APECALYPSO

Abortpraksis har variert sterkt gjennom historien. I de nordiske landene var det dødsstraff for abort fra andre halvdel av 1600-tallet til siste halvdel av 1800-tallet. Abortkampen var hardest i 1970-årene, hvor kvinnebevegelsen var sterkt engasjert. I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt av Stortinget. Diskusjon om endringer i abortloven er fremdeles meget aktuell. Våren 2014 og vinteren 2018–2019 samlet mange tusen demonstranter seg i protest mot forslag fra regjeringen om innskrenkning av retten til selvbestemt abort. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Fordi jeg av naturlige årsaker ikke kan bli gravid føler jeg ikke at “abortsaken” egentlig angår meg. Det er hundre prosent ren kvinnesak av den grunn at det bare angår kvinner. Det virker perverst når en mann – eller andre som ikke kan bli gravide – danner meninger rundt dette spørsmålet, og jeg klarer ikke å ta dem alvorlig som “saklig debattant”. Som sitatet ovenfor sier var abortsaken aktuell ganske nylig fordi regjeringen Solberg signaliserte villighet til å gjøre en politisk hestehandel med Kristelig Folkeparti, men fornuften vant heldigvis frem også denne gangen. Retten til selvbestemt abort er – eller bør ihvertfall være – det man kaller “en politisk steintavle”, det vil si urørlig. Mindre heldige har imidlertid amerikanske kvinner vært etter at USAs høyesterett opphevet den såkalte “Roe versus Wade” og bestemte at slike saker skal avgjøres på delstatsnivå — som i praksis er det samme som å si at kommunestyrene i Norge er de som bør fatte vedtak når det fremkommer en abortsak innenfor kommunegrensene. Jeg tror ikke noen ville oppfatte dette som en god løsning, og det er det da heller ikke for amerikanerne. Det er for stor varians i regelverket fra delstat til delstat, hvor for eksempel Alabama i disse dager har vedtatt at det vi her kaller “prøverørsbefruktede egg” skal betraktes som personer, slik at man kan ikke bare behandle dem som “vevsprøver” i en medisinsk sammenheng – i praksis at de som ikke brukes blir destruert – men at de skal, jeg vet ikke hva, begraves? Begrunnelsen de har gitt er uansett noe slags religiøs tåkeprat om hvordan “Guds lys” skinner også på de minste blant oss, og det ene med det andre.

Slike argumenter ville kanskje vært mer troverdige – om ikke mer akseptable – hvis de samme menneskene var like ivrige etter å beskytte “retten til liv” også i enhver annen sammenheng, men det er de jo ikke. Uansett graden av kognitiv dissonans er det svært sannsynlig at de som er abortmotstandere samtidig forsvarer bruken av dødsstraff og andre terroristiske virkemidler innenfor politikken. Jeg er selv “hard” motstander av dødsstraff på et politisk grunnlag: Jeg vil ikke at staten og styresmaktene skal ha noen slags makt over liv og død, selv om jeg aksepterer premisset om at det finnes folk som har begått så uhyrlige forbrytelser at de fortjener å bli drept for det. I praksis betyr dette at jeg noen ganger har en viss grad av forståelse for personlige hevndrap som utføres i affekt, men sånn kan jo ikke retten operere. De som ikke klarer å holde hodet kaldt har ikke noe i maktstillinger å gjøre. Visst er det kostbart å holde folk i fengsel gjennom en hel livstid, men det er faktisk bare penger vi snakker om nå. Det er kostbart på en helt annen måte hvis statsmakten gis formell myndighet til å avlive “uønskede elementer” uansett hvor gode grunner som eventuelt foreligger. Har du møtt mange mennesker i ditt liv? De fleste av dem er et godt stykke unna “perfekt visdom” i sine tanker, ord og gjerninger. Og de som befinner seg nærmest det perfekte i så måte fraber seg typisk denne formen for makt og ansvar. De skjønner jo at dette er et mildt sagt problematisk skråplan i etisk forstand. De som har lest de norrøne sagaene vil ha lagt merke til at det ofte betegnes som “storverk” når noen har begått et drap. Med dette mener de ikke at det er stort i noen beundringsverdig forstand, men at man kan forvente store ringvirkninger av gjerningen. Det vil få konsekvenser. Slik er det forsåvidt ennå, bare at nå i dag kan man ikke kjøpe seg fri fra den demokratiske rettsstatens reaksjoner. Mordere får typisk lang fengselsstraff, med noe varians ut ifra handlingens karakter, motiv og omstendigheter forøvrig, men sånn er drapsmannens lønn i disse tider. Alle som dreper noen av en “saklig grunn” – hevn. hat, sjalusi, pengesaker og så videre – må regne med å tilbringe de neste 10-12 år i fengsel, mens de som dreper noen av mer bisarre årsaker typisk får en forvaringsdom, som i teorien kan vare livet ut for dem. Et av vilkårene for løslatelse på prøve etter en forvaringsdom er jo at det ikke skal fremstå som “sannsynlig” at vedkommende vil bli jaktet på av noen med hevnmotiver. Poenget med fengsel som straffeform er at samfunnet skal beskyttes på alle måter, ikke bare de mest åpenbare.

De kaller seg abortmotstandere men de er svært uærlige mennesker som lyver både om seg selv og andre. Det finnes for eksempel ikke noe sånt som en “abortforkjemper”. Saken handler om hvem som har beslutningsmyndigheten når det foreligger et “uønsket svangerskap”. Det er selvsagt fjollete å snakke om “hvis jeg hadde vært kvinne” fordi jeg vet jo ingenting om det å være kvinne – og er forsåvidt heller ikke interessert i saken – men hvis jeg hadde vært kvinne, og ellers som jeg er som person, ville ihvertfall ikke jeg følt noen tvil om hvem det er som bestemmer her. I min verden er alle mennesker selveiende og hvert individ har full råderett over sin egen kropp, med alt hva dette innebærer av kloke og ukloke beslutninger langs veien. Som jeg nevnte innledningsvis stiller jeg meg avvisende til å danne “meninger” rundt noe som ikke angår meg. Hvordan folk behandler sin egen kropp er følgelig deres egen sak, og hva slags løsning de kan finne på problemer i så måte er et rent teknisk spørsmål. Ønsker vedkommende en abort? Er det medisinsk mulig å utføre en abort? Ferdig diskutert. De som behandler denne pasienten bør sannsynligvis viderebefordre vedkommende til noen slags terapi dersom de stadig kommer tilbake for å få utført et svangerskapsavbrudd, men som en ad hoc løsning på det unntakstilfelle at de har pådratt seg et uønsket svangerskap ser jeg ingen etiske problemer med dette. Jeg klarer heller ikke å se de etiske problemene som andre – abortmotstanderne – mener å kunne se. Herregud, vet de ingenting om biologi? Selvsagt ikke. Mange av dem har jo sinnsforvirrede fantasier om “skapelsen” og alt det der. De vet ikke noe om fysikk heller, og ihvertfall ingenting om etikk. Imidlertid føler de noe, og det er dette “noe” vi bør få på bordet. Que pasa? Hvorfor overreagerer folk så jævlig på abortsaken? Hva er det som skjer med dem? Det ser ut som om det er noe psykiatrisk. Politiske kommentatorer i USA har i kjølvannet av den siste tidens utvikling sagt at dette ligner på en hund som har jaget etter en bil i lang tid og nå har den plutselig greid å fange bilen, men den vet ikke hva den skal gjøre med byttet sitt. Jakten var meningsfull på sin egen måte, men den måten er borte nå, erstattet av noe som ligner på forlegenhet. De får jo ingen premie. De taper bare velgere.

Hva er greia til de som jobber for at folk ikke skal vaksinere seg mot covid? Jeg ser to muligheter. Enten er man en evneveik tosk eller så jobber man i en fremmed makts tjeneste. Hvilken av delene som er mest sannsynlig må vurderes i hvert individuelt tilfelle, men de er alle uansett landssvikere — i betydningen “fiender av riket” i kraft av sin politiske undergravervirksomhet. Det ble jo innført unntakstilstand i mars måned av året 2020, begrunnet i en særlig alvotlig trussel mot norsk folkehelse, som igjen berører samfunnets stabilitet og sikkerhet. Dette er ikke noe man har anledning til å være uenig i. Man behøver ikke å like det – jeg liker det for eksempel ikke selv – men man plikter uansett å stå sammen med sine landsmenn når man er konfrontert med en ytre fiende som har makt, midler og vilje til å drepe eller skade alvorlig en betydelig andel av befolkningen. Nå har jo forsåvidt ikke et virus noen “vilje” i den forstand, men det er relativt godt kjent hvordan smitten sprer seg og følgelig ikke i utgangspunktet noen vanskelig jobb å begrense skadevirkningene i samfunnet, hvorav “trykket” mot de som jobber i helsevesenet – altså langs selve frontlinjen av den farlige situasjonen – har vært underkommunisert helt siden første stund.

