På bildet ovenfor ser vi – fra venstre mot høyre – Yves Montand, Gian Maria Volonte og Alain Delon i en scene fra kriminalfilmen Le Cercle Rouge (Den røde sirkel), regissert av Jean-Pierre Melville i året 1970. Jeg antar filmen er hva man kaller en neo-noir (ekte film noir skal jo være i svart/hvitt) men selv opplever jeg den som typisk for europèisk film fra denne perioden — og mange (men ikke jeg) mener at Jean-Pierre Melville tilhører Le Nouvelle Vague (Den nye franske bølgen), men det vil faktisk være mer korrekt å si at nyfranskene var inspirert av Melville enn omvendt, hvilket betyr at i en slags indirekte forstand så var Melville også skaperen av det typisk amerikanske kriminaldramaet fra 70-tallet (sjekk ut for eksempel et antall intervjuer med både Francis Ford Coppola og Martin Scorsese, hvor de begge gir uttrykk for at Den nye franske bølgen var deres dominante kunstneriske inspirasjonskilde).
Hvorom allting er; jeg er selvsagt en erklært Melville-fan og har sett alle filmene hans, selv om jeg for tiden bare eier fem av dem: Le Cercle Rouge (1970), Le Dolous (1962), Un Flic (1972). Bob Le Flambeur (1956) og L’Armee Des Ombres (1969). Det er ikke urimelig å påstå at Melville var sin tids Quentin Tarantino, særlig i den forstand at han var aldri noe “medlem av det gode selskap” men forble en – tildels litt dårlig likt – outsider gjennom hele sin karrière. Det som er litt mystisk er at bortsett fra hard core filmelskere så er det nesten ingen som kjenner til Jean-Pierre Melville. Filmene hans blir ikke typisk satt opp på kunstfilm-kinoer (av typen Cinemateket i Oslo) eller på festivalprogrammer, noe som kanskje har å gjøre med den hardkokte stilen, med rikelige mengder “grov vold” og nihilistisk kynisme. Melville faller ikke innunder merkelappen “den gode smak” blant borgerskapet, men han har hatt enorm innflytelse på andre filmkunstnere, kanskje særlig Sam Peckinpah, Michael Mann og John Woo. Imidlertid kan jeg ikke huske at Tarantino noensinne har nevnt Melville, eller engang smygd inn noen referanser til ham i sine egne filmer, som er litt mystisk.
Det er vondt å se den spyttslikkende lakeien Mark Rutte smiske med den avskyelige drittsekken Donald Trump, uten at han engang har noe igjen for ydmykelsen. Men sånn har verden blitt. Sjefen for NATO har tungen sin tredd så langt oppi rasshølet til den amerikanske presidenten at fjeset hans har begynt å ligne en rumpe. Herregud noe så vemmelig. Har ikke Mark Rutte noen stolthet? Eller pride som det heter på engelsk. Du vet. Standarder for hvor grensene går når det gjelder hva man skal finne seg i før nok er nok. Det går jo tross alt an å bare be han Trump om å holde dustekjeften sin stengt, hvis ikke så får han seg en på trynet. Jeg mener, hva skal han liksom gjøre? Det er bare å fike til ham. Problemet er bare at ingen våger noe sånt. Alle er så livredde for den evneveike rævklovnen at de kravler omtrent over hverandre i sin iver etter å smiske slikke bukke nikke neie. Hvordan skal man kunne ta folk som oppfører seg sånn på alvor? Dette vil være et troverdighetsproblem i mange tiår fremover. Merk deg mine ord. Alle som nå i dag oppfører seg underdanig og rævkyssende overfor Trump kommer til å angre på det resten av sitt elendige liv.
Mens vi snakker om NATO virker det passende å påpeke at spanskene kaller det OTAN, uten at jeg vet eksakt hva som er greia. La oss kalle det “en spansk variant” som henger sammen med språksjåvinisme og ordenes rekkefølge. Alle vet jo at de hater å snakke engelsk i Spania. De har liksom en konkurransesituasjon gående. Fra en norsk synsvinkel er det å si at hvis du behersker engelsk og spansk så kan du kommunisere med drøyt to milliarder utlendinger – forhåpentligvis bare èn og èn av gangen da – og hvis du slenger fransk og tysk på toppen så vil du for det meste klare deg i hele Europa og alle Europas tidligere kolonistater. Det er jo mesteparten av verden det. Det er jo slik at ingen norskinger regner med at noen andre snakker norsk, så vi har ikke typisk noen skrupler med å lære ett eller flere fremmedspråk. Det må man jo hvis man skal ut og reise noe sted i resten av verden. Jeg mener, hvem snakker norsk? Det funker bare i Norge, pluss at det er litt pussig hvor vennskapelig man kan bli med norsktalende mennesker man møter på fjerne steder, selv om man neppe ville gjort noen særlig iherdig innsats for å etablere vennskap med dem i Norge.
