Ordet gripe betyr influensa på spansk, men på norsk betyr det å ta tak i noe. Håndgrep. Det er også en svært vanlig metafor vi bruker om det å fokusere på en sak, eller et forhold, noe som må gjøre; vi “tar tak i saken” eller “vi tar grep”, særlig når det handler om å rette opp noe slags misforhold som vi har tenkt å gjøre noe konkret med (uten å være spesifikk med detaljene). Vi kunne også sagt noe slikt som at “vi skal se på saken” men alle vet at det å se på en jobb ikke er det samme som å gjøre den, så det å “ta grep” lyder mer lovende. Da er man liksom litt igang allerede. Imidlertid er dette neppe et uttrykk man føler seg komfortabel med å bruke hvis man ikke har armer.
Det er ikke korrekt å påstå at jeg er en såkalt politisk korrekt type som er svært nøye med å ikke “tråkke i salaten” i forhold til andre folks følelser og det ene med det andre, men selv jeg forstår at hvis man ikke har armer har man heller ikke hender og hvis man ikke har hender mangler man slike griperedskap som andre tar for gitt. Det er ikke det at man er negativ og ikke vil “ta grep”, det handler om at man ikke har armer. Ting må løses på andre måter. Ville man bedt en blind person om å “se på saken”? Skroll ned til bunnen av siden og klikk tilbake til forrige bloggpost for konteksten her, men det handler kort fortalt om gårsdagens sterkeste søknad om medlemskap i dusteforbundet. Noen påpeker at det finnes deltagere uten armer i langrennsløp for handicappede, som svar på at forbundet krever bruk av skistaver. Lederen svarer med å si at de har tatt grep. Hvilket jo er en ting folk sier, men kanskje ikke når sammenhengen er ting folk uten armer ikke kan gjøre.
Hvis man har sans for humor er livet en komedie. Og hvis ikke? Det er tragisk når mennesker mangler humoristisk sans. Ikke minst fordi humor etter min mening (og sikkert mange andres også) er et tegn på “aktiv intelligens” — og at vedkommende har en personlighetstype som er både leken og forskende samtidig. Dessuten er det nødvendig å ha (eller utvikle) en robust sans for (svart) humor hvis man av noen som helst grunn er nødt til å forholde seg til livets grimme realiteter. Når man klarer å se det komiske i alle ting, ikke minst seg selv, har man kommet til en posisjon av “overskudd” og man føler seg sterkere enn man gjorde mens alt bare var smerte, avsky og usikkerhet. Som jeg stadig sier, på en delt førsteplass over de dummeste ting man kan gjøre med sine egne følelser er det å fornekte dem og det å la seg kontrollere av dem, noe som sikkert på et annet plan utgjør den samme type strategi. Man føler det man føler. Dette er ikke noe man kan styre. Der man bør sette inn viljen er i forhold til hva man gjør. Som alle vet er for eksempel det å “holde kjeft” nesten aldri det dummeste man kan gjøre i en situasjon. Dessuten bør man bruke litt tid på å trene opp evnen til å skjule latteren som gråt. En som bryter ut i hulking fremkaller andre reaksjoner i omgivelsene enn en som bryter ut i latter. Elementær skuespillertrening. Glimrende overlevelsesteknikk. Dessuten lønner det seg å drive med både sang og dans. Det gir frihetsfølelse i kroppen, hvis man synes man trenger det til noe. Selv er jeg hedonistisk orientert. Poenget er “velvære”. Eventuelt evnen til å føle uten at følelsene styrer. Kjært barn har mange navn.
Sannheten er at jeg kan ikke engang forestille meg hvordan livet mitt ville vært hvis jeg ikke hadde hatt armer. Den filosofiske siden av meg ville sikkert klart seg minst like bra, mens jeg ville jo definitivt ikke ha vært håndverker. Den tuklete siden av meg ville måtte ha funnet en annen type utløp. Fotmaleri? Noe i den gata. Jeg har ikke lyst til å fantasere om det — jeg vil heller fokusere på å gjøre det jeg kan med det jeg har. Mer kan ingen av oss gjøre, uansett hva slags begrensninger man er nødt til å leve med. Det å begripe noe er en form for grep som alle kan ta. Pågrep, angrep og overgrep er imidlertid mindre hyggelige ting. Bruker man ikke også begrepet forgripelse? Man kan forgripe seg i forhold til noe eller noen? Jeg tror det noen ganger er synonymt med overgrep, som i prinsippet definitivt er en form for “angrep”. Jeg er imidlertid usikker på ordsammensetningene omgrep og misgrep. De lyder som “brukbare” ord, jeg kan bare ikke huske å ha sett dem noe sted. Det er uansett slik at språket inneholder mange referanser til bruk av hendene. Det er jo ikke først og fremst hjernen som har gjort mennesket til en sær skapning i det store bildet, det er alt vi tukler med.
På 80-tallet hadde vi et galgenhumoristisk utsagn: Ingen armer ingen kake. Poenget var når at noen stilte krav det var fysisk umulig å etterkomme sa man dette, særlig om sammenhenger når det offentlige insisterer på at “regelverket er likt for alle” selv om ikke alle har de samme ressurser og den samme grad av bevegelighet i kropp og sinn. De setter et stykke kake foran en mann som ikke har armer og sier vennligst ingen albuer på bordet. Når han sier han vil behøve noen til å holde skjeen for seg svarer de ingen armer ingen kake. Eller altså, sånt skjer neppe i praksis, men det er en metafor for en bestemt type “offentlig uforstand” (som selvsagt også dukker opp i det private, men der er man som regel mer spontant løsningsorientert, siden ikke alt må “godkjennes av noen på høyere hold”).
Alt har ikke gått smertefritt etter at FIS overtok ansvaret for paralangrenn. Da forbundet krevde at utøverne skulle stake ut på sprinten, ble de vennlig påminnet om at ikke alle har armer. Ingressen i artikkelen på NRK.no oppsummerer hele problemet: Det internasjonale skiforbundet, som naturligvis er tilpasset de som konkurrerer med alle fysiske forutsetninger intakte, og vel så det, hadde ikke reflektert over at den såkalte handicapidretten krever “spesiell tilrettelegging”, hvilket forsåvidt ligger litt i navnet. Men greit nok, dette var en blemme av det slaget folk typisk gjør. Verden flyter jo til en stor del på “antagelser”. Men så kommer kommentaren:
Utviklingssjef for paralangrenn i FIS, Dimitrije Lazarovski, sier han ikke kjenner til at det ble krevd staking fra samtlige utøvere under verdenscuprennet. Lazarovski sier det er vanskelig å akseptere påstander om at FIS har trøblet etter overtakelsen av paralangrenn, og at de har tatt flere grep for å sikre en god utvikling videre. Ta-da. Der har du det Nav ville ha sagt dersom det ble gjort kjent om de forlanger at folk uten armer må bruke skje når de spiser kake. “De har tatt flere grep” er en genial kommentar i sammenhengen som perfekt illustrerer problemet. Man kan bare ønske dem lykke til med den gode utviklingen videre.
Rashomon-effekten er et psykologisk fenomen som er oppkalt etter en japansk film fra 1950, regissert av Akira Kurosawa (alminnelig kjent som en av gigantene innenfor klassisk filmkunst). Det handler kort fortalt om hvordan (og hvorfor) øyenvitneskildringer er noe bortimot verdiløse som datagrunnlag for å etablere en saks fakta. Folk ser forskjellige ting selv om de ser det samme. Selve objektet som betraktes forblir naturligvis uten varians, men “øynene som ser” sitter på mennesker som kan være tildels svært forskjellige. Det er som om det sitter et slags filter i personligheten som fjerner uønskede elementer og ellers “photoshopper” bildet i tråd med forventninger, preferanser og annet som styrer individets virkelighetsoppfatning. Konklusjonen blir at “det noen har sett” ikke nødvendigvis er “det som faktisk skjedde”.
