Måned: juli 2026

På det utmerkede nettstedet NRK.no legges det til stadighet ut diverse serier. Nå nylig har det tilkommet en produksjon fra Storbritannia ved navn Line of Duty som er å anbefale, særlig hvis man liker konspirasjonsfantasier. Jeg antar det går an å se bare overflaten av serien – i så fall er det en typisk politiserie med komplott, spenning og alt det der – men for de som har mye kulturell bagasje finnes det et veritabelt koldtbord av “referanser” i serien. Bare for å begynne et sted kan vi nevne Hong Kong kriminaldramaet Infernal Affairs fra 2002, som senere ble gjenskapt i USA som The Departed, i regi av Martin Scorsese, som gjorde det ganske bra isolert sett, men det var selvsagt umulig å transportere de buddhistiske elementene fra Infernal Affairs over til det amerikanske samfunnet som jo er verdimessig nihilistisk og derfor ute av stand til å forstå moralske problemstillinger.

Hvordan er det å leve i en permanent skumringstime hvor alt er tvetydig og ingen snakker sant? Plottelementet med en “dyp muldvarp” som har etablert seg grundig i organisasjonen er forsåvidt et velkjent grep fra “spionsjangeren” men det kan selvsagt også brukes som spenningsfaktor i en typisk politifilm, som er idèen bak Infernal Affairs og som altså brukes også i denne britiske kriminalserien. Premisset er at serien handler om avdelingen AC-12 (“Anti Corruption”) og deres jobb med å spore opp og ta ut uhederlige politifolk, noe som ikke er så enkelt som det kanskje lyder, fordi det er jo noen ganger vanskelig å skille mellom purk og skurk når man begynner å fingranske folks intensjoner. Hva om de for eksempel “tar snarveier” av hensyn til resultatene? Hva er de nødt til å gjøre for å passe inn i de kriminelle miljøene når de jobber “undercover” og derfor nødvendigvis må lyve om det meste nesten hele tiden? Det blir en gråsone.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fortellerteknisk er serien slik at det finnes både korte og lange linjer. Karakterene som etableres i første sesong har en utvikling som ofte bringer dem tilbake – direkte eller indirekte – i senere sesonger (det finnes seks totalt), slik at hvis man vil ha med seg “den dype historien” bør man starte på begynnelsen og jobbe seg gjennom sesongene, men dette er ikke nødvendig for å ha et (mer overfladisk) utbytte av hver sesong isolert sett. De har alle sin egen problemstilling som blir utviklet gjennom sesongen før de leder frem til en konklusjon i siste episode, men i tillegg finnes det altså “lange linjer” som strekker seg fra første til siste sesong (jeg har ikke selv sett alle ennå). Jeg kjøpte første og andre sesong av serien på DVD via nettet i 2015 men mistet interessen den gangen på grunn av noen helt andre ting som skjedde i livet og siden har jeg ikke tenkt noe mer på det før jeg oppdaget at NRK har lagt ut alle seks sesongene. Åpenbart anbefaler jeg serien for de som er interessert i denslags — og skal selv se den ferdig i løpet av den nærmeste fremtid.

Vi avslutter der, med noe skikkelig pompøs heavy metal (med opera-ambisjoner) fra Sverige.

En av de gamle kumpanene til Donald Trump heter Roger Stone. Han er – angivelig – dypt involvert med sex-nettverket rundt Jeffrey Epstein (med flere) og hvis du søker på ham vil du finne et antall intervjuer, uttalelser og bilder som viser at han er en noe spesiell type som har lang bakgrunn fra “kulissevirksomhet” innenfor amerikanske maktspill både i privat og offentlig sektor, altså det de kaller politisk svartekunst. Imidlertid handler ikke dette om ham personlig, men om noe han sa som jeg synes er erkekomisk. Det fantes jo en kis som het Roy Cohn som blant mye annet han drev med også var tilknyttet senator Joseph Raymond McCarthy under de såkalte kommunistprosessene på 1950-tallet. Du vet. Det som formelt sett het Kongressens Komitè for Uamerikansk Virksomhet. De lagde endel røre mens de holdt på, men til slutt fikk alle mer enn nok av alt det jævla maset rundt disse paranoide tvangsforstyrrelsene så hele staben fikk sparken og mannskiten ble lagt ned (men ikke glemt).

