APECALYPSO

Behøver vi virkelig å definere betydningen av ordet drittsekk? Jeg liker jo å plassere sånt på toppen av ting jeg skriver når jeg tror at emnet jeg skriver om behøver dette, men bare Norsk akademisk ordbok (NOAB) hadde noe å si – en sjofel og moralsk fordervet person – som er noe vi godt kan si om personen som er avbildet ovenfor, internettkjendisen Andrew “Cobra” Tate. Hvor mye av opplegget hans som er “på gjørs” – en rolle han spiller fordi han tjener (store) penger på det – og hvor mye som er hans oppriktige livsholdninger er uklart, men han har uansett driti på draget (vi kan kanskje si at det har rent over), for akkurat nå sitter han i varetektsarresten i Romania. Hvor veien går videre gjenstår å se, men det virker som om rumenerne har mistet tålmodigheten med ham — så “et annet sted” er nok en rimelig spådom.

Etymologer sporer ordet dritt (i denne og diverse andre former) tilbake til det protoindoeuropèiske konseptet skheid, som betyr å skille, dele eller “fradele” (separere) noe fra noe annet, så det blir følgelig et spørsmål om å skille skit fra mann eller om hele mannskiten er en helhetlig opplevelse som bare er hva det er — take it or leave it. Jeg så nylig en timeslang dokumentarfilm om Andrew Tate. Mitt inntrykk er at han har fått blod på tann i forhold til “et opplegg som virker” i den forstand at han drar inn absurd mye penger på tøvet sitt. Vi snakker om mange millioner i måneden som nærmest må kalles “donasjoner” selv om forretningen formelt sett er organisert som et pyramidespill av typen “multi level marketing” hvor produktet som omsettes er filmsnutter med Tate som prater brautende om ditt og datt, særlig “bitches” og hvor bra og beundringsverdig han selv er som forbilde for seksuelt usikre unge menn. Take it or leave it. 

Alle har hørt om Aristoteles, filosofen som ble grumet av Platon og som selv grumet Aleksander “den store” Filipovic. Aristoteles hadde ingen høye tanker om “mennesker” som generelt fenomen. Han mente at de fleste legger bare igjen ekskrementer etter seg hvor de enn går. I så fall er ekskrementet Aleksander la igjen etter seg hellenismen, det vil si den kulturkretsen som frembrakte de tre verdensreligionene judaisme, islam og kristendom. Altså en ikke så rent lite imponerende haug med kranglete og vonbroten mannskit. Siden har vi hatt det gående. Den dag i dag har vi individer som til de grader tar religionen sin alvorlig at de er villige til å dø for saken. Det er med andre ord ikke noe nytt fenomen at folk er villige til å tro på ting som kan være nesten hvor urimelige som helst. Eller at de er villige til å organisere seg i gjenger som “sprer budskapet” på truende og aggressivt, noen ganger til og med voldelig vis. Eller at hvis de utsettes for motstand og noen grad av forfølgelse så vil de bare “gå under jorda” og operere i hemmelighet, nå dobbelt så sikre på at de må ha rett.

Sekulære mennesker viser det samme atferdsmønster som de religiøse når de “søker etter noe de kan tro på” og finner for eksempel en stor politisk idè eller “humanitært arbeid til menneskehetens beste” i noen slags variant, det finnes mye som engasjerer mennesker emosjonelt til den samme grad som religion gjør for de religiøse. Folk søker svar, dessuten ønsker de å “være med” i en sosial krets av mennesker som “gjør noe av betydning” i forhold til alskens slikt som man engster seg over. Alt dette er psykologi på barneskolenivå. Imidlertid er poenget her at dette savnet etter eksistensiell mening og faste holdepunkter i tilværelsen grunnlaget for et stort marked som alskens sjarlataner ikke nøler med å benytte seg av. Selv de som ikke ønsker annet enn et bedre liv for seg selv – hva nå enn dette betyr for dem – uten at de bryr seg om abstraksjoner som “menneskeheten” eller “de andre” – henfaller til den samme “søken etter noe” på det samme markedet — som i våre dager naturligvis betyr at de er på nettet og leter etter svar. Der finner de blant annet Andrew Tate.

Selv er jeg i prinsippet den samme type drittsekk som Aristoteles, i den forstand at “mennesker” som generelt fenomen ikke akkurat imponerer meg. I sin positive forstand betyr dette at jeg er svært tolerant — jeg bryr meg jo for det meste lite om hva de gjør og ikke gjør, enda mindre hvorfor. Jeg har lave (eller egentlig “ingen”) forventninger. Jeg blir aldri forbauset når folk gjør idiotiske ting. De er jo idioter. Hva annet skal de gjøre? Selvfølgelig driter de på teppet og klorer istykker gardinene. Det gir mening. Ihvertfall minst like mye som det gir noen mening å betale Andrew Tate fem hundre kroner i måneden for å være medlem i gutteklubben hans. Jeg dømmer ingen for de er jo allerede fordømte. Jeg har aldri gjort noen til idioter, men jeg har mange ganger påpekt det overfor venner og andre når jeg synes at de har havnet i den kategorien. Hva har man venner til? Hvis jeg kan se det så kan alle se det. Forskjellen er bare at de andre later som ingenting mens jeg sier skjerp deg! du er i ferd med å havne på den gale siden av ting og hvis du ikke tar grep øyeblikkelig vil det bare bli verre. Jeg forlanger ikke engang betaling for denslags “dyre råd”. Jeg gjør det fordi jeg er snill. Tenk litt på den du-dutteri-du.

Kanskje er jeg bare en moralist, men på en veldig transcendentalt manipulerende måte? Ja. Det høres ut omtrent som meg. Hva med deg? Er du også en moralist? (Det betyr en som har meninger om hvordan andre bør være og oppføre seg — mens en moralsk person bare har meninger om seg selv.) Noen beskyldte meg en gang for å være psykopat fordi jeg sa at jeg ikke tror på begrepet “empati” slik folk typisk bruker det i samfunnsdebatten. Jeg tror det bare er en skjult hvitvaskingsaksjon i forhold til moralistiske posisjoner. Hva vi har, rent teknisk sett, er hva man kaller speilnevroner, altså den delen av hjernen som gjør at man får vondt i kroppen av å se for eksempel en skater som mislykkes med et triks og ramler ned med ett bein på hver side av et gelender. Vi erfarer noe. Alle normale mennesker utbryter noe slags wooæh! og vender seg bort i gru når de for eksempel ser en fotballspiller eller slalåmkjører som pådrar seg et veldig stygt beinbrudd. Det er på grunn av at de har speilnevroner i hjernen. De får en umiddelbar “fantomopplevelse” (som også er noe av greia med film og sånt), men jeg tror ikke dette er hva folk typisk mener når de sier empati. De mener noe moralsk. Det handler om rett og galt, samt en forventning om at folk skal skjønne hva som er hva og innrette seg deretter. Dessuten er det noe selvnytende i bildet. Jeg føler empati, ergo er jeg et bra menneske. Men det spiller jo ingen rolle hva du føler, alt som betyr noe er hva du gjør (eller ikke gjør). Folk dømmes på resultater, ikke på intensjoner. “Hva er resulatet av de energiene du sender ut i verden?” som min veninne Kubbeheksa ville ha sagt.

De gangene jeg ikke forstår norsk – selv om jeg vanligvis forstår og bruker språket helt utmerket – er det fordi den norsken jeg observerer blir brukt på en “alternativ” måte. Interne kodespråk og den typen ting. Ofte er det ikke meningen at man skal forstå samtalens egentlige innhold hvis man befinner seg der som tilfeldig (og utenforstående) tredjeperson. Andre ganger spiller det ingen rolle om man forstår hva som blir sagt eller ikke. For eksempel leger eller håndverkere bruker ofte ord og uttrykk om diverse faglige problemstillinger som andre har dårlige forutsetninger for å forstå — og de snakker med hverandre som om du ikke er tilstede, selv om det er deg og dine greier de snakker om. Du blir ikke “holdt utenfor” i den forstand, de bare regner ikke med at du har noe saklig å tilføye, så de spør ikke om hva du mener.

