År: 2026

Sånn cirka ved disse tider i året 1999 satte jeg meg inn i bilen og kjørte sørover. Ved det tidspunktet hadde jeg ingen annen plan enn hva som fremkommer i Franz Kafka sin parabel Der Aufbruch (“Oppbruddet”) fra 1922. Du vet. Scenen hvor herren og tjeneren har en dialog mens hesten blir salet. Tjeneren sier: Hvor rir herren hen? Herren svarer: Jeg vet ikke, bare bort herfra, bare bort herfra. Alltid bort herfra, bare slik kan jeg nå mitt mål. Tjeneren: Så du kjenner målet ditt? Herren: Ja, jeg sa det jo nettopp. Bort herfra, det er mitt mål. Litteraturvitere sier at denne teksten handler om en indre nødvendighet som virker ulogisk eller uforståelig for omverdenen. Eller filosofisk eksistensialisme, om du vil. Reisen er hele målet. Det finnes ingen annen mening. Det er nødvendig å bryte opp og sette seg i bevegelse. Kanskje fordi det er en umulighet å leve videre i den situasjonen man befinner seg, men samtidig vet man ikke noe om hvor man kommer til å havne hen. Det er vanlig å kalle denslags en kafkaesk gåte, fordi den har ikke noe “svar” i konvensjonell forstand. Sånn var det uansett. Slik er det ennå. Livet – som jeg opplever det – er fult av uforklarlige nødvendigheter.

Hvorom allting er, reisen sørover ble på mange måter en pilegrimsferd fra det ene til det andre kjente stedet, enten vi snakker om historie, litteratur, “intuitive innfall” eller noe annet. Jeg tilbrakte grovt sett en måned i Tyskland og en måned i Frankrike før jeg flyttet meg til Spania, hvor jeg brukte omtrent en måned på å krysse gjennom Pyrenèene på langs, fra vest mot øst, langs vei nummer N-260. Veldig dramatisk landskap — og noen aldeles utrolige veier til tider, ettersom jeg svingte vekk fra hovedveien for å “utforske” de smalere og mer svingete alternativene. Etterhvert kom jeg uansett frem til Barcelona, hvor jeg bodde seks uker på et lurvete pensjonat – hovedsaklig befolket av horer og småkjeltringer – før jeg leide et hus i Castelldefels frem til mars måned, når jeg begynte å føle en viss grad av hjemlengsel, så det ble til at jeg brøt opp og satte kursen nordover, sammen med en amerikansk kvinne som jeg hadde startet et forhold med mens jeg bodde i Barcelona (men hun ble til sist etterlatt i København, mer eller mindre etter eget ønske). Denne lange reisen tok ikke slutt før jeg ankom Oslo igjen, i mai måned av år 2000. Jeg hadde ved det tidspunktet brukt opp 150.000 norske kroner i kontanter, som var en svart inntekt jeg tjente opp i løpet av juli og august i 1999, fordi en rik villaeier hadde noen “spesielle ønsker” på bygningsfronten som jeg var rette mann til å ta meg av. Sånn kan det gå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fordi det såkalte Bayeaux-teppet for øyeblikket befinner seg hos the British Museum, på utlån frem til slutten av juli 2027, mens Musée de la Tapisserie de Bayeux – i den franske byen ved det samme navn – gjennomgår en fundamental oppussing, ble jeg minnet på da jeg selv befant meg i Normandie og lette etter akkurat dette stedet. Jeg brukte en hel dag på det jævla teppet, men det er sikkert andre som har brukt mye større deler av livet på å studere dette 70 meter lange kunstverket. Jeg leste for eksempel at milliardæren Peter Thiel – slå det opp hvis navnet er ukjent for deg – hadde fått sin egen ekslusive visning av Bayeaux-teppet før selve utstillingen engang hadde åpnet for publikum, men de sa ikke noe om årsaken til at han sannsynligvis betalte for dette privilegiet. Selv betalte jeg vel bare en ordinær inngangsbillett da jeg var der for 27 år siden — og siden kjørte jeg videre for å se på steinsettingene i Carnac, som er et komplett fette ubegripelig anlegg hvis du prøver å forstå det i noen slags rasjonell kontekst. Du kan se på det, vite at dette er 6-7000 år gammelt og bare gi deg ende over på grunn av hvor idiotisk mye arbeid som ligger bak installasjonene. Enkelte steiner på stedet veier over 350 tonn mens gjennomsnittet for de omtrent 3000 steinene ligger på 5-10 tonn. Hva fanden var det de tenkte på? Hvor mange var de og hvor lang tid tok det? Det finnes ingen svar. Bare noen parallelle rekker av stående steiner som strekker seg over mange kilometer, her og der riktignok avbrutt av diverse nyere strukturer, men du skjønner hva slags imponerende konstruksjon dette må ha vært i sin samtid.

