Mange er veldig temaorienterte; det er for eksempel ikke urimelig å si at det finnes matbloggere og fotobloggere. Noen skriver “dagbok” om seg selv og ting som skjer i livet deres. Andre skriver om fotball eller jazzmusikk. Det er et interessant mangfold. Plattformen er forsåvidt formatert slik at man skal kunne søke på tema, men jeg tror ikke dette er noe som skjer i praksis. Faktisk så tror jeg ikke at blogg.no er et hott nettsted av den typen som tiltrekker seg nysgjerrige nettvandrere i kraft av sin egen interessante profil. Hvorfor ikke?
Etter min mening er det tragisk at denne plattformen ikke har det man kaller “aktivt eierskap”. Sånn sett ligner det en ikke særlig mye brukt parkeringsplass ved et kjøpesenter av den typen hvor halvparten av butikkene er stengt og OSB-platene foran fasadene deres er nedklistret av plakater om ting som skjedde i fjor. Altså “livet i distriktene” både her og der. Stedet appellerer ikke til noen. Folk blir boende der nærmest bare på trass. Det er bra å ha stamkunder men det er ikke bra når alle kundene er stamkunder. Hva kan man gjøre? Det vet jeg ikke. Jeg produserer innhold, jeg driver ikke med bygging og vedlikehold av plattformer. Men jeg ser jo det jeg ser.
Selv jobber jeg innenfor sjangeren infrarød blogging — et navn som åpenbart er inspirert av rosa blogging, bare utenfor den synlige delen av fargeskalaen, inspirert av Schopenhauers sitat: En talentfull person treffer mål ingen andre klarer å treffe. Et geni treffer mål ingen andre klarer å se. Han var åpenbart av den oppfatning at filosofi er den eneste aktuelle arena for individer med geniale tilbøyeligheter, Det er et problem for alle når sånne typer blir for eksempel forbrytere, eller bedriftseiere, som i praksis betyr det samme. Men verst av alt er når de blir politikere. Herregud. Det siste vi behøver er visjonære politikere. Det er mye bedre med sånne bokholdertyper, som er skeptiske til alt som koster penger og innebærer risiko for varemerkets posisjon. “Kunstnere” lever med så å si den motsatte mentalitet. Man vil ikke utvikle seg som kunstner hvis man har aversjon til risiko. Og filosofi er mer en “kunst” enn det er et “fag”. Eller vi kan si at faget kritisk tenkning ligner filosofi på den samme måte som faget husmaling ligner på det kunstmalere gjør. Redskapen ligner i det minste.
Jeg har tenkt over saken og kommet frem til at jeg bare fortsetter som vanlig, det vil si “vanlig for meg”, innenfor den infrarøde sjangeren. Man kan jo for det meste ikke forandre hva man er. Det betyr ikke noe for meg om jeg er populær eller upopulær, eller noen annen målbar variant av temaet, jeg er uansett infrarød. Jeg fortsetter som før. Imidlertid kommer jeg til å bytte plattform hvis det dukker opp noe mer interessant, som i første rekke betyr et mer aktivt engasjement fra plattformens eier sin side. Jeg tror ikke det er veldig mye som skal til men det er definitivt noe. Mer enn ingenting.
I går skrev jeg noe mosh om menneskehetes fjerne forfedre i biologisk forstand. Det er et tema som stadig dukker opp, siden “forhistorie” er et tema jeg følger med på og nye ting dukker stadig opp. Det ene drar det andre med seg, ofte på en “tangential” måte; det er ikke sikkert det jeg skriver handler direkte om det jeg leste, men det er sikkert at det jeg leste påvirket meg til å skrive noe. Sånn kan det gå. Uansett, det kom en kommentar fra et medlem av kommentariatet (jeg tror ikke vedkommende selv skriver blogg) som heter Bien — og mens jeg tenkte på hvordan jeg skulle håndtere spørsmålet kom jeg frem til at det ville enten bli for kort eller for langt. For kort til å være høflig, gitt at kommentaren er ganske lang og den berører mange ting, og for langt til å være et konsist svar på et litt problematisk spørsmål. Derfor tar vi det slik. Utgangspunktet er altså Biens spørsmål, som er gjengitt her:
Interessant lesning. Som så mye annet interessant du filosoferer om. Minner meg på en serie på NRK en gang på åttitallet. Tittelen var “Det var en gang et menneske”. Serien omhandler verdenshistorien, sett med barneøyne. Her forleden satt jeg sammen med en glup tolvåring å så serien på YouTube tror jeg det var. Introen til serien var en animasjon fra vi krøp på land som en amøbe, hoppet ned fra trærne.. reiste oss opp fra fire til to bein… ble mer og mer høyreist.. fram til dagens menneske. Så kom spørsmålet fra tolvåringen… stopper evolusjonen her? Vi fantaserte litt om det og tenkte en million år fram i tid. Ville armene bli mindre, hodet større. Ikke lenger bruk for muskelkraft, kanskje mer tankekraft. Vi er koblet direkte via hjernen til en datamaskin. Ikke lenger bruk for tenner? vi får all næring intravenøst kjøpt i et variert utvalg på supern. Osv osv. Jeg har tenkt litt på det. uten å finne svar. Finnes det noe seriøs forskning på dette spørsmål? Har evolusjonen stoppet i 2023 med Homo Sapiens?
Som jeg nevnte opererer man i dag med 27 forskjellige homininer – arter innenfor slekten homo – hvorav homo sapiens er den siste som fortsatt eksisterer. Jeg har ikke satt meg inn i hvordan taksonomien virker men jeg antar kriteriene handler om skalleform og andre forhold ved skjelettet, så i den forstand kan vi si det er “fysisk antropologi” — som imidlertid problematiseres noe ved at vi bare har sparsommelige mengder arkeologisk materiale fra så langt tilbake. Teknisk sett er det jo ikke korrekt å kalle det forskjellige arter dersom individer kan formere seg med hverandre uten at avkommet blir kjønnslig sterilt (som hester og esler), så det er et åpent spørsmål om ikke det korrekte ordet er raser, som i hunderaser, hvor de kan se veldig ulike ut men allikevel være formeringsdyktige sammen.
