APECALYPSO

Det foregår en litt komisk metadebatt – blant annet hos Kvinnefronten – i forhold til om det heter objektivisering eller objektifisering. Skal man skrive V eller F? Ingen stor sak for de fleste, men man bør kanskje komme seg over akkurat den humpa i veien før man begir seg inn i selve debatten. Selv har jeg åpenbart satset på objektivisering – med V – på grunn av at såpass mange ord som har med “objekt” å gjøre fortsetter videre med V som neste konsonant at jeg ser ikke helt hvorfor ikke dette ordet også skal gjøre det. Kanskje de synes det er artig å skrive ord som inneholder bokstavsammensetningen “fisering”? Inntil noen kommer med en bedre forklaring velger jeg å tro at dette er saken. Mens vi driver og finpusser på ordene kan vi forresten også legge til at det er en ontologisk forskjell mellom objektivisering av kvinnekropper og kvinnekroppen. Forskjellen på ubestemt form flertall og bestemt form entall i akkurat dette tilfelle – R eller N – skjuler en avgrunnsdyp forskjell mellom hva man egentlig snakker om. KvinnekroppeR er sånt som kvinner hver især bruker for å bevege seg rundt i terrenget mens kvinnekroppeN er et platonistisk ideal. Objektivisering av det ene er noe vesensforskjellig fra objektivisering av det andre. Når man objektiviserer en kvinnekropp som faktisk er i daglig bruk og som tilhører noen så begår man en annen type handling enn når man objektiviserer et drømmesyn, i form av et “idealisert” kvinnebilde som man bruker til å “måle” de enkelte kvinner opp mot. Ingen av delene er gode ting, men det ene er i praksis verre enn det andre for de som blir utsatt for det.

Det handler om at Narvesen skal slutte å selge pornografisk orienterte trykksaker i butikkene sine. Dette er imidlertid ikke noe de som eier Narvesen – Reitangruppen – gjør av idealistiske eller politiske årsaker, det handler bare om at markedet for disse trykksakene har flyttet seg over på nettet — og Reitangruppen har etter alt å dømme ingen planer om å etablere seg som nettpornografer. (De som ønsker en dyptgående analyse av nettporno bør søke etter en serie – på engelsk – om temaet som nylig ble laget som podcast av Financial Times.) Det har jo lenge foregått en “kamp mot all porno” hos diverse politiske aktivister som legger vekt på “kvinnesak” i Norge. Jeg vet ikke om de selv føler at de har oppnådd noe, men fra min synsvinkel virker prosjektet like håpløst som “kampen mot narkotika”. Porno på nettet har jo forlengst åpnet alle kraner i alle tenkelige og utenkelige retninger i forhold til det psykologer kaller “seksuelle objektsvalg” — hvorav kvinners attributter bare er èn av mange mulige fetisjer. Riktignok den vanligste men man må være evneveik for å tro at det er den eneste. Uansett hva du kan komme på av drøye ting i fantasien din så kan du ta deg bra mye fette faen på at det finnes der ute. Selv velger jeg å trekke opp grensene ved om de som deltar i opplegget er voksne og samtykkekompetente individer som deltar av egen fri vilje, og som ikke minst får skikkelig betalt. Misbruk av mindreårige og grov økonomisk utnyttelse av “modeller” som viser seg frem på nettet under slavelignende kontraktsforhold er så vidt jeg kan se større og alvorligere problemer enn om sleske mannfolk søker på nettet etter “kvinnekropper” de kan se på mens de runker. Hvor lang tid tror du for eksempel det tok fra det aller første fotografi overhodet til det aller første pornografiske fotografi overhodet? Hvis jeg kjenner menneskearten rett – og det gjør jeg jo – så er det mer sannsynlig at vi bør måle dette tidsrommet i timer enn i måneder. Det vil alltid finnes “uanstendighet” der ute, og som en hovedregel er alt både mye større og mye verre enn du tror. Skal de “seksuelt konservative” få bestemme hva de “seksuelt eventyrlystne” skal og ikke skal få lov til å gjøre? Dette er faktisk en svært gammel debatt, hvor det siste og beste argumentet etter min mening ble formulert av psykologen Wilhelm Reich: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn hvor man ikke har seksuell frihet.

Selvsagt blir mennesker utnyttet i sexindustrien, men det blir de da også i for eksempel landbruket og renholdsbransjen, og for stort sett de samme årsaker: Noen vil ha alle pengene, eller ihvertfall mesteparten av pengene, så de gjør alt de kan – lovlig og ulovlig – for å tyne alle andre som er involvert i virksomheten og ellers presse ned alle priser så langt de får til. “Normal forretningspraksis” vil mange kalle dette. Det er ikke vanlig i vår tid å holde seg med “høyere” etiske standarder enn de som er fastsatt gjennom lover og regler, og knapt nok det. Hvor ofte hører man ikke om alskens korrupsjon, juks og snusk? Disse problemene er endemiske i det økonomiske systemet vårt. Både kvinner, menn – og hva man nå ellers eventuelt har der ute av eksotiske kjønnskategorier – rammes av den samme formen for grådighet på den samme måte. Objektivisering er det minste problemet for de som selger seksuelle tjenester på nettet og ellers. De har jo ikke den formen for “intellektuell avstand” til problemstillingen som man bør ha for å gjøre det til et moralsk spørsmål. Uansett hva man mener om dette så er saken at det finnes et betalingsdyktig marked som etterspør diverse seksuelle tjenester der ute. Hvis man ønsker å “rydde opp i all uanstendigheten” – uansett hvordan man begrunner det – så bør man begynne med å etablere alternative opplegg for de som ser på sexarbeid som sitt beste alternativ for å skaffe seg en rimelig inntekt innenfor den lokale økonomien. Det finnes noen få og sære typer som gjør det av ekshibisjonistiske årsaker – de får et kick ut av det – men de fleste som selger sex på markedet for prostitusjon og pornografi gjør det for pengene. Hva skal de ellers gjøre? Hvis du ikke har noe svar på dette spørsmålet har du strengt tatt ikke noe i denne debatten å gjøre. For borgerskapet er dette bare en abstrakt “kampsak” men for de som jobber i felten er dette livets harde realiteter.

Er det overraskende når noen som ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen senere i livet selv begår slike overgrep mot andre? I dagens verden regnes vel dette som en velkjent mekanisme, men en gang var det en radikal tanke. Folk klarte ikke å koble sammen dette i hodet. De “fikk det ikke til å stemme” som man sier. Gjør de det for å hevne seg? Problemet er vel heller at underbevisstheten deres ikke oppfatter seksuell omgang mellom voksne og mindreårige som “utenkelig”. De har jo opplevd det selv. Det er normalt for dem. Nå har vi startet med et ekstremt eksempel på noe som så å si alle reagerer mot med “instinktiv avsky” — så la oss så følge opp med noe som er litt mindre frastøtende og opprørende: Såkalt fysisk avstraffelse som reaksjon mot “gale ting” som barnet gjør, særlig trass og ulydighet, det vil si direkte eller indirekte opprør mot voksenautoriteten som man føler at man har, eller bør ha. I den grad det finnes noen tanke bak vold mot mindreårige så handler det sannsynligvis om å “lære dem en lekse” om handlinger og konsekvenser. Men hva er det de lærer? Først og fremst det at vold er noe normalt; et middel man kan bruke – eventuelt true med å bruke – for å oppnå noe.

