APECALYPSO

Har du satt deg inn i hvordan greia fungerer? Ikke jeg heller. Det er jo ganske komplisert. Imidlertid kan vi forenkle ting og si at prinsippet for såkalt store språkmodeller (LLM) er sannsynlige sekvenser av ord i henhold til modellens innlærte treningsdata, som kort oppsummert dreier seg om alt som eksisterer av “skriftlig materiale” — fra bibel og kongesagaer til alle lands telefonkataloger og bruksanvisningen for klesklyper. Du vet. Alt. Maskinen vet alt. Den vil være din venn og ta vare på deg. Hjelpe og rettlede deg når du står overfor vanskelige valg. Svare på alle dine spørsmål. Føre samtaler om alle de tingene i livet som du er opptatt av. Dette blir bra skal du se. Hva kan gå galt?

Et begrep som har begynt å sirkulere i visse kretser er websick – en pseudo-medisinsk tilstand som følger mønsteret til det mer velkjente fenomenet dopesick (som man på norsk vel ville kalt “narkomane abstinessymptomer”) – og greia er at folk ikke klarer å vende seg bort fra “den daglige dosen” de er nødt til å ha, enten vi snakker om nyhetskanaler, sosiale media, bloggen eller noe annet. Poenget er uansett at de sitter fast i et innpreget handlingsmønster. Vi kan kanskje si at det ligner på spillavhengighet eller hva som helst som oppleves som nødvendig for at pasienten skal oppleve at de er i mental og emosjonell likevekt. En fiksasjon om du vil. Er dette noe man snakker om i Norge? Jeg har et slags vagt inntrykk av at enkelte noen ganger mener noe om “telefonavhengighet” men jeg vet ikke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På et rent prinsipielt grunnlag mener jeg at enhver form for “avhengighet” er noe negativt. En tvangstilstand. Dersom man har utviklet en subjektiv følelse for at man bare ikke kan leve uten en ting – selv om dette objektivt sett er tøys og tull – så har man latt denne tingen ta kontroll over livet sitt. Det kan være hva som helst. Gjerne et annet menneske. Poenget er følelsen av at man “ikke klarer seg uten”, som jo er sinnssykdom. Sannheten er at man klarer seg uten nesten alt annet enn luft, vann og basisføde. Resten tilhører illusjonen, eller det Henrik Ibsen ville kalt livsløgnen. Vi minner igjen om en av Buddhas læresetninger: Hvis du eier flere ting enn hva du enkelt kan bære med deg, så er det tingene som eier deg. Du – eller altså “selvet ditt” – er redusert til museumsvokter i en utstilling av “viktige ting” som symboliserer dine erfaringer her på jorda. Dette er den psykologiske bakgrunnsmusikken i det dramatiske bildet av nettavhengighet.

Om mitt eget forhold til KI – hvis du har bakgrunn fra kampsport er det komisk med både AI og KI, særlig sammen, men hvis ikke er det ikke bryet verdt å forklare greia – er det å si at jo mer jeg ser av det (og lærer om det) jo dårligere liker jeg hele opplegget. Det er nærmest smertefullt dustete. Ikke i prinsippet, fordi det er jo bra med mye computerkraft når vi for eksempel snakker om store datamengder innenfor klimamodeller, astronomi, medisinsk forskning og så videre, men den kommersielle delen er enten unyttig eller direkte skadelig for folk. Det er jo slik at avhengighet hos kunden (eller om vi kaller det brukeren) er nyttig for den som selger jævelskapen, enten det handler om narkotika eller nettbaserte greier, så de som tjener penger på dette vil selvsagt strekke loven så langt det lar seg gjøre i retning av det å cashe inn mest mulig profitt for minst mulig innsats. Sånn fungerer markedet. Betyr det noe? Jeg er jo ikke det man kaller en “menneskevenn” fordi jeg er i det store og hele negativt innstilt til det moderne samfunnet, for ikke å si hele “sivilisasjonen” som konsept og idè. Det er etter min mening ikke klokt å “gjøre ting enklere” i eininga, fordi dette svekker folk og gjør dem dummere. Men det er klart at hvis du tjener masse gryn på å føkke folk så ønsker du at det skal være straffefritt å føkke folk. Derfor går det som det går. De rike blir rikere mens de fattige blir sykere. Ugh. Jeg har talt.

Vi avslutter dette skrivestykket med en sørgesang fra det herrens år 1977.

Fluenes herre (engelsk Lord of the Flies) er en roman fra 1954 av den britiske nobelprisvinneren William Golding. Den var Goldings første roman. Tittelen er inspirert av et av djevelens tilnavn, Beelzebub, som betyr nettopp «Fluenes herre». Boken skildrer gruppepsykologiske prosesser som hierarkier, maktkamp og rivalisering. Boken regnes også som en dystopisk kommentar til Daniel Defoes Robinson Crusoe, med det underliggende budskap at menneskene er mindre rasjonelle og mer barbarisk destruktive enn i Defoes versjon.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den filmen som man bør se – det er laget flere versjoner av Fluenes herre – ble regissert av Peter Brook og sluppet i året 1963. Tilfeldigvis er dette også mitt fødselsår – nærmere bestemt i mars måned – slik at både filmen og jeg er følgelig 63 år gamle nå i år. Det er litt uklart eksakt når jeg så den nevnte filmen for første gang, men “en gang på 70-tallet” er forsåvidt nøyaktig nok og det er ikke uriktig å si at dette er faen ingen barnefilm, selv om skuespillerne i hovedsak er barn. Når vi bruker ordet inntrykk mener vi noe som etterlater seg et merke. Noe som preger deg i større eller mindre grad. Hvorfor enkelte ting har denne effekten mens andre ting ikke har det er et interessant dybdepsykologisk studium verdt, men alle har elementer i psyken sin som har blitt “formet” av ferden gjennom livet.

