APECALYPSO

Når jeg teller på fingrene kommer jeg frem til at det snart er tyve år siden vi skrev år 2003 og når jeg tenker tilbake virker noen ting fjernere enn de andre. Dette var det året da (forrige) krigen i Irak begynte. Den som handlet om masseødeleggelsesvåpen slik det ble presentert for verden av USAs daværende utenriksminister Colin Powell. Det mest historiske øyeblikket i hans karrière var da han med all sin kredibilitet fremførte disse løgnene foran FN slik at USAs daværende president George W. Bush fikk et godt nok påskudd til å tvangsinnføre frihet i den arabiske regionen. 

Krigen i Irak – egentlig hele “krigen mot terror” – har gjort ubotelig skade på forholdet mellom de politiske styresmaktene og den stemmeavgivende befolkningen i hele den engelskspråklige verden. Begrepet uflaks finnes ikke i politikken. Det kommer alltid og på alle måter problemer som for en stor grad er uventede og som befinner seg utenfor det man egentlig hadde planlagt. Styring gjennom intensjoner beveger seg alltid og uten unntak i retning av styring gjennom konsekvenser. Slik er entropiens natur.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Men nok om det. Grunnen til at jeg snakker om året 2003 er at i løpet av den sommeren var jeg engasjert i et prosjekt med å oppføre hva man bare kan betegne som et tømmerslott – to hundre kvadratmeter grunnflate, tre etasjer – på Gaustablikk. For de som aldri har vært der og som ikke vet noe om stedet: Det er et hytteområde nedenfor Gaustatoppen i Telemark, mildt sagt preget av eksesser i forhold til alt man rimeligvis forbinder med begrepet “hyttetur”. “Hytta” jeg jobbet på var ikke engang spesielt stor for området. Et annet sted i nærheten holdt de på med å fly inn betong med helikopter, for å støpe fundament til parkeringsgarasjen man hadde prosjektert med i underetasjen av et enda drøyere byggverk. Tilfeldigvis var helikopterpiloten en jeg kjente fra før og han fortalte at de hadde varmekabler rund baut der oppe. Kunden hadde åpenbart hvor mye penger som helst for her ble det ikke spart på noe, verken under byggeprosessen eller i forhold til hva det vil koste å drifte faenskapet.

Problemet med slike ting er at vi lever ikke i en verden med grenseløse ressurser. Jeg har ikke fulgt med på hva som har skjedd siden men i 2003 pågikk det en ganske ilter debatt om hvordan det strømforbruket som det ble lagt opp til på Gaustablikk var en trussel mot strømforsyningen til tettstedet Rjukan, som ligger i dalen nedenfor. Man må jo bare riste på hodet av varmekabler i parkeringsgarasjen som ligger mas o menos på tregrensa i den norske fjellheimen. Du kan regne med litt snø i løpet av vinteren. At han ene rikingen klarer å betale for et perverst strømforbruk på “hytta” kan ikke betraktes som et isolert fenomen. Det lokale kraftselskapet kan ikke levere ubegrensede mengder med strøm, så da må noe gjøres på det politiske plan for å regulere denne galskapen. Per i dag ligger et gjennomsnittlig årsforbruk av strøm i en familiebolig av normal størrelse (cirka 120 kvadratmeter) på rundt 16.000 kilowattimer i året. Dette er noe lavere enn i rekordåret 1996, da dette tallet lå på mer enn 18.000, noe man regner med skyldes en kombinasjon av mer effektive elektriske apparater og bedre isolasjon av boligmassen. Før strømmen ble privatisert tidlig på 90-tallet var det vanlig å betale en vesentlig mye høyere pris for overforbruk så snart man begynte å bevege seg over et stipulert normalforbruk i boligen sin. Det er sannsynligvis nødvendig å gjeninnføre en lignende form for prisregulering av strømforbruket i privatboliger. Strøm er ikke noen valgfri luksusvare i et land som tilbringer store deler av året under frysepunktet. Vi kan ikke legge opp til en situasjon hvor noen del av befolkningen er nødt til å velge om de skal fryse eller sulte, men der står saken i dag.

Det er litt uklart for meg hvordan eksakt det å utvinne Bitcoin virker men det kreves omlag 1500 kWh å gjennomføre en transaksjon. Hele kryptomarkedet sluker like mye strøm som et middels europèisk land. Det er vanskelig å se for seg noe mer nihilistisk i dagens verden, men næringslivet stiller seg entusiastisk til tanken om å tukle med tryllepenger mens skogene brenner, så da blir det slik. Jeg husker verken hvem eller hvor, men noen skrev på 80-tallet en tulleartikkel om hvordan “privatbilisme” var den dominante filosofiske idè i det tyvende århundre. Artikkelen var godt argumentert og rikelig krydret med eksempler på privatbilismens seier over alle andre normative hensyn i våre moderne samfunn. Det kan ha vært en amerikaner. Jeg husker som sagt ikke, men jeg vet at de der i mye større grad enn noen andre land har lagt opp til at folk skal eie og bruke bil. Mange steder i USA er det i praksis uråd å føre et normalt liv uten at man disponerer minst èn bil. Kollektivtransport betraktes enten som “sosialisme” eller som noe bare fattige mennesker benytter seg av og det finnes ingen større skam i USA enn det å være fattig. Den herskende klassens metafysikk påbyr at “hardt arbeid” blir belønnet med økonomiske privilegier, slik at når man analyserer årsaksrekken bak hvorfor noen har dårlig råd vil man ende med den konklusjonen at de er late, dumme eller politisk subversive motstandere av pengesystemets rettferdige natur. Alle vet at målet på om du er flittig, dyktig og ellers et bra menneske er hvor mye penger du har. 