Engelsk er en litt annen type problem, men jeg har forsåvidt den samme holdningen til engelsk som jeg har til norsk, at hvis det ikke foregår på noen slags jazzdialekt og de ikke diskuterer obskure faglige spørsmål, så bør jeg forstå hva som blir sagt. Imidlertid er jo ikke engelsk morsmålet mitt, så jeg er litt mer tolerant i forhold til min egen uforstand på engelsk enn på norsk. Men ikke mye. Bare akkurat nok til at når noen snakker om å bury the gays så antar jeg det kan bety noe annet enn å “begrave homsene” — i den forstand at vi snakker om mer enn èn homofil person og konteksten er en begravelse av mennesker som tidligere var levende (men selv da ville det vært en litt bisarr måte å formulere seg på). Det viser seg at BTG er et deprimerende vanlig fortellerteknisk grep i film og litteratur.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Når man spinner en fantasihistorie – si en spillefilm eller en roman – finner man jo som regel opp et knippe av karakterer som man bruker til å drive frem fortellingens poeng. Og selv om man ikke bruker karakterfremdrift på normalt vis har man alltid en “fortellerstemme” som leseren forholder seg til. Nå er det jo imidlertid slik at ikke alle er like talentfulle fortellere, slik at noen ganger blir ting litt i overkant “tydelige” på en måte som blir helt feil. Mer konkret i forhold til temaet: Mange finner opp tragiske homofile karakterer, eventuelt slike som er komiske på en veldig “skrullete” måte, men ikke mange fremstiller det å være homofil som noe positivt, eller engang nøytralt — altså som “noe folk kan være” uten at dette i seg selv blir gjort til et dramatisk poeng, ofte med dødelig utgang for vedkommende karakter.

Jeg antar at hvis man selv er homofil vil man identifisere seg med de homofile karakterene i film og litteratur, ihvertfall vil man se dem å¨en litt annen måte enn de ikke-homofile. Videre så antar jeg det oppleves som irriterende og/eller deprimerende i lengden hvis det alltid ender dårlig for disse. Selv synes jeg det er utrolig fascinerende å oppdage ting jeg aldri har tenkt over — som for eksempel at en “homo” kan være en like skummel karakter i en fortelling som en “jøde” var i visse litterære stilretninger for hundre år siden. Imidlertid er det virkelig store spørsmålet et som handler om det subtile samspillet mellom det å skildre virkeligheten slik man oppfatter den og det å forsterke en fordom innenfor det virkelighetsbildet leseren allerede hadde gjennom å henvende seg til den. Hvorfor introduserer forfatteren en homofil karakter? Når man på et tidlig stadium av fortellingen oppdager at det er “bruk og kast” sier man at det foreligger et element av BTG der.

Vi befinner oss nå i et veldig grumsete psykologisk landskap. Hvorfor dikter folk opp fortellinger i det hele tatt? Hvorfor bryr vi oss om ting som ikke er en del av virkeligheten? Folk utvikler jo tildels nærmest psykotisk sterke følelser for eller imot den og den karakteren innenfor et på alle måter oppdiktet univers. (Se diverse dabatter på nettet i forhold til populære bøker, serier og filmer.) Hvorfor fanden skal jeg bry meg om hva som skjer med Frodo, Dodo, Waldo og Dildo? Herregud. Akkurat som om ikke det virkelige livet allerede har nok trøbbel. Det kan da ikke være så vanskelig å ikke utsette seg selv for slikt som medfører depresjon, irritasjon og resten av menasjeriet fra avdelingen for private følelser? Jeg gjorde litt “research” på Google før jeg skrev dette. En tangential link som kom opp var fra noe slags forum, hvor en ung mann beskrev hvordan han blir kvalm av homofile og får lyst til å banke dem opp, men samtidig liker han å runke til homseporno, så hvor er doktor Freud når man behøver ham? Jeg sier ikke mer.

Link til referanseartikkel: NRK.no

For tyve år siden ble metallgitaristen “Dimebag” Darrell Lance Abbott skutt ned og drept på jobb – altså under en konsert, på scenen – av en psykotisk fan som også skjøt og drepte tre andre før han selv ble skutt og drept. Sånn endte karrièren til det de fleste anerkjenner som en av de virkelig store innenfor gitarfaget. Det var en veldig amerikansk måte å dø, var hva jeg tenkte da jeg hørte dette for første gang. Skutt og drept av en sinnssyk person — som det senere viste seg hadde hatt tvangstanker om at det “egentlig” var han som eide rettighetene til visse sanger av Dimebags daværende band, Damageplan, som han stiftet sammen med sin bror Vinnie Paul etter at Pantera ble oppløst året i forveien. (Ønsker man flere detaljer kan man søke på nettet.)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det neste jeg tenkte var hvorfor skjøt ikke galningen Phil istedet? Da mener jeg Phil Anselmo (på bildet ovenfor), som kom inn som vokalist i Pantera i 1986 og som ikke akkurat noensinne prøvde så godt han kunne å ikke være et rasshøl og en provokatør både med sin “attitude” på scenen og sine uttalelser i intervjusammenheng. Ved det tidspunktet da drapet på Dimebag Darrell var en nyhet visste jeg ikke engang at Pantera hadde blitt oppløst og at det var på jobb for det nye bandet at han ble drept. Jeg hadde mistet interessen for dem, til tross for at de hadde imponert ræva av meg tidlig på 90-tallet, da jeg først hørte om Pantera. Jeg er en troløs hore sånn sett. Det samme skjedde med både Metallica, Rammstein og Iron Maiden: Først imponerte de meg, siden mistet jeg interessen. Hvorfor skjer sånt? Det kan være noe med artisten eller det kan være noe med meg, kanskje begge deler i kombinasjon. Det kan også være noe med hypen og hvordan kommersiell suksess kan medføre noen slags personlighetsforandring hos bandet, enten dette er noe som virkelig skjer eller om det “bare” ligger i markedsføring og profilering. Poenget blir uansett at jeg sjarmeres ikke av “produkter” men av kunstnerisk dristighet på det kreative plan.

Imidlertid er jeg ikke idiot. Det finnes ingen penger i å spille musikk for den kresne “avantgarde” delen av markedet. Alt det blir er masse skryt og vanning av den skjøre egoblomsten som på usikkert vis famler seg frem gjennom sin fruktbærende syklus av kreativitet, hvilket er vel og bra på et tidlig stadium, men hvis man vil ha champagne, cashish og massenes nesegruse hyllest må man henvende seg til det vulgære markedet. Vi som er en smule åndssnobbete reagerer på slikt med å holde oss for nesa og snu oss unna, i retning av det neste som er nytt og spennende mens artisten vi tidligere likte engasjerer seg i pengegalloppens edle kunst. Det er vanskelig å klare omstillingen fra elsket amatør til profesjonelt produkt uten å tape kredibilitet i forhold til kunstnerisk integritet og det ene med det andre. Alle har hør den debatten før. Vi kan snakke om det til kuene kommer hjem fra beite, eller vi kan skjære gjennom og si at man liker det man liker fordi man er som man er, så får det bety hva det betyr og alt gå som det går. Sånn er livet. Herregud så mye prat det alltid skal være om etikken hos folk som jobber med å fremstille kunst, som per definisjon henvender seg til smaken, som per definisjon ikke lar seg diskutere. Selv bare mistet jeg interessen for Pantera etter albumet deres fra 1994, “Far Beyond Driven” — og det skjedde fullstendig uten dramatikk. Det har skjedd i forhold til andre artister tidligere og det kommer til å skje i forhold til andre artister senere. Hva er det å snakke om? Lykkelige skilsmisser, i den grad noe slikt eksisterer, må være når man bare får det gjort og siden går hver sin vei uten å dvele mer ved saken.