Fordi jeg tildels er en humorist har jeg diktet opp Advokatfirmaet Fötzon & Blitzon – de er sannsynligvis svensker – som transportmiddel for ymse tanker rundt arv og miljø. Hva er det som avgjør hvem vi er? I hvilken grad styrer vi dette selv og i hvilken grad er vi bare marionetter som styres gjennom usynlige tråder fra et sted bortenfor tid og rom? Basisen for filosofi er jo spørsmålet om hvilke ting som går an å forstå og hva vi mener med begrepet forståelse. En typisk idiot er et menneske som tror at de selv styrer de tingene livet deres er laget av. Dessverre er dette snarere regelen enn unntaket. Folk er – generelt sett – fette evneveike og stolte av elendigheta. De spankulerer rundt slik som dumme dyr gjør men de strutter med fjøra og utgyter lyder som liksom er ment å bety noe. Egentlig ganske deprimerende, men samtidig er det ikke noe poeng i å være deprimert. Da får man jo ikke gjort noe.

Når det er sagt så vet vi ikke nå noe om menneskenaturen som vi ikke allerede visste for mange tusen år siden — og i sakens anledning oppfordrer jeg leseren til å guggle ordet hybris – og/eller det engelske ordet hubris for en noe lengre avhandling – for å danne en rammeforståelse for hvorfor den amerikanske presidenten har iverksatt noe som etter alt å dømme er Den tredje verdenskrig. Du vet. Det endelige oppgjøret om ressursene og hvem som skal bestemme over dem og deres distribusjon, gjerne støttet av visdommen som ligger nedfelt i fenomenet kunstig intelligens. Det virker ganske håpløst å danne og fremføre meninger om denne saken. Hva går det an å si om krigføring som vi ikke allerede visste? Menneskene er ikke fundamentalt annerledes nå enn de var i bronsealderen. Rett og galt betyr akkurat det samme som disse ordene alltid har gjort. Forskjellen mellom “eldre tider” og den moderne samfunnsordenen består hovedsaklig i at det nå er mye enklere å overleve og formere seg uten å ta ansvar og fordype seg i tingenes natur. Derfor har vi – altså menneskeheten – blitt stadig dummere og mindre dugelige, år for år. Hva skal man tenke om dette?

På denne lørdags morgen synes jeg det passer å spille en litt oppmuntrende sang.

Hvis jeg har rett – og jeg har vanligvis rett – så er den norske adoptivprinsen Marius et av de viktigste vitnene i denne saken. Spørsmålet man bør stille er jo hvorfor han har blitt slik han har blitt. Svaret kan være – og er ofte  i slike saker som handler om seksuell mistilpasning – at han har blitt utsatt for fundamentalt personlighetsforandrende psykoseksuell påvirkning lenge før han var gammel nok til å vite forskjellen på rett og galt på det seksuelle emneområdet. Tilbrakte han tid alene sammen med Epstein og Maxwell? I så fall er saken biff. Det som har skjedd er at han har blitt preget av noen som har introdusert ham til en verden av seksuelle eksesser som de fleste ikke engang aner eksisterer. De klarer ikke å fatte at det går an. Saken er at hvis du havner i denne verdenen mens du er pur ung og seksuelt uerfaren så er det dette som vil utgjøre grunnlinjen i din seksuelle virkelighetsoppfatning senere i livet. Opplegget handler om “tillatelsesstrukturer” og normalisering av en form for atferd som befinner seg “ved siden av” den normale verden. Altså i prinsippet det samme som vi kan observere når seksuelle overgrep “går i arv” fra overgriper til offer, slik at de som begynte som ofre senere i livet selv blir overgripere. De psykologiske mekanismene er forsåvidt velkjente.

Blant de såkalte Epstein-papirene befinner det seg en dialog over epost mellom Epstein og en annen person hvor det snakkes om en person de kaller moot, som er identisk med grunnleggeren av nettstedet Reddit, og hvordan han er en mulighet for å “manipulere markedet”. Tidslinjen passer sammen med etableringen av Reddits senere svært populære tråd r/pol, som handler om “politisk korrekthet”. Dette er jo fødestedet til både Pizzagate og Qanon, som begge var viktige kilder til påvirkning av opinionen under Donald Trumps første kampanje for å bli president i USA. (Les mer om dette på nettet hvis du ønsker nærmere detaljer.) Så kan man spørre seg om hvorfor et pedofilt nettverk – som også er så mye mer enn bare dette – ønsker å etablere konspirasjonsteorier som handler om rike menneskers “satanisme” og rituelle overgrep mot mindreårige, drap, kannibalisme og så videre — og svaret er åpenbart at dette “forurenser vannet” og forbereder publikum på sensasjonelle påstander slik at når/hvis det kommer lekkasjer fra det ekte opplegget så er folk allerede på forhånd “vaksinerte” mot alle slike påstander, og de vil uten videre avvise alt de hører som bare “enda mer av det samme mølet”, noe som i praksis gir overgrepsringen en taktisk fordel i forhold til en eventuell etterforskning.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fra alle kanter og overalt kommer det såpass mye press mot denne sex-kulten at det virker sannsynlig at mer vil komme ut, men jeg tror personlig at folk vil nekte å tro det som er sant — simpelthen fordi det er jo så jævlig at de klarer ikke å forholde seg til det. I sin videste forstand har nettverket hans Epstein handlet om det russerne kaller blatt, som betyr noe annet enn korrupsjon selv om det er beslektet. Det handler mest om “forbindelser” og kjenne noen som kjenner noen i et opplegg hvor alle har kompromitterende bevismateriale mot hverandre slik at ingen har noe å tjene på å “sladre”. I den gamle Sovjetunionen hadde du “den offisielle versjonen” og i tillegg det som folk arrangerte seg imellom på bakrommet. Det er dette blatt handler om. Tenk på filmen Fight Club. Det første bud i Fight Club er at ingen snakker om Fight Club. Alle vet hva som foregår men det finnes ikke noe offisielt språk for det. Og i det store bildet handler det om å få ting gjort på ett virkelighetsplan mens man samtidig (bort)forklarer det hele på et annet virkelighetsplan. Når alle vet noe om hverandre som det ikke går an å snakke høyt om så vil det automatisk danne seg en “skorpe” rundt sakens fakta som er bortimot ugjennomtrengelig for noen som kommer utenfra for å etterforske sakene. Sånn var opplegget til Epstein og slik vi det fortsette å være, uansett hvem som styrer det nå i dag. Det handler ikke bare om èn mann og èn sak. Det er en komplett undergrunnsverden som er hemmelig og utilgjengelig for “de normale” og ingen slipper inn i disse kretsene uten at de er invitert. Vi kan forsåvidt si at ingen slipper ut heller, men det er en annen historie.

