APECALYPSO

Aztekene legitimerte sin makt ved å fremstå som naturgitte herskere da de tok opp i seg arven fra Tula og Teotihuacán. Det samme skjedde i mayastatene på samme tid. Krønikene fra Guatemala (Popol Wuj) og Yucatán (Chilam Balam) begynner med hvordan kongsemnene mottok sine regalier (jadesmykker i tenner og nese, fanebærere og hemmelig kunnskap) etter reiser til Tula og «de sju huler». Tula betyr «siv» og «storby», det vil si steder der menneskene står tett som siv. En rekke mesoamerikanske byer er anlagt over huler. Under den største pyramiden i den største byen, Teotihuacán, ligger det nettopp sju huler. Historien om Quetzalcóatl binder sammen tider og steder og gir lokal historie mange lag med mening.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Fra gammelt av tenkte man at fordi azteker betyr folk fra Aztlan så må jo tolteker bety folk fra Tollan, men dette viste seg altså å være galt som premiss, i den forstand at man trodde at Tollan var et sted på samme måte som Aztlan, men likevel riktig på en bakvendt måte, fordi det betyr jo “folk fra byen”. Eller byfolk som vi kaller det i Norge. Toltekere er med andre ord “sivilisasjonsbyggere”, eller rettere sagt; uansett hva man var før man bygget en by så er man tolteker etterpå. Sånn fungerer ting i Mexico. Turister som besøker oldtidsbyen Teotihuacan i dag lar seg rutinemessig imponere av stedets veldige gravitasjon. Alle har jo en viss følelse for hva steimaterialer veier. Det er tungt å holde på og bakse med. Man blir fort utslitt av å lempe stein. Når man står og betrakter disse kolossale byggverkene fatter man intuitivt at det gikk med enorme arbeidsmengder under byggefasen av dette prosjektet. Herregud. Vi snakker om mange millioner tonn. Likevel har vi moderne mennesker sett mange ting. Stor byer, romskip og i det hele tatt. Visst er Teotihuacan imponerende, men det er sjelden den første byen folk har sett. Det var det imidlertid for aztekerne, da de kom rekende sørover fra gud-vet-hvor. (Ingen har klart å lokalisere Aztlan.) Derfor er det bare rimelig at aztekerne tilla den da forlengst forlatte byen Teotihuacan noen slags guddommelig forhistorie da de fant stedet.

Mange liker at migrasjonen av aztekere passer kronologisk sammen med sluttfasen av Chaco Canyon-kulturen i USA og de noe senere Casas Grandes helt nord i Mexico, mens andre mener at hvis aztekerne var identiske med de såkalte anasazifolkene – “puebloindianere” – i USA så ville opprinnelsesmyten deres ha hatt noen klare ledetråder i den retningen. Det har den ikke. Jeg mener, Chaco Canyon er jo ikke noen Teotohuacan i størrelse – man regner med rundt 150.000 på det meste – men de har da noen ganske imponerende byggverk der også. Ihvertfall tilstrekkelig til at man skjønner konseptet med organisert byggearbeid i henhold til plan og tegning. Aztekerne sa om seg selv at de var “chicmek” – som er så å si det motsatte av toltek – det vil si folk fra villmarka, eller “landsbygda” i sin mest spredt bebygde forstand. Om de hadde kommet fra Chaco Canyon så ville de ikke vært chicmek. Jeg har ennå ikke hørt noe overbevisende argument for noe annet enn at aztekerne – som de selv også sier – var en gruppe “ville” indianere som slo seg sammen om å vandre sørover på jakt etter bedre levekår. De fikk et par hundre år som lokal høykultur før Hernan Cortez og hans spanske conquistadorer kom og satte kroken på døra for dem i år 1520. For eksempel regner man med at hovedstaten Tenochtitlan hadde omtrent 200.000 innbyggere – kanskje aldri så lite inspirert av Teotihuacan – som betyr at det var en av verdens største byer på 1400-tallet. Alt var etter alt å dømme veldig godt organisert, men også veldig “fremmedkulturelt” i forhold til hva folk i Norge – både før og nå – betrakter som normalt. Blant annet hadde de noen ganske bisarre religiøse opplegg – i likhet med nabofolket Maya lengre sør – som gikk ut på at menneskene er noen slags kosmiske rømlinger som har stukket av fra det underjordiske dødsriket og kommet til denne verden gjennom noen huler. For at ikke dødsrikets herskere skal bli sure må man ofre mennesker til dem. Derfor førte man ritualiserte “blomsterkriger” mot andre stammer til enhver tid. De man klarte å ta til fange endte i hovedsak som menneskeofre under store og støyende seremonier som involverte hallusinogener og det ene med det andre. Egentlig et ganske uhyggelig opplegg som da også sjokkerte de spanske conquistadorene ganske kraftig.

Enda lengre sør finner vi “Andeskulturene” og blant dem er selvsagt inkaene de mest kjente — og de siste. Men Peru – som er det landet med mest spennende arkeologi i verden – har høykulturer som er like gamle og eldre enn de i Egypt og Mesopotamia, men ikke engang i nærheten av like godt kjente. Faktisk så er Peru som land “ikke særlig godt styrt” – min private mening – slik at mye av arkeologien deres er truet av moderne gravrøvere og skattejegere som selger det de finner på den internasjonale svartebørsen for kunst og kultur. Det er lett å si hva de “bør” gjøre med dette, men samtidig har de det samme problemet som i forhold til narkoindustrien: Det er så mye penger involvert at det i praksis ikke lar seg gjøre å stanse virksomheten. Det er som vanlig etterspørselen som fremprovoserer problemet. Folk gidder jo ikke å legge ned en masse arbeid i å grave opp ting de ikke får solgt. På en måte er Peru i dag litt på linje med hvordan forholdene var i Egypt, Mesopotamia og Tyrkia for hundre år siden. Det var ikke akkurat “fritt frem” for å stjele arkeologiske saker, men det var forholdsvis enkelt å få til noe slags “arrangement” med diverse korrupte funksjonærer som sto i ledetråd med profesjonelle gravrøvere, noe de har hatt i Egypt like lenge som de har hatt disse overdådige gravstedene med alskens gull og andre skatter som bare ligger der sammen med den døde. Vi regner for eksempel med at den store pyramiden i Giza ble plyndret bare noen hundre år etter at den ble lukket, under den såkalte “første mellomperioden” mens kaos og borgerkrig preget landet. Det de kaller “Mahmouns tunnel” er sannsynligvis nesten like gammel som selve pyramiden, fordi det ser ut som om de som gravde den visste hva de holdt på med. De hadde en plan og en retning som ikke var tilfeldig. De visste hvor de skulle og hva de ville finne der. Det var rett og slett det vi på norsk kaller et brekk. Graven ble plyndret. Det samme gjelder alle andre egyptiske kongegraver, bortsett fra den til Tut-ankh-Amon; som inneholdt rikelige mengder med kostbart gravgods selv om Tut bare var en ubetydelig farao. Nærmest en parantes i kongerekka, som døde ung og som forble en ukjent figur helt til de fant gravkammeret hans. Nå er han en rockestjerne, 3500 år etter sin død. Man kan bare fantasere om de eventyrlige rikdommene som gikk i graven sammen med de virkelig store kongene av Egypt, som Ramses 2. Eller man kan bli gravrøver og hente dem ut for videre omsetning på hva enn slags marked som finnes for denslags. Gravrøvere før og nå er jo praktiske mennesker med næringsvett. Dette er en jobb for dem.

Det er for øyeblikket 28 kuldegrader der ute, noe som betyr at det sannsynligvis duppet under 30 i natt. Jeg var oppe for å legge i ovnen og noen andre greier, men jeg sjekket ikke gradestokken. Det handlet bare om å få det såpass lunt at det var fristende å sove litt mer. Spiller det noen rolle? Tredve minus er selvsagt like kaldt overalt men det er ikke oppsiktsvekkende i de traktene hvor jeg bor. Man må regne med såpass. Hvis det faller til under førti kan man derimot godt sutre litt. Det er i overkant av hva man skal måtte deale med. Det er ikke gøy når det knaker i veggene på grunn av kulda. Hvert år har vi det samme opplegget med “konkurranse” mellom Østerdalen (inkludert Trysil og Rørostraktene) og Finnmarksvidda i forhold til hvem som registrerer den laveste temperaturen i løpet av året. Jeg vet ikke hva premien består i. Ære? Det er deg vel unt pleier vi å si til vinneren. Men sannheten er at vi alle bare holder ut mens vi venter på våren.