Privatbilisme er naturligvis ikke noen filosofisk idè men det er en livsstil. Alle har det man innenfor populærpsykologien kaller en “egoboble”, et slags operasjonsrom som man bærer med seg overalt hvor man ferdes og som handler om følelsen av å eie alt man har rundt seg, eller i det minste at man har både rett og makt til å påvirke det som skjer. Enhver er konge i sitt eget hjem men dette “hjemmet” er ikke et sted, det er en følelse. Bilen er en slags fremskutt operasjonsbase i dette bildet. Man tar med seg den selvfølgelige “hjemmefølelsen” ut i bilen og dermed til det sted hvor man kjører med denne bilen. Det virker urimelig at noen andre skal kunne diktere bilbruken din. Du er jo “hjemme” selv om du beveger deg langsetter offentlig vei. Gode og lovlydige individer som “jobber hardt” og gjør ting riktig skal ha råd til å eie og bruke bil. Dette handler om frihet, som igjen handler om bevegelighet, valgmuligheter og selvbestemmelsesrett. Hvem har rett til å blande seg inn i mine private saker og fortelle meg at jeg ikke kan bruke femti tusen kilowattimer i året på å varme opp hytta hvis dette er noe jeg ellers har råd til i mitt eget, private liv? Den mest fundamentale av alle konspirasjonsteorier er den om at staten er en ond parasitt som lever av å snylte på skikkelige menneskers rettmessige fortjeneste. Høyrehønsen har ikke mye vett og det lille de har investerer de i programmer for å bryte ned og ødelegge enhver ordning som etableres med tanke på juridisk og sosial rettferdighet i samfunnet. Snyltere! skriker høyrehønsen når de kan observere noe som ikke er tilrettelagt for å gjøre livet rikere for Christian Fredrik og Hans Preben fra Bygdøy og Bærum. Som god ateist kan jeg bare henvise til Matteus’ evangelium, kapitel 7, vers 1-5, når Jesus i sin såkalte Bergpreken sier at man bør ta ut bjelken fra sitt eget øye før man kritiserer splinten i sin nestes øye, noe som utlagt i klartekst betyr at det onde man kan se i verden er en refleksjon av det onde i en selv.

Kua gir oss melk og ost. Høna gir oss egg. Fra markens grøde høster vi årets avling og i skogen utvinnes tømmer. Regn og vind, jord og solens skinn. Så lenge livet vokser er det ingen nød. Alle får meningsfullt arbeid. Ingen behøver å sulte. Slik har det vært i mange tusen år. Så kom fremskrittet.

Pastorale fantasier er nesten alltid alt for idylliske. Selv det vanskelige fremstår som romantisk. Nesten ingen moderne mennesker har noen realistisk idè om hvor maten deres kommer fra og hva eksakt som må til for å fremstille det daglige kaloribehovet til Norges befolkning, noe i overkant av elleve milliarder kilokalorier (som skal utvinnes av et jordbruksareal på ti millioner dekar). 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Klimaforholdene i Norge gjør det i praksis umulig å overleve som vegetarianer uten at man støtter seg tungt mot industri og transportnæring. Det er et overklassefenomen. Vi behøver både fiskerier og utmarksbeitende kjøttdyr for å dekke kaloribehovet hos den norske befolkningen dersom matvareimport bortfaller som aktuelt alternativ. Dette er noe som kan (og sannsynligvis vil) skje i løpet av kort tid. Først vil vi kunne observere at prisene stiger kraftig på det internasjonale matvaremarkedet. Siden vil tilbudet for en stor del bortfalle. Det hjelper lite å ha penger når det ikke finnes noe til salgs.

På barneskolen lærte vi ideologiske sanger til jordbrukets pris. Kua mi jeg takker deg. Hva kua tenker, eller om den tenker, er uklart. Spiller det noen rolle? Vår nymoderne verden er utenkelig uten et sterkt mekanisert og automatisert jordbruk. Dersom vi bare hadde hest og menneskelig muskelkraft ville for det første mange flere bli nødt til å steppe inn for å få jobben gjort og for det andre ville alt bli absurd mye dyrere. Men slik var det for bare hundre år siden. Kanskje vil det bli slik igjen. For øyeblikket dekkes omtrent halvparten av det norske kaioribehovet gjennom matvareimport (i tillegg blir det importert mye dyrefor). Norsk jordbrukspotensiale blir underutnyttet. Prisene på det vi kan kjøpe fra utlandet gjør det ulønnsomt. I mellomtiden forvitrer det agrokulturelle kunnskapsgrunnlaget. Det vi ikke vet har vi ikke vondt av. 

Gresshoppesvermer drives fremover ved at de som er foran prøver å flykte fra de som kommer etter. Alle biologiske skapninger som tømmer ut det lokale næringsgrunnlaget går inn i en kannibalistisk fase. Det finnes rett og slett ikke noe annet å spise, så de kan velge mellom å flykte eller å gå løs på hverandre. Menneskehetens kannibalisme består i økonomisk utnyttelse. Slaveri. Mennesker blir holdt som husdyr og brukt til å få ymse typer arbeid gjort. Er man heldig blir man behandlet som en hund, det vil si som en “venn” (som allikevel må sitte når eieren sier sitt), men man kan også bli behandlet som ku eller høne. Alt dette er veldig organisert. Som det gamle ordtaket sier: Man kan gjekjenne skomakerens barn på at det er de dårligst skodde. En vanlig fagarbeider har sjelden råd til det han selv fremstiller i løpet av arbeidsdagen. Alt han kan produsere går med til å finansiere dagliglivet. Svært få i dagens Norge har råd til å ta seg tre måneder fri fra jobben, i den grad dette engang er tillatt i kontrakten deres. Sånn har det blitt, vi er for mange til å leve som jeger-samlere, eller engang som selvbergende jordbrukere. Vi er ved dette tidspunkt avhengige av at det finnes et organisert samfunn, fordi det eneste alternativet er økonomisk kannibalisme i frislepp.