Det er ubegripelig for meg hvordan det går an å ikke fatte noe så enkelt. Norge – i likhet med resten av verden – befant seg de facto i en krigslignende tilstand da SARS-CoV-2-viruset plutselig spratt ut fra Pandoras eske og spredte seg alarmerende raskt over hele verden, med særlig grimme scenarioer lokalt i et land som for eksempel Italia, ved et tidspunkt når man ennå ikke hadde adekvate behandlingsmetoder i forhold til det typiske sykdomsforløpet og alt var både veldig arbeidsintensivt og veldig farlig for helsearbeiderne. Dessverre var det ikke alle som reagerte rasjonelt i situasjonen, og verre skulle det bli. Eller vi kan kanskje si at de reagerte rasjonelt i forhold til en helt annen agenda enn den som handler om å ta vare på hverandre og stå sammen i kampen mot en alvorlig trussel. Enkelte ble helt darwinistiske og mente at viruset bare må få gå sin gang på “naturlig” vis, det vil si kverke de som ikke tåler smitten mens røkla vil utvikle antistoffer i kroppen etter å ha vært gjennom noen runder med sykdommen. For disse individene var økonomien viktigere enn folkehelsa — og har de ikke krepert underveis så tenker de vel forsatt sånn. Dette er noe vi må legge skarpt merke til og aldri senere glemme: Det finnes folk der ute som ikke bryr seg om hvem som blir smittet med hva slags jævelskap og hvordan det senere går med dem. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette, for det går jo strengt tatt ikke an å kalle dem “egoister” når det inngår i pakka at de utsetter seg selv for stor risiko. Det er for eksempel ikke vanskelig å finne historier om “covidioter” som var litt sånn pyttsann til å begynne med men som senere døde av sykdommen. Eller de smittet noen blant sin familie og nære venner som det siden gikk dårlig med. Dette er fakta. Sånne ting skjedde.

I det store bildet – på verdensbasis – hadde covid ganske nøyaktig èn prosents dødelighet. Det vil si at for hver hundre som ble smittet var det en som døde. Følgelig kan vi si at tiltakene virket bra dersom man lokalt havnet under dette tallet. Jeg mener å huske at Norge landet på 0,8 mens for eksempel Storbritannia landet på 1,3 (men ikke siter meg på dette; jeg gidder ikke å dobbeltsjekke tallene fordi de er ikke vesentlige for poenget her og nå). Det kan virke som om den politiske ledelsens realisme og handlekraft hadde alt å si i de enkelte land, og vi var “heldige” i så måte. Vi hadde ikke en fjernsynspersonlighet – si for eksempel en sånn type som den såkalte Chartersvein – som øverste statsleder, i motsetning til det evneveike trollet som på den tiden var president i USA. Jeg gjentar at det var en krigslignende situasjon hvor det ikke finnes noe rom for å være “enig eller uenig”, man må bare slutte rekkene og stå sammen mot den ytre fienden som best man kan. Å bryte formasjonen for å kjøre noe slags sololøp er et de facto landssvik i en slik situasjon. Imidlertid er alt dette over nå. De som behøver å lære noe av erfaringen sitter helt sikkert og studerer alle kjente data den dag i dag, fordi det hersker ingen tvil om at vi har vilje til svik og forræderi blant oss. Hvordan kan man få sånne typer til å forstå sakens alvor? Slik jeg ser det er hovedproblemet at alt for mange er alt for “flippete” og useriøse i alt sitt vesen. Hvordan har de blitt sånn? Det er vanskelig å forstå. Unntakstilstanden er opphevet og vi har lagt den kritiske fasen bak oss, men covid er fortsatt en farlig sykdom og mange som får den opplever det som vesentlig mye verre enn influensa. Jeg tenker om de som sier nei takk til vaksinen at de utsetter seg for unødig risiko, men ellers trekker jeg på skuldrene av det. Idioter gjør det idioter gjør og sånn har det alltid vært. Det går bare ut over dem selv — med mindre de er en sånn som sprer konspirasjonsfantasier om vaksineprogrammet. Da snakker vi om en helt annen form for problem, det vil si at vi er tilbake ved landssvikets prinsipp. Derfor sitter vi igjen med dette spørsmålet: Hvem jobber de for? Er det bare en paranoid psykose eller jobber de for en fremmed makt som har politisk interesse av å destabilisere det norske samfunnet?

Antisosial atferd er atferd som strider mot samfunnets normer og regler. Både atferd som er direkte kriminell, grovt hensynsløs og som bryter grovt med allmenne moralnormer regnes som antisosial. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Det var i utgangspunktet meningen at jeg skulle skrive en “kommersiell” blogg som ikke stakk seg ut på noen måte, men jeg tror ikke jeg har slike talenter. Ihvertfall aldri særlig lenge av gangen. Du vet hvordan det er. Maska sprekker som et overmodent egg og dragen kommer ut. Det er definitivt “noe galt” med meg – målt i forhold til hva som regnes som det normale i samfunnet – men det er mindre klart hva eksakt det består i. Etter min egen mening skyldes det filosofisk legning, men jeg kan jo ta feil. Kanskje jeg bare er en sosiopat. Jeg klarer uansett ikke å være “normal” særlig lenge av gangen. Det blir for dumt. Enten må jeg ta over styringen av det som foregår rundt meg eller så må jeg bare forlate stedet. Som regel blir det sistnevnte. Det er best slik. Jeg er jo ikke det man kaller “sosialt tilpasningsdyktig” i forhold til et samfunn med evneveike standarder, så det er best for alle – særlig meg selv – at jeg holder en viss avstand til folk. Tro meg, ingen har lyst til å leve i den formen for nådeløs verden jeg ville ha laget hvis jeg var sjefen for alle ting.

Når det er sagt så må det imidlertid tillegges at jeg er ikke fiendtlig innstilt til andre mennesker. “Uinteressert” er sannsynligvis det rette ordet. Det raker jo ikke meg hva de gjør og ikke gjør. Av denne grunn oppfatter mange meg som “ganske omgjengelig” i hverdagslivet. Det teller jo mye at man er høflig og viser folk respekt, enten dette er noe de “fortjener” eller ikke. Bare ikke spør meg hva jeg mener om ting, så går det bra, fordi hvis noen ber om det så får de det. Altså sjelden det de ønsker å høre, men snarere de betraktninger man kan forvente å få fra noen som er lokalkjent i helvete. Imidlertid har jeg etter måten ganske mange “nære venner” som nærmest forguder meg fordi jeg aldri lyver for dem og aldri prøver å “sminke” det jeg sier i forhold til det de eventuelt selv mener, som er uinteressant for meg. Jeg bruker eksakt null sekunder av dette livet på å posisjonere meg sosialt. Det raker meg midt i ryggen hva andre eventuelt “tenker” om meg og mitt, og mange opplever etter alt å dømme dette som “forfriskende” i en hverdag av løgner og smisking, særlig hvis de er såkalt mektige mennesker. I min verden finnes det jo ikke noe sånt som “mektige mennesker”, de er alle evneveike aper som snart skal dø, inkludert meg selv.

Poenget her er at jeg er ikke noen folkefiende, mest fordi jeg stiller meg likegyldig til folk. Det er like absurd for meg å mene noe om hva folk bør gjøre og ikke gjøre som det ville vært å blande seg borti hva enn det er som bevere driver med. På hvilken måte raker det meg? Om de er folk eller bevere spiller ingen rolle. De er sine egne skapninger som driver med sine egne greier. Jeg behøver ikke å “forstå” dem, enda mindre danne meg noen slags hysterisk mening rundt ting som jeg ville gjort annerledes enn dem. Er dette galt eller riktig? Jeg vet ikke hva som er det “korrekte” svaret men jeg vet at folk typisk setter pris på at man lar dem være i fred med greiene sine. Så får det gå som det går med dem. Det er vanskelig å se hva slags politisk posisjon dette tilsvarer, eller engang hva slags “religion” jeg hører hjemme i. Spør du meg så er svaret “ingen av dem” — men jeg kommer neppe noensinne til å stemme på noen andre enn Arbeiderpartiet. De strekker riktignok tålmodigheten min langt med disse borgerlige nykkene de har lagt seg til siden 1980 eller deromkring, men de er fortsatt det minst jævlige alternativet blant et aldeles avskyelig menasjeri av evneveike troll; hvor partiet Høyre på mest eklatant vis representerer alt jeg hater ved den menneskelige tilstand slik den foreligger i dagens verden. Selvsagt er de det største partiet i Norge. Herregud. Hvorfor har det blitt slik? Jeg tror det handler om det store pyramidespillet de kaller “eiendomsmarkedet” — hvor enhver evneveik klovn i disse tider har anledning til å føle seg som Jeppe i baronens seng, fordi de er jo eiere av en plankestabel og noe shingelpapp, løslig sammensatt til noe som vagt ligner på et hus. Eventuelt så disponerer de sin egen fyrstikkeske i en betongkonstruksjon i drabantbyen. Juhu. Sånn føles det å være baron. Og er de ekstra smarte så eier de kanskje noen aksjer i tillegg, enten dette får dem til å føle seg som en “siviløkonom” eller ikke.

