APECALYPSO

Ny Kronologi er en pseudohistorisk konspirationsteori der går tilbage til Isaac Newton (The Chronology of Ancient Kingdoms Amended. 1728), og som i dag anføres af de russiske matematikere Anatolij Fomenko og Gleb Nosovskij. Ifølge nævnte matematikere og den italiensk-franske filolog Joseph Scaliger kan der etableres en fælles antikhistorisk kronologi, der har søgt at gøre den Romerskkatolske kirkes indflydelse på verdenshistorien større, end tilfældet reelt var. Ifølge Anatolij Fomenko findes der ingen skriftlige kilder, der med sikkerhed kan dateres til tidligere end 1000-tallet. Konsekvensen af Ny Kronologi er, at oldtidens Grækenland, Romerriget og Egypten aldrig har eksisteret. Russiske forskere mener, at Jesus blev født i 1152 e.Kr. på halvøen Krim og blev korsfæstet i 1185 på Yuşa Tepesi. Det gamle Jerusalem, er beskrevet i alle fire kanoniske evangelier som Yoros fæstning og i Det Gamle Testamente som Konstantinopel. Mest oplagt som forlæg til Biblens Jesus var ifølge Anatolij Fomenko den byzantinske kejser Andronikos Komnenos, som under sin regeringstid forsøgte at stække adlens magt, og som også led en voldsom død i 30 årsalderen. Det Gamle Testamente blev skrevet adskillige hundrede år efter Det Nye Testamente og omhandler begivenheder, der fandt sted i 1300-1500-tallet ifølge Fomenko.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Siste versjon av “Ny Kronologi” er fantasier på diverse sosiale media om “Det tartariske imperiet” eller bare Tartaria, som er hva man kalte de sentralasiatiske “stanerlandene” og Sibir i tiden før de kom innunder russisk innflytelse; samtidig som både Tartaria og Mongolia ble brukt som opprinnelsesland for “den gylne horde” og alt oppstyret rundt dette i Russland. Det har imidlertid aldri eksistert noe Tartaria som eget land i formell forstand, det er bare et navn på en region, som for eksempel “Sørøst-Asia”, men dette stanser selvsagt ikke de noe mindre gylne hordene – de er mest bæsjebrune – av det slaget som antar at “eliten” – eller de skriftlærde om du vil – lyver for dem om hva slags skapning mennesket er, hvor vi kommer fra og hva slags prognoser vi har i forhold til vår videre eksistens. Sånt er veldig vanskelig å forholde seg til — og umulig å ta seriøst. De er akkurat som antivaxere og denslags, bare at de har tatt for seg historiefaget heller enn de onde hensiktene til Big Pharma. Hva slags grunnlag for kommunikasjon har vi når vi ikke engang har samme virkelighetsoppfatning? Jeg vet ikke i hvilken grad “Tartaria-konspirasjonen” er en idè som først ble klekket ut av russere, men det skulle ikke forbause meg mye. Den lever uansett sitt eget liv på nettet nå, i likhet med en masse annet vrøvl som folk har pønsket ut og publisert som “alternativ historie”.

Anatolij Fomenko er en høyt respektert matematiker som er medlem av det russiske vitenskapsakademi og vel fortsatt jobber som professor i matematikk og mekanikk ved universitetet i Moskva, slik at det vi har her er et glimrende eksempel på hvor galt det kan gå når man tror at man forstår “historiens mekanikk” bare fordi man er flink med tall og denslags. Det er jo forbløffende. Hvordan skjer sånt med folk? Det er et klassisk tilfelle av paranoide vrangforestillinger. På den annen side var jo John Nash en svært talentfull matematiker som hadde det med å forsvinne inn i psykoser hinsides alt vi forbinder med “mening”. Mange har sett filmen A Beautiful Mind som handler om Nash og de tingene han hadde å stri med. Psykiatriske problemområder er dessverre sjelden vel avgrensede og lett påvisbare, det handler jo om det vi kan kalle brukergrensesnittet mellom individet og verden, slik at de psykotiske vrangforestillingene kan trigges av mange tilsynelatende helt normale og banale ting, som pasienten imidlertid projiserer “mening” på – ofte forbundet med dramatikk og fare – og sånn går det, rundt og rundt. Vi behandler ikke typisk vrangforestillinger hos psykiatriske pasienter, med mindre det utarter til aggressiv oppførsel som skaper ubehagelige situasjoner, med alle sine videre ringvirkninger. Så lenge de ellers er “harmløse” får de tenke og tro hva de vil. Det er jo en fri verden sånn sett. Derfor finnes det da også mye bisarr kognitiv dissonans der ute, som noen ganger beveger seg inn i det psykotiske. Etter min mening er ikke dette en situasjon som har oppstått på grunn av nettet og sosiale media. Det er bedre å si at nettet og sosiale media har bidratt til å synliggjøre hvor gale folk egentlig er. Hva annet skal man kalle det? Du er jo gal hvis du tror at menneskehetens historie begynte for tusen år siden, uansett hva slags matematiske bevis du tror du har funnet. Det beste råd jeg kan gi til de som har viklet seg inn i slike fantasier er å skrive en bok om det. Fri diktning, så vilt og usannsynlig som du måtte ønske. Få hele sagaen ned på papiret og send det til et forlag. Regn med avslag. “De” vil jo ikke at disse tingene skal komme ut, ikke sant? Det betyr bare at du må gjøre en bedre jobb med språket og alt det vi kaller “fortellertekniske virkemidler” og deretter sende hele faenskapet inn en gang til. Sånn fungerer det for de fleste forfattere. Det er ikke lett å finne et forlag som vil ta på seg jobben. Det er i det hele tatt så vanskelig at man ikke bør gjøre det hvis man ikke synes at man “må”.

Hvilket bringer oss beleilig til de som opplever at de må stå på en scene; synge, danse, gjøgle og opptre for folk. Man pleier normalt å skille mellom “skapende kunst” – litteratur, maleri, skulptur – og “fremførelseskunst” — det å stå på scenen foran et publikum. Likevel har en maler av akvareller mer til felles med en danser av ballett enn noen av dem har med “vanlige folk” som ikke typisk forstår den kunstneriske trangen til å finne et uttrykk og bruke det slik man synes at man må. Dette er jo et typisk spørsmål om legning. Man blir ingen lykkelig rørlegger eller saksbehandler på NAV hvis man “egentlig” skulle blitt performanceartist. Kundene blir ikke lykkelige de heller. I det minste bør man melde seg inn i en amatørteaterforening og gå på den typen samlinger hvor man sitter og “leser” rollen fra manus, slik at man bygger seg opp en viss følelse for hva ting handler om. Jeg er jo både hedonist, libertiner, sybaritt og det ene med det andre, så selvsagt er kunsten en del av livet mitt, enten det kommer fra en scene eller er oppmontert på et lerret. Dessuten driver jeg jo selv også og tukler med noen greier som vanskelig kan kalles annet enn “kunst”. Jeg opererer ikke med høy terskel for hva jeg personlig “anerkjenner som kunst”. Hvis de sier at det er kunst så er det sikkert det. Om jeg siden liker det er et spørsmål om personlig smak. Det lages jo mye stygt, men hva skal man gjøre? Folk lager det de har lyst til å lage, helt uavhengig av hva jeg eventuelt ønsker å se, høre eller oppleve mer av, og sånn må det nesten være for at greia skal fungere. Jeg klarer for eksempel å se om noen er en – objektivt sett – kompetent sanger, enten jeg liker selve sangen eller ikke. (Som regel ikke.) Hvorom allting er, jeg liker “talentshow” av typen Stjernekamp, som i mange år har vært noe av det grommeste innenfor norsk fjernsyn. Jeg tror jeg har sett alle sendingene, enten da de ble sendt eller som reprise på nettstedet NRK.no, men det er bare unntaksvis at artistene velger låter jeg ville ha gitt dem som aktuell utfordring innenfor den for hånden værende sjangeren. Likevel kommer jeg meg alltid gjennom opplegget med et “optimistisk” inntrykk av at Norge ikke mangler talenter. Det er verre med Melodi Grand Prix, eller Eurovisjon som mange kaller det nå. Jeg tror jeg mistet interessen omtrent på den tiden da ABBA vant med “Waterloo”. Den har aldri senere kommet tilbake. Hva kan jeg si? Det passer ikke til smaken min. Det gjør forresten heller ikke Maskorama, som jeg imidlertid også har sett alle sesongene av likevel. Hvorfor? Faen om jeg vet. Jeg tror Aleksander With – trøndersk mann til fingesrpissene – oppsummerte det bra nok da han beskrev Maskorama som Stjernekamp på fleinsopp. Maskorama har en absurd dimensjon over seg som MGP “nesten” har, før folk tar det alt for blodseriøst og ender med å fremstille skrekkelige ballader som jeg er nødt til å tenke må være ironisk ment. Men det er jo ikke verre enn at jeg finner meg noe annet å se på — og står over debatten ellers.

Til sist en video som på eksemplarisk vis uttrykker den “sjøsyke” følelsen MGP gir meg:

Generell kulturell referanse: Spilleliste fra dagens polarekspedisjon

Ved å klikke på linken ovenfor vil man bli transportert til en spilleliste som er identisk med plata “Time Machine” (Antologi 1970-1977) som ble nyutgitt for noen år siden av de som eier rettighetene til bandet Stray sin kunstneriske produksjon. Jeg vet ikke hvem dette er, men jeg antar at det er en eller flere av de gjenværende bandmedlemmene. Spillelisten på YouTube oppgis jo å være publisert av bandet, ikke noe selskap eller andre som har interesse av å legge det ut. Selv kjøpte jeg det som CD; gjennom Amazon hvis jeg ikke husker helt feil, og den tilhører en for tiden ganske liten samling av favoritter som jeg liker å spille på stereoen mens jeg kjører bil. Om Stray er det å si at alle som vet noe som helst om de forskjellige tiårenes typiske musikkstil vil karakterisere dem som “typisk 70-tallsrock” — men de var jo aldri et band som slo igjennom og ble til stjerner og kommersielt suksessrike rockedinosaurer sånn som visse andre band fra den samme perioden, til tross for at de er minst like kompetente musikere og gode låtskrivere som diverse 70-tallsnavn som alle kjenner. Jeg vet ikke hvorfor. Det gir ingen mening fra en musikkelskers perspektiv. Jeg mistenker faktisk at Stray alltid var “litt for flinke” for sitt eget beste. Originalplatene deres har uansett gått for perverse pengesummer mellom samlere i alle år siden, men de forblir “relativt ukjente”.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Jeg bor jo slik til i landskapet at uansett hva jeg skal så er det “langt” å reise. Det går forsåvidt an å spasere til superen, men da må jeg beregne at det tar tre-fire timer å komme seg tur-retur, mens hvis jeg kjører bil er det unnagjort på en halvtime. Været har som alle skjønner mye å si for den typen beslutninger. Videre er det slik at hvis jeg skal i noen slags spesialforretning – eller hvorfor ikke til tannlegen? – så er det i praksis uråd å ikke bruke bil. Sånn er det å bo på landet. Til gjengjeld er det lett å finne parkering. Man kan bare spa seg et høl i den nærmeste snøfonna og lukeparkere seg inni der. Funker fint som faen. Gratis er det også. Noe mindre gratis er det imidlertid å holde bilen ren i disse tider. Du vet. Veisalt. Det er noe jævelskap for denne typen biler – jeg kjører Passat – som er følsomme for rust. Når man skal sørover gjennom Østerdalen kan man kjøre Riksvei 3 – det heter trea her omkring – eller man kan legge seg østenfor Glomma, ihvertfall fra Åsta og videre ned til Elverum, og da heter det øssia. “Østsiden” på dialekt. Problemet med trea er som alle vet at der ferdes de store udyra; det vil si tungtransport og annet som liksom kommer seilende i en veritabel sky av saltvann som gjør at man må spyle og viske frontruta sikkert hundre ganger i løpet av noen mil, for all seriøs tungtrafikk går jo langs trea, ihvertfall på denne tiden av året. I tillegg er det noen ganger noe bøll med folk som kjører villmann og det ene med det andre, det ender ofte med at man tar øssia nedover — for å spare seg for det de italiensk-amerikanske kaller agida. Stress. Da havner man istedet på hva vi kan karekterisere som “norske vinterveier på 70-tallet” med typisk toppdekke av hardpakket snø (som justeres noen ganger med veiskrape i løpet av vinteren) og som det virker på kanten av det uforsvarlige å ferdes langs i særlig mye høyere hastighet enn 60-70, kanskje oppimot 80 på lange rettstrekninger, men dette er definitivt ikke en vei som forsvarer “hundre pluss” – sånn som på trea – uansett hva slags kjøretøy man har. Man kjenner det jo i svingene, og dem er det mange av. Følgelig blir det å “cruise” hvis man velger øssia som sørgående – eller nordgående for den saks skyld – vei. Dette skjønner alle etter bare noen hundre meter langs den veien. Kontroll og fart går dårlig sammen.

Bedre er det derimot når musikken passer til tempo og omgivelser. Da blir turen like mye en estetisk opplevelse som en transportetappe, omgitt av snø, furuskog og høye brøytekanter, med en spilleliste som varer omtrent like lenge som turen. Man skal jo trives i hverdagen, noe som ikke blir lettere av at en eller annen satans storbil spruter deg ned med saltsørpe. Prisen for å ta det alternativet helt bort fra bordet er imidlertid at ting tar mye mer tid. Det går sakte på øssia i forhold til hva som er “normalt” på trea, det vil si normal åttigrense for landevei men de fleste kjører typisk i 90-100 — og det er mange stygge forbikjøringer å se. Man blir å føle seg litt som en “sinke” hvis man holder seg til den lovlige fartsgrensen, særlig gjennom de 60-sonene som fortsatt finnes langs veien. Jeg liker ikke sånt. Folk er forskjellige, men for meg er det vesentlig mye mer irriterende å få fartsbot enn å bare legge seg bakpå og ta trafikkreglene som de kommer. Jeg ble tatt i over nitti i en 70-sone for noen år siden og det var en interessant følelse. Jeg tror kanskje det var skam. Herregud, hvordan er det nå du har stelt deg? Det endte med at jeg fikk både prikker i førerkortet og bot. Som jeg nettopp sa, jeg liker ikke sånt. Egentlig er saken ganske enkel. Hvis man liker dårlig å få en formanende pekefinger fra “autoritetene” så må man treffe alle rimelige tiltak som man kan for å redusere sjansene for at dette skal skje. Eller har du hørt om noe annet som virker? Poenget med å ha trafikkregler er jo at trafikkmønsteret skal være forutsigbart. Kanskje mange behersker høy hastighet, men det er også mange som overvurderer kompetansen sin med tildels alvorlige konsekvenser. Man befinner seg jo til enhver tid i livsfare når man beveger seg i 80-100 selv om veien er tørr og fin, oversiktelig langt avgårde og alt det der, fordi plutselig kan det sprette et dyr ut i veien rett foran deg. De kommer fort noen ganger — og det er ikke utypisk å reagere med noen slags brå rattbevegelse som gjør at man mister kontrollen, og da baller det fort på seg. (Bruk sikkerhetsbelte.) Det er ikke rimelig å kalle det sann mestringsfølelse – selv om det er noe sånt man opplever når man kjører bajas – hvis man ikke er bevisst på enhver risiko som man tar med de elleville krumspringene sine (og i så fall blir det jo litt psykopatisk). Men nok om det. Over til 80-tallet:

Sosiale medier er tjenester på Internett som ikke skiller mellom produsenter og konsumenter av innhold – innholdet lages i stor grad av brukerne selv – og som legger til rette for «mange til mange-kommunikasjon». Sosiale medier kjennetegnes gjerne ved at de er organiserte som virtuelle nettsamfunn og nettverk hvor påloggede brukere med hver sin brukerprofil kan kommunisere med hverandre, med medlemmer av selvorganiserte grupper, og eventuelt med alle brukere av det sosiale mediet eller hele Internett. Et kjennetegn ved blogger er at hver artikkel ofte har et kommentarfelt hvor lesere kan ha anledning til å skrive innlegg under artikkelen slik at kommentarene inngår i en diskusjonstråd. Tendensen til gruppediskusjon, lenking til hverandres blogger, og muligheten for faste lesere kan abonnere på nye blogginnlegg fører til at blogger kategoriseres som et sosialt medium. Tendensen til at blogger og bloggere i samme sjanger lenker til og kommenterer hverandres innlegg gjør at blogger omtales som en egen del av offentligheten, som ofte omtales som «bloggosfæren».

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Som alle vet er hensikten med svart magi å etablere et personlig forhold til universet; det vil si en form for direkte plug-in som krever total og betingelsesløs overgivelse til “kraften” som styrer alle ting, uten “ego” og uten noe krav om å forstå. Det vi kaller hvit magi, eller “lysmagi”, handler derimot om diverse dagligdagse affærer i menneskenes alminnelige livsverden. Bruken av begrepsparet svart og hvit handler ikke om den individuelle magikerens intensjoner – som kan være her eller der, avhengig av personlige karakteregenskaper – men om tradisjon, hvor man typisk skiller mellom “den lysende verden” – eller det elektromagnetiske universet om du vil – og “den mørke verden”, som vi også kan kalle universet som gravitasjonsbasert fenomen. Så der har du det. Svart og hvitt. Ikke som “moralske kategorier” (som mange åpenbart tror), men som forskjellige fordypningsområder i forhold til selve fysikken slik den fremstår for oss. Som hovedregel for hvordan disse to aspektene henholdsvis føles – fra den subjektive erfaringens perspektiv – pleier vi å si at hvit magi “knitrer” mens svart magi “gynger”. Det er i prinsippet det samme som forholdet mellom daiksinchara og vamachara innenfor tantrisk buddhisme. Eller høyre og venstre hånds vei, som også er et vanlig uttrykk innenfor diverse okkult teori. Alkymister og så videre.

Alle religioner inneholder et element av magi, som regel sentrert rundt et sett med “øvelser” det er meningen at man skal praktisere i sitt dagligliv, som sakrament og sannhetstegn for at man mener alvor med sin dedikasjon, man driver ikke bare og føkker rundt og hermer etter det alle andre gjør fordi man er redd for å skille seg ut. Frykt er som regel det sentrale objekt innenfor religionsutøvelse, si for eksempel den “gudsfrykt” som forventes av de særlig fromme; hvordan man skal “skjelve foran herrens åsyn” – en åpenbart svartmagisk teknikk – og siden formodentlig “gjøre bot” og det ene med det andre. Her støter vi på alles favorittema: Hypnose, suggesjon og “mind control” som medfører den halvt frivillige slavetilstanden vi kaller “avhengighet” og som er selve grunnmuren i det vi kaller kulter, sekter og andre tiltak hvor det kreves at man må ta til seg en doktrine, eller et sett med “formelle sannheter” som man ikke har lov til å stille noe spørsmål ved. Vi kaller det en “karismatisk” bevegelse når den er sentrert rundt et særlig innflytelsesrikt individ, men “institusjonell” når selve læren foreligger som tekst eller annen objektiv manifestasjon, det vi si når ting er “upersonlige”. Så hva er poenget med religion, magi. okkultisme og alt det der? Det er ikke noe bra spørsmål. Det finnes jo ikke noe “poeng” i den forstand, det er bare slik at noen mennesker noen ganger opplever at de har “religiøs legning” og at dette fremkommer som noe emosjonelt som man ikke kan gjøre rede for i forhold til den typen snusfornuftig matnytte som kjennetegner en fullblods rasjonalist. “Det bare er noe.” Vi kan si det samme om “filosofisk legning”. Noen har det, andre ikke. Man føler en indre trang til å søke etter noe. Enten man bruker dette ordet eller ikke så er det man “savner” i sitt liv gnosis, eller “innsikt”. Og veien dit kan altså gå langs høyre hånd – fornuftens vei – eller venstre hånd; hjertets vei. Ikke som “konsekvent og absolutt” metode men som det man henfaller til når man skal gjøre det som “føles naturlig for deg” — som vi kan kalle talent, legning eller hva du vil.

Noen kaller det fritenker men jeg foretrekker det mer tradisjonelle ordet nomade om individer som ikke “tilhører” eller er “medlem av” noen spesifikk tradisjon eller lære. Man er jo for eksempel ikke fri til å tenke, si og gjøre som man vil hvis man bekjenner seg til læren om at Jesus er verdens frelser og at bare “gjennom ham” – det vil si den etikken han fremsatte som generelle leveregler – kan man oppnå det man ønsker i forhold til medlemsskap i det kristne fellesskap — selvsagt gitt at man er ærlig om hva man ønsker, som jo slett ikke alle er. Jeg ser jo ikke særlig mange kristne som “etterligner stilen til Jesus” på noe slags vis, men desto flere som vokter nøye over hverandre i noe slags spill om sjalusi og sosiale posisjoner. Ganske komisk, forsåvidt. Jesus – hvis han noen gang eksisterte – var jo en jøde som hadde noen problemer i forhold til “lovens autoritet” og den alminnelige praksis innenfor jødedommen, slik den fremsto i keiser Augustins dager; altså mens verden i det store og hele var et hedensk prosjekt. Imidlertid er det avgjørende viktig at man setter femten røde streker under det faktum at dette også var det vi kaller den hellenistiske epoken — preget som den var av en “kosmopolittisk ånd” som oppsto fordi Alexander den store tre hundre år i forveien hadde “samlet hele verden til ett rike” med Alexandria som hovedstad. Synkretismen som oppsto i kjølvannet av disse erobringskrigene kulminerte i begrepet gnosis som navn på “det alle leter etter” når man legger ut på åndelig søken. Typisk hedenske religioner har jo helt andre – mer “karismatiske” – gudsbegreper enn bokens folk, som vi kaller de store institusjonsreligionene hvor Gud fungerer nærmest som en personifisering av “det allmektige universet” slik at alt blir veldig upersonlig og “ferdig snakket”; man har ikke noe annet valg enn å bare tilpasse seg og leve i henhold til loven. Blant annet kan vi lese i de norrøne sagaene at Frøy var “venn av Ravnkjell” og Odin var – en noe ustabil – “venn av Egil” og begge disse skikkelsene fra landnåmstiden på Island behandlet disse gudeskikkelsene som sine personlige venner som de henvendte seg til med diverse spørsmål og andre tanker som de hadde. Selve ordet filosofi kommer jo fra “Filos Sofia” som betyr “venn av Sofia” (som var visdommens gudinne i Hellas). Begrepet “filosofering” kan således bety en bønn om at Sofia må åpenbare seg og bringe gnosis — en virksomhet som ble kalt fronese før Platon omformulerte hele teorigrunnlaget.

