Det er langt igjen til Royal Albert Hall, som Åge Aleksandersen sa i sangen. Britene har nettopp begynt å konsumere sin tredje statsminister av året 2022. Dette er underlige tider som vil bli husket, men man er foreløpig ikke helt enige om hvorfor. Det er historisk at de har innsatt Rishi Sunak i jobben fordi han er sønn av indiske innvandrerforeldre. Det er imidlertid mindre historisk at han er perverst rik og har vist lite talent for å forstå hva slags krisetilstand “vanlige” briter må leve med for øyeblikket. Stilen til Sunak ser ut til å være teknokratisk og ganske forsiktig, men det vil snart komme noe slags mannskit som vil vise om han har politisk talent nok til å vare helt frem til jul. Jeg ser ingen god grunn til optimisme, men samtidig begynner jeg nesten å synes litt synd på britene. La oss håpe de slipper å få tilbake Boris Johnson. Men gudene vet, det kan skje, fordi ting er fortsatt veldig ustabile. Brexit er fortsatt en “ting” som dominerer hverdagen til alle briter selv om ingen vet hva det er eller betyr. Alt vi kan si så langt er at det er første gang en moderne stat – i fredstid – har valgt å si opp handelsavtaler og innføre strengere grensekontroller mot sine nærmeste handelspartnere, i praksis hele EU-sonen (inkludert Norge).
Norge har historisk sett, i forhold til de andre nordiske landene, hatt en rolle som ligner den til Skottland. Et land av en viss betydning, men samtidig “noe langt der i nord” for de fleste ikke-skotter. Det er en knapt målbar gigafordel for Norge å være godt synkronisert med EU og deres “indre marked” men vi vet ikke dette på samme måte som skottene. Derfor er det en aktuell mulighet som ligger på bordet at de vil ha en folkeavstemming for å melde seg ut av Storbritannia slik at de kan melde seg inn i EU. Det er en ting som kan skje. Hvis det skjer er det aller minste vi kan si at det ikke vil redusere de bølgeskvulpende ringvirkningene etter Brexit. Det betyr jo kroken på døra for unionen mellom England og Skottland, i praksis at “Storbritannia” opphører å eksistere. Hva skal man tenke om dette? Jeg har vært litt her og der. Mitt inntrykk er at forskjellen mellom Skottland og England er minst like store som mellom Norge og Sverige, inkludert “dialekten” (det er for eksempel knapt mulig å forstå hva de sier i Glasgow når de snakker normalt). Det er definitivt to forskjellige nasjoner. Det er ikke vanskelig å se for seg England og Skottland som to forskjellige stater, men hvis skotsk uavhengighet blir vedtatt i løpet av de nærmeste årene vil det bli en veldig balkanisert situasjon på De britiske øyer, med to landgrenser mot EU som begge, av historiske og kulturelle årsaker, er nødt til å være “åpne” for fri ferdsel av mennesker. Jeg er ikke engang sikker på om en Norge/Sverige-løsning vil være akseptabel langs grenser som er hva de er, det kommer uansett til å bli et følsomt problem. “Det irske spørsmålet” er heller ikke på noen måte besvart. Unionistene i Nordirland føler seg typisk mer i slekt med skottene enn med englenderne. Hele greia er ganske komplisert.
Hver alder har sin sjarm, som folk sier. Barnetro blir til ungdomsopprør før man tilbringer størstedelen av tiden deretter med det voksne livets daglige drøv. Etter at man har fylt femti begynner det imidlertid å gå nedover med fysikken. Rent konkret handler det om restitusjonstid. Man er ikke nødvendigvis “svakere” men det tar lengre tid å lege skader som man pådrar seg under fysiske eksesser. Derfor må man utvikle en form for forsiktighet man av forfengelighetshensyn foretrekker å kalle klokskap, men det korrekte navnet er feighet. Som alle vet betyr jo det å være feig at man kan høre fegden kalle. Hvem er fegden? Dødens sendebud. Kulde i hjerterøttene. Hvem vet, det er gamle sagn.
Når får man et bevisst forhold til årstall? Jeg husker året 1969 fordi det var da jeg begynte på skolen, men det første årstallet som virket som om det hadde noen slags betydning var 1970. Et nytt tiår. Den nye tiden har kommet. På den tiden var det fortsatt relativt vanlig å være født på 1800-tallet, noe som var en svimlende ting å tenke på for mitt barnesinn. Jeg tror ikke det finnes noen flere av det slaget, men tidlig på 70-tallet hadde man ennå dinosaurer i verden og jeg så en gang to av dem slåss. Gamle, værbitte menn som dengte løs på hverandre med knyttede never så blodet sprutet, men de sa ikke stort og plutselig sluttet de bare med det og gikk hver sin vei. Det var markedsdag i bygda og jeg var der sammen med bestemoren min. Begge de to ble født på 1800-tallet, tenk på det du sa hun til meg. Imidlertid ble de uvenner under Den andre verdenskrig og pleide å gå løs på hverandre med jevne mellomrom. Ingen blandet seg, ingen brydde seg.
Fortid er noe man opparbeider seg mens fremtid er noe man slipper opp for. Foreløpig er det helt normalt å være født på 1900-tallet men om ikke lenge forsvinner vi også. Hvem skal styre verden da? Alt som blir igjen er jo amatørene som er født alt for sent til å forstå hvordan ting henger sammen, om vi skal tro de av mine jevnaldende som akker seg over hvor udugelige de unge er nå for tiden. Akkurat som alle de gamle alltid har gjort, med dårlig skjult fremtidssjalusi. Den ultimate ressursen som man kan ha eller ikke ha er jo tid og når man kommer til min alder har man sløst bort mesteparten av alt man hadde på masse tull og fjas som ikke virker viktig i ettertid. Men sånn er livet. Man starter som fullstendig idiot og det blir ikke stort bedre med årene. Det beste man kan håpe på er ting som er verd å huske. Imidlertid har prioriteringene en tendens til å forandre seg hos folk så snart de virkelig forstår at de har mer fortid enn fremtid.