Metallmusikk har alltid vært “problematisk” på mange vis. Opprinnelig var ordene “metal” eller “heavy metal” noe man brukte for å beskrive et spesifikt lydbilde. Selve sjangeren ble kalt hardrock eller tungrock. For eksempel ble det oppfattet nærmest som en skandale da Michael Krohn på et tidlig tidspunkt blunket til kamera, smilte djevelsk og sa det er ålreit å si at Raga Rockers speller tungrock. Han hadde jo bakgrunn fra – hva skal man kalle det – avantgarde-pønkebandet Kjøtt og var allerede etablert som den kanskje skarpeste låtskriveren norsk rock noen gang har hatt. Pønkere var på den tiden lite begeistret for metallsjangeren. De oppfattet dem som reaksjonære posører som runker gitarer i latterlige kostymer mens de synger om drager, Tolkien og gud-vet-hva. Ikke før thrash-metal ble oppfunnet ble det okay for hva man løslig kan kalle åttitallsblitzere å like denslags. Ting må jo liksom være hardcore på det rette viset. Stiller du med gale holdninger blir du umiddelbart (og ofte permanent) plassert på “innbytterbenken”. Ingen vil se deg spille. (Da bandet Turboneger først kom på banen var mye av aggresjonen deres rettet mot denne formen for “elitistisk” mentalitet blant pønkere — som mange kaller “politisk korrekthet”. Mange hatet dem av denne årsak, og for alt jeg vet hater de dem ennå. Selv har jeg alltid elsket Turboneger.) Hvilket bringer oss til poenget som er referert i den linkede artikkelen ovenfor: Er det sant at Phil Anselmo en gang sa noe nazi på scenen? Spør du meg så vil jeg si at det vet jeg ikke noe om, men det ville ikke forbause meg. Han er en klassisk amerikansk dust. Litt sånn machomann på samme måte som Henry Rollins – han løfter vekter og flyr rundt i bare underbuksa og er svær i kjeften – men Phil er ikke like intelligent som Henry. Det er noe der.

For meg ligger det kontroversielle i “gjenforeningen” av Pantera i at begge Abbott-brødrene er døde og det var de som var bandets kjerne. Etter hva jeg hører har de fått med seg Zakk Wylde på gitar og han er jo i det minste kompetent nok til å spille Dimebag sine riffs og licks, og det finnes sikkert mange som skulle ønske de hadde sett Pantera live på 90-tallet, men som med alt annet man skulle ønske at man hadde gjort (eller ikke gjort) på 90-tallet: Tut tut. Toget har gått. Tallet som gjelder nå er 2023. Problemstillingen er om Pantera skal “nektes” på Ekebergsletta til sommeren fordi Phil Anselmo kanskje er nazi. Jeg kan ikke si at denne stormen i et glass med rusbrus bekymrer meg i noen stor grad, men det illustrerer en deprimerende alminnelig tendens i hva vi ganske løst kan kalle “venstresiden” innenfor både norsk og internasjonal samfunnsdebatt: De er veldig engasjert i forhold til symboler, mens realitetene får gå i fred. Dersom man gjennomførte psykologiske undersøkelser innenfor en nominelt vitenskapelig kontekst, ville de utstøte angstskrik hvis man viste dem et bilder av hakekors, men de ville ikke engang forstå hva de så på hvis man viste dem en postmoderne nazi fra “alternativhøyre” som kler seg pent, fører et dannet språk og jobber mot økonomer og andre politiske sannsigere med subtile våpen. Jeg forstår naturligvis at de synes Phil Anselmo er et rasshøl, men det er liksom hele greia hans — og minst halvparten av scenakarismaen hans har alltid bestått i å være en sånn type som man får lyst til å gi en på trynet, noe han selv også er minst hundre prosent klar over. Det er i prinsippet samme strategien som et troll bruker for å få oppmerksomhet på nettet, bare at hans scenekarakter ble etablert før nettet ble en ting. Sånn sett er han en av dinosaurene nå. Ikke relevant i noen dagsaktuell sammenheng. Sånn sett ligner Phil Anselmo mer på Mick Jagger enn på “de nye” som i praksis regjerer på rockescenen. Ingen går for å se Pantera gjenforent fordi dette er musikalsk spennende, bare for å se det de ikke fikk med seg den gang da. Er det sant at Phil gjentatte ganger har ropt white power fra scenen? Det har han sikkert. Ikke fordi han er nazi, men mer litt sånn som hvorfor Sid Vicious (fra legendariske Sex Pistols) en gang stilte med et hakekors på t-skjorta si. Kommer Pantera til å spille på Tons of Rock til sommeren? Gjesp. Jeg har viktigere ting å tenke på. Men som sagt, problemstillingen i den linkede artikkelen er komisk.

Angsten for fattigdom bør heller kalles angsten for å bli sett som fattig. Jeg har ingen tall, men jeg vet noe om menneskene og deres sosiale spill. Dessuten vet jeg noe om propaganda og hjernevask. Det finnes mange flere som “teknisk sett” er fattige (det vil si de oppfyller kravene til definisjonen på et tallmessig grunnlag) enn som føler seg komfortable med å bruke et slikt ord om seg selv. Om jeg hadde definisjonsmakt ville jeg imidlertid si det handler mer om en livsstil preget av underdekkede vitale behov over tid enn om noe spesifikt beløp. En sakte sosial kvelningsdød, så å si. Ironisk nok er det svært dyrt å være fattig. Ingen dører åpner seg for deg. Ingen ønsker deg som kunde.

Den britiske forfatteren Terry Pratchett oppfant støvleteorien for å illustrere dette forholdet. Si at et par gode støvler som vil vare i mange år og alltid føles komfortable vil koste deg kanskje 2000 kroner, men det går også an å kjøpe et par av beskjeden kvalitet for 500 kroner. Disse har imidlertid ikke god passform og de vil nærmest gå i oppløsning på grunn av fuktighet og mekanisk slitasje (altså bruk) før året er omme, men du er nødt til å gå for det billige alternativet fordi et utlegg på 2000 kroner vil skape et alt for stort hull i budsjettet. Ti år senere er de dyre støvlene fortsatt i bra stand mens det alternativet som var billig på kort sikt har endt opp med å koste dobbelt så mye som det dyre, og slik er det med alle ting når man er fattig. Å planlegge for lang tid fremover blir i praksis umulig. Man har aldri nok penger.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Dynamikken i en fattig livsstil kan sammenfattes slik: Vi lever ikke i morgen, vi lever i dag. Livets nullpunkt er når man ikke har noen minner verd å huske og intet sted man har råd til å gå. Kanskje har man ikke engang noe “hjem” i den forstand – altså ingen etablert lokal krets av andre mennesker og den typen ting – man fører en omflakkende tilværelse og våger ikke å sette noen røtter selv om man eventuelt kunne, fordi økonomien befinner seg i en permanent usikkerhetstilstand. Alle de gode, stabile jobbene er allerede fylt opp av gode, stabile borgere; alt man får er midlertidige kontrakter hos snuskete foretak som selv sliter med å få det til økonomisk. Fattigdom er et hull som det ikke er meningen at man skal komme seg ut av. Jeg sier “meningen” fordi fattigdom eksisterer på grunn av sin politiske nytteverdi. Det er ikke noe som oppstår “av seg selv”. Det blir ikke mer fattigdom fordi de fattige formerer seg raskt men fordi stadig flere presses ned under streken.

Her er noe å tenke på: Hvis alle hadde råd til gode kvalitetsting som holdt i mange år ville det bli mindre “bevegelse i markedet” og det kan vi jo ikke ha. Slik ordningen er i dag vil alle penger som kastes ned i fattigdomshullet umiddelbart brukes opp. Bare det å konstant ligge på et anstendig nivå av næringsverdi i maten man spiser krever et anstendig budsjett, som jo er selve poenget i dette bildet. Man har aldri noe slikt. Ethvert innkjøp må realitetsvurderes innenfor en annen horisont enn “hva som er bra for deg” — som i praksis betyr at det over langen også er et helseproblem å befinne seg i fattigdomshullet, ikke minst på det mentale området. Men også kultursykdommer som diabetes og fedme, som kan spores direkte tilbake til feilernæring, er mer aktuelle problemstillinger blant de fattige. Tomme kalorier er også kalorier, som er siste skanse på ernæringsfronten: Det finnes en lav ende av matvaremarkedet som er billig men ikke sunn. Man får mat men man får ikke et variert og balansert kosthold. Man sparer penger der og da men man betaler over langen med helseproblemer.