Betyr dette noe for folk av i dag? Det vet ikke jeg. Jeg bare skriver blogg om ting jeg synes er interessante, så kan andre gjøre hva fanden de vil for meg. Jeg har ved dette tidspunkt et mye bedre datagrunnlag enn jeg noensinne har hatt tidligere, men jeg har i prinsippet skrevet om de samme tingene på den samme måten i over femti år. Sånn blir det når man liker å tukle med språket. “Kodeknekking” blir en vane. Begrepet mening eksisterer jo på mange ulike nivåer samtidig; hvor man må “kjenne koden” for å oppnå innsikt i det foreliggende tema. Samtidig lever vi nå i en tid hvor det å “sette bort ansvar” har blitt idealisert til en slik grad at ingen ser noe unormalt i å fantasere om en livsstil hvor man ikke selv gjør noe, man bare høster avkastning av aksjeporteføljen eller noe annet “smart” som man har klar å stelle i stand i forhold til samfunnssystemene for logistikk og transaksjoner. Siden lever man som en gentleman gjør; et liv av adspredelser og ymse slags “interessante tidsfordriv” innenfor den horisont av handlefrihet som budsjettet tillater. Jeg liker verbet larping, hvor det å “larpe” er utledet fra akronymet LARP, som betyr “live action role play”, eller utagerende rollespill. Det beskriver den postmoderne mentaliteten ganske bra, ikke minst den delen man typisk finner på nettet; hvor det å gjøre seg til og “profilere seg” i forhold til et ekte eller innbilt publikum utgjør selve hverdagens “kjøtt og poteter” for de fleste. Jeg må oppdatere profilen min er noe mange tenker hver dag i disse tider, men det var ingen som tenkte sånn for eksempel på 80-tallet, uansett hvor mye posører de ellers var (og mange var veldig poserende på 80-tallet). Eller rettere sagt, det var bare stjerner og kjendiser, eventuelt politikere og andre “mediapersonligheter” som opplevde noe akutt behov for å justere på den offentlige profilen sin. Folk flest hadde bare “trege” metoder for å gjøre inntrykk på hverandre i gamle dager. Rykter og historier hadde jo bein å gå på den gangen også, men alt gikk mye saktere. Ved dette tidspunkt lever vi imidlertid i en virkelighet hvor det er teoretisk mulig å nå frem til flere milliarder mennesker i løpet av noen minutter. Alle vet alt før dagen er omme, kan man si. Dette skaper selvsagt helt andre forhold for trykk og temperatur i “det mentale feltet” enn noe som noen tidligere iterasjon av menneskeheten har måttet forholde seg til. Vi må forvente mange og svært hurtige “psykiatriske pandemier” som liksom knitrer mot folks bevissthet gjennom nyheter og sosiale media, samtidig som samfunnets fundamentale stabilitet gynger under alskens massepolitiske impulser som er tildels vanskelig forutsigbare fordi de fremstår som “spontant selvorganiserende” på noenlunde det samme vis som man i gamle dager kanskje hadde “lynsjemobber” som oppsto i forhold til diverse emosjonelt opprørende ting, men som ikke hadde noen egentlig “ledelse” i den forstand. Et historisk sett ganske velkjent fenomen, men ordet flyr altså raskere i våre nettbaserte tider enn noensinne før. Ikke alle takler dette like bra.

Nattvekterstat (eller bare vekterstat) er et uttrykk for en stat som påtar seg minimum av offentlige oppgaver. Idealtypisk sett begrenser oppgavene seg til politi, rettsvesen og forsvar. Politisk er det oftest libertarianere som går inn for gjeninnføring av nattvekterstaten i europeiske land. I De forente stater derimot, er oppslutningen langt bredere om et syn på statens rolle som minner om nattvekterstaten. Historikere benytter ofte begrepet nattvekterstat retrospektivt og verdinøytralt for å beskrive statens rolle på 1800-tallet, nærmere bestemt mellom Napoleonskrigene og første verdenskrig. I denne perioden hadde statene svært begrensede oppgaver, og dens rolle i økonomien oversteg sjelden 10% av bruttonasjonalprodukt i fredstid. Det blir ofte hevdet at et lavt statlig aktivitetsnivå også var datidens ideal i statsledelsen. Ideologisk var denne epoken preget av klassisk liberalisme, der statlig involvering i næringsvirksomhet stod langt lavere i kurs enn den forutgående merkantilismen eller i det senere sosialdemokratiet. Kritikere av dette synet hevder gjerne at det selv i nattvekterstatens tid foregikk en omfattende statsdirigert modernisering der offentlige ressurser ble brukt på investeringer. Det begrensede statengasjementet ses da på som et utslag av en lite utviklet økonomi som ikke muliggjorde en redistributiv statsmakt.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Som alle kan se viser bildet ovenfor Maximilien Robespierre når han smiler. I løpet av hans velmaktsdager var det ikke noe godt tegn at han så på deg og smilte. Er han glemt nå? Sannsynligvis ikke i Frankrike, men blant den ikke-franske befolkningen i resten av verden er det lite trolig at navnet Robespierre vil ringe noen bjelle. Napoleon, derimot, har alle hørt om. Folk kan vanligvis si noe om Napoleon selv om de ikke ellers er interessert i historie og politikk. Overskriften til denne bloggposten er også et sitat som alle kjenner, sannsynligvis den mest berømte enkeltlinjen til Norges mest berømte forfatter Knut Hamsun. Jeg liker ikke tallet han angir særlig godt, fordi det kan dreie seg både om kortere eller lengre tid før “allting er glemt” (i forhold til en sak, en person eller en hendelse), slik at en hamsunlengde er så lang tid det tar før noe er glemt i forhold til det vi kan kalle “folkebevisstheten”. Historikere og andre med litt interesse for Den franske revolusjon vet selvsagt godt hvem Maximilien Robespierre er, men det finnes – utenfor Frankrike – liten grunn til at “folk flest” skal ha oppfattet navnet og lagt seg det for minne. Hvor lenge lever et navn? Bare så lenge som det blir snakket om. Det eldste personnavnet vi kjenner tilhører faktisk en ølbrygger fra byen Uruk i Mesopotamia. Han levde for 5400 år siden og het Kusjim. Jeg antar ølet hans må ha vært bra siden folk fortsatt snakker om ham. Det hjelper sikkert også litt at navnet dukker opp på diverse kontrakter for kjøp av bygg fra den perioden.

Saken er jo at de eldste “skrifter” som finnes er byråkratiske av natur. Folk førte regnskap før de skrev poesi, eller engang onde nidvers på de offentlige dassveggene. Skrivningens eldste oppgave er med andre ord å telle og benevne eiendom. Når man gir noe et navn gjør man samtidig krav på “eierskap” over tingen, i den forstand at det er noe som lever i hodet ditt uavhengig av “tingen i seg selv”. Alt man kan huske fra sitt eget liv er like så mye “privat eiendom” – kanskje til og med mer – som ens egen kropp. Eiendomsfølelse er en interessant og litt absurd ting, som man i utgangspunktet skulle tro var kontraproduktiv i forhold til frihetsfølelsen, dersom “frihet” handler om bevegelighet innenfor et spillerom, det å fatte sine egne valg, at man setter sine egne grenser, og så videre, men folk tiltrekkes typisk mer av eiendom enn av frihet. Vi vil ha fine ting. Det er en fetisjistisk tvangsforstyrrelse, men også helt normalt. Noen snakker riktignok om “materialisme” (som er en fullstendig gal bruk av begrepet materialisme) og stiller seg kritisk til denne lykkejakten på kjøpesenterne, som ikke fyller noe biologisk saklig behov og som fremstiller enorme mengder tildels farlig avfall. Selv kaller jeg det en religion som handler om “fine ting” og den gode følelsen man får av å eie dem. I en strengt praktisk forstand behøver man jo ikke særlig mange ting for å få livet til å fungere. Faktisk kan vi si – som Buddha gjorde – at hvis man eier flere ting enn hva man enkelt kan bære med seg, så er det tingene som eier deg. Eller sagt på en annen måte: Du har havnet i en eksistensiell forsvarsposisjon. Du må jo til enhver tid beskytte eiendom og investeringer. Dette er ingen spøk. Renhold, vedlikehold og nødvendige oppgraderinger krever også en viss grad av tilstedeværende aktivisme. Det som typisk skjer er at folk “skaper et hjem” som i prinsippet er et kunstprosjekt hvor det sjongleres tildels ganske friskt med forholdet mellom beboelighet og pynt. Det blir uansett et personlig uttrykk – innenfor sjangeren installasjonskunst – som man justerer til etterhvert som man tilbringer tid på stedet. De fleste – også jeg – oppgir “trivsel” som det ultimate poenget med å rigge seg til som de gjør i boligene sine, men det er mildt sagt stor individuell varians mellom hva slags virkemidler som kreves for å oppnå “trivsel”. Fordi jeg tilbrakte mesteparten av mitt yrkesliv innenfor byggfagene har jeg sett mye underlig, kan man si. Nå må man jo rimeligvis være på et visst platå av “økonomisk velstand” før man kan ta seg råd til å leie inn håndverkere for å fikse opp boligen, men det er tildels perverst hvor fine ting – som selvsagt også er dyre ting – folk synes de må ha for å oppnå den ettertraktede nirvanafølelsen i hjemmet sitt og ellers.