Hva er egentlig en folkefiende? Henrik Ibsen hadde noen tanker om saken. Hans doktor Stockmann valgte jo å prioritere helsespørsmål foran politiske hensyn, noe som gikk omtrent like bra som de nylige pandemitiltakene i forhold til den evneveike mobben av angstskrikende fugleunger som utgjør Norges demokratiske majoritet. Hvis jeg hadde vært der da tingene skjedde og doktor Stockmann hadde spurt meg om hva jeg tenkte, så ville jeg ha fortalt ham at folk sannsynligvis kommer til å drepe ham fordi han alene snakker sant om noe som alle foretrekker å lyve om; riktignok ikke alle av den samme grunn men resultatet blir uansett det samme. Vi har en person som heter Pål Steigan i Norge. Første gang jeg så ham var i et intervju på NRK midt på 70-tallet, mens han ennå representerte “marxist-leninistene” (han er jo nazi nå) og temaet for samtalen den gangen var “væpna revolusjon” og hans eventuelle vilje til å drepe sine egne landsmenn til fordel for den store fantasien hans om en gyllen fremtid når alt en vakker dag skal bli bare bra — vi må bra kvitte oss med noen uønskede elementer først. De som lurer på hvorfor jeg aldri gikk lengre til venstre enn Arbeiderpartiet kan takke Pål Steigan. Allerede den gangen reagerte jeg med et intenst ønske om å vri den ekle kyllinghalsen hans rundt et par ganger. Hva slags sviker er dette? Jeg føler fortsatt det samme. Mannen har jo vært en folkefiende i all sin tid, men ikke på samme måte som doktor Stockmann, som jo var en slags helt. Steigan er bare en ynkrygg og en forræder som fantaserer om å myrde folk. Vi har ikke lenger noen politisk venstreside som ligner på det vi hadde på 70-tallet. Partiet Rødt er bare et tulleparti som maksimalt kan klare å oppnå kanskje fem stortingsrepresentanter, og ingen av dem snakker høyt om “revolusjon” i et Norge som er mer preget av mett selvtilfredshet enn den rettferdige og revolusjonære glød i forhold til visjonen om “en bedre verden”. Vi får anta at det er derfor Steigan ble nazi på sine gamle dager. De er jo de siste revolusjonære kreftene som finnes i Norge, opphisset som de er av sine paranoide vrangforestillinger om både samfunnets struktur og funksjon. Herregud for noen evneveike fjols. Det eneste man oppnår med å drepe noen folk er at noen folk dør. Det er alt. Hvor tror folk for eksempel at han kronidioten Breivik kom fra? Han var jo “en handlingens mann” der andre bare prater om “den muslimske faren” og alt det der. Han fant ikke på ugjerningene sine helt av seg selv. Han var på nettet og han leste det som folk skrev. Siden la han sammen to og to og svaret ble “bombe”.

Hva er egentlig en folkefiende? Jeg har ikke særlig høye tanker om meg selv. Jeg vet at jeg bare er “just another drittsekk” i en verden styrt av onde menn. Imidlertid er jeg “tolerant” i den forstand at jeg gir faen. Det er ikke min sak hva folk gjør og ikke gjør. Hvis jeg hadde ønsket å påvirke politikken ville jeg blitt politiker, men jeg har ikke sånne talenter. Jeg er filosof. Jeg stiller spørsmål. Uansett hva slags tid og materiell verden jeg hadde hatt rundt meg ville jeg stilt de samme spørsmålene på den samme måten. Jeg ville ikke vært en “annerledes type” hvis jeg levde i antikkens Hellas eller Roma. Jeg ville ikke ha tenkt noe annet om menneskene. Jeg ville ikke ha hatt “andre ambisjoner”. Sånne som meg tilhører ikke tiden, vi tilhører evigheten. Det er sant at jeg ikke er “optimistisk” i forhold til menneskeheten, men det er også sant at jeg ikke gleder meg over dette. Jeg synes det er synd at vi kaster bort talentene våre på tøys og fjolleri. Den vi lever i nå kan ikke kalles en menneskeverdig verden, det er noe evneveikt møl. Herregud. Jeg mener, hvor mange idioter kan du se rundt deg til enhver tid? Du kan godt ta med deg selv i betraktningen også. Vi er alle i den samme båt. Eller altså, vi er alle passasjerer på det samme romskipet, som for tiden snurrer rundt sola i drøyt hundre tusen kilometer i timen. Kan du ikke føle fartsvinden? I den grad jeg har noen politiske oppfatninger så handler disse utelukkende om at vi bør hyre inn kompetente mennesker til å ta hånd om de offentlige oppgavene. Du vet. Flinke folk. Det er jo en vanskelig jobb å styre staten, eller til og med kommunen (selv om folk ofte hyrer inn evneveike fjols til å styre kommunen). Det finnes ingen formelle krav til kompetanse hos folkevalgte politikere, men jeg tror likevel at folk typisk ser for seg at de bør i det minste ha noen slags mastergrad innefor et relevant emne, eller kanskje at de har advokatutdannelse, eller hvis de ikke har noe av noe; at de i det minste har lang og variert livserfaring fra det ubehagelige stedet vi kaller “den virkelige verden”. (Helst det siste, etter min mening.) Jeg er ingen samfunnsfiende. Hvorfor skulle jeg være det? Jeg driter jo stort sett i sånt som folk typisk henger seg opp i når de snakker politikk. Vi har forsåvidt ikke et stendersamfunn i Norge, men i den grad jeg tilhører noen “stand” så definerer jeg meg selv som kriminell. Ikke fordi jeg på noe slags vanemessig eller unntaksmessig vis “bryter loven” – jeg er jo alt for “pragmatisk lat” til å engasjere meg med alt bryderiet som følger med en romantisk livsstil av typen “Bonnie & Clyde” – men fordi jeg er mer lik et dyr som lever i naturen enn en “borger” som er medlem av kulturen. Jeg klarer fint å leve innefor lovens rammer, men jeg føler meg ikke desto mindre som en kriminell.

Hva er egentlig en folkefiende? Etter min mening har du selv plassert deg i denne kategorien når du fantaserer om å drepe folk. Hvordan du siden velger å “rasjonalisere” drapsfantasiene er ikke viktig. Kanskje du tenker at “de internasjonale jødene” planlegger å erstatte de innfødte europèerne med innvandrere fra Midt-Østen og Nord-Afrika – det vil si såkalte MENA-frolk – og derfor er det rett og rettferdig at du griper til våpen for å gjøre alt du kan for å stanse denne ulykken mens det ennå er tid. Eller hvis du selv ikke har legning for våpenbruk og drap så kan du i det minste skrive følelsesladde tekster på nettet som på sikt bidrar til å bevisstgjøre de som er mordere av natur og talent. Det fungerte jo for han Breivik. Han oppdaget et problem han måtte ta seg av nettopp fordi diverse mer intellektuelle karakterer enn han hadde skrevet side opp og ned om slike saker. Du vet. Innvandrere. Muslimer. Samt ikke minst de som jobber for å undergrave Europa og den germanske kulturen, det vil si sosialister, sosialdemokrater, hva enn har du. Kommunister? Jeg vet ikke. Jeg husker dem fra lenge siden men jeg tror de for det meste forsvant på 90-tallet. Saken er uansett at et stort antall mennesker i “vesten” ved dette tidspunkt etterspør noe slags nytt nazistisk eventyr i den eksistensielle dødssfæren. Spør de meg så kan jeg allerede her og nå fortelle dem at det vil ikke føre til noe annet – verken mer eller mindre – enn at mange mennesker dør. Det er det. Siden fortsetter alt som før, kanske med tillegg av enda flere traumedempende medisiner for å orke å se seg selv i speilet. Er jeg et menneske? Det er vanskelig å si. Jeg føler meg jo som et monster.

Innen ordsemantikken skiller man gjerne mellom det man forstår med ordet (betydning, mening, intensjon) og det ordet viser til i omverdenen (referanse, ekstensjon). For eksempel kan betydningen til ordet kvinne beskrives som «voksent menneske av hunkjønn», mens referansen til ordet er alle objekter ordet refererer til, det vil si alle kvinner i verden. Ofte skiller man også mellom ords grunnbetydning (denotasjon) og bibetydning (konnotasjon): For eksempel kan ordet kjerring, i tillegg til grunnbetydningen som i stor grad tilsvarer betydningen til kvinne, også ha negative konnotasjoner knyttet til seg.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Ordet kjerring er mest interessant fordi det egentlig betyr “mann” — eller rettere sagt “en liten mann”, altså en karling, som det het på norrønt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det. Finnes det noensinne noen gode grunner for å kalle en kvinne for “mann” (eller omvendt), det vil si årsaker som ikke er ment som provokasjoner og fornærmelser? Misgendering kaller de dette på engelsk. Miskjønning. Vi må anta at det betyr noe annet når man miskjønner seg selv enn når man gjør det mot andre. Det er for eksempel sjelden godt ment når man snakker om en mann som “kjerring” og ikke stort bedre når man bruker dette ordet om kvinner. Likevel er det svært vanlig. Kanskje til en slik grad at det å bli kalt kjerring ikke egentlig har noen sterk virkning som fornærmelse annet enn overfor spesielt “hårsåre” individer. De normale vil vel bare trekke på skuldrene av hele saken og tenke at dette er alt for fjollete til at man skal engasjere seg i det.