Saken er at Donald Trump er – eller ihvertfall var – en stor beundrer av Roy Cohn og han har ved flere anledninger uttalt at han skulle ønske at han selv hadde en Roy Cohn til å ta hånd om drittjobbene. (Alt han hadde var imidlertid bare en Michael Cohen som etter litt om og men sonet fire år i fengsel på grunn av ting han hadde gjort på vegne av Trump.) Uansett, det som skjedde var at noen brakte opp navnet Roy Cohn i en samtale med Roger Stone, hvor det ble lagt vekt på at Cohn døde av AIDS fordi han hadde vært en erkehomo av typen lærkledd sadomasochist som likte å bli tatt hardt bakfra av mange menn. Den andre parten i samtalen beskrev Cohn som gay men dette fikk Roger Stone til å tenne på alle plugger og erklære på det sterkeste at Cohn var på ingen måte “gay” — han bare likte å ha sex med menn. Akkurat der er det at jeg melder meg ut og begynner å le. Er ikke dette selveste definisjonen av homoseksualitet da? Jeg mener, det er jo samme faen for meg hvem folk liker å ha hva slags sex med, så lenge de er voksne, ansvarlige mennesker som deltar frivillig og forstår hva de gjør eller er med på. De fleste rettsinstanser vil sannsynligvis si det samme. Det som er irriterende – i den grad noe er det – må eventuelt være når de lyver og later som de er noe annet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det viser seg altså at ordet gay lever sitt eget liv i USA, tildels løsrevet fra homofili som seksuell legning. Folk kan være gay uten at dette har noe med sex å gjøre — og til og med “døde gjenstander” kan være gay. Det handler altså om stil mer enn innhold. Finnes det noe lignende på norsk? Jeg antar noe kan være “homsete” i stilen sin – eventuelt snakkes det noen ganger om skruller – men jeg synes ikke dette er noe som brukes særlig ofte. Definitivt ikke “til vanlig” når folk har samtaler segimellom. Da AIDS var en ny greie ble det imidlertid etablert en egen kategori av menn som har sex med menn (men som ikke er homo) innenfor de antatte risikogruppene, fordi medisinere og sexologer påviste behov for en slik identitetsgruppe. Det var jo faktisk en del flipping og fliring med dette kunstige begrepet også. For eksempel var det et pønkeband som kalte seg Menn Som Har Sex Med Menn i Oslo sist på 80-tallet. Forsåvist et interessant eksempel på at kroppen og hodet noen ganger skiller lag og går sine egne separate veier innenfor virkelighetsoppfatningen. Blir det ikke litt tøysete – eller skrullete om du vil – når menn som har seksuelle lyster overfor sitt eget kjønn er nødt til å konstruere noen slags kunstig bortforklaring av sine egne homofile tilbøyeligheter fordi de føler avsky for merkevaren homofili? Og sånn går dagene her i sirkusteltet.

Vi runder av med litt nyere amerikansk tungrock om alkoholisme, personlig undergang og denslags..

Ukraina er en republikk i det østlige Europa, ved nordenden av Svartehavet. Ukraina grenser i nord til Belarus (Hviterussland), i nord og øst til Russland, i sør til Svartehavet, Romania og Moldova, i sørøst til Asovhavet, i vest til Ungarn, Slovakia og Polen. Ukraina er nesten dobbelt så stort som Norge og er Europas nest største land. Hovedstaden er Kyiv. Navnet Ukraina ble brukt om landskapene vest for floden Dnipro (Dnepr) seint på 1500-tallet og betyr «landet ved grensa».

