Dyrevelferdsloven gir regler for hvordan dyr skal behandles. Loven slår fast at dyr har egenverdi (§ 3) og gir plikter til den som eier eller passer på dyr. Hvis man bryter reglene i loven kan det straffes med bot eller fengsel etter § 37. Strafferammen er vanligvis 1 år, men kan være inntil 3 år for grove saker. Typiske straffesaker om dyrevelferdskriminalitet gjelder vold, ulovlig avlivning eller å «hensette dyr i hjelpeløs tilstand».
(Lovdata.no)
Oppvekst på bondegård – ihvertfall i de såkalte gamle dager – vil sannsynligvis kverke ethvert tilløp til sentimentaltet om dyrehold. Det er liksom aldri noen tvil om at selveste grunntanken i menneskers forhold til dyr handler om utnyttelse, noe som forsåvidt gjenspeiles i det spanske språkets bruk av ordet explotación i denne sammenhengen. Det som skjer er at dyrene brukes på ymist vis og at menneskene eier dem, uten at det stilles noen seriøse spørsmål rundt hva dyrene selv eventuelt måtte ønske. Hvis du for eksempel ser på en kalv og tenker at du har lyst til å lage deg et par kalveskinnstøfler så ligger det jo i sakens natur at dyret må avlives før du kommer noen vei med dette arbeidet. Hvis du spiser kjøtt – som de fleste i Norge gjør – innebærer dette naturligvis at et antall dyr må drepes og skjæres opp til passende stykker for at du skal kunne få den maten du vil ha. Sånn er det med den saken. Det kan ikke bortforklares.
Den nåværende Dyrevelferdsloven trådte i kraft i 2010 og avløste da den tidligere Dyrevernloven fra 1974. Før dette fikk Norge, som et av de første land i verden, Dyrevernloven av 1935 — etter at Kriminalloven av 1842 for første gang nevnte spesifikt at “grov og ondskapsfull mishandling av kreaturer” var en straffbar handling. Tidligere lovverk – Christian Kvarts norske lov fra 1687, Gulatingsloven med flere – hadde enkelte bestemmelser som var vinklet mot å beskytte økonomiske interesser for eiere av dyr, men det var først i 1935 at det kom positivt vinklede krav om human behandling av husdyr. Så i 1965 kom den britiske Brambell-kommisjonens “fem friheter” som ble tatt opp i Dyrevernloven av 1974. Disse var i tur og orden frihet fra sult og tørst – at ethvert husdyr skal ha tilgang på tilstrekkelige mengder korrekt mat og rent vann – frihet fra fysisk ubehag – at dyrene skal ha adgang til vern mot elementene, egnede hvilesteder og så videre – frihet fra smerte, skade og sykdom – veterinæroppfølging, diagnostisering og riktig behandling innen rimelig tid – frihet fra angst og frykt – i praksis leveforhold som ikke medfører unødig stress og lidelse – og til sist frihet til å utføre naturlig atferd, som betyr egnet plass til å utføre artsnaturlig atferd i samvær med artsfrender.
Selv har jeg aldri forstått de som “etablerer et følelsesmessig forhold” til et dyr. Det fremstår som noe sykt, perverst og uhyggelig for meg når folk påtvinger fremmede skapninger sine menneskelige idiosynkrasier. Det er forholdsvis vanlig å se men altså noe jeg oppfatter som totalt forkastelig – til den samme grad som pedofile overgrep – og det kommer slik sett aldri til å bli aktuelt å omgås med sånne som driver med såkalte kjæledyr. Herregud, noe så ekkelt. Det mest komiske med dette er at disse overgriperne rett og slett ikke forstår at de gjør noe galt. De sier for eksempel slikt som at hunden deres er en del av familien, de er glad i dyret – kanskje til og med dyret “viser dem kjærlighet” – og den typen ting, mens de har konstruert en stor fantasi rundt hva som egentlig foregår: At de utnytter en dyrearts naturlige instinkter til å fylle diverse emosjonelle mangelsykdommer – altså psykiatriske diagnoser – som de selv lider under men aldri har mottatt noen relevant omsorg og behandling for. Hvorfor ikke? Vel, der har vi et vesentlig poeng i bildet. Mennesker er jo også dyr som lider under de samme ting som alle andre dyr, men hvis vi ser på “de fem frihetene” som er nevnt ovenfor så må vi erkjenne at mennesker ikke typisk – og i praksis – har den samme grad av rettigheter. Tvert imot er det bisniss as usual å utnytte, undertrykke og mishandle sine medmennesker. Det er jo sånn man tjener penger. Vi behandler hverandre som de kannibalistiske åtseleterne vi dypest sett er, mens vi prøver å vise vikarierende “nobel atferd” overfor diverse andre dyrearter. Det er ganske bisarre saker, men slik er altså den virkeligheten vi har skapt.
Vi avslutter med litt “totalitær dansemusikk” fra 2004, mens vi anerkjenner at fascismen bare har vokst siden da.