Egentlig burde folk slutte å stemme når det er valg etter at de har pensjonert seg. De har jo ingen fremtid. På hvem sine vegne er det de ønsker å bidra til samfunnets styre og stell? Man kommer til et punkt når det ikke er noe poeng i å engasjere seg i noe prosjekt som skal gå over langen, kanskje mange tiår. Man kommer til et punkt når det å ha god helse ut året ikke er noen selvfølge lenger. Man kan forsåvidt godt gi råd og det ene med det andre, men på en litt skeptisk måte. På en litt uengasjert måte. Spillet er ikke like spennende som det var. Det er ikke st spørsmål om “lav energi” (selv om dette forekommer), mer om at man har utvilket andre prioriteringer. Hva er viktig? Det kommer an på hvor mye tid du tror du har til rådighet. Hvor lenge skal du planlegge for? Man blir jo som tidligere nevnt mer sårbar ettersom man blir eldre, slik at det kan gå raskt nedover hvis man pådrar seg noe jævelskap. Når man føler at dette er en realitet betyr det at man kan høre fegden. Da er man nødt til å være forsiktig, eller i det minste forsiktigere enn før.
Det er etter min mening ikke viktig om noen legger seg flate eller hva slags skyld, ansvar og erstatning det skal forhandles om, men “noen” bør kanskje ta tak i hva slags mønster i saksbehandling og prosedyrer hos påtalemakten som medfører at folk kan bli kjent skyldige og straffedømt i saker som er så grove at man kvier seg for å mene noe om dem. Bortsett fra det personlig tragiske for alle involverte i denne bisarre historien snakker vi jo om saksbehandlingsfeil som burde vært fanget opp for at begrepet “rettssikkerhet” skal ha noen mening når det virkelig gjelder. Man skal ikke kunne først bli dømt for bortimot det groveste noen kan gjøre, deretter frikjent tyve år senere, det er jo justismord av verste sort, gitt at vi ikke har dødsstraff i Norge. Nok er nok om denne jævla saken hvor så mange har mistet så mye.
Jeg mistenker at vår gamle uvenn troen har hatt en finger med i dette narrespillet, nærmere bestemt “følelsen av å ha rett” som ofte trekker mye stygt med seg. Idealet for håndfast justis er jo at “det er bedre om ti skyldige går fri enn om èn uskyldig blir dømt” men dette prinsippet ser finere ut som kakepynt og glitter i et filosofisk prateselskap enn når man som etterforsker sitter med en saksmappe som bærer den dystre overskriften Barnedrapene i Baneheia. Det er ikke typisk sånt som kan bli liggende uløst. Det vi sannsynligvis behøver er en tydelig instruks om at “sterk tro” i kombinasjon med hva som nå må betraktes som “falsk forklaring” ikke skal være godt nok grunnlag for å dømme noen og dermed ta fra dem både menneskeverdet og alle muligheter for et normalt liv senere, selv etter frikjennelsen.
Det er ikke uvanlig at faglige standarder må vike for personlige karrièrehensyn i arbeidslivet. Dette er den suverent mest alminnelige formen for korrupsjon som finnes der ute, ihvertfall blant alle profesjoner som må dokumentere resultater i stillingen for å oppnå forfremmelse. Det er blant annet derfor vi har regelverk og industristandarder. Folk “kutter hjørner” og ellers alt de kan komme unna med for å levere det som forventes av dem når kvartalsregnskapene skal gjøres opp. Det viser seg gang på gang at også innenfor politiet og rettsvesenet er man belemret med denne kultursykdommen. Det beste vi kan få til er imidlertid å utrede hvorfor det er slik, deretter etablere tiltak for å motvirke tendensen. Å rette opp feilene fra i går er èn type problem. Å forhindre dem fra å skje igjen er noe annet. Det er litt komisk når retten møter seg selv i døra, for straff er per definisjon “post hoc” og ikke noe som kommer til anvendelse før syndene alt har skjedd, mens det vi prøver å oppnå er at folk gjør ting riktig til å begynne med, inkludert det å ikke begå lovbrudd.
Det er alltid grovere, mer alvorlig og har større konsekvenser for samfunnet når mennesker i “høye stillinger” begår lovbrudd enn når vanlige sivilister uten ansvar for noe mer enn seg selv snusker det til med noen slags tåpeligheter. Imidlertid virker det ofte som om både politiet og påtalemyndigheten har sterkere fokus på små synder begått av små mennesker enn stor korrupsjon og finansforbrytelser blant store foretak og internasjonale pengefyrster. Det koster penger å sette folk i fengsel og det har liten innvirkning på “kriminaliteten” som sådan. Alt vi kan oppnå med “strengere straffer” er mer hardkokte kriminelle. Det er så opplagt at jeg føler meg dum når jeg sier det, men det er virkelig og seriøst nødvendig å klippe navlestrengen mellom narkoøkonomien og hvor man enn har anstalten for utklekking av kriminelle. Det er så mye penger i omløp i narkoøkonomien at det infiserer hele resten av samfunnet. Uansett hvem man er og hvor i landet man befinner seg behøver man neppe å ringe svært mange og jobbe særlig lenge for å skaffe en brukerdose narkotika av valgfri type, selv om man på forhånd ikke vet noe om disse tingene. Det største problemet man vil ha er sannsynligvis å overbevise folk om at man ikke bare kødder, men så snart de oppfatter “har penger, ønsker stoff, mener alvor” så vil markedsmekanismene ta seg av resten. Alt er mulig for den som kan betale.