Et av de viktigste punktene på sjekklista for å være en pretensiøs promp er at man ofte og helst i dårlig passende sammenhenger siterer Nietzsche. Han har jo fyrt av mange bredsider med kortfattede fyndord rundt “den menneskelige tilstand”, så det er mye å ta tak i. Det som ikke ødelegger meg gjør meg sterkere er for eksempel en fundamental sannhet om erfaringens natur (selv om det er mager trøst mens man opplever vonde og vanskelige ting). Gud er død er imidlertid hans mest beryktede (og for mange dypt sjokkerende) påstand, som i et ikke ubetydelig antall tilfeller har medført skadefryd når folk kan påpeke at det er vanskelig å si noe om Gud, men Nietzsche er definitivt død.

Hva han mente å påpeke var -naturligvis- noe mer enn teologisk polemisering rundt livsfunksjonenes beskaffenhet hos overnaturlige skapninger. Vi er alle barn av vår tid og i Nietzsches samtid skjedde det store endringer i samfunnet. Den moderne verden var i ferd med å bli født, men all sin teknologi, rasjonalitet og vitenskapelig analytiske holdninger til menneskelivet. Darwin, Freud og Marx var dominerende skikkelser innenfor den akademiske debatten. Det Nietzsche observerte var at den formen for metafysisk ekstase som i tidligere tider var en del av folkelig religion hadde blitt avviklet til fordel for “den rene fornuft” (man bør helst vite litt om tysk filosofitradisjon for å se hele bildet her). Han kalte det “drapet på Gud” og var sterkt fokusert på å undersøke betydningen av dette i forhold til det menneskelige sjelsliv.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Selv synes jeg det bare er to filosofiske tradisjoner som er verdt å undersøke og disse er henholdsvis den greske og den tyske. Resten er lite mer enn støy og søppel, med visse individuelle unntak. Bare idioter leter etter “nytteverdi” i filosofien. Det handler ikke om å finne svarene på livets mysterier men om å formulere bedre spørsmål. Hvis Nietzsche hadde levd hundre år senere ville han kanskje ha vært fan av Led Zeppelin men fordi hans tid var 1870, ikke 1970, festet han sitt håp til Richard Wagner. Tanken var at musikken ville fylle det hullet som “gudsopplevelsen” etterlot i sjelen etter at menneskene myrdet Gud. Under fremførelsen av musikkverker gis man anledning til å oppleve “henrykkelse” – i den forstand at man “mister seg selv” – og bli en del av et felles rituelt spill som i praksis handler om transcendental erfaring. 

Imidlertid var Wagner i teorien noe annet enn Wagner i praksis. Nietzsche kunne ikke observere det han lengtet etter å se i det pyntede og sedat stillesittende publikummet fra borgerklassen. Hans visjon var en rockekonsert. Han ville se et ekstatisk publikum, ikke et analytisk tenkende og lyttende sett med passive tilskuere som er på stedet like mye for å gjøre seg til for hverandre som for å nyte opplevelsen. Interessant nok er dette ofte også det fremste hatobjektet hos mange “nyere” teaterteoretikere, de vil at publikum skal oppleve noe med kroppen, ikke bare hodet. Alt det vi ikke forstår er per definisjon evig og endeløst, men også noe som kan erfares direkte gjennom religionen eller kunsten uten at våre rasjonelle sider blir blandet inn i det hele. Estetikken som prinsipp følger sitt eget sett med regler for engasjement. Det er fåfengt å forklare hva man elsker slik sett og enda mindre hvorfor. Hjertet vil ha det hjertet vil ha. Noen liker det ene, noen liker det andre. Til sist handler det om hengivelse.

Flyvertinnen sier det er ikke lov å ta med hunder på flyet. Fantomet svarer (med isrøst) det er ikke en hund, det er en ulv. Dermed burde den saken være ute av verden. Hvem har sagt at kognitiv dissonans ikke virker? Fantomet startet som eget tegneserieblad i Norge i 1964. Jeg vet ikke om det fortsatt blir utgitt. Jeg følte meg alltid skeptisk til hele konseptet men leste bladet allikevel, helt til langt inn på 80-tallet. Tegneserier var stort på den tiden. Alle leste dem og de ble byttet frem og tilbake.

Det er litt uklart hvor eksakt Fantomets hodeskallegrotte befinner seg. De sier Bengal men det er jo i India, mens man får et mer “afrikansk” inntrykk når man leser serien. Hvem vet? Det som uansett er klart er at serien først så dagens lys i USA i 1936 og det var mildt sagt andre tider den gangen. Fantomet var den første superhelten som brukte “skøytetrikot” (originalt var den lilla men i Norge ble den gjort blå) med underbuksa utenpå, men den fysikken som på dette viset ble tydeliggjort lignet mer på hva man kanskje forventer å finne hos en friidrettsutøver enn de anabole vanskapningene man tegner nå for tiden. Men nok om det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fantomet ville ikke ha funnet seg i det de planlegger i Kongo. Prosjektet handler om å rive den lokale regnskogen slik at man kan åpne opp for oljeboring i området. Stort mer motstrøms er det vanskelig å bli i dagens verden. De sier at Kongo har bruk for penger nå og velger å prioritere dette fremfor “å redde verden”. Foreløpig er de på det stadiet når man begynner å hente inn anbud på de blokkene for oljeleting som er lagt ut, men det er så langt uklart hvem som vil påta seg ansvaret for å få disse ugjerningene gjort. Equinor sier i en kommentar at de ikke har noen planer om å gå inn i området. Vi får se hva som skjer. Det finnes ingen mangel på skruppelløse mennesker i verden.

