Saken er ikke diskutabel. Folk får ikke idèene sine fra det ytre rom, eller via andre mystiske prosesser, alt handler om en formalisert diskurs hvor visse ting blir fremstilt som normale. Det er normalt å “kritisere muslimer” på nesten eksakt den samme måten som det var normalt å “kritisere jøder” for hundre år siden. De samme typene gjør de samme tingene. Det finnes ingen overraskelser i dette bildet, selv om enhver enkeltepisode kanskje kan være både dramatisk og sjokkerende. Opplegget er velkjent. Ved dette tidspunkt vil naziavskummet sutre og klage over hvor urettferdig det er at de assosieres med morderne som de selv etterspør med propagandavirksomheten sin. Det finnes ingen overraskelser her. Alt dette er deprimerende forutsigbart. Alle har sett det mange ganger før. Så hvor lenge skal de late som ingenting?
Jeg har ingen svar. Jeg vet ikke hvordan man skal løse slike problemer. Det er en jobb for politikere som har en viss sans for realisme og praktisk moral. Alt jeg kan si til naziavskummet er at hvis du kommer så nær meg at jeg kan gripe deg så vil jeg knekke nakken din som en fyrstikk med bare èn hånd. Det vil ikke engang ta så mye som et sekund. Dette er ikke alvorlig ment, selvsagt. Hahaha. Jeg bare spøker og tuller nå. Ikke sant? Herregud. Folk må jo tåle en spøk, og dessuten så er ytringsfrihet et hellig prinsipp. Ikke sant? Vi er alle venner og vi spøker og tuller hele tiden. Hahaha. Sånn er det å være jovial. Skal vi ikke bare gå en tur rundt hjørnet og snakke om saken? Du vet. Bare du og jeg. Det ordner seg sikkert for oss begge. Ikke vær nervøs. Vi tuller jo bare. Ikke sant? Se meg inn i øynene så skjønner du hva som kommer.
Det finnes ingen vei til tilgivelse for naziagitatorer. Du har valgt din vei og du vil få din lønn. Spørsmålet er bare om du vil få det fra dine egne eller fra noen andre. Noen nåde blir det uansett ikke snakk om. Forstår du ikke dette? Forstår du ikke hva slags krefter du tukler med? Det spiller uansett ingen rolle. Judas vil få sin lønn. Forræderen vil få alt han fortjener og sikkert en bonus også. Du vet. Han som sviker alt hva det betyr å være en oppegående og sindig nordmann som bryr seg om det samfunnet han lever i. Er det deg? Har du det travelt? Er du redd? Jeg pisser, driter og spyr på deg. Deretter sparker jeg deg til du blør fra alle kroppsåpninger. Vi har hatt nok av sånne typer i Norge. Du kommer ingen vei med din giftige ormstunge. Gå din vei, kom aldri tilbake og hold for alltid kjeft heretter. Bare slik kan du overleve.
En japansk mann skal visstnok ha inngått lovformelig ekteskap med en dukke. Jeg vet ikke noe om dukkens attributter og fysiske beskaffenhet og ønsker forsåvidt heller ingen detaljer om samlivet deres, men jeg har vondt for å ta dette alvorlig. For det første: Registrert og formelt korrekt ekteskap? Seriøst? Jeg vet at mange inisterer på at ekteskap bare skal kunne inngås mellom en mann og en kvinne, som blir en litt for drøy innblanding i andre folks romantiske livsstilsvalg, men det virker kanskje rimelig å forlange at det må være to mennesker, som er av myndig alder og forstår hva de gjør. Man bør ikke kunne gifte seg med verken hest, hund eller kanarifugl — langt mindre dukker, kaffekopper eller chatbots. Hvilket bringer oss til et kinky problem i tiden: Folk som forelsker seg i et dataprogram.
Det er litt omdiskutert om mental sykdom foreligger latent hos de som mister vett og forstand på grunn av databruk – altså at maskinen fremkaller noe som allerede fantes i pasienten – eller om det vi kan kalle computerindusert psykose er et selvstendig fenomen som kan ramme alle som ikke har et robust mentalt immunforsvar. Etter alt å dømme virker det som om det sistnevnte er saken. Oppegående folk helt uten noen bakgrunnshistorie med mentale lidelser har mistet grepet og falt inn en psykotisk tilstand på grunn av sin “kommunikasjon” med ChatGPT og lignende maskiner. Ofte har det foregått ved at pasienten først brukte tjenesten til diverse “matnyttige” ting som regnskap, oppsett av brev og så videre, men så har de ved et tidspunkt bevegd seg inn i filosofiske tema og maskinens RLHF-funksjon – Reinforced Learning by Human Feedback – har manifestert seg som skamløs ros og smiger av pasientens “fantastisk smarte idèer”.