Hva vi typisk har kunnet observere i land som har avkriminalisert hele narkomarkedet og legalisert omsetningen på brukernivå er at absolutt ingenting skjer. Ingen forandringer annet enn at noe som var usynlig har blitt synlig. Hele opplegget er jo for faen komplett latterlig. Markedet for stoff er allerede mettet og alle får tak i alt de skal ha, men allikevel later vi som om dette er noe vi “jobber med å bekjempe”. De som ikke forstår hva som skjer med all narkoprofitten kan slå seg til ro med at den havner der all profitt havner: på finansmarkedet. Selv i ymse land der de har eksperimentert med formell og uformell dødsstraff for narkohandel har folk for det meste innført, tilvirket, oppbevart, omsatt og forbrukt alle typer stoff som har et navn, pluss sikkert mange som ikke har det. Problemet er at så lenge faenskapet er definert som ulovlig har vi ingen slags kontroll verken over hvem som omsetter hva eller hvor de får det fra. Alt går på fri eksos i alle retninger og alle pengene går rett i lomma på kriminelle bander. Slik er det fordi vi velger at det skal være slik. Saken er politisk.
Heter det isberg nå for tiden? Hvem vet, historien om en type salat som muterte til en annen type salat og trakk med seg språket i samme slengen kunne vært interessant å se på, men i dag er poenget isfjell, eller rettere sagt metaforen hvor et isfjell representerer de synlige og de usynlige deler av et fenomen,, som her og nå er samfunnets uryddige forhold til psykiatri og narkomani. Dypest sett består problemet i eksistensiell ambivalens. Vi vet ikke hva vi er og hva som foregår. Det føles ikke riktig. Det føles ikke engang virkelig mye av tiden. Hvem er menneskene og hvorfor oppfører vi oss som vi gjør?
For hver synlig narkoman finnes det minst ti som man ikke ser. De kan være hvem som helst. De er “hvem som helst”, i den forstand at det finnes ingen forutsigbarhet i hvem som utvikler besettelser i forhold til rusmidler og andre tiltak som handler om kontrollfølelse. Det finnes for eksempel treningsnarkomane. Det går an å få vaskedilla og gå så sterkt inn for å ha det rent og ryddig at det i praksis ikke går an å bo der. Man hører stadig om spillavhengighet. Folk friker ut med forbruksgjeld og kredittkort, fyller hele boligen med alskens skrot på grunn av at de har fått kjøpegalskap. Det er noe i menneskenaturen som er ustabilt. Et kompulsivt element som fører til tvangslidelser.
Narkomani er ikke en sykdom, det er et symptom. Pasienten forsøker på tvangsmessig vis å “justere” virkelighetsopplevelsen. Midlene er sterkt variable men formålet er alltid det samme: en opplevd forbedring av egen situasjon, på kort eller lang sikt, alt etter hva slags horisont man har mot fremtiden, det andre, det ukjente og det ugjorte. Noen lever helt uten håp. Livet blir noe mekanisk som de utholder snarere enn å leve det. Dag etter dag, år etter år, livet handler om nødvendigheter, ikke lyster. Rusmidlenes bedøvende effekt er den eneste nåde de kjenner. Den eneste de forventer. De jobber ikke fordi de har lyst til det eller fordi de prøver å skape noe for seg selv, men fordi de trenger pengene. De vet ikke hvorfor de lever. De liker ikke sånne spørsmål. De vil ikke noe spesielt, bare være i fred. Er det et problem?
Nesten alle som bruker rusmidler i dagens Norge gjør det fordi dette kompenserer for noe. Det psykologiske detaljarbeidet i hvert tilfelle varierer naturligvis sterkt men prisippet er i hovedsak alltid det samme: Man baker livets kake med de ingredienser man har, så pynter man den med slik idiosynkratisk galskap som man har tilegnet seg, inkludert (men ikke avgrenset til) narkomani. Det handler om å leve som sangen sier. Den ene tvangslidelsen er ikke mer respektabel enn den andre. Verst av dem alle er den som får folk til å gjøre hva som helst for å grafse til seg stadig mere penger, i noen slags formålsløs jakt på noe de ikke engang vet hva er. Hva er nok? Er overgangssonen mellom for lite og for mye alltid noe flytende? På gateplan i Hong Kong kaller man visstnok det å røyke heroin for “å jage dragen” uten at jeg vet den fulle sammenhengen i hva dette betyr, men jeg liker den vage allusjonen til ridderromanser og Parsifalmyten. Man finner alltids en drage man kan strides med. Poenget er at man kan se seg i trollspeilet og føle seg som en helt.
Andelen narkomane som er såkalt gatenarkomane er den samme andel som “bor på gata” blant alle som “bor” noe som helst sted. De har ikke noe organisert liv og derfor heller ikke noen organisert narkomani. Samfunnet har ikke nødvendigvis noen motforestillinger mot “tung stoffavhengighet” så lenge stoffene ikke på noen måte er morsomme. Mange der ute går på en neve piller hver dag. Andre får sprøyter og tinkturer som holder galskapen – det vil si symptomene – deres i sjakk. Noen jobber. Andre sitter hjemme. Primær behandlingsstrategi er at de ikke utgjør en fare for seg selv og andre. Når dette er oppnådd kommer innslagspunktet for det sekundære, at pasienten skal være i “meningsfull aktivitet” innenfor arbeidslivet eller på alternativt vis “engasjert” i det sosiale samfunnslivet, om så bare i form av samtaler med sosionom en gang i uka, eller hva man nå har budsjett til. Samfunnets interesse i saken handler om folkehelse. Minimumsstandarden er å begrense pasientens tendenser til selvskadende atferd, men uten å overta hele det administrative ansvaret for livet deres. Det er ingen enkel balansegang og mange feiltrinn forekommer. Formyndermentalitet møter passiv aggresjon. Jeg har selv aldri møtt noe menneske som ikke hater seg selv, ihvertfall noe av tiden. De finner mange feil når de ser seg i speilet. Så lenge de holder seg i aktivitet er de distrahert fra denne selvgranskende dømmesyken som plager så mange så ofte.