Jeg kutter denne teksten her, med en sang som du bør forstå hvis du vet hvem Aleister Crowley var.

Det er variabelt hvor mye vekt folk legger på kvalitetssikring av informasjon, men hvis du jobber som journalist vet du at dette er en av fagets hjørnesteiner. Det er jo faktisk en grunn til at det kreves høyskoleutdanning – eller ihvertfall var det slik før om årene – for å få jobb i en av de seriøse mediakanalene. Grovt sett kan vi si at “den journalistiske metoden” er vitenskapsorientert i sine grunnprinsipper, i den forstand at uansett hva slags hypotese du har så går du ikke ut med noe publisert papir før du har et solid bevisgrunnlag. Du vet. Dokumenter, vitneerklæringer, bilder og den typen ting. Sånt som vil holde stand i en eventuell rettssak. Ideellt sett skal journalister fungere som “de første historikerne til å ankomme et åsted” men fordi ting ofte ennå er i bevegelse – og folk ennå har noe å tjene på å holde kjeft eller bent frem lyve om saken – har de selvsagt mye vanskeligere arbeidsforhold enn en historiker som i ro og mak kan pløye gjennom arkiver, intervjue etterkommere og denslags mange år etter at selve begivenheten fant sted.

Hvor gammel må du være for å ha en selvstendig og “voksen” erindring av det som hendte den 11. september 2001 og ikke minst i månedene som fulgte umiddelbart etterpå? Det er diskutabelt når man utvikler mental selvstendighet – mye henger selvsagt på individuell utvikling av modenhet og “verdensforståelse” – men hvis vi ymter noe om 10-12 års alder som et minimum så er vi vel ikke helt på bærtur — hvilket betyr at et eller annet sted i landet rundt 35 års alder finner vi de yngste blant oss som på noe meningsfullt vis kan huske hvordan verden var før dette historiske vendepunktet. Jeg så nylig et ganske kort intervju med en lege som var på stedet i New York og bisto med førstehjelp og det var hans fundering rundt hva slags minnegrunnlag folk har som fikk meg til å spekulere spesifikt rundt hva det betyr at selve “følelsen” av at noe svært alvorlig nylig har skjedd er i ferd med å “glemmes”, ikke ulikt hvordan de som opplevde Den andre verdenskrig var tildels veldig hissige på å overføre sine egne erindringer til de generasjonene som fulgte etterpå. Visse historikere mener på det mest seriøse at vi må skille mellom verden før og etter 9/11 på grunn av fundamentalt endrede forhold tilknyttet for eksempel nasjonal sikkerhetspolitikk verden rundt og trafikk over landegrensene, herunder ikke minst det som nå kalles migrasjon og som er innhyllet i et slør av dårlig definert frykt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En kanal jeg følger på YouTube heter LBC – “Leading Britain’s Conversation” – og min favoritt blant de som styrer ordet i sendingene deres heter James O’Brien. Også han filosoferte litt rundt 9/11 og ting folk sier i etterkant av hendelsene, spesifikt visse påstander som har kommet fra USAs president Donald Trump sin side; nå senest at han selv var der på stedet og ble geleidet i sikkerhet av noen brannmenn selv om alle vet godt at han befant seg mange mil unna åstedet. Hvordan kan han gjøre noe sånt? Hvordan kan han lyve på en slik måte – om noe så alvorlig – og likevel fortsette som om dette ikke betyr noe i poltikken? Det er ikke til å begripe, men sånn er realitetene. Trumps tilhengere bryr seg lite om hva han sier og gjør men de blir aldeles psykotisk illsinte og skriker hatefulle ord i høy fistel når noen i media påpeker at det Trump sier stemmer faktisk ikke. Hva skal man tenke om sånt? Vi relativt normale snakker om sånt som gamle tyske Das Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda (RMVP), bedre kjent som Propagandaministeriet og ledet av den notoriske Joseph Goebbels; som hadde til oppgave å renske ut alt annet og fylle hele den tyske kulturen med bare nasjonalsosialistisk ideologi og informasjon til støtte for “krigens nødvendighet” (se på nettet for mer informasjon), eller vi lager vitser om hvordan Josef Stalin sørget for å renske ut Leon Trotskij (og andre) fra alt offisielt billedmateriale, fordi han var jo blitt erklært som en ikke-person og det ville medføre svært alvorlige konsekvenser for de som ikke lystret ordre og forsøkte seg med “borgerlige innvendinger” om sannhet og den typen ting. Du vet. Noen ganger handler det jo ikke om hva som er historisk korrekt men om hva slags vidunderlig idealsamfunn man jobber for å skape.

