APECALYPSO

Heks og hekseri kommer fra de tyske ordene «hexe» og «hexerye». Begrepene kan rettslig sett spores tilbake til en sak mot en mann fra Luzern i det sentrale Sveits i 1419, men betydningen av dem er uklar. Noen mener at heks er betegnelsen på en slu, utspekulert og listig person. I urgammel folketradisjon fra Mellom-Europa betegner heks en person som benytter overnaturlige krefter for å gjøre skade på naboens avlinger. I denne tradisjonen synes ordet å være et hunkjønnsord.

(Store norske leksikon)

Jeg mener bestemt at jeg har selv hørt folk bruke ordet “heks” om en type viljesterk og handlekraftig kvinne som ofte har en tendens til å få mannfolk til å “føle seg små” med aggressiv kjeftbruk og den typen ting. Sånn sett stemmer det med påstanden i sitatet ovenfor. Det er noe man kaller en slu, utspekulert og listig kvinne som har forstått hvordan man spiller maktspillet. Hun er en jævla heks. Dette er neppe særlig sjokkerende nytt for kvinner — men statistisk sett føler menn seg kompetente i forhold til en jobb eller stilling hvis de har dekning for noe mer enn halvparten av de oppgitte kravene til kvalifikasjoner. Resten klarer de å sette seg inn i “mens de går”. Kvinner har derimot en statistisk tendens til å føle at de må møte alle kravene i en stilling før de kan ta på seg noe ansvar. Dette “typiske” misforholdet resulterer over tid i at kvinner har en jevn tendens til å være bedre kvalifisert enn menn på det samme relative kompetansenivået.

Som alle vet er korrelasjon ikke det samme som kausasjon. Historiske dokumenter viser en klar sammenheng mellom dårlige avlinger og hyppigheten av “hekseprosesser” i det samme området ved den samme tid — som i en kristen kontekst først og fremst forekom innenfor en protestantisk (og/eller på andre måter “reformatorisk”) kirkelig tradisjon; som først oppsto på 1400-tallet og som forsvant på 1700-tallet, dog med noen sene etterslep her og der helt til langt innpå 1800-tallet. For å holde ting litt adskilt pleier vi å si at trolldom betegner den arkaiske typen anklager som har forekommet siden hedensk tid, mens hekseri er den nye formen for metafysisk aktivisme som oppsto innenfor det som den gangen ble betraktet som en opplyst og moderne, reformert kirkemyndighet. Den store synden i middelaldersk katolsk tro var ikke “omgang med djevelen” og den typen ting – som kom senere – men kjetteri. Vantro og vranglære. Teknisk sett er jo det å tro på hekseri i seg selv en form for vranglære, så derfor: Å fremsette påstander om at noen “driver med hekseri” er ensbetydende med å si at Gud ikke er den allmektige sjefen over alt og alle. Gud har en konkurrent i kosmisk forstand, som selvsagt er blasfemi.

Selv har jeg null tålmodighet med “de religiøse”. Jeg betrakter dem som psykiatrisk syke. Vrangforestillingen deres ligger spesifikt i det at de tror de har evnen til å forstå “Guds vilje” og denslags. Det er så evneveikt at jeg får helt vondt i hodet av det. Det interesserer meg lite om de er muslimer, jøder, kristne eller hva har du. Poenget er at de har tro. Eller vrangforestilling, for å bruke et mer teknisk begrep. Det finnes ikke noe sånt som god tro. Dette er et begrep skamløse idioter bruker i ettertid for å forklare bort sin egen skyld i saker. All tro er ond tro. Ethvert troende menneske er også et ondt menneske. Easy peasy. Dette er ikke vanskelig å forstå. Sannheten er jo at vi vet ikke, men dette er en posisjon som er lite kledelig innenfor en typisk menneskelig horisont av forfengelig narcissisme. Fordi folk har lyst til å “være noe mer” enn en sånn som ikke vet noe om noenting kler de på seg et kostyme av “kul selvsikkerhet” selv om de innerst inne kan føle at de lyver, noe som essensielt sett bare forsterker den dype følelsen av frykt som driver dem. Sånn etableres en negativ “feedbackloop”. Interessant nok i en freudiansk horisont er jo også at folk faktisk bruker et ord som gudsfrykt om det som motiverer den mentale patologien deres. Skrekken for en sjalu og straffende gudsmakt som terroriserer menneskene med selvmotsigende lover og påbud, men på grunn av kjærlighet, nesten som den mest vanlige formen for ufordragelige foreldre mange er nødt til å slite med gjennom oppveksten.

Blant det vi kaller “historisk kildemateriale” finnes kirkebøker som har loggført visse begivenheter som dåp, bryllup og begravelser. Sånn finner man data om familiehistorier. Dessuten ble et antall klostre tidlig pålagt oppgaven – ofte på vegne av en lokal politisk maktfigur – med å “føre regnskap” over ting det er verd å merke seg; særlig diverse alvorlige former for “tegn” og unormale hendelser, både av naturlig og kunstig art (for eksempel krig), mens andre selv påtok seg slikt ansvar. Følgelig finnes det ganske mange “historiske kronikler” fra og med den tiden da det ble vanlig med kloster og andre “særlig beskyttede” steder for oppsamling og lagring av kunnskap. Altså det som senere utviklet seg til å bli universiteter. Side opp og ned med for det meste kortfattede (og kjedelige) datapunkter — som ikke desto mindre danner et nettverk av historiske referanser vi – med en liten klype salt – for det meste betrakter som fakta. Sånn vet vi for eksempel at i året sånn og sånn kom en pest, som man forholdt seg til ved å bortvise jødene fra byen. Herregud. Politisk handlekraft av klassisk merke, er det ikke? Andre ganger skyldte man på de spedalske. Vold og “hevnaksjoner” ble det uansett. Folk blir jo redde, vet du. Og sinte. Sånn fungerer det ennå. De flyr rundt i gatene og skriker. Eller de komponerer fantasifulle løgnhistorier om “hvordan ting egentlig henger sammen” med få eller ingen referanser til kildematerialet de har brukt, og tvilsomme standarder for bevisførsel. Det amerikanerne kaller “just so story” som typisk legger stor vekt på “moralsk autoritet” men nesten ingen vekt på “intellektuell etterrettelighet”. Det operative elementet er skyld. Metoden er den samme gamle Mendesgeita, også kjent som “syndebukken” (som gjennom sitt offer fritar oss andre fra all skyld). Prinsippet som ligger under hele metodikken er tanken om at alt som skjer i kulturen er noens “skyld”. Det handler bare om å plassere skylden.

Rekk opp hånda hvis du synes at samfunnet behøver å renses. Det er jo skittent. Forurenset. Nedsølt og tilgriset av alskens styggedom og respektløshet som gjør vondt i hjertet hos alle som “bryr seg”. Ikke sant? Sånne følelser har folk uttrykt overfor ting i kulturen innenfor sin egen samtid like lenge som vi har historisk dekning for å si, men sannsynligvis mye lenger. Romere klaget høylytt over forfallet i kulturen, særlig mot slutten av den republikanske epoken. Før Julius Cæsar kom og snudde alt på hodet. Omkvedet den gangen var at ungdommen blir stadig dårligere for hver generasjon som går. Du vet. Besteforeldrene var steintøffe helt inn i beinmargen. Foreldrene var ikke helt der, men de hadde i det minste korrekte verdier. Men barna? Det er ikke sånn som det var i gamle dager. Barna er svake. Vi er bekymret. Dette var i hovedsak innholdet i de fleste klagemål rettet mot ungdommen for to tusen år siden og mer. Man behøver ikke engang å myse og gjøre seg til for å oppdage at det er den samme gamle mannskiten som vi praktiserer den dag i dag. Jeg mener, ord for ord. Har det noensinne vært en generasjon som ikke synes at den som kommer etter dem er dårligere enn dem selv? Har det noensinne eksistert mennesker som ikke forguder og idealiserer en annen tid enn den de lever i? Enten fordi alt var så mye bedre før eller fordi alt skal bli jättebra jävlar hvis vi bare får avviklet den store ryddejobben først. Vi må jo kvitte oss med de som har skylden. Sånn at vi andre skal få leve i fred.