Folk i Spania synes – etter min mening med sin fulle rett – at de som reiser til Spania, særlig hvis de tenker å bli en stund, burde lære seg å snakke spansk. De liker dårlig den mentaliteten som forventer og nærmest forlanger at de skal kunne snakke engelsk. Hvorfor skal de det? De er jo i Spania. Der snakker man faktisk spansk — eller kastiljansk for å være helt eksakt. (De har en greie gående med språkene katalansk, baskisk, galicisk med flere, men det behøver ikke noen utlendinger å blande seg inn i.) Det er ikke så mye som skal til. De som kjenner Frankrike vet at franskene ofte snakker bedre engelsk enn de vil innrømme i utgangspunktet, men så snart de oppfatter at du i det minste har gjort noe for å lære deg fransk så slapper de av og fokuserer mer på å forstå hverandre med alle midler. Noe tilsvarende gjelder i Spania. Det er ikke så farlig om du snakker dårlig spansk – slik som for eksempel meg – fordi poenget er at du prøver. Det er nok for de fleste. Da blir de typisk hjelpsomme i stedet for skeptiske. Du har jo vist en tilstrekkelig grad av respekt for språket og kulturen deres til at de “slipper deg inn” og skifter modus. Men når det er sagt så er de likevel temmelig insisterende på at det skal snakkes spansk, i den utstrekning dette lar seg gjøre i praksis, særlig i for eksempel statskanalen RTVE (som tilsvarer NRK i Norge), hvor de konsekvent snakker om OTAN i stedet for NATO, eller LGTBIQ+ om hva det enn heter på norsk – bokstavkodene varierer fra land til land – som det var mye snakk om i Pride-måneden. (Lesbian, Gay, Trans, Bi, Intersex, Queer ++)
Det er jo vondt å se på når folk helt mangler stolthet – i betydningen selvrespekt – og lar seg bølle rundt av drittsekker som nyter sin egen sosiale sadisme. Imidlertid er det like vondt, men av andre årsaker, når de har for mye stolthet, da i betydningen arroganse og selvnytelse. Hva er det motsatte av korrupsjon? Jeg vil si det handler om å holde seg til det foreliggende regelverket og de avtaler som gjelder, i det aller minste loven. Hvorfor blir folk korrupte? Ofte fordi de tror de har noe å tjene på å “ta snarveier” på kryss og tvers av reglene, men det kan også være på grunn av personlig svakhet av typen spillavhengighet, narkotika, sex og den typen ting, som de ikke vil eller kan si nei til. Folk som tror de kan vinne fordeler ved å “hjelpe” korrupte maktmennesker vil åpenbart selv bli smittet av sykdommen. Derfor er det så farlig å la seg kue og herse med av alskens autoritære “sterke menn” av typen Donald Trump eller Vladimir Putin. Alle kan jo den gamle regla om at hvis du gir djevelen lillefingeren så vil han snart ha hele hånden. Selv om du er redd eller tror du vil tape penger, fordeler og en godt betalt stilling på det, så må du sette ned foten og si ikke faen til sånne typer. Det er jo aldri snakk om at en utpresser er fornøyd med det de får den første gangen de tyner deg. De kommer alltid tilbake etter mer. Det siste som har skjedd er at det korrupte skadedyret Donald Trump ringte opp den like korrupte smiskeren Gianni Infantino – sjefen for FIFA – og forlangte at et vedtak om rødt kort til en amerikansk spiller måtte omgjøres. Følgen av det blir en undergraving av spilledommerens posisjon i fotballkamper. For hittil har det jo vært slik at enten du liker eller ikke liker dommerens avgjørelser så er det dommeren som bestemmer — og alle må bare godta det, noe de gjør fordi de vet at alle andre også godtar det og derfor fungerer opplegget. Hvis folk danner seg et inntrykk av at tvang eller bestikkelser kan endre på dommernes avgjørelser så er det ikke lenge før hele skithuset kollapser. Av denne grunn er det nå Belgia sin plikt å fullstendig knuse, ydmyke og ødelegge USA i neste kamp. Totalt uten nåde.
Vi setter strek med en klassisk sang om “indianerkrigene” i det ville vesten.
Det er sannsynligvis ikke mulig å være norsk og ikke ha hørt nyheten om at Norge slo ut Brasil i VM, hvilket betyr at vi er i kvartfinalen, mot England. Vi må bare fortsette å stirre motstanderne i senk, ro dem til fiskeskjær, eller hva som enn må til for å fortsette seiersrekken fremover. Hvor langt er det mulig å komme? Så langt som det er mulig å gå. Eller ro. Denne greia lever sitt eget liv nå. Til og med spansk TV er begeistret for det norske laget, eller skal vi kanskje heller si helheten i opplegget, som altså betyr både laget og supporterne. Selv så jeg kampen – direktesendt – gjennom NRKs nettjeneste, som jeg forøvrig bruker for å få med meg nyhetene fra Norge i mer generell forstand. Jævlig bra nettsted, det der. Du vet. Fritt for reklame.