Alle som leser denne bloggen vet at jeg er en sivilisasjonskritiker. Ikke så mye “selve greia” – hvordan man nå enn vil definere begrepet – som årsakene til at vi har havnet i denne situasjonen. Jeg identifiserer dem som “psykiatriske tvangsforstyrrelser” som undergraver artens evne til å overleve her på jorda — som forøvrig er det eneste hjemmet vi har om man ser stort på det. “Sivilisasjonsprinsippet” har brakt oss til en kritisk tilstand på mange områder samtidig. For eksempel forholder mange seg til “markedet” som om dette er noe slags levende vesen, eller kanskje en gudsmakt, men de har ikke noe forhold til “jorda” som jo faktisk er et slags levende vesen som definitivt har makt til å føkke det ganske kraftig til for oss alle hvis vi ikke respekterer den. Calvin Coolidge er heller ikke et navn folk typisk forbinder noe med, men det var han som vant presidentvalget i USA i 1924. Han hadde to sønner. Den ene het Calvin junior og han var 16 år den sommeren. Etter å ha spilt tennis om formiddagen hadde den unge Calvin fått et gnagsår på en tå, som i utgangspunktet ikke var noe dramatisk, men så gikk det betennelse i såret, som raskt utviklet seg til koldbrann og sepsis (“blodforgiftning”) som han noen uker senere døde av. Fire år senere kom penicillin på markedet. Samtidig opplevde nazistene stor fremgang i Tyskland, men alt dette er tilsynelatende glemt nå. Vi tar vår egen samtid som en selvfølge og reflekterer lite over ting som har skjedd før og hva vi eventuelt kan lære av dem. Makabert nok opplever vi i året 2024 noen slags renessanse for nazistenes verdenssyn; denne gangen riktignok på en “postmoderne” og passiv aggressiv måte, men prinsippene er velkjente og de foreligger på den samme måte hos det samme klientellet: Fremmedfrykt, rasehat, vitenskapsforakt, misogyni, konspirasjonsteorier, narcissistisk egodyrkelse og et assortert utvalg paranoide tvangsforstyrrelser forøvrig. Nazisme er jo en sykdom som har et velkjent sett med symptomer. Mentalt friske og etisk anstendige mennesker blir ikke nazister. Det blir bare de som tror de har noe å tjene på å rive ned samfunnets institusjoner og egge til konflikt. Av årsaker jeg ikke helt forstår virker det som om dagens store politiske konflikt står mellom det vi tidligere kalte sosialdemokrater og det vi tidligere kalte fascister. Enhver politisk koalisjon ser ut til å dra seg i den ene eller den andre retningen. Skal vi ha en velferdsstat eller skal vi ha en nattvekterstat? Selv synes jeg det virker omtrent like fornuftig å overlate økonomipolitikken til “markedskreftene” som å overlate landbrukspolitikken til naturkreftene, men jeg er jo “negativ” når det kommer til troen på “det gode” i menneskene og at “alt vil ordne seg til slutt”. Hvorfor er jeg slik? Fordi jeg vet noe du ikke vet. Håp er ikke en strategi. Det er ikke engang noen karakterbyggende egenskap, det er bare vims og vås. Mot er det folk behøver. Nærmere bestemt “moralsk mot” nok til å leve som et anstendig menneske uten å fare med bløff og løgn.

Janne i arken mista dyden i parken og hvor enn hun blør er det noen som dør.

Det er litt variabelt hva mennesker tenker på som “hellig”. Selv foretrekker jeg å praktisere prinsippet om å leve rolig videre, uansett hva slags drit de kommer opp med på nyhetene og ellers. Hva angår det meg? Jeg aksepterer premisset om at det foregår mye fælt i vår mennekelige verden men jeg aksepterer intet ansvar for sånt som jeg ikke selv har skyld i. Når det er sagt så har jeg jo skylden i en viss grad av menneskelig lidelse i mine egne fotefar, så jeg aksepterer at noen en vakker dag vil komme etter meg for å drepe meg på grunn av dette. Sånn er livet. Men hvis dette er ditt valg bør du helst ikke bomme. Jeg glemmer aldri og jeg tilgir aldri. Enhver “feil” i et program for å ta ut meg vil resultere i represalier som ikke vil favorisere den mislykkede.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Hva tenker du? I min verden betyr det “lite til ingenting” hva du tenker. Du er jo evneveik. Du vet ingenting om noe som helst, du bare vimser rundt i din egen fantasi om hvordan verden fungerer. Vel, hva tenker du? Synes du selv at du har en rimelig grad av kontroll over dine egne ressurser og personlige egenskaper? Jeg tror ikke det. Det er typisk blant mennesker å oppleve liten grad av kontroll over sitt eget liv, det er ikke noe som rammer bare noen få. Vi behøver ikke å forstyrre bildet med alle de som spådde at en “sosial fremmedgjøring” ville komme som en naturlig følge av produksjonsforholdene i et sene nittede århundre. Man må jo være evneveik for å ikke se den åpenbare sammenhengen i disse forholdene. Så vidt jeg kan se har Marx hatt rett i alle sine spådommer. De som har noe å tape på at folk flest utvikler bedre bevissthet rundt økonomiske klasseforhold vil søke å latterliggjøre tanken på at det finnes økonomisk kannibalisme, men de vil fortsette å hente ut penger fra de strukturene som er laget for å støtte denne parasittklassens overlevelsesformål.

Har du evnen til å tenke? Lykke til. Her følger en danseteknisk sett ganske vanskelig sang:

Sang er et komponert eller improvisert musikkstykke som framføres ved hjelp av den menneskelige stemmen. Betegnelsen brukes både om den musikalske formen sang og aktiviteten å synge. Det finnes en rekke forskjellige typer sang. Noen eksempler er visesang, vuggesang, lied, arie, korsang, nasjonalsang og lovsang. De ulike typene kan kategoriseres i hovedkategoriene folkesang, klassisk sang, sang innenfor populærmusikken og funksjonell sang. Også dyr produserer musikalske uttrykk som betegnes som sang, for eksempel fuglesang og hvalsang.

(Store norske leksikon)

Altså, saken handler jo kort fortalt om at hva man synger “om” ikke nødvendigvis lar seg uttrykke gjennom noe annet medium enn sangen i seg selv. Vi har jo ingen mangel på “stemmebruk” som må klassifiseres som “sang” uten at man nødvendigvis forstår hva språket betyr og dermed hva det synges “om” men man kan ikke desto mindre oppfatte “stemmens lidenskap” og dermed oppleve noe meningsfullt på en annen måte enn vanlige sekvenser av billeddannelse slik de for eksempel fremkommer gjennom diktopplesning. Vi behøver ikke å forstå “selve teksten” for å forstå den følelsen sangeren legger i sin fremførelse av den. Det mest nærliggende tradisjonelle uttrykk i Norge er joik, som i sin essens er førhistorisk “sjamanistisk stemmebruk” designet for og beregnet på et publikum som allerede er inneforstått med de kulturelle kodene som styrer “meningen” i det som fremføres, slik at hva de “føler” bringer dem sammen i et fellesskap av “mening” som er konstruert rundt visse rytmiske lyder som gjentas som rituell identitetsmarkør på det individuelle plan. Liksom en nasjonalsang.

Hvorom allting er, poenget her og nå er stemmebruk innenfor populærmsikken, nærmere bestemt min egen favoritt “hard rock og tungmetall” — uten at jeg skal påstå at dette faktisk eksisterer som noe annet enn en slags gravitasjonsmessig fellesreferanse for alle som forstår seg på å sette sammen en gitar, en fuzzpedal og en forsterker. Sjangeren jeg nettopp nevnte er jo elektrisk i sitt fundament. Det er ikke noe poeng i å lete etter et analogt opphav, selv om man kan gjøre mye bra “unplugged”, dette handler om å utnytte den elektriske lyden for å fremkalle en materielle ekstase hos både utøvere og publikum. Ihvertfall var dette idèen i utgangspunktet. Siden skjedde det jo visse materielle virkelighetstilpasninger som i sum total ikke falt heldig ut for den kunstneriske siden av musikkproduksjon. Det er jo faktisk alltid slik i vår postmoderne endetidskapitalistiske økonomi at det som selger i enhver markedsøkonomisk baserte henseelese av realisme må være å betrakte som “det som styrer livet”. Hvis man ikke tjener penger spiller det jo mindre rolle hva ellers man gjør ganske bra. Helt frem til langt innpå 1980-tallet var det vanlige målet på om et band var “bra” til hvilken grad folk kom for å se på dem når de spilte konsert. Gjennom hele 1970-tallet var det jo slik at man måtte punge ut med en ganske solid skilling for å utgi sitt eget materiale for egne penger, hvis man ikke gjennom flaks og gode forbindelser lyktes i å lande en platekontrakt med et selskap. Per i dag er alt helt annerledes. Først og fremst fordi “gulvet” i bransjen har hevet seg såpass skyhøyt at det å være en “kompetent musiker” i forhold til for eksempel studiojobber krever så mye mer enn det gjorde den gangen. Eller for å si det på en annen måte: I 1967 var det Jimi Hendrix gjorde radikalt og oppsiktsvekkende, men i 2024 må man kunne gjøre det samme med venstre hånd på en opp-ned gitar bakpå ryggen for å bli tatt seriøst som gitarist. Eller man kan bare “finne opp sin egen greie” uten at noe helt forstår hva dette eventuelt skulle bety innenfor et fagområde som ser ut til å ha møtt sine egne begrensninger i døra. Alle som låter som “noe” låter også som “noen annen”. Sånn har det blitt.

For mange mange år siden gjorde jeg meg upopulær blant diverse “metallfans” ved å si at jeg liker ikke Ronnie James Dio eller “han nye i Iron Maiden” fordi jeg liker rett og slett ikke den formen for synging som de driver med. Det appellerer ikke til meg. Klitorisen min vibrerer ikke og dermed blir fitta som alle vet tørr som et mikrobølga marsvin. Ingen behøver noe sånt scenario. Det som kreves er “rusten sang” eller “rølpa stemme” eller til og med “utstudert umenneskelig bruk av syngelydene” slik som vi har sett innefor nyere metallmusikk. Hvis jeg ville ha Bob Dylan som synger om samfunnets forfall og det sosiale ansvar så ville jeg ha gått på den typen konserter. Det jeg vil ha er jo en psykotisk skrikende galning som uttrykker ting fra scenen som jeg føler med identifisert med selv om jeg ikke vet hva noe av dette betyr. Glem alt det der med prinsesser og riddere, drager og dumledorer, det vi ønsker er en sunn grad av realisme som grunnlag for de desperate skrikene. Hva er det du vet? Hva er det du kan se? Vi ønsker å svinge med bølgene som fremkommer fra det underjordiske, eller den andre verden, uansett det som treffer oss på et så dypt nivå at alt vi kan gjøre er å danse. Hvordan kan du si at du forstår? Bare ved å bevege seg med de rytmene som sprer seg gjennom verden lik de gravitasjonsmessige uregelmessighetene som oppstår når svarte hull og nøytronstjerner kolliderer, med akkurat de konsekvensielle energimengder som kreves for å skape liv. ER det noen mening med det hele? Ingen kan si. Eller rettere sagt, de som sier noe er svindlere og bløffmakere. Ingen vet er hva det handler om. Siden kan man jo velge å slå seg sammen med et fellesskap som “tror” og gjennom dette kan man finne personlig mening i et upersonlig univers.