Den kyniske skole var en gresk filosofisk skole, oppkalt etter gymnasiet Kynosarges, grunnlagt rundt 400 fvt. av Sokrates’ venn og elev Antisthenes. Skolen var mest opptatt av moralfilosofi. Som Sokrates mente kynikerne at lykken og det høyeste gode består i dyd og moralsk rettskaffenhet. Dyd og lykke når man ved å gjøre seg mest mulig uavhengig av livets ytre tilskikkelser, og det beste middel er da å få full kontroll over egne behov, samtidig som man frir seg fra sosiale vaner og konvensjoner. (Ved overdreven og misforstått dyrkelse av slike idealer fikk ordet kyniker etter hvert sin nedsettende betydning.) Kynikerne opptrådte blant folk som forkynnere av sin egenlære. Typisk representant er Diogenes fra Sinope. Stoikerne representerer en noe mer forfinet videreføring av kynikernes synspunkter.
(Store norske leksikon)
Jeg har som regel pleid å kalle meg stoiker fordi det er så mange negative assosiasjoner tilknyttet ordet kyniker men teknisk sett tilhører jeg definitivt tradisjonen etter “Sokrates’ venn og elev Antisthenes”, det er bare alt for komplisert å forklare detaljene i bildet, og ærlig talt, hvem gidder å høre på sånne historier? Nesten alle foretrekker at alle andre har en “kom til saken” type måte å snakke, så da blir det slik. Grovt sett kan vi si at det klassiske spørsmålet i moralfilosofien er “hvordan” mens man i metafysikken spør “hvorfor”. Trikset til kynikerne er å bytte plass mellom de to. Hvorfor skal man gjøre det ene heller enn det andre? Hvordan eksisterer verden og alt dens innhold? Ser du hvordan det virker? Meningsgrunnlaget blir helt annerledes. Det er meningsløst å spekulere i hvorfor man finnes, hvorfor det finnes et univers heller enn ingenting, hele den linja med spørsmål. Det går ikke an å vite noe om naturens “motiver”, man kan bare oppnå klarhet om sine egne. Samtidig er det ikke så mye et spørsmål “hvordan” man skal administrere detaljene i sitt eget liv, men “hvorfor” (som spiller ballen tilbake til spørsmålet om å kjenne sine egne motiver). Den kyniske skole handler om å “krympe operasjonen” og helst ikke eie mer enn hva man enkelt kan bære med seg, som forøvrig også er en av grunnpillarene i buddhistisk livsstil. Eiendomsløshet er et spørsmål om frihet, det er ikke noe poeng i seg selv å være “fattig”, hva det handler om er uavhengighet som direkte motsetning til enhver form for avhengighet.
Det tvangsmessige og kompulsive ser ut til å være endemisk i menneskenaturen. Folk gjør seg avhengige av de mest usannsynlige ting og gråter hver dag over sin egen tilstand. Hvorfor har jeg ikke mer av alt jeg ønsker meg? Kanskje en centimeter av lillefingeren er hvor mye sympati jeg har for dette. Akkurat nok til å forstå hva som foregår med dem, men ikke nok til å synes synd på noen. Ikke engang meg selv. I det store bildet får alle for det meste akkurat det de fortjener, verken mer eller mindre. Universet er ikke ondt men det er ikke medgjørlig heller. Menneskeliv er bare kortvarige blink helt uten konsekvens og betydning, selv om vi hver for oss føler at vi er unike små snøfnugg som glitrer gildt der vi henger mellom himmel og jord.
Som forsåvidt også bildet antyder så har Ruby The Hatchet et ganske utpreget 70-talls stuk på opplegget sitt. Hvis man ikke liker sånt så vil man neppe like Ruby. Selv kjente jeg til dem fordi jeg liker denne genren, men jeg trodde de hadde lagt opp for det er fem år siden siste de ga ut noe. Hvem vet. Det har jo skjedd så mye rart de siste fem årene.
Uansett, nok prat. Her er Ruby The Hatchet med plata “Fear Is A Cruel Master”. Kjøp den på Bandcamp.
Jeg vet ikke hvor mange som har den samme erfaringen, men jeg kan huske at vi hadde Peer Gynt som lesebok i norsktimen det ene året på ungdomsskolen, jeg mener det var i åttende, altså vinteren 76/77. Det kan ha vært før eller senere, men jeg føler meg mest sikker på at det var i åttende. Uansett, Peer Gynt har jo noen trefninger med troll i løpet av hva som egentlig er en burlesk forviklingskomedie, men selv var jeg mest imponert av han skrekkfiguren som kommer helt på slutten, Den store bøygen, uten at lærerstanden kunne gjøre rede for hva fanden Ibsen egentlig pratet om der. Senere utforskning av temaet som jeg har gjort antyder noen slags pangermansk sagnfigur som også er forbundet med ormer, drager og andre ornamentiske dyr vi finner i typiske “vikingmønstre”, så det er ikke usannsynlig at vi snakker om en oldtidsrepresentasjon av hva vi i dag ville kalle en nevrose, altså et psykiatrisk tema som er viklet inn i personlighet og atferdsmønstre og som pasienten aldri ser ut til å komme seg bort ifra. Temaet kommer tilbake, igjen og igjen. Dette passer med resten av profilen hans Peer Gynt, han var jo en slyngel, men til sist vendte han hjem for å konfrontere alt som han hadde rømt fra og “utsatt” i mange tiår.