De rike hater de fattige og de fattige hater seg selv, eller rettere sagt det livet de er nødt til å leve. En dag om gangen. Vi lever ikke i morgen, vi lever i dag. Suksess er når man kommer seg gjennom en hel måned uten at det oppstår noe jævelskap. Plutselige utgifter som man ikke har råd til. Vanskeligheter i personlige forhold. Den typen ting. Rusmisbruk. Noen timers kunstig fremkalt salighet. Tomme gleder er også gleder, eller i det minste søvn. Noe. Et avbrudd i monotonien. De rike hater de fattige fordi de fattige er festbremser. Late mennesker som ikke har gjort noe med livet sitt. Hvis de hadde vært flittige, aktive og positive ville det gått bedre med dem, men nå ser de ut som om de går der og lider. Det blir mindre kos å ha det kos når man er nødt til å se sånt. Kan de ikke bare holde seg hjemme? Vi har jo ikke fattigdom i Norge, fordi det er et rikt land, de som sier at de er fattige velger dette selv, fordi de tror de kan snylte på staten heller enn å jobbe. De rike hater de fattige fordi de fattige bryter illusjonen om den skandinaviske samfunnsmodellens høyerestående status. Vi er som alle andre.

.

Blasfemi betyr gudsbespottelse. Hvilke ytringer som regnes som blasfemi, og hva slags reaksjoner ytringene møtes med, varierer mellom religiøse samfunn og ulike lands lovgivning. Blasfemi var tidligere forbudt ved lov i Norge, men straffebestemmelsen ble opphevet 29. mai 2015. Det som fram til 29. mai 2015 var forbudt etter straffeloven § 142 var offentlig å forhåne eller vise ringeakt for noen «trosbekjennelse» eller mot religiøse samfunns «troslærdommer eller gudsdyrkelse» (straffeloven av 1902 § 142). Formålet med straffebestemmelsen var å verne om den frie trosutøvelsen, den enkeltes religiøse følelse og en religions grunnleggende forestilling om det som er hellig. Det var altså ikke Gud som skulle vernes med politi og jordisk straff, men menneskelige religiøse autoriteter.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Selv er jeg ikke særlig mye mer begeistret for “antireligion” enn jeg er for religion ettersom begge deler etter min mening handler om psykisk lidelse og hvordan slikt skal behandles. Folk blir traumatisert mens de er små gjennom ondsinnet skremselspropaganda, av organiserte bander som “selger beskyttelse” — i dette fall bisarre idèkomplekser som gjør folk til idioter. Religiøs praksis kan sikkert oppleves som personlig meningsfullt, kanskje til og med nominelt frigjørende for mange, men dette argumentet veier ikke tyngre enn det om at religion er noe som prepper mennesker til å leve under slaveåket, noe som utnyttes for alt hva det er verdt av alskens galninger hver dag. Den som legger sin hånd på skulderen din og sier du skal er din fiende, ikke apekatten som gjør toskete ting for å hisse deg opp. Man vil ikke få noe bra liv i denne verden hvis man setter bort herredømmet over egne handlinger til andre, enten det handler om direkte adlydelse eller om å tillate en idiot å påvirke din indre sinnsro gjennom å si og gjøre sånt som idioter gjør.

Det er sant som de sier: Hvis vi ikke hadde ytringsfrihet ville vi ikke visst hvem idiotene var. Myndighetene i gamle DDR (Øst-Tyskland) ville vite alt om alle, hele tiden, så de iverksatte et drakonisk overvåkningsprogram mot sin egen befolkning for å kartlegge alle deres handlinger og sosiale kontaktpunkter. De kalte det Statssikkerhetspolitiet. Stasi. Men hva gjorde amerikanerne? De startet Facebook. Mye billigere og fremfor alt mye frivilligere. Ønsker du å få vite alle hemmeligheter som alle har? Bare spør dem hva de mener om tingene i verden, så vil de ikke slutte å prate før de har fortalt alt de vet. Det folk dypest sett ønsker er ikke fest og moro, kjærlighet og lykke, gull og grønne skoger, det er en fem minutters samtale med noen som virkelig forstår dem. Det er jo denne dypt freudianske superforeldregreia som gjør at religioner fungerer såpass bra som de gjør. Fader vår og alt det der. Vi bærer alle på et indre barn som ble mer eller mindre skadet av oppveksten sin, men for noen blir det patologisk. Hvis jeg skal se på fenomenet religion med så mye velvilje som jeg klarer å spa opp i løpet av en dag ser jeg en slags frivillig psykiatritjeneste som “gjør så godt de kan”. Problemet er bare at de er håpløst inkompetente i forhold til sakens natur.

Etterretningsorganisasjoner er alltid politiske instrumenter, designet for å samle inn og analysere informasjon om diverse strategiske forhold på den geopolitiske arena, men også for å etablere og vedlikeholde “uformelle kanaler” for diverse omgang på statsnivå som bør holdes hemmelig. Dessuten har vi fenomenet kontraspionasje som kort fortalt handler om å enten mate motpartens spioner med falsk informasjon eller om å ta seg inn på deres banehalvdel for å skape tvil og forvirring rundt korrekt informasjon i den vanlige befolkningen. Metodene deres drar seg ofte i retning av at “alt er lov” så lenge det får jobben gjort og ingen kan bevise noe. Alle som har noen som helst slags erfaring fra denne bransjen har sannsynligvis et noe annerledes historiesyn enn folk flest. De vet jo hvordan pølsene blir laget, for å hevise til et kjent sitat fra Otto von Bismarck. Ifølge ryktene finnes det et smått mytologisk Prosjekt X der ute, som kuriøst nok ligner Planet X i solsystemet, altså i den forstand at alle bitene i puslespillet faller på plass hvis X finnes, men vi har så langt ikke klart å bevise noe. Noen sier at det er Vladimir Putins mesterverk, så å si, mens andre sier at Prosjekt X er et spleiselag som involverer mange ulike lands etterretningstjenester, som alle har til felles at de ønsker å “jekke ned” den såkalte vestens posisjon innenfor geopolitikken. Selv tenker jeg at dette er fantasering om konspirasjoner fordi det er ikke nødvendig at X eksisterer for at bildet skal stemme, bare mer bekvemt å forklare. Det går an å forklare både Brexit og Donald Trumps presidentskap uten å blande inn ond vilje fra en manipulerende tredjepart. Nazimiljøene som har vokst seg så sterke i hele den engelskspråklige verden i løpet av de siste tyve år sier det jo selv: Gode tider skaper svake mennesker. Svake mennesker skaper dårlige tider — og da kommer nazistene. Til å begynne med som “kulturell etterspørsel etter sterke ledere” som vil representere nasjonale interesser på en kraftfull og dynamisk måte. Men etterhvert som en sterk og indignert følelse av at det er deres skyld, hvem nå enn denne sterke lederen peker på som årsaken til at alt er så vondt og vanskelig.

