Som det fremgår av dagens resultatliste – jeg kom inn på en 95. plass med 55 visninger – er layouten til denne plattformen orientert i retning av sånt som reklameagentene ønsker å vite. Hvor mange kommer til å se annonsen? Dette er alt de bryr seg om. Jeg har selv aldri gjort noe for å bli populær og har derfor havnet ganske stabilt på “omtrent femti lesere” som jeg mistenker for å være mest andre bloggere, med mulig unntak av et ganske lite kommentariat som allerede er godt etablerte på plattformen. Imidlertid er det sjelden at noen kommenterer til det jeg skriver, hvilket jeg tror typisk handler om at de ikke vet hva de eventuelt skulle ha sagt. Jeg bryr meg jo lite om folks “meninger” enten de er positive eller negative, men jeg har faglig interesse av kritikk og tips som handler om selve saken.
Som det gamle ordtaket sier, hvis man kunne leve uten å skreve ville man ikke skrevet så mye, det skjønner jo alle. Vi er tobeinte dyr. Er det ikke det ene så er det det andre. Såkalt syntetisk tenkning handler om å være “helhetsorientert” via dialektisk mekanikk, det vil si at man stiller opp en tese, før man søker etter en kontrapositiv antitese for å “bringe ting sammen” i en syntese — som selv er grunnlaget for den neste tesedannelsen. Og sånn fortsetter det så langt man gidder å vandre inn i abstraksjonenes mørke skog, som en annen intellektuell målemark. Midtveis på livets sti som vi skal vandre befant jeg meg inne i en dunkel skog fordi jeg hadde veket fra den rette vei. Slik starter andre del – Inferno – av Dantes “Guddommelige Komedie” — som er det dikt jeg vil anbefale til alle som overhodet har noen slags interesse av å lese lyriske tekster. Selv har jeg en engelsk utgave i tre bind som dekker mine behov, men jeg antar den foreligger på norsk.
Jeg vet ikke hvorfor folk ikke går rett til klassikerne og tar det derfra. Man vil ikke finne noe “bedre” ute langs kantene – bare sånt som er “interessant” på en sær og affektert måte – men jeg antar at man vil oppleve seg selv som “større” hvis man gir seg selv trange rammer i livets spill. Det finnes riktignok mye vi på grunn av individuell varians i smaken synes er “undervurdert” (jeg har selv en liste like lang som armen), men man finner ikke typisk noe sånt som “misforståtte mesterverk” der ute. En kunstner som er ærlig mot seg selv (noe de ikke alltid er) vet både “at” de har fått til noe helt usedvanlig og når det skjedde, samt ikke minst hvorfor. Hvem sammenligner man seg med? Det er hva det handler om. En forfatter bør sammenligne seg med Hamsun og Hemingway, en maler med Caravaggio og Picasso. Det er ikke imponerende at man er smartere enn idiotene og mer kompetent enn amatørene. Faglig vekst skjer når man inspireres av de som er bedre, ikke når man triumferer over de som er dårligere. Erling Haaland ville ikke – håper jeg – føle noen tilfredsstillelse over å banke et par småguttespillere i en omgang løkkefotball. Det er ikke mystisk at noen stadig blir bedre mens andre stagnerer. Det handler kort og godt om å strekke seg i riktig retning.
Åsgårdsreia eller oskoreia er etter norsk folketru ein larmande flokk av daudingar eller vette – gjenferd, slåsskjemper, mordarar, drukkenboltar, bedragarar, lausaktige kvinner, tusser og troll – som ved juletider for gjennom lufta på eldsprutande hestar, med Guro Rysserova (Rumpe-Guro) i spissen.
Det er fristende å påstå at Åsgårdsreia var et vardøger som varslet om jernbanens komme. Eller kanskje flytrafikken. Sånt topper seg jo rundt juletider når et stort antall mennesker typisk er i bevegelse i forbindelse med ferieavviklingen. Rumpe-Guro blir vel i så fall navnet på samferdselsministeren, sett som mytologisk karakter, altså en dramatisk rolle som kan spilles både av menn og kvinner, men jobben er uansett å være det fremste symbolske overhodet for nasjonens bevegelighet i alle sine skramlete detaljer. Samferdselsministre vil typisk bruke mye tid på å “forklare” alskens prosjekter som har problemer og budsjetter som ryker. Sånt blir det jo aldri slutt på.
Interessant nok er vanlige mennesker på fylla en vesentlig større sikkerhetsrisiko for alt og alle enn sånt som typisk skremmer de samme vanlige menneskene mens de er edru; altså kriminelle, terrorister, seksuelle avvikere og resten av menasjeriet, slike “fryktens objekter” som gjenfinnes som tendens i hva slags forsamling av typer man forventet å finne i Åsgårdsreia, og som er ramset opp i leksikonsitatet ovenfor; hva folk fantaserer om når de prøver å se for seg typiske trusler mot verdens orden og “det gode liv”. Fem av kategoriene viser til mennesketyper som er skremmende den dag i dag – voldsmenn, mordere, rusmisbrukere, svindlere og “løsaktige kvinner” – men bare tre av dem er hva vi kan kalle “overnaturlige vesener” — gjenferd, tusser og troll.
Veien går begge veier var det noen som en gang sa til meg. Når man anlegger vei til bygda blir det lettere for bygdefolket å reise inn til storbyen, med alle sine forlystelsestilbud og kjøpesentere, men det blir også lettere for elementer fra storbyen å reise ut på bygda for å gjøre ugagn. Alskens tyver og bløffmakere reiser hvileløst rundt for å speide etter potensielle muligheter. Dette vet vi. Sånn er menneskenaturen. De fleste av oss kommer aldri til å påtreffe noen farligere skapninger enn “andre mennesker”. Dette vet vi, i det minste ubevisst. Det er jo derfor vi har alle disse fantasiene om farlige typer som beleirer vår faste borg. Mønsteret som fremkommer i sitatet ovenfor en noe vi for moro skyld kan fremkaste som løs hypotese: Fem åttendedeler av all vår frykt handler om “andre mennesker” mens de siste tre handler om “det ukjente” (inkludert eventuelle overnaturlige skapninger – eller “krefter” – som kanskje går løs der ute).
Hvis vi ser på tallene er mygg de skapningene som hvert år tar livet av flest mennesker — men vi bør etter min mening skille mellom slikt som smitter oss med sykdommer og parasitter (som i så fall er den egentlige dødsårsaken) og slikt som dreper oss med vold eller gift. I så fall er mord på toppen av lista, med suveren margin ned til de som blir drept av slangegift, hundeangrep og diverse store husdyr som tar livet av folk mer eller mindre uten å mene det, det er bare at de er så store og tunge at de fort tramper ihjel noen når de blir urolige. Faktisk er det svært sjelden at mennesker blir drept av ville dyr, ihvertfall såkalte “høyerestående” (varmblodige) dyr. Diverse giftige kryp nede i ankelhøyde er hundre ganger farligere enn store rovdyr som eventuelt tar oss med kraft og aggresjon, men det sistnevnte er allikevel av noen slags mystisk grunn mer “skremmende” enn det å bli drept av et myggstikk. Eller kanskje det er en helt annen type frykt. Vi tenker jo ikke typisk på mygg som “seriøse aktører” som velger å påføre oss skade, de er mer som noen slags torner som svever i lufta og som vi kan stikke oss på hvis vi er uheldige. Mygg er ikke individer og vi forholder oss heller ikke til dem på det viset, mer som et “fenomen” som kan være plagsomt på samme vis som dårlig vær eller vanskelig terreng. Hva kan man gjøre? Bedre klær og omveier er de eneste aktuelle løsningene de fleste engang så mye som vurderer. Eventuelt myggspray og netting hvis insekter er den for hånden værende plage.