Evolusjon handler til syvende og sist om avl. Hvorfor finnes det så mange ulike hunderaser? På grunn av styrt avl, som vi også kan kalle styrt innavl. Hva er en perfekt puddel? Det finnes sikker sjekklister for sånt. Hva ville vi tenke om saken dersom hunder bare var noe vi fant i form av noen millioner år gamle fossiler? Så lenge vi ikke kan kartlegge DNA-materialet hos et fossil vet vi ikke om vi har en genuin art eller om vi har “styrt innavl” hos en groppe homininer over noen tusen år slik at de har utviklet en karakteristisk genealogi. Store avstander, liten kontakt med andre artsfrender, det ene med det andre, plutselig har det gått noen tusen år med avl på et avgrenset genetisk materiale og man ender med noe som tilsynelatende er en egen art, men som teknisk sett ville vært formeringsdyktig i forhold til andre homininer.
Hos mennesker har vi sett styrt innavl hos for eksempel egyptiske dynastier fra oldtiden, hvor tanken var å “holde blodet rent” men det som skjedde var at de fikk en rask oppsamling av alskens arvelige skavanker som i praksis gjorde individene mindre levedyktige. Senere i historien har vi sett for eksempel “habsburgertrynet” som oppsto av de samme årsaker og på det samme vis. Hvis man ønsker å rense rasen så er styrt innavl veien å gå, men hvis man ønsker levedyktig avkom bør man satse på stor varians i det genetiske materialet. Det er ikke vanskelig å se for seg populasjoner som har havnet i en geografisk isolert situasjon med liten genetisk varians slik at de over tid avlet seg frem til en ikke formeringsdyktig tilstand og døde ut av denne grunn. Vi snakker tross alt om veldig store tidsrom når vi studerer det vi kaller den eldre steinalderen. Om vi sier 1,2 eller 1,3 millioner år virker ikke veldig viktig fra vår synsvinkel, men mye kan skje på hundre tusen år og det gjorde det sikkert også. Grupper av individer kan ha vandret ut i alle retninger og etablert sine egne sære genealogier langt borte fra både hverandre og det sted de alle opprinnelig kom fra. Senere tenker vi at disse var forskjellige arter av slekten homo, mens de kanskje bare var forskjellige raser slik at homo erectus og homo sapiens i praksis er den samme skapningen, bare med et annerledes utseende.
Hvis vi lar en gruppe hunder av ymse raser formere seg fritt vil de etter et antall generasjoner ha etablert et nytt utseende som er typisk for denne populasjonen. Hvorfor skulle ikke det samme være tilfelle for mennesker? De opprinnelige rasene “forsvinner” men arten består. For eksempel er det mye spekulasjon rundt hva som skjedde med neandertalerne. men det er ikke usannsynlig at de druknet i genetikken, det vil si at “de rene av rasen” forsvant etterhvert som de kryssformerte seg med individer av typen sapiens. Det skal for eksempel ikke mange prosents forskjell til når det gjelder barnedødelighet for at det vil utgjøre et betydelig skille i løpet av noen tusen år. Hvis vi begynner med en gang vil vi kanskje i løpet av to-tre hundre generasjoner ha klart å gjenskape en neandertaler ved hjelp av styrt avl, eller ihvertfall et individ som lignet mer på en neandertaler enn en sapiens. Hvis man har et par tusen år å bruke på et slikt prosjekt bør det være teknisk mulig å øke prosentandelen genetisk materiale fra neandertalere over mange generasjoner gjennom styrt avl. Men det kommer ikke til å skje. Det vi kaller virkeligheten består jo av ting som virker mens fantasien er fri til å fly hvorhen som helst. Det som virker i forhold til menneskelig evolusjon er “seksuell seleksjon” — det vil si at vi går for sånt som vi synes er seksuelt attraktivt og pirrende som primær motivasjon i formeringsprosessen vår, men sekundært for det som virker “trygt” i forhold til overlevelseslysten. Mange er veldig praktiske og matnyttige med forholdene sine, men selv de har som regel vært gjennom en fase med “erotisk galskap” hvor partneren var noen slags besettelse i kroppen, men senere har ting roet seg. Imidlertid finnes det på individnivå “ting det ikke går an å glemme” så da blir det som det blir.
Problemet mennesker har med å forstå evolusjon ligger i at det er så jævlig mye tid involvert i saken, mens vi hver for oss bare har noen få tiår på å gjennomføre vår individuelle løpebane i denne verden. Hvis vi for eksempel kaster ut en frivol men ikke urimelig påstand som at det tar hundre tusen år å se evolusjonen bevege seg ser vi hva problemet består i. Vi kan til en viss grad gjette noe om hvordan menneskenes verden kanskje vil se ut om tusen år, men det er uråd å si noe om hundre tusen år. Det befinner seg hinsides horisonten vår. Og snakker vi en million år fremover kan vi bare si noen vage ting basert i statistisk sannsynlighet ut fra kriterier i det geologiske materialet vi allerede har, men til å begynne med vil jordoverflaten se helt annerledes ut. Sånt har jo litt å si. Hva betyr ordet “forandring” for oss? Hvis noe beveger seg bare litt for hvert hundrede år som går vil vi som individer si at det er rimelig uforanderlig, men i evolusjonsmessig forstand er det stødig kurs med god fart. Alt avhenger av hva slags tidsramme vi filtrerer anskuelsene våre gjennom. Noen klarer ikke engang å planlegge dagen. Det er urimelig å forvente at de skal kunne forholde seg realistisk til ting som skjedde for hundre år siden. Begynner vi å snakke millioner av år faller de fullstendig av lasset. De har ingen kognitive strukturer de kan bruke til å konseptualisere et slikt tall, så det blir bare meningsløse lyder for dem. Fordi “vilje” (egen og andres) oppleves som meningsfullt i våre individuelle liv transporterer vi dette konseptet over på den evolusjonære prosessen — og henfaller slik til “teleologisk bias”, altså den fordommen at ting som skjer har en mening og at denne meningen er forståelig for oss, kanskje som “metafysisk planmessighet” i tilværelsen. Det var meningen at aper skulle utvikle seg til mennesker, og så videre. Intelligens er universets formål. Men vi har ikke noe grunnlag for å si noe av dette. Det er bare fantasier.