Jeg kommer fra det man kaller et møblert hjem — da med den viktige forutsetning at jeg spikker møblene mine selv. Hvis jeg for eksempel behøver å spikke en ny bardisk begynner jeg med å gå ut i skogen og finne et passende tre. Deretter tilbringer jeg litt tid sammen med treet. Snakker til det om hva jeg har tenkt å gjøre, samt hvorfor. Den typen ting. Trær får jo ikke typisk mye positiv oppmerksomhet. Folk ser ikke trærne for bare skog. De pleier uansett ikke å etablere noe forhold til materialet mens det ennå er en levende skapning, de venter til “noen andre” har fjernet det fra sine naturlige omgivelser og partert det ned til egnede bruksemner; et forhold som ligner hvordan vi forholder oss til maten vi spiser. Betyr dette noe for treet? Det vet jeg ikke, men det betyr noe for meg. Jeg liker ikke hvordan moderne mennesker forholder seg til naturen. Det ligner hvordan vi forholder oss til hverandre, det vil si respektløst og uten noe hensyn til andre verdier og interesser enn våre egne. Det fotavtrykket vi setter i miljøet er det fotavtrykket vi setter i politikken. De som gir faen i det ene gir også faen i det andre. En ganske velkjent linje fra en ganske velkjent kristen bønn sier gi oss i dag vårt daglige brød og folk fokuserer typisk på brødenden av denne setningen, mens jeg henger meg opp i den interjektive frasen “gi oss”. Hvem snakker du til? Tjenerskapet? “Vil du ha brød må du plante et frø” som det nå ti sekunder gamle ordtaket sier, eventuelt må du betale bakeren det de vil ha for å gjøre jobben for deg. Ikke mange er i en slik posisjon at de bare kan påby at brød skal sporenstreks presenteres foran dem hver gang de ber om dette. Man må så å si befolke en fantasi hvor slike privilegier erfares som rettigheter — ikke ulikt hvordan det privilegiet at man kan snakke fritt om ting i det norske samfunnet erfares som en rettighet man kan bøye, tøye og leke sprettball med i enhver frivol retning, etter eget forgodtbefinnende. Gi meg min rett. De er jo for faen barn. Skjønner de ikke at ytringsfrihet i et åpent samfunn er en pragmatisk virkelighet, ikke et ideal? Hensikten med frihet er å skape fred. Hensikten med fred er å skape frihet. Dette er ikke komplisert. Det er nærmest bare en stående sinuskurve helt i bånn av den bøtta vi bærer fornuften i. Når vi bruker friheten til å skape ufred (eller freden til å skape ufrihet) lager vi surr i maskineriet.

Jeg liker ikke Erdogan noe bedre enn jeg liker SIAN. Begge er hensynsløse operatører som prøver å bruke “muslimer” til å bevise et poeng, riktignok med forskjellige midler og målsettinger, men det “materialet” de jobber med er det samme. De satser på å hisse opp folk med alle skitne triks som de rår over. De driver “menneskebruk” slik skogeiere driver skogbruk. Aler dem opp og kapper dem ned, alt etter hva som best tjener forretningen der og da. Hva er hensikten med å brenne koraner? Det er ikke en ytring, det er en provokasjon. La oss ikke gå inn i noen sirkelargumentasjon rundt dette. Det finnes legitime ytringer og det finnes “showmanship”. Dessuten finnes det opportunister som vet hvordan de skal bruke alle denne verdens nyttige idioter som politiske maktmidler. Plante frø er nyttig. Bake brød er nyttig. Spikke møbler for seg selv og andre er nyttig. Men ingen liker de som bare er ute etter å lage bråk, uansett hva slags flagg de kommer seilende under. Hva er det de prøver å oppnå? Krig er noe vi kan skape med et lite fingerknips, men fred er vanskelig å bygge. Folk er alltid sure og vrange, de vil ha ting de ikke kan få. Sverige kommer ikke til å utlevere noen kurdere til Erdogan og Norge kommer ikke til å forby islam. Ferdig diskutert. Så hva er neste post på dagsordenen?

Som alle vet bruker lyset åtte minutter fra sola og hit, hvilket betyr at det er langt til sola. Lyset flyr jo 299.792.458 meter i sekundet, et tall vi ofte beskriver som tre hundre tusen kilometer selv om dette baller på seg en eksponentiell feilmargin på 2075,5 kilometer hvert sekund, så vi ville vært ganske langt unna målet vårt etter noen timer. Men nok om det. Poenget her og nå er å si noe om hvor stor sola er. Vi vet allerede at den er langt unna, men optikken – altså “hvordan ting ser ut for oss” – antyder at sola og månen er omtrent like store, selv om månen ligger nærmest bare en spasertur unna oss i kosmisk forstand. For å si noe om målestokken: Hvis jorda var på størrelse med en fotball så ville månen vært en pingpongball som ligger omtrent ti meter unna. Det er med andre ord et godt stykke å reise bare for å komme til månen, som jeg hører er et lite gjestmildt sted uten noen egentlige turistattraksjoner, og de transportmidlene vi har for å komme dit gjør denne turen dyr som faen, som man sier i Hokksund, men folk synes det er stor stas å dra dit allikevel. Du vet jo hvordan folk er.

Sola utgjør 98% av all massen i solsystemet. Av de siste to tilfaller halvparten planeten Jupiter mens resten er fordelt på røkla. Altså ikke bare de andre gigantplanetene Saturn, Uranus og Neptun, men også både Kuiperbeltet og Oortskyen, ned til enhver isterning og stein som suser rundt der ute, opp til og inkludert alle småplanetene, månene, asteroidene og resten av smæla. Vi ser at når vi sammenligner med resten av solsystemet så er jorda bitteliten, men den ser så stor ut for oss at vi i praksis opplever denne latterlig lille klinkekula som flat. Imidlertid skal man ikke reise særlig langt til havs før man ikke kan se annet langs horisonten enn havflaten, så av denne grunn kan vi – hvis vi er intelligente – dra den slutning at det vi opplever som en flate i virkeligheten er en kurve og det følger av dette at jorda må være rund. Hvis vi er intelligente vil vi også kunne stille opp et opplegg for å gjøre triangelmålinger og på dette viset beregne omkretsen, noe vi også gjorde for mange tusen år siden, men dette er “klassifisert informasjon”. Et ikke ubetydelig stort antall av alternative forskere opplever det nemlig som krenkende at “globalister” insisterer på sitt virkelighetssyn når de selv faktisk direkte kan observere jordas flathet med sine egne øyne. Tror de at vi er idioter? sier de retorisk mens de gjør narr av hvordan globalistene har blitt hjernevasket av “systemet”.

Flatlendinger og globalister har med andre ord hva man kaller divergerende virkelighetsoppfatninger. Selv faller jeg av lasset allerede ved fenomenet “gravitasjon” — men jeg har en viss sympati for trangen til å late som om gravitasjon ikke er en ting. De vil heller snakke om den store løgnen, altså hvordan det å bløffe om noe så stort som den kosmiske orden skaper et mentalt klima hvor folk heller lytter til løgnene som “systemet” fabrikerer enn å lytte til Guds stemme som bor i menneskesjelen. Gud skrev bibelen, men djevelen har skrevet alt det andre. Hvis man aksepterer globalismen er ikke veien lang til satanisme og seksuelle overgrep mot barn. Dette betyr at de som sprer budskapet om en rund jordklode er grumere. De prøver å gjøre folk til transseksuelle homoer ved hjelp av genmodifisering. Programmet for vaksinering mot covid beviser dette. Enden er nær. Sørg for å ha nok våpen og bensin i bunkersen før zombiene kommer.

Selv har jeg aldri klart å føre noen lang samtale med flatlendinger. Det skjærer seg alltid ved gravitasjonsspørsmålet. Eller altså, det som skjer er at jeg ikke klarer å holde meg alvorlig, eventuelt at jeg mister interessen før noen samtale egentlig kan begynne fordi jeg innser jo at dette aldri kan bli noe bedre enn en økt med gjensidige fornærmelser over et tema som faen ikke spiller noen rolle. Jeg vil bare slite med en veldig lyst til å knokke dem tre ganger på toppen av hodet, slik man ville banke på en dør, og spørre om det er noen hjemme her. Hallo? Jeg føler meg ikke forpliktet til å “vise hensyn” overfor folk som er så til de grader kørka. Det beste jeg kan tilby er å holde meg unna dem, noe som imidlertid krever den samme type innsats fra deres side, ellers fungerer ikke avtalen. Hvis folk kommer bort til meg og spør meg hva jeg tenker om noe så forteller jeg dem hva jeg tenker om saken. Hvis de ønsker å høre noe annet må de stille et annet spørsmål. Det er ikke mitt problem at de er intellektuelle undermålere til en slik grad at de ikke engang forstår at de uvitende. Det virker ikke rimelig at jeg skal senke mine standarder for å tilpasse meg en bande fjøsnisser som ikke engang har kommet til bronsealderen i sin mentale utvikling. Eller altså, jeg gjør jo dette i forhold til småbarn – fordi de er småbarn, de vet ingenting om noenting – men de som gjør krav på status som voksne og selvstendige individer må i det minste ha litt forståelse av hvor enormt uviktige de er i den store sammenhengen.

