Egentlig trodde jeg at boomers var generasjonen over meg, men det viser seg at definisjonen inkluderer de som ble født i året 1963, og der slutter det. Så den yngst mulige oldis. Fabelaktig. Det er en tittel som ligner på verdens tynneste tjukkas. Uansett, det er hva det er. Slik er skjebnen min. De som var tenåringer mens Beatles og Led Zeppelin var store. Ja særlig. To ting. For det første, Beatles og Led Zeppelin er fortsatt store. Hvordan måler man slikt? Det kommer ingen nyheter fra noen av kantene men alle vet hvem de er. Platene selger. For det andre, hvis boomers er alle som ble født mellom 1946 og 1963 (strikt definisjon) inkluderer det folk som både er for gamle og for unge for å overlappe karrièrene til de to bandene med tenåringstida si. Men okay. Okay boomer!! Vi sier det slik. Kultur er ingen presis vitenskap.
La oss snakke om året 1975. Jeg begynte på ungdomsskolen. Sånt er viktig for de fleste. En viktig overgang fra å være “barn” til å bli “noe annet” (det virket litt dristig å kalle seg ungdom til å begynne med). Det er scary å begynne på ungdomsskolen, som å komme til en mye hardere type fengsel med en mer hardkokt tone blant de innsatte. Men man tilpasser seg så godt man kan. Hvor galt kan det gå? Uansett, det jeg skal frem til er at det fantes ingen som snakket om metal som en egen musikkgenre i 1975. Det var hardrock og det var tungrock. Dessuten “gammelrock” og masse kunstband som lagde lyder i tåkeheimen mellom tungrock og jazz. Resten var pop og pop var for jenter.
Sånn var det den gangen. Sorry. Det var andre tider. Kiss – i penantrekk på bildet over – dukket opp på horisonten min det året. I den grad det noensinne har vært hipt å like Kiss så var det definitivt ikke i 1975. De seriøse hatet Kiss. Det var noe vi ungene holdt på med. Kiss ble betraktet som inkompetente bløffmakere i teite kostymer. Kizz er Pizz var noe folk skrev på veggene. Sånn var det med den saken. Bandet hadde uansett er ganske betydelig appell for mange på den tiden, som et hardere alternativ i den hardeste enden av hardrocken. Ellers befolket av band som Sweet, Slade, Nazareth og flere. Til og med Suzi Quatro for de som husker henne. Definitivt en hardrocker. Det som skjedde etter denne lille kontroversen med Kiss var imidlertid at punkrock kom på markedet … og da ble det andre boller.
Musikalsk sett skjedde det mye mellom 1975 og 1980. Selv vokste jeg fra alder 12 til 17 år, som ofte er en interessant prosess for folk. Mye skjer. Ikke alt like mye verd å huske, men definitivt mange ting. Alt er jo nytt når man er fjortis. Og alt er veldig dramatisk. Kiss hadde blitt noe helt annet i 1980 – nå er de et discoband! – enn hva de var i 1975 men vi dro allikevel for å se dem da de skulle spille i Drammenshallen i 1980, fordi alle regnet med at dette ville bli første og siste sjanse til å se det hele og fulle showet, slik det var ment å være. Supportbandet deres het Iron Maiden men dem var det ingen som hadde hørt om, allikevel var det de som “stjal showet” som man sier. Om det var planen er det fortsatt ingen som vet, men “Pussycats-trikset” (som består i at publikums første rad forlater stedet etter at supportbandet har spilt) skjedde mens de rigget om scenen. Mange gikk. Men ikke jeg og heller ingen av de jeg kom dit sammen med, vi var der for å se Kiss og det gjorde vi. Men det var Iron Maiden vi spurte etter i platebutikken etterpå. Slik kom “den nye bølgen av britisk heavy metal” til Norge.