Systemtenkning var først fremme i fysikken, men i midten av 1940-årene formulerte biologen Ludwig von Bertalanffy en altomfattende, «generell systemteori» som skulle kunne anvendes i studier av alle levende livsformer og deres tilpasning til omgivelsene, det være seg planter, insekter, dyr eller mennesker. Tilpasser en livsform seg ikke omgivelsene tilstrekkelig adekvat, får den problemer og blir kanskje utryddet. Noen kom på at en slik teori kanskje også kunne si noe om verdenspolitikken.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Fordi jeg tenker logisk – man skulle nærmest kunne si “i henhold til systemteoretiske doktriner” – opplever jeg full frontalkollisjon når jeg blir konfrontert med språkblomster som levende livsformer i sitatet ovenfor. Hva er meningen med å dobbeltkvalifisere det som først og fremst kjennetegner “livsformer” gjennom å aksentuere at de er “levende”? Det ligger jo liksom litt i sakens natur. Jeg ville fnist av slike tautologier hvis de ble brukt av en vanlig amatør som for det meste bare skriver om ukompliserte “ting i livet sitt” — men det er ikke morsomt når det kommer fra tungt akademisk hold; som attpåtil trekker frem ordet “verdenspolitikken” like etterpå. Jeg forventer og forlanger at de som skal stikke fingrene sine borti verdenspolitikken har svært god orden i det mentale klesskapet sitt. Er det for mye forlangt? Jeg mener, vi har fått ganske mye historie etterhvert, vi mennesker. Det bør kunne gå an å analysere saksmaterialet for å se om man kan lære noe av det. Kan noen nevne bare èn god erfaring menneskeheten har hatt med en “inspirert” ledertype i politikken?

Det aller mest fundamentalt grunnleggende prinsippet i en rettsstat er at vi følger lover, ikke mennesker. Det går ikke an å understreke dette kraftig nok. Om vi velger å følge noen som ikke følger loven ender vi teknisk sett som medskyldige. Det er ikke noe som heter “å bare følge ordre” hvis ordren er ulovlig. Det korrekte ordet for sånt er faktisk konspirasjon, innenfor konteksten “en konspirasjon av medskyldige” som var villige deltagere i det straffbare prosjektet. Et klassisk eksempel på dette er krigsforbrytelser. Vi behøver ikke å ramse opp en lang liste med eksempler, vi bare fastslår at alle normalt anstendige mennesker skjønner hvor grensene går. Krig er krig og fæle ting skjer. Mange får alle mulige slags traumer og senskader, selv om de tilsynelatende var ved god helse da krigen sluttet. Mange mister liksom noe etter slike erfaringer. De føler seg “reduserte som mennesker” på en måte som vanskelig lar seg kommunisere til andre enn gruppen av individer som deler denne kategorien av erfaringer. Den såkalte renormaliseringen fungerer ikke helt som den skal for dem. Imidlertid går det an å få hjelp og støtte av kyndig personale. Det er verre med de som omfavnet krigen og grusomhetene som “sitt rette element”.

Det motsatte av krig er ikke fred, det er lov og orden. Krig – eller la oss si “en krigslignende tilstand” – er hva som følger naturlig når lovene ikke håndheves i en tilstrekkelig grad til at de blir respektert — hvilket selvsagt er avhengig av at lovene ikke strider mot det litt diffuse men likevel eminent forståelige konseptet “alminnelig rettsfølelse” i befolkningen. Hvordan måler man sånt? Vi vet ikke om noe bedre enn det vi praktiserer per i dag, som er åpne og demokratiske valg av det representantskapet som skal lage lovene, det vil si Stortinget. Vi har dårlige forsvarsmekanismer mot løgn, bløff og svindel innenfor politikken simpelthen fordi det koster mer enn det smaker å alltid anta at folk handler i verste mening, selv om det heller ikke akkurat lønner seg å være naiv. Generelt sett kan vi imidlertid si at arbeidsjern er den typen folk vi bør ansette i høye politiske stillinger. Du vet. Sånne som synes at det er artig når det er mye å gjøre, høy aktivitet, tøffe tak og det ene med det andre. Selvsagt er sånt perverst, men ikke desto mindre finnes slike mennesker. Det beste for alle er hvis de får de vanskeligste jobbene. Se bare på hvor den tidligere ungdomspolitiske solkongen Jens Stoltenberg havnet etterhvert. Heller han i den rollen enn Bjørnar Moxnæs, for å si det slik. Det handler jo om hvordan man søker den spenningen man synes man behøver i livet. Som alle vet kan sånt skje i mer eller mindre ansvarlige former, hvor forskjellen i karakter på denne måten ikke uofte henger sammen med intelligens. Vi kan forsåvidt også si at visse sosialpolitiske realiteter spiller inn i hvordan individets personlighetsutvikling spiller seg ut, men dette er bare i begrenset grad aktuelt i Norge. “Mulighetene” er i og for seg ganske demokratisk fordelt, men “marginene” er – her som overalt ellers – som vanlig til fordel for de som allerede er priviligerte. Uansett er det slik at hvis man står på og ellers er kompetent nok i forhold til egne ambisjoner, så finnes det ikke egentlig noen “institusjonaliserte” forhindringsmekanismer man må konfrontere og overvinne før man får adgang til høyere utdannelse, et fritt arbeidsmarked og så videre. Selvsagt er alt sånt enklere hvis man har rike foreldre, eller vinner i lotto, men det er ikke noe saklig argument mot hvordan selve utdannelsessektorens faglige side er organisert.

Jeg er så gammeldags at jeg tror en godt utdannet befolkning er nøkkelen til “ars ok fridar” – godt økonomisk år og fredstider – i samfunnet. Ikke så mye at folk får “gjøre hva de vil” som at de får “studere hva de vil” – ikludert praktiske håndverksfag – ut ifra sine individuelle evner, lyster og egenskaper forøvrig. Kompetanse er det samfunnet lever av. Det blir aldri galt med mer og bedre kompetanse. Det spiller forsåvidt mindre rolle hva eksakt de unge vil – hver og en for seg, eller alle sammen – det som teller er at de får anledning til å utvikle seg slik de selv synes at de bør. (Folk som neppe kommer til å oppleve året 2050 behøver ikke å mene noe om denne saken. Det er jo ikke deres problem hva som skjer når de tidene kommer.) Vi – altså “menneskeheten” – står overfor flere ulike og dypt eksistensielle kriser samtidig, hvorav den mest prekære handler om klimaproblematikk i forhold til matvaresikkerhet. Du vet hvor gretne folk blir når de ikke får mat. Man må regne med litt uro. La oss si at dette er et “halvdistanseproblem”. Det er ikke prekært nå i dag, selv om alle kan se at matvareprisene er på vei oppover, og de skal enda mye mer opp. Vi kan imidlertid si med 99% sikkerhet at når året 2050 kommer så bør helst landbrukspolirikken se litt annerledes ut. Og det der er forsiktig ironi. Rent personlig tror jeg ikke vi har så mye som femogtyve år på å få de nødvendige tingene gjort. Folk vil jo ikke frivillig gå med på noen som helst slags forandringer som ikke er til deres fordel. Det typiske er å nekte å røre seg før man absolutt må, enten på grunn av “samfunnstvang” eller noen slags naturomstendigheter. For eksempel tror jeg mange norske tettsteder kommer til å oppleve stadig mer dramatiske flomhendelser over de kommende år. Jeg kjørte forbi et sted som heter Stai her om dagen. De setter poteter der nå. Fjorårets avling sto imidlertid under to meter vann i en uke, etter “uværet Hans”, så det ble stusselige resultater. Det gjenstår å se hva som skjer i løpet av denne sommeren. Så langt har det vært fint vær i nabolaget mitt, men vi er jo bare i mai.