Vi avslutter med en fransk sang.

En musiker er en person som profesjonelt eller aktivt utøver, skaper, komponerer, arrangerer eller dirigerer musikk. De fremfører verk innen ulike sjangre, ofte som instrumentalister eller sangere (vokalister), og kan jobbe solo eller i ensembler. Det er ingen formell utdanning eller beskyttet tittel som kreves.

(Googles KI-tjeneste)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For noen uker siden var det en notis på nettsiden NRK.no hvor en kis uttalte seg om bruk av kunstig intelligens til å lage musikk. Det skal visstnok finnes listeplasserte sanger som er automatisk generert av en maskin — uten at jeg vet noe om detaljene i hvordan noe slikt foregår. Imidlertid stemmer det jo med hva jeg har “hørt” fra herhen og derhen når folk har uttalt seg om saken. Dette går an i året 2026. Du kan få en datamaskin til å skrive en sang og det går ikke an for noen å merke forskjell. Hva betyr dette? Den foran nevnte kisen mente at det er bare just another verktøy som folk etterhvert vil venne seg til og illustrerte poenget sitt med å hevde at folk var skeptiske til autotune også, da dette først kom i handel. (Det er et digitalt verktøy som kan justere tonehøyder slik at man oppnår “perfect pitch” uten å anstrenge seg, eller det kan brukes til å forvrenge stemmen eller et instrument.) KI er noe som har kommet for å bli, hevdet han. Det er bare for musikkbransjen – og kundene deres – å venne seg til greia likesågodt først som sist.

For mitt eget vedkommende er det å si at jeg meldte meg ut av den profesjonelle sektoren mot slutten av 1980-tallet – og var helt ferdig i året 1993 – nettopp på grunn av den uunngåelige digitaliseringen av musikkproduksjon, lydstudioer og sceneteknikk. Jeg hadde en dårlig følelse på hele opplegget og ville ikke være med på utviklingen. Slik ble det og sånn har det fortsatt å være. Det er jo da også typisk at jeg foretrekker gammel musikk – det meste av det beste ble laget på 1970-tallet – og årsaken til dette er at teknikken var så primitiv den gangen (i forhold til nå) at musikerne var nødt til å være relativt sett mye flinkere. Det var jo ikke mulig å “fikse det senere” sånn at ting måtte stemme den første gangen eller så ble det å gjøre hele mannskiten om igjen — og på scenen var det hva man enn hadde i fingrene som gjaldt. Det fantes selvsagt effektbokser og denslags, men det var i prinsippet ikke mulig å “sminke musikken vakker” hvis ikke utøverne var kompetente håndverkere. Vi kan si at musikken var kortreist. Vi kan også si at det var en æressak. Ingen likte å holde på med playback, selv når dette var nødvendig på grunn av “produksjonsforholdene” for eksempel til det populære britiske fjernsynsprogrammet Top Of The Pops. Det ligger massevis av videoer på YouTube hvor man tydelig kan se at musikerne kødder med opplegget, selv om alle andre later som ingenting og det unge studiopublikummet danser som vanlig.

Det finnes en slags løslig organisert protestbevegelse bestående av musikere og musikkprodusenter som bevisst bare bruker gammelt (analogt) utstyr i begge ender — det vil si at de ikke bare komponerer og fremfører musikken med analog teknologi, de bruker også utelukkende gammelt opptaksutstyr og utgir kun LP-plater av vinyl. Om dette er det å si at jeg synes de tar det alt for langt – for eksempel er det mye bra å si om CDer som innspillingsmedium og digitale mikserpulter for bedre styring av lydbildet – men jeg har i utgangspunktet sympati for innstillingen. De kommer ihvertfall ikke til å støtte seg på kunstig intelligens, kan du si. Det de lager og utgir er ekte vare. De har sannsynligvis skjønt at det ikke er bra for musikeren som egen yrkeskategori når maskinene overtar og skapelsen erstattes med varierende gjenfortellinger av de gamle sakene. Men slik har det altså blitt. Det er bedre for en mer strømlinjeformet forretningsmodell hvor musikken ses som enhver annen konsumvare og publikum er redusert til forbrukere av strømmetjenester. Dermed har hele opplegget blitt transformert til en pengemaskin som har blitt innstrammet i alle ledd med tanke på profittmaksimering. Akkurat som alle andre deler av det postmoderne menneskelivet. Smil og vær glad. Fremtiden er lys.

