Det er vanskelig å si om jeg noensinne har drømt om å “være en annen”. I så fall ville jeg jo vært noen annen og drømt at denne andre var meg. Ser du? Det baller på seg og blir veldig komplisert nesten øyeblikkelig. Bare evneveike troll tror de vet hvem de er, hvor de befinner seg og hva som foregår. Minimumskravet til å ha en fungerende intelligens er jo at du har en følelse av tvil. Dubito ergo cogito, som han Renè Descartes sa. Jeg tviler, altså tenker jeg. Deretter fortsatte han med de mer berømte ordene cogito, ergo sum. Jeg tenker, altså eksisterer jeg. Sånn er det dessverre. Det går ikke an å ta eksistensen for gitt. Det er ikke sikkert at det du erfarer er “virkeligheten”. Eller altså, selvsagt “går det an” men det er i så fall dette som gjør deg evneveik. Da er du bare et dyr. En skapning uten sjel.
Det er halvt fascinerende, halvt skremmende, at det går an å leve tilsynelatende uten å stille spørsmål. Jeg tror de bløffer på noe slags vis, det vil si at de presenterer en stabil fasade overfor omverdenen – fordi dette er mest matnyttig – mens de tumler med alle mulige slags perversiteter i sitt indre. Jeg er ikke den eneste som tenker slik. For eksempel er det relativt vanlig å advare folk om at det er sånne som holder seg litt i bakgrunnen og ikke sier noe som er de mest farlige blant oss, fordi bare gudene vet hvor det bærer hen når de først eksploderer, vrenger hammen og blir ekspressive. Sånt skjer. Senere hører du folk si sånne ting som at han virket jo så normal. Akkurat som om de forventer at galskapen skal være noe synlig. Selv om vi vet at hvem som helst er i stand til hva som helst – mennesker er ikke gode skapninger – så later vi som ingenting og laller videre i vår innlærte boble av borgerlig konformitet. Det er en bisarr situasjon.
Skal jeg fortelle deg noe som mildt sagt ikke er en hemmelighet? Jeg blir aldri forbauset når folk gjør spinnville ting. Det er mer forbausende at såpass mange holder seg så stabile som de gjør, selv om statistiske tall om “hjemmevold” kanskje sier noe om at det skjuler seg en helt annen historie bak den fine fasaden. Alkoholisme, pillemisbruk, rituelle overgrep og gjensidig hat. Det klikker for folk med jevne mellomrom, så går de berserk og føkker opp livet sitt. Nyhetene er fulle av denslags innhold hver eneste dag. Alle kjenner noen som har – eller som har hatt – rusproblemer. Alt dette kommer av at vi egentlig ikke vet hvem vi er og hva som foregår. Det er med andre ord et filosofisk problem. Utdannelsen vi typisk får i grunnskolen og etterpå forbereder ikke folk på “det virkelige livet” men på noen slags idealtilstand, et teoretisk Nirvana hinsides den kravstore kroppens aggressive holdning til det hele. Tingenes tilstand er ganske deprimerende. De unge innser at det blir opp til dem å korrigere kursen og rydde opp i den svinestien som etterkrigsgenerasjonen har skapt i sin jakt på “gull og grønne skoger”. Dagens tyveåringer har ingen realistiske muligheter til å etablere seg med familie, langt mindre eie sin egen bolig, styre sin egen fremtid — og alt det der som virker så selvfølgelig for bare noen tiår siden. Ting har gått for langt. Slitasjen på miljøet er for stor. “Veksten” i økonomien er ute av kontroll. Det er ikke noe poeng i å lure på hvor dette skal ende – hvis du ikke er fullstendig fette idiot – så bruk heller energien på å stikke ut en holdbar kurs du kan følge når hele mannskiten kollapser og alle blir overlatt til å seile sin egen sjø. Hvor lenge kan menneskenes samfunn overleve all den systemiske misbruken?
Vår venninne Nina skal få det siste ordet her.