Ellers er det å si at hetebølgen fortsetter her. Det var fortsatt 35 grader der ute da kampen startet i går, men jeg har vært oppe og kjørt litt strategisk gjennomtrekk siden klokken 4 i dag tidlig, så jeg har fått innetemperaturen ned til 21 grader nå og kaldere blir det ikke om nettene når det er så varmt på dagtid. Du kan si jeg starter dagen med “cirka 20 grader” inne og så vil det vanligvis ha steget med 5-8 grader før nattemørket kommer og det går an å åpne vinduene. Interessant med det bakvendte systemet. For et år siden var jeg i Norge og det var bare 5-6 grader varmt, slik at jeg måtte fyre i ovnen, mens her og nå er det regelrett livsfarlige temperaturer. Dessuten selvsagt skogbrann, men inntil videre heldigvis bare på ganske lang avstand. Vi får se hvordan det utvikler seg. Det var jo litt halvdramatisk her i august i fjor. Himmelen lignet en scene fra noen slags film om helvete.
Værmeldingen her – AEMET, altså Agencia Estatal de Meteorología – sier at den inneværende hetebølgen skal vare ut denne uken. Kjempekult. Alle hjerter gleder seg. Det er ikke annet å gjøre enn å bare stå han av, så får det sosiale livet stå på vent mens dødsvarmen herjer. Ikke faen om jeg gidder gå ut og vanke i gatene rundt her når temperaturen er i de høye tredvegradene, kanskje til og med førti noen dager. Det er surrealistisk varmt på en måte som ikke er forståelig før man har kjent det på sin egen kropp. C’est la vie. Sånn er livet i disse traktene. Elven som renner gjennom Villafranca del Bierzo heter Rio Burbia og der finnes det et sted hvor de har laget til en sandstrand med en badekulp og noen greier. Jeg tipper det er temmelig folksomt på stedet. Det var uansett et oppslag på tavlen ved kommunehuset om at stranden er åpen for sesongen og folk er velkommen. Jeg skal imidlertid ikke dit. Jeg blir rolig værende her.
Vi avslutter med litt tre år gammel progressiv popmusikk.
Blant de nyhetskanalene på nettet som jeg liker best er DW – Deutsche Welle – og de har diverse “underbruk” av typen livsstil, historie, aktualitet, mat og så videre. Du vet. Ganske likt NRK, BBC og andre statsfinansierte opplegg som må være forsiktige med å profilere seg politisk, men til gjengjeld er de svært sterke på fakta og saksopplysninger. Kanskje ikke en påstand alle vil si seg enig i, men slik oppfatter jeg uansett situasjonen. Jeg ser nesten aldri på reklamefinansierte opplegg fordi reklame er en så ondartet form for mental forurensning. Det fyller meg med hat — og hvem trenger det? Men slik er den verden vi mennesker har laget for oss selv. Bakenfor og under nesten alt vi gjør ligger begjæret og trykker mot det lille vi eventuelt måtte ha av bevissthet. Dette er moderniteten. Løp og kjøp.
Blant det vi kaller skrekkfilmer finnes en egen sjanger for zombier (selv om det teknisk sett ikke er zombier men draug) og en av mange slike filmer jeg har sett hadde en gang en morsom greie med en kis som fant en koffert full av penger ganske snart etter at det var rimelig klart at “den gamle verden” ikke lenger eksisterte, men denne kofferten var så viktig for ham at han drasset den med seg langs hele fluktruta med mange hundre zombier i hælene, inn fra sidene og overalt ellers. Selvsagt endte det med at han ble tatt. Han klarte jo ikke å bare kaste fra seg den dustete dødvekten han hadde blitt helt hypnotisert av, fordi han kom fra en situasjon med konstant dårlig råd og det ene med det andre, så han hadde aldri sett så mye penger noen gang før i livet. Hva skulle han med alle pengene? For at sånt skal ha noen mening i det hele tatt må det jo finnes et etablert økonomisk system hvor alle deltagere alltid etterspør penger.
Visse land har til visse tider vært preget av hyperinflasjon, som i praksis har gjort valutaen deres ubrukelig. Det er ikke lenger noen som etterspør disse pengene. Likevel skal jo livet gå sin gang så det “oppstår” derfor andre ordninger for bytte av varer og tjenester mellom folk. Noe annet som kan være problematisk er når statsmakten i et land blir altfor kontrollerende overfor valutasirkulasjonen, som for eksempel i visse diktaturer til visse tider, hvorav Øst-Tyskland skal nevnes, fordi der fantes det i praksis en uformell (svart) økonomi for bytting av varer og tjenester hinsides statsmaktens rekkevidde (som selvsagt også vil foreligge i andre land med autoritære styresett). Dette er teknisk sett ulovlig, men det er ikke desto mindre en pragmatisk nødvendighet i folks liv. Valuta og penger handler jo om transaksjonskontroll, hvor myndighetene vanligvis gjør krav på en andel i form av for eksempel merverdiavgift eller lignende. Hvis man ønsker å spare disse pengene – tro meg, som håndverker er det et vanlig samtaletema – kan man bryte loven og “betale svart” med penger eller man kan bytte mot noe annet som er etterspurt. Hvis du gir noen en flaske whisky for at de bytter dekk på bilen din så har dere begge teknisk sett begått et svartøkonomisk lovbrudd, selv om det neppe vil få noen følger i den virkelige verden. Ihvertfall ikke før vi skalerer opp saken til å handle om mye større ting og tall.