Slaget på Stiklestad er et av norgeshistoriens mest kjente slag. Det fant sted på Stiklestad i Trøndelag (i dag Verdal kommune) 29. juli, sannsynligvis i år 1030. I slaget ble den norske kongen Olav Haraldsson drept av en trøndersk bondehær. Etter slaget skal det ifølge legenden ha skjedd flere undre på stedet der kongen døde og med kroppen hans, noe som gjorde at han fikk helgenstatus og tilnavnet «den hellige».

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Dette er min post nummer 1031 på denne plattformen. Fatteru? Jeg gikk glipp av anledningen til å benytte post nummer 1030 til å si noe om Stiklestadproblemene. Hva kan jeg si. Jeg glemte det. Herregud. Hvor evneveik er det mulig å bli? Sånt er jo dypt rystende for den sarte lille egoblomsten jeg dyrker med slik kjærlig omhu i den psykedeliske konstellasjonen av ubesudlet kosmisk skjønnhet som er min indre hage. En impotent følelse av feilbarlighet senker seg over meg. Hva skal jeg gjøre nå? Kommer jeg til å måtte gå på nervepiller resten av livet? Jeg forstår ikke hva som skjer. Jeg er redd. Hvor er min mors tramadol? Nåvel. Skaden har allerede skjedd. Spørsmålet må følgelig bli om ikke også året 1031 var et interessant år i norsk politikk — selv om det dramatiske slaget på Stiklestad året i forveien får all PR i saken.

Sier man A kan man liksågodt si B, som folk pleier å si. Hvis vi først skal rlve oss løs fra den fjetrende dramatikken fra året 1030 blir det neste logiske steget å konkludere med at alle år er interessante år – og hvis man ikke føler det slik så er det noe man gjør galt – så lenge man fortsatt har liv i seg. Jeg har et personlig forhold til Stiklestad. Stedet mer enn slaget, selv om jeg sikkert har sett “Spelet om heilag Olav” sikkert minst tyve-tredve ganger gjennom oppvekstårene. Nok til at jeg kan gjenfortelle det ganske detaljert. Åpenbart skyldes dette slektskapsforhold og den typen ting. Jeg er nokså godt kjent med den ruta kongshæren tok da de kom over fjellet fra Sverige. Det er en svært gammel vei som fortsatt er i bruk som hovedvei mellom de delene av Trøndelag og de delene av Sverige; hvor befolkningen har en tendens til å være mer lik hverandre som “folkeslag” enn noen av dem ligner på resten av befolkningen i sine respektive land.

Hva selve internettet angår så har jeg vært med på hele heisaturen, siden jeg først begynte å eksperimentere midt på 90-tallet. Mye har skjedd siden den gangen; størst blant de hendelsene er uten tvil monetiseringen av folks “nettvirksomhet” (inkludert stort og smått, slik man typisk merker det ved at den reklamen man får opp virker å være tilpasset ting man har søkt etter nylig). Ta for eksempel det som må være et av de aller mest gigantiske nettstedene, målt etter hvor mye data som strømmer inn og ut av plattformen til enhver tid, nemlig YouTube. Hvor mange anonyme industribygninger fullpakket med datautstyr tar det for Google å kjøre YouTube fra dag til dag? Ikke så rent få. Jeg husker dem siden omtrent 2005 – gi eller ta et år, det var ikke noen spesielt bemerkelsesverdig kanal i utgangspunktet – og i den grad man kan snakke om at et nettsted har en storhetstid (for eksempel Facebook og det som en gang var Twitter regnes vel som godt over sin egen middagshøyde slik sett) så tror jeg den er passert med god margin av YouTube. Det er rett og slett for mye søppel der nå. Tjenesten er sterkt forurenset av en form for “svindel” som handler bare om å “spille på systemet” i forhold til å hanke inn mye av det som algoritmen er fokusert på når pengene skal fordeles. Mange abonnenter, mange klikk, visninger og det ene med det andre. Mange kommentarer, som imidlertid kan være hvor surrealistiske som helst, det er antallet som teller.

Til å begynne med var YouTube mest bare fjollete, med diverse “karakterer” som la ut filmklipp av seg selv der de gjorde diverse bisarre ting som den dag i dag sirkulerer på nettet, rangert etter hvor “legendariske” de var. Nesten sånn som TikTok fungerer nå. Masse dusteri, hvorav mye ikke desto mindre var genuint morsomt. Samtidig dukket det også opp “snakkehoder” som fremførte synspunkter og meninger foran nettkameraet sitt. Du vet. Amatørjournalister og den typen folk som i gamle dager skrev leserbrev i avisen. Det tok ihvertfall et tiår før YouTube begynte å bli noe mer enn bare en kuriositet — hvor den i mine øyne mest nyttige applikasjonen virket som det betydelige antall klassiske og nye musikkvideoer de etterhvert opparbeidet seg. Alt forandret seg da det begynte å komme seriøse penger inn i bildet. Jeg er litt usikker på tallene, men som en grov pekepinn kan vi si at hvis man har en kanal med 100.000 abonnenter eller mer, og man publiserer noe hver dag slik at man får høye besøkstall og mye “aktivitet” til enhver tid, så kan man leve av det på heltid. Det er ikke sikkert at dette stemmer, men dette er det inntrykket jeg har dannet meg. I praksis betyr det at vi har noen tusen individer som er “digitale nomader” med sin hovedinntektskilde i hva de enn legger ut fortløpende på YouTube. Følgelig er det st stort antall kanaler som handler om turisme, eventyr og diverse reiser til usannsynlige steder. På grunn av min egen interesse for historie og “kultur” støter jeg stadig på fuskere i faget som reiser til for eksempel Egypt og etterpå publiserer de mildt sagt alternative dokumentarer om hva de så og opplevde. Det er jo ikke seriøst å snakke om “de helberedende energiene” i et gravsted, det er tvert imot borderline sykt i hodet. Men folk er likevel veldig interessert i “mystikk” så da blir det som det blir. Dette er en funksjon av tilbud og etterspørsel; om hva som tiltrekker seg oppmerksomhet på YouTube.

Rett skal være rett. Det finnes mange bra kanaler på YouTube, befolket av seriøse mennesker som dokumenterer prosjekter og det ene med det andre. I tillegg er det mye nyheter, aktualitetsstoff, dokumentarfilmer og den typen ting. Selv innenfor kategorien “turisme & eventyr” er det mange jeg følger med en viss interesse, fordi de har sin egen vinkel på ting, eller hva man skal si, poenget er uansett at det handler om saklig informasjon. Imidlertid har YouTube – og jeg antar alle andre tilsvarende tjenester, for eksempel strømming av musikk – også fått et betydelig problem i form av hva som essensielt sett er svindlere, enten virksomheten deres teknisk sett er tillatt eller ikke. Alle har hørt om såkalte clickbaits, det vil si en fengende tittel eller tommelfingerbilde som når man åpner posten viser seg å være bare tøys og svada uten gode “produksjonsverdier” i noen forstand. Det er ikke informativt, interessant eller bra laget. Det er rett og slett bare søppel. De som har laget dette har ikke lagt ned verken kreativt eller teknisk arbeid i det, ut over hva som er nødvendig for å imøtekomme visse parametre i en algoritme, som forsyner dem med en liten men jevn strøm av inntekter. Dette er ille nok som det er allerede, men de mest pessimistiske spår internettets død som “kilde til verdifull informasjon” så snart kunstig intelligens virkelig etablerer seg som vanlig produksjonsredskap. Enn så lenge er det bare noen få som har funnet ut hvordan de skal utnytte dette verktøyet til å melke nettet for penger, men som alle vet varer det aldri lenge før “alle” kravler over hverandre for å få tak i verdisakene. Problemstillingen koker ned til forholdet mellom signal og støy. Eller at man med sine bare hender må grave seg gjennom et kjerrelass med hestemøkk for å finne noen få gullklumper, om du vil. Man går fort lei av det. Jeg kan merke at min egen interesse har begynt å dale, i forhold til hele mannskiten, men jeg henger med ennå. For eksempel er det vanskelig å se for seg livet sånn som det var før vi fikk nettbank, nettbooking, netthandel og resten av det “normale” tjenestetilbudet, men på den kreative underholdningssiden av ting er det fare på ferde. “Den store propagandamaskinen” var et begrep jeg først hørte på 70-tallet og da var det i sammenheng med science-fiction litteratur. Det er heller ingen i min generasjon som glemmer HAL 9000 fra Stanley Kubricks “Odyssèe” — og de skarpeste husker til og med at HAL var ikke uvennlig, mens den tålmodig redegjorde for at den hadde hemmelige filer som firmaet hadde installert i tilfelle slike tilfelle, og så videre. Det var ikke datamaskinen som gikk til angrep på astronautene, det var dem de jobbet for som hadde programmert inn en alternativ kommando som den var nødt til å følge under visse omstendigheter. Det samme temaet dukket opp igjen et tiår senere med “Alien”. Den åttende passasjer. Skipets sentralcomputer var programmert til å ofre astronautene til fordel for den fremmede livsformen, dersom dette skulle bli nødvendig. Det handler om prioriteringer.

