Vi må begynne med litt språkakrobatikk. Ordet resignere kommer fra latin og betyr “åpning av noe forseglet”, men i den vanlige dagligtalen bruker vi begrepet resignasjon om å frivillig gi opp å streve med noe håpløst, eventuelt å slutte i en jobb. Du vet. Når vi resignerer overgir vi oss til hva enn skjebnen har på lager. (Det motsatte er insignere som selvsagt også kommer fra latin og betyr “å sette merke på noe”, eventuelt skrive under på en kontrakt og den typen ting.) Det vi skal ekspandere dette inn i er en kategori av mening som handler om substantivering, det vil si å transportere et verb over i ordklassen for substantiver. Slik kan vi snakke om resignanten (den som resignerer) og resignatet (det som blir resignert). Rent konkret tenker jeg på den gangen – for et års tid siden – da jeg konfronterte det fryktinngytende spanske byråkratiet for å registrere meg som “fastboende utlending” slik loven krever. Hvis jeg hadde hatt økonomiske muskler til det så ville jeg uten tvil ha engasjert en lokal advokat til å ta seg av denne affæren, men det koster typisk minst 2-3000 euro som jeg ikke med god samvittighet kan kaste ut av vinduet. Derfor ble det å gjøre jobben selv.
Hvorom allting er, jeg tenker at dersom du hyrer en advokat til å gjøre noe så må du sannsynligvis gi en fullmakt til å operere på dine vegne, som kan tolkes som et resignat. Du har gitt fra deg myndigheten til noen andre som skal gjøre denne jobben i stedet for at du gjør greiene selv. Du har resignert. Nå er det opp til de som har greie på slike saker å løse problemet ditt. Virker ikke det logisk da? Selv har jeg faktisk aldri engasjert en advokat så jeg vet strengt tatt ikke hvordan slikt foregår, men jeg kan jo fantasere. Hvilket bringer meg til den tanken at det er noe ligende som foregår når du stemmer i et politisk valg: Som resignant overfor det demokratiske systemet overfører du myndigheten din til noen som samler opp et stort antall lignende fullmakter, eller ihvertfall tilstrekkelig mange resignater til at de kan presentere denne samlingen foran kongen som så gir sitt samtykke til at du kan danne regjering og styre landet på vegne av både de som har stemt på deg og alle andre. Parlamentarisme i praksis, om du vil. Fordi det spiller jo ingen rolle hva slags fine idèer du måtte ha hvis folk ikke stemmer på deg. Så hva gjør du? Dette er på mange måter et “salgsproblem” hvor du er nødt til å komme med noen argumenter og fraser som er tilstrekkelig overbevisende til at folk resignerer.
Vi avslutter med en førførerisk gresk syngemann fra året 1973 som ber om stemmen din.
