Forfatter: apecalypso

Det er ikke i utgangspunktet dumt å tenke at man kan kjøpe et hus som er “helt på knærne” i bygningsteknisk forstand, slik at man kan sette det i stand litt etter litt og på den måten – etter kortere eller lengre tid – ende opp med en fullgod bolig som også er fullt nedbetalt. Men det er litt på grensen hvis man ikke har noen slags peiling på bygningsarbeid. Selvsagt går det an å “lære mens man går” men det er en ganske risikabel politikk. Det er jo viktig å gjøre ting riktig, som den gamle barneregla sier. Saken er at hvis man er nødt til å leie inn en ekstern entreprenør til å lede arbeidene, så henger alt på hvor hederlig vedkommende er. Du kan være heldig, uheldig eller noe et sted midt imellom, men fordi du ikke selv har noen kompetanse er det vanskelig å se hvordan de legger opp fremdriftsplanen sin; om det er rimelig forbruk av tid og materialer eller om de “skriver timer med gaffel” som det heter i bransjen. Altså kaster bort tid med vilje. Sånt skjer. Særlig hvis man fokuserer på de laveste anbudene man får på en jobb.

Generelt sett er det som gjør at folk fortjener merkelappen idiot nesten alltid basert i en overvurdering av egne evner, en undervurdering av sakers vanskelighetsgrad, eller en ond kombinasjon av de to. Du vet. Når man bare “vader rett uti det” uten å se seg for. Så her skal du få regel nummer èn i sånne affærer: Taket må være helt og tett. Det må foreligge tilstandsrapport utført av fagmann, men i tillegg bør man leie inn sin egen konsulent for å se både på rapporten og det den rapporterer om, altså selve taket. Folk må utpå der og se på saken. De må gi tommel opp for at dette taket vil vare i minst ti år til — og selv da vil det ikke kreves mer enn vanlig vedlikehold av taksteinen, eller hva man nå har tekket det med. Blikktak er ikke estetisk pent men det har utvilsomt reddet flere gamle bygninger i Norge enn noen annen enkeltfaktor jeg kan komme på. Jeg ville heller gått for et billig objekt som har tilsynelatende bra blikktak enn noe som har “gammel takstein” – eller takpapp – av usikker kvalitet. Er det ikke egentlig litt åpenbart? Hvis man ikke har bra tak forsvinner jo en av de mest fundamentale idèene med å ha en bolig overhodet: Ly mot vær og vind. Man må uansett påregne “flere hundre tusen” for å legge nytt tak, avhengig av hvor mange odde knekk og vinkler det finnes der oppe — pluss selvsagt all skade som vannet eventuelt har gjort.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mens vi snakker om vannet bør vi nevne rørleggeren — og elektrikeren. Byggeplassens Knoll & Tott. Man er nødt til å ha dem fordi slike tekniske anlegg må autoriseres av noen med slik myndighet – vanligvis handler det om noen spesialkurs og greier, men det er ikke særlig vanskelig å bli autorisert hvis man allerede har fagbrev – fordi hvis ikke så kan det bli trøbbel med forsikringer og denslags i det øyeblikket når man behøver dem mest. Det er i det hele tatt klokt å etablere en mappe for å holde alle dokumenter, bilag og beregninger samlet og oversiktelig på et sentralt sted. Hva jeg mener med dette er at det går en grense her også. Akkurat som taket bør være helt så bør også de tekniske anleggene være oppegående og i henhold til dagens forskrifter og standarder — fordi hvis ikke så er dette også en “Rubicon” som man bør ha et bevisst forhold til. Akkurat som med taket handler det om inspeksjon av anleggene utført av autorisert fagmann. Er det innenfor? Eller må man bytte hele eller deler av opplegget for vann og strøm i huset? Da må man regne med at det flyr enda noen hundre tusen. Dessuten må man alltid ta hensyn til hva slags varmekilder som finnes i huset – eventuelt hva man skal installere – og hva det koster å bruke dem. Det har veldig mye å si for budsjettet. Mange sier for eksempel mye fint om varmepumpe men selv ville jeg ikke våget å bo på et kaldt sted i Norge uten å i det minste ha vedfyring som et aktuelt alternativ i tilfelle strømbrudd.

Men altså, alle vet jo at folk bygger hus hver dag i denne verden, og det er ikke typisk “åndseliten” som gjør sånne jobber til daglig heller, så hvis man er en normalt oppegående person som skjønner seg litt på bruk av vater og tommestokk, så er det ikke noe håpløst prosjekt uansett hvor håpløst det eventuelt måtte se ut på sitt verste. Det aller mest radikale man kan gjøre er å kjøpe en ruin som krever at man skreller bort alt annet enn veggene og siden bygger opp hele huset på nytt, fra taket og ned. Man sparer litt i forhold til å bygge alt nytt, særlig når vi snakker om gamle steinbygninger eller tømmerhus (mange hundre år gamle) basert i lokalt tradisjonshåndverk. Det handler om “teknisk verdi”, som kort fortalt er prisen for å oppføre et tilsvarende byggverk med de samme materialene og på det samme stedet nå i dag, som i slike tilfeller er “svinedyrt”, i den grad det overhodet går an å få tak i kompetente håndverkere innenfor en rimelig tidsramme. Det går en dyp kløft gjennom hele byggebransjen. Den har vært der i noe over hundre år. Før den tiden var det slik at materialer var dyrt men arbeidstid billig. Det var ikke “ufornuftig” å bruke tid på dekorative detaljer som ingen gjør lenger — fordi nå har vi det motsatte forhold: Materialer er billig mens arbeidskraft er dyrt. Selvsagt går det an å få “bløtkakepynt” også på moderne bygninger, men det støttes ikke av ny økonomisk tenkning. Det er jo elementer som bare gjør byggverket dyrere, uten å “levere” noe man ikke får til på billigere måter. Når det gjelder spørsmålet om “offentlige bygninger” er det steil kamp mellom de – blant annet meg – som mener at de bør være “så bra som mulig” så får det koste hva det koster, og de som mener at de bør være så billige som mulig innenfor den standarden som kreves. Jeg foreslår at man tar med seg eksakt den samme mentaliteten hjem. Dette er jo to vesensforskjellige strategier. Hvis du skal pusse opp huset ditt, vil du ha det så bra som mulig innenfor rammen av det du hare råd til, eller så billig som mulig innenfor rammen av det som er teknisk tillatt? Dette bør man bestemme seg for så tidlig som mulig.

Noen ganger ser man privatprosjekter som definitivt har “individualistisk karakter” samtidig som de konsekvent har gode tekniske løsninger på ting. Man kan se at de har lagt ned mye tid både på planlegging og utførelse; alt er solid utført, papirarbeidet er i orden, den typen ting. Arkitektonisk sett er dette “villblomster” men jeg vil si det er min favoritt blant alle typer bygninger, enten de er store eller små. I Japan har de shintoreligion – Japan er faktisk verdens eneste “siviliserte” land som har en naturreligion som sitt offisielle system – og et element innenfor shinto kalles wabi. Det er en estetisk kvalitet som kjennetegner godt reparerte (eller restaurerte) gjenstander. I henhold til denne doktrinen vil ting tilegne seg “sjel” gjennom å bli håndtert av mennesker. Man kan grovt sett si at “folks hensikter” går i materialene og manifesterer seg på det synlige plan som “kvalitet”. Vi behøver imidlertid ikke å gjøre dette mer mystisk enn å si at godt håndverk alltid er godt håndverk, om det så er nytt eller gammelt. Sannsynligheten for at “det gamle” skal ha bedre kvalitet er imidlertid statistisk større på grunn av det forskyvde forholdet mellom materialpriser og arbeidstidskostnader som jeg nylig nevnte. Jo færre menneskehender som berører et produkt, jo lavere sluttpris. Det er i denne sammenheng man må forstå wabi. Hvor mye tid og kompetanse har blitt investert i tilvirkningen av denne gjenstanden? Hvor stilig er denne gjenstanden? Og så videre. Dette sammenfaller grovt sett med hvordan de fleste som driver med “interiørdekorasjon” tenker: Heller fine gamle ting som har en slags egen soliditet og integritet over seg enn en masse nytt fjas som man får billig på Temu eller noe. Men dette henger som sagt på hva slags strategi man har valgt i forhold til prosjektet. Noen velger selvsagt å hurtigoppføre en McUtleiebolig med vinyloverflater, IKEA-møbler, hybelkjøkken og hele sulamitten, men blant de som går inn for å fremføre et opplegg basert i “kvalitetshåndverk” finner vi mange interessante resultater.

De forente staters høyesterett (Supreme Court of the United States) er den øverste føderale domstolen i USA; den har endelig myndighet til å tolke og avgjøre spørsmål om føderale lover, inkludert USAs grunnlov. Som USAs føderale høyesterett, står domstolen i spissen for USAs føderale rettsvesen. Domstolen har sete i landets hovedstad, Washington D.C.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De som elsker konspirasjonsfantasier burde ta en titt på amerikansk høyesterett i perioden etter Watergate. I går ga de en uttalelse hvor de påstår at en amerikansk president ikke kan straffeforfølges for noe vedkommende kan komme til å gjøre “i tjenesten” men at de selvsagt er som alle andre “på privaten”. Spørsmålet er bare når de er i tjeneste. Sånne jobber kommer så vidt jeg kan skjønne ikke med noen tariffregulert arbeidstidsavtale. Om så presidenten ligger i sin dypeste nattesøvn så må de vekkes når “noe skjer” som er av et sånt kaliber at de bør være tilstede mens saken diskuteres. Det virker jo fette opplagt. “Det private” blir jo ellers noe temmelig kunstig når man er omgitt av livvakter og alskens personlige assistenter til enhver tid. Enden på visa blir at det er opp til presidenten å si hva som er privat og hva som er offentlig, så da er vi akkurat like langt i forhold til eventuelle “kriminelle hensikter”. En president kan heretter gjøre hvor drøye ting som helst uten at de senere kan tiltales og dømmes for brudd på amerikansk lov. Alt som kreves er et plausibelt påskudd for at dette er noe som skjer “i embeds medfør”. Behøver det å være sant? Tja. Hvor mye vet du om politikk?