Hvorom allting er, den tidligere nevnte mediekanalen DW har ofte saker som handler om livet i Øst-Tyskland den gang denne statsdannelsen var en egen greie. Hvordan var livet der i praksis? Hvordan innrettet de seg? Hva spiste de? Det finnes jo så mye vi kan spørre om. Ryktene sier at DDR – som landet het, med en abbreviasjon av navnet Deutsche Demokratische Republik – hadde et svært strengt overvåkningsregime i regi av STASI – Staatssicherheitspolizei – mens vanlige innbyggere hadde dårlig rettssikkerhet og ingen klagemuligheter overfor myndighetene. Det var hva vi kan kalle et statsterroristisk system, hvor folk lever i konstant frykt for å “bli tatt” fordi ingen egentlig forstår lovene men alle må gjøre det de må for å overleve likevel. Du vet. Utenlandske penger (særlig “vestmark”) og svart bytteøkonomi måtte til for å få ting til å gå rundt. Begrepet skyld hadde i praksis ingen mening fordi politiet kunne plukke opp omtrent hvem som helst — og finne både det ene og det andre hvis de begynte å grave i sakene deres. Ikke engang de som jobbet for staten og systemet kunne føle seg trygge på den måten. Alle er jo skyldige i noe, det handler bare om å lete det frem. Sånn er ting i praksis den dag i dag mange steder i verden, uansett om staten vi snakker om i navnet er “demokratisk” og lever i tråd med internasjonal folkerett. Alt er relativt. Alt du eier kan gå tapt med et fingerknips.
Siste ord – eller siste spørsmål – denne gangen går til det relativt kjente poporkesteret The Beatles.
Nyhetene på NRK.no siterer Amerikas president Donald Trump som i sin tale under 250-års jubilèet karakteriserte sine politiske motstandere som kommunister og la til at “kommunismen har aldri fungert” — uten at noen mistenker at denne rævklovnen noensinne vet hva han snakker om. Ta for eksempel en gjennomsnittlig familie – sånn som de fremstår for de typiske Trump-velgerne – hvor far går på jobb, mor steller hjemme, og barna er lydige små kristenyngel. Sannsynligvis praktiserer de et økonomisk system internt i hjemmet som kan kalles kommunisme, hvor hvert medlem av den lokale økonomien yter etter evne og mottar etter behov. Er jeg unødvendig spissfindig nå? Jeg synes ikke det. Poenget er å illustrere hva vi egentlig snakker om, ikke å stille opp stråmenn som vi siden kan gå løs på med våre bajonetter. Det er ikke pragmatisk korrekt å snakke om systemer når mennesker er involvert. Vi er jo kaosaper. Det er eminent forutsigbart at vi tukler istykker alt vi får fingrene i, inkludert ikke minst enhver form for økonomisk orden.
Det finnes et ordtak som sier at ingen plan overlever sitt første møte med virkeligheten, så kan du jo bruke dette som en modell for å illustrere sannsynlighetsmekanikken som enhver planøkonomi står overfor. Du vet. Når produksjonen i et samfunn foregår i henhold til politiske vedtak i stedet for private impulser. Hva er best? Det vet ingen før de står til livs midt oppi sakene, men vi skal ikke stikke under stol at når Trump og hans politiske medspillere snakker om frihet så mener de ikke individets sosiale spillerom og retten til å leve som du vil, men “det private initiativet” sin frihet til å utnytte fritt enhver form for økonomisk mulighet de måtte oppdage. Selv er jeg skeptisk til enhver form for politisk tilrettelegging som favoriserer grådighet, hensynsløshet og korrupsjon. Imidlertid er jeg for – noe jeg har vist gjennom handling i hele livet – privatøkonomiske bedriftstiltak, eller “selvstendig næringsdrift” om du vil. Det jeg ikke liker er begrenset ansvarsrett og passivt eierskap, hvilket bringer oss til de typisk børsnoterte selskapene som har lyktes i å forene det verste fra begge verdener, fordi de er byråkratisk stivbeinte som et middels kommunestyre samtidig som de fremelsker grådighet i alle organisasjonens små ledd. Var det opp til meg ville jeg fjernet hele mannskiten. Det skal ikke gå an å sitte på ræven og suge til seg renteinntekter. Alle skjønner – eller bør forstå – at dette er en klassisk synd.