Universet kan defineres som alt som eksisterer, alt som har eksistert, og alt som kommer til å eksistere. Med den forståelsen som er nå, består universet av romtid, energi (herunder elektromagnetisk stråling og materie), og fysikkens lover som styrer dem. Universet omfatter alt liv og all historie, og noen filosofer og vitenskapsfolk mener at det også omfatter ideer og konsepter som matematikk og logikk. Ordet univers kommer fra universum. Det latinske ordet ble brukt av Cicero og senere forfattere i samme betydning som det moderne ordet.

(Wikipedia)

Det er absurd å snakke om ting som eksisterte “før” universet oppsto, eller ting som finnes “utenfor” universet. At språket tillater slike grep betyr jo ikke at de faktisk finnes i fysikken, bare at konseptene våre ikke er konstruert for å brukes på denne måten. Det blir som å “dele på null” i matematisk forstand. Det gir ingen mening. Følgelig kan vi si at når visse kosmologer snakker om multiverset så mener de ikke at det finnes “mange universer” – som er en semantisk selvmotsigelse – men at det universet som finnes kanskje er organisert på mange slags plan av virkeligheten, hvorav vi bare kan kjenne noen få. Vi har jo mange holdepunkter for at universet inneholder fenomener som vi bare kan observere på indirekte vis, herunder både “mørk materie” – ting som har en gravitasjonsmessig effekt men som ikke gir fra seg lys eller annen stråling – og “mørk energi”, altså hva det enn er som bevirker at universet utvider seg. Er vi enige så langt?

Filosofer har i flere tusen år diskutert om idèer er “ting som eksisterer i seg selv” – og som vi oppfatter via en abstrakt evne til å “sanse sannheten om tingenes egentlige natur” slik som vi kan føle tings overflate mot fingertuppene – eller om de er organiske prosesser tilknyttet menneskesinnets struktur (jevnfør Jungs “kollektive underbevissthet”). Det er så langt uklart om dette er spørsmål som lar seg besvare. Blant annet av denne grunn pleier jeg å si at filosofiens oppgave er å formulere bedre spørsmål, ikke å lete etter svar. Hva skal poenget eventuelt være med å fremstille svar? Det er en evneveik fordom å tro at mennesket har evnen til å forstå universet. Vi må operere ut ifra den forutsetning at “sikker viten” ikke en kategori av informasjon som er tilgjengelig for oss. Det beste vi kan få til er det beste vi kan få til, for å si det med en tautologi som ville fått selveste Ludwig Wittgenstein til å fnise nervøst. Det vi har i hodet er jo en modell av virkeligheten — som sannsynligvis hviler på en rekke komponenter som vi ikke kan observere og omforme til meningsfulle abstraksjoner av det slaget som egner seg for interpersonlig kommunikasjon. Hele opplegget er veldig vagt. Hvordan kan vi vite at vi vet noe?

Generelt sett er det alltid sinnssykdom når mennesker tror at de har fattet noe. Riktignok foregår det noen slags elektrokjemisk virksomhet oppi den vemmelige lille bøtteknotten de kaller en hjerne, men det er ikke tenkning. De bare runker følse. Siden skriker de kanskje litt om alt som inngir dem angst, og sånn går dagene. De motiveres av frykten sin, som dypest sett sannsynligvis er frykten for at de bare skal dø en vakker dag og at alt vil vise seg å være både meningsløst og ubegripelig. Hva var denne greia. liksom? Vel, sånn er det for alle. Hvis vi skal være ærlige – og det bør vi jo – så er det ikke så mye man som menneske kan vite om denne verden og tingene i den, langt mindre om hele universet med alt sitt innhold. Saken er at på makroskopisk og kosmologisk nivå så ligner det astrofysikerne i dag kaller “den kosmiske veven” på den synaptiske strukturen i en menneskehjerne — slik at de evneveike, når de hører dette, så å si øyeblikkelig henfaller til spørsmålet om “hvem sin hjerne” vi befinner oss inni. Imidlertid er det bare et mønster som fremkommer for våre øyne som “tilsvarende, men på en helt annen skala”; hvor for eksempel lyset beveger seg så idiotisk sakte – på dette nivået, selv om lyshastigheten fremstår som veldig høy før våre sanser – at det er vanskelig å se hvordan den ene enden av “universet forstått som noens hjerne” klarer å kommunisere tilstrekkelig raskt med den andre enden til at vi kan snakke om “mental virksomhet på kosmisk nivå”. Det vi kaller å tenke er jo virksomhet i hjernens struktur, hvor de enkelte synapsene – “hjerneceller” – kommuniserer med hverandre på svært komplekst vis. Signaler beveger seg “med lysets hastighet” fra del A til del B oppi den menneskelige nøtta, som er raskt nok til at vi oppfatter det som “umiddelbart”, men samtidig også minst like latterlig sakte i forhold til ting som eventuelt foregår på Planck-nivå inni oss – søk på Planck-enheter hvis du ikke allerede vet hva dette er – som lyshastigheten er i forhold til umiddelbarhet på en kosmisk skala. Vi kan ikke vite noe om dette. Vi er nødt til å ta høyde for at det foregår gud-vet-hva på både store og små nivåer, som funksjonelt sett befinner seg utenfor vår rekkevidde.

La oss snakke om synssansens “kritiske fusjonsfrekvens” (CFF – “critical fusion frequency” – og FPS – “frames per second)) og hvordan sekvenser av stillestående bilder vil fremstå som jevn bevegelse for oss dersom de beveger seg over en viss hastighet per sekund. Jeg tror for eksempel at film beveger seg med omtrent  24 bilder i sekundet, som utgjør en kostnadseffektiv grenseverdi i forhold til det praktiske problemet å produsere en film, mens vi må opp på tredve før det fremstår som “jevn flyt” i den tredimensjonale verden. Hvis noe beveger seg hurtigere enn seksti “blink i sekundet” fremstår det som massivt, altså det vi kaller “død materie”, som imidlertid kan endre karakter på en nærmest kaleidiskopisk måte for sansene våre dersom Platon har rett. Visse formelle og uformelle forsøk med LSD, psilocybin og andre “psykedeliske” stoffer har fremstilt et ganske entydig datamateriale som tyder på dette. Verden er ikke en “fast form” men noe plastisk som vibrerer og beveger på seg på måter språket ikke egner seg til å beskrive. Om det er “levende” blir et definisjonsspørsmål, men det er uansett ganske vanlig å få denne opplevelsen på denne typen stoffer; som sannsynligvis virker på den måten at de “stenger for” de vanlige kommunikasjonskanalene mellom hjerneceller samtidig som de “åpner for” alternative måter å oppfatte virkeligheten, som imidlertid sjelden er nyttige måter i forhold til hverdagsproblematikken med å skaffe penger og alt det der, slik at det vanlige er å beholde erfaringen inni seg som et personlig minne. Så vil det siden vise seg om det hadde noen verdi. Mange mener det ene, andre mener noe annet. Hva som uansett ikke er typisk er å ta ting et skritt videre. Hva var det som skjedde? Eller rettere sagt, hvordan skal vi forklare det som skjedde på en måte som faller innefor rammene av det språket er laget for? Nå er vi konfrontert med et typisk filosofisk problem. Det er enkelt å si en masse “åndelig” bullshit, men det er vanskelig å si noe rimelig klartenkt som fungerer i forhold til en “vitenskapelig” tilnærmelsesmåte. Selv griner jeg på nesa av stoffer. Jeg oppfatter det som en litt brutal måte å “slå hull” på noens mest gjengrodde hjernesump sånn at det kommer litt oksygen ned i røttene, men dette er “terapeutisk aktivisme” som strengt tatt ikke bør utføres av andre enn kyndige fagfolk. Det finnes jo en grunn til at det kalles “stoffmisbruk” når det foregår utenfor en forsvarlig klinisk kontekst.

Uansett er det alt for hjerteskjærende banalt når evneveike troll går til frontalangrep på selve vitenskapens integritet med argumenter de har plukket ut av ræva med sin egen eller andres pekefinger. Herregud. Hva vet de? Det blir som når femåringen krever å ta over styringen av husholdningen. Men dette er ikke femåringer. De er ikke morsomme og sjarmerende. De er godt voksne troll som fortjener å få en på trynet med knyttneven, pluss kanskje noen spark for godt mål, men sånt kan man jo ikke gjøre. Vi lever ikke i den formen for samfunn lenger. Vi oppfører oss ikke som forvokste femåringer som har noe slags spastisk raserianfall over et eller annet som kom i hodet. Det er ikke sånn ting fungerer. Selvsagt er det mange som “fusker i faget” innenfor vitenskapsdisiplinene, men de lukes for det meste bort ganske radig av et fagfellekollegium som har mye å tjene på å finne og fjerne en sjuskeslusk fra faget. Jeg antar det blir som med korrupte politifolk. Det finnes alltid en årsak, noe slags personlig problem, det ene med det andre; plutselig en dag gjør de noe galt. Siden baller det på seg. Du vet. Det vanlige opplegget. Det er ikke verd å reflektere mye rundt, det er bare å luke dem bort etterhvert som de dukker opp. De føkka det til. Nå må de finne seg noe annet å gjøre. C’est la vie, som franskene sier. Hva var det jeg sa om filosofer? Jobben deres består i å formulere bedre spørsmål, som for eksempel dette: Cui bono? (Er det italiensk? Latin? Whatever.) Altså hvem tjener på dette? Hva slags fraksjoner av det norske samfunnet opplever det som nyttig å undergrave vitenskapens autoritet? Den handler jo ikke om “påstander” som må “forsvares” men om etterprøvbare, empiriske grunnlagsdata som behandles på det mest rigorøst kritiske vis. Vi vet ikke mye, men vi vet noe, og det vi vet er basert i metodisk vitenskapelig arbeid, og/eller like metodisk filosofisk arbeid med å skape egnede kategorier av mening og forståelige distinskjoner mellom dem. Det er et internasjonalt samarbeidsprosjekt som hvem som helst kan melde seg på, men det er visse standarder som gjelder. Særlig dette med at jo mer interessante påstander man kommer med, jo mer interessant datagrunnlag må man presentere. Alle kan sitte og fantasere om hva som helst, men sånn kan vi ikke ha det hvis vi ønsker å ha ro og orden rundt oss. Vi må ha saklighet. De som finner noe interessant – som mange gjør – må på eget initiativ utforske og utdype dette til en tilstrekkelig grad til at det “oppnår kontakt” med fagfellemiljøet i henhold til de standardene som gjelder. Det finnes dessverre ingen “snarvei for særlige genier”.