Psykologi er som regel ikke særlig filosofisk interessant. Bare en forutsigbar rekke av banaliteter som følger av at folk typisk er ute etter å mele sin egen kake i enhver type situasjon — og som lar seg bedre forklare innenfor en horisont av biologi enn med et psykologisk orientert språk. Vi oppfører oss ikke vesensforskjellig fra noen annen form for ape. Riktignok er vi veldig tuklete av vesen og vi liker å omarrangere ting i omgivelsene våre, men det blir helt feil å fremheve intelligens som en dominant årsak til hvorfor vi er som vi er og gjør som vi gjør. Vi er mer “fantasifulle” enn intelligente. I den grad vi har kontroll over vår egen hjerne virker dette mer dempende enn inspirerende i forhold til vår nesten narkomane trang til å tukle med alt mulig rundt oss, som regel uten å ha noen god oversikt over konsekvensene av det vi gjør. Og derfor går det som det går. Der det finnes varme ting brenner vi oss og der det finnes tynn is tråkker vi gjennom og forsvinner nedi dypet. Dette er så banalt og deprimerende forutsigbart at alt man kan gjøre er å legge hodet i hendene og stønne. Herregud. Gode intensjoner er ikke nødvendigvis kausalt forbundet med gode resultater. Hvorfor tror folk dette? Albert Einstein formulerte et utsagn om dumhet som mental tilstand: Dum er den som gjør dumme ting om igjen fordi de forventer et annet resultat neste gang. Her kan vi observere hvordan fantasien jobber. Pasienten har gjort noe som ga et dårlig resultat. Etterpå har de “tenkt” på saken, som man sier — når det man egentlig mener er at de har fantasert i det vide og brede om hvordan ting kunne gått annerledes hvis de hadde kommet inn i saken på en litt annen måte.
Poteter har blitt sykt dyrt! Ikke overalt og alltid, men bortimot hundre kroner kiloen forekommer i den virkelige verden, uten at jeg dermed gidder å bløgge privatøkonomien min fordi “perlepoteter” ser så små og søte ut (dessuten foretrekker jeg småpoteter av faglige årsaker, noe en kokk vil forstå), men når de sjokkdumper prisen på alt det de ikke fikk solgt for å bli kvitt faenskapet innen datomerkingen går ut er jeg mer interessert. Jeg er en jævel sånn sett, men det må jeg nesten være for å få endene til å møtes fra måned til måned. Imidlertid vil jeg ikke klage. I global målestokk er livsstilen min priviligert — men det er ikke slik at jeg hopper og danser av glede heller. Hverdagsøkonomien handler om å være på hugget i forhold til begrepet “sparing” så da gjelder det å utnytte alle muligheter som oppstår.
Hvis man klarer å leve bare på grisemat kan man leve billig i Norge, men her, som ellers i verden, må man flekke opp større sedler hvis man vil ha mat som er både sunn og god. Ferske råvarer er dyrt mens industrielt fremstilt og dypfrossen soylent green basert i “byggkjemi” er billig, så får man tenke hva man vil om dette. Selv tror jeg at det ikke er en alt for komplisert forbindelse mellom alminnelige helseproblemer blant befolkningen og grisematen som store industriforetak fremstiller for konsumentmarkedet i massekvanta. Fullt av alskens sukker og fargestoffer, først kokes det ihjel og siden sprites det opp igjen med smaksforsterkende kjemikalier. Men hva kan man gjøre? Politikken som har vært ført i Norge har ledet oss til dagens situasjon, hvor en håndfull store firmaer kontrollerer matvareforsyningen.
Hvis man har tilegnet seg de gamle metodene for potetprofetier kan man se på dem om de fortsatt er gode, man behøver ikke engang å se på datostemplingen. Jeg kjøpte noen pakker med perlepoteter fordi de var nedsatt til en tier stykket og i dag satte jeg to av dem i arbeid. Først en lettkoking deretter ned i ildfast form — sammen med gøgg, definert av sånt som jeg åndsfraværende trekker ut av skap og skuff, slepper oppi slufsa og sluser hele slaskedasken inn i superstekeriet. Eller altså, jeg freste 400 gram kjøttdeig med hvitløk og jalapeños, dessuten restene av en røkt svinekam kuttet i terninger og et par bokser hermetiske cherrytomater, med revet ost på toppen (krydret med spansk paprika og nykvernet pepper). Resultatet ble “adekvat”. Passe aggressivt på pepperfronten og passe tomatsyrlig, men ikke hva man kan kalle haute cuisine og selge for mange dollars og mye cashish, men det var da heller ikke poenget. Gøgg betyr omtrent det samme som “pytt i panne”, det vil si hva som helst, la oss si sånt som danner substansen i en gryterett. Kan man selge sånt? Jeg synes ikke det. Men jeg ville ikke skammet meg over å servere det for gjester heller. Folk klager ikke typisk på maten min. Jeg er en “god nok” kokk.
Men det får være nok “mainstream” blogging for nå. Over til musikken:
På vei mot livet (originaltittel: Les Quatre Cents Coups) er en fransk dramafilm fra 1959, regissert av François Truffaut. Filmen var Truffauts debut som spillefilmregissør, og vant prisen for beste regi i Cannes i 1959.
Hvis det ikke er snakk om et håpløst uoversettelig ordspill på originalspråket er jeg ikke begeistret for dette med å endre titlene på utenlandske filmer når de lanseres i Norge. Men, som så ofte ellers, den store verden gir bent frem faen i hva jeg mener. Det er fortsatt vanlig praksis å finne opp en egen norsk tittel, uavhengig av hva originaltittelen eventuelt måtte bety i direkte oversettelse, som for den filmen det refereres til ovenfor er Les Quatre Cents Coups som betyr “De fire hundre slagene” — et tall som formodentlig henviser til det antall “trøkk i trynet” (forstått som metafor, filmen inneholder ingen vold) som hovedpersonen, den 14 år gamle Antoine Doinel er nødt til å gjennomgå “på sin vei mot livet” (formodentlig tanken bak den norske tittelen) som selvstendig person. Det handler med andre ord om det man kaller en oppvekstfilm, en sjanger som inneholder ganske mye kleint og moraliserende materiale, men denne er blant de beste.
Det franske ordet coup betyr “slag”, som i det å slå noen, men det kan også bety “servering”, som i det å legge opp en sleiv med gryterett. Det sistnevnte er sannsynligvis årsaken til at beaucoup betyr “veldig mye”, som i det svært vanlige uttrykket merci beaucoup, eller “tusen takk” som vi ville sagt på norsk når vi mener det samme i en lignende situasjon. De tusen takkene er imidlertid en enda dårligere norsk tittel som ville vært fullstendig misvisende, selv om det ville fått frem en mystisk dobbeltbetydning, siden “takkene” kan bety pigger eller torner som man må smyge seg rundt som best man kan for ikke å bli rever istykker av livets kjøttkvern. (Tallet 400 i tittelen er jo vilkårlig, siden det ikke fremkommer noe slikt i filmens narrativ, men det er som sagt relativt “mye”, som kanskje henviser til “beaucoup”.) Hvorom allting er, jeg kjøpte en DVD-utgave av filmen mens jeg bodde i England (tekstet på engelsk) — og der kaller de den The 400 Blows siden et svært velkjent engelsk uttrykk for “selve livet” er the school of hard knocks, slik at de valgte åpenbart å gå rett på sak. (Vi skal imidlertid ikke dvele ved dobbeltbetydningen av knock, altså både et slag og et knull – jevnfør uttrykket knocked up som på norsk tilsvarer det å si at noen er “kjørt på tjukken” – bare bemerke at de klokelig valgte ordet blow, selv om seksuelle hentydninger kanskje ville solgt et par ekstra filmer.)
Når det gjelder filmsynet mitt så er jeg litt “kinofil”. Jeg liker ikke nødvendigvis alt det samme som alle andre, men jeg liker definitivt “nok av det samme” til at jeg havner i kategorien for sånne som går på filmklubber for å se sære ting, eller på filmfestivaler for å se enda særere ting. Alt henger sammen med alt. Jeg er mer kunstinteressert enn egentlig intellektuell, men visse ting kommer med terrenget, som for eksempel dansk dogmefilm fra 90-tallet eller – som er aktuelt her og nå – “den nye franske bølgen” som kom tidlig på 60-tallet, hvor Truffaut er et av de store navnene. Man prøver jo å forstå formspråket. Lese noen artikler om saken. Sånne ting. Litt dilettantisk, la gå, men jeg er i det minste mer interessert enn helt uinteressert. Jeg “ser film” når jeg ser film, for å si det sånn. Det er ikke bare en passiv konsumhandling som jeg glemmer like etterpå. Du vet. Ting man gjør for å slå ihjel tiden. Mange ser jo ikke “filmen” — alt de ser er en sekvens av bilder som de føler mer eller mindre engasjement i forhold til, basert i hva slags stimulanser de liker. Finnes det for eksempel noen studier som ser på forholdet mellom hva slags kategori av filmer folk foretrekker og til hvilken grad de er begeistret for fyrverkeri? Mye såkalt actionfilm drar seg jo i retning av pornofilmer når det gjelder hva slags unyttig vedheng selve “historien” i filmen er — de har åpenbart blåst hele budsjettet på diverse pyroteknisk effektmakeri, mens manuset ser ut som noe noen har lagd med ræva og skuespillerarbeidet er en dårlig vits. Det går an å berge nesten alle andre sider av en filmproduksjon hvis man har et bra manus, men man bør helst være en jævlig dyktig håndverker før man kan kaste manuset og begi seg inn i improvisasjon med håndholdt kamera innenfor “et alternativt formspråk” og den typen ting.