Nesten alle de som Trump kaller kommunister er i virkeligheten bare vanlige sosialdemokrater som ønsker å bygge en samfunnstype de i Amerika kaller “den skandinaviske modellen” med en sterk velferdsstat som fundament og stor høyde under taket for de som ønsker å jobbe mye og bygge sin egen bedrift. Det er jo i prinsippet uinteressant om det finnes eller ikke finnes rike mennesker i samfunnet, så lenge vi har tålelig god kontroll på sosial nød, fattigdom og hele det vanlige jævla opplegget med en underklasse som går i arv og baserer sin eksistens på parakriminalitet og en slags åtseletende mentalitet som utgjør bunnen i menneskets natur. Alle statistiske tall i enhver sosiologisk studie viser entydig det samme, nemlig at jo større sosiale forskjeller samfunnet tillater, jo verre blir de sosiale forholdene for alle — inkludert den rikeste overklassen, som blir avhengig av å leve bak høye gjerder under bevæpnet vakthold. Du vet. Sånn som for eksempel i Colombia eller Sør-Afrika. Eller for den saks skyld i USA, slik tingene har utviklet seg der borte. For 40-50 år siden – altså før presidentskapet hans Ronald Reagan og innførelse av den nyliberalistiske økonomien – var jo faktisk Amerika nokså jamsis med Europa i de fleste sosiologiske henseender. Det gikk an å leve av en vanlig arbeidslønn og folk gikk ikke konkurs bare fordi de ble rammet av akutte helseproblemer. Siden strammet det seg til. Nå har de klart å manøvrere seg inn i en situasjon – det mange kaller å male seg inn i et hjørne – hvor nesten alle lider under alvorlige økonomiske vanskeligheter fra dag til dag, slik at samfunnet deres kan frembringe noen få perverst styrtrike individer. Så langt har Amerika kommet etter 250 år som selvstendig stat. Så hva skal man si?
Jeg synes det passer at Creedence Clearwater Revival skal få siste ord. Lytt til teksten.
Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor det er så vanskelig å fatte at du ikke skal snakke – eller tekste – i mobilen mens du kjører bil. Hvis du absolutt må så er tingen å gjøre selvsagt at du svinger inn til siden og stanser på et egnet sted. Hvis de kniper deg på fersken i Spania så får du en bot på 200 euro (som for tiden er 2.250 kroner) og seks prikker i førerkortet selv om du “bare” bruker en karttjeneste eller noe. I Norge er boten enda større – for tiden 10.750 kroner – men de gir deg “bare” tre prikker. Generelt sett er jo alt sånt som flytter oppmerksomheten din bort fra veien og trafikken “ikke bra” og man behøver egentlig bare normalt sunn fornuft for å forstå dette. Reglene er ikke laget av den dype staten for å plage frihetselskende individer, men er ment som en oppfordring til å forstå virkeligheten, som er at du suser rundt i en boks av metall i hastigheter som gjør det usikkert om du i det hele tatt vil overleve eventuelt tap av kontroll.
Trafikkreglene er i det store og hele de samme i hele EU-sonen (inkludert Norge og Sveits) slik at du behøver strengt tatt ikke noe spesialkurs for å kjøre bil i Spana. Det eneste man kanskje bør sette seg spesifikt inn i er parkeringsregler (som ofte går på fargekoder), men også her gjelder den gylne tommelregelen for uvitenhet: Hvis du er i tvil om noe er lovlig, anta at det ikke er lovlig. Du vet. Konsekvensene fungerer mer til din fordel på den måten. Leiebil er ofte det aktuelle for norskinger som behøver et kjøretøy i Spania og akkurat der fungerer det jævlig dårlig å tenke at man kan slippe unna en bot man kanskje har pådratt seg – for fartsgrensebrudd, ulovlig parkering, telefonbruk eller hva som helst – fordi da kan ting balle på seg med både inkasso og det som verre er. Det viser seg jo at sånne innkrevingsbyråer har et samarbeid over landegrensene — og jeg vedder begge anklene mine på at ingen leser gjennom hele leiekontrakten før de durer avgårde i sin kjempefine leiebil. Saken er at du kan være totalt fette sikker på at dette er noe de allerede har tenkt på og tatt med i den lange og nærmest ulesbare avdelingen for liten skrift.
Litt avhengig av hvilken nyhetsstasjon man velger vil det fremkomme så forskjelligartede rapporter om den store feiringen i Washington DC at ikke alle kan være sanne — og da har vi vel å merke bare studert de seriøse mediakanalene, vi har ikke sett på podcasts, nettbasere video-influensere, bloggere og diverse andre private skribenter. Det oppstår raskt et inntrykk av at de ikke lever i og forholder seg til den samme virkeligheten. Amerikanerne er et dypt splittet folkeferd. Uansett hva annet man kan – og bør – si om dem så er dette den mest prominente egenskapen hos det amerikanske folket: De er ikke enige om hva virkeligheten er, hvor den befinner seg og hvordan den fungerer. Dette skaper en form for fundamental ustabilitet som er vanskelig å forstå for de mer etablerte landene og folkene rundt om i verden, som har mange tusen års historie å jobbe med. Amerika ligner en nyklekket og desorientert kylling som er tungt bevæpnet.