For å kunne bevege seg rundt i verden og delta i det som skjer må man utvikle metoder for å “lese omgivelsene” — men folk har forskjellige ambisjonsnivåer for hvilken grad av forståelse de søker. Flertallet er opptatt av ting som er praktisk nyttige i forhold til slikt næringsvett som de har innenfor sin interessehorisont og trekker på skuldrene av om det eventuelt finnes “noe mer der ute”. Hvorfor skulle de bekymre seg om slikt? De har nok å stri med som de har. Jobb, familie, pengesorger, hele pakka. Imidlertid finnes det et ganske stort mindretall som har en dragning mot “det okkulte” — et begrep som i direkte oversettelse betyr det som er skjult men som folk ofte assossierer med overtro og mer eller mindre corny mysteriekulter, med alle sine kostymer og sære ritualer. Frimurere og ritualmagikere. Sånne typer.
Skal vi gå løs på saken med ostehøvel kan vi for eksempel poengtere at en okkultist ikke er det samme som en esoteriker (selv om de mer eller mindre forholder seg på den samme måte til de samme tingene). Magisk realisme er noe annet enn transcendental mystikk. Vi kan i grunnen si at det finnes både en materialistisk og en spirituell tradisjon innenfor dette emneområdet. En abstrakt og en konkret vei, men de leder begge til det samme målet: Å flytte sin personlige informasjonshorisont et stykke inn i det landskapet vi kaller “det ukjente”. Altså lære å lese omgivelsene på en mer detaljert måte enn det man får som fabrikkinnstillinger, så å si. Legge merke til andre ting på en annen måte. Alle har jo i utgangspunktet fått tildelt en kropp de kan bruke (eller ikke) etter eget forgodtbefinnende samt et hode som i større eller mindre grad samarbeider med denne kroppen. Tut og kjør. Livet er åpent. Siden tilkommer det vi plukker opp underveis. Læring, som det heter, selv om mye av det er ganske vrangt og propagandistisk av natur. Ingen styrer sine oppvekstforhold, men etterhvert som vi når voksen alder og tar styringen over eget liv har vi selv ansvaret for etablering og vedlikehold av den programvaren vi bruker til å forme virkelighetsbildet vårt.
Filosofer vil under normale forhold ikke berøre emnene okkultisme og esoterika med ildtang. Det siste de behøver er å bli assossiert med disse narkoinspirert dansende hippiene i indianerkostymer med rangler, krystaller og gud-vet-hva under merkelappen sjaman. Herregud. Man har da orden på sysakene. Vi studerer kunsten å tenke, vi driver ikke med teater. Problemet er bare at menneskesinnet ikke er noen rasjonell maskin. Elefanten i dette rommet er naturligvis “den biologiske komponenten” som for eksempel kunstig intelligens ikke behøver å ta med i beregningen. Vi er til syvende og sist mye mer tukleaper enn åndsvesener. Vi er ikke betraktere, vi er reparatører — riktignok mer som Pompel & Pilt enn som noen seriøs vedlikeholdstjeneste. Vi liker å justere ting i omgivelsene våre, men vi har som regel ikke noen stor plan med det hele, vi tar ting slik som de faller seg og det forekommer ofte stor varians i hvilke ting vi er opptatt av ettersom årene går. Om vi ikke er ekstremt disiplinerte – eller holder oss i konstant bevegelse – vil omgivelsene våre etterhvert fylles opp av uferdige arbeidsoppgaver og “ting som det er kjekt å ha”. Sånn fungerer menneskene, til arkeologers store tilfredsstillelse.
Jeg husker ikke hvem det var, men noen sa en gang at en filosofi som ikke handler om det levende livet er bare pompøst pratmakeri — og dette er vel hvordan mange typisk oppfatter filosofien: Store ord, men hva skal vi bruke dem til? Etter min mening lever vi nå i en tidsalder hvor det er viktig å reflektere over begrepet informasjonskvalitet. Filosofer har nå holdt på i flere tusen år med å piske skiten ut av hverandre med kritikk av informasjonskvaliteten, så det kan være verdt bryet å investere litt tid i å se på hva som har foregått på den fronten. Det finnes opptil flere bøker der ute som tar for seg filosofiens historie, både i Europa og ellers. Før man gir seg i kast med å lese Heidegger, Hegel og Kant bør man sannsynligvis ha lest seg opp på når og hvorfor filosofien oppsto som eget emneområde, samt hva som har skjedd siden. “Studiet av kunsten å tenke” har i løpet av disse to og et halvt tusen årene fått med seg de fleste variabler menneskesinnet er i stand til å frembringe, men på en edru måte. Man vil ikke finne noen form for “okkultisme” som ikke allerede er overdekket av for eksempel metafysikken til Plotinus, bare for å ta èn ting (det finnes mange). Forskjellen består bare i at filosofien ikke lover deg noen rosenhage, som uttrykket sier. Filosofer tilbyr ingen frelse, og heller ingen svar, bare bedre formulerte spørsmål. Bedre informasjonskvalitet. Og det er jo “noe”.
Når er det aktuelt å spørre noen om hvem foreldrene deres er? Svar: Hver gang genealogi er et aktuelt tema. Hvilket er så å si aldri i noen normal sosial sammenheng blant nålevende mennesker, men det var regnet som normal høflighet å “presentere familie” for ikke særlig lenge siden, noe det fortsatt er i visse kretser (vi kommer tilbake til dette senere), men det ville sannsynligvis bli oppfattet som et litt utidig forsøk på å “flyte på familiens rykte” hvis man introduserte seg for et fremmed menneske i dagens Norge med en kortfattet avhandling om sine slektningers mange bragder. Jeg tror ikke det ville etterlate et fordelaktig førsteinntrykk. I beste fall et spørsmålstegn. Hva fanden var det de prøvde å si med det der? Vi lever i individets tidsalder nå. Folk vil vite hvem du er, ikke hvem og hvor du stammer fra.
Når er det aktuelt å spørre noen om hvor de kommer fra? Det er et mer interessant tema, som henger mye på hva det er man tror man kan lære av dette. Sent på 80-tallet gikk jeg et år på kokkeskole. En av klassekameratene het Kumar. Familien hans flyttet fra Sri Lanka til Norge mens han var et spedbarn og hadde aldri siden besøkt sitt opprinnelsesland, uten at jeg vet noe om hvorfor. Uansett, Kumar hadde et typisk sørindisk eller tamilsk utseende. Kortvokst og liten, veldig mørk i huden men uten de typiske “negroide” ansiktstrekkene. Språket hans var imidlertid veldig norsk, preget av den tidens drabantbyslang. En dag tidlig i semesteret hadde en av faglærerne en presentasjonsrunde med sine nye elever. Han henvendte seg til Kumar: Og du, hvor kommer du fra? “Haugerud”, svarte Kumar. Læreren ristet på hodet. Nei, jeg mener ikke hvor du bor nå men hvor du egentlig kommer fra. Da sa Kumar “Drammen”. Det var jo det første stedet han kunne huske.
Rasist er hva man er hvis man legger merke til rasen før man ser mennesket, fordi man har forskjellige standarder for hvordan man skal forholde seg til folk basert i idèeer man har om de forskjellige rasenes medfødte egenskaper, eventuelt den “kulturelle bagasje” men tror tilligger de regionene vedkommende stammer fra. Afrikansk kultur er så fargerik. Begrepet rasisme er i seg selv alt for vagt og mangetydig til at det er noe poeng i å stille opp en strikt definisjon, men vi kan i det minste fastslå at en rasist oppfatter rase som en meningsfull kategori for klassifisering av individer innenfor en kvalitativ matrise: Om man er neger, hvit eller “asiatisk” betyr i seg selv noe for hva slags anlegg og evner man har for læring og samfunnstilpasning. Favorittbegrepet til en typisk rasist er integrering — uten at de noensinne spør om de selv er godt integrerte, noe de selvsagt ikke er, de er jo rasister. Følgelig er de per definisjon ikke integrerte i noe samfunn som inneholder mer enn èn kategori av raser. Imidlertid handler ikke problemet egentlig om integrering, men om “rang”. Man forlanger og forventer at “svartingene” skal vise ydmykhet og takknemlighet overfor herrefolket — det vil si de som eier landet. Men det kommer aldri til å bli “godt nok”. Annerledesheten er en permanent tilstand som man aldri kan jobbe seg ut av. En gang neger, alltid neger.