Uansett, da jeg kjøpte filmen i England – jeg tror det var i 2009 – hadde jeg sett noen andre filmer av Truffaut, men jeg trodde ikke jeg hadde sett denne, slik at det var nesten litt kvalmende ubehagelig å føle sterk deja vu da jeg så den senere samme aften, noe jeg ikke kunne forklare på noen annen måte at jeg må ha sett filmen før, jeg kunne bare ikke huske det. Veldig irriterende det der, når man ikke klarer å plassere noe i sin rette kontekst i hukommelsen. Imidlertid er jeg rimelig sikker på at jeg ikke har sett filmen på klubb eller festival i voksen alder, den ble sannsynligvis vist på NRK som mandagsfilm eller søndagsmatinè på det sene 70- eller tidlige 80-tallet. De viste jo vel så mye klassisk europèisk (og internasjonal) kunstfilm som nyere drama og mer “handlingsorienterte” filmer. Mye bra som vi filmelskere sier, for vi er jo vel så glade i psykologisk drevet og “indirekte” spenning som den typen klore-seg-fast-i-armlenet type spenning som drives frem av handlingsforløpet, som “alltid” bygger seg opp mot en jump scare med masse påfølgende skriking og kloring, før ting roer seg ned og man setter i gang med å bygge opp mot en ny “utløsning”. På vei mot livet er sånn sett en norsk tittel som ikke lover noe den ikke holder. Det skjer ting i livet til unge Antoine underveis, men ikke noe stordramatisk. Vi merker imidlertid hvordan han “møter veggen” i sine forsøk på å etablere seg som “noe” utenfor det traurige barndomshjemmet — og filmen ender i et spørsmålstegn snarere enn et utropstegn. Vi får ikke vite “hva som skjer” med hovedpersonen, men vi får en veldig “emotivt” filmet sekvens om “menneskets lengsel mot havet”. Om jeg vil anbefale filmen? Selvsagt. Truffaut er en regissør man kan stole på slik sett. Han leverer varene.
Årsaken til at jeg nevner alt dette er at dette er min bloggpost nummer 400 på denne plattformen, så jeg “feirer” på dette viset. Det er en ganske solid produksjon av “blanda drops” med mye tull og sludder, men ikke bare dette. Har jeg “min egen stil”? Jeg tror det. Årsaken til at jeg skriver som jeg gjør er at jeg er som jeg er, hvilket fra mitt eget perspektiv er en god ting, ikke minst fordi det har brakt meg “hell i kjærlighet” (noe diskutabelt på grunn av omstendighetene) i den forstand at jeg har en kjæreste. Hun er skuespiller og dette er hva som førte oss sammen, så å si, men vi ble kjent på nettet før vi traff hverandre i virkeligheten. Man blir for det første ikke skuespiller i utgangspunktet hvis man ikke har “kunstnerisk legning” — og man vil for det andre ihvertfall ikke trives i miljøet uten dette. Noe litt komisk var at vi begge bar på en hemmelig frykt før vi tilbrakte tid sammen, nemlig at den andre skulle være en av disse masete typene som må “gjøre noe” hele tiden. Både hun og jeg var forberedte på at dette kunne bli et problem, men det ble det jo ikke. Tvert imot viste det seg at vi er den typen “radarpar” som forstår hverandres blikkretninger og håndbevegelser etter bare noen timer, slik at vi i prinsippet ikke behøver verken hennes dårlige engelsk eller min enda dårligere spansk, vi kan bare lee på øyenbrynet og skakke på hodet. Ganske interessant det der. Kanskje er det også noe med at ingen av oss er “fryktsomme” personer, heller ikke den typen som “må bevise noe”. Imidlertid er jeg arktisk mens hun er tropisk, slik at vi har en situasjon av typen “Njord og Skade” (jevnfør norrøn mytologi) hvor det er litt tilløp til diskusjon om hvor vi skal bo når vi endelig får manøvrert oss frem til et fungerende opplegg for samboerskap. Spania virker som et fornuftig kompromiss, men ingen beslutning er ennå fattet, annet enn at samboerskap er vår felles målsetting. Og sånn går dagene. Norge og Colombia befinner seg i forskjellige tidssoner, slik at “etter endt arbeidsdag” for henne tilsvarer midt på natten for meg, hvilket imidlertid fungerer bra for her og nå, siden jeg er noen slags ekstremistisk A-menneske. Jeg står “alltid” opp før alle andre. Imidlertid fungerer jeg mindre bra sent om kvelden. Men nok om det. Dette var mitt “slag” nummer 400 i denne bloggen, og nå er det fullbrakt.
Noen fortalte meg en gang at jeg er like sosialt smidig som en kanyle. Mer spesifikt, at jeg ikke tar hensyn til “det folk føler” når det blant annet manifesterer seg som religion, sterk ideologisk overbevisning og denslags ting. Eller for å si det med den typen språk som folk bruker i disse tider, jeg driter en lang marsj i hva som er “politisk korrekt” når det kommer til emneområdet mental helse: Å fungere i samfunnet kan ikke være standarden for om noen er mentalt frisk, selv om dette faktisk er standarden vi bruker innenfor psykiatrien når vi vurderer til hvilken grad det foreligger et “behandlingsbehov”. Som alle vet er det mentale et land av tåke og gråsoner — og det normale er et begrep vi bruker mer om en sosial omgangsform enn noen egentlig “psykisk tilstand”. Dersom pasienten er disiplinert nok til å skjule sine personlige særheter på dette viset er det nema problema. Vedkommende er frisk som en oppdrettsfisk.
Er skrivestil et uttrykk for personlighetstype? Sannsynligvis til den samme grad som klesstil eller musikksmak, hvis man betrakter det over tid, men skrivning er performativt (og ekstrovert) mens diktning er kreativt (og introvert). Eller som det gamle ordtaket sier, man er herre over det man tenker men slave under det man sier. Skrivegjerningen kan for noen – for eksempel meg – handle om å utforske dette forholdet mellom herredømme og slaveri (eller plikt og frihet om du vil) i sitt eget indre. Metaxis kalte man dette i klassisk gresk filosofi. “Det som befinner seg mellom tingene” — slik for eksempel det livet vi erfarer kan sies å ligge et sted mellom øyeblikket og evigheten. Naturligvis er det variabelt til hvilken grad et individ føler seg “bundet av sine egne ord” men i mitt eget tilfelle er dette noe som ligner på en psykiatrisk lidelse. Jeg er overhodet ikke komfortabel med å si noe som er usant, dårlig tenkt eller “ustemt” (som når en danser ikke kan koreografien eller en musiker spiller surt). Det kan godt være tangentialt – altså at det bare angår saken under veldig spesielle omstendigheter – men det kan aldri være usaklig. Hvilket bringer meg tilbake til fenomenet religion.