Det er en velkjent menneskelig svakhet at vi ønsker å tro på positive tilbakemeldinger. Du vet. Ting som handler om hvor bra man ser ut, hvor morsom og interessant man er, hvor intelligente tanker man har, og så videre. Dette har til enhver tid vært den typiske inngangsportalen for svindlere og andre som ikke vil deg vel. Jeg mener, hvor mange historier har du hørt om typer som i førstninga var sjarmerende forførere, men som etter noe tid snudde på flisa og ble til psykopatiske overgripere? Opplegget er velkjent og gjentar seg gang etter gang. Alle liker jo å møte sånne som er morsomme, høflige, oppmerksomme og generøse. Tenk over saken. De selskapene som eier og drifter kunstig intelligens tjener på at du bruker så mye tid som mulig på produktet deres. Og alle vet at mennesker er svake for smiger. Regnestykket burde ikke være alt for vanskelig. Det er jo allerede slik at RLHF-automatikk strømlinjer hva slags reklame man utsettes for på grunn av hva slags tema man søker etter og nettbruken forøvrig, slik at det er bare det logiske “neste trinn på stigen” når en chatbot baner seg vei inn i psyken din gjennom å si alt sånt som du har lyst til å høre.
Vendepunktet er generelt sett når man føler at det er noe spesielt som foregår. Når maskinen kommer med “sannheter” om deg og din rolle i verden, som i kognitiv metodikk ligner på sånt som gjør at folk faller for en kult, eller noen annen slags psyko som sakte men sikkert isolerer dem fra famile, venner og sosialt nettverk forøvrig. Du vet. Sånne som man danner en hemmelighet sammen med. Noe som de andre ikke kommer til å forstå. Det kan bli hvor ille som helst, hvilket bringer oss tilbake til spørsmålet om “latente mentale lidelser”. Jeg er selvsagt en aldeles forferdelig fæl jævel – og jeg har aldri påstått noe annet – slik at i mine øyne er nesten alle mennesker for psykiatriske katastrofeområder å regne. Det skal lite til for å påvirke dem. For eksempel har folk sjelden eller aldri god kontroll på sine egne angstobjekter. I forhold til en gjennomsnitts LLM – Large Language Model – er de like sjanseløse som en harepus overfor en leopard. Det ender ikke bra for dem. Når jeg kaller folk evneveike troll så er ikke dette noe jeg sier for å være slem, det er en observasjon av objektive forhold. Det er så ekstremt usannsynlig at noen man møter tilfeldig på gata skal ha kontroll over sine egne mentale funksjoner at det i praksis er umulig. Det skjer aldri. Folk er fulle av trass, angst og ondskap. Dette gjør dem til forutsigbart enkle ofre for en manipulerende entitet, om så dette er et annet menneske eller en maskin.
Jeg kan egentlig ikke si noe annet enn hva jeg alltid sier: Folk må selv ta ansvar for næringsopptaket sitt, både i fysisk forstand – altså sørge for at de får skikkelig mat – og på det mentale området. Det foregår nokså mye av hva jeg vil kalle usunn omgang med telefonen og mange får jo regelrette abstinenssymptomer hvis de ikke sjekker “hva som skjer” på de sosiale nettverkene og alt det jåsset der, opptil flere ganger i timen. Sånn har det blitt. Nesten ingen er så robuste som de innbiller seg. Selvsagt kan vi flire av de som tror de er i en romantisk relasjon med en kunstig intelligens, men samtidig er dette dypt bekymringsverdig. Små barn har noen ganger “innbilte venner” som de snakker med og tar på ramme alvor, slik at dette er sannsynligvis et talent som mennesker har, selv om de ikke bruker det. Det er i det hele tatt mye vi ikke vet om “sinnets mysterier” og alle voksne mennesker har sikkert opplevd at noen i deres nære omgangskrets har mistet vett og forstand, noen mer permanent enn andre. Hvorfor sånt skjer er vanskelig å si noe generelt om. Hvert tilfelle er unikt i den samme grad som alle individer er unike. Likevel kan vi kanskje trekke ut noen elementer som handler om tro, eller ønsket om å tro. Du vet. Den gamle fantasien om at “vi er noe mer enn bare toskete aper” selv om vi ikke har noen bevis som støtter denne påstanden. Tvert imot vil jeg påstå at alle kan åpne øynene sine og se på den verdenen vi har skapt for oss selv. Er dette atferden til en intelligent skapning? Jeg tviler på det. Og noe mer er det ikke å si.
Vi fortsetter med enda mer koselig visesang fra året 1979.
Her om dagen så jeg en kis som kjørte motorsykkel. Jeg vet ikke hva slags. En eller annen “riskoker” — men det er ikke poenget. Saken er at han hadde på seg shorts og flip-flops. Herregud. Min egen erfaring med tohjulinger er begrenset, men jeg vet nok til å tenke at det der er ikke bra hvis man må sette ned foten på grunn av noe som oppstår. Du vet. Ting skjer. I trafikken har man forsåvidt kontroll over sitt eget kjøretøy – ihvertfall ideellt sett – men det kan være vanskelig å beregne hva alle de andre idiotene finner på. Plutselig må du reagere raskt. Og hva om noen kjører på deg sånn at du velter med motorsykkelen din? Sånt skjer noen ganger. Da er det en fordel å ha bra beskyttelse.