Det å si at noen er trollete har aldri vært noe kompliment, men ingen direkte fornærmelse heller. “Vanskelige barn” har mange ganger i det norske språket blitt beskrevet som trollunger. Enkelte sagn om “byttinger” finnes, men for det meste har folk ment kritikk av atferden til de som man har kalt troll, eller trollete. I hovedsak ser troll imidlertid mest ut til å være et ord for noen slags naturånder som ferdes rundt ute i skog og mark uten å i utgangspunktet ha noen utpreget interesse for menneskene, men det går ofte ugreit når man møter dem. De er ikke snille av natur. Noen ganger har trollene overnaturlig intelligens men for det meste er de “intellektuelt ukompliserte” skapninger som det er enkelt å narre inn i et sirkelargument (som de blir sittende og fundere lenge over mens man selv lister seg vekk fra stedet). Eventyr og sagn har ikke uofte troll som tema, eller i det minste som noe vagt i bakgrunnen, men det sies ikke noe om hva troll er og hvor de kommer fra, så man blir sittende igjen med et inntrykk av at troll bare er “noe som finnes der ute” og som sannsynligvis alltid har vært der. Folk pleier jo ikke å være beskjedne i forhold til å fortelle hva de vet, når de tror de vet noe, så når ingen sier noe kan det bare bety at ingen vet noe. Troll er og blir dårlig definerte, muligens overnaturlige skapninger. som sannsynligvis kommer fra et eller annet sted i underbevisstheten. Hjernen lager alle slags illusjoner når vi er ute og går i skogen mens det er mørkt. Frykt er tradisjonelt hva trollene tiltrekkes av, hvilket sjelden er hjelpsom informasjon for de som er redde for troll. Vi har en sirkelgreie gående. Den store bøygen, om du vil.
Troll på nettet er en annen dans. Vi kunne liksågodt ha kalt dem provokatører men jeg (og mange andre) liker ordet troll. Det er jo kortere og det smeller bedre i munnen når man sier det. Motivene deres er varierende men metoden består nesten alltid i å hisse opp folk med ting man sier – eller ytrer i videre forstand – slik at det lokale debattklimaet hetes opp og går i fistel over en eller annen dusteting som har denne effekten på det stedet. Poenget er ofte å tiltrekke seg oppmerksomhet. Hvis man for eksempel tjener femti øre per kommentar driter man i om det er negative kommentarer, poenget er at man får flest mulig av dem. Får man tusen hatmeldinger har man tjent fem hundre kroner. Jeg sier ikke at opplegget typisk er sånn, men dette er en illustrasjon av hvordan oppmerksomhetsøkonomien virker og hvorfor det ofte er mest lønnsomt å være en upopulær karakter som alle kjenner og hater. Visst er det manipulerende men det er også lønnsomt og ingen steder er det straffbart å være en drittsekk på den måten. Folk tjener millioner. Verden går videre. Alt er den samme gamle leksa: overalt folk samler seg dukker det opp noen som har noe å selge. Alle er ute etter noe. Alle har en plan. Nettet har selvfølgelig blitt en dokumentasjon av både det verste og det beste, samt alt annet som finnes i menneskesinnet. Inkludert alt som har med penger å gjøre. Og sex, så langt det lar seg gjøre å få til noe seksuelt over nettet, si for eksempel “peep show” med kamera mot betaling. Kan det gjøres så finnes det der ute. På 90-tallet var de fleste løssalgsaviser preget av opptil flere helsider med annonser for “telefonsex” med spesialnummer til høy minuttpris, men nå har vi betalingskort og internett, så vi kan regne det som fette sikkert at det finnes både tilbud og etterspørsel av all slags tenkelig og utenkelig art på markedet. Og da har vi ikke engang snakket om hva som finnes på svartnettet.
Jeg forstår hva de føler men jeg er usikker på metoden. Hvis jeg har lyst på øl – som hender, men på ingen måte like ofte og like mye som da jeg var en ung villmann – og det ikke finnes øl å få kjøpt i butikken, eller engang butikker som selger ting i rimelig nærhet av der jeg bor, virker det opplagt at jeg må brygge det selv. Dette krever litt håndverk, pluss utstyr og fikkel men det er ikke vanskelig. Hvis man klarer å lage en saus klarer man å brygge øl. Jeg opplever det ikke som naturlig å spørre noen om lov til å brygge øl, det er mer et spørsmål om jeg gidder alt styret. Det er jo en jobb som må gjøres. Meh. Enden på visa blirr at jeg kjøper øl i butikken når jeg vil ha øl, for det går an.
De på bildet ovenfor demonstrerer mot alkoholforbudet i USA, som foregikk på omtrent den samme tid og av omtrent de samme årsaker som i Norge, med omtrent de samme konsekvenser (bare mye verre i USA). De hadde plenty butikker men det var ikke lov å selge øl. Jeg har ikke satt meg inn i detaljene rundt lovligheten av eventuell hjemmebrygging av øl under forbudstiden verken der eller her, men jeg er rimelig sikker på at dette var en relativt vanlig ting å gjøre. Jeg ville sannsynligvis gjort det selv hvis jeg levde da, mildt indignert over at noen prøver å ta fra meg enkle og relativt harmløse livsgleder. Jeg er ikke noen fyllik som drikker meg dritings og går ut for å lage bråk (selv om det riktignok har skjedd et par ganger gjennom tidens løp), øl er en normal del av en normal husholdning (det er også vin, for den saks skyld). Unormal bruk handler om individuell idiosynkrasi, ikke om varens status som normal. Man kan ikke straffe Per for det som Pål har gjort.
Problemet med å brygge øl er at det ligner ikke på det å lage kaffe. Man kan ikke bare brygge seg en flaske øl på kjøkkenbenken når man har lyst på en. Det blir mengder eller det blir ingenting. Dette er de aktuelle alternativene. Tyve liter er et normalt hjemmebryggerkvantum og det tar – mas o menos – omtrent fjorten dager å komme seg fra man starter til ølet er ferdig tappet på flasker. Deretter kan man enten vaske ned utstyret og sette det til lagring … eller man kan umiddelbart starte en ny runde. Man rekker to runder til før det man først tappet har fått satt seg sånn noenlunde, selv om jeg ville anbefale det dobbelte, altså to måneder på flaske før ølet er drikkeklart. Problemet med å ha det gående på dette viset er at man ender med 16-17 liter øl hver fjortende dag, som blir et ganske drøyt konsum i lengden hvis man skal drikke alt opp etterhvert. Selv foretrekker jeg ofte mange dager i strekk uten noe alkoholinntak. Plutselig når man lager lager har man et lager. På det meste hadde jeg mange hundre liter øl på flaske stående både her og der i skap og hyller, samt overalt ellers. Dette var komisk for de som kom på besøk, men også praktisk. Det siste de behøver å drasse med seg opp i skogen er mere øl.