Tenk deg om. Når ble du sist utsatt for en troverdig trussel om vold? Jeg kan faktisk ikke komme på at jeg noensinne har møtt noen som aldri har opplevd å bli truet med juling av noen annen som hadde både evne og vilje til å gjennomføre trusselen. I det minste var dette noe dagligdags i skoledagene, som et ledd i organiseringen av “rang” blant barna. Knuffing, dytting, lugging og alskens dramatisk skrik og skrål er imidlertid noe de fleste blir ferdige med i ganske ung alder. Det hefter noe evneveikt ved sånne som fortsetter å bruke vold som taktisk virkemiddel langt inn i sine tosifrede år — og i den grad “godt voksne” folk gjør det snakker vi jo om et straffbart forhold. Ikke desto mindre er fenomenet så vanlig at ingen blir overrasket hvis de hører at noen har blitt truet, eller hvis de selv blir truet, selv om nesten alle henfaller til et passivt aggressivt reaksjonsmønster med “opprørte følelser” og det ene med det andre. Hvilket forsåvidt er greit nok, det er jo kjipt å bli truet, det fremkaller gjerne en hormonreaksjon i kroppen som jo reagerer med å gå i alarmberedskap, slik den bør i en farlig verden, og disse kaskadene av adrenalin, noradrenalin, kortisol og gud-vet-hva vil typisk få deg til å få skjelvinger og økt hjerterytme. Eller for å si det på en annen måte: Det er ikke bra for helsa å bli truet. Slik symbolsk vold påfører deg riktignok ingen mekaniske kroppsskader, men det stresset du blir utsatt for er også et “angrep på likevektstilstanden din med alternative midler”, eller psykisk terror om du vil. Det har sine fysiske konsekvenser. Det er også meningen å “sette en støkk” i deg når noen truer, ihvertfall akkurat der og da. Det er et interessant spørsmål om dette er instinktiv atferd i mennesker, si for eksempel litt som hvordan så å si alle andre dyr jevnlig opplever konflikter over ressurser, territorier, parringsrettigheter og så videre. Mye blir avgjort uten direkte kamp; ting henfaller typisk til “stirrekonkurranser” og diverse mer eller mindre ritualisert sammenligning av gevirstørrelse og den typen ting. Ville dyr har generelt sett ikke råd til å pådra seg skader, så alle prøver å unngå slik risiko så langt som mulig, men noen er jo nødt til å vinne, slik at hvis ingen av partene viker unna – som er den mest kostnadseffektive løsningen for alle de involverte – så kan det oppstå en ganske brutal situasjon. Dersom mennesket har “normale dyreinstinkter” så er formålet med trusler heller å unngå voldelig konfrontasjon enn å yppe til strid. Det er jo meningen at den man truer skal vike unna slik at det ikke blir nødvendig med ytterligere tiltak.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Hvilket bringer oss til alles favorittema når det skal jamres: samfunnet. Vi er jo ikke lenger ville dyr som ferdes i naturen, vi er siviliserte skapninger med “samfunnsansvar” — og dette er ikke valgfritt. Riktignok går det an å flytte til et øde sted og leve en relativt “vill” tilværelse preget av fangst, fiske og denslags, men det er vanskelig å gjennomføre noen fullstendig selvbergende livsstil i dagens Norge, eller noen tiders Norge for den saks skyld. Ihvertfall kreves det mer enn normalt sakkyndig kompetanse for å overleve alene i villmarka. Flaks, vil jeg foreslå som det avgjørende element i saken, som i dette tilfelle mest må forstås som “fravær av uflaks”. Vi kan se tilbake på dette med at ville dyr ikke har råd til å skade seg. Det samme gjelder mennesker som ikke har tilgang til noen form for ekstern hjelp. Selv en ganske liten mekanisk skade på kroppen – si for eksempel et gnagsår – kan få alvorlige konsekvenser. Det som kjennetegner villmark er jo at alt er dødelig farlig der ute, det er bare ikke alt som er like “umiddelbart”. Behøver vi å si noe mer om dette? For alle praktiske formål er det uråd for nesten alle mennesker å leve “utenfor” samfunnet. Noen slags kontakt vil de alltid ha, uansett hvor “alternative” de ellers måtte være. Følgelig kan man ikke uten nærmest umenneskelige anstrengelser “unnslippe” samfunnsansvaret, som først og fremst er sosialt av natur. Imidlertid går det an – det er faktisk ganske vanlig – å gi faen i at man som aktiv deltager i samfunnet har et ansvar for å ikke etterlate et sted man forlater som mer rotete enn det var da man ankom, med mindre det er underforstått at det er noen annens jobb å rydde opp etter deg, si for eksempel når man spiser på restaurant og det er meningen at man bare skal forlate bordet slik det er når man er ferdig. De har et eget dedikert ryddepersonale og det vil bare virke forstyrrende på deres rytmer og rutiner hvis man “prøver å være hjelpsom”. Ser du hvor jeg har tenkt meg med dette? Samfunnet fungerer best når alle passer sin egen jobb og ikke blander seg i de andres greier, inkludert det å “lage merarbeid for dem” ved å ikke forvalte sitt eget ansvar på en – vel – ansvarlig måte. Det er muligens instinktivt hos alle dyr, også mennesket, å bare kaste fra seg “avfall” – enten det kommer fra kroppen eller det produseres av virksomheten vår – på et sted i nærheten av der vi for øyeblikket oppholder oss, særlig hvis vi uansett snart har tenkt å bevege oss bort derfra.

Et vanlig folkelig navn på prosessen med å tilpasse seg samfunnets orden og regler er “pottetrening”. Altså at man danner seg en konsist fungerende oppfatning av hvor man skal og ikke skal drite. Eller i mer generell forstand, hva man kan og ikke kan gjøre. Er det for eksempel greit å bruke vold og trusler? Det er vanskelig å si nei på en troverdig måte hvis man selv bruker slike metoder. Eventuelt så må man henfalle til den typisk menneskelige holdningen at “det gjelder spesielle regler for meg“. Det essensielle element i denne saken er hva som oppleves som normalt på individnivå. Hvis man er vant til å leve i et miljø av vold og trusler vil man kanskje oppleve dette som bagatellmessige – eller altså normale – foreteelser, mens de som har en mer “beskyttet” bakgrunn vil reagere helt annerledes. Det er ingen som “har rett” i denne saken. Alt vi har er erfaringer og den virkelighetsoppfatningen disse har skapt i oss. Det er for eksempel vanskelig å forholde seg “argumentativt” til noen som har blitt trent opp til å tro at “nei betyr ikke nei før jeg får meg en på trynet”. Eller i praksis at en sak er ikke avsluttet før det har vært et slagsmål om den. Så lenge ingen ennå har tydd til vold går det jo alltid an å presse ting videre. De har erfaringer som tyder på at verden fungerer slik, riktignok ikke på noen åpen måte, men sånn er det “egentlig”. Makt er alltid forankret i vold og trusler. Hvorfor skal man gi seg i en sak før det blir tydelig at hvis ingen gir seg så vil ting bli brutale? Dette er i hovedsak en ubevisst prosess — eller skal vi si instinktivt? Mennesker har verken gevir eller andre kjønnsattributter som det faller seg naturlig for oss å sammenligne for å avgjøre hvem som er “den sterkeste” — og hvem som er “den klokeste” har som alle vet ikke fullt så stor betydning som folk skal ha det til. Så hvordan skal vi avgjøre hvem som er konfliktens vinner? Enkelt. Vi bare skaper en konkurransekultur som på rimelig systematisk vis skiller det ene fra det andre ved hjelp av diverse rikdomssymboler. Vinnere er sånne som har mange fine ting å vise frem, mens tapere er de som blir sittende igjen med regninga. Den kan de imidlertid ikke gjøre opp her og nå, så da får det bli å stå i oppvasken for de neste tyve år. Du vet. Slavearbeid som nedbetaling på lånet. Sånt skjer hver dag.

Skamvett er ikke det samme som skamfølelse, mens en uforskammet person har ingen av delene. Skamvett består i hovedsak av at man har dannet seg en god teoretisk oversikt over hva slags atferd som er skammelig, hvordan dette varierer i forhold til selskap og situasjon forøvrig, og ellers det man behøver å vite for å ikke “drite seg ut” på en vanemessig basis. Skamvett er ikke eksakt det samme som god folkeskikk, men de overlapper hverandre ganske bra. Har man det ene så har man sannsynligvis også det andre. Personer som mangler skamvett men som likevel ofte rammes av skamfølelse lider enten allerede av noe slags nevrotisk kompleks eller så kommer de snart til å gjøre det, ettersom angsten for å føle skam biter seg selv i halen og fremkaller nevrotisk “sjenanse” for sosiale situasjoner med tilhørende frykt for å bli avvist, latteliggjort og så videre. De fleste opplever dette ganske sterkt i løpet av ungdomstida, men vokser det senere av seg ettersom de oppdager at alle er redde, ingen har svarene, og de som virker kule er bare flinke til å posere.

På NRK.no fant jeg en artikkel om hvordan folk “finner hverandre” i romantisk forstand nå for tiden. Ikke akkurat overraskende henviser mange til dating over nettet, eller via en “app” på telefonen. Mange blir nærmest sjokkert over tanken på å skulle initiere en kontakt ved å simpelthen innlede en samtale men noen man føler slik interesse for, ute på byen eller hvor det nå måtte være. Tenk om man blir avvist, er argumentet — og mitt eneste svar må bli javel og hva så? Tenk om man ikke blir avvist, er mer hvordan jeg selv tenker, siden jeg jo ikke i utgangspunktet ser noen sterke argumenter verken den ene eller den andre veien. Jeg er ikke spesielt “pen” men jeg er ikke stygg heller. Noen vil sikkert oppfatte det som uforskammet å bli direkte tilsnakket av en fremmed mann, mens andre faktisk foretrekker de mer direkte typene som “kommer til saken” uten noen kleine omveier i form av diverse “patente sjekketriks” som de har lært av noen slags skamløs rundbrenner som måler sin seksuelle suksess i form av antall nedleggelser innenfor et tidsrom, la oss si per måned. Det finnes ikke egentlig noe universelt triks for å komme i kontakt med noen, annet enn å ikke være snål med greia, men bare presentere seg på en ærlig måte sånn som man er. Hvis det “blir noe” kommer de jo uansett til å finne ut alt sånt.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Angst er litt vanskelig å definere, men vanligvis kalles det “en vedvarende følelse av uro” som kan gjøre folk ganske skvetne over langen. Selv vil jeg jeg imidlertid si at angst er utkrystallisert frykt som har etablert seg i kroppen fordi man har vent seg til å la sin egen frykt styre avgjørelser i livet på en vanemessig basis. For eksempel vil angsten man eventuelt føler for å ta kontakt med fremmede etterhvert gi seg og forsvinne hvis man omkalfatrer vanemønsteret sitt i en mer sosialt løssluppen retning. Man vil jo raskt oppfatte at det stort sett er helt ufarlig å være mer “omgjengelig” enn man så langt har vært vant til, men ikke uten at man gjør noe aktivt for å overkomme angsten sin. Det store flertall av alle mennesker er etter måten “normale” i den forstand at de i utgangspunktet for det meste er åpne for å danne nye sosiale relasjoner med – dette ligger jo i sakens natur – folk de ikke allerede kjenner, så lenge man ikke “oppfører seg snålt” og snakker alt for mye om kjedelige ting. Ihvertfall er det temmelig usmart å gjøre seg til og lyve om hvem man er, hva man driver med og så videre. Et annet viktig moment å ta med seg er at du kan ikke regne med at alle skal like deg. Sånt skjer bare ikke. Imidlertid er det noen skritt fra det å ikke føle noen seksuell interesse for deg til det å aktivt mislike deg. Det er jo ikke noe argument mot deg at de foretrekker en annen slags type enn deg. Hva så? Det er ikke i utgangspunktet noe personlig, men det kan fort bli det hvis du fortsetter å mase etter at noen har sagt ifra om de ikke er interessert. Fra det punktet av kan ting bare bli verre. Alle vet jo at de som takler avvisning dårlig ofte også er sykelig sjalu – på en paranoid og anklagende måte – når de først er i et forhold. Disse tingene henger typisk sammen.