Dette er selvsagt en Lex Donald; en lov som er utformet spesielt for å ivareta Trumps politiske interesser, på kort og lang sikt. Blant annet har de satt tre røde streker under ordet “immunitet” når det gjelder politiske saker diskutert med funksjonærer i justisdepartementet, ikke minst i forhold til valgtekniske spørsmål. Eller sagt på rent norsk: De går så langt som de overhodet kan gå – det kan til og med hende at de har gått litt for langt – i forhold til å beskytte Donald Trump mot påtalemyndighetene. Spesialetterforskeren Jack Smith – et navn som er så anonymt som det kan få blitt, ergo en perfekt statstjenestemann – hadde bedt om at dette spørsmålet skulle bli behandlet særskilt – på grunn av sin sensitive natur – allerede i november i fjor, men da nektet høyesterett å ta i saken. “Presidentens immunitet” har aldri vært noen sak siden Nixons dager, men det er høyaktuelt nå som Trump er satt under all mulig slags tiltale fra alle kanter. Ikke uventet, kan man si, men det som kanskje er litt uventet er hvor “lydige” resten av det republikanske komplekset er mot sin “fører”. Som jeg sa forrige gang jeg berørte dette temaet: Det er omtrent like deler mystisk, komisk og skremmende. I og for seg selv er han jo bare en patetisk figur, men av uforståelige årsaker appellerer han til det internettbaserte “alternativhøyre” — som starter et sted omtrent midt i det politiske territoriet til Fremskrittspartiet og deretter fortsetter det enda mye lengre til høyre enn noen skulle tro det var mulig å gå. Seriøst. Dette er ikke trygge folk. De får Per Willy Amundsen til å fremstå som en moderat snusfornuftig og saklig argumenterende fyr. Jeg er på ingen måte enig med han Per Willy i sak – dårlige stilkarakterer vil jeg også si han fortjener – men jeg skjønner hvordan han havnet med pikken i postkassen. Han klarer bare ikke å holde kjeft selv om han vet at han bør. Jeg kjenner den der. Men så stiller jeg ikke til valg heller.

Saken er at alle får til å være rasshøl. Det er ikke noe vanskelig. Det som er vanskelig er å holde seg høflig, saklig og “verdig” (selv om dette siste er vanskelig å definere) når ting blir hårete rundt deg. Eller når du er konfrontert med “idioter” (etter egen definisjon). Kunsten er å ikke la seg vippe av pinnen av “troll”. Eller kanskje vi heller bør si “bråkmakere”. Da vinner de jo. Ser du den? Hvis hensikten er å hisse deg opp, bringe deg ut av likevekt og skape en “situasjon” så vil de si hva som helst som de tror vil egne seg til dette formålet. Dette har ikke noe å gjøre med deres “ærlige mening”. Sannsynligvis har de ikke engang noe slikt. De er bare ute etter å “dunke” folk på nettet. Sånt har ikke særlig mye å si i den praktiske verden – selv om det er plagsomt for de som rammes av dunkingen – fordi folks småkrangling er en slags konstant bakgrunnsstøy i samfunnet, men det er for det meste ikke farlig. Imidlertid får alt man sier og gjør mye større rekkevidde når man befinner seg i en posisjon som det hefter seg mye oppmerksomhet rundt, la oss si som rikspolitiker. Du vet. Sånn som han Per Willy. Da er man jo ikke bare en bartender, taxisjåfør eller kjøpmann på hjørnet. Å være stortingspolitiker er en viktig jobb. Det er ikke et passende sted å være “ironisk”. Er det for mye forlangt at en folkevalgt politiker skal være stillingsbevisst? Det betyr i klartekst at uansett om man selv er en slusk med lave standarder så skal man ikke bringe skam over “firmaet”. På den annen side må man vel regne med at slike slusker har blitt valgt av folk som vet hvordan de er, men de vil ha dem likevel. Så da så. Er det så nøye? Det kommer an på hvem man spør. Fra min synsvinkel virker det litt urimelig at folk som ikke klarer å styre kjeften sin skal gis makt til å styre landet, eller ihvertfall være med på å utforme de lovene vi alle er nødt til å innrette oss etter. Jeg er jo elitist av natur. Jeg liker best når det er kompetente folk som styrer butikken. Helst litt grå og kjedelige typer, men som er noen jævler med regnskap og sånt.

Uansett, den amerikanske høyesteretten har som alle vet blitt “kuppet” av republikanerne, så nå benytter de anledningen til å “brenne ned hele huset”. Overhodet ikke uventet falt den såkalte Roe, det vil si den føderale loven som beskyttet kvinners rett til selvbestemt abort. Og nå altså dette. De vil gi presidenten kongsmakt. Interessant, ikke sant? De går på en måte motsatt vei av alle andre. Alle land som fortsatt har monarker – ihvertfall alle vestlige land – har jo redusert monarkens formelle makt ganske betraktelig siden på 1600-tallet. Hva gjør for eksempel kong Harald? Han er jo mest en slags ambassadør, som i tillegg leder noen møter av typen “Statsakt” og så videre. Noen ganger “hinter” han litt om hva han “synes” i nyttårstalen, men ellers er det ikke mye politikk å høre fra den kanten. Og ting fungerer bra sånn. Greia har funnet en rutine som virker. Hva som vil skje i USA fremover er imidlertid uvisst. Det verste den nye høyesteretten har gjort så langt har likevel flydd under radaren for de fleste, fordi det er så “teknisk”. Det dreier seg om den loven som ble kalt Chevron og som de har fjernet nå. Den påbød i korthet at alle dommere på alle nivåer skal henvende seg til den faglige ekspertisen og følge deres råd når de dømmer i saker med vanskelig innhold, men nå skal alt istedet være opp til den enkelte dommerens “sunne fornuft”, uanvhengig av hva fagfolk sier. Dette er aktuelt i forhold til saker som angår helse, miljø og sikkerhet i arbeidslivet, bare for å ta noe — men egentlig vedkommer det alle typer “tekniske” reguleringer av den typen vi er vant til at byråkrater tar seg av, gjerne etter at et “utvalg” eller to har levert noen “innstillinger” som siden legges frem for de som har ansvaret for å bevilge penger. Ting tar tid, og selv om dette kan være til irritasjon noen ganger – på et personlig grunnlag – er det likevel i det store og hele bra at systemet legger en demper på entusiasmen hos folk. “Det frie initiativ” er èn type problem når vi snakker om påbygg på hytta og sånt, men en helt annen type problem når vi snakker om reguleringssaker for boligfelt og – som er litt i vinden – utbygging av “næringsparker”.

Bildet ovenfor er malt av Tigran Hovumyan. Tittelen er Triumf.

Her er man borte et døgn eller så og i mellomtiden har det vært revolusjon. Jeg vet ikke om det bare skyldes tekniske egenskaper ved noen del av mottagerleddet her hos meg – sånt skjer jo – men jeg kan ikke se topplisten lenger. Den fremstår som “skjult”. Det virker som om det er meningen at man skal klikke på en liten pil for å få den frem, men pilen er ikke klikkbar, ihvertfall ikke for meg. Dermed forblir topplisten usynlig, uten at dette betyr noe fra eller til for meg. Imidlertid ser jeg for meg at noen sikkert får både nervesammenbrudd og det som verre er på grunn av det.

Fra plattformens egen side virker det mystisk at noen eventuelt bruker verdifull arbeidstid på å “eksperimentere” med noe som ikke betyr noe fra eller til — annet enn at et antall individer er veldig konkurransekaute rundt dette med hvor de selv befinner seg på listen, hvor de er i relasjon til andre, og så videre. Det beste ville egentlig være å sløyfe hele jævelskapen, så får folk gjette på hvor de befinner seg på en liste de selv lager i sitt eget private hode. Hva kan gå galt?

Danmark, offisielt Kongeriket Danmark, er et land i Nord-Europa. Det er det sørligste av de nordiske landene, og ligger sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark har landgrense til Tyskland, og grenser også mot Nordsjøen og Østersjøen. Innbyggertallet er på ca 5,8 millioner. Hovedstaden er København. Geografisk består Danmark av én stor halvøy, Jylland, og en rekke øyer, der Sjælland, Fyn, Lolland, Falster og Bornholm er de mest kjente. Kongeriket Danmark omfatter i tillegg til selve Danmark bilandene Grønland og Færøyene. Siden 2022 har Grønland også en landgrense med Canada, ved at Hans Ø er delt mellom de to landene.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For lenge siden var også en “halvmåne” av det fastlandet som i dag utgjør Norge og Sverige regnet som deler av Danmark, blant annet Vestfold, Viken og Bohuslän. For eksempel foregår handlingen i Beowulf i et “dansk” landskap som alle skjønner ikke kan ligge i selve Danmark, mer sannsynligvis et sted i Sør-Norge. Selv synes jeg det lukter Telemark lang vei av sagnet, men det er bare min personlige mening om saken. Du vet. Grendel. Grenland. Grenske. Men nok digresjon, la oss komme til saken, som er at jeg rakk å bli mer enn seksti år gammel før jeg hørte noen beskrive dansker generelt som “uvennlige”. Hæ? Riktignok kjenner jeg folk som har hatt ubehagelige opplevelser i Danmark, men selv de skjønner at dette for det meste var deres egen skyld. Dansker flest er jo ellers sånn at de smiler bredt og sier et eller annet som ikke er til å forstå. Så går det noen sekunder. Deretter sier de det samme på engelsk.