Prokrustesseng er en tvangsseng. Legge på prokrustesseng er å omforme med tvang. I overført betydning brukes prokrustesseng om noe(n) som tilpasser virkeligheten for å få den til å passe i et system. Begrepet stammer fra det greske sagnet om røveren Prokrustes, som la folk i en seng og skar av dem bena hvis de var for lange eller strekte dem ut hvis de var for korte.

(Store norske leksikon)

Jeg søkte forsåvidt etter prokrustisme og ikke prokrustesseng, men man tar jo det man finner; poenget er uansett at det er viktig å forstå når og hvorfor man bør behandle alle likt, i motsetning til når og hvorfor man bør behandle alle individuelt og ulikt. Vi snakker for eksempel om “likhet for loven” – som alle bør forstå er et viktig fundamentalt prinsipp i en rettsstat – mens man åpenbart må vurdere hver pasient ut ifra sine individuelle symptomer innenfor helsevesenet. Alle har de samme rettigheter men ikke alle har de samme buksestørrelser. Sånne ting. Motsatt kan jo alle sikkert se for seg situasjoner hvor de ville krevd å bli behandlet likt med alle andre og situasjoner hvor de ville krevd at deres spesielle omstendigheter gjør at de må behandles annerledes enn det typiske. Du vet. Sunn fornuft. Det handler om å finne riktig fokus. Hvis vi for eksempel studerer dem på litt avstand så ser de fleste menneskehender ganske like ut, men hvis vi rykker så nært innpå at vi legger merke til alle detaljer så kan vi fastslå at ingen to fingeravtrykk er noensinne helt like.

Som alle vet finnes det et stort problem innenfor fysikken, i den forstand at både den generelle relativitetsteorien og kvantemekanikkens partikkelteori fungerer i hver sin ende, for å beskrive både de svært store og de svært små tingene i universet, men de går ikke sammen. Det finnes et utvalg teorier som klarer å bygge bro mellom kvantefysikk og det gravitasjonsbaserte universet – hvorav “strengteori” er den mest beryktede (blant annet fordi det virker vanskelig å bygge opp noe empirisk datagrunnlag) – men så langt har ingen klart å komme opp med noe som virkelig smaker. Ikke noe som revolusjonerer fysikken på en måte som tilsvarer – unnskyld uttrykket, men jeg kan bare ikke dy meg – kvantesprangene som inntraff for hundre år siden — da vi i løpet av bare noen tiår tok steget fra å tro at vi visste det meste om fysikk til å sakte demre inn i den situasjon at “vi vet jo for fanden ingenting om noe som helst”. Vi lever i en verden av omtrentligheter. Ta for eksempel dette med at det ikke kan finnes to helt like snøfnugg, fordi den statistiske sannsynligheten for at det skal finnes to dråper vann som har det eksakt samme innslag av “urenheter” – altså alt som ikke er H2O-molekyler – for alle praktiske formål er lik null. Igjen ser vi at “like som to dråper vann” bare er et gyldig utsagn når vi betrakter disse vanndråpene på en omtrentlig måte.

Her om dagen klikket jeg på en overskrift ikke ulik den jeg selv brukte her og nå. NRK.no er jo min faste kilde til innenlandske nyheter, mens fordi de ikke har reklame. Jeg hater reklame. Faktisk så betaler jeg for eksempel 120 kroner i måneden til nettstedet YouTube for et “premiumabonnement” som gjør at jeg ikke behøver å eksponeres for denne masete formen for evneveik propaganda. Sånn har det blitt. Jeg tenker på det som å betale tips til betjeningen på et utested for å motivere dem til å gi meg særbehandling. Jeg venter ikke til regningen skal gjøres opp, jeg tipser dem på forhånd. Det skal jo være en bestikkelse, ikke en belønning. Derfor gir jeg en pent sammenbrettet tohudrelapp til alle jeg møter – som det første jeg gjør – som overhodet har noe som helst å gjøre med min trivselsopplevelse mens jeg besøker restauranten, utestedet, hotellet eller hva den nå måtte være. Det er en investering som etter tanken skal gi avkastning i form av “velvilje” — som folk jo typisk viser deg når du gir dem penger. Det er ikke mystisk. Alle trenger penger. Ingen trenger sure og negative folk i sin hverdag. Enkel matematikk. Derfor gir det over langen bedre avkastning å bestikke folk enn å belønne dem. Prinsippet er at før jeg gir noen “arbeid” så gir jeg dem penger. Siden kan de selv velge hvordan de skal utføre den jobben de uansett må gjøre, men det forekommer nesten aldri at jeg får dårligere behandling enn de som typisk alltid stiller krav før de viser penger. Det kan sikkert argumenteres for at jeg på grunn av denne politikken alltid ender med å betale ganske mye mer enn jeg strengt tatt må for å få service, men det er greit for meg. Jeg har jo denne barnaktig naive troen på at folks velvilje er til salgs når de er på jobb, så da får det gå som det går.

Hvorom allting er, saken handlet uansett om kvinnefotball – hvis man skulle tro på overskriften – som jo er akkurat det samme som fotball på alle andre måter enn at det er rene kvinnelag som spiller mot hverandre, hvilket også var poenget i artikkelen, nærmere bestemt et ganske hardt arbeidspress som rammer alle aktuelle kjønnsidentiteter innenfor arbeidsområdet “profesjonell fotball” — med påfølgende store tall i skadestatistikken. Saken er at mens bare et fåtall stjernespillere opplever lønnsnivåer som Håland, Ronaldo og gutta, så opplever alle spillere “rovdrift” i form av stadig nye ligaer, turneringer og det ene med det andre. Du vet. Sånt som bringer penger i kassa. Fotball er både en sport som folk kan drive med fordi de synes det er gøy og en milliardindustri som underholdningsprodukt på fjernsynet og ellers. Man kan til og med si at fotball engasjerer folk på noe slags primalnivå, som får dem til å søke sammen i en felles “stammeidentitet” i form av både offisielle og uoffisielle supporterklubber, som kan bli hvor “gærne” som helst hvis man skal tro på alt man hører, og det bør man jo. Verden er faktisk ganske sprø mye av tiden. Selv er jeg jo trøndersk nasjonalist så det har aldri vært noe spørsmål om annet enn Rosenborg for meg. Riktignok bor jeg på Østlandet men det er ikke mer sannsynlig at jeg kommer til å bli østlending enn neger,. Det måtte i så fall ha skjedd for lenge siden. Herregud. Man kommer jo fra der hvor man kommer fra, ikke sant? Imidlertid tenker barna mine sannsynligvis på seg selv som “østlendinger”. Jeg vet ikke. Jeg spør ikke. Det forandrer uansett ingenting for meg. Rosenborg fremstår jo som et normalt eliteserielag nå, men det var en gang da de var legendariske og fremsto som uslåelige. De vant serien på rutinemessig vis og det eneste egentlig spennende var hvordan det ville gå med dem i Champions League. Hva var greia deres? Nils Arne Eggen. Hva var det han gjorde som var så spesielt? Han var like så mye en fagforeningsleder som en trener for laget sitt. Ingen hadde lyst på noe slags basketak med Nils Arne Eggen, men alle måtte gå gjennom ham hvis det var noe de ville i forhold til Rosenborg.

Her er noe å tenke på: Hver gang Rosenborg tapte en kamp gikk Eggen ut med høy kølleføring og beskyldte alt og alle for å sammensverge seg mot laget, fordi han hadde knapt sett dem spille bedre noen gang; det handlet bare om dommeren, gressmatta, publikum, vindretningen, flomlyset, hva som helst, bare ikke laget. De gjorde jobben sin på en solid måte. Men alt det andre? Fy flate for noe fordømt jævelskap. Det går for faen ikke an. Han skal personlig bringe saken inn for menneskerettighetsdomstolen, minst. Men når Rosenborg vant? Da var Eggen negativ og sa at det var “bare flaks” for han hadde faen ikke sett verre rævafotball enn det de gjorde der i dag. Så mens laget sitter der og gliser i seiersrusen sin passer Eggen på å få sagt de nødvendige tingene, fordi de hører jo hva som blir sagt, de bare hører det mens de føler seg ovenpå og uovervinnelige, ikke i sånne siuasjoner hvor de har tapt og alt man “burde ha gjort” surrer rundt i hodet på en lite nyttig måte. Sånn holder man laget samlet. Dette var så vidt jeg kunne se det eneste trikset som var spesielt for Eggen. Det taktiske og tekniske er jo sånt som alle med relevant fotballerfaring og noen trenerkurs evner å få til sånn noenlunde, men “lagånd” er en vanskeligere kunst å bygge. Men nok om Eggen. Han tilhører historienes hav nå. Saken er at fotball er en pengemaskin i multimilliardklassen for de som styrer og steller med turneringer og ligaer, med sine tilhørende budsjetter og bonuser, slik at de som driver med forretningen fotball har i utgangspunktet divergerende interesser fra de som er engansjert i klubben, enda mindre i laget. Eller for den saks skyld “selve sporten” som lek og breddeidrett. Hvor mye penger går det an å tyne ut av denne kontantkua? Det er hva saken handler om når man betrakter den fra et forretningsmessig perspektiv. Arabiske oljesjeiker og russiske gangstere kjøper ikke fotballklubber på grunn av sportsinteressen sin, for å si det slik. På publikumssiden fungerer vel fotball (og andre “brede publikumsidretter”) omtrent som gladatorspillene i gamle Roma. Også når det kom til supporterklubbene – som til tider antok form av “politiske massebevegelser” – og arrangørenes kapitalmakt. “Brød og sirkus” er jo ord som alle har hørt som kortform for “hva folket ønsker” fra sine politikere, slik at maktspillet handlet i stor grad om å bli sett som den som skaffet det meste og det beste av ernærings- og underholdningsprodukter. I hvilken grad dagens politiske spill ute i samfunnet ellers ligner på det opplegget de hadde i gamle Roma handler om hva slags fokus man velger. Hvis man studerer det fra en passende avstand vil man finne likheter, hvis ikke, ikke.

