjett er ting vi kan snakke om først etter at det man skal spise har passert selve opptaksprøven for å bli tatt seriøst: At det smaker bra. Er vi enige så langt?

Kunst er målet. Håndverk er veien. Derfor blir det egentlig hipp som happ om vi snakker om kokkefag eller kokekunst, man henvender seg uansett til sansene og vurderer resultatet etter i hvilken grad man treffer innertieren i hvordan det smaker. Siden kan vi utbrodere med noen slags “stilkarakter” basert i om man har oppnådd mye for pengene, om det har god næringsverdi, om det ser fint ut på tallerkenen, og så videre, men som med alt annet håndverk må det først og fremst gjøre jobben, deretter kan vi begynne å snakke om estetikk.

De gustibus non dispotandum sa man i Roma. Smak er ikke diskutabelt. Derfor finnes det ingen “smakens filosofi” i den forstand, selv om dette i seg selv ikke hindrer folk i å snakke om korrekt og ukorrekt smak, men da innenfor et smakshegemoni som samhandler med de lokale kodene for kulturell korrekthet, særlig hva som er “lov” i forhold til de tradisjonelle måtene å gjøre ting på. Imidlertid er det som regel slik at disse tradisjonene oppstod på grunn av årsaker som ikke lenger er aktuelle i vår postmoderne virkelighet hvor “alt er lov” innenfor de grensene som setter seg selv, altså hva slags råvarer og andre smakselementer man har tilgang på.

Det vil sannsynligvis ikke være verken enkelt eller billig, men jeg tror det er teknisk mulig å ha et temmelig komplett thailandsk kosthold i dagens Norge, bare for å ta et eksempel. Selv de vanlige supermarkedene har nå en “asiatisk” avdeling hvor man finner “noe”, deretter blir det et spørsmål om å oppsøke spesialforretninger (eller bestille på nett) for å komplettere utvalget. Oppskrifter er det minste problemet nå. Nettet bugner over med alle de tips og teknikker noen måtte behøve. Der det ofte stanser opp for folk er avdelingen for kulinarisk vågemot, altså våge å ta noen skritt ut i det ukjente for å lære noe nytt. Selv er jeg ikke “etnisk” orientert i smaken, jeg pleier å si at jeg foretrekker et “middelhavsbasert” hverdagskosthold, som jo kan bety veldig mange ting, men som likevel er et konsept folk forstår, særlig når jeg understreker at dette i prinsippet følger utbredelsen til det klassiske romerriket, la oss si cirka år 200, og i tillegg liker jeg å frike ut med de mer kryddersterke tingene de har i Asia og Mellomamerika. Og sånn går dagene.

På 80-tallet samlet jeg på kokebøker, men det er mindre aktuelt nå. Jeg googler uansett det jeg eventuelt lurer på mens det meste av alt jeg lager går på autopilot – eller erfaring som man sier – og har en tendens til å bli veldig “omtrentlig” men sjelden skivebom. Gode resultater handler jo som alle vet om å være nøyaktig med mål og mengder, selv om man “har gjort det tusen ganger før”. Ta for eksempel pasta. Jeg bruker alltid en nedtellingsklokke som ringer når det korrekte antall minutter har gått, så jeg gjør ikke feil med selve pastaen men det hender at jeg utelater (eller endrer) en ingrediens eller to i sausen. Det er ikke så nøye om man følger oppskriften så lenge det man til slutt ender med passerer smakstesten.

“Fiksersken” av Gerrit van Henthorst, 1625

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Som alle vet fantes det på 1620-tallet en bevegelse blant unge kunstnere i Utrecht (Nederland) som ble kalt caravaggismen, åpenbart oppkalt etter den notoriske italienske maleren Michelangelo Merisi da Caravaggio (1571-1610) som de alle hadde studert og følte seg inspirert av. Selv drøyt fire hundre år etter sin død er Caravaggio i særklasse en skandaløs og provoserende kunstner, så man kan anta at i Utrecht på 1620-tallet gikk det ikke an å bli mer pønk og revolusjonær enn hva caravaggianerne gikk inn for, midt under det som vi nå i ettertid kaller Den nederlandske gullalder (1590-1670), mens store penger ble brukt på kunst og luksusvarer.

