APECALYPSO

Karriere er et livsløp, en løpebane eller et yrke, særlig med rask forfremmelse til gode og ansette stillinger. Å gjøre karriere er å gjøre det bra i yrkeslivet.

(Store norske leksikon)

Man hører folk snakke om egoisme, materialisme og psykopati, men det egentlige problemets navn er ambisjon. Late mennesker er ikke noe stort samfunnsproblem. De gjør jo ingenting, eller ihvertfall ikke noe mer enn hva de absolutt må, det er de ambisiøse og handlekraftige som steller istand all elendigheta i verden. Da mener jeg ikke faglige ambisjoner – la oss si for eksempel et ønske om å bli så flink til å spille piano eller spikke fine møbler som talentene dine tillater – men den formen for posisjonsorienterte og “politiske” ambisjoner som ble parodiert i fjernsynsserien Game of Thrones og som mildt sagt har dratt med seg mye jævelskap oppigjennom menneskehetens historie.

Illustrasjonen ovenfor er plakatkunst skapt i forbindelse med Shakespeare-stykket “Macbeth” — som i det minste fanger opp dynamikken i forholdet mellom sjølen og sjøla som trønderne ville sagt, men etter min mening er de hallusinatoriske skildringene av trolldom og skjebne som flyter i bakgrunnen til enhver tid de mest engasjerende deler av Macbeth. Imidlertid er disse formodentlig mye vanskeligere å fange opp i et typisk plakatspråk, så da blir det som det blir. De som kjenner stykket vet jo at disse elementene er der, så de ser det kanskje i det stive blikket hos sjølen, mens de som ikke kjenner det i det minste ikke får et helt galt inntrykk av handlingsløpet. Sjøla er jo en viktig karakter i dramaet. Hennes bidrag til den generelt onde stemningen blir etablert fra og med vårt første møte med henne.

Når og hvis “selvhevdende” ambisjon foreligger i et individ må vi etter min mening karakterisere det som et patologisk trekk. Tvangsatferd som kan ligge i somatiske forhold – for eksempel hjerneskade eller hormonforstyrrelser – men som mest sannsynlig har sin forklaring i noe psykologisk: Pasienten har noe slags bunnløst hull i sjelen som krever stadig flere og kraftigere “kicks” — altså ikke ulikt den atferden man typisk finner hos narkomane og andre som har problemer med “avhengighet”. Det hjelper ikke at samfunnet har en tendens til å glorifisere og romantisere denne typen psykopati, når og hvis den foreligger i sin “høyt fungerende” form som personlig (eller sosial) ambisjon. Dette til tross for hvor latterlig enkelt det er å trekke opp linjer mellom årsak og virkning når det kommer til konsekvensene av menneskelig ambisjon, først og fremst forgiftning og forsøpling av miljøet vi alle må leve i og med, sekundært i form av alskens personlige tragedier som ligger og dupper i kjølvannet av den økonomiske supertankeren.

Problemet med mennesket som art og skapning er at våre biologiske overlevelsesinstinkter er kleptoparasittiske av natur, det vil si at vi er svært versatile omnivorer som evner å finne oss til rette under nærmest enhver type natur- og klimaforhold som finnes på denne planeten, motsatt for eksempel svært spesialiserte dyr som bare kan eksistere under slike og slike biologiske betingelser. Menneskets naturlige propensitet er å utnytte alle muligheter vi klarer å pønske ut med de store hjernene våre, inkludert det å holde andre dyr i fangenskap – noen ganger også andre mennesker – slik at vi kan utnytte dem på ymist vis. Sånt oppstår “av seg selv” i vår art på grunn av at de naturlige instinktene våre går i retning av hensynsløs opportunisme, særlig når vi settes under press. Spørsmålet er bare hva slags pressmidler som trigger “de verste sidene” av mennesker. Hva er det som gjør oss til snyltere? Når og hvorfor blir vi kannibaler? Dette er ikke så sjeldent som man kanskje ville ha håpet på når vi studerer det synderegisteret vi graver opp innenfor arkeologien. Vi vet ikke hva de tenkte og trodde men vi vet at de samme merkene etter slakting dukker opp på beinrester etter såvel mennesker som andre dyr, deponert i de samme avfallshaugene ved den samme tid. Hva skal vi tenke? Det er en tynn sjanse for at de ikke faktisk spiste andre mennesker, kanskje de “bare” skar kjøttet av beina til de døde som en del av den lokale begravelsesskikken, siden har alle beinrester på funnstedet blitt mikset sammen på grunn av oversvømmelser og andre naturkrefter, men denne sjansen blir litt vel tynn når vi ser at de har knust knokler for å hente ut beinmargen. Den forklaringen som krever færrest akrobatiske krumspring i tenkamentet er at det var kannibalisme.

Det er litt viktig å aldri glemme at det er ikke særlige personegenskaper som skiller de onde fra de gode, det er handlinger. Relativt sett har vi alle den samme menneskenaturen, gi eller ta noen genuint hjerneskadde individer som har mistet all kontakt med virkeligheten. Det vi typisk har henvist til som generelt bevismateriale for menneskers evne til å gjøre jævlige ting de siste åtti årene er begivenhetene som fant sted under Den andre verdenskrig. Det var ikke “noe i vannet” som frembrakte nazismen med alle sine ugjerninger, det var den samme gamle leksa om mennesker og ambisjonene deres. Alt kan spores. Alt kan forstås. Imidlertid må vi trekke oss helt tilbake til biologien for å forstå de verste tingene mennesker gjør, mot hverandre og mot resten av verden. Sånn er den kleptoparasittiske apens natur. Har vi evnen til å styre disse tingene? Ja naturligvis. De fleste får det til uten store problemer. De velger å leve innenfor en etisk horisont hvor identiteten deres ikke tillater horribel atferd. Selvbeherskelse kaller vi dette. Uten tvil den viktigste sosiale egenskapen vi har. En av de sangene som stadig brukes i diverse krigsfilmer er “Gimme Shelter” med Rolling Stones. Den mest siterte linjen derfra er den om hvordan krig ligger bare et avfyrt skudd unna deg, uansett hvem du er og hvor du befinner deg. (“War, children, is just a shot away.”) Plutselig dukker det opp noen som begynner å avfyre skudd — og da befinner du deg i “krigen” akkurat der og da, med all den risiko dette innebærer, selv om  situasjonen eventuelt raskt kommer under kontroll. Sånt skjer hele tiden.