Et annet sted hvor gode råd begynner å bli dyre er i Storbritannia. Hele skithuset synker jevnt og trutt mens en følelse av angst, avmakt og økonomisk desperasjon biter seg fast i befolkningen. Mat. Bolig. Strøm. Prisene er ute av kontroll. Storbritannia hadde allerede et problem med forfallsområder preget av økonomisk og sosial slum og når distriktene nå har mistet all EU-støtte virker det duket for en retur til statusen som “Europas syke mann” fra før de meldte seg inn i 1973. Det er vanskelig å se noen farbar vei i noen som helst slags retning som har en lykkelig slutt. De kloke forbereder seg på minst ti år med forfall og ustabile forhold. Det er ikke usannsynlig at forfatningen vil falle og medføre både skotsk uavhengighet og irsk gjenforening. Vi får se. Det som foregår akkurat nå er aktiv politisk selvskading uten at det engang virker som noen har noe direkte å tjene på det. Kanskje en håndfull oligarker men ihvertfall ikke folket.

Hele poenget med penger er at det finnes en konstant etterspørsel etter mer av dem. Uansett hvor mye penger folk allerede har finner de alltids plass i lommeboka for enda flere. Sånn er det bare. Lik det eller ikke lik det, men selve motoren i våre moderne samfunn er folks daglige jakt på mere penger. La oss si at det på et slags gjennomsnittsnivå koster omtrent ti tusen kroner i måneden å drifte et individ i det norske samfunn – og da snakker vi bare om det aller nødvendigste. Følgelig er man på en eller annen slags måte nødt til å skaffe disse pengene slik at man kan betale seg gjennom de fortkommende livsnødvendigheter. (Tallet er forresten tatt ut av løse lufta og er alt for lavt for realistisk bruk, men ti tusen er enkelt å matematisere med så da blir det slik, for dette eksempelets formål.)

Vi kan betrakte penger som verdens mest populære produkt. Alle vil ha det og ingen får nok av det. De som føler at de alltid har litt i underkant av hva de egentlig behøver (som er det mest vanlige) fantaserer om hva de ville gjort dersom de hadde “nok” mens de som føler at de har nok penger fantaserer om hva de ville gjort hvis de hadde mer fritid. (Eller tid i det hele tatt, fordi det er ikke alminnelig å føle at man har nok penger før man kommer opp i femtiårene.) Det er ikke i seg selv spesielt vanskelig å bli rik, men det er ikke gratis. Det koster alt du har av tid, energi og opperksomhet i mange år, helt til du glemmer at det går an å leve på noen annen måte. Etter min personlige mening er penger både en genial oppfinnelse og det mest perverse mennesker noen gang har iverksatt. Genialt fordi et universelt betalingsmiddel som forenkler varebytte og annen transaksjonell atferd demokratiserer det økonomiske spillerommet, perverst fordi menneskenaturen fortsatt først og fremst drives av frykt og begjær. Vi er ikke halvguder, vi er aper som organiserer oss etter mønster av insektkolonier og kaller dette fremskritt. Problemet ligger ikke i pengesystemet som prinsipp men i hvordan vi har latt dette utvikle seg til å bli alle tings målestokk. I dagens samfunn spiller det mindre rolle hvordan man har skaffet penger, det som teller er at man har dem. Det finnes en tid for moral men denne tiden er ute hvis man sulter og fryser. Den er også ute når man har utviklet pengenarkomani, en slavetilstand som handler om en konstant og desperat jakt på penger “nok” til å finansiere en livsstil som er ute av kontroll.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Narkomani er sjelden noen fordel for den narkomane men det er svært bra for de som leverer denne tjenesten. Når kunden din er avhengig av deg kan du til en stor grad selv bestemme hva slags fortjeneste du skal ta ut. Når produktet ikke er prissensitivt, det vil si når det å ikke handle med deg ikke er noe aktult alternativ, betyr dette i praksis at du vil ta ut så mye som du kan uten å prise deg ut av markedet. Mat. Bolig. Strøm. Vi kan polemisere og snakke om noen slags “alternativ livsstil” hvor man omdefinerer alle sine behov og strukturerer livet på uvanlig vis, men bare et fåtall har slike privilegier. Nesten alle er nødt til å skaffe de tidligere nevnte ti tusen kroner hver måned bare for å holde det gående. C’est la vie. Den normale måten å skaffe penger er å ta en jobb hvor man får utbetalt en lønn som ikke bare dekker det nødvendige men som også finansierer en “toppøkonomi” hvor man føler at man har rimelig bekvem valgfrihet. Allikevel er det ikke mange som vil tåle mer enn to-tre måneder uten inntekt før problemene begynner å tårne seg opp. Under den nylige pandemien var det en nedstengningsfase hvor det fremkom mange interessante ting, fremst av dem “nødvendighetsyrkene” … særlig innenfor helsevesen, dagligvarehandel, transport og renovasjon, som også typisk tenderer mot å være lavtlønnede yrker, hvilket bare nok en gang beviser at jo mer nødvendig et yrke er for selve samfunnets fremdrift, jo lavere status har det. Det finnes ingen som jobber flere timer for lavere lønn enn de som gjør det mest nødvendige. Vi fikk kort fortalt en grell demonstrasjon av pengesystemets perverse aspekter. Hele opplegget er rigget til fordel for de som strengt tatt ikke gjør noe produktivt arbeid, de bare manipulerer systemet til sin egen fordel. Når ingen går på jobb finnes det heller ingen de kan snylte på og hele “tjenestesektoren” kollapser under sin egen vekt.