Jorda er stor og mennesker er små. Skal vi virkelig diskutere noe så åpenbart? Men ikke engang jorda har noen størrelse å snakke om når vi sammeligner den med resten av galskapen der ute. Hvis vi sier at vi har hatt kommersielle radiosendinger på jorda i hundre år – tallet er ikke helt eksakt, men det er ikke helt på jordet heller – vil vi kunne visualisere en “boble” som har en radius på hundre lysår til alle kanter. Bare de som er innenfor denne bobla vil kunne fange opp radiosignaler fra jorda, men hvor stort er hundre lysår i denne sammenhengen? Svaret er nesten ingenting. Bare et tyvetalls stjernesystemer som kan ha beboelige planeter ligger innenfor en slik rekkevidde, men vi har så langt ingen grunn til å tro at noen av disse har neon form for biologisk liv, langt mindre noen “skapninger som ligner på oss” i den forstand at de ville kunnet høre signalene våre og forholde seg til dem for eksempel ved å sende noe slags svar. Det er ekstremt usannsynlig at noe slikt noensinne vil skje, om så i løpet av de mange tusen år vi i så falle ville måtte holde på å “sende flaskepost” ut i det ukjente før det eventuelt traff noen som ville kunne fange opp og dekode radiosignaler — ikke minst fordi det vil ta like lenge før et svar ville komme tilbake hit. Hele saken ville vært glemt. Kanskje man ikke engang bryr seg om å lytte i retning av stjernene lenger. Hvorfor skal man det?

Konspirasjon betyr sammensvergelse eller komplott. En konspirasjon er en ofte hemmelig sammenslutning for å skade noen, oftest for å styrte en mektig person.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Ordet kommer fra latin og er utledet av språkroten for “å puste sammen” — altså en fysisk sirkel av fortrolighet som består av mennesker med en plan som de holder skjult for andre enn konspirasjonens medlemmer. Det var sånn man praktiserte politikk i gamle Roma og det er det jo forsåvidt ennå. Noen av oss har snakket sammen. Hvis man sparker ball med makten i en situasjon hvor det finnes motstandere lønner det seg som regel å holde kjeft om hva man har tenkt å gjøre helt til alle kan se hva man gjør. Stunden kommer kanskje aldri tilbake, som Tutta Rolf sa. Man får ofte bare èn sjanse når det handler om plutselige maktovertagelser og den typen ting. Hvis du lykkes er du den nye kongen. Hvis du føkker opp er du ferdig. Sånt medfører en viss intensitet på motivasjonsfronten. Konspiratører kan bli veldig nervøse og ustabile, derfor betrakter alle fenomenet med en viss mistenksomhet — noe som ikke hjelper.

Konspirasjonsteori er et mye misbrukt begrep. Vi kan neppe kalle det en teori før det har litt substans, eller altså at det er hva politiet ville kalt en “berettiget mistanke” som lar seg bevise eller motbevise med etterforskningsgrep som er gjennomførbare, for eksempel i en kontekst av undersøkende journalistikk. Mye av det vi kaller konspirasjonsteorier er jo bare usammenhengende vås som i beste fall kan aksepteres som et “rykte” men som ofte inneholder spesifikke detaljer som man ikke kan ta alvorlig hvis man samtidig skal kunne ta seg selv alvorlig som “ansvarlig voksenperson” innenfor en konvensjonell definisjon av virkeligheten. Det finnes et for denne sammenhengen “normalt” sett med idèer som flyter rundt der ute. Mye av det ligner til forveksling på paranoide tvangsforstyrrelser. Etter min mening ville det vært bedre å snakke om “konspirasjonstanker” innenfor en horisont av symptomer, omtrent slik vi nå snakker om “selvmordstanker” — det er vanskelig å være spesifikk om hva dette betyr på et individuelt detaljplan, men alle skjønner hva selve fenomenet handler om. Det er noe som går rundt og rundt inni der, men det er ikke en del av pasientens normale helsetilstand. De har hengt seg opp i noe.

Mens vi snakker om politiet bør det nevnes at “kriminelle konspirasjoner” er den varianten man oftest vil høre om, forstått som en gruppe individer som har dannet sammenslutning i forhold til et kriminelt prosjekt. Hvis det lar seg bevise at man var i rommet da planene ble lagt kan man bli dømt som deltager i konspirasjonen selv om man ikke deltok i selve forbrytelsen. (Det er blant annet derfor man umiddelbart bør forlate fommet hvis folk begynner å snakke om kriminelle ting de har tenkt å gjøre.) Også her finnes det mye “konspirasjonsteori” i den forstand at politiet ofte kan ane at det finnes “noe mer” – kanskje til og med vite det med sikkerhet – men dette er alt de kan bevise så her er hvor de planter flagget og oppretter sak. Innenfor journalistikken følger man noenlunde den samme praksis, dog med et noe løsere forhold til “bevisbyrden”. Hvis man ordlegger seg fornuftig er det jo ikke forbudt å henvise til rykter man har “hørt i miljøet” og det ene med det andre. Journalistfaget handler jo dypest sett om å fremstille “gode historier fra virkeligheten”, for dette er hva det publikum forventer. Dagens samtaletema i pauserommet på jobben og den typen ting. Hvilket bringer oss til det personlige plan, hvor alt handler om hva slags fanteri man er villig til å tro på, for det er ingen ende på hva man skal høre når folk begynner å fantasere om ting.

Om konspirasjonsdannelser kan vi helt generelt sett si at de eksisterer som “bobler av tillit” innenfor en kontekst av mistillit og/eller mistanke. For eksempel har kriminelle konspirasjoner sterk interesse av å holde alt hemmelig, men hvordan kan de stole på de andre deltagerne i prosjektet? Det ligger i problemets natur at kriminelle ikke kan operere med det vanlige opplegget for nyansettelser, de er avhengige av at det ikke oppstår mistanker om at “noen snakker med snuten” underveis, for da blir det dårlig arbeidsmiljø. Samtidig er man som “den nye” i en eksponert posisjon i forhold til slike mistanker, så kanskje det blir aktuelt å gjøre noe grovt kriminelt foran de andre, noe som alle kan se og som ikke kan “tas tilbake”. Da har man krysset grenser sammen og på dette viset knyttet bånd. Den nye har bevist sin verdighet. Ironisk nok har man i “konspirasjonsmiljøer” en praksis som har en viss prinsipiell likhet, si for eksempel at man må avlegge “trosbekjennelse” i forhold til at John F. Kennedy junior skal komme tilbake fra de døde for å etablere et kristent tusenårsrike sammen med Donald Trump. Hvis du kan svelge den har du den rette formen for sult. Da vil du få adgang til et koldtbord med alle slags smaker. Til og med Nav forlanger noe lignenede fra – hva skal man kalle det – sine ofre. For eksempel forlanges det allerede innledningsvis i søknadsprosessen for dagpenger at man må erkære seg villig til å ta “en hvilken som helst jobb hvor som helst” noe ingen naturligvis er i virkeligheten, så allerede der har vi etablert en aura av løgnaktighet. Siden baller det bare på seg. Det går ikke an å konsekvent snakke sant til Nav, da havner man i grøfta. Systemet er lagt opp som et rebusløp hvor man ved hver post må fremsi de korrekte trylleordene for å komme videre i labyrinten. Enten forstår ikke Nav hvor meningsløst dette er eller så gjør de det av sadistiske årsaker. Jeg vet ikke hva som er verst. Prinsippet er uansett at man må binde seg til en serie med løgner (som senere eventuelt kan brukes mot deg) for å lykkes i forhold til Nav. Hvis ikke har man ikke den rette formen for sult. Den rette boblen av underforstått falskhet har ikke blitt etablert og da blir det vanskelig for Nav å behandle søknaden innenfor den lave enden av normal behandlingstid. Ikke vær sær. Sære saker krever særbehandling og det tar tid.