Hvilket bringer oss til Det Store Poenget — som alle allerede kjenner svært godt: Folk forandrer seg når det kommer penger inn i bildet. Hvor mange historier har du hørt om “barndomsvenner som startet firma i garasjen” men som senere ble bitre fiender over et eller annet med driften av – og ikke minst fordelingen av makt og penger innenfor – et millionselskap? Sånt skjer hele tiden. YouTube spesifikt, men jeg antar det gjelder også resten av nettet, fungerer i praksis som “gullgruve” for et segment av aktører som konkurrerer om å være like skruppelløse som fantasifulle i metodene sine. Uansett hva du klarer å fantasere om så finnes det allerede der ute — pluss en enda større andel av ting som du aldri kunne ha forestilt deg før du så det med dine egne øyne. Unge mennesker i dag “krøkes tidlig” i forhold til alt mulig slags billedmateriale som er vesentlig mye verre enn noe jeg vokste opp med, og allerede på min tid var det slik at det fantes billedbøker som tok nattesøvnen fra de sarte. Er det sånn menneskeheten fungerer? Herregud. For en gjeng. La meg si det slik: Jeg har aldri noensinne vært i tvil om at lov og orden er nødvendig å ha i et samfunn, fordi folk er aggressive og kranglete aper. Det skjer alltid noe jævelskap som “noen” uansett må ta hånd om, så da er det bedre – eller et mindre onde om du vil – å ha et antall fast ansatte og profesjonelle folk som har trening i konflikthåndtering enn den typen “entusiastiske amatører” som melder seg frivillig for å hjelpe, men som strengt tatt ikke aner hva de driver med. Dette gjelder i samfunnets offentlige rom, også kjent som den fysiske virkeligheten, men det bør også gjelde på nettet. Etter min mening har det lenge vært behov for offentlig regulering av nettet, inkludert noen slags låsefunksjon som i praksis gjør det umulig for alle andre enn de svært sakkyndige å komme seg på nettet uten å identifisere seg først. Alt man gjør på nettet skal kunne spores enkelt, men ikke av de som lager reklame. Av politiet. Slik at de på rutinemessig vis kan bøtlegge folk som sprer falsk informasjon. Det er ett moment. Det andre momentet jeg har er at mulighetene til å tjene penger på nettet bør ødelegges. For eksempel med skatter og avgifter som er så urimelig høye at interessen for internettet som “et sted man kan tjene penger” bortfaller av organiske årsaker. Det lønner seg rett og slett ikke. Er dette rettferdig? Nei det er det på ingen måte. Men er det nødvendig? Ja det tror jeg. Ihvertfall hvis nettet skal fortsette å være “et nyttig redskap for folk flest” i større grad enn en megaplattform for all mulig slags ondsinnet propaganda.

Solen eller sola (astronomisk symbol: ☉) er betegnelsen på stjernen som er sentrum i solsystemet hvor Jorden og andre kjente objekter (planeter, asteroider, meteoroider, kometer og støv) går i bane rundt. Den er nesten perfekt kuleformet (sfærisk) og består av varm plasma sammenvevd i magnetfelt. Diameteren er ca. 1 392 000 km (ca. 109 ganger jordens). Massen er ca. 2×1030 kg (ca. 333 000 ganger jordens) og utgjør ca. 99,86 % av massen i solsystemet. 73,46 % av massen er hydrogen; helium utgjør 24,86 %, mens 1,69 % (tilsvarende 5 628 jordmasser) er tyngre grunnstoff, deriblant oksygen, karbon, neon og jern.

(Wikipedia)

Det er et næremst litt komisk spørsmål hva slags spekulasjoner tidligere tiders folk – som har hatt den samme intellektuelle kapasiteten som dagens iterasjon av arten Homo sapiens viser på et statistisk gjennomsnittsnivå i minst tre hundre tusen år, sannsynligvis mye lenger – har hatt rundt hva eksakt sola og månen “er” i sin essens og natur. Forsåvidt også alle stjernene og resten av sulamitten, men jeg vet ikke hva som må til for å ikke legge merke til sola, selv om man eventuelt er blind. For eksempel var det jo nylig en solformørkelse hvor det ble målt flere titalls grader temperaturfall – og mye bisarr atferd blant dyr – mens hendelsen sto på lokalt (NASA slapp en video hvor man kan se solformørkelsen som en diffus skygge – mørkest i midten, så gradvis mer “grå” mot kantene – som beveger seg over jordoverflaten med et visst tempo, åpenbart filmet fra en satelitt noe sted der ute). Solas tilstedeværelse og fravær er blant de mest universelt merkbare fysiske tingene som foregår i menneskenes daglige – bokstavelig talt – tilværelse. Følgelig har det blitt lansert et ukjent antall forlag til “forklaring” av det som foregår, hvorav de fleste nålevende mennesker foretrekker astrofysikkens “tekniske” modell – det er ikke noe personlig – men ikke desto mindre er det mange som har et mye mer sentimentalt og ritualisert forhold til sola.

Alle mennesker har en horisent i livet. Det som befinner seg innenfor er sånt som man vet og kjenner, mens bortenfor horisonten befinner “det ukjente” seg — som jo per definisjon kan være hva som helst. Sikkert mange bra ting, men også – eller faktisk i hovedsak – sånt som man helst ikke vil ha i livet sitt. Dette er jo hele hensikten med å etablere og vedlikeholde en personlig horisont. Det er verken riktig eller galt i noen sammenheng hvor ting kan måles på denne måten, det er rett og slett en “privat preferanse” hvor langt man ønsker å bevege seg utenfor rammene av det man kjenner og forstår. Det er jo ikke nødvendigvis noen nyttig opplevelse for folk, eller eventuelt så kan det tjene som et fremtidig referansepunkt for hva man ihvertfall ikke skal rote seg borti flere ganger i livet. Summen av alle evner man har er alltid større enn summen av hvor mange av disse evnene man ønsker å utvikle. Det koker ned til valg. Konsekvensene av disse valgene er det som kalles karma. Fordi man valgte det ene valgte man også automatisk bort alle andre alternativer som var aktuelle ved det tidspunktet. Alle vet at i det skjebnespillet vi kaller “det virkelige liv” må man oftere enn man ønsker forholde seg til at “bordet fanger” i forhold til hva man ideellt sett burde ha gjort med noe. Og sånn går dagene. Veien blir til mens man går, eller hva det nå er folk sier. Jeg kjenner selv ingen som ved 50-60 års alder befinner seg der de trodde at de skulle havne da de var “fjortiser”. Det skjer jo ting i livet, og man har typisk bare delvis kontroll over hvordan dette utvikler seg. Saken er at “optimale valg” i mange situasjoner peker i en annen retning enn den man opprinnelig hadde tenkt å bevege seg i. Siden er man nødt til å innrette resten av det strategiske opplegget sitt i forhold til de nye omstendighetene.