Mitanni eller Hanigalbat var en hurrittisktalende stat i nordlige Syria og sørøstlige Anatolia i tiden 1500–1300 f.Kr.  Mitanniriket kom til å bli en regional makt etter hettittenes ødeleggelse av amorittiske Babylon og en rekke svake og ineffektive assyriske konger som hadde skapt et maktvakuum i Mesopotamia. Ved høyden av sin makt på 1300-tallet f.Kr. hadde Mitanni utposter sentrert rundt sin hovedstad Washukanni. Dens nøyaktige lokalisering i dag er ukjent, men kan være en så langt ikke undersøkt tell i nærheten av elven Khabur i Syria, øst for Eufrat. Til sist bukket Mitanni under for det hettittiske riket og senere fra assyriske angrep, og dets status ble redusert til en provins innenfor det assyriske riket. Mitannis innflytelse er vist i hurrittiske steds- og personnavn, og spredning av en særskilt keramikktype over Syria og Levanten.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Hurrisk hymne nummer seks er selvsagt verken den eldste av alle sanger eller den eneste kjente sang fra sin tid, men det er den eldste av alle beviselig nedskrevne sanger – i den forstand at man finner den som noter for eksempel på nettet den dag i dag – som kan dateres tilbake til året 1400 før vår tidsregnings begynnelse. På den tiden eksisterte jo den rike byen Ugarit ennå, strategisk lokalisert som den var ved Middelhavets bredd – i dagens Syria – akkurat der hvor reisetiden er på sitt korteste mellom elven Eufrat og havet, rett innenfor Kypros, hvor all handel og annen samferdsel naturlig henfaller ut ifra både landskapets beskaffenhet og andre rimelige hensyn. Sen bronsealder i denne regionen er jo en ganske interessant historisk epoke som kulminerer i den såkalt “sene bronsealderkollapsen” rundt år 1200 – fortsatt på den andre siden av år null for oss – som mange (meg selv inkludert) foretrekker å henlegge til år 1177, ikke minst fordi dette er det vi kaller et “engletall”, altså et multiplikat av tallet 11, og pent kan vi i det minste gjøre det når vi ellers ikke vet særlig mye om begivenhetenes gang. Ugarit og andre byer som en gang var viktige, mektige og det ene med det andre, ble jo alle plyndret, brent og ødelagt av de hordene man bare kjenner som “havfolkene” og som er mest inngående beskrevet i den senere egyptiske statspropagandaen. Egypt var det eneste av de store bronsealderrikene som overlevde affæren og derfor kunne fortelle historien om det som skjedde.

Ni forskjellige folkeslag nevnes som koalisjonen av invaderende “havfolk” i regionen, hvorav Pelesset av de fleste betraktes som bibelens filistinere – altså de vi i dag kaller palestinerne – som innvandret fra den mykensk-greske regionen og drev med blant annet svineoppdrett, noe jødene i nabolaget likte svært dårlig. Imidlertid er det mye omdiskutert hvor alle de andre folkeslagene kom fra og hva som motiverte dem til å flykte fra hvor enn dette var for å bosette seg i Levanten og Anatolia. Det snudde ihvertfall opp og ned på alle de gamle ordningene, altså bortsett fra Egypt, og etablerte jernalder i regionen. Før disse begivenhetene inntraff hadde det jo vært to tusen år med bronsealder og relativt stabile folhold i det østlige Middelhav — ikke i den forstand at det aldri var noe “trøbbel” – det gikk jo mildt sagt opp og ned med både krig og handel – men selve samfunnsordningen hadde aldri vært utfordret på noen grunnleggende måte. Det gikk i guder, konger, byråkrater, soldater og røkla i henhold til hva vi kan kalle “tradisjonell virkelighetsoppfatning” for sin tid. Det var dette som kollapset i 1177. Revolusjon, kan man si, litt på samme måten som man på landjorda snakker om de senere invasjoner av både hunnere og mongoler, som den gangen også snudde opp og ned på alt som hadde vært, liksom vi ser skje med havfolkene i den sene bronsealderkollapsen. For eksempel blir ikke statsregnskapene til hetitter, mykenere og andre lenger vedlikeholdt etter begivenhetene, og det har vært spekulert “ikke så rent lite” rundt hva som til syvende og sist utløste den kjeden av begivenheter som fikk ni forskjellige folkeslag til å gå sammen i en allianse for å starte invasjonskrig mot alle de gamle bronsealderrikene i det østlige Middelhav. Vi mangler en “samlende faktor” som er til alles tilfredsstillelse. Tørke, uår og andre klimaforhold er det mest rasjonelt sannsynlige når vi observerer de virkelig store folkevandringene her på jorda, men dette utelukker jo ikke at det kan finnes andre forklaringer, og der står saken.

Tiden mellom 1500 og 1200 omfatter alles tre favorittdynastier i Egypt: 18-19-20, det vil si “det nye riket” og selve storhetstiden i politisk og økonomisk, kanskje også kunstnerisk forstand. Samtidig har vi hetitterriket Hatti i Anatolia og hurritterriket Mitanni i Levanten, mens den greske regionen befant seg i sin mykenske fase som blant annet – angivelig – omfatter det berømte felttoget til Troja som muligens ikke er noe som faktisk har skjedd likevel, men det som ihvertfall er sikkert er at de graver fortsatt på det stedet – Hisarlik – i dagens Tyrkia, hvor eventyreren Heinrich Schliemann – han begynte som forretningsmann og avsluttet som “arkeolog” – mot slutten av 1800-tallet hevdet å ha funnet selveste Troja — og at et utvalg av individer nå selvsagt hender at Hisarlik egentlig er det enda mer legendariske Atlantis. Det er så man får helt vondt i hodet av all den fantasifulle spekulasjonen hos de evneveike, som jeg antar handler om å gjøre seg interessant som person og ego i verdensklasse, på bekostning av fagmessige standarder og et edruelig forhold til det vi kaller “sannheten”. For det er jo slik at vi holder oss til det som kan bevises hvis vi i det hele tatt bryr oss om å bli tatt seriøst. At noe “ennå ikke er motbevist” er et svært tvilsomt grunnlag for å spinne ville historier om hva som kan ha skjedd på et åsted, hvordan det kan forbindes til historier i bibelen eller den antikke litteraturen, og det ene med det andre. I sitt eget hode kan man selvsagt tenke og tro hva man vil, men man bør være forsiktig men hva slags påstander man publiserer i et offentlig forum. Er ikke dette selvinnlysende? Man kan være en ignoramus – altså en fundamentalt uvitende person – enten fordi man er uinformert eller fordi man er misinformert. Det siste er verst. Folk er ofte veldig glad i idèene sine, jo dummere jo bedre. Kanskje pyramiden egentlig er et kraftverk? Fantasier er per definisjon ville dyr som gallopperer fritt rundt i sinnet, og sånn sett er de både fine å se på og skapninger som tilfører dette landskapet liv, men hvis man skal bruke dem til noe må man fange dem inn og temme dem. Man må transformere dem fra fri fantasi til strukturete begreper som beveger seg i takt med de intellektuelle rytmene som gjelder, det vil si fagmessige standarder som ikke minst handler om ordnet presentasjonsform og formelle beviskrav. Det er faktisk ikke sjarmerende med “personlig innfallsvinkel” i forhold til historie og filosofi, det er bare amatørmerssig og forvirrende.

Her er en kinky ting: Det er ikke i utgangspunktet forbudt å lyve. Det kan få “konsekvenser” på indirekte vis, men man kan ikke under normale omstendigheter bli tiltalt og straffet for å ha fusket med fakta og presentert usannheter selv om man visste at de var usannheter. Sånn må det nesten være, først og fremst fordi et eventuelt generelt forbud mot løgn ville bli urimelig vanskelig å håndheve på akseptabelt vis. Det er – med visse begrensninger – lov å dikte opp historier som er falske, si for eksempel som at pyramidene ble bygget av skapninger fra rommet som menneskene den gangen trodde var guder til tross for at alle vet at det aldri har vært “romvesener” her på jorda. Det er ikke engang sikkert at noe sånt finnes. Statistisk sannsynlig kanskje, gitt hvor stort verdensrommet er, men vi har ingen holdepunkter for å tro noe sånt. Vi vet ikke. Vi er ikke engang helt sikte på hva slags kriterier for kunnskap som bør gjelde på området, men hvis vi bruker vanlige standarder for vitenskapelig bevisførsel så er vi rimelig sikre på at jorda aldri har hatt sånt besøk, og vi har heller ikke observert noe tegn på slikt liv “der ute”. Fra mitt perspektiv finner jeg det passende å være like fordømmende som alltid: Bare evneveike troll godtar “svake bevis” i saker som har sterke konsekvenser. Si for eksempel det å beskylde noen for tyveri. Hvis man gjør dette bør man helst ha noe mer å komme med enn at man drømte det forrige natt. Jeg har jo vært sanndrømt før. Det man gjør er jo å skape en svært ubehagelig situasjon med alle slags sosiale ringvirkninger, uansett hvordan saken ellers utvikler seg. Som alle vet finnes det personlighetstyper som man kan beskrive enten som lystløgnere eller tvangsløgnere, litt avhengig av symptombildet forøvrig, men det er uansett slik at de vrenger og vrir på kjente fakta, fusker og lyver om sin egen rolle i saken, svarer unnvikende og “mystifiserende” selv om enkle ja og nei spørsmål, pluss en rekke andre velkjente ting og triks som tilsammen skaper en “glatt” eller sleip person som er dyktig til å manipulere folk med trylleord. Forsåvidt er det de samme personegenskapene som man behøver for å lykkes som svindler på den kriminelle siden også, men vi antar her og nå at problemet bare er irriterende, ikke straffbart. Du vet. Sånne som lyver og fantaserer om “oldtidens sivilisasjoner” og den typen ting. Som alle vet finner man noen sånne på nettet. Faktisk ganske mange, hvis man ser nærmere etter – frivillig eller ufrivillig – for eksempel på et stort nettsted som YouTube. Problemet består slik jeg ser det i at mange av disse har mange følgere, slik at det dreier seg om en stor økonomisk operasjon også, ikke bare entusiastisk misinformasjon basert i personlige vrangforestillinger.

