Uten å undersøke saken våger jeg å påstå – basert i den mengden av menneskekunnskap jeg har – at det finnes mange studier av “viljen til maktbruk” både på et akademisk og et mer folkelig nivå. Vold og tvang er jo en naturlig del av vår art og neppe noe som kommer til å forsvinne. Folk fantaserer om å “vinne slagsmål” og kunstferdig kampteknikk på film er så vanlig at ingen engang tenker over saken. Sannsynligvis er det så mange som så ofte viker unna konfrontasjoner at de over tid bygger opp noen slags hatefull “vilje til hevn” inni seg, fordi som alle vet skal det lite til for å samle sammen en voldelig lynsjegjeng når og hvis det blir aktuelt å “ta noen”. Selv tror jeg dette handler om frykt. De er redde mennesker. Det handler om å gå til angrep på og rituelt fjerne “fryktens årsak” — som er identisk med hatobjektet deres. Som vi kan se både her, der og overalt er dette politisk nyttige egenskaper i menneskenaturen. Det går an å konstruere sin egen plattform for makt på toppen av lynsjegjengens vilje til å marsjere i takt og skrike slagord.
Det bekymrer med litt at rikmannen Abelardo de la Espriella vant presidentvalget i Colombia. Hvorfor stemmer folk på sånne typer? At han er advokat og forretningsmann er jo verken her eller der i forhold til politisk styring av et offentlig apparat, men i den grad det har noen betydning vil jeg påstå det er diskvalifiserende. Ingen av hans tidligere erfaringer styrker den formen for personegenskaper man bør ha for å lede et land. Jeg kan så klart ta feil, men jeg pleier ikke å ta feil særlig ofte. Espriella har jo selv sagt at han kommer til å bruke mano dura – hard hånd – overfor både de kriminelle og de revolusjonære geriljakrigerne som lusker rundt uti jungelen. Det er ikke aktuelt å fortsette med noen forhandlinger. Enten gir de seg og legger ned våpnene eller så blir det full frontal konfrontasjon med alle statens maktmidler. Hvilket bringer oss til problemets kjerne: Hvor mektig er den colombianske staten overfor kokainkartellene? Jeg vil påstå – basert i begrunnet mistanke – at enten så bløffer Espriella eller så er han fullstendig fette sinnssyk. Narkohandlerne har jo sikkert minst like mye penger som staten og bare gudene vet hvor mange som står på lønningslisten deres.
Dersom los narcos virkelig tror at Espriella er en realistisk trussel mot virksomheten deres så kommer de til å drepe ham innen ganske kort tid, men hvis de likevel ikke gjør dette – eller engang forsøker – så har de “laget en avtale”, som er det mest sannsynlige alternativet. Denne presidenten er ikke den første korrupte mann i verden og han vil ikke bli den siste. Narkoøkonomien er en konsekvens av etterspørsel og uansett hvor voldelig og rå man er mot narkohandlere på alle nivåer så er det så perverst mye penger i opplegget at folk står i kø for å få få sin mulighet, selv om de vet det er liten sjanse for at det skal gå bra, eller at de engang skal overleve. “Krigen mot narkotika” som USAs president Richard Nixon erklærte for over femti år siden er forlengst tapt, dersom man skal ta begrepet “krig” på alvor. Hovedproblemet er hvor asymmetrisk viljen til maktbruk er fordelt mellom partene. Statsmakten og de lovlige myndighetene kan ikke matche de uhyrlige grusomhetene som narkokartellene er villige til å begå. Mano duro er følgelig bare latterlig kakling fra en kylling som ikke vet at han står på middagsmenyen. Men velgerne til denne idioten fantaserer vel om å være tøffe og harde, så da så. Det virker mest sannsynlig at Abelardo de la Espriella har drevet med bløff og skuespill for å komme seg inn i maktposisjonen, for deretter å gjøre alt han kan for å øke sin personlige makt og rikdom på alle andres bekostning. Det kan som sagt hende at jeg tar feil, men det tviler jeg på. Vi må uansett bare vente og se.
Vi avslutter dette skrivestykket med en sang fra 2018 fremført av noen svensker.