(Store norske leksikon)

Folk har mer eller mindre vent seg til “krigen i Ukraina” nå. Eller ihvertfall virker det slik. Nyhetsoppdateringene handler om det siste døgnets terrorbombing av sivilister fra Russland, og/eller om dronebombing av mer eller mindre legitime russiske mål fra Ukraina. Det er ikke – eller burde ihvertfall ikke være – noen tvil om moralen i dette bildet. Russland gikk til angrep på Ukraina. Ferdig diskutert. Skulle det eventuelt være noe mer å snakke om så må dette tas opp i de egnede diplomatiske spillerommene så snart krigshandlingene har blitt brakt til opphør.

Folk spekulerer mye rundt denne saken. Hva er det som egentlig foregår? For mitt eget vedkommende kan jeg bare vise til siste setning i forrige avsnitt: Stans våpenbruken først. Siden går det an å snakke. Er fiendtlighetene en russisk greie fra gammelt av eller handler det bare om personen Vladimir Putin og hans stormannsgalskap? Dette må undersøkes, slik at noen slags historisk forståelse kan bli etablert, men først må altså drepingen og ødeleggelsene kuttes ut. Ellers er det å si at “selve krigen” ligner mest på et scenario fra Den første verdenskrig, med enorme tap av liv uten at det skjer særlig mye bevegelse langs fronten.

Det er litt uklart hvor lenge krigen har vart. Litt avhengig av definisjonene man bruker kan vi si 2013 eller 2022, men det blir litt utidig flisespikkeri. Uansett trodde jeg – i likhet med de fleste andre, inkludert formodentlig Putin – at invasjonen som ble iverksatt i februar 2022 ville være over i løpet av kanskje et par uker. Du vet. Styrkeforskjellen mellom landene og den typen ting. Men jævelskapen pågår altså ennå. Hva skal man tenke om det? Det virker til og med som om ting har snudd litt og Ukraina er i ferd med å få overtaket. De har vist evne til å ramme “dype mål” i Russland og dette er noe som har blitt utviklet i løpet av krigen. Hva dette siden vil medføre må vi bare vente og se. Det meldes om stadig tiltagende desperasjon i kretsen rundt Putin mens den folkelige misnøyen med krigens konsekvenser nærmer seg kokepunktet. Vi som har lest litt historie husker jo hvordan det gikk med Russland i “den forrige første verdenskrig”. Putin, som sammenligner seg med tsar Alexander II, kan ende mer som tsar Nikolai II.

Til sist en sang om hvordan det er når “klokkene ringer for deg”.

Jeg så kampen mellom Frankrike og Marokko. Det var faen ikke mye å hoppe i taket over. Franskene vant omtrent så overlegent som noen kunne forvente, selv om Marokko hadde noen krampetrekninger underveis. Dermed skal de møte vinneren av kveldens kamp mellom Belgia og Spania i semifinalen — og de fleste tipper at det blir Spania. Dermed står de to antatt sterkeste lagene i dette VM overfor hverandre om fire dager, mens Norge møter England i morgen og Argentina konfronterer Sveits på søndag. Hvis vi slår England – og det burde være en overkommelig oppgave – så møter vi mest sannsynlig Argentina i semifinale. Banker vi dem også så blir det finale mot enten Spania eller Frankrike. Som jeg sa til alle lenge før noen spillere reiste til USA så er min drømmefinale at Norge vinner over Spania. Det er kanskje ikke det mest sannsynlige scenarioet i verden, men dæven døtte så kult det ville vært.

Som alle sier: Det er lov å fantasere, drømme og håpe. Poenget er at det er jo ikke umulig at det går slik jeg ønsker, selv om det er lite sannsynlig. Først og fremst handler det om å ekspedere England hjem til den miserable øygruppen der de bor, så blir det siden å stirre argentinerne inn i hvitøyet. De fortjener bank bare fordi de har en gal president. Han er ikke god han Javier Milei så alt som kan gjøres for å påføre ham skuffelse, smerte og lidelse er Guds arbeid. Kommer vi oss forbi det hinderet også, så blir det å møte Spania (eller Frankrike, slik tingene står, men jeg heier på Spania). Hva skjer om Norge vinner VM i fotball? Det vil være en sensasjon, mens det er litt mer sånn gjesp hvis England, Argentina, Spania eller Frankrike vinner. Som du ser har jeg ikke engang faktorert inn Belgia og Sveits, siden det virker åpenbart at de ikke har noe å stille opp mot sine respektive motstandere i kvartfinalen. Vi får se.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi avslutter med et klassisk engelsk poporkester, her med sin hitsang fra året 1980.

