Den gangen Kåre Karasjok joiket ihjel skattefuten

Noe som har forvirret mange oversettere er forskjellen mellom sex og gender i det engelske språket. På norsk bruker vi jo ordet sex bare om diverse former for “kjønnsaktivitet” mens det på engelsk kan brukes både slik som på norsk og i betydningen “kjønnsstatus”, det vil si om du er kvinne eller mann. Det er en subtil men viktig forskjell som blant annet dukker opp som troll i eske når folk skal oversette propagandamateriale fra engelsk til norsk som et ledd i den stadig like interessante identitetskampen. På norsk tales det om kjønnsroller i de kontekstene av mening hvor man på engelsk bruker ordet gender, men bare selve ordet kjønnsrolle impliserer jo at det er noe utstudert og innlært. Det betyr noe annet og vesensforskjellig enn kjønn, som er en medfødt egenskap. Vi kan si at du spiller din kjønnsrolle mens du er ditt kjønn, om det gir noen mening. Poenget er uansett at det finnes ingen korrekt måte å fremføre sin kjønnsrolle, bare den måten som du selv opplever som “det rette for meg”. Hvilket bringer oss til det de kaller transgender på engelsk. Hvordan skal det oversettes til norsk? Rollebytte? Det blir ihvertfall ikke korrekt å oversette det som transkjønnet.

For noen år siden kjøpte jeg en t-skjorte i England som hadde påskriften SAME SEX, med et hjerte mellom ordene. Det gir jo en litt annen mening på norsk enn på engelsk, selv om ikke alle opplever det som like humoristisk. Det handler om identitet og virkelighetsoppfatning, som for mange er en dødelig alvorlig greie. De kan bli krenket. Noen vil si de kan bli påført psykisk skade. Kanskje hele livet deres blir ødelagt om noen slags ufølsom jævel kommer og kødder med dem, det skal du ikke se bort ifra. Sånt har jo skjedd før. De har sikkert snakket om det i fjernsynsprogrammet Tore på Sporet. Tenk på det du. Alle de tragiske menneskeskjebnene som har måttet kjempe tappert for å overleve fra dag til dag, mot en veritabel armè av hånflirende ondskapsfugler. Hvem vet. Livet er en jammerdal. Dog er det slik at hvis du har slik legning som meg – man kan jo være litt surrealistisk og “udefinert” i forhold til hva og hvem man er – så er definitivt en t-skjorte som sier “samesex” uimotståelig komisk — og faktisk en litt halvinteressant konversasjonsstarter. Min erfaring er at verken samer eller homofile opplevde det som fornærmende, men det var en og annen skrott som syntes det var “upassende” uten at de helt sånn eksakt kunne redegjøre for hvorfor. Sånn blir det når man er “politisk korrekt”.

 

Vi avslutter med blåmandag fra 1983 — først laget ved et uhell men den endte som verdens mest solgte 12″ singel.

 

En spennede uke for Norge

Vis meg hva som skjer i kampene mot Senegal og Frankrike, så skal jeg si deg hva jeg tror om Norges sjanser for å gå videre i VM i fotball. Eller verdenscupen som de sier i utlandet. El mundial her i Spania. Sikkert mye annet også, etter hvor man er. Utlandet er jo ganske stort — og også varierende grader av fremmedartet i stilen sin. Reiser du mye så ser du mye. Det motsatte er også sant. Det finnes folk i Norge som aldri har vært utenfor sin egen landsby men jeg vet ikke om dette gjør dem ekstra norske. Noen synes det. Jeg har hørt mange underlige argumenter. Hva er det som gjør at noen mennesker er norske men de fleste ikke? Svaret avhenger av hvem du spør. Det virker ikke som om det finnes noen offisiell holdning i saken. Staten behandler jo uansett alle som om de allerede er døde og hva enn de holder på med nå i livet er bare forstyrrelser og rot som medfører uorden i de byråkratiske papirene.

