En krigsforbrytelse er et brudd på bestemte regler i krigens folkerett, for eksempel et målrettet angrep mot sivile eller tortur eller annen mishandling av enten fiendtlige soldater eller sivile. Krigsforbrytelser kan også begås etter en væpnet konflikt, for eksempel når en okkupasjonsmakt tar land eller ressurser fra lokalbefolkningen eller deporterer mennesker fra okkuperte områder.
(Amnesty.no)
Begrepet krigføring er ikke enkelt definert, verken historisk eller i nåtid, men alle er tilsynelatende enig i at det er “noe som kan skje” under visse omstendigheter. Det har for eksempel vært mye snakk om “Israels rett til å forsvare seg” i forbindelse med den stadig pågående situasjonen i Gaza, som imidlertid nærmer seg noen slags verdensrekord som den mest filmede krigsforbrytelsen noensinne — uten at noen tror dette vil få noen konsekvenser for de som har fattet disse beslutningene. Kanskje de ofrer noen soldater i en godt regissert jippo av en PR-rettssak, slik at de gir inntrykk av å “gjøre noe”, men de som sitter med det moralske ansvaret vil sannsynligvis – som vanlig – styre klar av de fortjente konsekvenser. I praksis fungerer jussen rundt krigsforbrytelser bare mot den tapende part. Det forekommer ikke at noen “rydder opp i egne rekker” etter å ha gått seirende ut av en krig, snarere tvert imot. Folk forsvarer og beskytter sine egne.
Den verste enkelthendelsen i krigsforbrytelsenes historie er atombombingen av Hiroshima (og den nest verste er Nagasaki like etterpå), beordret av USAs daværende president Harry Truman — som forøverig også ga sitt navn til Trumandoktrinen fra 1947, som var mer eller mindre ordren om å starte “den kalde krigen” mot Sovjetunionen. Saken er at de hadde bomben og ønsket å bruke den. Punktum. Det var ikke militært motivert. Det var aldri nødvendig å bruke atomvåpen mot Japan, men det var politisk ønskelig for å demonstrere et poeng. Vi har dette våpenet og vi kommer til å bruke det. Truman er således den eneste realistiske konkurrent til Hitler i kampen om tronen som den verste krigsforbryteren noensinne, men nesten ingen tenker på ham på den måten. Finnes det overhodet noen amerikansk president som ikke har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser? Det må i så fall være lenge siden. Det fremstår jo som et opptakskrav til stillingen at man må være det amerikanerne kaller en “killer”, som ikke betyr drapsmann men “en som ikke skyr noenting”.
Menneskelig drapslyst – utvilsomt et patologisk trekk hos vår art – er et ganske interessant fenomen. Det er jo sjelden nødvendig å kverke noen, men så kommer altså dette med at det er forbløffende kort avstand mellom “det siviliserte mennesket” og et ukontrollerbart udyr som skriker etter blod. Boken Gjerningsmenn av Harald Welzer tar for seg fremrykningen av “spesialkommandoer” gjennom Sovjetunionen i året 1941, eller det som også har blitt beskrevet som det “kulenes holocaust” som kulminerte i det groteske massemordet ved Babij Jar; en enkeltepisode som fremprovoserte dødsleire for systematisk avliving av jøder og andre uønskede elementer, på det grunnlag at det var alt for slitsomt for mannskapet å skyte mange tusen mennesker hver dag. Folk forandrer seg jo etter at de har vært med på sånt. Det som rent konkret skjedde den 29. og 30. september 1941 var at tyskernes sjette armè rykket frem til Kyiv – hvor det ble antatt at det bodde omlag to hundre tusen jøder den gangen – og de hengte opp plakater med “innkalling for evakuering” av alle jøder, hvorav 33.771 møtte opp, så de drepte likesågodt alle dem. Menn, kvinner og barn. Vi kjenner dette tallet fordi nazistene selv førte regnskap over affæren og det virker “galt” å utelate noen. Hvem skulle det i så fall ha vært? Det var 33.771 individer som ble myrdet på kaldt og upersonlig, nærmest uinteressert vis, som om de var ingenting, eller kanskje noen slags skadedyr som bare måtte kverkes så hurtig og effektivt som mulig (som vel forsåvidt også var Hitlers syn på saken). Tallet er litt over folketallet i hele Hamar — og alle ble drept ved skyting i løpet av to døgn.
Groteskt som det er å forholde seg til denslags materiale så er det jo en gradforskjell av “subjektiv skyld” mellom det å aktivt gå inn for å drepe medlemmer av sivilbefolkningen og det å “gi faen” i om det går med noen sivilister mens de skyter på dem de er ute etter. Så vidt jeg kan bedømme ut fra hva som fremkommer i media virker det som om israelerne har begge kategorier gående løs med våpen i hånd nede på bakkenivå, mens overkommandoen heller mest mot at de “gir faen” i hva som skjer med palestinerne. Imidlertid finnes det visse politikere i Israel som på historisk uironisk vis agiterer for å “kvitte seg” med hele den palestinske befolkningen èn gang for alle. Hva skal man tenke om sånt? Per dags dato oppgis dødstallene blant palestinere i Gaza å være omtrent 35.000, hvorav andel sivile varierer fra 60% (Israel Defence Force) til 90% (Human Rights Monitor) i de fremlagte tall. Politisk sett begynner dette å bli problematisk for visse amerikanske politikere – for ikke å si dem alle – som har gått ut og offentlig erklært sin helhjertede støtte til Israel, uansett hva de gjør og ikke gjør. Historisk sett har det aldri vært noen motstand mot å støtte Israel i USA. Derfor har det heller aldri vært “risikabelt” for noen politiker å være israelvenn. Støtten er noe man har kunnet regne med på nærmest automatisk vis, men nå er “det store bildet” i ferd med å forandre seg for første gang. Vi observerer i USA akkurat nå en grad av aktiv støtte til fordel for palestinernes sak som ville vært utenkelig for bare et år siden. Er det antisemittisme vi observerer? Det kommer an på hvem du spør. For eksempel uttalte Israels statsminister Benjamin Netanyahu nylig at de pågående demonstrasjonene i USA mot Israels krigføring i Gaza er “akkurat som i Tyskland på 30-tallet”. Den mannen eier ikke skam — og det er det peneste man kan si om ham.