Saken er at en skalleknarp på YouTube hadde laget en liste over de ti mest uvennlige landene han hadde besøkt. (Etter språket å dømme var vedkommende amerikaner, sannsynligvis fra California, men dette ble aldri presisert.) Frankrike ble – selvsagt – nevnt. Belgia også. Norge kom ikke med på listen, så han har sikkert ikke vært her ennå. Er ikke vi stort sett bare som en litt hissigere versjon av danskene på de fleste “kulturelle” måter? Det ble mer interessant da han begynte å presisere kriteriene sine. Danskene var ikke fiendtlige, sa han, de var bare uinteresserte. Fjerne. Vanskelig å oppnå kontakt med. Avvisende, til og med. For at et land skal kunne kalles vennlig må det jo være på bakgrunn av at befolkningen generelt viser “vennlighet” — hva nå enn det betyr i praksis. Selv synes jeg for eksempel at de er litt i overkant “vennlige” i USA. Alle blander seg borti alle andres affærer til enhver tid, men på en passiv aggressiv og smilende måte. Ikke rart det blir så mye skyting utav det. Nordmenn er mye mer “private” i stilen, så han ville sikkert oppfattet oss også som “lite vennlige”.

Det er ellers vanskelig å se hvordan man kan måle konseptet “vennlighet” på noe objektivt vis. Det må vel helst være snakk om en rent subjektiv opplevelse dette her. Hvordan fungerer det i praksis? Selv tenker jeg nesten aldri over om folk er vennlige eller hva de nå måtte være, det har jo ikke noe med meg å gjøre. Hvis de signaliserer at de helst vil være i fred er det jo ikke verre enn at man bare innvilger dem dette ønsket. Herregud. Hvor vanskelig skal man være? Man møter riktignok individer som er “vanskelige” men som man likevel er nødt til å forholde seg til, noe som kan være irriterende, men den åpenbare forholdsregelen er å fokusere på sak og ignorere person. Du vet. Ballen, ikke mannen. Verden er tjokk full av snåle mennesker. Jeg vet ikke hva annet man kan gjøre enn å bare la dem være som de er og heller bare navigere seg rundt alle “fellene” de setter opp for deg underveis i samtalen, si for eksempel hvis man har en sak med plan og bygningskontrollen. Idèen er jo å komme seg gjennom labyrinten, ikke å engasjere noen til en tidkrevende dans rundt detaljene. Eller la meg si det på denne måten: Jeg innbiller meg at et liv som saksbehandler i det offentlige involverer mye kjedsommelig rutine. Jeg skal ikke være den som gjør dagen deres interessant. Da vil de jo helst beholde meg der så lenge som mulig.

Det er ganske interessant at det mest hektiske romkappløpet foregikk for 50-60 år siden. Det å landsette folk på månen ble regnet som det gjeveste målet, selv om ingen ennå kan forklare – på noen måte som ikke lyder fette psykotisk – hva som er poenget med å reise til månen. Det er farlig. Det er dyrt. Det har ingen åpenbar nytteverdi. Hva mer er dette enn en evneveik pissekonkurrase mellom smågutter? Et saklig argument er forsåvidt at arbeidet med å realisere dette “umulige” prosjektet – å landsette folk på månen (men også å bringe dem uskadde hjem igjen) – trakk med seg mange ringvirkninger på teknologisiden. De var jo nødt til å finne opp alt for første gang, ettersom det å sende tre mann i en blikkboks på oppdagelsesferd til månen aldri har vært gjort før. Slik sett er alle “bivirkningene” av romkappløpet den gangen mye mer interessant enn hva som faktisk ble oppnådd — som i seg selv er verdiløst.

Hvis jeg sier “bil fra 60-tallet” går nesten alle som vet noe om bil i øyeblikkelig forsvarsposisjon. Enten snakker vi om regelrette antikviteter på hjul – som er fagmessog restaurert, vedlikeholdt og som har nesten et “nytt” utseende – eller så snakker vi om en ulykke som venter på å skje. Gamle kjøretøy er jo som regel ikke “trygge i trafikken” og bør helst ikke eies av andre enn mekanisk sakkyndige individer som kan ta seg av de massive mengdene med “småting” som dukker opp når så gamle biler er i vanlig bruk. Sånn som regelverket fungerer kan man i dag kjøpe seg en “bruksveteran” – la oss si for eksempel en 1994 modell Toyota Corolla med lav kilometerstand – som vil komme ut som det aller billigste alternativet for folk som trenger bil “ganske ofte” men ikke hele tiden. Men det bør altså være ett av de bilmerkene som ble anbefalt – av mekanikerne, ikke av selgerne – som “gode kjøp for den alminnelige forbruker” allerede den gangen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Blant det kundesegmentet som typisk kjøper seg – eventuelt leaser – en ny bil, som de planlegger å bytte ut igjen om 3-5 år, virker det som om de fleste nå går for elbil, ihvertfall de som opererer innenfor “den normale prisklassen”. Imidlertid er jeg usikker på hva man får kjøpt brukt i prisklassen 30-50.000, som er der jeg typisk befinner meg i forhold til det egentlig litt brysomme fenomenet bil. Hvis man trekker fra årene før man fyller 18, tar sertifikat og har lov til å kjøre bil på egen hånd, så har jeg likevel sannsynligvis tilbrakt flere år uten å eie bil enn som en typisk “kjørende person”. Det er for eksempel bare et jævla mas å ha bil hvis man bor i Oslo sentrum. Det er smartere å bruke sykkel, så kan man heller leie en bil hvis man skal på noen slags langtur. Men der jeg bor nå? Glem det. Riktignok er det teknisk mulig å “klare seg” som fotgjenger, men jeg har jo større ambisjoner enn som så. Jeg ønsker en viss “levestandard” som strekker seg lengre enn bare det som må til for å overleve. Du vet. Komfort. Alle har noen krav. Noen er urimelige, men det synes jeg ikke mine er. “Spartansk” kaller sannsynligvis de fleste den livsstilen som jeg tenker på som “vanlig”. Imidlertid er jeg ganske snobbete i matveien.

Det å eie og kjøre en automobil lar seg konseptuelt tilbakeføre til den mye eldre idèen med å eie og kjøre “vogn med trekkdyr”, som har vært en greie i minst 5-6000 år. De tidligste versjonene av privatbiler representerte jo heller ingen klar “forbedring” i forhold til hest og vogn; støyende, dyre i drift og teknisk krevende som de var, men det var definitivt moderne for sin tid, så folk søkte seg til “automobilen” bare av den grunn. Du vet. Det progressive og “fremskrittsvennlige”. Riktignok fantes det dystopiske dommedagsprofeter den gangen også – vi minner for eksempel om at de tidligste varslene om karbondioksydutslippenes konsekvenser kom allerede i 1880-årene – men folk flest ville jo ha alt dette nye og blanke. Fra et håndverksmessig synspunkt ble det begått uhyrlige ugjerninger mot gammelt fagarbeid på den tiden da folk kappes om å ha mest mulig av det nye og fabrikkfremstilte, heller enn alt det gamle, teite og håndlagde. Materialenes retthet var en gang noe nærmest fagmessig uoppnåelig, uansett hvor mye man høvlet og pusset ble det fortsatt ikke like fint og glatt som respatexoverflater. Sånn sett har menneskeheten vært gjennom en tidsalder – modernismen – som var preget av litt vel mye “fremskrittsoptimisme”, og som filosofisk sett døde i nazistenes utryddelsesleire. Det heter postmodernisme nå, og det er en slags “kulturell bakrus” om du vil. Alle som har normalt gangsyn klarer jo å se et antall problematiske aspekter ved “fremskrittet”. Hvor eksakt er vi på vei hen? “Mot en bedre verden” var det åpenbare svaret innenfor modernismens åndsklima, men dette virker ikke lenger like åpenbart for alle. Folk er fortsatt “moderne” i den ontologiske grunnmuren sin, men på en skeptisk måte.

All kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Har jeg forstått dette? (Svaret er alltid nei.) For de fleste praktiske formål handler imidlertid saken som regel om man har forstått “hva man skal gjøre” i isolert forstand, altså i forhold til en nærmere definert oppgave, selv om man ikke skjønner noe som helst av “det store bildet”. Sånn sett er ikke mennesket noen utpreget intelligent skapning, bare talentfull i forhold til lydighetstester og den typen ting, når de stolt får vise frem alt det unyttige fjaset som de kan. Han er en jævel til å løse kryssord. Fra min synsvinkel var mennesket en gang en intelligent skapning men det er lenge siden nå. De fleste av oss har blitt degenererte og “urbane” skapninger som er sjanseløse på egen hånd i “livets spill”. Tingene som opptar oss – og som for en stor grad makser ut hjernekapasiteten hos folk – er ikke virkelige ting. Snarere en dramatisk iscenesettelse av “ønsker, håp og drømmer” som er bare delvis forankret i empirisk bevisbare fakta og andre “objektive forhold”. Det er ikke vanlig i vår tid å ha et robust ego. Det vanlige er å være sårbar og følsom, særlig når andre ser på. Jo mer full av mannskit noen er, jo lettere lar de seg krenke — og i vår tid tilbys lite annet enn mannskit som “hjernefyll” for det alminnelige publikum. “Underholdning” og denslags, som er spesielt beregnet på å fylle den eksistensielle tomheten i en nihilistisk tidsalder, hvor konseptet “alvorlige samtaler” høres ut nesten som om man blir utsatt for seksuelle overgrep. Det gode livet består jo for det meste bare av kos og tøys som det ikke er så farlig med. Vi har – i pragmatisk effekt – konstruert et samfunn hvor det er fullt mulig å bare “eksistere” som en skygge av seg selv, altså uten at man lever på den måten kroppen og sinnet er konstruert for å gjøre. Det går an å navigere seg gjennom et helt liv uten å noensinne ta stilling til noe, eller engasjere seg i “plikter” på noe vis. Man behøver strengt tatt aldri noensinne å tenke, i egentlig forstand. Det er nok at man går den veien pilen peker. Opplegget er ferdig utarbeidet for deg.