Uansett hvor du reiser vil du kunne observere at lokalbefolkningen har varierende grader av negative holdninger overfor utlendinger. Inkludert deg – åpenbart – siden du som norsk ikke kan være “hjemme” noe annet sted enn i Norge dersom vi skal jobbe med de strikteste definisjonene. Men selv det “kommer an på” blant annet hva slags stamtavle du kan legge frem. Alle skjønner dette. Hvor ble dine besteforeldre født? Dette kan se ut som et usaklig spørsmål, men poenget er å ta kontrollen ut av dine egne hender, slik at det ikke lenger er opp til deg å bestemme hvor norsk du skal være og hva dette skal bety for din generelle oppførsel. Hvis det er et spørsmål om arv blir jo den naturlige forlengelsen av dette prinsippet å snakke videre om forvaltning, som det går an å måle. Hvordan forvalter du arven? Bidrar du til å holde det godt norsk eller kjører du noe slags egensindig sololøp? Som vi ser jobbes det med relative størrelser her. Sånne som er opptatt av om andre viser et tilstrekkelig nasjonalistisk sinnelag har mye å gå på i sine analyser.

Av ymse årsaker har det ikke vært så mye sånt i Norge siden Den andre verdenskrig, da partiet Nasjonal Samling satt med den nominelle regjeringsmakten — selv om det i virkeligheten var rikskommisær Josef Terboven som bestemte, på vegne og ved hjelp av den tyske okkupasjonsstyrken. Imidlertid kan vi se til for eksempel Storbritannia. Der har de noen temmelig hårete politiske greier gående. Jeg tror – men jeg kan ikke garantere at dette er sant – det handler om materielle forhold, det vil si om folk har jobb (dersom de ønsker) og samfunnet for det meste “går på skinner” mesteparten av tiden. Det går selvsagt an å finne fattigdom og sosial nød i Norge, for ikke å snakke om dårlig kommunal budsjettstyring og korrupte eller inkompetente ansatte i den offentlige forvaltningen, men ikke sånn som i Storbritannia. Der har de svære bystrøk som ligner postapokalyptiske filmkulisser hvor barn vokser opp mens de observerer at deres eneste realistiske vei til penger og det søte liv består i organisert kriminalitet, særlig narkohandel. Jeg kunne gått inn i en detaljbeskrivelse av hvor ille ting har blitt i løpet av de ti årene som har gått siden Brexit, men jeg orker ikke. Det tjener uansett ikke poenget, som er at statistisk analyse er entydig: Store sosiale forskjeller medfører større sosial uro. Eller vi kan si det er dyrt for et land å frembringe rike mennesker. Mange ressurser må finknuses av alle slik at de kan forvandles til penger for noen få.

Folk mener forskjellige ting når de bruker uttrykket marxisme, men det jeg mener er “dialektisk materialisme” (som er et søkbart begrep om du ikke allerede vet hva det betyr) som politisk grunnsyn. Praktisk talt, i de flestes liv, at pengesaker og arbeidsforhold er hva som styrer deres “sosiale samvittighet” og samfunnsengasjement. Det er mindre viktig hva de tror på og hvilke metafysiske fantasier som preger deres virkelighetsoppfatning. Saken er at hvis du sliter økonomisk så vil dette prege livet ditt. Vi kan si at det er teopatien i dette bildet. Altså erfaringen. Det du kjenner på kroppen. Siden tilkommer teologien, altså forklaringen, eller den politiske tåkepraten om du vil, når diverse smarte typer hisser opp folk med demagogi og hatprat, særlig med tanke på hvem som har skylden for de dårlige tidene og hva du rent konkret kan gjøre for å straffe dem. Som alle vet er det jo svært sjelden at folk synes de selv har skylden for sin egen situasjon, fordi de har jo aldri hatt noe annet enn gode intensjoner og naiv tillit. Du vet. Man regner jo med at folk for det meste snakker sant og at de er seriøse med alle sine planer og prosjekter. Dermed går det som det går. Vi kunne ha snakket om dette i timesvis – og det kommer vi sikkert også til å gjøre en gang – men for her og nå får det være nok.

 

Siden Storbritannia ble nevnt avslutter vi med denne muntre britiske tonetrallen fra 1977.