Hvis vi spør hvor lenge øl har blitt brygget i Norge snakker vi sikkert om noen tusen år. Ingen vet. Brød, grøt og øl er jo de tingene man typisk lager med korn og vi skal ikke særlig langt tilbake i tid før de eneste matvareproduktene som var å få tak i var de man lagde selv. Å brygge øl var noe alle kunne lenge før det å koke kaffe ble en ting noen gjorde. Det var en tid da det var stor vanære forbundet med det å ikke kunne sette frem godt øl til gjester som kom. Kjøpeøl fantes ikke så det var rimeligvis et spørsmål om å mestre bryggerkunsten. Det er som sagt ikke vanskelig, men man må være nøye med mengder og prosedyrer, samt ikke minst hygiene. Det er ikke uvanlig at smilet stivner i ansiktet på de som har blitt lovet øl så snart de får tilleggsopplysningen om at det er hjemmelaget, men de senere årene har sett en slags renessanse for hjemmebryggingen, noen ganger på semiprofesjonelt nivå. Folk lager tildels mye bra vare det ute. Det er ikke lenger slik at det beste man som regel kan si om hjemmebrygg er at det er “interessant på smak”.
Fra barndommen husker jeg mange vitsetegninger hvor “en gal mann” ble illustrert som “en som tror at han er Napoleon” (og derfor holdes i forvaring ved mentalhospitalet). Napoleon hadde jo en idiosynkratisk fremtoning, med den trekantede hatten og den ene hånden stukket inn i jakka, så det var enkelt å tegne en grei nok representasjon av “en gal mann” på denne måten. Det var ihvertfall hva jeg tenkte den gangen, siden jeg følte tvil om det virkelig fantes mennesker som “tror de er Napoleon”, eventuelt kunne jeg gå med på at vrangforestillinger om at man “var Napoleon i sitt forrige liv” og at dette muligens kunne være hva diagnosen handlet om, men senere i livet oppdaget jeg at det finnes noe som kalles napoleonskompleks – også kjent som “mindreverdighetskompleks” – hvor det antas at pasienten kompenserer for en opplevd mangel ved selvet ved å gå ekstra sterkt inn for å hevde seg, dominere i sosiale sammenhenger, være best i konkurranser, alt det der. Vanlige psykologiske mekanismer som i enkelte tilfeller medfører et patologisk atferdsmønster.
Den historiske personen Napoleon Bonaparte var jo en “mann av folket” og derfor en liten person i den forstand, det er en myte at han var kortvokst. Historikere antar at han var omtrent 1,70 høy, som var i den øvre enden av gjennomsnittet for franske menn på den tiden. Han ble imidlertid som regel sett sammen med sin personlige garde og livvakt, som alle var utvalgt fordi de var 1,80 eller høyere, så av den grunn så han kanskje kortvokst ut når han beveget seg i offentligheten. Imidlertid ligger Napoleons virkelige størrelse i hans historiske rolle, som dels må forklares med den nærmest ubegripelige lojaliteten blant ikke bare de som direkte fulgte ham, men også blant opposisjonen. Folk tildels forgudet Napoleon og bonapartisme var en sterk politisk kraft lenge etter at selve mannen var død og begravet. Hvilket bringer oss til den andre patologien som bærer navnet hans: napoleonistsyndromet. Altså det å binde seg emosjonelt til en sterk lederfigur “av folket” (altså i opposisjon til “eliten”) som enten allerede eksisterer, eller som “skal komme” (for å bringe frelse og frihet, og så videre).
Det virker sannsynlig at man må ha et humanistisk historiesyn – altså tro på at historien drives fremover av ting mennesker gjør – for å kunne utvikle napoleonistsyndrom. Historisk materialisme, som er den andre store tankeretningen innnefor historiefaget, påstår jo at økonomiske forhold er hva som driver utviklingen og at menneskers gjøren og laden må anses som en del av “tilfeldighetenes spill” som har lite å si for selve de historiske bevegelsene. “Store personer” er bare individer som på grunn av flaks og/eller opportunisme befant seg på riktig sted til riktig tid slik at de var posisjonert godt når noen slags ny trend tok av. Bill Gates ble rik fordi alle plutselig skulle ha hjemmecomputere. Nelson Rockefeller fordi olje plutselig ble en ting. Rotschild-familien er en institusjon i bankverdenen fordi gamle Nathan startet bank på en tid nesten ingen drev med dette, men snart var tjenesten noe “alle” etterspurte. Napoleon ville ikke hatt noen realistisk vei til å bli keiseren av Frankrike hvis det ikke like i forveien hadde vært en revolusjon som røsket løs hele samfunnsfundamentet slik det var. Personkulten rundt Napoleon handlet like mye som noe annet om at det var usikre tider og mye angst. Noen slags form for “sterk leder” var etterspurt. Han var bare den som befant seg gunstig posisjonert for å gripe denne jobben da muligheten åpnet seg opp.
Som en direkte konsekvens av alt trøbbelet med Napoleon fikk Norge sin grunnlov i 1814 og siden levde alle lykkelig alle sine dager. Mer eller mindre avbrutt av alskens annet ståk som fulgte senere, men det er en annen historie. Her og nå merker vi oss at “usikre tider og mye angst” er et stadig tilbakevendende tema i menneskenes samfunn. Imidlertid har vi også merket oss at karismatiske lederskikkelser aldri er noe godt svar, uansett hva spørsmålet måtte være. Ting blir ikke bedre fordi “en leder stiger opp fra folkedypet”. Det var en integrert del av det store tankekomplekset vi kaller modernismen at vi var “på vei”, altså at menneskeheten beveget seg i retning av noe, det fantes en større skjebne, noe hinsides horisonten, men for å komme til “det lovede land” måtte vi ha kloke ledere, fulle av alvor og fasthet. Postmodernismen sier derimot at vi står til knes i mannskit og det finnes ingen steder å gå. Vi kommer alltid bare til å bo på denne jorda og vi kommer alltid bare til å være dumme aper. At vi er i stand til å fantasere om noe betyr ikke at vi kan gjøre det, eller bør gjøre det selv om vi teknisk sett kan. Og det mest geniale som er oppkalt etter Napoleon er verken et kompleks eller et syndrom, ikke engang noen stor politisk bevegelse, det er en kake.