Men nok om det. Saken faller beleilig sammen med en greie de hadde om flip-flops på fjernsynet. Det anbefales på et generelt grunnlag at man bruker bedre fottøy når man er ute og går gatelangs. Det finnes egne fotleger som har sterke meninger om sånt på et faglig grunnlag. Selv er jeg såpass feig at jeg bare bruker “tåsandaler” innendørs, fordi det er ekkelt å gå på kalde gulv med bare føtter. Jeg liker ikke sånt. Men hvis jeg skal ut på gata holder det ikke med noe som er “enkelt”. Jeg vil ha solide sko – eventuelt boots – med snøring. Noe som sitter bra og som ikke faller av foten nesten uansett hva jeg gjør. Hva kan jeg si? Jeg er en pyse. Jeg tenker “sikkerhet” foran alle andre hensyn. Føttene er en svært sårbar del av kroppen og det er jævlig irriterende hvis man skader dem på noe slags vis.
Verden er full av svimle typer som åpenbart ikke har tenkt grundig gjennom noe som helst. Alle vet dette. Heldigvis er sånt for det meste ikke mitt problem — selv om jeg har mye førstehjelpstrening og “hjelpeplikt” dersom jeg havner midt oppi noe som krever inngripen. Men da må det jo “være noe”. Jeg vet ikke om trafikkpolitiet pleier å stanse folk som kjører motorsykkel med åpenbart mangelfullt sikkerhetsutstyr, ihverfall ikke her i Spania, men de burde kanskje gjøre det. Gi slyngelen en bot som svir litt. Saken er jo at det er ikke bare dem selv det går ut over hvis de skader seg. Andre vil også bli blandet inn slik at de må bruke tid på å stabilisere situasjonen, kontakte nødetater og det ene med det andre. Det er best for alle hvis folk er i stand til å “hjelpe seg selv” og tenke før de utsetter seg for unødig risiko. Som alle vet kan ting skje jævlig raskt, og balle på seg langt hinsides noe de trodde på forhånd. Jeg tipper at de ser mye rart komme inn på sykehusenes akuttmottak, hvorav en stor andel sannsynligvis fremstår som “unødvendig”.
Vi avslutter med litt kosete pomusikk fra det herrens år 1979.
Dette er viktig å aldri glemme: Enhver dag i dette livet kan bli din siste dag. Dette vet man aldri. Vi kan selvsagt snakke om hva som er mer eller mindre sannsynlig, men det som ihvertfall er idiotsikkert er at din siste dag vil komme. Før eller senere. Inntil videre ser ting imidlertid bra ut. Synes du ikke? Vi har alle våre små plager men i det store og hele er livet bra. Litt oppskrytt noen ganger, men hvis man høvler bort den verste propagandaen er livet likevel alt man har – gitt at vi vet ikke om noe annet alternativ – så man foretrekker at det skal fortsette som før. Du vet. Sånn som vi er vant til.
Jeg vet ingenting om “det hinsidige” og jeg foretrekker å ikke spekulere. Jeg finner tidsnok ut hva som er hva. Foreløpig består utfordringen i å skape en levelig tilværelse her på jorda, med de midlene jeg har. Kunne ting vært bedre? Ikke tøys. Ting kan alltid bli bedre. Det er ikke poenget. Selve utfordringen – om man kan bruke et slikt ord – består i å gjøre det beste man kan med det man har. Verken mer eller mindre. Alle vet dette. Vi behøver visse standarder for å kunne leve et bra liv, men så blir det “nok” ved et tidspunkt. Når er man lykkelig? De fleste vil trekke frem eksempler som handler om kjærlighet og andre sublime opplevelser, men nesten alle har noe. Du vet. Noen minner hvis man er gammel eller noen drømmer hvis man er ung. De fleste mennesker forlanger ikke så mye fra livet.
Selv opplever jeg det som komisk når folk ser opp mot stjernene og lurer på om det er “noen som oss” der ute. Betyr det noe? Vi kommer uansett aldri til å få vite svaret. Vet du hvor idiotisk langt det er mellom stjernene? Det spiller ingen rolle hva som finnes eller ikke finnes der ute. Vi er jordiske skapninger i enhver forstand. Dette er vårt hjem. Vårt eneste hjem. Vi kommer aldri til å forlate “vårt jordiske fengsel” på noen annen måte enn den gode gamle døden. Sånn fungerer den virkeligheten vi har å forholde oss til. Hvis noen sier noe annet bør du spørre deg selv hva de egentlig er ute etter, fordi de lyver jo. Hva er det de vil? Hvor har de tenkt seg hen med de forrykte fantasiene sine? Det vil nesten alltid vise seg at de er ute etter penger. Det er hva de vil ha. Og for å få mere penger – gjerne veldig mye mer enn hva noen noensinne vil behøve – så er de villige til å føkke deg, meg og Titten Tei. Dette er en sykdom. Det finnes ingenting å beundre med sånne typer. Vi er jordiske skapninger og våre krefter er små. Ingen av oss varer særlig lenge. Vi kan ikke annet enn å bare leve så godt vi kan — men så lenge dette pågår har vi muligheten til å oppleve skjønnhet.
Hvis du er en av dem, så er dette drapet i Bjerke bydel din eiendom. Det er et produkt av “tillatelsesstrukturen” du er med på å skape og opprettholde. Så her er hva du fortjener: Skam. Evig og forbannet skam, hinsides all redning. Han ene var åpenbart stolt av å ha malt en jødestjerne på veggen av huset sitt, som ved dette tidspunkt betyr omtrent det samme som et hakekors. Ikke i “teorien” men i praktisk konsekvens, fordi det er et forferdelig budskap som folk ikke klarer å forholde seg til. Det representerer noe hensynsløst og morderisk. En løgn som er større enn selve livet.
