Vis meg hva som skjer i kampene mot Senegal og Frankrike, så skal jeg si deg hva jeg tror om Norges sjanser for å gå videre i VM i fotball. Eller verdenscupen som de sier i utlandet. El mundial her i Spania. Sikkert mye annet også, etter hvor man er. Utlandet er jo ganske stort — og også varierende grader av fremmedartet i stilen sin. Reiser du mye så ser du mye. Det motsatte er også sant. Det finnes folk i Norge som aldri har vært utenfor sin egen landsby men jeg vet ikke om dette gjør dem ekstra norske. Noen synes det. Jeg har hørt mange underlige argumenter. Hva er det som gjør at noen mennesker er norske men de fleste ikke? Svaret avhenger av hvem du spør. Det virker ikke som om det finnes noen offisiell holdning i saken. Staten behandler jo uansett alle som om de allerede er døde og hva enn de holder på med nå i livet er bare forstyrrelser og rot som medfører uorden i de byråkratiske papirene.
Uansett hvor du reiser vil du kunne observere at lokalbefolkningen har varierende grader av negative holdninger overfor utlendinger. Inkludert deg – åpenbart – siden du som norsk ikke kan være “hjemme” noe annet sted enn i Norge dersom vi skal jobbe med de strikteste definisjonene. Men selv det “kommer an på” blant annet hva slags stamtavle du kan legge frem. Alle skjønner dette. Hvor ble dine besteforeldre født? Dette kan se ut som et usaklig spørsmål, men poenget er å ta kontrollen ut av dine egne hender, slik at det ikke lenger er opp til deg å bestemme hvor norsk du skal være og hva dette skal bety for din generelle oppførsel. Hvis det er et spørsmål om arv blir jo den naturlige forlengelsen av dette prinsippet å snakke videre om forvaltning, som det går an å måle. Hvordan forvalter du arven? Bidrar du til å holde det godt norsk eller kjører du noe slags egensindig sololøp? Som vi ser jobbes det med relative størrelser her. Sånne som er opptatt av om andre viser et tilstrekkelig nasjonalistisk sinnelag har mye å gå på i sine analyser.
Av ymse årsaker har det ikke vært så mye sånt i Norge siden Den andre verdenskrig, da partiet Nasjonal Samling satt med den nominelle regjeringsmakten — selv om det i virkeligheten var rikskommisær Josef Terboven som bestemte, på vegne og ved hjelp av den tyske okkupasjonsstyrken. Imidlertid kan vi se til for eksempel Storbritannia. Der har de noen temmelig hårete politiske greier gående. Jeg tror – men jeg kan ikke garantere at dette er sant – det handler om materielle forhold, det vil si om folk har jobb (dersom de ønsker) og samfunnet for det meste “går på skinner” mesteparten av tiden. Det går selvsagt an å finne fattigdom og sosial nød i Norge, for ikke å snakke om dårlig kommunal budsjettstyring og korrupte eller inkompetente ansatte i den offentlige forvaltningen, men ikke sånn som i Storbritannia. Der har de svære bystrøk som ligner postapokalyptiske filmkulisser hvor barn vokser opp mens de observerer at deres eneste realistiske vei til penger og det søte liv består i organisert kriminalitet, særlig narkohandel. Jeg kunne gått inn i en detaljbeskrivelse av hvor ille ting har blitt i løpet av de ti årene som har gått siden Brexit, men jeg orker ikke. Det tjener uansett ikke poenget, som er at statistisk analyse er entydig: Store sosiale forskjeller medfører større sosial uro. Eller vi kan si det er dyrt for et land å frembringe rike mennesker. Mange ressurser må finknuses av alle slik at de kan forvandles til penger for noen få.
Folk mener forskjellige ting når de bruker uttrykket marxisme, men det jeg mener er “dialektisk materialisme” (som er et søkbart begrep om du ikke allerede vet hva det betyr) som politisk grunnsyn. Praktisk talt, i de flestes liv, at pengesaker og arbeidsforhold er hva som styrer deres “sosiale samvittighet” og samfunnsengasjement. Det er mindre viktig hva de tror på og hvilke metafysiske fantasier som preger deres virkelighetsoppfatning. Saken er at hvis du sliter økonomisk så vil dette prege livet ditt. Vi kan si at det er teopatien i dette bildet. Altså erfaringen. Det du kjenner på kroppen. Siden tilkommer teologien, altså forklaringen, eller den politiske tåkepraten om du vil, når diverse smarte typer hisser opp folk med demagogi og hatprat, særlig med tanke på hvem som har skylden for de dårlige tidene og hva du rent konkret kan gjøre for å straffe dem. Som alle vet er det jo svært sjelden at folk synes de selv har skylden for sin egen situasjon, fordi de har jo aldri hatt noe annet enn gode intensjoner og naiv tillit. Du vet. Man regner jo med at folk for det meste snakker sant og at de er seriøse med alle sine planer og prosjekter. Dermed går det som det går. Vi kunne ha snakket om dette i timesvis – og det kommer vi sikkert også til å gjøre en gang – men for her og nå får det være nok.
Siden Storbritannia ble nevnt avslutter vi med denne muntre britiske tonetrallen fra 1977.