For drøyt tyve år siden bodde jeg i Barcelona en stund. Spansken min var ikke særlig god på den tiden så jeg leste britiske (noen ganger norske) aviser som jeg kjøpte på Las Ramblas. Det var to personer (egentlig mange flere, men det er bare de to som gjenstår) på den tiden som var nye ansikter i en slags verdenskulturell sammenheng og disse var henholdsvis Vladimir Putin og JK Rowling. Begge har senere vist seg å være drittsekker i verdensklasse, men den gangen hadde jeg et optimistisk syn på hva de representerte. Rowling fordi jeg syntes det var artig med en forfatter som lyktes i jobben etter å ha strevd på et eksistensminimum i mange år (selv om jeg ikke personlig liker “fantasy” sjangeren, jeg liker ikke engang Tolkien) og Putin fordi jeg syntes det var på tide at Russland fikk en leder som hadde en edru fremtoning.

Hva vil det si å være en “ekte mann”? Dette er ikke et spørsmål som har opptatt meg mye siden tidlig på 80-tallet, som sammenfalt med de sene tenårene mine, men det var og er et spørsmål som mange forholder seg til på ulike vis, siden det synes å være en alminnelig tanke at “et menneske med pikk” ikke er noen holdbar definisjon. Det finnes forventninger ut over det å være penisinnehaver. Noe psykologisk, eller muligens noe moralfilosofisk, det handler uansett om et sett med ganske vage standarder som i sum total ender med at man i det praktiske liv blir betraktet som “en av gutta” og dermed oppnår respekt som “mann” … noe som synes ganske viktig når man er 18-20 år gammel og skal prøve seg i det virkelige liv for første gang. Det livet man ser fremover mot består jo mest av rykter før man selv har vært på stedet og undersøkt saken, så kan man siden tro eller ikke tro på det man hører, det er uansett et faktum at folk ofte sier ting som “han er ingen ekte mann” om noen som ikke holder mål i forhold til ymse slags sannhetens øyeblikk når det materialet man er laget av skal prøves ut, enten man der og da forstår dette eller ikke. Man vil uansett opparbeide seg et rykte. Det sosiale området handler mye om hva folk tror om deg. Hva slags tillit og tiltro de synes du fortjener. Slike ting. Standardene varierer med lokale forhold rundt om i verden men det finnes definitivt kulturelle koder som regulerer hva man oppfatter som en “ekte mann” og atferd som avviker sterkt fra dette vil medføre at folk oppfatter deg som tvilsom og de vil dermed behandle deg annerledes enn om du oppfyller alle punktene på den kulturelle sjekklista for å være “en av gutta”.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Hva som er galt med Putin virker ikke som et tema verdt å diskutere. Den jævelskapen han har satt i gang i Ukraina kan bare ende med Russlands totale kollaps. Eller for å være mer eksakt: Russisk imperialisme må avvikles en gang for alle. Det er sant at de ikke er det eneste verdensproblemet i denne dystre kategorien men det er de som er problemet akkurat nå. Heldigvis er det ikke min jobb å finne veien ut av denne stupide labyrinten av løgner og “historisk ambisjon” men i den grad det finnes noen snarvei så handler denne om å avsette Putin og starte forhandlinger om krigsskadeerstatning og øvrige betingelser for å normalisere situasjonen. Russland er ikke mer eller bedre tjent med det som skjer enn Ukraina. Ikke på kort sikt og særlig ikke på lang sikt. Det å krige om territorium er ikke mer sosialt respektabelt enn å fise i heisen. Uansett hva slags rykte du hadde før dette skjedde så er det dette du vil bli husket for i ettertid. Hvilket bringer oss til hva som er galt med JK Rowling. Det finnes to typer litterær suksess. En som handler om å bli husket av evigheten og en som handler om å være stor i sin samtid. Noen oppnår begge. Selv kan jeg naturligvis ikke si noe om fremtiden uten å spå og som alle vet er fremtiden det aller vanskeligste man kan spå om, så jeg feiger ut og sier at JK Rowling har blitt en så stor forfatter som noen rimeligvis kan forvente å bli hva gjelder leserantall og internasjonale horder av fans som rollespiller Harry Potter, sover i kø for å skaffe seg det nyeste og heiteste, og så videre. Hun er tungt etablert som “navn” og hun er også milliardær – i pund – på grunn av salgstallene. Uansett hva hun skriver vil det bli solgt i millionopplag. Men, som Putin, vil hun bli husket av historien som bare en drittsekk. Hvorfor? Fordi hun har valgt å dø på den haugen vi kaller trans-ekskluderende radikal feminisme (TERF). Kort fortalt handler det om å definere begrepet “kvinne” ut fra en slags biologisk mystisisme som fokuserer på reproduksjonsorganene – i praksis det samme som å definere menn som “mennesker med pikk” – heller enn å vurdere kvinnerollen som et element innenfor kulturen. Din kvinnelighet sitter i fitta, ikke i hodet, og ihvertfall ikke i atferden din.