Fossilet Lucy er en 3,18 millioner år gammel australopitecus – altså en “sørape” – som ble funnet i Etiopia i 1974. Jeg gikk i femte klasse den gangen og kan huske at det var litt oppstyr rundt det på skolen. Senere har de funnet flere fossiler. Vi er nå rimelig sikre på at hominider skilte lag med slekten pongo for omtrent syv millioner år siden. Siden har det så langt vi vet per i dag vært 27 forskjellige medlemmer av slekten homo, hvorav vi – homo sapiens – er de eneste gjenlevende. I hvilken grad disse har kunnet (og villet) formere seg med hverandre er uklart. Hybrider kan ha forekommet. Alt vi vet er i beste fall veldig omtrentlig. Imidlertid finner vi spor av DNA fra disse nå utdødde slektningene i moderne mennesker. En gjennomsnittlig europèer vil typisk ha omtrent tre prosent neandertaler i seg.
Det er uklart når mennesker begynte å se ut som mennesker. Lucy og de andre på den tiden så antagelig mer ut som aper i ansiktet, men kroppen deres var “menneskelig” i den forstand at de hadde tobeint ganglag og oppreist kroppsholdning, åpenbart tilpasset et liv på bakken, men de hadde ganske små hjerner og neppe noen “kultur” i den forstand, selv om de var sosiale skapninger som brukte redskaper. Det er ikke enighet om innslagspunktet for slekten homo — vi har diverse varianter som ergaster, habilis, rudolfensis og så videre, men ingen har noe argument mot homo erectus, som kom på banen for omtrent 2,5 millioner år siden og regjerte verden i to millioner år. De lagde ganske forseggjorte ting, de begynte å bruke ild i kontrollerte former, og de må ha vært sjødyktige for å komme seg til mange av de stedene hvor vi har funnet spor etter dem, blant annet Indonesia og Filippinene. Til Europa kom de for 1,88 millioner år siden.
Vi kan ikke si med sikkerhet at erectus hadde språk, men det virker urimelig at de skal ha fått til organiserte arbeidsoppgaver uten evnen til å kommunisere ved hjelp av abstraksjoner. På den annen side, hvis de hadde språk så forklarer dette mye tildels forbløffende som de har gjort, som å krysse åtti kilometer åpent hav. Dette er ikke noe som man bare improviserer til sånn helt uten videre. Hva de fikk til å mekke sammen ved hjelp av treverk, sener, bein og så videre kan vi ikke si noe om. Organiske materialer varer ikke så lenge. Men det de laget av stein dokumenterer i det minste at de var kompetente håndverkere. Homo erectus var definitivt mennesker, mens Lucy og de av den generasjonen lignet mer på aper. Om vi så en erectus kledd i moderne klær ville vi kanskje tenkt at de har ikke vært heldige med utseendet, men vi ville ikke tenkt at de tilhører en annen art. Hvorfor de forsvant vet vi ikke, men det er sannsynligvis et komplisert årsaksbilde med mange komponenter. Lengst overlevde de på øyene i øst, kanskje helt til for noen titusener av år siden. Imidlertid er alle “de andre” borte nå. Bare homo sapiens eksisterer ennå. Fremtiden vår er uklar men fortiden er i det minste noe vi kan grave opp ute i terrenget.
Ikke alle spiser pizza ofte nok til at de vil investere i særlig dedikert skaffetøy, men hvis man ikke har en egen østersgaffel kan man knapt si at man kommer fra et møblert hjem, så det anbefales å bare bruke denne. La oss ikke engang snakke om slike som spiser pizza med bare nevene, de kan jo like så godt legge seg på alle fire først som sist, og spise maten sin fra en bolle på gulvet. Herregud. Hva slags hygieniske standarder praktiserer de ellers? Håndholdt mat er en barbarisk skikk som tilhører de laverestående primater.
Snobberi er en ganske sadistisk tilfredsstillende hersketeknikk. Hvis man gjør det riktig klarer man uten urimelig mye innsats å påføre folk en klein følelse av de ikke helt skjønner hva de skal gjøre. Derfra og ut handler det bare om å holde maska mens de strever med å finne frem til den rette etiketten i forhold til en situasjon med ukjente variabler. Hvilken gaffel skal jeg bruke? Tradisjonelt og effektivt.
Etikette henviser til regler for skikk og bruk i selskapslivet, særlig ved hoffet og i diplomatiet. I bredere forstand betegner etikette et sett av regler som influerer forventninger for sosial oppførsel, i samråd med gjeldende konvensjonelle normer innen et samfunn, en klasse eller en gruppe. Takt er et begrep for å vise omdømme og hensyn i sosiale forhold. Takt innebærer at man ikke invaderer på andre menneskers heder eller personlige integritet. Det er en viktig del av sosial kompetanse. Vestlig etikette skiller ofte mellom formelle og uformelle sammenheng. De formelle reglene for etikette gjelder i arbeidslivet, kontakt med myndighetene, og i religionsutøving. De uformelle reglene gjelder familieliv og fritid.
(Wikipedia)
Jeg husker at man en stund snakket om nettikette som aktuelt begrep for hva man bør og ikke bør gjøre på nettet. Men finnes det egentlig noen regler? Etter at penger kom inn i bildet handler alt om å skaffe seg stor oppmerksomhet med alle midler. Hvis man skaffer seg en million følgere på et reklamefinansiert nettsted vil dette som regel si at man lever komfortabelt av det. Såpass mye penger sirkulerer der ute. I prinsippet snakker vi om en helt ny medievirkelighet hvor amatører har anledning til å etablere seg økonomisk, både som underholdere og på den politiske kommentatorsiden. Om de snakker sant spiller ingen rolle, det som teller er at de har mange følgere. Selvsagt har dette medført at vi nå har mange “kultiske” kanaler der ute hvor smått karismatiske nettpersonligheter sprer smått vanvittige idèer om hvordan verden og virkeligheten fungerer, mens de smatter på marijuanasigarettene sine.
Folk er ingenting om ikke alltid klare for en passende dose vanvidd og skandale. “Sannheten” er aldri den mest populære jenta på dette ballet. Alle klarer å snuble over sannheten, men ikke alle klarer å være interessante — som i praksis betyr å kjenne sitt publikum. For å ta et nærliggende eksempel så skriver jo ikke jeg for noen spesielle, men så er det jo heller ingen som leser det. Eventuelt noen få som liker å forske på corny idèer og synsvinkler de ikke har sett før, men populær er jeg jo ikke og det har jeg heller ikke gjort noe for å bli. Jeg bare skriver det som faller meg inn der og da. Ofte begynner jeg ett sted og ender på et helt annet sted. Hva så? Dette er friform. Plattformen i seg selv stiller ingen formelle krav ut over det alle fornuftige mennesker bør skjønne. Og sånn gåt dagene, inntil videre.