Generelt sett vet jeg ikke hvor kompetent jeg er til å gi råd om sjekking, enten man er ute etter en kortsiktig seksuell kontakt eller noe slags mer langsiktig opplegg i form av et “forhold”. Jeg har jo aldri hatt noe jeg vil karakterisere som problemer på dette området av livet. Er det et psykopatisk trekk når man aldri har opplevd det som vesentlig hva “de andre” mener om deg og ditt? Jeg hadde selvsagt de normale ungdomsnevrosene i forhold til seksualitet, identitet og alt det der, men jeg ble jo voksen etterhvert. Kanskje til og med litt tidligere enn de fleste siden jeg hadde det man kaller en tidlig pubertet, med “stemmeskifte” i 12-13 års alder oppå det faktum at jeg allerede var ganske “veslevoksen” som personlighetstype. Min erfaring i forhold til “kjønnsproblematikk” er at jeg aldri har opplevd noe sånt. Jeg har aldri vært i stand til å se andre som noe mer eller mindre enn “individer” som alle er koko på hver sin egen sære måte. Jeg forstår “gruppeidentitet” som konsept men jeg har ikke noe personlig forhold til det. Jeg oppfatter det som evneveikt. Eksistensiell feighet om du vil. Det at man for eksempel er “norsk” eller “mann” er jo verken her eller der i forhold til noe man kan kalle personlighetstrekk, så det er ikke noe man kan henvise til på noen saklig måte hvis man skal være ærlig — og det bør man jo. Det følger av dette at “norskhet” eller “mandighet” ikke er en kategori av ting – det finnes en lang rekke av dem – som man bør vektlegge i verken sin egen eller andres fremferd hvis man overhodet har tenkt å finne ut noe om den personen man har foran seg, og ikke minst hva slags personkjemi som eventuelt kan finnes mellom dere. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er “i løgnens ånd” når man prøver å henvise til den eller den gruppetilhørighet når man skal forklare hvem man er og hva man driver med i sitt liv. Etter min mening bør man snakke sant alltid og overalt, fra første øyeblikk av og uten noe tøys. Si ting slik som de er, og – ikke minst – si “jeg vet ikke” når du ikke vet. Dette vil man spare uhorvelig mye energi på over langen. Tenk over saken. Det å “vikle seg inn i et garn av løgner” koster mye tid, fikkel med detaljarbeidet og hodebry ellers, pluss at det uansett typisk eksploderer rett i trynet på deg på et tidspunkt som aldri er et bra tidspunkt. Ting kommer jo alltid frem etterhvert.

Sannheten som konsept befinner seg mer i en moralsk dimensjon enn en ontologisk. (Ontologi = “virkelighetslære”) Man kan ikke selv velge hvordan man skal oppfatte virkeligheten – selv om alle til enhver tid har et stort forbedringspotensial slik sett – men man kan velge hvordan man presenterer sitt eget syn på saken. Det er et tegn på karaktersvakhet hvis man tenker at man selv typisk “har rett” mens de andre typisk “tar feil” mesteparten av tiden når man diskuterer en eller annen sak. “Forskjellig syn” har ikke noe med rett og galt å gjøre, det handler bare om forskjeller i personlighetstrekk som medfører forskjelligartet distribusjon av prioriteringer. Ikke desto mindre finnes kategoriene rett og galt i moralsk forstand, som ikke må forveksles med “virkeligheten”. Moralen er et filter som vi bruker til å moderere vår ytre representasjon av selvet, eller altså når vi skaper den oberverbare virkeligheten. Moral er alltid et valg, det er ikke noe som finnes i noen objektiv forstand selv om man vanligvis kan avlese noens moral i de sporene de etterlater seg. Hvis man ikke har noe bevisst forhold til disse tingene har man heller ingen moral. Det er for eksempel ikke moralsk å være flink og pliktoppfyllende i forhold til oppgaver og påbud som er pålagt deg av andre; dette er en helt annen – men ikke unyttig – type personlighetstrekk. En moralsk person har en intuitiv følelse for hva som er rett og galt, fordi vedkommende har lang øvelse i å oppfatte, assimilere og presentere sannheten om seg selv både foran speilet og foran omverdenen. Det er absurd å snakke om moral hos bløffmakere og lystløgnere fordi det krever jo et solid fundament av amoral for å kunne overleve som sjuskeslusk på dette området. Hvis man får samvittighetsplager av å lyve eller stjele kommer man neppe til å lykkes særlig godt som løgner eller kriminell, for å si det på den måten. Det er jo som vanlig de som nyter denslags som leder an i den evolusjonsmessige statistikken. Vi kan for eksempel nevne Bjørnar Brille eller hvorfor ikke Sindre von Eksistenz som et par kjente tryner fra fjorårets nyhetsbilde med et fellestrekk i deres nærmest kliniske mangel på moralsk gangsyn. Og hva tror du jeg sier om sånt? Bah. Evneveikt. Og da har jeg ikke engang tatt med i betraktningen hva slags politisk blindsone de har sullet rundt i.

Wewelsburg er et renessanse-slott i Nordrhein-Westfalen, i landsbyen med samme navn. Allerede i 1933 ble slottet besiktiget av Heinrich Himmler, Schutzstaffel (SS) sin leder, for å undersøke muligheten til å erverve slottet. Samtidig ble de første planer for ombygginger lagt. Fra 1934 ble slottet leid ut til SS fra de lokale myndighetene for 100 år til den symbolske prisen av én reichsmark i året. Stedet ble et SS-kultsted, og fungerte som SS-Führerschule («SS-lederskole») med navn SS-Schule Haus Wewelsburg. Himmler hadde planer om å gjøre Wewelsburg til SS’ fremste helligdom og kultsted. I 1938 beordret Himmler at alle SS-ringene («Totenkopfringe») etter døde SS-soldater og -offiserer skulle returneres. Planen var at disse skulle oppbevares i en kiste i slottet, og slik symbolisere at de døde medlemmene fortsatt var med i SS. Hvor de anslagsvis 11 500 etter andre verdenskrig er blitt av vites ikke.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Selv i den kretsen av mindre spiselige personligheter som omga Hitler stakk Himmler seg ut som en ekstraordinært fæl fyr. Øverste leder for SS og politisjef for hele Nazi-Tyskland? Allerede der begynner varselklokkene å ringe. Blant alle de “politistater” verden har sett er det liksom ingen som kan måle seg med det nazistene fikk til, som altså skjedde under ledelse av Heinrich Himmler. Der treue Heinrich, som Hiltler sa. Den trofaste Henrik. Man kunne alltid stole på at han fikk jobben gjort. Fordi han var en av nazitoppene – og kanskje den verste av dem alle, inkludert Hitler – fremstår den historiske skikkelsen Himmler som en fryktinngytende figur, men hvis han aldri hadde havnet i maktposisjonen sin ville neppe noen funnet noe bemerkelsesverdig ved personen Heinrich Himmler. Han var en middelmådighet til fingerspissene, forsåvidt i liket med resten av banden, med mullig unntak av den flamboyante Hermann Göring. Han var definitivt en “karakter”. Uansett var Himmler svært opptatt av okkultisme og parareligiøsitet. Tanken var at SS skulle være en “ridderorden” og de fremste bærere av det ariske krigerideal innenfor det tusenårsriket som nazismen bare representerte begynnelsen av. De hadde jo store – mange vil si vanvittige – planer for det nye Europa; med herrefolk, slavefolk og det ene med det andre, omgitt av storslagen arkitektur og sosial orden.

Som alle vet satte Himmler av hele tre uker av sin sikkert veldig travle hverdag for å besøke Norge i januar 1941. Formålet var det som siden har blitt karakterisert som en “rasesafari”. Han ønsket å se hundre prosent raserene ariske mennesker i sine tradisjonelle habitat av laftede tømmerhus med gress på taket og den typen ting, så de dro i kortesje oppetter “dalstrøka innafor” slik at Reuchsführer Himmler skulle få sett litt kulturlandskap av det slaget som selger bra den dag i dag, ikke minst overfor tyske turister, og dermed få tilfredsstilt sin nysgjerrighet. Vi kan bare fantasere om hva som egentlig foregikk i tenkamentet på denne underlige skruen, men helt i vater var han aldri. Han døde under uklare omstendigheter mens han befant seg i britisk fangenskap i de første dagene etter krigens slutt. Han ville uansett ha fått dødsdom under Nürnbergprosessene, men det hadde kanskje vært greit å få avhørt ham i noen grad før man avlivet ham. Enkelte mener at Himmler, SS – og forsåvidt hele nazibevegelsen ellers – etterlot seg “mysterier” som har noen slags meningsfull betydning den dag i dag, men jeg er ikke enig i verken sak eller premiss. Det er jo ikke mystisk hva som kommer til å skje når en sosiopat blir gitt stor politisk makt til å forme hele samfunnet i tråd med sine egne ville fantasier. Det betyr invariabelt “nedtur” for alle andre enn de utvalgte, som imidlertid på sin side kan bli hvor latterlig pompøse – men samtidig dødelig farlige – som helst. Sånt har alltid eksistert. Det er riktignok vanskelig å etablere seg som stor sosiopat i dag gjennom en militær karrière eller annen offentlig tjeneste, men til gjengjeld har man desto mye bedre muligheter innenfor det private forretningslivet enn noensinne tidligere. Der må man svare for andre folk på andre måter, med større etisk slingringsmonn.