Hva skal man liksom gjøre med sånt da? Uteaktiviteter er utelukket. Herregud. Bare sånt som man absolutt må – som for eksempel å hente mere ved – er gyldig grunn til å så mye som åpne den jævla ytterdøra. Hvis jeg ikke skulle fyrt med ved måtte jeg makset ut kapasiteten for strømforbruk, som først og fremst er et økonomisk problem. Eventuelt måtte jeg bare levd med under femten grader inne, som det ikke anbefales at man gjør. Det sliter på helsa. Er det ikke det ene så er det det andre, som folk sier. Sør på jorda har de et varmeproblem, som i Chile for øyeblikket betyr massive skogbranner — mens man i Australia nylig fikk seksti centimeter nedbør på et døgn. Også vestkysten av Nord-Amerika har “interessant vær” etter hva jeg hører. Sånn har det blitt. Januar i år satte rekorder både for kulde og varme. Er det dette man kaller bipolar lidelse? Akkurat der jeg bor er det helt vanlig med 60-70 graders forskjell mellom årets kaldeste og varmeste dag, som er litt på den ekstreme siden. Jeg går med planer om å flytte til et annet sted; med et lavere temperaturgap slik sett.

Ingen kan rå over været, men man har da faktisk evnen til å flytte på seg. Jeg ser utenfor vinduet at det er strålende solskinn fra en klar blå himmel, men det er også fullstendig fette lydløst. Ingenting rører på seg. Fuglene er tause og folk holder seg innomhus. Jeg kan se røyk i flere retninger. Det virker som om dette nye påfunnet med å fyre med ved har blitt populært. Selv gjør jeg det sånn at jeg fyrer ganske intenst i to eller tre timer, så går det omtrent like lang tid til neste gang man må sparke igang en ladning. Heldigvis er ovnen latterlig effektiv mens det står på, men til gjengjeld er veggisoleringen her enda mer latterlig ineffektiv. Det er jo et 1800-tallshus. Det er ikke “modernisert” på noen annen måte enn at det ble lagt inn vann på 30-tallet og strøm på 50-tallet. For hundre år siden bodde bestyreren på det lokale “verket” i dette huset, men nå bor jeg her. Huset er romslig nok, særlig for bare en person, men det er mer en “familievilla” enn en “herregård”. Det er ikke noe opplegg for å huse tjenerskap her. Likevel er det så stort at jeg stenger ned deler av huset i den kalde sesongen. Hva skal jeg med tre soverom, liksom. Jeg har jo to stuer også. Den ene funker fint som “vinterhybel”. I tillegg varmer jeg opp kjøkken og bad. Mer behøver jeg jo strengt tatt ikke for å komme meg gjennom vinteren. Mange bor trangt hele året gjennom og opplever dette som normalt, mens jeg er glad i store, tomme rom, dramatiske trappeløp og lange korridorer med mange dører. Du vet. Spøkelseshus med øde beliggenhet. Man finner kanskje sånne hus i bystrøk også, men da er det for det første perverst dyrt, og for det andre utsatt for en type “nabolagsånd” som jeg ikke trives med. Det bor jo for eksempel ingen rike mennesker i denne bygda, selv om den har mange store hus. Folk går ikke rundt og avgir kommentarer om hverandres hagestell, for å si det sånn. Dette området er veldig “redneck”. Akkurat som meg.

I 1670 utga Baruch Spinoza (1632—1677) et teologisk-politisk skrift med en uvanlig direkte religionskritikk av både jødedommen og kristendommen. Han avviste blant annet alle forestillinger om undere og profetier, og om en gud som lytter til menneskenes bønner. I hovedverket Etikk lanserte han en panteisme som teologene mente var ateistisk, og «spinozisme» ble sterkt fordømt. Spinoza ble en viktig inspirasjonskilde for en gryende fritenkersk tradisjon som besto av ateister, deister, unitarer og andre religiøse dissidenter. Fritenkerne la sterk vekt på den menneskelige fornuft og godtok ikke religiøse dogmer og andre utsagn som ikke kan gis en rasjonell forklaring. Noen av dem, som Thomas Paine (1737—1809), var også forkjempere for ytringsfrihet, trosfrihet, menneskerettigheter og demokrati. Mange fritenkere løp en stor personlig risiko ved at de kunne bli anklaget for blasfemi, som ble straffet strengt. Fritenkerne formulerte seg ofte polemisk, slik Richard Dawkins med flere gjorde på 2000-tallet, da de i skarpe ordelag kritiserte fundamentalistisk kristendom spesielt og teistisk religion generelt. Det var en gjenoppliving av den fritenkerske tradisjon som fikk betegnelsen nyateisme.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Under et “ordskifte” her forleden var det noen som sa til meg at de er religionsmotstander, noe jeg syntes var komisk der og da, fordi det å være en “motstander” av noe betyr jo at man tar det seriøst — noe jeg selv ikke gjør med religion, eller rettere sagt de som frivillig velger å være en del av dette evneveike våset. Det er jo mange som ble tvunget inn det mens de var små – hvilket vil si at de var utsatt for overgrep som barn – og disse må behandles som alle andre pasienter som lider av dypt alvorlige vrangforestillinger som langtidsvirkning av å ha hatt omgang med psykopater. Jeg oppfatter religion først og fremst som et psykiatrisk problem. Å være “motstander” av religion gir følgelig ikke mer mening for meg enn å være motstander av paranoide psykoser. Eller for å si det slik; jeg kan for eksempel godt si at jeg er “motstander av forkjølelse”, på det grunnlag at det er jo ingen trivelig opplevelse, men jeg føler ikke at argumenter hjelper mot forkjølelser. Andre tiltak bør vurderes. Du vet. Det vi på et veldig generelt nivå kaller smittevern.

Er jeg en motstander av toskeskap? Ja det kan man godt si. Føler jeg at jeg kommer noen vei med motstandskampen min? Nei det synes jeg ikke, bortsett fra at jeg har blitt snillere og mildere på mine gamle dager. Mindre fordømmende. Sånne ting. Dette handler imidlertid ikke om sympati, aksept eller “humanisme”; det handler om at jeg gir faen. Det er ikke mitt problem. Funksjonelt sett gir det imidlertid det samme resultat som en mer “positiv” holdning: Jeg passer mine egne saker og lar andre folk være i fred med seg og sitt. Dette er i harmoni med samfunnets holdning til psykisk helse. Man skal ikke normalt “behandle” de som lider av vrangforestillinger, så lenge de ikke oppfører seg utagerende og dannet et “urosentrum” som andre galninger flokker seg rundt, enten som tilhengere eller motstandere, som i så fall blir et ordensproblem som politiet må ta seg av. Ifølge legenden hengte romerne religionsstifteren Jesus på et kors for å dø. Vi gjør ikke sånt lenger. Hvis Jesus kommer tilbake nå havner han heller i en polstret celle på galehuset, pumpet full av bedøvende medikamenter. Dette er selvsagt satt litt på spissen, men i prinsippet er dette hvordan historien ender for “brysomme typer” nå i dag, i motsetning til i romerrikets dager. Samfunnet må jo beskytte seg mot sine fiender, uansett “hvorfor” de prøver å rive ned det alle andre prøver å bygge opp.