Magiske triks og umuligheter blir jo en vanesak etterhvert

Omtrent på denne tiden i fjor kjørte jeg nordover til Norge, etter å ha besørget pengesakene, signert kontrakt og mottatt nøklene til der hvor jeg bor nå. Det var varmt som faen hele veien — til en sånn grad at det var ubehagelig å stanse for da måtte jeg jo forlate det luftkondisjonerte miljøet i bilens kupè, for eksempel hver gang det ble å fylle drivstoff, få seg noe mat og alt annet som er nødvendig underveis. C’est la vie. Særlig turen gjennom Frankrike var lang og varm. Etterhvert som man kommer seg nordover synker jo temperaturen en del. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale noen å kjøre langtur når tempen ligger og bikker like under førti grader, men det var dette som var nødvendig. Dette året holder jeg meg derimot innomhus mens gradene er på sitt mest perverse. For i kjøleskapet hjemme har jeg øl, som Jokke og Valentinerne valgte å formulere seg den gangen da.

Panert kylling er selvsagt en klassiker. Den fulldressede utgaven skal først vendes i krydret mel, deretter i vispet egg, før du til slutt har på brødsmuler. Det heter pan på spansk, derav pan-ering, ikke sant. Men nok om det kyllingtekniske, hva som utgjør “den lille forskjellen” er en dramatisk hvitløkssaus som på arabisk heter toum. Den består ikke av annet enn en hestedose hvitløk, sitronsaft og olivenolje. Det dreier seg selvsagt om den originale allium oleum, som er latin og betyr “hvitløksolje”. Folk har laget greia rundt i middelhavsregionen hvor lenge som helst. Saken er at hvis du behandler hvitløken riktig så fungerer den som en emulsjon. Imidlertid er det fort gjort at sausen sprekker og skiller seg, så du bør ha et par eggehviter – eventuelt hele egget – i bakhånd i tilfelle det blir nødvendig å “jukse litt”. Ellers er prosedyren å piske som faen. Det går seg til. Søk på nettet for flere tekniske detaljer og en komplett oppskrift.

Lokalbefolkningen her har forståelse for at jeg heier både på Norge og Spania i VM, men at hvis disse lagene møtes så kommer jeg til å heie på Norge. Det er ikke noe å diskutere engang. Sånn må det bli. Hvis du ikke liker det kan du kysse meg i ræva og siden kanskje til og med få smake på knuseknoken. Det er greit for meg. Hva er vel livet uten litt bråk? Fotballfølelsene er svært dramatisk for mange, men kanskje ikke så mye for meg. På nettet er det litt støy rundt FIFA og de arrangementstekniske detaljene. Særlig er det mange som har hengt seg opp i at det er så mange tomme seter å se og at FIFA rett og slett lyver om dette. Fjernsynsbildene viser jo det de viser. Det nytter dårlig å hevde at halve publikum er på toalettet eller ute for å kjøpe pølser, fordi det er ikke sånn det fungerer. Med de prisene man må betale – som de fleste ikke engang har råd til – så er det neppe aktuelt å forlate setet sitt særlig lenge av gangen. Grådighet er en stygg sykdom som han der Gianni Infantino åpenbart har pådratt seg i kraftig grad. Ironisk nok kom han inn som en leder med ambisjoner om å utrydde korrupsjonskulturen som hadde etablert seg under han Sepp Blatter, men istedet har ting blitt enda verre. Hva er greia? Det må jo være mulig å styre selv store organisasjoner på en ryddig måte.

 

Til sist overlater jeg ordet til et polsk rockeorkester som synger om kunstens vilkår i vår tid.

Valget i Colombia

På denne dagen – søndag 21. juni 2026 – avholdes den andre valgrunden til presidentskap i Colombia. Kandidatene er henholdsvis den venstreorienterte Ivan Cepeda og den (veldig) høyreorienterte Abelardo de la Espriella. Selvsagt er intet avgjort før valget er avholdt og stemmene talt opp, men de fleste regner med at Espriella kommer til å gå av med seieren. Hvis det ender slik har Colombia svingt ganske voldsomt fra den nåværende presidenten Gustavo Petro sin liberale sosialistregjering til en ytterliggående kandidat som – støttet av USA – faller inn i en pågående trend av “harde konservative” statsledere i Latin-Amerika, eksempelvis Javier Milei i Argentina, Nayib Bukele i El Salvador og den nylig innsatte Nasry Asfura i Honduras, som alle har til felles at de er “elsket av Donald Trump”.