Hvis det du driver med ligner på plottet i en kriminalroman kommer det sannsynligvis ikke til å ende bra for deg. Det var noe med en som jobbet i politiet og som endte med å bli dømt for grov korrupsjon, narkotikakriminalitet og det ene med det andre. Han sitter i fengsel nå. Det alle spekulerer rundt – og de tror ikke nødvendigvis på det denne innsatte selv sier – er hva han trodde han drev med. Hva trodde han kom til å skje? Det virker jo ikke klokt. Men samtidig ligner det på ting man har sett i typiske kriminalserier på fjernsynet. Ting begynner i det små, men så baller det på seg. Samtidig forteller man kanskje seg selv at dette faktisk er plottet i et kriminaldrama som ennå ikke er ferdigskrevet. Ingenting er avgjort. Det som skjer fra dag til dag foregår i noen slags gråsone av “alternativ virkelighet” hvor det store antallet mulige valg er hva som entrer sentrum av vedkommendes fokus. I stedet for fasthet i forhold til hva man gjør kommer livet til å handle om vaghet i forhold til hva man ikke gjør. Den ene løgnen drar den andre med seg. Hemmelighetene samler seg opp.
Det ligger i sakens natur at politiets jobb er enklest når publikum for det meste stoler på at de er profesjonelle aktører som “følger boka” i forhold til lovmessig korrekte prosedyrer og den typen ting. “Privat engasjement” er ikke bra i noen form for offentlig tjenestefunksjon, men minst av alt i politiet. Heldigvis virker det som om iskald og upersonlig profesjonalitet er det idealet de etterstreber, mer enn “resultater for enhver pris”. Eksakt hva de vil støte på i løpet av en arbeidsdag i politiet er uråd å si, men hvordan de skal forholde seg til jobben ligger fast i stillingsinstruksen. Gi og ta noen individer her og der som “mister hodet” (med varierende konsekvenser), det norske politiet sr stort sett veldig dyktige. Jeg tror ikke jeg selv noen gang har møtt noen som for eksempel tror det er en god idè å tilby en politimann på stedet noen tusenlapper for å få “bedre behandling” — de fleste antar i utgangspunktet at dette ville virke veldig mot sin hensikt. “Ikke tilby politiet penger” er et råd alle advokater vil gi deg gratis. Derfor tror jeg det i de tilfelle av korrupsjon vi har hatt i Norge så har initiativet til dette mest sannsynlig kommet fra vedkommende tjenestemann. Gi meg noen tusen så kan du gå. Senere har andre situasjoner tilkommet.
Menneskelige feil er noe du vil finne overalt hvor mennesker er innblandet i det som skjer. Det er stokastisk forutsigbart. Det blir alltid noe kødd med noe som henger seg opp, setter seg fast, ikke virker som det skal. Siden sprer problemet seg videre. Snart er hele systemet fullt av sjusk og slaskeri. Folk møter ikke på jobb. Varer kommer ikke i tide. Været skaper problemer. Helt normale ting som skjer hele tiden. Hvis man planlegger for at alt skal gå på skinner så planlegger man for å mislykkes. Det finnes ingen plan som overlever sitt første møte med virkeligheten. Alle vet dette, og hvis de ikke allerede vet det så vil de snart erfare det. Djevelen gjemmer seg i detaljene og alt det der. Man antar at korrupsjon oppstår på grunn av noen slags misnøye med noe, kanskje “treghet i systemet”, kanskje en følelse av at man ikke blir sett og respektert innenfor organisasjonen, kanskje noe helt annet. Det er i prinsippet den samme typen synd som seksuell utroskap i et forhold; man etablerer en lokal “konspirasjon” som opererer utenfor det avtaleverket som man har sverget lojalitet overfor fordi man opplever noen slags personlig vinning på grunn av dette. En som er fornøyd med jobben sin – eller ekteskapet sitt – og synes at ting for det meste fungerer bra, vil ikke typisk være sårbar overfor den typen påvirkning som kan medføre straffesak for korrupsjon, eller engang bare mistanke om dette. Normal operasjonell strategi fra “den andre siden” bekrefter forsåvidt dette forholdet. Skal man for eksempel rekruttere en spion vil man jo konsentrere seg om de som virker misfornøyde med livssituasjonen sin og tilby dem noe de lengter etter. Penger er som vanlig et universelt vidundermiddel som får folk til å gjøre de villeste ting, men det kan også være andre ting, kanskje noe seksuelt. Folk har jo så mange slags lyster og fantasier.
Når det gjelder korrupsjon innenfor politiet er det lett å tenke seg at man i et slikt yrke “samler opp forbitrelse” i forhold til hvordan man nærmest risikerer livet hver dag uten å få særlig mye bedre betalt enn en gjennomsnittlig vaktmester. Skjellsord og fornærmelser får man imidlertid mer enn nok av, i motsetning til vaktmesteren. Folk er som regel fornøyde når vaktmesteren kommer, men de reagerer ulikt på at politiet dukker opp. Mange blir veldig provoserte, selv om de teknisk sett ikke har noen grunn til bekymring. Ord blir sagt. Betyr det noe? I prinsippet ikke noe mer enn at en hund bjeffer, men samtidig er det irriterende litt på den samme måte og av den samme grunn. Få den jævla bikkja til å holde kjeft. Jeg skjønner at de har lyst til å bøtlegge de som kaller dem hæstkuk (samt hva som helst annet), men er dette hensiktsmessig? Det er jo bedre å le av dem og be dem om å passe på fordøyelsen sin. Man får hemorroider av å være så sint. Det er ikke nødvendig å “markere hvem som bestemmer”. Det finnes i utgangspunktet ingen tvil om dette. Hvis politiet er på stedet så er det de som bestemmer. Alle forsøk på å bevise noe annet har mislyktes. Man står i ro og venter på nærmere beskjed. Ferdig diskutert. Folk liker ikke at det er sånn, men sånn er det. Ikke si noe. Ikke gjør noe. Bare vent. Din tur kommer tidsnok. Enhver annen form for atferd vil bare komplisere situasjonen og medføre at ting tar enda mer tid. Hva kan man si? Hvis politiet har bestemt seg for å pågripe deg og de står rett foran deg kan du betrakte deg som “tatt” og forholde deg til dette som din aktuelle situasjon. Bare gjør som de sier og hold ellers kjeft. Ingenting du kan si eller gjøre vil hjelpe på noe vis, ihvertfall ikke for deg. Er det en misforståelse at du nå står der og venter på tur? Kanskje, men det vet jo ikke politiet; forutsatt at alt som har skjedd er at de har bedt alle stå i ro mens de utreder hva som foregår på stedet. Si for eksempel at du er en av en samling individer som sitter og drikker øl i en park, eller ihvertfall er det noen av dem som gjør det.