Religion oppstår i skjæringspunktet mellom uvitenhet og arroganse. Uvitenhet er noe vi alle lider av. Det gjelder deg, det gjelder meg, det gjelder trallalei. Spørsmålet er hvordan vi takler problemet. Det er her arrogansen kommer inn i bildet, i form av den vrangforestilling at mennesker har evnen til å kjenne, forstå og samhandle med “det guddommelige”; forstått som kosmologiske styringsfunksjoner som har noen slags bevissthet og personlighet, og som er mottagelig for tigging og bestikkelser. Hvorfor tror folk dette? Jeg vet ikke svaret, men jeg tipper at det handler om angst. Denne litt “eplekjekke” arrogansen som typisk preger mennesket i sin rolle som “skapningens herre” handler visstnok om et særlg politisk mandat gitt av Gud, altså som vi ser en klassisk paranoid tvangsforstyrrelse men likevel helt alminnelig. Vi kan bare si som Karius og Baktus: Ikke gjør som stemmene i hodet sier, Jens. Problemet her er som alle kan se “appellasjon til en metafysisk autoritet”. Man begynner med å postulere Gud. Deretter følger man opp med en påstand om at Gud har gitt deg en beskjed. Din jobb er å bringe “Guds ord” til alle folk. Dette er en hellig oppgave som du må utføre etter beste evne. Ser du problemet her? Det religiøse opplegget skiller seg fra de mer personlige variantene av paranoid tvangsforstyrrelse bare i antall “medlemmer” av fantasien, ikke i karakter. Jeg er selv ikke mer “motstander” av det ene enn det andre. Imidlertid er jeg skeptisk til at folk som er “bekjennende og aktivistisk religiøse” skal gis politisk makt. Det virker ikke trygt. De er jo psykotiske. Hvis man har evnen til å tro på det ene dusteopplegget så har man også evnen til å tro på det andre. Grensene er allerede sprengt. Galskapen er allerede en etablert manifestasjon.

For en tyve års tid siden var jeg medlem av et nettbasert “skepsisforum” hvor tanken var at man skulle gå i dialog med både de tradisjonelt og de mer “moderne” religiøse (det siste forstått som tro på diverse “new age” greier). Fordi det var engelskspråklig var nettstedet selvsagt preger av en sterk amerikansk tilstedeværelse — og det er bent frem imponerende hvor mye detaljert sludder og vås folk tror på der ute. De har åpenbart brukt mye tid på å fininnstille fantasien sin. En litt rørende naiv hybris følger ofte av det at man er for dum til å forstå at man er dum; en mekanisme hos vår art som er så typisk menneskelig at det har fått sitt eget navn: Dunning-Kruger-effekten. Men problemet ligger jo ikke i detaljene. Det handler ikke om “hva” man tror, men om “at” man tror. Det er rett og slett en naiv feilvurdering av ens egen evne til å forstå verden og dens innhold. Man ser på verden med barnets undrende øyne og trekker denslags slutninger som barn typisk gjør, det vil si noe som er totalt på jordet i forhold til begrepet “sunn realisme”. Men det er en spennende fantasi som får det til å knitre i hodet. Barn leker jo med sin evne til å tenke på noenlunde samme vis som de leker med sine seksuelle egenskaper. Og voksne begår ofte traumatiserende overgrep mot mindreårige på begge disse livsområdene. Undertrykking, trusler, sex og vold er mer alminnelige overgrep blant de troende enn blant de skeptiske. Vi har hvor mye bevismateriale som helst for dette. Mye i “den store kirken” men mest i den typen hemmelighetsfulle sekter som nesten alltid handler om høyst jordisk maktspill og persondyrkelse. Som jeg sa i forrige avsnitt: Galskapen er jo allerede et etablert faktum. Grensene er allerede sprengt.

Spillteori er en gren av matematikken som analyserer situasjoner der flere aktører skal velge mellom alternativer på grunnlag av sine egne preferanser når det gjelder de mulige utfallene, og med mer eller mindre fullstendig kjennskap til de øvrige aktørenes valgmuligheter og preferanser. En slik situasjon kalles i denne sammenhengen for et «spill», og aktørene kalles «spillere». Hvilket valg som er det beste for en spiller, avhenger av hva de øvrige spillere velger. Problemer i spillteori har stimulert diskusjonen av visse moralfilosofiske spørsmål.

(Store norske leksikon)

Som alle vet har mennesker en typisk tendens til å “tøye reglene” hver gang dette er til deres fordel, mens de samtidig har en typisk tendens til å bli svært opphissede når de observerer at andre tøyer regler av den samme årsak. Vi var jo enige om saken. Blant annet av den grunn regnes det som godt diplomatisk håndverk når man får utarbeidet et opplegg som ingen av partene liker men som alle aksepterer. Alle vil jo gjøre som de vil, men samtidig skjønner alle at vi må ha “trafikkregler” i forhold til hva slags atferd som er akseptabel i samfunnet. Folk er jo svært aggressive og kranglete skapninger som får til å lage store dramatiske opplegg rundt de mest ubetydelige dusteting. Et samfunn uten regler er egentlig en selvmotsigelse, fordi “selve samfunnet” består jo til syvende og sist bare av et sett med regler og koder for den sosiale omgangen mellom mennesker innenfor et definert område. “Norges Lover” setter for eksempel en slik standard. De gjelder for alle som bor og oppholder seg i Norge – dessuten som en hovedregel også for norske statsborgere som oppholder seg i utlandet – uansett hva de selv måtte “føle” om saken. Sånn sett er vi alle statens eiendom, men vi har leasingrettigheter på livstid i forhold til den daglige bruk av kroppen, sinnet og det ene med det andre — men da altså innenfor de rammebetingelsene som er fastsatt gjennom lov og “normal sedvanerett”. Hvis vi kløner det til på dette området så vil det medføre diverse “konsekvenser” som i henhold til demokratiske prinsipper skal være “de samme for alle” men som i praksis varierer noe avhengig av hvor “viktig” du er, hvem du kjenner og så videre.

La oss for moro skyld definere “intelligens” som et spillteoretisk verktøy. Spørsmålet handler om hvor raskt man oppfatter spillereglene som gjelder i en gitt situasjon. Noen oppfatter alt veldig raskt mens andre trenger mer tid på databehandlingen sin. Evner og talenter er jo ulikt distribuert blant folk. Noen er følsomme og får med seg alle “menneskelige detaljer” i alle situasjoner mens andre har mer “tunnelsyn” og kjører på i forhold til sine egne planer og prosjekter. Det er uklart i hvilken grad vi kan – eller bør – koble begrepet “intelligens” opp mot begrepet “bevissthet” — men som en hovedregel vil vel en “bevisst” person også fremstå som mer “intelligent” enn de som svimer rundt i noen slags eksistensiell halvsøvne, selv om de siste eventuelt kan vise til gode resultater i jobben, hjemmefinansene og den typen ting. Ihvertfall oppfatter jeg det slik. Våken tilstedeværelse i alle de situasjoner som kommer og går fremstår som det mest “intelligente” for meg. Hvorvidt det bare er en personlig svakhet hos meg er et spørsmål for seg selv, men jeg føler typisk litt instinktiv mistillit til sånne som virker “fraværende i ånden” til stadighet. Eller kanskje det er bedre å si at jeg har et problem med hvordan jeg skal forholde meg til dem. Hvis det er mulig foretrekker jeg å ikke ha noe med dem å gjøre, men dette er ikke alltid et aktuelt alternativ. Måpetryner dukker noen ganger opp i hverdagen og gjør krav på mer tid enn man egentlig hadde tenkt å bruke på saken. Hæ? er den kortest mulige oppsummering av alt deres vesen. Det er ikke det at jeg aldri blir engstelig eller irritert eller hva som helst annet som man kan bli, det er bare det at jeg har lang trening i å “beholde masken” i stressende situasjoner. Min erfaring er at følelsesmessig opprør aldri hjelper i noen slags sammenheng. Det man heller behøver er en jegers form for tålmodighet, i den forstand at man venter med å skyte til man er rimelig sikker på å treffe, så å si. Det er her spillereglene kommer inn i bildet: Hva er det du egentlig prøver å oppnå i denne situasjonen?