Selv har jeg aldri bodd mange år i strekk noe sted i USA så grunnlaget mitt for å uttale meg er litt tynt og “teoretisk” (jeg har jo lest litt), men det har da blitt noen måneder både på østkysten (New York), vestkysten (San Francisco) og i sørstatene (North Carolina), hvor jeg har møtt et antall mennesker og gjennomførst diverse ekskursjoner for å se ting og oppleve den lokale atmosfæren. Selvsagt tar det lang tid å “forstå” et sted men selv om man bare er der i et par uker før man beveger seg videre så får man jo et inntrykk som er mer enn ingenting, men ikke svært mye mer. Jeg sier dette for å understreke at jeg har mine “personlige opplevelser” av USA. Det er ikke bare avstandsbetraktninger. Som overordnet konklusjon vil jeg si at mennesker skiller seg lite fra hverandre når ting kommer ned på et personlig nivå, uansett hvor forskjellige de fremstår i “synlig stil”. Om amerikanerne blir det følgelig å si at de er bare vanlige mennesker. Du vil ikke finne noe sensasjonelt uvanlig med dem på noe sted eller på noe vis. At mange lever under en den merkelige villfarensen at de er annerledes enn for eksempel europèere, asiater eller afrikanere kommer sannsynligvis av at de er heimfødinger som aldri har vært ute og reist. Alt de tror de vet om den store verden der ute er bare historier noen har fortalt dem og som de velger å tro på. Du vet. Sånne folk finnes jo overalt, inkludert i Norge. Borte bra men hjemme best.
Den nåværende amerikanske presidenten Donald Trump er en sterk kandidat til tittelen som “det mest hatede menneske som noensinne har levd her på jorda” så i den forstand preges USA litt av unntakstilstand i disse tider, men også han vil forsvinne etterhvert og etterlate lite annet enn et spørsmålstegn i historiebøkene. Hva var det de tenkte på da de valgte denne typen til president? Det spekuleres allerede om saken og slik vil det forbli i sikkert hundrevis av år. Imidlertid er ikke han Trump viktig på noen måte. Han har ikke utrettet noe. Hele hans presidentperiode har vært preget av kulten korrupsjon og inkompetanse til en nærmest latterlig grad, men noe annet er det ikke verdt å huske ham for. Kall det en stresstest av det amerikanske demokratiets robusthet. Kommer lov og orden til å gjenopprettes? Jeg tipper ja. Han Trump selv er jo bare en feit, evneveik dumskalle som ikke fatter bæret — og flere mennesker vil feire enn sørge over hans død, når den endelig kommer (som neppe er særlig lenge til). Imidlertid er det han som presiderer i USA akkurat nå, slik at dette preger 250-årsdagen deres en smule. Selvsagt har han organisert noe slags korrupt bløffmakeri på siden av det offentlige tiltaket America 250, som har vært under planlegging lenge, med det trumpianske tiltaket Freedom 250, som blant annet – teknisk sett – sto som arrangøransvarlig under UFC-kampene på Trumps bursdag for et par uker siden og nå arrangerer “den nasjonale markedsdagen” i Washington DC, som nesten ikke har hatt noen besøkende.
De kaller dem county fairs og opplegget er som for eksempel Dyrsku’n i Seljord, Telemark eller gudene vet hvor mange andre lokale “markedsdager” som arrangeres rundt om i Norge; preget av mange stands med folk som selger ymse ting, servering av mat og drikke, diverse aktiviteter, sang og spill. Jeg var selv på en slik county fair i Asheville, North Carolina, hvor den artistiske hovedattraksjonen var Bellamy Brothers (for de som kan huske dem fra norske hitlister i 1976 med sangen “Let Your Love Flow”, men de var ganske mye gråere i pelsen sin i 2008). Det kommer uansett mange folk til slike arrangementer og det pleier være stor ståhei — men ikke denne gangen. Freedom 250 støter folk fra seg fordi det er så politisk og ideologisk samtidig som selve arrangementet suger geiteballe. Alt er dyrt, dårlig og uinteressant. Det minner mer om omreisende religiøse tiltak enn den formen for “løssluppen folkefest” som forventes på en “martna”. Greia er organisert som et vekkelsesmøte hvor Donald Trump fungerer som både Gud og Jesus. Det er ikke lagt opp til at noe skal være morsomt og maten sies å være under enhver kritikk, som jeg ikke finner noen grunn til å betvile. De har jo lagt sterke begrensninger på hva det engang er lov til å servere, som betyr ingen “etnisk mat” eller annet som kan trekke tankene i noen annen retning enn det hvite, kristne, konservative Amerika. Dessuten er det også varmt som faen i Washington DC på denne lørdagen, med over førti grader, så folk har jo ikke lyst til å virre rundt der midt i solsteiken (de har selvsagt ikke sørget for skygge, kjøleområder og den typen ting). Det kommer helt opplagt til å være mange private arrangementer rundt om i USA i dag, men den offentlige feiringen er allerede dødsdømt som arrangement og vil neppe trekke særlig mye publikum. “Alle” sier at “alt” er mye dårligere enn under 200-årsdagen i 1976.
Vel, hvorfor ikke bare avslutte med den allerede nevnte sangen?