Det er en eldgammel “filosofisk sannhet” at det sjelden lønner seg å be om oppmerksomhet i en ustabil situasjon. Hva er planen? De som krever særbehandling vil som generell motytelse bli avkrevd noen slags særbetaling.– si for eksempel “informasjon” hvis det er en situasjon som involverer politiet og det resultatet man ønsker å oppnå er at de sier “du kan gå”. Hvis jeg var i en slik situasjon (det drikkes øl i parken og noen har tilkalt politiet) ville jeg rakt frem legitimasjon uten å si noe mer, fordi dette trekket gir den største sannsynligheten for at de vil skrive ned persondataene dine, sjekke om du er etterlyst, og siden si “du kan gå” (selvsagt gitt at du ikke faktisk er etterlyst). Selve selskapet er imidlertid oppløst. Sånn fungerer disse tingene i virkeligheten. Politiet har ikke vanligvis lyst til å arrestere folk som drikker øl i parken, de er fornøyde med at man kutter ut og går hjem. Dette er det resultatet de ønsker. (Jeg vet ikke om det er ulovlig å drikke øl i parken engang, jeg bare fantaserer her.) Alle avvik fra dette resultatet er “problemer” i deres øyne. Har du lyst til å være en del av problemet eller en del av løsningen? Hvorvidt politiet er “fascister” er ikke en debatt man bør ta ved slike anledninger. Hvis man er en av de som drikker øl er dette sannsynligvis noe man har lyst til å fortsette med, og da er ikke det å diskutere politikk med politiet en aktivitet som bidrar til optimalisering av det ønskelige resultatet. Det mest taktisk fordelaktige er å så snart som mulig etablere en ny base for drikkeaktivitetene på et rimelig politifritt sted i rimelig nærhet. Dette bør ikke være noen urimelig utfordring for intelligente skapninger, selv om de for øyeblikket drikker.
Hvis man sier Omnia Vincit Amor siterer man Vergil, men hvis man sier Amor Vincit Omnia henviser man til et maleri av Caravaggio. Ofte handler mye om ordstilling. Ikke at jeg tror noen som leser dette har for vane å si verken OVA eller AVO, men poenget skjønner de uansett. Kjærligheten er ikke nødvendigvis verken smart eller nyttig, men den er veldig insisterende. Når flasketuten peker på må man bare gå — den veien flasketuten peker. Sånn er reglene. Alle følger reglene. Det er derfor vi forstår hverandre. Intelligensen jobber for oss.
Jeg så noen som hadde sex med en hund på offentlig sted. Riktignok ikke med aktiv bruk av kjønnsorganer, men det var definitivt hva man i samlivsforskningen kaller heavy petting og man ville vært langt over #metoo-streken dersom man oppførte seg så entusiastisk med alskens kyss og klapp og klem i forhold til for eksempel noen man jobber sammen med, selv om man eventuelt var gift eller tilsvarende, det er jo bare ikke “passende” å hengi seg til intime følelser foran et publikum som ikke har samtykket til å bli eksponert for denslags pornografi, særlig ikke når det de jokker, snuser, snøfter og klynker på er et dyr, la oss si for eksempel en hund. Jeg liker ikke å se sånt.
Folk etablerer psykoseksuelle forhold til dyr. Jeg skjønner at de gjør det, men ikke hvorfor. Selv er jeg nødt til å snu meg bort i avsky når folk begynner å nusse og pette med udyra sine. Det er jo sex med en fremmed art. Hva forklarer man dette med? Skapningen har ikke det man i jussen kaller “samtykkekompetanse” så det er ikke relevant hvis man argumenterer for at de liker det når man nusser og masserer dem på “godmåten”. Det er et overgrep, nærmere bestemt et seksuelt overgrep. De kaller det alltid kos. De gjør det av kjærlighet. Folk får et “rush” i kroppen når de tukler med skapninger som befinner seg under deres kontroll. Det er noe sublimt.
Det er ikke greit å være britisk i disse tider. Verdens mest forutsagte økonomiske katastrofe fortsetter å gå sin gang. Hvem har noen gang sett på maken? Man kan ikke bare kutte alle bånd og avtaler til verdens mest kjøpesterke marked – som ligger der nesten oppå dørstokken – og tro at alt vil gå seg til. Vi har noen greier på gang med Australia. Sannheten er at alle må forholde seg til EU. Det som skjer nå er at det ikke lenger finnes noen avtaler for standarder og prosedyrer mellom Storbritannia og EU, derfor blir enhver grensepassering formelt sett som for alle andre “tredjeland” (det vil si land som ikke er medlemmer og som ikke har noen avtale), både for varer og personer — som på den aller beste solskinnsdag betyr “bare” en vanhellig stabel med byråkratisk papirmølle for å få gjort noe som var automatisert på den tiden da Storbritannia fortsatt var EU-medlem. I praksis blir det mest så folk ikke gidder.
Hvorfor skjedde Brexit? Det handlet åpenbart om britenes problematiske forhold til utlendinger, både i utlandet og hjemme. Jeg kjenner selv et par individer som følte seg dypt krenket da de ble bedt om å forlate Spania, hvor de hadde vært fastboende i mange tiår. Men ikke nå lenger. Nye regler. Et britisk pass åpner ikke lenger alle dører i Europa. Jeg trodde ikke at det ville bli sånn. Herregud. Hva trodde de at de stemte ja til? Noe av greia med EU er friheten til å reise, bo og jobbe hvor du vil innenfor unionen. Det er hva man merker best som individ og privatperson, men minst like viktig er det indre markedets standardiserte tollregler for varetransport. Så lenge alle følger de samme reglene er det ikke noe poeng i å ha en masse ompapa ved enhver grensepassering innenfor EU. De gjør det for å hevne seg sier enkelte briter nå, men det er ingen rimelig påstand. Storbritannia ønsket å melde seg ut av EU og da må de forvente å bli behandlet likt som alle andre som ikke er medlemmer, eller som ikke har en fremforhandlet særavtale (som Norge og Sveits). C’est la vie.