Alle har hørt om Auschwitz men færre kjenner til Sobibor, Majdanek, Chelmno, Belzec og Treblinka; sistnevnte den mest “mystiske” av dem alle, siden hele anlegget ble revet ned og planert ut før tyskerne trakk seg tilbake fra Polen, eller Generalguvernementet som nazistene kalte det. Treblinka var ingen leir i den forstand. Det var et rent drapsanlegg. De som kom hit med tog ville typisk være døde i løpet av en times tid, deretter ble likene deres stablet lagvis med ved i store brenngroper, dynket med bensin og brent. Tallene er noe usikre men rundt 1,2 millioner mennesker ble myrdet her i løpet av det drøye året anlegget var i drift. Bare åtti overlevde å bli sendt hit, fordi vaktmannskapet beholdt noen menn i live en stund for å gjøre grovarbeidet med å bære likene ut fra gasskammerne og stable dem i brenngropene. Noen av disse greide å flykte etter et opprør (som ellers også medførte at anlegget ble nedlagt og revet). Det er i hovedsak derfor vi har noen beskrivelser av Treblinka overhodet.

Dessuten finnes et knippe fotografier, blant annet av de skyene med tykk, svart røyk som konstant lå over denne skogen. Treblinka var et så fælt sted som noe noen har skapt noensinne, til en slik grad at det er vanskelig å begripe. Kanskje er det selveste verdensmesteren. Altså det verste menneskeheten så langt har greid å få til. Treblinka ligner ikke Auschwitz. Det finnes ingen historier fra dagliglivet i Treblinka. Det er et taust sted, uten ruiner eller andre spor etter det som skjedde. Minnesmerker har blitt oppført siden, men bortsett fra dette er det ikke noe som ser ut som noe spesielt. Det er bare en skog. Hele affæren har noe nesten absurd over seg. Aktion Reinhard – som Treblinka var en del av – ble iverksatt etter at sikkerhetssjefen i SS, Reinhard Heydrich, ble drept i et attentat. Poenget var å drepe så mange som mulig så raskt som mulig, uten å kaste bort ressurser på å drifte et leiranlegg med fasiliteter for å oppbevare folk over tid, annet enn de par hundre slavearbeiderne man beholdt i live for å lempe lik, samt naturligvis vaktmannskapene. Treblinka var et veldig effektivt sted.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Vi kan fokusere på detaljene i dette bildet – for sjokk og avskrekkelse – eller vi kan studere det på langt hold, som en del av menneskeheten vi helst ikke bør glemme. Hvorfor ville de drepe alle jødene? Ikke var det bare dem heller, det såkalte Program T4 for ufrivillig eutanasi ble jo innstiftet allerede på 30-tallet — men da først innrettet mot handicappede og pleietrengende som nazistene mente utgjorde en netto kostnad for samfunnet uten at de hadde noen slags nytteverdi, så avliving virket fornuftig. Til dette formålet brukte de innledningsvis “gassbiler”, det vil si lastebiler med et tett rom bak hvor man kunne stue inn et antall mennesker, før man forseglet rommet, stakk en slange fra eksosen inn der og lot bilen gå på tomgang en stund. Det samme prinsippet ble brukt i Treblinka, bare med en brakettmontert sovjetisk tanksmotor til å produsere dieseleksos nok til å raskt fylle gasskammeret og drepe de rundt tusen menneskene av gangen man tok livet av i en arbeidsøkt. Hvorfor de ikke brukte blåsyregassen Zyklon B også i Treblinka er ukjent for meg, men det fantes sikkert noe regnskapsmessig i bunnen av beslutningen. Jeg tror det er i Majdanek de har et intakt gasskammer fortsatt stående. Man kan gå inn der og studere de prøysserblå – en staselig sjattering av blåfarge som produseres på samme base som drapsgassen – skjoldene på veggen. Det er fysiske spor etter Zyklon B. Noen reagerer veldig sterkt på dette. Virkeligheten slår dem i ansiktet. Egentlig planla nazistene å totalt fjerne alle spor etter leire som var til “spesielle formål” – utryddelse av store mengder mennesker – men dette lyktes dårlig. Mye infrastruktur står ennå. Dog ikke Treblinka.

Før de begynte å bygge gassbaserte drapsanlegg i 1942 fantes det vi kaller geværkulenes holocaust — som tok livet av omtrent en halv million mennesker, men som medførte stor psykisk slitasje på mannskapet. Det hele kulminerte med at Heinich Himmler ble fysisk syk av å selv overvære en økt med massedrap ved skyting, så han beordret “noe som vil skape større avstand mellom personalet og jobben” og den tidligere nevnte Reinhard Heydrich tok initiativet til den metoden nazistene senere er særlig kjent for. Akkurat denne Heydrich var en virkelig fæl fyr – senere ofte beskrevet som “den mørkeste karakteren i det nazistiske persongalleriet” – men som en hovedregel beskrev alle vitner på den tiden at det mest provoserende med nazistene var deres alminnelighet. Hva forventer man av folk som har vært med på å organisere indistrielt massemord av millioner? Bør de ikke være “annerledes” på noe slags vis? Fanatiske, ondskapsfulle, demente … noe. Men det var de jo ikke. Et overveldende flertall av alle nazister var helt vanlige besteborgere. Psykoer fantes, men dette var ikke det typiske. De fleste var akkurat som alle andre. Som deg og meg og Titten Tei. Man kunne ikke “se noe på dem”. De var for det meste saklige og rolige under avhør. Alle forklarte at “de handlet under ordre” i en kontekst hvor det å ikke adlyde ordre ikke var noen aktuell mulighet. For ikke lenge siden falt dom i det som sannsynligvis må være den siste straffesaken etter denne elendigheta, men det går ikke an å si at “saken er avsluttet” eller at ting har blitt ryddet opp. Alt som skjer er at vi snart har mistet alle som hadde noen form for personlige erfaringer fra Den andre verdenskrig. Hva betyr dette? At andre må fremføre disse minnene med andre metoder.

Propensitet (via engelsk propensity fra latin propensio = «hang, tilbøyelighet») kan forstås som «virkeliggjøringspotensialet» til en hendelse, og er en tolkning av sannsynlighet som en objektiv fysisk størrelse. Forslaget om å tolke sannsynligheter som propensiteter går tilbake til Karl Popper, men lignende tanker finner man allerede hos Charles Peirce.

Popper brukte begrepet propensitet for å referere til det iboende «virkeliggjøringspotensialet» (eller «tilbøyeligheten til å skje») som mange naturlige prosesser har: Noen hendelser skjer ikke med ren nødvendighet, men med en viss sannsynlighet, som enten virkeliggjøres eller ikke. Menneskelig aktivitet kan påvirke slike propensiteter (dvs. bidra til mulige hendelsers virkeliggjøring), mens andre er helt uavhengig av menneskelig inngripen (f.eks. radioaktivt henfall). Virkeliggjøringa av en slik hendelse avhenger av egenskapene av de involverte objektene (f.eks. om en spillterning er ideal) og rammebetingelsene (f.eks. beskaffenheten til underlaget som terningen kastes på).