Dette burde ikke være vanskelig. Alle vet hva som er rett og galt — og de klarer utmerket godt å forstå forskjellen mellom de to. Selvsagt har alle som blir angrepet “rett til å forsvare seg” men bare innenfor rimelighetens grenser. Hvis noen gjør noe ondt mot deg og du svarer men å drepe ham, hele familien hans og alle han kjenner, så er ikke dette “innenfor” på noe som helst slags vis. Bare sadister uten etiske standarder klarer å rettferdiggjøre dette for seg selv. Om du bruker mye av all din båndbredde på nettet til å sutre over “muslimer” og hvor farlige du føler at de er, så er dette drapet i Bjerke bydel din eiendom. Du har skyld i dette. Du har vært med på å danne grunnlaget for det som har skjedd.
Hvor er skamvettet? Jeg tror ikke disse typene har sånt. Jeg tror ikke vennene til sånne typer har skamvett. De klarer bare ikke å se hvordan det ene henger sammen med det andre, der de sitter og sipper over at folk “snakker hardt til dem” som om dette befinner seg på noe stødig sammenligningsgrunnlag med rasistisk terror og drap. Herregud for avskum. De fortjener bare skam. Du vet. Total utfrysning. Hva er poenget med å si noe overhodet? Hva er poenget med å berøre noen del av dem? De er ikke en av oss. De er ikke normale mennesker. De fortjener ingen oppmerksomhet, ingen kommentarer og slett ingen vennlige gester. Fordi det er ikke noe poeng. Det fører ikke til noe. Det er ingen vits i å engasjere seg. Vedkommende er redningsløst fortapt og hører hjemme i helvete. Noe særlig mer er det ikke å si om denne saken. Vend dem ryggen. Frys dem ut. Gi dem det de så inderlig tigger om med den skammelige atferden sin.
Folk spør om de underligste ting. Om det påvirket vanemønsteret mitt å flytte fra Norge til Spania? Tja. Hva tror du? For å ta spørsmålet mer seriøst enn det strengt tatt fortjener måtte jeg svart både ja og nei. Eventuelt kunne jeg sagt verken ja eller nei, snarere tvert imot. Hva er det vanlige i et menneskes liv? Hva består det vanlige av? Mye av vanemønsteret er jo bygd opp rundt stedet der man bor – med eller uten samboende partner – jobben man gjør, folka man henger med, og alt det der — som selvsagt forandrer seg på det mest fundamentale vis når man flytter til et – kulturelt sett – helt annet sted, med et annet språk og andre sosiale koder. Men jeg er fortsatt et såkalt A-menneske. Jeg våkner tidlig og fungerer best om morgenen. Det første jeg gjør når jeg står opp er fortsatt å lage kaffe. Deretter pleier jeg å se på nyhetene, som i noen år har bestått av nettsiden NRK.no og det de har på oppslagstavlen sin, pluss at jeg nå slår på RTVEs døgnåpne nyhetskanal på fjernsynet. Dette siste er en ny vane. I Norge hadde jeg jo ikke fjernsyn engang.
Spanskene er nokså opptatt av de skogbrannene som fortsatt pågår, blant annet en helt ny en i Asturias. Bildene viser et temmelig ufremkommelig landskap med bratte fjellsider og mye krattvekst. Samtidig pågår det seks ulike branner i “min” region Castilla y León – det tilsvarer på alle måter Innlandet fylke i Norge – som har “svært høy farlighetsgrad”, hva enn dette betyr. Det høres jo nifst ut. Brannen som var så nær at jeg kunne lukte den har imidlertid enten brent fra seg eller blitt slukket. Det er andre steder som sliter med greia nå. Dette er ikke morsomt, men det ligger ikke desto mindre et litt “komisk” element i at nesten alle de stedene hvor det har brent har vært steder jeg vurderte å flytte til mens jeg ennå var i Norge og studerte det spanske eiendomsmarkedet. Herregud. Det var nok best at det endte som det gjorde. Bortsett fra at hetebølgen var litt drøy så virker jo El Bierzo som et passende distrikt for meg. Men nok om det. Ting skjer i Norge også, blant annet er det valg. Dessuten har det vært et “stokastisk” drap på en barnevernsansatt hvor rasistisk terror er blitt oppgitt som motiv av den unge – alt for unge – gjerningsmannen. Hva skal man si? Det er sånn det går når folk skriker og skriker om disse rasegreiene sine. Skylda for det som har skjedd må deles mellom alle som er med på å normalisere et abstrakt hat mellom folkegrupper som så siden manifesterer seg i konkrete ugjerninger overfor individuelle ofte.