Jeg må tilstå at jeg egentlig aldri har filosofert over hva det vil si å være en “ekte kvinne” siden dette virker å ligge langt utenfor mitt fagområde. Jeg er jo uansett ikke noen kvinne … og når det kommer til “kvinnetype” er det vanskelig å tyde min personlige historie på området kjæresteri. De har vært tildels veldig forskjellige, så jeg kan bare konkludere med at jeg tiltrekkes av “personlighet” mer enn “type”. Og som vi alle vet blir personligheter bare mer og mer forskjellige jo nærmere vi studerer dem, selv om det naturligvis er enkelt å stille opp en sjekkliste for hva som må foreligge for at vi skal oppfatte folk som “ekte” menn eller kvinner. Uansett er det vi ser på litt avstand nesten alltid noe annet enn det vi finner når vi etablerer et personlig forhold, enten dette er som venn, eller seksualpartner, eller hva som helst annet slags personlig forhold det går an å ha til noen. (Som man ser, jeg stiller meg skeptisk til begrepet “upersonlig sex” og oppfatter dette mer som en form for personlig kontakt som ikke inkluderer de mentale og emosjonelle delene av personen.) Uansett må det sies at blant alle de mennesker jeg påtreffer i den vanlige sosiale hverdag så skjer det nesten aldri at jeg opplever kjønnsorganene deres som aktuelle områder å utforske. Hvis de ser ut som menn og kaller seg menn så er dette nok for meg. Siden kan jeg i mitt stille sinn mene det ene eller det andre om atferden deres, i forhold til “standarden”, men hva de har i trusa er for de fleste formål noe abstrakt. Ikke noe jeg ønsker å berøre verken som tema eller i fysisk forstand. Noen ganger møter man hva som åpenbart er “menn i kvinneklær” (eller det motsatte) men de få gangene dette skjer opplever jeg det ikke som støtende, ubehagelig eller personlig fornedrende på noen måte å bare forholde meg til hvordan de ønsker å bli tiltalt. Ikke minst fordi dette er mest praktisk. Det er jo for fanden ikke mitt problem å regulere atferden til voksne mennesker, eller andres barn for den saks skyld. Behøver jeg å forstå folk for å forholde meg til dem? Nei på ingen måte. Og dersom de siden oppfører seg på måter jeg ikke ønsker å assosieres med er det også mer praktisk å bare fjerne meg selv fra bildet enn å starte et prosjekt for atferdsendringer hos mennesker som ikke er meg selv. 

De lærde strides til en viss grad over spørsmålet om matematikk er en oppdagelse eller en oppfinnelse. Har naturen en matematisk struktur eller er dette noe som ligger i måten vi observerer ting? Det vi kan si med sikkerhet er at uansett matematikkens opprinnelse så er dens anvendelse grunnlaget for all menneskelig logikk. De som liker litt vitenskapssladder er sannsynligvis informerte om det menneskelige dramaet rundt “Principia Mathematica” og dets endelige konklusjon: Det finnes ikke noe fast fundament for matematikken. Alt henger i løse lufta. Eller sagt på en annen måte: All menneskelig tenkning eksisterer uavhengig av hva som finnes i naturen. Vi kan ikke kjenne “tingenes egentlige natur”, bare de aspekter vi kan observere. Følgelig kan vi heller ikke si noe sikkert om “virkeligheten”, bare hva vi tenker om den.

Vi skal ha dette i mente når vi vurderer hvor sårbare vi er for manipulasjon. 

Det vi kaller ligninger (eller likninger) handler om likhetstegnet. Si for eksempel 2a = b som gir b = 4 dersom a = 2, og så videre. Med rene ord sier vi her at det som befinner seg til venstre for likhetstegnet ligner på det som befinner seg til høyre. Siden kan vi komplisere dette til en nærmest hvilken som helst grad så lenge det vi tilfører ligningen har den samme verdi på begge sider av likhetstegnet. Vi kan utbrodere med førti-femti tall på hver side, helt til det ser fullstendig ubegripelig ut for alle andre enn de som har en høyere utdannelse innenfor matematikk. Spørsmålet er hvorfor vi ønsker å gjøre noe slikt. Alle som har lært noe som helst om ligninger vet at veien til forståelse ligger i å forenkle ligningen så mye som mulig, helt til det fremkommer ikke-reduserbare tall og symboler (som i vårt eksempel 2a = b ender med 2 = 2). Svaret på hvorfor noen ønsker å komplisere ligningene handler om å kontrollere informasjon. Vi forenkler det vi ønsker å forstå mens vi kompliserer det vi ønsker å kontrollere. Poenget med dette er at når noe fremstår som “for vanskelig å forstå” er sjansen stor for at de fleste av oss ikke engang prøver, vi bare aksepterer den matematikken som blir presentert.

Hvilket leder oss til det berømte karbonfotavtrykket. Ganske kompliserte saker, men vi oppfatter det som “rom for handling” hvor de fleste av oss har anledning til å “gjøre noe” med det som oppfattes som et eksistensielt problem. Kildesortering, gjenbruk, sparetiltak. Det er mye å ta tak i … for de fleste av oss som lever i rike land har et forbruksmønster som ikke ligner grisen. Eller det ligner grisen? Poenget med hele propagandakampanjen er uansett at ansvaret for klimaproblemene skyves over på forbrukersiden mens de som faktisk skaper problemene får holde på som før. Det appelleres til forbrukernes skam, skyldfølelse og sosiale angst. Du er en synder. Det skapes et inntrykk av at det er forbrukerne som må ta regningen for å rydde opp i hele denne suppa mens de som høster profitten av det hele skal holdes sakesløse. Det som utgjør ligningen i dette bildet er “hele folket i arbeid = de rike blir rikere”. Når det siden påpekes at det å gjøre de rike rikere er selve grunnlagsproblemet i forhold til klimaet blir denne ligningen komplisert på en slik måte at “hele folket” blir nødt til å gjøre enda mye mer for at “de rike” skal kunne beholde sine komfortable fortjenestemarginer. I stedet for å ta de politiske grep som må til for å for eksempel redusere bruken av plastemballasje søker man å bevisstgjøre forbrukerne slik at de skal vaske plasten og levere den til gjenbruksstasjon. Dermed “skjer det noe” og alle er fornøyde. Ønsker man ytterligere helligdom for seg selv kan man kaste seg inn i kampanjer for å øke gjenbruken, redusere mengden matavfall, og så videre. På slikt vis kan man oppnå en varm og selvtilfreds følelse av at man er en miljøforkjemper som representerer selveste Moder Jord og større heltemot kan ingen forlange.

