Brexit var en tabbe

Det skjer så mye i “nyhetsbildet” at jeg knapt rekker å fokusere blikket på ett sted før oppmerksomheten min blir dratt i retning av noe helt annet. Er det slik det føles å ha ADHD? Hvem vet. Lidelsen skal visstnok handle om at pasienten ikke har “filter” – eller eventuelt et kritisk sorteringssystem i mottaksapparatet for informasjon – slik at de ikke klarer å feste oppmerksomheten sin lenge nok til å konsentrere seg om temaer, oppgaver, mennesker og det ene med det andre. Det virker uansett som om flere folk enn før i verden er rammet av et utvalg stadig mer eksotiske sinnslidelser nå om dagen, men at jeg oppfatter det slik behøver jo ikke å bety at dette er de faktiske forhold. Det kan hende jeg misforstår noe. Du vet. Sånn som man gjør oftere enn man liker å innrømme. Det beste er jo å ha rett og spankulere stolt rundt som en av de få som virkelig fatter hva det handler om. Det hadde vært noe. Nesten like bra som å være rik.

Britene har visstnok oppdaget at Brexit var en dårlig idè. Jassågitt? Du sier ikke det. Herregud. Det var ikke det verste politiske selvmordet som skjedde i året 2016, men det er definitivt med blant de ti på topp. Det interessante spørsmålet er selvsagt hvorfor britene stemte for å melde seg ut av EU. Vi peker på det norske ordet sjølråderett som typisk blir brukt av de evneveike fjolsene på nei-siden her i Norge, akkurat som om de noensinne har kunnet rå over noe som helst. Det er bare fantasier og vrangforestillinger. Lik hvordan et individ kan lalle seg inn i en idè om at de kontrollerer tingene rundt seg. De eneste som tjener på en fragmentering av folkeslagene er de samme som bruker taktikken “splitt og hersk” til å føkke opp alle andre til fordel for seg selv, gi og ta noen av “sine nærmeste”. Sånne som liker å ha albuerom, fordi det er jo aktuelt for dem å bruke både albuer og alt annet som vokser på kroppen til å trenge seg frem i flokken og ta for seg av de beste kakestykkene som er tilgjengelig akkurat der og da. Elementært, min kjære doktor Watson.

På det mest grunnleggende samfunnsnivået er det noen som ser konkurranse mens andre ser samarbeid. Dette er i grunnen hva hele skillet mellom de såkalte fraksjonene innenfor populærpolitikken handler om. De til høyre orienterer seg mot en verden preget av konkurranse mens de til venstre jobber for å skape en tilstand av samarbeid. Ganske funny egentlig, for å si det på engelsk. Nesten alt folk gjør av “politiske årsaker” lar seg spore tilbake til elementærprinsippene, men bildet er selvsagt komplekst, fordi sånn fungerer jo den metafysiske mekanikken: Du kompliserer sånt som du ønsker å kontrollere mens du forenkler sånt som du ønsker å forstå. Det er derfor det er bent frem fette umulig å forstå hva finanssektoren driver med. Opplegget er innviklet til en sånn grad at det kreves ti års utdannelse bare for å lære alle de spesielle ordene som brukes til å beskrive den massive labyrinten de har bygget opp rundt pengesystemet. For noe jævla jåss. Kan grådighet bortforklares? Det spørs hva du ønsker å tro på. Nå om dagen kan alle observere at greia de kaller kunstig intelligens er i ferd med å kollapse og ramle rett på trynet i et basseng av mannskit. Ikke et sekund for tidlig spør du meg, men det er det jo ingen som gjør. Likevel svarer jeg, i påvente av spørsmålene.

 

Vi avslutter med denne trallen fra en blues-sanger som fortjener mer oppmerksomhet.

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 2075

2 thoughts on “Brexit var en tabbe”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top