Livet er enklere for oss misantroper. Jeg gir i utgangspunktet fem forskjellige slags lang faen i rase, religion, kjønn, seksualitet og alt det der, jeg antar automatisk at folk er idioter, noe som nesten aldri slår feil. Selvsagt har jeg favoritter. Familie, venner, diverse folk jeg av forskjellige årsaker synes om. Det vanlige. Typiske egenskaper hos mennesker jeg liker bedre enn de andre er at de har “sin egen stil” men ikke på noen høytidelig måte; de bryr seg lite om hva “de andre” mener, men de respekterer at folk er forskjellige; de er nysgjerrige og lekelystne i forhold til livet og tingene i verden, men de skjønner hvor grensene går; og så videre, poenget er ikke å ramse opp hva jeg eventuelt ville ha skrevet i en kontaktannonse, men at de egenskapene jeg sorterer mennesker ut ifra handler om “personlighet” og ikke noe man kan se ved første øyekast (selv om det å ha “en interessant personlig stil” naturligvis alltid vil fremkomme på et synlig plan). Er jeg selv rasist? Jeg tror ikke det. Etter min mening trumfer min dype menneskeforakt alle andre og mer detaljerte hensyn som eventuelt ville spilt inn. Det finnes etter min mening ikke noe slikt som “gode mennesker”. Vi er alle stupide og brutale dyr, forskjellene ligger bare i hva som trigger oss. Det jeg mer enn noe annet sorterer mennesker ut ifra er om de kjenner og forstår sin egen ondskap eller om de later som ingenting.
Som jeg stadig gjentar, ingen kommer “innenfor” hos meg før jeg vet hvor de får pengene sine fra og hva de gjør med galskapen sin. Alle som er “utenfor” vil sannsynligvis oppleve meg som høflig og samarbeidsvillig, men samtidig kjølig og distansert. Ihvertfall hvis de ser meg slik jeg ønsker at de skal se meg. Det fungerer dårlig i praksis nå for tiden å si De til folk, men du kan ta deg bra mye faen på at jeg var blant de aller siste som sluttet med dette. Jeg er k-o-n-s-e-r-v-a-t-i-v på alle måter, bortsett fra i politisk forstand. Der er jeg sosialdemokrat, hvilket vi kan argumentere for som den mest konservative politiske posisjon det er mulig å ha i Norge, men det er ikke slik ordet blir brukt der ute. Alt står jo for faen på hodet i den påssmoderne verden. De romlingene som kaller seg konservative nå i dag er jo beinharde revolusjonister som blir aldeles ville i blikket når de snakker om idealsamfunnet sitt — mens jeg er fornøyd så lenge ting er rimelig stabile i maskineriet. Det vi fremfor alt burde vite ut ifra et forsiktig studium av menneskehetens historie er at de “forandringene” folk prøver å skape ikke ofte er de forandringene vi ser i praksis. “Tilpasning” er en bedre (og ikke minst mer økonomisk) strategi enn “design”. Når naturen selv forlanger at vi gjør forandringer bør vi gjøre forandringer, men ellers handler alle levende skapningers liv på denne kloden om å tilpasse seg naturen, på en mer eller mindre smart måte. Til de som fantaserer om å utnytte kosmiske kraftressurser kan jeg bare si at jeg skal høre på dem når de viser meg hvordan man henger seletøy på et gjennomsnittlig vulkanutbrudd. Herregud. Vi er små skapninger, men store tanker skal vi ha.
(PS — dette skrivestykket er inspirert av “den sene Martin Heidegger” sin filosofi om teknologien og poesien som motstridende grunnsyn i hvordan individet forholder seg til livet.)
Ifølge hva jeg hører finnes det noe som kalles dødssonen oppimot toppen av de høyeste fjellene her på jorda. Navnet kommer av at lufta er for tynn der oppe til at man kan overleve lenger enn “en stund” (som måles i timer heller enn dager). Det eneste man kan gjøre i forhold til denne problemstillingen er å enten følge veldig nøye med på klokka eller å ha med seg ekstra oksygen på tank. Hvorfor vet jeg dette? Aner ikke. Noen har sagt det en gang i løpet av en dokumentarfilm og så har det bare blitt sittende. Jeg har en tendens til å huske detaljer som de fleste andre typisk glemmer, eller aldri engang legger merke til. Folk synes dette er en rar egenskap. Det spiller jo ingen praktisk rolle for meg om det finnes en dødssone på åtte kilometers høyde, jeg har ikke noe ærend der oppe. Det er “unødvendig informasjon”. Hvordan vet jeg engang om det er sant? Det gjør jeg strengt tatt ikke, men det virker som en kuriøs ting å skrøne om når man står foran et kamera og prater om utstyrsbehovet under ekstreme ekspedisjoner, så jeg velger å tro på at kilden har undersøkt saken før han kjøpte inn utstyret.
Jeg har mine egne standarder for kildekritikk og etterrettelighet, som er basert i en “vitenskapelig” tilnærmelsesmåte — i praksis at jeg aldri “tror” på noe som helst, men jeg undersøker “det folk sier” om ting, forutsatt at det virker rimelig sannsynliggjort at de har peiling på hva de snakker om. Jeg bryr meg for eksempel lite om medisinske råd som ikke kommer fra medisinske fagfolk, eller “meninger om politikk” fra de som ikke engang gidder å stemme ved valg. Den typen ting. Det er antagelig rimelig å si at jeg er svært gjerrig med å dele ut tillit til mine medmennesker. Ikke har jeg høye forventninger heller. Postmoderne mennesker bryter jo for fanden sammen i gråt hvert femte minutt over ting i omgivelsene som ikke behager dem. Hvem har tid til sånt tøys?
Det sies at Norge er et land med høy grad av “intern tillit” i befolkningen. Vi stoler typisk på at folk er kompetente og gjør den jobben de skal i forhold til det ansvaret de har påtatt seg. Dette er et slags nullpunkt. Når ting går som normalt og det ikke er noe drama. Imidlertid er det ikke vanlig at det er slik. Mange samfunn har et mye lavere nullpunkt og omgangstonen blant folk preges av at alle er mistenksomme mot alle andre. De forventer å bli lurt og utnyttet hvis de ikke passer på og “står på krava”. Husene til folk er preget av sikkerhetstiltak. Piggtråd og annet som det virker alt for utrivelig å jobbe seg gjennom bare for å robbe et gjennomsnittshjem. Er alt dette virkelig nødvendig? Tydeligvis. De lave nivåene i samfunnet preges av mye og grov kriminalitet, mens de høye sysler med korrupsjon og alskens annen jævelskap. Hva med de i midten? Det er dette som er problemet. Det er ingen i midten. Folk er enten fattige eller rike, begge deler langt hinsides hva vi i Norge mener med disse ordene. Så å si alle er jo “middelklasse” her. Til en slik grad at dette drukner ut de som avviker i noen av retningene og alt noen kan se er en bastant masse av “ganske velstående” mennesker (ut ifra en global målestokk). Dette er det normale. De fleste som studerer disse tingene antar at de er de relativt homogene økonomiske tilstandene i Norge som skaper tilliten, men det er naturligvis vanskelig, kanskje umulig, å bevise dette. Kanskje skydes det at det er for kaldt her halve året til at folk har tid og ork til å holde på og føkke hverandre like entusiastisk som der man har et mer tropisk klima.
Kjæresten min er fra Venezuela men hun bor i Colombia. Lang historie. Unødvendig å forklare for de som kjenner regionen og for komplisert til å legge ut her og nå for de som ikke vet noe. La oss bare si at jobbmarkedet for tiden er bedre i Colombia enn i Venezuela. Kanskje vil dette endre seg over tid men akkurat nå er ting vanskelige. I utgangspunktet visste hun mer om Norge enn jeg om Colozuela (ingen sier det, jeg fant det opp her og nå), noe som kanskje skyldes at Norge har engasjert seg diplomatisk i de lokale forholdene. Fredsarbeid og den typen ting. Jeg vet ikke til hvilken grad dette gir “cred” i forhold til det å være norsk i regionen, men det gjør i det minste ikke det motsatte. Å være amerikaner – altså fra USA – er for eksempel ingen god idè, ihvertfall ikke på det lave nivået av det colombianske samfunnet. Dette er litt gjensidig. Det er ikke nødvendigvis noen god idè å være fra Colombia i USA heller, langt mindre Venezuela, mens jeg tror man i Norge ikke har like aggressive holdninger mot søramerikanere (selv om det finnes noen som ikke liker at de ofte ser litt brune ut). Det virker tvert imot som det er noe slags gjensidig flørteopplegg mellom latinere og skandinaver. Vi er minst like eksotiske for dem som de er for oss. Det er imidlertid ikke klokt å være naiv i de traktene. Les første vers av Håvamål tre ganger hver morgen — og lytt til erfarne fjellfolk, så å si. Når de lokale sier at du ikke bør gå inn i de og de bydelene så bør du ikke det. Punktum. “Bare kikke litt” er noen ganger verdens verste idè. De sier at hunder kan sanse det dersom du er redd og bortkommen. Jeg vet ikke om dette er sant, men det er definitivt sant at mennesker kan lese deg på denne måten. Siden blir det et spørsmål om de synes det er bryet verdt å rane deg. Sånt skjer — og det bør man være forberedt på når man er en fremmed fugl i et fremmed land. Selv klarer jeg meg bra. Det er ikke noe ved fremtoningen min som sier “bryet verdt”. Ihvertfall har det ikke skjedd så langt i livet, og jeg har vært på noen ganske tvilsomme steder noen ganger.