Det finnes åpenbart ingen korrekte svar på spørsmålet om hvorfor folk skriver blogg – eller har noen andre greier på nett hvor de viser frem “tanker, ord og gjerninger” – bare deres eget svar, det vil si den idiosynkratisk personlige årsaken til at de gjør slike ting. Ta for eksempel TikTok. To milliarder mennesker har lastet ned appen og noe rundt 25 millioner videoer blir lagt ut der hver dag. Jeg kjenner folk som bruker TikTok og de har vist meg diverse ting de synes er artige, men den greia er ikke noe for meg. Siden har vi Facebook. Jeg hadde en profil på Facebook før i tiden, men jeg meldte meg ut av opplegget i 2012, som en direkte konsekvens av alt det dumme som ble sagt om Utøya-massakren i 2011. Siden har ting visstnok blitt enda verre. Det er ihvertfall hva folk forteller meg. Dessuten finnes også Instagram og Gud vet hva ellers der ute, men intet som tiltaler meg eller som jeg “er nysgjerrig på” i noen som helst forstand. På mange måter kunne hele jævla nettet ha forsvunnet uten at jeg ville oppleve det som noe tap. Dette til tross for at jeg var veldig “inne i tingene” fra tidlig av, altså på 90-tallet og frem til rundt 2015. Siden har det gått ad undas med nettet, slik jeg opplever det, men andre kan så klart ha en annen mening om saken. Jeg er jo basically bare en sur gammel promp.
Uansett hvordan det der måtte være så er jeg “en sånn som skriver” og det har jeg vært siden lenge før noen hadde hørt om nettet. Før om årene skrev jeg i notatbøker og på løsark som siden havnet her, der og overalt – mye ble brent – men nå synes jeg det mest passende for meg er å skrive på nettet. Ikke fordi jeg søker popularitet og “følgere” men fordi det finnes en og annen mystisk person som liker å lese det jeg skriver, eller faktisk mange tusen av dem – jeg har sett over en million – hvis jeg gidder å skrive på engelsk, men jeg er jo vrang. Hele den helvetes engelskspråklige verden kan gå og svelge en skarp håndgranat for alt hva jeg bryr meg. For noen jævla idioter. Selvsagt ikke alle av dem, men et tilstrekkelig antall til at dette blir det dominante inntrykket man får. Det har etter min mening vært åpenbart i snart tyve år at nettet må reguleres hardt — og sannsynligvis gjøres til en “offentlig tjeneste” fjernet fra hendene til private næringsinteresser som bare gjør ting verre og verre for hvert år som går. Nettet – ikke minst svartnettet – er i denne skrivende stund en aldeles avskyelig svinesti av ondskap og perversjoner langt pokkerivold hinsides noe det gikk an å forestille seg før det bare kom “på markedet” uten gode mekanismer for overvåkning og kontroll.
Typisk ender jeg med å skrive kanskje fem “kladder” for hver post jeg publiserer men jeg har nylig ryddet opp i sakene og kastet det meste men publisert noen få skriverier som var “akseptable” (selv om de ikke utviklet seg helt slik jeg hadde ønsket under skriveprosessen) etter litt klipping og liming i teksten. Dette er hva ytringsfrihet betyr for meg. Jeg har ikke egentlig noen hemninger i forhold til kontroversielle temavalg, stygt språk og meninger som er både her og der, men jeg liker ikke dårlig håndverk, særlig ikke mitt eget. Jeg forbeholder meg følgelig friheten til å holde kjeft. Jeg må jo ikke uttale meg om alt mellom himmel og jord, eventuelt sånt som suser rundt i det ytre rom, eller kanskje til og med den typen ting som ikke har noen meningsfull representasjon i det vi kaller virkeligheten, men jeg liker ikke desto mindre å leke med ord på en måte som er borderline sadistisk. Imidlertid krever jeg at mannskiten følger visse standarder for grammatikk og semantikk, hvis ikke kan det være det samme. Saken er at det er jo ikke jeg som er interessant, men de åndskreftene som jobber gjennom meg, fordi dette er deres snarvei til materiell eksistens blant menneskeheten. Du vet. Det er som å drive et jævla sirkus, hvor “forestillingene” er det som skjer i skrivestykkene, men for at noe overhodet skal kunne skje der så må det først være mye aktivitet på bakrommet, ikke minst “diplomati”.
Vi avslutter med konseptbandet Hånd. (Bruma y hechizo betyr tåke og trolldom.)
Selvsagt måtte det komme kommentatorer – både profesjonelle og amatører – som snakker om norgesreklame når de betrakter både landslaget og supporterne i sin fremferd under VM i fotball. Om saken er det først og fremst å si at det er typisk for VM at folk forelsker seg i ett eller flere lag som i utgangspunktet ikke er et av “de vanlige”. For eksempel har både Tyskland og Nederland allerede blitt slått ut – noe særlig tyskerne liker veldig dårlig – men ingen ville blitt forbauset om et eller begge av de lagene hadde havnet i finalen. (Jeg så personlig VM-finalen mellom Tyskland og Nederland i 1974, da Gerd Müller scoret seiersmålet, men Franz Beckenbauer var den store helten som alle småguttene ville være. Javel så het det teknisk sett Vest-Tyskland den gangen, men det er vanskelig å forklare hvorfor Øst-Tyskland ikke ble betraktet som et “ekte sted” selv om de definerts seg slik. Den tidens politikk var snål.) Det er heller ingen som kan noe annet enn å gjespe av å se Argentina eller Brasil komme til finalen. Been there, done that. Alle holder med sitt eget land, men publikum liker likevel best å se “sensasjoner” innenfor sporten. Noe uvanlig.