Abelardo de la Espriella er en advokat og forretningsmann (med millionformue) som identifiserer seg som alfahann og han har blant annet – tilsynelatende med godt humør – fortalt at han som barn likte å feste kinaputter og annet fyrverkeri til katter og “sprenge dem i lufta”. Colombia er et svært voldelig og farlig land og de som tror på Espriella har latt seg sjarmere av hans lovnader om brutal forfølgelse av kriminelle og væpnede geriljakrigere, etter mønster av El Salvadors president Bukele. Med andre ord planlegges det konsentrasjonsleire for internering av “gjengmedlemmer” og den typen karakterer, men jeg tviler på om Bukeles program for å få slutt på gjengvolden i El Salvador lar seg overføre til Colombia, hvor tilvirkning og distribusjon av kokain er en milliardindustri som konkurrerer med statbudsjettet når det kommer til finansielle muskler. Det virker mest sannsynlig at han vil starte opp en ny borgerkrig — hvis han ikke bare lyver om sine hensikter da, vel å merke. Det virker ikke helt usannsynlig at han er fullstendig fette korrupt heller, og en psykopat som sier hva som helst for å vinne folks stemmer. Han er jo “den typen” liksom. Det lyser lang vei.

Uansett hvor det bærer kan vi bare ønske folk i Colombia et godt valg, selv om det neppe kommer til å ende bra hvis de gir regjeringsmakten til Abelardo de la Espriella. Det er ikke annet å gjøre enn å vente og se. Tonen fra Washington er uansett at de betrakter det som foregår i Latin-Amerika “med større interesse enn på mange tiår” — hvilket utlagt kanskje betyr noe sånt som at all den energi de ikke forbruker på evighetskrigen i Midt-Østen skal investeres i å blande seg inn i de søramerikanske landenes indre anliggender. Vi observerer jo at de nå – akkurat som Ronald Reagan gjorde i sin tid – har begynt å snakke om “USAs bakgård”, et uttrykk det er vanskelig å tolke som respekt. Det minner mer om det typiske formynderiet en koloniherre viser overfor sine vasallstater. Forsåvidt klassisk USA og en god nok forklaring på hvorfor de foretrekker å forholde seg til korrupte fascist-typer lenger sør, akkurat som på 80-tallet. Imidlertid er det ikke noe noen kan gjøre fra eller til med dette. USA har vært i sterk forandring de seneste ti årene og verre skal det sannsynligvis bli. Historien går sin gang men alt vi kan gjøre er å bære vitnesbyrd om det vi observerer.

 

Til sist en latinsk popsang.

Livet er en endeløs liste over ting jeg ikke gidder å bry meg om

Som alle vet kan man observere målrettede beslutningsstrategier – intelligent atferd – hos den gule slimsoppen som har latinsk navn Fuligo septica. Vi vet ikke hvorfor, men vi vet at dette fascinerer forskerne, slik at det publiseres stadig nye studier av slimsoppens hukommelse, problemløsing, tilpasningsdyktighet og den typen ting. Foreløping har jeg ikke hørt noe om kommunikasjon, men det virker som om det har dannet seg litt samling rundt idèen om at denne skapningens atferd ikke er et tegn på intelligens – slik vi vanligvis definerer konseptet – men heller noen slags naturlig mekanikk som handler om mønsterdannelse. Hele greia åpner noen interessante filosofiske problemstillinger. Ting kan jo betraktes fra mange vinkler.

For det første er atferden hos gul slimsopp neppe det beste temavalget hvis man har invitert noen på den første daten. Jeg vil tro at sjansen for avvisning er relativt stor. Ihvertfall på høyde med mesopotamiske balsameringsteknikker i den eldre bronsealderen – som jeg selv har prøvd ut som sjekketriks – men fortsatt bedre enn for stor entusiasme for fotball, som de fleste eksperter på området fraråder deg å tilstå i din Tinder-profil. Min posisjon i debatten er “uinteressert” når det handler om selve prosessen med å finne kandidater, holde audition og – jeg antar ideellt sett – etterhver etablere noe slags samliv med en passende person. Imidlertid synes jeg det er fascinerende å lese folks historier om erfaringer de har pådratt seg ute i den nye tidens sjekkemarked, det vil si de spesifikt nettbaserte “dating-appene” og den typen ting. Jeg er jo så gammel at jeg husker en tid da alt sånt foregikk på organisk vis, selv om det så klart fantes kontaktannonser og det ene med det andre, både i vanlige dagsaviser og pornoblad.