Hva briter flest typisk merker er en oppgang i priser og en nedgang i varetilbud. Dessuten er det ingen ende på hvor mye de klager over at de nå nå stå i køen for tredjeland – sammen med afrikanerne – ved alle passkontroller, akkurat som om de ikke lenger er en del av den siviliserte verden, men det er jo akkurat dette som er poenget, de meldte seg ut med brask og bram. Nå kommer hverdagen. Det finnes sikkert litt “skadefryd” der ute, alt tatt i betraktning, nede på personnivå, du vet hvordan folk er, men det er ikke hevn og sadisme som ligger til grunn for det endrede regimet for tollpasseringer. Det er Brexit. Det britene stemte for og senere iverksatte. Nå er det alvor. Det virker som om de mest naive hadde det inntrykk at Brexit bare ville virke èn vei, det vil si at de fikk kontroll over hvilke utlendinger som slipper inn i Storbritannia; fantasien deres klarte ikke å konseptualisere de konsekvensene som “alle” advarte dem mot og som vi nå ser utfolde seg i praksis. De trodde at de selv ville beholde alle privilegiene de hadde vent seg til. Hva skal man si? Kanskje de ikke bør tenke at de skjønner seg på kompliserte diplomatiske affærer selv om det føles sånn etter et par øl på pøbben.
Hvilket bringer meg til hvordan vi greier ut politisk problematikk i Norge. Er vi smartere enn britene? Vi har i det minste et bedre rulleblad i forhold til europapolitikken, men det er et jokerkort som bare kan spilles når ting er litt på skråss, sånn til hverdagsbruk er det liten grunn til å tro at det gjelder andre regler for oss enn for dem. Brexit ville ikke ha skjedd hvis ikke britene hadde trodd at det var bedre ann alle andre, eller i det minste spesielle i europèisk sammenheng. Rikere, mer kultiverte eller noe. En kultur og en historie som man kan være stolt av. Sånne ting. De følte seg forulempet av portugisere og polakker som flyttet inn og begynte å oppføre seg som om de bodde der. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om det som er dagens mest pressiente problem, nemlig småbåtflyktningene som kommer over fra Frankrike. Noen vil si at jeg bare er kynisk, men selv mener jeg at man alltid må ta med i beregningen “worst case scenario” innenfor politikken. Det er jo faen ingen barnehage vi snakker om heller. Ved det nåværende tidspunkt innkvarteres småbåtflyktninger – det er til enhver tid noen tusen av dem – i det den britiske pressen kaller “hoteller” men som vi ville kalt flyktningemottak (som selvsagt drives av private). Utenfor står til enhver tid en gruppe demonstranter som føler seg krenkede over hvordan regjeringen innkvarterer utlendinger i “hoteller” mens de selv må klore, slåss og gråte for føda. Skal vi si det er et iscenesatt problem? Jeg synes vi skal si det.
I virkeligheten er det enkelt for britene å løse dette problemet: De må bare opprette en prosedyre for å søke asyl i Storbritannia fra fremmed jord, for eksempel fra Frankrike – eller hvor som helst ellers, over nettet – men dette ønsker de ikke å gjøre. De vil beholde regelen om at man bare kan søke asyl i Storbritannia hvis man befinner seg på britisk jord. Men de vil også kriminalisere det å ta seg inn i landet på ulovlig vis, i praksis og for det meste via småbåt fra Frankrike. Det snakkes om organiserte bander som jobber med å bringe utlendinger inn i Storbritannia. Ting ser ikke bra ut. Vi kyniske ville si at de fyrer oppunder en sosial konflikt som ikke engang er sosialt relevant bare for å trekke oppmerksomheten bort fra den nærmest overnaturlig dårlige økonomiske politikken Tory-partiet har ført nå i snart tretten år. Det er ikke mye fint å si om diplomatiet deres heller, selv om Boris Johnson’s Travelling Clown Show reiser litt rundt her og der for å underholde massene og holde navnet sitt aktuelt. Så … jeg skal ikke kjede leserne, de særlig interesserte kan søke på Keynes, men det finnes ortodoks økonomisk vitenskap som med tre røde slash understreker at “austeritet hjelper ikke” — staten er nødt til å pumpe penger inn i samfunnet når det er nedgangstider, så tar man regningen når lysere tider kommer. Man kan ikke bare “kutte kostnadene” innenfor det offentlige, dette er ikke vanlige forretninger. Det er nødvendige ting som koster det det koster, så får vi bare skaffe pengene. Hvor finnes det mye penger?
Gi meg din adresse og jeg skal si deg hvor du bor som komikeren sa. Uansett hvem man stemmer på får vi “noen fra det politiske miljøet” i førersetet. Utvalget er ikke inspirerende, men når er det noensinne det? Spørsmålet koker ned til om man skal la seg rævkjøre av det røde eller det blå partiet. Bra blir det uansett ikke. Kanskje man bør satse på den som virker minst hensynsløs? Eller ikke, hva vet jeg, folk liker jo å “få det” på så mange slags forskjellige vis. Også i Norge er fascistene sterke nå for tiden. De utgjør det ene regjeringsalternativet, mens det andre er et litt dvaskt euro-sosialdemokratisk og høyreliberalt middelklasseparti. Ingen av dem har identiteten sin på stell. De vet ikke helt hvem de er, men de har lyst til å regjere. Det er jo en kul jobb. Sikkert en veldig holistisk erfaring å ta med seg.
Da jeg selv var yngre var jeg veldig skeptisk til “unge mennesker” i det politiske miljøet. Hva vet de om livet? Ihvertfall ikke noe mer enn meg og jeg vet fette ingenting — det viser seg jo gang etter gang. Jeg vet litt mer nå. Samtidig har “tidene” forandret seg og vi står overfor helt unike utfordringer i menneskehetens historie. Vi har passert et smertepunkt og vi kan ikke bare “køle på” som tidligere. Nye måter å tenke på er nødvendig. Det vi kaller erfaring kan vi like så godt kalle “oppsamlet fortid” slik st de som har mest erfaring blant oss selvsagt også er de som har levd lengst og gjort flest ting, dette er et veldig rettvinkelt og lett forståelig forhold, spørsmålet vi bør reflektere over er imidlertid om de er flinke operatører i en verden vi ikke lenger har råd til å beholde. Unge mennesker – som ikke har noe annet enn fremtid – ser ut til å oppfatte problemets akutte natur: Vi må umiddelbart slutte å brenne fossile drivstoffer. Vi burde gjort det for tyve år siden.