Selv vil jeg derimot hevde at uansett hva slags tema jeg skriver om så handler alt om det samme: Kunsten å tenke, eller rettere sagt kunsten å tenke bedre. gitt at det alltid finnes rom for forbedring, og dette er viktig i et spill med små marginer, som jo er et like bra navn på livet som noe som helst annet vi kan kalle det. Filosofi som ikke handler om det levende livet er bare pompøs skitprat. Det er ikke vanskelig å finne nærmest endeløse mengder av slikt. At du leser dette betyr at du er på nett. Quad erat demonstrandum. Det er bevist. Uansett hva slags emne man søker på vil man finne en litterær avgrunn uten noe distinkt forvinningspunkt. Det bare fortsetter og fortsetter.
Svaret er at man skal aldri tro på noe som helst. Religion ligner på narkotika i den forstand at det er en unyttig (og sannsynligvis skadelig) aktivitet som folk likevel hengir seg til fordi det oppfyller noe slags emosjonelt behov i psykologien deres. Det er et symptom, det er ikke selve sykdomsgrunnlaget. Fra de kristne mystikerne som finner viljens selvoppgivelse i bønnen, til muslimsk inderlighetsteologi hvor det å legge seg på kne for Guds vilje fremkaller ekstase, finner vi de samme elementer av individets ensomme søken etter det sublime. Folk er ikke fornøyde med det de har. De vil ha mer. Vite mer. Skjønne alt i hele verden. Folk er villige til å gjøre hva som helst for å bli frelst fra den nagende følelsen av tvil, ambivalens og usikkerhet som ligger i kjernen av den menneskelige tilstand.
Det finnes imidlertid ingen snarveier. Ingen enkle løsninger på kompliserte problemer. Svaret ligger i disiplin. Enten ved at du utvikler din egen selvdisiplin med de midler og metoder du har tilgjengelig eller ved at noen slags ytre tvangsdisipin vil bli tildelt deg av noen andre. Det absolutte minimum er at man som selvstendig voksenperson lever i tråd med samfunnets lover og ellers klarer å styre sitt eget liv. Du vet. Betale regningene, passe jobben, holde fred med folk. De vanlige greiene. Klarer man dette er man ellers fri til å gjøre med sitt liv hva man måtte ønske i dagens Norge. Dette er ingen selvfølge og ikke alle ønsker at det skal være slik. De har et alternativt moralsyn, hvor staten og voldsmakten etter deres mening bør brukes til å tvangsgjennomføre kulturprogrammer som ikke tar hensyn til individuelle variabler. De synes ikke at folk for det meste bør få gjøre som de vil, men tvert imot at folk bør “leve opp til” verdier og standarder som enten er direkte religiøse av natur eller som har mangelfullt utarbeidede – “vage” – juridiske kriterier i det teoretiske forståelsesgrunnlaget sitt og som derfor blir veldig situasjonsrelative og “skjønnmessige” når det kommer til praktisk håndhevelse av det aktuelle regelverket. Klassisk språkbruk hos slike metafysiske tåkefyrster er at de snakker om å “sende signaler” i en kontekst hvor det å være tydelig er det viktigste. På slikt vis kommer indiosynkratiske moralsyn og individuelle følelser inn i politikken. Derfra og ut er alt bare gjørme.
Det finnes ekte ting som må gjøres i den virkelige verden og det finnes vage, oppkonstruerte problemer som ikke egentlig har noen praktisk løsning. Hva skal vi bruke mesteparten av tiden og ressursene våre på? Man må i utgangspunktet være noen slags emosjonelt forflatet psyko for å ikke bli – med noe regelmessighet, nærmest som forkjølelse – mentalt syk av det postmoderne samfunnslivet. Som regel ikke på noe kritisk vis, man vil bare føle seg dårlig i noen dager før det går over av seg selv, men intet normalt utrustet menneske kan leve under den type press som er helt normal livsstil i vår tid. Vi er bare aper, vi er ikke guder, og vi er ihvertfall ikke maur. Mentale skader som kommer og går er like forutsigbare som lårstrekk og blåmerker hos profesjonelle fotballspillere i dagens verden. Performativt sett må man jo forholde seg til enorme mengder inntrykk og emosjonelle påkjenninger hver dag. Det eneste relevante spørsmålet er hvordan man behandler sine fortløpende strekkskader og overflatesår i psyken. Hvilke er de gode, mental helse orienterte tiltak som virker forebyggende hver dag, litt som hvordan en frisk spasertur nesten alltid er den beste vedlikeholdsmosjon? Etter min mening bør man så snart man kan og så godt man kan utvikle og vedlikeholde en sunn skeptisk sans. Du skal ikke tro, du skal vite. Mesteparten av alt mennesker sier er enten bevisst bløff og løgn, som regel med vinnings hensikt, eller det er ubevisst “indirekte løgn” som kommer av at de tror på eventyr. Litt avhengig av hvem de er i din sosiale sirkel bør du sannsynligvis lytte til dem, men du har ingen plikt til å tro på dem. Man kan være en venn uten å være en idiot. Vi vet at alle pådrar seg nevrotiske tvangsforstyrrelser og emosjonelt stormvær. Som regel er det smartest å bare vente til det gir seg.
Nyttig idiot i entall eller flertall er et uttrykk som brukes i politisk sjargong for å betegne noen som, gjennom sine holdninger og handlinger, ubevisst støtter eller hjelper en tredjepart som de i utgangspunktet ikke hadde til hensikt å gi støtte.
