Evneveik er et begrep som tidligere ble brukt om personer med ulike former for kognitiv funksjonsnedsettelse, utviklingshemming. Evneveik ble for eksempel brukt om skolebarn som ikke var i stand til å følge det vanlige utdanningsløpet. Begrepet oppfattes i dag som nedsettende.
(Store norske leksikon)
Det er definitivt nedsettende ment når jeg bruker ordet evneveik, men det handler ikke om funksjonsnedsettelse i noen medisinsk forstand – eller altså “utviklingshemming” – mer om en slags selvpåført idioti som i stor grad handler om grov overvurdering av egne evner og eget kunnskapsnivå, men fordi man mer eller mindre bevisst unngår “prøvelser” som kunne ha eksponert evneveikheten så slipper man unna med det. Den vanligste strategien er å “holde seg til sine egne” som på nettet betyr et eller annet ekkokammer av runkenisser som støtter hverandres vrangforestillinger, eller ute i Guds frie natur av sosiale sammenhenger og intellektuelle kontekster som ikke stiller krav eller kritiske spørsmål. Det er nok for dem at du er “hyggelig” og skaper “kos” rundt deg. Du behøver ikke å være verken ærlig eller etterrettelig. Hvilke er de strategiene en vaneløgner må bruke for å aldri bli eksponert og satt i forlegenhet? Svar, de bygger opp en nettverk av “nyttige idioter” rundt seg, som vil flokke seg sammen og innta forsvarsposisjon overfor alle og enhver som iverksetter noen form for taktisk informasjonskontroll mot løgneren og hans program av feilinformasjon.
På grunn av noe som var linket opp fra et annet nettsted havnet jeg i går på document.no — som jeg etter å ha tenkt meg litt om velger å karakterisere som kristenkonservativ nasjonalpornografi av “amerikansk” type. Sannsynligvis er de også finansiert av amerikanerne, israelerne eller begge deler. Ihvertfall jobber de ikke for Norge. Du vet. Det heter jo faktisk dokument på norsk (også på svensk og dansk), mens den “halvengelsk” språkforurensede stilen er typisk for dette segmentet av evneveike fjøsnisser. Det er begrenset hvor mye tid jeg har å kaste bort på slike tiltak så en times tid får være nok, eller i det minste nok til å henge bjelle på katten, som folk sier, i den forstand at jeg skjønner hva slags typer de er – klassisk landssvikermateriale – og jeg skjønner hvem nettstedet deres er beregnet på. Hele dette vemmelige komplekset av Fremskrittspartiet, de “hardkokte” delene av Kristelig Folkeparti, de mer løslig organiserte klubbene av og for gammelfascister og nynazister, nettstedene de flokker seg til og de dunkle “pengekreftene” som strør finansiering over dette ormebolet, kan reise og ryke for alt hva jeg bryr meg. Min innstilling er generelt slik at hvis folk virkelig er så kørka at de samler seg rundt sånne opplegg, stemmer på Fremskrittspartiet og støtter sånne stakkarslige avskum som han Donald Trump, så får de verken mer eller mindre enn hva de fortjener: Det går til helvete.
Det fundamentale kunnskapsparadokset lyder slik: Jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Dette er en betraktning, ikke en gåte. Det har ikke noen “løsning” annet enn å akseptere at mer informasjon vil ikke “styrke deg i troen”. Tvert imot. Normal bayesiansk statistikk påbyr kontinuerlig oppdatering av egen kunnskapsbase, som i praksis blir slik at en som er ferdig med grunnkurset på kokkelinja vil ha utviklet flere – og man kan si “bedre” – idèer om å lage mat enn noen som aldri har tatt noe kurs, mens en som har jobbet mange år på en topprestaurant vil selvsagt ha bevegd seg enda lenger bort fra den jomfruelige uvitenheten til folk som er usikre på om pølser er fisk eller grønnsaker. Det ligger et element av dyp ydmykelse i å skjønne noe, fordi det impliserer at man har fått en ny horisont og kan se ting som pleide å være skjulte før. Du vet. Litt sånn som hvordan diverse hemmelige selskap “innvier” sine klienter på stadig nye nivåer av hemmelig kunnskap. Eller rett og slett bare slik som all læring fungerer i praksis: Du begynner på et lavt nivå av “ingen kunnskap om dette emnet” og etterhvert som du lærer nye ting om greia så må du justere deg i forhold til disse detaljene og konsolidere deg på neste nivå før du er klar for å gå videre og lære enda mer. Det stanser aldri. Det finnes ingen form for kunnskapens fjelltopp som man kan nå, for så å slå ut med armene og juble triumferende fordi du har ankommet det ultimate målet. Jeg sier ikke at du ikke kan juble underveis hvis du synes at du fortjener det, klappe deg selv på skulderen fordi du har vært så jævlig flink og flittig eller whatever, men det er faktisk døden som venter på deg i andre enden av den veien du går, og det er diskutabelt hvor spesiell eller verdifull akkurat denne premien er. Mange milliarder mennesker har jo allerede kommet frem til mål og vunnet i konkurransen.
Vi setter strek der med en klassisk hyggesang fra året 1981.