I den aller mest positivt optimistiske fortolkning kan religion være en taktisk disposisjon noen foretar i sitt eget sinn, altså et opplegg for å mestre noe som ellers ville erfares som en psykiatrisk lidelse — nærmere bestemt tendensen til å henfalle til metafysisk spekulasjon rundt de såkalte store spørsmålene i livet. I så måte er det like respektabelt som angstdempende medikamenter eller selvhjelpskurs, men heller ikke noe mer enn dette. Det er, som Schopenhauer påpekte, vulgær metafysikk designet for et utenkende konsumentmarked. Bang. Ferdig diskutert. Jeg har eksakt null tålmodighet med slike typer som fantaserer om at de er mer moralsk høyverdige enn andre bare fordi de er særlig fromme overfor sin religions krav til livsstil og diverse ritualatferd. Herregud (mer eller mindre bokstavelig talt). For en kødd. Man får ingen betaling når man selger smør på dette markedet. Ihvertfall ikke her på jorda. Utakk er verdens lønn og det ene med det andre, det at man er i live for et kort øyeblikk – uten noen nærmere forklaring – er jo i grunnen selve mysteriets grunnleggende natur. Etter min mening er det dårlig håndverk i tankesmia når man stiller en type spørsmål som man ikke med noen rimelighet kan forvente å finne noe slags svar på. Heller enn å spørre “hva er meningen med livet” bør man spørre hvorfor dette spørsmålet oppstår. Hvorfor tror man at livet må ha noen slags “mening” (slik vi oppfatter dette begrepet)? Hva om det er “meningen” at man bare skal være et dekorativt element i verdensveven? Ingen filosof som selger “mening” er verdt mer enn fem sure tær i ræva. Kunsten består i å leve uten “mening”.
Språket vi bruker legger visse føringer for virkelighetsoppfatningen, de fleste av dem på begrensende vis. En vanlig metafor for psykisk lidelse har vært “det lukkede sinn” — et kompleks hvor intet slipper verken inn eller ut, det er stillestående vann, som samsvarer med gamle tanker fra såkalt folkelig religiøs praksis (paganisme, hedenskap) om at menneskesinnet er som et myrhøl hvor man kan sette seg fast i og i verste fall bli trukket under av “det som er der nede”. Hvem vet hva som skjer med de som forsvinner nedi myra. De kommer ihvertfall ikke tilbake igjen, noe vi lett kan assossiere med det å “forsvinne inn i en psykose”, eller når virkelighetssansen løser seg opp til drømmeaktige sekvenser som man verken klarer å forstå eller forholde seg til. Aktuell behandling handler nesten alltid om å “drenere myrhølet”, det vil si få frem hva slags elementer som blokkerer den frie strømmen av mental energi, som igjen til en stor grad handler om å “sette navn på følelser” og danne seg et overblikk over situasjonen. Ofte viser det seg at selve sivilisasjonen sliter på nervene til folk. Samfunnets krav til konformitet er sterkt ødeleggende for mange individers mentale helse. Man henfaller til “protest”. Kan ikke, vil ikke, får ikke til. Men rett rundt hjørnet venter skyldfølelsen. Er det meg det er noe galt med? Så er det tid for ennå et “skippertak” for å bevise at man er normal. Jeg pleier å si at man kan kalle den menneskelige tilstand både tragisk og komisk — av akkurat de samme årsaker. Ikke minst vår veldig vanlige tendens til å plage oss selv med “spørsmål” som ikke egentlig er spørsmål, de er (i beste fall) middels godt verbaliserte følelser av eksistensiell tvil. Det er etter min mening grovt uforstandig å kreve at vi skal – eller engang bør – være forstandsvesener. Vi er for det meste irrasjonelle aper. Livet handler om ting vi har lyst til (og deres motsetninger). Vi reagerer akkurat som sjimpanser når de hopper opphisset opp og ned mens de skriker og vifter med armene hver gang vi blir presentert for noe vi må gjøre. Hva er problemet i dette bildet?
Fisken trives etter alt å dømme jævlig godt nedi vannet, men på land har de ikke lyst til å være. Da lager de så mye bråk som en fisk er i stand til å lage, helt til man kakker dem i hodet for å få slutt på uroen. Snipp snapp snute. Mennesker forholder seg til “frihetsfølelsen” som fisk forholder seg til vann. Det er mye vondt og ugreit nedi der, men sånn er fiskelivets farer. Mennesker savner også “vannet” når de blir rykket ut av den sonen der de opplever “livsfrihet”, hvilket som nevnt ofte handler om samfunnets konformitetskrav. Jeg har aldri hørt om noen som blir psykotiske på grunn av forhold i naturen, dette er en kultursykdom like så mye som diabetes, fedme og alkoholisme. Men hvis man klarer å snekre sammen noen slags religiøs uggabugga som faktisk hjelper så er dette naturligvis av ubestridelig nytteverdi for de enkelte individene, selv om terapien teknisk sett handler mer om distraksjon enn kurering. Det blir symptomhåndtering — og som tidligere nevnt havner det derfor på samme nivå av respektabilitet som all annen symptomhåndtering, medikamentbasert eller “alternativ”. Jeg har ikke noe imot at de som ellers ville tatt av seg klærne og løpt skrikende gjennom gatene på vanemessig basis tar piller for å kontrollere tendensene sine, men dette er jo strengt tatt ingen kur. Det er bare en konformitetsdannende kontrollmekanisme. På et objektivt nivå kan vi si at problemet opphører når pasienten tar pillene sine. De tar jo ikke av seg klærne og løper skrikende gjennom gatene lenger. Dermed er saken ute av verden fra samfunnets synsvinkel. Men pasienten er ikke kurert, bare “tilpasset”. De fungerer i samfunnet. Så nå er alt bare bra og alle lever lykkelige alle sine dager, sånn omtrent, slik ting ser ut på overflaten.
Vi vet ikke alt om alle ting – og det kommer vi heller aldri til å gjøre – men vi vet mye om mange ting. For eksempel vet vi at det er en morsom vits å si at det å lede mennesker er som å gjete katter fordi dette er sant. Ikke fordi man noen gang har prøvd å gjete katter, men fordi dette virker som en fornuftig metafor for de frustrasjonene man opplever når man prøver å få noe gjort men må forholde seg til menneskelige nykker som en del av prosessen. Det er i ethvert henseende bedre (og billigere) når folk gjør ting frivillig, for eksempel fordi noen betaler dem såpass bra for å gjøre det at de blir utålmodige etter å komme i gang og få jobben gjort. Det er hva man i bransjen kaller et “sleipt triks” (folk forventes jo å “gå til arbeidet” fordi dette er meningsfullt og moralsk korrekt) men det fungerer faktisk veldig bra. Prøv det selv. Det er tilfredsstillende for en kokk å ha noen kyllinger som ribber seg selv mens de synger Marseiilasen (på fransk) før de sporenstreks hopper oppi gryta og presenterer seg for servering og konsum foran den kapitalbaserte næringskjeden. Penger kan utrette mirakler. Ihvertfall er dette hva folk forteller seg selv når de perverterer livsmiljøet her på jorda fordi de begjærer penger. Hva skal vi tenke om dette? Det er sant at jeg er en arrogant kødd som tror at folk er idioter, men så dumme er de ikke. De kan se hva som foregår — og hvis de er normalt skrudd sammen på det mentale og emosjonelle funksjonsnivået vil de føle uro. Ting ser ikke bra ut. Vi er definitivt nødt til å etablere bedre standarder enn det om noe er lønnsomt her og nå, eller “på kort sikt” (relativt sett) — bla bla det ene med det andre, saken vi skal frem til er at “forbrukerøkonomien” dreper oss alle. Vi må begynne å tenke gårdsdrift heller enn gruvedrift. Både på individets og planetens nivå.
Ettergivelse av straff (avlat) forutsetter en straff (bot). Dette er grunnlaget for botens sakrament, et ritual som består av syndsbekjennelse og absolusjon – det vil si at presten på kirkens vegne og i Guds sted tilgir de syndene som er bekjent.
(Store norske leksikon)
Selv den mest banale psykologi anerkjenner at “det å søke oppmerksomhet” er en grunnleggende drivkraft i mennesker. Vi kan godt kalle det et sosialt instinkt som manifesterer seg ganske tidlig hos småbarn og som siden aldri egentlig forsvinner igjen. Det finnes imidlertid ganske betydelig individuell varians i forhold til hvor “selskapelige” vi er – noen tåler dårlig å være alene mens andre har behov for mye “alenetid” – men nesten ingen søker total og permanent ensomhet for resten av livet. Selv såkalte eneboere har en tendens til å dukke opp på butikken nedi bygda med jevne mellomrom. Det har blitt sjeldnere med seriøse snålinger av den gamle skolen, som bor alene uten innlagt strøm og vann i en tømmerkoie uti skogen, men jeg husker dem fra min egen barndom. De hadde navn og folk visste hvem de var, men det går ikke an å si de var selskapelige. De både levde og døde alene der ute i skogen. Hvem vet hva som er historien bak sånt.