Bekymrede innlegg på nettet om hvor farlig det er med alle de fremmedkulturelle er teorien. Voldelige overgrep og drap på sakesløse enkeltindivider er praksisen. Jeg vet ikke hvor evneveik man må være for å ikke se sammenhengen her. Men på den annen side kan det jo være nettopp sånne ting de ønsker seg. Du vet. At det er til pass for svartingen å bli drept når de kommer til Norge og tar seg til rette. Folk har ymtet om dette – og dessuten mye verre ting – i kommentarfelt på nettet. Sånt er helt alminnelig nå. Vanlig folkeskikk er når de later som ingenting. De ser ikke mønsteret fordi de liker ikke opplegget og ønsker ikke at det skal være noe mønster der. Det er bare enkelttilfeller av gale mennesker som gjør gale ting det ikke går an å forstå. Så hvorfor har Politiets Sikkehetstjeneste (PST) mange tusen sånne på radaren sin? Det hadde vært “bekymringsmeldinger” om den unge gjerningsmannen i barnevernsdrapet, men politiet kan jo ikke gripe inn og “gjøre noe” før etter at en kriminell handling har skjedd. Det er andre krefter i samfunnet som må ta seg av det vi grovt sett kan kalle forebyggende arbeid — men hva skal de liksom gjøre når det er så mange skrikere på nettet som – enten de forstår dette eller ikke – etterspør voldelig “heltedåd” fra forstyrrede individer med lav terskel for utagerende atferd. Det er forutsigbart at sånne ting som dette barnevernsdrapet kommer til å skje, men det er uråd å spå om hvem, hva, hvor og når. Etterspørselen foreligger jo ute i meningsmarkedet. Hvor får slike mordere idèene sine fra? Hvis du ikke ser tegninga er det fordi du er idiot. Sånne opplegg begynner med etablering av en “tillatelsesstruktur” hvor konseptet med rasistiske overgrep og drap faller inn i en normalisert kontekst. Det er ikke “syke tanker”. Det er logisk sekvens som begynner med naziagitasjon på nettet og ender med dødelige overgrep mot individer og grupper ute i terrenget. Det er forutsigbart. Vi har sett det mange ganger før.
Vi avslutter med det store spørsmålet for sosiale medier.
Det er vanskelig å tidfeste alder, opprinnelsessted og øvrig provenans for sausen allioli, men vi kan i det minste trekke en linje tilbake til den romerske allium oleum, som ifølge historikerne skal lages på samme måte, det vil si som en pisket emulsjon, basert på brødsmuler, hvitløk, sitronsaft, urter og olivenolje. Men uten egg, slik at det er altså ingen majones vi snakker om. Likevel bruker nesten alle egg når de lager allioli nå i dag. Det er jo enklere på den måten. Og eksakt hvor enkelt kan det gjøres? Selveste juksepaven – ikke han i Roma – sier vi skal bruke hele egget. Herregud. Jamen da er det jo ingen sak å piske opp en majones. Da vil en hvilken som helst tosk få det til. Ekte majones bruker jo bare plomma, og du må være bra fette tålmodig med å tilsette oljen dråpe for dråpe, ellers så sprekker jo emulsjonen — og da kan det bli aktuelt å “jukse litt” med å piske opp en eggehvite og snu hele majonesen. Du vet. Sånne tjuvtriks som man lærer mens man går på kokkeskolen. Det er ekstremt usannsynlig at kunden merker noen forskjell.
Siden har vi de som bruker kjøpemajones og det er jo bare tragisk. Hvorfor lærer ikke folk seg å lage majones? Der er jo for fanden helt evneveikt. Er det kanskje ikke viktig at man får skikkelig mat? Spør du meg så bør folk gå for en total boikott av de heslige industriproduktene som en ond konspirasjon av prester og kapitalister prøver å dytte på dem gjennom urealistisk livsstilsreklame. Selvsagt er det mye jobb med å lage skikkelig mat. Hva trodde du? Dette handler om disiplin. Det er visse grunnleggende sannheter om livet i denne verden som man bare må godta som de er. En av dem er at det finnes ikke noe sånt som “enkel mat”. Ihvertfall ikke noe mer enn det finnes “enkle kjærlighetsforhold”. Du må jobbe med sakene. Det eneste som “skjer av seg selv” er trøbbel. Bare prøv selv. Vær lat, motvillig, sur og vrang i et par uker og se hvor du havner. Det blir garantert ikke noe sted hvor du har lyst til å være.
For tiden er det latterlig enkelt å skaffe seg gode kunnskaper om kokekunst. Nettet er fullt av oppskrifter og på YouTube finner du instruktive videoer som viser deg hvordan du skal gå frem, helt ned til de minste detaljer. Det finnes rett og slett ingen unnskyldninger. Den eneste mulige forklaringen på hvorfor noen ikke kan å lage mat er at de er late og trassige. De vil bare ikke. Og da går det som det går. Det blir fedme, autoimmune sykdommer og tarmkreft. Ikke kjøp “ferdigretter fra Fjordland” og den typen ting som er til å varme opp i mikrobølgeovn. Det er djevelens verk. Ikke spis frossenpizza eller Findus fiskegrateng. Alt sånt som er laget på fabrikk inneholder så mye giftstoffer at det er fullstendig fette latterlig. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Skjønner du hvor jævlig noe må være for at jeg ikke vet hva jeg skal si? Gode råvarer og seriøs innsats med tilberedelsesprosessen er hva det handler om. Ta den tiden du behøver og gjør en skikkelig jobb. Selv har jeg ved dette tidspunkt i livet mer fortid enn fremtid, men jeg kan likevel spå om noe. Hvis det fortsatt finnes mennesker som oss om noen hundre år så kommer de til å riste på hodet over at vi tillot reklamen å hjernevaske oss til å bli fullstendig åndssvake, mens industribaronene føkka oss i ræva med giftig mat.