En generell “regel” i denne verden er at noen ganger må man vente. Du vet. Køtrafikk. Den typen ting. Ingen liker det men alle godtar opplegget. Vel, gi og ta noen sånne som mister hodet og bryter ut av formasjonen med noen slags halvt eller helt ulovlig manøver av det slaget som de noen ganger slipper unna med men som andre ganger påkaller blålys. Men de fleste velger som regel å bare vente på at ting skal løse seg opp og normal bevegelse skal gjenoppstå. Jeg vet ikke hva som er greia med alle disse som går berserk ombord på flyene i Amerika, men jeg antar det er et annet utslag ev den samme mentaliteten som frembringer masseskyting av folk på skoler, kjøpesentere og andre offentlige steder. Det klikker åpenbart for folk. Sånt skjer forsåvidt over hele verden, men jeg vet ikke om det blir overrapportert når det skjer i USA eller om de faktisk har flere galninger der enn hva man typisk bør forvente i et normalt samfunn. Basert i mine egne erfaringer vil jeg tippe det siste, men jeg kan jo ta feil. Hvorfor skulle amerikanere være mer “utagerende” enn andre folkeslag? Når vi bruker språket til å beskrive virkeligheten bør vi ha tunga rett i munnen i forhold til hva som er egenskaper ved virkeligheten og hva som er egenskaper ved språket. La oss for eksempel si når vi skal analysere begrepet frihet. Amerikanere har typisk et “aktivistisk” syn på saken. Frihet er å kunne gjøre mange ting. Frihet betyr tilretteleggelse for menneskelig aktivitet. For meg ser det ut som de surrer det til “big time” i forhold til hva som er frihet og hva som er enten makt eller rettigheter, alt ettersom. Europèere vil typisk beskrive frihet som “fravær av regler” – det vil si noen slags naturtilstand – mens et typisk menneskelig samfunn jo først og fremst handler om å begrense folks frihet til å “gjøre som de vil” i en tilstrekkelig grad til at vi oppnår en rimelig avbalansert fredstilstand — som jo alle tjener mest på over langen. Trafikken blir ikke bedre avviklet hvis vi bare fjerner alle trafikkreglene. Vi kommer nå tilbake til det beste diplomatiske prinsippet som er når ingen liker opplegget – ihvertfall ikke hele opplegget – men alle godtar det likevel. Statsmakten er et “nødvendig onde” slik sett. Ideellt sett burde vi ikke behøve noe sånt, men i praksis behøver vi det likevel. Faktisk så er det jo også enklere å disiplinere og moderere seg selv når man har et regelverk som alle kjenner og alle mer eller mindre følger, ihvertfall mesteparten av tiden. Dette skaper forutsigbarhet, som i sin tur skaper stabilitet. Det er jo fint å vite hva man driver med.

Men nå setter vi over til et sensasjonelt bra dansenummer:

Egoismen er nært beslektet med det etiske ideal som dominerte i antikkens Hellas, eudaimonismen. Ordet eudaimonisme kommer fra det greske «daimon» som kan oversettes med «indre potensiale», og eudaimonisme er derfor navnet på den etikk som går ut på at man skal leve et liv i overensstemmelse med sitt indre potensiale, at man skal realisere seg selv, og på denne måten oppnå et lykkelig liv. En etikk bygget på dette prinsippet innebærer at mennesket bør leve slik at det best mulig utnytter de evner, egenskaper og interesser de har. Alle mennesker er forskjellige, og siden hvert enkelt menneske selv er best i stand til å kjenne seg selv, er det opp til den enkelte å finne ut hva som er best for ham eller henne. Hvert menneske bør således handle ut ifra sine egne vurderinger av hva som er best i overensstemmelse med hans eller hennes langsiktige egeninteresse.

(Filosofi.no)

Grovt sett kan vi si at en forklaring er deskriptiv når den forholder seg til fakta, men normativ når den forholder seg til modeller og idealer. I en diskusjon om begrepet egoisme bør man starte med å klarlegge om argumentene man bruker er deskriptive eller normative. For eksempel er det et gyldig dekriptivt argument at innenfor en strengt biologisk horisont kan det ikke finnes noe sånt som altruisme. Hvis man gjør noe “for andre” handler det likevel mer om ens egen tilfredsstillelse over det man gjør enn om de konkrete resultatene av handlingen. Slik sett vil jeg karakterisere min egen motivasjon som egoistisk når jeg alltid stanser for å se om folk behøver hjelp hvis jeg observerer noen som muligens befinner seg i en havarisituasjon langs landeveien. Det koster ikke mye. Man bare stanser og spør: Har du kontroll eller er det noe du behøver? Siden tar man ting derfra. Egoismen består i at jeg på denne måten slipper å gå rundt i etterkant og lure på hva som skjedde med de folka på det stedet den gangen. Jeg vet jo svaret. Jeg behøver ikke å tenke mer på saken.

Teknisk sett – og i en klassisk kontekst – er jeg en eudaimonist, men på en litt Nietzschiansk måte; jeg postulerer at det går ikke an å kjenne andre mennesker “slik de egentlig er”. Alt man kan gjøre er å forholde seg til det de presenterer. Hva de sier og gjør. Sånne ting. Derfor er det meningsløst å sutre over at man blir misforstått. Selvfølgelig blir man misforstått. Man har jo misrepresentert seg selv, så dette er en “den korteste vei fra A til B” type forutsigbar konsekvens. Ingen kan kjenne noen annen. Det nærmeste man kommer er de – søsken og andre – som man vokste opp sammen med, eller den man har vært gift med i tyve år, og så videre innenfor den kategorien av nær livsforbindelse. Ut over dette opplever man selvsagt varierende grader av “sympati” for folk man møter, avhengig av hvordan vi møter dem og karakteren deres forøvrig, og dette blir vanligvis tolket som en “gjenkjennelseseffekt” av å se sitt eget speilbilde i noen annen, som om de er en eksternalisert del av en selv som bringer interessante nye synsvinkler til ens egen livsopplevelse. Humoristisk nok er dette i nesten ethvert tilfelle også den underliggende årsaken til at man instinktivt og umiddelbart misliker noen man møter; fordi de representerer deler av en selv som man ikke er fornøyd med og derfor helst vil slippe å se gående løs i omverdenen. Du vet. Sånne som er “annerledes”.

Det komiske element i denne sammenhengen er at hvis folk virkelig er annerledes så vil man ikke kunne se det og “gjenkjenne” det, fordi man har ikke selv noen egnede referanserammer for å forstå uttrykket hos denne andre. Man må rett og slett vente med å danne seg en mening om dette individet til det dukker opp noe som man allerede kjenner og forstår, slik at man har noe å måle dem opp imot. Fra det øyeblikket av kunne jeg se hva slags type han var. Sånt er helt normalt og hele meningen bak det gamle ordtaket om at “man skal ikke skue hunden på hårene” – som unektelig høres litt “Håvamål” ut, men jeg vet ikke hvor det kommer fra – fordi førsteinntrykket sjelden holder seg intakt særlig lenge. Det beste er å vente og se hvordan de fungerer i ulike situasjoner. Hvis det virker som om det er dårlig sammenheng mellom det de sier og det de gjør, så har man sannsynligvis å gjøre med en person som lider av vrangforestillinger om sitt eget forhold til verden og andre mennesker. Sånt er deprimerende alminnelig i vår postmoderne urbanosfære. Folk skryter, lyver og gjør seg til når de skal “profilere seg” overfor omverdenen, ofte uten å engang forstå at de er på bærtur. Blant annet av denne grunn er det vanlig å tenke at folk er barn helt til langt inn i tredveåra nå, og for noen forblir “voksenlivets ansvar” gjennom hele livet deres noe fjernt og ugøy som de nekter å forholde seg til. Vi har allerede en tre-fire generasjoner som ble oppdratt til å tenke om seg selv at de er vakre og unike enhjørninger som kan bli hva som helst, selv om dette er en åpenbar usannhet i de flestes liv — som typisk preges mest av “nødvendigheter”. De krever ofte en form for umiddelbar respons som ikke alltid går bra sammen med de mer langsiktige intensjoner man eventuelt måtte ha.