Det er sannsynligvis ikke valgfritt om man skal ta til seg næring. Forsøk har vist – da tenker jeg særlig på visse velkjente sultestreiker – at man kreperer etter et par måneder hvis man slutter å spise. På den annen side er det heller ikke bra for kroppen hvis man overspiser. Det går jo fint an å spise seg ihjel hvis man bruker et par-tre år på kategorisk forspisning med usunn mat. Noe vil kollapse. Kanskje hjertet stanser. Kanskje tarmen sprekker. Hvem vet. Guffent er det uansett. Ellers er det å si at det tar sånn omtrent like lang tid å “spise seg ned” som det tok å “spise seg opp” enten vi snakker om planlagt vektøkning blant utøvere av styrkeidretter eller bare vanlig pådrag av fedme blant folk med dårlig selvdisiplin. Du må uansett regne med å følge både et veloverveid diettregime og et fysisk treningsprogram for en lang stund. De sier at man kan jo bare skyte seg opp på visse medikamenter, men jeg tillater meg å være skeptisk. All min livserfaring antyder at det eneste som virkelig virker i denne verden er planmessig arbeid og utholdenhet over tid.

Undersøkelser har vist at det folk typisk føler intuitivt stemmer. Det er vilt store forskjeller på fordøyelse og forbrenning fra person til person. Diettplanlegging er derfor ikke noe man bør tukle med på egen hånd, kun basert på “antagelser”. I det minste bør man rådføre seg med fastlegen, men det beste er å legge opp en plan i samråd med en ernæringsfysiolog (og da mener jeg ikke sånne som driver med åndemedisin og heksekunster, men en vitenskapsorientert fagperson som har dokumentert utdannelse). Problemet er som alle vet glykemisk indeks, grovt sett hvor raskt karbohydrater tas opp i kroppen og brytes ned til blodsukker, som har stor individuell varians basert på kroppskjemi og biomet i tarmen (det vil si din lokale bakterieflora). De særlig interesserte oppfordres til å studere saken på egen hånd, fordi her nevnes det bare som et eksempel på den lange rekken av ting som lett havner i sekkeposten for selvbedrag. Som vanlig gjelder den gamle regelen om at du skal ikke tro at du vet noe før du har undersøkt sakene nøye (og selv ikke da kan du stole på at du har oppfattet det riktig). Den enes brød er den andres død, så å si. Det man i særdeleshet bør unngå er nettbaserte “kostholdseksperter” som deler ut gratis råd om supermat og den typen ting. De er bare bløffmakere som er ute etter å loppe folk for pengene deres — og all svindel begynner med å vinne din tillit på snedig vis.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi avslutter med litt koselig tungrock fra en annen årstid.

Pedro Ximénez – ofte bare kalt PX – er en type drue som blant annet brukes til å lage sherry og lignende. På grunn av sine sære egenskaper – høy på sukker, lav på syre – brukes PX også en del som tilsetning, for å biffe opp særlig diverse lokale hvitviner i regionen Montilla-Moriles (rett sør for Cordoba). Enkelte kaller druen Pedro Sauterne, en åpenbar henvisning til den franske Bordeaux-appellasjonen Sauternes; som lager hva som muligens er verdens dyreste søte hvitvin. De rene PX-vinene kommer i mange prisklasser, men den jeg kjøpte skulle de ha ti euro for. Dette er ikke særlig kostbart etter norsk målestokk (cirka 110 kroner) men jeg visste ikke da jeg kjøpte den at vinen er søt, fordi jeg liker jo ikke søte ting, men denne var fette overbevisende likevel. Jeg mener, seriøst bra vare.