Jobbetiden er navnet på to spesifikke perioder i Norges historie. Den første var under de økonomiske oppgangstidene mot slutten av 1800-tallet, som endte med kollapsen i 1899, og den andre var de absurde fortjenestene norsk næringsliv, særlig skipsfarten, hentet ut under Den første verdenskrig — som blant annet ga oss det folkelige uttrykket “hummer og kanari” som betegnelse på det utsvevende luksuslivet mange førte ute på byen (inkludert men på ingen måte avgrenset til dyr og eksperimentell mat), samt den noe mindre hyggelge forbudstiden, som ikke oppnådde det de ønsket (å få ned alkoholforbruket), de bare skapte “den kriminelle overklassen” som kom til å dominere norske kriminelle miljøer like frem til narkotika overtok som det fremste fortjenestebringende produktet på samfunnets skyggeside. Felles for begge disse periodene var såkalte jobbere, et skjellsord som ble brukt omtrent på samme måte som dagens “finansrytter” eller “børshai”. Altså individer som spekulerte i å hoppe inn og ut av markedet ettersom muligheter for raske penger manifesterte seg.
På den tiden identifiserte man helt korrekt jobbing som parasittvirksomhet og vesensforskjellig fra arbeid, definert som “ting det er nødvendig å gjøre”. Selve ordet “jobb” ble hentet inn fra engelsk, hvor det opprinnelig betegnet isolerte arbeidsoppgaver som har en definert begynnelse og slutt – “dagens jobb” – men også i engelsk har betydningen av ordet job utviklet seg i retning av noe mer generelt ettersom samfunnet har beveget seg mer i retning av en såkalt “serviceøkonomi” — en tilstand som forsåvidt preger hele den såkalte vestlige verden, hvor pengejaget har antatt patologiske former siden slutten av Den andre verdenskrigen. I våre dager regnes det som beundringsverdig å være en luring som får til å grafse til seg store rikdommer uten å levere noen slags verdifull arbeidsinnsats. Det eneste store avviket fra denne trenden kom med nedstengningen av samfunnsøkonomien i 2020 da det for noen øyeblikk fremsto med grell klarhet hvem som er nyttige og hvem som bare er snyltere. Hvem leverer ekte vare og hvem er bare glorifiserte bløffmakere. Hvem har den kompetansen som kreves for å overleve i den naturlige verden og hvem er avhengige av å snylte på andre menneskers virksomhet for å overleve. Dette er problemstillinger det er viktig å reflektere over her hvor vi sitter på den grønne gren og sager febrilsk i treverket.
Mange lurer på hva som “egentlig” foregår i Sverige, hvor ungdomsgjenger later til å føre krig mot hverandre — ikke ulikt den såkalte “store nordiske MC-krigen” på 90-tallet. Svaret er banalt. Ett ord. Narkotika. Et annet ord. Penger. Vi liker ikke å snakke om dette fordi det passer ikke inn i det virkelighetsbildet vi foretrekker, men narkomarkedet flommer over både med de tradisjonelt plantebaserte (og arbeidskrevende) produktene og med de nye syntetiske varene som har helt idiotiske fortjenestemarginer innenfor forholdstallet “penger per vektenhet”. For eksempel Fentanyl kan fremstilles i kvanta som innbringer millionbeløp av et par karer i løpet av en formiddag, med noen titusener i investering (pjuss naturligvis produksjonsutstyr, men det er en engangsinvestering, selve fremstillingen er latterlig billig) — riktignok med en betydelig personlig helserisiko siden fremstillingsprosessen er både eksplosiv og usannsynlig giftig, men folk risikerer som kjent livet når de kan forvente millionfortjeneste i andre enden. Det største praktiske problemet (ved siden av fremstillingen) de må forholde seg til innenfor Fentanylbransjen er imidlertid å ikke ta livet av kundene sine. Overdosetallene blant de som bruker dette stoffet er ganske dramatiske. Men det er bare ett av mange nye synetiske stoffer som ikke krever store jordbruksarealer og høy eksponering på operasjonsnivået. Politikken som har vært ført – kampen mot narkotika – har ikke bare ikke fungert, den har fremstilt katastrofalt dårlige resultater. Ett av dem er at ungdomsgjenger med etikk på jernaldernivå ligger i åpen krig mot hverandre ute i både de rike og de fattige samfunnstypene, og der det ikke er åpen krig mellom bander av primitive villmenn er dette bare fordi mafiaen regjerer og de tillater ikke sånt. Voldsmonopol eksisterer også i den kriminelle verden — men det er som regel ikke politiet som styrer dette. Spør dem selv. De føler seg mest som tilskuere.
Det er et politisk valg at vi skal ha en kriminell økonomi som er på størrelse med transportnæringen og turistindustrien sammenlagt. Det er ikke mystisk hvorfor så mange involverer seg så sterkt med narkopengestrømmen, inkludert alle epifenomenologiske aktører slik som den i det siste mye omtalte Norsk narkotikapolitiforening, som jo er parasitter på narkoøkonomien. Første gang jeg så navnet antok jeg at det var en fagforening for politifolk som jobber innenfor narkosektoren og et underbruk av Norsk politiforbund, men i det siste har jeg oppdaget at det er et privat foretak som driver diverse lobbyvirksomhet mot det politiske miljøet og ellers noe som kalles “holdningsarbeid” (men det er uklart for meg hva dette betyr). Jeg ser det jeg ser. Alle penger som kastes inn i det fenomenet vi kaller “narkotika” – enten det handler om forbrukerøkonomien eller de politiske tiltaksbudsjettene – utgjør tilsammen narkoøkonomien som helhet. Narkotika er et fenomen som sysselsetter mange, både direkte og indirekte. Dersom A/S Narkotika var en bedrift som hadde monopol på all narkorelatert virksomhet i Norge ville det vært en av gigantene, som omsetter hundrevis av milliarder og sysselsetter titusener. Blir det feil å tenke slik? Det spiller ikke noen rolle, for det egentlige poenget er at denne imaginære bedriften A/S Narkotika eksisterer i en nihilistisk tidsalder hvor “alt er lov” med mindre det er eksplisitt forbudt (og selv da er det lov hvis man kan slippe unna med det), og hvis du først krysser den grensen kan du like godt gå hele veien: En gang kriminell, alltid kriminell. Dette er det budskapet vi markedsfører uansett. Rullebladet er permanent. For hundre år siden var det ganske mye kokain i omløp, men det fantes ikke noe “narkomarked” i den forstand, man kjøpte det på apoteket. Visste de ikke hvor farlig det var? Selvfølgelig visste de det, folk var ikke idioter før i tiden. Avhengighet og sosiale problemer var noe velkjent. For eksempel var det i sin tid ganske harde moralistiske kampanjer mot kaffe, siden man kunne observere at drikken hadde en nevrologisk effekt på brukerne og dette var noe utålelig i manges øyne, omtrent som hvordan man i dag betrakter røyking av hasj og heroin. Det vi typisk observerer når det kommer til menneskelig atferd er at de etterspør “stimulanser” og rusmidler av ymse slag. Dette er noe konstant som vi finner til alle tider og på alle steder, fra arkeologiske utgravninger til dagens situasjon. Fra historiske kilder til dagens “anekdata” (en neologisme som betyr anekdotiske vitnesbyrd om noe) fra miljøer som er berørt av narkotika på noen måte.