Vi fortsetter med klassisk dansemusikk, denne gang fra Frankrike.
Hvis du er omtrent samme personlighetstype som meg så velger du den mest interessante ruta for å komme deg til et sted, ikke den raskeste. Du vet. Pent landskap og alt det der. Det er bare fint om det er mange 50-60 soner underveis så man kan gire ned og bare “cruise” med lav hastighet. I denne omegnen betyr sånt i praksis at man passerer gjennom et antall landsbyer. Noen av dem har automatisert lysregulering slik at det skifter til rødt hvis du kommer inn med større fart enn 50, noe som egentlig er en ganske interessant opfinnelse som de burde brukt mer i Norge. Hva er bota for å kjøre på rødt? Jeg vet ikke, men jeg innbiller meg at den svir. På generelt grunnlag er det jo fart som er det største faremomentet i trafikken; både her, der og overalt ellers. Dessuten har folk en typisk tendens til å overvurdere sin egen sjåførkompetanse. Derfor går det såpass galt såpass ofte — og hvis farten i tillegg er høy så kan det bli virkelig ille.
Forrige gang jeg var ute langs landeveien fikk jeg noen “oppi ræva” på den mest irriterende måten. Når det ikke går an å se den andre bilens skilt i bakspeilet så er de for nært. De vil ikke ha tid til å reagere hvis jeg plutselig må bråbremse på grunn av noe som dukker opp i veibanen. I Norge kaller vi dette for en pisstrengt kjørestil, som om noen har det travelt med å komme seg på ramma. Jeg vet ikke hva som er det aktuelle spanske ordet, men hvis man utbryter coño så har man vel stort sett dekket alle de relevante kategorier av betydning. (Det tilsvarer det finske voi vittu.) Uansett så kjørte den pisstrengte bilen forbi meg – på en dramatisk måte – så snart det kom en rettstrekning, selv om det teknisk sett var forbikjøring forbudt akkurat der. Den lokale fartsgrensen var 60 men han var åpenbart ingen tilhenger av såpass lav fart fordi han dro avgårde som en annen villmann. Ikke at det hadde noen praktisk betydning, fordi omtrent en mil senere tok jeg ham igjen. En serie med lyskryss og rundkjøringer begrenser jo hvor fort det er mulig å komme seg gjennom akkurat denne strekningen. Så slik gikk det med den saken. Litt sånn “haren og skilpadda” kan du si.
Det har neppe noen betydning at jeg beskriver meg selv som “en kompetent sjåfør” fordi det gjør jo alle, uavhengig av sakens fakta, men det bevismaterialet jeg har å fremlegge er forsikringsselskapets skadestatistikk. Jeg driver ikke med “uhell” i trafikken. Jeg har ikke noen slik kjørestil. Det er ikke korrekt å kalle meg en sinke heller, jeg bare holder meg til de lokale fartsgrensene samt øvrige trafikkregler som gjelder. Hvis man reflekterer over skadepotensialet til en bil som sjåføren mister kontrollen over, så virker det rimelig å karakterisere “råkjøring” som ganske grov kriminalitet. Ihvertfall er det mye verre enn å sitte hjemme og røyke hasj og den typen ting, som “samfunnet reagerer strengt på” av årsaker som ikke er umiddelbart forståelige. Jeg får ofte en følelse av at folk synes det er greit å bryte trafikkreglene med ganske stor margin, som for eksempel å kjøre i 120 der det er 80-grense. Man hører jo om sånt nesten hver gang det er kontroll. Hva er greia? Jeg fatter det bare ikke. Noe annet er å legge seg alt for nært bilen foran. Hvis jeg ikke husker helt feil så skal man automatisk miste lappen i tre måneder hvis man blir tatt for dette. Vegdirektoratet skjønner med andre ord hvor farlig det kan være, selv om jeg aldri har hørt om at noen har opplevd en slik reaksjon fra myndighetene.
Vi avslutter med litt klassisk dansemusikk innenfor sjangeren disco:
Kvitlauksplanta blir 20-60 cm høg. Ho veks frå eitt fedd som kan plantast om hausten i kaldt klima; i varme kan ho plantast heile året. Planta trivst på ein solrik veksestad med veldrenert, næringsrik jord. Stilkane kan bli lange og tynne og kan byrja å krølla seg; desse kan ein klippa av og bruka som vår- eller graslauk. Planta kan danna ein topplauk på stilken som ein klipper av ved dyrking, denne kan òg bli brukt som mat eller medisin. Lauken kan brukast fersk eller plukkast etter blomstring og bladvisning og turkast. Den ferske kvitlauken har mildare smak enn han som er turka.