Av åpenbare årsaker avslutter vi med litt temmelig funky skramlemusikk fra året 2001.

Det har vært mye motgang og “vanskelige tider” gjennom livet mitt, men jeg har alltid vært i stand til å bare bite tennene sammen og marsjere videre. Jeg har vært heldig i forhold til mange andre – inkludert familie og venner – som har opplevd det man før i tiden kalte nervesammenbrudd fulgt av en mer eller mindre psykotisk tilstand av angst og diverse annet sånt for en viss periode. Mine mest mentalt ustabile år var uten tvil i ungdomsfasen, før jeg hadde utviklet noen robust forståelse av hvordan verden fungerer og hvorfor mennesker er så absurde, men den gangen hadde jeg samtidig en veldig form for raseri som drev meg fremover — litt sånn over stokk og stein, tror jeg vi trygt kan si. Senere gikk dette eksistensielle sinnet tapt – jeg antar det brant seg ut – men til gjengjeld utviklet jeg iskaldt kalkulerende egenskaper som var vel så vanskelig å administrere. Du vet. Kunsten er jo å ikke rote seg inn i noen slags jævelskap som senere viser seg å være “mer enn du trodde” og derfor vanskelig å komme seg helskinnet ut av igjen. Arrogant selvsikkerhet er ikke hjelpsomt i forhold til dette formålet, men igjen må jeg si at jeg hadde lykken med meg.

Jeg har alltid vært en materialist i den forstand at jeg betrakter “åndelighet” som noe forbannet vås, men jeg er faktisk ikke opptatt av “det materielle” på den måten folk vanligvis mener når de bruker ordet materialisme, jeg befinner meg mer i en posisjon hvor system og orden på det psykologiske plan er viktigere for meg enn materiell eiendom, suksess på jobben og den typen ting. Kort fortalt; det vi er nødt til å beskrive som en filosofisk legning. Senere i livet har jeg kommet frem til den konklusjon at filosofi ikke handler om å finne frem til svar, men om å formulere bedre spørsmål. Man jobber jo med ting som i prinsippet ikke kan besvares, eller i den grad det har noe svar så er dette subjektivt og idiosynkratisk, som for eksempel hva slags mening man skal tilskrive både sin egen og alt annets eksistens. Hvorfor finnes universet? Det er åpenbart ikke noe som lar seg besvare på noen saklig måte — så folk henfaller typisk til metafysisk fast food enten vi snakker om religion i tradisjonell forstand eller diverse jåss innenfor kategorien new age. Problemet er i ethvert tilfelle at mennesker typisk plages av en psyke som ikke uofte er mange nummer for stor for pasientens evne til å bearbeide og systematisere de mange “impulsene” som kommer fra alle kanter og forlanger oppmerksomhet. Et såkalt åpent sinn vil jo slippe inn kanskje i overkant mye skrot og skrammel i tillegg til det man eventuelt behøver. Selvkontroll er en vanskelig balansekunst.

Fordi det er den 11. september i dag spiller vi en hitsang fra året 2001.