Saken er at jeg hadde kjøpt en liten spruteflaske med PX “cremoso” på superen. Det er en slags innkokt balsameddik med temmelig tykk konsistens som har mange bruksområder i kjøkkenet. Fra Norge tok jeg jo med meg vanen med å ha en flaske Modena Cremoso for hånden, så jeg skiftet til PX her i Spania på grunn av hva som egentlig begynte som en misforståelse: Jeg trodde det var sherryeddikens svar på MC, noe som ikke er direkte ukorrekt, men det er ikke presist nok til å kalles sant heller. Uansett påvirket det meg til å kjøpe en flaske PX vin – temmelig brun i fargen – under troen på at dette var sherry av typen Amontillado. Du vet. Den nøtteaktige, halvtørre sherryen de selger som generisk vare på Vinmonopolet i Norge. Den PXen jeg kjøpte viste seg å være en del søtere enn som så, men også helt utrolig på smak for noe som helst i den prisklassen. Seriøst. Herregud for en vin. Jeg tilgir den for å være søt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi avslutter med litt progressiv svensk jazz-rock-fusion fra 1992.

Som vi til stadighet sier i denne spalten så er ikke smak diskutabelt. Folk liker det de liker. Ikke vet jeg om det er et poeng at ting klumper seg – verden er jo tjokk full av ting jeg ikke forstår – men hvis du vil ha lett og luftig ris så må du vaske den før koking. Poenget er å bli kvitt overflødig stivelse som legger seg utenpå riskornene og virker som et bindemiddel under kokeprosessen. Jobben er enkel. Ha den rismengden som skal brukes i en bolle og tilsett kaldt vann. Bruk så hendene til å røre litt rundt slik at vannet blir blakt, skyete og melkeaktig. Hell av vannet og tilsett nytt vann. Gjenta vaskingen og hold på slik helt til vannet forblir klart og blankt. Da er risen ferdig vasket og klar for koking. Dette er bare ett av mange gysens eksempler på ting folk gjør – eller ikke gjør – når de lager mat. Jeg har mange, men vi gidder jo ikke å bruke tid på å dvele ved feiltagelser og andre negative elementer i livet. Vi fokuserer istedet på å få jobben gjort på korrekt vis. Vi aksepterer samtidig at selv om dette er vår fokus og vi gjør så godt vi kan så kommer vi likevel til å føkke opp og mislykkes ganske ofte. Sånn er det bare. Hva kan jeg si? Spar på bannskapen og de emosjonelle reaksjonene. Berg det som berges kan, kast resten og begynn på nytt. Annen råd er uråd. Vi kaster jo ikke bort verdifull levetid heller.