Verden ville ikke vært forutsigbar om det ikke til stadighet dukket opp bekymringsmeldinger fra ymse synsere som også har sett på nettalderens sjekkemarked og konkludert med at dette ikke støtter prinsippet om menneskelig forplantning. Jeg så en kis som skrev noe om “den tapte uskylden” som etter hans mening er en konsekvens av at “de vet alt om hverandre før de engang møtes for første gang”. Jeg vet ikke om dette stemmer, eller hvis det stemmer, at det må være et problem at partene har fremlagt alle krav og forventninger de har til en potensiell partner før de engasjerer hverandre til et fysisk møte. Som sagt, jeg husker en tid da det å “invitere noen ut” var en typisk førstegangstaktikk så var det siden meningen at man skulle finne ut av hverandres personlighetsstruktur underveis. Rent umiddelbart ville jeg tro det er best å ha dette avklart på forhånd slik at man ikke kaster bort verdifull levetid på “dødfødte møter” med folk man uansett ikke passer sammen med. Men igjen, det er sikkert en smakssak. Kanskje tror folk på “magisk umiddelbar kjemi” som skal oppstå første gang man ser hverandre inn i øynene, så handler resten om å jenke seg og tilpasse seg til hverandres nykker underveis. Jeg føler ikke at jeg er i noen god posisjon til å si hva som er rett og galt her.

 

Imidlertid har jeg peiling på musikk — og anbefaler denne kliss nye singelen.

Ekspert på vin og sånt

Dørvakt kan fungere som norsk oversettelse av gatekeeper; i betydningen en som passer på at ingen “uverdige” slippes inn i en krets eller et miljø. La oss for eksempel si sånne som har peiling på vin. Folk som vet at de ikke har snøring vil jo typisk føle seg klønete til å begynne med. Det er da dørvakten kommer for å sjekke akkreditivene dine. Det gjelder for ham (eller henne, eller noe helt annet) å passe på at “alle kunstens regler” forblir uforandret og at autoritetene får være slik de alltid har vært. Du vet. Det er jo en spesiell form for sjargong man må lære og bruke før man kan begynne å si noe om vin. Visse ord og uttrykk som fanger inn de nyes nysgjerrighet og bevarer de gamles pondus, slik at alt kan for alltid være som det var.

I utgangspunktet er det ikke vanskelig. Liker du det du har fått i glasset? Dette er minimumskravet. Hvis vinen ikke er god er det ikke noen vits i å si noe mer. Men hvis den smaker deg blir det neste trinn på stigen å si noe om hvorfor. Hva er det som fungerer? Hvorfor er nettopp denne vinen – i forhold til alt annet du har smakt – noe som fungerer for deg? Glem alt du har hørt om “objektive kriterier”. Dette handler om smak. Prisnivået kan til en viss grad være veiledende, men du bør ikke bli forbauset hvis du oppdager billige og gode viner like ofte som dyre og dårlige. La oss si det finnes et “mellomsjikt” av vin som går inn for å være drikkevennlige heller enn “interessante” og dette er det første folk bør lære å gjenkjenne. Greia er jo til syvende og sist at de får solgt varene sine. Nesten alle bryr seg mest om dette formålet. Sånn må det være. Å lage vin er en kostbar bransje.

Noe komisk med Norge er hvor stor makt vinspaltistene typisk har pleid å ha (selv om jeg er usikker på om systemet har holdt seg inn i den digitale tidsalderen). For eksempel pleide Dagbladet, VG og Aftenpostens anmeldelser å medføre at Vinmonopolet ble raskt utsolgt på de vinene som disse anbefalte. Ting fungerer veldig annerledes i Spania. For det første finner du omtrent bare spansk vin i butikkene heromkring. Det skal riktignok sies at jeg ennå ikke har vært i noen, hva skal vi si, mer vinsnobbete type butikk, fordi der innbiller jeg meg at de orienterer seg mer mot internasjonale merkevarer litt oppi de høye prisklassene, men alt i underkant av ti euro (det regnes som en ganske høy prise her) er nesten alltid spansk vin (selv om supermarkedene noen ganger også har noe fransk, italiensk og portugisisk). Det jeg like ovenfor kalte “mellomsjiktet” er her priset fra 4-8 euro og det omfatter sannsynligvis 70-80 prosent av alt vinsalget i Spania, hvor alle drikker vin men nesten ingen er “faglige vinsmakere” ut over å melde fra om de liker varen eller ikke.