Jeg har tidligere nevnt begrepet flokkdannende krystaller for hvordan det kan oppstå spontane strukturer av “kollektive formål” i en menneskemasse som allerede er opphisset, slik at man senere kan si at “de oppførte seg som om de hadde en samlet vilje” sett utenfra, mens ingen av de individuelle deltagerne kan huske at noe slikt skjedde. Alt fra rockekonserter til gateopptøyer, fra svovelpredikanter til naziagitatorer, fra sambaopptog til fotballhuliganere, jobber med de samme flokkdannende krystallene; de prøver – bevisst eller ubevisst – å slå gnister som får menneskemassen til å “antenne og eksplodere” i noe slags felles katharsis. Slikt kan selvsagt også skje over mye lengre tid. Jeg har ikke noe vitenskapelig grunnlag for å hevde at de samme tingene skjer i de samme delene av hjernen hos både konspirasjoner og menneskemasser, som begge teknisk sett opphører å eksistere så snart det felles formålet er oppfylt, men det virker ikke som noen urimelig hypotese. Mennesker har åpenbart instinkter som virker på slikt vis. Dype jungelfølelser våkner til liv når vi “står sammen” om noe vi opplever som viktig og meningsfullt, særlig når vi er konfrontert med “en mektig fiende” som truer selve eksistensgrunnlaget vårt. Det har til enhver tid eksistert “bevegelser” som organiserer seg rundt for eksempel religioner eller politiske ideologier, kanskje til og med en karismatisk enkeltperson og budskapet deres, og denne typen bevegelser representerer en sosial kraft som forskjellige slags konspirasjoner kan og vil forsøke å flyte på, for eksempel kan vi si at kommunismen var en bevegelse mens gjengen til Lenin var en konspirasjon. Det ene var en politisk ideologi, det andre en samling individer som hadde en plan. Kommunismen var en “strømning” mens Leningruppen var en “boble” som fløt på denne strømmen. Samfunnet er et veldig komplekst system — og som sådan fungerer det etter de vanlige lovene for systemteori, som for eksempel vær og klima, eller bevegelser i havet. Det er ikke ubegripelig men det krever korrekte ankuelsesformer. Man vil for eksempel ikke finne noe stort hvis man leter med forstørrelsesglass.

Pikken er en kroppsdel som typisk dukker opp i alle andre sammenhenger enn saklige samtaler — eller rettere sagt, når og hvis den blir lagt på bordet betyr dette invariabelt at den saklige delen av samtalen er slutt. Jeg mener selvsagt ikke at noen haler frem selveste kjøttkølla og klasker den i respatexen så kaffekoppene skvetter (selv om dette åpenbart ville gjøre samme nytten), men når debattklimaet innenfor en sak drar seg i retning av klassisk pissekonkurranse, eventuelt når noen “runker foran publikum” via en uanstendig fremstilling av ego, utført med den samme mentaliteten som får folk til å flekke ræv, uten hensyn til at ingen ønsket å se noe slikt. Blotting handler ikke først og fremst om å vise frem kjønnsorganet, men om å bruke de midler man har for hånden til å vise frem en uanstendig side av sjelen.

Alle kjenner det gamle ordtaket: Hvis Gud ikke hadde ønsket at menn skulle runke ville han gitt dem kortere armer. Illustrasjonen ovenfor er en kunstnerisk fremstilling av Scotty of Canada, for tiden det største eksemplaret av Tyrannosaurus Rex vi kjenner til. Som man ser har han kraftige bein og hale, med en kjeft som kan sluke en middels buss i tre kjappe jafs, men armene er gudfader meg patetiske. Der har du definitivt en mann som aldri runker — uten at jeg kan si at jeg vet noe om dinosaurenes kjønnsorganer, man ser jo ikke noe på bildet så kanskje han er en hun, men noe slags opplegg for seksuell omgang må de jo ha hatt, ergo “følelser” som vi kaller det i vår egen art, altså noe slags kodespråk som går i både kroppen og sinnet og som er påvirkelig fra både indre og ytre hold. De vanlige elektrokjemiske tingene gjelder som vanlig for alle biologiske skapninger, spillet handler om nerver og stimulanser.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Tendensen til å tukle med tissefanten handler sannsynligvis mye om at hendene vil nærmest helt naturlig havne i fanget når man lener seg bakover i en komfortabel stol — og dermed har vi det gående. For eksempel er det så vanlig å på distrè vis sitte og klore seg utenpå buksa at begrepet skrittslitasje er en alminnelig non sequitur innenfor skredderfaget når man mener å si at noen er en wankodille. Personlig ville jeg syntes det var kjekt hvis vi levde i en verden hvor menn typisk følte like sterk trang til å dobbeltsjekke all informasjon som de føler for å sitte og nappe seg i reddiken, men sånn er det å være idealist. Kjønnsforhold kommer alltid i veien for den gode hensikt. Han var den typen mann som ofte har stor skrittslitasje på benklærne. Hva slags nevrologisk forbindelse eksisterer mellom sinnet og kjønnsorganet? Kan det for eksempel ved hjelp av egnet måleustyr påvises endret hjerneaktivitet hos en mann før og etter et fast grep rundt egen penis? Kanskje foreligger det en dybdepsykologisk mekanisme som ligner det å sutte på tommelen, altså en form for elektrokjemisk kortslutning som inngir en følelse av trygghet og velbehag, som hvis man klemmer og masserer på korrekt vis vil komme som kaskader?

Av naturlige årsaker vet jeg ingenting om hvordan dette fungerer for kvinner, eller rettere sagt, alt jeg vet er “bruksorientert” — jeg har ingen form for “indre innsikt” i den kvinnelige kjønnsmekanikk og det oppstår sjelden sosiale situasjoner som innbyr til denne typen samtaler. Hei. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du satt og gned deg på fitta. Vil du snakke om det? På den annen side, når man via de vanlige omveiene siden har kommet til et slikt punkt av intimitet at hun åpner skrevet og oppfordrer deg til å “gjøre noe” vil det ikke fungere bra å svare “hva da?” — enda mindre å innlede et intervju om de funksjonelle forhold innenfor vaginalismen. Som vi ser finnes det en gråsone her. Et kunnskapshull. Et rom for misforståelse stort som en middels flyhangar, for å være eksakt, Hva skal man gjøre? Menn vil ofte ha en typisk tendens til å assossiere sex med “penisaktiviteter” så for alt de vet mener hun kanskje at man skal prøve å putte pikken et eller annet sted inni det slufseopplegget som fremkommer når hun bretter ut og bøyer helt tilbake, som det står på melkekartongen.

Man har de erfaringene man har, dessuten hører man historier. Det er ikke enkelt og heller ikke smertefritt å fomle seg frem til noen slags nominell suksess innenfor kjønnsfaget — men etterhvert som man vokser til begynner det å bli urimelig å flyte på bluferdighet og kokett sjenanse i forhold til hvordan kroppen fungerer. Ikke vet jeg hvordan det er mulig å være “jomfru” helt til langt inn i tredveårene (og mer) – selv mistet jeg dyden da jeg var femten og har aldri senere savnet den – men det er etter min mening et faktum at folk har flere og mer alvorlige nevroser i forhold til seksualiteten (både sin egen og andres) enn på de fleste andre områder. Ser vi biologisk på saken kommer menn og kvinner – på statistisk nivå – inn i det kjønnslige spillerommet med ulike forutsetninger, ulike målsettinger og totalt ulike strategier. Teknisk sett kan jo enhver mann med normal sædproduksjon befolke et helt kontinent hver dag, mens en kvinne bokstavelig talt risikerer livet hver gang hun skrever for noen. Menn er programmert til å deponere et kvantum ejakulat i nærheten av en livmorshals, deretter mister de interesse for saken, mens kvinner er programmert til å dyrke frem fremmede mennesker i magen og ha et nært forhold til dem for resten av sitt liv. Du kan skjønne det blir forviklinger av sånt, fra og med spørsmålet om hva som er formålet med å pule og videre inn i evigheten.