Det norske skoleverket klarer på en subtil måte å gjøre Ibsen forhatt ved å eksponere skolebarn for dypt psykologiske tekster de ikke har noen forutsetning for å forstå. Allikevel er han en historisk skikkelse alle synes de kjenner på et slags vis. Resten av verden betrakter Ibsen som modernismens far og ved siden av Shakespeare den viktigste dramatiker som skrev for teateret. “Et dukkehjem” – altså ikke selveste dukkehjemmet, men bare ett av mange – er det mest fremførte skuespill i verden. Selv bodde Ibsen i mesteparten av sitt produktive arbeidsliv utenfor Norge, men i en slags dialog med den dansk-norske kuturkrets som han tilhørte fra sine utenlandsbaser i henholdsvis Tyskland og Italia. Var Ibsen “typisk norsk”? Det er uråd å si. Vi kan anta at det var slik han ble oppfattet i utlandet (og forsåvidt fortsatt blir) men i praksis var han det man kaller en verdensborger og saksmaterialet hans var mer for typisk menneskelig å regne enn spesielt orientert mot “det norske”. 

Som mange andre norsker synes jeg det er interessant å se hva utlendinger tenker om Norge og “det norske” så i sakens anledning så jeg på et videoklipp laget av en franske som hadde tittelen “Problemet med Norge”, mest kanskje av nasjonalmasochistiske årsaker, for å høre om vedkommende problem er det samme som jeg selv ser. Det var det ikke. Skaperen av filmsnutten var åpenbart opptatt av veier og samferdsel så han konkluderte etter mye om og men med at det er vanskelig å bygge veier i Norge, noe som ikke oppleves som banebrytende ny informasjon for noen som bor her, men poenget med at infrastrukturelle forhold dikterer det lokale kostnadsnivået er allikevel mottatt. Bananer er dyrere i Tromsø enn i Toulouse. Noe som var mer interessant å høre er at det per år foretas 30 millioner flyreiser i Frankrike mot 20 millioner i Norge. Vi flyr mer innenlands enn nesten alle andre europèere. Ikke som noen tror fordi vi har så jævlig mye fjell her – gjennomsnittshøyden i Norge er 400 meter mens den i for eksempel Spania er 600 meter – men fordi så snart man beveger seg utenfor regionen rundt Oslo er det dritlangt å reise nesten uansett hvor man skal. Man kommer seg ikke til Kirkenes sånn helt uten Widerøe. Som fransken sa, Norge nord for Trondheim er mest for et helt annet land å regne. Langt, smalt og knudrete. Snarveien går gjennom Sverige. Med mindre man søker en imponerende naturopplevelse er det bedre å ta ruta langs Østersjøen hvis man skal kjøre for eksempel fra Oslo til Hammerfest, som i avstand og kjøretid er omtrent det samme som fra Oslo til Malaga.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Turisme som vekstnæring er i Norge begrenset av prisnivået. Alle blir sjokkerte over hvor dyrt alt er og for eksempel bobilturister anbefales på det sterkeste å bunkre så mye som mulig i Danmark eller Sverige før de kommer hit. Imidlertid må man gjøre det man må hvis man bor i Skrukkefjord og alt man har å selge er en fin foss og noen krevende vandreruter i den lokale fjellheimen. Det finnes et segment innenfor turismen som handler om spesielle opplevelser mer enn det å sy sammen en finansielt forsvarlig familieferie … og det er disse som søker seg til Norge. Visse særlig kjente attraksjoner som Besseggen og Preikestolen, for ikke å si Lofoten, har i de senere årene tiltrukket seg så mange turister at de innfødte ikke lenger synes det er like stas som før i tiden å oppsøke noen av disse stedene, men det er naturligvis bra for guider som snakker fem språk og som kan ta seg betalt for å lose en gruppe søringer som har investert en million i kamerautstyr men bare en hundrelapp i fottøy. (En gang jeg kjørte fra Tuddal til Rjukan stanset jeg ved kiosken nedenfor Gaustatoppen og havnet i samtale med noen tyskere som jeg frarådet sterkt å gå opp til toppen i sandaler. Du har ikke lyst til å skade ankelen der oppe, et cetera.) Et problem med Norge som han fransken i den filmen overhodet ikke nevnte er at naturen her er pen men dødelig farlig. Særlig oppi høyden kan det i løpet av få minutter bygge seg opp et uvær som tar livet av deg hvis du ikke vet hva du driver med. Sånt har skjedd selv med lokalkjente folk. Jo lengre nord jo mer psykotisk ustabile blir de lokale vær- og klimaforholdene. Dette er ingen spøk. Bare spør han som skulle sykle fra Alta til Nordkapp i “gråvær”. 

Inkaenes undergang handlet mest om borgerkrigen mellom Atahualpa og Huescar. Los Conquistadores var bare en brikke i det politiske spillet og Francisco Pizarro var bare en fattig bondegutt fra Extremadura som ønsket å gjenta det hans slektning Hernan Cortez hadde fått til i Mexico noen år tidligere. Tilfeldighetenes spill var imidlertid til Pizarros fordel og slik endte Inkariket. Men før inkaene kom på banen hadde det vært mange andre høykulturer i Peru, gjennom flere tusen år, like langt tilbake som noe man finner i Egypt eller Mesopotamia. Dagens Peru er ikke like akterutseilt som de to andre på den sosialøkonomiske fronten men det finnes mye “rom for forbedring” også der. Per øyeblikket holder “store hatt” Pedro Castillo fortsatt på presidentembedet men hans stier er kronglete, som de noen ganger er i Sør-Amerika. Men nok om det.