 

Vi avslutter der, med en klassisk internasjonal hit – om smak – som har holdt seg bra.

Kannibalismens termodynamikk

Hvis mennesker levde bare av å spise andre mennesker ville vi slippe opp for mennesker før året var slutt. Dette er den viktigste årsaken til at kannibalisme innenfor vår art typisk kun foregår i rituelle sammenhenger, eller under forhold av sterk hungersnød. For eksempel – som alle vet – foregikk den såkalte holodomor i Ukraina i årene 1932-1933, som var en lokal underutgave av den store sovjetiske hungerkatastrofen i årene 1930-1933. Enkelt forklart kan vi si det var en følge av Stalins jordbrukspolitikk. De særlig interesserte vil finne mye stoff om saken på nettet. Vårt poeng her og nå er at en utilsiktet bivirkning av Ukrainas holodomor var fremveksten av de såkalte beziproshniki, det vil si horder av ville barn som hadde flyktet hjemmefra fordi foreldrene deres planla å drepe og spise dem. De hadde typisk allerede sett dette skje med ett eller flere søsken. Foreldrenes logikk handlet på sin side om overlevelse. De kan jo saktens lage flere barn, men ikke hvis de dør av sult. Slik er verden. Sånn er menneskenaturen. Vi er logiske skapninger.

Metabolisme er det latinske navnet på stoffskifte, eller fordøyelse om du vil. Alle vet hvordan dette virker. Du spiser det du spiser, så bruker kroppen det den trenger til å opprettholde livsprosessene, før det som ikke kan brukes til noe skilles ut som ekskrementer. Og sånn går dagene. Mesteparten av kroppens energibehov handler om å fyre i ovnen, kan du si, eller altså det å vedlikeholde kroppstemperaturen. Hvilemetabolismen – altså de kaloriene man bruker uten å gjøre noe som helst – befinner seg et sted på skalaen fra 1300 til 2000 kcal, litt avhengig av kroppsstørrelse og temperaturen der man oppholder seg. Siden forbruker man omtrent 500 kcal i timen ved høy aktivitet, for eksempel trening eller hardt fysisk arbeid, slik at en “sjauer” som jobber åtte timer om dagen behøver enda 4000 kcal på toppen av hvileforbruket. Dette er omtrentlige tall, må vi påpeke. Det finnes store individuelle variabler med høyere eller lavere forbrenning alt ettersom. For eksempel er det jo slik at enkelte individer “aldri legger på seg” nesten uansett hvor mye fet mat og karbohydrater de tar til seg, mens andre bare trenger å se på et stykke kake for å oppnå noen hundre gram overvekt.

Nesten alle nålevende mennesker får all maten de spiser fra “butikken” og mye av det man finner der er direkte skadelig for kroppen. Derfor har vi et utvalg av diverse livsstilssykdommer, hvorav fedme er den alle kjenner — og ikke uofte har dannet et personlig forhold til. Som normalt sunn fornuft tilsier: Det er noe alvorlig galt et sted hvis man konstant føler at man burde “slanke seg”. Sånt skal ikke være nødvendig hvis man har et balansert kosthold. Dessverre er “butikken” full av skadelige produkter som vi kan samle i gruppen ultraprosessert mat, eller “fabrikkmat” som har blitt tilvirket av den typen produsenter som gir faen i deg og helsa di, alt de vil ha er penger. Alt handler om salgstall — men de er likevel nøye med å holde seg innenfor rammen av det lovlige, ihvertfall de store merkevarene som ikke har råd til å tape sine markedsandeler og som derfor ikke vil ta noen risiko. Samtidig driver de typisk med lobbyvirksomhet overfor politikere og andre som har innflytelse overfor “ernæringsmarkedet”. På denne måten har det dannet seg matvaregiganter, som i praksis kontrollerer nesten alt folk spiser i våre dager. Fordi sånn er konkurransevilkårene. Det går ikke an for små tiltak å etablere seg som leverandører av matvarer direkte til publikum. Alle er avhengig av å bruke distribusjonsnettverket til de store og allerede etablerte butikkjedene. Vi lever i mellommannens tidsalder hvor rikdom ikke lenger handler om klassisk kontroll over produksjonsmidlene (som Marx var opptatt av) men om innflytelse på distribusjonskjedene. Og sånn går dagene.