Det som skjedde var jo at Forbundsrepublikken av de syv nederlandske provinser erklærte uavhengighet (fra Spania) i 1580 og dermed begynte det som kalles “åttiårskrigen” (mot Spania), men samtidig skjedde et gjennomgripende sosialt brudd med gamle tider, gamle skikker og gamle tradisjoner. Nederland ble en handelsstat som til tross for å være et lite land omsatte idiotisk store summer på “kolonialvarehandel” både i øst og vest, nord og sør. Hele landet var et eneste stort firma en stund. Sånt kaster jo av seg, kan du skjønne, så mye av det sosiale livet handlet om å vise frem sin rikdom og status, blant annet ved å ha fine klær, kunst på veggene og bøker i hyllene. Hva koster det å kjøpe et oljemaleri? Man må i det aller minste regne med å betale to-tre måneders arbeidslønn til maleren, pluss materialer, deretter tilkommer det hvor mange fordyrende elementer som helst, ikke minst om kunstneren allerede har et etablert navn.

Det som særlig kjennetegner “de nederlandske mesterne” fra denne perioden med gullalder er brudd med hierarkiet av verdige motiver hvor de religiøse allegoriene var mest ettertraktet og derfor best betalt, men etter at republikken ble etablert kom såkalt folkelige motiver på moten, blant dem en utstrakt bruk av “fantasifjes”, det vil si generiske malerier av typiske “situasjoner” som man kan se hver dag, befolket av generiske “personer” som ikke forestiller noen kjent person, levende eller død, det er bare et fjes som maleren maner frem fra fantasien. Ikke spesielt oppsiktsvekkende nå i dag men svært radikalt på den tiden. Av denne grunn kan vi ikke si noe med sikkerhet om hvem som er avbildet på periodens mest kjente maleri, “Pike med perleøredobb” av Johannes Vermeer. Noen tror det var elskerinnen hans, andre tror det var en av døtrene, men sjansen er omtrent fifty-fifty for at det som blir kalt “Mona Lisa i nord” bare er et fjes Vermeer hentet fra fantasien. Hva betyr dette i så fall for hvordan vi oppfatter maleriet, om noe? Selv synes jeg det er mer romantisk hvis det er et “fantasifjes”.

Det er vanskelig å mene noe om kunstnere og metodene deres, fordi de tenderer ofte mot å være ekstra sære og vanskelige utgaver av en skapning som allerede er aggressiv og kraglete av natur, men det virker rimelig å anta at de får til å produsere mer dersom de kan holde seg på en fast arbeidsplass og jobbe parallellt med flere prosjekter samtidig, heller enn å reise til en adelsmanns slott og bo der mens man maler portretter på bestilling. Et oljemaleri vil aldri bli noen billig ting å kjøpe, men alt er relativt og i et marked hvor det finnes stor etterspørsel etter statusprodukter, inkludert kunst, vil man kunne selge flere produksjoner til flere klienter på kortere tid når man jobber fra et studio. Tidens stil var – eller ble – mer “hverdagslig” og mindre ladet med skjebnetung mystikk, derfor også mer tilgjengelig for et kjøpesterkt publikum som imidlertid ikke ønsket å ha noe slags religiøst eller mytologisk forklaringsproblem for gjestene sine. Hvis de ikke allerede kjenner historien er det krevende å forklare Jason og argonautene mens hvis man kan si for eksempel “det forestiller torget i Utrecht” har dette en ferdig forklart dimensjon av modernistisk komfort over seg. Poenget er uansett å bevise at man har råd til kunst, ikke at man vet noe om historie.