Som overskriften sier, mennesker har ikke rompe. Dette er et norsk dialektord som betyr “hale” — mens rumpe er navnet på den regionen av kroppen som man typisk sitter på. Imidlertid uttales de likt, så når folk forveksler dem må man anta at det handler om dårlig ortografi, eller rettskrivning som Norsk Språkråd typisk kaller det. (Formen “rettskriving” godtas også, men Språkrådet anbefaler generelt at man skal bruke flere ning-endelser i skriftspråket.) Er sånt viktig? Folk reagerer som regel med psykotisk aggresjon når man korrigerer språket deres slik at man bør sannsynligvis være forsiktig med å gjøre sånt av denne årsaken alene. Kanskje det sitter i – den usynlige – rompa? Noe er det uansett som trigger dem. Av årsaker jeg ikke forstår føler folk seg krenket når man stiller spørsmål ved språkbruken deres. Det virker som om det ligger tett opp imot begrepet legemsfornærmelse – det heter vel strengt tatt “kroppskrenkelse” i dagens juridiske språkbruk – så vi får et ganske interessant spenningsfelt mellom språkets intensjon og ekstensjon slik sett. Mitt inntrykk er at de rett og slett ikke forstår de avgrunnsdype forskjellene mellom talespråk og skriftspråk, men heller “skriver slik de snakker” og kaller deg kverulant hvis du påpeker at det blir enklere å forstå hva de skriver om hvis de gjør en bedre innsats i forhold til rettskrivningen sin.

Ta for eksempel dette med å slåss. Ordet henviser til en tilstand av gjensidighet, etter samme mønster som “vi snakkes” eller “vi treffes”, og følger ellers den normale bøyningen av verbet, slik at gjensidig fortidsform blir “vi sloss”; i betydningen “vi utvekslet slag”. Vi slo hverandre. Hvorfor er ikke dette åpenbart? Slåss er nåtidsform. Sloss er fortidsform. Møtes er nåtidsform. Møttes er fortidsform. Og så videre. Er dette viktig? Det kommer an på hva slags ambisjoner – se min forrige bloggpost – man har med språket sitt. Hvis det man går for er bare uformell koseprat om ting og tang innenfor en “sosial sfære” spiller det sannsynligvis mindre rolle enn de gangene man mener å presentere saklig informasjon på en tydelig måte. Folk skriver åpenbart blogg av svært forskjellige årsaker. For meg er det en øvelse i disiplin, mens det mer vanlige er noen slags form for “sosialt samvær” på en virtuell plattform. Det dukker stadig opp bloggposter som markedsfører denne siste idèen, særlig i forhold til diverse “ufine kommentarer” som folk åpenbart pådrar seg av årsaker som jeg heller ikke forstår. Mesteparten av det som publiseres på bloggplattformer – her, der og overalt ellers – er jo ikke akkurat verdenslitteratur, og det er heller ikke ment slik. Det er lettvint og overfladisk drøl som i sine mest intense øyeblikk kanskje manifesterer seg som følelsesmessig opprør mot “urettferdighet” og andre estetisk provoserende ting man observerer i verden. Det er jo aldri noen mangel på stygge ting der ute. Folk er onde; både i tanker, ord og gjerninger. Alle vet dette. Det er regelen. Det biologiske imperativet hos en psykotisk terrorape. Det er så ekstremt usannsynlig at man noensinne vil møte “et godt menneske” i denne verden at mange prøver å etablere nære vennskap med andre arter istedet. Til dette formål har vi avlet frem udyr som ikke er levedyktige i noen annen sammenheng enn som “kjærlighetsslaver” for mennesker. Du vet. De som “leker med dukker” bare at det er ikke dukker, det er levende skapninger. Groteske misfostre riktignok, men de er også “uskyldige” små skapninger som appellerer til menneskers emosjonelle omsorgsbehov — og kanskje også noen ganger deres dominante kontrollbehov.

Hvilket bringer oss til noe interessant: Jeg er ikke min brors vokter, svarer Kain når Gud spør ham hvor hans bror Abel befinner seg, like i etterkant av den fratricide ugjerningen hans. Alle kjenner selvsagt bibelhistorien om hvordan misunnelse avler både vold og påfølgende løgn. Det etiske dilemmaet handler om i hvilken grad man skal være “sin brors vokter” i denne verden, og i så fall hva dette skal bety i praksis. Skal vi passe på hverandre? De fleste vil si ja, dette er hva samfunnskontrakten dypest sett handler om. For det meste – når ting er på det jevne – skal vi la hverandre være i fred og ikke blande oss borti andre menneskers affærer, men når noen åpenbart har problemer bør vi i det minste signalisere overfor dem at vi ser dem og vi kan hjelpe dem – innenfor rimelighetens grenser – dersom dette er ønskelig. Imidlertid er det utydelige grenser mellom omsorg og kontroll. Når går viljen til å hjelpe over til å bli en vilje til å overta styringen over andres liv? Gode råd er dyre, som ordtaket sier, men dårlige råd kan man få gratis i så rikelige mengder som man klarer å svelge unna. Strengt tatt er det jo ikke “hjelp” når man overtar styringen over andre menneskers liv og stiller tildels harde krav til hva de kan og ikke kan gjøre som betingelse for den bistand man eventuelt yter. Det er en intervensjon — som riktignok kan være nødvendig, si for eksempel i situasjoner når det handler om kompulsiv rusavhengighet og den typen ting som pasienten ikke selv klarer å kontrollere, men navnet på den metoden man bruker er tvang, ikke hjelp. Det handler om makt. Man overtar styringen over noen som ikke selv klarer å styre livet sitt. Hvor ofte og av hvilke årsaker er dette greit? Det er i virkeligheten ikke noen stor sak å “avruse” en narkoman, selv om det er ubehagelig for alle de involverte. Det som er virkelig vanskelig er å kartlegge årsakssammenhengene til at pasienten opplever det som “bedre” å ruse seg enn å konfrontere verden og livet på et edru og – de fleste vil si – bedre vis. Eller ihvertfall er det vesentlig mye billigere å leve rusfritt, enten vi måler det i penger eller i sosialmedisinske skadevirkninger. Etter min mening handler årsakene til at folk ruser seg ofte om at de søker “bedøvelse” i forhold til det konstante kravet om at man må prestere, man må “være noen” i samfunnet og det ene med det andre. Det raker ikke deg hva jeg gjør. Man kan tenke at det å korrigere noens språkbruk oppleves som en utidig intervensjon fra “de prektige” på lignende vis som når en narkoman utsettes for tvangsbehandling, og kanskje også av de samme årsaker.

Ambisjon betyr plan eller mål for noe, særlig karrieremål. Man kan for eksempel ha store eller høye ambisjoner for karrieren sin, eller ha ambisjoner om å bli forfatter. En person som har ambisjoner, er ambisiøs. Tidligere har ambisjon betydd ærgjerrighet, æresfølelse eller sosial forfengelighet. Denne betydningen er ikke vanlig lenger.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Alt er relativt, som folk sier. Fra min synsvinkel er “ambisjon” en svært negativ karakteregenskap — og en “ambisiøs” person er et avskum. Da mener jeg avskum i sin mest bokstavelige forstand, det vil si den typen avfallsstoff som stiger til overflaten når gryta koker; som i vår sammenheng her og nå betyr når det er “økonomisk ustabilitet” og sosial uro i samfunnet. Som alle forlengst har lagt merke til så er det jo ikke “de beste blant oss” som er de mest ambisiøse. Det er de verste, nærmere bestemt psykopatene. Umenneskene. De som ikke har noen hemninger i forhold til “selvbilde” og samvittighet, men som vil gjøre nærmest hva som helst som “lønner seg” innenfor den tynne horisonten for fremskritt og fortjeneste som er observerbar fra psykopatens etiske samfunnsperspektiv. Disse typene er jo avvikere. De er ikke normale. Likevel havner de som regel – det vil si i den grad de er “høyt fungerende” – i diverse lederposisjoner, mest i kraft av sin kliniske fryktløshet ettersom dette typisk er noe de fryktsomme – altså det demokratiske flertallet – oppfatter som beundringsverdig. Jo reddere folk er,  jo mer krigerske blir de. Alle vet dette. Samtidig går det ikke an å tenke klart når angsten styrer. Derfor søker folk instinktivt mot den nærmeste formen for “beskyttelse” og ryggdekning de kan finne. Slik går det til at vi ender med ledere som nominelt sett kanskje er uredde overfor store oppgaver, men prisen for denne egenskapen er at de heller ikke er særlig sensitive overfor andre emosjonelle forhold.

Det er litt komisk – men det er også tragisk – at ordet ambisjon i løpet av de seneste to hundre år har mistet sin nedsettende betydning. Som alle kan se henger det etymologisk sammen med ordet ambulere, som betyr “å bevege seg rundt”, og de ambisiøse ble forstått som sånne som først og fremst søker en sosial posisjon med makt og innflytelse, og som gjør dette gjennom det vi nå kaller “nettverksbygging”. Det er forsåvidt vanlig nå å bruke ordet ambisjoner også om diverse personlige målsettinger, selv om dette kvalitativt sett er noe helt annet. La oss si at en danser eller en pianist har “ambisjoner” om å utvikle talentet sitt så langt de kan — som er noe annet enn det som egentlig er hva ordet ambisjon betyr, nemlig trangen til å være betydningsfull, være i sentrum for alles oppmerksomhet, nyte heder, ære og det ene med det andre. Du skjønner tegninga. Det vi kan kalle “faglige ambisjoner” er ikke det samme som “sosial ærgjærrighet”. Likevel bruker vi det samme adjektivet for å beskrive begge disse typene. De er ambisiøse. Ser du problemet? Selv oppfatter jeg det nærmest som en selvfølge at folk føler lyst til å utforske og utvikle slike talenter og egenskaper som de har – hva de nå enn måtte være – mens jeg betrakter med den største mistenksomhet sånne som “er flinke til å sno seg” og som åpenbart søker makt og innflytelse av “personlige årsaker”. Det er jo dem vi kan takke for at verden er så jævlig føkka som den er ved dette tidspunkt, med et utvalg svært kritiske problemstillinger som ikke ligner noen utfordringer som noen tidligere iterasjon av menneskeheten har stått overfor. Objektivt sett er det forsåvidt sant at moderniseringen av verden – sivilisasjon, teknologi, energibruk – har medført mer komfortable liv for et stort antall mennesker. Vi har fått mange fine ting. Men vi har også fått uhemmet villvekst i forhold til enhver type “ambisjon” som måtte finnes der ute. Vi kan godt si at “forurensning” er problemets navn, men etter min mening er det bedre å si at “geskjeftighet” er roten til alt ondt slik sett. Eller hyperaktivitet om du vil. Den totale summen av alt det vi på individets nivå kaller “ambisjoner” er klimaproblemer, ressursutarming og masseutryddelse i forhold til artsmangfoldet her på jorda. Vi behøver ikke noe “grønt skifte”. Det vi behøver er full stans i hele den sinnsforvirrede dødsdansen som mer enn noe annet preger vår art i denne tidsalderen. Vi er ikke høyt utviklede. Vi er dypt innviklede. Og verre skal det bli før det – kanskje – blir bedre.