Nylig har det begynt å danne seg en normalitet rundt ordet Molok – eventuelt Moloch; det er jo et semittisk ord – som “guden for det normales tragedie” — og et eksempel som ofte blir brukt er hvordan ting fungerer innenfor visse sosiale media som er veldig fokusert på å legge ut bilder av seg selv og ting man har i livet sitt. Det går jo an å jukse med litt kløktig bruk av filtere og “photoshop” slik at man oppnår et hyperrealistisk uttrykk som drar seg mer mot “normativ idealisme” enn fotorealisme, som per definisjon skal være “deskriptiv”. Samtidig er plattformene preget av konkurranse om følgere og “likes” slik at hvis man ikke bruker alle midler man har tilgjengelig vil man bli hengende etter i spillet om oppmerksomhet. Man blir en taper. Et annet eksempel er bruken av diverse prestasjonsfremmende legemidler innenfor de store toppidrettene, særlig “sykkelsporten” hvor alle visstnok dopet seg gjennom flere tiår; fordi man er jo nødt til å gjøre det alle andre gjør for å henge med i konkurransen om gull. ære og de store sponsorkontraktene. Den opprinnelige Molok var en guddom i bronsealderens Kanaan, som folk ofret barna sine til i håp om å oppnå materiell velstand. Vi er vel mer eller mindre der nå, i forhold til hvordan vi ofrer om ikke akkurat barna, så ihvertfall alle de “høyere prinsipper” som vi burde ha for å kunne leve sammen i et samfunn av så mange forskjellige individer som vi gjør. Hvordan guder blir til er like uklart som hva eksakt man mener med “guder” men det virker rimelig opplagt at Molok i sine “offisielle” velmaktsdager hadde noe å gjøre med de økonomiske konkurranseforholdene der og da. Molok blir et eksternalisert symbol for viljen til å gi slipp på alt som man har kjært under jakten på noe som man har enda kjærere, men som ennå ikke finnes. Eller jakten på lykken, om du vil. Det er ikke korrekt å kalle dette egoisme. Det er mindre jordnære egenskaper som driver Molokdyrkerne. Det er som om de skuer selveste Soria Moria slott som noen slags strålende visjon langt der i det fjerne. Så fint alt skal bli når vi endelig kommer oss dit; men for å komme oss dit må vi jo ofre noe, for ikke å si alt som ikke direkte bidrar til fremdriften.

Syngedame; substantiv; kvinne som synger (slagere, populærmusikk).

(Det norske akademis ordbok)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Jeg har fått med meg at Taylor Swift er populær, men noe mer vet jeg ikke. Mange hitlåter har hun sikkert også, men jeg klarer ikke å koble noe med noe i den sammenhengen. Det er helt blankt. Likevel er jeg nokså sikker på at jeg ville gjenkjent noe hvis jeg hadde spilt meg gjennom en liste av hennes ti største hits, eller noe i den retningen, men det kommer jeg altså ikke til å gjøre. Syngedame er den – litt nedsettende – betegnelsen jeg vil bruke. Deretter trekker jeg på skuldrene. Hva mer er det? Sånt interesserer jo ikke meg. Jeg er det man i Ameriken kaller en metal dude og de går ikke vanligvis godt sammen med andre sjangere, selv om metallmusikken er mer mangfoldig, også inkludert “in the mainstream”, ved dette tidspunkt enn noensinne tidligere. Jeg mener, det var radikalt da Michael Jackson hyret inn Eddie Van Halen til å spille metallgitar på “Beat It” – folk var dypt sjokkerte på begge sider av gjerdet – men ingen reagerer på sånt lenger. Her i Norge har vi jo faktisk sett Dimmu Borgir opptre på Oslo Spektrum sammen med Kringkastingsorkesteret, så hva gjenstår å se etter det? Selv drar jeg mest i retning av jazz når jeg beveger meg bort fra paraplysjangeren “rockemusikk”. Eller kanskje det er best å si det slik: Frank Zappa var en musikalsk helt for meg gjennom de sene tenårene og inn i voksenlivet. Mannen er jo for fanden en sjanger i seg selv. “Zappamusikk”. Det kan jo bety nesten hva som helst, bortsett fra at det sjelden betyr “listepop”. Noen ganger kommer det riktignok noen kunstnerisk bemerkelsesverdige musikalske ting som også treffer den kommersielle nerven, men dette er ikke hovedregelen. Pengefolkene i musikkindustrien har jo ikke bruk for kunstnerisk ambisiøse musikere — og det er en ganske gjensidig følelse.

Interessant er det imidlertid at varemerket Taylor Swift nå har fått noen slags politisk gjennomslagskraft. Herregud. Gitt at hun har millioner av hva som ser ut som “svært hengivne fans” så er det ikke urimelig å anta at hennes ord veier tungt blant fansen når de skal gå og stemme ved neste valg, så slik sett har hun selvsagt “politisk makt” men bortsett fra det har ikke jeg hørt noe om at hun er aktivistisk på noe politisk område i det amerikanske samfunnet. Hun er syngedame. Punktum, liksom. Siden kan vi legge til at hun er et menneske som har følelser og det ene med det andre, slik at hun uttrykker seg slik et anstendig menneske gjør i forhold til moralspørsmål. Du vet. Krig og fred og sånt. Popstjerneting. Blant de realistiske valgmulighetene som foreligger i dagens USA så behøver man ikke nostradamiske superkrefter for å forutse at en syngedame som Taylor Swift kommer til å gå for det minst fascistiske alternativet hun har. Det er som sagt ikke min type kunst hun driver med, men hun er ikke desto mindre en kunstner. Det er opplest og vedtatt at kunstnere per definisjon er “liberale”. De beveger seg jo ikke typisk i en normal verden befolket av normale individer som gjør normale ting. Kunstnere er på mange måter “sosiale forskere” som prøver ut ting som er utenfor det normale, først og fremt i selve kunsten men som regel også i livsstilen. Arbeidene deres treffer noen ganger et massepublikum – enten dette var tilsiktet eller ikke – som tar det til seg og opplever noen slags “mening” i dette som kunstneren selv kanskje ikke engang hadde tenkt på i utgangspunktet. Mange har blitt genuint overrasket over plutselig kommersiell suksess, særlig sånne som har holdt på i mange år med kunstnerisk sett ganske “smale” ting. Eller altså, musikklivet betyr for de fleste som lever av det noe helt annet enn “stjernelivet”. Men ingen av delene ligner på et typisk normalt arbeidsliv. Det kreves litt “kunstnerisk legning” for å trives i faget. Jeg vet ikke noe om statistikken i forhold til musikken, men mitt inntrykk er at det går “flere hundre” forholdsvis anonyme men hardt arbeidende profesjonelle musikere – i den forstand at de lever av “spillejobber” – på hver stjerne, det vil si et sånt navn som alle gjenkjenner, og som sannsynligvis tjener så perverst mye penger på talentet sitt at de kan gjøre nesten hva de vil.

Det forrige jeg skrev var om Led Zeppelin. Nå skriver jeg om Taylor Swift. For en verden vi lever i.

Led Zeppelin IV er det fjerde albumet til det engelske bandet Led Zeppelin, utgitt 8. november 1971. Albumet har ingen offisiell tittel, men er oftest omtalt som Led Zeppelin IV, for å følge trenden fra bandet tidligere utgivelser. Det blir også kalt Four Symbols på grunn av fire symboler som vises på innercoveret: . Av samme grunn har albumet også blitt referert til som Runes. Led Zeppelin-gitarist Jimmy Page har selv kalt albumet Led Zeppelin IV i intervjuer, mens vokalist Robert Plant viser til det som «det fjerde albumet». Det er et av tidenes mest solgte album med over 30 millioner solgte eksemplarer, hvor hele 23 millioner av disse er solgt i USA. Albumet inneholder blant annet en av Led Zeppelins aller mest kjente låter, «Stairway to Heaven».

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

For å ta symbolikken først: Jimmy Page – som alle vet – kjøpte jo ved et tidspunkt eiendommen Boleskine House i Skottland; som er mest kjent for å tidligere ha vært eid av trollmannen Aleister Crowley (1875-1947) som bodde der en periode sammen med Victor Neuburg – som Crowley hadde et sadomasochistisk forhold til – og skal angivelig ha gjennomført det gamle magiske ritualet “Abra-Melin” på stedet, men det er et rigorøst opplegg som tar minst seks måneder å fullføre, så jeg føler meg ikke overbevist. Crowley var jo litt lat av natur, glad i både hasj og alskens andre stoffer som ikke er kjent for å støtte prinsippet om disiplinert livsførsel, så jeg vet ikke hva jeg skal tro. På den annen side så spiller det jo ingen rolle hva jeg tror. Det essensielle poenget her er hva Jimmy Page trodde da han kjøpte Boleskine House. Symbolet Page presenterte i coverkunsten på Led Zeppelin IV blir lest av nesten alle som “ZOSO”, selv om han hevder at det ikke skal ses som bokstaver, det er heller en grafisk komposisjon som symboliserer den hedenske guden Saturn – som styrer lørdagene (Saturn-day) – og som riktignok allerede hadde et etablert alkymistisk (og/eller astrologisk) symbol, men la oss ikke være pedantiske. La oss heller se humoristisk på saken, fordi dette tillater at vi trekker inn det spanske ordet perezoso – som betyr “lat” – som vi siden kan hugge i to slik at vi får Pere Zoso – Fader Zoso – som fungerer fint på fransk. Man kan se for seg en litt rocka munk som for eksempel kan være en karakter i en roman. Eller hvorfor ikke se det for seg som et kallenavn for Aleister Crowley? Nå er vi på sporet av et tapt mønster.