Jeg vet ingenting om hvordan vi skal kunne løse selve problemet, som etter min mening handler om lave moralske standarder på et helhetlig samfunnsnivå. Det regnes som helt god fisk å økonomisk rævkjøre andre på det groveste og kalle dette en respektabel jobb. Vi kan ikke regne med at unge kvikke hoder ikke er i stand til å se dette og “ta det til etterretning” som man sier. Hvorfor skal de underpriviligerte være slike prakteksemplarer på det samfunnet vi snakker om i festtalene når de rikeste og mektigste åpenbart ikke har noen moralske standarder overhodet? Hvorfor skal jeg “betale min skatt med glede” når alt jeg tar ut av penger er et par hundre tusen i året — mens det finnes individer som suger til seg millionbeløp uten å betale noenting? Jeg sier ikke at jeg ikke gjør det. Jeg har faktisk aldri klaget på skatten. Noe i overkant av tredve prosent virker rimelig i forhold til det tjenestetilbudet som ytes gjennom det offentlige, særlig når det gjelder helse, sosial og utdanning. De mest elementære og derfor viktigste aspektene av samfunnet. Imidlertid må jo folk få det inn i de kørka hodene sine at vi er alle brukere av det økonomiske systemet, bare med forskjellige innfallsvinkler. Det er ikke forbudt å “spille på systemet” og tjene penger på det viset – selv om dette strengt tatt er misbruk av opplegget – men hvis man gjør dette må man regne med å betale tilbake minst halvparten til det samfunnet som i sin helhet tilbyr denne muligheten og generøst nok tilbyr deg å beholde noen av pengene heller enn å arrestere deg og sette deg i fengsel for urettmessig erverv av finansielle midler. Capish?
Det globale menneskesamfunnet er kanskje bare en abstrakt idè, men internettet støtter en generell form for “global følelse” som aldri har eksistert tidligere. Man kan kommunisere i sanntid med hvem som helt hvor som helst uten å betale en arm og åtte tenner for hver samtale. For femti år siden måtte man hatt et komplisert og kostbart opplegg med radiosendere og gud-vet-hva for å få til en knitrende samtale med noen langt borte, men i dag er det som om de sitter i nabohuset. Dette har jo sine konsekvenser, ikke alle av dem gode. Også de onde benytter anledningen til utstrakt “fildeling” så å si, altså folk snakker jo sammen og alt man kan tenke seg ligger på nettet, pluss en enda større mengde med ting man aldri kunne ha tenkt seg. Sosiale media domineres av algoritmer som aksentuerer “engasjement” fra brukerne, hvor jo sinnet er selve nikotinen blant de emosjonelle rusgiftene. Et dypt magadrag med ekte indignasjon over “noe dumt på nettet” gir en øyeblikkelig rusopplevelse på det emosjonelle planet. Plutselig går fingrene som ville hakkespetter på amfetamin mens man hamrer frem et tilsvar innenfor den samme kategori av harmdirrende idioti. Og sånn går dagene. Det som er bra for global handel er også bra for global narkohandel. Man hører til stadighet om folk som prøver å etablere noe slags Amazon.com for narkoprodukter nede i kjellerdypet av svartnettet, på steder ingen respektable samfunnsborgere vet hvordan de skal finne. Du ringer vi bringer. Seriøst, jeg trodde jeg visste noe om fenomenet narkotika før jeg ganske nylig begynte å forske på diverse OSINT om ditt og datt ute i dagens samfunn. Det viser seg at alt jeg vet er basert på sånt som man holdt på med på 80-tallet — og i forhold til dagens situasjon er det omtrent like relevant som det folk gjorde på 1700-tallet. As above so below som den berømte smaragdtavlen hans Hermes Trismegistos sier, vi får de kjeltringene vi fortjener.
Informasjonsinnhenting resulterer i store mengder data, men denne informasjonen utgjør ikke etterretning som et produkt før den har blitt bearbeidet og analysert. Det er denne delen av etterretningsprosessen som skiller etterretning fra informasjon. Informasjon er all kunnskap vi kan tilegne oss, men etterretning er informasjon som møter fremlagte informasjonskrav og som har blitt bearbeidet og analysert for å møte disse spesifikke kravene. Etterretning som et produkt forekommer derfor først etter at hele etterretningsprosessen er gjennomgått.
Mesteparten av alt etterretningsarbeid som skjer i denne verden handler om såkalt OSINT, det vil si “åpne kilder” (open source), i praksis at man følger med på alt som skjer i media, inkludert sosiale media. Hensikten med dette handler ikke så mye om å oppdage noe som om å følge med på hva som ligger der ute og hva slags oppmerksomhetsprofil ting har. Hvis det dukker opp noe interessant lager man en mappe på det og sender saken videre i systemet. I praksis det samme som journalister og etterforskere – både amatører og profesjonelle – gjør, bortsett fra det som er nevnt innledningsvis med “spesifikke informasjonskrav”. Etterretningsprodukter er ikke typisk beregnet på massepublikasjon. De er strømlinjeformet for å møte behovet til for eksempel statsministerens kontor eller utenrikstjenesten. Av denne grunn er det mye som blir rutinemessig stemplet som hemmelig, selv om informasjonen ligger åpent der ute. Det er fordi metadataene er hemmelige, det vil si at noen i det hele tatt bestilte et etteretningsprodukt i forbindelse med den eller den saken.
Begrepet kontraetterretning har fått en ny mening i internettets tidsalder, særlig når det gjelder strategisk utplassering av falsk informasjon for ymse formål. Det å være påvirkningsagent i 2022 minner litt om det å sitte i en bunker og styre et dronevåpen via satellitt. Man behøver ikke å ta på seg bukser for å gå på jobb, for å si det sånn. Alt skjer på skjermen. Man behøver ikke lenger å jobbe undercover og infiltrere fremmede lands samfunn for å nå frem til de påvirkelige individene man alltid vil finne i alle samfunn hvis man leter litt. Kaffe, sigaretter og en vigorøs formiddagsøkt på Facebook er hva det handler om i våre dager. Dette skulle gutta som var aktive på 60-tallet ha sett. Man kan skape opptøyer og endog borgerkrig i fremmede land bare ved å gå på internett og hisse opp grupper som allerede hater hverandre helt til det smeller. Yojimbo meets the Matrix kan man si hvis man er filminteressert. Fascinerende hva man får til med teknologi. Men det eldste spørsmålet av alle står fortsatt: Hvem tjener på dette?
De som fantaserer om konspirasjoner (selv om det teknisk sett ikke er konspirasjoner) stiller opp to falske grunnpremisser, enten bevisst eller ubevisst. For det første, de antar at det finnes noen som har kontroll. For det andre, de antar at de selv er i stand til å se og forstå hva som “egentlig” foregår hvis de bare finner den rette informasjonen. Ingen av delene er sanne, eller engang vagt sannsynlige. Spesialtrente eksperter på informasjonsanalyse – med tilgang til supercomputere i verdensklasse – kan jobbe døgnet rundt gjennom hele livet uten å noensinne forstå hva som “egentlig” foregår. Det er en jungel der ute. Det finnes alltid noen som har en plan som går til helvete og så har vi det gående. Det ene drar det andre med seg og før du vet det står hele hønseflokken og hyler. (Kan man si at høns hyler? Kanskje poesien eller teateret behøver hylende høns.) Grovt sett kan vi si at selve frontlinjen av “det som skjer” nesten aldri er under kontroll. Det at noe skjer betyr jo i seg selv at ting er i bevegelse, ergo ustabile. Kontroll er noe man har (eller ikke har) etter at festen er over og man er ferdig med å rydde. Da kan man evaluere resultatet. Det er først da det er aktuelt å konstruere et såkalt narrativ (som de påssmoderne sier), eller et etterretningsprodukt designet for massepublikasjon om du vil. En rapport. En uttalelse. Dette var opptakten, dette skjedde, slik ble resultatene, og dette er vår mening om saken. Så kan man stille spørsmål.