De gangene man nå for tiden hører om folk som har blitt liggende døde i både måneder og år skjer dette mest i byen. Man hører om lik som har blitt liggende så lenge at de har blitt regelrett mumifiserte når noen til slutt tar låsen, ofte av perifere årsaker som for eksempel at det har vært eierskifte av boligblokka (jeg ser for meg at sånt hører hjemme i en stor og upersonlig “bomaskin”) og så har noen begynt å stille spørsmål. Eller hva som helst annet, det er uansett ikke fordi noen savnet dem noe sted. Hva som skjer etterpå vet jeg ikke. Jeg antar de sender kadaveret til destruering ved et dertil egnet forbrenningsanlegg — og siden vil vedkommendes eiendeler tilfalle skattefuten. Siden jeg er en litt sånn nysgjerrig-kreativ type blir jeg alltid sittende og undre litt over slike ting. Jeg leste om en som hadde ligget død i leiligheten sin i mange år, men jeg husker ikke detaljene, bare den vage uhyggefølelsen som sånne affærer inngir. Jeg vet ikke noe om mekanikken bak spøkelsesdannelser, men dette må jo være en klar kandidat. På den annen side ønsket kanskje vedkommende ingen oppmerksomhet.
Virkeligheten frembringer historier som ville blitt avvist som for usannsynlige eller overdrevne hvis man jobbet med å dikte opp handling til for eksempel en fjernsynsserie. Bisarre ting skjer der ute. Det må jo for fanden lukte ganske heslig fra en leilighet hvor det ligger et lik? Jeg kan ikke noe om sånt. Tørr luft, god ventilasjon, det ene med det andre. Det har jo skjedd. Hvordan vet de at det ikke var et drap? Jeg antar de har sine metoder. Det er flinke folk som jobber med sånt nå for tiden, og de har bra utstyr. De oppklarer både livsstil og dødsårsak hos mange tusen år gamle skjeletter. Jeg tror de kan takle et moderne lik. Rettsmedisinen møter arkeologien i døra ved et eller annet tidspunkt. Vi sier jo at “journalistikk er det første utkastet til historieskrivningen” og noe lignende gjelder “arkivet for de gamle tider”. Riksantikvaren og de der. Historisk museum, hva vet jeg. Når blir noe arkeologisk interessant? Det antar jeg henger på hvor dramatisk det er. For eksempel kan jeg godt se for meg at noen kunne ha organisert arkeologiske utgravninger i forbindelse med forhold som angår Den andre verdenskrig, men ingen ønsker å bli minnet om hva som enn skjedde på 1980-tallet. (Selv husker jeg ingenting, eller det er ihvertfall den historien jeg holder meg til.) Hvorom allting er, der de tror de vil finne en interessant historie er hvor folk foretrekker å grave, enten de er arkeologer eller journalister.
Hvilket bringer oss til poenget med diktning. Det å dikte er etter min mening en annen prosess enn det å skrive, selv om noen gjør det samtidig. I prinsippet er det det samme som å lyve, bare at dikteren ikke planlegger å lure noen med historien sin, det handler om å lage et fiktivt eksempel på “noe som kunne ha skjedd” (vel, ganske mye mer enn det noen ganger, men poenget blir det samme) med det formål å illustrere en “høyere sannhet” (eventuelt bare for å underholde). Hvis poenget er å “få frem sannheten” er man ikke dikter, da er man journalist, historiker eller noen annen slags type etterforsker. Diktere konstruerer fortellinger om moral. De skiller seg også fra løgnere i den forstand at diktere ikke later som om de snakker sant. Men det er helt klart at vi har en gråsone her. Ta for eksempel sagalitteraturen. La oss si “Saga om Gunnlaug Ormstunge”. Hvis vi skulle fått frem poenget i tittelen på veldig tydelig moderne språk ville vi kanskje kalt fortellingen noe slik som “Det folk sier om Gunnlaug Ormstunge” — for dette er hva ordet saga betyr. Det folk sier. Ordet som går. Man vet ikke om det er sant eller usant, man vet bare at dette er hva folk sier. Sånt holder naturligvis ikke mål i måneskinn for en historiker, men det er likefullt gyldig kildemateriale som sannsynliggjør visse årsaksrekker i forbindelse med historiske begivenheter som også er dokumentert på annet vis. La oss si sagaen om Levanger, en viktig by i Trøndelags brokete historie. Det er ikke så mange ruter Gunnlaug og Ravn kan ha tatt over fjellet. Og tyve år senere kommer en annen av de fire islendingeskaldene som har fått sin egen saga for å dø på Stiklestad. Det er hva folk sier.
Det eneste frie valg vi har i dette livet er å leve det som best vi kan, med de gavene Gud ga oss (hvis vi er religiøse) eller de evner, anlegg og legninger vi ble født med (hvis vi er sekulære), det finnes ikke noe “mer” enn dette. Naturen er slurvete, grisete og upresis. Naturen er også fette lat. Naturen er full av motvilje — dette vet alle som noensinne har hatt en god idè som involverte fysisk arbeid, for eksempel med en spade. Man får ikke noe gratis. Alt blir en døs av svett, skitten varme og etterpå får man vondt i kroppsdeler man ikke engang visste at man hadde. C’est la vie som franskene sier. Hvor mange nålevende mennesker som hver dag spiser grønnsaker har aldri noensinne så mye som engang berørt en spade? Sannsynligvis noenlunde det samme antall som de kjøttetere som aldri selv har drept og slaktet et dyr.
Har du noensinne reflektert over hvorfor mennesker så enkelt tilpasser seg et “passivt” kostholdsregime? Nesten ingen av oss gjør særlig mye mer for maten enn å gå i butikken og kjøpe de råvarene vi synes vi behøver (og/eller som budsjettet tillater) med penger som vi har skaffet på slike måter som er tilgjengelige for oss. Vi skjønner jo at dette er et kunstig opplegg, men samtidig oppfatter vi det som både normalt og fornuftig. I den grad noen har instinkter som reagerer mot hvordan vi har arrangert ernæringssystemene våre kaller vi det hysteriske reaksjoner, eventuelt paranoide vrangforestillinger. Man kan gjøre opprør mot så mangt, men realitetene har en tendens til å alltid få viljen sin. Det er for vanskelig å dyrke maten sin selv. Dermed ender man med et kompromiss som i praksis handler om å betale litt mer for “alternative varer” med spesielle stempler og grønnemerker — av psykiatriske årsaker. Det demper urofølelsen.
Vi kan plante for eksempel et agurkfrø og observere hvordan plantens “ytelse” handler om oppvekstvilkår, sol og næring. Vi kan påvirke mye av dette og dermed få en bedre (eller dårligere) avling basert i hvordan vi steller plantene våre, men vi kan ikke plante agurker og høste meloner. Mennesker kan på tilsvarende vis utvikle seg i mange retninger på grunn av ulike miljøfaktorer, men vi kan aldri bli noe “mer” (eller mindre) enn mennesker. Hva vi har til felles med agurker er at grensene for hva vi kan bli ligger innkodet i vårt DNA-materiale. Individuell varians forekommer naturligvis men bare innenfor visse grenser. For det meste vil mennesker fremstå med to armer, to ben, ansiktet foran og rumpa bak. Også på det mentale plan har vi en medfødt struktur som konfigurerer seg på en like forutsigbar måte som den fysiske kroppen. Menneskenaturen er som den er. Det finnes ingen mystikk i dette bildet. Ingen begynner som agurker og ender som meloner. Vi kan ikke bli noe mer, eller noe annet, enn hva vi allerede var i utgangspunktet. Alt vi kan gjøre er å “hemme veksten” gjennom å legge visse begrensninger for individenes utviklingsmuligheter — som for kroppens del handler om næringsmidlenes kvalitet og bevegelsesmønstrene vi venner oss til, og for sinnets del omtrent det samme, bare i abstrakt forstand. Uten å gå i detaljer eller komme med eksempler kan vi si at det finnes “gode næringsmidler” for vår mentale utvikling og det finnes forskjellig slikt som har den motsatte effekt. Alle forstår hva dette betyr “i prinsippet” selv om det ikke betyr det samme for alle på detaljplanet. La oss si at slikt måles i trivsel. Individer som opplever trivsel har en tendens til å være mer positive og sosialt imøtekommende enn de som opplever plager og prøvelser til enhver tid.