Over de siste førti år har det politiske miljøet blitt mer “forretningsmessig” samtidig som forretningsmiljøet har blitt mer “politisk”. Dette er mildt sagt ingen heldig utvikling. Erfaring fra offentlig forvaltning og erfaring fra kommersiell forretningsdrift burde i utgangspunktet være gjensidig utelukkende som aktuelle kompetansegrunnlag; de opererer jo innenfor helt ulike virkelighetsstrukturer. For eksempel er den strategiske tidshorisonten til enhver tid “evig” innenfor det offentlige, mens en kommersiell aktør i høyden planlegger for noen få år om gangen. Man vet jo aldri hva som skjer i “markedet”. Operatørene kommer og går. Dagens giganter var ikke relevante for tyve år siden, og for en stor grad omvendt. 80-tallets stjerner på børshimmelen er ikke bare forsvunnet, de er også glemt. Sånn er livet i den delen av verden hvor ting beveger seg raskt, mens staten er relativt sett stillestående. Norge ble etablert for 1200 år siden og planlegger ingen endringer å snakke om for de neste 1200 år heller. Det er for eksempel like uaktuelt å kjøpe mer land som å avstå noe. Klimaet kommer etter alt å dømme til å bli “interessant” en god stund fremover, men hva skal man gjøre? Til syvende og sist ligner politikken på å drifte en veldig stor landbrukseiendom befolket av en variert og ganske kranglete familie. Noen vil det ene, noen vil det andre. Og så lenge det ikke er direkte urimelig får folk stort sett gjøre som de vil i Norge. Vi ønsker at det skal fortsette slik.
Som alle vet er rompa et norsk dialektord som betyr halen, mens rumpa er kroppsområdet nederst på ryggen hvor vi blant annet finner halen hvis man er en sånn som har hale, men bare bugnende skinker som tiltrekker seg sine artsfrenders blikk hvis man er rassape, som for eksempel vi mennesker er. Apekatt er primater som har hale, mens rassaper går med rumpa bar. Men nok om biologien, dette handler mest om semantikken, nærmere bestemt hva det betyr når noen snakker om “rompa di”. Folk har jo ikke hale så hva skal man tro?
Pål sine høner på haugen utsleppte, sier sangen, men reven var ute med rompa så lang. Sangen er en fabel, altså en moralhistorie, ikke et journalistisk arbeidsstykke som beskriver en virkelig hendelse. Poenget er at han Pål burde ikke ha gjort dette. Reven er en frekk fyr som plutselig er der og snapper en høne før han forsvinner like raskt igjen, med både rompa si og høna di og nå har du et problem. Tør du komme hjem til ho mor og fortelle dette? Pål han sprang og vrengde med augo, fortsetter sangen. En norsk hverdagstragedie.
Mennesker har ikke hale men det har troll, ifølge de som har greie på sånt. Å si til noen det overskriften her sier – nå skal du gå hematt med rompa di – er en advarsel om at vedkommende som sier dette har lagt merke til at du har uærlige (“trolske”) hensikter og nå får du beskjed om at dette har potensial til å balle på seg. For at vi skal kunne bevare freden er du nødt til å gå. Folk kan se rompa di. Dette kan for eksempel være jobben til en dørvakt ved et utested som serverer alkohol (selv om du antagelig må langt ut på landet før noen ville brukt akkurat de ordene). Hvis de er flinke i jobben kan de se situasjoner som er i ferd med å utvike seg og gripe inn før ting eskalerer til noen slags voldelig episode. I prinsippet den samme funksjonen som “ordensmakten” har på samfunnsnivå. Å rydde opp i ting som allerede har skjedd er en sekundærfunksjon. Primært er de der for å motivere folk til å holde fred og oppføre seg ordentlig.
Høyrepolitikk er å legge opp til at loven skal beskytte men ikke binde de rike, mens den skal binde men ikke beskytte de fattige. Tanken er at hvis man har penger så kan man betale seg ut av alt. Enten direkte eller ved hjelp av forbindelser som opererer innenfor en økonomi hvor man utveksler tjenester. Behøver du noe? Hva du kan få avhenger av hva slags gjenytelser du har makt til å tilby. Det kan være en bra investering å ha for eksempel en kommunepolitiker eller en rik forretningsmann som skylder deg en tjeneste, men hvem har noe å tjene på å “se en annen vei” når det bare er en vanlig fyr som er ute med rompa si? Sånn fungerer korrupsjon når man tar det ned til atomnivået. Alle ønsker ting men ikke alle kan levere noe. I den klassiske gangsterfilmen Gudfaren finnes en berømt scene hvor han sier at han skal gjøre en person en tjeneste, men da må vedkommende akseptere at det kan komme en dag – kanskje den aldri kommer, men den kan komme – når han selv vil behøve en tjeneste og da er det ikke lov å si nei. Folk godtar typisk disse betingelsene, fordi når de henvender seg til en velkjent gangsterhøvding og ber om hjelp så er det fordi de ikke ser noen annen utvei. Dette skjønner jo gudfaren også.
Hva er likhet for loven? I en tenkt situasjon kan to personer ha brukt håndholdt mobil mens de kjørte bil, men den ene brukte sin til å inngå en avtale som de vil tjene mange hundre tusen på mens den andre tekstet ELSKER DEG OGSÅ :HEART:HEART:HEART: til kjæresten sin. Begge får ti tusen i bot. På èn måte er dette rettferdig, på en annen måte er det absurd. Straffen er nominelt sett “den samme” men den slår jo veldig ulikt ut i praksis. Den ene bøter med noen prosent av dagens fortjeneste mens den andre kanskje ikke får råd til å reise på ferie det året. Hva kan vi lære av dette? Åpenbart at det lønner seg å være så rik at du bare kan si “pyttsann” til en bot som fullstendig vil kollapse privatøkonomien til noen som går på en vanlig lønn, hvis ikke de kan få en avbetalingsordning (det kan de som regel). Man behøver ikke å være Karl Marx for å se at pengebøter er en straff som slår urimelig hardt ut for de som lever et liv preget av pengeknapphet. Hvis man har en inntekt på 200 kroner i timen tilsvarer 10.000 i bot at man betaler med 50 timers arbeidsfortjeneste — mens de som har mer priviligerte kompensasjonsordinger slipper unna med en daff dask på lanken. Hvem av de to kommer til å nøle med å bruke mobilen på ulovlig vis neste gang dette blir aktuelt? Hvis begrepet straff skal bety noe “mer” enn bare hevn og sadisme må det jo ligge på noe slags pedagogisk plan, at den som blir straffet – pluss alle som ser på – lærer noe av hele elendigheta. Vedkommende med de femti timene kommer helt garantert til å banne og sverte mye over dette i lang tid, mens den som har penger kommende ut av øra knapt registrerte at noe skjedde.