Under den mørke middelalderen – nærmere bestemt på 80-tallet – pleide jeg å samle på kokebøker. En ganske dustete greie, men sånn er jo mennesker. Mange har ting de samler på uten at de kan redegjøre for hva som motiverer dem til dette. Det føles riktig? Hvem vet. Greia er uansett at nå i dag er det nesten ingen saklig grunn til å samle på kokebøker fordi uansett hva slags informasjon du behøver så ligger det på nettet. Kanskje ikke på norsk men definitivt på engelsk, det er bare å plotte inn forespørselen og vente i omtrent et tidels sekund på hundrevis av svar. Hvordan koker man ris? Millioner av mennesker har lagt ut svar på dette spørsmålet — samt ethvert annet spørsmål man måtte ha om matlaging. Derfor føler jeg at det er liten grunn til å skylde på informasjonsknapphet hvis man er så frekk å si at man ikke kan å lage mat. Herregud. Enten er du bare lat eller så er du evneveik. Som sagt, uansett hva du har lyst til å lage så finnes det alle nivåer av fremgangsmåter grundig beskrevet ute på nettet. Enten du er nybegynner eller ekspert. Det er en pussig og litt skremmende form for analfabetisme når folk ikke skjønner hvordan de skal finne og følge enkle instruksjoner på nettet. Jeg godtar selvsagt visse former for spastiske læringsvansker hvis dette er problemet, men om du er normalt god til å forstå menneskespråk så ser jeg ingen akseptable unnskyldninger for å være uinformert. Det er rett og slett ikke respektabelt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Av og til vikler jeg meg inn i diskusjoner på nettet. Jeg har jo mange synspunkter som er “litt kantete” og derfor ikke alltid til å svelge for normies, altså “de normale”, eller borgerskapet om du vil. For eksempel dette med at jeg vil ikke beskrive vår art – homo sapiens – som intelligent, men heller som sinnssyk. Du vet. Den psykotiske apen. Bare se deg rundt så vil du fatte poenget mitt. Se på nyhetene. Hva fanden er det folk driver med? Nettopp. Fette sinnssyke. Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det, med mindre tingene så å si ramler ned i fanget mitt, så jeg passer mine egne saker og forholder meg “disengasjert” til verdensproblemene. Joda javisst, jeg skriver om ting, men det er så langt ifra det samme som å ta tak i dem og gjøre noe med sakene. Det er viktig å være realistisk. Hva skal poenget liksom være med å gå rundt og føle seg stresset eller deprimert på grunn av ting man uansett ikke kan gjøre noe med? Det virker ikke klokt. Man må jo sette inn de små kreftene man har der hvor de kan gjøre nytte for seg, ikke sant? Så får man heller drite i at verden der ute går til helvete i sakte film, med fyrverkeri, allsang og hornorkester til. Det eneste personlige ansvaret man har – etter mitt syn – er å ikke direkte bidra til jævelskapen. Ikke vær en dust. Ikke vær medlem av ondskapens arbeiderklasse, det vil si alle de små og nesten kraftløse individene som hver især ikke har noen makt, men når du legger sammen all deres innsats på alle nivåer hver eneste dag, så blir det faktisk en ganske stor ødeleggelsesmaskin utav det. Troll på nettet, kjipe typer som oppfører seg smålig, skadefryd, hevn, hat, sosial sadisme og den typen ting. Vis en bedre moral enn dette hvis du vil være respektabel.

Vi setter strek med en hitsang fra året 1977 (her i et konsertopptak fra 1978).

Det er sannsynligvis best å tolke fotball innenfor meningsrammene til religion. Visst er det en sport, men det er også så mye mer enn bare det. Jeg mener, se deg rundt. Hva er det som skjer? Folk havner i ekstase og påstår uten ironi at “det største de har opplevd” skjedde på en fotballbane. Det brennes av absurde pengebeløp bare for å “være der” når ting skjer. Selv om den optimale seeropplevelse sannsynligvis er å oppnå i sitt eget hjem, under kontrollerte og komfortanble forhold, beveger folk seg til “sosiale soner” for å dele opplevelsen av euforisk henrykkelse med et stort antall andre. Folk går kort og godt bananas, som det heter. Hva skal man tenke?

Som allerede sagt; hva jeg observerer er religionsutøvelse, nærmere bestemt av typen hedensk mysteriereligion, hvor det handler om å oppnå extasis og katarsis, eller emosjonell utladning, noen slags meta-orgasme om du vil. Dette er jo den typen ting folk blir hekta på. Kjenner du noen som er medlem av en supporterklubb? Alle lagene i den norske serien har sine egne – offisielle eller uoffisielle – opplegg for lagets tilhengere. Det strekker seg som regel langt ut over hva som under normale forhold er å anse som rimelig når det kommer til hvor mye energi, tid og penger folk bruker på greia. Det tolkes av mange som en “hobby” men på grunn av hvor dramatisk følelsesladet dette er for supporterne mener jeg det heller bør tolkes som deres form for “utøvende religion”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Spørsmålet bør kanskje bli hva vi mener med ordet religion. Som alle vet feires det hvert år San Fermin festival i den spanske byen Pamplona (som på baskisk heter Iruña), hovedstad i delstaten Navarra. Festivalen er mest kjent for det såkalte okseløpet, som ser mildt sagt livsfarlig ut, men det skjer hvert år likevel. Festivalen begynner jo den 7. juli og skal vare i ni dager, så fjernsynet er akkurat nå fullt av bilder fra både okseløpet og all hurlumheien ellers. Litt etterforskning på nettet forteller oss at Fermin var sønn av en romersk guvernør som omvendte seg til kristendommen og drev som både prest og biskop før han til slutt ble drept i år 303. Siden har det vært vanlig å minnes Pamplonas skytshelgen med en drøy ukes assorterte festligheter hvert år. Greia er altså definitivt religiøs, men på en “aktivistisk” måte — som på ingen måte forhindrer de som ønsker det å holde på med bønn, meditasjon og den typen ting, men selve opplegget handler om galskap og beruselse. Det er altså på en lignende måte vi bør forstå fotball.