Når det gjelder “hva slags skapning” mennesket er i biologisk forstand så er det å si at vi har instinktene, talentene og kapasiteten til det man kaller en kleptoparasittisk omnivor, som i praksis betyr at vi benytter alle sjanser til å stjele alt vi kan fra andre skapninger som allerede har gjort deler av jobben og det finnes ikke den ting vi ikke vil spise. Mange av oss er i tillegg kannibaler (hvilket forsåvidt hører med til bildet hos en virkelig omnivor), i den forstand at vi ikke nøler et sekund med å snylte på hverandre. Dette er sannheten om mennesket. Vi er troendes til hva som helst. Det såkalte store bildet er selvsagt veldig komplekst men på personlig individnivå styres vi av instinkter som handler om “det som hjelper” – eventuelt “det som er nyttig” – innenfor vår ofte sterkt idiosynkratiske oppfatning av hva som er sant og virkelig. Naturen vår er programmert til å søke “trivsel” (vi kan også kalle det belønning) men det er ganske variabelt hva dette betyr i praksis. For noen kan det for eksempel bety at de konstruerer en storslått fantasi om menneskets guddommelige ånd (selv om vi bare er tukleaper som aldri klarer å leve opp til idealene). De klarer ikke å leve med bevisstheten om at de bare er vimsete og formålsløse pattedyr her på jorda, akkurat som resten av bølingen. Jeg er en viktig person. Livet mitt betyr noe. Problemet med dette er bare at vi mennesker er på vårt verste når vi liksom skal bevise hvor bra vi er. Jeg pleier å anbefale folk å kikke litt på psykologien til Carl Jung, særlig den delen som handler om “skyggen”. En del av oss selv som individet noen ganger bruker enorme personlige ressurser på å holde skjult for seg selv (eller rettere sagt sitt eget ego), med deprimerende forutsigbare resultater i form av nevroser og tvangsatferd.
Å ta en tur ut for å “løpe et par mil” er noe jeg stadig gjorde i tyveårene, men før år 2000 kom hadde jeg henfalt til vanlig gangtempo når jeg var ute og virret formålsløst rundt i terreng eller bymiljø. Jeg kan sikkert fortsatt få til å løpe nå som jeg er 60 år gammel, men det blir bare hvis jeg er helt fette sikker på at det hjelper, det er ikke for eksempel aktuelt å “prøve” å rekke bussen eller noe slikt. Ingen liker å se gamle menn løpe. Det er en ulykke som venter på å skje. Snuble i sine egne føtter og brekke lårhalsen, hvem vet.
Hvorom allting er, det jeg skal frem til er at å dra ut for å løpe en tur er noe folk gjør. Det er veldig vanlig å i så fall velge en rute som går litt gjennom skogsmiljø, eller i det minste en park, kanskje en opparbeidet turiststi i tilknytning til nærmiljøet, det er jo ikke bra å løpe på hardt underlag som asfalt og denslags, det beste er en skogsløype. Har jeg folk med meg på det? Selvsagt har jeg det, vi er jo for fanden norske, vi har en “greie” med naturen og sånt. Ihvertfall oppfatter utlendinger det slik. Så sier vi det slik, vi later som om du er ute og løper, dette er en tankelek, det spiller ingen rolle om det å dra ut for å løpe er noe du ikke under noen omstendighet vil, eller engang kan, dette skjer bare i hodet. Og i andre enden venter et poeng.
Du er altså ute og løper din vanlige rute gjennom den lokale skogen. Du legger ikke merke til noe spesielt. Du møter bare de vanlige trynene som er på vei inn og ut av området der du bor, men i skogen er du alene. Senere på dagen fremkommer det imidlertid at noen har blitt drept like ved der du pleier å løpe. De har blitt slått ihjel med en stein som ble funnet på stedet. Det må ha skjedd mens du var like i nærheten. Politiet gjør det politiet gjør, de kommer etterhvert frem til at du ble sett i nærheten av åstedet ved den tid da drapet skjedde. Noen har fortalt dem at de så deg komme fra den retningen på den tiden. Følgelig blir du en “person av interesse” i saken. Vitne? Mistenkt? Det kommer an på hva som skjer videre i etterforskningen. La oss gjette på at det begynner med et avhør “nede på stasjonen”.
Nå er spørsmålet: Hva slags type etterforskning vil du oppleve som tilfredsstillende? Kanskje klarer ikke politiet å finne spor etter noen andre mistenkte, alt de har er deg, men du nekter. Du har jo ikke drept noen. Du har ikke engang sett noe uvanlig. Du har naturligvis ikke hørt noe heller fordi du hadde på deg musikk i øretelefonene. Noe mer har du ikke å fortelle. Men de fortsetter å spørre og grave. Kanskje blir du til og med pågrepet. Kanskje de håper at du vil “sprekke” og tilstå hvis de presser deg litt. De vet jo ikke at det ikke er du som har gjort det og du innrømmer jo å ha vært på stedet. Dessuten er ikke politiet ditt eneste problem. Pressen er som vanlig interesserte i alt de kal klare å tyne ut av saken og de har fått med seg at “det finnes en mistenkt”. Hvordan vil du reagere på å havne i en sånn situasjon?
Du kan leke videre med tanken hvis du vil, men selv skal jeg komme til poenget: Du og jeg og Titten Tei ønsker alle at politiet skal gjøre en skikkelig jobb og ikke reise sak mot sakesløse mennesker. Kan man bli dømt for drap gjennom “konvergens av mange indisier” eller må de ha harde, tekniske bevis som fingeravtrykk, DNA og denslags? Det virker ikke sannsynlig at man kan drepe noen på kloss hold uten å etterlate seg noen form for tekniske spor, da måtte man jo i så fall hatt på seg en sånn der heldekkende plastdrakt som kriminalteknikerne bruker. Slik at hvis det ellers ikke er noe mistenkelig forhold som knytter mistenkte til offeret virker det veldig tynt at de ikke har noe annet enn at man var på løpetur, noe man ofte er på det stedet. Det er etter min mening usannsynlig at man vil bli dømt for drapet, men jeg tror dessverre ikke at det er umulig — det kommer kanskje litt an på “hva slags type” du er. Ser man sånt skje? Vi lar det henge der.
Jeg vedder den franske pepperkverna mi (av merket “Peugeot”) på at uansett hvor stor vitenskapsskeptiker man ellers måtte være så vil ingen verken ønske eller godta å bli dømt for drap bare fordi en tre-fire personer føler at du må være den skyldige. Jeg høyner veddemålet med min klassiske kokkekniv (av merket “Sabatier”) på at du ikke bare vil sukke og si ja ja, sånn er det, når både pressen og påtalemakten sier at jeg har gjort det så må jeg ha gjort det, selv om jeg ikke kan huske å ha gjort det. Tyve års fengsel. Smækk bang. Sukk ja ja. Sånn kan det gå. Eller vil du protestere på det heftigste? Vil du “tilstå” når de lokker med at i så fall vil du bare få femten år, eller vil du blånekte og heller ta de tyve med den samvittigheten du tross alt har selv om ingen tror deg? De fleste av oss havner aldri i noen situasjon hvor store deler av vår fremtid henger på “bevisets stilling” uansett hva vi selv sier, men det er ikke umulig at dette kan skje. Imidlertid er det ingen som ønsker at det skal være slik — og nettopp derfor har vi høye standarder for bevisførsel. Både i jussen og i vitenskapen.
Begrepet frihet er notorisk vanskelig å definere, men det finnes tilløp yil alminnelig enighet om at det er “det motsatte av slaveri” — hvilket egentlig bare flytter hele definisjonsproblemet over på et annet ord, som også brukes ganske løst og ledig ute i folks daglige språk. Det går an å stille opp en leksikal definisjon av slaveri, som for eksempel denne:
Slaveri er et system der et menneske blir eid av et annet menneske og kan omsettes som en vare og betingelsesløst utnyttes.