YouTube har eksistert i atten år nå, som er lenge nok til å ha utviklet noen dysfunksjonelle personlighetsforstyrrelser. “Når alt er like gyldig blir alt likegyldig” som en eller annen norsk person sa en eller annen gang – jeg husker ikke – og fungerte dermed som vardøger for det som har skjedd både her og der på nettet: Alt er “innhold” og alt måles i “oppmerksomhet”. Det er likegyldig om det er god eller dårlig informasjon fordi alt er like gyldig innenfor oppmerksomhetsøkonomien. Man måler ikke “kvalitet” — bare om det fenger et tilstrekkelig stort publikum til at de som selger produkter vil kjøpe reklametid hos deg. Og gjett om de som fantaserer om Atlantis og Lemuria får oppmerksomhet. Det virker rimelig å si at de opererer i et “parareligiøst” felt som kjennetegnes av viljen til (eller ønsket om) å tro på greia. Samtidig soser de rundt på diverse faktiske arkeologiske steder om mumler noe om høyteknologi og sjamanistisk magi. Det er en feedbackloop fordi de blir jo for fanden millionærer på å produsere denne typen media og markedsføre det på “passive plattformer” (som riktignok tar forbehold om “stygge ord” og denslags som de selv muligens kan påhenges noe slags juridisk ansvar for) med lav kritisk terskel for informasjonens kvalitet. Samtidig er det mange som har rent mel i posen, så å si, i det minste i den forstand at de ikke presenterer seg som innehavere av “spesiell kunnskap”, de er bare nysgjerrige turister som stiller spørsmål. Færrest er det av de som både er faglig kompetente og interessante nok til å pådra seg et stort publikum, men de finnes. Heldigvis har YouTube en blokkeringsfunksjon som virker ihvertfall i noen måneder, slik at det går an å dempe støynivået ganske betraktelig. Imidlertid er det tragisk at det går an å tjene seg rik på å være en bløffmaker på nettet, men jeg antar at så lenge folk “ønsker å tro” så vil det alltid fremkomme sånne sleipinger som fremstiller ting de kan tro på. Det er jo ikke bra når voksne mennesker har lave standarder for hva slags informasjon de aksepterer som “god fisk” så hvordan skal man forholde seg til denslags? Det forekommer meg mest fornuftig å bare holde seg unna dem. Både de som tror på bullshit og de som produserer og distribuerer det. Hva skal man ellers gjøre? Det virker jo som bortkastet tid å konfrontere hele dette komplekset av nettbasert misinformasjon; da er det bedre å bruke tiden på det man gikk på nettet for i utgangspunktet, det vil si lete etter god informasjon. Som Konfucius sa: Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. Problemet er jo som regel at man ikke kan bruke fornuftsbaserte argumenter for å få noen til å fravike en mening de fant frem til på ikke fornuftsbaserte måter. De føler seg frem gjennom livet heller enn å engasjere sitt intellektuelle gangsyn.

Atlantis er en mytisk øy beskrevet av Platon i dialogene Timaios og Kritias, angivelig basert på en 8.000 år gammel egyptisk tradisjon som Solon tok med seg til Athen. Atlantis hørte til under havguden Poseidon. Hans sønn Atlas ble stamfar til befolkningen på Atlantis, «atlantidene», som la under seg land helt til Italia og Egypt før de angivelig ble stoppet av Athen, bystaten som var Platons moralske ideal. Etter jordskjelv og flom ble Atlantis til sist oppslukt av havet, «det sunkne Atlantis». Ifølge Platon lå Atlantis nær «Herkules’ klipper» (dvs. de to sidene av Gibraltarstredet), og hovedstaden bestod av mektige sirkulære kanaler med et palass i sentrum. Solon skal ha beskrevet dimensjoner og utforming av byen i detalj. Aristoteles avviste beretningen som fiksjon. I middelalderen og nyere tid har interessen for Atlantis vokst, og man identifiserte landet med ulike områder, for eksempel Santorini, Malta, Tartessos, Irland, Helgoland, Bimini, Bolivia, eller til og med Antarktis.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Wikipedia nevner ikke Doñana – i Spania – som mulig beliggenhet for den mytiske byen Atlantis, selv om de sannsynligvis har det mest troverdige kravet på slik status. Oldtidsbyer hadde jo en tendens til å ligge nær en vannvei, altså enten en av de store elvene eller selve havet, og Doñana ligger i tillegg “nær Herkules’ klipper”; som egentlig ingen av de andre kandidatene kan skryte av. Men når det er sagt så må det også sies at Atlantisspekulasjon ikke er en idrett jeg føler meg tiltrukket av. Mesteparten av drølet er jo fullstendig evneveikt, men ikke desto mindre svært populært ute blant folk — og derfor kommersielt interessant, ikke minst innenfor oppmerksomhetsøkonomien. For eksempel finnes det diverse “Atlantiskanaler” på YouTube som har mange millioner følgere, hvilket omsatt i finansielle begreper betyr at de tjener helt usannsynlige beløp på å koke opp og presentere all mulig slags “Atlantismateriale” for følgerne sine. Jeg vet allerede at den såkalte algoritmen på YouTube kommer til å være fette sinnssyk i månedsvis etter at jeg har sett på bare èn “dokumentar” som handler om slike temaer, fordi da vil jeg bli anbefalt alskens “beslektet materiale” ut ifra en antatt interesse for bullshit, men jeg valgte likevel å se den om Doñana fordi den i det minste hadde en fornuftig innfallsvinkel i dette ellers svært støyende studiefeltet.

Platon visste selvsagt godt hva et år er, slik at jeg griner på nesa når folk prøver å vri det til at Platon egentlig mente hundre år når han sa tusen, fordi dette passer bra med tidslinjen for visse andre begivenheter i Middelhavet, men hvis vi skal dømme ut fra Platons helhetlige skrivestil ellers så kan vi si med rimelig sikkerhet at hvis han hadde ment hundre år så ville han ha sagt hundre år. Imidlertid sier han jo også at legenden om Atlantis var noe Solon tok med seg fra Egypt, hvor de aldri har hatt noe normalt forhold til begrepet tid i historiefortellingen sin, som i tillegg også har en tendens til å dra seg i retning av “det svært fantasifulle”, slik at vi bør sannsynligvis legge mest vekt på hva Platons mest berømte elev Aristoteles sa: Atlantismyten bygger på en fiksjon, det vil si at historien er en oppdiktet moralfortelling hvor buskapet som vanlig handler om menneskelig overmot og gudenes straff for dette. Sånne fabler er det jo ingen mangel på, og så lenge vi ikke har noe arkeologisk materiale som støtter historiens virkelighetsforankring så forblir det bare en legende. Den vanlige antagelsen i fagmiljøer er at Atlantismyten henger tematisk sammen med diverse andre gamle historier om flomkatastrofer, som jo alle vet er noe som hender med en viss regelmessighet her på jorda. Det interessante spørsmålet er imidlertid hvorfor den om Atlantis er så seiglivet når den har så lite støtte i bevisbare fakta. Sammen med et sett andre “kryptoarkeologiske hypoteser” står den sterkt hos de som tror at fagmiljøer og politiske myndigheter skjuler informasjon om både fortid, nåtid og fremtid, så å si, mens vi blir presentert for et program av “foretrukne fakta” gjennom læreplanen i folkeskolen og det ene med det andre; som forsåvidt er objektivt korrekt: Vi lærer jo ikke noe på noen utpreget dyp måte før vi eventuelt selv velger å fordype oss – som det heter – i noe slags “høyere utdanningsløp”. Folkeskolens formål er å gi barna et godt teoretisk grunnlag i forhold til deres fremtidige sosiale funksjonsdyktighet i samfunnet, ikke å dvele ved faglige særområder som måtte være “i vinden” akkurat da. Skolepolitikk faller imidlertid litt på siden av poenget her i dag.

Saken er at moderne Atlantisspekulasjon handler ikke om Platon, men om amerikaneren Ignatius Donnelly, som igjen fikk materialet sitt fra Helena Blavatsky. Det har utviklet seg til å bli en okkult affære som kan tilbakeføres til den såkalte teosofiske bevegelsen som oppsto på 1800-tallet og som blant annet inspirerte Jörg Lanz von Liebenfels og andre tidlige tyske raseideologer som påvirket tenkningen hos den unge Adolf Hitler, for eksempel gjennom et bokverk med den velkingende tittelen “Teozoologi eller kunnskapen om Sodoma-halvapene og gudeelektronet” som von Liebenfels publiserte i 1904. De spesielt interesserte oppfordres til å studere livsløpet til Bruno Beger, som var med under SS-ekspedisjonen til Tibet under sin karrières “opptur” – da tanken var å “bevise” noe i forhold til Atlantis og spredningen av “de syv grunnrasene” – men som senere opplevde “nedtur” da han ble utkommandert til å delta i prosjektet med “et jødisk skjelettmuseum”, hvor hovedutfordringen besto i å skille de best egnede eksemplarene av jødiske skjeletter fra de som for tiden befolket dem. Koke likene i lut og det ene med det andre. Som alle skjønner var dette en grisete affære som blant annet fenget interessen hos den senere domstolen i Nürnberg. Som alle også skjønner – eller i det minste bør forstå hvis de er mentalt friske mennesker – så var ikke nazistenes poeng med Atlantisspekulasjonen og alt det andre bisarre som foregikk innenfor Ahnenerbe og disse tiltakene akkurat å bevise noe, men mer å svekke selve “det vitenskapelige prinsipp” i forhold til tenkning og faglige standarder, til fordel for et opplegg hvor sannheten defineres som et fleksibelt politisk virkemiddel. Eller sagt på en annen måte: Sannheten er hva enn de politiske myndighetene sier at den er. På individnivå manifesterer dette seg som den innstilling at sannheten er hva enn man føler at den er. Nazismen var jo selve skolebokdefinisjonen av en totalitær politisk bevegelse som tok seg til rette på alle nivåer av alle menneskers liv — et tiltak som fundamentalt sett krever at man tilpasser seg en “alternativ virkelighetsoppfatning” hvor sant og usant er fleksible størrelser, akkurat som rett og urett.

Alle som vet noe som helst om vitenskapsmiljøene vet at for eksempel en arkeolog ville gitt en arm og et ben for å være den som fikk den evige æren av å ha bevist at Atlantis en gang var et virkelig sted som gikk under mer eller mindre sånn som Platon beskrev det, men dette vil kreve en ganske solid mengde av ekstraordinært bevismateriale, eller i praksis et konkret funnsted som egner seg for utgravning, og så lenge dette ikke finnes er det fagmessig uforsvarlig å fable om alt mulig som “kan” ha skjedd i løpet av historien. Det er ikke sånn ting funker. Arkeologer er jo først og fremst etterforskere som forholder seg til “fakta på åstedet”, mens historikere i noe større grad tolker gamle tekster og den typen ting, men heller ikke de kan bare dikte opp ting og fremsette påstander som det ikke finnes dekning for. En av de demokratiske hjørnesteinene er jo at vi har et ryddig og etterrettelig forhold til informasjon; hva som kan bevises og hva som bare er spekulasjon. De som jobber med å undergrave vitenskapens sannhetskrav – først og fremt den rigorøse bevisbyrden – jobber også, bevisst eller ubevisst, for å undergrave demokratiets eksistensielle fundament. Religioner og andre “karismatiske bevegelser” preget av sterke følelser og en uryddig omgang med fakta er hovedinstrumentene til de som søker slik diktatorisk makt. Det er sannsynligvis mye som er “skjult” – dette er hva ordet okkult egentlig betyr – for de evneveike, som sikkert gir dem alle mulige slags nervøse rykninger, men det er ikke hjelpsomt engang for dem selv å utvikle paranoide tvangsforstyrrelser på toppen av sin allerede patologiske tilstand av uvitenhet. Det er et mysterium for meg hvorfor “Børre på Facebook” oppfattes som mer troverdig enn den akademiske ekspertisen innenfor et hvilket som helst fagområde, men der er vi altså som “skapningens herre” og den antatt mest avanserte arten i universet. Det er ikke i utgangspunktet noe galt med evnene våre, men vi tillater det personlige egoets svakheter å styre skuta, og da går det som det går.