Det begynner å danne seg en bedre forståelse for hva som hendte i Nepal for knappe to uker siden. Inntil videre heter denne hendelsen Rasuwa-flommen, basert på et stedsnavn, men dette kan endre seg. Det alle lurer på er selvsagt hva som forårsaket denne katastrofen. Hvor kom alt vannet fra? Svaret er at det var ikke vann. Det som hendte kan beskrives som en likvefaksjonsnekrose – når kroppsvev går i oppløsning og blir flytende – i en hel fjellside. En mengde i nærheten av hundre millioner kubikkmeter stein, grus og is falt over en kilometer rett ned og energien da det traff bakken – som først ble oppfattet som et jordskjelv med styrke 5,2 – omskapte mesteparten av massen til en slags “kvikkleire” som så startet sin dødelige ferd nedover gjennom elvedalen. Redningsmannskapene som jobber med å lete etter mennesker i kaoset melder om at de må forholde seg til et 10-20 meter tykt lag med størknet slam hele veien nedover. Det er med andre ord “vanskelige forhold” i det pågående søket etter de mange tusen savnede.
Hvis vi zoomer ut enda mer og spør hvordan noe slikt overhodet kunne skje kommer svaret til å handle om en isbre som har trukket seg tilbake. I utgangspunktet er Himalaya et fjellmassiv preget av stein med “dårlig kvalitet” som tildels holdes sammen av kryogenisk limstoff – i praksis frosset vann i sprekkene – som ikke er noe problem så lenge breene ligger oppå og holder det hele sammen med sin dødvekt. Men så kommer det endringer i klimaforholdene og nedsmelting av bremassene over mange år. På det aktuelle stedet der Rasuwa-flommen startet pleide isbreen å strekke seg mange mil nedetter elvedalen, men i de senere tiårene har den trukket seg opp i høyden og eksponert fjellet under for omskiftelige temperaturforhold og andre stressfaktorer. Alle detaljer i bildet er ikke kjent ennå men vi vet at lignende hendelser har inntruffet både i vår egen tid – for eksempel i India i 2021 (dog i mye mindre skala) – og gjennom forhistorien, særlig ved slutten av den forrige istiden. Dramatiske ting som skjer etterlater seg jo spor som kan tydes.
Nøkkelordet er permafrost og prosessen vi må holde et øye med er opptining, enten det aktuelle området ligger langt nord eller oppe i høyden. Grunnforhold og massetilstander forandrer seg jo med de endrede temperaturene. Det kan komme bevegelse i ting som har ligget stille i hvor mange tusen år som helst og det er uråd å si hva slags dominoeffekt dette trekker med seg — men vi kan i det minste fastslå at du må komme deg på god avstand litt faderlig fort når fjellet begynner å røre på seg. Visse hendelser i nær fortid viser at det er ikke greit med “bare rent vann” heller, for eksempel på grunn av ekstremt regnvær høyere opp som så følger konturene av landskapet og oversvømmer diverse menneskelig bebyggelse med overveldende vannmengder. Om det er av fremtidige forsikringshensyn vet jeg ikke, men Spania har uansett fått et “flomkart” på nettet hvor det går an å lese av både historikk og risikovurderinger for ditt område. Jeg har ikke sjekket min egen adresse fordi det behøver jeg ikke. Verken brann eller flom truer dette stedet med mindre det skjer noe som foreløpig har ligget utenfor virkelighetens rammer, men i så fall vil det neppe spille noen rolle hvor man befinner seg. Jeg mener, det er jo ikke umulig at det for eksempel kan oppstå vulkansk aktivitet i et område som ikke har noen historikk med slike ting, selv om det er svært usannsynlig. Hundre prosent sikker kan du aldri bli. Alt du kan gjøre er å ta rimelige forholdsregler basert i de lokale naturforholdene og plassere deg slik vettet påbyr, så får det ellers gå som det går.
Vi avslutter med litt fem år gammel progressiv musikk som har metalliske tendenser.