Man møter sjelden noen som har noen klare forestillinger rundt hvorfor det ble en første verdenskrig, selv om alle har hørt om “skuddene i Sarajevo” og alt det der, og enda færre som kan si noe om hvem som vant og hva de fikk i premie. Alt ble jo et helvetes rot etterpå. Det er i ettertid åpenbart at man la opp til ikke bare Den andre verdenskrigen, men også dagens situasjon i såvel Ukraina som i Gaza. Det fantes jo bare “Det ottomanske riket” før Den første verdenskrig, mens hele regionen etterpå ble delt opp i et antall “mandater” som skulle styres av de etablerte kolonimaktene, i praksis Frankrike og Storbritannia. Eller Det britiske imperiet som man fortsatt sa den gangen. I Russland ved den samme tid pågikk først revolusjonen, deretter borgerkrigen – hvori opptatt diverse uro langs grensene – mens det brygget opp til enda mere bråk mellom både Russland, Kina, Japan med flere lengst i øst. Samtidig hadde det tilkommet et drøyt dusin helt nye statsdannelser i Europa og alle disse skulle jo organisere seg i forhold til seg selv, sine naboland og verden forøvrig. Det var svært mye som foregikk i den nesten litt unaturlige “våpenhvilen” mellom første og andre verdenskrig, for særlig fredelige var jo forholdene aldri. På grunn av hendelsene i Russland dukket “kommunistfrykt” opp på horisonten. Den gangen i sin første spede blomst, men den skulle senere vokse nærmest helt ut av kontroll og etablere seg som regulær paranoid vrangforestilling hos et stort antall mennesker, noe den fortsatt er og forblir for mange – med visse justeringer for endringer på det globale bakkenivå – selv om “generell kommunistfrykt” ute i befolkningen er redusert nå drøyt tredve år etter Sovetunionens fall. Folk har begynt å legge merke til at “den frie verden” ikke er så fri likevel, den bare virket sånn så lenge man hadde “despotstatene i øst” å sammenligne seg med. For det spiller jo i prinsippet liten rolle hvem som legger begrensninger på din “frie livsutfoldelse som menneske” – ut over det som er rimelig – og hva slags metoder de bruker til dette. En slave er en slave, uansett om grunnlaget for slavetilstanden er ideologisk eller økonomisk.

Det er sannsynligvis en sær sekvens av hendelser å først se på en dokumentar om Den første verdenskrig og deretter ringe sin mor, men dette var altså noe jeg gjorde i dag. Riktignok snakket vi om helt andre ting på telefonen, men det må ha vært bra sært for mine foreldres generasjon å vokse opp i etterkrigstidens Norge, sammenlignet med en hvilken som helst annen generasjon — som da selvsagt enten var gamle nok til å huske Den andre verdenskrig på en “voksen” måte, eller for unge til å ha vært i verden mens disse tingene foregikk. Saken er at jeg kan personlig huske hvordan krigen var et fullstendig lammende moralsk argument som folk i den alderen typisk brukte mot deg – for å understreke hvor lite du vet om noe som helst – helt til langt innpå 80-tallet. Min egen barndomsfase foregikk på 60-tallet mens jeg brukte hele 70-tallet til å gå på skolen. Mitt siste år på videregående var 1981. Ut ifra hva jeg kan huske og basert i all annen informasjon som jeg har samlet inn siden, så vil jeg si at det var “i løpet av 70-tallet” at ting snudde. Verden forandret seg. Rent konkret – ihvertfall her i Norge – skyldes dette sannsynligvis at personer som ikke selv var “deltager” under Den andre verdenskrig begynte å komme inn i diverse stillinger med samfunnsmakt på den tiden. Deres horisont av virkelighetsforståelse var ikke preget av “krigen”. (De kalte det alltid bare krigen, som om det aldri hadde vært noen andre kriger i verden, bare denne ene som formet akkurat dem.) Selv har jeg aldri kjent på den typen total moralsk overbevisning som man får når man er fullstendig fette sikker på hvor grensen går mellom rett og galt. Psykiatrisk sett vil jeg tippe at dette er den mest karakteristiske personegenskapen som folk former etter å ha opplevd slike ting. Man ser ikke på “svikere” med nåde hvis man har levd under dødelig stress – og elendige materielle forhold samtidig – på grunn av krigshandlinger.

Ingen som personlig kunne huske Den første verdenskrig er i live lenger — og det begynner å bli tynt i rekkene blant de som kan huske Den andre også. Hva tenker unge folk i dag på når noen sier “krigen” uten å spesifisere nærmere? Selv henfaller jeg automatisk til Den andre verdenskrig, med alt det innebærer, men jeg tror ikke at dette lenger er det vanlige. Egentlig kan vi si at hele perioden 1914-1945 var en eneste tredve år lang og sammenhengende periode som hadde sin egen indre logikk, som er forskjellig fra all annen menneskelig logikk som har eksistert i den moderne tid. Før disse tredve årene begynte hadde vi jo ennå kolonitiden som dominant paradigme, mens etter at de var over fikk vi postmodernismen. I sin første fase – mellom 1945 og 1975 – var verden i hovedsak styrt av moralsk skråsikre mennesker, som hadde med seg dette fra krigstiden, men på slutten av 70-tallet fikk vi inn en ny generasjon i samfunnets toppstillinger — og de var mer preget av selv å ha vokst opp med en moralsk skråsikker foreldregenerasjon enn noe som helst annet. De som – formelt og uformelt – sto bak “ungdomsopprøret” som startet mot slutten av 60-tallet og varte til et stykke utpå 70-tallet utviklet jo sin egen form for moralsk kompass som stilte seg i opposisjon til krigsgenerasjonens uforsonlige strenghet — og de ble igjen foreldrene til min generasjon. Jeg mener ikke med det å si at min egen mor var en “hippie” – det var hun jo på ingen måte – men også hun (og i noe mindre grad min far, som jo var sånn som man er når man jobber for forsvaret) var mer preget av sin egen generasjons liberale kultursyn enn den nøysomme sparsommeligheten som gjerne preger sånne som har opplevd seriøs nød, i denne sammenheng de som opplevde Den andre verdenskrig, altså besteforeldrene til de som er på min alder. Alle vi kan huske at det ofte var snakk om “krigen” som et eksempel på den gangen det gikk an å skille venn fra fiende på en tydelig måte … men nå? Det jeg skal frem til er at det fantes fortsatt ingen egentlig “konkurransekultur” før på 80-tallet. Man var vant til samhold som spontan ryggmargsrefleks, og ingen mennesker har noensinne vært like nøye med “utjevningspolitikk” som de lederne samfunnet vårt hadde fra 1945 til 1975 (omtrentlig angitte år, det finnes ikke noe “skarpt skille” i den forstand). De vi har hatt siden ser jo mange gode grunner til å slippe kontrollen til fordel for en mer darwinistisk type økonomipolitikk.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Men nok om det. Første halvdel av Det tyvende århundre var fæle tider. Alle vet dette. Foreløpig er vi knapt kvartveis inn i Det enogtyvende, men jeg vet ennå ikke hva jeg skal si. De neste femogtyve år har potensiale til å bli “interessante” på en helt ny måte, selv om vi fortsatt har gående elendighet i verden som kan spores tilbake til konflikter for så lenge siden at ingen levende mennesker kan huske dem. Da må vi jo snakke om galskap. En ting er når man er sur fordi man har blitt beskutt av noen og nå vil man ha hevn, men noe annet er når bestefaren din ble beskutt av noen annens bestefar for hundre år siden. Hva skal vi liksom gjøre med sånt nå i dag? Er vi også med i den konflikten? Det er vanskelig å se noen rimelighet i det. Og selv om vi eventuelt er det så må vi alle holde kjeft i fem minutter sånn at det får sunket inn at vi har en helt ny og på alle måter felles fiende nå, nemlig en livsstil som undergraver jordklodens økologiske bærekraft og som neppe kan vare i mer enn et par tiår til før hele driten kollapser; med mindre vi tar noen veldig seriøse grep – de blir mer seriøse for hver dag som går – i forhold til hvordan “skapningens herre” administrerer ansvaret for å forvalte skaperverket. Helst burde vi ha kommet igang for tyve år siden men siden vi ikke gjorde dette – det har sin pris – er “når som helst” et passende tidspunkt for radikale politiske grep. Det er nødvendig å eliminere det jeg kaller “rikdomsproblemet”, det vil si den tanke at vi alle bør strebe etter økonomisk fremgang og bruke penger som om verden ikke står til påske på alskens fjas som verken er pent eller nyttig. Og definitivt ikke sunt. Men hva kan man gjøre? Vi behøver politisk styring i retning av en livsstil som ikke er føkkings suicidal på en nærmest narkoman måte. Det går an å skape en bedre verden, men ikke hvis man ikke gjør noe. Jo lengre man lar ting bare skure og gå, jo større blir oppvasken etterpå. Det var vanlig å kalle året 1945 “år null” på grunn av at omstendighetene var både globale og katastrofale, slik at internasjonalt samarbeid ble en nødvendighet; ihvertfall følte folk den gangen veldig sterkt at et felles skippertak må til for å få verden på rett kjøl igjen og starte med noe smartere enn hva det enn var som forårsaket den elendigheta man nettopp hadde erfart. Etter min mening må vi snart erklære “år null” på nytt, i forhold til nødvendigheter av økologisk art. Vi må så snart som mulig kvitte oss med hele den fantasien som handler om rikdom og “økonomisk vekst”. Vi har visst i over 150 år at kapitalisme er like forutsigbart ødeleggende for “det menneskelige” i oss som amfetaminavhengighet. Det går rett og slett ikke an å bortforklare den åpenbare sammenhengen mellom menneskelig grådighet og dagens økologiske problemstillinger. Total psykose er den eneste utvei for de som nekter å se sannheten i øynene.