Zombie er i afrokaribisk voodoo en person som gjennom svart magi er blitt forvandlet til et viljeløst redskap for en trollmann (bokor). Myter og fortellinger om zombier er særlig kjent fra Haiti. Det fortelles om mennesker som er blitt erklært døde og er blitt begravd, for så å dukke opp igjen flere år senere i en tilstand preget av apati og mentale forstyrrelser.
Filosofisk sett er begrepet frihet veldig problematisk. Objektivt sett kan vi påvise mange tilstander av ufrihet, men frihet i seg selv er best definert som en privat følelse som man kan ha eller ikke ha, ut fra ens generelle livsomstendigheter. Folk opererer med så mange forskjellige standarder at “objektiv frihet” i praksis ikke eksisterer. Mange ønsker ikke engang frihet, forstått som en tilstand hvor man kan gjøre som man vil, de ønsker regler og orden. Det er viktigere å ha stabilitet og forutsigbare økonomiske forhold enn ungdomsfantasier om et liv hvor man får bestemme alle ting selv. Ting koster penger. Dette er den evige forbannelsen som alle må forholde seg til. Hver dag er man nødt til å skaffe penger til de tingene man synes at man behøver. Hva slags frihet er det?
Zombiefortellinger er per i dag etablert som en sjanger hvor “folk vender tilbake fra de døde” fulle av drapslyst rettet mot de levende, men ikke ellers organisert på noe vis. Alt er veldig kaotisk og historiene som fortelles har en tendens til å dra seg i retning av postapokalyptisk spekulasjon av typen “Mad Max” hvor motoren i handlingen er et studium av hvor fæle folk kan være (eller bli) mot hverandre når det ikke finnes noe som modererer de morderiske tendensene deres. Imidlertid husker jeg en helt annen form for zombier fra det litteraturgrunnlaget jeg tok inn i barndommen. Zombier var “egentlig” mennesker som via suggesjon, tortur og narkotika hadde blitt strippet for all personlighet og egenvilje av en svart magiker som brukte dem til å utføre drap, kidnappinger og andre fæle ting. De som er interesserte i denslags bør forresten søke på begrepet MKULTRA som var et program fra 50- og 60-tallet iverksatt av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA for å kartlegge om og hvordan det eventuelt er mulig å “programmere” mennesker slik som for eksempel i filmen “The Manchurian Candidate” fra 1962. I prinsippet var dette samme idè som “zombifisering” av mennesker på klassisk karibisk vis.
Absolutt ufrihet må jo være når man har blitt gjort til noens zombie og ikke engang lenger har noen bevisst opplevelse av å være tilstede i sitt eget liv. En annen variant av dette tvangsmessige forholdet er når folk blir skremt og terrorisert til lydighet på mer eller mindre organisert vis, si for eksempel diverse varianter av slaveri — eller eventuelt om man havner i klørne på noen slags kriminell bande som forlanger penger for å la deg være i fred (selv om det er åpenbart at de ihvertfall aldri vil la deg være i fred så lenge du gir dem penger), det er så mye som kan skje i denne verden under rubrikken for ufrihet. Uansett kan du være bra fette sikker på at “noen” kommer til å banke på døra di og forlange en andel av hva som enn er opplegget ditt, ellers blir det trøbbel, så det er i nesten alles beste interesse at den som banker er staten. Det er sant at det er vondt og vanskelig med alle disse byråkratiske reglene, men heller en paragrafrytter enn en cowboy med svart hatt. Vi lever allerede i en verden hvor det å utnytte og snyte hverandre regnes som en del av spillet. Så lenge det ikke er eksplisitt forbudt er det jo lov. Det er aldri noe som blir bedre for noen, bortsett fra en liten gruppe “rike mennesker”, av at man løsner på reguleringene i økonomien. Det frie markedet er en fantasi som er minst like dustete som alle andre modeller hvor de forutsetter at folk er hovedsaklig rasjonelle og hederlige aktører. Det eneste som “skjer av seg selv” er mannskit og trøbbel. Den verden vi lever i er sånn fordi vi har gjort den sånn. Det er et politisk valg, eller rettere sagt, det er resultatet av en serie med politiske valg, mange av dem innbyrdes motstridende.
Hvilke andre land er det fornuftig å sammenligne Norge med? Åpenbart de andre nordiske landene, pluss de fleste “normalt demokratiske” statene nede på kontinentet, i praksis EU-landene og Storbritannia, men det virker ikke fornuftig å sammenligne med Tyrkia, Argentina eller Thailand. Det spørs hva slags kriterier man stiller opp, men når det kommer til “frihetsfølelse” vil de fleste ved noe slags tidspunkt oppdage at de savner “trygghetsfølelsen” de er vant til hjemmefra når de beveger seg i samfunn hvor mye går på improvisasjon og uformell økonomi. Det for eksempel vanlige folk i Colombia tenker om Norge – i den grad de overhodet tenker noe om Norge – handler aldri om “frihet”, bare om at ting er ryddige og godt organiserte. Folk flyr ikke rundt med skytevåpen og den typen ting. Selvsagt forekommer det, men ikke på samme måte som i Colombia. Fra deres perspektiv ligger det beundringsverdige i at vi klarer å holde fred uten å behøve en politistat. Sosiologer hevder at samfunn med store sosiale ulikheter – som man definitivt kan si om Colombia – som en hovedregel vil ha mer og alvorligere kriminalitet enn samfunn som er mer på det jevne, altså der man har en sterk middelklasse. Altså Norge og andre land som med en viss regelmessighet scorer høyt på livsstilsundersøkelser. På den annen side behøver man ikke å være noen Nostradamus for å forutse hva som skjer når folk tvinges til å leve under tarvelige og vemmelige forhold. Fattigdom gjør noe med sjelen. Man blir ikke typisk en bedre person av å ha det vanskelig. Lave økonomiske standarder er ingen god grobunn for høye etiske standarder. Alt dette virker ganske åpenbart uten at man behøver å tenke særlig nøye gjennom tingene. Ihvertfall så vidt jeg kan se.