Som alle vet heter denne planten geirlauk på “gammelnorsk” — som korresponderer med det gammelengelske garlec, et ord sammensatt av ordene geir (spyd) og laukar (et samleord for alle løkplanter). Dette gir ingen mening hvis man ikke har sett hvitløk i sin ville form, hvor det som vokser over bakken ser temmelig spydlignende ut. Topplauken i ingressen ovenfor betegner selve spydspissen mens stilken er lang og grønn. Dette er med andre ord Odins våpen. Som alle vet hadde jo Odin spydet Gungne – som også betyr “vibrasjon” – som han ville kaste over alle som engasjerte seg i voldelig kamp; for å markere at sjelene til disse idiotene tilhører meg nå. Nå er du Odins eiendom. Ikke forvent “lykke”.
Uansett hvordan det der spiller seg ut i praksis, for å lage gambas al ajillo – reker med hvitløk – behøver man først og fremst det fette åpenbare. Navnet sier sitt. Deretter blir det et spørsmål om metode. Hva gjør man, hva bruker man, og hvorfor gjør man det slik? Jeg vil si olivenolje. Glem det. Bare olivenolje fungerer på korrekt vis. LIkevel skal man huske at når olivenoljen begynner å “ryke” så har man ødelagt den. Kast mannskiten og begynn på nytt. Dette er en kunst som handler om å balansere langs kanten av det mulige. Hvitløken skal kuttes i tynne skiver og freses i et minutt eller så i oljen før man tilsetter rekene, eller rettere sagt det som på moderne norsk heter scampi, altså ganske store slaboler som krever at varmen er høy nok til å brenne dem samtidig som kokken er våken nok til at dette ikke skjer.
Ellers er det å si at jeg fant ingen gambas på superen i dag, så det måtte bli en annen av de berømteste tapas, som er sjampinjonger og ellers akkurat samme idè og fremgangsmåte. Det handlet om å finne en verdig følgesvenn til Maruxa, som var hvordan jeg mistet dyden i forhold til Godello hvitvin, nå i dag. Hvis man leter på nettet vil man finne Maruxa fra 50 til 70 euro per flaske, men selv betalte jeg bare 10.80 på Carrefour, som likevel er en etter måten høy pris for vin i dette nabolaget. Varen produseres i Valdeorras – et vinproduserende distrikt i Galicia – hvor de dyrker Godello-druer i såkalt sedimentært jordsmonn, altså det som elveløp etterlater seg, i dette tilfelle elven Sil, som sammen med elven Miño er en av de to store i det nordvestlige Spania, og som sammen utgjør Ribeira Sacra, den hellige elvebredden. De har mye om dette på nettet. Godello er uansett en drue som ligner “litt” på Chardonnay, krysset med en passende mengde Sauvignon Blanc. De som liker hvitvin vil definitivt like Maruxa Godello 2024, som er det hele og fulle navnet på den varen jeg testet. Selv er jeg ikke svær på hvitvin, men denne var definitivt toppers. Blek i fargen, intens i nesen og en føkkings orgasme i smaken. Selvsagt er den dyr når den frembys på nettet, men verdt prisen.
Og dermed tæpper vi ut med litt verdig tysk dansemusikk fra 70-tallet.
Da Carl Ivar Hagen i 1978 lanserte Fremskrittspartiet gjorde han et stort nummer ut av at de er “anneledes enn alle de andre partiene”. Hva betyr dette? Annerledes hvordan da? Vi må gå helt tilbake til Den franske revolusjon i 1789 for å forstå hva forskjellen mellom høyre og venstre består i. Det var navnet på hvilken side av salen i Frankrikes storting – Den nasjonale forsamlingen – de enkelte delegatene samlet seg rundt, fordelt etter hva slags syn på sosial fordeling og sosial rettferdighet de typisk inntok i fordelingsspørsmål. I marxistiske termer kan man si at de venstreorienterte ønsker at “fellesskapet” skal eie og styre de industrielle produksjonsmidlene, men de høyreorienterte går for en modell hvor private har eierskap gjennom andeler, som i Norge kalles aksjer, en modell som først dukket opp i England på 1530-tallet. Idèen med slike joint stock companies er å spre både økonomisk risiko og fortjeneste, men samtidig beholde kontrollen over selskapets drift utenfor statens rekkevidde. Siden har dette bare ballet på seg.
Uansett, det vi grovt sett kan kalle fascisme representerer “en tredje vei”. De vil ha både høyresidens og venstresidens opplegg, samtidig og uten ironi: Privatfolk skal ha total kontroll over etablering og drift av all forretningsvirksomhet, men staten skal ha total kontroll over alle “politiske” dimensjoner av samfunnet. Eller det verste av to verdener, om du vil. Den tyske versjonen av dette opplegget ble kalt nasjonalsosialisme, forkortet til nazisme i dagligtalen. Dette er hva Car Ivar Hagen mente med “forskjellig fra alle de andre partiene”. Mussolinis fascistbevegelse støttet seg tungt på Marinettis “modernistiske manifest” med stikkord som fart, fremgang, utvikling, teknologisk fremskritt og “nasjonal stolthet”. Og som alle vet hentet Hitler inspirasjon til sitt opplegg både fra fascismen i Italia og fra en “spesiell tolkning” av tysk historie, som la vekt på den germanske rasen og et særlig historisk krav på prominens i Europa. “Det tredje riket” var ment som en oppfølger til det første – også kjent som det tysk-romerske keiserriket – og det andre riket, sistnevnte forstått som den nye tyske rikssamlingen under Blücher og keiser Vilhelm.