Det var i løpet av 1600-tallet at Nederland etablerte sitt rykte som toleransens hjemland, med en tale- og trykkefrihet som var uhørt ellers i verden. Sånn har det for det meste vært siden også. Nederland ligger jo sånn til at det er naturlig å drive med internasjonal, sjøfartsbasert handel. Klimaendringene – særlig stigende havnivå – er imidlertid ikke helt optimalt for dem. De lave skal bli lavere, som alle spåmenn sier. Mye av Nederland sliter allerede med å holde seg tørre på føttene og det er en grense for hva man kan gjøre i praksis med alle områder i verden som nå i dag ligger tildels under havets overflate nå i 2022. Ti meter høyere havnivå betyr for eksempel kroken på døra for nesten alt som er av havnebyer og kystnære strøk rund baut, men dette er ingen umulighet over et hundreårsperspektiv. Til tross for alle store ord, gode intensjoner og fagre løfter går karbonmaskineriet for full blås der ute. Alle vil ha mere penger. Da går det som det går.

Se for deg den vanlige tallrekka. 1-2-3-4-5… og så langt som du gidder, prinsippet er alltid n+1 og så vidt noen vet finnes det ingen ende på hvor langt man kan telle, fordi uansett hvor stort tallet blir kan man alltid legge til enda en. De fleste godtar dette som et eksempel på “noe som strekker seg i det uendelige” og prinsippet n+1 er svært enkelt å visualisere. Men hva om vi sier 2-4-6-8 og så videre, altså hvis vi bare teller med annethvert tall? Vi ser jo ingen ende på dette heller, fordi n+2 skal virke på samme måre som n+1, uansett hvor stort tallet blir kan vi bare legge til enda to. Blir det da en halv uendelighet siden vi bruker bare halvparten av tallrekka?

Det er naturligvis et lurespørsmål. Enten vi regner med n+1 eller n+2 foretar vi i prinsippet den eksakt samme operasjonen, som ikke er kodet for å ha noen spesifikk konklusjon eller “siste prinsipp”, så det bare går og går. Vi behandler ikke tallene som “mengder” under denne operasjonen, de er symboler for en jevn, ensrettet bevegelse uten ende. Funksjonen er n+x i et univers hvor det alltid finnes flere x. Sånn er det jo ikke i virkeligheten. Universet er et stort rom fullt av mye tid og mange ting, men det er ikke uendelig. Eller kanskje vi heller skal si “det universet vi er i stand til å observere” (siden vi jo ikke kan utelukke at det kan finnes noe “utenfor” dette) med den kledelige beskjedenhet vi mennesker er kjent for. Det er uansett et faktum at vi snakker om store avstander der ute.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Galaksen vår kalles Melkeveien og jeg skulle oppriktig ønske at jeg kunne avinstallere det programviruset som spiller “skomperud på heia” i hodet mitt hver gang jeg hører det, så jeg kan ikke jeg si at jeg liker dette navnet, men det er det navnet vi har. Galaksen vår beveger seg uansett i retning av nabogalaksen Andromeda med en hastighet av omtrent fem hundre tusen kilometer i timen. Det kan høres raskt ut men det er bare etter jordiske forhold, fordi det er 2,5 millioner lysår å reise før vi kommer dit, så fest sikkerhetsbeltet og prøv å få litt søvn så lenge. Det kommer ikke til å skje noe på en stund.

Det meste av alt vi kan observere der ute er “tomt rom”. I virkeligheten er det så lite materie i universet at det blir bare noe ubetydelig rusk her og der i forhold til den enorme mengden tomt rom, som det forøvrig produseres stadig mer av til enhver tid. Alle avstander bare øker. Vi vet ikke hvorfor det er slik. Vi kaller det mørk energi og kloke hoder jobber med å etterforske saken, men det har liten praktisk betydning for noen av oss apekatter som lever her på jorda. Vi liker ikke vikeligheten, vi liker sånt som vi finner opp selv.