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Popper innførte propensitetsbegrepet opprinnelig fordi han lette etter en objektiv tolkning av kvantemekanikken (som alternativ til den subjektivistiske København-tolkninga) Senere brukte han propensiteter også som et ledd i forklaringa av menneskers frihet. Som tolkning av sannsynlighet står propensitet i sterk kontrast til de mest utbredte andre tolkningene: I motsetning til frekventistisk sannsynlighet (som forstår sannsynlighet som den relative hyppigheten av en type hendelser) kan også en unik hendelse ha en propensitet. I motsetning til bayesiansk sannsynlighet (som forstår sannsynlighet som den subjektive overbevisningsgraden om at en usikker hendelse kommer til å intreffe) er en propensitet en objektiv størrelse.

Når propensitet beskrives som en «objektiv fysisk størrelse» (Popper sammenligner den med kraftfelt), så ligger i dette at den beskriver en reelt «uavgjort» situasjon. Ifølge de andre synene tolkes en sannsynlighet (så sant den er større enn null og mindre enn én) vanligvis som uttrykk for vår mangelfulle kunnskap: Vi vet ikke om hendelsen kommer til å inntreffe, men det er forutbestemt at den enten inntreffer (dvs. «egentlig» har en sannsynlighet på 1) eller uteblir (dvs. «egentlig» har en sannsynlighet på 0). Dette forutsetter et fullstendig determinert univers. Propensiteter tar derimot høyde for at universet ikke er (fullstendig) determinert, og at enkelte hendelser er usikre fra naturens side.

(Wikipedia)

Beklager den lange innledningen, men jeg ser ingen kortfattet måte å forklare begrepet propensitet — som ikke bare er et ukjent ord for de fleste, det er også en fullstendig fremmed måte å tenke på. Det vanlige er at folk typisk tror de lever i en “solid verden” befolket av skapninger og ting – det filosofer kaller naiv realisme – men dette er i seg selv et propensativt forhold. Det normale er å ha en tendens til å oppfatte verden som en materiell tilstand (fordi dette er den billigste måten å drifte organismen og livsprosessene), men det er ikke fysisk korrekt. Det vi ser er et bilde av verden og virkeligheten, vi ser det ikke “slik det egentlig er”. Naturen har gitt oss et sanseapparat som er funksjonelt i forhold til hva slags skapninger vi er, men det finnes mildt sagt mye mer der ute enn hva vi umiddelbart er i stand til å oppfatte. Hvis vi for eksempel plutselig fikk sanseapparatet til en drageflue (det som mange feilaktig kaller en øyenstikker) ville vi ikke forstå noe som helst av de innkommende sansedata. Vi ser på den samme verden men “øynene som ser” er noen helt andre.

Jeg vil ikke karakterisere meg selv som noen utpreget vennlig person. Imidlertid er jeg av prinsipp og vane alltid høflig mot alt og alle, enten de “fortjener” dette eller ikke. simpelthen fordi dette over tid medfører det færreste antall fastkjøringer i noe slags sosialt klister som oppstår fordi folk føler seg forulempet eller provosert. Korrekt men svært kjølig, antar jeg at vi kan si. Nesten alle sosiale situasjoner i samfunnet er jo upersonlige i utgangspunktet, så hvorfor gjøre dem personlige? Selv tror jeg dette er hele mysteriet bak hvorfor jeg aldri egentlig opplever ubehagelige ting i forbindelse med for eksempel trafikkontroller eller passeringer av tollsted. Jeg hører historier om folk som har blitt dårlig behandlet av politi og andre typer offentlig tjenestepersonell – til og med av dørvakter, bussjåfører, kelnere og annet servicepersonale på den private siden av ting – men hvorfor skjer dette aldri med meg? Jeg er en minst like fæl drittsekk som noen annen, ofte mye verre. Arrogant er jeg også. Hele pakka. Men altså høflig, og det virker som om dette er alt som skal til. Jeg vet ikke hva motparten tenker og det interesserer meg heller ikke. De har sine greier, jeg har mine. Verden går videre.

Det er ubegripelig for meg hvorfor så mange bryr seg om “hva folk tenker” om dem og deres. Kan det finnes noe kjedeligere tema? Jeg er ikke engang interessert i hva jeg selv tenker slik sett, i den grad jeg overhodet tenker noe. Det skal veldig mye til for at folks fjollete nykker skal interessere meg. Da må det være et særlig dement individ, og i så fall er det som regel komisk. “Karakterer” er jo morsomme dyr, som kan ha en viss underholdningsverdi i noen minutter, men så er det på tide å komme seg videre. Du kan si at medaljens bakside i forhold til det at jeg ikke er vennlig består i at jeg heller ikke er fiendtlig – det beste ordet er “uinteressert” – og jeg tror folk sanser dette og slapper av. Jeg er ikke han som har kommet for å gjøre dagen deres begivenhetsrik. Faktisk tvert imot. Jo mer tid de bruker på meg jo kjedeligere blir arbeidstiden deres. Dette skjønner de ganske raskt. Dersom de er den typen maktperson som liker å plukke ut noen som de kan behandle på en litt halvsadistisk måte, fordi sånt gjør arbeidsdagen morsommere, så er jeg en veldig dårlig kandidat. De uinteresserte er uinteressante. De vil ha noen slags fargerik papegøye som sier mange ord og oppfører seg snålt. Da blir livet som å være på safari og timene går raskere. Folk forteller meg jo sånt (pluss at mange skriver åpent om det). Maktpersoner plukker dem ut og tyner dem, for ingen god grunn overhodet, bare for egen sadistisk nytelse. Dette er hva de sier. Hva skal jeg tro?

Noe interessant i tiden er transkjønnede individer. Eller altså, hver for seg er de jo bare menneskelige individer som har noen greier de sliter med, og i så måte er de ikke mer interessante enn hvem som helst andre, men selve fenomenet transkjønnethet er noe det blir snakket om både her og der. Folk har tanker. Hva er mine? Vel, det ville definitivt vært snålt hvis noen jeg hadde kjent over tid som Geir plutselig skiftet til Gerd (eller omvendt), men jeg ville jo vent meg til det etterhvert. Hvis det er sånn de vil ha det så blir det sånn. Vi skal jo uansett ikke ha noen kjønnslig omgang, så hva fanden spiller kjønnet deres for rolle? Men jeg er sannsynligvis mer “personorientert” enn hva som er vanlig, selv om dette bare er en bivirkning av at enhver situasjon – med alt sitt innhold – er en unik situasjon for meg. Dette gjør at de som befolker situasjonen blir “unike for situasjonen” selv om de bare er en del av landskapet — og jeg antar dette kan forveksles med “personlig respekt” selv om det er dypt og fundamentalt upersonlig. Hva jeg sier er at jeg har ikke noe problem med at det i praksis finnes minst åtte milliarder forskjellige kjønnsidentiteter der ute (noen har mer enn en). Eller for å være mer eksakt, jeg betrakter verden fra et “demiseksuelt” perspektiv, hvilket i praksis betyr at primære kjønnskarakteristika ikke har noen tiltrekningskraft, eller engang realisme som kategori. Jeg behandler alle like nedlatende uansett hvem de er, men altså på en høflig måte. De er jo idioter, men samtidig har de denne skjøre lille egoblomsten i sitt aller helligste indre som man må vokte seg for å trampe på. Imidlertid er det sjelden at folk tar det ille opp når jeg forteller dem at tenkningen deres ikke holder fagmessig standard. De fleste ønsker å høre om forbedringspotensialet jeg kan se.