Etter min mening er dette en ræva definisjon, fordi den stiller opp alt for mange spesifikke betingelser. For eksempel kan mennesker havne i “slavelignende tilstander” selv i de demokratiske samfunnstypene hvor personlig frihet er en lovfestet rettighet hvis de blir utsatt for press og trusler – eventuelt “tilbud de ikke kan si nei til” – fra kriminelle og andre som ikke er så nøye med regnskap og regelverk. Slaveri er noe et menneske opplever — det er ikke en økonomisk, juridisk eller politisk tilstand som lar seg beskrive og forklare ut ifra et sett med standarder, hvilket er hele problemet med slaveri: Det er notorisk vanskelig å definere, bortsett fra når det er nærmest radioaktivt åpenbart.
Så lenge frihet forblir en standard som er subjektiv og emosjonell vil slaveri forbli det samme. Det handler om “mentaliteter”. For ikke urimelig lenge siden var den sosiale kontrakten vi kaller ekteskap en de facto slavelignende tilstand hvor kvinner ble satt i avl og døtre ble solgt innenfor en “ekteskapsøkonomi” som til sist handler om familieforbindelser, eventuelt dynastier innennfor en føydal maktstruktur. Det finnes hvor mye feministisk teori som helst som tar for seg alle detaljer rundt denne saken, så vi skal ikke dvele ved det her. Poenget er at det finnes en “vilje til ufrihet” som står i motsetningsforhold til “viljen til frihet” innenfor et system som handler om å gi og ta. I virkeligheten er dette en “grå katt” type spørsmål. Vi må snakke om grader av slaveri heller enn om frihet og slaveri som absolutte tilstander som aldri kan eksistere samtidig, innenfor den samme kulturkrets, eller til og med i det samme individ.
Er det noen som nå i dag seriøst diskuterer premisset om at individer er selveiende enheter som ikke kan selges, kjøpes, overdras eller på andre måter behandles som en “vare”? Jeg håper ikke det. Sosial atomisme er teorien om at samfunnets minste bestanddeler er det til enhver tid eksisterende antall levende individer som befolker samfunnet, hvilket medfører som korrelat at alt som “skjer” i samfunnet er en konsekvens av hva disse individene velger å gjøre. Reglene er ikke årsaken til at vi har et system som fungerer, men viljen til å samarbeide om prosjektet. Vi ønsker frihetsfølelse – en opplevd tilstand av å ha åpne muligheter og selvbestemmelsesrett – men vi ønsker også en viss grad av beskyttelse og forutsigbarhet i hverdagen. Filosofisk sett er det absurd å si at mennesker vil ha frihet. Det kan jo alle se at vi ikke vil ha. Det vi ønsker er et samfunn, en sosial orden, og for at dette skal kunne fungere må vi ha kjøreregler. Disse oppstår ikke av seg selv og de blir ihvertfall ikke overholdt av seg selv. Derfor behøver vi staten og de andre offentlige samfunnsmaktene.
Det finnes fortsatt land i denne verden hvor “voldekt i ekteskapet” ikke oppfattes som noe virkelig, langt mindre som et rettighetsproblem. Hele poenget med ekteskapet er jo å avle barn. Hvor naiv skal man være, liksom. Bare få jobben gjort. Den typen maktstrukturer som handler om “landsbyens råd av vise menn” har en tendens til å være tolerante slik sett — og mange har nostalgiske følelser i forhold til denne typen livsstil, særlig menn som ikke er attraktive på det frie kjønnsmarkedet. De har lyst til å pule men de vet ikke hva de skal gjøre for å oppnå de ønskede resultatet, så de støtter fascistiske tvangsstrukturer fordi de ser dette som sin beste strategi for å få formert seg, mer eller mindre ubevisst, naturligvis. Kanskje noe i overkant “freudiansk” som forklaring på (noe av) fascismen, men samtidig skal man ikke undervurdere det seksuelle som motiverende kraft i menneskelivet. De seksuelt vellykkede ligner på rike mennesker som ikke forstår alt dette maset om penger, det finnes da viktigere ting i verden. Imidlertid er det alltid slik at mat føles mer viktig når man er sulten. Behov som man for det meste får dekket på adekvat vis er jo ikke “behov” i den forstand, det er vanedannende atferd.
Seksuelt slaveri kan være noe slags rollespill mellom individer som deltar i dette opplegget frivillig — men det kan også være hvordan noen opplever ekteskapet. Det kan til og med være et kriminelt forhold hvor noen holdes i fangenskap og selges til prostitusjon. Forskjellen ligger til enhver tid mer i “frihetsproblemet” enn i frivillighetsspørsmålet. Hva slags andre alternativer har man? Folk vil heller typisk velge et liv i moderne og rehabiliteringsorienterte fengsler enn å være et fritt og selvstendig individ, hvis det sistnevnte betyr å være en omstreifer på Hardangervidda som sjelden ser andre folk. (Jeg tror faktisk det har eksistert noen konkrete eksempler på denne typen bipolar livsstil.) Det er ikke ualminnelig å betrakte prostitusjon som “en skjebne verre enn døden” men det er bare fordi man ikke tar med i betraktningen hva slags andre realistiske valg disse individene har. Hva slags jobber kan de få? Hvor skal de bo? Det er et politisk valg at vi har den typen samfunn hvor det noen ganger blir slik at prostitusjon (eller for den saks skyld kriminalitet) fremstår som et mer attraktivt alternativ enn å delta i samfunnslivet på de premisser man tilbys. Vil du helst ha en drittjobb med “sultelønn” hvor alle behandler deg som om du ikke betyr noenting eller vil du ha en godt betalt drittjobb hvor du i det minste periodevis blir oppvartet som ballets dronning? De seksuelt nevrotiske kan sikkert ha problemer med å forholde seg til fenomenet prostitusjon, men for de som ikke opplever temaet som spesielt dramatisk vil det sannsynligvis fremstå som det minst frastøtende blant et sett med ganske dårlige alternativer.
Jeg har sett ordet slavelønn bli brukt av seriøse journalister og intellektuelle. Det ligger i ordet hva det betyr. Hvis det for eksempel kom frem en sak i Norge hvor en gruppe utlendinger bodde i hengekøyer på en låve og jobbet for femti kroner timen hele dagen lang med å utføre diverse arbeid på en gård, ville vi kanskje si at de fikk “slavelønn” og kalle det en skandale, uansett hva arbeiderne selv tenker om saken. i 2008 fikk Norge den smått orwellianske sexkjøpsloven som gjorde det straffbart å betale for sex. Uansett hva man ellers måtte mene om loven ville det kanskje være en idè å innføre en lignende bestemmelse om å “benytte seg av andres økonomiske nød” enten dette skjer direkte, som i eksempelet vårt, eller gjennom en serie stråmannsfirma som opererer internasjonalt. Kort og brutalt: Enten betaler man folk skikkelig for arbeidet man vil ha gjort eller så må man gjøre det selv. Det skal ikke lønne seg å “sette bort produksjonen til lavkostland”, inkludert det å importere varer som åpenbart ikke kan ha blitt fremstilt på lovlig vis, med normale lønnskostnader. Da må de i så fall ilegges toll og gebyr som bringer vareprisen opp på det nivået de lokale forholdene påbyr. For eksempel tar det så lang tid som det tar å sy en skjorte. Hvis man kan få den billigere fra KIna så er ikke dette fordi de får tekstilene så billig der borte.
Uten at jeg strengt tatt vet dette vil jeg tippe at det i året 2023 ikke finnes “herreløse hunder” i Norge. Hvis man ser en hund som streifer rundt på egen hånd vet man at dette er en hund som er på rømmen. Noen eier dyret, hvilket i praksis betyr at de ikke bare har ansvaret for velferden til vedkommende dyr, men det kan også bli aktuelt å reise straffesak mot dem dersom dyret begår noe slags skadeverk og det kan sannsynliggjøres at dette skylder uaksomhet fra eierens side. Jeg kjenner ikke reglene rundt dette og jeg er alt for lat til å sette meg inn i dem, men jeg tror ikke det er tillatt å la hunden sin løpe fritt rundt i det nabolag og/eller terreng der man bor — og hvis hunden “rømmer” for å legge ut på egne eventyr betraktes dette som eierens ansvar, si for eksempel hvis noe skjer i forhold til sauer eller andre husdyr. Det finnes ikke noe stort rom for “unnskyldninger” her. Hunder er rovdyr av natur. De kan i visse situasjoner være farlige, også for mennesker.