Alle har sin favorittversjon av det gamle motivet Salome og min er altså den til Gustave Moreau fra 1876, som vi ser ovenfor. Som alle ser er ikke dette en “naturalistisk” gjengivelse av situasjonen som endte med at de skar hodet av Johannes Døperen, men snarere et blikk på selve historien og hva slags funksjon den fyller hos folk. Hvorfor er vi så fiksert på det uhyggelige? Det er i prinsippet samme spørsmål som alle hører i noen slags versjon hver eneste dag: Hvorfor er det de dårlige nyhetene som selger best? Jeg antar vi kan si at “godt nytt er intet nytt” i den forstand at det krever ingen spesiell “beredskap” for å ha det bra, bare at man ellers slapper av og kobler ut, mens når det foregår skumle ting der ute så må man jo “sove med det ene øyet åpent” og det ene med det andre. Eller for å si det på en annen måte; vi har plenty biologiske responsmekanismer som trigges av fare, men bare èn som trigges av tilfredshet: Man sovner.

Stress defineres som “et mønster av fysiologiske, atferdsmessige, emosjonelle eller kognitive responser til virkelige eller imaginære stimuli som oppfattes å forhindre mål eller virker truende” (Wikipedia) og de tingene som påvirker oss slik kalles “stressorer” på fagspråket, men selv har jeg alltid brukt ordet “stressfaktor” for å dekke denne kategorien av mening. Saken er uansett at vi mennesker ofte har et litt usunt forhold til ting som stresser oss. Vi vet jo at det eneste som venter på oss etter at vi har utryddet alle stressfaktorer er kjedsomhet. Hva skal man gjøre når man er ferdig med alt man hadde å gjøre? Det universelle svaret er at da spiser man en bolle og tar en time på øyet. Bedre lønn for strevet får ingen. Imidlertid er det i våre dager ganske vanlig at folk ikke får sove, fordi de plages av “løsrevne hoder som flyter fritt i fantasien” – eller kanskje det er bedre å si “stemmer uten kropp” – og de hvisker om alle vanskeligheter og trusler som flyr fritt løs der ute. Er det ikke noe jeg har glemt? Hvis det var opp til meg å gi Moreaus maleri en norsk tittel ville jeg kalt det vardøger. Du vet. Et varsel om noe som snart skal skje. Men selve ordet er en fonetisk adapsjon av det gammelnorske vardhug, som betyr noe sånt som “et sinn i alarmberedskap”, slik at selve “vardøgeret” er teknisk sett bare en psykologisk eksternalisering av ens egen sinntilstand.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det går an å bli “hekta på stress” slik at man bevisst oppsøker alle mulige slags farer og vanskeligheter ute i grenseland for hva man tåler og kan håndtere. Jeg tror faktisk alle har slike talenter, minst til den samme grad som de blir lett henfalne til rusmidler og en løssluppen livsstil ellers, fordi hvordan skal man ellers forklare vår morbide interesse for “mordmysterier” og kriminaldrama, både av typen “true crime” og sånt som alle vet er oppdiktet? Det er bare det at de fleste er like “måteholdne” både med hvor ofte og hvor intenst de “går på fylla” som i hvilken grad de lever ut sin trang til å oppleve fare. Nok er nok, liksom. Hverdagen handler jo om helt andre ting. Du vet. Jobb, familie, penger. Bare der har du nok til å fylle døgnet hos de fleste med så mange bekymringer som de behøver før det føles naturlig å bare hyle mot månen. Det virker ellers som det finnes god forståelse ute blant folk for at det foreligger en korrelasjon mellom bruk av smarttelefon og en generell følelse av uro i hverdagen, imidlertid skiller folk som vanlig lag over detaljene. Dessuten er det sikkert noen ord som bør sies om folks typiske reaksjon på en påstand om at de er avhengige av noe: Øyeblikkelig og total fornektelse. Hvem jeg? Trukke det gitt. Den morbide interessen for “dårlige nyheter” handler egentlig bare om sunt engasjement i internasjonal politikk og “samfunnsforhold”. Det forekommer ingen nytelse av andres ulykke her. Intet misbruk av tragedier til å fremme min egen agenda, særlig ikke den som handler om å profilere meg offentlig som et individ som bekymrer seg for de riktige tingene, av de riktige årsakene.

Fordi jeg er som jeg er blir min første, instinktive – eller “automatiske” – reaksjon på enhver påstand om “dårlige mennesker” at de må ha fått i seg noe de ikke har tålt. Enten vi snakker om dårlige holdninger, moral, vaner, “tankebaner” eller hva som helst ellers som man kan – med rette eller urette – karakterisere som “dårlig” hos et individ, så er det første jeg ser på ernæringen deres. Sannsynligvis finnes det et helhetlig psykologisk mønster her, som handler om at man som håndverker aldri kan få et bedre resultat enn det materialene tillater. Ta for eksempel produktet Leca. Det er i prinsippet samme idè som klassisk murstein, og man får dem i alle slags formater til forskjellig bruk, men en “normalblokk” er 25x25x50 centimeter — noe alle øyeblikkelig gjenkjenner som et “logisk” format det er enkelt å oppnå et korrekt resultat med – forutsatt at man ellers er nøye med å få alt i lodd og vater – men på den annen side er det et lite fleksibelt materiale, som for eksempel egner seg dårlig til kurver, buer og annet som inkorporerer “rundhet”. Det er ikke murere som har funnet opp produktet Leca, for å si det slik, det er “utbyggere” som har dårlig tid med å ferdigstille for eksempel et boligfelt. På det samme vis er det faen ingen kokk som har funnet opp frossenpizzaen – aller minst en italiensk kokk – det er den samme formen for industritenkning som brakte oss produktet Leca som har slått inn i ernæringen. Altså noe billig og “passe massivt” som etterligner sånt som fagfolk lager, men materielt sett er det en bløff. Det er ikke ekte vare, men en industrielt fremstilt massekopi av et fagmessig konsept. Jeg vet at det er mer enn dobbelt så dyrt å leve konsekvent av sunn mat som det er å leve konsekvent av industriprodukter, men på den annen side oppnår man en helsemessig gevinst (selv om det teknisk sett er mer korrekt å si at man sparer seg for et helsemessig tap). De som selger folk disse tingene er ikke dine venner, mine venner, eller noens venner for den saks skyld, de er profittjegere som bare bryr seg om bedriftens bunnlinje — og deres eneste etiske standard er om ting er direkte straffbare. Alt som ikke er forbudt er jo tillatt i konkurransen om penger.

Glem covid. Det er over nå. Glem vaksinene. Med få unntak er de harmløse. Alt de gjør er å “trene” celleveggen til å produsere visse stoffer som en respons på visse stimuli. De psykiatriske senskadene etter “den mentale pandemien” som løp parallellt med selve smitten er grovt sett også bare en konsekvens av skruppelløs profittjakt innenfor “oppmerksomhetsøkonomien” ettersom evneveike troll – forutsigbart nok – suggererer seg selv inn i en stressnevrose over ting de ikke forstår. Sjamaner, astrologer, “krystallterapeuter” og hva vet jeg er imidlertid raske nok med å profitere på galskapen. Jeg mener, får man eller får man ikke kjøpt “magiske remedier” som er designet for å beskytte “astralkroppen” din eller noe? Herregud. Man er bedre tjent med å ta et kritisk blikk på egne matvaner. Folk spiser seg syke i mye større grad enn noen annen enkeltfaktor som påvirker helsa deres negativt. Kroppskjemien hos mennesket er ekstremt kompleks, og ikke minst individuelt variabel. Noen tåler melk og meieriprodukter helt fint, andre får fordøyelsesplager av det. Mel betyr heller ikke det samme for alle. Generelt sett vil man tjene mye på å kartlegge sin egen “glykemiske indeks” slik at man kan legge opp en strategi for å unngå sånt som i alt for sterk grad provoserer insulinsyklusen. Den enes brød er den andres død, så å si, for å snu et kjent ordtak på hodet. Uansett hva spørsmålet ditt er så er svaret mitt “ernæringen”. Først må vi se på hva som går inn i kroppen. Hva slags materialer bruker du til å bygge huset ditt? Hvis man ellers oppfører seg normalt og ikke slikker på noen miljøgifter eller noe, så klarer jeg ikke å se noen viktigere enkeltfaktor innenfor det helsemessige vedlikeholdsarbeidet. Du blir hva du spiser er en eldgammel påstand, som har tildels “magisk” innhold – at man overtar egenskaper fra de livsformene som man fortærer – men det er også en påstand som har det filosofene kaller selvevidens, det vil si at det er en åpenbar sannhet. Kroppen trenger mat for å gjøre arbeidet sitt. Matens kvalitet setter begrensninger for hvor godt kroppen kan utføre arbeidet sitt. Ser du? Hvis man kjører en lastebil inn i hjørnet av en klassisk grunnmur av naturstein så vil lastebilen gi etter, men hvis man kjører den inn i en lecamur så vil muren gi etter. Det er ikke uviktig hva slags materialer man bruker til å bygge kroppen sin med heller. Et sunnere kosthold vil gi en mer robust kropp i krisetilfeller, selv om man kanskje ikke merker noen særlig forskjell under normale forhold.

Som alle vet begynte de å bruke blytilsetning i bensinen fordi det gir “en renere flammefront” men dette har siden blitt faset ut på grunn av de alvorlige miljømessige konsekvensene av så store blyutslipp i naturen — og en ganske kinky konsekvens som har vært foreslått, men som neppe lar seg bevise eller motbevise i noen empirisk forstand, så det er litt “uvitenskapelig” sånn sett, er at kriminalstatistikken viser nokså tydelig korrelasjon med blyutslippene. Som alle vet blir man jo “psykopat” av blyforgiftning. Mer aggressiv og utagerende, mindre opptatt av konsekvenser. Det skader disse delene av hjernen spesifikt. De samme menneskene som teoretiserer rundt masseblyforgiftning i USA nevner også historiske eksempler, særlig bruken av blyrør i antikkens Roma, som selvsagt bare overklassen hadde råd til, slik at man kan forvente å finne en utpreget tendens til sadisme og “dårlig temperament” hos denne samfunnsgruppen. Er det noe hold i dette? Det kan ingen si, men det er definitivt verd å reflektere over. Det samme kan man si om overvekt. Har du vært i USA? De sier at det har blitt normalt å være overvektig i Norge også, men herregud. Det er langt igjen til Royal Albert Hall, som han visesangeren sa. Hvis man ser på gamle amerikanske filmer så ser folk normale ut, men nå? De er nesten sjokkerende feite, for de som ikke er vant til sånt. Hvis du nå har tenkt å stille noe spørsmål, så henviser jeg til hva jeg nettopp sa: Det handler om ernæringen. Folk spiser industriprodukter som er så giftige at ikke engang muggen vi ha dem, og muggen er som alle vet ikke kresen. Den angriper det meste. Det generelle navnet på denne kategorien av industriprodukter – som etterligner det fagmessige konseptet “mat” men på en masseprodusert og i enhver forstand billig måte – er “ultraprosessert mat” og det finnes både ernæringsmessig mekaniske og kjemiske problemstillinger knyttet til slike produkter. De som er interessert kan grave i saken på egen hånd. Det er ikke vanskelig å finne informasjon. Og det er en vesentlig mer “matnyttig” måte å bruke tiden enn å fortape seg i evneveik spekulasjon rundt pandemitiltak og alminnelig sprøyteskrekk.