Som de sier i en av mange romantiske fantasifortellinger om huliganere: Laget og klubben er to forskjellige ting. Det ene handler om spillet. Det andre handler om supporternes identitet og fellesskap. Du behøver ikke å forstå det, men sånn er det. En ekte fotballtilhenger er først og fremst lojal mot klubben. Laget kan man derimot like eller mislike, alt ettersom hvordan de representerer klubben. Det er relativt. De får som de fortjener. Om de vinner er mindre vilktig enn om de spiller med hjertet, viser klasse og andre “åndelige” ting. Supporterne kommer uansett til å være lojale mot klubben, men livet er bedre når laget er inspirerende typer, som gjerne også har gode sportslige resultater.

Ting er litt annerledes i dag enn de var i klubbfotballens storhetstid. Pengene styrer nå for tiden. Folk lever av å spille fotball, tildels veldig bra hvis de er gode, kanskje også litt heldige. Fotballspillere har blitt gladiatorer og leiesoldater som går dit hvor de tilbyr gode kontrakter. I det minste ønsker de en vanlig arbeidslønn for å vie all tiden sin til å holde seg i form og levere så godt de kan ute på banen. Det er bare rimelig så mye penger som det er i omløp innenfor selv vanlig norsk klubbfotball, før vi begynner å blande inn FIFA og denslags. Fotball er i særklasse verdens største sport, ikke minst målt i penger. Da blir det som det blir. Store penger tiltrekker seg alle mulige slags råskinn.

Det er ikke vanskelig å skjønne hva Qatar vil. (Det skal uttales “katt-tar” som i setningen “en katt tar en fisk” når man sier det fort. Dette er den lyden man er ute etter, ikke den lange A-lyden på slutten som mange bruker.) De har kjøpt seg et VM i fotball fordi dette er noe som gir dem stor oppmerksomhet over hele verden i noen uker. De skjønner åpenbart at “fossile brennstoff” ikke er fremtiden, så de må etablere seg som noe annet enn en oljestat. Uten at jeg verken kjenner eller har noen interesse av de qatariske fremtidsplaner virker det rimelig å anta at VM i fotball bare er et element i noe slags større bilde, skal vi si for eksempel lanseringen av Qatar som et seriøst land i verden, noen som har både pågangsmot og kompetanse i forhold til den nye tidens teknologiske, geopolitiske og verdensøkonomiske utfordringer. Fotball-VM er “audition” for Qatar, derfor går det til verket med minst like mye iver som Norge hadde foran OL i 1994. Dette handler om prestisje.

Hvordan et arrangement som VM i fotball havnet i et land som Qatar er naturligvis en historie om korrupsjon. Når jeg sier “et land som Qatar” mener jeg et land hvor man lever under så tvilsomme folkerettslige forhold at ingen seriøst tror det er trygt å engasjere seg i politisk arbeid der, for eksempel på fagforeningssiden. Det sies blant annet at de som er på stedet og bygger sportsanleggene jobber under svært kritikkverdige forhold. Det er kanskje ikke rimelig å forlange for mye av Qatar siden hele regionen sosialt sett lever på 1200-tallet, derimot er det både rimelig og korrekt å forlange at FIFA skal ha gode standarder for etikk og etterrettelighet i organisasjonen sin, men slik er det dessverre ikke. Det lukter grevling av hele affæren rundt hvordan Qatar ble tildelt VM i fotball 2022 for tolv år siden. Nå har tiden kommet. Nå skal det skje. Kan det være farlig for utenlandske journalister å drive gravearbeid i det qatariske samfunnet? At dette ikke fremstår som et urimelig spørsmål sier noe om hva PR-problemet til qatarerne er. Det oppfattes som et “annerledes” sted. Det virker ikke klokt å bringe med seg frihetsfølelsen sin hvis man reiser til Qatar. Det er nok bedre å ligge litt bakpå og være skeptisk.