Biologisk kjønn er propensativt. Det er ikke noen “solid kategori”, det er en tendens til å for det meste føle seg slik eller sånn. Noen ganger blir hjernen forkjølet og man tviler på hvem man er, men alle faller til rette med “noe” som kan være cis hvis alle sjekkpunkter stemmer i forhold til biologisk konfigurasjon av kroppen og psykologisk konfigurasjon av mentaliteten, men hvis man havner med ett bein på hver side, så å si, for eksempel en mann som er “født i en kvinnekropp” (som på ingen måte er en eksakt beskrivelse av saken, men det er en metafor alle kan forstå), blir man nødt til å krysse fjellet over til den andre siden. Les “Gallerkrigene” av Julius Cæsar. Cisalpina betyr “på denne siden av fjellet” mens transalpina åpenbart betyr det motsatte. Er dette komplisert? Ikke for meg. Det er jo ikke jeg som skal krysse fjellet. Imidlertid tror jeg de det gjelder snakker sant når de sier at dette er både personlig og vanskelig. De ville ikke gjort det hvis de ikke opplevde det som nødvendig. Det hjelper ikke når naive realister kommer på banen og erklærer at etter deres mening finnes det bare to kjønn og dette er enden på visa. Man er født sånn. Men de vet jo selvsagt ikke hva de snakker om. Når leste de sist en biologisk fagbok om kjønnsbestemming av indivisuelle eksemplarer innenfor en art? Jeg vedder fitta mi på at det har de aldri gjort. De bare gjentar noe andre har fortalt dem — og fordi de er dårlige tenkere forstår de ikke at kjønn er propensativt. Det ser sant ut for meg. Nok en gang er vi tilbake til min gamle kjepphest: Det som gjør mennesker til idioter er ikke alt de ikke vet men alt de tror de vet. Naturen har gjort oss mennesker til vimsete aper som er tildels sykelig opptatt av sex. Mange andre dyr har “løpetid” og diverse sesongmessige variabler i parringsatferden sin, men mennesker har full tenning hele tiden, året rundt, ikke uofte på bekostning av både fysisk og mental helse. Det koker i hormoner og gnistrer i alskens løse ledninger i tenkamentet. Dette virker som en god idè. Og sånn går dagene.

Jeg har veldig liten tålmodighet med mennesker. Du får typisk fem sekunder på å forklare deg — og hvis du ikke har kommet opp med noe interessant innen fristen er ute er du ferdig. Værsågod neste. Dette skjer ikke bare èn gang, dette skjer hver dag, hele tiden. Sånn er livet for de som befinner seg i “min krets”. Imidlertid var det ikke jeg som giorde dem slik, de var allerede sånn. Jeg også (jeg lever under de samme kravene). Det er noe mentalt. Enten har du det eller så bør du gå og finne deg noen andre venner. Dette er ikke for deg.

Nærmere bestemt, hvis du ikke virkelig føler – fra beinmargen og hele veien ut – at du er en skapning som skal dø, vil vi sannsynligvis ikke kunne kommunisere særlig godt. Jeg trives dårlig sammen med de udødelige Det er noe med prioriteringer. Hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Hvis jeg må forklare dette kommer du ikke til å forstå poenget. Bare de som vet at de skal dø forstår hva jeg mener. Det gir hele livet en helt annen form for vemodig sanselighet. Mer tekstur. Penere farger. Sånne ting.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Som regel gidder jeg ikke å forklare noe. Les Carl Jungs psykologi, siden snakker vi. Det er ikke mitt problem om du er idiot — og uansett hva det var som gjorde deg slik så var det ikke meg. Uansett hva slags tragisk dustehistorie du kommer med så vil jeg sannsynligvis bare legge hodet på skakke og fnise. Dette er fremmedlegionen. Jeg bryr meg ikke om hvor du kommer fra. Navnet ditt betyr ingenting. Kan du gjøre jobben? Det er alt som betyr noe. I dette rommet er det ingen som er noen.

Åndssvak er et begrep som tidligere ble brukt om personer med ulike former for kognitiv funksjonsnedsettelse, utviklingshemming. Åndssvak ble for eksempel brukt om skolebarn som ikke var i stand til å følge det vanlige utdanningsløpet. Begrepet oppfattes i dag som nedsettende.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hvis du tror på Atlantis er du åndssvak. Ferdig diskutert. Åndssvakheten handler ikke i dette tilfelle om kognitiv funksjonsnedsettelse, men om en patologisk mangel på psykiatrisk immunforsvar. Er det nedsettende ment? Ja definitivt. Dette er en livsstilssykdom på linje med røyking, fedme og alkoholisme — og timeglasset har begynt å renne ut for de som påberoper seg at de ikke visste hva konsekvensene ville bli av misbruket deres. Uvitenhetskortet kan bare spilles ut èn gang. Neste gang har du ingen unnskyldning.

Platon brukte Atlantis som et litterært grep. Litt sånn på samme måten som Tolkien brukte Mordor. Det er ikke et sted som finnes, men et idealisert eksempel på et moralsk prinsipp. Det finnes mange sånne både her og der men det er ikke noe poeng i å stille opp en liste, alle rimelig oppegående – altså ikke-åndssvake – mennesker forstår hva “et oppdiktet sted” betyr. Etter Platon var det stille om saken i mer enn to tusen år, men så kom Helena Blavatsky. Hun med alle rasene. Hun var en på alle måter veldig interessant karakter – familien hennes var obolenskiene, som regnes som rurikid ætt – og gudene vet hvor hun fikk ting fra (selv hevdet hun at hun var i kontakt med “oppadstegne åndelige mestere” — altså noe hinsidig) men hun kokte nå uansett ihop en vanhellig gryte av grums som fortsatt slosjer rundt blant folk som pizzasaus som allerede har vært gjennom noens fordøyelsessystem. Hele opplegget hennes er veldig deprimerende dumt, men det er ikke poenget. Poenget er at det selger.