Man skjønner ikke hva begrepet barnesikring betyr før man selv havner i situasjonen. Saken er at alt som kan utforskes og undersøkes av geskjeftige barnefingre har en tendens til å bli utsatt for ting du ikke tror før du ser det. Trapper, skuffer, skap, dører, stoler, stikkontakter, stereo, fjernsyn, blomsterpotter, er det noe poeng i å fortsette? Hvis en ting overhodet kan veltes så kommer småbarna til å velte den. De er som en liten tornado i sakte film. Alt som ikke er fastmontert og stormsikret kommer til å fly avgårde når de passerer.

Småbarn generelt er så vidt jeg kan se sterkt preget av “trangen til å gjøre ting” og det er bent frem skremmende hvor mye de kan hoppe og sprette, løpe rundt og gjøre alskens ablegøyer. En topptrent atlet i elitedivisjonen ville neppe kunne holdt følge med og kopiert alle bevegelsene til en entusiastisk barneflokk i 5-7 års alder særlig lenge før de kollapset på grunn av begrensninger i oksygenopptaket. Den voksne kroppen er alt for “tung” til å holde på sånn. Kraftbruken endrer jo karakter og fokus når hormonene forandrer seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det latinske ordet prole – som danner roten til ordet proletariat – betyr strengt tatt “småbarn”, slik at “proletariatets diktatur” er hva som har skjedd med et samfunn der hvor småbarnsforeldrene for det meste setter agendaen. Du vet. Barnesikring. Man skjønner ikke egentlig hva det betyr før man selv blir en proletar, altså en som oppdrar småbarn. Plutselig ser man med helt andre øyne på de som kjører litt for fort gjennom boligfelt og den typen ting. Kanskje for første gang i sitt liv ser man med positive øyne på fartsdumper. Altså tiltak som ikke har noen annen funksjon enn å dempe entusiasmen hos de som ikke selv har noe ansvar for noen barn. Det å “beskytte småbarn” er riktignok en instinktiv refleks hos alle emosjonelt sunne individer når man for eksempel ser at de åpenbart er i ferd med å gjøre noe farlig. Da griper man inn og stanser dem, selv om de er “fremmede barn”. Dette skjer nærmest automatisk, uten særlig mye “tenkning” involvert. Men det er situasjonsbetinget og pragmatisk orientert når man bare er “en tilfeldig forbipasserende voksenperson”. Bare småbarnsforeldre er aktivt engasjert i å fantasere om alt sånt som kan skje; som igjen materialiserer seg i diverse “forebyggende tiltak”.

Jeg vet ikke hvor lav IQ man eventuelt må ha for å ikke forstå at “barna representerer samfunnets fremtid” fordi det virker jo ellers ganske åpenbart. Jeg mener, hvem eksakt kommer til å være her og ta hånd om ting femti år senere? Ihvertfall ikke de som per i dag befinner seg i den gylne alderen når man er på eller svært nær sin personlige karrièretopp. Generelt sett mellom 40 og 60, gi og ta noen år i begge ender. Man har aldri vært og kommer aldri igjen til å bli så mektig som da. Man skjønner hvordan verden virker og man er fortsatt full av lysten til å gjøre ting. Før man nådde den gylne alderen var man for dum og “hormonstyrt” til å håndtere makt, men nå har man utviklet seg til å bli en av de hypervoksne, som føler ansvar ikke bare for barna men for de andre voksne også. Alle vet hvordan dette virker. En far er en stor og respektinngytende “høvdingfigur” i småbarnets liv, men en bestefar er nesten som en trollmann. Hans makt er av en helt annen verden. Man forstår ikke engang hvordan “bestefarsmakten” virker godt nok til å utfordre den. Det virker som om de skjønner alt uten å være særlig interessert i noe — mens foreldrene på sin side har et mer “aktivt” og konfronterende opplegg hvor man ofte havner i konflikt over alle mulige slags dusteregler som – uten saklig grunn, slik barnet ser det – står i veien for den frie livsutfoldelsen.

Det finnes ingen stor enighet om hvor grensen går mellom beskyttelse og “overbeskyttelse”, som i praksis er et urimelig tvangsregime, selv om det eventuelt er fundamentert i hva vedkommende voksenperson anser å være “sunne forholdsregler”. Et hvilket som helst “regime” i hjemmet som fremmedgjør barna fra sine jevnaldrende klassekamerater på skolen og så videre, virker bare mot sin hensikt. Man beskytter jo strengt tatt ikke barna hvis man gjør dem sosialt funksjonshemmede. Ingen liker å være den som har “snåle foreldre” til en sånn grad at man ikke kan ta med seg noen hjem uten at det blir noen slags skandale utav det — men på den annen side er alle barn i skolealder så inneforståtte med at sånt finnes at de ikke stiller noen spørsmål til de som er vage og unnvikende i forhold til å snakke om foreldrene sine. Det er noe der, men de vil ikke snakke om det. Hva skal man tenke? Sannsynligvis er foreldrene deres “kjipe”. Det er hva de typisk tenker, uten å spesifisere dette nærmere. Det finnes jo så mange kjipe voksne. Det beste er å bare styre unna dem. Imidlertid er jo ikke det aktuelt hvis de er foreldrene dine. Da må du bare gå hjem og ta det som det kommer. Saken er at mens det normale i Norge uten tvil er å ha en “okei nok” barndom – under styring av foreldre som ofte er irriterende men ikke alltid fullstendig håpløse – så finnes det et antall barn som vokser opp under ustabile, ofte direkte fysisk utrygge forhold. Sånt setter jo sitt preg på folk senere, selv om det er høyst individuelt hva slags “psykologiske senskader” – om noen – det typisk trekker med seg. Angst er vel noe av det mest forutsigbare. Man har jo blitt trent opp til å være skvetten, skeptisk overfor fremmedfolk og så videre. Sinne er også noe man bør forvente å finne. De det gjelder vet jo at de “kunne ha hatt” en helt annen slags barndom, med bare en liten smule mer “flaks i livets lotteri”.

Som alle vet jobber Barnevernet – ihvertfall ifølge sin formålsparagraf – ut ifra “hensynet til barnets beste”, særlig med tanke på slike vilkår som “sosial stabilitet” i løpet av sine mest sårbare oppvekstår. “Foreldrenes rettigheter” er i utgangspunktet ikke Barnevernets bord. De har jo i prinsippet ingen “rettigheter” hvis de ikke også lever opp til en viss standard med sine “plikter”. Hvor vanskelig kan det være å forstå? Åpenbart vanskelig nok til at dette er et felt som er preget av mye konflikt og mange opprørte følelser. Det finnes en viss enighet ute blant folk om at “ikke alle egner seg like godt til å være foreldre” men det er lite klarhet rundt detaljer og grenseverdier. Når eksakt blir det så galt at myndighetene er nødt til å gripe inn og “overstyre” situasjonen? Det er jo et svært alvorlig tiltak som har store ringvirkninger for mange mennesker så man bør helst ikke ta feil verken i form av “for lite” eller “for mye” i slike saker. I prinsippet har de det samme problemet som foreldrene til enhver tid står overfor: Hvor mye beskyttelse er “nok” beskyttelse? (I relasjon til for lite eller for mye.) Barn kan vel generelt betegnes som “entusiastiske amatører” i livet. Naturlig atferd for dem er å “utforske” ting, ikke minst grensene for hva de har lov til. Hva er det som befinner seg på den andre siden av gjerdet? Jeg vet ikke om folk noensinne slutter å tenke sånn, men for barn føles det som en “nødvendighet” å spionere på det de tror er “den voksne verden” fordi de vet at de snart selv havner i denne kategorien. Sånn er livets gang, noe alle innser svært tidlig: Vi er ikke “annerledes” av natur enn de voksne. Bare små. En vakker dag blir vi akkurat som dem. Du vet. Voksne individer med voksne problemer. Men hva er egentlig “voksne problemer”? Dette er mye omdiskutert blant barn. Ganske ville teorier forekommer. Jeg har ikke selv noen detaljkunnskap om hvordan Barnevernet jobber, men jeg vil anta at de er like opptatt av hva barna kan komme til å se som hva de kan komme til å “kjenne på kroppen” i form av mer klassisk “mishandling”. Det er jo en ikke uvesentlig del av den sunne fornuft at man skjermer barna sine mot alt som har å gjøre med sitt eget forhold til sex and drugs and rock’n’roll egentlig helt til de er langt inni førtiårene — eller sagt på en annen måte: Dette bør aldri bli et tema. “Foreldre på fylla” er rett og slett et saklig “varsel” til Barnevernet selv om det skjer bare èn gang, så ikke desto mer når vi snakker om et etablert handlingsmønster som over tid eksponerer mindreårige for rusgifter – med alle sine menneskelige konsekvenser både på kort og lang sikt – som “noe normalt” i den sosiale kretsen sin.

Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt dette, men nå sier jeg det igjen: Barna dine er strengt tatt ikke dine barn, bare ditt ansvar. Ellers tilhører de seg selv på alle måter. De er sine egne individer som har sin egen unike skjebne, for det meste foran seg. De er gjester hos deg – mer eller mindre brysomme sånne – så lenge de er små og behøver beskyttelse, men senere er det meningen at de selv skal ta styringen over sitt eget opplegg her i livet, hva nå enn dette måtte være. Det vet man aldri. Som foreldre kan man selvsagt ønske både det ene og det andre, men man kan ikke på noen meningsfull måte bestemme hva ens eget avkom skal bli og gjøre i dette livet. De som forsøker ender som regel med å angre på det senere. Man er jo ikke så mye “direktør” for denne operasjonen som man er “turistguide”. Man kan peke og forklare om sånt man selv synes er interessant, men man kan ikke forhindre “turistene” fra å vandre avsted på egen hånd, på måter man ikke hadde planlagt på forhånd. Og hva skal man gjøre etter man har sagt at hei, ruta går denne veien men de likevel bare blir stående og betrakte noe helt annet på eget initiativ? Sånn er foreldrenes dilemma. De vet hva de selv vet, men de har for det meste ingen idè om hva barna deres vet og ikke vet, bare om hva de forteller dem — som ikke nødvendigvis er sant. De må da vurdere om det finnes noen saklig grunn til at deres egne barn skal sette dem under et regime av “informasjonskontroll”. Ofte har de sine årsaker. Kanskje har man tidligere vist liten interesse for “hvem de egentlig er” til fordel for “hvilke standarder som gjelder innenfor denne familien” og andre slike ting som kan oppleves som urimelige begrensninger på egen handlefrihet, ihvertfall sammenlignet med sine jevnaldrende. Balansegangen er ikke enkel for noen – jeg mener, barn stiller jo faktisk ofte mange urimelige krav som man er nødt til å nekte dem – men den er ekstra vanskelig for typisk “sta” individer, som er vant til å “få det slik de vil ha det” — noe som aldri er aktuelt i sammenheng med barneoppdragelse. Til sist blir det jo uansett som “barnet” vil, om de så må langt opp i tredveårene før de utvikler “voksen selvstendighet”.

Gnostisismens opprinnelse er fremdeles uklar, selv om det synes klart at den går tilbake til førkristen tid. Muligens vokste den frem etter Aleksander den stores invasjon i Egypt og Midtøsten. Gnostisismen videreutviklet stoff fra jødiske, kristne og iranske (zoroastriske) kilder, som ble knyttet sammen ved hjelp av gresk tenkning som orfisme, platonisme, Aristoteles’ naturtanker og senere fremfor alt nyplatonismen. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så vidt meg bekjent finnes det ingen seriøs epistemolog som har budt opp gnostisismen til en dans rundt hva slags kunnskap gnosis er, i objektiv og subjektiv forstand. Sikker viten rundt religiøse spørsmål regnes jo typisk som ganske tvilsom vare, sannsynligvis handler det om “sterk ideologisk overbevisning” av det slaget som man finner hos fanatikere. En mer moderat men fortsatt religiøs person vil kanskje si noe sånt som at “troen er en utfordring hver dag” og henvise til hvor vanskelig det er “å leve riktig” men det er ytterst sjeldent de hevder at de vet noe om guddommelige affærer. Nøkkelordet er jo tro. Eller mer presist, “et liv i troen” — og det virker som om de typisk oppfatter det som en “oppgave” som kan utføres mer eller mindre bra, når man intervjuer ymse former for religiøse mennesker om hva troen deres betyr i praksis. Eller som filosofer vil si: Det koker ned til et spørsmål om etikk.

Tankepolitiet er en semi-realistisk konstruksjon, i den forstand at det finnes en viss interesse for å vokte både sine egne og andres tanker slik de fremkommer i skrift og tale, men vi har ingen formell institusjon – ihvertfall ikke her i Norge – som jobber hver dag med å kartlegge og overvåke hva slags “tanker” som beveger seg rundt i befolkningen og hva de motiverer folk til å gjøre. Etterretningens oppgave er jo å følge med på trusler spesifikt, ikke å til enhver tid sitte med et klart bilde av “hvordan folk tenker” og ikke minst “hvor de har dem” i fall det vil bli nødvendig å innhente dem til avhør eller noe. Selv om det sikkert er mulig å skape den typen “overvåkningssamfunn” så finnes det liten politisk vilje til dette i Norge. En intuitiv følelse for hva man taper målt opp mot hva man vinner er “sunn fornuft” nok for de fleste, uten at det er behov for å bygge noen uinntagelig intellektuell borg rundt frihetsprinsippet og den typen ting. På norsk brukes ordet tankepolitiet nesten litt som man i USA bruker konseptet “the man” – forkortelse for management, altså “ledelsen” – som henvisning til en form for – ofte privat – kulturelt trykk, eller sett med “krav til atferd”, som beveger seg ut over det juridiske. Du kan også kalle det “politisk korrekthet” om du vil.

For min egen del vil jeg si at folk blir “interessante” når de begynner med våpentrening og den typen ting. Du vet. Overlevelse i villmark og det ene med det andre. Dette kan være symptomer på romantiske fantasier om “motstandskamp” i tilfelle samfunnskollaps og så videre. Men det kan også være fullstendig harmløse eksekursjoner uti vår hage, så å si – under henvisning til en legendarisk humorserie – av en godt kjent “norsk” type. Forskjellen består ofte i om man har med seg våpen og øver på skarpskytteri og/eller geriljataktikk. Heimevernet er egentlig litt samme idèen, bare at de er jo under offentlig kontroll, mens disse andre utgjør et “privat initiativ” som teknisk sett har stilt seg i en konkurranseposisjon i forhold til statens voldsmonopol — noe som selvsagt er et typisk sikkerhetsproblem. Det er derfor ikke troverdig når ymse slags militante grupper – og de som “vanker sammen med dem” – skylder på “tankepolitiet” når de settes under overvåkning. At man viser sympatier for “høyreradikalt tankegods” er mer enn nok. Vi har et episk dundertonn med historisk bevismateriale for at disse løslig sammensatte gruppene av individer representerer en “varm” terrortrussel, både i spontant individuell og mer organisert forstand. De må derfor godta det som “the cost of doing business” at de havner på diverse “lister over navn” når de av egen fri vilje har engasjert seg politisk til fordel for det postmoderne alternativhøyre på nettet og ellers. Av bisarre årsaker – en vanhellig blanding av mystisk, komisk og sterkt bekymringsverdig – har Donald Trump seilt opp som noen slags Jeanne d’Arc i front av denne åsgårdsreia av evneveike troll, og i kveld – altså relativt sett, med tidsforskjeller, det som for USA er “i kveld” – skal det være fjernsynsdebatt mellom presidentkandidatene. Hvordan det kommer til å forløpe er det sannsynligvis smart å ikke prøve å forutsi. I morgen tidlig vet vi svaret.

Corium er hva vi kaller den gøgga som oppstår etter en kjernefysisk nedsmeltning som for eksempel den i Tsjernobyl i 1986, og man kan trygt kalle stoffet dødelig farlig, både fordi det er radioaktivt og fordi det er giftig. Ellers oppfører det seg litt som lava. Corium renner sakte nedover, helt til det møter noen slags fast grunn, som er årsaken til at det ligger en ting i kjelleren under det gamle kraftverket i Ukraina som tar livet av folk i løpet av få minutter selv førti år senere. Denne tingen – de kaller det elefantfoten – er nødt til å bli hvor den er i mange hundre tusen år før den mister mesteparten av sitt skadepotensiale. Sånn sett har den tidligere reaktoren som de har tildekket med noe de kaller “sarkofagen” blitt gravstedet til en demon. Ingen vil overleve det dersom de tar seg inn dit og berører “elefantfoten”. Men nok om det. Spørsmålet vi skal frem til er om mennesker – med vilje eller på andre måter – noensinne har laget et mer “eksotisk stoff” enn corium. Jeg mener, de gjør selvsagt bisarre ting i laboratorier – og gudene vet hva vi skal kalle det “partikkelregnet” de lager når de kræsjer protoner i nær lysets hastighet nede i Sveits – men alt dette er “kortvarige” ting som skjer i relativt ordnede former. Corium er utenfor vår kontroll. Vi kan ikke “gjøre noe” med stoffet – ihvertfall ikke på noen måte som er kjent og forstått nå i dag – annet enn å dekke det til med så sterke og permanente midler som vi har. Eller feie møkka under teppet om du vil. Bare sørg for at teppet er veldig solid.