Manipulere betyr å forandre noe på en utspekulert måte for at noe skal tjene ens egne hensikter. Man kan for eksempel manipulere data, bilder eller statistikk. Man kan også manipulere personer. Det betyr å lede eller påvirke dem i en bestemt og ønsket retning, ofte på en skjult måte. Man kan bli manipulert til å tro noe bestemt eller til å handle på en bestemt måte. Grunnbetydningen av manipulere er å behandle eller berøre med hendene. 

(Store norske leksikon)

Det norske ordet håndtering ville vært en direkte oversettelse av det latinske ordet manipulasjon, slik det for eksempel kan brukes når vi snakker om å “håndtere en sak” som typisk handler om synsvinkler og informasjon i en politisk sammenheng. Imidlertid er det jo slik at når vi bruker ordet manipulasjon – bortsett fra i visse medisinske sammenhenger – så kommer det som regel med et ganske sterkt negativt fortegn. Hvis noen sier at de “manipulerte saken til sin fordel” så antar alle at det handler om noe slags lureri, selv om dette er helt normal praksis blant mennesker. Hvis vi sier om noen at de er “en manipulerende type” så mener vi ikke at de er en sånn som håndterer saker på strak arm, men at de ofte (mis)bruker informasjon innenfor rammene av noe slags renkespill preget av falskhet og uærlighet. Dette med at “målet helliger middelet” er hva manipulasjon i de fleste tilfeller vokser ut av, for eksempel innenfor fagområdet poltisk påvirkningsarbeid, hvor det å vinne folks stemmer åpenbart rettferdiggjør enhver form for bløff, løgn og urealistiske løfter — men ikke nok med det, nå for tiden er det også vanlig å bedrive “svertekampanjer” mot de man oppfatter som sine politiske motstandere. Alle gjør dette. Om det ikke akkurat skjer i formell regi av de respektive partiledelsene så dukker det alltid opp noen innenfor partiorganisasjonen som er villig til å gjøre den skitne jobben. I tillegg har vi det skrikende “fuglefjellet” av selvbestaltede politiske kommentatorer på nettet og ellers, som typisk ikke skyr noenting og er helt hemningsløse i forhold til påstandene sine.

Folk i Norge lever under svært ordnede og beskyttede forhold når vi sammenligner med resten av verden. Selvsagt finnes det problemer her også, men i det store bildet er det ikke urimelig å si at vi nyter en priviligert livsstil helt i toppsjiktet av sosiale rettigheter og den typen ting. Er det derfor nordmenn så ofte er så ondskapsfulle i forhold til “den urett som ikke rammer oss selv”? Det er jo ikke vanskelig å gjøre en rask undersøkelse av sine egne sjelsegenskaper i så måte. Føler du noensinne glede over andres ulykke? Da er du ond. Verre er det ikke. “Sosial sadisme” er et symptom det ikke går an å ta feil av. Ondskapen er endemisk i mennesket, det er ikke noe som “kommer fra utsiden”, det er et talent som vi alle er født med — men ikke alle bruker ondskapen sin som et nytelsesmiddel. Ikke alle jakter på det søte kicket de får av å hetse og trakassere andre for eksempel i kommentarfeltene på diverse sosiale medier. Jeg har sett et antall bloggposter her på plattformen som påpeker dette med ondsinnede kommentarer som vanskelig kan tolkes som noe “mer” enn bare drittslenging, og som etterspør den andre løsningen, det vil si at man rett og slett bare holder kjeft og beveger seg videre i verden når man konfronteres med temavalg og synspunkter som man ikke “liker” men som forøvrig ikke har noen betydning. Man bør definitivt konfrontere og om mulig “ta ut” sånne som sprer paranoide vrangforestillinger og ellers agiterer til fordel for nazisme og annen ideologisk ekstremisme, men det er vanskelig å se noe saklig grunnlag for eksempel for å avlevere en hatmelding om noens strikkeoppskrifter, syltetøymetoder eller sminkepreferanser (for å sette det litt på spissen). Når det er sagt så vet jo alle at det finnes mye sjalusi og misunnelse ute blant folk, ihvertfall ganske vesentlig mye mer enn “god folkeskikk”, som for nettets vedkommende kalles enten “nettvett” eller “netikette”, og som i hovedsak handler om å oppføre seg slik man synes at alle bør oppføre seg, for å parafrasere filosofen Immanuel Kant (som alle forsåvidt bør lese, men som nesten ingen kommer til å forstå). Her kan vi ta et lite skritt sidelengs for å nevne at Nietzsche er tilsynelatende lettfattelig i sine skrifter, men man må forstå Schopenhauer for å forstå Nietzsche, og man må videre forstå Kant for å forstå Schopenhauer “i sin korrekte kontekst” av det vi kan kalle epistemologisk fundamentalisme. Men nok om det. Filosofi er jo ikke for alle.

Men nå er faktisk tiden utløpt her. Jeg må i et forretningsmøte og jeg må rekke å forberede meg.

Mer senere… kanskje.

Overordnet kulturell referanse: Norway House

Jamnakulturen (“yamnaya”) er en sivilisasjonskultur fra sen kobberalder og tidlig bronsealder i området mellom elvene Bug i Ukraina og Dnestr i Romania på den pontisk-kaspiske steppe i løpet av 3500-tallet og 2200-tallet f.Kr. Kulturen var overveiende nomadisk, men en del jordbruk ble drevet i nærheten av elver og ved noen få bygdeborger. Jamnakulturen er identifisert med de sene urindoeuropeere i Kurgan-hypotesen til arkeologen Marija Gimbutas, og betraktes således som en kandidat for opprinnelsessted («urhjem») for det indoeuropeiske språket.

(Wikipedia)

Som alle vet er et av Vladimir Putins argumenter for denne krigen sin at Ukraina ikke “egentlig” eksisterer. Det er vanskelig å forholde seg til et slikt syn. Hva skal man liksom si? Vi har jo allerede forlatt den dimensjonen hvor “vett og forstand” influerer vår atferd hvis vi biter på dette agnet og blir med på en diskusjon om nasjonenes eksistensberettigelse. Selve ordet nasjon kommer fra latin og betyr “fødsel”; i den betydning at det vi kaller nasjoner er noe som ble “født” på organisk vis, og som nå “lever” i form av en kultur, et språk, en felles historie om opphav, tilblivelse og så videre. Dypest sett er det sannsynligvis mest korrekt å si at en nasjon er et narrativ, forstått som et generelt psykologisk program – eller et kulturelt operativsystem, om du vil – som man trenes opp til å bli “medlem” av gjennom oppveksten. Hva er de viktigste aspektene? Hva er det for eksempel som gjør noen “norske” og andre (de fleste i verden) ikke? Først og fremst at man snakker språket og “deltar i samfunnet” på ymse vis — hvor til og med det å stille seg i opposisjon, endog bli en direkte samfunnsfiende, jo forutsetter at man anerkjenner at det man opponerer mot faktisk eksisterer. Det er ikke bare en fantasi. Forskjellige individer vil noen ganger argumentere for at de er “verdensborgere” og alt det der, men for meg er de likevel “norske” hvis de snakker språket og har sine daglige liv i landet. Hva står det i passet ditt? Vel, det er hva du “er” så langt som nasjonalitet angår.

