Uttrykket sies å være visuelt forbundet med harenes parringsatferd, som kalles haraleik og typisk skjer om våren, med mye krumspring og bevegelse. Sjekk ut saken på egen hånd hvis du er nysgjerrig. Poenget er at haraball er en særlig løssluppen fest hvor folk kaster alle hemninger og oppfører seg utagerende. Noen synes at det ikke er en skikkelig fest hvir det ikke – med rette – kan kalles et haraball, mens andre skygger banen i det øyeblikket når det blir klinkende klart at opplegget er i ferd med å utarte seg. Dette er til en stor grad aldersbetinget. Under avviklingen av en bygdefest som har en rimelig grad av selvrespekt vil du typisk kunne observere at “foreldregenerasjonen” trekker seg tilbake sånn omtrent ved midnattstider, det vil si før det blir slagsmål og dansing på bordene.
Det er ikke så helt enkelt å være en fremmed på slike arrangementer. Ihvertfall ikke en sånn som stikker seg ut og blir lagt merke til – uansett av hvilken grunn – fordi alle kjenner jo allerede alle andre, bortsett fra deg, så hvem faen er du og hva er det du vil? Sånn er det å være fremmedkulturell, la oss si for eksempel en campingturist fra Oslo som besøker en bygd i Trøndelag fordi der er det en god lakseelv, men så begår de den tabben å tro at man bare kan besøke en fest på det lokale samfunnshuset. Nema problema. Det hender faktisk ofte at folk får juling uten noen saklig grunn. Det skjer bare fordi du befant deg på galt sted til gal tid — uten å ha vett nok til å komme deg bort derfra i tide. Det er ikke vondt ment engang, det er bare brutale og brunstige bondegutter fulle av hjemmebrent som vil ha så mye action som kvelden vil tillate og alle liker jo å slåss. Gjør de ikke? Det er jo sånn du kjenner at du lever.
Vi avslutter med et kulturelt korrekt musikkstykke fra Lærdalstraktene.