Problemet med “det jordiske” er at det lukter så sterkt av “det menneskelige”. Vi kaller dette den antropocene tidsalder fordi mennesket er for tiden den dominante “geologiske” kraften på jordoverflaten, i den forstand at det er vi som bestemmer hvilke arter som skal leve og hvilke som skal dø ut, både gjennom våre bevisste programmer for “utbygging” og denslags, og våre mindre bevisste ugjerninger i form av såvel mekanisk forsøpling – av typen plast – og utslipp av klimagasser. Eller vent litt nå … jeg glemte selvsagt å ta med giftstoffer. Du vet. Sånt som sorterer under den kjemiske kategorien av problemer. De som vi har fordi sånne som på sedvanlig entusiastisk vis går inn for å tjene mest mulig penger kun tar hensyn til lovens bokstav når de vurderer hva slags “midler” de skal bruke. Er dette stoffet forbudt? Nei? Men da er det også lovlig, er det ikke? Riktignok bare helt til noen klarer å påvise en empirisk sammenheng mellom bruk av stoffet og et sett med medisinsk problematiske symptomer. Da blir det forbudt. Men i mellomtiden går det jo an å tjene gode penger på affæren, før man til sist dumper hele restopplaget av mannskit i Afrika, eller noe, og starter opp produksjon av noe nytt istedet. Når man konsekvent tenker “penger først” vil man oppleve de som tenker “sikkerhet først” som en unødig fordyrelse av “den gode hensikt”. Hva skal man med alle disse tidkrevende og omstendelige prosedyrene? Alt har jo gått bra så langt. Hvorfor så skeptisk? Herregud mann, vær nå litt positiv. Den som intet våger intet vinner, og det ene med det andre. Stå på. Snart skal jo kvartalsregnskapet gjøres opp.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da er det bedre å ta den kosmiske innfallsvinkelen og se på hva slags “eksotiske stoffer” naturen selv fremstiller. Selv føler jeg meg bare helt sikker på hva jeg driver med når jeg skal blande sement og lage en mur. Det vil sannsynligvis ikke fungere bra med bind for øynene, men jeg behøver ikke å “tenke” mens jeg jobber heller. Det går på autopilot. Jeg er svært rutinert med akkurat dette. Selvsagt kan jeg godt forklare – med ord og teoretiske begreper – detaljene i hva jeg gjør og hvorfor; fysikken, kjemien og hele bøtteballetten, men dette er strengt tatt ikke noe man behøver å vite for å være en dugelig murer. Vi kaller det jo håndverk fordi det er verk som utføres med hånden, opplagt nok, selv om også andre kroppsdeler er mer eller mindre engasjert i prosessen – mest i diverse “støttefunksjoner” – og det finnes ingen andre måter å trene opp “håndlaget” enn øvelse, øvelse og enda mer øvelse. Talent hjelper selvsagt, men det betyr ingenting hvis man ikke også trener på det man har talent for. Jeg sier dette fordi det er vanlig innenfor håndverksfagene å bare avfeie “gode idèer” som en typisk lærling kan komme med på en veldig brysk og autoritær måte. Det bare er sånn. Selv husker jeg for eksempel en fyr som skulle lære å spekke fuger i en natursteinsmur, så jeg pekte og forklarte i forhold til “en passende mengde mørtel” på en murerskje, som man siden “dytter” litt etter litt inn i sprekkene mellom steinene – ved hjelp av en “spekkeskje” som man holder i den andre hånden – inntil fugene fremstår som “fylt” og man kan gå over til neste trinn av oppgaven, som er å glatte dem til med en passe bred “fugeskje”, eventuelt en fuktig børste, kanskje til og med svamp. Det kommer an på hva som passer der og da, men gangen i det hele har stort sett vært den samme i ti tusen år. Alt som kan prøves har vært prøvd. Det finnes ingen bedre måte å fuge en natursteinsmur enn den jeg nettopp beskrev. Imidlertid opplever man med noe regelmessighet at ferskinger i faget påstår det er bedre å bruke bare hendene – altså at de helt sløyfer håndverktøyet – til å hente opp mørtel fra bøtta og stappe den inni sprekkene. Hva kan jeg si? Lykke til. Saken er at sement er sterkt etsende – alkalisk – og det spiser hull i huden på fingertuppene uten at man engang merker hva som skjer, med mindre man bruker absolutt helt tette gummihansker, som er noe jævelskap å ha på seg lenge om gangen. Enden på visa blir uansett at folk må bare lære seg å bruke verktøyet riktig hvis de har tenkt å “bli noe” innenfor et fag, og det gjelder alle fag. Vi bruker generelt ordet “kunstnere” om de som sprenger rammene, eksperimenterer med “nye ting”, og det ene med det andre.

Jeg sverger på at jeg snart skal forlate jorda og bli kosmisk, men først skal jeg bare si noe om byggkjemi. Jeg har jo jobbet litt sånn her og der innenfor “bygg og anleggsverdenen” både for meg selv og som ansatt – eller “engasjert” – hos andre. Dessuten er jeg som jeg er. Jeg husker ting, selv om jeg bare har hørt dem èn gang. Selvsagt ikke alt like sterkt – trivialiteter kommer og går hele tiden – men “informasjon” som har med fag og andre viktige saker å gjøre har “kommet for å bli”. Jeg glemmer ikke det jeg har lært — og jeg har egentlig aldri skjønt hvordan dette med “dårlig hukommelse” egentlig virker. Jeg tror det begynner med “mangelfull tilstedeværelse” i utgangspunktet, eller altså at folk “halvsover” mye av tiden om du vil. Det virker jo rimelig at man ikke kommer til å huske ting hvis man er ukonsentrert mens man lærer om dem. Uansett, for de fleste “byggkjemiske” produkters vedkommende – særlig de som mureren bruker – finnes det en lang og ganske detaljert “bruksanvisning” på pakken, inkludert en mengde ting man anbefales sterkt å ikke gjøre. Men tror du folk typisk leser “det som står i pakningsvedlegget”? Ikke faen. Ikke hvis de kan slippe — og det kan de jo. Grovt sett er det sånn uvaner etablerer seg. Folk synes at de er smarte men så erfarer de senere at dette ikke var korrekt. Snarere tvert imot. Det virker litt poengløst å presentere en lang liste over sakstilfeller innenfor kategorien “misbruk av byggkjemi” – de fleste har uansett ikke noe forhold til disse tingene – men la oss si at jeg har mine gode grunner for å nekte å bo i noen bolig som er yngre enn minst hundre år. Kanskje har nyere tids håndverkere gjort ting riktig, kanskje har de ikke. Jeg har uansett ikke tenkt å være den laboratorierotta som varsler fra om en miljøgift er kreftfremkallende, hormonforstyrrende, eller hva slags mannskit det enn måtte være. Herregud så mye evneveikt som foregår på bygg — men ingen ønsker å høre noe om dette, mer enn de ønsker å høre noe om hva som skjer med kjøttet på sin vei til kjøledisken i supermarkedet. Du vet. “Det man ikke vet har man ikke vondt av” og den typen gamle ordtak som hyller uvitenhetens glorie, om enn muligens på smått ironisk vis. Det sies at mennesker behøver illusjonene sine for å i det hele tatt ha noe håp om å kunne “leve lykkelig” i denne verden. Jeg vet ikke om det er sant, men noen føler det opplagt slik. Sånn som han der ene i filmen The Matrix som heller ville “leve i programmet” enn å konfrontere virkelighetens mindre komfortable egenskaper. Det finnes mange sånne. De vil ikke vite noe.

Nå snur vi oss til fenomenet gravitasjon. Den mest familiære – i den forstand at vi “kjenner det på kroppen” – men samtidig den dårligst forståtte av de fire grunnleggende krefter innenfor fysikken. Før Newton hadde man vel bare et assortert utvalg “mystiske” tanker om hva som forårsaker at ting “faller” og så videre, men han påviste ganske korrekt at den samme kraften som får epler til å falle nedover fra treet er også grunnen til at jorda beveger seg rundt sola. Senere kom Einstein og stilte spørsmål ved om gravitasjon er så mye en “kraft” som det er en “retning” i tid og rom. Svaret er – i dette øyeblikk – at den som klarer å komme opp med en enkel, elegant og “aha-opplagt” måte å koble gravitasjonskraften sammen med “standardmodellen for partikkelfysikk” vil få Nobelprisen. Helt fette sikkert. Det finnes ingenting som er mer “fundamentalt” enn dette, fordi det er noe galt et sted i fysikken. Det er noe vi overser. Noe vi ikke begriper. Og det har med gravitasjon å gjøre. Lenge før noen faktisk hadde observert noe svart hull der ute i stjernedypet hadde fenomenet blitt forutsagt. Einsteins matematikk ledet i den retningen: Hvis man samler nok masse på ett sted vil gravitasjonen “overmanne” alle de andre kreftene og “suge” hele mannskiten ned til noe slags “ingenting” i form av en singularitet — som vanligvis er et tegn på at man har gjort noe galt et sted med matematikken sin, fordi “uendeligheter” i noen retning forekommer jo ikke i naturen. Det bare ser sånn ut fra vårt begrensede perspektiv. Generelt sett så vil folk som er trent i faget fysikk – enten de er rene teoretikere eller de driver med eksperimenter – se like dumt på en “sivilist” som synes de har en god idè som mureren når han der tosken står og sier at han kan jo bruke bare hendene. Hvorfor meg? tenker de da. Porque Madonna? “Noen” må jo fortelle dem at de er evneveike. De vet ikke hva de prater om. Hvorfor tror folk at en lys idè som “plutselig kom til dem” nødvendigvis må være en smart idè bare fordi den ser sånn ut fra deres – begrensede – perspektiv? Det som generelt regnes som “smart” er å ta med i betraktningen at det finnes mye som man ikke vet at man ikke vet.

Jeg visste for eksempel ikke at en kilonova er den “kosmiske hendelsen” – vi kan godt kalle det en åndssvakt stor eksplosjon – som inntreffer når to nøytronstjerner kolliderer og danner et svart hull. Som alle vet er det stjernenes størrelse som avgjør hvordan de vil ende til slutt. Vår egen sol vil for eksempel bare brenne opp og bli til en “hvit dverg” om noen milliarder år. Hvis vi hopper opp et hakk kommer vi til en størrelsesorden som danner nøtronstjerner, mens den neste over der igjen danner en supernova som deretter former et svart hull. Et eksempel på den sistnevnte klassen er Betelgeuse, også kjent som Orions ene skulder. Den kan gå av når som helst, men den kan også bare henge der i enda en million år. Uansett, de kaller det stoffet som nøytronstjerner er laget av nøytronium og det er uten tvil det snåleste av alle “eksotiske stoffer” vi vet om. For det første er det så tungt som noe stoff overhodet kan få blitt før det kollapser til et svart hull. En typisk nøytronstjerne er femogtyve kilometer i diameter, men den har massen til omtrent åtte stjerner på størrelse med vår sol, og den kan spinne mange tusen ganger i sekundet. Som alle vet er jo atomer for det meste bare “tomrom”. Hvis atomkjernen er så stor som en tennisball og den befinner seg i Oslo, så er elektronet bare et støvfnugg man knapt kan se med bare øyet og det befinner seg ved Hamar et sted. Det som skjer i nøytronstjerner er at denne avstanden blir skviset ned til null av gravitasjonskreftene, slik at elektronet entrer kjernen og danner “nøytronium”. Dermed krymper alt “fast stoff” så langt som det er tillatt før det “bare forsvinner” — eller gud vet hva som foregår innenfor “horisonten” av et svart hull. Det er jo ganske “krevende” å se det for seg i fantasien.