En dokumentarfilm om kulturer fra før inkaenes tid i Peru viste noen bilder av gamle strukturer mens kommentatoren påpekte at her ofret de jomfruer til gudene sine … som om dette er noe folk gjør. Vi snakker jo om morbide ritualdrap med politisk vinnings hensikt. For meg personlig ligger det smått sjokkerende i at de ikke er sjokkerte og frastøtte av slike handlinger, de tvert imot omfavner disse gamle kulturenes bisarre tildragelser og forklarer dem med noe slags sentimentalt vås om at “det var dette de trodde på” … i stedet for å si det som er sant, at det var slik de lokale makthaverne den gangen terroriserte sine undersåtter til lydighet overfor programmet. Min personlige teori er at de gjør dette innenfor et underforstått tankeunivers av annerledeshet, at disse gamle kulturene ikke er mennesker som oss, med de samme tanker og følelser, ønsker og fryktkomplekser. Det er sant at de bygget imponerende strukturer og dannet en “stat” som eksisterte i en viss tid, men det er også sant at de praktiserte et aldeles usannsynlig fratøtende terror-regime mens de holdt det gående. Det ene unnskylder ikke det andre. Men toppen av latterlighet er å tenke at hvordan dette fremstilles har noe å si fra eller til for hvordan man oppfatter dagens peruvianske stat og befolkning.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det sies at journalisme er det første utkast til historieskrivning. Idealet er å beskrive det man kan observere uten å henfalle til føleri, moralisering eller spekulasjon. Dette er vanskelig og tildels farlig å få til mens ting pågår og aktørene ennnå lever … men det bør være rimelig greit fem tusen år senere. Det er ikke nødvendig med poetiske omskrivelser av fakta eller “forståelse” for den kulturelle konteksten. Drap er drap. Om det skjer i dag eller i steinalderen er det akkurat den samme type overgrep og de har alltid en “forklaring” på hvorfor de synes dette er nødvendig. Dette er ikke i og for seg selv interessant. Det kuriøse ligger i hvordan vi – som betraktere fra avstand – forholder oss til overgrepene. Jeg assosierer litt til den morbide fascinasjonen mange har for de psykologiske forholdene som frembringer lystmordere, som kan være mer eller mindre rituelle med oppleggene sine. For eksempel er det langt mellom kriminalromaner i dag som ikke inneholder noen slags utspekulert jævel av en seriemorder, gjerne også en eller flere etterforskere som lider av psykiske problemer eller alkoholisme. Livaktige skildringer av grove overgrep regnes som god fisk og sekunda ikke. Det er noe vagt pornografisk over det hele. Mennesker med i bunn og grunn kjedelige liv hengir seg til fantasier om tortur og drap, utført av det ene eller det andre skakkjørte individet, som kan være purk eller skurk, alt ettersom. Senere ser vi på fjernsynet og tar inn nyheter fra en stadig mer dystopisk virkelighet med politisk ekstremisme og klimaproblemer.

Krisa har kommet. Igjen. Eller rettere sagt, WHO (må ikke forveksles med bandet) har erklært at spredningen av apekopper er et kritisk medisinsk problem på verdensbasis. Hva skal man tenke? Folk har jo glemt pesten fra i fjor, i den grad de overhodet trodde det var noe virkelig. Alle kjenner en covidiot, folk som ikke skulle ha noen vaksine men som var helt klare for å bruke rumpemedisin beregnet på hest. Sic transit gloria mundi.

Dersom “barndommen” er alt du kan huske fra før du begynte på barneskolen så ble min tilbrakt i andre halvdel av 60-tallet. Det er skrekkelig lenge siden, men jeg kan huske at to av de mest skremmende tingene som fantes var det å gå til tannlegen og det å få sprøyte. Som barn vet man jo strengt tatt ingenting om noenting men man ser hvordan de voksne oppfører seg og innretter seg deretter. Hvem liker å få sprøyte? Riktignok har jeg senere i livet, på sykehusets postoperative avdeling, personlig bevitnet at folk har tigget om å få smertestillende sprøyte, men jeg antar at dette må betraktes som en unntakstilstand. I utgangspunktet er det vel bare narkomane som forbinder noe positivt med sprøyter. Muligens også diabetikere. Det er både drastisk og invasivt å stikke en nål inn i kroppen for å sprøyte inn noe slags jævelskap.

Hvilket bringer oss til begrepet tillit. Foreligger det en tillitskrise innenfor helsevesenet når en stor andel – mange tusen – av befolkningen ikke har tillit til verken kompetansen eller intensjonene hos norske helsearbeidere? Kanskje er det så enkelt som at de har sprøyteskrekk men at de ikke klarer å se seg selv i speilet som voksenpersoner med psykiske problemer så de konstruerer en kompleks fantasi om hva som “egentlig” skjer hvor de selv har en mer heltemodig rolle i det hele. Dette virker som den mest rimelige forklaringen … men det hjelper strengt tatt ikke når problemet består i at de saboterer vaksineprogrammet. Hva som motiverer dem er egentlig sekundært.

Upassende som det kanskje er i en slik sammenheng skal jeg allikevel sitere bibelen på at den som sår vind skal høste storm (med en kryssreferanse til et annet bibelsted som sier at den som sår i sitt kjød skal høste fordervelse av kjødet) og si at den stormen som skal komme er mer som en flau fjert enn de apokalyptiske tildragelser de litt mer ville i blikket fantaserer om. Dødeligheten av covid har – ikke overraskende – jevnt over vært svært mye høyere blant de uvaksinerte. Det samme er naturligvis også tilfelle for ikke-dødelig utgang men med andre typer ettervirkninger, såkalt lang covid. Det hersker uansett ingen tvil om at mye uaktsomt drap (og selvmord) har fulgt i kjølvannet av de antimedisinske kampanjene vi har observert på natt. Mange har snakket om en pandemi av desinformasjon men menneskelig galskap var allerede noe endemisk. Uansett hvor fjernt noe virker for et normalt fornuftig menneske så vil man uten tvil finne støtte for det et eller annet sted på nettet.