Det passer å avslutte med en religiøs sang i den samme ånden.

Hvilke er de uerstattelige tingene i livet? La oss begynne med å si tid. Du vet. Tikk takk. Tiden går sakte men grundig og den kommer aldri tilbake. Likevel er det ganske mange som går rundt og hevder at tid er penger. Hvis du tenker deg om er jo dette et nærmest blasfemisk utsagn. Penger er i seg selv ingenting; bare et opplegg for å organisere kjøp og salg av varer og tjenester. Grunnen til at pengene virker er fordi alle vil alltid ha mer av dem. Penger er etterspurt. Det går an å omsette nesten hva som helst til penger — og hvis “prisen er riktig” er nesten alle ting til salgs. Sånn fungerer verden, om du liker det eller ei. Eller kanskje vi heller skal si at slik fungerer kulturen. Det går jo an å se for seg situasjoner man kan havne i hvor penger ikke har noen verdi fordi det går ikke an å bruke dem til noe. Ingen av folkene rundt deg etterspør penger. Unormalt, men ikke umulig.

Grovt sett finnes det 80 milliarder kroner i såkalte sentralbankpenger i Norge, hvorav halvparten er kontanter. Derimot finnes det oppimot 3000 milliarder kroner i kontopenger, det vil si valuta som ikke er utstedt av sentralbanken men som foreligger i form av abstrakte tall tilknyttet gjeld og verdisetting. Slik er systemet i de fleste normale nasjonaløkonomier. Disse abstrakte pengene blir “plassert” i for eksempel fast eiendom, salgbare gjenstander eller verdipapirer. Hvis du ønsker å vite mer kan du lese deg opp på Norges Bank sin hjemmeside, hvor opplegget er forklart på forståelig vis. Her og nå skal vi imidlertid bare snakke om bok. Altså det å ha penger på bok, eller kreditt om du vil. Det er et system som virker bare fordi folk tror på det, eller vi kan eventuelt si at det handler om et “avtaleverk” av samme type som loven, det vil si at man er tilknyttet greia gjennom “fødselsrett” enten man ønsker dette eller ikke. I praksis er det jo slik at pengene vil virke etter sin hensikt for deg og alle andre uansett hva du måtte mene om opplegget, ihvertfall så lenge de som er ansatt for å administrere nasjonaløkonomien gjør en rimelig god jobb. Det går jo an å føkke det opp.

Innenfor det vi kaller den vestlige verden finnes det ingen helligere bok enn pengeboken. Den har alt å si for hva slags liv vi kan skape innenfor disse samfunnstypenes rammer. Vil du ha et sted å bo? Da må du skaffe penger. Ønsker du å få deg noe å spise? Da må du betale for maten. Det går selvsagt an å fantasere om en livsstil hvor man ikke behøver en inntekt, eller ihvertfall at man har et “redusert pengebehov” – altså at man har en lavbudsjetts livsstil sterkt preget av egen innsats, for eksempel hjemmedyrking av mat – men i praksis er det grenser for hvor realistisk dette er. Jeg vet ikke om det finnes noen “selvbergingsbruk” i Norge i 2026, men jeg tviler. Det skal i så fall være jævlig strevsomt. Hvis et moderne samfunn er som en kropp, så utgjør pengene det kardiovaskulære sirkulasjonssystemet. Altså blodet, for å forklare det veldig kort. (Det er fristende å ta en tur ut i den metaforiske kålåkeren for å snakke om blodtrykk og hjertesykdommer, men jeg skal for en gangs skyld holde meg i skinnet. Imidlertid skal jeg nevne blodsugere og parasitter.) Et spørsmål de fleste er nødt til å konfrontere i livet er hvor mye penger de egentlig behøver. Finnes det et balansepunkt? Jeg mener, det er jo temmelig sjelden å møte noen som ikke kunne hatt bruk for mere penger, uansett hvor mye de allerede har. Så kan vi siden filosofere litt rundt den statistiske sammenhengen mellom rikdom og klimaproblematikk.

