De som for tiden sitter med regjeringsmakten i Spania heter Partido Socialista Obrero Español (PSOE) – “Spanias sosialistiske arbeiderparti” – under ledelse av Pedro Sánchez og de har vært i regjering siden året 2018, da de etterfulgte det konservative Partido Popular (PP) – “Folkepartiet” – under ledelse av Mariano Rajoy, som hadde regjeringen fra 2011-2018, etter at den forrige PSOE-regjeringen under ledelse av José Luis Rodriguez Zapatero styrte i perioden 2004-2011, som igjen avløste PPs José Maria Aznar sin regjering fra 1996-2004. De intelligente blant oss kan ane et tilløp til mønster her. Regjeringsmakten går frem og tilbake mellom PSOE og PP, sannsynligvis i takt med vingling i befolkningen, som typisk aldri får det de ønsker seg, men de blir da i det minste kvitt hva de ikke ønsker seg. Regjeringsslitasje er navnet på det som foregår i Spania. De kommer inn, styrer i åtte år, så blir de forkastet. Den som kvesser kniven i dagens Spania er selvsagt PPs Alberto Núñez Feijóo fordi han regner sikkert med at mønsteret blir fremført. Vi får se.
For meg personlig har det sannsynligvis liten betydning hvem som sitter med makten i Spania, hvor “business as usual” er hovedregelen for hva du kan forvente ettersom landet sjangler videre i sin relativt stødige sikk-sakk fra det ene til det andre mens tiårene går. Den største kalkunen som ligger på bordet nå for tiden og venter på å bli partert er den stadig pågående boligkrisen, som kort oppsummert handler om at markedsprisen – enter du eier eller leier – har fordoblet seg over det seneste tiåret. Vi snakker da selvsagt om de attraktive områdene – Madrid, Barcelona, Bilbao – hvor ting skjer og det går an å finne en jobb, fordi som mange påpeker: Omkring èn million boligenheter står ubebodd i dagens Spania. For eksempel der jeg bor. I denne blokken er det seks leiligheter og to av dem er ubebodd. Du kan se det samme hvis du vandrer litt rundt i gatene her. Skilt som annonserer at eiendommen er til salgs er plastret opp i alle landsbyens kvartaler bortsett fra akkurat de travleste sentrumsgatene. Du kan kalle dette La España vacia – “det tomme Spania” – eller La España vaciada; “det fraflyttede Spania”. Problemet er mangel på økonomiske muligheter i distriktene, som både fører til fraflytting og forfall av eiendomsmasse i lokalsamfunnene og økt press på boligmarkedet – samt alskens andre sosiale problemer, kriminalitet og det ene med det andre – i storbyene og de mest populære turistområdene.
Samtidig kan du observere de samme tendensene til radikalisering langs de politiske ytterfløyene i Spania som i resten av Europa – og forsåvidt alle andre land med en “vestlig” type postindustriell økonomi – bortsett fra at i Spania har de hatt en mye sterkere vekst enn i andre land som det er naturlig å sammenligne dem med, særlig på grunn av hva vi kan kalle Spanias hemmelige våpen: Omtrent 500 millioner spansktalende mennesker såvel i Latin-Amerika som i andre tidligere kolonistater som ikke ugjerne kunne tenke seg å flytte hit for å forbedre sine livsvilkår. Selvsagt er dette kontroversielt og denne skremselstaktikken med fremmedkulturelle migranter er like hyppig brukt her som i andre land, men det er ikke like enkelt å legge seg på en rasistisk vinkling. Du skal jo ikke lese særlig mye spansk historie før du oppdager at landet har vært et etnisk lappeteppe siden den jævla bronsealderen. Men de klarer likevel å kryste relativt mye skriking ut av den lille mengden med ull som de har, for eksempel den stadig pågående “migrantkrisen i Ceuta”. Hver dag har de noe om denne saken på nyhetene, selv om den er relativt ubetydelig i det store bildet. Overturisme er også et begrep som kastes litt rundt, særlig i tilknytning til presset på boligmarkedet, Airbnb og andre opplegg for korttidsutleie, som i siste instans utkrystalliserer seg i et krav om “færre men bedre turister” — mindre fyll og mere kultur, om du vil. Pensjonister og andre fra Nord-Europa – i det siste også ganske mange fra USA – viser også en økende interesse for å flytte til Spania og nyte de relativt gunstige livsvilkårene man finner her, ihvertfall sammenlignet med de fleste andre steder. Så hvem vinner valget i november? De fleste tipper PP, men det er jo ikke umulig at PSOE tryller frem et mirakel og blir valgt inn for enda en periode, bare usannsynlig.
Vi avslutter med en klassiker av to italienske syngemenn fra Torino som konsekvent foretrakk spansk språk.