Ytringsfrihet er en av hjørnesteinene i et liberalt demokrati. Alle “vestlige” land har eksplisitt lovgivning til beskyttelse av de som etterforsker korrupsjon og annet rusk i samfunnsmaskineriet med journalistiske metoder. Staten og voldsmakten har ikke lov til å gå mot de som på personlig eller profesjonelt grunnlag bedriver samfunnskritikk (enten de “har rett” eller ikke). Da man utformet disse lovene var man imidlertid mindre opptatt av om folk skulle få krangle og skjelle hverandre ut på internett og andre steder, dette virker som et luksusproblem i forhold til at det finnes land i denne verden hvor det å “agitere mot regjeringen” straffes med ti års fengsel eller enda verre ting. Det er en dekadent innstilling til alt ytringsfrihet handler om når man bekymrer seg for “politisk korrekthet”. Det forventes av voksne, ansvarlige mennesker som lever i liberale demokratier at de oppfører seg som folk, selv om dette ikke er noe formelt krav. Det er ikke forbudt å være en drittsekk, det er bare dårlig likt og det skaper som regel en dårlig tone i alle sammenhenger.

Dersom vi tenker på verden og den menneskelige tilstand innenfor en markedsøkonomisk matrise, hvor alt reguleres ved hjelp av tilbud og etterspørsel, så er meninger det billigste som finnes. Du kan stille deg opp på et hvilket som helst gatehjørne og si at du ønsker å høre folks meninger så vil du uten tvil bli nedrent av meningsprodusenter som tildels er villige til å godta en negativ pris, i praksis at de vil betale folk for at de skal lytte til tankene og meningene deres, jevnfør for eksempel “kognitiv samtaleterapi” som aktuell behandling av nevroser. Mange føler at de formelig bobler over med ting de har lyst til å si og uttrykke, men de føler ikke at de har noe “trygt sted” hvor de kan si akkurat hva de tenker uten at dette skal trekke med seg noen slags ubehageligheter. Så de holder kjeft — helt til noen spør dem hva de tenker .

Noen hadde skrevet noe om ytringsfrihet som jeg kommenterte til med å si at enhver internettbasert plattform for ytring bør ha redaksjonelt ansvar for hva slags innhold som publiseres der, slik at for eksempel Facebook, Twitter eller “blogg.no” bør gjøres stafferettslig ansvarlige for hva som publiseres på nettstedet deres, på samme måte som gjelder for andre media. Aviser, fjernsynskanaler, ingen av dem kan si hva de vil uten at dette medfører konsekvenser. Noen kaller dette sensur. Hvorfor er jeg ikke en av dem? Jeg har jo mange og sterke meninger som nesten aldri er helt i vater i forhold til “det folk tenker” — hvilket bringer oss rett til problemets kjerne, fordi så vidt jeg kan se er det meste av alt det folk “tenker” i beste fall verdiløst, men mer sannsynligvis direkte skadelig både for dem selv og andre. De har aldri lært å tenke så derfor blir alt bare grøt for dem. Dette er ikke nødvendigvis deres egen feil. Opptil flere generasjoner av mennesker har blitt trent opp til å tenke at “alle meninger er like verdifulle”, hvilket åpenbart bare kan bety at “det finnes ingen sannhet” (siden man jo skulle tro at enhver mening faller i verdi i takt med at den beveger seg bort fra sannheten og selve rammebetingelsene for det som er virkelig).

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Det er i grunnen ganske interessant hvordan “ytringsfrihet” nå ser ut til å oppfattes mer som “ytringsbeskyttelse”, det vil si et privilegium som bare fungerer så lenge du har en voldsmakt til å beskytte deg. Hvis ytringer måtte overleve i en darwinistisk sammenheng – det vil si at alle de individer som ikke knekker denne koden ikke vil overleve og formere seg – så ville vi få en annen type debattklima. Jeg ser for eksempel nesten ingen som er like beinharde på ytringsansvarlighet som de er på tanken om at enhver idiot bør kunne si hva de vil, når de vil, hvor de vil, og ingen skal kunne straffe dem for dette, for eksempel med å banke driten ut av dem. Det er i virkeligheten føkkings patetisk å snakke om ytringsfrihet i de vestlige demokratiene, det er i virkeligheten mer et problem som ligner på forholdet mellom ernæring og fedme, vi har allerede nok mat (og nok ytringsfrihet), spørsmålet nå er om vi bruker det vi har på riktig måte. Etter min mening har vi utviklet et usunt og dekadent forhold til begrepet ytringsfrihet i de vestlige og liberale demokratiene. Plutselig tror alle det handler om å late som ingenting når noen går langt over streken, mens egentlig ytringsfrihet handler om retten til å kritisere de som sitter med samfunnsmakten. Man blir ingen Voltaire bare fordi man ønsker å beskytte nazisters rett til å gå i demonstrasjonstog. Det er ingen trussel mot ytringsfriheten om man kjører en nulltolerant linje overfor hatpropaganda og konspirasjonsfantasering. Like lite som det er realistisk å tro at man kan ha et sunt samfunn uten politi er det realistisk å tro at man kan ha en sunn debatt uten moderasjon.