Til sist enda en sang fra det gamle skotske bandet Blue fra 1973.

Hvem er overrasket over å høre at amerikanernes DEA – Drug Enforcement Agency – etterforsket Jeffrey Epstein i 2015 på grunn av ulovlige pengetransaksjoner tilknyttet narkotika og prostitusjon? Det virker som bare enda et element i en sak som “for enhver pris” må holdes unna offentlighetens øyne, fordi – som alle vet – presidenten i USA er innblandet i ulovlighetene på ymse vis og gjennom mange år. Franskene sier at hele Iran-krigen bare er enda et forsøk på å flytte oppmerksomheten bort fra Epstein-affæren på grunn av at Donald Trump sitter i mannskiten opp til ørene, og fordi han generelt sett ikke har noen hemninger så virker det ikke urimelig å drepe mange tusen mennesker bare for at han selv skal unnslippe rettmessig straffeforfølgelse for alt det gale han har gjort. Nyhetskanalen France24 kaller operasjonen i Iran Epic Furrie men jeg kan ikke si med sikkerhet om dette er pisstake eller bare fransk aksent.

Men nok om det. Jeg vil heller snakke om noe viktigere, nemlig meg selv. Nærmere bestemt det faktum at jeg vokste opp som et lesende barn. Du vet. Intellektuelt interessert siden barneskolealderen. Ikke fordi jeg ble oppfordret til dette av noen men fordi jeg tidlig ble klar over at folk lyver så jeg opplevde det som nødvendig å innhente min egen informasjon uavhengig av lærerstanden og andre autoriteter. Sånt blir en vane etterhvert. Jeg vet ikke hvor bøker står i dagens ymise informasjonslandskap – mange innhenter sannsynligvis alle nyheter og deres bakgrunnsinformasjon over nettet – men om du begynner å lese tidlig så vil dette sannsynligvis følge deg også siden, i motsetning til sånne som ikke klarer å feste blikket hvis ikke det som befinner seg i synsfeltet skimrer, blinker og beveger seg. Jeg har ikke fulgt nøye med på saken men inntrykket mitt er at de oppvoksende generasjonene typisk utvikler svakere hjerne og dårligere selvstendighet. Eller som jeg pleier å si: De oppdras til å bli evneveike. Hva skal man tenke om folk som ikke leser bøker?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Postmodernisme som filosofisk konsept er noe jeg oppdaget i eller rundt året 1980. Dette hang sammen med noe som ble kalt The Fundamental Fysiks Group som ble formelt innstiftet i året 1975, med den hensikt å undersøke hvordan “den nye fysikken” – og da særlig kvantefysikk – virket inn på de humanistiske disiplinene. Uten å dvele for mye ved greia er det å si at postmodernismen kom med sitt eget språk. Blant annet kalte vi det filming når folk ikke forholdt seg til selve den materielle virkeligheten men heller holdt på med noen slags imagefremstilling i en parallell dimensjon. Du vet. De er ikke “ekte” men et strategisk fremstilt produkt som er nøye finpusset og glattpolert for å være tilpasset et simulakra, det vil si en slags Matrix-virkelighet som ikke lar seg påvise i den fysiske verden. De lever i en drøm, om du vil. De filmer. Uansett, poenget med dette er at den amerikanske presidenten Donald Trump lever ikke i virkeligheten, men i en helt annen verden som strengt tatt bare eksisterer i hodet. Dette gjelder forsåvidt hele Epstein-klassen. De har ikke samme virkelighetsoppfatning som normale mennesker. Ordene betyr ikke det samme for dem. Symbolene mener noe annet. Hvis du ikke er “medlem” av deres verden vil du heller ikke kunne forstå hva samtalene handler om.

Jeg avrunder med litt popmusikk fra Skottland, fremstilt i året 1973.

Herforleden var det noen som bekymret seg. Du vet. Sånn som folk gjør. Spesifikt så var de nervøse for at det ville få “negative følger” at Spanias statsminister Pedro Sanchez var såpass krystallklar på at USA ikke får lov til å bruke noen av de spanske basene som utgangspunkt eller mellomlandingssted i forbindelse med krigsoperasjonene i Iran. Det som skjedde var jo at Donald Trump ble skikkelig sur. Nå vil vi kutte all handel med Spania, sa han etterpå. Dessuten innføre sanksjoner og det ene med det andre. Du vet. Sånn som seriøse mennesker gjør når de ikke får viljen sin. På den annen side må det anføres at Trump er så hatet i Spania – nitti prosent oppgir at de har moderat eller sterk aversjon til USAs president – at Sanchez ikke egentlig har noe alternativ. Han er jo en kløktig nok politiker til å skjønne at han kan ikke helt sånn ustraffet skuffe velgergrunnlaget sitt.