Det var lenge ukjent hva forsidebildet på plateomslaget representerte. De fleste antok at det var et maleri opphengt på en litt forfallen vegg; arrangert sånn som et kunstfoto av den typen som er helt standard vare på plateomslag, men ved en tilfeldighet var det noen som kom over det avbildede bildet på et loppemarked i fjor, og gjenkjente det som forsidemotivet til Led Zeppelin IV; slik at vi vet nå hvem personen med den store kvistbunten er. Det er taktekkeren Lot Long på et fotografi fra 1892. Han jobbet med å vedlikeholde tradisjonelle stråtak i området Wiltshire i sørvestre England. “Never mind” at navnet Lot Long lyder som en mannlig pornoskuespiller fra 80-tallet, slik at det hjelper ikke i forhold til sakens pikante problem, som er tildels ganske vill spekulasjon rundt hva som er meningen med dette motivet. Hva slags statement er det Led Zeppelin mener å komme med her? Saken er jo at en sånn kvistbunt kalles a bundle of faggots på engelsk og at uttrykket “faggot” – som nedsettende betegnelse på en mannlig prostituert som betjener andre menn – kom inn i det engelske språket i Victoriatiden, mens det egentlig betyr noe sånt som “narresoldater”. Faggot soldiers. Vi kan ta et sidesteg og nevne at sigaretter som regel blir kalt fags av briter, minst like ofte som norskene sier “sigg” – got a fag? – men at man da skal forstå det i betydningen “pinne” – haru en pinne? – som kunne vært slang for sigarett på norsk selv om jeg ikke tror at det er det. Folk sier typisk “sigg” på alle dialekter så vidt jeg vet. Uansett var det sånn før i tiden at britene hadde et opplegg med “stående reservister” – altså militære soldater i private regimenter – som sjelden ble innkalt til tjeneste men som likevel mottok et fast honorar for vedlikehold av våpen, uniformer og det ene med det andre. Det er her bløffesoldatene våre kommer inn i bildet. The bundle of faggots. De som bare er oppført i listene for å fylle inn i rekkene og opprettholde utbetalingen av det faste honoraret. Ikke akkurat noen lovlig ting å gjøre, men du vet hvordan folk er. Man skaffer de pengene man kan med de midlene man har.

Led Zeppelins policy var å aldri be om unnskyldning for noe og heller aldri forklare noe for pressen, fansen eller andre. De poengterte til stadighet at de bare var kreative kunstnere som laget musikk, ferdig snakket. Folks personlige vurderinger og oppfatninger får være deres egne. Bandet kan jo ikke ta sånne hensyn. Deres jobb er å lage det beste de får til med det talentet de har, så får det gå som det går. Fint hvis folk liker det. Og hvis ikke? Vel, de gjorde så godt de kunne. Imidlertid gikk det jo som alle vet “ganske bra” med Led Zeppelin, eller vi kan faktisk si – uten å være urimelig – at det var de som satte standarden for hva det betyr å være en rockestjerne. Oppmerksomhetsøkonomien oppsto ikke med internettet, den bare fikk sitt eget nesten helt hemningsløse kjøpesenter. Folk var ganske besatte på å grave etter informasjon i alle retninger før om årene også, men materien var treg i forhold til nåtidens ryktebørs. Spørsmålet om Led Zeppelin mente å si noe om homofili på grunn av omslagsfotoet med “faggots” kom på banen få måneder etter at albumet var sluppet og det har aldri senere blitt besvart av noen som vet noe, selv om mange har vært helt sikre på både det ene og det andre. Ingen ville ha brydd seg om det gamle fotografiet av Lot Long hvis det ikke hadde havnet på dette plateomslaget — men dette er jo typisk sånn som designere og rekvisitører jobber; de formelig bor på loppemarkeder og i bruktbutikker på evig skattejakt etter fine ting som ser bra ut innenfor en større horisont av designmessig stil. Siden dumper de kanskje ting de allerede har brukt slik at de skal slippe å “gjenta seg selv” i jobben, og sånn havner ting på loppemarked og i bruktbutikk om igjen. Hva vet jeg? Kulturen består – som Descartes var inne på – dels av fysiske objekter, dels av mentale idèer. Over tid og gjennom rom blir alt dette omstokket og reformatert i stadig nye sammensetninger foran stadig nytt publikum. Det virker mest sannsynlig at de som laget coverkunsten fikk noe slags vagt tema å jobbe med i utgangspunktet, siden satte de opp noen idèer og utkast som bandet plukket ting de likte ut ifra. Den vanlige metoden. Jeg klarer ikke å se for meg at noen som var involvert i denne prosessen i forhold til dette albumet noensinne mente å si noe om homofili. Imidlertid vet jeg at det finnes mennesker som er litt i overkant opphisset i forhold til sånne ting. Du vet. Sex og sånt. Særlig når man føler at man har grunnlag for å trekke svart magi inn i saken, hvor man altså har en forbindelse til Aleister Crowley; en person som vel teknisk sett må kalles “bifil” fordi han hadde seksuelle opplegg i alle tenkelige (og et par utenkelige) retninger — men altså, Crowley var jo en trollmann. Det fantes intet normalt i hans liv.

Pyrrhonisk skeptisisme eller pyrrhonisme var en filosofisk skole eller retning av skeptisisme som ble grunnlagt av greske Ainesidemos i Alexandria på 100-tallet f.Kr. og nedtegnet av Sextus Empiricus på slutten av 100-tallet eller meget tidlig på 200-tallet e.Kr. Retningen er navngitt etter Pyrrho, en gresk filosof som levde fra rundt 360 til rundt 270 f.Kr., en av de første skeptikere, skjønt forholdet mellom skeptiske skolen og den historiske Pyrrho er uklart. Fallibilisme er en moderne, grunnleggende perspektiv på den vitenskapelige metode som ble fremmet av Karl Popper og Charles Sanders Peirce som hevder at all kunnskap er, i beste fall, provisorisk eller ikke fullstendig sikker, og at enhver forsker må alltid stipulere for dette i forskningen og de funn som man kommer fram til. Det er en moderne forlengelse av pyrrhonismen. Faktisk har de historiske pyrrhonister tidvis blitt beskrevet av dagens forfattere som fallibilister, og moderne fallibilister har også tidvis blitt beskrevet som pyrrhonister.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Som alle kan se levde Pyrrho på den tiden da Alexander den store “samlet hele verden til ett rike” hvis man ser gresk på saken, noe de imidlertid ikke gjorde i India mens Chandragupta Maurya samtidig hadde sitt store rikssamlingsprosjekt; Mauryariket er best kjent for den senere keiser Ashoka, som hersket over et samlet India og som konverterte til buddhismen rundt år 250 før vår tidsregnings begynnelse. En stund var det Selevkideriket – grunnlagt av generalen Selevkid Nikator etter at Alexander døde – og Mauryariket de to store aktørene i “østen” – fra Middelhavets bredd i Syria til Bangladesh og Burma i øst – men så ble det trøbbel med romerne i år 190, etter at kong Antiokos lot seg oppmuntre av den landflyktige puniske hærføreren Hannibal til å utfordre Roma om hegemoniet som “den største makten i den hellenske verden”. Det endte ikke bra for Antiokos. Hundre år senere kollapset hele Selevkideriket og ble omorganisert til mange småstater. En av disse var Kommagernerstaten, som under ledelse av sin egen kong Antiokos i år 62 før vår tidsregning satte i gang med å oppføre sitt eget gravmonument på toppen av fjellet Nemrut Dag like i nærheten av byen Adiyaman i dagens Tyrkia. På 2134 meters høyde finner vi den dag i dag – riktignok litt medtatt av tid, vær og vind – dette monumentale minnesmerket som var tenkt å markere kongens gudestatus. Dette ganske lille Kommagenerstaten holdt seg selvstendig – diplomatisk inneklemt som de lå mellom parthere i øst og romere i vest – helt frem til keisertiden, da det var litt frem og tilbake en stund, før Vespasian satte kroken på døra for prosjektet og gjorde Kommagenerstaten til en del av Romerriket, to år etter at han hadde gjort det samme med Israel.