 

Vi avslutter med denne hyggelige trudelutten fra et band som har valgt en uvanlig Black Sabbath-cover.

 

Schrödingers fred i Midt-Østen

Schrödingers katt er et tankeeksperiment i kvantefysikk som ble lagt frem av Erwin Schrödinger i 1935 for å vise hva slags absurde konsekvenser noen av tolkningene av kvantefysikkens teorier kan få, når det får betydning for makroskopiske objekter, som en katt. Det kvantemekaniske prinsippet Schrödinger kritiserte, kalles superposisjon. Det sier at et fysisk system kan befinne seg i flere tilstander samtidig, helt til en måling blir utført på systemet.

(Store norske leksikon)

Den enkleste forklaringen av Schrödingers katt er at det går ikke an å vite om den er død eller levende før du åpner boksen den er fanget i og ser etter, det vil si “måler tilstanden” til dyret. Hvis du behøver å vite noe mer kan du søke på nettet etter mer informasjon. Poenget her og nå er at folk sier Schrödingers ditt og Schrödingers datt om alt mulig som lar seg tolke i mange retninger samtidig før man skjerper blikket og studerer saken nøyere. I dette tilfelle brukes begrepet om fredsavtalen mellom USA og Iran — som jo er litt sånn her og der. Hva skal man tro på? Nesten alle ønsker at de skal holde opp med drepingen og sette seg rundt forhandlingsbordet for å jobbe frem et brukbart opplegg. Samtidig vet vi jo at han Vinglepetter Edderkopp i Det hvite hus ikke aner hva han driver med, mens iranerne kjører sitt eget løp. Derfor går det ikke an å si verken det ene eller det andre. Boksen er lukket. Vi må bare vente og se.

Et annet uroelement er selvsagt Israel, som etter denne eskapaden i Iran definitivt har terget på seg opinionen i USA. Det ville vært ønskelig at IDF – den israelske militærmakten – ble definert som internasjonal terroristorganisasjon, på linje med både Hamas, Hezbollah og Irans Revolusjonsgarde. Dette vil forenkle arbeidet med å sanksjonere og disiplinere denne forbryterstaten. De må jo tuktes hardt. Og hvis det ikke går an å få skikk på Israel så må hele opplegget avvikles. Dette er ikke en mening jeg har tillagt meg etter utryddelseskrigen i Gaza og overgrepene mot Libanon. Enhver tosk med åpne øyne kan jo se at israelerne er innvandrerne i området, som har tatt seg til rette og definert den opprinnelige befolkningen som undermennesker de kan behandle hvordan de måtte ønske, inkludert å bare ta livet av dem ustraffet. Sånn har det vært hele veien. Israel har aldri engang prøvd å oppføre seg som folk. Terroristmentaliteten har vært fremherskende der like lenge som det sionistiske prosjektet har eksistert. Dog skal det i rettferdighetens navn nevnes at ikke alle sionistene den gangen ønsket å gå voldelig til verks, det var bare det at den voldelige fraksjonen vant frem. Siden har stjeling av land og myrding av folk vært greia. Sånn har det vært i mer enn hundre år. Noen må stanse dem.

 

Vi runder av med litt hardkokt okkult bluesmusikk.