På forespørsel har jeg fortalt folk i nabolaget rundt her at selvsagt heier jeg på både Norge og Spania, men hvis de ender med å møtes så må jeg velge Norge. Ingen har noe å si på det. Por supuesto. Selvsagt. Jeg er jo el noruego. Visstnok bor det en danske et annet sted i El Bierzo, men ellers er det ingen skandinaver i strøket, for de pleier typisk å havne på sørkysten eller kanariøyene. Du vet. Der hvor de finnes restauranter hvor de snakker norsk, eller i det minste engelsk. Rundt her snakkes det så å si bare spansk – eller castellano for å være eksakt – selv om de som regel kan noen gloser på et eller flere internasjonale fremmdspråk på grunn av Camino de Santiago, men norsk er det aldri noen som snakker, selv om naboen hilste meg med god ettermiddag her om dagen. Han hadde åpenbart fått oversatt buena tarde ved hjelp av Google eller noe. Hvem sier god ettermiddag? Jeg svarte bare perfecto. Det dekker alle aktuelle synsvinkler. Er det ikke pussig at de har hele seks offisielle språk i Spania? (Det er ellers et bra tips til folk at de ikke bør starte noen debatt om språk i Spania. Hvis du tror det kan bli opphissede ordvekslinger i norske språkdebatter vet du ingenting. Utlendinger har ikke lov til å ha meninger om de spanske språkene.) Det finnes ellers sikkert ti-tolv dialekter som er idiosynkratiske til en slik grad at de burde regnes som egne språk (lik inntrøndersk eller sognamål i Norge) — men det er sjelden at noen havner i en situasjon hvor “spansk” – det vil si kastiljansk – ikke er tilstrekkelig til å bli forstått.
Så her er greia: Jeg er en jævel. Du vet. Et rasshøl. Kall det hva du vil, poenget er uansett det samme — og jeg har aldri påstått noe annet. “Mors beste barn” er noen andre enn meg. Dette bekymrer meg imidlertid svært lite. fordi jeg bryr meg rett og slett ikke om “hva de andre tenker” og denslags. De kan tenke hva fanden de vil. De kan også si og mene hva de måtte ønske uten at dette forandrer så mye som en millimeter på hvem jeg er og hva jeg har tenkt å gjøre. Om de liker meg, misliker meg eller bare ignorerer meg gjør ingen forskjell. Det er ikke min sak. Fatteru? Jeg har ikke noe med hva andre tenker, føler og mener. Det får bli deres eget problem, eller hva det nå er.
Av en eller annen grunn virker det som om mange liker meg på grunn av det jeg nettopp sa, altså fordi jeg bare lar dem være i fred med seg og sitt. Dette er litt komisk, men det er hva det er. Det har aldri vært min plan å bli populær eller “vinne venner” men jeg har ikke desto mindre opparbeidet meg en skvadron av svært lojale folk som jeg kan stole hundre prosent på i enhver sammenheng. Og det er jo noe. De jeg snakker om er heller ikke “mors beste barn” og de prøver ikke å tilpasse seg eller selge verken seg selv eller noe annet. Sånn må det være. Lettskremte og ustabile folk passer ikke inn i “mitt miljø” — og jeg tror det i rettferdighetens navn bør sies at de skjønner dette selv også, så de holder litt sånn passe avstand (som er mest komfortabelt for oss begge).
Det er litt interessant hvor forskjellig det går an å være. Det finnes for eksempel folk som oppfatter teknologi, fremskritt, sivilisasjon og alt det der som noe skikkelig positivt, mens jeg oppfatter det som en mental sykdom. Du vet. Elementer av evigheten som bevirker at folk fjerner seg fra “det naturlige” og henfaller til en livsstil hvor svakhet og feighet blir oppfattet som noe beundringeverdig. Nei så menneskelig du er, som tør å vise følelser og gråte. Du behøver ikke lete særlig lenge før du finner biologer og evolusjonspsykologer som kan forklare dette med primatenes instinkter i forhold til å trøste og ta vare på hverandre — mens de avviser sånne som meg og mine venner som kriminelle, farlige og det ene med det andre. Kort sagt typer som ikke behøves før det er noe virkelig stortrøbbel som må håndteres. Da kommer de og tigger om hjelp. Hva skal man tenke? Det er hva det er. De som styres av frykt er aller mest redd for de som ikke deler frykten. Sånn har det alltid vært. Og mye tyder på at slik kommer det for alltid til å forbli.