Skepsis er ikke det samme som protest. Pyrrhonisk skepsis – eller eventuelt fallabilisme – forholder seg til prinsippet om at “man kan aldri vite noe sikkert” og avviser derfor dogma, men godtar foreløpige arbeidshypoteser som intellektuell metode. Karl Popper nevnes jo støtt og stadig som selve den postmoderne vitenskapsskepsisens stamfar — men Popper, Peirce og fallabilistene er altså “bare” resirkulerte versjoner av Pyrrho, eller rettere sagt Ainesidemos fra Alexandria, som utformulerte dette opplegget for over to tusen år siden. Hva skal man tenke om det? Er vi mennesker noen slags jævla sinker eller hva? Man kan jo lure. Uansett, skepsis handler i denne sammenheng mest om å være skeptisk til det å trekke “tjukke” konklusjoner ut av “tynne” datagrunnlag. Særlig varsom må man være når man studerer en idè som man liker. Da øker sjansene for at den skeptiske årvåkenheten skal “se en annen vei” både nå og da under den intellektuelle prosessen. Vi hadde en såkalt mørk middelalder i Europa ganske lenge — og dette var ingen tilfeldighet. Det var meningen at det skulle være slik. Vi var styrt av dogma som utgikk fra kirken. Faktisk så begynte man ikke engang å kalle denne regionen for Europa før i renessansen. Tidligere kalte man det bare “kristenheten” og opplegget var noe slags patriarkalt autarki, det vil si føydalismen. Korset og sverdet. Greia kollapset imidlertid da Svartedauden kverket oppimot halve Europas befolkning i løpet av bare et par år. Ordet renessanse betyr jo “gjenfødelse”; spesifikt det at man begynte å se på hvordan ting hadde blitt gjort i Hellas og Roma. Det er vanskelig å understreke sterkt nok hva slags dødsstøt Svartedauden var i forhold til kirkens troverdighet. Visse forskere snakker om “de facto ateisme” hos store deler av befolkningen i middelalderen, i den forstand at de var uinteressert i religion – omtrent sånn som mange har det i dag – men de var neppe aktivister, mer den typen som ikke gidder å tenke på sånne ting. Livet er jo først og fremst et praktisk problem. Folk flest vurderte neppe noensinne å gjøre opprør mot samfunnsinstitusjonene. Man passer sine saker og holder seg unna religion, politikk og annet trøbbel.

Annerledes skulle det imidlertid bli utover 1500-tallet, ikke minst på grunn av denne affæren med Amerika. Det fremsto neppe slik på den tiden men det er lett å se nå at Spania i realiteten ble ødelagt – kulturelt og økonomisk – av imperiedrømmene som liksom dannet en naturlig forlengelse av den “reconquista” som skjedde på 1490-tallet og som bare fortsatte som “conquista” ettersom alle de allerede godt krigsvante soldatene satte over Atlanterhavet for å fortsette kampen for Gud, konge og fedreland. Det endte jo som alle vet i noen ganske stusselige folkemordprosjekter rettet mot den innfødte befolkningen. Korset og sverdet. Samme gamle leksa. Noen hundre år senere finnes det fortsatt mange åpne gamle saker fra den tiden, men den mest betydningsfulle konsekvensen av spanske erobringskriger i “den nye verden” er at et stort flertall av verdens spansktalende befolkning nå bor utenfor Spania. En lignende situasjon foreligger for språket engelsk. Nordmenn snakker typisk ganske bra engelsk. Ikke bare lærer vi det på skolen, vi er også til stadighet eksponert for ganske mange engelskspråklige kulturuttrykk. Nettet kan jo for eksempel være litt problematisk å navigere noen ganger hvis man ikke kan engelsk. Til gjengjeld har vi fått ganske mange språkblomster av åpenbar engelsk avstamning, som vel er hva man må regne med. Jeg vet ikke om det teller som meme, men det er ganske vanlig å legge inn noen engelske ord og uttrykk her og der for å “sprite opp språket”. Jeg gjør det selv — og ikke bare med engelsk. Det kan bli litt mye av sånt hos noen, noen ganger, men i det store og hele er ikke dette den “språkforurensningen” som man noen ganger hører om. Det går ikke an å “bevare kulturen” annet enn gjennom å delta i den og holde den levende som best man kan. De tingene som faller ut av kulturen er bare ting som ingen lenger bruker uansett.

Den patriarkalske politiske teori er assosiert hovedsakelig med Robert Filmer. En gang før 1653 fullførte Filmer et verk kalt for Patriarcha, or the Natural Power of Kings. Det ble imidlertid ikke utgitt før etter hans død. I den forsvarte han monarkiets enevelde og kongenes guddommelige rett ved at deres tittel var nedarvet fra Adam, det første menneske i henhold til den jødisk-kristne tradisjon. Filmers teori er grunnlagt på utsagnet at farens styre av familien er den sanne opprinnelse og modell for all styring. I begynnelsen ga Gud autoritet til Adam som hadde eneveldig kontroll over hans etterkommer, over livet og døden selv.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Som alle vet er Chicxulub en småby – omtrent fem tusen innbyggere – i Mexico, som av ukjente årsaker ble gitt dette navnet som er et ord på språket yucatec og betyr “djevelens loppe”. Selvsagt vet også alle som noen gang har blitt utsatt for loppebitt at alle lopper er djevelens lopper – eller satans udyr som vi kaller det på norsk – og at vi dessuten har et sted i Norge som heter Loppa. Et fint utgangspunkt hvis man skal dra på lopphavet som visstnok er noe enkelte nordlendinger sier når de mener omtrent det samme som “dra til helvete”, men jeg vet ikke om dette er sant, bare at karakteren “Bodø” i den gamle fjernsynsserien Stompa pleide å bruke dette som kraftuttrykk. Kanskje begynte folk å bruke det senere, på grunn av serien, eller kanskje gjorde de det allerede. Who cares. Jeg har uansett ikke tenkt meg til Loppa, verken over land eller vann, og definitivt ikke gjennom luften; som også er en litt upassende måte å ankomme Chicxulub. Stedet er jo først og fremst kjent som det nærmeste tettstedet til krateret etter den ti kilometer store asteroiden som landet der for 66 millioner år siden. Du vet. Den som kverket tre fjerdedeler av alt liv på jorda, inkludert alle dinosaurene (bortsett fra de som senere utviklet seg til fugler). Hendelsen er også kalt “den femte massedøden”, fordi vi kan lese ut av det geologiske registeret at det har vært fire slike hendelser før “djevelens loppe” kom inn i omtrent tyve kilometer i sekundet og skapte et krater som er tyve kilometer dypt og to hundre kilometer bredt.

Det var stusselige forhold i flere millioner år etter Chicxulub-affæren. Imidlertid er det sannsynligvis sant som alle sier, at pattedyrene neppe ville ha kunnet etablere seg så vidt og bredt som de har gjort hvis ikke “noe” hadde fjernet dinosaurproblemet. Det er jo vanskelig å etablere noen bærekraftig livsstil i et miljø hvor flere meter høye øgler løper rundt og skriker som ville dyr, foruten at de også – som er et mye større problem – sluker sånne småtasser som deg og meg i et par kjappe jafs, før de løper skrikende videre, helt uten mål og mening. Herregud. Det må være grenser for hva slags naboer man skal leve med. Uansett gikk utviklingen slik at omtrent tyve millioner år senere skilte det vi kaller “vestapene” – de som bor hovedsaklig i Mellom- og Sør-Amerika – lag med oss andre. Det er litt omdiskutert når de første “østapene” kom til det amerikanske kontinentet, men det er godt belegg for å si “fra Sibir for omtrent 25.000 år siden” både basert i arkeologisk og genetisk materiale. De hadde i mellomtiden utviklet seg til å bli mennesker – som er en ganske radikal ting å gjøre – mens vestapene forble mer konservative i stilen sin. Vi fikk ordene aper og apekatter på en tid da få hadde sett slike skapninger, men det betyr på norsk de som har og de som ikke har hale. Aper har ræva bar og oppholder seg mye på bakken. Apekatter har lange haler og beveger seg “katteaktig” rundt i trekronene. Alle klassifiseres imidlertid som “primater” og denne slekten hadde sin storhetstid for tredve millioner år siden, da det fantes mange hundre forskjellige arter. Vi regner som “mennesker” alle de aper som utviklet et oppreist, tobent ganglag og smidige tuklefingre. Det vi kaller intelligensen er sannsynligvis tiknyttet øye/hånd-samarbeidet og det må ha vært en sterk seksuell attraktor for at noen skapning skal utvikle en såpass snål egenskap. Som alle vet drives menneskekroppen av en forbrenningsmotor som yter omtrent hundre watt til enhver tid, hvorav tyve forbrukes av hjernevirksomhet. Dette er en svært kostbar egenskap. Hva slags talenter behøver en ape for å overleve og formere seg? Sahelantropus er det første mennesket vi kjenner til så langt, for omtrent syv millioner år siden, og “oppreist ganglag” er den store nøkkelen til hele mysteriet. Du vet. Blikkretningen.