I psykologien er identitet en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av. Identitet innebærer at individer har en opplevelse av sine egne egenskaper og likheter med og forskjeller fra andre mennesker. Det grunnleggende identitetsspørsmålet er «Hvem er jeg og hva er min plass i verden?» Det finnes flere former for identitet. I utviklingspsykologien er hovedspørsmålet når identiteten dannes og hvordan det skjer.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Som jeg har nevnt gjentatte ganger tidligere: Det er umulig for meg å forstå hva “persondyrkelse” handler om, enten det for tilfellet dreier seg om nytelse av seg selv eller ukritisk beundring for andre — “narcissisme med stedfortreder” om du vil. Eller altså, la meg si det slik at jeg kan observere og forstå hva som foregår, men jeg klarer ikke å identifisere meg med fenomenet. Det er en bisarr ting som mennesker henfaller til, sannsynligvis fordi de ikke har noen selvstendig moralsk karakter. De lever i en drøm. Og det er angsten som driver dem. De vet jo ikke hva skjebnen har planlagt for dem, som uttrykket sier; de vet bare hva livet rent generelt har på lager for alle mennesker. Det ser ikke bra ut i det store bildet, men det går an å ha et bra liv på mer individuelt grunnlag. Man må bare skaffe seg “sans for humor” først. Med all autoritet som alderen gir meg: Livet fungerer best når man har evnen til å le av ting, inkludert forferdelige ting. Et av de eldste filosofiske spørsmålene vi har er jo om man skal le eller gråte av all denne verdens galskap, hvor flertallet blant de vise er enige om at latteren gir en “bedre energi” i forhold til de utfordringene man typisk har som menneske. Man må bare vokte seg for å le foran folk som velger å gå angsten, sorgen og gråtens vei gjennom livet. De opplever jo ikke seg selv som latterlige men som dypsindige og “ektefølende” mennesker.

Det å være en såkalt hedersmann representerer gulvet, ikke taket. Det er ikke beundringsverdig at man får til å holde avtaler, vise respekt for andres liv og eiendom, skjønne hva som foregår rundt seg og det ene med det andre, det er selve utgangspunktet for dialog, samarbeid og meningsfull samfunnsdannelse. Vi kan bruke et begrepsmessig motsetningspar fra den gammeliranske Avesta-religionen – oppfunnet på en tid da det ikke fantes noen klar distinksjon mellom religion og politikk – nemlig asha (sannferdighet og orden) og druj (løgn og falskhet) som navn på menneskelige atferdsmønstre som på individuelt detaljnivå ikke betyr så mye, men som i totalsum faktisk avgjør om man skal ha et godt eller ondt samfunn. Avesta-religionen er som alle vet den hvor profeten heter Zarathustra (eller Zoroaster) og det guddommelige prinsippet heter Ahura Mazda (eller Ohrmazd); forstått som “en personifisering av sannhetsbegrepet” og alle tings “første årsak”, mens “den onde ånd” heter Angra Maniyu (eller Ahriman); forstått som “løgnens herre” og sjefen for de dårlige tider. Det er ikke fruktbart å sammenligne Avesta med de nyere monoteistiske systemene, hvor Gud representerer noe evig og uforanderlig, fordi det forblir til enhver tid uklart om det er menneskers atferd – altså asha og druj – som skaper det guddommelige prinsipp, eller omvendt. Kanskje det er en vekselvirkning. For en periode fantes også Zurvan-kjetteriet, hvor man introduserte Zurvan som “faderen” og Ohrmazd/Ahriman som et kjeklete brødrepar som ble sendt til jorda for å administrere det som foregår her, men dette forble et avvik innenfor tradisjonen. Det bet seg ikke fast. Poenget med å trekke frem dette er uansett å si noe om alle menneskers ansvar til å velge sannhet fremfor falskhet, uansett hva som “lønner seg” der og da. Enhver løgn som ethvert menneske forteller er en tjeneste som bidrar til å gi “løgnens herre” mer makt i verden. Dette bør jo fremstå som rimelig opplagt hvis man tenker gjennom saken: Vi får et ondere samfunn når vi ikke kan stole på at folk for det meste snakker sant.

Tragedie er et ord som stammer fra det greske tragos, “bukkesang”, hvor bukken i dette bildet må forstås i betydningen “syndebukk”, det vil si den som rammes – ofte urettferdig men alltid “logisk” – av ulykkelige konsekvenser av typen “selvoppfyllende profetier”. For eksempel er det en typisk tragisk historielinje når noen blir så besatt av sin egen “sunnhet” at de utvikler direkte usunne atferdsmønstre. Eller når noen blir så fin på det at atferden deres blir ufin. Du vet. Skjebnens ironi og alt det der. Fortellerteknisk sett handler tragedier om virkninger, mens komedier typisk fokuserer på tingenes årsaker. “Det normales tragedie” (tragedy of the commons) tar for seg konsekvensene av at det blir normalt å lyve, snyte og svindle seg frem her i verden. Når “alle gjør det” har man ingenting å tjene på å holde seg med høyere personlige standarder – eventuelt har man noen slags forfengelig tilfredsstillelse av å være “et godt menneske i en ord verden” – og slik dannes det en klassisk ond sirkel av funksjonelle nødvendigheter. Man må jo “tute med ulvene” når ulvene sitter med definisjonsmakten for hva som går og ikke går i samfunnet. I enhver situasjon hvor det finnes en ledelse så er det jo de som har ansvaret for å sette standardene, slik at hvis en leder – enten vi snakker om bedrifter, frivillige organisasjoner eller “samfunnet som helhet” – oppfører seg sjuskete og korrupt så bør man ikke forvente høyere standarder hos de som befinner seg på et lavere nivå. Fisken råtner fra hodet og ned, som de sier i England, hvor man også noen ganger snakker om the man, som er en forkortelse av “the management”, altså ledelsen, fordi det er jo faktisk slik at de fleste foretrekker å sette bort store deler av sitt eget personlige samfunnsansvar til en ledelse som de senere kan henvise til når de skal forklare omstendigheter i sitt eget liv. Eller rettere sagt: Folk skylder typisk på seg selv når ting går bra men på “ledelsen” når ting går dårlig. Det er en banal mekanikk. Fordi man selv alltid har “gode intensjoner” forventer man at ting skal gå bra, slik at når de ikke gjør det så må dette skyldes noen slags ytre omstendigheter. Man er et offer for alkskens skjulte og lumske hensikter.

Identitetsdannelse handler om brukergrensesnittet mellom selvet og verden, Vi lever i en tidsalder av profiler nå. “Hvem man er” handler ikke lenger om “hva man gjør” men om hvordan man profilerer seg innenfor oppmerksomhetsøkonomien. Hvem ønsker man å være? De som alltid har lurt på hvem “folka i reklamen” egentlig er – selv om de naturligvis forstår at de er modeller og skuespillere som skaper en fantasi om en livsstil – har kanskje funnet et slags svar i de såkalte influenserne. Historisk sett har broen mellom rene fiksjoner og dagens “hyperrealisme” hos diverse nettpersonligheter gått via “Reality Television” som først dukket opp tidlig på 90-tallet og som siden har etablert seg som sin egen bisarre sjanger av kommersialisert falskhet. En typisk nettbasert influenser lever jo av virksomheten sin, basert både i passiv annonsering for diverse produkter – det billige alternativet – og aktiv markedsføring i samarbeid med en sponsor. Det influenserne selger er “oppmerksomheten” hos det antall følgere de klarer å bygge opp ved hjelp av “realityshowet” sitt. I prinsippet er de teaterversjonen av et kulørt ukeblad som pjatter og prater om alskens uvesentligheter som ikke desto mindre er trivelige og som influensernes publikum føler at de får noe utav. “Å leve sånn som folka i reklamen” var et slags ironisk tema som fremkom mye i kunsten før om årene, som regel for å illustrere at livet er jo nesten aldri “sånn som i reklamen” — men dette opplegger virker utdatert nå. Folka i reklamen har jo faktisk fått sitt eget og helt uironiske liv på nettet nå. Eller skal vi kanskje heller kalle det en “jobb” siden jeg hører at mange unge i dag drømmer om å etablere seg som influensere på nettet og leve av dette. Hvorfor har det blitt slik? Vel, først og fremst fordi det er mulig. Alle kan jo se at det finnes folk som hanker inn millioner av kroner hvert år på hva det enn er de driver med i de sosiale mediene sine. Nesten hva som helst kan brått og uventet “ta av” og plutselig generere oppmerksomhet fra hundretusener av mennesker over hele verden, enten dette var tilsiktet eller ikke. Det gir ikke nødvendigvis noen logisk mening hva som blir populært slik sett. Er det sannhet eller falskhet? Det spiller ingen rolle. Alt som betyr noe i oppmerksomhetsøkonomien er at man får mange klikk og mange følgere. Da får man også deilig cashish.