Det er vanskelig å se for seg at de pågående karnøfleriene i Ukraina skal kunne ende med noe annet enn Vladimir Putins fall. Hva det betyr i praksis er et åpent spørsmål. Hva slags pensjonsordinger finnes det tradisjonelt for russiske statsledere? Og hvem skal ta over etter ham? Det kompliserer situasjonen at Putins fremtid er såpass “uavklart”. Kanskje han faller ut av et vindu. Sånt skjer ofte i Russland, selv om balkong også er et populært alternativ. Det har vært mange av dem de senere par årene. Russerne mister stadig de som kunne “vært noen” i den politiske sammenheng. I over tyve år har alt handlet om Putin og vennene hans. Det har aldri vært noen realistiske alternativer.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Nikolai Gogol skrev “Døde sjeler” som ble først utgitt i 1842 og som siden aldri har vært ute av salg. I boka finnes en passasje som stadig siteres av “alle”, om hvordan Russland er som er åpen troika som farer eventyrlig over sneen i et magisk skjebnelandskap, et poeng som til syvende og sist handler om det “spesielle” med den russiske “folkesjelen” og alle de greiene der, som finnes i noen slags versjon i alle land i verden, uten at noe av det noensinne er sant i noen objektiv forstand. Russere er ikke spesielle. De er bare vanlige folk. De har noen snåle tanker rundt hva som er “det russiske” og hva dette betyr for dem, men det samme kan man si om alle andre. Hva er “det norske”?

Ethvert forsøk på å besvare dette spørsmålet må ta sesongene med i bildet. Alaska, Canada, Skandinavia og Russland har alle noenlunde samme klima, med dramatiske forskjeller mellom årets høyeste og laveste temperatur (typisk omtrent seksti grader der jeg bor) og dette må jo skape en litt annen slags mennesketype enn de som muntert plystrende går med shorts og t-skjorte hele året rundt. Mørk mentalitet er noe man finner overalt, men det virker statistisk overrepresentert i land som faktisk er veldig mørke store deler av året. Det er liksom greia vår, dette her med blåfrossen barskog bare opplyst av fullmånen. Søringer må finne noe annet å akke seg over. Man skal sikkert ikke sammenligne Nikolai Gogol, Mikkjel Fønhus og Harald Solberg, men de malte alle det samme “blå” landskapet.

Hvorhen er Gogols troika på vei? Det må bli spørsmålet nå. Å si at Ukraina “egentlig” er en del av Russland er ikke mer rimelig enn å si at Danmark “egentlig” er en del av Norge (eller det var kanskje omvendt, det blir uansett det samme til slutt). Det finnes mye historie å ta tak i, for eksempel triangelleken mellom Polen, Litauen og Ukraina (med eller uten svensk og tysk støttespilleri) som foregikk mens Russland ennå var et khanat under mongolene. Russisk identitet er litt uklar. Er de europèere eller er de asiater? De liker ikke dette spørsmålet fordi de har ikke noe svar. Ingen ønsker å si høyt at Russland er en snål anakronisme, et imperium av det typen som var vanlig før Den første verdenskrig men som nå er redusert til bare Russland i Europa, mens på den asiatiske siden er jo Kina litt vanskelig å definere sånn sett. Det som binder imperiet Russland sammen er dette “russiske” som er litt vanskelig definerbart, men som Putin altså mener omfatter også Ukraina. Alt som er “russisk” tilhører Russland og Ukraina er “russisk”, akkurat som Dagestan og Tjetsjenia. Hvorfor gjør de motstand?