Blavatsky selv var på litt av en tripp, kan man trygt si, og hun hadde et på alle måter begivenhetsrikt liv — men hun var jo en lystløgner, eller kanskje en tvangsløgner, kanskje til og med genuint gal, men påvirkningskraften hennes kan ingen benekte. Hun er opphavet til litt av hvert, inkludert de proto-nazistene hun påvirket mens hun bodde i Bayern på 1880-tallet. Ariske raser og alt det der. Det var hennes greie. Men det vi først og fremst husker henne for er Atlantis. Der alle skikkelige folk kommer fra. Imidlertid var det Ignatius Donnelly som brakte svinet til det store markedet, så å si. Han var også en interessant type, som ikke gikk av veien for en bløff eller to. Grunnen til at vi den dag i dag sliter med tullinger som babler om Atlantis er at Donnelly etablerte denne fantasien i det amerikanske markedet for fantasier — og siden har ting bare gått sin gang. Hva kan man si om Ignatius Donnelly? Tja. La oss si at han var veldig sånn der Durek Verrett. Totalt bløffmaker, men med veldig høye tanker om seg selv og sine personegenskaper. For å si det med typisk språkbruk for dette markedet: Kan det være tilfeldig at både inspirasjonskilden, stifteren og trosgrunnlaget for Atlantis-fantasien alle er idioter? Jeg tror ikke det. Tar jeg feil? Jeg tror ikke det heller. I utgangspunktet driter jeg i hva folk tror og ikke tror så lenge de ellers oppfører seg som folk, men noen ting blir bare alt for drøyt. Hjernen er et stort sted hvor det er fort gjort å gå seg vill, men man går seg ikke vill hvis man viser respekt overfor oppgaven. Skaff deg et kart og en viss orienteringsevne så snakker vi. PS ikke bruk kart fra 1800-tallet.

Presisjon er streng nøyaktighet eller punktlighet; det å være presis. Ordet brukes også om gjennomført sikkerhet i arbeidsytelse.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Du vet at noen lyver når de starter med å si “dette er en sann historie”. Per definisjon finnes det ikke noe slikt som en sann historie; det beste vi kan få til er en eksakt beskrivelse av hva som skjedde, eller rettere sagt, en eksakt beskrivelse av “det vi så” (eventuelt “det vi hørte” hvis det er en gjenfortelling). Vi vet jo ikke noe mer enn hva vi så (eller hørte). Det vi “tenker” er som regel ikke bare verdiløst, det er direkte skadelig for sannhetsverdien av det vi senere sier. Imidlertid er ikke dette noe mange reflekterer over, eller engang bryr seg om. Vi er typisk noen spontane små bavianer som bare i sjeldne tilfeller har evnen til å tenke, i noen egentlig forstand.

Hva betyr ærlighet? I det aller minste at man har noen slags “soliditet” — altså at man ikke er en vag og utydelig person som ikke kan gjøre rede for hva de driver med og hvor de får pengene sine fra. De har ikke en fortid som er hemmelig, de svarer tydelig på alle spørsmål (selv om svaret eventuelt er “det vet jeg ikke”) og de tar aldri beslutninger på andres vegne uten å involvere dem i planen. Det må liksom være noe mer enn bare det at man ikke er en vanemessig løgner som snart sier det ene, snart det andre. Slike typer er faktisk enklere å forholde seg til en sånne som er fulle av “god tro”. Den vanlige strategien er å ikke tro på noe av det de sier, men det er verre når vedkommende ikke egentlig mener å lyve, de er bare dårlig informert og sinnsforvirrede i forhold til grensene mellom fakta og fantasier.

Ta for eksempel de religiøse, eller de som er veldig ideologisk overbeviste. De har en tendens til å se verden gjennom et prisme som mer eller mindre ubevisst handler mer om å “styrke troen” enn å komme frem til saklig opplysning. Man skulle kanskje ikke tro det, men for meg personlig finnes knapt noe mer irriterende enn “skolerte marxister” som har teori kommende ut av øra men som ikke er praktisk kompetente til å engang operere en håndsag. Herregud. Jeg tenker Ludvig Holberg og Erasmus Montanus. Med det forbehold om at jeg ikke følger nøye med på hva politikerne driver med: Jeg klarer ikke å tenke på en eneste en av dem som jeg ville “hatt med meg på jobb” — kanskje han der Lundteigen, han hadde den rette innstillingen – trekk fingeren ut av rumpa og sett igang – men han er jo gammel nå. Resten av gjengen er en stusselig forsamling av pratehoder. Det vile vært bedre for min egen sjelefred, samt ikke minst for fremdriften i hva det enn var jeg hadde å gjøre, hvis jeg bare ga dem en tusenlapp og ba dem holde seg hjemme. Tro meg, det er det billigste i lengden. Ut ifra det at de prater uten stans om alt mulig tull og ikke vet hvordan de skal få jobben gjort virker det som en bra løsning å betale dem for å holde seg til helvete unna og ikke gå i veien, spørre og grave om alt mulig, distrahere de andre, den typen ting.

Dette har ikke noe med generasjonenes stadige kritikk av “dagens late ungdom”, dette er noe helt annet. De snakker om at det er “krise i psykiatrien” og jeg er helt enig i ordbruken, men den krisen jeg observerer handler ikke om behandlingsplasser, den handler om at hele menneskeheten preges av for mye informasjon i kombinasjon med for lite vett. Vi vet mye men vi kan ingenting. Dessuten er vi alt for greie mot løgnere og bløffmakere. Disse er ikke lenger redde for å få bank på grunn av kjeften sin så dermed har vi et problem. Alle denne verdens tullinger føler at det er fritt frem for hva som helst — fra nazibloggere til “konspiritualister”, disse folka er samfunnsfiender. Der har du krisen i psykiatrien. De gale har overtatt asylet. Hvor kommer dette problemet fra? Det begynte ikke med internett, men vi kan si med rimelig sikkerhet at nettet har ikke akkurat hjulpet heller. Etter min mening er det et utdannelsesproblem. Skolen fokuserer for mye på å trene opp barna til å bli såkalt gode samfunnsborgere og for lite på å lære dem å tenke. Jeg er absolutt enig i at “sosial trening” er en primæroppgave innenfor skoleverket, men det kan ikke gå på bekostning av presisjon, stringens og disiplin. Dessuten er det et stort problem at vi nå har minst tre-fire generasjoner som ble opplært til at man kan “tro hva man vil” så lenge man ellers er snill og grei. Dette holder jo for fanden ikke mål i måneskinn. Minst 99% av alt mennesker tror og tenker er bullshit — og det er dette barna behøver å lære så tidlig som mulig. Kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Har man ikke dette så kommer man ikke engang til startstreken.