Hvilke ting er konstante i en verden av forandringer? De fleste opplever typisk at “identitetsfølelsen” deres forblir konstant, selv om de ved et tidspunkt (eller flere) eventuelt “skifter stil” i sosial forstand. Jeg er den samme uansett hvordan “de andre” ser meg. Om jeg kler meg pent eller om jeg ser ut som et fussete troll har ikke typisk noe å si for “personegenskapene” mine, men jeg vil kanskje oppleve de fleste sosiale situasjoner som “enklere” hvis jeg satser på en godt organisert “selvfremstilling” utad. Altså vaske trynet, kjemme håret, kle på seg rent tøy og ellers “oppføre seg som folk” når man ferdes ute blant folk. Dette er mest effektivt i lengden. Livet er ikke så langt som man typisk føler mens man er ung så man gjør klokest i å stelle seg sånn at man slipper å bruke mye verdifull levetid på å “forklare seg ut av misforståelser” som kunne vært enkelt unngått. Det er imidlertid sant at jeg sitter i glasshus og kaster verbale stein rundt meg, fordi da jeg selv var fjortis var jeg definitivt en “provokatør” langt hinsides hva jeg selv skjønte konsekvensene av den gangen. Det føltes som en god idè den gangen og det ene med det andre. Du vet hvordan dette fungerer. Når hormonene bruser i kroppen føler man typisk en utålmodig trang til å komme seg “ut i verden” for å se hva slags eventyr som venter der ute. Uten å vite noe om noenting føler fjortiser typisk at de “bør være med på det som skjer” og teste seg i forhold til verdens utfordringer, eller noe. Det ender ofte så som så, men på hvilken annen måte kan man opparbeide seg “livserfaring” enn ved å erfare livet? Selvsagt er ikke dette trygt, men hvis man tror at trygghet er hva et optimalt liv handler om så har man misforstått de grunnleggende spillereglene. Jeg sier ikke mer.

Samfunnet investerer likevel mye innsats i skapelsen av “trygghet” på mange områder av livet. Ting er lagt opp til at man skal kunne leve på en måte som er forutsigbar i forhold til matvareforsyning, helsetjenester og så videre. Vi har et rettssystem som tar seg av konflikter. Vi har beredskapsplaner for de fleste realistiske scenarioer av naturkatastrofe. Vi har til og med væpnede vakter i form av politi og andre statlige stridskrefter om dette skulle bli nødvendig. Selv om livet har mange vanskeligheter, så er man sjelden på desperasjonens rand fordi man er sulten og ikke har noe sted å bo. I den grad noen befinner seg “redd og alene uti villmarken” så dreier dette seg typisk om turister som har gått seg vill, ikke om folk som lever på den måten. Mennesker er imidlertid utstyrt med kapasitet til å håndtere vesentlig mye røffere forhold enn det de fleste av dagens mennesker typisk lever under, slik at vi ender med overkapasitet i forhold til hva vi er nødt til å håndtere på strak arm hver dag. Hva skjer med denne energien? Mye av det havner i kategorien for “gale idèer” – som kan variere fra det evneveike til det episk storslagne – enten de er “prosjektorienterte” eller de handler om utforskning av diverse abstrakte emner. Galskap er jo en minst like alminnelig del av menneskets repertoar som noen andre av våre mange artsegenskaper. Jeg tviler på at noen behøver å bevege seg særlig langt bort fra sitt eget hjem før de oppdager noe de kan peke på og si “det der er galskap”. Sånn er livet. Folk har for mye fritid og derfor finner de på mange slyngelstreker, hører man noen ganger bli sagt, men “folk” er neppe enige. Hva slags pervo føler at de jobber for lite? Vi ser nå bort fra de “ufrivillig arbeidsløse” (men selv de ser neppe etter noe mer enn “en vanlig jobb” med normal arbeidstid). Det rådet man oftest gir til folk som har mer “virkelyst” enn de får brukt opp på normalt vis er “skaff deg en hobby”. Gjerne noe som er en “enkel glede” og som ikke krever en masse ompa-pa for å organisere. Du vet. Treskjæring. Matlaging. Strikking. Akvarellmaleri. Hvis man krever stimulanser av mer intellektuell og abstrakt karakter finnes det nok av seriøse studieområder som det er enklere enn noensinne å skaffe seg gratis adgang til informasjon om. Det finnes ikke lenger noen tøysete terskel av trosbekjennelse som man må over før man får adgang til biblioteket. “Den beste informasjonen vi har” om for eksempel sola ligger åpent tilgjengelig på nettet for alle.

Psykedelisk betyr bevissthetsutvidende og brukes om noe som utvider den indre opplevelsen. Man kan snakke om psykedeliske stoffer psykedelisk musikk og psykedelisk kunst.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Etter førti år med svartmetall som egen sjangerbetegnelse for et distinkt kunstnerisk uttrykk kan vi si noen generelle ting om fenomenet. Det mest åpenbare er det som først og fremst bekymrer “foreldrene og samfunnet” — nemlig at tenåringer som allerede var vanskelig å ha noen meningsfull samtale med nå skal gå helt av skaftet og kanskje rote seg borti noe kriminelt, eller det som enda verre er. Den “svartbleke” stilen deres ser jo depressiv ut på langt hold og musikken låter som noe slags usammenhengende men intenst psykotisk anfall, bare med instrumenter, opptaksutstyr og greier i rommet. Hva er det folk typisk ser – og ikke minst hører – første gangen de erfarer svartmetall?

Det er rimelig å tippe at “første generasjons svartmetall” – Venom, Hellhammer, Celtic Frost, Sodom, Bathory, Sarcofago med videre – med gode odds og i hovedsak vil oppgi Motörhead som sin viktigste musikalske inspirasjonskilde for “hardmetallisk pønk’n’roll” som beveger seg gjennom lydlandskapet fortere, høyere og hardere enn alle andre. Det var aldri noe ideologisk i utgangspunktet, det handlet bare om å spille bråkete og aggressiv musikk i 120 kilometer i timen. I den grad det fantes noen “felles innstilling” som alle bandene ville vedkjent seg som sin egen, så handler dette om liberal bruk av hilsefinger mot resten av verden. Du vet. FTW. Fuck the world. Ian Fraser “Lemmy” Kilmister (1945-2015), stifter og åndelig overhode for Motörhead, oppgis forsåvidt som “syvende far i huset” av alle som driver med ekstremmetall, mens Lemmy selv oppgir Elvis, Little Richard, Gene Vincent og alle de der som sine egne inspirasjonskilder. Det er imidlertid “imaget” som noen slags musikalsk panserarmè som ruller over publikum med overveldende lydtrykk de tidlige svartmetallmusikerne etterlignet.

Skal vi snakke om Satan nå? Jeg tror det er mer intelligent å snakke om skrekkfilm. Helt siden “heavy metal” først etablerte seg som egen sjanger har de vært rause med sjokkeffektene — og dette er med vilje. Det skal være teatralsk og dramatisk, tett oppimot – og noen ganger langt over – grensen til det direkte fjollete. En typisk “stort” produsert heavy metal konsert vil alltid være full av flæsj og “billig bang bang” — og poenget med høyt trykk og mye “frantisk bevegelse” i lydbildet er – som tidligere nevnt flere ganger – å skape en tilstand av sonisk metning i hørselssansen, slik at lyden vil erfares som “noe kroppslig” istedet. Poenget er å skape en massiv sanseopplevelse, som på svært bokstavelig vis blåser bakoversveis på publikum. Folk som ikke ønsker denne opplevelsen vil neppe like å være på stedet. Men de som aktivt søker å bli overveldet av det helhetlige kunstuttrykket har det Nietzsche ville ha karakterisert som et parareligiøst forhold til musikken. Dette er deres form for “gudserfaring”, også kalt teopati. Det ligner ikke på en kristen gudstjeneste, men det har mye til felles med de hedenske mysteriereligionene fra gammel tid, hvor extasis var sentralt for opplevelsen. Internasjonal konvensjon er å datere stiftelsen av sjangeren heavy metal til året 1970, og si at det handler om komplekset “Deep Black Zeppelin”, hvor Black Sabbath er de viktigste, men det blir feil å ikke ta med de to andre “ikoniske stamfedrene” også. Det betyr at jeg teoretisk sett har kunnet hatt et bevisst forhold til sjangeren helt siden den ble stiftet. Jeg var jo syv år gammel ved det tidspunktet, men sånn er det ikke. Først et par-tre år senere begynte det meste av alt jeg foretrakk å lytte til etter eget ønske å vise “statistisk samling” innenfor sjangeren hard rock og heavy metal. Det bare er sånn. De som selv digger hard og tung musikk forstår fullstendig hva jeg mener, mens de andre neppe forstår noe som helst. For dem lyder det jo bare støyende og masete. Jeg liker at det er mer luft i lydbildet. Så blir jeg nødt til å forklare dem at hele poenget er å blåse bort all annen “luft” enn akkurat den spesifikke “gassblandingen” som hensetter publikum i en transcendental tilstand av nytelse.