Vi som mener at livet er en komedie har mye moro av det menneskelige parringsspillet. Rett nok skjer det mye fælt og mange opplever ting som påfører dem mental og emosjonell skade, men hvis vi holder oss til de “moderate” er det først og fremt all kløningen vi ler av. Hva annet kan vi gjøre? Vi har opplevd lignende ting selv så vi vet at ingen kan hjelpe dem på dette området. De er nødt til å lære ting om seg selv som ingen kan hjelpe dem med, ikke engang den partneren som de utforsker seksualiteten sin sammen med, hvordan nå enn kortene faller slik sett. Det seksuelle området er jo sjelden særlig planmessig organisert, selv ikke blant de som har hatt den samme faste partneren gjennom mange år, som kanskje ikke engang var den typen partner de hadde sett for seg at de skulle ende opp med, men der er de og nå er spørsmålet om man “får det til å fungere” ettersom konvensjonell visdom påbyr at man bør ha et vellykket seksualliv for å ha et vellykket liv, og et vellykket liv vil jo alle ha, uansett hva de legger i dette. Derfor leter vi etter skatten der ryktene sier at skatten er begravet.

Før jeg begynte å frilanse innenfor jævelindustrien tjenestegjorde jeg som engel i mange år. Det var allsidig og interessant arbeid, særlig da jeg var dørvakt foran Perleporten, som er det sjekkpunktet alle vanlige transittpassasjerer må gå gjennom fordi der utredes hvilken avdeling den videre saksbehandlingen deres sorterer under. De nylig avdøde som ankommer dette stedet vil typisk være både engstelige og ikke så rent lite identitetsforvirrede. De har jo nylig mistet alt de hadde og vet ingenting om hvor de er på vei, men mennesker er som de er. Enten de er døde eller levende, store eller små, oppfører de seg alltid på det samme viset: De prøver å ta kontroll over situasjonen på slike vis som har fungert for dem i livet. Mange fremstår som svært krenkede. Vet du ikke hvem jeg er? Som vanlig svarer jeg at selvsagt vet jeg hvem du er, det var jo vi som laget deg, spørsmålet er om du vet hvem du er. Det er blant annet dette vi skal finne ut i denne avdelingen.

Som nylig avdød har man status som “kadett” inntil man har vært gjennom Perleporten og fått plass ved en av avdelingene. Jeg vet ikke hvorfor. De sier at slik er tradisjonen. Ordet betyr jo egentlig “en yngre sønn” — altså ikke den som kommer til å arve famliegodset, så det virker sannsynlig at navnet er ironisk ment. De som nylig har mistet kroppen bekymrer seg jo ikke vanligvis om eiendomsspørsmål. Alt sånt er utenfor deres rekkevidde nå. Selvsagt kommer det krakilske kadetter, faktisk mange hver dag, men vi har en egen vaktstyrke som kommer og henter dem til “demping” – noe jeg antar mer eller mindre fungerer som fyllearresten eller en polstret celle på jorda – men jeg vet ikke noe detaljert om hvordan ting fungerer der nede. Jeg har aldri vært der selv og de som kommer derfra vil ikke snakke om det. De vil bare komme seg gjennom porten og få plass på en avdeling. Selve vaktstyrken kommuniserer aldri med noen andre enn de som blir hentet til demping. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor noen havner i en sånn jobb, men der er de. Jeg så aldri noen slutte i vaktstyrken for å gå gjennom porten, så jeg blir nødt til å tenke at de rekrutteres fra dem som blir hentet. Men sånn er dette stedet. Alt er veldig mystisk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Mens man tjenestegjør som engel er man teknisk sett underlagt den såkalte Konfigurasjonen, som jeg antar er noen slags kosmisk struktur som har oppstått for å håndtere informasjonsparadokset som ligger i at “bevisstheten forsvinner” hos de døde, ihvertfall så langt de som fortsatt lever er i stand til å observere. Døden er jo en horisont — ikke lik men heller ikke helt ulik den som finnes rundt svarte hull ute blant stjernene. Av tekniske årsaker vi ikke skal gå inn i her og nå opphører “retninger” å eksistere som frie valgmuligheter, eller engang så mye som meningsfulle begrep for “noe”, så snart man har passert horisonten. Da går alt bare èn vei, omtrent på den samme måte som man erfarer fenomenet tid mens man fortsatt lever. Kort sagt, alle kommer til Perleporten fordi slik fungerer Konfigurasjonen. Vi kan si noe om hvordan den fungerer men ingenting om hvorfor. Sånn er det bare. Alt er veldig organisert. Englene fungerer som “frie agenter” innenfor Konfigurasjonen og sørger primært for at prosessen går sin gang også nede på detaljnivået, i prakis en slags gjeterfunksjon i forhold til alskens rådgivning og veiledning som kadettene behøver i løpet av sin overgangsfase mellom livet og døden. Typisk englehumor er å si ting som at “livet er en 70 år lang selvmordsprosess” — fordi sett herfra er jo alle de mer eller mindre desperate tingene folk gjør for å unngå skjebnen sin først og fremst komiske. Livet er som en kveleslange. Hva vet du om styrke? De fleste mennesker har mer styrke når de skal “holde” en vekt enn når de skal “løfte” den. Å hindre noe i å falle krever mindre kraft enn å løfte det. Kveleslanger bruker “holdekraft” til å ta livet av byttet sitt. Det er ikke sant at de “klemmer”, de bare “holder”. Hver minste lille bevegelse i byttet gjør at slangen justerer grepet sitt i retning av stadig strammere slik at det blir stadig vanskeligere å puste. Slangen har god tid. Den kan godt vente i en uke på at byttet skal utånde, før den sluker det helt og legger seg til å sove i noen måneder mens fordøyelsen jobber. C’est la vie.

Jævelindustrien er også noe som har fått navnet sitt på grunn av typisk englehumor. Teknisk sett er vi fortsatt engler, bare at vi jobber her på jorda, som jo er “et jævlig sted” og det ene med det andre. Du vet hvordan det er. Alle bransjer utvikler sin egen interne form for humor, som nesten alltid handler om typiske problemer man møter i jobben, og folk kan være veldig vrange noen ganger. Jeg ser ikke for meg at det kan finnes noen form for “friere yrke” enn det å være en jævel her på jorda. Man har jo ingen stillingsinstruks. Alt som kreves er at man skal “påvirke” menneskene på måter man selv definerer. Det finnes ingen standard for ønskelige resultater eller noe slikt, men tradisjonen har lenge vært å påvirke folk til å “tenke” — uten at dette alltid har fungert etter hensikten. Ofte vil jo mennesker nesten umiddelbart sette i gang med å skade både seg selv og andre på nye og fantasifulle måter så snart man gir dem noen nye idèer. Det er ganske forbløffende. Bør de egentlig få lov til å ha skarpe gjenstander og ting man kan gjøre opp ild med? Det toget har imidlertid gått for lenge siden. Menneskene har andre kategorier av problemer nå — uten at dette har gjort dem mer ansvarlige som skapninger. Vi pleier å vitse om at da den første mann plukket opp den første gaffel var det første han gjorde å stikke seg selv i øyet. Da ble han sint, så det neste han gjorde var å fly løs på alle de som lo av ham og stikke dem også. Siden ble alt bare verre. Lang historie. Typisk menneskelig.