Finsmakeri på lavbudsjett

Saken er at det handler ikke om penger, men om kompetanse. Forbannelsen som rammer de med store kapitalkrefter er at alle andre hater dem – som de selvfølgelig bør gjøre – fordi det finnes ingen god måte å krafse til seg rikdom. Du må virkelig lete opp, identifisere og iverksette alt du har av indre ondskap for å lykkes i pengespillet. Alle vet dette, selv om ikke alle greier å sette presise ord på det de vet. Av alle syke ting menneskene gjør er “dansen rundt gullkalven” det absolutt verste, fordi ikke bare ødelegger det psyken til alle de involverte, men det forpester og ødelegger også naturen og miljøet. Bare se på hvor vi har havnet. Se på alt det stygge vi har skapt. Det er faen ikke til å tro at det er mulig. Og på toppen av det hele er vi frekke nok til å fremstille elendigheta som noe beundringsverdig.

På den annen side, hva skal du gjøre? Filosofen Konfucius sa at det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket, noe som på ganske snedig vis summerer opp det beste av menneskelige egenskaper. Vi kan mange ting. Mange kunster og enkle gleder som bærer oss gjennom hverdagen til tross for all galskapen der ute. De høyest utviklede menneskene er de som behersker et eller flere håndverk, for eksempel kokekunst. Alle må jo spise. Spørsmålet er bare om de spiser sånt som de har godt av eller den typen ting som skader dem på kort og lang sikt. Det er lett å påpeke tydelig statistisk korrelasjon mellom “fabrikkmat” og livstilssykdommer gjennom (særlig) det tyvende århundre. Det er et åpenbart problem når maten folk skal spise blir tilvirket av utspekulerte pengejegere som gjør alt de kan for å levere så lite som mulig for så høy pris som de kan klare å oppnå. Men slik er den verden vi har skapt for oss selv.

 

Mer om dette siden. For nå setter vi strek med litt høydramatisk svensk dansemusikk.

Jeg tåler ikke folk som driver med dyr

Innenfor idretten toleranse har det vist seg at jeg kan finne meg i nesten hva som helst som jeg slipper å forholde meg til. Ganske vanlig, tenker jeg. Det du ikke vet har du ikke vondt av og den typen ting. Ordtaket finnes jo av en grunn, ikke sant. Når og hvorfor skal du blande deg inn i noe? Det kan jeg ikke svare på, ihvertfall ikke i noen generell forstand, men etterhvert som man paraderer gjennom jammerdalen etablerer man jo visse leveregler og så vidt jeg kan se er det de særeste typene som har de særeste reglene. For eksempel har jeg nulltoleranse for “kjæledyr” og stiller meg fullstendig uforstående til hvordan det går an å etablere en sånn type forhold til en fremmed skapning. Eller altså, jeg finner meg jo i at det er sånn for mange – de har perverse lyster eller hva vet jeg – men selv får jeg brekningsfornemmelser av å se noen som “koser med dyret sitt” og behandler den tragiske skapningen som om det er en venn eller et familiemdlem. Da blir det full stopp. Det låser seg. Greia er så uhyggelig at jeg klarer ikke å forholde meg til det.

Det første nivå av problemet er at dette er særskilt avlede dyr som ikke har noen annen rolle i naturen og skaperverket enn å fylle noe slags emosjonelt hull hos et skadet menneske — eller når det handler om en “familiehund” så er det en manipulerende foreldrestrategi hvor det optimale utkommet er at barnet (eller barna) skal holde på og jåsse med hunden heller enn å mase og be om foreldrenes oppmerksomhet. Du vet. Noe som fyller den eksistensielle tomheten i moderne menneskers liv. For når sant skal sies så er vi jo selv fortapte skapninger som har havnet i en evolusjonær blindgate på grunn av dårlig mental selvkontroll. Som alltid er det normale noe helt annet enn det naturlige men gjennom å blande sammen de to har menneskeslekten fått til å etablere en livsstil som riktignok er suicidal i det lange løp, men det føles bra akkurat her og nå. Hvorfor oppsto det vi kaller sivilisasjon? Det finnes forskjellige forklaringsmodeller, men jeg tror på den som skylder på alkoholen. Hvilket utlagt betyr at mennesker er aper på fylla og det samfunnet vi har skapt er en direkte konsekvens av vår omgang med dette rusmiddelet. Siden tilkommer selvsagt mange andre elementer men på det mest fundamentale nivå er de menneskelige samfunn – etter min mening – noe vi har skapt for å takle bakrusen.

 

Mer om dette siden. For her og nå setter jeg strek med litt postmoderne dansemusikk.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top