Pedagogiske emneområder til side, det jeg ser er en mentalitet jeg kaller adjektivitet. Den tredje veien, så å si, i forhold til det å være enten subjektiv eller objektiv. Man inntar istedet en “verdivurderende” posisjon preget av gradienter i sin moralske vektormatematikk, for eksempel ved å annonsere at man er “svært ærlig” eller kanskje “ganske samarbeidsvillig” eller hvorfor ikke “veldig selvstendig” — det er alltid et adjektiv til stede i tenkningen. I praksis betyr dette at man tar forbehold. Man er ikke “ærlig punktum” men litt sånn for det meste, eller kanskje når dette er hva man har mest å tjene på. Det kommer an på spørs. Du vet. Tid, sted, dagsform, det ene med det andre. Ikke for kald, ikke for varm, snarere tvert imot. Er det rart at folk går fra forstanden? Ingenting betyr noenting og alt er like gyldig.

Den kritiske sansen som gjelder er at man kan ikke ta et isolert tilfelle som et “tegn på noe”. Det kan selvsagt være fortroppen til en hel bevegelse som snart kommer veltende inn over horisonten, men det må ikke være dette. At man for eksempel finner en sjelden sydhavsfisk i den norske fjæra betyr ikke at havet er fullt av dem nå, bare at et eksemplar av slekten på noe vis har rotet seg helt hit. Sånt skjer. Havet er stort og det er sikkert fort gjort å gå seg vill nedi der. Før vi kan si at en fremmed art har etablert seg i Norge må det være en viss forekomst av dem over tid, enten de kom til lands, til vanns eller svevende oppi lufta. (Eller for den saks skyld st de ble med som blindpassasjerer i noen slags transportsammenheng; skipsfart har for eksempel trukket med seg mye rart gjennom all sin tid.)

Det vi ser på her og nå er “hvor menneskene kommer fra”. Det korte svaret er at vi vet ikke — men det noe lengre, for ikke å si endeløse svaret, er at vi jobber med å finne ut av det. I sakens anledning har vi to ting å jobbe med, hvor det første, mest åpenbare og på alle måter viktigste er tekniske bevis. Finner du en død mann nedi bakken så har du en sak. Enten gikk han dit selv eller så har “noen andre” brakt ham dit og plassert ham der med vilje og på mer eller mindre seremonielt vis. Vi finner gravlagte mennesker som er mange hundre tusen år gamle og vi trekker denne slutningen ut ifra at noen har plassert forskjellige gjenstander hos den døde, dekket dem med fargepulver (som regel rød oker) eller blomster og forskjellig annet, ikke ulikt hva vi selv gjør den dag i dag. Den andre tingen vi har er “kongruente indisier”, la oss si slike ting som redskaper som har blitt etterlatt og “fossile fotspor”, begge deler i geologiske strata som lar seg datere.

Hvis du ikke ønsker å bruke ordet mennesker om annet enn postmoderne jazzaper som bor i byer og har fancy klær, kan vi kanskje kalle dem “menneskelignende skapninger”, poenget er uansett at sånne som oss har holdt på rundt omkring i mange millioner år. Ting blir imidlertid litt upresise når vi daterer svært gamle ting. For eksempel er det jo hundre tusen år mellom 5,5 og 5,6 millioner år, det vil si en god del lenger enn “moderne mennesker” har bodd i Europa, men pyttsann. Er det så nøye? Hvorom allting er, de har funnet 5,6 millioner år gamle fotavtrykk på Kreta. Dette er problematisk. Ifølge de gjeldende hypotesene skal det ikke være tobeinte sålegjengere av en mer eller mindre menneskelig type så langt nord ved dette tidspunktet. Samtidig har vi det tekniske bevismaterialet: Noen har vært der og snoket. En skapning som ligner på oss. En alien om du vil, for såpass ulike var de helt sikkert fra oss for fem-seks millioner år siden. Hva gjorde de der? Dette blir naturligvis spekulativt — og dermed har vi det gående.

Et fotavtrykk på Kreta (eller det er faktisk en hel rekke av dem) betyr ikke plutselig at menneskeheten oppsto i Europa. Det betyr ikke noe annet ann at noen har vært der og utforsket terrenget. Kanskje gikk de sørover igjen senere, kanskje fortsatte de mot nord og døde der. Vi vet ikke. Det skal mye til for at så gamle spor etter mennesker og deres aktiviteter ikke bare skal forvitre og forsvinne, men under noen helt spesielle omstendigheter vil ting bli fossilisere og dermed bevart. “Tilvirkede steingjenstander” hoder seg imidlertid godt — og hvis det er ganske mye av dette på ett og samme sted er det en rimelig konklusjon at folk holdt til der over tid. Andre ting man typisk finner kan være brente rester av ditt og datt samt forhøyede nivåer av diverse organiske stoffer i jorda, blant annet fosfater. I nyere tid har man også utviklet interessante måter å påvise proteiner i jorda, av en type som bare kan ha kommet fra mennesker. Moderne arkeologer jobber på en veldig “forensic” måte, nesten som kriminalteknikere, faktisk i mange tilfelle ved hjelp av den samme typen utstyr i den samme typen laboratorier.

Etter min mening er det i seg selv interessant nok at halvaper var på Kreta på den tiden (Middelhavet fantes ikke, så vi snakker ikke om at de har reist dit med båt, men det er et bra stykke å gå uansett.) Det indikerer i det minste at den typen nysgjerrighet som motiverer folk til å gå langt avsted for å utforske verden var tilstede hos disse skapningene. De var ikke bare opptatt av å tilfredsstille øyeblikkets lyster, de har reflektert over hva som ligger “bortenfor den kjente verden” og bestemt seg for å undersøke saken. Eller ihvertfall er dette min fantasi om hva som har foregått. Det finnes mange andre muligheter. Kanskje var det en stor populasjon på stedet den gangen? Vi vet ikke. Det ser ikke ut som om noen menneskelignenede skapninger har etablert seg i Europa før de i Georgia for 1,4 millioner år siden, som vi antar var Homo erectus. Senere dukker det opp bofaste heidelbergere i Spania for omtrent en million år siden. Så i Frankrike. Så Tyskland. Poenget er at vi må se at de er der over tid før vi kan si at de har vært etablerte på stedet. Mye av det eldste vi finner er også på grunn av rene tilfeldigheter. Hvor skal man lete etter ting som er mange millioner år gamle, liksom.

Antifa ble stiftet i Tyskland i 1932, motivert av hva stifterne anså å være et fascistproblem i samfunnet deres den gangen. Før et år var gått måtte de imidlertid “forsvinne” ned i en undergrunnstilværelse som kom til å vare i tolv år, på grunn av at nazistene grep makten og alt det der; det var jo en stygg historie. Siden den gang har de eksistert i åpen form. Antifa er ikke, og har heller aldri vært, noen organisasjon i formell forstand. De har ikke vedtekter, medlemsregistere, valg av styre eller noen av de tingene vi forbinder med organiserte politiske tiltak, vi kan i høyden si at Antifa er en “bevegelse” på samme måte som fugledansen er en bevegelse, dog med den vesentlige forskjell at Antifa er en motstandsbevegelse som bare eksisterer fordi fascisme finnes. Sammenlign med antirøykere. En ikke-røyker er en person som ikke selv røyker, mens en antirøyker er en som jobber for at fenomenet “røyking” ikke skal finnes i det offentlige rom (helst ikke i det private heller, men der strander ting på grunn av andre og viktigere hensyn). Videre kan vi si at posisjonen som antirøyker blir overflødig hvis ikke det å røyke er noe vanlig, eller noe som folk bare gjør på privaten, og slik fungerer det også med Antifa. Dersom de er “sterkt tilstede” i et samfunn betyr dette at fascisme er sterkt tilstede i vedkommende samfunn. Som for eksempel i Norge.