Som nesten alltid skjer har jeg i dag dannet meninger om visse eksemplarer av mine medtrafikanter etter å ha vært ute og kjørt bil, med det etter måten vanlige formålet å dra til det store supermarkedet i Ponferrada, som er nærmeste store by (63.000 innbyggere) og hovedstad i regionen El Bierzo. Det fungerer slik at Lidl er å betrakte som “loppemarked for mat” hvor du kan finne usannsynlige ting til svært konkurransedyktige priser, mens Tifer av ukjente årsaker er billigst på alkoholholdige drikkevarer i “mellomprisklassen” og Gadis (eller Eroski) er hvor jeg går for å handle typisk “finere” varer. Det pleier altså å være tre forskjellige supermarkeder når det først skal være noe — og jeg har jobbet meg frem til en rute som jeg liker, for å etterstrebe meningen i uttrykket tur og orden. Så langt så vel. Det blir litt sightseeing på den spanske landsbygda og vi snakker om en avstand på cirka to mil – give or take – hver vei, som er en helt passende eksekursjon i hverdagen.

Så her er greia: Du skal blinke til høyre når du skal ut av en rundkjøring. Dette er regelen. Det er aldri noen tvil eller avvik i den saken. Ferdig diskutert. Imidlertid kan du godt blinke til venstre når du skal svinge av på trekvarten eller helt rundt i rundkjøringer hvor de fleste typisk kjører rett over uten å blinke. Det kan være en fordel. Hva du derimot ikke skal gjøre er å blinke til venstre før rundkjøringen og la blinken stå på helt til mange hundre meter etter at du er ute igjen. Sånt er ikke hjelpsomt for noen. Hvorfor gjør folk dette? Hva er tanken bak det? Jeg forstår det ikke, men på den annen side er jeg da heller ikke blant de som forventer orden, forståelse og korrekt atferd fra mine medmennesker. Følgelig blir jeg ikke provosert, irritert eller på andre måter emosjonelt engasjert av idioter, bare litt sånn der “overbærende nysgjerrig”. Hva er det som tikker under topplokket på dem? Jeg synes for eksempel ikke at de alminnelige trafikkreglene er vanskelig å forstå – pluss at om de overhodet har førerkort så har de jo bestått en teorieksamen – slik at det burde være mulig å ta seg frem i trafikken uten betydelig nøling, vingling eller “avvikende atferd” ellers, som gjør det vanskelig for de andre trafikantene å tyde hva du driver med og hvor du har tenkt deg hen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi avslutter med litt progressiv metallmusikk fra Belgia.

Hva slags mengde krutt må til for å sjokkere deg? Det må sies at jeg har egentlig aldri vært noen lettskremt type og etter at jeg ankom “moden alder” vet jeg ikke engang om det er teknisk mulig lenger. Jeg har allerede sett for mye. Ingenting av sånt som mennesker gjør overrasker meg. Slik sett er hele tilværelsen bare et eneste stort gjesp. Ikke desto mindre er verden fullt av interessante ting. Universet fascinerer meg. Livet er en gåte. Og til tross for at “selve teateret” er familiært så er det likevel litt halvspennende å se hvordan de ulike skuespillerne – særlig de nye – tolker sine roller, om man kan tillate seg å beskrive samfunnets funksjon på en slik måte.

Min typiske morgen starter med en kanne kaffe. Ordet “kanne” høres kanskje litt dramatisk ut, men akkurat her beskriver det en presskanne av ganske liten størrelse. Den rommer bare to kopper. Kaffen jeg bruker er (selvsagt) utelukkende hele, espressobrente bønner som jeg maler selv med en kaffekvern — og uten å gå for mye i detalj om hele ritualet rundt tilvirkningen er det å si at jeg vil heller ha ingen kaffe enn dårlig kaffe. Jeg mener, herregud. Det får da være grenser for hva slags tøys man skal finne seg i. Dårlig kaffe er et konsept som ikke har noen mening for meg. Jeg forstår ikke hvorfor det eksisterer, nekter å forholde meg til det, og ser ned på de som har en hvilken som helst annen mening om saken. Du vet. Faen hente og fortære den helvetes konspirasjonen av evneveike troll som danner det økonomiske grunnlaget for den dårlige kaffens fortsatte eksistens. Hvis folk nektet å kjøpe jævelskapen ville den jo forsvinne fra markedet, om man skal tro på det de spillteoretiske guruene for økonomisk analyse påstår.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvorom allting er, om det er kaffen som forsterker nyhetsbildet – det er jo et mellomsterkt narkotikum – eller omvendt er ikke noe jeg gidder å filosofere særlig mye rundt. Det er hva det er. Bare en av mine mange sjarmerende vaner. Så vidt jeg vet er dette midt på treet normalt, ihvertfall blant menn i min alder: Det skal være morgennyhetene med kaffe, takk. La oss kalle det en litt smådramatisk dokumentarfilm som er stykket opp i små postmoderne spisestykker slik at du rekker å svelge den forrige absurditeten før de presenterer den neste. Hva har vi? Selvsagt er det dårlige nyheter som har sterkest appell, fordi sånn er menneskenaturen. Du vet. Hvis det er noe som foregår som man kanskje blir nødt til å gjøre noe med eller i forhold til så vil man ha mest mulig informasjon om denne saken så tidlig som mulig. De gode nyhetene behøver man jo ikke å gjøre noe med. At alt står bra til og ting ruller på skinnene sine slik de skal er en ikke-nyhet. Det krever ingenting av meg. Alt som må til er å registrere – på en halvsøvning måte – at alt det normale fortsatt er normalt og sånt er jo ikke noe spennende. Det får ikke blodet til å bruse og øynene til å hoppe ut av hodet. De som produserer sendingene på alle verdens nyhetskanaler er selvsagt klar over dette og innretter seg deretter. De vet hva folk vil ha og fremstiller sine nyhetsklipp som dekorative elementer innenfor et mentalt interiørdesign bygd opp rundt temaet menneskelig drama.

Vi avslutter med en temmelig engelsk hyllest til soloppgangen fra det hedenske 70-tallet.

Tzatziki er en kald og tyktflytende saus som består av yoghurt, revet agurk og hvitløk. Den siles i for eksempel et kaffefilter. Sausen tilsmakes med salt og eventuelt også olivenolje. Tzatziki serveres til kjøtt eller fisk, men brukes også som forrett med brød og oliven.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Interessant nok har jeg aldri hatt noe behov for å skrive ordet tzatziki på norsk selv om jeg har uttalt det mange ganger. Det er også litt omdiskutert om man egentlig har lov til å rive agurken på et rivjern hvis man skal ha ekte vare, men det driter jeg forsåvidt i, fordi jeg er jo en lat jævel så jeg velger den enkleste metoden som gir et fullverdig resultat og da blir det som det blir. Du vet. Ritsj, ratsj, fillebombom. Deretter sprer jeg det utover i en bolle og salter agurken, som så får stå en stund og lake seg – omtrent tyve minutter er bra – før jeg siler av den og gjør resten av jobben. Det skal egentlig være hvitløk og mynte, men jeg bruker oregano. Dessuten litt ferskpresset sitronsaft og olivenolje. Siden bør den egentlig stå og “sette seg” over natten, men jeg pleier typisk å bruke tzatzikien samme dag som jeg lager den.

Er dette egentlig en saus? Det virker mer rimelig å beskrive det som en “salat” – i familie med for eksempel potetsalat og andre “våte” salater – og de fleste oppfatter vel tzatziki som et av de klassiske tilbehørene til stekt eller grillet kjøtt, men jeg synes den funker helt fint alene, bare sammen med litt godt brød, eventuelt i følge med en passende blanding av tomat, løk og fersk persille som hakkes sammen og dynkes med litt eddik og olivenolje. Prinsipielt sett bør man egentlig alltid ha stående både en skål med tzatziki og den nylig nevnte tomatsalaten fordi disse enkle blandingene av friske og sunne råvarer passer jo godt sammen med nesten hva som helst annet man kan komme på og lage. Herregud. Det er en erkjennelse jeg kommer frem til hver gang jeg lager produktene, men så er det akkurat som jeg glemmer det igjen så da blir det å dille med alt mulig annet helt til neste gang jeg er på superen og kjøper inn råvarer.

Vi stempler ut med disse danske gammelrockerne som spiller en låt fra 1983.

Referanse til NRK.no — Varmen dreper i stillhet

Kosmisk varmedød er en hypotese om at universets endelige skjebne vil være en tilstand av termodynamisk likevekt der alle temperaturforskjeller er utlignet og entropien ikke lenger kan økes. Grunnlaget for alt liv og all annen aktivitet er dermed borte.

(Store norske leksikon)

Komisk er kanskje ikke det mest heldige valget av ord, men jeg hadde uansett en T-skjorte som var påtrykt teksten HEAT DEATH IS COMING, som er en henvisning til hypotesen om kosmisk varmedød, som igjen bare er èn av mange mulige anskuelsesformer man kan projisere på universet som helhet. Strengt tatt vet vi jo ikke om varmedød er hva som venter om noen millioner milliarder trillioner år – det er et idiotisk stort tall – men det er fysisk mulig. Derfor er det en typisk vits å gå rundt med en sånn T-skjorte, men det er en veldig spesifikk morsomhet, som forutsetter god forståelse av både fysikk og psykologi. Imidlertid kan det misforstås i disse tider. Du vet. Folk dør i tusenvis på grunn av hetebølger langt hinsides noe vi har sett tidligere, men de har vært både forventet og varslet om – faktisk gjennom mange tiår – blant klimaforskere, uten at dette har imponert noen.

Akkurat nå er det behagelig temperatur med bare 15 grader i Villafranca del Bierzo – hvor jeg bor – og det forventes at det skal toppe seg rundt 25 grader mot ettermiddagen, men det er fordi det var regn i går. Derfor føles luften frisk og ren i dag, men allerede til helgen skal tredvegradene komme tilbake. Midt i september. Andre steder i Spania er det vesentlig mye varmere og rekordene faller på rekke og rad ettersom førtigradene herjer lenge etter at årets varmetopp burde vært nådd og tilbakelagt. Hva betyr dette? 2026 har satt mange varmerekorder i Europa, inkludert ikke minst i Middelhavets overflatevann, som sannsynligvis betyr at det vil bli “interessant vær” i Sør-Spania så snart temperaturene begynner å falle for alvor — men som mange sier har det jo i prinsippet vært bare en eneste lang hetebølge i dette landet siden midt i mai måned og like frem til i dag. Ve den som har vært nødt til å jobbe utendørs, sier jeg bare.

Vi setter strek der, med et britisk band som jobber i grenselandet mellom frijazz og ræpping.

Type/ting-distinksjonen handler om den antatt ontologiske motsetningen mellom universalia («typer») og partikularia («ting»). Mens for eksempel «by» er et universale, er Tromsø og Berlin to partikulærer (ting) som kan klassifiseres som “medlemmer” av universalet by. En viktig debatt i ontologien gjelder spørsmålet om universalienes realitet: Har de en reell eksistens utover partikulariene som de inneholder? Hva slags eksistens er dette i så fall?

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En mye brukt typologisk klassifikasjon kan for eksempel være menneske. Jeg er et menneske. Du er et menneske. Vi er alle mennesker. Slik kan humanisme oppsummeres. Imidlertid går det an å stille kritiske spørsmål ved dette synet. Det virker jo liksom litt urimelig å påstå at det kan finnes mennesker som ikke er noen, altså at de har ingen egen identitet, ikke noe navn eller noen “personlig historie”, de er bare navnløse komponenter innenfor “menneskeheten” men de er ikke virkelige på samme måte som du og jeg og ellers alle vi barna i Bakkebygrenda. Selv er jeg av den oppfatning at alle mennesker er individer og jeg har faktisk aldri vært i stand til å se det på noen annen måte. Derfor virker det litt urealistisk å stille opp et kvalitativt skille mellom “oss og dem” — hvor vi på mystisk vis er annerledes enn dem. Ser du hvor jeg vil hen med dette? Saken er jo at det finnes mange slags “grupper” innenfor arten menneske.

Romanen Sult (1890) av vår alles kjære Knut Hamsun regnes som et banebrytende modernistisk mesterverk innenfor internasjonal litteratur. Har du lest den? Hvis ikke er det noe du burde gjøre. Den er ganske kort og lettfattelig. Det som er spesielt med Sult er at det brukes ingen tid på “forklaringer” av hvem hovedpersonen er og hva som foregår, vi blir bare dratt med inn i en beskrivelse av vedkommendes uforklarlige og tildels selvmotsigende sjelsliv. For flere detaljer kan du søke på nettet — poenget her er bare å stille opp en antitradisjonell heltetype som eksempel på en åndsretning som nå er mer eller mindre etterlatt på historiens skraphaug, etter at to verdenskriger i første halvdel av det 20. århundre medvirket til at vi nå lever innenfor en postmodernistisk horisont. Fremtidsoptimismen har blitt skrotet. Ingen tror lenger at “det skal komme en mann av folket og han skal bli vår frelser” som var den modernistiske tenkemåten bak persondyrkelsen av Adolf Hitler for snart hundre år siden. Hans var en mildt sagt usannsynlig politisk karrière som i sin Wien-fase lignet ikke så rent lite på hovedpersonen i Sult, men så kom jo Den første verdenskrigen og tok ham.

Noe annet Knut Hamsun er kjent for er sitatet om hundre år er allting glemt som til stadighet brukes i mer eller mindre passende sammenhenger, hvor den mest klisjèpregede vittigheten er at Hamsun blir jo ennå husket, men de som synes at dette er et godt poeng har rett og slett ikke skjønt hva som var Hamsuns poeng. For eksempel er det jo nå hundre år siden forrige gang nazismen ble kjørt frem som sosialt eksperiment i Tyskland. Du vet. Fantasien om at “folket” kan få gjenoppleve sin mytologiske “gullalder” hvis vi alle sammen bare tar et skippertak for å “rense samfunnet” for de kreftene som står i veien for vår velstand og lykke. I dagens Tyskland er omlag 27% av befolkningen enten utlendinger av første generasjon – altså innvandrere – eller barn av de som flyttet dit av ymse årsaker, altså innfødte tyskere men med brokete bakgrunn og “blandet lojalitet” i spørsmålet om hva som er deres rette hjemland. Partiet Alternativ für Deutschland (AfD) ønsker å “gjøre noe med dette” og hva de ser for seg er remigrasjon, eller “tvungen hjemsendelse” av alle som ikke tilfredsstiller partiets krav til nasjonal korrekthet. Selvsagt er ikke dette noe som kan fungere i praksis, men de har ikke desto mindre opparbeidet seg enorm popularitet og imponerende stemmetall med sitt fantasifulle partiprogram (som også stiller seg skeptisk eller avvisende til vaksiner, klimaproblematikk og så videre). Valgseieren i Sachsen-Anhalt på søndag – de fikk 45% av stemmene – har blitt gratulert av blant andre Donald Trump, Elon Musk og Vladimir Putin. Så da vet du sånn omtrent hva slags trivelig selskap dette utvikler seg til å bli. Vi sier ikke mer.

Vi avslutter med en låt fra dette trivelige svenske danseorkesteret.

Her i denne spalten vender vi ofte tilbake til fenomenet tro og all skaden det gjør. Tenk over saken. Hvor mye av alt det verste du har opplevd i ditt eget liv begynte med å tro på noe du ikke burde ha trodd på? Sånn fungerer typiske svindlere; de etablerer et “tillitsforhold” basert i noe du ønsker å tro på – for eksempel økonomisk gevinst, romantikk eller noen slags sosial fremgang – før de sakte men sikkert begynner å pumpe deg for penger og andre ting de måtte være på jakt etter. På engelsk kalles dette confidence games og det kjente uttrykket conman kommer derfra. Vi kan oversette dette med “tillitsspill” men vi oppnår ikke noe som ikke allerede dekkes av det gamle begrepet svindel, som har sitt etymologiske opphav i et gammelt tysk ord for svimmelhet, forvirring eller beruselse. Tillit er med andre ord ingen betingelse for at opplegget skal snike seg inn i livet ditt og føkke deg.

Noe annet jeg nevner ganske hyppig er politisk svartekunst, som i prinsippet handler om å sanke stemmer med skitne metoder og “urent spill”. Juks, om du vil, men på en svimlende måte som spiller på folks naivitet og følsomhet overfor ting som skremmer og forvirrer dem. Poenget er å få folk til å stemme på dem, men de har aldri noen planer om å innfri det de lover. En nøktern vurdering av det som tilbys vil avdekke sannheten og det legges derfor stor vekt på slagord, sang og fysisk bevegelse. Poenget er å holde deg følelsesmessig engasjert gjennom din tro på dette politiske prosjektet, som sier alt du ønsker å høre og lover ting som ingen andre gjør. Litt samme energien som i en kritikkløs forelskelse, kan du si. Den elskede er så bra og perfekt at du blir aldeles rasende hvis noen kommer med “skitne hentydninger” om at denne greia kanskje ikke er helt hva det gir seg ut for å være. Og slik er det at ting går til helvete.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi kutter der fordi jeg må på verksted med bilen, så vi setter over til disse muntre musikantene:

Sist gang jeg kjøpte hermetiske hakkede tomater i Norge kom de i små pappkartonger som inneholdt anslagsvis 2-300 gram og kostet noe i landet rundt ti kroner. Hvis du tenker over saken er dette mistenkelig billig — som betyr at det enten handler om maskininnhøsting, grovt underbetalte landarbeidere, eller kanskje til og med begge deler. Ferske tomater er jo ikke noen direkte billg vare. Selvsagt billigere her i Spania – og ikke minst mye bedre både på utvalg og kvalitet – enn i Norge, men fortsatt priset på et nivå som reflekterer dårlig holdbarhet og følsomhet overfor mekanisk skade, angrep fra alskens insekter og annet. Som faglært kokk bør man egentlig gjøre hele jobben selv – yrkesstolthet og alt det der – men det gidder jeg ikke. Når de likevel bare skal nedi gryta som en av mange ingredienser så får det faderullan meg være bra nok med tomater på boks. De som vil krangle på dette får bli med utenfor og gjøre det med nevene.

Her om dagen kjøpte jeg et brett – altså tolv stykker – med små kartonger som inneholder passata. Det vil si tomater som har blitt “passert” gjennom en finsikt som etterlater bare en glatt sausemasse og den egner seg perfekt for pastasaus. Du får også kjøpt diverse annen “sausebase” som det åpenbart går mye av i spansk matlaging for de selger dem overalt og ikke koster de mange kronene heller, men passata skal i utgangspunktet bestå av bare “ren tomat” mens mange av de andre greiene kan inneholde både sukker, olje, løk, krydder og det ene med det andre. Sjekk varedeklarasjonen. Livet er en fest her i Spania for de som liker å lage mat med grønnsaker – som det forsåvidt også er i Frankrike, Italia og andre land som har lange og stolte kjøkkentradisjoner – fordi de tar råvarene på alvor og tilbyr hele spekteret av “ting som kan dyrkes lokalt” mens de kanskje er noe mer tilbakeholdne med importvarene. Men dette funker helt fint for meg. Hvis jeg overhodet har noe valg så foretrekker jeg jo å lage mat med mest mulig lokale råvarer. Du vet. Langtransport er djevelens verk. Eller eventuelt så er det “hva markedet foretrekker” som i hovedsak betyr akkurat det samme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For tiden går jeg rundt og tenker på fiskegrateng. Foreløping er det bare på det filosoferende planleggingsstadiet, men jeg har fått det for meg at det sannsynligvis er en god idè å lage fiskegrateng med bacalao – som er et generisk navn på klippfisk, stokkfisk og diverse annet i samme kategori – men inntil videre tror jeg det blir nødvendig å lage den med det som på godt norsk kalles “hvit saus” – altså sauce bechamel – selv om jeg aldri før har laget bacalao på noen annen måte enn den som handler om tomater, løk, poteter og hvitvin. Selvsagt med diverse krydderier og denslags også, men det er jo slik i syden at de har en original oppskrift for bacalao for hver eneste dag av året, så det er sannsynligvis på tide at jeg skaffer meg mer og bredere erfaring med denne råvaren som folk har et litt blandet forhold til i Norge men som de forguder i sørlige land. Som alle andre norsker har jeg noen ganske konservative idèer om hva fiskegrateng betyr. Man skal jo ikke kødde med tradisjonsmaten. Det skal være hvit fisk, makaroni, purreløk og passe krydret hvit saus (som godt kan inneholde litt revet ost), med et knasende lokk av brødkrumme. Folk som lager fiskegrateng med laks bør bankes opp og ned, der og da, samt for alltid siden, helt til de slutter med dette. Herregud. Noe så perverst. Men klippfisken er jo hvit så jeg begår ingen utilgivelig forbrytelse hvis jeg starter et program for eksperimentering.

Til sist setter vi strek med litt aggressiv britisk ræppemusikk fra året 1994.