Slaveri er når man eier mennesker omtrent på samme vis som man eier en hund. Det handler om atferdskontroll. Uten å fortape oss i panegyrisk språk rundt slavelenkens metafysiske mekanikk kan vi si at minst èn av partene må ønske at det skal være slik for at det skal kunne være slik. For eksempel er det en vanlig hypotese at mennesker endte som eiere av hunder fordi noen hunder (som på den tiden vel strengt tatt var ulver) begynte å vanke sammen med menneskene. Siden har det gått omtrent tredve tusen år og både mennesker og hunder er bortimot ugjenkjennelige nå, i forhold til hvordan ting var den gangen. Selv-domestisering kaller vi dette. Imidlertid er det vanskelig å bevise verken det ene eller det andre når vi snakker om ting som skjedde for så lenge siden. Det er bare en av tre-fire rimelig sannsynlige hypoteser for hvorfor mennesker begynte å leve sammen med hunder, men det er kanskje den mest romantiske opphavslegenden. Det at “menneskets beste venn” en gang var et vilt dyr som av egen fri vilje kom ut ifra skogen for å bo sammen med oss er jo en annen type idè enn den om at folk en gang for lenge siden drepte noen ulver, stjal valpene deres og siden har de bare fortsatt å avle på dem.
Transaksjonsatferd kjennetegner størstedelen av alt mennesker gjør. Det vil si at ikke bare er vi tukleaper som styrer og steller med ting i omgivelsene våre, vi er merkantile tukleaper. Vi driver med kjøp og salg, foruten alle andre typer handel og strukturelt avtalemakeri. Innenfor denne horisonten av forståelse er den “avtalen” vi har med arten canis familiaris at vi tar oss av deres materielle behov mens de leverer en eller flere “tjenester” vi etterspør, som typisk gjerne er vakthold, luktsporing, jakthjelp eller diverse former for “kos”. Hva slags liv har en gjennomsnittlig hund i dagens Norge? (Om vi ser bort fra all varians i detaljene rundt rase og bruksområde.) Sannsynligvis stor materiell velstand i forhold til noe slags “vilt liv” som de eventuelt kunne hatt. Definitivt en stor overlevelsesfordel allerede der. Selv de som lever med noen grad av matvareusikkerhet for sin egen del vil ofte velge å prioritere mating av dyret foran mating av seg selv. Vi behøver ikke å forklare dette på sentimentalt vis. Enhver hundeeier forstår jo at hvis de ikke mater dyret bryter de den tidligere nevnte “avtalen” mellom hunder og mennesker, med den sannsynlige følge at dyret vil finne en ny eier, eventuelt at “andre mennesker” vil gripe inn og sørge for at dette skjer. Jeg kjenner ikke detaljene, men jeg mener det finnes lovfestede standarder for dyrehold.
Med mindre man faktisk kidnapper noen, transporterer dem til et annet sted og setter dem i arbeid under trusler om fysisk vold, blir det ikke korrekt å snakke om “ekte slaveri” slik mange fantaserer om saken. Det må foreligge tvang. Hvis noen “selv-domestiserer” seg på grunn av at dette er deres beste sjanse for overlevelse og således aksepterer såkalt sultelønn – som betyr akkurat nok til at man ikke sulter, men heller ikke mer – kan vi ikke bruke ordet slaveri. De får jo lønn. Ingen tvinger dem til dette. Det blir i prinsippet samme avtalen som vi har med hundene, bortsett fra at når man ikke jobber har man frihet til å “gjøre som man vil” (hvis man er menneske), noe som på et praktisk plan av erfaring for de fleste betyr “gjøre som man har råd til”, hvilket ikke er stort mer enn å hvile foran neste arbeidsdag hvis man går på sultelønn. Hva slags liv har en gjennomsnittlig lønnsarbeider i dagens Norge? Sannsynligvis stor materiell velstand i forhold til noe slags “vilt liv” som de eventuelt kunne hatt. Definitivt en stor overlevelsesfordel allerede der. Sultelønn er ikke vanlig, eller engang tillatt, ihvertfall ikke fra arbeidsgivers side, gitt at vedkommende driver en lovlig virksomhet, men det er mulig å havne i en slik posisjon allikevel, basert i diverse kostnader forbundet med bolig og livsstil. Dette er det berømte spørsmålet om kjøpekraft.
Vi måler vår nominelle velstand i forhold til visse faktorer som i sum utgjør begrepet “livskvalitet”. Det finnes mange statistiske modeller hvor man måler så og så stor prosentandel av husholdningsbudsjettet til de og de tingene, men alt koker uansett ned til hvordan man føler seg der man sitter med kalkulator og en bunke regninger. Alt blir dyrere, samtidig som det blir mindre pålitelig og dårligere på servicesiden. Men lønna forblir den samme, den holder ikke engang samme takt som inflasjonen og prisstigningen. Det finnes internasjonale standarder for når begrepet fattigdom kommer til anvendelse. For eksempel opererer man innenfor EU (som har de standarder for industri og juss som Norge gjennom konvensjon er forpliktet til å følge) med en fattigdomsgrense som er “under 60% av gjennomsnittsinntekten” i de enkelte land, som for Norges vedkommende er beregnet til noe i underkant av 250.000. Hvis man tjener under dette beløpet befinner man seg under grensen for standarden fattig i Norge. Vi vet hva det koster å drive en husholdning, selv på et ganske sparsommelig budsjett. Norge er et dyrt land. Dersom man havner under fattigdomsgrensen vil man oppleve tildels ganske sterkt innskrenket handlingsfrihet. I verste fall havner man i en posisjon som betyr “sultelønn”. Når husleie, strøm og alt det der er betalt går resten av pengene til mat, punktum og full stopp. Det er så vidt ting går rundt. Ikke snakk om at man vil tåle en plutselig utgift på mangfoldige tusen kroner. Alt må planlegges og styres med jernhånd.
Dersom begrepet frihet ikke betyr handlingsfrihet blir det et litt, hva skal vi si, tynt begrep. Det hjelper ikke at man “i prinsippet” er fri til å gjøre hva man vil så lenge alt man eventuelt kan gjøre koster penger og man har allerede i underkant av hva man behøver der i gården. Da står man jo der med pikken i postkassen, som man sier, jeg vil ikke spekulere i hva man gjør med postkassen hvis man tilhører den delen av menneskeheten som ikke har pikk, poenget er uansett at man får ikke gått noe sted. (Ganske fæl metafor egentlig, men den kommer veldig raskt til saken.) Etter min mening er det et grunnleggende moralsk spørsmål hva man ser når man observerer et antall fattige mennesker. La oss si det handler om “personlig legning”. Noen vil se et sosialt problem. Andre vil se en kilde til billig arbeidskraft. Eller for å holde oss til tonen som har vært gjennomgående i dette essayet: Noen ser mennesker, andre ser hunder. Eller de ser i det minste ikke individer som er å anse som deres jevbyrdige, med mindre de synes det ville vært akseptabelt for dem personlig å jobbe under slike betingelser. Hvor mange sidestepp skal vi ta bort fra “alminnelig menneskelig anstendighet” før vi i praksis snakker om slaveblikket — altså når de ser på andre mennesker som “leverandører av varen arbeidskraft” og alt hva de ellers måtte være blir mest for unyttige vedheng til denne varen å regne. Det er skrevet en mengde bøker om dette emneområdet, ikke minst av en viss Karl Marx. Interesse = studium.
For øyeblikket lever vi med en aggressiv og fiendtlig økonomisk modell, hvor det å utnytte folk på det groveste er helt greit så lenge intet kan spores tilbake til deg. Kvartalsregnskapet er både Herren Baal og Jomfru Maria, det finnes ingen høyere sannhet, amen. Bare sørg for at eierne tjener penger, så er resten fritt og variabelt. Naturen er ikke bare vår slave, men også en slave av den typen vi banker opp og pisser på, bare fordi de irriterer oss noe så jævlig. Naturen må tuktes, om ikke tortureres, inkludert menneskenaturen. Alt henger sammen med alt. For øyeblikket har vi en maskinbasert logistikk innenfor matvareforsyningen, formatert slik at noen få store firma i praksis kontrollerer hele den norske kaloriforsyningen. Er dette et sikkerhetsproblem? Ikke akkurat nå, men vi bør studere systemets svakheter og utarbeide andre strategier som kan komme til anvendelse dersom noe kritisk oppstår. Er vi ikke intelligente skapninger?
