På denne dagen – søndag 21. juni 2026 – avholdes den andre valgrunden til presidentskap i Colombia. Kandidatene er henholdsvis den venstreorienterte Ivan Cepeda og den (veldig) høyreorienterte Abelardo de la Espriella. Selvsagt er intet avgjort før valget er avholdt og stemmene talt opp, men de fleste regner med at Espriella kommer til å gå av med seieren. Hvis det ender slik har Colombia svingt ganske voldsomt fra den nåværende presidenten Gustavo Petro sin liberale sosialistregjering til en ytterliggående kandidat som – støttet av USA – faller inn i en pågående trend av “harde konservative” statsledere i Latin-Amerika, eksempelvis Javier Milei i Argentina, Nayib Bukele i El Salvador og den nylig innsatte Nasry Asfura i Honduras, som alle har til felles at de er “elsket av Donald Trump”.
Abelardo de la Espriella er en advokat og forretningsmann (med millionformue) som identifiserer seg som alfahann og han har blant annet – tilsynelatende med godt humør – fortalt at han som barn likte å feste kinaputter og annet fyrverkeri til katter og “sprenge dem i lufta”. Colombia er et svært voldelig og farlig land og de som tror på Espriella har latt seg sjarmere av hans lovnader om brutal forfølgelse av kriminelle og væpnede geriljakrigere, etter mønster av El Salvadors president Bukele. Med andre ord planlegges det konsentrasjonsleire for internering av “gjengmedlemmer” og den typen karakterer, men jeg tviler på om Bukeles program for å få slutt på gjengvolden i El Salvador lar seg overføre til Colombia, hvor tilvirkning og distribusjon av kokain er en milliardindustri som konkurrerer med statbudsjettet når det kommer til finansielle muskler. Det virker mest sannsynlig at han vil starte opp en ny borgerkrig — hvis han ikke bare lyver om sine hensikter da, vel å merke. Det virker ikke helt usannsynlig at han er fullstendig fette korrupt heller, og en psykopat som sier hva som helst for å vinne folks stemmer. Han er jo “den typen” liksom. Det lyser lang vei.
Uansett hvor det bærer kan vi bare ønske folk i Colombia et godt valg, selv om det neppe kommer til å ende bra hvis de gir regjeringsmakten til Abelardo de la Espriella. Det er ikke annet å gjøre enn å vente og se. Tonen fra Washington er uansett at de betrakter det som foregår i Latin-Amerika “med større interesse enn på mange tiår” — hvilket utlagt kanskje betyr noe sånt som at all den energi de ikke forbruker på evighetskrigen i Midt-Østen skal investeres i å blande seg inn i de søramerikanske landenes indre anliggender. Vi observerer jo at de nå – akkurat som Ronald Reagan gjorde i sin tid – har begynt å snakke om “USAs bakgård”, et uttrykk det er vanskelig å tolke som respekt. Det minner mer om det typiske formynderiet en koloniherre viser overfor sine vasallstater. Forsåvidt klassisk USA og en god nok forklaring på hvorfor de foretrekker å forholde seg til korrupte fascist-typer lenger sør, akkurat som på 80-tallet. Imidlertid er det ikke noe noen kan gjøre fra eller til med dette. USA har vært i sterk forandring de seneste ti årene og verre skal det sannsynligvis bli. Historien går sin gang men alt vi kan gjøre er å bære vitnesbyrd om det vi observerer.
Til sist en latinsk popsang.