De som har peiling på sakene sier at det er Netanyahus krig. Han har drømt om dette i førti år. For så høyt har Gud elsket det jødiske folket at han ga dem sin enbårne sønn Benjamin slik at de skal bli frelst fra den iranske trusselen for all fremtid. Som alle vet fungerer jo mennesker slik at når man banker opp noen hardt nok og mange nok ganger, så blir de myke og medgjørlige etterpå. Historien er full av eksempler på at harde menn er de beste problemløserne. Behøver jeg å si at dette er sarkasme? Det var noen på nettet som mente at jeg måtte henge på en LOL for at folk skal forstå at noe er ironisk ment. Herregud. Kall meg konservativ, men jeg tror ikke det er slik ironi er ment å fungere. Hvorom allting er, han veslepilten i Israel er bare en C-klasse blant monstrene. Hvor mange har han drept? Man kan telle dem i hundretusener, mens de i A-klassen har greid å drepe tosifrede antall millioner. Netanyahu er utvilsomt et svin men han er bare smågutt i sammenligning med Stalin, Hitler, Mao og de andre store demonene i menneskeskikkelse.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kan huske en gang noen mumlet noe om at Hitler gjorde mye bra også, men til dette er det å si at Hitler ikke ble berømt på grunn av sine gode gjerninger. Jeg vet ikke om det er et argument at Hitler aldri egenhendig drepte noen, for som de sier på politispråket: Han medvirket hertil i et antall drapssaker som er så stort at ingen engang vet det eksakte tallet. Skyldsspørsmålet befinner seg langt hinsides enhver rimelig tvil. Selv er jeg ikke kresen i forhold til hvem de er og hva slags gruppe de tilhører. En morder er en morder. Ferdig diskutert. Vi kan kalle dette håndverkets etikk, fordi hvis vi tar for eksempel en rørlegger så spiller det jo faen ingen rolle om det var “godt ment” hvis ikke jobben ble gjort riktig. På den annen side av filosofiens mest seiglivede debatt finner vi deontologi, det vil si intensjonsetikk, som hevder at det er dine intensjoner som avgjør om handlingene dine er gode eller onde. Du vet. Det var godt ment. Har du ikke hørt dette argumentet noen ganger gjennom livet? Gode mennesker er sånne som mener det godt. Selv er jeg imidlertid tilbøyelig til å dømme folk ut ifra resultatene av det de velger å gjøre. Intensjoner er egentlig ikke relevant.

Foreløpig er det ingen som kan si hvilken vei det bærer med denne affæren i Iran, men de som har vært ute en vinternatt før vet at det ikke alltid går sånn som man hadde tenkt — i den grad noen overhodet har tenkt i denne saken. På NRK.no leste jeg at Israels charge d’affairs hadde kommet med “skarp kritikk” av Norge – utenriksministeren hadde sagt noe slikt som at denne krigen er i strid med folkeretten – og utbedt seg svar på hvilken side av historien Norge ønsker å havne. Jeg er ikke i noen posisjon til å uttale meg på vegne av hele befolkningen, men jeg tror de fleste vil foretrekke – i den grad det er noe aktuelt valg – å havne på den siden av historien hvor man jobber med internasjonale lover, konvensjoner og traktater, eller altså en regelstyrt orden, om du vil. Internasjonalt diplomati og gjespkjedelige møter i FN. Den typen ting. Spontane utbrudd av krig er ubra for forretningene. Er det virkelig nødvendig å holde på slik?

Til sist avslutter jeg med en popsang av noen muntre musikanter fra Frankrike.

Fordi jeg er som jeg er har jeg endt opp med 27 flasker rødvin av merket Bodegas Lozano Oristan Reserva 2021 på kjøkkenbenken, pent oppmarsjert på geledd der hvor jeg før pleide å sette vannflaskene. Historien er kort fortalt at de hadde et tilbud på fire flasker i en karting for ti euro. Jeg kjøpte en av dem mens jeg tenkte hvor jævlig kan det være, men det viste seg da jeg tok smakstesten at vinen er den spesielle typen “claret” – i dette tilfelle en typisk miks av Cabernet Sauvignon og Tempranillo – som er smaksmessig myk men samtidig tøff, det vil si det de rødvinsdrikkende klasser som regel foretrekker av vin i normalkategorien. Den er ikke oppsiktsvekkende god men den er adekvat. En rask sjekk på nettstedet wine finder opplyste meg om at normalprisen er 15 euro per flaske, altså godt under markedsprisen for disse flaskene i pappeske merket oferta 9.99, så jeg løp tilbake til butikken og kjøpte alt de hadde.

Sånn fungerer tingene i min verden. Jeg har ikke utpreget god råd men jeg sørger som regel for at jeg har “spillerom” nok til å benytte meg av de tilfeldig forbipasserende gode tilbudene som kommer. Du vet. Det handler om flaks. At man er på riktig sted til riktig tid — men også at man har de nødvendige ressursene til å smi mens jernet er varmt. Nå er jo ikke min forretningsførsel særlig avansert eller interessant, men du kan si det handler om å prioritere livsnødvendighetene i sin mest optimaliserte form. Hva er viktig? Hvis du ikke spiser godt spiller det jo liten rolle hva som ellers måtte være bra i livet ditt. Da er du bare et dyr. Eventuelt et udyr (mer om det siden). Et avskum. Noen som ikke har skjønt det. Hva kan jeg si? Det finnes jo ikke noe mer foraktelig enn mennesker som ikke prioriterer maten og kunsten fremfor alt annet. Vi har ikke noe å snakke med hverandre om.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvorom allting er, det må sies at kjøttmat har en tendens til å være dyrere i Spania enn i Norge. Da mener jeg ikke det du må betale på en restaurant, men hvordan denne ingrediensen spiller seg ut i et optimalisert kostholdsbudsjett som skal balanseres over tid. Grønnsaker er ganske mye billigere men kjøttet koster. Eller kanskje jeg bare ikke helt har knekt kodene ennå, i forhold til hvor godt trent jeg er på å spotte de gode tilbudene i norske butikker, så det finnes jo en viss feilmargin i denne påstanden, men poenget er uansett at hele opplegget er helt annerledes strukturert. Jeg mener, hvor mange ganger har du funnet ferdig preppede kjøttprodukter som er tydelig merket med rase i Norge? Sannsynligvis vil du finne noen eksemplarer av for eksempel Black Angus og den typen ting, formodentlig perverst høyt priset, men det er på forhånd gitt at norsk storfekjøtt for det meste er NRF. Norsk Rødt Fè. Ting er veldig annerledes i Spania, hvor de har diverse raser av krøtter som oppdrettes for sine smaksmessige særegenheter heller enn at de er melkeproduserende dyr som pensjoneres til slakteriet når man ikke lenger klarer å krøste en forsvarlig industriell standard av kroppssafter ut av dyra. Derfor har jeg oppdaget at rubia gallega – galiciansk blondine – er et fette bra kjøttprodukt.