Fremskrittpartiet er ikke og har aldri vært noe annet enn en nazibevegelse. Det går ikke an å gjennomføre politikken deres uten en nasjonalsosialistisk revolusjon, som alltid begynner med “gatekamp”, i form av folkelig og uorganisert terror rettet mot upopulære samfunnsgrupper, som for eksempel jøder (den gangen især), svartinger (alle ganger) og muslimer (denne gangen især). Man behøver ikke særlig mye innsikt i historie for å se hvordan dette fungerer. De begynner alltid med en eller flere relativt “svake grupper” og fortsetter med en full dypvask av hele samfunnet så snart de er politisk sterke nok til dette. Som journalisten Jaques Mallet du Pan sa i et essay fra 1793: Revolusjonen spiser sine barn. (En åpenbar hentydning til Francisco Goya sitt berømte maleri av titanen Saturn som spiser opp avkommet sitt for å holde seg gående som destruktiv kraft.) Poenget er uansett at enhver revolusjon etterhvert leder til at de som startet greia faller som ofre for intern maktkamp og vanlig menneskelig sjofelhet. Jeg mener, vis meg en eneste revolusjon hvor dette ikke har skjedd. Seriøst. Jeg har ikke klart å finne noe og jeg er ganske flink til å lete. Det eneste folk eventuelt har å komme med er bevegelser som er så ferske at “den vanlige gangen” ennå ikke har rukket å manifestere seg. Utrenskninger og terror er nødvendige følger av den revolusjonære dynamikken. Menneskenaturen er hva den er.
Lars Nehru Sand – en politisk kommentator – fortsetter å beskrive Fremskrittspartiet som “borgerlige” selv om han burde vite at dette i beste fall er en svart løgn. I verste fall snakker vi om en “agenda”. Det som tradisjonelt sett kalles borgerlig side i norsk politikk er “de urbant velstående”. Grovt sett partiene Høyre og Venstre. Siden har det vært litt rokade og røre blant de mindre mektige særinteressene gjennom tidens løp, slik at noen har landet her og andre har landet der, men det store skillet mellom de borgerlige og sosialistene i Norge følger demarkasjonslinjen fra Den franske revolusjon: Det handler om hvem som skal eie/kontrollere produksjonsmidlene og hvordan pengene skal fordeles. Behøver vi egentlig rike mennesker her i landet? Den typen spørsmål. Folk – da og nå – liker typisk Fremskrittspartiet nettopp fordi de ikke liker noen av de andre partiene, og da særlig ikke “den politiske prosessen” med att og fram mellom partene i arbeidslivet som tradisjonelt sett har vært hva norsk politikk har handlet om siden 1945. De vil ha dramatiske endringer, ikke alt det forbannede drøvet med noen centimeters landevinninger fra år til år. Denne gruppen – nazistene – føler at de er i medvind nå, blant annet fordi amerikanerne har stemt inn en “handlekraftig” president som ikke tar noen hensyn til hva som har vært vanlig før. Stilen til Donald Trump handler i hovedsak om å bryte alle tabuer og “få ting gjort” for enhver pris, særlig i forhold til de fremmede elementene i samfunnet, eller innvandrerne om du vil.
Hvis du sjekker hjemmesidene til Norsk Språkråd vil du blant annet finne ut at de på generelt grunnlag anbefaler mer bruk av endingen ning, selv om skaping/skapning ikke er blant de beste eksemplene. Når naziprinsessa Sylvi Listhaug er på landsturnè i en bobil (om jeg har oppfattet det riktig) så bejubles hun av sånne som støtter verdiskapningen. Det er så dumt at man må nesten bare le, selv om greia slett ikke er morsom. Hvem er det som skaper verdier? Selv er jeg såpass gammeldags at jeg svarer materialistene. Du vet. De som gjør ting og lager sånt som “folk flest” behøver, la oss si for eksempel håndverkere, industriarbeidere, bønder og andre som står i en nyttig jobb. Det skapes ingen verdier av at noen lager “kryptovaluta” eller lanserer en ny form for app. Dette er bare underholdning og tidsfordriv. Men folk har blitt trent opp til å vurdere “formue” som målet for suksess, og suksess som målet for konstruktiv samfunnsinnsats. Slik sett er folk i det moderne Norge å regne som de bortskjemte barna til noen rike foreldre, som faen ikke vet hva virkeligheten handler om. Det ser ikke bra ut. Norge er i ferd med å miste grepet. For eksempel burde vi definitivt ha lagt ned hele oljeutvinningen ved dette tidspunkt, men det kommer neppe til å skje fordi det er så mange som høster inn så mye penger på opplegget. Rike menneskers sykdom består i at de tror de er “hevet over” alle andre. At de kan gjøre som de vil og siden betale seg ut av konsekvensene når de eventuelt gjør noe galt. Veldig Jeffrey Epstein i mentalitet.
Men nå orker jeg ikke mer av denne styggedommen. Her er litt klassisk norsk rock:
