Blasfemi betyr gudsbespottelse. Hvilke ytringer som regnes som blasfemi, og hva slags reaksjoner ytringene møtes med, varierer mellom religiøse samfunn og ulike lands lovgivning. Blasfemi var tidligere forbudt ved lov i Norge, men straffebestemmelsen ble opphevet 29. mai 2015.
(Store norske leksikon)
Som står skrevet er det uvesentlig om du er svart, rød, gul, brun eller hudfarget. Jesus elsker alle barna og det gjør hans gode venn Jeffrey Epstein også. Verden er full av kjærlighet. Du må bare åpne dine armer og ben slik at det kan strømme over og inn i deg, som “en kilde klar og ren” slik det beskrives i den salmen Jens Schjørring skrev i 1854. Det vites ikke hvor han fikk informasjonen sin fra, men i en kontekst av postmodernistisk selvreferanse bør det sannsynligvis tolkes som guddommelig inspirasjon. Selv forstår jeg ærlig talt ikke hva fanden de snakker om når Guds kjærlighet nevnes, for han der hovedpersonen i bibelen er jo fullstendig fette psykopat. På den annen side er det forsåvidt vanlig å føle noen slags affinitet for en overgriper som har tatt kontroll over deg – jevnfør til det såkalte stockholmsyndromet – noe fagfolk beskriver som en psykologisk forsvarsmekanisme. Livet er jo skummelt. Det er fullt av sorg og smerte, deretter dør du. Ingen vet hvorfor eller hva som egentlig foregår. Kanskje er alt bare en simulasjon.
Den i særklasse ondeste oppfinnelsen mennesker har pønsket ut er religion. Det forgifter hjernen og ødelegger den evnen til selvstendig personlighetsdannelse som er så essensiell for at den demokratiske samfunnsmodellen skal kunne fungere. Som du kan skjønne har derfor enhver autoritær parveny som har kommet rekende – fra Napoleon Bonaparte til Donald Trump – bekjent seg til noe slags religiøst tiltak, enten dette fremstår som troverdig eller ikke. Selveste Julius Cæsar var jo faktisk pontifex maximus – tittelen betyr i direkte oversettelse “den største brobyggeren” – det vil si yppersteprest for den romerske statsreligionen, før han ble diktator. Du vet. Folket vil ha opium, for å parafrasere det Karl Marx sa om religionstrangen. Troen trøster og bedøver på samme vis som rusgiftene, noe som faktisk har blitt fremholdt uten ironi av mange religionsforkjempere: Det er den beste formen for rus. Min egen posisjon i dette bildet er at jeg kaller meg gnostisk ateist – både for å understreke at det er faen ingenting agnostisk med dette og for å signalisere en lang linje tilbake til den historiske tradisjonen vi kaller hellenismen – men det er ikke korrekt å si at jeg fornekter Gud. Det jeg fornekter er menneskenes evne til å forstå slike ting, altså en slags “jødisk” posisjon; hvor enhver nevnelse av “navnet” regnes som bespottelse. Eller at det å uttale seg på vegne av Gud er blasfemisk, om du vil.
Hvilket bringer meg til den svært viktige distinksjonen mellom teopati (“gudsopplevelse”) og teologi (“gudsforklaring”). Det ene er noe personlig – og forsåvidt psykiatrisk – som skjer med folk, mens det andre handler om språkdannelse rundt noen felles emosjonelle kompromisser som grunnlag for stiftelse av menigheter og den typen ting. Det ligger i sakens natur at du ikke kan forklare en mystisk og transcendental opplevelse, men behovet for å forstå og kontekstualisere det som skjer med deg gjennom livet motiverer folk til å prøve likevel. Det raker forsåvidt ikke meg hva slags rusgifter, sex og religiøse fantasier folk foretrekker i sine privatliv, men jeg vil ikke desto mindre foreslå som generelt prinsipp at kunsten – og da særlig musikken – har kraft til å opplyse de mørke delene av sjelen og bringe en viss grad av strukturert orden til dette feltet av kaoskrefter. Dette er jo mildt sagt ingen nyhet. Annenhver filosof gjennom all menneskelig historie har pekt på musikk som den “reneste” kunstformen, fordi den går rett i kroppen uten å ta veien om hjernens analytiske tendenser, mens nesten alle har tendens til å henfalle til spekulasjon rundt hva kunstverket betyr når vi snakker om for eksempel malerier og skulptur, eller for den saks skyld både teater og dans. Jeg mener, ingen spør hva musikken “betyr”. Alt de bryr seg om er hvorvidt det aktuelle musikkstykket “treffer dem” eller ikke. Snakker det til meg? Føler jeg noe? Selvsagt kan vi bringe temaet smak inn i bildet, men vi snakker jo ikke om dekorasjoner heller. Musikk – når det brukes riktig – gir deg en opplevelse som befinner seg hinsides fysikkens tid, rom og manifesterte former. Det korrekte ordet for dette er transcendens. Hinsides kropp og sinn.
Det virker passende å avslutte dette med et musikkstykke som alle liker (så vidt jeg vet).