Om kjøtt er det ellers å si at diverse mennesker sprenges i lystige småbiter litt sånn her og der nå om dagen. Du vet. Det skal jo kriges. Siden blir det å skrape restene sammen, putte dem i likposer og gravlegge dem så fort man rekker. Sånn er skjebnen for et antall mennesker — og sånn har det forsåvidt alltid vært. Det er jo bra for butikken, politikken, eller hva man nå prioriterer akkurat der og da. Ideologien? Jeg vet ikke. Folk skifter jo mening. Er det ikke det ene så er det det andre, men vi ender typisk alltid med mange gode grunner til å myrde hverandre. Slik sett er vi sjarmerende skapninger som strutter stolt foran speilet mens vi beundrer vår egen fremgang. Er det engang noe poeng i å snakke om krigen? Er det noen vits i å påpeke alle folkemordene, alle de onde skrikhalsene som bare vil ha mer, eller de kyniske politikerne som bare pøser på med mer av det samme? Herregud. Det er jo til å bli helt sliten av. Hva er vitsen? Det kan ikke jeg svare på og jeg gidder heller ikke å spekulere noe mer enn hva det jeg har igjen av normale følelser forlanger fra meg, uten at dette dermed nødvendigvis medfører at jeg sier noe høyt eller skriver noe. Jeg er jo så gammel nå at jeg har sett alt dette hundre ganger før. Man får jo summetonen etterhvert. Du vet. En konstant pipende støy som nekter å gi seg uansett hva man gjør. Men nok om det. Jeg avslutter dette med en gammel sang om saken.

De har et annerledes valgsystem enn Norge og bla bla, men saken er uansett at det gikk som “alle” spådde under det nylig avholdte valget i Gorton and Denton, som er en fylking under det større området Manchester, en by nord i England som i Norge er særlig kjent for visse fotballklubber, men som innenfor britisk sosialrealisme regnes som et arbeiderklassestrøk, det vil si at det britiske arbeiderpartiet Labour burde ha vunnet med komfortabel margin, noe de da også ganske sikkert ville ha gjort dersom de ikke hadde blokkert kandidaten Andy Burnham fra å stille i dette valget (han er for tiden borgermester i Manchester), på et – hva skal man si – litt tvilsomt grunnlag. Lang historie, men i korthet kan vi si at Andy Burnham er venstrevridd, mens den store slabolen i Labour – Keir Starmer – er høyrevridd. De brukte opp alt de hadde av kredibilitet på å sverte og undergrave Jeremy Corbyn og få inn Starmer i lederstolen, så de har ingen planer om å tillate noen Corbyn-sympatisør – som Burnham – å vinne så mye som en centimeter mer politisk makt enn hva sentralstyrelsen i Labour kan rå for. Derfor gikk dette som det gikk.

Kandidaten Hannah Spencer fra De Grønne vant valget i Gorton and Denton med trygg margin. Noe i overkant av 40% av velgerne støttet henne. Det er på ingen måte overraskende at dette skjedde, men det er ikke desto mindre litt av et politisk jordskjelv, fordi Labours strategi i forkant av valget har jo vært å late som om Spencer ikke eksisterte og heller vektlegge hva slags skjebnevalg det sto om mellom Labour og Reform UK – nazibevegelsen hans Nigel Farage – slik at ingen måtte være i tvil om at de som ikke stemte på Labours kandidat ville bidra til å få inn en fascist. Imidlertid viste det seg – som “alle” spådde på forhånd – at velgerne ikke er så evneveike at de ikke klarte å gjennomskue opplegget til den høyrevridde fraksjonen innenfor Labour og deres deprimerende fremføring av Tory-partiet sin innstrammingspolitikk (austerity). Velgerne vil ha noe annet. Keir Starmer har ingen tillit hos velgerne. Labour vant overlegent i forrige parlamentsvalg, men det viste seg raskt at de ikke hadde noen planer om å bringe fundamental og nærmest revolusjonær forandring til det britiske samfunnet, men tvert imot “mer av det samme” — som vi lakonisk kan beskrive som sakte kaldkvæling – med sørgmodig øyenkontakt – av alle grupper i samfunnet bortsett fra de rikeste. Du vet. Nyliberalisme. Også kjent som “markedsstyring”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi kan trygt si at dette valget i Gorton and Denton har vært dypt sjokkerende for “det britiske etablissementet” (det vil si hva man derover kaller the establishment, men som i Norge er bedre forstått som borgerskapet). Nå famler de liksom i blinde etter de proverbiale halmstrå og har foreløpig valgt å legge seg på en forklaringsmodell som handler om valgfusk, men uten å bruke dette ordet direkte. Det er jo en svært grov beskyldning. Istedet snakkes det om sekterisme og noe de beskriver som “familieavstemning”, det vil si at flere personer går inn i stemmeboksen samtidig, som jo er ulovlig. I Storbritannia – som i Norge – skal det være personlige valg. Du vet. Èn person, èn stemme. Valget er hemmelig og det skal ikke være mulig å kontrollere hvilken liste noen legger i sin konvolutt. Hele demokratiets troverdighet henger jo på at du kan stemme på hvem du vil og du behøver ikke å “svare for deg” overfor noen. Det er litt pussig at ingen sa fra om dette mens selve valget foregikk, men i ettertid er det mange som påstår at de observerte familieavstemning foregå i mer enn halvparten av alle valglokalene i Gorton and Denton. Hvorfor kontaktet de ikke politiet øyeblikkelig? Hvorfor sa de ikke i det minste noe til valgpersonalet der på stedet? Dette lukter ikke god fisk.

