Blant all den andre galskapen i verden registrerer jeg at det fortsatt er tredve grader varmt etter solnedgang. Sånn er det her i strøket. Det er ikke sånn at jeg klager på saken – det ville jo ikke gjort noen forskjell uansett – men det skal nevnes fordi det er komisk. Du vet. Litt sånn der fnisende artig. Er ikke det et symptom på at man er i ferd med å bli forrykt? Om det er slik eller sånn, påtrykket av usannsynlige nyheter og absurd vær gjør jo noe med humøret. Heldigvis har jeg ikke hatt noen skogbrann her i nærområdet i år, selv om det var noe omtrent femten kilometer unna i juni – da kunne jeg lukte røyk i et par dager – men de har da hatt mer enn nok å stri med i andre deler av Spania gjennom hele sommeren. Ut fra hva jeg kan se av værmeldingens langtidsvarsel så skal det bare være et par dager til med tredvegrader, så faller det ned til tyvetallet og der skal det forhåpentligvis legge seg foran september måned (som også kan bli varm), men så kommer høsten litt sånn smått i senn og da blir det ventelig mulig å sove normalt om nettene.
Jeg gidder ikke lenger å diskutere med “klimafornektere” men jeg får med meg ting i nyhetene. At de gidder. Men så er det jo forsåvidt slik med menneskene at mange av oss tror på noen ganske vanvittige ting, så det er ingen grunn til å la seg forbause. For eksempel var det en helt normalt utseende kis på fjernsynet her om dagen som i fullt alvor påsto at jordkloden umulig kan være mer enn ti tusen år gammel. Javel? Det er noe psykiatrisk som foregår med dem så det er fristende å få dem til å snakke mer slik at man kan danne seg en hypotese om hvordan det går an å bli så dust. Er det noe freudiansk? Kanskje det skjedde noe med dem i barndommen. Fæle traumer som de gjemmer for seg selv ved å konstruere usannsynlig avanserte lutslott oppå toppen av elendigheta. Hvem vet. På en pervers måte er det jo ganske fascinerende at sånne typer finnes, at de bare vandrer plystrende rundt i gatene og ser helt normale ut før de begynner å snakke. Alt sånt tatt i betraktning så er jeg glad for at jeg er ferdig med den alderen da det virket nærmest livsviktig å ha en fast livspartner – altså en samboer – slik at det til tider ble nødvendig å intervjue aktuelle kandidater til stillingen på slike steder hvor sånt foregår. Jeg vil tippe at sånne opplegg har flyttet på nettet nå. Jeg hører jo ryktene. Folk sitter og “sveiper” på telefonen basert i noen sekunders obervering av noens nettprofil. Fantastisk.
Vi avslutter med et band som jobber i sjangeren “metalcore” og de kommer fra Kenya.