(Wikipedia)
Det er lenge siden jeg var egentlig interessert i politisk ekstremisme (som ideologi og praksis) på den såkalte høyresiden. Interessen hadde allerede gått tapt da terroraksjonene i New York og ellers fant sted den 11. september 2001, fordi jeg hadde allerede korrigert mine egne fantasier om at det faktisk finnes noe slikt som høyre og venstre i politikken. Vi snakker tross alt ikke om fotball. Det finnes ingen lag og det er ikke grunnlag for å danne “supporterklubber” som heier på sitt lag i medgang og motgang mens de synger drikkeviser. Problemet ligger et helt annet sted. Det er et moralsk problem, nærmere bestemt det eldste av dem alle. Det handler om rett og galt. Punktum.
Venstresiden var tradisjonelt “motstandere av det bestående” som i sin ytterste konsekvens ønsket å fremprovosere full revolusjon, etter mønster av Marx og Lenin, for å fjerne “eierklassen” og demokratisere – med overtalelse hvis mulig og tvang hvis nødvendig – institusjonene i samfunnet, særlig retten til privat eiendom åpenbart langt ut over det privat nødvendige, og retten til et fritt liv som individ, uten skam og løgner. Ihvertfall var dette det inntrykket jeg hadde på siste halvdel av 70-tallet, da jeg først begynte å interessere meg for politikk. Siden har jeg måttet justere kartet ettersom terrenget har presentert flere og større variabler enn hva jeg først antok fantes der. En typisk aktør i den frie enden av venstrepolitikken på den tiden – altså de som drev med organisert politisk arbeid men som ikke jobbet for noen av de etablerte politiske partiene – så for meg ut som en dominerende “ideolog” hann omgitt av tre-fire beundrende “aksjonist” hunner, men det var ikke noe seksuelt opplegg, det handlet om makt. Slik så kjernen av venstrepolitiske tiltak ut for mine kyniske øyne. Jeg var ikke imponert.
Høyresiden hadde bare partiet Høyre på den tiden, som besto av frimurere og rikfolk på Bygdøy og i Bærum, egentlig et ganske esoterisk opplegg, hvem bryr seg om hva slags kostymedrama grossister og kapitalister holder på med i labyrinten sin? Venstresiden var først og fremst i opposisjon til Arbeiderpartiet. Høyre ble ikke engang tatt seriøst. Hvorfor skulle man det? De var jo bare et lite tulleparti som jobbet for bedre kår og mere penger til de allerede rike. Hvem tar sånt alvorlig? De er jo for faen en parodi på seg selv. Men Arbeiderpartiet var selveste grunnfjellet som det bestående hvilte på. Siden slutten av Den andre verdenskrig hadde Arbeiderpartiet hatt all makt, på alle måter, i alle deler av det norske samfunnet. Staten og fagbevegelsen var mer eller mindre synonyme begrep. Hele opplegget til Arbeiderpartiet var solide saker, men kjedelig som faen, slik politikk skal være. De som ønsket å drive med politikk meldte seg inn i Arbeiderpartiet og gikk den lange veien gjennom partibyråkratiet for å komme seg til de fete jobbene. Sånn var det bare. Alle andre partier var den gangen per definisjon protestpartier og “protest” har aldri vært en skikkelig jobb, men så lenge folk stemmer på dem representerer de jo noe og sånn er reglene.
Vi kan tidfeste nøyaktig når trollet sprakk, så å si, da bågen brast og hele mannskiten eksploderte: EF-avstemmingen i 1972. Siden den gangen har vi levd med den fundamentale spliden som ble eksponert, eller rettere sagt fremprovosert. Det var aldri et realistisk spørsmål og det skulle aldri vært lagt ut som et ja/nei-alternativ til en befolkning som ikke hadde noe faglig grunnlag for å fatte slike beslutninger, så hva skulle de bruke som redskap til å vurdere spørsmålet? Realismen i det hele er at landene i Europa er – og kommer alltid til å være – Norges viktigste internasjonale handelspartnere. Noen slags avtaler må vi uansett ha. Derfor er Norge i dag “passivt EU-medlem” i den forstand at vi er inne på alle måter som har realistisk politisk gravitasjonskraft, men vi har små påvirkningsmuligheter og ingen stemmerett i typiske EU-saker. Vi ser ekkoet etter det norske kollektive selvmordet i 1972 i britenes enda mer miserable Brexit-prosjekt. Politikkens normaltilstand er ute av lodd og vater. Overtonvinduet har forskjøvet seg. EU-spørsmålet har blitt gjort til noen slags nasjonal eksistensialisme, mens det egentlig handler om industristandarder og internasjonal frihandel. Nasjonalisme er en politisk sykdom. Det finnes ikke noe sånt som folket. Alt som finnes er “folk”. Individer. De er veldig variable i oppleggene sine men nesten alle ønsker stabile økonomiske forhold.
Spol frem til i dag. Vi ser forskjellige slags iterasjoner av nasjonalisme og skitprat om dette evige folket selv blant presumptivt fornuftige mennesker der ute. Hva fanden er det de prater om? Vi som lever, bor og jobber i Norge er det eneste “folket” som finnes. Hvordan vi stemmer ved valg har litt å si for hvem som skal styre landet, men uansett hvem de er vil de støte på faglige problemer som driter i hva slags ideologi de brakte med seg inn i stillingen. Staten er i sin ytterste konsekvens bare et foretak som driver forretninger i henhold til et formål, men staten har evig liv mens mennesker kommer og går. Statens oppgave er å sikre et stabilt eksistensgrunnlag for befolkningen og forvalte ressursene på ansvarlig vis, uten noen egentlig avgrenset tidshorisont for endring eller opphør av denne funksjonen. En godt organisert stat vil rulle og gå en lang stund også uten valgte politikere, men det vil komme treghet og rusk i maskineriet etterhvert, for det evige problemet er hva vi gjør med denne herreløse hunden vi kaller makten. Hvem skal passe på den? Hvis ingen er innsatt i jobben med demokratiske midler vil noen gripe makten med andre metoder. Korrupsjon og kriminalitet er evige problemer. Det samme er idioti.