Det vi observerer er like mye en uavhengighetskrig i relasjon til en tidligere kolonimakt som en direkte forsvarskrig mot et pågående militært angrep, fordi vi kan ved dette tidspunkt fatslå at ukrainerne mener blodig alvor når de sier at de er en fri og uanvengig stat som ikke “tilhører” noen andre verken på det ene eller det annet vis. De oppfatter seg ikke som russiske med mindre de faktisk er russiske (det finnes selvsagt en ganske stor russisk befolkning i Ukraina) og selv da er de ikke glade for dette. Krigen er uansett en ustabil situasjon og intet utfall er noe garantert, men for øyeblikket virker det som om ting går spektatkulært mye dårligere for russerne enn hva noen hadde trodd. De klarer ikke å stå imot motoffensiven og skyves sakte stadig lenger østover. Det finnes ikke noe strategisk å hente for Putin ved å blande inn atomvåpen så dette kommer fortsatt sannsynligvis ikke til å skje, men krig er krig. Det som er mulig er det som kan skje, og det er dessverre ikke umulig for russerne å gå i den retningen, selv om det sannsynligvis utgjør et slags selvmord.

Patetisk blir det når det de ønsker ikke er ytringsfrihet men beskyttelse mot de organiske konsekvensene av det de sier. Jeg vet ikke hva som har skjedd. På den tiden jeg vokste opp betraktet alle det som helt naturlig at man fikk bank hvis man gikk for langt med det man sa. Sånn er det bare. Du kan ikke bare fornærme folk og regne med at det er helt greit. Det vil bli konsekvenser. Særlig hvis det du sier ikke engang er sant, det er bare noe du diktet opp fordi du syntes det hørtes smartere ut enn lyden av å bare holde kjeft når man ikke vet hva man prater om. Jeg er neppe den eneste som synes at det å gi folk en på trynet når de fortjener dette bør liberaliseres.

Selv synes jeg ikke at vold er noen stor sak. Jeg kan både gi og ta imot uten at pulsen min stiger. Jeg har både formell og uformell erfaring innenfor voldsfaget. Jeg vet hvordan det føles å få bank, til og med grovt mye av det. Det jeg føler i forhold til vold ligner på det jeg føler i forhold til å fryse på føttene eller at trusa kipper, det er ikke noe jeg ønsker men det er ikke noen “big deal” heller. Ikke noe å snakke om. Sånn er livet. Imidlertid var det komisk hvor sjokkert de ble den ene gangen jeg hadde “psykologisk evaluering” av mine sosiale egenskaper. Jeg tar heller en omgang juling enn å gjøre noe som er i strid med det jeg synes er riktig. Har jeg erfaring med vold? Ja selvfølgelig, det har da vel alle, eller? Åpenbart ikke, selv om jeg tror de lyver når de sier at vold aldri var noe tema i livet deres. Jeg tror de feiget ut hver gang dette var på bordet og senere later de som om dette er en dyd som var verd å bevare.

Det går sannsynligvis noen slags vag og litt mystisk skillelinje der et eller annet sted. Det finnes de som skjønner hvor grensene går og det finnes “de andre” som åpenbart tror at demokratisk ytringfrihet er noe slags magisk trylleformular som fjerner menneskets dyriske sider og åpner opp for “fri debatt rundt alle ting”, hvilket etter min mening er et grensetilfelle av sinnssykdom. Hva slags verden er det de tror at de lever i? Sannheten er snarere at krig, mine barn, befinner seg bare en skuddavfyring unna (som Rolling Stones poengterte). Det er noe helt naturlig for oss mennesker. Det sitter i beingrinda, ikke i hodet.