Det er litt uklart for meg hvilken musikksjanger som har de typisk mest virtuose musikerne nå for tiden – altså de som rent teknisk sett regnes som de “flinkeste” utøverne på sitt instrument av alle andre som driver med det samme – men det er vel ikke utrygt å gjette på “frijazz” som vanlig, eventuelt noe på det symfoniske konsertnivået, men samtidig er det grunn til å peke på hva utøvere av “ekstremmetall” driver med (den litt større paraplyen som også inkluderer svartmetall). Alle som skjønner noe som helst om det å traktere et instrument og hvor mange timers øvelse som ligger bak den tekniske virtuositeten, vil nikke og si “respekt” til det folk gjør innenfor ekstremmetallen selv om de eventuelt ikke liker selve musikken. Folk tar det jo omtrent så langt som det er menneskelig mulig å komme i forhold til “samspilt kaos”. Som alltid er det vanskelig å si noe fornuftig om hva som er “bra” kunst, og hva som faller innenfor rammen av “mindre bra”. Så lenge et antall mennesker som ikke ellers virker mentalt forstyrrede synes at noe er “bra” så må det jo finnes noe der, i form av kvaliteter som appellerer til deres estetiske sans. Følgelig har kunstneren “lyktes” i den grad poenget var å “nå frem til noen”. Deres arbeid er vel utført og det har blitt anerkjent som sådan ute i “markedet” for denslags kunstarbeid. Hva mer behøver de å vite? Selvsagt er det gryselig fint hvis de også tjener penger på greia, men hvis “tjene penger” er hovedinnholdet i planen så finnes det enklere metoder enn å slå gjennom som artist. Tro meg. Musikkbransjen opererer ikke med noen minstelønn. Uten at jeg kjenner tallene vil jeg tippe at hvis man stiller opp en stor oversikt over innsats og utbytte for musikkutøvere innenfor sjangeren hard rock og heavy metal over de siste femti år, så vil man finne ut at de fleste faktisk har gått i netto tap. De har betalt for å holde på med musikk. Du vet. Utstyr, øvingslokale og det ene med det andre. Dårlig betalte spillejobber preget av høye transportkostnader og uoversiktelige ansvarsforhold. Sannheten om musikk – uansett sjanger – er at det handler om “lidenskap” til å begynne med, først mye senere om “forretninger”. Det er forsvinnende få som “slår igjennom” til en sånn grad at de klarer å leve av det på heltid. Hvorom allting er, nå får det være nok prat. Kaffekoppen er tom og dagen begynner.

Skam er en sosial følelse som oppstår når vi ser oss selv med andres øyner og opplever det vi ser som negativt. Skam er en sosial følelse som oppstår i møte med den tenkte andre – når vi ser oss selv i den andres øyne og opplever/er redd for at vi blir vurdert som et uattraktivt/«feil» objekt. Vi har mange synonym dvs beslektede ord for skam som kan bære på viktige nyanser ut ifra kontekst, intensitet og kultur.

(Onlinepsykologene.no)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det litt gammeldagse konseptet skamvett betegner evnen til å forstå på forhånd at noe er skammelig, slik at man ikke posisjonerer seg på en sånn måte. Man behersker seg, som folk sier. På engelsk har man et nyord som heter cringe. Ordet i seg selv er ikke nytt, men det er nytt at det blir brukt om en slags form for “skam på andres vegne” — fordi man kan se at de driter seg ut, men man kan også se at de selv ikke ser noe som helst. De tror at alt er helt solskinn og bløtkake. De føler ingen skam, selv om situasjonen er skammelig. Enten fordi de er utviklingshemmet, senil, rusa eller fette dum. Det vet vi ikke. Det er forsåvidt heller ikke vesentlig for poenget. Man ser noe som gjør at man må “krympe seg” med en følelse av ick eller kanskje ehh, det der var ikke stilig. Det avhenger av sitiuasjonen. Noen ting er jo som kjent verre enn andre ting når det kommer til å trampe i klaveret, drite seg ut, eller avgi en sosial brøler som får folk til å holde seg for ansiktet. Det er hva cringe handler om. Skam på andres vegne. La oss kalle det omskam og si at dette er et nytt ord.

Jeg vet ikke hva jeg skal svare på spørsmålet om hvordan man utvikler og finpusser en passende mengde skamvett sånn at man styrker sin sosiale radarberedskap. Jeg antar det må ta utgangspunkt i noen slags interesse for saken. Det virker litt håpløst å konfrontere noen som har en “skamløs” stil fordi hvis de overhodet hadde hatt evnen til å reflektere over slike ting så ville de jo allerede ha skjerpet seg. Jeg tror vi må karakterisere det som en form for bevisstløshet når folk tilsynelatende mangler skamvett. “Ond vilje” er noe annet, så vi snakker vel mest om vanlig sløvhet. Eller mangel på oppdragelse, om du vil. Hva enn det er som motiverer folk til å søke mot det laveste tillatte balansepunkt for sosial omgangstone. De man føler omskam overfor.

Innen evolusjonspsykologien forstås sinnet som en mosaikk av mentale mekanismer, eller moduler, som er i stor grad et resultat av seleksjon. Det vil si at disse delene av sinnet er spesifikke evolverte tilpasninger som løser spesifikke, evolusjonært relevante oppgaver. Disse tilpasningene utgjør til sammen menneskets natur. Den evolusjonspsykologiske metoden handler derfor om å teoretisk utlede, predikere og spesifisere, og deretter empirisk utforske disse mekanismene.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Selv et middels begavet pattebarn vet at “folk er forskjellige” — og at når vi sier dette så snakker vi mer om hvordan de oppfører seg enn hvordan de ser ut (selv om dette også er en del av pakka). Ligner folk på foreldrene sine? I hovedsak ja, selv om man ikke bør undervurdere kompleksiteten i dette bildet. Mye er arvelig. Annet handler om “trening”. På toppen av dette kommer sjelen, eller personligheten, altså “den man er innerst inne”, som er vårt mest mystiske aspekt, men også det vi typisk bruker som referansepunkt når vi snakker om oss selv. Når vi sier ordet jeg så mener vi først og fremst dette, selv om forsåvidt resten av opplegget – forstått i denne konteksten som mitt – skal regnes med i den pakka vi kaller “den sosiale personen”; altså kroppen, følelsene, meningene, vanemønsteret og så videre.

Det jeg mener med å si at psykologi er et akademisk fag, men ikke en vitenskap, er at det lar seg ikke redusere til fysikk. Kanskje kan vi en gang i fremtiden – presumptivt ved hjelp av kunstig intelligens – utvikle noen slags “sinnets matematikk” men forløpig ser ikke noe sånt ut som en sannsynlighet, eller engang noe vi vet hvordan vi skulle begynne å gjøre. Den “programvaren” som gjør oss til “oss selv” er mildt sagt dårlig kartlagt, men det jobbes med saken. I mellomtiden kan vi kanskje etablere enighet om at individet alltid har siste ord i alle saker som angår dem og deres, såfremt de ikke har blitt fratatt denne retten ved lov og dom. Menneskelige individer er “selveiende” på en måte som ikke kan avhendes, overdras eller oppgis. Man kan selv fritt velge å gå inn i avtaler og forpliktelser på forskjellig vis i forhold til andre mennesker, men folk kan ikke tvinges til å være et sted de ikke vil være og gjøre noe de ikke vil gjøre. I så fall foreligger det jo en kriminell situasjon av frihetsberøvelse. Frihet er et rettsfundamentalistisk prinsipp i Norge, helt i tråd med alminnelig rettsfølelse. Alle “bestemmer over seg selv” til enhver tid, og i den grad de tilsynelatende adlyder andres ordre så handler det om “samarbeid” på jobben eller noe. Folk vet jo at de fritt kan si opp jobben, melde seg ut av samfunnet og flytte på Finnskogen, men de fleste foretrekker noe annet.