Hold deg våken, nå skjerpes greiene som Dum Dum Boys sier i sangen sin. Den var på sitt mest populære like før internett ble en ting. Som vi har fått med oss siden, folk er misfornøyde med litt av hvert og de sjenerer seg ikke for å si fra. Eller for å stemme på slike partier som har den vakreste sirenesangen på lovnadsfronten. Vi står for individuell frihet, billig sprit, lavere skatter og bedret eldreomsorg. Herregud. Vil du kjøpe en hyttetomt på månen? De kaller det nyliberalisme nå, men det er den samme gamle fascismen. Ordene har endret seg men matematikken er den samme. For å forstå hvorfor det er slik må vi peke på at fascismen kom som en reaksjon på marxismen. Mussolinis viktigste fanesak var “kamp mot sosialismen”. Sånn sett kan vi kalle dem Antima og Antifa og lage en dukketeateroppsetning av hele saken, men i mellomtiden foregår det alvorlige ting på bakkeplan. I stedet for å kalle det antimarxisme bruker de ord som “frihandel”. Markedskreftenes frie spill. Hele poenget med å etablere og drifte en statsmakt er jo å regulere hva som er lov og hva som ikke er lov, inkludert ikke minst alt folk gjør motivert av personlig vinnings hensikt. De som jobber med å undergrave statsmakten er enten naive idioter som tror at “menneskers gode hensikter” er noe man bør satse penger på, eller de er sånne som mener at private interesser kan gjøre de jobbene staten gjør på en mer “dynamisk” måte, og som fastholder at “vekst i økonomien” fremkommer i form av positive børstall mens fattigdom er et holdningsproblem hos de som opplever denne tilstanden, det har ikke noe med systemet å gjøre. I den grad postmoderne fascister har noen verdensleder så er vel dette han Elon Musk. Det kunne vært Putin, men han er snart ferdig. Erdogan har rette innstillingen, men er alt for tyrkisk for den hvite typen smak (defor karakteriserer vi ham som “orientalsk despot”) — mens røkla plages med diverse troverdighetsproblemer. Det er liksom ikke noe krutt i dem. Donald Trump fikk det til å kile i kjønnskjertlene hos alle fascister på grunn av sin sosiopatiske personlige stil (som fascistene tror er “mandighet”), men han er også mer eller mindre ferdig. Det er bare småkonger igjen på valplassen, men mange har tro på at Elon Musk vil gjenreise den vestlige verdens selvrespekt. Han står jo for frihet til å si hva man vil, som er nesten det samme som å gjøre hva man vil, siden de fleste uansett bare prater.

Hva skal man gjøre? Nei, si det. Har jeg noen forslag? Neppe.

“La den som har forstand regne ut dyrets tall.” (Johannes Åpenbaring)

Andelen mennesker FN klassifiserer som “ekstremt fattige” har blitt mer enn halvert i løpet av de siste tyve årene. Hvorfor? De fleste antar det er en konsekvens av globalisering innenfor verdenshandelen, hvor de soleklare vinnerne har vært middelklassen i fattige land og de superrike i rike land. Lite har skjedd med de mest uveisomt beboende “superfattige” som allerede levde på steinaldernivå i fattige land, mens de som virkelig har tapt på globaliseringen er arbeiderklassen i de rike landene. På 60- og 70-tallet kunne man forsørge en familie på bare èn inntekt fra en industriarbeidsplass (eventuelt andre ufaglærte yrker, for eksempel på lager eller i butikk) men dette blir vanskelig nå i dag, i den grad det overhodet finnes jobber for ufaglærte. Alt sånt er jo satt bort til såkalte lavkostland.

Jeg husker ikke mye fra 60-tallet og jeg hadde naturligvis ingen form for politisk bevissthet, men jeg begynte å danne meg et “selvstendig” inntrykk av verden utover 70-tallet. Jeg husker for eksempel at det var nesten like hipt å være sykesøster (som vi sa den gangen) som å være flyvertinne — og ingen var hippere enn flyvertinnene. Jeg tror ikke noen av disse to yrkene regnes som særlig sosialt høyerestående i dagens verden. Den fremste kvalifikasjon de spør etter er sannsynligvis om de kan ta imot grov kjeft uten å miste roen, på en arbeidsplass hvor alle strikkers tøybarhet forlengst er makset ut. Alle flyr bare rundt og skriker. Dette er definitivt ikke mine besteforeldres verden. Det var deres generasjon som var kongene på haugen da jeg dannet mine tidligste minner. Nå er det mine jevnaldrende som sitter i toppjobbene, gi eller ta et tiår. Vi er ikke sånn som dem. Verden har også forandret seg litt. 70-tallet var som en annen planet. Virkelig.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

I den grad vi kan si at det finnes noe sånt som en fundamental marxistisk trosbekjennelse så er det denne: det er alltid økonomien. Hvis vi for eksempel lurer på hvorfor alskens høyreradikalt tankegods har blitt resirkulert og postmodernisert for å harmonere med dagens verden, så er dette altså svaret. Det er økonomien. Her i vesten har de rike nå blitt så rike at ingen skulle ha sett på maken, de er jo konger og keisere alle sammen, med storslåtte palasser og privilegier på høyde med selv sånne som har sitt eget private land å leke med. Imidlertid har tidene blitt stramme og bitre for de lavtlønte, selv om det er blant denne gruppen vi finner de som gjør selve fotarbeidet i samfunnet. Vaktmester- og vedlikeholdsavdelingen, så å si. Det er mer vanlig å være “arbeidende fattig” enn å være på solid middelklassenivå i denne gruppen. Det at ting for det meste går rundt betyr ikke at de alltid vil gå rundt. Hvor mange tåler en plutselig utgift på ti tusen kroner uten at de må svelge dypt fordi dette betyr at de må stramme inn reima og gi avkall på noe, først og fremst ting man gjør bare for tøys og hygge? Mange av de som per i dag befinner seg over fattigdomsgrensen er svært sårbare for “plutselige bevegelser i økonomien” – vi har jo nylig hatt pest og sliter for øyeblikket med krig – og de tåler ikke mange slag før de presses ned under 60% av gjennomsnittlig lokal kjøpekraft, som er den grensen vi bruker. Periodisk relativ fattigdom er en realitet mange kjenner på. Det er alltid økonomien. De sier at man venner seg til alt, men jeg sier at man bør klare å legge sammen to og to når det gjelder økonomisk sårbarhet og vekst i forekomsten av mentale lidelser. Psykisk friske mennesker blir ikke nazister. Økonomien føkker hodene deres og misunnelsen gjør resten.