Det kan ikke gjentas ofte nok at menneskenes moderne – eller altså postmoderne – verden er et kaotisk arrangement. Denne galskapen lar seg ikke kontrollere — det beste man kan få til er å “surfe på de bølgene som kommer” og styre noen deler av sirkusopptoget til en viss grad og for en viss tid, men så skifter kaleidoskopet igjen og man har noe nytt som kommer. Og sånn går dagene. Som med alle kaotiske systemer er menneskesamfunnet “eksplosivt” — i den forstand at mange ting kan skje veldig raskt, basert i noe tilsynelatende smått og ubetydelig, men så baller det på seg. Teknisk sett kaller man det gruppekrystall når en idè – eller kanskje heller en besettelse – gjør at det oppstår en menneskemengde som inngår spontant forbund rundt dette formålet. (De som liker fysikk på roterommet kan observere hva som skjer når man slipper et krystallkorn ned i en mettet løsning. Gruppekrystaller er en metafor som handler om “forbindelseslinjer som oppstår spontant” og ofte tilsynelatende uforklarlig i ettertid.) Krystallen er det objektet som gjør at gruppen blir til en enhet. Individene gir slipp på sin individualitet for å “bli med på det som skjer” og hele opplegget kan utarte hvor mye som helst. Det finnes ingen farligere organisk skapning på denne jorda enn en opphisset menneskemengde. En noe mer rolig versjon er det vi kaller stokastisk terrorisme, det vil si når mange nok snakker lenge nok om en ting og tingen til slutt skjer. Agitasjon og propaganda vil gjenta og gjenta et mantra, hver dag og mange ganger om dagen, helt til det oppstår en “psykisk boble” hvor de som befinner seg inni bobla oppfatter det som normalt å for eksempel trakassere og terrorisere homofile. Så vidt de kan se er det jo alt alle snakker om hele tiden. Hva? Folk må jo tåle en spøk.
Bare falske profeter snakker om ytringsfrihet. De som har noe å si sier det, ytringsfrihet eller ikke. Det er dette som skiller ekte saker fra alt det dustete flåset folk driver med på nett. Ekte saker handler om ting som skjer i virkeligheten. Viktige ting. Informasjon som behøver å komme frem til de som bør oppdateres på emnet. Jeg vet ikke om det blir korrekt å kalle hatefull agitasjon for desinformasjon — jeg heller mer mot å bruke ordet “malinformasjon” siden det ofte handler om ondsinnede løgner, selv om det eventuelt bare dreier seg om et troll som bruker populære hatobjekter bare for å vinne klikk og følgere. Kanskje har de blitt hjernevasket av påvirkningsagenter, kanskje ikke, trollet er uansett den som velger å publisere malinformasjonen. Derfor har trollet i det minste et moralsk ansvar for konsekvensene av det de egger opp folk til å gjøre, selv om det skal mye til før det blir juridisk straffbart, eller rettere sagt bevisbart innenfor horisonten av en kriminell konspirasjon hvor noen har oppfordret noen andre til å gjøre noe straffbart på en nudge nudge wink wink type måte. Det blir for vagt, selv om de med bare minimalt godt trente øyne kan se hva som skjer.
Jeg har aldri følt meg komfortabel med å si ting på vegne av det såkalte folket. Riktignok kjenner jeg en del folk, men jeg vet ikke engang alltid hva de vil, selv om jeg klarer å gjette ganske godt ganske ofte. Det at man kjenner noen betyr jo at man til en viss grad kan forutse hva vedkommende kommer til å gjøre i slike og slike situasjoner, imidlertid øker feilprosenten dramatisk når man prøver å være spesifikk, det virker bare på et veldig generelt nivå. Dermed blir spørsmålet: Hvilke generelle ting kan man si om folkeviljen?
Filosofer og politikere mener sjelden det samme når de bruker ordet “folkevilje”. Filosofen studerer abstrakte relasjoner mellom konsepter og fenomener mens politikeren forholder seg til folkeviljen som noe konkret som man henter sin legitime autoritet fra — i den grad man bryr seg om slike smålige hensyn som legitim autoritet, noen ganger handler det bare om å snekre sammen “stemning for en sak” på et mer eller mindre korrupt grunnlag, ofte ved hjelp av desinformasjon basert i påstander om “hva folket vil” som man har dårlig dekning for.
Ikke uofte har folk fortalt meg at jeg tenker for mye — akkurat som om det er noe jeg selv bestemmer over. Sier folk til Lars Monsen at han går for mye på tur? Eller til Lillebjørn Nilsen at han spiller alt for mye på denne jævla gitaren sin? Poenget er at folk må gjøre det naturen deres påbyr dem å gjøre. Hvis kroppen din ønsker å danse er dette hva du bør gjøre. På det samme vis bør du bare la det gå sin gang hvis hjernen din ønsker å tenke. I ethvert tilfelle – enten man søker formell utdannelse og trening innenfor et emneområde eller ikke – vil man over tid utvikle en metode, eller et uttrykk, basert i noen slags “nødvendighetenes disiplin” som selve virkeligheten krever.
Man kan gjøre mye besynderlig med kroppen og kalle det dans, men hvis man betrakter dans som fagområde, kunstuttrykk og fysisk disiplin så er det ikke til å komme forbi at det finnes en tradisjon som man kanskje bør se litt på. Kanskje man imponerer seg selv med koreografi som man dikter opp foran speilet hjemme, men det er ikke sikkert andre dansere engang gidder å ta deg seriøst nok til å kritisere det du har produsert. Sånt skjer. Alle har sett talentkonkurranser hvor enkelte individer har vært komisk urealistiske i forhold til hvor gode de er til å synge og danse som en popstjerne, til en slik grad at man kan egentlig bare være litt wow imponert over at de har klart å bygge opp denne illusjonen om eget talent uten at noen har stanset dem underveis. Hva slags venner har de?
Det samme kan vi si om kunsten å tenke. Det ble ikke funnet opp i går. Vi kan trygt fastslå at emneområdet er grundig utforsket av mange tildels svært kompetente individer gjennom historiens løp. Folk har skrevet bøker om kunsten å tenke. Det lønner seg å sjekke ut et utvalg av disse. Det er en umenneskelig oppgave å finne opp alt sammen på nytt. Det er også bortkastet tid. Hvis man vil bli en bedre danser bør man studere de som har danset før og lære av dem (ikke minst av feilene de gjorde) — og det samme gjelder kunsten å tenke. Sinnet er en emergent egenskap i kroppen, akkurat som “bevegelighet”. Vi kan bevege oss. Vi kan tenke. Begge deler på bra eller mindre bra måter. Jeg vil særlig anbefale de som føler noe slikt som jeg tenker, ergo er jeg en tenker å sjekke ut katalogen over det vi kaller “typiske logiske feilgrep” slik at de slipper å ved et uhell gjenta alt det gale som folk allerede har gjort.
Det som typisk preger kompetansebygging hos mennesker er at man i utgangspunktet sammenligner seg med alle de andre uvitende der ute, slik at når man har lært litt er man mange hundre prosent bedre enn dem — og på dette grunnlaget etablerer man ekspertfølelsen, som imidlertid blir søndeknust så snart man begynner å lære litt mer, helt spesifikt nok til at man oppdager hvor uvitende man egentlig er (enten fordi man møter veggen i en virkelighetstest, eller fordi man oppdager hvor mye dårligere man er enn de virkelige ekspertene i faget). Da kommer den fasen vi kaller “ydmykhetens bølgedal”. Også kjent som realisme. Derfra og ut handler det om en jevnt stigende kurve ettersom man bygger kompetanse på strukturert og planmessig vis. Dette mønsteret gjentar seg hos så å si alle, uansett sammenheng. Så lenge man er uvitende om noe vil ekspertise fremstå som “faglig selvsikkerhet” og man tenker at det handler bare om å lære faget, men det gjør det jo ikke. Eller rettere sagt, å lære faget bringer deg bare til startstreken. Ekspertise handler om ydmykhet foran oppgaven, selv om man kan det man gjør. Selv om man “har gjort det hundre ganger før” sjekker og dobbeltsjekker man alle ting som om man gjør det for første gang. “Faglig selvsikkerhet” er sannsynligvis den største feilkilden innenfor alle typer menneskelig virksomhet. Det er ikke noen god egenskap å ha. Livet er farlig. Det er når man blir nonsjalant med farlige ting at ulykker skjer — eller “avvik” som man sier med profesjonell sjargong. Eksperter kalles eksperter fordi de ikke har avvik.