Skal vi ikke også trekke inn en rasistisk horisont? Er ikke Norge et av verdens mest hvite land? Ikke egentlig, det har til enhver tid vært et antall “ikke-hvite” i Norge, det var bare ikke noe sted folk sørfra typisk søkte seg til hvis de ønsket et nytt liv; med mindre de var desperate, det vil si på flukt fra krig, fattigdom og det ene med det andre. Dessuten er det bare evneveike fjols som ser på folks hudfarge og tror at dette vil gi dem informasjon om noe, de fleste venter til de har sett litt mer av noen før de bestemmer seg for hva slags type de har foran seg. Når det er sagt så er det ikke urimelig å sjekke sin egen DNA-profil for å se hva slags “haplogruppe” man tilhører, ettersom dette sier noe om “hvor man kom fra for mange tusen år siden”. Linken ovenfor – til amerikanske “Norway House”, som er noen slags interesseorganisasjon for såkalte norskamerikanere – fremstiller en generell (gjennomsnittlig) DNA-profil for hele befolkninger, hvor det viser seg at Norge har veldig mye DNA fra Jamnakulturen, selv i sammenligning med de som bebor disse områdene nå i dag. Hva skal man tenke om dette? Fagmessig sett – altså fra en biologisk sysnvinkel – handler opplegget med hvit hud om at det er enklere å syntetisere D-vitamin på cellenivå med lysere hud i regioner med mindre intenst sollys. Altså et triks som ligner på det planter gjør med klorofyll og alt det der. Hvit hudfarge kommer sannsynligvis fra kryssformering med neandertalere for mange titusener av år siden, så i den forstand er det en egen “rase” – har man eller har man ikke de tre genene som tilsammen koder for hvit hudfarge? – men det er så store interne forskjeller i kultur mellom diverse “hvite” folkegrupper at det virker meningsløst å stille opp dette som et kriterium for noe som helst. Norsk DNA-profil som statistisk tendens på befolkningsnivå viser som alle kan se at “vi” med en viss rett kan kalle oss Jamnafolk, og at vi således kan gjøre historisk krav på borett i dette folkeslagets opprinnelsesområde — med den samme rett som jøder kan gjøre krav på borett i Israel, enten man mener dagens faktiske statsdannelse eller det historiske “Stor-Israel” som mange snakker om.

Hvilket bringer oss til dagens ubehagelige virkelighet i Midt-Østen. Jeg har ikke selv noen mening om “Israels rett til å eksistere”. Så vidt jeg kan se eksisterer de jo, og dermed burde saken være ferdig snakket. Siden tilkommer et utvalg “eksistensielle problemstillinger” som handler veldig mye om narrativer som kommer i konflikt med hverandre. Har Palestina “rett til å eksistere”? Ikke alle synes det. Dermed har vi det gående. Er eller er ikke Israel “teknisk sett” en okkupant av palestinske landområder? Ukraina er et forstyrrende element i Putins virkelighetsoppfatning — og Palestina en forstyrrelse for Netanyahu. Dessuten har vi – uten at vi skal trekke noen av dem inn i bildet her og nå – et utvalg lignende “ustabiliteter” i forholdet mellom stater, folkegrupper og territorier ellers i verden; mye av det kulturelt grums som henger igjen etter “verdenskrigstiden” 1914-1945. Gamle konflikter som aldri ble løst med en tilstrekkelig grad av realisme, man har bare flikket og lappet på det som allerede i utgangspunktet var ment som “en midlertidig løsning” — og som alltid i politikken, så lenge ting går sånn noenlunde greit for samfunnets eierklasse så er det ingen som vil bruke noe tid på ubehagelig politisk ryddearbeid. Ikke før hele driten eksploderer og alt kommer ut av kontroll. I virkelighetens verden er USA de eneste som kan tvinge Israel til forhandlingsbordet. Alt vi andre kan gjøre er å bite negler og uttrykke bekymring for folkerettsstridige handlinger mot en – relativt sett – forsvarsløs palestinsk befolkning, med henvisning til “nødvendighetenes logikk”. Det handler om å ta ut Hamas èn gang for alle, sier de, mens de glatt overser at Hamas ikke eksisterer – i fortid og nåtid om ikke i fremtid – i et politisk vakuum. De får jo ikke færre palestinere til å hate dem når de går frem på den måten de gjør. Hva skal liksom de som overlever dette brutale blodbadet tenke om hendelsene i etterkant? Det virker som det amerikanerne kaller gaslighting når enhver kritikk av staten Israels politikk blir avvist som “antisemittisme”. Så lenge situasjonen er som den er på bakkenivå – med Israel som den eneste fungerende statsmakt i området, med de facto kontroll over alle såkalte palestinske territorier – så er det ikke urimelig å si at opplegget er “apartheid”. Palestinerne får ikke lov til å danne sin egen stat men de får heller ikke lov til å bli israelere. Det er jo for fanden en umulig problemstilling. Selv har jeg en enkel moralkode: I et slagsmål hvor ingen vil gi seg (og ingen heller ønsker å drepe motparten) så må den sterkeste ta initiativ til “noe annet”. Skal vi ikke prøve noe annet? Hva dette “andre” skal bestå i vet ikke jeg, det får “den sterkeste” bestemme. Det heter jo at man tar ansvar, man venter ikke på at noen skal komme og tildele deg det. Hvis man tenker litt over saken vil man se at dette – og bare dette – er “den sterkestes rett”. Altså retten til å bestemme at tiden har kommet for å “prøve noe annet”, gjerne med noen saklige forslag til noe som faktisk kan fungere. Som noen sa en gang – jeg tror kanskje det var Isaac Asimov men jeg er ikke sikker – “vold er den inkompetentes siste utvei”. Er det et korrekt utsagn? Vi kan ihvertfall si at intet mentalt friskt menneske ønsker voldelig konfrontasjon, siden blir spørsmålet hva som gjorde dem gale i utgangspunktet.

Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform der folket, forstått som landets voksne innbyggere, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger. Mer generelt betyr demokrati at innbyggerne deltar aktivt i viktige politiske beslutningsprosesser og har like rettigheter til å delta. For at et land skal ha et demokratisk styre, må det ha demokratiske regler og institusjoner som virker, og demokratiske rettigheter må respekteres.

(Store norske leksikon)

Som så mange andre følger jeg med på nyhetene og lurer på hva fanden de driver med i Amerika — og da mener jeg ikke bare den ekle galningen Donald Trump, jeg mener hele jævla opplegget. Hva er det de vil? Hva sier formålsparagrafen deres? Hvis vi for eksempel spør hvorfor Norge finnes – forstått som et politisk system som organiserer de lokale innbyggerne – vil vi ikke bare få et annet svar enn hvorfor det finnes et USA; vi vil få en helt annen kategori av definisjon. Alle kjenner selvsagt historien om Harald Hårfagre og rikssamlingen i år 872 (tallet er noe omstridt, men av forskjellige årsaker uansett det tallet vi har valgt). Norge pleide å være en “region” som hadde et opplegg med diverse klaner og stammer som samlet seg for å avholde ting med jevne mellomrom, det vil si “res publica” – altså strengt tatt et “republikansk” opplegg; som jo er latin og betyr “de offentlige ting” – kjennetegnet ved at det ikke fantes noen egentlig stat før rikssamlingen fant sted, og mange vil si heller ikke før lenge etterpå, men Norge ble i det minste et rike ved et tidspunkt, som siden den gangen har vært både formelt og uformelt anerkjent som “nordmennenes rike” både internt og eksternt, i motsetning til våre nærmeste naboer Sveariket og Danemarken; som vi siden har hatt et mer eller mindre interessant søskenforhold til.

Vi bør kanskje forstå Republikanerne i USA som romantikere i forhold til en abstrakt idè om at de ikke egentlig ønsker noen stat, de vil heller ha noe som ligner på det gamle norske opplegget, sånn som det var før rikssamlingen i 872; hvor befolkningen levde med den form for “frihet” som man får når det ikke finnes noen overordnet myndighet som regulerer samfunnet gjennom å utstede lover og dømme i rettslige saker. Det ordet som best beskriver den sosiale omgangsformen i det gamle norske ættesamfunnet er blodhevn. Dette er ikke noe man behøver å filosofere rundt, dette er noe vi vet fra de historiske kildene. Slektsfeider var noe som sto på til enhver tid. Vi kan forsåvidt observere den samme tendensen i alle de “territorier” som eksisterer i dagens verden, hvor fraværet av en sentralisert statsmakt gjør det nødvendig å “ordne opp selv” når og hvis det oppstår konflikt mellom individer, som siden baller på seg og blir til en ofte langvarig strid mellom slekt A og slekt B — eller som Capulet og Montague i Shakespeares drama Romeo & Julie, om du vil. Sånt er fortsatt vanlig men ting foregår som regel på noe mindre blodig vis når det finnes en statsmakt som sender sitt politi for å dempe gemyttene og straffe de som har grepet til vold. De første “nybyggerne” som emigrerte til USA – på 1600-tallet og utover – hadde en fantasi om “frihet fra” den formen for eneveldig kongsmakt som var vanlig i Europa på den tiden. USA ble jo konstituert som er “alternativ” til det typiske europèiske opplegget med en sterk og eneveldig statsmakt som til syvende og sist var samlet på kongens hånd. Det “folkestyret” stifterne av USA så for seg var ganske radikale greier for sin tid, og de prøvde på ymist vis å legge hindringer i veien for at den amerikanske staten senere skulle degenerere til verken et enevelde under en konge eller noe slags “flermannsvelde” under oligarker og aristokrater, men fortsette å være et representativt demokrati som velger sine representanter til de politiske styringsorganer, på det vis som i dag er velkjent.