Autoimmune sykdommer oppstår som følge av at kroppen feilaktig starter å produsere antistoff som angriper kroppens egne friske celler og vev – om igjen og om igjen. Det finnes mer enn 100 sykdommer som er av autoimmun karakter, mange av dem med overlappende symptomer. Det klassiske tegnet på en autoimmun sykdom er inflammasjon – en betennelse i vevet som ikke skyldes infeksjon med bakterier eller virus – som kan føre til rødhet, varme, smerte og hevelse. Hvordan en autoimmun sykdom rammer deg, avhenger av hvilken del av kroppen som angripes. 

(NHI.no)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Det finnes et antall medfødte tilstander som alle har til felles at immunforsvarets funksjon er nedsatt — men hvis man ikke faller innunder denne kategorien så er det menneskelige immunforsvaret i utgangspunktet “perfekt”, i den forstand at man behøver ingen remedier som styrker immunforsvaret – som de noen ganger lover i reklamen for diverse “alternativ medisin” – fordi hvis man provoserer det for mye kan det medføre tilbakeslagskollaps i form av den ovenfor nevnte “autoimmunitet”. Imidlertid er det på generelt grunnlag smartest å holde seg unna også sånt som svekker immunforsvaret og derfor stresser systemet mer enn hva det er beregnet for, herunder ikke minst det man kaller et “dårlig kosthold” — som kan bety mange ting, men det betyr ihvertfall aldri at man har et godt og balansert næringsopptak. Som jeg gjentar nesten hver gang jeg skriver om mat: Det er dyrt som faen å ha et “korrekt” kosthold som ikke bare oppfyller ernæringskravene og smaker godt, men som også tar hensyn til diverse grønne verdier, “fair trade” og det ene med det andre. De av oss som lever med et stramt budsjett er nødt til å følge kompromisslinja og godta lavere standard for lavere pris, men helt bevisstløse behøver vi jo ikke å være heller. Det uten sidestykke viktigste tiltaket som alle kan gjøre øyeblikkelig uten at det krever store omveltninger i husholdningsrutinene er å kutte ut sukker så langt man klarer. Det er nesten umulig å kutte ut alt sukker fra kostholdet sitt, med mindre man lager alle ting selv og aldri kjøper industrielt fremstilte halvfabrikata – enhver som lever med diabetes kan fortelle deg at det er mye sukker i omløp der ute – men det hjelper mye å kutte det ut så langt som man kan rå for. Kort fortalt: Dropp alle søtsaker. Betrakt dem som kritisk farlige giftstoffer.

Det låter i utgangspunktet enkelt å ta styring over sitt eget kosthold, men i virkeligheten er det svært vanskelig. Oddsene er rigget mot deg. Det er jo enkelt å etablere et kosthold preget av alskens McMat som kommer mer eller mindre ferdig førdøyd fra næringsfabrikken. Noe jeg synes er komisk i denne sammenhengen er alle de evneveike fjøsnissene som profilerer de paranoide fantasiene sine mot big pharma, mens de tilsynelatende ikke engang legger merke til big agro, for eksempel problemet med internasjonal frøhandel og typeklassifiserte patenter på mange av de vanligste kulturplantene som inngår i verdenshandelen — og som den globale matvaresikkerheten ved dette tidspunkt er helt avhengig av. Og vi har ennå ikke snakket om det industrialiserte jordbrukets rovdriftsmetoder i forhold til mikroflora og næringsstoffer i toppjorden, det vil si det sjiktet av jordoverflaten som kan pløyes opp og dyrkes. Utarming av toppjord er et av disse svært alvorlige problemene som få har noe bevisst forhold til. Hvem bryr seg om “jordkvalitet”? Gartnere? Bønder? Ihvertfall ikke den delen av befolkningen som baserer kostholdet sitt i hva som enn finnes på tilbud i supermarkedet. Som en hovedregel er det mer økonomisk bra for “eierklassen” – arbeidsplasser, sysselsetting og så videre – hvis folk typisk kjøper “produkter”, mens det er ernæringsmessig mer fordelaktig for forbrukerne hvis de heller kjøper råvarer og gjør jobben selv. Eller for å si det med et konkret eksempel: Man bør lage sin egen sauce bearnaise heller enn å kjøpe “ferdiglagd vare” hvor man ikke har noen kontroll verken over ingredienser eller tilberedelsesprosedyrer. Samme prinsipp gjelder over hele linja. Man får for eksempel ikke “bra brød” hvis man ikke baker det selv. Det faktum at et typisk brød nå for tiden kan ligge fremme i en uke før det mugner bør få varselbjellene til å ringe. Verden er full av tilsetningsstoffer og ingen av dem er tilsatt noe sted og i noen ting for å gjøre deg noen tjeneste. Mye handler om å forlenge produktenes salgbarhetstid mens andre stoffer handler om tekstur, konsistens og denslags, samt ikke minst smak. Ingen putter noe som helst oppi noe hvis det ikke på et mer overordnet nivå bidrar til å sikre eierklassens profitt, som jo er hva de lever av. Men hvis et stoff – lovlig eller ulovlig – bringer deilig cashish i kassa så må man regne med at stoffet vil bli brukt i akkurat den grad som produsenten mener at de kan slippe unna med. Alt er et regnestykke. “Markedet” skyr ingenting, det er staten som må sette ned foten og påby et etisk regelverk innenfor næringsmiddelindustrien. Enhver beslutning som havner i et hvilket som helst kommunestyre – eller andre lokale strukturer – kommer typisk til å handle om næringsvekst og arbeidsplasser lenge før noen rekker opp hånda for å filosofere rundt “bærekraft” og andre sånne abstrakte ting som ikke fremkommer i årsregnskapet.

Innen marxistisk tenkning forstås kapitalismen som et ufritt og hensynsløst samfunn der kapitalistene, altså klassen som eier kapital og produksjonsmidler, bygger all sin makt og rikdom på grov utnyttelse av arbeiderklassen. Kapitalistenes konstante jag etter profitt er tenkt å føre til jevnlige økonomiske kriser med fryktelige følger især for fattige og arbeidende samfunnslag. Marxismen hevder at menneskeheten bare kan frigjøres fra kapitalismen hvis arbeiderklassen tilkjemper seg den politiske makten for å rive ned klasseskillene, noe som skal føre til et klasseløst kommunistisk samfunn.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

(Store norske leksikon)

Ovenfor ser vi maleriet “Guddommeliggjøring av en soldat” av Kikuji Yamashita fra 1967. De som kan sakene sine vil øyeblikkelig legge merke til at Yamashita muligens var litt påvirket av Pablo Picassos berømte verk “Guernica” – bevisst eller ubevisst – da han komponerte bildet sitt, men det finnes jo verre ting man kan bli inspirert av. Uansett finnes det innen japansk kultur sterke tradisjoner for å forherlige “militærmakt” og noen slags form for aristokratisk krigermoral; best symbolisert gjennom konseptet bushido, “krigerens vei”, som særlig fremkommer gjennom “ridderidealene” hos de historiske samuraier. Opplegget deres handlet om å søke en “edel død” i kamp for et verdig formål, som kan være nærmest hva som helst annet enn “personlig ambisjon”. Mens man venter på døden forventes det imidlertid at man utviser ærefull atferd i alle ting, små og store, innenfor horisonten av en buddhistisk etikk. I prinsippet kan vi si at samuraiene hadde omtrent den samme forretningsidèen som de norrøne berserker, i den forstand at det overordnede livsmålet var å bli drept i kamp. Sammenligning forøvrig er vanskelig. Kanskje vi kan si at mens samuraiene var Hercule Poirot så var berserkerne Dirty Harry, som bare ligner på hverandre i det forhold at de begge var “detektiver”, mens den personlige stilen ellers neppe ville gjort dem til gode omgangsvenner.

Det virker som om “voldsfantasier” er svært vanlig hos mennesker, uansett hva slags rolle man ser seg selv i (jeg regner her også “frykt for å bli utsatt for vold” som voldsfantasier), selv om man ikke lever verken i en krigssone eller noen annen særlig voldelig sammenheng. For eksempel er lyrisk vold – kunstnerisk fremstilling av voldelig tematikk – så vanlig i samfunnet at nesten ingen reflekterer over det. Tvert imot regnes det som normal underholdning å for eksempel se på filmer som virker å være bygget opp mer rundt fantasifulle voldssekvenser enn noen egentlig “handling” i narrativ forstand. Eventuelt har man sydd sammen en syltynn historie som kontekstuelt grunnlag for slagsmål, skyting, biljakt og eksplosjoner — ting som henvender seg til en annen del av mennesket enn “historier som har en moral” det er meningen at man skal se og oppfatte, som i et typisk “skjebnedrama” som også kan være hvor voldelig som helst, men det føles ikke som om historien først og fremst handler om vold og fare. Man kommer ut av historien med noen tanker om hva de og de karakterene “burde ha gjort” mer enn noen slags postorgasmisk glød etter å ha opplevd en tilfredsstillende dose med lyrisk vold. Hvor tidlig inntreffer innslagspunktet for voldelige fantasier hos barn? Eller kanskje det er bedre å spørre om ved hvilket tidspunkt de begynner ¨”leke konflikt”, med alt fra snøballkrig til paintball. Til og med det å dele seg i lag som spiller ballspill mot hverandre må betraktes som “utagerende konfliktlek” i denne modellen. Alle har selvsagt lest romanen Fluenes herre av William Golding, eventuelt sett filmen, eller i det minste hørt om historien, hvor vi kan si at forfatteren utforsket det menneskelige konfliktinstinktet gjennom å stille opp et litterært gedankeneksperiment. De fleste oppfatter historien som ganske dystopisk, men også absolutt troverdig. Sånn kan det definitivt gå i en slik situasjon. Alle mennesker har stor kapasitet for vold. Det er bare hva som “trigger” disse delene i dem som varierer på et mer individuelt grunnlag.