Sekterisme er en betegnelse på en rigid tilhørighetsfølelse i en spesiell sekt eller konfesjon, med et negativt syn på de som ikke tilhører sekten. Ettersom tilhørighet og synet på ens egen tro er et vanlig fenomen innen religion, begrenser man oftest bruken av begrepet sekterisme til de tilfeller hvor det forekommer diskriminering, fordømmelser eller voldsbruk. Begrepet brukes helst om konflikter innen en trosretning, for eksempel mellom katolske og protestantiske kristne eller mellom sunni- og sjia-muslimer. 

(Wikipedia)

Ingen har så langt sagt det høyt – gi det noen flere dager så vil vi vel snart se noe – men den “sekten” de mener når de snakker om sekterisme i Gorton and Denton er selvsagt muslimene. De har konspirert om å få frem dette resultatet, for det virker jo sannsynlig at de vil samle seg om å stemme inn en arbeidende kvinne med punkete farget hår som tilhører et parti under ledelse av en homofil jøde. Herregud. Hvor langt ut på landet må man reise før folk tror på dette? Som sagt, de griper etter halmstrå, for det kan jo ikke være så enkelt som at de vil ha inn en kandidat som i det minste er som andre arbeidende klasser, snakker sant og ikke lover dem en masse jåss som de ikke vil ha. Hvorom allting er, dette har vært en sær og nerdete rapport fra britiske lokalvalg som du neppe vil høre særlig mye om noe sted i norske media, men som har en interessant narrativ struktur vi godt kan bruke i mer generalisert forstand. Det er et tegn i tiden, om du vil. Et symptom på noe som ligger og ulmer under overflaten i mange samfunn som ligner på det britiske. Shakespeare kunne uten tvil ha skrevet en artig komedie om Gorton and Denton, Hannah Spencer og det britiske arbeiderpartiets henfall til nyliberalistisk ideologi (som har redusert dem til en fraksjon av hva de en gang var, akkurat som Arbeiderpartiet i Norge). Det er rett og slett ikke sant at samfunnets viktigste element er næringslivets kommersielle bærekraft. Det kan kanskje virke slik for de som “ikke ser skogen for bare trær” men det finnes faktisk ingen naturlov som påbyr profitt.

Jeg avslutter med en klassisk fransk vuggesang for demokratiet og menneskerettighetene.

Alle som jevnlig leser denne bloggen – det handler om minst ti personer – vet at innholdet og overskriften ikke alltid har noe med hverandre å gjøre. Tannlegen er jo ikke ond selv om han er en skremmende figur i mange menneskers liv og de sjelden føler noen glede når det er på tide å sjekke tanngarden igjen (som man bør gjøre to ganger hvert år). Det var bare noe jeg kom på fordi jeg var hos nabolagets bilmekaniker og bestilte time for en “generell sjekk” av bilen nå i dag. Jeg vet ikke om det strengt tatt er nødvendig men jeg liker jo å vite at alt fungerer som det skal — så det blir etter min mening litt som å gå til tannlegen bare for å få sjekket forholdene og ta det tidlig dersom det “er noe”. Ikke alle er sånn, men slik fungerer altså jeg. Du vet. Det handler om å ligge i forkant av problemene.

Her er noe å gruble over: Hvorfor har fascistene Norges største politiske parti? Fra min synsvinkel handler det om at Erna Solberg – Norges svar på Franz von Papen – legitimerte Fremskrittspartiet da hun tok dem med i sin første regjering i 2013. Og når dyden er tatt så kommer den aldri tilbake. Forutsigbart nok har dette medført at Høyre har avgitt stemmer til Fremskrittspartiet, fordi det ikke lenger betraktes som svært usannsynlig at noen vil sitte i regjering sammen med et fascistparti, så de som tidligere bare stemte Høyre – eller Senterpartiet – fordi dette virket som det eneste realistiske alternativet for å få “mest mulig fascisme” i Norge ser ikke lenger noe poeng i å late som om de er respektable. Det er bare å komme ut av skapet nå. Det er stor fremgang blant alle de “ekstremt høyreorienterte” i nesten alle land. Hjertesakene deres appellerer til folk.

Enten du allerede vet dette eller ikke så er det å bemerke at ved et eller annet tidspunkt så kommer fascistene alltid for å hente jødene. Sånn er det bare og sånn har det alltid vært. Så snart de starter et program for utrenskninger i samfunnet så baller det bare på seg helt til all energien er oppbrukt. Det spiller ingen rolle hva de begynner med (som typisk alltid er en dårlig likt og enda dårligere forstått samfunnsgruppe, for eksempel seksuelle avvikere og religiøse minoriteter). Hva det handler om er å starte et opplegg som ikke enkelt lar seg stanse igjen. Når folk motiveres av frykt og hat kommer de til å “ta den helt ut” når de først setter i gang. Dette er en universell historisk kjennsgjerning. Vi har sett det skje mange tusen ganger før. Det er deprimerende forutsigbart. Det eneste unntaket fra regelen er selveste jødestaten – Israel – hvor de fokuserer på arabere, men ellers er opplegget det samme. Det gjelder å ta dem før de tar deg. Du vet. Det handler om å ligge i forkant av problemene. Alle vet dette. Han som slår først er ofte også han som slår sist.

