Identitetsdannelsen tar særlig til i ungdomsalderen. Ungdommer søker sammenheng og stiller spørsmål om innholdet i og meningen med livet sitt på en måte som man ikke finner hos barn. De utforsker verdier og holdninger og søker etter mulige roller og tilhørigheter og en framtidig plass som et voksent og selvstendig individ i samfunnet. Identitet kan blant annet omfatte kjønn, seksuell legning, sosial klasse, utdanning, yrke, livssyn og tilhørighet til et lokalområde.
(Store norske leksikon)
Den latinske grunnformen av ordet identitet betyr “noe som ligner på noe annet” — for eksempel slik vi kan snakke om identiske ting. Følgelig henspiller den menneskelige identitetsdannelsen på det å “finne sin plass” blant slike som man synes at man ligner på. Forsåvidt ganske enkelt å forstå. Imidlertid er det mange som opplever ymse “komplikasjoner” når det kommer til identitetsdannelse i praksis, både fordi de er usikre på hvor de hører hjemme og fordi de møter alskens motstand fra omgivelsene. Finnes det noen omstendigheter som gjør at vi kan snakke om korrekt og ukorrekt applikasjon av identitet? Går det for eksempel an å ta feil av hvem man er og hvor man hører hjemme i landskapet av menneskelige identitetsgrupper? Saken debatteres tildels ganske heftig hver dag.
Selv foretrekker jeg å innta et ukomplisert forhold til saken: Det er opp til identitetsinnehaveren å selv bestemme hva og hvem de er. Siden får det bli deres eget problem dersom de opplever tilpasningsvansker overfor den gruppen de anser seg å tilhøre. Det er liksom ikke min bisniss, hvis du skjønner hva jeg mener. Opplegget er jo uansett bare tøys hvis du forfølger konseptet langt nok. Du vet. Bekvemmelighetens selvbedrag og sosiale overlevelsesteknikker. Til syvende og sist er vi alle unike individer som ikke ligner på noen andre som noensinne har vært eller kommer til å eksistere noen gang i fremtiden. Hva folk identifiserer seg med i dette livet har ingenting å gjøre med deres “egentlige natur” men det er åpenbart en strategisk nødvendighetsartikkel hvis man har planer om å “være noen” og delta i diverse ting som skjer. De andre vil rett og slett ikke godta noen som ikke har en rimelig tydelig identitet de kan forholde seg til og bruke som grunnlag for å “forutsi hva vedkommende vil komme til å gjøre”.
Menneskelig rumpesnusing er den formen for nysgjerrige intervjuer som folk foretar når de prøver å “finne ut av noen” og plassere dem i sitt personlige landskap av fordommer. Hvem er denne personen? Som sagt er det enkelt for meg, fordi jeg godtar rett og slett bare hva de enn sier. Det er jo uansett samme faen for meg. Slik jeg betrakter saken går det ikke an å ha noe slikt som en falsk identitet fordi de er alle i utgangspunktet falske. Over tid – skulle jeg velge å etablere noe slags forhold til vedkommende – vil det jo etterhvert vise seg hvem de er og hva de står for. Handlinger snakker et annet språk enn identitetsfantasiene. Selvsagt har vi et problem dersom det viser seg at et individs tanker om seg selv skiller seg sterkt fra den historien handlingene deres forteller, men sånt må vi bare ta etterhvert som det kommer. I den grad det noensinne er rimelig å snakke om “autentiske personer” så er dette folk som ikke flimrer som en psykiatrisk sommerfugl “all over the place” men som viser en rimelig grad av konsistens når man sammenligner det de sier med det de gjør. De har ikke gjort veldig store investeringer i noen slags spesifikk identitet, om du vil, men de er ganske tydelige på noen få markeringer av personlig smak, estetisk sans og moralske grenser. Det er best slik.
Til sist en sang fra et av mine favorittband innspilt på et av mine favorittsteder.