Før om årene pleide jeg å gå rundt og si at “stoffet som menneskekroppen er laget av har i gjennomsnitt passert gjennom to supernovaer før det ble brukt til biologiske formål her på jorda” men dette er altså ikke korrekt. Kilonovaer spiller en minst like stor rolle. Du vet. Det blaffer og smeller både her og der til enhver tid, som en slags kosmisk nyttårsaften i jævlig sakte film, og dette etterlater seg ikke bare svarte hull og nøytronstjerner, det produserer også gigantiske mengder “støv”. Saken er at ettersom galaksen roterer så dukker det stadig opp “støvskyer” som lokale stjernesystemer – inkludert vårt eget – passerer gjennom og slik blir “saltet” av. Stoffene som ble produsert av lokale novaer; enten de er kilo, super eller noe annet, havner gjennom denne mekanismen etterhvert på planeter lik vår egen, hvor de danner grunnlaget for den komplekse kjemiske dansen vi kaller liv. Ganske fascinerende opplegg, egentlig. Men behøver man strengt tatt å vite noe om sånt? De fleste damer man møter vil jo helst sitte og snakke om kryptovaluta hele kvelden lang. Eller hva vet jeg? Det er lenge siden jeg var på “date”. De har sikkert forandret alle reglene siden jeg opplevde det som viktig å engasjere meg i “parringsritualer”. Intet av det som pleide å imponere meg den gangen gjør noe som helst slags inntrykk på meg nå. Det er bare svakt irriterende når noen “prøver seg”. Uansett hva de har å selge så er jeg jo uinteressert. Jeg hører om menn på min egen alder som starter forhold med unge jenter i tyveårene – fordi de er så “sexy” eller noe – men sånt frister meg ærlig talt ikke mer enn å ha sex med en sau, selv om det også “teknisk sett” er noe som går an. Herregud. Hvordan fungerer det i praksis? Jeg bør kanskje ikke “dømme” men generasjonskløft er ikke et ord som har oppstått helt uten grunn. Det tar lang tid å bli sofistikert, artikulert og “verdensvant” nok til at jeg anser deg som en “likeverdig partner” i noe henseende, enten vi snakker om forretninger eller kjærlighetslivet. Sorry. Sånn er det bare. Jeg har ikke den typen legning som kreves for å ha “mange seksualpartnere, de fleste av dem anonyme og tilfeldige” eller engang leve i “flere faste forhold” samtidig. Noen synes sikkert jeg er “prippen” men jeg avviser ikke alternative løsninger fordi jeg aldri har prøvd dem, men fordi jeg har blitt så gammel at jeg er ferdig med å “eksperimentere”. Jeg har funnet “min” greie. Hva andre har funnet – eller ikke funnet – raker ikke meg.

Macbeth (engelsk originaltittel: The Tragedy of Macbeth) er et tragisk drama av William Shakespeare, antatt første gang framført i 1606. Stykket dramatiserer de skadelige fysiske og psykologiske effektene av de politiske ambisjonene til de som søkte makt for sin egen del. Av alle de skuespill som Shakespeare skrev under styret til kong Jakob I, konge av både Skottland og England, som var beskytter av Shakespeares skuespillerselskap, er det Macbeth som klarest reflekterte dramatikerens forhold til sin konge. Det ble utgitt første gang i First Folio i 1623, muligens fra skuespillernes dreiebok, og det er hans korteste tragedie.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tror ikke de som tvangsforer skolebarn med litterære storverk de har dårlige forutsetninger for å forstå egentlig tjener litteraturens sak, i den grad noe slikt finnes. Shakespeare er kanskje ikke blant de mest aktuelle i et norsk pensum, men Ibsen er jo også blant de største verdensnavnene innenfor tradisjonelt teater og han er heller ikke blant de forfattere som er filosofisk enklest å forholde seg til for de som har liten eller ingen selvstendig livserfaring. Man ender med den typen tjenester som bjørnen tilbyr. Folk blir jo for fanden gjort “allergiske” mot all serløs litteratur i etterkant av dette tvangsregimet. Man blir tidlig påført det inntrykk at det finnes en “pliktmessig” verden av kunst som eliten har satt sammen for å feire sin egen intellektuelle overlegenhet, og som står i motsetning til mer lystpregede kunstopplevelser som revy, satire og annet som er designet for å være mer morsomt enn “tankevekkende”. Eller lavkulturen, om du vil.

Ikke minst gjelder dette i musikkens verden, hvor selve begrepet “populærmusikk” – som vi nå stort sett bare kaller pop – er like sterkt hatet fra alle retninger, som om det å lage “glade sanger” – eller deres motsetning – på en likefrem måte i seg selv er noe mistenkelig. Selv har jeg – etter min mening åpenbart – ikke noe imot “flinke instrumentalister” som gjør greia si. Som alle vet pleier jeg å henge på en sang til slutt i bloggpostene og de som spiller dem er ofte både ganske “snirklete” og “skamløst flinke” i fremføringen sin, mens andre ganger kommer det kanskje noe tradisjonelt tregreps råkkenråll. Til og med disco. Jeg eier ikke skam sånn sett. Det har jeg forsåvidt aldri gjort. Hvis jeg liker en smak, lyd, lukt, følelse eller “synshildring” så liker jeg det. Hvis ikke, ikke. Ferdig diskutert. Jeg bruker ikke intellektet til å orientere meg i slike saker. Eventuelt så kan jeg prøve å “analysere” hva et kunstprodukt består av og hvordan det er laget, eller kanskje noe om forholdet mellom betrakteren og det betraktede, samt den typen ting forøvrig, men dette vedkommer strengt tatt ikke mine egne følelser om saken. Det finnes slik sett mye jeg anerkjenner som “interessant” selv om jeg personlig ikke synes noe særlig om det.

Jeg vil karakterisere den følelsen jeg satt igjen med etter å ha sett Macbeth for første gang – på engelsk – som “lamslått imponert”. Dette er ikke småsaker. Jeg mener, jeg vet ikke hvem William Shakespeare “egentlig” var – selv om jeg (som så mange andre) føler noe vagt om at Edward DeVere kanskje virker som den mest sannsynlige kandidaten – men jeg kan si med stor sikkerhet at den som diktet opp denne affæren visste en ting eller to om menneskelig psykologi. Starten på stykket – med de tre heksene og “spådommen” deres – er genial. Man skjønner allerede da at dette ikke kommer til å ende bra. Og verre skal det bli — men poenget her er ikke å si noe om hvem Shakespeare var – og ikke var – eller engang å si noe om selve teaterstykket Macbeth. Istedet skal jeg si noe om “dikterens sannhet” med utgangspunkt i det faktum at Macbethad Mac Findlaech var en ekte historisk person, konge i Skottland mellom 1040-1057, men likhetene stanser der. Noen påstår at karakteren Karl Hundason i Orkneyinga Saga – fiende av Torfinn Sigurdsson – er identisk med Macbeth, men dette kan verken bevises eller motbevises ved det nåværende tidspunkt. Imidlertid gir det et interessant bakgrunnslys til det at Macbeth, i stykket hans Shakespeare, møter de tre heksene når han er på vei hjem etter å ha konfrontert en norsk angrepsstyrke. Ellers er det å si at den historiske Macbeth var kjent som den røde kongen fordi han hadde langt, flammende rødt hår, ikke fordi han var så blodtørstig, og han huskes som en etter måten god konge i hva som bare kan karakteriseres som “interessante tider” preget av stadige voldelige skifter av maktposisjoner i det som teknisk sett ennå ikke het Skottland, men la oss ikke være pedantiske. Det var i dette området.

Hva har Shakespeare til felles med Homer? Begge skrev om begivenheter som skjedde fem hundre år før deres egen levetid. Dessuten har begge “omstridt identitet” men det skal vi som sagt ikke gå inn i. Det mer interessante spørsmålet er jo om begge også var diktere, i den forstand at de både fant opp ting og “pyntet på fakta” for å få historiens format til å passe til et moralsk budskap som er bygget inn i tekstens handlingsforløp, karakterenes utvikling og så videre. Shakespeares Macbeth – jeg vil karakterisere stykket som “et psykologisk drama”, om ikke en thriller – befinner seg et godt stykke unna det historisk korrekte, men så prøver han heller ikke å fortelle en sann historie om ting som faktisk har skjedd i virkeligheten, men å belyse hva som foregår inni en person som bare strekker seg etter “makten” og lar alle andre hensyn fare. Til støtte i dette formålet “lånte” Shakespeare en historisk skikkelse som ingen uansett visste noe om ved den tiden (det antas at stykket ble oppført første gang i 1606), men England hadde nettopp – som nevnt i sitatet ovenfor – fått en skotsk konge etter at den ekstremt langtidsregjerende – og geskjeftige – Elizabeth I Tudor døde i 1603, uten å etterlate seg noen legitim arving til tronen. Det var litt drama og intriger rundt hvem som skulle etterfølge henne, men de som støttet huset Stuart vant som kjent frem. Det er et litt meningsløst spørsmål om Shakespeare var “politisk”. Er mennesker politiske dyr? De moralske dilemmaene som preger “høye stillinger” er i prinsippet de samme som de alltid har vært. Hvis man toner ned trolldommen og de morderiske aspektene så kan Macbeth fungere også som en moralfortelling om konkurranseforhold i en moderne bedrift eller offentlig etat. Det å “dolke hverandre i ryggen” er jo noe som ambisiøse mennesker gjør til stadighet, dersom dette fremmer deres egen posisjon i konkurransen, uansett hvor mye “best friends forever” de må ha vært ved et tidligere tidspunkt. Sånn sett er det mange som har overgått Shakespeake når det gjelder bare det å pønske ut intrigant jævelskap – jeg er selv partisk i forhold til Patricia Highsmith og “The Talented Mr. Ripley” – men det er vanskelig å overgå den uhyggelige stemningen som preger hele forløpet i Macbeth, forutsatt at stykket blir fremført av et bra ensemble.