Kan det være farlig å tenke? Åpenbart. Når man ferdes ute i metafysisk vind uten å bruke skjerf blir man forkjølet. Folk pådrar seg mange underlige idèer der ute, mange av dem sykdomsfremkallende — i den forstand at de medfører “avvik”. Da mener jeg ikke avvik i ytre fremtoning, personlig stil, vaner eller noe som helst annet som kan observeres direkte, men avvik i virkelighetsoppfatningen (som riktignok kan medføre hvor mange andre mer eller mindre synlige personlighetsavvik som helst). Erkjennelsesmekanikk er imidlertid noe man kan lære, på et helt abstrakt grunnlag. Kritisk tenkning er ikke fundamentert i følelser. Selvsagt har vi alle våre favoritter i forhold til hvordan vi skulle ønske ting var, men man skal ikke ha vært lenge i denne verden før man oppdager at ting sjelden er hva de ser ut til å være, eller rettere sagt, man har en tendens til å ta feil med sine “foreløpige konklusjoner” som man danner ut ifra førsteinntrykket. Det lønner seg ikke å insistere på at man umulig kan ta feil, basert i hvor sikker man føler seg, dette er typisk atferd hos idioter (som ikke er noe folk typisk “er” i utgangspunktet, men de blir det så snart de tror at noe er det beste menneskelig tenkning kan frembringe i forhold til et emne). Igjen vender vi tilbake til “ydmykhet foran oppgaven” som altså er kjennetegnet på ekspertise.
Er det noe poeng i å diskutere filosofi med folk? Det vet jeg ikke. Det varierer. Det er ikke noe poeng i å diskutere den typen ting som gjør at folk hisser seg opp og “går fra konseptene” som man sier. Det er jo konseptene vi eventuelt skal diskutere. Jeg møter mange mystiske tanker om hva som er poenget med diskusjoner. Går det an å “vinne” en diskusjon? Til det vil jeg si at folk som er opptatte av å “føle seg som vinnere” er tapere i utgangspunktet. De er sjanseløse i et spill som handler om å oppdatere sin egen database. Hvorfor skal man diskutere noe hvis ikke poenget er å lære noe? Hvis poenget er noen slags mano a mano konkurranseopplegg er det bedre å begynne med boksing. Det er der man havner til slutt uansett.
Gamle paragraf 140 i straffeloven var kjent som oppviglerparagrafen — Den, som offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan eller tilbyder at udføre eller bistaa ved Udførelsen af en saadan, eller som medvirker til Opfordringen, Tilskyndelsen, Forherligelsen eller Tilbudet, straffes med Bøder eller med Hefte eller Fængsel indtil 8 Aar … Etter at straffelovsreformen fra 2005 trådte i kraft den 1. oktober 2015 dekkes denne kategorien av forbrytelser imidlertid av en eller flere av paragrafene i kapitel 20: “Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet”. (Se lovdata.no for detaljer.) Som en historisk kuriositet kan det nevnes at Einar Gerhardsen ble dømt for oppvigleri i 1921, i forbindelse med en tale han holdt til fordel for storstreik.
Hundre år senere har vi imidlertid øynene på USA og kuppforsøket den 6. januar 2021. Medlemmer av diverse nazigrupper blir i disse dager kjent skyldige for ‘seditious conspiracy’ og ordet sedition betyr jo oppvigleri, men amerikanerne har ingen forræderiparagraf som gjelder annet enn i krigstid, så deres “oppvigleri” er mye mer alvorlig enn vårt. Foreløpig foreligger ingen domsavsigelse, men det kan i verste fall medføre tyve års fengsel for hvert punkt de blir kjent skyldige i — slik at for eksempel en av lederskikkelsene, Elmer Stuart Rhodes (vi antar at det ikke foreligger familiebånd til Cecil John Rhodes) kan få mer enn seksti år, som i praksis blir livstid. Dette er seriøse saker og de som deltok i stormingen av kongressen er ikke lenger like flirfulle. Så langt har de imidlertid ikke rørt noen av bakmennene.
Det er en litt sær samling av sirkusklovner, denne gjengen fra “alternativhøyre”. De ligner klassiske nynazister fra 80-tallet som har lest Jean Baudrillard, eller noe sånt. De omgir seg med en aura av “ingenting er sant og virkelig” — alt er en spøk helt til noe kan bevises. De snakker i koder og har et ironisk forhold til verden og virkeligheten. Hvem jobbet de for? Det er det store spørsmålet — som “alle” kan svaret på. Dette var på vegne av, og til fordel for, Donald Trump, som ikke hadde lyst til å forlate Det hvite hus. Derfor iverksatte han alt han kunne gjøre med lovlige midler, pluss altså hele denne 6. januar-affæren, men det er så langt uklart om han vil bli tiltalt for noe i sakens anledning og i så fall hva. Noe lignende skjedde jo i Brasil for et par uker siden. Jobbet de for Bolsonaro? Det var hva de sa, men at de sier dette betyr ikke at det kan bevises at han ga dem ordren, selv om han ofte og gjerne “ga inntrykk av at han ønsket å fortsette som president”. Jussen befinner seg så nært det politiske maktsentrumet i begge disse tilfellene at det i praksis ikke er noen forskjell. Hvordan håndterer man en kriminell ekspresident? Svaret på dette er at det blir politisk galt på kort sikt uansett hva man gjør, så det man må fokusere på er “historiens dom”, i praksis den historien man ville likt å lese hvis man levde hundre år senere. Jeg håper de betaler dem bra, de som skal avgjøre dette.
Kriminelle grupper har i alle år snakket sine egne sære kodespråk, både for å skjule informasjonens egentlige natur mens den er aktuell og for at ikke noe skal kunne bevises senere, litt på den samme måte som de er nøye med både fingeravtrykk og DNA-spor, alt som eventuelt kan brukes mot dem dersom operasjonen deres går i vasken. Ingen toppledere i kriminelle organisasjoner har sin egen telefon, sin private bankkkonto, og så videre, de gjør ingenting som etterlater seg noe slags bevisspor, eller ihvertfall unngår de dette så langt det lar seg gjøre, siden politiets etterforskningsmetoder selvfølgelig ikke er ukjente mysterier for de som driver kriminelle operasjoner på høyt nivå. Det har i alle år vært et “våpenkappløp” mellom politi og røver i så måte. Politiet utvikler nye metoder. Kjeltringene utvikler nye metoder. Og sånn går dagene i den bransjen. Etter at internettet kom har imidlertid deler av den politiske aktivismen, særlig blant de som bruker voldelige metoder, flyttet inn i denne skumringssonen (“twilight zone”) av hemmelige koder og alternative betydninger av ord. Hele poenget er at ting blir gjort, men det er i ettertid vanskelig å bevise at det foreligger noen kommandostruktur, langt mindre hvordan den virker. Handlinger blir isolert fra de som tjener på handlingene gjennom språklige støyfiltre som etablerer “troverdig nektingsgrunnlag” til en slik grad at det blir vanskelig å bygge noen sak. Dette er vanlig praksis blant alternativhøyre – altså postmoderne nynazister – nå i våre dager.
Hensikten med propaganda er primært å ta definisjonsmakten, sekundært å angripe definisjonsgrunnlaget. Fremstilling av “alternative fakta” handler ikke om at de skal være tvers igjennom troverdige i alle detaljer, bare om at det skal etableres tvil om “den offisielle historien” med alle metoder. Det må snakkes høyt og mye på en måte som appellerer til følelsene, særlig frykt og avsky. Enkle ting som mobben kan samle seg rundt som felles sak og som gir dem både mestringsfølelse og en sterk opplevelse av samhold. Noe senere i år kommer jubilèet for det såkalte ølstuekuppet i 1923 — som medførte at Hitler fikk nok påtvunget fritid til å skrive manifestet sitt. Det er ikke urimelig å sammenligne Trumps kuppforsøk for to år siden med ølstuekuppet. Ingen av dem hadde noen nevneverdig statistisk sjanse for å “lykkes” men følelsene hos mobben var virkelige nok. De er misfornøyde med tingenes tilstand og derfor villige til å “gjøre noe” av historisk betydning. De opplever etter alt å dømme en virkelighet dominert av vage konspirasjoner hinsides deres kontroll eller engang fatteevne. Elementær politisk forståelse – altså hvordan samfunnesmekanikken faktisk fungerer – virker å være mangelvare. Til gjengjeld har de sterk tro på både det ene og det andre, så de trekkes naturlig mot slike lederskikkelser som driter i hva folk tror så lenge de stemmer på dem. Derfor er de villige til å si nesten hva som helst, gjerne innbyrdes selvmotsigende ting fra dag til dag. Skape begeistring blant folk er hva det handler om. Bare bråkmakere blander inn hjernen, dette handler om en storslagen hjerteblomst i full technicolour. Sånt som gir deg lyst til å synge.