Folk har et litt variabelt forhold til ordet ape. Noen oppfatter det som en fornærmelse, selv om vi teknisk sett er aper innenfor biologien. Det er litt interessant hvordan språket fungerer slik sett. Ordenes makt er velkjent. Det skal i de fleste tilfelle ikke særlig mye til for å “psyke ut” og manipulere mennesker hvis man vet hvilke knapper man skal trykke på. Enklest er det å manipulere dem som insisterer på at “vi er noe mer enn bare dyr”. Det er jo en fullstendig evneveik tanke. På hvilken måte da? At vi er så smarte og flinke? Herregud. Se deg rundt. Eksakt hvor smarte og flinke ser det ut som om vi er? Belønningen for all vår kos og kultur er fedme og psykiske lidelser. Bon apetit som franskene sier. Jeg kan ikke huske sist gang det gikk en hel dag uten at temaet fedme og/eller temaet psykisk lidelse var fremme i presse og andre media. Folk snakker om disse tingene hele tiden, eventuelt om deres sekundære virkninger i form av skam og sosiale funksjonshemninger. Det er ikke som om vi ikke er klar over problemet. Vi skjønner jo at også vi har instinkter – som alle andre dyr – og at disse har kommet til oss som en lang arv etter alle mulige slags fjerne slektninger og deres evolusjonære strategier og tilpasninger. Vi behøver korrekt ernæring og gode stimulanser for å fungere optimalt som skapninger. Riktignok er vi svært versatile skapninger som kan klare oss på fæl skrotmat gjennom lang tid, men hvis vi ønsker å ha en stabilt god helsetilstand bør vi sannsynligvis sikte litt høyere enn dette lavmålet. Gode vaner i forhold til ernæring og mosjon er det viktigste man kan gjøre som selvstyrt helsetiltak. Kroppen og sinnet må forstås som en helhet hvor alle deler påvirker alle andre deler. Alt henger sammen med alt.

Homo erectus – det oppreiste mennesket – betraktes av de fleste som de første “egentlige” mennesker; som laget finurlige redskaper og kontrollerte ilden fra omlag tre millioner år siden. Det er også litt vanskelig å forklare hvordan de havnet på visse øyer i Sørøst-Asia hvis de ikke hadde ganske god greie på både vanngående farkoster og seil — hvilket selvsagt videre impliserer at de hadde språkbasert kommunikasjon og planer. Hvilket gir oss et hull på fire millioner år mellom sahelantropus og erectus, hvorav førstnevnte neppe hadde noe intellekt å snakke om mens sistnevnte definitivt hadde utviklet abstrakt tenkning. Blant mye annet i dette hullet finner vi mennskets “åtseleterfase”, da man typisk samlet seg i flokk nok til å forstyrre og skremme bort større rovdyr som hadde lagt ned bytter, muligens med en forutgående fase da man nøyde seg med å plyndre det som var igjen, knuse beina for å få tak i margen og så videre, etter at løven, ulven, bjørnen eller hva det nå enn var for slags “totemdyr” hadde forlatt kadaveret. Fett og proteiner styrket i henhold til konvensjonell tenkning fremveksten av intelligens i mennesket. Jeg ser ikke noe poeng i å diskutere med denne påstanden. Den virker rimelig. De som får energirik mat vil vokse til bedre og bli sterkere og sunnere enn de som må overleve på næringsfattig skrot. Alle vet dette. De var fra de tidlige menneskenes perspektiv en sunn strategi å gå for å plyndre kadaverne som de store og skrekkelige rovdyra etterlot seg. Over tid førte dette med seg sånne instilkter som det lønner seg å ha når man driver med sånne forretninger. De som husker fjernsynsserien The Wire husker også karakteren Omar som levde av å rane narkohandlerne. Han var liksom den mest skrekkinngytende av dem alle, fordi hva slags “bad motherfucker” må man være for å etablere seg i en sånn jobb? Vel, der har du det tidlige mennesket, som stjeler fra bjørn og løve, først bare som tyv, senere som væpnet ransmann og terrorist. Enda senere skiftet vi imidlertid perspektiv og ble til jegere — som senere ble til landsbyboende jordbrukere, som er hva vi fortsatt er, med tillegg av alt det andre vi noensinne har vært. De som tror at vi ikke har instinkt for jakt bør prøve å bli med på en jakt. Det skjer ting med folk. Så hva med alle de andre instinktene vi la til oss gjennom tidens løp og som var til vår store fordel der og da, men som kanskje senere har falt litt ut av bruk? Det er et interessant spørsmål.

Det har vært litt støy rundt begrepet “evolusjonær psykologi” i noen år nå, men dette er bare vrøvl og humbug. Evolusjonært er bare sånt som foregår på artsnivå, mens psykologi handler om atferden hos individer. (Hva er det som motiverer dem? Sånne ting.) Vi bør heller snakke om “dyphistorisk sosialantropologi” hos grupper og deres “kulturelle tilpasninger” i forhold til de dominante livsutfordringene der og da. Man skal jo helst overleve med en noe større komfortmargin enn å streife rundt på sultedødens rand til enhver tid. Jeg ser for meg at menneskenes karrière begynte med å følge etter de rovdyrene som fulgte etter de store flokkene av byttedyr, med sikte på å overta byttet med list eller vold. Høres ikke det ut som typisk menneskelig atferd? Dette spillteoretiske utgangspunktet forklarer jo mye. Det virker også rimelig å anta at vi alltid har vært “fastboende” i den grad dette har vært praktisk mulig. At vi ikke finner spor etter boliger betyr jo ikke at folk ikke har hatt noen slags arrangementer med treverk, adobe, skinn og det ene med det andre, som ikke etterlater seg noen spor bortsett kanskje fra et ildsted. Det virker urimelig at folk gikk direkte fra å være omstreifende jegernomader til å bli byboere i elvedaler. Hvis man finner et bra sted med et tilfredsstillende næringsgrunnlag så flytter man jo ikke derfra uten noen slags god grunn. Sånn er det den dag i dag. Folk søker trivsel i kjente omgivelser oftere enn de søker “eventyr i det ukjente”. Dette er definitivt et instinktivt trekk. Nesten alle har ett eller flere “spesielle steder” som har en mening for dem som de ikke helt kan gjøre rede for. De bare liker seg der. Ferdig snakket. Og alle skjønner hva dette betyr. “Landskapsestetikk” berører oss dypt. Vi er aper som liker fine ting. Vi liker pynt. Vi har alle “kunstneriske evner” men vi har også sosial angst. Det er lett å krenke mennesker. Og vi er minst like lettskremte som alle andre dyr, i den forstand at når det oppstår noen slags brå og uventet jævelskap så er våre første instinkter å hoppe unna og komme oss på sikker avstand, eventuelt “søke dekning”, før vi begynner å vurdere hva det er som skjer. Nesten alle reagerer sånn, og ingen behøver å lære dem det. Jeg tror kanskje at de som fantaserer om evolusjonær psykologi kanskje egentlig mener å kartlegge evolusjonært betinget refleksatferd hos mennesket, slik det fremstår som art nå i dag, og i så fall er jeg helt med. Det er et interessant forskningsfelt.