Vi skal nå – for den femogfremste gang – gjenta eksakt hva det er som gjør folk til idioter: Det skjer når de gjør antagelser innenfor et emne som ligger utenfor deres kompetanseområde. “Plutselige øyeblikk av innsikt” og den typen ting. Aha-opplevelser. Gjerne på krysskategorisk vis, for eksempel hvis noe i biologien ligner på noe i fysikken og man opplever dette som meningsfullt. Jeg kan se sammenhengen nå. Vi har alle fått utdelt en hjerne som i hovedsak fungerer helt likt. Det er veldig små marginer mellom de forskjellige intelligensnivåene blant de som har normal funksjonsdyktighet. La oss si det ligner litt på hvordan alle deltagerne i et slalåmrenn i prinsippet er like gode, det de konkurrerer om er hvem som kommer i mål raskest innenfor et tidsrom av kanskje bare to-tre sekunder. IQ virker litt på samme vis. Maskinvaren er ikke dramatisk forskjellig fra individ til individ, den variansen vi finner handler om “effektiv bruk” (og det motsatte). For å fortsette metaforen med slalåm så forstår alle amatører hvordan man skal kjøre ned en bakke på ski og de oppfatter idèen med å svinge i forhold til portene — hva det handler om for å bli god til dette er selvsagt å effektivisere måten man gjør det på. Det handler om trening.

Hvis man for det meste antar at man tar feil vil man for det meste ha rett. La oss kalle det et fundamentalt informasjonsparadoks. Det finnes ikke noe sånt som et korrekt førsteinntrykk. I beste fall får man nok data til å etablere en strategi for å finne flere og bedre data, men i nesten ethvert tilfelle er alt man får overfladisk og omtrentlig til en slik grad at vi igjen  er konfrontert med idiotiets prinsipp hvis man på dette grunnlag tror at man forstår noe om det man observerer. Imidlertid hører vi sånt hele tiden. Jeg så med en gang hva slags type han var. Et moment vi kanskje bør vurdere er at noen lever livet som slalåmkjørere som beveger seg utenfor bakken og inn imellom trær og steinrøys uti det ville terrenget. De har ikke tid til å filosofere over om det er gran, furu, osk, or eller eik, de bare ser et tre som de må styre unna. Trippen deres handler om å rase fort gjennom terrenget, ta raske beslutninger under press, leve med konstant informasjonsknapphet fordi de må alltid komme seg “videre” i sin labyrint av selvnytende djervhet og kløkt. Vi kan si de har fokus på opplevelser foran undersøkelser. Vi kan også si at de er handlingsorienterte mennesker — de har plassert seg i en dynamisk kontekst hvor det de behøver å vite og det de behøver å gjøre ligger svært tett opptil hverandre i informasjonsmessig forstand. Hvis noe ikke er “nyttig” er det heller ikke relevant. For eksempel vil det å engasjere seg dypt i noe emne bare virke avsporende i forhold til behovet for kontinuerlig fremdrift og effektivisering. Alt som ikke bidrar til å gjøre selve fristilkjøringen gjennom livets terreng mer effektiv er en avsporing fra formålet som i verste fall kan være direkte farlig. Du må sjalte ut alt annet og fokusere på selve kjøringen hvis du driver med kunstslalåm i variert terreng. Dette vet alle.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det er litt uansvarlig å si at vi nå lever i en samfunnstype som favoriserer psykopater, men vi kan i det minste si at drittsekker har flere og bedre muligheter enn noensinne tidligere i menneskehetens historie. De som leste det jeg skrev i går vil huske at NOAB definerte drittsekk som “en sjofel og moralsk fordervet person”. Psykopater er jo ikke moralsk fordervede, de har en hjerneskade. (Ihvertfall virker det slik, detaljene rundt dette fenomenet er dårlig kartlagt.) Kankje det ligger på autismespekteret, kanskje noe annet, poenget er at de er som de er, mens en typisk drittsekk velger å være sånn. Vi kan kanskje si at dette er et sekundært fenomen og at det er livsstilen deres som favoriserer sjofelheten og den fordervede moralen, men vi flytter bare målstreken. Man velger jo livsstil. Såpass fri vilje har vi da, selv om nevrologer påviser mye interessant når de eksperimenterer med “frie valgmuligheter” på laboratoriet for mental materialisme. Kroppen begynner å gjøre det man “valgte” noen tidels sekunder før bevisstheten varsler fra om hvilket valg man har fattet, så det er definitivt “noe mer” som foregår enn bare det å vurdere noen alternativer og så velge ett av dem. Hvorom allting er, vi har etablert at det er valgfritt om man ønsker å være drittsekk og det er valgfritt om man ønsker å være dust. Ingen av delene er forbudt. Spøsmålet er hva som lønner seg. Hvor mye (og hva) behøver man å vite om noe for å bruke det til å skaffe seg champagne og cashish? Hvor godt orientert om en sak må man være for å kunne snakke om den i pauserommet på jobben? Småprating har en sosial funksjon men informasjonsvedien av det som blir sagt er mildt sagt tvilsom — som en hovedregel. Folk har en tendens til å småprate mindre hvis det er noe svært alvorlig som skjer. Under normale omstendigheter er det imidlertid som regel sånn at ingen vet hva de prater om og ingen husker hva som ble sagt.

Mange tings årsaker ligger i menneskers evne – eller mangel på – til å planlegge og gjennomføre noe, eventuelt samarbeide hvis den ene er god til det ene og den andre til det andre (som av og til forekommer). Samarbeid er imidlertid veldig vanskelig. Hvis den ene la en plan og den andre gjennomførte den vil begge etterpå hevde at de gjorde den viktigste delen av jobben — og begge vil ha rett. Det virker opplagt at hvis det blir en sak om saken, så å si, så vil det ende med noen slags deling. Det er i slike omstendigheter vi møter diplomatiets første bud, som er at det best tenkelige resultat er når alle er misfornøyde men alle godtar avgjørelsen. Det finnes ingen åpenbare vinnere og tapere i saken (som er det viktigste diplomatiske poenget), alle bare aksepterer at de har brukt nok tid på dette, nå må livet gå videre. Hva krangler folk typisk om i dagens Norge? Hvem vet, sikkert de samme gamle dustetingene som alltid. Penger og sex. Sosiale posisjoner. Pluss noe om hvem som fant opp pølsa og den typen ting. Det finnes alltid mye å ta tak i hvis man føler seg kranglevoren.