Jeg fylte jo 17 i året 1980, slik at mine tidligste involvementer med “politisk aktivisme” foregikk sent på 70-tallet – faktisk sammenfallende med historielinjen i den populære NRK-serien Makta – og det første og største hatobjektet jeg dannet meg – og fortsatt praktiserer – var det man på den tiden kalte “marxist-leninistene”. Herregud for en gjeng med evneveike dåser. Bortsett fra et par “store” – for sammenhengen – og mer strukturerte politiske partitiltak besto dette miljøet typisk av små “celler” bygd opp rundt èn karismatisk leder som siden hadde et ganske tett sammenknyttet “hoff” av lojalister rundt seg, dessuten ofte – men ikke alltid – et antall noe mer vinglete og søkende “følgere” som kom og gikk i takt med de dramatiske personkonfliktene som var like forutsigbart som flatlus i disse miljøene. Tenk “Mansonfamilien”, ikke som en bande morderiske galninger, men som en organisasjonsmessig struktur – en “hard kjerne” av ideologer – som man gjenfinner i alle politiske tiltak som har gått skikkelig galt. Selv om vi snakker om “bare” en kriminell gategjeng finner vi typisk det samme mønsteret med èn allmektig leder som utøver makt gjennom et “andrenivå” av blindt lojale medsammensvorne, som igjen kontrollerer et antall “soldater” som er ute i felten og utfører organisasjonens fysiske forretninger. Det funker bra for gangstere. Sånn må det nesten være slik som reglene engang er i det spillet de spiller. Imidlertid er det mindre heldig å bygge opp politiske strukturer rundt en “hard kjerne” av ideologiske fanatikere som til syvende og sist flokker seg rundt en “konge”. Du vet. Hitlerisme hvis dette er et ord, napoleonisme hvis det ikke er det. Cæsarisme hvis du vil ta det enda lengre. Vi kan gå så langt du vil. Prinsippet er uansett det samme, muligens fundamentert i menneskeartens hemmelige driftsliv, at man inntar rolle som “kongen på haugen” hvis man er en brautende bajas og rollen som “kongens tapre ridder” hvis man er en sleip slange som oppfatter ryggdolking som minst like praktisk som sakte kaldkvæling forfra og med full øyenkontakt hele veien.

Vi kan nevne noen basisegenskaper som alle politikere bør ha: Realisme, forhandlingsevne, handlekraft og fasthet. Om man siden bør være rask eller sen i avtrekket kommer an på hva slags sak som ligger på bordet. Noen ganger må man handle, andre ganger bør man vente. Det er uansett en “no starter” hvis man som politiker ikke er beinhard realist. Dette går an å få til, dette går ikke an å få til. Det er jo viktig å forstå forskjellen på sånt når man har det daglige ansvaret for et milliardbudsjett, men også det mer langsiktige ansvaret for samfunnets sikkerhet og stabilitet. Marx fikk så vidt jeg er i stand til å se rett i alle sine spådommer. Det er verre med Lenin. Riktignok er det lett å se at han ennå ikke har “snudd seg i graven” for liket hans ligger jo der til mer eller mindre offentlig fremsyn, men Marx rakk faktisk å si at han selv ikke må betraktes som “en såkalt marxist” som han formulerte det; mens Lenin forble en leninist til sin siste stund. Siden kom jo Stalin for å leve ut sine stalinistiske drømmer og siden forble det sovjetiske opplegget en skakkjørt parodi på “ideologisk kommunisme” helt til alt kollapset og ble erstatte ev hva det enn er de har nå. Putinisme? Arbeiderklasseromantikken hans Putin er uansett – i den grad han har den – mer Gogol og Dostovjevskij i karakter enn Tolstoj og Gorkij. Altså definitivt russisk, men ikke på den optimistiske siden. Herregud for en dust. Hvordan er det han har stelt seg? Historisk er han jo allerede, så han behøver ikke bekymre seg for å bli “glemt”, men jeg tror heller ikke han vil bli husket som den “kompetente herskeren” han ønsket å være. Når mistet han grepet på realitetene? Han har det ihvertfall ikke nå lenger. Det er like sannsynlig at krigen i Ukraina ender med noe slags komplott mot Putin enn en hvilken som helst annen måte. Hvem vet? Det har jo vært krig i Ukraina i et par år nå og situasjonen på bakkenivå er fortsatt “uklar”. Hvor mange likposer må man legge på den ene vektskålen før det opphever tyngden av “den nasjonale æresfælelsen”? Amerikanerne ville kanskje huske dette som “Vietnamproblemet” men på den annen side så har jo de også gjort mye uklokt siden den gangen.

Da svarte svensken: Inte jag häller.

Dette er en omskrivning av min egen t-skjorte-design som sier JAG VILL INTE GRERAS, som skrives over fire linjer og i blokk. Det komiske er selvsagt alle evneveike fjøsnissers favorittkonsept: integrasjon, men da bare i betydningen “tvangskristning” av sånne som kommer fra fremmede land for å stjele en liten del av den norske lykken, som er vårt felles arvegods hvis vi er “etnisk norske” (eller til nød samer) og ellers av god familie. Det som har skjedd er jo at noen har satt seg ned og hatt en voksensamtale om økonomiske realiteter med de som føler veldig angst i forhold til dette med innvandring – enten de er “ekte flyktninger” eller sånne som “bare vil ha en jobb” – slik at nå har skansene flyttet på seg. De evneveike er nå villig til å godta innvandring, men bare hvis dette medfører et fornorskningsprogram som alle må gå gjennom (samene slipper imidlertid) slik at vi kan installere de politisk korrekte holdningene hos alle sånne som er nye i Norge og ikke vet hvordan ting fungerer her. Litt ideologisk trening, kan man si, slik at Norge ikke skal bli belemret med alskens “fremmedkultur”.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

I hovedsak fungerer ting slik at de som oftest og med størst grunn kan si hva var det jeg sa? også er de som føler minst tilfredsstillelse over at forutsigelsene deres slo til. Jeg minnes for eksempel hvordan “noen” sa at det å starte en ny krig i Midt-Østen vil medføre mange millioner av nye flyktninger til Europa over de neste tyve årene – jeg snakker nå om Irak-krigen i 2003 – mens de evneveike som vanlig trodde at så snart tyrannen i Bagdad ble styrtet fra makten så ville demokrati og alle gode ting spre seg lik en velduftende blomstereng over regionen. “Operasjon varig frihet” kalte de det, eller noe i den retningen. Selvsagt medførte det i praksis ikke annet enn maktvakuumet øyeblikkelig ble fylt av sånne typer som ser sitt gylne øyeblikk til å forandre på hele virkelighetskonseptet. Ta for eksempel den militante geriljaen som de kaller ISIS – selv om den gamle egyptiske gudinnen ved det navnet neppe sette pris på assosiasjonen – og gud vet hva annet de har gående løs der for tiden. Har situasjonen i dette eldgamle konfliktområdet forbedret seg i løpet av de siste tyve årene? Jeg synes ikke det. Jeg vet ikke hva de trodde skulle skje da de startet det ulykksalige felttoget, men jeg vet hva som faktisk skjedde: Akkurat det jeg trodde – og sa den gangen – ville skje: Konflikter driver folk på flukt. Jo verre ting blir, jo flere vil prøve å komme seg unna galskapen.

Det er en pussig vrangforestilling at folk fra Midt-Østen, Nord-Afrika – og alt hva man ellers men noen rett kan kalle “den tredje verden” – går rundt og ønsker seg til “vesten”. Hvis de kunne velge fritt ville de helst hatt et bra liv i hjemlandet, sammen med familien, i fred og velstand og alt sånt som folk typisk ønsker seg. (De færreste fantaserer om rikdom, men nesten alle ønsker seg “et trivelig hverdagsliv”.) Problemet deres er jo at dette ikke er gjennomførbart i praksis på grunn av den ene eller den andre “uroligheten” i området. Væpnede og ustabile folk streifer rundt der og leter etter “fiender” — som noen ganger medfører trefninger med andre bander, men som mest av alt rammer stedets sivilbefolkning. Det er jo ikke de som på det ene eller det andre grunnlaget er “krigførende” som rømmer fra området, det er alle de andre. Sånt er deprimerende forutsigbart. Hvis man ikke ønsker å bli nedrent av nødlidende folk på flukt så får man for fanden la være å sprenge istykker den lille tryggheten de har, eller hva? Herregud. Hvor dust må man være for å ikke fatte dette regnestykket, liksom. Det er svært begrenset hva man kan oppnå med krigføring. Man kan drepe folk og ødelegge ting, men særlig mye mer duger ikke våpenmakten til. Den er faktisk mest effektiv som “trussel”. Hvis du ikke gjør sånn og sånn så begynner jeg å skyte på deg. Ingen av de krigene som har blitt startet siden år 2000 har endt bra, i den grad en krig overhodet kan ende bra. Ihvertfall går det ikke an å si det når alle opplever at alt har blitt mye verre siden krigen startet. Det er ennå uklart hva Putins felttog i Ukraina vil ende med, men noen “lykkelig slutt” vil det ikke bli for noen. Og hva det helvetes rotet i Gaza angår så vil jeg ikke engang si noe. Det går jo ikke an å si noe om saken som både er sant og som fritar deg for anklager om “antisemittisme” slik dette begrepet brukes nå i dag. Er “nasjonale hensyn” viktigere enn menneskerettigheter?