Begrepsparet kos og hygge betegner så å si livets små belønninger, stunder som er satt av til å prioritere velvære ute langs sidelinja av hva enn man ellers har å stri med i livet. Filosofisk sett er dette hedonisme helt i tråd med Epikurs læresetninger om hva som er viktig i dette livet og som profesjonell norskis tar man det som en selvfølge. Alle skjønner hva ordet kos betyr. Det er en sinnstilstand som er svært lite spesifikk i forhold til hva som er kos for hvem, siden dette varierer veldig, men det er ganske interessant at det ikke finnes noe engelsk ord for dette. Jeg så en førti minutters dokumentarfilm på engelsk om “dansk hygge” hvor de fremstilte dette nærmest som noen slags genial zen-buddhistisk livsholdning. De hang seg også opp at svensker typisk slutter å jobbe når arbeidstiden er over: De priotiterer fritid. De hadde ikke noe fra Norge, men min erfaring er at skandinaver stort sett forstår hverandre på dette området, mens for eksempel amerikanere får helt hakeslepp av slike frivole holdninger. Der regnes man som useriøs hvis man holder seg til arbeidskontrakten. Man må levere mer hvis man ønsker fremgang i jobben. De beste gir alt og hver dag kollapser de som en annen Bjørn Dæhlie like over målstreken i en haug av spastisk muskulatur, melkesyre, snørr og rævsvette. Slik er veien til suksess i Amerika. Ihvertfall ifølge legendene. I praksis er det hva mange er nødt til å gjøre for å overleve for eksempel på den minimumslønna man kan få i en “vanlig jobb” — og selv da er det ustabilt.
Jeg kan vagt huske at jeg var totalt klar for å jobbe gratis bare for å “få en fot innafor” i forhold til visse attraktive arbeidsområder da jeg var i tyveårene, men jeg ser ikke på det som aktuelt nå i dag. Jeg fyller 60 år om 42 dager. I den grad jeg har “jobbet gratis” på denne siden av år 2000 så har det handlet om husarbeid, pluss-minus noe dugnad og veldedighet på idealistisk grunnlag, men jeg vil kategorisk utelukke det å gjøre noe gratis for noen som tjener penger – eller om så bare “fordeler” – på grunn av det jeg eventuelt gjør. Hvis jeg leverer en ikke uvesentlig del av jobben vil jeg også ha en ikke uvesentlig del av belønningen. Er ikke det rimelig? Jeg synes det er rimelig. Det er faktisk useriøst å foreslå noe annet. I Norge tenker folk typisk at man “jobber for å leve” — det vil si slik jeg for eksempel ikke kjenner noen som opplever det som galt eller urettferdig å stå i en fornuftig lønnet jobb og tenke på dette som sitt økonomiske livsgrunnlag, mens det virker som om den alternative holdningen at man “lever for å jobbe” til en viss grad har bitt seg fast som noe normalt også her. Identitetsdannelse på bakgrunn av samfunnsfunksjon er et viktig element innenfor klassetenkningen. Man grumser det til med hva som er “fine jobber” og hva som er “fine mennesker”, samt ikke minst hvem som fortjener hva og på hvilket grunnlag. Riktignok har vi i Norge et samfunnssegment av ufordragelige rasshøl som tenker på seg selv som “bedre” enn andre mennesker, men det er for det meste på privaten, vi har ikke etablerte samfunnsinstitusjoner som systematisk fremstiller en elite av “ledere” innenfor både politikk, media og kommersielt næringsliv slik som for eksempel i Storbritannia, hvor de fortsatt har ganske middelalderske forhold når det gjelder “sosial bevegelighet”. Talent er bra å ha, men ingen nødvendighet, eller engang en fordel, i “kampen om toppjobbene”. Der handler alt om hvem du kjenner.
Som jeg gjentar inntil det kjedsommelige og vel så det, politisk stabilitet og økonomisk forutsigbarhet er de viktigste arbeidsoppgavene til en hvilken som helst norsk regjering. Vi behøver ikke “fremskritt”, vi behøver kontroll, det vil si kompetente folk som vet hva de driver med og som skjønner hva som er nødvendig for å få jobben gjort, uten noe dill og esoterisk utenomsnakk. Bortsett fra enkelte drømmere med mer ambisjon enn talent har folk flest i Norge ganske rimelige krav til livet. Kos og hygge er belønningen de forventer. Gull og grønne skoger er riktignok ikke noe man vil avvise, men dette er ikke hovedprioriteringen. Gi meg en normal arbeidsuke og en festlig helg, så kan jeg leve lenge på det viset. Imidlertid finnes som nevnt en “alternativ” måte å forholde seg til jobben og livet, som grovt sett består i å tenke at man har en karrière, ikke en jobb. Enhver “stilling” som man fyller i løpet av denne karrièren krever døgnberedskap — og det er uaktuelt å for eksempel reise på ferie uten noen åpen kommunikasjonskanal. Sånn er toppjobbene. Man må være forberedt på å avbryte alt annet, enten det er søvn, ferie, familietid, hva som helst, for å møte opp på jobb og aksle det ansvaret stillingen krever når det er en “situasjon” av noe slag. I utgangspunktet har de som lever for å jobbe en helt annen legning enn de som jobber for å leve. De er mer “rastløse” typer som krever dypere engasjement i mer krevende problemstillinger før de føler at de “gjør alt de kan” i forhold til ting som opptar dem. De liker seg best på ski nedad bratte bakker og for fulle seil når det er kraftig vind. Når det bruser i blodet, kan man kanskje si. Er dette kos? Ikke i noen konvensjonell forstand, men det er “tilfredsstillelse” i forhold til hva kropp og sjel forlanger. Siden tar de kanskje en ukes ferie nå og da, når det passer slik, for å drive med det alle andre synes er kos og hygge, slik at de er ikke totalt forskjellige, bare litt mer “sadomasochistiske” i forhold til hva slags nærkontakt de søker med de verste delene av verden og den menneskelige tilstand.
Slik jeg ser det ligner de som for eksempel søker seg til utenriksdepartementet og diplomatkorpset motivert av “tjeneste” på noenlunde det samme vis som de som søker en militær karrière. Det handler ikke om “æren” men om tilfredsstillelsen man finner i tjenesten. Enhver annen innstilling er en gal innstilling. Dette er upersonlig. Man identifiserer seg mer med “det man gjør” enn med “hva man er”. Tilfredsstillelsen ligger i å gjøre en god jobb med viktige saker, ikke i noen slags form for ros eller kos som venter i andre enden. Hvis man ikke har denne legningen bør man ikke begynne i en slik jobb. Derimot er det stor åpning for å drive freak show med personligheten sin i det private næringsliv — og skulle ikke engang det være nok kan man bli kunstner. Jeg synes ikke i utgangspunktet noe om “karismatiske” politikere. De beste av dem fremstår som regel som litt mer kjedelige typer, som man ikke klarer å se for seg at det ville vært noe morsomt å ha med seg på fest. Det ville blitt for mye pinlig taushet. Nå finnes det ingen formelle krav til politikere, men med mindre man bare er et troll som ønsker å rive ned samfunnet så velger man jo de som er dokumentert kompetente og troverdige i den forstand at de sier “ingen kommentar” heller enn å lyve om ting. De som ikke ser særlig spennende ut men som får jobben gjort med nesten skremmende effektivitet er de vi helst vil se i toppjobbene. Personlig skulle jeg ønske det var større avstand mellom politikere og (private) næringslivstopper i Norge. Begge bør være “flytende”, men som olje og vann. De blander seg ikke når det er normale tider, bare når det rister kraftig rundt ørene, altså når det av den ene eller andre grunn oppstår unntakstilstand. Som for eksempel akutte helsetiltak når en pandemi kommer. Da må man jo sette alle andre hensyn til side for å få kontroll over situasjonen. I praksis krigsberedskap. Det bør etableres en nasjonal dialog rundt denne saken. Hva gjør vi neste gang det kommer en pandemi? Erfaringene med den forrige var “blandede” for å si det forsiktig.