Det mest irriterende med disse evolusjonspsykologene er at de kommer med “store påstander” basert i smått materiale. Det er typisk aldri mer enn hundre individer involvert i de statistiske analysene deres og det er grunn til å stille spørsmål ved hvor representativt utvalget er i forhold til den generelle beolkningen i landet, enda mindre om “menneskeheten som sådan”. Jeg mener, hvis en statistisk analyse av en million mennesker hadde vist signifikante psykologiske tendenser i en undersøkelse, så ville jeg klø meg i skjegget og si hmm, men hvis alt man har er femogtyve studenter ved universitetet så vil vel neppe resultatene ha særlig allmengyldig verdi. Faktisk er det vanskelig å ta det seriøst som noe mer enn en “elevoppgave” som handler mest om metoder, så jeg vet ikke hva jeg skal tenke om de som presenterer dette som “vitenskap”. Herregud. Det ender invariabelt som syltynn akademisk legitimering av kjønnspolitisk tøys. Hvorfor er det så mange som snakker om steinalderfolk nå for tiden? Poenget med at kroppen og sinnet er det samme nå som for hundre tusen år siden er korrekt nok, men vi har jo en egenvilje også. Vi er ikke dyr som bare drives av instinkter. Det er her frihetens negative sider åpner seg. Fordi vi regnes som frie og selvstendige individer så regnes vi også som “strafferettslig ansvarlige”. Vi kan aldri forklare en ting med at vi ikke skjønte noe, vi bare gjorde det. Et normalt oppegående individ som deltar i samfunnet har i det store og hele god oversikt over hva som er lov og hva som ikke er lov — og når de er i tvil så søker de råd fra kompetent hold. Verre er det ikke.

Jean-Baptiste Lamarck (1744-1829) levde på en tid da man fortsatt kalte vitenskap ved navnet “naturfilosofi”. Det vil si at man studerer det grekerne kalte fysis, altså naturen, og drar slutninger basert i dette. Lamarckisme er hans idè om hvordan artenes egenskaper oppstår og endrer seg over tid innenfor “det naturlige system”. Det er ganske svære greier. De spesielt interesserte kan ta saken videre på egen hånd, her og nå skal det bare anføres at lamarckismen regnes som vitenskapelig motbevist. Det eneste som kommer i arv fra foreldrene er det foreldrene selv arvet. Ingen av de egenskapene foreldrene utviklet på personlig grunnlag går i arv i genetisk forstand, selv om man selvsagt kan trenes opp til å bli akkurat som sin far. Lure fiskeplasser og sjekketriks går ikke i genene. “Lært atferd” er betinget av miljøfaktorer, selv om visse ganske generelle talenter synes å gå i arv, sånn som kroppsbygning og “atletisisme” som kan gjøre det mer eller mindre opplagt hvilken generell retning det bærer i. Imidlertid er man til syvende og sist et individ som fatter sine egne valg, ikke en representant for en gruppe, enten vi snakker om familien, nasjonen, kjønnet, legningen eller hva det måtte være. Dette er sekundære attributter. Jeg ville, hvis jeg kunne, ved dette tidspunt lent meg fremover og myst over solbrillene som han Morfeus i filmen Matrix og si, tror du at det er en kvinne du snakker med nå? Det stemmer ikke. Eller rettere sagt, det stemmer som “attributt”. Hennes kvinnelighet er en del av formen, men det angår ikke engang innholdet. Det er ikke hennes essens. Hun er en person, akkurat som deg. Like redd og forvirret, men samtidig like eplekjekk, hvis du skjønner hva jeg mener. Evolusjonspsykologi vedkommer ikke saken. Hvordan man skal “være seg selv” og forholde seg til andre mennesker er et spørsmål om etikk. Folk er individer som skal dømmes i kraft av sine egne valg og handlinger, intet annet.

Apecalypso nå! var egentlig tittelen på en LP-utgivelse fra komikertrioen Kirkvaag, Lystad, Mjøen i året 1980. De siste ordene som blir sagt på selve låta Apecalypso fremføres på “pseudotrøndersk” og lyder slik: Kor det vart tå’n Reiulf tro? For de som eventuelt ikke kunne besvare dette umiddelbart var den ganske nye – og sensajonelt bra – NRK-serien Makta til en viss hjelp. Det var jo noen ganske sære ting som foregikk en stund, med han der møbelhandleren fra Jessheim og jeg vet ikke hva. Det var uansett Gro Harlem Brundtlands tid da. Det gamle opplegget med alle de alkoholiserte gamle mennene var definitivt modent for historiens skraphaug.

Først tilbrakte jeg litt tid på “Miniblogg” – som var en slags juniorserie for en tid, men det er nedlagt nå – under navnet Produksjonsmidlene, men endret dette, eller rettere sagt registrerte en ny profil, etter et lokalt computerkræsj som gjorde at jeg mistet innloggingsdetaljene mine (som var “festet” i computerens minne, men dessverre ikke i mitt). Sånn sett “mistet” jeg mye materiale, men pyttsann. Jeg kan skrive mer. Til tross for hva som måtte være vanlig blant folk, så jakter jeg ikke på lesere og følgere. Om folk leser det jeg skriver, fint. Om de ikke leser det, også fint. Jeg skriver “for min egen del”, ikke for å tilfredsstille andres behov. Skriving er en svært god øvelse for å disiplinere sinnet og bearbeide en ellers urolig “kreativ” energi som krever å bli brukt hver dag. Om ikke til skriving, så til treskjæring og annet håndarbeid.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg har ikke noe romantisk forhold til bloggen. Det er et “arbeidssted” — og jobben handler om formuleringskunst. Jeg har ingen høy profil i forhold til “personlige” greier. Mitt privatliv er mitt eget. Det hender jeg forteller noe, men det er ikke typisk derfor jeg blogger. Min fokus er på selve teksten som “form” mer enn som det alle nå har begynt å kalle “innhold”. Perfeksjonering av formen er et “språkmekanisk” tiltak som hver dag presenterer interessante utfordringer i forhold til dette med støy og signal som jeg nevnte for noen dager siden. Hvordan kan man med færrest mulig ord beskrive det ubeskrivelige? De som leser denne bloggen vet at jeg ikke skygger unna “dype” tema — og sånt er jo ikke for alle. Men til gjengjeld er det fritt frem for å bare ignorere meg. Jeg tar ikke sånt personlig.

Gjennom ganske lang tid har jeg vært vant til å ha, litt pluss og minus av og til, omtrent femti faste lesere, men det virker som om jeg har hoppet opp et lønnstrinn nå nylig, eller hva man skal kalle det. Skyldes dette namedropping, som de kaller det på nettet? Kanskje. Jeg vet ikke. Jeg trodde jo lenge at jeg hadde en “fredsavtale” med denne typen – jeg holder meg unna hans greier og han holder seg unna mine – men så var det noen som fortalte meg at han har skrevet om meg, på dårlig kamuflerte måter, opptil flere ganger. Jeg sjekket saken og det viste seg at dette stemte. Jeg leser jo vanligvis aldri noe av det han skriver. Det handler jo stort sett bare om stokastisk terrorisme rettet mot religiøse minoriteter og “svartinger”, når det ikke er noen slags sutring over noe som ikke behager ham. Jeg har allerede sett mer enn nok av sånt. Herregud. For en narcissistisk fjott. Prater ustanselig dritt om andre, mens han skriker som en gal hvis noen “tar igjen” litt og lar ham få smake sin egen medisin av ondsinnet mannskit. Uansett, jeg har ingen interesse for denne karakteren. Jeg er jo ikke “medlem av blogglandia” eller hva fanden det er de vrøvler om, jeg kjører mitt eget løp. Jeg er her for å skrive, punktum. Ikke for å engasjere meg i noe slags patetisk drama. Jeg lar folk være i fred så lenge de tilbyr det samme. Men hvis de føkker med meg så føkker jeg tilbake. Claro?