Historisk sett har enhver form for statsmakt alltid hatt et byråkrati – et nettverk av funksjonærer som har ansvar for å besørge “statens vilje” på detaljnivå – enten vedkommende stat hadde enevelde eller et annet system for makt og myndighet. Jeg antar dette må være hva de mener når de snakker om “den dype staten” i amerikanskje konspirasjonsmiljøer. Du vet. Plan- og bygningsetaten, biltilsynet og sånne ting, foruten naturligvis det antall direktorater og departementer som må til for å få jobben gjort ellers. I løpet av det seneste tiåret har det blitt relativt vanlig i USA at de fester noe slags politisk kvelertak på dette statsapparatet under budsjettforhandlinger, noe som selvsagt medfører ustabilitet i opplegget. Jeg tror ennå ikke at USA har unnlatt å betale renter på utenlandsgjelden sin, men det knurres litt rundt dette — og bare denne knurringen er nok til at amerikansk kredittverdighet får et spørsmålstegn heftet ved seg. Det er jo ikke lenger en selvfølge at de vil betjene gjelden sin i henhold til avtale. Det finnes en viss “anarkistisk” entusiasme for å rive ned staten ute blant folk i dagens USA; hvilket jeg tror er hva personkulten rundt Donald Trump til syvende og sist handler om: Han er deres beste “våpen” mot det de oppfatter som eliten, den dype staten og det ene med det andre. En slags ond profet, om du vil. En som har kommet for å ødelegge det bestående. Intet vettugt menneske tror at Trump har en plan. De vet ikke hva de vil få, men de vet at hvis de stemmer på ham så vil de få “noe annet” enn business as usual. Omtrent der tror jeg faktisk tankevirksomheten stanser for dette velgersegmentet. Resten er et spørsmål om følelser. De føler seg krenket, forulempet, utnyttet og ignorert. Nå vil de ha sin hevn. En typisk Republikaner i dagens USA har ikke egentlig noe imot marginaliserte grupper i samfunnet – LHBT, innvandrere eller hva det nå skal være – men de hater “eliten” og vet at dem de hater vil bli følelsesmessig opprørt over at de angriper disse gruppene, slik at det handler om mobbing gjennom stedfortreder. Vi kan si at mye av “politikken” på amerikansk høyreside handler om å undergrave og ødelegge for politikken til Demokratene med alle midler de har til sin rådighet; uten at det nødvendigvis er klart og tydelig hva de egentlig vil i politisk forstand, men det er all grunn til å frykte det verste dersom Donald Trump gjenvelges som president. Det er riktignok ikke sannsynlig, men det er heller ikke umulig.

Vi som husker 70-tallet ser på det som en liten smule uvirkelig at Republikanerne i USA nå ser ut til å ha etablert et kjærlighetsforhold til føkkings russere. Herregud. Hvordan har dette skjedd? Det virker som om all politikk har blitt redusert til et spørsmål om mandig fasthet og handlekraft, noe de opplever som manifestert i Vladimir Putin – mens Joe Biden vurderes som “for lite vital” – eller noe langs de linjene. Hva disse manndomssymbolene rent konkret gjør i verden virker å være mindre vesentlig enn at de kan brøle brunstig mot solnedgangen. Da skjelver de evneveike frydefullt i trusa si. Det hele er ganske deprimerende, men sånn har det blitt. Som alle vet kom nazistene den gangen de gjennomførte greia si til makten i Tyskland gjennom demokratiske valg og dannelsen av politiske allianser på vanlig vis, men de handlet raskt og uten nøling da de først kom til denne posisjonen. Den vanlige metaforen er “å trekke stigen opp etter seg” slik at ingen andre skal kunne ankomme den samme posisjon langs den samme vei. Få måneder etter at Hitler ble rikskansler i Tyskland ble han også diktator gjennom lov og forordning. Sånt kan skje veldig fort — eller rettere sagt, de gangene når det har skjedd har ting gått fort, og de har også vært veldig stygge. Hvorfor ble en evneveik fjott som Hitler statsoverhode i en ledende kulturstat som Tyskland? Dette har vært et mildt sagt omdiskutert spørsmål i alle år siden Den andre verdenskrig. Imidlertid behøver man ikke å lure på hvorfor; man kan jo bare se på hva som foregår i dagens USA. De som ville ha Hitler som statsleder ville ha ham av den samme grunn som hvorfor de som vil ha Trump vil ha Trump: Hitler lovet tyskerne en forandring, en dyp og gjennomgripende endring i hvordan samfunnet er organisert. Riktignok er det mange viktige forskjeller mellom de historiske nazistene og dagens høyrebevegelse i USA, men viljen til å rive ned “det gamle samfunnet” med alle sine institusjoner er den samme. Eller med andre ord, det er en revolusjonær bevegelse. Det er jo en historisk begivenhet når en forhenværende amerikansk president – og mulig presidentkandidat til neste valg – sier at han ville la allierte stater i Europa bli overtatt av russerne (uten at han spesifiserte hvilke land det gjelder, men vi vet at Putin er mest kaut på Polen og de baltiske statene). Går det an å bare avfeie sånt som “det normale vrøvlet hans Trump”? Jeg tror ikke det. Putin tar det sannsynligvis alvorlig og det bør også Polen, balterstatene og Europa forøvrig gjøre.

Bakrus, fyllesyke, veisalgi eller kveis (lat. veisalgia) er uttrykk for de plagsomme effektene (først og fremst hodepine) en person opplever dagen etter inntaket av en betydelig mengde alkohol. Det latinske navnet, veisalgia, på denne tilstanden stammer opprinnelig fra det norske uttrykket kveis, som egentlig betyr mark i hodet eller uro. Det norske uttrykket (k)veis er videre tillagt den latinske endelsen algia, som betyr smerte og har blitt til det vitenskapelige uttrykket veisalgia.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Som så mange andre som hadde et frynsete forhold til rusmidler – særlig alkohol – i ungdommen har jeg endt opp med å for det meste oppføre meg som en avholdsmann mesteparten av tiden. Rus er jo ikke spennende. Jeg vet allerede hva som kommer til å skje (og ikke skje). Jeg behøver heller ingen kunstige stimulanser for å “løsne på snippen og komme i form” – som vel er den mest normale forklaringen folk har for hvorfor de ruser seg på alkohol i sosiale sammenhenger – fordi alle som kjenner meg vet at jeg er hemningsløs nok som jeg er. Du vet. Sånn som Obelix fra tegneserien. Han datt i gryta som barn og siden har han vært sånn til enhver tid, mens de andre gallerne må bøtte innpå med styrkedråper før de konfronterer den romerske okkupasjonsmakten. Høres det litt “norsk” ut eller hva?

Hvorom allting er, jeg har ikke noe forhold til Valentine’s Day og har heller ingen planer om å skaffe det. Det er også uaktuelt for meg å innlede noe forhold til noen som har slike svakheter; det vil si et sentimentalt forhold til merkedager og denslags. Eller egentlig enhver form for mentale forstyrrelser som medfører “følsomhet” og utydelig, tildels manipulerende atferd. Jeg kan ikke ha sånt i livet. Enten presenterer du bare det som befinner seg i tankene dine – på en konsis og forståelig måte – eller så holder du kjeft og oppfører deg normalt. Det finnes ikke noe tredje alternativ innenfor en horisont av å “være sammen med meg”. Claro? Jeg er svært liberal i den forstand at alle kan gjøre hva pokker de vil for meg, så lenge de ikke “gjør det” i mitt selskap. Da kommer intoleransen min frem. Og med “mitt selskap” mener jeg at vi har noe slags forhold; som kjærester, venner, kolleger eller hva det nå måtte være. At for meg uvedkommende folk oppfører seg som idioter er for det meste noe jeg bare ignorerer, men jeg tolererer ingen slappfiskmentalitet hos “mine” folk. Take it or leave it. Jeg behøver ikke den typen “venner” som lever i en fantasi, med dårlig selvdisiplin og det ene med det andre.

Den gode nyheten er at jeg har funnet min perfekte partner. Hun er den typen dame som typisk skremmer pisset av mannfolk. Du skjønner intuitivt – det fremgår av blikkets fasthet – at hun kommer til å skjære ballene av deg og dytte dem opp nesa di hvis du kødder med henne. Det forekommer for eksempel aldri at hun sier “jeg skal gjøre det” og så følger hun opp med å ikke gjøre det. Du vet. “Glemme” saken eller hva det nå måtte være. Er ikke sånt bare jævlig irriterende? Da er det bedre å bare si nei til å begynne med. Jeg er som regel ikke interessert i hvorfor folk ikke kan utføre en oppgave, holde en avtale; alle de tingene der. De har sine årsaker. Hvis de synes at jeg behøver å vite hvorfor så forteller de meg bare hvorfor, men de vet jo allerede at jeg er ikke typisk særlig interessert i denslags detaljer. Kan du eller kan du ikke? Dette er sakens essensielle innhold, resten er bare prat. Så langt de gode nyhetene. De dårlige er at dama bor i Colombia, slik at forholdet har visse interessante logistiske utfordringer. Problemets kjerne er at nå vet vi om hverandre — og ingen av oss er den typen personlighet som prøver å late som om vi ikke vet noe vi vet. Tal es la vida som de sier på spansk. Sånn er livet. Det blir nesten aldri sånn som man hadde tenkt, men det blir alltid “noe” som man er nødt til å forholde seg til. Hva kan man gjøre? Svaret er som alltid at man kan gjøre det beste man får til med det man har, så får resten seile sin egen sjø.