Vi avslutter med litt australsk folkemusikk om “meningen med livet”.

Referanse til YouTube: Studer kommentarfeltet til denne videoen

Alle er fotballelskere nå om dagen. Norge er i VM og det går ganske bra. Eller ihvertfall har det sett bra ut så langt, selv om Ståle Solbakken ga bort seieren til Frankrike ganske gratis i gruppespillet, fordi det var jo strengt tatt ikke noen viktig kamp ettersom Norge allerede var videre og det var – strategisk sett – bedre å møte Elfenbenskysten enn Sverige på vei videre inn i utslagsrundene. Såpass kynisk må det være lov til å være. Det finnes tross alt et spillerom som kan utnyttes etter hva man foretrekker. Men hvor går grensene? Det viser seg at blant de 5-6 milliarder menneskene som utgjør det internasjonale fotballmiljøet – i den forstand at de følger med på VM og heier på “sitt” lag – er det alminnelig enighet om at det skal ikke gå an å “ringe til noen” for å få endret en uønsket dommeravgjørelse. Der går grensen. Alle synes at det må være slik (uansett hvor mye de fantaserer om noe annet).

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Donald Trump har ikke prøvd å skjule at han la press på FIFA for å unnslippe den karantenen som en amerikansk spiller skulle hatt fordi han fikk rødt kort i sin forrige kamp. Tvert imot sto han frem og poengterte at ingen har så god greie på sport som ham og det der skulle ikke ha vært rødt kort. Det var urettferdig. Derfor tok han kontakt med FIFA og sa ifra om at han likte dette dårlig. Du vet. Hint, hint. Jeg ba dem ikke om å gjøre noe spesielt, sa Trump. Neivel. Skulle det liksom være nødvendig da? Det fremkom jo ganske tydelig hva han ønsket — og FIFA sørget for å gjøre ham fornøyd med litt triksing og miksing. Spilleren Folarin Balogun ble den første siden 1962 som ikke har måtte sone èn kamps karantene etter å ha fått rødt kort i en VM-kamp. Så heldig for USA. Så bra at de har en handlekraftig president, som ikke lar seg hemme verken av lov og rett eller skikk og bruk.

Resten av verden oppfattet imidlertid det som skjedde på svært negativt vis. Alle holdt plutselig med Belgia i kampen mot USA, uansett hva de opprinnelig hadde tenkt og følt. Alle ønsket å se USA slått ut, knust og ydmyket. Resultatet er inne og det gikk som det gikk: Belgia vant 4-1 over USA i deres åttendedelsfinale. Dermed er universets orden gjenopprettet. Saken er jo at alle ha hatt sine øyeblikk når de har hatet den jævla dommeren fordi de ikke har likt avgjørelsene, men de godtar det likevel fordi sånn er reglene og det er likt for alle. Egentlig er det en god illustrasjon av rettssikkerheten i USA nå for tiden at presidenten synes han bør kunne omgjøre dommeravgjørelser som han ikke er enig med. Han holder på sånn i samfunnet ellers også, tydeligvis med den innstillingen at han har uinnskrenket makt som president. Han kan gjøre som han vil. Hva som helst. Hvem skal stanse ham? Hvis han ikke liker resultatet av et demokratisk valg kan han jo bare skrike opp om valgfusk og erklære resultatet ugyldig. Trump driver ennå og maser om valget i 2020, selv om det ikke har noen praktisk betydning. Etter hans mening vant han jo. At det er vanskelig å finne beviser på dette betyr bare at de har blitt godt gjemt. Derfor har han kommandert FBI til å bruke alle sine ressurser på å etterforske valget i 2020. Ikke tenk på organisert kriminalitet, overgrep mot barn og terrorisme: Bruk tiden på det Trump ønsker og begjærer.

Vi lar den filosoferende countrysangeren Leroy Pullins avslutte dette.