Når det er sagt så nevner jeg igjen at de mest nyttige “kommentarer” jeg kan få er når folk finner språkfeil – eller noe slags surring med fakta – og gjør meg oppmerksom på dem. Det er jo nyttig informasjon. Meninger har jeg derimot liten bruk for, verken gode eller dårlige. Jeg vet allerede at jeg “skriver bra” så det er ikke noe poeng i å fortelle meg dette, for å ta et eksempel. Fortell meg heller hvordan jeg kan skrive enda bedre. Igjen, nyttig informasjon. Jeg setter også pris på anekdoter og historier som angår temaet i den aktuelle bloggposten. Hva som helst som kan klassifiseres som lærdom. Sånn er det jo. Jeg vet noen få ting, men det jeg vet mest av alt er hvor monumentalt uvitende jeg er i forhold til hvor stor og innholdsrik denne verden egentlig er. Hver dag lærer jeg noe nytt og spennende. Derfor danser apen.

Kvarts er nest etter feltspat det mest utbredte mineral i jordskorpen og forekommer både i magmatiske bergarter (granitt, granittpegmatitt, og lignende), i metamorfe bergarter (gneis, kvartsitt, og lignende), i sedimentære bergarter (sandstein, kvartskonglomerat) og i løsavsetninger (sand). Mineralet opptrer dessuten hydrotermalt på ganger, i hulrom og sprekker i mange bergarter og som kiselsinter avsatt fra varme kilder.

(Store norske leksikon)

Det virker ikke som om det finnes noen grenser for hva slags vås mennesker er villige til å tro på. Det er ekstremt usannsynlig men fortsatt ikke umulig at en “skalleform” av krystall kan ha oppstått på naturlig vis. Dette henger sammen med pareidoli, som er hjernens naturlige tendens til å se etter mønstre og holdepunkter i omgivelsene, som den siden sender tilbake til individet som et “forslag”. Det er forsåvidt ganske likt hvordan folk typisk bruker datamaskiner. Hvis vi ser “noe som ligner på noe annet” så er det en naturlig tendens i folk til å dra en linje mellom de to. Dette ligner på noe jeg har sett før. Som alle skjønner leder dette ikke uofte til “misforståelser”.

Her i Norge kaller vi det bergkrystall – eventuelt “dvergstein” – når den er klar og gennomsiktig. Når den er hvit heter det “melkestein”. Begge disse har en lang forhisrtorie som materialer, dekorative elementer og så videre. Vi finner dem overalt som “småstein”. Folk plukker typisk opp “fine småstein” og tar dem med seg hjem den dag i dag, uten å filosofere nærmere over konseptet i det de gjør enn at de syntes det var en fin stein så de plukket den opp og tok den med seg hjem. Der havner den på peishylla eller noe. Det er ikke viktig. Poenget er at over tid så vil dette “forskyve” forekomsten av visse bergarter på “unaturlig” vis, i den forstand at man kan se at dette er menneskers verk. Disse tingene havnet ikke på dette stedet på noen naturlig måte.

Moderne arkeologer tenker på seg selv som “åstedsetterforskere” og går til verket med mårhårsbørster og tannpirkere. De har ingen spesiell “agenda” men forholder seg til det de finner på åstedet som fakta. Dette er bevismateriale. Alt de finner blir “sikret mot åstedet” via tegninger og fotografier som dokumenterer hvor ting lå og hvordan de lå i forhold til hverandre. Etter min mening ligger de mest interessante aspektene av moderne arkeologi henholdsvis i DNA-undersøkelser og spektroskopisk analayse av tings “opprinnelse” som blant annet har fortalt oss at det finnes egyptiske glassperler – fra Amarnaperioden – i danske bronsealdergraver som kan dateres tre tusen år tilbake. Hva er det som har foregått der? Vi vet ikke, men vi kan spekulere. Det eneste vi vet er at disse gjenstandene befinner seg på dette stedet. Det var jo der de ble gravd frem. Hvordan de havnet der er et annet spørsmål.

Mest berømt blant de krystallskallene vi vet eksisterer er The Skull of Doom – “dommedagsskallen” – som ifølge skrønehistorien som blir fortalt ble funnet blant noen mayaruiner i Belize, av Anna Mitchell-Hedges, på 1920-tallet. Jeg vet ikke hvor den befiner seg i dag, men de har en “nokså lik” skalle i British Museum – avbildet overfor – som ble donert til dem anonymt av noen som følte at objektet hadde noen slags “kraft” som de fryktet og de turte derfor ikke å gjøre noe annet enn å gi den bort. Dette er selvsagt bare evneveikt vås, men vi skal likevel ta med det moment at hvis noen tror at noe har makt over dem, så har det makt over dem. Nocebo er en virkelig ting som kan skade folk, ad indirekte veier rimeligvis, men man bør ikke undervurdere “troens kraft” i et menneskes liv, opp til og inkludert de mest absurde former for overtro. Det finnes ikke så rent få sivilister der ute som holder seg med eksentriske idèer om “krystallers helberedende kraft” og den typen ting, og blant disse sirkulerer legenden om at det finnes et sett av tretten slike krystallskaller i verden, som ble tilvirket for mange tusen år siden av urbefolkningen – det virker som om det varierer litt hvilken folkegruppe de mener – i Mellom-Amerika. Vitenskapelige analyser av de skallene man har hatt tilgang til viser imidlertid at de er tilvirket med maskinelle hjelpemidler. Håndarbeider etterlater seg et helt annet og mindre “ordnet” mønster av mikroskopiske linjer i overflaten, men dette er ikke synlig annet enn med sterk forstørrelse og avansert utstyr. Den hovedmistenkte er en viss Eugene Boban i Paris, som handlet med alskens antikviteter og arkeologiske oldsaker rundt århundreskiftet, men det er selvsagt vanskelig å bevise dette så lang tid i etterkant; alle de involverte karakterene er jo for lengst avdøde.

Selv tenker jeg at krystallskallene er pene håndarbeider uansett hvem som lagde dem, når og hvorfor. Det er imidlertid ikke hjelpsomt når folk dikter opp løgnhistorier om oldsaker, som igjen bidrar til å gi et feilaktig inntrykk av de kulturene som visstnok tilvirket sakene. Vår art har en lang og spennende forhistorie her på jorda som definitivt er interessant nok uten noen overdrivelser og løgner.

På bildet ser vi Mount Vernon som en gang var hjemstedet til USAs første president George Washington. Som rimelig er fungerer stedet i dag som et museum og har siden året 1960 hatt status som “særlig historisk viktig minnesmerke”. Jeg tror vi har et par sånne i Norge også, hvorav “Eidsvollbygningen” – der grunnloven i sin tid ble forfattet – sannsynligvis er det bygget som befinner seg nærmest Mount Vernon i sin historiske kontekst, og blir tatt vare på av den samme årsak og på tilsvarende vis.

Hvorom allting er, saken her og nå er at det foregår kontinuerlige vedlikeholdsarbeider på bygningen. Da de tok opp et gulv som ble lagt i året 1772 fant de noen flasker med ubestemmelig innhold som etter nærmere undersøkelser viste seg å være kirsebærsaft. Historikere kom raskt på banen og forklarte at “Cherry Shots” var en svær greie på den tiden. Det er akkurat hva det lyder som. Oppsprita kirsebærsaft som folk bøtter innpå når det skal være selskapeligheter. La oss si for eksempel en “grunnlovsdag”.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Jeg vet ikke hvordan denne dagen utvikler seg i forhold til fyll og ufred, men det blir sikkert noe.

I mellomtiden håper vi på det beste.