Det er mange fortellinger gjennom historien om synskhet for å få informasjon om framtida og det skjulte. Tidligere regnet en klarsyn og spådomskunster som del av «de hemmelige vitenskapene», lærer som bygde på at er finnes usynlige, fysiske og åndelige krefter utenfor den etablerte vestlige vitenskapen. På samme vis har en rekke personer selv hevdet å være synske, eller blitt ansett av andre å ha slike evner. Det gjelder religiøse profeter, astrologer, mystikere og sjamaner i gammel tid såvel som lokale klarsynte og internasjonale kjendiser innen moderne okkultisme, alternativ nyreligiøsitet og kommersiell overtro.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Det har vært litt diskusjon rundt fenomenet intuisjon. Først og fremst må vi avvise den tanke at “intuisjon eksisterer ikke” fordi det er jo et navn man har satt på en ting som stadig blir observert av folk. Deretter må vi avvise at intuisjon har noen slags “overnaturlig” forklaring. Det er ingen tvil om at verden kryr av evneveike troll som er fylt til randen av alskens overtro og fantasier, men disse driter vi i, eller gjerne på også, dersom de står lagelig til. De er jo avskum. De fortjener ikke bedre. Overtro er faktisk et psykiatrisk syndrom, det vil si en svært sammensatt tilstand av mentale funksjonshemninger som – når de forblir ubehandlet – medfører at pasienten mister kontakten med den fysiske virkeligheten og forsvinner inn en tilstand av dementia praecox som i verste fall varer livet ut. Imidlertid er slike individer som regel bare “lett irriterende” å forholde seg til, fordi hovedproblemet er jo den allestedsnærværende Dunning-Kruger-effekten (som man kan slå opp i leksikon hvis man ikke allerede har hørt om), som i dette tilfelle inntreffer fordi pasienten har en naiv tro på at de oppfatter tingene rundt seg på korrekt vis, eller altså en mangel på disiplin og selvkritikk i sitt forhold til “informasjon”.

Intuisjon handler i praksis om at man “får en følelse av noe” eller eventuelt en “fornemmelse” av at det er noe man “skjønner” selv om man ikke helt vet hvorfor – eller hvorfra – denne følelsen kommer. Senere viser det seg at man hadde rett, enten man festet tillit til intuisjonen sin eller ikke, men man er fortsatt litt bekymret fordi man ikke kan gjøre rede for hvorfor man “visste” noe som ikke var umiddelbart tydelig i de omstendighetene det gjelder. Folk snakker noen ganger om en sjette sans, andre ganger om “klarsyn”. Vi har vardøger på norsk, som betyr en følgeånd – fylgje – som vandrer sammen med folk og varsler dem om ting før tingene rekker å skje — men det viser seg at selve ordet vardøger er utledet fra det norrøne vardhug, som betyr “et sinn i alarmberedskap”, eller en våken bevissthet om du vil. Det betyr at man er sensitiv overfor informasjon i omgivelsene også når den er vag og utydelig. Ser man rasjonelt på saken må man konkludere med at det er den beryktede underbevisstheten – et ord som ikke fantes før på 1800-tallet – som er ute med revestrekene sine. Har du noen gang hørt noen si at mennesker bruker bare ti prosent av hjernen? Det er ikke helt sant, men vi kan godt si at det bevisste selvet hos folk bruker typisk bare ti prosent av den totale kapasiteten sin, rett og slett fordi noe mer ikke behøves for å overleve i dagens verden.

Så hva skjer med de andre nitti prosentene? Det er jo det interessante spørsmålet. Populærpsykologien pleier å bruke isfjell som standard metafor for forholdet mellom bevisstheten og underbevisstheten, hvor ti prosent er “over” og nitti prosent “under” vannflaten, eller i dette tilfelle det vi kaller “horisonten” for individets virkelighetsoppfatning. Generelt sett kan vi si at vi slukker lyset i bevisstheten når vi legger oss for å sove, men så opplever vi jo en helt annen form for mental tilstand når drømmesøvn inntreffer — som den gjør hos alle, selv om ikke alle “husker” dette når de våkner igjen. Hva er dette? Det korte svaret er at vi vet ikke. Menneskesinnet lar seg så langt ikke forklare. Imidlertid lar det seg bruke. Akkurat som kroppen er sinnet en del av organismen som har blitt formet gjennom mange millioner år med utviklingshistorie og akkurat som kroppen kan sinnet “trenes” til å utføre alskens akrobatiske sirkuskunster, en evne man kan opparbeide seg – med omtrent den samme vanskelighetsgrad – akkurat som man kan bøye, tøye og forme kroppen (innenfor visse grenser) i retning av den beste fysiske representasjon av seg selv som man har kapasitet for. “Egentlig” bør man ikke skille mellom kroppen og sinnet, men dette er en så vanlig ting å gjøre i vår kultur at det nærmest vil oppfattes som ukorrekt hvis man ikke gjør det; så la oss bare si at trening og “forming” av begge deler – i henhold til et disiplinert program – er noe man kan gjøre (kroppsbyggere og filosofer ligner på hverandre i den forstand), men flertallet av alle mennesker velger en slags makelig middelvei, hvor man – helst – holder seg sånn noenlunde i form, men man driver ikke og løper maraton eller andre slike ytterligheter, enten i direkte fysisk forstand eller som metafor for det mentale.

Det ultimate mål i de fleste menneskers liv er å oppnå “hverdagsnirvana” i form av kos eller trivsel. Du vet. “Det gode liv”, hvordan man nå enn ser for seg dette i teori og praksis. Standardene er svært variable. Noen ser ut til å trives nærmest uansett, mens andre har flere og mer detaljerte krav for at tilstanden “trivsel” skal inntreffe for dem. Prinsessen på erten og det ene med det andre. Du kjenner sikkert noen som er mer “vanskelige” enn de fleste andre slik sett. Det generelle råd man får uansett i hvilken retning man henvender seg er at man bør fokusere på “positive ting” som å glede seg over “det man har” heller enn å sørge over alt man ikke har, og jeg har heller ikke tenkt å si noe annet. Livet tar tidsnok slutt. De såkalte hagefilosofene – også kjent som epikurèere, oppkalt etter Epikur – fastholdt at livet har ingen “mening” i og for seg selv, annet enn å nyte de gode tingene og unngå de onde, så godt man får til. Det neste spørsmål blir da selvsagt hvilke som er de “gode tingene” og hvordan man kan skille dem fra de onde. Dette feltet av spekulasjon kalles etikk og hvis du tror det er enkelt eller “åpenbart” er dette bare fordi du ikke har undersøkt saken ordentlig. Det å jakte på nytelse er for eksempel ikke nødvendigvis noen god ting. Alle har selv opplevd eller i det minste hørt om ganger da dette ikke endte særlig bra for vedkommende jeger. Ikke desto mindre kan vi stille opp noen generelle prinsipper som for eksempel at det er bra å ha “en sunn sjel i et sunt legeme”, dersom dette er et aktuelt alternativ. Hvis ikke får man bare leve som best man kan med de lidelser man har. Det er også bra å “leve i sannhet” med seg selv og omverdenen. Fra gammelt av stammer hele filosofien fra ønsket om å “kjenne seg selv” slik at man forstår hva slags muligheter og begrensninger man har i forhold til livet i denne verden. Dette lar seg selvsagt ikke gjøre hvis man lyver og fantaserer. Alle vet også at man raskt vil forfalle og miste både sin bevegelsesfrihet og sin evne til å tenke klart hvis man spiser dårlig, mosjonerer lite og ellers ligger under for det vi kan kalle “negativ fokus” både på seg selv – for eksempel selvforakt – og på verden i sin alminnelighet; for eksempel at man er henfallen til dommedagsfantasier og “det nytter ikke uansett” mentalitet.

Hvis jeg skal gi noen et gratis råd – gitt at dette er noe de etterspør – så vil jeg si at hvis man behøver å pisse og har en helt grei mulighet til å få dette gjort så bør man iverksette umiddelbart. Hvis man velger å vente vet man to ting. Om litt tid, la oss si en halvtime, så kommer man fortsatt til å behøve å pisse – og ikke i noen mindre grad – mens mulighetene til å få det gjort er ukjente. De kan ha blitt bedre, de kan ha blitt dårligere, det kommer an på hva som skjer i mellomtiden. Dette er selvsagt en metafor som handler om spillet mellom kjente og ukjente størrelser. Har man en oppgave man uansett må gjøre og det åpner seg en helt grei mulighet til å få det gjort så bør man gripe fatt i saken og ekspedere den sporenstreks. Dette er en sunn vane å legge seg til. Faktisk er det et vesentlig element i alle treningsprogram for utvikling av “bedre kommunikasjon med sin egen underbevissthet”. Se muligheten. Grip muligheten. Fullfør jobben. Værsågod neste. Og stort enklere kan det vanskelig sies. Under henvisning til de tidligere nevnte epikurèiske idealer vil jeg fremsette påstand om at “det alle ønsker” er den oseaniske flytfølelsen som normaltilstand i livet sitt. Det som nazibuddhistene – altså zen-tradisjonen – kaller mushin, eller “mushin no shin”, som betyr omtrent noe sånt som “sinnets tilstedeværelse gjennom sinnets fravær” — forsåvidt det samme som en danser prøver å manifestere gjennom kroppsebevegelser. Eller i japansk tradisjon den beste mentale tilstand å ha for en samurai, særlig når man flyr rundt på en slagmark hvor folk prøver å drepe deg med halvannen meter lange barberblader. Da er det ikke bra å “overtenke” ting, og enda mindre bra å “vente og se”. Man må bare holde seg i bevegelse og “oppfatte omgivelsene” på en umiddelbar måte.