Samtidig leser jeg at visse ikke imponerende intelligente politiske dyr i det norske landskapet mener det er på tide å forberede seg på at det kan komme en storkrig; i praksis at vi må ruste opp med all slags våpen og ammunisjon, dessuten, antar jeg, stramme inn på sikkerheten også innenlands. Strategisk utplasserte kontrollposter for identitetssjekk er sikkert lurt. Vi må jo vite hva slags folk som ferdes rundt i landet nå som trusselbildet er så høyt. Hva kaller man det? Rød varseltrekant? Spørsmålet er bare hvem som eventuelt skal angripe Norge militært og i så fall hvorfor. Russerne? Det virker ikke realistisk. På den annen side virket ikke overfallet på Ukraina realistisk heller, men vi har noe i overkant av 70.000 flyktninger fra Ukraina i Norge per i dag. For dem er realismen ubestridelig. Men hvorfor skulle russerne ha noe ønske om å ta Norge? Vi har hørt argumentene i forhold til Ukraina. De handler om historiefortolkning på konspirasjonsnivå og er sannsynligvis mest ment som et propagandamessig røykteppe som dekker over de mer Sovjetlignende ambisjonene som jeg personlig tror er hva som driver Russlands nåværende statsledelse. Det er uansett uklart hva russerne prøver å oppnå i Ukraina, mens det er fette krystallklart hva ukrainerne vil. Hvordan vil for eksempel en russisk “seier” eventuelt se ut? Vil den ligne på USAs knusende seier i Afghanistan og Irak? Skal de bli stående som fiendtlig okkupasjonsstyrke i Ukraina fordi de regner med at dette vil svekke ukrainsk nasjonalitetsfølelse? Jeg tror ikke at Putins felttog i Ukraina har utviklet seg slik han hadde sett for seg. Vi kommer stadig tilbake til dette med at våpenmakt har begrenset nytteverdi. Det har vært filosofert hvor mye som helst i sakens anledning, si for eksempel den med at det er viktigere å “vinne freden” enn å vinne krigen. Eller altså, hva slags planer har man for den første tiden umiddelbart etter at stridshandlingene har opphørt? Det føles litt upassende i si at det blir interessant å se hva slags oppvask som følger etter situasjonen i Gaza, men ikke desto mindre blir det altså interessant å se. Det er jo grenser for hvor langt man kan gå innenfor kategorien “rimelig selvforsvar”. Når kommer flyktningestrømmen?

Demonstrasjon, et forsøk på å legge et standpunkt eller sinnelag for dagen på tydelig eller oppsiktsvekkende måte. Som regel dreier det seg om opptog og massemønstringer av ulike slag, der intensjonen i de fleste tilfeller er å vise sitt standpunkt i en politisk sak på en fredelig måte. Unntaksvis vil demonstrasjoner imidlertid komme i stand med den hensikt å framprovosere sammenstøt med grupper som inntar et annet politisk standpunkt, eller med politiet og eventuelt andre representanter for statens utøvende myndighet.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Man behøver bare et par normalt fungerende øyne for å se den etymologisker sammenhengen mellom ordene monster og demonstrasjon. Ved siden av typisk politiske demonstrasjoner har vi jo også diverse sammenhenger hvor det å “demonstrere” noe består for eksempel i å vise noen hvordan et apparat skal brukes: hvilket faktisk ligger tettere opptil grunnbetydningen av det å demonstrere, det vi si “vise jrem noe” (som selvsagt også kan være fremvisning av et politisk standpunkt). Poenget med å stille seg opp med slagord, plakater og annet er jo å vise frem på en tydelig måte at det finnes en opposisjon til for eksempel et bystyrevedtak, eller hva det nå måtte være. Det er også et poeng at man faktisk blir sett når man “viser frem et standpunkt” slik at det er generelt sett i de demonstrerendes interesse at de blir omtalt i media og så videre. Jo mer oppmerksomhet de får jo bedre. Sånn sett ligger det et element av skuespill i slike situasjoner. Teatral overdrivelse av poenget man prøver å få frem er snarere regelen enn unntaket.

Det latinske grunnordet er monere, som betyr å “varsle om” eller “vise frem” noe. Den korrekte grunnbetydning av ordet monster er således et objekt som blir fremvist på en måte som drar seg i retning av “det overtydelige”. Imidlertid brukes ordet monster i normal dagligtale om et uhyre, en vanskapning, en moralsk fordervet person, eventuelt noe som er overdrevent stort – for eksempel en “monstertruck” – og andre ting som avviker sterkt fra “det normale”. Som en hovedregel kan vi si at et monster er “et verdig fryktobjekt”, det vil si noe som man bør varsle andre om, ut ifra rene allmenhensyn. De kan jo være farlige. Og selv om de eventuelt  ikke er farlige så ligger det i sakens grunnleggende natur at et monster er noe man bør ha et øye på uansett. Monstere er jo spektakulære; et annet ord som kommer fra latin (“spectaculum”) og betyr syn, forestilling eller skuespill. Noe man observerer. I prinsippet blir følgelig enhver demonstrant også et “monster” — innenfor en strengt kontekstuell definisjon av situasjonen. De er jo ikke der på stedet som “seg selv” men som bærer av et budskap som fortjener å bli lagt merke til. Poenget er å trekke til seg oppmerksomhet om selve saken, ikke om demonstrantenes privatliv og det ene med det andre, slik at det vanlige tendensen er at ting alltid beveger seg i retning av “karneval” og gateteater. Overdrivelser og spissformuleringer er en del av poenget med det hele. Kostymer og rekvisitter brukes dessuten både friskt og ukritisk. Alt dette er velkjent.

Når og hvorfor bruker vi ordet monster om noen? Det varierer noe, men poenget er uansett alltid å markere at man selv tilhører en annen kategori av mennesker enn de man identifiserer som monstere. Selv tilhører man den korrekte mennesketypen, mens monsteret er en av “de andre”. Disse tankeformene har grodd frem i takt med fenomenet moderne humanisme, og fra 1700-tallet av får vi også den tanke at monsteret kan være usynlig, det vil si noe som finnes bare på innsiden av et ellers normalt utseende menneske. Det finnes for eksempel et stort antall nettgrupper som legger ned mye tid på “psykopater” og hvordan man kan identifisere dem, hvordan man bør forholde seg til dem, og så videre. Det interessante med disse gruppene er at ingen stiller noe spørsmål ved selve grunnpremisset. Det er opplest og vedtatt at monstrene eksisterer der ute, men på en “skjult” måte. De vandrer midt iblant oss. Selvkritikk er ikke vanlig blant slike grupper. De mener typisk at de selv er kompetente til å stille noen slags “folkets diagnose” overfor et utvalg individer som sannsynligvis kan kalles drittsekker som viser “psykopatisk atferd” fordi de er hensynsløse egoister og så videre, men som klinisk sett sannsynligvis er funksjonsfriske nok innenfor en strengt psykiatrisk horisont. Utviklingen av monsterkategorien har fulgt en forutsigbar løpebane, idet noe som begynner som et religiøst konsept – synder, kjetter, heks – vil gjennomgå en form for “psykologisering” etterhvert som samfunnet blir mer sekulært, slik at det som tidligere handlet om dårlig moral nå handler om sykdom.

Moderne humanisme er i prinsippet en resirkulert utgave av hellenismen, som kom på banen i løpet av renessansen men som ikke fikk bein å gå på for alvor før den såkalte opplysningstiden. Reaksjonære krefter på 1600-tallet var for eksempel sterkt for “enevelde gjennom den guddommelige nåde”, best eksemplifisert gjennom solkongen Ludvig 14. av Frankrike sitt utsagn om at “staten det er meg”. De gjorde typisk kort prosess med “regimemotstandere” på den tiden. Å motsi monarken var jo ensbetydende med høyforræderi. Å henge, brenne, kvele, halshugge, radbrekke og ellers – bare fantasien setter grenser – på bestialsk vis myrde folk på løpende bånd var “business as usual” helt til langt innpå 1800-tallet – enkelte tilbakestående kulturer praktiserer fortsatt såkalt dødsstraff – selv her i Norge, som ligger på eller svært nær verdenstoppen i konkurransen om å ha det mest fornuftige politiske opplegget. Det er nesten ingen – ihvertfall ingen normale – i Norge som bruker “bibelske” forklaringer på fenomenet menneskelig ondskap. Vi henfaller til psykiatri. Det handler om “feilkoblinger i hodet” som kombinerer seg med alskens emosjonelle skader og motiverer pasienten til å begå uhyrlige handlinger. Altså et monster, slik de fleste vil oppleve det som uproblematisk bruk av dette ordet. Vi vet ikke nødvendigvis eksakt hva som er galt med vedkommende, men det er definitivt noe galt der. Vi skiller jo mellom de kriminelt sinnssyke og de som bare er litt pling i bollen på ellers harmløst vis. Det er faktisk ikke forbudt i Norge å ha “eksentriske idèer” om det meste, så lenge man ellers fungerer normalt i hverdagen, klarer å ta vare på seg selv, ikke oppfører seg truende mot andre og alt det der.