En artig “meme” som har oppstått – i oktober 2015 – handler om den naive troen på at urettferdig, sadistisk og ekstrem politikk bare vil ramme “de andre”: I never thought leopards would eat my face, sobs woman who voted for the Leopards Eating People’s Faces Party. Du hører dette stadig vekk. Det er en svært god illustrasjon av problemet med fascisme og andre autoritære politiske bevegelser, for ikke å si “de revolusjonære” i generell forstand. Det er ofte helt vilkårlig hvem som blir rammet av utrenskningene som følger etterpå, men noen er mer forutsigbare enn andre. For eksempel er det helt dønn fette sikkert at de homofile vil havne i krematorieovnen når fascistene får makt. Av denne grunn er det komisk når visse velkjente nazisopere ikke skjønner at de kommer til å behøve venner når stunden deres kommer, så de bør ikke fremmedgjøre dem mens de ennå lever under fredelige og ordnede forhold. Det går an å være en nyttig idiot ganske lenge men før eller siden går man over til å være unyttig, så hva er alt som blir igjen da? Dette er forutsigbart. Hvis du behøver beviser for dette kan du lese hvor mye historie som helst. Mønsteret forblir det samme. Historien gjentar seg fordi menneskenaturen ikke forandrer seg. Leoparder som spiser folks fjes er ikke kresne.

Jeg avslutter med litt nyere svensk dansemusikk.

To ting: For det første, ved dette tidspunkt i verdenshistorien kontrollerer de ti rikeste individene større verdier enn de fem milliarder fattigste menneskene som lever. Dette er ganske spesielt – og kanskje litt perverst – men slik er virkeligheten nå i året 2026. Det er forskjell på folk. Imidlertid er vi alle like i den forstand at ingen unnslipper konsekvensene av det som har gjort de rike så rike som de er, nemlig mitt andre punkt, at vi har nå offisielt tapt kampen mot klimaproblemene. Det lar seg ikke lenger gjøre å begrense gjennomsnittlig temperaturøkning – målt som globalt gjennomsnitt i forhold til epoken før industrialiseringen skjedde – til det såkalte Paris-målet på 1,5 grader. Folk nekter rett og slett å gjøre det som må til for å redde menneskehetens livsgrunnlag. Hva betyr dette i praksis? Jeg antar dårlig vær er det mest nærliggende svaret, i form av ekstrem tørke der det er tørt og idiotisk mye regn der det er vått. Du vet. Mer av det samme. Imidlertid må vi jo snakke om landbruk, eller enda mer spissformulert; maten vi skal spise og dens produksjonsforhold.

Her er et argument: Du kan ikke bruke teknologi for å løse de problemene som i utgangspunktet har oppstått på grunn av teknologibruken. Kunstig intelligens (KI) er i prinsippet lite mer enn en svindel. Et pyramidespill. Opplegget kommer til å kjøre hele økonomien i grøfta og tidspunktet for når dette skjer er ikke langt unna. Neppe så mye som et år. Problemet er ikke at dette skjer i seg selv, men at det skjer samtidig med en svært alarmerende utvikling innenfor landbruket. Jeg vil nevne som eksempel at det de her i Spania kaller el tren de borrascas – stormtoget – har ødelagt dyrkede områder for mange milliarder euro, som selvsagt er et økonomisk problem for de som er rammet direkte, men også et problem med å opprettholde næringskjedene for de som baserer seg på å kjøpe mat fra spansk landbruk. Det er ikke sikkert at de klarer å levere alt som er bestilt i år — og det blir uansett ikke til den samme lave prisen som før. Hjemmemarkedet vil prioriteres foran eksporten. Greia er at det spiller ingen rolle om du har penger å kjøpe for når det ikke finnes noe for salg. Snart kommer den tiden da enhver selv må dyrke sin egen mat.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Enkelte som skriver blogg – både her, der og i utlandet – stiller seg ofte det retoriske spørsmålet hva skal jeg skrive om. Spør du meg så er svaret at det er faen ikke mitt problem. Skriv om hva du vil. Eller la være. Det betyr uansett ingenting. Det er bare sjonglering med ord i en krig om oppmerksomhetspoeng. En psykolog ville kanskje si at verdien av å skrive blogg – eller dagbok på nettet, om du vil – er at dette er en god måte å strukturere dine egne tanker og idèer. Det blir jo som alle vet “noe annet” når man skriver det ned enn når man bare slosjer det rundt i hodet. Å sette ord på tingene gjør at de antar en mer konkret form enn når de bare er vage følelser av at “det er noe”. Saken er at mange går rundt med alskens bekymringer for verden, fremtiden og sin egen rolle i det hele. Hva er vitsen? Er det noe som nytter? Burde jeg gå i demonstrasjonstog? Hjelper det å skrive sinte kommentarer på nettet? Generelt sett finnes det ikke noe slikt som viktige mennesker — eller rettere sagt, man er kanskje viktig for en håndfull nære venner, familie og denslags, mens røkla stort sett gir faen. Livet går videre med eller uten deg. Sånn har det alltid vært og slik vil det fortsette å være. På godt og vondt er alle menneskelige individer i prinsippet uviktige. Du vet. Bare tilfeldig forbipasserende apekatter her i livet. Den eneste meningen som finnes er den du lager selv. Både for deg selv og andre.

Til sist gir jeg deg en ganske nykomponert apesang.